6 Kompetanse og forskning for en datadrevet økonomi

Riktig og tilstrekkelig kompetanse er helt nødvendig for å kunne dele og skape verdier med data som ressurs. For å møte behovet for kompetanse i arbeidslivet framover trengs det både å utdanne flere kandidater med spesialisert IKT-utdanning og å gi de som allerede er yrkesaktive en mulighet til å utvikle sin kompetanse gjennom kurs og videreutdanning.

6.1 Etterspørsel etter spesialisert IKT-kompetanse

Arbeidslivet må ha tilgang til spesialister som kan utvikle og ta i bruk muliggjørende teknologier som kunstig intelligens, stordatanalyse, robotisering og tingenes internett (IoT). Det er behov for ansatte som kan bearbeide, analysere og forstå dataene. Ifølge Europakommisjonen vil behovet for slike spesialister i EU27 øke fra 5,7 millioner mennesker i 2018 til 10,9 millioner mennesker i 2025.1 For å kunne omsette data til kunnskap og innsikt er det behov for ansatte som har både digital kompetanse og inngående forståelse av egen bransje eller eget tjenesteområde.

Spesialisert IKT-kompetanse betegner utdanning innenfor IKT på bachelornivå eller høyere. Det omfatter flere ulike utdanninger, som informatikere, ingeniører/sivilingeniører og andre utdanninger og fagområder hvor IKT utgjør en viktig komponent, slik som helseinformatikk og forvaltningsinformatikk.

I Meld. St. 14 (2019–2020) Kompetansereformen – Lære hele livet pekes det på at Norge over tid har utdannet for få teknologer. Regjeringen har møtt dette med nye studieplasser i IKT-relaterte fag. Kompetansebehovsutvalget peker på at NAVs bedriftsundersøkelse helt siden 2014 har funnet at det er mangel på IKT-spesialister i Norge. Samtidig vises det til at arbeidsmarkedet for denne yrkesgruppen endrer seg raskt, og at det er store variasjoner i behov mellom sektorer og regioner.

Ifølge en rapport utarbeidet av Samfunnsøkonomisk analyse fra 2021 var det i 2019 56 000 sysselsatte med IKT-utdanning i norsk arbeidsliv. Antallet med IKT-utdanning har økt fem ganger mer enn den generelle sysselsettingen de siste årene. Samfunnsøkonomisk analyse har brukt sin nærings- og kompetansemodell (SØNK) til å framskrive en realistisk utvikling i næringsstrukturen og arbeidslivets formelle kompetansebehov fram mot 2030. I framskrivingene øker antallet sysselsatte med IKT-utdanning til nærmere 100 000 personer i 2030. Det er en økning på 40 000 personer sammenlignet med 2019.2 Det er to drivere bak økningen i sysselsatte med IKT-utdanning: økt sysselsetting i IKT-næringer og økt innslag av sysselsatte med IKT-utdanning i andre næringer. Den siste effekten er den viktigste, ifølge undersøkelsen.

SSBs undersøkelse Bruk av IKT i offentlig sektor fra 2019 viser at tre av fire statlige virksomheter opplevde utfordringer med å ansette IKT-spesialister. Det er en økning fra 2014, da cirka halvparten rapporterte om det samme. Blant kommunene var det tilsvarende tallet 36 prosent for 2019. Etterspørselen er stor etter disse typene kompetanse i arbeidslivet, og i en NIFU-rapport fra 2020 vises det til at systemutviklere og programmerere er blant yrkene som har hatt sterkest sysselsettingsvekst i perioden 2005–2013.3 I en undersøkelse blant medlemmene i bransjeorganisasjonen Abelia fant man at de kompetanseområdene der det er størst behov, er programmering og systemutvikling, kunstig intelligens/maskinlæring, dataanalyse og datasikkerhet.4

Datavitenskap

Et viktig kompetanseområde innenfor dataøkonomien er datavitenskap. Datavitenskap er en tverrfaglig vitenskap som handler om å trekke ut kunnskap eller innsikt fra ulike typer data, og kombinerer informatikk, matematikk, statistikk og dataanalyse med anvendelser i andre fagfelt, se figur 6.1. I arbeidslivet brukes begrepet «data scientist» (på engelsk og inntil videre på norsk også) til å beskrive personer som utvikler modeller for å analysere store datasett. Slike modeller kan for eksempel brukes innenfor klimaforskning, logistikk, aksjehandel, medisinsk behandling eller utvikling av spill. Datavitenskap er et fagfelt som er i sterk vekst og stadig utvikling.

