1 Innledning og sammendrag

1.1 Oppnevning, sammensetning og mandat

Utvalg for kommersialisering av forskningsresultater fra universiteter og høgskoler ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 28. januar 2000.

Utvalget fikk slik sammensetning:

• Professor Jan Fridthjof Bernt, Bergen, leder

• Professor Anne-Lise Børresen Dale, Bærum

• Professor Asbjørn Rolstadås, Trondheim

• Direktør Ida Skard, Oslo

• Direktør Stein Holst Annexstad, Asker

og slikt mandat:

• Gjøre rede for hvordan systemet for kommersialisering av forskningsresultater er i dag - både det rettslige grunnlag og praksis/virkemiddelbruk ved universiteter og høgskoler - i Norge og i de andre nordiske landene, eventuelt også andre land

• Vurdere om det i Norge bør foretas endringer i lov og/eller regelverk eller praktiseringen av dette for å oppnå økt kommersialisering. I tillegg skal det vurderes om en bør foreta endringer i andre virkemidler ved universiteter og høgskoler

• Peke på mulige konsekvenser av forslagene, både økonomisk/administrative konsekvenser og eventuelle andre konsekvenser.

Utvalget er oppnevnt som ledd i Regjeringens arbeid med å realisere en målsetning formulert i Stortingsmelding nr. 39 (1998-99) Forskning ved et tidsskille (forskningsmeldingen), om bedre kommersiell utnyttelse av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler. Det er i denne forbindelse vist til at det såkalte «lærerunntaket» i lov av 17. april 1970 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere, innebærer at det er forskerne selv ved disse institusjonene som har rettighetene til og ansvaret for en kommersiell utnyttelse av forskningsresultater. Man antar at dette har som konsekvens at det ligger et betydelig uutnyttet potensial for utvikling av nye produkter, prosesser og foretak.

Forskningsmeldingen konkluderer med at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil utrede saken og komme med forslag til nødvendige tiltak. Disse skal blant annet bidra til at universitetene og høgskolene engasjerer seg sterkere i arbeidet med å utvikle forskningsresultater til patetenterbare oppfinnelser og kommersielle produkter.

Ved sammensetningen av utvalget ble det lagt vekt på å trekke inn representanter fra forskningsinstitusjoner og næringsliv med erfaring fra arbeidet med kommersialisering av forskningsresultater. Dessuten ble det sett som nødvendig at utvalget hadde juridisk kompetanse, og som ønskelig at lederen kom fra universitets- og høgskolesektoren. Utvalgets sammensetning ble fastsatt i samråd med Nærings- og handelsdepartementet.

Utvalgets mandat har vært forelagt Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Justisdepartementet og Finansdepartementet.

Utvalget fikk frist til 1. oktober 2000 med å avgi sin innstilling. Universitets- og høgskolerådet hadde imidlertid 31. januar 2000 nedsatt et ekspertutvalg med mandat å se på rettighetsproblematikken generelt for forskere ved universiteter og høgskoler ut fra et juridisk perspektiv. 1 Det viste seg at arbeidet i dette utvalget tok lengre tid enn forventet. Siden arbeidet i de to utvalgene er delvis overlappende, har det vært kontakt mellom dem for å samordne arbeidet. I den forbindelse ble det enighet om at Immateriellrettsutvalget skulle prioritere utredning av de spesifikt juridiske sidene ved kommersialisering av forskningsresultater, slik at Kommersialiseringsutvalget kunne bygge på eller forholde seg til det man her kom fram til. Av denne grunn ba Kommersialiseringsutvalget i brev av 5. september 2000 departementet om utsettelse med innlevering av innstilling. I svar fra departementet av 10. oktober, ble utvalget innvilget forlengelse til 1. desember 2000. I utvalgets møte 16. november ble det klart at heller ikke denne tidsrammen var mulig å holde, noe departementet ble informert om i brev av 23. november.

Universitetet i Bergen har hatt ansvaret for utvalgets sekretariat. Leder for sekretariatet har vært driftsdirektør Arne S. Svindland i Stiftelsen universitetsforskning Bergen (Unifob). Knyttet til sekretariatet har også vært førstekonsulent Per Gunnar Hillesøy ved Kollegiesekretariatet, Universitetet i Bergen.

Utvalget har hatt i alt fem møter.

