7 Norges internasjonale likestillingsarbeid

Foto: Ken Opprann

Gode likestillingsresultater nasjonalt er en viktig grunn til at Norge blir hørt internasjonalt i arbeidet for å fremme kvinners stilling og styrke likestilling. Det norske likestillingsarbeidet fremheves av mange land som et eksempel til etterfølgelse. På likestillingsindekser og levekårsindekser scorer Norge og de andre nordiske landene høyt.

De internasjonale rammene og forpliktelsene legger føringer for det nasjonale arbeidet med likestilling. Ikke minst er menneskerettighetsforpliktelsene førende for den norske likestillingspolitikken. Gjennom samarbeid og erfaringsutveksling har de nordiske landene lært av hverandre på likestillingsområdet. Ofte har de også i fellesskap vært pådrivere internasjonalt. I Europarådet og i samarbeidet med EU er likestilling et tema som Norge stadig tar opp. Gjennom utenrikspolitikken, i europapolitikken og utviklingssamarbeidet fremmer Norge likestilling internasjonalt.

Norge har inngått en rekke internasjonale rettslige og politiske forpliktelser om likestilling mellom kvinner og menn, og de sentrale forpliktelsene er innarbeidet i Grunnloven og nasjonal lovgivning. Regjeringen vil i løpet av 2015 legge frem et forslag til felles likestillings- og diskrimineringslov. Forslaget vil inneholde en gjennomgang av Norges internasjonale rettslige forpliktelser når det gjelder likestilling og ikke-diskriminering, og hvordan disse er innarbeidet i norsk rett.

Det globale likestillingsbildet er ikke entydig. Utviklingen går sakte framover, men det gjenstår store utfordringer i mange land. FNs og andre organisasjoners undersøkelser viser at det totalt sett har vært fremgang for kvinners rettigheter og likestilling siden verdenskvinnekonferansen i Beijing i 1995. Andelen kvinner i verdens parlamenter har økt fra 12 til 22 prosent de siste 20 årene. Fremdeles er det fem land som ikke har noen kvinner i sine parlament.1 I noen regioner har kvinners deltakelse i arbeidslivet økt. Lønnsgapet mellom kvinner og menn består i alle land og varierer i OECD-landene mellom 6 og 37 prosent.2 De senere årene er lovgivning som diskriminerer kvinner blitt fjernet i mange land. Samtidig mangler fortsatt kvinner i mange land rettigheter når det gjelder skilsmisse, statsborgerskap, arverett og eiendomsrett til jord. I seks land har ikke kvinner rett til abort selv når deres liv er truet. 50 prosent av verdens land forbyr abort etter incest eller voldtekt. Vold i nære relasjoner mot jenter og kvinner er løftet ut av det private rom og har blitt et offentlig anliggende som er straffebelagt i de fleste land. Men fortsatt er hoveddelen av volden mot kvinner skjult. Arbeidet mot kjønnslemlestelse og barneekteskap gir resultater i flere land, men fremdeles utsettes millioner av jenter for denne typen vold og overgrep.

Enkelte land arbeider for å svekke det som er oppnådd siden den store befolkningskonferansen i Kairo i 1994 og kvinnekonferansen i Beijing. Disse landene har imidlertid ikke oppnådd å svekke de gjeldende internasjonale normene og standardene for likestilling og kvinners rettigheter.

Norge har som mål ikke bare å verne det som er oppnådd, men også å videreutvikle det normative rammeverket med sikte på å oppnå internasjonal aksept for jenter og kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter og for rett til abort. Arbeidet med å utvikle regler og rammeverk for likestilling i FN-systemet, gjennom FNs kvinnekommisjon, ECOSOC3 og FNs generalforsamling står sentralt. Norge bidrar også til det internasjonale likestillingsarbeidet gjennom medlemskap i Europarådet, gjennom EU/EØS-samarbeidet og det nordiske likestillingssamarbeidet.

Regjeringen vil

• ivareta kvinners rettigheter og integrering av likestillingsperspektivet i hele bredden av utenriks- og utviklingspolitikken

• prioritere internasjonalt arbeid for å sikre at jenter får samme tilgang til utdanning som gutter

• styrke likestilling som integrert del av arbeidet med næringsutvikling og jobbskaping, samt ha målrettet innsats for å redusere hindringer for kvinners deltakelse i næringslivet

• videreføre et sterkt engasjement for å bekjempe dødelighet og styrke helsetilbudene og reproduktive rettigheter for kvinner og jenter, herunder tenåringsjenter

• styrke den internasjonale innsatsen mot kjønnslemlestelse av jenter

• fortsette arbeidet mot barne- og tvangsekteskap gjennom multilaterale og bilaterale kanaler

• arbeide for internasjonal aksept for seksuelle rettigheter og rett til abort.

I tillegg vil regjeringen

• videreføre det nordiske samarbeidet med grunnlag i samarbeidsprogrammet for likestilling 2015–2018

• arbeide for gjennomføring av de nye utviklingsmålene som har et selvstendig mål om likestilling, og der likestilling er integrert i hele målsettet, og arbeide for at alle inngåtte forpliktelser knyttet til likestilling i agendaen for utviklingsfinansiering blir realisert

• at klimaforhandlingene skal ha et tydelig likestillingsperspektiv

• styrke gjennomføringen av FNs Sikkerhetsrådsresolusjoner gjennom handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet for 2015–2018

• prioritere innsats for beskyttelse av kvinnelige menneskerettighetsforkjempere og arbeide målrettet for å sikre oppfølging på landnivå av vedtak i FNs generalforsamling.

