1 Innledning

Et tett og velfungerende nordisk samarbeid er viktig for Norge og høyt prioritert av regjeringen. Norden er blant verdens tettest integrerte samfunn og økonomier. Samarbeidet med de nordiske landene er viktig for norsk verdiskaping og sysselsetting, og for vår økonomiske omstilling og konkurransekraft. Med våre nordiske naboer deler vi språk, kultur, verdisyn og interesser. I internasjonalt samarbeid er vi hverandres nærmeste venner og partnere. Regionalt samarbeid og samhold styrker vår gjennomslagskraft og evnen til å håndtere vår tids store felles utfordringer.

Det nordiske samarbeidet omfatter de fleste samfunnssektorer. Nordisk ministerråd danner rammen for det formelle regjeringssamarbeidet, men utfylles av uformelle strukturer og praktisk samarbeid som finner sted mellom nordiske borgere og myndigheter hver eneste dag, i Norden, i Europa og i resten av verden. Bredden, dybden og oppslutningen er samarbeidets viktigste styrke. Samtidig må myndighetssamarbeidet oppleves som aktuelt og relevant, og det må levere gode og konkrete svar på aktuelle utfordringer som Nordens innbyggere møter i hverdagen.

Grensehinderrådets arbeid med å forebygge og fjerne grensehindre og «veksthindre» er et eksempel på et høyt prioritert samarbeid med konkrete resultater, og et viktig tiltak for å styrke Nordens konkurranseevne og økonomiske integrasjon gjennom å styrke mobiliteten og den frie bevegelighet.

Med sikte på å styrke relevans og leveringsevne har de nordiske landene de siste to årene arbeidet med å modernisere Nordisk ministerråd. Det finske formannskapet har i 2016 prioritert ytterligere reformer, og de nordiske samarbeidsministrene vedtok i september 2016 reformpakken «Nytt Norden 2.0» med elleve konkrete målsettinger. Moderniseringsprosessen vil iverksettes under Norges formannskap i 2017.

Også regjeringens organisering gir et godt utgangspunkt for å videreutvikle nordisk samarbeid for en ny tid. Siden desember 2015 har regjeringen hatt én statsråd i Utenriksdepartementet med ansvar både for koordineringen av nordisk samarbeid og EU/EØS-saker og forholdet til EU. Det styrker evnen til å se det nordiske samarbeidet i sammenheng med europapolitikken, og til å se det formelle og uformelle nordiske samarbeidet enda bedre i sammenheng.

Å forstå Norden som en del av Europa og verden har blitt viktigere. Vår nordiske hverdag har de siste årene blitt påvirket mer direkte av internasjonale hendelser. Russlands utfordring av folkeretten gjennom annekteringen av Krim og opptreden i Øst-Ukraina har skapt usikkerhet, også i Nordens nærområder. Krig og konflikt sør og øst for Middelhavet har fått følger for sikkerhet og samhold på det europeiske kontinentet, med sårbare stater i Nord-Afrika og Midtøsten, livsgrunnlag som forsvinner og mennesker som drives på flukt. Samtidig har det europeiske samarbeidet blitt satt på prøve. Britenes folkeavstemning 23. juni ga oss en dramatisk påminnelse om relevansen av utfordringene. De siste to årene har vi opplevd at verden har kommet raskere til Norden.

Regjeringen er derfor glad for at det finske formannskapet i 2016 har satt fokus på økt nordisk samarbeid om europapolitikk og utenrikspolitikk. Satsingen vil bli fulgt opp under vårt eget formannskap i 2017. Som følge av asyl- og migrasjonskrisen høsten og vinteren 2015/2016 har også migrasjons- og integreringspolitikk stått sentralt under Finlands formannskap. Et nordisk program om erfaringsutveksling og utvikling av ny kunnskap i integreringspolitikken vil bli gjennomført i perioden 2016–2018.

Målet for det nordiske statsministerinitiativet for perioden 2017–2020 er å fremme fellesnordiske initiativer som kan bidra til å imøtekomme internasjonal etterspørsel etter innovative samfunnsløsninger på områder der Norden har spisskompetanse, se nærmere omtale kap. 3.16.

Organisering av samarbeidet

Statsministrene

Statsministrene har det overordnete ansvaret for det nordiske regjeringssamarbeidet, og har regelmessige nordiske møter i tillegg til den kontinuerlige kontakten om nordiske og internasjonale spørsmål. Statsministrene møttes under Nordisk Råds sesjon i Reykjavik i oktober 2015, og hadde også møter med Nordisk Råds presidium og med representanter for de selvstyrte områdene, Færøyene, Grønland og Åland.

De ordinære statsministermøtene under finsk formannskap i 2016 fant sted på Åland 28. september og under Nordisk Råds sesjon i København 2. november. De nordiske statsministrene møttes også til ekstraordinært møte i London 4. februar 2016 (i tilknytning til Syria-toppmøtet) for å drøfte den europeiske asyl- og migrasjonskrisen. I tillegg møttes statsministrene i Washington 13. mai 2016 i forbindelse med det nordiske toppmøtet med USAs president Barack Obama. Slutterklæringen fra toppmøtet utgjør et viktig grunnlag for den videre utvikling av det nordiske samarbeidet med USA i tiden som kommer.

Samarbeidsministrene, budsjett og administrasjon

Samarbeidsministrene møtes som regel tre ganger i året. EU/EØS-minister Elisabeth Vik Aspaker har vært norsk samarbeidsminister siden 2013. Samarbeidsministeren legger stor vekt på en tett dialog med Nordisk Råd, spesielt i forbindelse med det norske formannskapet neste år. Norge har formannskapet i det parlamentariske samarbeidet i 2018.

Budsjettet til Nordisk ministerråd har vært gjenstand for reduksjoner på i alt 8 prosent i perioden 2014–2016. I 2016 er budsjettet på 927 millioner danske kroner. Rammen for 2017 vil være uendret og skal vedtas under sesjonen i København i november.

Samarbeidsministrene har ansvaret for det fortløpende arbeidet i Nordisk ministerråd, mens generalsekretæren skal koordinere og forberede den innsatsen. Nåværende generalsekretær Dagfinn Høybråten, tiltrådte i mars 2013.

De selvstyrte områdenes stilling i det nordiske samarbeidet

Ålandsdokumentet av 2007 gir de selvstyrte områdene rett til å være adressater for og kan svare på anbefalinger og spørsmål fra Nordisk ministerråd. Helsingforsavtalen ble imidlertid ikke endret. Ålandsdokumentet gir også Grønland, Færøyene og Åland rett til å søke fullt medlemskap i de nordiske institusjoner og samarbeidsorganer dersom de har en «særskilt påviselig interesse» for institusjonen.