8 Forskning, utvikling og kunnskapsbehov

Samferdselsdepartementet har sektoransvar for forskning innenfor elektronisk kommunikasjon og transport. I henhold til Samferdselsdepartementets FoU-strategi «FoU-strategi for Samferdselsdepartementet 2016–2022» skal departementet bidra til et godt kunnskapsgrunnlag for beslutninger innenfor politikk og forvaltning, kompetente forskningsmiljøer og internasjonalt forskningssamarbeid.

I Meld. St. 26 (2012–2013) «Nasjonal transportplan 2014–2016» er det varslet en satsing på kunnskapsoppbygning innenfor sjøtransport og kombinerte transportløsninger. I Meld. St. 7 (2014–2015) «Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2015–2024» er hav trukket frem som et av seks prioriterte temaer. Forskning og utvikling innenfor forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning vil tematisk høre hjemme her.

Samferdselsdepartementet bevilget 140 millioner kroner til samferdselsforskning over statsbudsjettet for 2016. Av dette gikk 83 millioner kroner til transportforskning, mens 57 millioner kroner ble bevilget til forskning på elektronisk kommunikasjon. Bevilgningen ble i sin helhet overført til Norges forskningsråd.

Samferdselsdepartementets bevilgning til transportforskning gikk i hovedsak til Norges forskningsråds programmer Transport 2025 og ENERGIX. Transport 2025 skal favne helheten i transportsystemet, medregnet sjøtransport og sikkerhet. Det er også andre programmer, slik som PETROMAKS 2, som har til formål å støtte prosjekter som kan ha relevans for forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning. Det er imidlertid ingen av forskningsprogrammene i Norges forskningsråd som er rettet spesielt mot forskning og utvikling innenfor forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning.

Det er godt samsvar mellom europeiske og norske mål for forskningsinnsatsen. Norge deltar fullt ut i EUs store rammeprogram for forskning, Horisont 2020, som er utformet på bakgrunn av målformuleringer som er relevante for norske forhold. Norge har behov for god tilgang til kunnskap produsert i andre land, og for deling av de høye kostnadene som er knyttet til moderne forskning.

Regjeringen nedsatte i 2014 et utvalg som skulle vurdere hvordan teknologi, produktutvikling, industribygging og kompetanse innen norsk oljevern kan styrkes. Utvalgets rapport «Norsk oljevernberedskap – rustet for fremtiden» gir viktige innspill til arbeidet med beredskap mot akutt forurensning og forskning og utvikling på området.

For å kunne analysere risiko forbundet med sjøtransport, samt vurdere behov for tiltak innen forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning, forutsettes god kunnskap om blant annet ulykkesutvikling og trafikkutvikling. Det er høy grad av usikkerhet knyttet til fremtidig trafikk- og ulykkesutvikling. Det er videre behov for mer kunnskap om effekter av både forebyggende og konsekvensreduserende tiltak. Det er på denne bakgrunn behov for jevnlig oppdatering og videreutvikling av kunnskapsgrunnlaget.

Samfunnsøkonomiske analyser er en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for å vurdere hvordan den forebyggende sjøsikkerheten og beredskapen mot akutt forurensning bør videreutvikles. Det er nylig utarbeidet flere samfunnsøkonomiske analyser innen dette fagområdet. DNV GL og Menon Business Economics har, på oppdrag fra Samferdselsdepartementet, gjennomført samfunnsøkonomiske vurderinger av ulike forebyggende og konsekvensreduserende tiltak. I tillegg til å utgjøre en del av kunnskapsgrunnlaget for denne stortingsmeldingen, bidrar analysen til å utvikle metodikk for gjennomføring av samfunnsøkonomiske analyser av tiltak innen forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning. Videre har Vista Analyse, på oppdrag fra Kystverket, gjennomført en analyse av kostnader av miljøskader fra oljeutslipp. Analysen gir et bedre grunnlag for å vurdere nytteeffekten av ulike tiltak. Det er behov for ytterligere metodeutvikling og flere samfunnsøkonomiske analyser av tiltak innen forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning.

8.1 Forebyggende sjøsikkerhet

For å følge opp målet om å opprettholde og styrke det høye sikkerhetsnivået innen sjøtransport, er det viktig med kunnskap om hvilke faktorer som påvirker sjøsikkerheten.