7.1 Samarbeid på nordisk, europeisk og FN-nivå

7.1.1 Nordisk samarbeid om likestilling

Nordisk ministerråd er de nordiske regjeringenes samarbeidsorgan. Siden 1974 har det nordiske samarbeidet også omfattet likestillingsfeltet, og i 2014 ble 40-årsjubileet for det nordiske likestillingssamarbeidet markert. De nordiske landenes felles kultur, historie og demokratiske tradisjoner har gjort det mulig å utvikle et nært samarbeid.

Arbeidet ledes av landenes likestillingsministre som utgjør ministerrådet for likestilling. Norge vil sitte med formannskapet i det nordiske samarbeidet i 2017, og det vil være Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets hovedansvar å følge opp dette. Like rettigheter og likeverdig status for kvinner og menn på arbeidsmarkedet har vært et hovedtema for samarbeidet. Oppmerksomheten har vært rettet mot tradisjonelle roller for kvinner og menn og lønnsforskjeller mellom kjønnene. Muligheten for å kombinere familieliv med arbeidsliv ses som en viktig forutsetning for likestilling. Det er fremdeles utfordringer knyttet til likestilling i arbeidslivet i alle de nordiske landene. I de kommende årene vil det nordiske samarbeidet også jobbe aktivt for å legge til rette for at menn og gutter skal delta i likestillingsarbeidet og -debatten.

I det nordiske samarbeidet defineres likestilling som en jevn fordeling av makt, omsorg og innflytelse. Kvinner og menn skal ha like rettigheter, plikter og muligheter innenfor alle områder i livet, og samfunnet skal være fritt for kjønnsrelatert vold. Respekt, likeverd, forståelse, livskvalitet og identitet er de grunnleggende verdiene likestilling bygger på.

Norge har sluttet seg til felles posisjoner og prioriteringer i det nordiske likestillingssamarbeidet. Likestillingstemaene som settes på dagsorden i Norden, påvirker også dagsorden utenfor Norden. Internasjonalt profileres Nordens samarbeid på likestillingsområdet først og fremst i FN gjennom deltakelse på de årlige møtene i FNs kvinnekommisjon og på FNs generalforsamling.

Gjennom det nordiske samarbeidet utveksles erfaringer mellom landene. Selv om tilnærmingen varierer en del mellom de nordiske landene, er det mange felles referanserammer og mål for likestilling i Norden.

Samarbeidsprogrammet Tilsammans för jämstelldhet – ett starkare Norden er vedtatt av Nordisk ministerråd og gjelder for perioden 2015–2018. Programmet løfter frem flere hovedprioriteringer for samarbeidet i perioden: å bidra til et mer effektivt og omfattende likestillingsarbeid i de nordiske landene, og å støtte opp om landenes internasjonale forpliktelser og skape synergier på tvers av Norden. Videre skal samarbeidet bidra til økt kunnskap på likestillingsfeltet blant folk flest, parlamentarikere og regjeringer og gi støtte til at likestillingsperspektivet tas med på alle områder der det er relevant i ministerrådets arbeid.

Samarbeidsprogrammet trekker frem betydningen av en bærekraftig utvikling med fokus på mangfold, og at menn og gutter må inkluderes i likestillingsarbeidet. Innenfor samarbeidet vil landene arbeide særlig med likestilling i det offentlige rom og med velferd og innovasjon.

7.1.2 Europarådssamarbeid om likestilling

Europarådet er en mellomstatlig organisasjon med 47 medlemsland som ble dannet i 1949. Norge har vært medlem fra starten. Europarådets høyeste politiske beslutningsorgan er ministerkomitéen som består av utenriksministrene i alle medlemslandene. Ministerkomiteen har vedtatt Europarådets strategi for likestillingsarbeidet for perioden 2014–2017.

En rekke fagkomiteer forbereder sakene til ministerkomiteen. Fra 2014 er det European Committee for Social Cohesion, Human Dignity and Equality som behandler saker om likestilling, ikke-diskriminering, familie, barn, fattigdom og andre velferds- og sosialpolitiske tema. En egen kommisjon forbereder saker på likestilling mellom kvinner og menn til denne komiteen.

Norge har sluttet seg til den europeiske menneskerettskonvensjonen fra 1950 (EMK) og konvensjonen er gjort til norsk rett gjennom menneskerettsloven. Staten er derfor forpliktet til å sikre sine borgere rettighetene i konvensjonen og er bundet av rettspraksis fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Alle innbyggerne i Europarådets medlemsstater kan klage til EMD på sitt eget språk, dersom de mener å ha blitt utsatt for en krenkelse av rettigheter nedfelt i EMK.

I tillegg til EMK har Europarådet andre konvensjoner med uavhengige overvåkningsmekanismer på områder som økonomiske og sosiale rettigheter, minoriteters rettigheter, tortur og menneskehandel. Europarådet har også en egen kommisjon mot rasisme og diskriminering, samt en menneskerettighetskommissær. Et nytt og viktig instrument i arbeidet mot vold er konvensjonen om vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, Istanbulkonvensjonen, som nå er ratifisert av 18 land. Konvensjonen etablerer et omfattende og helhetlig regelverk for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Den inneholder et bredt spekter av forebyggende tiltak samt hjelpe- og støttetiltak for utsatte, og den definerer handlinger som statene har plikt til å kriminalisere. Norge undertegnet konvensjonen sommeren 2011 og forbereder ratifisering.

