Nasjonal én-helse strategi mot antimikrobiell resistens 2024–2033

Til innholdsfortegnelse

Mål

I arbeidet med å redusere utfordringene AMR utgjør for folkehelse, dyrehelse, plantehelse og miljø, både i Norge og globalt, vil regjeringen bygge på målene fra den forrige strategien. Regjeringen vil legge vekt på at tiltak i de ulike sektorene sees i sammenheng, og at arbeidet er godt koordinert for å nå våre ambisiøse mål.

De overordnede målene skal gi føring og beskrive en én-helse-tilnærming. «Regjeringen-vil»- punktene er formulert slik at de skal være etterprøvbare. Der det er hensiktsmessig vil mål og tiltak bli utdypet i handlingsplaner.

Overordnede mål

  1. Styrke det tverrsektorielle AMR-samarbeidet
  2. Forsterke forebyggingen av AMR
  3. Sikre restriktiv og forsvarlig bruk av antimikrobielle midler
  4. Sikre tilgang til nødvendige antimikrobielle midler
  5. Øke og nyttiggjøre ny kunnskap om AMR
  6. Være en aktiv pådriver i den globale kampen mot AMR

Styrke det tverrsektorielle AMR-samarbeidet

For å jobbe effektivt mot AMR er det nødvendig med både et én-helse-perspektiv og et tverrsektorielt samarbeid. I FN-resolusjonen fra 2015 fremgår det at »…there is a need for a coherent, comprehensive and integrated approach at global, regional and national levels in a «one health» approach and beyond…». Den nye strategien viser hvordan samarbeid mellom de ulike sektorene er tenkt i en norsk kontekst. Utarbeidelsen og publiseringen av strategien fra fem departementer vil sikre at målene følges opp i hver enkelt sektor og hos underliggende etater.

Både en én-helse-tilnærming og tiltak som går på tvers av sektorer og ansvarsområder, krever deling av informasjon, felles situasjonsforståelse, samhandling og koordinering. For å ivareta samhandlingen ble det opprettet en tverrdepartemental arbeidsgruppe ledet av Helse- og omsorgsdepartementet der Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet har inngått. Vi har videreført den tverrdepartementale arbeidsgruppen og utvidet gruppen ved å inkludere en representant fra Utenriksdepartementet. Helse- og omsorgsdepartementet har fungert som sekretariat for gruppen og koordinert arbeidet. Det vil bli utarbeidet et tydeligere mandat for den tverrdepartementale arbeidsgruppen. Mandatet vil reflektere det som av WHO omtales som «multisectoral coordinating group (MCG)». Arbeidsgruppen skal koordinere oppfølging av tiltakene i strategien og tilhørende handlingsplaner. Videre skal arbeidsgruppen sørge for at det gjennomføres en midtveisevaluering av strategien og en sluttevaluering som inkluderer en situasjonsbeskrivelse og kunnskapsbehov. For å sikre god samhandling skal arbeidsgruppen utarbeide et årshjul som angir relevante tverrsektorielle hendelser angående AMR. Videre skal arbeidsgruppen bidra til informasjonsutveksling og ha ansvar for koordinering av oppfølging av hendelser med betydning for AMR dersom det er behov for en tverrdepartemental tilnærming.

Tverrsektoriell koordinering er viktig på alle nivåer. Derfor er det også viktig å legge til rette for dette mellom ulike etater, behandlingsinstitusjoner, mikrobiologiske laboratorier og andre aktører som er inkludert i arbeidet med dyr, mennesker og miljø. Eksisterende samarbeidsgrupper og styringskomiteers koordineringsarbeid bør derfor fortsette.

Én-helse-tilnærming er viktig for å vise sammenhengen mellom folkehelse, dyrehelse, plantehelse og miljøtilstand. Klimaendringene over hele jorden har allerede påvirket forekomst og utbredelse av flere typer sykdommer, som for eksempel malaria og denguefeber. I tillegg påvirker naturødeleggelser og forurensning forekomsten av og risiko for ulike typer infeksjoner. Disse tre faktorene bidrar sammen til økt utbredelse av etablerte infeksjonssykdommer, i tillegg til at de øker risikoen for fremvekst av nye og hittil ukjente infeksjoner. Det diskuteres globalt om økt urbanisering kan føre til økt risiko for zoonoser10, som dermed øker belastningen på helse- og omsorgstjenesten og bidrar til økt forekomst av AMR. Dette viser viktigheten av å ha en tverrsektoriell tilnærming.

Norge har i flere år hatt gode systemer for én-helse-overvåkning av resistens og forbruk av antimikrobielle midler blant mennesker og dyr (i NORM og NORM-VET). I den kommende perioden er det likevel behov for å se på hvordan disse systemene kan forbedres ytterligere. Det er særlig viktig å vurdere hvordan multisektoriell overvåkning kan utvikles i en retning med mer harmoniserte og integrerte overvåkningssystemer. Blant annet vil det være aktuelt å vurdere om overvåkning av resistensmarkører i avløpsvann i Norge skal inngå i den integrerte overvåkningen. I tillegg er det viktig å sikre bedre deling av data mellom relevante aktører.

Aldrende befolkning, sosiale ulikheter, kroniske sykdommer og behov for medisinsk behandling øker risikoen for lengre og hyppigere sykehusopphold, inngripende behandling og større behov for langvarig bruk av antimikrobielle midler. Dermed øker også risikoen for helsetjenesteassosierte infeksjoner og utvikling av resistente infeksjoner. En handlingsplan for forebygging av helsetjenesteassosierte infeksjoner og AMR i humansektoren blir viktig for å skape god samhandling innen humanhelse. Ettersom det totale sykdomsbildet har stor betydning for AMR-situasjonen i landet, er det nødvendig at arbeidet med AMR og helsetjenesteassosierte infeksjoner sees i sammenheng med sektorens innsats for universell helsedekning og helsefremmende arbeid. Dette arbeidet skjer på alle nivåer av helse- og omsorgstjenesten, i kommunene og i sivilsamfunnet. Et godt samarbeid mellom alle disse aktørene for å bidra til god helse og lav sykdomsbyrde, er derfor viktig i et AMR-perspektiv. Dette vil bli fulgt opp ved å revidere eksisterende handlingsplaner innen humanhelse, vurdere eksisterende og nye tiltak, samt videreføre velfungerende systemer vi allerede har på plass.

Den gunstige situasjonen med lav forekomst av AMR hos matproduserende dyr og kjæledyr i Norge skyldes i stor grad god dyrehelse og at dyrehelsepersonell har hatt en restriktiv praksis når det gjelder forskrivning og bruk av antimikrobielle midler. I tillegg har vi en ansvarsfull og kompetent husdyrnæring, samt et meget godt samarbeid mellom næringen, forvaltningsstøtten og myndighetene. Videreføring av dette gode samarbeidet er viktig for å sikre godt smittevern og forebygging av sykdom hos matproduserende dyr og kjæledyr, slik at den gode dyrehelsen bevares og folkehelsen sikres. I tillegg bør det vurderes hvordan annet forebyggende arbeid med innsatsvarer i landbruket, planteproduksjon og miljø kan inkluderes for å sikre en enda bedre tverrsektoriell tilnærming. Det er derfor sentralt å ivareta målet om en bedre én-helse-tilnærming og betydningen av et godt tverrsektorielt samarbeid i utarbeidelsen av ny handlingsplan for sektoren matproduserende dyr, kjæledyr, planter og innsatsvarer i landbruket.

Det finnes ulike tilnærmingsmåter til hvordan en best ivaretar det tverrsektorielle aspektet i AMR-arbeidet utover en multisektoriell gruppe. Sverige har for eksempel en AMR-ambassadør med ansvar for å koordinere det svenske tverrsektorielle samarbeidet opp mot andre land. Storbritannia har en spesialutsending på AMR som er en sentral koordinator for alt AMR-arbeidet både innenlands og internasjonalt. For å styrke og synliggjøre arbeid mot AMR kan det være aktuelt å utrede om det er hensiktsmessig å opprette en tilsvarende stilling i Norge.