Sjøsikkerhetsanalyser

Kystverket deltar i et treårig forskningsprosjekt sammen med Sjøfartsdirektoratet, NTNU og Safetec. Målet med prosjektet er å utvikle en nasjonal risikomodell for skipstrafikk (National Ship Risk Model) basert på data fra AIS, som kan brukes til å overvåke og håndtere risiko for ulykkeshendelser. Prosjektet støttes av Forskningsrådet, og vil være avsluttet ved utgangen av 2016.

En av hovedkonklusjonene i sjøsikkerhetsanalysen, omtalt i kapittel 3, er at det er behov for bedre kunnskap om årsakene til ulykker, og om hvordan ulike forebyggende tiltak kan motvirke ulykker. Særlig er det behov for mer kunnskap om menneskelige feil, da en stadig større andel av ulykkene ser ut til å være direkte relatert til slike feil.

Bidrag til teknologiutvikling

Teknologiutvikling har hatt stor betydning for sjøsikkerheten de siste femten årene. Maritim næring har blant annet utviklet og tatt i bruk antikollisjonssystemet Automatic Identification System (AIS), elektroniske sjøkart, elektroniske kartmaskiner (Electronic Chart Display and Information System, ECDIS) og brovaktalarm. Parallelt med dette har myndighetene utviklet systemer som forenkler innrapportering av informasjon, gir et mer oppdatert og detaljert maritimt situasjonsbilde og økt kunnskap om forebyggende tiltak gjennom bedre datagrunnlag og statistikk.

Videre teknologiutvikling antas å kunne få stor betydning for sjøsikkerheten i årene fremover. Det forventes blant annet at eksisterende systemer vil bli videreutviklet, at overvåkingen av skipstrafikken i økende grad vil bli automatisert og at det vil utvikles tjenester som gir skipsførere enkel tilgang til bedre og mer tilpasset navigasjonsrelevant informasjon.

E-navigasjon, som er FNs sjøfartsorganisasjons (IMO) strategi for å forberede en modernisering av maritime navigasjons-, kommunikasjons og informasjonssystemer, vil være retningsgivende for mye av teknologiutviklingen. Norge har ledet arbeidet med e-navigasjon i IMO, og utvikling og testing av nye e-navigasjonstjenester er allerede i gang. Blant annet samarbeider Kystverket med norsk maritim leverandørindustri om å utvikle og teste ut elektronisk utveksling av informasjon i sjøkart mellom skip og sjøtrafikksentral. Regjeringen vil støtte opp under samarbeid mellom norske maritime myndigheter, rederier og utstyrs- og tjenesteleverandører med sikte på å utvikle nye tjenester som er tilpasset næringens behov og som styrker sikkerheten til sjøs.

8.2 Beredskap mot akutt forurensning

Forskning og utvikling innen beredskap mot akutt forurensning er viktig for å forbedre og effektivisere skadebegrensningen ved akutte utslipp.

En systematisk satsning på forskning fra midten av 1970-tallet og frem til i dag har bidratt til at norske forskningsmiljøer og utstyrsleverandører innenfor oljevern er blant verdens fremste.

Utvikling av strategi, metoder og utstyr for skadebegrensning ved akutte utslipp er avhengig av kompetanse innen en rekke fagdisipliner, for eksempel biologi, fysikk og organisering og ledelse. Forskning og teknologiutvikling innen beredskap mot akutt forurensning krever derfor innsats på tvers av fagdisipliner.

Produkt- og teknologiutviklingen i Norge preges av aktiviteten som pågår innen Forskningsrådets ulike programmer samt av Kystverket og NOFO. Teknologiutviklingsprogrammene «Oljevern 2010» og «Oljevern 2015», som NOFO og Kystverket sammen har etablert, er spesielt rettet mot støtte til virksomheter som utvikler nye metoder, tjenester og produkter. Det første programmet, «Oljevern 2010», var rettet mot utvikling av nye produkter og operative kapasiteter. Flere av prosjektene var delvis finansiert av midler fra Forskningsrådet og Innovasjon Norge. «Oljevern 2015» legger særlig vekt på utfordringer tilknyttet oljevernoperasjoner i kaldt klima og isfylte farvann.

Fasiliteter for testing og utprøving

Fasiliteter for testing og utprøving av oljevernutstyr er vesentlig for teknologiutvikling. Det er fasiliteter for testing av oljevernutstyr både hos Kystverket i Horten og SINTEF i Trondheim.