Menneskerettighetsdomstolen har gjennom sin rettspraksis i mer enn femti år utdypet, konkretisert og videreutviklet rettighetene i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Dommene er folkerettslig bindende for alle medlemsstatene. Dette betyr at rettspraksis fra EMD legger føringer for utviklingen av norsk likestillingspolitikk. Europarådets ministerkomité vurderer og kontrollerer statenes nasjonale gjennomføring av dommene.

7.1.3 EU/EØS samarbeid om likestilling

Norges samarbeid med EU er regulert gjennom EØS-avtalen og øvrige avtaler med EU. Norges forpliktelser under EØS-avtalen legger føringer for utviklingen av norsk likestillingspolitikk.

Samarbeidet om likestilling består blant annet av regelverksutvikling og -implementering, programsamarbeid, forskning og samarbeidsprosjekter på tvers av landene, i tillegg til informasjons- og erfaringsutveksling som grunnlag for politikkutvikling i EU/EØS og på nasjonalt nivå i medlemslandene. Norge har en sterk tradisjon for å delta aktivt både på EUs uformelle ministermøter, i Europakommisjonens ekspertgrupper og rådgivende komiteer og høringer i Europaparlamentet.

Norge leder EFTAs arbeidsgruppe for familie, likestilling og ikke-diskriminering, som speiler arbeidet i EUs ekspertkomiteer og høynivågrupper. Formålet er å sikre disse landenes interesser både når det gjelder å påvirke politikkutviklingen i EU, og forberede eventuell inkorporering av nye EU-direktiver i nasjonalt lovverk.

EU har et omfattende regelverk og institusjonelt apparat for å sikre oppfølging av medlemslandene. EU-charteret om grunnleggende rettigheter og EU-domstolen er det mest sentrale når det gjelder menneskerettigheter. Også andre organer med spesifikke oppdrag som European Institute for Gender Equality er etablert. I 2012 ble EUs spesialrepresentant for menneskerettigheter utnevnt.

EFTA-domstolen, som behandler sakene fra EØS/EFTA-landene, legger i sine vurderinger stor vekt på rettspraksis fra EU-domstolen. EØS-avtalen bygger på prinsippet om rettslig homogenitet i hele EØS-området, og det er sjelden at det er forskjeller i vurderingene fra de to domstolene. ESA (EFTA Surveillance Authority) er EFTAs overvåkingsorgan og har ansvaret for å føre tilsyn med at EØS-avtalen blir gjennomført og etterlevd i det enkelte EØS/EFTA-land.

I perioden 2007–2013 deltok Norge i flerårige EU-programmer på områdene arbeids- og sosialpolitikk, likestilling og ikke-diskriminering (PROGRESS)4, samt arbeid mot vold (DAPHNE).

EU har vedtatt nye flerårige rammeprogrammer for perioden 2014–2020 som blant annet skal bidra til å oppfylle sentrale mål i vekst- og sysselsettingsstrategien Europa 2020. Det nye EU-programmet for sysselsetting og sosial innovasjon (Employment and Social Innovation EaSI) for perioden 2014–2020 viderefører både EURES og deler av PROGRESS-programmene. EaSI-programmet skal bidra til å gjennomføre EUs mål om å fremme et høyt sysselsettingsnivå og bekjempe ungdomsledighet, sikre sosial beskyttelse, bekjempe utstøting og fattigdom og forbedre arbeidsvilkårene. Europakommisjonen legger opp til at likestilling mellom kjønnene og å bekjempe alle former for diskriminering skal fremmes i alle deler av programmet og dets aktiviteter. Det nye programmet for rettigheter, likestilling og medborgerskap (REC, 2014–2020) viderefører særskilt rettighetsperspektivet og ikke-diskrimineringsarbeidet.

Fra 2014 har Norge videreført samarbeidet om arbeidsformidling (EURES) og fra 2015 om arbeids- og sosialpolitikk under EaSI-paraplyen.5 Under EaSI-programmet arrangeres det blant annet seminarer hvor man legger til rette for gjensidig læring ved å diskutere ulike tiltak det enkelte medlemsland mener er bra politikk i eget hjemland. Disse seminarene vil kunne omfatte problemstillinger rundt likestilling. Norge har blant annet tidligere arrangert seminar om kvinners sysselsetting, Storbritannia har presentert et system for hvordan de fastsetter minstelønn, Nord-Irland har fokusert på utfordringer rundt enslige forsørgere, mens Malta i 2015 har arrangert seminar om hvordan få flere kvinner i arbeid ved å tilby subsidierte barnehageplasser.

Blant de nye rammeprogrammene som Norge deltar i hvor likestilling er sentralt, er ERASMUS+, EUs rammeprogram for utdanning, ungdom og idrett. Norge har nasjonale eksperter i EU kommisjonen i tilknytning til disse programmene.

EØS-midlene

EØS-midlene er norske myndigheters bidrag til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i de nyere medlemslandene i EU, samt Hellas, Spania og Portugal. Midlene støtter opp under grunnleggende europeiske verdier som demokratibygging, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling mellom kjønnene. EØS-midlene bidrar også til å styrke kontakten og samarbeidet mellom Norge og de 16 mottakerlandene i Sentral- og Sør-Europa. Under nåværende periode gjennomføres program og prosjekter med fokus på likestilling og kjønnsbasert vold/vold i nære relasjoner for om lag 53 millioner euro. Prosjektene skal ferdigstilles i 2016–2017. Likestillingsarbeidet under EØS-midlene støtter opp under EUs egne rammeverk og er i tråd med EUs likestillingsstrategi for perioden 2010–2015.