Regjeringen vil:

  • styrke det tverrsektorielle AMR-samarbeidet
  • at strategien følges opp med sektorspesifikke handlingsplaner der det vurderes egne måltall
  • evaluere status for strategiarbeidet midtveis og mot slutten av strategiperioden
  • utrede hvordan vi kan forbedre den integrerte overvåkningen av AMR og forbruk av antimikrobielle midler ytterligere i et én-helse-perspektiv
  • vurdere hvordan arbeidet mot AMR kan inngå i helsefremmende arbeid og hvordan sivilsamfunnet kan involveres best mulig
  • utrede behovet for en tverrsektoriell AMR-koordinator for regjeringens AMR-arbeid

Forsterke forebyggingen av AMR

Forsterket forebygging av alle infeksjoner vil redusere sannsynligheten for utvikling og spredning av AMR og resistensgener. Forebygging av infeksjoner er basert på aktiviteter i alle deler av samfunnet og forvaltningen. Fra et én-helse-perspektiv er det viktig å sikre god helse, samt redusere antall infeksjoner hos mennesker, matproduserende dyr, kjæledyr og planter. Gode rutiner for smittevern og forebyggende helsearbeid har derfor vært grunnleggende i Norge for å sikre nettopp dette. Infeksjoner kan føre til spredning av mikrober og i sin tur til økt bruk av antimikrobielle midler. En forsterket forebygging vil bidra til å begrense smittespredning og dermed opprettholde et lavt forbruk av antimikrobielle midler. Godt forebyggende arbeid må sees på som en felles oppgave, der alle sektorene innen human-, dyre- og plantehelse og miljø bidrar. Dette er i tråd med de strategiske prioriteringene WHO, WOAH, FAO og UNEP har for de neste årene.

Dårlige levekår og kroniske sykdommer kan resultere i høyere forekomst av infeksjoner. Risikoen for AMR øker med antall infeksjoner som krever gjentatt og langvarig behandling i helse- og omsorgstjenesten. Forebygging av kroniske sykdommer og arbeid mot sosiale ulikheter vil derfor også bidra til å forebygge AMR.

For å redusere risiko og omfang av infeksjoner, samt angrep av planteskadegjørere, er det viktig med kunnskapsbasert forebygging og kontroll. I tillegg er overvåkning og data om mikrober, utbrudd, resistensmønster og forbruk av antimikrobielle midler essensielt. Det er behov for å styrke vår nasjonale kapasitet innen overvåkning for å kunne følge endringer og trender på en bedre og tidsriktig måte. Blant annet er det behov for å få mer kunnskap om byrden av infeksjoner, inkludert alle helsetjenesteassosierte infeksjoner11, forekomst av resistente mikrober og forbruk av antimikrobielle midler. Dette er viktig for å kunne iverksette riktige tiltak som begrenser infeksjoner, reduserer unødvendig bruk av antimikrobielle midler og begrenser utvikling av AMR.

I helsesektoren er det behov for å utrede hvordan alle infeksjoner og utbrudd assosiert med helse- og omsorgstjenesten, inkludert blodbane-infeksjoner12, postoperative sårinfeksjoner og infeksjoner med resistente mikrober, best kan overvåkes. Det må også utredes hvordan denne informasjonen best kan benyttes av både nasjonale og lokale myndigheter, hvordan informasjon kan deles mellom referanselaboratorier og de nasjonale etatene, samt hvordan ny teknologi kan bygges inn i systemene.

De siste årene har vi fått mer kunnskap om hvordan miljøet kan påvirke AMR både direkte og indirekte. Klimaendringer kan påvirke resistensutviklingen både nasjonalt og globalt. Økt temperatur kan føre til økt vekst og overlevelse av mikroorganismer som bakterier og sopp. Dette vil igjen øke risikoen for infeksjon og økt bruk av antimikrobielle midler. Med villere og våtere vær, kommer også flere oversvømmelser og økt risiko for uønsket og ukontrollert spredning av kloakk og spillvann. I andre enden av skalaen kan tørke bidra til dårlige avlinger og behov for økt import av fôr. Dette gjør at tiltak i AMR-strategien også må sees i sammenheng med hvordan vi tar vare på miljøet, enten det er på et overordnet samfunnsnivå eller hvordan hver enkelt i samfunnet bidrar. Det er behov for bedre kunnskap om hvordan resistente mikrober og resistensgener kan overføres fra vann og andre kilder til andre mikrober, dyr og mennesker. Overvåkning av avløpsvann er allerede tatt i bruk i flere land for overvåkning av covid-19. Norge bør utrede videre om overvåkning av avløpsvann kan bidra til bedre forebygging av AMR. Det er nødvendig å utrede hvordan vi ivaretar et godt smittevern for mennesker, dyr og planter, og samtidig reduserer negativ innvirkning på miljøet i Norge og i land der legemidler og smittevernutstyr blir produsert. For eksempel burde smittevernutstyr, som ofte er til engangsbruk, bidra minst mulig til å øke mengden avfall og forurensning i miljø.

Bærekraftige matsystemer basert på god landbruks- og dyreholdspraksis, hygienetiltak og biosikkerhet er grunnleggende for å sikre god dyre- og plantehelse, og dermed redusere behovet for antimikrobielle midler. I Norge har vi i flere tiår hatt en forvaltningsmodell basert på et utstrakt samarbeid og samhandling mellom myndigheter, forvaltningsstøtte, dyrehelsepersonell, husdyr- og akvakulturnæring for å forebygge sykdom og utvikling av AMR hos mennesker og dyr. Videreføring og styrking av dette gode samarbeidet er viktig for å sikre godt smittevern og forebygging av sykdom blant matproduserende dyr og kjæledyr. I kunnskapshullrapporten vises det til at infeksjoner hos mennesker forbundet med MRSA og ESBL har fordoblet risiko for død, sammenliknet med infeksjoner med følsomme bakterier hos sammenlignbare pasienter. I den forrige strategien var målet at husdyrassosiert MRSA (LA-MRSA) ikke skulle etableres i norsk svinehold. LA-MRSA hos svin er meldepliktig og formålet med overvåkingsprogrammet er å holde den norske svinepopulasjonen fri for LA-MRSA ved å identifisere positive besetninger for videre smittesporing og sanering. Det har ikke vært påvist LA-MRSA hos svin mellom 2019 og 2024. Målet om at LA-MRSA ikke skal etableres i norske svinehold videreføres for å opprettholde den gode statusen og unngå at norske svinebesetninger utvikles til å bli et reservoar for smitte av LA-MRSA til mennesker.

I kunnskapshullrapporten er det vist til at enkelte resistensformer og resistente bakterier er regnet for å være spesielt viktige i et én-helse-perspektiv. For å være føre-var, er det nødvendig å holde forekomsten av disse så lav som mulig hos matproduserende dyr og kjæledyr, slik at disse ikke blir en vesentlig kilde for spredning til mennesker. Samtidig vil det være viktig å sikre gode rutiner for å hindre at mennesker bidrar til å spre AMR til dyr. LA-MRSA har blitt introdusert til norske svinehold via mennesker som har kontakt med land der forekomsten av LA-MRSA er høyere enn i Norge.13 I forskrift 6. april 2022 om dyrehelse er det krav om at laboratorier og dyrehelsepersonell skal varsle Mattilsynet umiddelbart hvis de mistenker eller påviser LA-MRSA hos storfe, småfe og svin. I tillegg er det krav om at visse andre resistente bakterier, uansett dyreart, skal meldes til Mattilsynet innen syv dager. På sikt vil meldeplikten bidra til å gi bedre oversikt og mer kunnskap om spesielle former for resistente bakterier hos syke dyr. I tillegg vil dette kunne bidra til å avdekke endringer eller utbrudd av resistente bakterier. Det er nødvendig å etablere rutiner for jevnlig å revidere listen over hvilke resistensformer og resistente bakterier som er meldepliktige ved påvisning hos dyr. Det vil være relevant å ta hensyn til hva som er meldepliktig hos mennesker ved revidering av listen for dyr. For å redusere risiko for spredning av AMR fra dyr ytterligere, anbefaler kunnskapshullrapporten at det bør vurderes om det skal innføres restriksjoner på dyrehold der det er påvist resistensformer eller resistente bakterier hos dyr som er viktige i et én-helse-perspektiv. I henhold til regelverket er det krav om restriksjoner på dyrehold ved påvisning av LA-MRSA. Det blir ikke innført restriksjoner på dyrehold der det er påvist andre listeførte resistente bakterier med mindre dyret viser tegn på klinisk sykdom. Innføring av restriksjoner eller andre tiltak utover kravene i regelverket, og mulige konsekvenser av dette, må i tilfelle utredes nærmere. I den kommende perioden vil det være nødvendig å videreføre en god beredskapskontroll med sykdommer forårsaket av resistente bakterier innad i Norge, samt ha god kontroll på import av dyr, dyreprodukter, planter, mat og fôr for å hindre innførsel av slike sykdommer til landet.

