Innledning
WHO/UNECEs Protocol on Water and Health, protokoll om vann og helse, er en internasjonal avtale som har til hensikt å oppnå tilstrekkelig forsyning av rent drikkevann og tilfredsstillende sanitærforhold for alle, samt å redusere vannbårne sykdommer. Den skal også bidra til å beskytte vannforekomster [1].
Protokollen ble fastsatt i London 17. juni 1999. Norge ratifiserte avtalen 6. januar 2004, og er dermed som part forpliktet til å følge den. For å ivareta formålet med protokollen, skal partene sette mål tilpasset nasjonale og lokale forhold innenfor flere områder som angitt i artikkel 6. De nasjonale målene for Norge ble fastsatt av regjeringen første gang i 2014 [2]. I 2022 vedtok regjeringen at målene skulle revideres, og at det parallelt skulle utarbeides en tverrsektoriell gjennomføringsplan for å nå målene.
Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) leder arbeidet med å følge opp de norske protokollmålene, med Mattilsynet som sentralt direktorat. Partene til protokollen er forpliktet til å samle inn data for å kunne vurdere måloppnåelsen. Hvert tredje år skal partene rapportere videre til WHO/UNECE, eller nærmere bestemt sekretariatet for protokollen. Både målene og rapporteringen blir offentliggjort av UNECE.
Nye nasjonale mål
De nasjonale målene er revidert, og det er utarbeidet en tverrsektoriell gjennomføringsplan med hovedtiltak for å oppnå målene. Arbeidet er initiert og ledet av HOD, Klima- og miljødepartementet (KLD), Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) og Justis- og beredskapsdepartementet (JD). En direktoratsgruppe ledet av Mattilsynet, med representanter fra Miljødirektoratet og Folkehelseinstituttet (FHI), står bak faglige vurderinger som bakgrunn for målene.
I forbindelse med protokollen har UNECE nedsatt en internasjonal arbeidsgruppe for målsetting og indikatorer. Arbeidsgruppen har publisert en veiledning [3], som har blitt brukt aktivt ved utarbeidelsen av de norske målene. For å få et godt grunnlag for vurderingene, har det vært jevnlig dialog mellom direktoratsgruppen og departementene. Direktoratene har også vært i kontakt med andre fagfolk i sine respektive organisasjoner, kommunesektorens organisasjon KS og interesseorganisasjonen Norsk Vann.
Protokollen for vann og helse, artikkel 6.2, angir 14 målområder. Under hvert målområde skal det fastsettes spesifikke mål i et omfang tilpasset nasjonale forhold. For Norge er målsettingene bygd opp slik:
- Målene er tematisk formulert for å angi hva man ønsker å oppnå på et overordnet nivå.
- Indikatorene er valgt for å muliggjøre vurdering av status og måloppnåelse.
- Kriteriet for måloppnåelse er konkretiseringen av målene, og er nivået for når et mål er oppnådd. I tilfeller der kriteriene blir innfridd, kan man vurdere å endre kriteriet mens målet forblir uendret – med mindre målet ikke lenger anses som hensiktsmessig.
Denne strukturen er valgt for å gjøre det enklere å vurdere måloppnåelse. Selve målformuleringen vil stå seg over tid, mens det konkrete kriteriet for måloppnåelse kan etter hvert skjerpes for å oppnå en gradvis forbedring innen et område. Konkrete og tydelig formulerte kriterier vil bidra til at de nasjonale målene vil være enklere å bruke i praktisk arbeid.
År for måloppnåelse er satt ut fra forventet omfang av målene og kunnskap om gjennomføring og utvikling for området. Tidsfrister i regjeringens bærekraftsmelding og aktuelle EU-direktiver er også tatt med i betraktningen ved vurderingen av årstall.
Målomfang, tiltak og vurdering av status
De 14 målområdene i protokollen er omfattende og spenner over flere fagfelt. De nasjonale målene (tabell 1.1) gjenspeiler aktuelle utfordringer her til lands. Enkelte målområder omtaler både vann og avløp, noe som gjør flere målsettinger nødvendig. Det fører til at antall mål varierer mellom målområdene. Alle mål må følges opp med tiltak. Enkelte av disse følger av den tverrsektorielle gjennomføringsplanen (tabell 1.2). Det vil i tillegg være noen sektorspesifikke tiltak som følges opp i separate tiltaksplaner eller allerede pågående prosesser i regi av ansvarlig departement.
