Utvikling i ambulansetjenesten i Oslo

Utviklingen innen antall oppdrag totalt og antall akuttoppdrag fra ambulansetjenesten i Oslo går fram av tabell 2.3. I fem-års perioden 1993-97 økte totalt antall ambulanseoppdrag fra 38.392 til 42.115, en økning på ca. 10 prosent. Antall akuttoppdrag økte fra 7.404 til 11.496 i samme tidsrom, en økning på hele 55 prosent. De store endringene i oppdragsmassen har ført til at det ofte er lang ventetid på ambulanse i Oslo, også innenfor kategorien akuttoppdrag. Tilsvarende utvikling er rapportert fra flere vest-europeiske byer.

Ambulansetjenesten i Oslo har som operativt mål for aktiveringstid for akuttoppdrag 1 , satt ett minutt som normaltid og fire minutter som maksimaltid. Dette betyr at aktiveringstid lik eller over fem minutter defineres som avvik.

I forbindelse med innføring av nye rutiner for avviksrapportering var aktiveringstiden for ambulansetjenesten i Oslo under særlig overvåkning i perioden fra januar til mai 1997:

• Andelen akuttoppdrag som ikke lot seg effektuere innen maksimaltiden (fire minutter) varierte fra 1,5 prosent (15 av totalt 990 akuttoppdrag i januar) til 7,0 prosent (72 av 1.027 akuttoppdrag i mai).

• Det ble registrert ventetider på ambulanse på opp til 26 minutter etter at AMK hadde vurdert at det forelå en akuttmedisinsk situasjon. Årsaken var at ambulansene allerede var opptatt med akuttoppdrag.

Statens luftambulanse og redningshelikoptertjenesten

Siden 1988 har staten hatt ansvar for den landsdekkende luftambulansetjenesten. I henhold til Lov om sykehus § 2 første ledd skal planlegging skje i samarbeid med fylkeskommunene og innlemmes i de respektive fylkenes helseplan. Statens luftambulansetjeneste skal være et supplement til den øvrige akuttmedisinske beredskapen og integreres i denne.

Det er stasjonert sivile ambulansehelikoptre med 24-timers-beredskap i Lørenskog, Dombås, Ål, Arendal, Stavanger, Bergen, Ålesund, Førde, Trondheim, Brønnøysund og Tromsø (tilsammen 11). Sivile ambulansefly er stasjonert i Ålesund, Brønnøysund, Bodø, Tromsø, Alta (2) og Kirkenes. Flyet i Ålesund er beregnet på overføring av pasienter mellom sykehus (overføringsoppdrag). Videre inngår redningstjenestens helikoptre på Sola, Ørland, i Bodø og Banak i tjenesten. Alle helikoptre er fast bemannet med lege. Alle ambulansefly er fast bemannet med sykepleier og har mulighet for legebemanning ved behov. Redningshelikopteret på Vigra og det planlagte helikopteret på Rygge flystasjon vil også være legebemannet på enkelte oppdrag. Det har vært stor aktivitetsøkning siden opprettelsen av tjenesten i 1988. Dette gjelder særlig for ambulanseflyene.

Økningen i bruk av tjenesten, utviklingen innenfor bil- og båtambulansetjensten, endringer i funksjonsfordeling mellom sykehusene - og ikke minst sikkerhetsaspektet innen tjenesten - har utløst behov for en diskusjon av prioriteringer innen tjenesten. Dette er bakgrunnen for oppnevnelsen av luftambulanseut-valget.

Luftambulanseutvalget

Luftambulanseutvalget ble oppnevnt 28. februar 1997. I henhold til mandatet skal utvalget:

• Gjennomgå erfaringene ved luftambulansetjenesten fram til nå, herunder nytteverdien av tjenesten, dens ressurser og økonomi.

• Vurdere og fremme forslag til organisering av og innhold i den framtidige luftambulansetjenesten, herunder ansvarsplassering, organisering sentralt, basemønster, hvilke pasientgrupper som bør prioriteres, medisinsk kompetansenivå, bemanning på fly/helikoptre og fremme forslag til medisinskfaglige krav som bør stilles ved bruk av luftambulanse.

• Utrede de økonomiske og administrative konsekvensene av utvalgets forslag for bl.a. kommunesektoren.

Det har vært avholdt to møter mellom leder for Akuttutvalget og leder for Luftambulanseutvalget. Luftambulanseutvalget la fram sin innstilling 12. juni 1998, NOU 1998:8.