I flere av programmene samarbeider norske aktører med myndighetene i mottakerlandene om utforming og gjennomføring av programmene. I Spania arbeider Likestillings- og diskrimineringsombudet sammen med ministeriet for helse, sosiale tjenester og likestilling om tiltak for å bedre kombinasjonen arbeidsliv og familieliv for både kvinner og menn, redusere lønnsgapet mellom kvinner og menn og bedre kjønnsbalanse i selskapsstyrer. På Kypros er Krisesentersekretariatet involvert i etablering av krisesenter sammen med nasjonale myndigheter, og i Estland samarbeider Bufdir med det estiske sosialdepartementet om likestillingsintegrering og det å legge til rette for balanse mellom familieliv og arbeidsliv.

EØS-landene og EU er i ferd med å inngå en avtale om en ny periode EØS-midler (2014–2021). Likestilling og kjønnsbasert vold/vold i nære relasjoner vil være tema som kan støttes også under disse ordningene. Dette vil bli drøftet når det skal inngås avtaler med hvert enkelt mottakerland.

7.1.4 Samarbeid om likestilling i FN-fora

Norges samarbeid med FNgår tilbake til opprettelsen av organisasjonen. I 1979 ble det utarbeidet en særkonvensjon om rettighetene til kvinner, FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner, oftest omtalt som kvinnekonvensjonen. Den er ratifisert av nesten alle stater. Norge er forpliktet til å gjennomføre rettighetene som er nedfelt i konvensjonen og til å rapportere om dette hvert fjerde år. Handlingsplanen og plattformen fra den fjerde kvinnekonferansen i Beijing 1995, Beijing Platform for Action, er også et politisk forpliktende referansedokument for arbeidet med likestilling. Handlingsplanen fra Beijing har tolv ulike tematiske områder med målsettinger og forslag til tiltak for hvordan medlemslandene kan styrke likestilling og fremme kvinners rettigheter.6 Statene har forpliktet seg til å rapportere hvert femte år. Norges siste statusrapport ble oversendt FN våren 2014.

Norge deltar på de årlige møtene i FNs kvinnekommisjon Commission on the Status of Women (CSW) og er valgt inn som medlem fra 2016. Kvinnekommisjonen er den politiske møteplassen for myndigheter, sivilt samfunn og ulike FN-organer som arbeider med beslektede spørsmål. Gjennomføringen av handlingsplanen fra Beijing står sentralt. Videre deltar Norge på i de årlige møtene i FNs befolkningskommisjon og på møtene i ECOSOC når saker om likestilling står på dagsordenen. FNs generalforsamling er det øverste beslutningsorganet i FN. Norge deltar på de årlige høynivåmøtene og på møtene i tredje komité som dekker menneskerettsspørsmål, inkludert likestilling og ikke-diskriminering.

FNs handlingsplan fra kvinnekonferansen i Beijing og FNs kvinnekonvensjon er førende for Norges arbeid for å fremme kvinners rettigheter og likestilling både nasjonalt og internasjonalt. Handlingsplanen og konvensjonen forplikter medlemsstatene og danner grunnlaget for Norges samarbeid og dialog om likestilling med andre land. Noen stater har imidlertid tatt forbehold mot viktige bestemmelser i konvensjonen, med henvisning til nasjonal lovgiving eller religion.

2015 markerer 20-årsjubileet for Beijingerklæringen. Begivenheten ble markert under møtet i FNs kvinnekommisjon i mars 2015. Kvinner og barns rettigheter og rett til utdanning, helse, vann og mat til alle er sentralt for å oppnå en bærekraftig og inkluderende økonomisk vekst og utvikling. FNs tusenårsmål, som utløper i 2015, har klart å mobilisere internasjonal politisk oppmerksomhet og ressurser til å redusere fattigdom, og har bidratt til å sikre fremgang på sentrale områder som helse, utdanning og likestilling. Tusenårsmålene har bidratt til at viktige politiske, økonomiske og sosiale rettigheter for kvinner realiseres. Alle målene er ikke nådd, og arbeidet med å nå dem vil derfor bli videreført i den nye utviklingsagendaen for bærekraftig utvikling.

FNs medlemsland vedtok de nye, universelle bærekraftsmålene i september 2015. Norge er, som alle andre land, forpliktet til å etterleve og rapportere om sin gjennomføring av målene, også de som gjelder likestilling.

7.2 Strategier for arbeidet med likestilling internasjonalt

Regjeringen arbeider systematisk med å bistå utviklingslandene Norge samarbeider med, i å gjennomføre de internasjonale forpliktelsene de har påtatt seg for kvinners rettigheter og likestilling. Virkemidlene omfatter blant annet økonomisk støtte til sivilt samfunn og inngår som en integrert del i en rekke andre tiltak. Som en av de største giverne til UN Women og FNs Befolkningsfond bidrar Norge også til at de internasjonale normene som vedtas i FN og andre organisasjoner, skal bli en realitet for kvinner og jenter også i de fattigste landene.

Regjeringen vil ivareta kvinners rettigheter og integrering av kjønnsperspektivet i hele bredden av utenriks- og utviklingspolitikken. Utenriksdepartementet vil spesielt legge vekt på følgende tema: kvinners økonomiske og politiske deltakelse, utdanning for jenter, vold mot kvinner med vekt på å bekjempe kjønnslemlestelse og barne- og tvangsekteskap, samt gjennomføring av resolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet og fortsatt innsats for bedre kvinne- og barnehelse.