Utgangspunktet for alle målene er at det skal være mulig å vurdere måloppnåelsen objektivt. Det innebærer at det allerede skal finnes, eller er mulig å samle inn, data som kan gi et vurderingsgrunnlag. Der det ikke foreligger data, vil det være behov for å iverksette tiltak for å øke kunnskapen innen det aktuelle området. Muligheter for å måle status har vært en overordnet føring i arbeidet med målsettinger.
Partene til protokollen for vann og helse møtes hvert tredje år. Her fra Beograd i 2019.
Foto: A. Bekkelund
Tilgang til pålitelige data er en utfordring for å kunne analysere tilstanden særlig til drikkevannssektoren, men også for avløpssektoren. Drikkevannsforskriften pålegger vannverkseierne årlig rapportering til Mattilsynet. Dagens rapporteringsløsning medfører tidkrevende, manuell innsats fra vannverkseierne for å registrere den etterspurte informasjonen. Rapporteringen baserer seg også på å innhente et sammendrag av resultatene fra analyser av vannkvaliteten gjennom et helt år. I tillegg til å være tidkrevende for vannverkseierne, kan den manuelle rapporteringen av store datamengder medføre feilregistreringer. Dessuten er den rapporterte oversikten over prøvesvar på et nivå som ikke tillater en grundig analyse. Slike svakheter kan påvirke muligheten for å vurdere måloppnåelsen for mål relatert til drikkevann. Det er derfor avgjørende å få fornyet og digitalisert rapporteringsløsningen.
Mattilsynet samler inn og deler vannverksdata med en rekke aktører, bl.a. Statistisk sentralbyrå (SSB), i utarbeidelsen av den årlige kommune-stat-rapporteringen (KOSTRA) for vann. FHI bruker også dataene i årlige rapporter for alle rapporteringspliktige vannforsyningssystemer.
For avløpssektoren er rapporteringssystemene bedre, men det er fortsatt svakheter i rapporteringsgrunnlagets kvalitet og omfang. Rapporterte data benyttes som grunnlag for nasjonal avløpsstatistikk, og til Miljødirektoratets rapportering til EU for å vise etterlevelse av avløpsdirektivet. I tillegg utarbeider SSB årlig en rapport over status og utvikling for avløpssektoren på oppdrag fra Miljødirektoratet.
Situasjonen for vann- og avløpssektoren
Vannforsyning og avløp er kritisk infrastruktur. Forurensning av drikkevann og bortfall av vann medfører risiko for liv og helse, og kan få store konsekvenser for samfunnet. Drikkevannet i Norge er i hovedsak trygt, men ledningsnettet for vann og avløp er generelt i dårlig forfatning. Høy lekkasjegrad og lav fornyelsestakt øker risikoen for bortfall av drikkevann og forurensning av drikkevann og vannforekomster. Ifølge statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) lekker gjennomsnittlig 30 prosent av det ferdig rensede vannet i Norge ut av vannledningene, noe som årlig tilsvarer ca. 220 millioner m3 vann. Dette er gjennomsnittstall. I de verste tilfellene kan det være opp imot det dobbelte. Mange avløpsrenseanlegg oppfyller dessuten ikke dagens rensekrav i forskrift og EU-direktiv. Dette medfører utslipp av urenset eller dårlig renset avløpsvann. I tillegg har EU foreslått et revidert avløpsdirektiv med enda strengere krav. Et endret trusselbilde, med økt IKT-sårbarhet i overvåknings- og styringssystemer, trusler om forgiftning av drikkevann, samt klimaendringer med økt fare for styrtregn, flom og tørke gir større behov for helhetlig sikring og beredskap i vannforsyningen. Tørkesommeren 2018, Askøy-saken i 2019 der over 2 000 personer ble syke med tarminfeksjon, vintertørke med vannmangel flere steder langs kysten fra Vestlandet til Troms i 2021, knappheten på vann i Osloområdet sommeren 2022 og ekstremværet «Hans» i 2023 som fikk store konsekvenser for vannforsyningen mange steder i landet, er eksempler på risiko og sårbarheter i vannforsyningen.