I flere år har det innen planteproduksjon vært benyttet metoder for å forebygge plantevernproblemer, slik at behovet for direkte bekjempelse av planteskadegjørere blir mindre. Integrert plantevern, eksempelvis vekstskifte, foredling av nye arter, tiltak ved såing, planting og høsting, har bidratt til å bekjempe planteskadegjørere og derigjennom redusert behov for soppmidler. Valg av aktuelle forebyggende tiltak innen integrert plantevern vil avhenge av plantekultur og planteskadegjører. Med bakgrunn i økende resistens mot azoler, som er viktige soppmidler i et én-helse-perspektiv, er det behov for økt bevisstgjøring om å benytte forebyggende tiltak fremfor slike midler. Det er også nødvendig å skaffe oversikt over i hvor stor grad aktørene i landbruket og andre aktører benytter seg av soppmidler fremfor å benytte forebyggende tiltak.

Vaksinasjon vil redusere forekomsten av infeksjoner og begrense smittespredning ved å beskytte mennesker og dyr mot smitte og utvikling av sykdom. Det er viktig å utvikle nye vaksiner, og sikre tilgang til disse og eksisterende vaksiner. I tillegg vil en bedret bruk av vaksiner minske sykdomsbyrden og redusere behovet for antimikrobielle midler fordi færre blir syke. Vaksinasjonsprogrammer med høy oppslutning kan derfor gi stor samfunnsnytte, og begrense utvikling av AMR. I tillegg kan målrettet vaksinasjon benyttes for å redusere forbruket av antimikrobielle midler.

Høy vaksinedekning for vaksinene som er en del av barnevaksinasjonsprogrammet, bidrar mye til å begrense behovet for antimikrobielle midler. Regjeringen jobber for å etablere et voksenvaksinasjonsprogram, som dermed også vil bidra til å redusere AMR. Vaksinasjon av ansatte i helse- og omsorgstjenesten mot sesonginfluensa er et eksempel på hvordan vaksiner kan redusere smitte fra helsepersonell til spesielt sårbare pasienter, noe som dermed også er viktig for smittevern og AMR. Det er fortsatt forbedringspotensiale for høyere oppslutning om vaksinering i helsesektoren.

Vaksinasjon av matproduserende dyr og kjæledyr fremmer god dyrehelse og dyrevelferd. Den vellykkede utfasingen av narasin til slaktekylling, som var et mål i den forrige strategien, skyldes i stor grad bruk av effektive vaksiner og forbedrede rutiner. På 1980-tallet ble vaksinasjon tatt i bruk som et målrettet virkemiddel for å redusere bruken av antimikrobielle midler innen akvakultur. Siden forrige strategi har havbruksnæringen arbeidet med vaksiner til rensefisk og nye vaksiner til laks har fått markedsføringstillatelse.

Smittevern i helse- og omsorgstjenesten, som internasjonalt omtales som Infection Prevention and Control – IPC, er særskilt viktig for å unngå spredning av resistente smittestoffer med de følger det kan ha for den det gjelder og for helseinstitusjonen. ECDC har estimert at det er over 3,5 millioner helsetjenesteassosierte infeksjoner hvert år i EØS-landene. Disse forårsaker over 90 000 dødsfall. Som en oppfølging av den nasjonale strategien fra 2015, lanserte Helse- og omsorgsdepartementet i 2019 Handlingsplan for et bedre smittevern14. Ekspertgruppen har i kunnskapshullrapporten vist til at det er viktig å følge opp og videreutvikle den nasjonale handlingsplanen. Folkehelseinstituttet publiserte en situasjonsbeskrivelse av smittevern i Norge i 2018 og Helsedirektoratet har evaluert handlingsplanen. Begge disse peker på at det er behov for tydelig mål innen smittevern i strategien og at dette følges opp med tiltak i den neste handlingsplanen. Vi er privilegerte i Norge som har et godt smittevern i våre helseinstitusjoner. Likevel viser rapporter fra FHI at hver 20. innlagte pasient får en sykehusinfeksjon. Data fra OECD viser at cirka 70prosent av alle infeksjoner i mennesker forårsaket av resistente bakterier er helsetjenesteassosierte.

Covid-19-pandemien viste også hvor viktig det var å unngå infeksjonsspredning i institusjoner både for å unngå alvorlige infeksjoner, men også for å kunne beholde en forsvarlig drift. Folkehelseinstituttet har publisert en erfaringsgjennomgang om smittevern i helse- og omsorgstjenesten under og etter pandemien som viser til flere områder som kan bli bedre. Dette vil bli sett i sammenheng med øvrige handlingsplaner som tilhører sektoren og som planlegges revidert i den kommende strategiperioden. Det Europeiske smittevernbyrået (ECDC) har estimert at cirka 50 prosent av alle helsetjenesteassosierte infeksjoner er forebyggbare. Andelen som er forebyggbar, varierer avhengig av blant annet type infeksjon, institusjon og ressurser. Selv om vi i Norge i lang tid har hatt oppmerksomhet rundt dette, er det muligheter for forbedring av smittevern og bedret overvåkning. Fageksperter på området har gitt uttrykk for at det er behov for tiltak med klare mål.

Helsetjenesteassosierte infeksjoner kan ha negative konsekvenser for den enkelte pasient, og medfører i tillegg store kostnader og redusert kapasitet i helse- og omsorgstjenesten. I tillegg til at over 70 prosent av resistente bakterielle infeksjoner er helsetjenesteassosierte, har enkelte studier vist at helsetjenesteassosierte infeksjoner medfører lengre sykehusopphold. For eksempel har en studie fra Skottland funnet at median sykehusopphold var 7,8 dager lengre for pasienter med helsetjenesteassosierte infeksjoner, og konkluderte med at i Skottland ville en 10 prosent reduksjon i slike infeksjoner årlig spare 5800 døgnopphold15. Det er følgelig ønskelig å redusere andelen helsetjenesteassosierte infeksjoner siden kostnadene disse medfører, vurderes langt å overstige kostnadene forbundet med bedret smittevern. En nullvisjon anses ikke realistisk å oppnå. Derimot er det et realistisk mål å redusere omfanget med minst 10 prosent i strategiperioden.

Smittevern rettet mot resistente mikrober er en del av det generelle smittevernet i helsetjenesten. Det betyr at det kreves tiltak som fungerer mot flere mikrober, slik som håndhygiene, overvåking av infeksjoner og bruk av antimikrobielle midler. I tillegg kreves det tiltak rettet inn mot spesifikke mikrober eller resistens, som screening og isolering ved opphold i helsetjenesten. I flere år var det mest oppmerksomhet på MRSA , men de senere år har vi også sett store utbrudd av VRE og en økning i tilfeller av CPO som er svært resistente for flere ulike medikamenter. I andre land har vi også sett utbrudd av resistente soppinfeksjoner og en økning i multiresistent tuberkulose. Stadig nye sykdomsutfordringer viser behovet for revidering av eksisterende retningslinjer og veiledere, som også inkluderer isolering og rutiner i smittevernet. Retningslinjer, håndbøker og veiledere må bygge på oppdatert kunnskap, overvåkningsdata og kunnskap om effekt av tiltak.

Regjeringen vil:

  • forsterke forebyggingen av AMR
  • ivareta et godt smittevern for mennesker, dyr og planter, samt utrede hvordan dette kan gjennomføres samtidig som negativ innvirkning på miljøet reduseres
  • vurdere å styrke nasjonal kapasitet innen overvåkning hos mennesker, matproduserende dyr, kjæledyr, planteproduksjon og i miljøet for bedre å kunne følge med på endringer og trender
  • forbedre kvalitet og tilgjengelighet av overvåkning og analyse av forekomsten av resistente bakterier, både i kliniske isolater (fra infeksjoner), blant friske mennesker og forekomsten av helsetjenesteassosierte infeksjoner
  • redusere andelen av pasienter som får en helsetjenesteassosiert infeksjon med minst 10 prosent fra nivået i 2019, basert på tidsriktige, kvalitetssikrede data fra sykehjem og sykehus
  • arbeide for at nye og fremvoksende mikrober med alvorlig sykdomspotensiale ikke etablerer seg i norske sykehus, sykehjem eller dyrepopulasjonen
  • arbeide for tilgang til bedre og nye vaksiner

Sikre restriktiv og forsvarlig bruk av antimikrobielle midler

Restriktiv og forsvarlig bruk av antimikrobielle midler til mennesker, dyr og innen landbruket er et av de viktigste tiltakene i kampen mot AMR. Den forrige strategien hadde som ett av hovedmålene å redusere den totale bruken av antibiotika. I den nye strategiperioden vil regjeringen, i samsvar med anbefalingene fra kunnskapshullrapporten fra 2020, fortsette å jobbe for riktigere bruk av antimikrobielle midler og samtidig unngå en økning i bruken av antimikrobielle midler.