Regjeringen innretter sitt arbeid for likestilling internasjonalt med det formål å kunne bidra til å møte utfordringer hvor Norge kan gjøre en forskjell. Norges rolle kan være politisk, faglig og finansiell støttespiller der det er formålstjenlig og etterspurt. Det norske budskapet er at kvinners rettigheter og innflytelse er et politisk mål med egen berettigelse, men også at det er en drivkraft for økonomisk vekst, sosial utvikling og bærekraftig fred.

Norges internasjonale innsats for kvinners rettigheter og likestilling er nedfelt i Like rettigheter – like muligheter – handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling (2013–2015) og Handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet (2015–2018). I tillegg til disse er Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettigheter som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken og Meld. St. 25 (2013–2014) Utdanning for utvikling sentrale i likestillingsarbeidet i utviklings- og utenrikspolitikken. Det vil også komme stortingsmeldinger om næringsutvikling og globale sikkerhetsutfordringer i nær fremtid der likestillingsperspektivet vil være integrert.

Globale forhandlinger legger viktige normative føringer som har betydning for likestilling og kvinners rettigheter og behov. FNs medlemsland vedtok høsten 2015 å vedta en ny utviklingsagenda som skal erstatte FNs tusenårsmål. Norge bidro gjennom aktivt arbeid til at de nye bærekraftsmålene, har et eget mål på likestilling, og at kjønnsperspektivet er integrert i hele målsettet. Koplet til dette bidro Norge også til at likestillingsperspektivet er godt inkludert i sluttdokumentet fra den tredje internasjonale konferansen om finansiering for utvikling, som fant sted i Addis Abeba i juli 2015.

Likestillingsperspektivet fremmes også i klimaforhandlingene, opp mot klimatoppmøtet i Paris i høsten 2015, som har som mål å få på plass en klimaavtale. Det er de fattigste, ofte kvinner og barn, som er mest sårbare for virkningene av klimaendringene, som tørke, flom, ekstremvær og redusert mat- og vannsikkerhet. Kvinner må spille en avgjørende rolle i prioriteringer og gjennomføring av tiltak for å møte klimaendringene og redusere klimagassutslipp. Regjeringen vil at klimaforhandlingene skal ha et tydelig likestillingsperspektiv.

Beskyttelse av kvinnelige menneskerettighetsforkjempere er en viktig prioritering i arbeidet for likestilling. Kvinnelige menneskerettighetsforkjempere er mer utsatt enn sine mannlige kolleger fordi de ofte bryter med tradisjonelle, kulturelle og religiøse normer. En norskledet resolusjon om kvinnelige menneskerettighetsforkjempere ble vedtatt ved konsensus i FNs Generalforsamling i desember 2013. Vedtaket er en milepæl i innsatsen for å beskytte kvinnelige menneskerettighetsforsvarere.

Mye arbeid gjenstår imidlertid for å gjøre ord til handling. Å bidra til å sikre kvinnelige menneskerettighetsforsvarere beskyttelse i tråd med vedtaket i FN, er en viktig målsetning for regjeringen i tiden framover. Sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider med beskyttelse av kvinnelige menneskerettighetsforsvarere, er viktige partnere i dette arbeidet. Regjeringen vil prioritere innsats for å beskytte kvinnelige menneskerettighetsforkjempere og arbeide målrettet for å sikre oppfølging på landnivå av vedtaket i FNs generalforsamling.

Finansiering bidrar til å realisere politikken

Politikken for likestilling skal omsettes gjennom finansiering av operative tiltak og normative prosesser. Dette gjelder alle budsjettposter i utenriks- og utviklingspolitikken. Integreringen av kjønnsperspektivet kan være krevende fordi det betinger kapasitet og systematikk i bruk av kjønnssensitiv analyse, det vil si vurdering av både kvinner og menns situasjon og behov. I tillegg må det utarbeides konkrete tiltak som er relevante i den aktuelle sektoren, og det må stilles krav til en god resultatrapportering.

Bevilgningen for kvinner og likestilling skal brukes til støtte for kvinners rettigheter og likestilling. Bevilgingen er ment som katalysator for å oppnå likestillingspolitiske mål samt å bidra til å utløse kjønnssensitive tiltak på andre budsjettposter.

I noen tilfeller brukes i tillegg øremerking for å fremme kvinners rettigheter og likestilling inntil målet om integrering i relevante budsjettposter er sikret. Dette gjøres for eksempel for å fremme kvinners deltakelse i fredsprosesser og for å sikre kjønnsperspektivet i humanitær innsats.

Nedenfor følger en nærmere omtale av hvordan det arbeides på de enkelte temaområdene.

7.2.1 Kvinners økonomiske rettigheter

Kvinner skal kunne forsørge seg selv og sin familie. I Afrika sør for Sahara er 80 % av kvinners arbeid ulønnet.7 Mye av kvinners tid går med til selvbergingsjordbruk, til omsorg for barn og til husholdsarbeid. Lite tid og mulighet er igjen til arbeid som gir penger, og som kan investeres i kvinnenes egne og familiens langsiktige behov. Kvinners arbeidsinnsats bør derfor i større grad vris mot inntektsgivende arbeid, samtidig som den totale arbeidsbyrden reduseres. Ifølge Verdensbanken er styrking av kvinners økonomiske stilling også samfunnsøkonomisk lønnsomt og bidrar til økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon og sosial utvikling.8

Regjeringen styrker nå arbeidet med næringsutvikling i utenriks- og utviklingspolitikken. Et velfungerende næringsliv er en forutsetning for arbeidsplasser, økonomisk utvikling og finansiering av infrastruktur og offentlige tjenester. Norges innsats skal bidra til forbedring av rammevilkår både på globalt og nasjonalt nivå og på bedriftsnivå. Bistanden skal brukes i samspill med andre økonomiske virkemidler.