Utvalget legger med dette fram sin innstilling. Innstillingen er i hovedsak enstemmig, men utvalget deler seg i et flertall på 3 ( Bernt, Børresen Dale, Rolstadås) og et mindretall på 2 (Annexstad, Skard) i spørsmålet om råderetten over oppfinnelser gjort som del av et forskningsprosjekt. Innstillingen er for øvrig enstemmig.

1.2 Nærmere om utvalgets mandat

Utvalgets mandat består av to hovedkomponenter:

• En utredningsdel

• En policy/forslagsdel

Dette er spesifisert henholdsvis i mandatets første og andre strekpunkt. I tillegg skal de administrativt-økonomiske og eventuelle andre konsekvenser av forslagene utredes (jf. mandatets tredje strekpunkt).

Policy-delen utgjør den største delen av innstillingen. Det er to hovedgrunner til dette. For det første er det allerede foretatt flere utredninger av lov- og regelverk, praksis og virkemiddelbruk i kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler. En ny omfattende utredning ville dermed neppe bringe noe særlig nytt. For det andre gir den relativt korte tidsrammen for utvalgets arbeid begrensede muligheter til å foreta ytterligere utredninger av disse spørsmålene.

Utredningsdelen består av tre hovedelementer: Norske forhold, forhold i andre land, og forhold knyttet til lovverket.

Når det gjelder norske forhold, baserer utvalget seg i hovedsak på tidligere utredninger og oversikter. Vi viser i den forbindelse særlig til de to FORNY-evalueringene 2. I tillegg finnes en god del andre rapporter som mer eller mindre direkte har kommersialisering som tema, blant annet en utredning foretatt i regi av Norsk investorforum i 1996 3, flere interne notater fra institusjonene, samt evalueringer av forskningsparker eller lignende institusjoner der kommersialisering behandles som ett tema blant flere.

For å få en så fullstendig og oppdatert oversikt over sektoren som mulig, har utvalget sendt likelydende brev til alle universiteter og høgskoler der man ber om en oversikt over institusjonenes praksis og virkemiddelbruk når det gjelder kommersialisering av forskningsresultater, samt om synspunkter på hvordan denne virksomheten bør foregå. I tillegg har sekretariatet hatt samtaler med forskere og ledere på ulike nivåer ved enkelte institusjoner, samt med representanter fra næringslivet, om de samme spørsmål. Resultatene er sammenfattet i kapittel 3.2. nedenfor.

Når det gjelder forholdene i andre land, har utvalget i første rekke konsentrert seg om de andre nordiske landene. Grunnen til dette er at disse inntil nylig har hatt det samme lovverk som vi har, og at det i disse landene har foregått en debatt om hvordan kommersialisering av forskningsresultater bør skje, langt på vei med samme utgangspunkt og med samme tema som den vi nå er oppe i hos oss. I Danmark ble det vedtatt en ny lov i 1999 om kommersialisering av forskningsresultater, som gjør at Danmark kommer på linje med den ordning som er den mest utbredte i andre land: At institusjonen har førsteretten til kommersiell utnyttelse av forskningsresultater.

Utvalget har imidlertid også sett på regelverk og praksis i enkelte andre utvalgte land, i USA og EU-landene. Disse står som nevnt i en annen rettslig tradisjon enn oss, idet hovedregelen her er at retten til den kommersielle utnyttelsen av forskningsresultater ikke ligger hos forskeren, men enten hos institusjonene eller hos en ekstern instans; oppdragsgiver eller andre som har finansiert forskningen som resulterer i den kommersielle utnyttelsen.

Gjennomgangen av regelverk og praksis i disse landene er basert på oversikter laget dels i Norge, dels i de land det dreier seg om. Også i denne sammenhengen bygger utvalget i tillegg på samtaler og annet materiale av relevans for vårt formål. Resultatene av disse undersøkelsene er sammenfattet i kapittel 3.2, nedenfor.

I oppnevningsbrevet av 01.02.00 fra departementet er det forutsatt at Kommersialiseringsutvalget skal konsentrere seg om de organisatoriske rammene for kommersialisering og ikke gå inn på spørsmål om hvilke typer forskningsresultater som kan utnyttes kommersielt. Dette er en type faglige vurderinger som utvalget bare i begrenset grad har særlig kompetanse til å foreta.

Policy-delen er innstillingens sentrale del. For utvalget har det vært essensielt å anlegge et helhetsperspektiv på kommersialisering av forskningsresultater. Helhetsperspektivet har to dimensjoner:

• Se kommersialisering som del av institusjonens totale faglige virksomhet

• Se kommersialiseringsprosessen som helhet og diskutere institusjonens rolle i denne.