I motsetning til mange andre land, var forbruket av antibiotika hos mennesker i Norge lavere under koronapandemien enn tidligere. I 2023 var imidlertid nivået tilbake på omtrent det samme som før pandemien. Bruk av antibiotika til matproduserende dyr og kjæledyr er allerede svært lavt.

Det er viktig at relevante aktører i Norge har god informasjon, riktig verktøy og rammeverk som er nødvendig for fortsatt å bidra til restriktiv og forsvarlig bruk av antimikrobielle midler. Regelverk, terapianbefalinger mv. må jevnlig oppdateres i tråd med ny kunnskap. Det vi har lært på antibiotikaområdet må også komme til nytte i forbindelse med regulering og bruk av andre antimikrobielle midler.

Det er behov for å bevisstgjøre befolkningen om utfordringene med AMR og å øke den generelle kunnskapen om infeksjoner, når det er nødvendig å benytte antimikrobielle midler og hvordan de skal brukes. Kampanjer kan benyttes til å formidle kunnskap om riktig bruk av antimikrobielle midler og skape holdninger om at det er viktig å unngå utvikling av AMR. I tillegg kan slike kampanjer benyttes til å forklare at ikke alle sykdommer og infeksjoner skal behandles med antimikrobielle midler. Undervisningsopplegg som e-Bug16, er nyttige verktøy der barn og ungdom får opplæring om mikrober, smittevern og infeksjoner slik at man sikrer kunnskap og en riktigere bruk av antimikrobielle midler.

Økt kunnskap og bevisstgjøring av publikum, ikke minst barn og unge, vil kunne bidra til mindre press på leger, tannleger, dyrehelsepersonell og andre som forskriver antimikrobielle midler.

Det må også sørges for at forskrivere har nødvendig kunnskap om forsvarlig bruk av antimikrobielle midler og vurderer når spesifikk behandling er nødvendig og hensiktsmessig, slik at eventuell behandling foregår på riktig måte. Grunnlaget for god forskrivningspraksis legges under profesjonsutdanningene, men også på arbeidsplassene i både spesialist- og primærhelsetjenesten og tilsvarende innen dyrehelsesektoren. Kurs og andre opplæringstiltak skal bidra til god forskrivning i tråd med regelverk, oppdaterte veiledere og gjeldende kunnskap. For helsepersonell og dyrehelsepersonell med utdanning fra land med annen forskrivningspraksis er det viktig å ha metoder som gjør at de følger norsk legemiddellovgivning og forskrivningspraksis, når de utøver yrket i Norge. Det er nødvendig å få på plass strukturer og prosedyre på alle nivåer for å sikre at behandlingsretningslinjer og terapianbefalingene er kjent og følges. Ved oppdatering av terapianbefalinger er det viktig å sikre at valg av antimikrobielle midler skal være kunnskapsbasert og at de er i tråd med den nasjonale strategien og handlingsplanene. Terapianbefalinger bør jevnlig vurderes og oppdateres dersom det foreligger ny relevant kunnskap.

Innen helsesektoren er det viktig at ledelsen av virksomhetene sørger for at infeksjonskontrollprogrammer i helseinstitusjoner (planer for å redusere smitte i virksomheter eller deler av helse- og omsorgstjenesten) er en integrert del av institusjonenes internkontrollsystemer. Kvalitetssikrede og oppdaterte retningslinjer for bruk av antibiotika er en forutsetning for god antibiotikastyring. Antibiotikastyringsprogrammer har som formål å sikre at retningslinjer og beste praksis er kjent og etterleves. Antibiotikastyringsprogrammene for primær- og spesialisthelsetjenesten i forrige strategiperiode ble vurdert som virkningsfulle og at de bidro til god måloppnåelse. Regjeringen ønsker å fortsette dette arbeidet og at antibiotikastyringsprogrammer som bidrar til bedre forskrivningspraksis, er en integrert del av lokale smittevernplaner.

I NORM/NORM-VET 2022 rapporteres det om en nedgang i total antibiotikabruk til mennesker fra 2012, men nedgangen observert under pandemien i salg av systemisk antibiotika, hadde i 2022 økt igjen til nivået slik det var før pandemien, dvs. i 2019. Målet fra 2015-strategien om 30 prosent reduksjon ble følgelig kun kortvarig oppnådd under pandemien. Innen humanhelse er det derfor viktig å fortsette arbeidet med å redusere totalforbruk av antibiotika17. En reduksjon på 10 prosent fra 2019-nivået er i praksis å videreføre målet fra 2015. Samtidig er det viktig å rette arbeidet inn mot spesifikke problemstillinger, eksempelvis valg av antimikrobielle midler for luftveisinfeksjoner og urinveisinfeksjoner og varighet av forebyggende behandling før kirurgiske inngrep. Det kan være nyttig å utrede mulige verktøy for å gi tilbakmeldinger direkte til forskrivere og forbedre overvåkning av bruk av antimikrobielle midler.

Bruk av bredspektrede antibiotika er en viktig driver for utvikling av AMR. Det er derfor viktig å begrense slik bruk. Dette kan oppnås med en kontinuerlig evaluering og forbedring av praksis, for eksempel ved bruk av antibiotika-team og revurdering av valg av antibiotika etter 72 timer på sykehus og i sykehjem.

Ny teknologi innen diagnostikk og bruk av kunstig intelligens kan bidra til bedre beslutninger om bruk av legemidler i tiden fremover. Dette vil kreve økt integrering av elektroniske systemer ved forskrivning av legemidler.

I EU er det satt et mål om å redusere forbruket av antimikrobielle midler til husdyr og oppdrettsfisk med 50 prosent innen 2030 ut fra referanseåret 2018. I kunnskapshullrapporten vises det til at forbruket av antimikrobielle midler til matproduserende dyr og kjæledyr i Norge er lavt, og at det ikke er funnet publiserte data som kan underbygge om det er et potensiale eller ikke for å ha et generelt reduksjonsmål for forbruk. Det er imidlertid behov for å utrede om det vil være mulig å redusere bruk eller endre hvilke typer antimikrobielle midler som brukes for enkelte mikroorganismer og dyrearter. I denne forbindelse, og for å bidra til et fortsatt lavt forbruk av antimikrobielle midler til matproduserende dyr og kjæledyr, er det behov for å videreføre oppfølgingen av dyrehelsepersonellets forskrivnings- og behandlingspraksis ved å bruke registeret for bruk av veterinære legemidler (VetReg18). Det bør også utredes om det er behov for å oppdatere listene over hvilke antimikrobielle midler som er forbeholdt mennesker eller av andre grunner ikke er anbefalt å bruke til dyr.

I forordning (EU) 2019/619, som er gjennomført i § 2 i Lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven), er det angitt at Norge er forpliktet til å rapportere data om bruk av antimikrobielle midler til storfe, svin, høns og kalkun. Det er krav om å rapportere data om bruk av antimikrobielle midler til hest fra og med 1. januar 2026 og til hund og katt fra og med 1. januar 2029. For å sikre komplette data ved innrapportering til Det europeiske legemiddelbyrået (EMA), er det behov for at Mattilsynet innen de angitte tidsfristene tilrettelegger for slik rapportering i VetReg. I tillegg må Mattilsynet iverksette nødvendige tiltak for å sikre at veterinærer rapporterer slike data.

Forordning (EU) 2019/6 om legemidler til dyr har et tydeligere fokus på bruk

  • Resepter for antimikrobielle legemidler har en gyldighetsperiode på bare 5 dager.
  • Kravene er i stor grad rettet mot å begrense bruken av antimikrobielle legemidler, og dermed redusere utvikling av resistens.
  • Dyrehelsepersonell må begrunne sin forskrivning av antimikrobielle midler.
  • Det må ikke foreskrives mer legemidler enn det som kreves for behandlingen.
  • Krav til innholdet i resepter er utvidet.
  • Regler for bruk av legemidler i henhold til kaskadeprinsippet er blitt tydeligere.