I Riksrevisjonens Dokument 3:88 (2022-2023) Myndighetenes arbeid med trygt drikkevann [9], beskrives utfordringsbildet og de finner det kritikkverdig at det ikke er iverksatt tilstrekkelige virkemidler for å oppnå målene om å redusere lekkasjer og fornye vannledningsnettet. I tillegg til økt risiko for innsug av forurensning i vannledningene, noe som kan gjøre abonnentene syke, peker Riksrevisjonen på at den høye lekkasjegraden også fører til unødig høye produksjonskostnader ved rensing og energibruk for distribusjon av drikkevannet. De løfter også fram at det er en lite bærekraftig forvaltning av drikkevannsressursene at nærmere en tredjedel av det rensede vannet lekker ut i grunnen. Siden avløpsledningene ofte lekker like mye, renner ofte vannet som har lekket fra drikkevannsrørene, inn igjen i avløpsrørene og belaster avløpsrenseanleggene. Dette øker igjen kostnadene.
Tilstanden i vann- og avløpssektoren er detaljert omtalt i kapittel 2.2 i Mulighetsstudien for vann og avløpssektoren [15].
Norge er rikt på overflatevann; omtrent 90 % av drikkevannet vårt blir tatt ut fra overflatekilder. Tørkeperioder de siste årene har imidlertid skapt nye utfordringer både sommer- og vinterstid i mange områder. Tørke og intensiverte nedbørsperioder utfordrer leveringssikkerhet og råvannskvaliteten. Framskrivinger viser at slike hendelser sannsynligvis blir vanligere med forventede klimaendringer [4]. Det må vannverkseierne også ta høyde for i sine planer for vedlikehold og beredskap [5].
De største vannverkene i Norge forsyner flere hundre tusen mennesker hver. Kommunale vannverk, og større private vannverk, har jevnt over både vilje og evne til å levere trygt og nok drikkevann til sine abonnenter. Mattilsynet har også god oversikt over de store vannverkene, og god mulighet til å følge dem opp med offentlig kontroll. Samtidig vet vi at omkring en halv million mennesker får drikkevannet fra et ukjent antall private enkeltvannforsyninger eller små vannforsyningssystemer der tilstanden er ukjent [6]. Trolig har de fleste mindre vannforsyningene begrensede ressurser å sette inn for vurdering av behov for vannbehandling og andre tiltak.
Avløpsvann – renset eller urenset – slippes som regel ut i en vannforekomst, som da kalles en resipient. Mange resipienter er også råvannskilder for produksjon av drikkevann. Beskyttelse av drikkevannskildene mot forurensning medfører mindre behov for vannbehandling, og det reduserer også risikoen for sykdomsutbrudd dersom vannbehandlingen svikter.
De fleste avløpsanlegg i Norge som er del av et offentlig avløpssystem, er små anlegg hvor kommunen selv både er driftsansvarlig og forurensningsmyndighet. Samtidig er nesten to tredjedeler av Norges befolkning tilknyttet avløpsanlegg som behandler utslipp av kommunalt avløpsvann fra store tettbebyggelser. Disse er omfattet av EUs krav til oppsamling og behandling av avløpsvann. Om lag en tredjedel av disse avløpsanleggene overholder eksisterende rensekrav, men ikke alle anlegg har fått krav i samsvar med EUs avløpsdirektiv.
Fornyelse av vannrør i Oslo vinteren 2023.
Foto: A. Bekkelund
Det er i dag et betydelig vedlikeholdsetterslep for offentlige vann- og avløpssystemer. Mange avløpssystemer er overbelastet, og det trengs store investeringer i fornyelse og utvidelse av infrastruktur, vannbehandling og avløpsrensing i tiden framover. Norsk vann mener at på nasjonalt nivå må i gjennomsnitt 1,2 % av vannrørene og 1 % av avløpsnettet fornyes fram mot 2040 [7], og anslår investeringsbehovet i samme periode til over 330 milliarder kroner [8]. Lokale forhold avgjør nivået på investeringene og hvor innsatsen skal settes inn. Det kan derfor være store variasjoner i behovet for faktisk fornyelse mellom de enkelte vann- og avløpssystemene. Hensiktsmessig ledningsfornyelse krever inngående planlegging, basert på bl.a. kunnskap om tilstand, røralder, framtidige behov, og ikke minst valgt metode for oppgradering. Et systematisk, langsiktig og helhetlig arbeid med fornying og utskifting av vann- og avløpsledninger er i de fleste tilfeller nødvendig.