Kvinner skal ha samme mulighet som menn til å drive næringsvirksomhet og være entreprenører. Mange steder betyr juridisk og økonomisk diskriminering av kvinner at de mangler eiendomsrett og tilgang til bankkonto og lån. Dette, sammen med sosiale barrierer, gjør næringsvirksomhet vanskelig for mange kvinner.

Utdanning er svært viktig for at kvinner skal kunne tre inn i formell, lønnet sektor, spesielt når det gjelder høyere stillinger. Men opplæringstilbudene finnes ofte i sentrale strøk, uten at det er tatt hensyn til at kvinner ofte har mer begrenset mobilitet og svakere økonomi enn menn. Dermed når slike tjenester flest menn.

Diskriminerende sosiale normer og holdninger i samfunnet er en vesentlig barriere for kvinners deltakelse i det økonomiske liv og næringsutvikling. Derfor vil Utenriksdepartementet, både i bilaterale og i multilaterale satsinger på næringsutvikling og jobbskaping, arbeide for konkrete innsatser og målbare resultater på likestilling og kvinners økonomiske deltakelse.

Regjeringen vil styrke likestilling som integrert del av arbeidet med næringsutvikling og jobbskaping i utenrikspolitikken og utviklingssamarbeidet, og bidra med målrettet innsats for å redusere politiske, økonomiske, juridiske og andre hindringer for kvinners deltakelse i næringslivet.

7.2.2 Utdanning for jenter

I FNs tusenårsmål om likestilling er ett av delmålene full likestilling i grunnskoleutdanningen innen 2005, og for alle nivåer av utdanning innen 2015. Ifølge UNDPs siste statusrapport er målet om lik skoledeltakelse for jenter og gutter i grunnskolen oppnådd, men med store variasjoner mellom regioner og land. Fortsatt er det slik at nesten en fjerdedel av unge kvinner i alderen 15–24 i utviklingsland ikke har fullført barneskolen og mangler grunnleggende ferdigheter for å få seg jobb.9

Jenter er fremdeles i klart mindretall på høyere utdanningsnivå, selv om det er store regionale variasjoner. I Latin-Amerika, Sørøst-Asia og Nord-Afrika tar flere unge kvinner enn menn høyere utdanning, mens i Afrika sør for Sahara er kvinner underrepresentert. Der har andelen kvinner gått ned fra 66 kvinner per 100 menn i 2000, til 61 per 100 i 2011.

En viktig årsak til at mange jenter ikke går på skolen eller slutter etter noen få år, er fattigdom. Fattige familier må ofte gjøre økonomiske prioriteringer som ikke favoriserer døtrenes skolegang. Dårlige sanitære forhold gjør også at mange jenter slutter på skolen når de kommer i puberteten. I noen land kan mangel på kvinner som lærere gjøre at jenter ikke begynner på skolen. Det er et betydelig problem at jenter utsettes for seksuell trakassering og vold på skolen og på skoleveien. I slike tilfeller ser familiene seg ofte tvunget til ikke å sende jentene på skolen.

Jentene som ikke går på skole, kan være vanskelige å nå, men det er likevel mange gode grunner til å satse på utdanning for jenter. Retten til utdanning gjelder alle. I tillegg er jenters utdanning trolig den mest lønnsomme investeringen i utvikling man kan gjøre. Når jentene får utdanning, virker det positivt inn på en rekke områder.

Utdanning er en forutsetning for at jenter og kvinner skal kunne innta politiske og økonomiske posisjoner i samfunnet på like fot med gutter og menn, og for at de skal få del i samfunnsgodene. Utdannede kvinner er bedre i stand til å forsørge seg selv og sin egen familie. Det er beregnet at for hvert ekstra år med skolegang en jente i et lavinntektsland får, øker fremtidig inntekt med 10–20 prosent.10

Det er større sannsynlighet for at utdannede kvinner sender egne barn på skole. Faren for at barna utsettes for menneskehandel, barnearbeid, barneekteskap og seksuell utnyttelse er mindre når barna går på skolen. Utdannede mødre, men også fedre, spiller en sentral rolle i å bryte fattigdomsmønsteret. Det er en slik positiv spiral regjeringen ønsker å bidra til.

Regjeringen vil prioritere internasjonalt arbeid for å sikre relevant utdanning av god kvalitet for alle. Utdanningssatsingen vil bidra til at jenter begynner på og fullfører ungdomsskole og videregående opplæring. Utenriksdepartementet vil være en pådriver for innovative tiltak og insentivordninger for å få foreldre til å sende jenter på skolen. Den totale støtten til utdanning dobles i løpet av denne perioden. Det skal også utvikles og iverksettes tiltak der en tilbyr en kombinasjon av utdannings- og helsetjenester.

7.2.3 Bekjempe kjønnslemlestelse

Norge arbeider for å bekjempe alle former for vold mot kvinner, herunder seksualisert vold i konflikt, vold i nære relasjoner, kjønnslemlestelse og barne- og tvangsekteskap. Målsettingene for arbeidet er å forebygge vold, gi effektiv juridisk og helsemessig hjelp og å inkludere gutter og menn som medspillere.

Ifølge UNICEF lever de fleste av verdens kjønnslemlestede jenter og kvinner i land i Afrika og Midtøsten, hver femte av disse bor i Egypt.11 Praksisen skjer til tross for at de fleste jenter og kvinner i de berørte landene ønsker at den skal avskaffes. Frykt for sterke sosiale sanksjoner og stigma er blant de vanligste årsakene til at praksisen opprettholdes.