Regjeringen vil:

  • sikre en restriktiv og forsvarlig bruk av antimikrobielle midler
  • bidra til å bevisstgjøre befolkningen om utfordringer med AMR gjennom økt formidling av generell kunnskap om infeksjoner, riktig bruk av antimikrobielle midler og konsekvensene av AMR
  • legge til rette for god forskrivningspraksis basert på regelverk, retningslinjer og anbefalinger for bruk av antimikrobielle midler
  • arbeide for å redusere totalforbruket av antibiotika blant mennesker med 10 prosent fra 2019-nivået
  • stimulere til bruk av nye diagnostiske hjelpemidler og kunstig intelligens for å bidra til restriktiv og forsvarlig bruk av antimikrobielle midler

Sikre tilgang til nødvendige antimikrobielle midler

Norge er et av få land som på grunn av restriktiv forskrivning og bruk av antibiotika fortsatt kan anvende smalspektrede antibiotika. I Norge bruker vi derfor smalspekteret antibiotika som førstevalg i behandling av mange bakterielle infeksjoner. Dette er et viktig bidrag for å begrense utvikling av resistens. Markedet for disse legemidlene er lite. Forsyningen er derfor sårbar. Som for mange andre legemidler opplever vi ofte mangel. De siste årene har vi særlig sett mangel på en del penicilliner. Fordi det potensielle marked for disse legemidlene er svært begrenset og bruken i tillegg er restriktiv, gir det industrien begrensede insentiver for å produsere og markedsføre slike legemidler.

Legemiddelproduksjonen er global og forsyningskjeden er kompleks. Svikt i ett ledd kan forårsake forsinkelser i leveranser og mangelsituasjoner. Legemiddelmangel er et internasjonalt problem og skyldes ofte ulike problemer med produksjonen, råstoffmangel eller større salg enn forventet. Internasjonale forhold, som krig og konflikt, energikrise og høy inflasjon kan også påvirke forsyningen av legemidler.

For eldre legemidler som antibiotika, er små land med lavt salgsvolum spesielt utsatt. De er lite attraktive for legemiddelfirmaene. I tillegg er det få produsenter av smalspektret antibiotika, noe som også gjør forsyningen sårbar. Mange andre europeiske land opplever mangel på antibiotika. På europeisk nivå opplevde vi en betydelig mangel på amoxicillin høsten 2022/vinteren 2023. I løpet av høsten 2023 var det forsyningsproblemer på apocillintabletter, samt mikstur og tabletter med erytromycin.

Legemiddelmangel, inkludert mangel på ulike typer antimikrobielle midler og vaksiner, kan få store konsekvenser både innen humanmedisin og veterinærmedisin. Regjeringen la frem Meld. St. 5 (2023–2024) om helseberedskap i 2023. Forsyningssikkerhet er ett av seks sentrale risiko- og sårbarhetsområder som omtales i meldingen. Dette omfatter også tilgang til antibiotika. Meldingen fastslår at som for andre legemidler, må tilgangen til antibiotika sikres gjennom en balanse mellom nasjonale og internasjonale tiltak. Bruken av juridiske og økonomiske virkemidler som blant annet bruk av fleksibilitetene i reguleringen av pris, og styrket bruk av potensialet som ligger i forhandlinger og innkjøp, er verktøy regjeringen ønsker å utnytte bedre. Direktoratet for medisinske produkter er etablert fra 1. januar 2024 for særlig å ha ansvaret for forsyningsikkerhet og tilgang til legemidler. Det å vurdere bruk av juridiske og økonomiske virkemidler for å sikre tilgang til antibiotika er del av tydeliggjøringen av direktoratets ansvar innen forsyningssikkerhet.

Gjennom samarbeid med andre land er Norges forhandlingsposisjon for innkjøp av legemidler blitt styrket. Det er inngått intensjonsavtaler mellom Norge, Danmark og Island om styrking av nordisk legemiddelsamarbeid, sikker forsyning av etablerte forsyningskritiske legemidler og rask innføring av nye effektive legemidler til en riktig pris. Som del av dette samarbeidet er det gjennomført flere nordiske anbud på antimikrobielle legemidler. Det er viktig at dette arbeidet som er forankret i Nordisk Legemiddelforum styrkes og videreutvikles fremover for å sikre tilgang til smalspektrede antimikrobielle midler.

Tilgangen til legemidler er en avgjørende del av helseberedskapssamarbeidet i EU som har utviklet seg med rekordfart siden covid-19 traff verden. Det europeiske legemiddelbyrået (EMA) er gitt utvidet mandat for å overvåke Europas forsyningssikkerhet av legemidler. Regelverket om legemidler er i all hovedsak totalharmonisert innenfor EØS-området, og Norge er derfor en integrert del av arbeidet i EMA og det europeiske samarbeidet.

Europakommisjonens helseberedskaps- og krisehåndteringsmyndighet, DG HERA, er etablert for å sikre Europa tilgang til legemidler og medisinsk utstyr i en krise. DG HERA skal sørge for overvåkning av forsyningen og tilgangen til kriserelevante legemidler og medisinsk utstyr, forskning og utvikling, anbud, innkjøp og produksjon av legemidler og medisinsk utstyr i krise. DG HERA er gitt en stor rolle innen felles forhandlinger og innkjøp for å trygge tilgangen til legemidler og medisinsk utstyr i krise. I DG HERAs risikoanalyse av helsetrusler er animikobiell resistens én av de tre største truslene for Europa. Gitt at mandatet til DG HERA er å sikre tilgang til medisinske mottiltak for å håndtere helsetrusler, inngår også virkemidler for å ivareta tilgangen til antibiotika i porteføljen til DG HERA. I tillegg arbeider Europakommisjonen med målrettede tiltak på europeisk og regionalt nivå for å sikre tilgang til legemidler også utenfor krise, ved mangelsituasjoner eller i tilfeller der markedsdynamikken er spesielt krevende, som for eksempel antibiotika. Norge må være en integrert del av det europeiske samarbeidet for å sikre tilgang til antibiotika.

Gjennom EUs helseprogram, EU4health, og prosjekter i regi av DG HERA, utforsker Europa hvilke virkemidler som kan fungere for å ivareta tilgangen til både nye og eldre antibiotika. For å sikre en robust oppfølging av det europeiske arbeidet nasjonalt er det avgjørende at norske etater koordinerer sin deltakelse godt. Bruken av økonomiske virkemidler for å ivareta tilgangen til antibiotika må inkludere helhetlige vurderinger av hvordan tiltak kan påvirke legemiddelpolitikken sett i lys av de legemiddelpolitiske målene og prinsipper for prioritering.

Resistensutviklingen i verden har skapt et behov for nye antimikrobielle midler. I løpet av det siste tiåret har det kommet kun to nye klasser med antimikrobielle midler som vurderes som innovative av WHO, og det er få under utvikling. WHO rapporterer at over 80 prosent av nye antibiotika er fra eksisterende klasser (typer) og bidrar lite i kampen mot resistente bakterier. Arbeidet med antibiotikaresistens har videre ledet til en politikk hvor det etterstrebes en så restriktiv forskrivning og bruk som mulig av antimikrobielle midler. Ettersom det ikke nødvendigvis kan forventes stor inntjening i å utvikle og markedsføre antimikrobielle midler, er det ikke attraktivt nok for kommersielle aktører.

Norge har siden 2022 vært en av styrelederne for Global AMR HUB, et G20 initativ som samler eksperter for å koordinere global innsats og insentiver for forskning og utvikling av antibiotika.

Regjeringen vil:

  • sikre tilgang til nødvendige antimikrobielle midler
  • utrede behov for økonomiske og regulatoriske virkemidler som bidrar til utvikling og tilgang til nye antimikrobielle midler, samt ivaretar tilgangen til eldre smalspektrede antimikrobielle midler
  • videreutvikle og styrke samarbeidet med nordiske og europeiske land for bedre å utnytte potensialet i forhandlinger og innkjøp av antimikrobielle midler
  • bidra til å videreutvikle og styrke globale initiativ innen forskning og utvikling og tilgang til antibiotika

Øke og nyttiggjøre ny kunnskap om AMR

Bedre kunnskap om AMR og hvilke faktorer som påvirker utviklingen av AMR, er grunnleggende for at tiltakene i strategien skal lykkes. Kunnskapshullrapporten fra 2020 peker på at selv om den grunnleggende forståelsen av AMR ikke har endret seg over det siste tiåret, har vi fått mer detaljert innsikt i hvordan resistens oppstår, selekteres og kan spres innad hos og mellom mennesker, dyr, i miljøet og på tvers av landegrenser. Det pekes også på behovet for økt kunnskap om hvordan vi på best mulig måte kan redusere behovet for antimikrobielle midler, øke treffsikkerheten ved forskrivning av antimikrobielle midler, samt hindre spredning av resistente mikroorganismer. Vi har tilegnet oss mye kunnskap og erfaringer etter at den forrige strategien ble publisert i 2015. I den nye strategien har det derfor vært viktig å inkludere læringspunkter og samtidig angi områder det er behov for å øke og nyttiggjøre ny kunnskap for å kunne iverksette effektive tiltak mot AMR.