Virksomheten ved universiteter og høgskoler har tradisjonelt vært styrt av faglige prioriteringer. I forhold til omverdenen har den vært tilbudsbasert og har i det vesentlige vært finansiert over institusjonenes kapitler på statsbudsjettet. I de senere år har vi sett klare tendenser til at denne situasjonen er i ferd med å endres. Mange av institusjonene - særlig de største og de som har faglig kompetanse som er sterkt etterspurt i samfunnet - har utviklet en omfattende virksomhet finansiert fra andre kilder, den såkalte eksternt finansierte virksomheten4.

Denne virksomheten fungerer på premisser som til dels er grunnleggende forskjellige fra den tradisjonelle virksomheten: Den er etterspørsels- og kontraktsbasert og deler av den drives på en måte som har likhetstrekk med kommersielt rettet oppdragsforsking ved frittstående institusjoner.

Gjennom de målsetninger som framkommer i den siste forskningsmeldingen og i premissene for tildelinger over statsbudsjettet til institusjonene, ser vi samtidig en utvikling i retning av at midlene ikke i samme grad som før tildeles institusjonene automatisk.

Konsekvensen av dette er at vi ser konturene av en tildelingspolitikk der stadig mer av midlene blir «konkurranseutsatt». For eksempel får institusjonene en økende del av sine tildelinger basert på vekttallsproduksjon, mens nye midler til forskning - for eksempel det nye forskningsfondet - tildeles etter konkurranse mellom institusjonene, og til dels mellom dem og andre instanser, som forskningsinstitutter og næringsliv. Ikke minst den måten Forskningsfondets tildelinger er tenkt foretatt på, peker i retning av en utvikling hvor institusjonene for en stadig større del av sin virksomhet står overfor de samme utfordringer og krav som de i dag møter i konkurransen om oppdragsmidler.

Til sammen medfører disse utviklingstrekkene at institusjonene i framtida i langt høyere grad enn hittil vil måtte se sin totale faglige virksomhet som bestående av to hoveddeler: en «institusjonsdel» og en mer «forretningspreget», eller i alle fall «selvfinansierende», del.

Institusjonenes utfordring blir dermed å trekke de prinsipielle og praktiske konsekvenser av at en økende del av virksomheten vil måtte skje på (i alle fall tilnærmet) forretningsmessige premisser, og samtidig bevare og videreutvikle sin tradisjonelle virksomhet innen grunnforskning, utdanning og forskerutdanning. Det gir seg selv at dette blir en krevende balansegang. Den tradisjonelle virksomheten er den grunnleggende og er en forutsetning for den «forretningsmessige». På den annen side vil den «forretningsmessige» - både faglig og økonomisk - utgjøre en stadig viktigere forutsetning for at den tradisjonelle skal ha levelige kår. Skal denne balansegangen lykkes, må den enkelte institusjon utvikle et reflektert forhold til sin rolle som samfunnsinstitusjon med ansvar for å opprettholde og videreutvikle grunnleggende vitenskapelig og utdanningsmessig kompetanse. Samtidig må den gjøre de organisatoriske og praktiske grep som er nødvendige for å møte de nye utfordringene når det gjelder forholdet til samfunnet som avtaker av forskningsresultater og utdanningstilbud.

Kommersialisering av forskningsresultater står sentralt i dette bildet, og vil stille institusjonene overfor helt nye utfordringer. Mens de ulike formene for eksternt finansiert virksomhet eller oppdragsvirksomhet normalt bare i begrenset grad vil ha et kommersielt aspekt, er utvikling av patenterbare produkter et område der kommersielle aspekter vil stå helt sentralt. Vi vil her kunne få et balanseproblem: Jo mer omfattende kommersialiseringen blir, og jo mer den framstår som en integrert del av institusjonens normale oppgaver, jo mer vil den dermed kunne påvirke institusjonens rolle som samfunnsinstitusjon og innrettingen av den øvrige virksomheten. Dette medfører at institusjonen vil kunne stå overfor vanskelige og konfliktfylte valg når kommersialisering skal kombineres med og inkorporeres i den type virksomhet institusjonen er opprettet og utformet for å drive.