Digital sikkerhet

I en datadrevet økonomi er også kompetanse innenfor digital sikkerhet kritisk. Undersøkelser fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) viser at mange virksomheter har betydelige forbedringsbehov knyttet til sikkerhetsbevissthet og sikkerhetskompetanse.5 Regjeringen har derfor laget en nasjonal strategi for digital sikkerhetskompetanse.6 Strategien viser til satsinger på langsiktig forskning av god kvalitet og tilstrekkelig nasjonal spesialistkompetanse som viktige områder. I tillegg skal digital sikkerhet inngå som del av IKT-relaterte utdanninger, og det skal finnes tilbud om kurs i digital sikkerhet i etter- og videreutdanningstilbudene.

6.1.1 Dimensjonering av studieplasser innenfor IKT

Siden 2015 har regjeringen særlig prioritert IKT-relaterte utdanninger. Økte bevilgninger til slike utdanninger gir rom for at mer enn 2 150 flere studenter ble tatt opp til IKT-studier i 2020 sammenlignet med 2014. Opptrappingen har foregått over flere år. Den totale effekten av det økte antallet studieplasser innenfor IKT i form av uteksaminerte kandidater har ennå ikke slått inn, men på sikt vil utviklingen medføre en økt tilgang på kandidater i Norge med høy IKT-kompetanse.

I takt med at digitaliseringen og teknologiutviklingen har skutt fart har det kommet til flere nye fag og studieprogrammer innenfor IKT ved universiteter og høyskoler. Fra 2018 har stadig flere utdanningsinstitusjoner opprettet egne studieprogrammer innenfor kunstig intelligens og datavitenskap, samtidig som antall plasser er økt i allerede eksisterende utdanningsprogrammer. Fra høsten 2020 var det for eksempel planlagt mer enn 350 nye dedikerte studieplasser innenfor kunstig intelligens, robotikk og datavitenskap sammenlignet med 2017.

Til tross for økningen i kapasitet de seneste årene har søkningen til IKT-utdanninger økt mer enn økningen i antall studieplasser. Søkertallene til IKT-utdanninger i Samordna opptak for 2020 viser at det er mange flere kvalifiserte søkere enn det er studieplasser.

Det er behov for å utvikle dialogen mellom universiteter og høyskoler og arbeids- og samfunnslivet om samsvaret mellom utdanningstilbudet og arbeidslivets kompetansebehov. Våren 2021 la Regjeringen frem Meld. St. 16 (2020–2021) Utdanning for omstilling – Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. Hovedformålet med meldingen er å styrke kvaliteten og arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning. Regjeringen vil legge til rette for bredere dialog og mer systematisk samarbeid mellom universiteter, høyskoler og virksomheter i stat og kommune, privat næringsliv og frivillig sektor. En intensjonsavtale med Universitets- og høgskolerådet, partene i arbeidslivet og frivillig sektor skal blant annet bidra til dette. Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler legger til rette for ansattmobilitet, for eksempel i form av delte stillinger mellom universiteter og høyskoler og øvrig arbeidsliv.

Regjeringen har besluttet at det skal skrives en melding til Stortinget om styringspolitikk for statlige universiteter og høyskoler. Meldingen vil ta opp temaer som hvordan dimensjoneringen av høyere utdanning bør styres for å sikre tilstrekkelig kapasitet og kompetanse for regionene og framtidens arbeidsliv.

6.1.2 Utvikling av dataøkonomien forutsetter tverrfaglighet

Det er viktig å ha en tverrfaglig tilnærming til forskning og utdanning for å forstå konsekvensene av de gjennomgripende endringene og problemstillingene som en datadrevet økonomi fører med seg. Å utnytte data som ressurs handler mye om å utvikle tjenester og forretningsmodeller på nye måter. Dette trekker opp helt nye problemstillinger, særlig i skjæringsfeltet mellom juss, teknologi, økonomi og samfunnsvitenskap. Økt deling og bruk av data gjør at det blir viktig å se nærmere på hvilke etiske dilemmaer som oppstår, hvilke valg som tas, og hvordan dette påvirker samfunnet med hensyn til bærekraft, demokratiutvikling og tillit i befolkningen. Også ekspertgruppen for datadeling i næringslivet har pekt på at mange juridiske fagfelt i for liten grad har tatt digitaliseringsperspektiver opp i seg, og ser behovet for en mer tverrfaglig tilnærming til problemstillinger innenfor dataøkonomien.7