Kvaliteten på vann- og avløpssystemene kan også gjensidig påvirke hverandre. Lekkasjer fra drikkevannsnettet bidrar til unødvendig høy belastning på avløpssystemet, som kan føre til dårligere rensing av avløpsvannet. Dårlig renset avløpsvann kan forverre tilstanden i vassdrag som benyttes som drikkevannskilde. Dessuten kan avløpsvann som lekker ut av avløpsledninger, trenge inn i utette drikkevannsrør og forurense drikkevannet før det når fram til den enkelte husholdning.
Nye arealplaner kan utløse behov for oppgradering av systemer for vannforsyning og avløpshåndtering, og det er derfor viktig at planene for oppgradering reflekterer framtidige behov. Her er samfunnsdelen av kommuneplanene sentral. Fastsetting av hovedplaner eller temaplaner for vann og avløp kan bidra til en mer detaljert planlegging og prioritering av tiltak for å trinnvis fornye og oppgradere disse systemene. Nye arealplaner kan ikke vedtas før det er dokumentert at vann- og avløpssystemene er tilpasset den økte belastningen, og følgelig er i samsvar med plan- og bygningsloven (PBL). Strengere håndheving av dette prinsippet fra statsforvalterne og Mattilsynet har vist seg nødvendig for å hindre ytterligere belastning av allerede overbelastede systemer.
Mangel på arbeidskraft med tilstrekkelig kompetanse til å drifte og utvikle vann- og avløpssystemene, spesielt i de mindre kommunene, blir et stadig større problem. Små fagmiljø og problemer med å rekruttere og beholde kvalifisert personell er utfordrende. I drikkevannsforskriften er det krav til at vannverkseier skal ha eller innhente tilstrekkelig kompetanse for å drifte og sikre vannforsyningen.
I mange tilfeller kan et forpliktende samarbeid på tvers av kommunegrenser bidra til et større og mer kompetent fagmiljø, der man enten kan etablere felles enheter eller hente utfyllende kompetanse hos hverandre for å løse oppgavene. Et slik samarbeid vil kunne føre til bedre leveringssikkerhet, reserveløsninger, beredskap og redusere arealbehovet. Det vil trolig også gi en mer effektiv utnyttelse av vannkilder, resipienter og infrastruktur. Kommuner som samarbeider om leveringssikkerhet er eksempler på dette, hvor ulike kommunale vannforsyninger kobler sammen ledningsnett og etablerer gjensidig leveringssikkerhet med uavhengige drikkevannskilder.
Vann og avløp som en kommunal tjeneste er selvkostfinansiert, det vil si at abonnentene belastes kostnaden for drift, vedlikehold og oppgradering, med hjemmel i vass- og avløpsanleggslova og forurensningsforskriften. Kommunale gebyrer vedtas av kommunestyret, noe som kan være krevende og upopulære avgjørelser når det er aktuelt å øke gebyrene. Fornyelse og vedlikehold av vann- og avløpsledninger er en driver for økte gebyrer. Riksrevisjonen fant i sin gjennomgang av myndighetenes arbeid med drikkevannsforsyningen, at motvilje med å vedta gebyrøkninger kan begrense framtidige investeringer [9]. Mattilsynet påpeker det samme i en rapport fra 2019 [10].
Myndigheter for vann og avløp
Drikkevann er definert som næringsmiddel i Norge. Mattilsynet er direktorat for regelverksforvaltningen, gir veiledning i regelverkskrav og utfører offentlig kontroll med vannverkseierne etter drikkevannsforskriften, som er hjemlet i matloven, folkehelseloven og helseberedskapsloven. HOD er ansvarlig departement. Etter folkehelseloven har kommunen et selvstendig ansvar for å sikre at befolkningen har nødvendig tilgang til trygg og sikker vannforsyning ut fra et folkehelseperspektiv.
Miljødirektoratet iivaretar direktoratsrollen for avløp og alle typer forurensning, herunder forurensningsloven med tilhørende forskrifter [11], og med KLD som ansvarlig departement. Miljødirektoratet er også overordnet ansvarlig for vannforskriftsarbeidet etter EUs vanndirektiv og den norske vannforskriften [12], mens vannregionmyndighetene koordinerer arbeidet med vannforskriften regionalt.
KDD har en rolle i vannforvaltningen gjennom ansvaret for plan- og bygningsloven (PBL). De fleste tiltak for beskyttelse av alle typer vannforekomster skal framgå av kommunenes arealplaner. Behovet for forbedring og utvidelse av drikkevannsforsyningen og avløpssystemet bør omtales i kommuneplanens samfunnsdel, som igjen gir føringer for økonomiplanen i kommunen. Tydelige og dekkende bestemmelser til arealplaner er helt sentralt for effektiv beskyttelse av drikkevannskilder, og nødvendig utbygging og rehabilitering av vannforsynings- og avløpssystemene. Kommunene er også lokal forurensningsmyndighet for utslipp av spredt avløp og utslipp av kommunalt avløpsvann fra mindre tettbebyggelser o.l.