Vurderingen av hvilken rolle institusjonen bør ha i kommersialiseringsprosessen avhenger i stor grad av hvilket standpunkt man inntar til spørsmålet om hvilken rolle kommersialisering skal ha i institusjonenes totale faglige virksomhet. Men den reiser også særegne problemstillinger av praktisk karakter: Kommersialisering av forskningsresultater er en lang, arbeidskrevende og kostbar prosess. Den er dessuten svært kompleks: Den reiser spørsmål av faglig/teknologisk, juridisk, økonomisk og markedsmessig karakter.

I en slik situasjon vil det være vitalt for institusjonene å ha en reflektert holdning til hvilke av disse elementene de selv skal ta hånd om, eller sagt på en annen måte, hvor langt i kommersialiseringsprosessen institusjonens engasjement og ansvar skal strekke seg. Svarene på disse spørsmålene vil i sin tur ha konsekvenser for hvordan institusjonen skal framstå overfor omverdenen: Som en base og et utgangspunkt for en kommersialiseringsvirksomhet som institusjonen ikke selv har noe forhold til, eller som en aktiv medspiller, både faglig og økonomisk, i vesentlige deler av denne prosessen.

Etter utvalgets mening er en diskusjon av kommersialisering som ikke tar hensyn til begge disse to dimensjonene lite meningsfylt. De vil derfor spille med eller være underliggende temaer i diskusjonen av alle deltemaer i utredningen.

Rammen for utvalgets arbeid er presisert i Forskningsmeldingen og i Kirke- undervisnings- og forskningsdepartementets vedlegg til oppnevningsbrevet for utvalget, der det blant annet heter at de forslag til endringer utvalget fremmer med det mål å fremme kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler, bør oppfylle følgende grunnleggende kriterier:

• Forskerne skal ha plikt til å orientere institusjonen når de har utviklet et produkt eller en prosess som det er grunn til å anta kan regnes som en patenterbar oppfinnelse, og som kan danne grunnlag for kommersialisering

• Institusjonene skal ha et større ansvar for å bidra til at flere oppfinnelser blir ført fram til næringslivet

• Så vel forskerne som institusjonene skal ha del i eventuelle inntekter som følger med slik kommersialisering

• Forskeren skal ha rett til å publisere sine forskningsresultater, for eksempel i artikler og bøker

• Man må unngå at kommersialiseringsarbeidet svekker den langsiktige, grunnleggende forskningen ved institusjonene. Forskerne bør i samme omfang som i dag ha anledning til å velge forskningstemaer og metoder.

1.3 Disposisjon

Innstillingen er disponert i en utrednings- og en policydel. Utredningsdelen består av:

• Kort beskrivelse av kommersialiseringsprosessen

• Beskrivelse av praksis og virkemiddelbruk i kommersialiseringen i Norge og andre land

• Beskrivelse av rettstilstanden

Policy-delen består av:

• Gjennomgang av rettslige og andre sentrale problemstillinger knyttet til kommersialisering

• Oversikt over de forslag utvalget fremmer

Til slutt ser utvalget på de økonomisk-administrative konsekvensene av sine forslag.

1.4 Sammendrag

Dette kapitlet er en oppsummering av de forslagene som utvalget fremmer i denne innstillingen, jf. særlig kapittel 5, og forslaget til endringer i Universitets- og høgskoleloven i kap. 8, med merknader i kap. 7. Utvalgets innstilling er enstemmig på de fleste punkter, men på ett punkt fremmes det et flertallsforslag og et mindretallsforslag. Dette gjelder forslaget til ny § 36e i Universitets- og høgskoleloven; om hvem som har avgjørelsesmyndigheten når det gjelder spørsmålet om hvorvidt et forskningsresultat skal patenteres og utnyttes kommersielt som en oppfinnelse, og hvordan kommersialisering i tilfelle skal skje.

Utvalget peker på at institusjonene i framtida i større grad enn i dag må se kommersialisering av forskningsresultater som del av sin virksomhet og sine samfunnsmessige forpliktelser. Denne kommersielt rettede virksomheten må samordnes med og integreres i institusjonens øvrige virksomhet på en måte som sikrer et fruktbart samspill mellom kommersialiseringsrettet virksomhet og grunnforskning.

Et sentralt synspunkt i innstillingen er at institusjonene må satse mer på kommersialisering av forskningsresultater. Det fremholdes at slik satsing vil kunne være både kostbar og ressurskrevende på andre måter. Et viktig utgangspunkt for kommersialiseringsarbeidet vil videre være at institusjonens forskere vil ha, og fortsatt må ha, frihet til å velge både sitt forskningstema og innretningen på forskningsarbeidet. Utvalget understreker samtidig viktigheten av at kommersialiseringsprosessen inkluderer både institusjonen, fagmiljøet og forskeren eller forskergruppen.