Nasjonalt senter for testing av oljevernutstyr i Horten er blitt betydelig oppgradert de siste årene. Oppgraderingen innebærer at oljevernutstyr nå kan testes under sterkere strømforhold enn det som tidligere var mulig. For å legge til rette for videreutvikling av oljevernutstyr med tanke på håndtering av utslipp i kaldt klima og isfylte farvann, er det ønskelig å kunne teste utstyret i sjø- og lufttemperaturer under null grader celsius. Med dagens utrustning av Nasjonalt senter for testing av oljevernutstyr er det imidlertid ikke mulig å gjennomføre tester i temperaturer under fire grader celsius.

Et supplement til testing i egne fasiliteter er testing av oljevernutstyr i sjøen («olje på vann»-forsøk). Slike feltundersøkelser har vært gjennomført flere ganger på Friggfeltet og Svalbard. Med unntak av disse, er det bare i særlige tilfeller gitt tillatelse til å bruke olje ved testing av nye metoder og oljevernprodukter. Feltundersøkelsene gir viktig kunnskap for videreutvikling av metoder og utstyr. Av miljøhensyn kan det imidlertid bare i begrenset grad brukes olje. Det er derfor ønskelig å utvikle miljøvennlige produkter som kan erstatte bruk av olje i testsammenheng.

Foto: Marianne Henriksen/Kystverket

Oljers forvitringsegenskaper og oljedriftsmodellering

Flere skip som tidligere har gått på tyngre bunkersoljer går over til å bruke lettere dieselprodukter som drivstoff. Oljedriftsmodellen som myndighetene og oljeindustrien bruker i beredskapsplanleggingen, er først og fremst laget for simulering av utslipp av råolje. Modellene gir også relativt realistiske resultater ved simulering av akutte utslipp av tyngre bunkersoljer. For å sikre at modellene i tillegg gir realistiske resultater for akutte utslipp av lettere bunkerstyper, trengs det bedre forvitringsdata for ulike typer dieseloljer.

Det er videre behov for mer kunnskap om oljens forvitringsegenskaper og effektiv håndtering av forskjellige oljetyper i isfylte farvann. Dette omfatter kunnskap om oljens oppførsel, levetid og spredningsmønster i islagte farvann, samt effekten av ulike bekjempelsesmetoder (mekanisk oppsamling, kjemisk dispergering og brenning). Mer forskning og utveksling av informasjon, kan bidra til å styrke beredskapen på dette området.

Dagens beredskap er i all hovedsak bygget opp for å bekjempe akutte utslipp av ulike oljeprodukter. Skipsfarten har begynt å ta i bruk nye drivstoff som ulike typer biodiesel og hybriddiesel. Det er grunn til å tro at disse nye produktene har egenskaper og miljøeffekter som ved et utslipp til sjø kan gi behov for annet materiell og operasjonskonsept enn det dagens tradisjonelle beredskap benytter. Det er behov for mer kunnskap om hvordan slike drivstoff forvitrer og sprer seg i vann, produktenes miljøeffekter samt effektive metoder for å bekjempe slike akutte utslipp.

Overvåking og fjernmåling

Fjernmåling er avgjørende for å kunne gjennomføre effektive oljebekjempingstiltak i mørke, eller ved dårlig sikt. Fjernmåling utføres hovedsakelig ved hjelp av oljedeteksjonsradarer og infrarødt kamera (IR). Oljedeteksjonsradarer kan oppdage oljeflak, men ikke identifisere tykkelsen i oljeflaket. IR må i dag benyttes for å identifisere tykkelse på oljeflak, men dette er en svært kostbar teknologi sammenlignet med radarteknologi. Oljeradarene kan heller ikke i særlig grad skille mellom olje og is/issørpe. Det er behov for videreutvikling av radarteknologi som også kan detektere oljetykkelse og skille mellom olje og is/issørpe.

Ubemannede luftfarkoster, som droner, kan brukes til å innhente informasjon i områder der flyving er uaktuelt. Det kan være et potensial for bruk av små og mellomstore droner, som et supplement til bemannet flyvning. Ubemannet fjernmåling av oljedrift og spredning i sjøområder med is kan være et aktuelt bruksområde. Det er behov for mer kunnskap om bruk av slikt utstyr i tilknytning til oljevernaksjoner.

Mekanisk bekjemping og strandrensing

Det er flere lensesystemer under utvikling. Det mekaniske utstyret har imidlertid flere begrensninger, og det er behov for at det satses videre på å utvikle bedre lenser og systemer for mekanisk bekjempelse av olje.