Kjønnslemlestelse av jenter innebærer alvorlige brudd på retten til ikke-diskriminering, frihet fra umenneskelig eller nedverdigende behandling og retten til utvikling og helse. I ytterste konsekvens trues jentenes rett til liv.

Felles for effektive metoder mot kjønnslemlestelse er at de både er rettighetsbaserte og består av en åpen dialog om hva praksisen innebærer, og en kollektiv beslutning i lokalsamfunnene om å avskaffe kjønnslemlestelse. Lokal forankring er en viktig forutsetning, kombinert med påtrykk ovenfra gjennom politikk, lovverk, utdanning og medier.

Et gjennombrudd i arbeidet var FN-resolusjonen mot kjønnslemlestelse i 2012. Den er blitt et viktig globalt rammeverk for all innsats rettet mot å avskaffe praksisen. I 2014 vedtok FN en ny resolusjon som understreker et fortsatt behov for økt innsats, særlig innenfor helsesektoren. Samme året ba også FNs menneskerettighetsråd høykommissæren for menneskerettigheter om å legge frem en rapport om gode erfaringer og utfordringer i arbeidet med å forebygge og avskaffe kjønnslemlestelse.

Regjeringen vil styrke den internasjonale innsatsen mot kjønnslemlestelse av jenter. Regjeringen ønsker å løfte temaet som et eget felt og som en del av kvinners rettigheter og likestilling, utdanning, menneskerettigheter og helse. En egen strategi mot kjønnslemlestelse (2014–2017) er iverksatt, og støtten til sivilt samfunn og internasjonale organisasjoner som arbeider mot kjønnslemlestelse, er doblet fra og med 2015.

7.2.4 Bekjempe barne- og tvangsekteskap

Tvangsekteskap defineres av UNICEF som en handling hvor en eller begge av partene utsettes for ulike grader av tvang for å inngå ekteskapet. Hvert år blir anslagsvis 14,2 millioner jenter under 18 år tvangsgiftet. Over 700 millioner av verdens kvinner har blitt giftet bort før de fylte 18 år. Hver tredje av disse kvinnene var under 15 år da ekteskap ble inngått.

Barneekteskap, definert som ekteskap eller formaliserte forhold som er inngått før fylte 18 år, rammer jenter i uforholdsmessig stor grad, selv om også gutter blir giftet bort som barn. I Niger, som har den høyeste forekomsten av barneekteskap i verden, har 77 prosent av kvinnene mellom 20 og 49 år blitt giftet bort før fylte 18 år, i motsetning til fem prosent av mennene i samme aldersgruppe. De samme kjønnsforskjellene forekommer i land der barneekteskap er mindre utbredt. Barneekteskap blant jenter er mest utbredt i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara. Nesten halvparten av alle barnebruder er hjemmehørende i Sør-Asia, og India alene står for en tredjedel på verdensbasis. Bangladesh har den høyeste andelen ekteskap som omfatter jenter under 15 år.12

Jenter fra fattige familier, de som lever på landsbygda og de med lavest utdanning er mest utsatt. For jentene som rammes betyr dette tap av skolegang og risikofylte svangerskap og fødsler. Dette er brudd på rettigheter nedfelt både i FNs barnekonvensjon og i FNs kvinnediskrimineringskonvensjon.

Norge er blant de største giverne til FNs befolkningsfond, som er en av de viktigste globale aktørene som kjemper mot barneekteskap gjennom sitt arbeid for seksuell og reproduktiv helse og reproduktive rettigheter. Norske myndigheter støtter også organisasjoner som arbeider mot barne- og tvangsekteskap som del av større programmer for utdanning, helse, likestilling og menneskerettigheter.

Regjeringen vil fortsette sitt arbeid mot barne- og tvangsekteskap gjennom multilaterale og bilaterale kanaler. Satsinger som har stor betydning for å bekjempe barne- og tvangsekteskap, slik som jenters utdanning, vil bli forsterket.

7.2.5 Kvinner, fred og sikkerhet

Det er i 2015 femten år siden FNs sikkerhetsråd vedtok Resolusjon 1325 kvinner, fred og sikkerhet. Resolusjonen var et gjennombrudd i forståelsen av at krig og konflikt rammer menn og kvinner ulikt, og at kvinners behov og innflytelse må være en del av all sikkerhetspolitikk. Siden har Sikkerhetsrådet vedtatt ytterligere seks resolusjoner på feltet.

Regjeringen lanserte tidligere i år en handlingsplan for kvinner fred og sikkerhet (2015–2018) for å styrke gjennomføringen av resolusjonene. Handlingsplanen iverksettes i en tid hvor en rekke konflikter rammer sivilbefolkningen, og dermed kvinner, særskilt hardt. Seksualisert vold er utbredt. Ekstremistiske krefter, slik som ISIL, er en trussel mot kvinners rettigheter, og sivilbefolkningen jages på flukt fra sine hjem.

Handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet skal bidra til å sikre et kjønnsperspektiv på følgende områder: fredsprosesser og fredsforhandlinger, fredsbygging, internasjonale operasjoner og humanitær innsats. Å bekjempe seksualisert vold inngår på alle de fire områdene. Den røde tråden i handlingsplanen er å anerkjenne kvinner som aktører for fred og sikkerhet, ikke bare se dem som ofre i konflikt. Det tas i bruk virkemidler for å fremme kvinners handlingsrom og innflytelse, blant annet ved å øke kvinners deltakelse i fredsprosesser. Kvinners deltakelse og kvinneperspektivet er avgjørende for bærekraftige fredsprosesser og for effektive internasjonale militære og sivile operasjoner. Regjeringen vil også styrke opplæringen om hvordan kvinners sikkerhetsbehov og humanitære behov kan ivaretas, og vil bidra til at kvinners økonomiske og politiske posisjon og rettssikkerhet er sentrale elementer i fredsbygging i postkonfliktland.

Arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet skal ikke være små sideprosjekt, men kvinneperspektivet skal være innbakt i bruken av de store og generelle bevilgningene for fred og sikkerhet. Arbeidet med handlingsplanen blir derfor finansiert over flere budsjettposter. Målet er å øke andelen av midler som går til kvinner, fred og sikkerhet innenfor eksisterende budsjetter. Noen midler øremerkes også spesifikt til tiltak i regi av sivilt samfunn eller til utvalgte ambassader. I tillegg kommer integrering av kvinneperspektivet i humanitær innsats, mye av det til forebygging av kjønnsbasert vold.

Det legges opp til særskilt innsats i Afghanistan, Colombia, Myanmar, Palestina og Sør-Sudan. Det utarbeides en årlig rapport om gjennomføringen av handlingsplanen.

Både i bilaterale og i multilaterale satsinger knyttet til sårbare stater og situasjoner skal Utenriksdepartementet arbeide for konkrete innsatser og målbare resultater for likestilling og kvinners deltakelse.

Regjeringen vil gjennom handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet styrke gjennomføringen av FNs resolusjoner på feltet. Målrettet innsats, innføring av fem satsingsland og -områder og økt kompetanse og resultatrapportering skal bidra til at både kvinner og menns rettigheter, behov og prioriteringer blir ivaretatt i alt arbeid for fred og sikkerhet.

7.2.6 Innsats for kvinners helse

Regjeringens vil bidra til at kvinner, menn og ungdom over hele verden skal ha tilgang til reproduktive helsetjenester, tilgang på prevensjon, seksualundervisning og rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet. Tilgang til god helse og helsetjenester er en rettighet som svært mange av verdens kvinner går glipp av. Norge har derfor tatt en lederrolle i arbeidet med å styrke kvinners helse. Tiltak er satt inn for å øke overlevelse ved fødsel, og innsatsen omfatter også arbeidet mot hiv og aids, helsehjelp i forbindelse med vold mot kvinner og helse i humanitære kriser. Arbeidet med tusenårsmålene, og særlig arbeidet med å få ned dødeligheten blant kvinner i utviklingsland, har ført til bedre samhandling og finansiering internasjonalt. Tiltak er satt inn for å bedre tilgang på medisiner, vaksiner, utstyr og helsetjenester. Sammen med FNs generalsekretær har Norge vært pådriver for å løfte frem betydningen av helsetusenårsmålene.

FNs globale strategi for mødre- og barnehelse (2010–2015) har som mål å spare 16 millioner liv. Det er en global plattform for å samle statlige givere, filantroper, privat sektor, frivillige organisasjoner, FN-organisasjoner og partnerlandene selv om et felles løft for kvinners og barns helse.13 Innovasjon kan øke mulighetene for kvinners overlevelse og gi bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser gjennom nye metoder, teknologi eller finansieringsmodeller. Som ledd i gjennomføringen av denne strategien, har Norge vært ledende i arbeid for helseinnovasjon.

Et annet viktig bidrag for å nå målene har vært Norges finansielle og faglige pådriverrolle for å gjennomføre anbefalingene til FN-kommisjonen for livsviktige medisiner og utstyr til kvinner og barn.14 Kommisjonen har satt søkelyset på å gjøre livsviktige medisiner for overlevelse ved fødsel tilgjengelige. Dette arbeidet omfatter også bedre og billigere prevensjon. Et viktig bidrag med støtte fra Norge har vært å få kvinner til å føde på klinikk gjennom bruk av økonomiske insentiver. Her har det innovative helsefondet i Verdensbanken15 for resultatbasert finansiering av mødre- og barnehelse spilt en sentral rolle. En av målsettingene med fondet har vært å sette utviklingsland bedre i stand til å prioritere helsetjenester over egne budsjetter. Norge har vært en stor bidragsyter til fondet.

Det er oppnådd gode resultater når det gjelder overlevelse, men det gjenstår fortsatt mye arbeid for å gi kvinner sunne og gode liv. Regjeringens engasjement for kvinners helse vil fortsette når helsetusenårsmålene utløper i 2015. Det arbeides med å få på plass en ny global strategi for mødre, tenåringsjenter og barns helse som skal gjelde for 2016–2030. For å sikre bedre finansiering av den globale strategien har Norge vært pådriver for å etablere en forbedret global finansieringsmekanisme,16 som skal bidra til samordning av finansieringsstrømmer til nasjonale helseinvesteringsplaner. Finansieringsmekanismen legger opp til at mottakerland kan prioritere helseinvesteringer over egne budsjetter.

Kvalitet og omfang av helsetjenester er en god indikator på økonomisk utvikling, men også et tegn på kvinners stilling i samfunnet. Derfor henger den generelle kampen for kvinners rettigheter, nedfelt i handlingsplanen fra Beijing og i kvinnekonvensjonen, så nært sammen med innsatsen for global helse.

Regjeringen vil videreføre et sterkt engasjement for å bekjempe dødelighet, styrke helsetilbudene og reproduktive rettigheter for kvinner og jenter, herunder tenåringsjenter, slik at disse gis bedre muligheter til gode liv.