FHI innhenter kunnskap og produserer kunnskapssammenstillinger for både Mattilsynet og Miljødirektoratet. FHI har også en rolle i beredskapen, som administrator av Nasjonal vannvakt, bistand ved smittesporing av utbrudd, og innsamling av data for smittsomme sykdommer, inkludert vannbårne utbrudd.
Nye rammebetingelser – nytt regelverk
EUs drikkevannsdirektiv kom i revidert utgave i 2020 (EU-direktiv 2020/2184). Direktivet har tatt inn prinsippet om risikobasert drikkevannsforsyning [13]. Drikkevannsforskriften, som gjennomfører direktivet i norsk rett, har hatt dette kravet siden 2017. Denne grunntanken – at en vurdering av relevante utfordringer med tilhørende tiltak skal ligge til grunn for all drift, vedlikehold og planlegging – representerer en viktig endring i synet på drikkevannsforsyning. Framgangsmåten gir både muligheter og utfordringer. Muligheter, gjennom en stor grad av fleksibilitet til å velge løsninger som er tilpasset lokale behov. Utfordringer, ved at vannverkseierne må ha den nødvendige kunnskapen for å gjennomføre risikovurderingene selv, eller kunne knytte til seg riktig fagkunnskap i alle ledd av drikkevannsforsyningen.
Rensing av avløpsvann.
Foto: R.V. Hansen
Gjeldende avløpsdirektiv er fra 1991, og er gjennomført i norsk rett i forurensningsforskriften. Europakommisjonen la i oktober 2022 frem sitt forslag til et revidert avløpsdirektiv. Forslaget til revidert direktiv har som formål å beskytte mennesker og økosystemer fra de gjenværende kildene til utilstrekkelig renset avløpsvann, og å gi et forutsigbart rammeverk, bedre transparens og styring av avløpssektoren. I tillegg skal forslaget til revidert direktiv bidra til å nå målene i den grønne given, oppnå klimanøytralitet og nullforurensning innen 2050, overgang til sirkulær økonomi og gjenoppretting av biologisk mangfold, samt støtte arbeid med folkehelse og bærekraftsmål 6 om å sikre bærekraftig forvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle. Dette gjør forslaget til revidert direktiv betydelig mer ambisiøst enn dagens direktiv. Forslaget til revidert avløpsdirektiv legger opp til skjerpede rensekrav, særlig for utslipp til kystområder, fra avløpsanlegg over 100 000 personekvivalenter (pe) og i nye tettbebyggelser omfattet av et utvidet virkeområde. Forslaget legger i tillegg vekt på at det skal utarbeides helhetlige planer for å redusere utslipp via overløp også i perioder med mye nedbør, og at tilgangen til gode sanitærløsninger forbedres.
Det ventes at endelig revidert direktiv vedtas i EU i 2024. Deretter starter EØS-prosessene om vurdering av tilpasninger og implementering i norsk rett.
Forholdet til regelverket og FNs bærekraftsmål
De respektive sektorregelverkene for vann og avløp pålegger kommuner og virksomheter plikter og ansvar for hvordan de skal jobbe. Det gir også myndighetene anledning til å bruke nødvendige forvaltningsmessige virkemidler ved manglende regelverksetterlevelse. De nasjonale målene uttrykker hva Norge ønsker å oppnå innenfor spesielt viktige områder ved bruk av de virkemidlene som finnes. Målene er ikke å forstå som forskriftskrav, selv om kommunene eller andre virksomheter som er underlagt de ulike regelverkene vil spille en sentral rolle i gjennomføringen av mange av tiltakene under protokollen. Slik sett vil regelverket innen mange områder henge naturlig sammen med måloppnåelsen. Målene skal ikke åpne for aksept for avvik fra regelverket.
Bærekraftsmålene for bærekraftig utvikling er utarbeidet av FN, og berører noe av den samme tematikken som de nasjonale målene for vann og helse. Særlig er bærekraftsmål 6 om rent vann og gode sanitærforhold direkte relatert til flere målområder. Også bærekraftsmål 3.3, som omtaler begrensning av vannbårne sykdommer, er relevant. Stortingsmelding 40 (Meld. St. 40 2020-2021), «Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030» angir mulige målepunkter for å vurdere status for målene. Relevante bærekraftsmål er kort omtalt under hvert enkelt målområde.