Ved Universitetet i Bergen er det etablert et innføringskurs i kunstig intelligens for medisin og bioingeniører, der studentene får lære hvordan kunstig intelligens kan brukes i klinisk arbeid. I 2019 ble Senter for data- og beregningsvitenskap opprettet ved Universitetet i Oslo (UiO). Utgangspunktet er at datavitenskap er omfattende og i realiteten har betydning for alle fagområder ved UiO, se boks 6.5.

På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet har Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning (Unit), i samarbeid med aktørene i sektoren, utarbeidet en ny digitaliseringsstrategi for universitets- og høyskolesektoren. Formålet med den nye digitaliseringsstrategien er å gi retning for den videre digitaliseringen av høyere utdanning og forskning i Norge. Ett av seks strategiske innsatsområder er verdiskaping gjennom deling og gjenbruk av data. Strategien reflekterer også det økte behovet for tverrfaglighet og vurderer blant annet at yrkestilpasset digital kompetanse i sterkere grad bør komme inn i alle fag. Strategien legges fram våren 2021.

6.2 Mulighet til å lære hele livet

NAVs omverdensanalyse8 viser at omstillingstakten i arbeidslivet trolig vil øke, og OECD anslår at hver fjerde jobb vil gjennomgå store endringer.9 Det vil bli behov for mer yrkestilpasset digital kompetanse og spesialisert digital kompetanse i bransjer hvor medarbeiderne tradisjonelt har hatt en annen faglig bakgrunn. For eksempel har kompetanse innenfor kontroll, dataanalyse, forretningsutvikling og datateknologi fått økt betydning i finansnæringen de siste årene.

Hovedavtalene mellom arbeidsgivere og arbeidstakere slår fast at kostnader til kompetanseheving som er nødvendig for å dekke bedriftens behov, er bedriftens ansvar. Kostnader til kompetanseutvikling som ikke er relevant for virksomheten, for eksempel fordi en arbeidstaker ønsker å bytte yrke, må som hovedregel dekkes av den enkelte. Det er opp til arbeidsgiveren å avgjøre hva som er relevant og nødvendig for virksomheten.

Samfunnet kan likevel ikke basere seg på at virksomhetene skal ta hele ansvaret for å dekke arbeidslivets behov for kompetanseutvikling. Mange små og mellomstore bedrifter har ikke kapasitet til å jobbe systematisk med kompetanseutvikling for sine ansatte. I framtiden må arbeidstakere regne med å skifte jobb oftere, og det er derfor naturlig at den enkelte i økende grad tar ansvar for egen kompetanse og karriere, og ikke utelukkende baserer seg på arbeidsgiver.10

6.2.1 Fleksible tilbud for kurs og videreutdanning

I april 2020 la regjeringen fram Meld. St. 14 (2019–2020) Kompetansereformen – Lære hele livet. Reformen har som mål at ingen skal gå ut på dato i arbeidslivet på grunn av manglende kompetanse, og at det skal bli bedre samsvar mellom arbeidslivets kompetansebehov og arbeidstakernes kompetanse.

Forstørr bilde

Foto: Cognite

Det er behov for et fleksibelt system som kan svare raskt på nye behov for kompetanse. Regjeringen har etablert ordninger for å støtte fleksible tilbud som kan kombineres med arbeid, og som er tilgjengelige i hele landet. Samlet i perioden 2018 til 2020 ble det tildelt om lag 185 millioner kroner til ordninger som gjør fagskoleutdanning og universitets- og høyskoleutdanning, inkludert videreutdanninger, tilgjengelig for folk i arbeid og for folk som ikke kan flytte til et ordinært studiested. I 2021 er det lyst ut inntil 132 millioner kroner til fleksible tilbud.

I 2019 opprettet regjeringen en ny ordning hos Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku). Gjennom ordningen kan universiteter og høyskoler søke om tilskudd til utvikling og drift av fleksible studietilbud for å øke tilgangen på relevante utdanninger for personer som ikke kan flytte for å studere. Studietilbud rettet mot bærekraftig omstilling og miljøvennlig næringsutvikling, teknologi og helse ble prioritert.