Å begrense antall infeksjoner er et av de viktigste tiltakene for å unngå utvikling av AMR og er ett av tre prioriterte tiltak i WHOs arbeid fremover20. Under covid-19-pandemien ble det iverksatt en rekke befolkningsrettede smitteverntiltak for å begrense spredning, såkalte ikke-farmasøytiske tiltak. Spennet i tiltak var stort, fra informasjonskampanjer om hostehygiene og viktigheten av håndvask, til inngripende tiltak som eksempelvis selektive stenginger. Vi må få bedre kunnskap om slike tiltak kan være nyttige i kampen mot smittsomme sykdommer og AMR uten at tiltakene blir for begrensende for den enkeltes frihet. I tillegg er det behov for å se på hvordan man bedre kan forebygge virusinfeksjoner for å redusere faren for bakterielle sekundærinfeksjoner.

Det er behov for bedre kunnskap om hensiktsmessig overvåking i Norge. Dette innebærer å utvikle de riktige teknologiske løsningene for å kunne forbedre, automatisere og integrere overvåkning av infeksjoner, bruk av antimikrobielle midler og AMR. Videre vil det være nyttig å utrede hvordan kunstig intelligens og modellering kan hjelpe oss til bedre å forstå forekomst og risikofaktorer av resistens i den norske befolkningen. Det er også behov for mer kunnskap om AMR og resistensgener hos mennesker, matproduserende dyr, kjæledyr og planter. Det vil blant annet være nødvendig å skaffe mer kunnskap om i hvor stor grad AMR hos kjæledyr og hest spres til mennesker via direkte kontakt og hvilken betydning dette har. Det trengs også mer overvåkning av mikroorganismer og resistensgener fra miljøet, inkludert fra avløpsvann. I tillegg trengs det mer kunnskap og data om AMR og resistensgener i importerte dyr, animalske produkter, innsatsvarer i landbruket, fôr og planter, samt betydningen av dette for mennesker, matproduserende dyr, kjæledyr og planter i Norge.

I årene fremover vil det være behov for nye, raskere og bedre diagnostiske metoder som bidrar til mer treffsikker behandling. Forskning og utvikling av nye behandlingsmetoder som bidrar til å redusere faren for utvikling av resistens, og bedre måter å behandle resistente infeksjoner, er også nødvendig. Det blir derfor viktig å støtte opp om forskning innen hele behandlingsforløpet for mennesker og dyr.

I denne strategiperioden blir det viktig å se hvordan alle typer helsepersonell kan bidra til forebygging av infeksjoner og AMR. For eksempel trengs det arbeid for å få økt kunnskap om den rollen som tannhelse har i å forebygge resistens og hvordan dette området kan bidra til kampen mot AMR. Dette er viktig fordi denne sektoren er ansvarlig for en del av antibiotikabruken innen humanhelseområdet, har en rolle i tidlig oppdagelse av infeksjoner og bidrar til å fremme munnhygiene for å forebygge infeksjoner.

Det er behov for mer forskning på hvorfor og hvordan forebyggende arbeid og god dyre- og plantehelse bidrar til å opprettholde et lavt forbruk av antimikrobielle midler til dyr og i planteproduksjonen. I denne forskningen vil det være viktig å se på hvordan man unngår bakterieinfeksjoner som spedyrinfeksjoner, leddbetennelser, hudinfeksjoner og luftveisinfeksjoner. Videre vil det innen dyre- og planteområdet være aktuelt å vurdere om avl kan benyttes i det forebyggende arbeidet for å redusere behovet for å bruke antimikrobielle midler. I tillegg trenger vi mer kunnskap om årsaksforhold og behandling av allergier. I planteproduksjonen trenger vi mer kunnskap om hvordan ulike dyrkingssystemer og foredling kan benyttes i det forbyggende arbeidet for å redusere behovet for bruk av antimikrobielle midler, særlig azoler, mot sopp.

Kunnskapshullrapporten konkluderer også med at vi mangler kunnskap om hvilken rolle miljøet har i utvikling og spredning av AMR til mennesker og dyr. Det er også behov for kunnskap om hvordan klimaendringer påvirker AMR-situasjonen internasjonalt og i Norge. Ekstremvær som flom og tørke og et varmere klima, antas å påvirke endring av overlevelse og spredning av

sykdomsfremkallende mikrober som dermed også kan medføre spredning av AMR. For å få en bedre forståelse av dette, må standardiserte metoder for kartlegging av AMR utformes, supplert med et system for overvåking av forekomst av antimikrobielle midler, resistente mikroorganismer, resistensgener og drivere for resistens i miljøet. Blant annet er det behov for kunnskap om hvordan resistente mikrober og resistensgener spres, etablerer seg og smitter tilbake, for å unngå at miljøreservoarer blir en kilde til infeksjoner. Klimaendringer med våtere og varmere vær i flere deler av verden kan for eksempel gi sopp bedre vekstvilkår og i sin tur føre til flere soppinfeksjoner på planter, dyr og mennesker. Det er usikkert om mer klimatilpassede mikroorganismer samtidig gir økt forekomst av AMR. Det blir derfor viktig å skaffe mer kunnskap om hva et klima i endring kan bety for AMR og infeksjoner og hvordan dette igjen påvirker matproduksjonen.

Det er behov for mer kunnskap om forekomst av AMR og resistensgener i gjødselvarer som gjødsel og slam. Gjødselvarer kan være en kilde til spredning av AMR. Etter nedpløying antas det at forekomst av resistensgener vil ha størst betydning, fordi bakterier dør innen kort tid. Vi trenger mer kunnskap om betydningen av gjødselvarer som kilde til spredning av AMR til miljøet. Det inkluderer kunnskap om hvordan kobber- og sinkinnholdet i gjødselvarer kan påvirke overlevelse av mikrober og spredning av AMR.

Det er behov for økt kunnskap om bruk av soppmidler i samfunnet siden disse midlene, i tillegg til at de brukes i planteproduksjonen, også benyttes eksempelvis i maling og på golfbaner. Videre er det behov for mer kunnskap om forebygging og forekomst av soppinfeksjoner hos mennesker, matproduserende dyr og kjæledyr. Dette inkluderer kunnskap om resistensmønster og eventuelle sammenhenger mellom forbruk og resistens mot soppmidler i landbruket, samt forekomst av resistens i kliniske isolater hos mennesker.

AMR og forebygging av infeksjoner er et felt i rask utvikling både på grunn av endringer i forekomst og kunnskap. Vi trenger å sikre at for eksempel ansatte i helse- og omsorgstjenesten, dyrehelsepersonell, kjæledyreiere, andre relevante aktører i landbruk og akvakultur, barnehager og skoler har den nødvendige kunnskapen for å bidra til å begrense infeksjoner og AMR. Vi må jobbe for at dette undervises på en god og konsistent måte i både grunnutdanning og videreutdanning, for å sikre at alle er kjent med hvordan de kan bidra til bedre smittevern. Dette gjelder både nye studenter, ansatte og erfarent personell innen disse områdene.

Det Europeiske smittevernbyrået (ECDC) rapporterer at over 70 prosent av AMR-infeksjoner er helsetjenesteassosierte. Det er derfor behov for mer forskning rettet mot forbedring av smittevern i helsetjenesten og hvordan erfaringer fra pandemien kan hjelpe oss fremover. Implementering av ny kunnskap er nødvendig, og vi må forstå hva som skal til for å få til atferdsendring både blant helsepersonell og i befolkningen. Det er også behov for mer kunnskap om hvordan man øker oppslutningen om føringer gitt i råd om biosikkerhetstiltak, samt vaksine- og terapianbefalinger, til mennesker, dyr og i planteproduksjon.