Slik utvalget ser det, må kommersialisering av forskningsresultater som har potensial for dette, oppfattes som en del av institusjonens plikt til å formidle forskningens resultater til samfunnet, jf. Universitets- og høgskoleloven § 2. For å gjøre dette tydeligere, foreslås imidlertid et nytt punkt 4 om dette i denne bestemmelsen.

Utvalget understreker at lovendringer og påbud ikke alene kan utløse økt kommersialisering av forskningsresultater. Like viktig som et godt regelverk er at man også på andre måter legger forholdene til rette for slikt arbeid; ved insentiver overfor forskere, fagmiljø og institusjoner, ved praktisk tilrettelegging, og ved oppbygging av et organisatorisk apparat ved institusjonen som har ansvaret for at kommersialiseringsmulighetene utnyttes, og som kan bistå ved dette arbeidet. Samtidig må det utvikles en endring av kultur og holdninger ved institusjonene når det gjelder slike spørsmål.

Utvalget viser også til at forskningsprosjekter med kommersielt potensial ofte er basert på en betydelig andel ekstern finansiering. De eksterne samarbeidspartnerne vil gjerne være svært bevisst på rettighetsspørsmål og muligheter for økonomisk avkastning, og det er da avgjørende viktig at institusjonen har kompetanse og en kommersialiseringsstrategi som sikrer at institusjonens og samfunnets interesser blir ivaretatt på en god måte. Viktige virkemidler er her standardavtaler, «kjøreregler» for forskere og forskningsmiljøer, og et støtteapparat som kan gi individuell hjelp og veiledning til forskeren og ivareta institusjonens interesser.

I arbeidet med å øke kommersialiseringen av forskningsresultater vil hensynet til forskerens frihet kunne komme i konflikt med institusjonens ønske om at forskningen rettes mot resultater som kan kommersialiseres, i første rekke ved at den danner grunnlag for patenterbare produkter og prosesser. Det er en viktig oppgave å finne en god balanse mellom disse hensynene. Utvalget foreslår at det innarbeides regler i Universitets- og høgskoleloven som sikrer både institusjonen, fagmiljøene og forskerne en del av eventuell økonomisk gevinst ved kommersiell utnytting av forskningsresultater. En slik deling begrunnes dels i at dette gjerne fremtrer som rettferdig ut fra de innsatsfaktorer som har vært bestemmende for forskningsresultat og kommersialisering, men særlig ut fra det sterke gjensidige avhengighetsforholdet det vil være mellom disse tre aktørgruppene hvis man skal få et vellykket resultat. Institusjonen bidrar med lokaler, infrastruktur, utstyr og personale, fagmiljøet utgjør den intellektuelle, miljømessige og fysiske kontekst ideene utvikles innenfor, mens forskeren er den som ved ideer, kreativitet og fokusert arbeid får fram forskningsresultatet.

En sentral forutsetning for at en institusjon skal kunne drive et effektivt kommersialiseringsarbeid, er at den har et apparat for å skaffe seg informasjon om det som foregår i fagmiljøene. Samtidig må man unngå at det utvikles byråkratiske systemer som oppleves som detaljkontrollerende, og som virker demotiverende på forskerne. Et samlet utvalg understreker betydningen av at kommersialiseringsarbeidet kan gjennomføres på grunnlag av et gjensidig forpliktende og tillitsfullt samarbeid mellom forsker og institusjon.

Ved fordelingen av den del av overskuddet som tilfaller institusjonen og forskeren, foreslås at man tar utgangspunkt i en regel om at forskeren skal ha en tredel av dette, institusjonen to tredeler. Dette utgangspunktet kan imidlertid fravikes ved avtale. Det skal her legges vekt på i hvilken utstrekning oppfinnelsen er muliggjort ved bruk av utstyr, personale og andre ressurser ved institusjonen, og i hvor stort omfang institusjonen har bidratt eller skal bidra med rådgivning, tjenester og kapital i kommersialiseringsprosessen. Det skal også legges vekt på den økonomiske risiko som institusjonen tar ved deltakelse i slike prosjekter i sin alminnelighet. Institusjonens andel forutsettes brukt slik at den både kommer det aktuelle fagmiljø til gode og kan tjene som grunnlag for finansiering av kommersialisering av annen forskning på området. Hvis ikke partene blir enige, avgjøres spørsmålet ved voldgift.