Kompetanseutfordringene er ikke like i hele landet. Med regionreformen har fylkeskommunene fått en viktig rolle overfor arbeidslivet, fagskoler, universiteter og høyskoler for å sikre bedre tilgang på kompetanse og relevant, kvalifisert arbeidskraft i de regionale arbeidsmarkedene.

Som skoleeiere for offentlige fagskoler og for videregående opplæring, har fylkene en særlig mulighet til å dimensjonere utdanningstilbudet i fylket på en treffsikker måte. Særlig fagskolene er i stand til å raskt utvikle og tilby kortere utdanningstilbud i samarbeid med arbeidslivet. Fylkeskommunene spiller en sentral rolle i å utvikle høyere yrkesfaglig utdanning, både som tilbyder og forvalter av fagskoleutdanning regionalt, og i å bidra til etter- og videreutdanning for lokalt næringsliv.

Regjeringen har også etablert en ordning der universiteter, høyskoler og fagskoler kan søke om midler til å utvikle flere fleksible videreutdanningstilbud i samarbeid med næringslivet. Digitalisering er prioritert innenfor denne ordningen, fordi tilbudet av fleksible videreutdanninger med relevans for digitalisering er lite ved norske universiteter, høyskoler og fagskoler. Ordningen forvaltes av Kompetanse Norge.

I 2019 etablerte regjeringen og partene i arbeidslivet en ordning med treparts bransjeprogrammer. Målet med bransjeprogrammene er å bidra til kompetanseutvikling i tråd med bransjenes behov, slik at ansatte kan takle omstillinger og være bedre rustet for morgendagens arbeidsliv. Til nå er det opprettet ti bransjeprogrammer. Olje-, gass- og leverandørindustrien er en bransje som preges av nye teknologier, nye digitale verktøy og stadig mer komplekse arbeidsprosesser, og her inkluderer tilbudet blant annet grunnkurs i programmering og grunnkurs i datavitenskap ved Universitetet i Bergen.

For å sørge for et mer helhetlig og godt tilbud om karriereveiledning, har Stortinget lovfestet at fylkeskommunene har en plikt til å ha et tilbud om karriereveiledning til sine innbyggere. Det er også etablert en nasjonal digital karriereveiledningstjeneste, karriereveiledning.no. På karriereveiledning.no kan man finne informasjon og refleksjonsverktøy og få profesjonell karriereveiledning via chat og telefon. I tillegg vil regjeringen utrede en digital kompetanseplattform som skal gjøre det enklere for de som har behov å finne riktig etter- og videreutdanningstilbud. Regjeringen vil også fortsette arbeidet med å gjøre Lånekassen mer fleksibel og bedre tilpasset kunder som tar videreutdanning.

Noen bedrifter velger å inngå samarbeid med utdanningsinstitusjoner for å utforme et mer målrettet kompetansehevingstilbud til sine medarbeidere. DNB har for eksempel gitt ansatte mulighet til å videreutdanne seg i datavitenskap for å møte bankens behov for kompetanse på dette området.11 DNB har også satt i gang et samarbeid med Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo, fordi de så et behov for flere IT-arkitekter. Sammen har de utviklet et årsstudium på masternivå som kan tas på deltid over tre år. Det første kullet startet i 2018. Equinor har blant annet samarbeidet med University of California, Berkeley for å skreddersy kurset Leading Digital Transformation for sine ledere. Flere andre bedrifter og virksomheter har inngått lignende samarbeid med utdanningsinstitusjoner. Equinor benytter seg også av MOOC for kompetanseheving hos de ansatte. MOOC (Massive Open Online Courses) er en samlebetegnelse for åpne e-læringstilbud. Som regel er disse gratis og tilgjengelige for alle som ønsker tilgang.

6.2.2 Kompetansebehov hos små og mellomstore bedrifter

Små og mellomstore bedrifter er en svært heterogen gruppe, men slike bedrifter har til felles at de ofte har begrenset med ressurser til å utvikle ny kompetanse eller kjøpe tjenester for å dekke sine kompetanseutfordringer. Virksomheter som ligger i distriktene kan i tillegg møte en ekstra utfordring med hensyn til å rekruttere riktig kompetanse. SMB-er har behov for alt fra standardiserte veiledninger og kortvarige kurs til etter- og videreutdanning på høyskole og universitetsnivå – gjerne utviklet i et samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet.