Forskning er sjeldent noe som kan drives av bare et enkelt land. De siste årene har vi erfart den store gevinsten med internasjonalt samarbeid og prosjekter innenfor forskning og innovasjon på AMR-feltet. Kunnskapshullrapporten sier at vi i fellesskap med andre land i tilsvarende situasjon, særlig i Norden, bør fremme forskning og innovasjon på områder som er relevante for oss. I tillegg bør vi støtte internasjonale initiativer og land som er kommet kortere i arbeidet mot AMR. Norge har bidratt med ca. 6 mill. kroner årlig til det svensk-ledede forskningsprogrammet Joint Programming Initiative on Antimicrobial Resistance (JPI-AMR), der 29 land er medlemmer. Dette videreutvikles nå til et Én-helse-AMR partnerskap under Horisont Europa. Formålet er å øke, harmonisere og spesialisere forskningen på AMR. Det innledende fokuset på humansiden har etter hvert blitt utvidet til et bredere én-helse-perspektiv. Norge vil derfor i de neste årene bidra i internasjonale forskningssamarbeid, slik som EUs program om én-helse og AMR under Horisont Europa. Arbeidet i dette programmet er sentralt for utvikling, evaluering og tiltak innen AMR-feltet.

Det er også viktig å se AMR i sammenheng med andre store helseutfordringer. Vi vet for lite om samspill mellom ikke-smittsomme sykdommer og forekomst av AMR. Et sentralt spørsmål er hvordan økt forekomst av kroniske sykdommer kan påvirke utvikling av infeksjoner og resistens og hvordan økt resistens kan påvirke behandling av sykdommer som kreft i norsk helsetjeneste.

Regjeringen vil:

  • øke og nyttiggjøre ny kunnskap om AMR
  • arbeide for at kunnskap om AMR og smittevern styrkes i relevante grunnutdanninger og etterutdanninger
  • øke kunnskapen om hensiktsmessig overvåkning av forekomst av infeksjoner, AMR og forbruk av antimikrobielle midler, samt eventuelle sammenhenger mellom bruk av antimikrobielle midler og resistensutvikling
  • styrke kunnskapen om omfang, risikofaktorer og spredning av helsetjenesteassosierte infeksjoner
  • øke kunnskapen om bruk av soppmidler i samfunnet, forekomst av resistente soppinfeksjoner hos mennesker, matproduserende dyr og kjæledyr, samt eventuelle sammenhenger mellom bruk av soppmidler og resistensutvikling
  • fremme deltakelse i forskningssamarbeid om AMR i Norge, Norden og Europa

Være en aktiv pådriver i den globale kampen mot AMR

Det er viktig at Norge bidrar til å redusere AMR-utfordringene globalt, slik at antimikrobielle midler kan bevares og videreutvikles for fremtiden. Et slikt internasjonalt bidrag har stor betydning for menneskers rett til helse i både Norge og andre land. Menneskelig reiseaktivitet og handel med dyr og matvarer over landegrenser bidrar til spredning av AMR, som betyr at norsk innsats på AMR-området må være mer enn nasjonale tiltak. Det er viktig å sikre at det i tillegg til internasjonalt arbeid på humansiden jobbes for en styrket innsats for å fremme dyre- og plantehelse, god miljøtilstand, samt trygg mat. Videre er det behov for å styrke det internasjonale samarbeidet på tvers av sektorer, slik at flest mulig land fører en politikk som reduserer risikoene knyttet til AMR. I dette arbeidet må en også ha brede partnerskap for å lykkes og både myndighetene, privat sektor, akademia og sivilt samfunn må bidra aktivt i den globale kampen mot AMR.

Ifølge FN vil konsekvensene av AMR slå inn på en rekke bærekraftsmål, med betydelige negative helse- og samfunnsmessige konsekvenser om ikke innsatsen trappes opp. Lav- og mellominntektsland og fattige og utsatte grupper rammes hardest, og står for den høyeste sykdomsbyrden relatert til AMR. Etter at FNs høynivåmøte om AMR under FNs generalforsamling i 2016 anerkjente den globale handlingsplanen mot AMR, har nærmere 180 land utarbeidet nasjonale strategier og handlingsplaner mot AMR. Det gjenstår store utfordringer med den praktiske gjennomføringen, særlig i mange lav- og mellominntektsland. Dette skyldes blant annet mangel på overvåkning og diagnostiske muligheter, finansiering, tilgang til legemidler og utfordringer med å koordinere tiltak og virkemidler på tvers av fagområder og samfunnssektorer. WHO, FAO, WOAH og UNEP setter standarder for arbeid mot AMR, og bidrar til tverrsektorielt samarbeid. Norge bør derfor fortsatt støtte firepartsamarbeidet mellom WHO, FAO, WOAH og UNEP, som sammen og hver i sin sektor også er pådrivere for at flere land utarbeider, oppdaterer og gjennomfører sine nasjonale handlingsplaner mot AMR. Det vil være behov for å utrede eller vurdere hvilke andre sammenslutninger, prosesser og initiativer Norge skal støtte opp om i de kommende årene.

Norge bør vurdere hvordan vi kan optimalisere vår innsats for å bidra til at firepartssamarbeidet arbeider effektivt for en forsterket forebygging av infeksjoner, bedre tilgang til helsetjenester og nødvendige legemidler, redusert forbruk av antimikrobielle midler ved bruk av konkrete globale reduksjonsmål og en én-helsetilnærming i AMR-arbeidet, inkludert pandemiberedskap og respons.

Norge vil vurdere å støtte sektor-spesifikt multilateralt arbeid som for eksempel tiltak for å fremme universell helsedekning, forbedre praksisen i landbruket og hindre utslipp av antimikrobielle midler og resistensgener fra produksjonsanlegg. Dette inkluderer også innsats for å hindre forurensning fra urenset avløpsvann fra private husholdninger og sykehus.

De nordiske landene har i stor grad sammenfallende interesser fordi landene har relativt lik situasjon og de samme utfordringene på området. Norge deltar gjennom Nordisk Ministerråd i et samarbeid om én-helse og AMR. Dette samarbeidet har blant annet som mål å sikre tilgang til nye antimikrobielle midler og eldre smalspektrede antimikrobielle midler. Det er også etablert et nordisk samarbeid om å utvikle felles råd om håndtering av pasienter med resistente bakterier i helseinstitusjoner i Norden. Norge bør videreføre samarbeidet med de nordiske landene, for å styrke en felles nordisk posisjon på temaet.

EU er en viktig samarbeidspartner for Norge om AMR, både internasjonalt og nasjonalt. Norge deltar i flere europeiske initiativer deriblant i Joint Action on Antimicrobial Resistance and Healtcare-Associated Infections (2024–2028) sammen med 30 andre land. Arbeidet skal føre til en styrking av eksisterende initiativer og bidra til utvikling av sektorspesifikke handlingsplaner og metoder for å sikre nødvendig tilgang til antimikrobielle midler i europeiske land. Videre vil det sikre bedre antibiotikastyring og smittevern i helsetjenesten. Norge har observatørstatus med talerett i Helsesikkerhetskomiteen, i styret for Det europeiske smittevernbyrået (ECDC) og i EUs AMR én-helse-nettverk. Gjennom deltakelse i arbeidsgruppen European Sales and Useof Antimicrobials for VeterinaryMedicineWorking Group (ESUAvet WG)21, bidrar Norge med innspill om data om salgsvolum av veterinære antimikrobielle midler og bruk av disse til dyr. Gjennom prosessene i EU er det behov for at Norge aktivt støtter reguleringer som kan bidra til redusert antimikrobiell resistens.

Norge deltar også i Transatlantic Task Force against AMR (TATFAR), et samarbeid mellom EU, USA, Canada, UK og Norge. Dette er et samarbeidsforum der eksperter fra flere relevante etater inkludert Folkehelseinstituttet, Veterinærinstituttet og Direktoratet for medisinske produkter deltar for å ivareta norske interesser.