Sikkerhet og beredskap i drikkevannsforsyningen
Drikkevann er en kritisk samfunnsfunksjon, som skal fungere uten avbrudd. Vannverkseierne skal ha planer for alternativ drikkevannsforsyning, enten via eller utenom det normale distribusjonssystemet, dersom hendelser setter den normale leveransen ut av spill. Som regel er avbrudd forårsaket av naturlige hendelser, som ledningsbrudd, ras og tørke. Den alternative drikkevannsforsyningen bør helst være via distribusjonssystemet, slik at abonnentene får drikkevann i krana på vanlig måte – kalt reservevannforsyning. Nødvann er vann som distribueres utenom det normale distribusjonssystemet. Det kan oppstå situasjoner der det er behov for nødvannforsyning til befolkningen og ulike institusjoner i et begrenset område. Hvis nødvann skal inngå som hele eller deler av vannforsyningssystemets leveringssikkerhet, må en kunne sannsynliggjøre på en god måte at dette lar seg gjøre rent praktisk i hele den definerte perioden. Flere kommuner har etablert løsninger for nødvann som en del av den totale forsyningssikkerheten, men slike ordninger er muligens ikke godt nok ivaretatt i alle kommuner. Det bør følgelig utredes løsninger for å sikre tilstrekkelig nødvannforsyning i hele landet.
Det er også viktig å beskytte drikkevannsforsyningen mot ondsinnede handlinger rettet mot denne kritiske infrastrukturen, ikke minst sett i lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen. Svikt i vannforsyningen har stort skadepotensial dersom offentlige og private virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon blir påvirket. Vannforsyningen må sikres mot uvedkommen fysisk adgang til vannbehandlingsanlegget og annen infrastruktur. Det må også være planer for å møte angrep på nettverk og informasjonssystemer med mottiltak.
Gjennomføringsplaner
Som angitt i Riksrevisjonens rapport om Myndighetenes arbeid med trygt drikkevann [9], har Stortinget understreket viktigheten av at de nasjonale målene innen drikkevanns- og sanitærområdet blir oppfylt. Gjennomføringsplaner er nødvendig for å få framdrift og forbedringer, og regjeringen har vedtatt at det skal utarbeides en tverrsektoriell gjennomføringsplan. Det vil i tillegg være noen sektorspesifikke tiltak som følges opp i separate tiltaksplaner eller allerede pågående prosesser i regi av ansvarlig departement. Flere rapporter og undersøkelser, f.eks. den nevnte rapporten fra Riksrevisjonen og Mulighetsstudien for vann- og avløpssektoren [15] som departementene fikk utarbeidet i 2022, peker på sentrale mangler som hindrer en god nok framdrift.
Økonomiske og administrative konsekvenser
I den tverrsektorielle gjennomføringsplanen er det foreslått tiltak med sikte på å oppnå tryggere vannforsyning, bedre avløpsrensing, ta igjen vedlikeholdsetterslepet og øke samfunnssikkerheten. Tiltakene er utformet slik at ansvarlige myndigheter skal kunne følge opp innen en gitt frist. Det er det enkelte departement som har ansvaret for oppfølging innen eget politikkområde. En rekke tiltak krever samarbeid mellom flere departementer og direktorater. Dette er angitt i gjennomføringsplanen. Flere av tiltakene er kartlegginger eller utredninger som kan føre til behov for å iverksette mer målrettede tiltak. Slike tiltak må utredes i samsvar med utredningsinstruksen for å kunne iverksettes. Forslag om eventuelle regelverksendringer skal utredes og høres på ordinær måte. Tiltak som ikke kan gjennomføres innenfor vedtatte budsjettrammer eller som har budsjettkonsekvenser, vil bli håndtert i de ordinære budsjettprosessene.
Det er enkelte grunnleggende forutsetninger for at nasjonale mål kan realiseres. Utvikling av bedre rapporteringsløsninger for drikkevannsdata og statistikk med pålitelige data for å kunne analysere tilstand og deretter sette inn de riktige tiltakene for å nå målene, er ett eksempel. Bransjen vil også kunne bruke slike data til benchmarking og målrettede forbedringer.