Tilgang på IKT-kompetanse er en mangelvare i mange distriktsområder. Sentrale østlandsområder har en klynge- og næringsstruktur som dekker om lag 85 prosent av de sysselsatte i Norge med relevant IKT-utdanning. En undersøkelse fra NIFU viser at 70 prosent av IKT-kandidater på masternivå jobber i Oslo/Akershus to–tre år etter endt utdanning.12 Mobiliteten til IKT-mastere er 20 prosent høyere enn gjennomsnittet for mastere generelt, og de trekkes mot de store byene, primært Oslo.

Bedrifter i distriktene kan gjøre seg mer attraktive for IKT-studentene gjennom å samarbeide med utdanningsinstitusjonene om praksisplasser. Mer samarbeid med lokalt arbeidsliv gjennom utdanningsløpet kan gjøre det enklere og mer attraktivt for nyutdannede å ta en jobb lokalt.

Det må også legges bedre til rette for at bredden av næringslivet kan ta i bruk desentrale etter- og videreutdanningskurs i digital kompetanse. For å få en god utvikling av digitale ferdigheter og verktøy også i mindre bedrifter vil det være viktig å ikke bare utvikle tilbudene innenfor kurs og videreutdanning, men også å mobilisere og tilrettelegge en god utnyttelse av tilbudene.Eksempler på slike mobiliseringsordninger er Kommunal- og moderniseringsdepartementets Kompetansepiloter, som er forvaltet gjennom Kompetanse Norge (2020–2022). Et annet eksempel er Trøndelag fylkeskommunes Industri 4.0, der kartlegging av IKT-behov i mindre bedrifter danner basis for formidling av målrettede kurs og utdanninger.

Regjeringen har støttet etablering av toppindustrisenteret DigitalNorway. Senteret er en viktig aktør for å heve den digitale kompetansen i næringslivet, og arbeider aktivt for at spesielt små og mellomstore bedrifter skal kunne ta del i den datadrevne økonomien. De tilbyr gratis kompetansetiltak som kurs, veiledningsressurser og videreutdanning. Det arrangeres webinarer, workshops og digitale møteplasser for erfaringsutveksling. I tillegg er DigitalNorway en sentral samarbeidspartner for det offentlige i ulike prosjekter knyttet til digitalisering og i utdanningssektoren.

6.3 Forskningspolitikk for økt kunnskap om og for dataøkonomien

Norge trenger kunnskap om hva slags muligheter og utfordringer dataøkonomien bringer med seg, og hvordan dataøkonomien virker inn på det norske samfunnet. Da trengs det forskning innenfor ulike fag som IKT, juss, økonomi og samfunnsvitenskap, men det trengs også en mer tverrfaglig tilnærming. For eksempel vil utviklingen innenfor stordata, datavitenskap og kunstig intelligens reise noen etiske og samfunnsmessige problemstillinger som det bør forskes på. Regjeringens sentrale forskningspolitiske dokument er Meld. St. 4 (2018–2019) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028. Muliggjørende og industrielle teknologier, herunder IKT, er en av fem langsiktige prioriteringer i planen.

Satsing på grunnleggende teknologiforskning, kunstig intelligens og datavitenskap er viktig for å henge med i utviklingen internasjonalt og realisere regjeringens ambisjoner om fornyelse og omstilling. Samfunnssikkerhet, personvern og hvordan teknologi påvirker samfunnet, er viktige forskningsområder som støtter opp under dette. For dataøkonomien vil forskning på blant annet juridiske og økonomiske problemstillinger være viktig for å bringe fagfeltet videre.

6.3.1 IKT-forskning og -utvikling

I perioden 2015–2019 er det gjennom Norges forskningsråd til sammen tildelt cirka 1,3 milliarder kroner til prosjekter på områdene kunstig intelligens, robotikk og informasjonshåndtering (stordata). Dette er svært viktige områder for den datadrevne økonomien. Disse områdene er også de som økte mest av de forskjellige teknologiområdene innenfor IKT i perioden 2015–2019, se figur 6.3. Andre viktige FoU-områder innenfor datadrevet økonomi er personvern, sikkerhet og sårbarhet. De muliggjørende teknologiene utvikles og anvendes i samspill med hverandre, og nye teknologiområder vokser fram i grenselandet mellom dem. Det er stor oppmerksomhet internasjonalt rundt det å stimulere til at forskjellige teknologier kan smelte sammen for å gi ny kunnskap, næringsutvikling og innovasjon, og Forskningsrådet har slik teknologikonvergens høyt på agendaen.