Et sentralt og vanskelig spørsmål er her hvor langt det er nødvendig - og formålstjenlig - å gå i retning av å frata forskeren råderetten over en eventuell oppfinnelse for å sikre at det kommersielle potensialet blir tatt vare på på en best mulig måte; om det er forskeren eller institusjonen som skal ha det siste ord ved avgjørelsen av om et forskningsresultat skal søkes kommersialisert, og i tilfelle hvordan.

Utvalgets flertall - Bernt, Børresen og Rolstadås - mener at ønsket om en best mulig utnyttelse av det kommersielle potensialet i et forskningsresultat må ivaretas ved insitamenter og avtale på frivillig grunnlag. Institusjonen må ha krav på å bli underrettet uten ugrunnet opphold hvis en forsker har gjort en oppfinnelse som han eller hun ønsker å utnytte kommersielt, og den skal da utarbeide en plan for kommersialiseringsprosessen i samarbeid med forskeren. Hvis ikke oppfinneren og institusjonen blir enige om hvordan kommersialisering skal skje, avgjør imidlertid oppfinneren dette, og oppfinneren kan også bestemme at oppfinnelsen ikke skal patenteres, men i stedet stilles til fri rådighet for allmennheten. Flertallet mener at dette vil være det beste utgangspunkt for et godt samarbeid mellom institusjon og forsker, og at frivillighet er nødvendig for å skape en mest mulig positiv holdning blant forskerne til kommersialiseringsvirksomhet. Flertallet viser også til at med den modellen for deling av eventuell økonomisk avkastning av forskningsresultatet som et samlet utvalg foreslår, vil forskeren ikke ha noen økonomisk gevinst ved å velge en annen og dårligere modell for kommersialisering enn institusjonen foreslår.

Utvalgets mindretall - Annexstad og Skard - foreslår en modell hvor institusjonen kan kreve å få retten til kommersiell utnyttelse av forskningsresultatet overført til seg, men med rett for forskeren til andel av avkastningen, idet man særlig legger vekt på at institusjonen må ha styringsrett over kommersialiseringsarbeidet hvis den skal kunne ivareta sine samfunnsmessige forpliktelser til å bygge opp et effektivt apparat for dette.

Utvalget drøfter også spørsmålet om hvordan institusjonens apparat for kommersialisering av forskningsresultater - stikkordmessig kalt «innovasjonssenter» - bør organiseres. Her bør institusjonene ha betydelig frihet til å velge den organisasjonsmodell som fremtrer som den beste ut fra den enkelte institusjons forutsetninger og behov; et innovasjonssenter som er en del av institusjonens eget apparat, eller et hel- eller deleid selskap organisert i institusjonens «randsone», som kan fungere som kompetanseressurs og grensesnitt mot næringslivet. Sentrale oppgaver som må ivaretas er:

• Å gi informasjon til fagmiljøene om muligheter for kommersialisering

• Å samle informasjon om kommersielt interessant forskningsvirksomhet i fagmiljøene

• Å gi bistand i arbeidet med utvikling av forskningsideer, patentering og kommersialiseringsopplegg

• Å etablere kontakt med gode kommersielle samarbeidspartnere

Grunnleggende viktig er i denne forbindelse at innovasjonssenteret oppfattes som forskerens hjelper og samarbeidspartner, og ikke som en motspiller.

Utvalget peker på at det et sterkt behov for finansiering av kommersialiseringsarbeidet før man kommer i den fasen hvor ordinære eksterne investorer oppfatter prosjektet som interessant som investeringsobjekt. FORNY-programmet har fungert godt når det gjelder å ivareta dette behovet, og utvalget anbefaler at programmet videreføres som et permanent tiltak, og at det styrkes vesentlig slik at det er mulig å få til en vesentlig økning i antallet kommersialiseringsprosjekter.

Utvalget drøfter også de særlige problemer som kan oppstå ved kommersialiseringsarbeid hvor deltakere er tilsatt i delte stillinger. Dette er særlig en aktuell problemstilling ved universitetssykehusene, noe som kan skape usikkerhet med hensyn til hvilket av de to alternative «regimer» - arbeidstakeroppfinnelsesloven og Universitets- og høgskoleloven - som regulerer forskningsarbeidet og eventuell kommersialisering. Utvalget finner ikke at dette er noe uoverkommelig problem, men understreker betydningen av at man er oppmerksom på problemet og skaper klare linjer, ved generelle reglementer eller ved individuelle avtaler.