Norsk helsebistand til multilaterale organisasjoner bidrar til å bygge kapasitet til å forebygge, tidlig oppdage og raskt respondere på nye eller vedvarende infeksjonstrusler og resistensutvikling i lav- og mellominntektsland. Mye av Norges internasjonale innsats for universell helsedekning, tilgang til vaksiner, forebygging av infeksjoner og smittsomme sykdommer, global beredskap i et én-helse-perspektiv, pandemiberedskap og respons, samt utvikling av ny kunnskap og teknologi bidrar i arbeidet mot AMR. Norge bidrar blant annet med betydelige midler til vaksineutvikling gjennom den globale vaksinekoalisjonen CEPI. Gjennom WHO, Den globale vaksinealliansen (GAVI), Det Globale Fondet for aids, tuberkulose og malaria, Den globale finansieringsmekanismen (GFF), Pandemifondet og andre globale helseinitiativer bidrar Norge til å styrke helsesystemer i lav- og mellominntektsland. Folkehelseinstituttet, i samarbeid med aktører som det afrikanske smittevernbyrået (African CDC), arbeider for å styrke nasjonale folkehelseinstitutter som er særlig relevant for arbeidet mot AMR. Videre bidrar Folkehelseinstituttet gjennom programmet «Building stronger public health institutions and systems» (BIS) til å styrke det globale arbeidet med helsesikkerhet og helseberedskap med spesiell oppmerksomhet rettet mot lav- og mellominntekstsland. Dette arbeidet er essensielt for å bekjempe utfordringer som AMR, ved å bygge opp solide folkehelseinfrastrukturer og systemer som kan håndtere og forebygge smittsomme sykdommer på en effektiv måte.

I arbeidet med bærekraftsmålene i helsesektoren er det nødvendig med en tverrsektoriell helsesystemtilnærming som omfatter arbeid for universell helsedekning og effektive tiltak mot AMR hos mennesker, dyr og miljø. Det er avgjørende å sikre tilgang til grunnleggende behov som rent vann, gode sanitære forhold og grunnleggende helsetjenester for å opprettholde god helse og unngå infeksjoner. Rettferdig tilgang til grunnleggende helsetjenester og legemidler av god kvalitet, inkludert effektive antimikrobielle legemidler, skaper bedre forutsetninger for å oppdage og behandle infeksjoner tidlig. I land med høy forekomst av antimikrobiell resistens mangler det ofte relevante diagnostiske verktøy og gode data og kunnskap om omfanget og tilgang til effektive og tilpassede tiltak. Mer treffsikker behandling og bruk av legemidler kan både forebygge infeksjoner og bidra til redusert forekomst av antimikrobiell resistens og styrket pandemiberedskap.

Norske erfaringer fra bruk av vaksiner for å unngå bruk av antimikrobielle midler, bør formidles til andre land ved deltakelse i internasjonale fora. Relevante eksempler på slike erfaringer er utviklingen og bruk av målrettet vaksinasjon for å redusere bruk av antimikrobielle midler innen akvakultur og effektiv bruk av vaksinasjon for å fase ut bruk av narasin som fôrtilsetningsmiddel til slaktekylling.

Norge bør fortsatt støtte WHO, WOAH, FAO og eventuelle andre internasjonale aktører sitt arbeid for å bygge opp smittevern i helsetjenesten, forebygge sykdommer hos dyr og sikre god praksis i landbruket i alle land og regioner. Likeledes bør Norge støtte UNEP og andres arbeid for å hindre at miljøet tilføres antimikrobielle midler og resistensgener fra produksjonsanlegg og avløpsvann fra private husholdninger og sykehus, fordi slik forurensing kan virke resistensdrivende over tid.

Det er behov for å redusere forbruket av antimikrobielle midler globalt. Derfor må Norge fortsatt arbeide internasjonalt for å forebygge infeksjoner i mennesker og dyr, samt fremme restriktiv og forsvarlig bruk av antimikrobielle midler. For å hindre overforbruk eller feil bruk av antimikrobielle midler bør Norge i kommende periode arbeide for at alle som forskriver antimikrobielle midler, er faglig uavhengige og ikke påvirkes av økonomiske insentiver. Det er også behov for å bidra internasjonalt til å sikre at enkelte antimikrobielle midler reserveres til bruk for mennesker. Norge har blant annet bidratt i Codex Alimentarius22 sitt arbeid med å få til harmonisert integrert overvåking på globalt nivå og revidering av veilederen om å hindre utviklingen av matbåren AMR. I den kommende perioden vil det være viktig å støtte firepartssamarbeidets innsats for å få land til å følge opp dette arbeidet.

Norge vil fortsette å bidra til at FAO og WOAH viderefører arbeidet med å innføre et internasjonalt forbud mot å benytte antimikrobielle midler som vekstfremmer i matproduksjon. I tillegg bør Norge arbeide for at antimikrobielle midler ikke benyttes til forebyggende flokkbehandling av dyr eller forebyggende til planter.

Ved å støtte lav- og mellominntektslands tilgang til eksisterende vaksiner, antimikrobielle midler og diagnostiske verktøy for mer treffsikker behandling vil vi kunne redusere antall infeksjoner og behov for antimikrobielle midler. Dette arbeidet inkluderer også forebyggende tiltak, som håndvask og bedrede sanitære forhold. På verdensbasis er det nødvendig å fortsette å jobbe for å redusere spredning og effekt av sykdommer som for eksempel hiv og aids, tuberkulose og malaria, som ifølge Det globale fondet forårsaker over 2,5 millioner dødsfall årlig. I tillegg ser vi at resistent tuberkulose øker i flere deler av verden. Norge bør også støtte opp om bedre antibiotikastyring og konkrete reduksjonsmål i internasjonale forpliktende avtaler.

I land med høy forekomst av AMR mangler det ofte gode data og kunnskap om omfanget og tilgang til effektive og tilpassede tiltak. Norge arbeider for styrket sykdomsovervåking i lav- og mellominntektsland, blant annet gjennom bidrag til politikkutforming i Pandemifondet, Det globale fondet for aids, tuberkulose og malaria og WHO.

En rekke nye initiativer har bidratt til ytterligere å øke tilgangen til forsknings- og innovasjonsmidler til AMR. G20 har etablert en forsknings- og utviklings-hub for AMR hvor Norge deltar i styret. WHO, sammen med Drugs for Neglected Diseases (DNDi), etablerte et globalt partnerskap for forskning og utvikling på antimikrobielle midler kjent som Global Antibiotic Research and Development Partnership (GARDP) som bidrar til å utvikle lovende preparater slik at de blir tilgjengelige for alle land og markeder, inkludert lav- og mellominntektsland.

Regjeringen vil

  • være en aktiv pådriver i den globale kampen mot AMR og støtte initiativ for å styrke internasjonalt samarbeid og felles forpliktelser
  • arbeide for at WHO, FAO, WOAH og UNEP fortsetter å ha en én-helsetilnærming i AMR-arbeidet og at de styrker sin standardsettende rolle på AMR
  • utrede eller vurdere hvilke internasjonale sammenslutninger, prosesser og initiativer som best understøtter globalt AMR-arbeid og kan være aktuelle for norsk støtte
  • gjennom multilateralt samarbeid og brede partnerskap bidra til universell helsedekning, forebyggende tiltak, økt tilgang til nødvendige legemidler og at lav- og mellominntektsland gjennomfører nasjonale handlingsplaner mot AMR
  • arbeide aktivt for å fremme restriktiv og forsvarlig bruk av antimikrobielle midler globalt
  • arbeide for at alle som forskriver antimikrobielle midler, er faglig uavhengige og ikke påvirkes av økonomiske insentiver
  • delta i og fremme internasjonalt samarbeid for å øke forskning og innovasjon på nye antimikrobielle midler

Fotnoter

10.

 Zoonoser er infeksjonssykdommer som kan smitte mellom dyr og mennesker.

11.

 Infeksjoner som oppstår i forbindelse med kontakt med helsetjeneste, særlig opphold på sykehus eller sykehjem

12.

 Alvorlige og ofte livstruende intravaskulære infeksjoner

13.

 Spredningsmodell og samfunnsøkonomisk analyse av tiltak mot LA-MRSA

14.

 Handlingsplan for et bedre smittevern – med det mål å redusere helsetjenesteassosierte infeksjoner 2019–2023 (regjeringen.no)

15.

 Stewart S, Robertson C, Pan J, Kennedy S, Haahr L, Manoukian S, Mason H, Kavanagh K, Graves N, Dancer SJ, Cook B, Reilly J. Impact of healthcare-associated infection on length of stay. J Hosp Infect. 2021 Aug;114:23-31. doi: 10.1016/j.jhin.2021.02.026. PMID: 34301393.

16.

 Hjemmeside (e-bug.eu)

17.

 Med dette menes antibiotika i ATC-klasse J01 unntatt metenamin. ATC-register – Felleskatalogen

18.

 Rapportering til VetReg og koder til resepter | Mattilsynet

19.

 Legemidlertildyr | Mattilsynet

21.

 European Sales and Use of Antimicrobials for Veterinary Medicine Working Group | European Medicines Agency (europa.eu)

22.

 Antimicrobial Resistance | CODEXALIMENTARIUS FAO-WHO