Overføring av kritisk syke/skadede pasienter mellom sykehusene

Overføring av kritisk syke/skadede pasienter mellom sykehusene (inkl. kuvøsetransporter) skjer på følgende måter:

• Bilambulanse, bemannet med ambulansepersonell og spesialpersonell (for eksempel; anestesilege, barnelege, intensivsykepleier, anestesisykepleier, jordmor). Ulike typer medisinsk-teknisk utstyr må ofte medbringes. Noen få steder er det bygget opp spesielle intensivambulanser, med spesialutrustning. For de aller tyngste pasientene er tilbudet i dag utilstrekkelig, siden det mangler både spesialambulanser, ledig personell og kompetanse innen området transportmedisin.

• Ambulansefly, bemannet med anestesilege og spesialsykepleier (anestesi-, intensivsykepleier). Denne ressursen forvalter spesialisert kompetanse og utstyr, men har begrenset kapasitet. Mye tid går med til å hente og bringe pasienter på avleverende/mottakende sykehus og til transport mellom sykehus og flyplass. Sykehusene har ikke personellressurser til nødvendig følge av pasient mellom flyplassen og sykehuset og overlater denne jobben til flybesetningen.

• Legehelikopter, bemannet med anestesilege og redningsmann, forvalter spesialisert kompetanse og utstyr.

Ambulanse- og redningshelikoptre blir til en viss grad benyttet til sekundærtransport av intensivpasienter. Det er også rapportert om økende bruk av denne ressursen ved tilbakeføring av pasienter med behov for intensiv overvåkning og behandling.

Bemanning i de minste tjenestene

Bosettingsmønster, topografi og geografi vil i noen tilfeller betinge organisering av ambulansetjenester som avviker fra normalkrav til bemanning, kompetanse, beredskap og responstider. Dette gjelder både bil- og båtambulanser. Dispensasjon fra normalkravet skal gis av fylkeslegen. Dispensasjon bør bare gis i situasjoner der det vil kreve uforholdsmessig store ressurser eller det ikke er mulig å oppfylle fastsatte mål for bemanning, beredskap og responstid. Dette vil være aktuelt for tjenester i områder med spredt bosetting og befolkningsgrunnlag mindre enn 500-800 mennesker. I disse tilfeller må én-mannsbetjening og lavere utdannings-/kompetansekrav kunne aksepteres. Likevel bør det tilstrebes et kompetansenivå svarende til kravene i NOU 1976:2. Akseptable løsninger vil kunne etableres i samarbeid med tilgjengelig helsepersonell og frivillige hjelpeorganisasjoner i lokalsamfunnet.

Kompetanse og utdanning av ambulansepersonell

Det må sikres kompetente lærekrefter når ambulanseutdanningen etableres i videregående skole. Det finnes lærekrefter bl.a. i lokal ambulansetjeneste, men foreløpig er dette en begrenset ressurs. Antall videregående skoler med utdanning i ambulansefag bør derfor være begrenset. Antall skoleplasser må stå i forhold til antall lærlingeplasser. Ambulansetjenester som mottar lærlinger bør ikke være for små og må ha tilstrekkelig driftsgrunnlag. Kjøreopplæring må inngå som en del av den skolebaserte utdannelsen. Læreplanen henviser elevene til selv å besørge kjøreutdanning/sertifikater. For å tilstrebe at ambulanseutøvere med fagbrev er modne for oppgaven bør det treffes alderskompenserende tiltak, bl.a. ved at den teoretiske delen av utdanningen utvides med ett år. Lærlingene bør først tjenestegjøre i ambulanseenheter med kun elektive oppgaver (ikke akuttoppdrag).

Ambulansepersonell som har minimum fem års relevant praksis i yrket, oppfyller kravene til å gå opp til fagprøve etter Lov om fagopplæring i yrkeslivet § 20. Aktuelt personell bør innen to år gis mulighet til å ta fagbrev.

Arbeidsmiljøtiltak

Det er behov for å utvikle et tilbud om differensierte arbeidsoppgaver for ambulansepersonell. Dette vil motvirke slitasje, helseskade og for tidlig avgang fra yrket. Eksempler på dette vil være tjeneste i akuttmottak, legevakt, kliniske avdelinger, sykehjem, legeskyss, etc. Det bør etableres beredskap for psykisk debriefing og emosjonell krisehåndtering i tilknytning til alle ambulansetjenester.