Forstørr bilde

Kilde: Forskningsrådet

I perioden 2016–2019 har bevilgningene til grunnleggende forskning innenfor IKT økt. Regjeringen ønsker at denne utviklingen fortsetter, og IKT-forskningen vil framover styrkes innenfor rammene av opptrappingsplanen Et teknologiløft i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Opptrappingsplanen er på til sammen 800 millioner kroner for perioden 2019–2022, og i 2021 har Stortinget økt bevilgningene til Forskningsrådet med 62,5 millioner kroner til grunnleggende teknologiforskning med vekt på IKT. Slik satsing på grunnleggende IKT-forskning er nødvendig for å bygge fremragende fagmiljøer som kan danne fundamentet for regjeringens mål om en teknologidrevet transformasjon og en digital grønn omstilling. Langtidsplanen skal etter planen revideres hvert fjerde år.

6.3.2 Rekrutteringsstillinger ved universiteter og høyskoler

I forbindelse med Utdanningsløftet 2020 bevilget Stortinget midler til 250 rekrutteringsstillinger som institusjonene kan bruke til doktorgradsutdanning og postdoktorkvalifisering. Disse stillingene gikk til helse- og sosialfagene og lærerutdanningene, i tillegg til matematisk-naturvitenskapelige fag med vekt på informatikk og teknologiske fag, særlig IKT. I 2020 har regjeringen også tildelt midler til doktorgradsutdanning i IKT-sikkerhet for personer som har sikkerhetsklarering – 18 stillinger gjennom offentlig sektor-ph.d.- og nærings-ph.d.-ordningene i Forskningsrådet. I tillegg ble det i 2017 og 2018 tildelt midler til totalt 62 rekrutteringsstillinger i IKT med vekt på digital sikkerhet og kryptologi.

6.3.3 Deltakelse i forskningsprogrammet Horisont Europa

De fremste forskningsaktørene globalt innenfor IKT er USA, Kina og EU. Internasjonalt samarbeid med gode forskningsmiljøer på alle kontinenter er viktig for å kunne ta del i forskningsfronten og bygge forskningsbasert kunnskap og kompetanse nasjonalt, samt å være attraktive partnere i internasjonale prosjekter.

En sentral del av Norges forskningspolitikk er deltakelsen i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon. EUs niende rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont Europa, startet opp 1. januar 2021 med et foreslått totalbudsjett på 94 milliarder euro. Norske aktører kan søke om midler på lik linje med bedrifter, offentlige virksomheter og forskningsinstitusjoner i EU-medlemsland. En viktig endring fra det forrige rammeprogrammet for forskning, Horisont 2020, er innføringen av mission-orientert forskning og innovasjon, der «missions» skal være ambisiøse forsknings- og innovasjonsoppdrag for å løse utvalgte store samfunnsutfordringer. I kombinasjon med deltakelse i Programmet for et digitalt Europa (DIGITAL) vil deltakelse i Horisont Europa gi Norge et solid kompetanseløft på viktige områder. Blant annet har kunstig intelligens en framtredende rolle i programmet. Også satsingen på innovasjon blir styrket sammenlignet med Horisont 2020. Regjeringen foreslår at Norge deltar i Horisont Europa og vil be om Stortingets samtykke i 2021.

6.4 Regjeringen vil

Regjeringen vil

• legge fram en melding til Stortinget om styringspolitikken for statlige universiteter og høyskoler, med forventninger til at universiteter og høyskoler dimensjonerer sine studietilbud i tråd med studentenes etterspørsel og arbeidsmarkedets behov

• legge fram en ny digitaliseringsstrategi for universitets- og høyskolesektoren våren 2021

• styrke grunnleggende IKT-forskning gjennom Forskningsrådet

• oppfordre offentlige og private virksomheter til å la ansatte gjennomføre nettkurset Elements of AI, som nå er tilgjengelig på norsk