Strandrenseoperasjoner er den mest ressurs- og tidkrevende aktiviteten under en oljevernaksjon. Metoder og utstyr som benyttes i denne fasen har utviklet seg lite sammenlignet med metoder og utstyr for opptak av olje på sjø. Teknologiprogrammet Oljevern 2010, som ble startet opp av Kystverket og NOFO, har bidratt til å utvikle noe nytt utstyr for strandrensing. Det er imidlertid fortsatt behov for videreutvikling innen dette området. Under de siste statlige aksjonene, er det blitt brukt flere ulike produkter og utstyr for å ta opp oljen, som absorberende lenser, oljebark, torv og mose. Kystverket blir tilbudt mange nye produkter. Det er imidlertid ikke utviklet en god metode for å teste egenskaper, effektivitet, giftighet og lignende ved disse produktene. Det er ønskelig å få utviklet produkter som er mer effektive og enklere i bruk. For kjemiske strandrensemidler har Miljødirektoratet utviklet retningslinjer for giftighetstest og effektivitetstest.

Foto: Kystverket

Kjemisk dispergering

Tidligere studier om bruk av kjemisk dispergering som bekjempelsesmetode har først og fremst vært gjort på råoljer. Kystverket har på denne bakgrunn, i samarbeid med Havforskningsinstituttet, Miljødirektoratet og SINTEF, foretatt en studie av hvorvidt det kan være effektivt å anvende kjemiske dispergeringsmidler for å bekjempe kystnære utslipp av tyngre bunkersoljer, se kapittel 5.4 for nærmere omtale.

Beredskapsanalysen for Svalbard og Jan Mayen avdekket behov for mer kunnskap om bruk av kjemisk dispergeringsmiddel på lettere bunkerstyper (marin diesel), se kapittel 5.4 for nærmere omtale. Kystverket har på denne bakgrunn, sammen med SINTEF, satt i gang et arbeid for å kartlegge ulike dieseltypers egenskaper når det gjelder forvitring og dispergering under lave temperaturer.

Det er behov for produktutvikling av utstyr for bruk av kjemisk dispergering. Slikt utstyr bør kunne tilpasses dispergeringsvæsker for både tyngre og lettere drivstoff.

Mekanisk dispergering, det vil si bruk av høytrykk, propelleffekt eller annet for å dispergere forurensningen er også et aktuelt tiltak som bør vurderes.

Miljøkonsekvenser av oljeutslipp på dyre- og planteliv

Miljørisikoanalyser viser at sjøfugl er svært sårbare for både direkte og indirekte effekter av oljeutslipp. Grunnlaget for å vurdere konsekvenser for akutt forurensning på fisk (fiskeegg og -larver) har blitt bedre de senere årene. Fiskeegg og -larver vurderes å ha høy sårbarhet for olje. Dyreplankton regnes som mer sårbare for oljeforurensning enn planteplankton. Det er generelt lite kunnskap om og dokumentasjon av mulige skadelige effekter av akutte oljeutslipp på bunndyr på dypt vann, og det er usikkert i hvilken grad bunndyr vil bli eksponert for olje ved akutte utslipp. Dette vil sannsynligvis avhenge av havdyp, oljetype, om utslippet skjer fra bunnen eller fra overflaten og hvorvidt dispergeringsmidler brukes som et beredskapstiltak.

Nordområdeutfordringer

I nordområdene vil lange avstander mellom potensielle utslippssteder og ressurser som depoter, mannskap, verksteder, flyplasser og mottakssteder for oppsamlet olje og avfall være en stor utfordring. Videre kan telekommunikasjon være vanskelig i dette området. Varierende isforhold stiller høye krav til kvaliteten på beredskapsmateriell og fartøy. Løsningene må ha bedre kapasitet, effektivitet og et større værmessig operasjonsvindu blant annet med tanke på lys, sikt, temperatur og ising. Værforholdene i nordområdene kan tidvis være svært skiftende, med raske endringer av sikt- og isforhold. Lange perioder med nattemørke eller dårlig sikt, stiller også krav til gode fjernmålingskapasiteter.

Tilgang på effektive logistikkløsninger vil være svært krevende ved operasjoner i nordområdene. Oppsamlet olje må fraktes ut av området dersom den ikke dispergeres eller brennes på stedet. Ved større utslipp vil tankkapasitet for oppsamlet olje være en utfordring. Det er behov for å utvikle bedre metoder for separasjon av olje, is og vann.

Mekanisk oppsamling og opptak av olje i isfylte farvann er utfordrende. Selv ved lav isdekningsgrad vil is i lenser og opptakssystemer vanskeliggjøre operasjonen. Det er behov for produktutvikling, vintertilpasning av eksisterende utstyr og utvikling av teknologi for bedre å kunne oppdage olje i is.

Logistikkutfordringene i nordområdene øker behovet for bedre teknologi og kunnskap for behandling av olje på stedet, som for eksempel brenning og kjemisk dispergering i is.

Forsøk viser at brenning av olje og oljeemulsjoner kan være blant de mest effektive tiltakene i farvann med mye is. Det er behov for mer kunnskap på dette området, blant annet om brenning av bunkersolje i is, antennelsessystemer, håndtering av restprodukt, samt miljømessige konsekvenser. Det er videre behov for ny kunnskap om miljøeffekter av akutte oljeutslipp i arktiske områder generelt, om økosystemet i iskanten, miljøsårbarhet og hvordan oljeverntiltak påvirker arter og økosystem.

Forskningsprosjekter innenfor programmet Joint Industry Project (JIP) og Olje i is (2006–2010) har vist at dispergeringsmidler kan være en effektiv responsmetode i områder med delvis isdekke, men at det er nødvendig å videreutvikle både utstyr og metodikk.

Det pågår i dag flere forskningsprosjekter som omhandler oljevernberedskap under arktiske forhold. «Arctic Response Technology» er et pågående program, initiert av petroleumsindustrien. Prosjektet ble startet i 2012, og skal pågå over fire år. Prosjektet har som mål å øke kunnskapen og mulighetene innen arktisk oljevernberedskap. Dette skal blant annet oppnås gjennom å utvikle utstyr, teknologi og metodikk som testes i storskala felteksperimenter. Videre har FNs sjøfartsorganisasjon, i samarbeid med blant annet Arktisk råd, utarbeidet en veileder om håndtering av oljeutslipp i isfylte farvann. Det er imidlertid fortsatt mange kunnskapshull og et stort behov for teknologi- og utstyrsutvikling innen oljevern under arktiske forhold.

Foto: Kystverket

8.3 Oljevern- og miljøsenter i Lofoten/Vesterålen

I tråd med regjeringens politiske plattform, utredes et oljevern- og miljøsenter i Lofoten/Vesterålen. Faglig behov og grunnlag for senteret, samt forslag til konsept, arbeidsoppgaver, organisering, lokalisering, fremdriftsplan og finansiering skal foreligge innen 1. januar 2017. Samferdselsdepartementet har ansvaret for utredningen av senteret. Dette skjer i samarbeid med Olje- og energidepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Klima- og miljødepartementet og Kunnskapsdepartementet. Arbeidet skal ta utgangspunkt i behov innenfor oljevern og håndtering av marint avfall. Aktuelle oppgaver som skal vurderes er etablering av test- og øvingslokalitet i sjø for oljevernutstyr, sikkerhet for operativt personell under oljevernaksjoner i kulde og mørke, hvordan håndtere miljøinformasjon under aksjoner, samt dokumentasjons- og kunnskapsformidlingssenter om miljø- og oljevernberedskap. Etablering av senteret må sees i sammenheng med oljevernberedskapen, og spesielt opp mot forsknings-, utviklings og formidlingsbehov på fagområdet

8.4 Forskning og utvikling i årene fremover

Det er behov for bedre kunnskap om årsakene til ulykker, og særlig om menneskelige feil som antas å være årsak til ulykkeshendelser. Skipstrafikken i havområdene i nord vil øke i omfang de nærmeste årene, og det er behov for mer kunnskap og ny teknologi knyttet til oljevernoperasjoner i kaldt klima. Skipsfarten går i retning av å benytte andre drivstofftyper enn tidligere, blant annet lettere oljetyper slik som marin diesel. Dette innebærer et behov for kunnskap om hvilke beredskapsutfordringer som melder seg, inkludert kunnskap om forvitring av ulike oljetyper, spesielt i kaldt vann og sjøområder med is.

Regjeringen vil videreføre forskning og utvikling innenfor forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning, og i samarbeid med Forskningsrådet se på innretningen av eksisterende forskningsprogram. Det vil i tillegg bli vurdert nærmere om det skal opprettes et eget forskningsprogram for området. En eventuell opprettelse av et slikt program vil måtte prioriteres opp mot regjeringens øvrige satsingsområder og avhenge av det budsjettmessige handlingsrommet.

Når det gjelder oljevern- og miljøsenter i Lofoten/Vesterålen, vil regjeringen komme tilbake til saken når utredningen foreligger.