4 Problemstillinger ved kommersialisering

4.1 Innledning

I denne delen av utredningen diskuterer utvalget en del sentrale problemstillinger knyttet til kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler. Følgende premisser ligger til grunn for diskusjonen:

• Det er et mål å øke kommersiell utnyttelsen av forskningsresultater fra universiteter og høgskoler

• Med utgangspunkt i dagens situasjon blir problemstillingen derfor å finne fram til hvordan dette best kan oppnås uten at det går på bekostning av de sentrale verdier som institusjonene bygger på, og de kjerneoppgaver de er tillagt, i første rekke undervisning og grunnforskning

• Dette skjer i en kontekst der kommersialisering for mange fagfelts vedkommende er en ny aktivitet, og en aktivitet som - særlig gjennom sitt økonomisk rettede formål og preg - skiller seg til dels sterkt fra de aktiviteter institusjonene i utgangspunktet er ment å drive, har tradisjon for å drive og er organisert med sikte på drive

• Kommersialisering er som oftest en lang, tung, dyr og arbeidskrevende prosess der utsiktene til å lykkes i det enkelte prosjekt normalt er svært usikre, og hvor det bare unntaksvis oppnås betydelig økonomisk gevinst

Det er derfor ikke grunn til å tro at kommersialisering generelt kan bli noen viktig inntektskilde, verken for forskere eller institusjon. De samfunnsmessige gevinster av de enkeltprosjekter som lykkes, vil imidlertid kunne være betydelige, både i form av økonomisk avkastning på enkelte prosjekter og som grunnlag for oppbygging eller utvikling av spesialiserte fagmiljøer ved institusjonene eller i næringslivet. Usikkerheten knyttet til kommersialisering impliserer imidlertid at man må være villig til å akseptere at det vil være en høy risiko for at de ressurser som investeres i et kommersialiseringsprosjekt, ikke vil gi økonomisk avkastning. Man må være villig til å ta økonomisk risiko og akseptere tap som en normal del av aktiviteten, både for å kunne få fram de enkeltprosjektene som blir en økonomisk suksess, og for å opprettholde den faglige aktiviteten som springer ut av kommersialiseringsmiljøene, slik at denne kan tjene som basis for framtidige kommersialiseringsprosjekter.

• Økt kommersialisering ved universiteter og høgskoler vil måtte skje i institusjoner hvor de sentrale aktørene - forskerne - normalt har et tilsettingsforhold som gir dem stor individuell frihet med hensyn til hvordan de vil innrette sin forskningsaktivitet.

• Dette betyr at skal man få til økt aktivitet, må det normalt skje gjennom bruk av insentiver, ikke ved påbud. Samtidig må både institusjon og forsker forholde seg til restriksjoner og rollekonflikter man i stor grad er ukjent med i dag, og som til dels står i klar motstrid til de grunnprinsipper institusjonene bygger sin virksomhet på.

• Kommersialisering involverer i praksis alltid minst tre parter: Forskeren, institusjonen og en ekstern part. Siden kommersialisering involverer spørsmål knyttet til både opphavsrett og utnyttelsesrett og økonomiske spørsmål, er det nødvendig at man avklarer ikke bare rettigheter og plikter, men også hvilke roller de ulike parter skal ha i samarbeidet.

• Kommersialisering av forskningsresultater kan ikke ses isolert fra institusjonenes øvrige virksomhet; den må tvert i mot ses på som en aktivitet med klare konsekvenser for forskernes så vel som for institusjonenes arbeidsmåte og rolleoppfatning. Kommersialisering vil dermed kreve en gjennomtenking av både forskerrollen og institusjonens rolle i slik virksomhet, ikke bare i det enkelte prosjekt, men også mer generelt. De valgene man treffer når det gjelder disse spørsmålene, vil være avgjørende for både form, innhold og omfang av kommersialisering ved universiteter og høgskoler.

To sentrale og nært beslektede problemstillinger som vil måtte danne utgangspunkt og plattform for disse vurderingene, er:

• Er kommersialisering av forskningsresultater en aktivitet som skal drives ved, i regi av, eller med medvirkning av, universiteter og høgskoler?

• Forholdet mellom kommersialisering og institusjonenes og forskernes faglige frihet og uavhengighet

Utvalget skal se på disse to problemstillingene først

4.2 Er kommersialisering av forskningsresultater en oppgave for universiteter og høgskoler?

4.2.1 Institusjonens utgangspunkt

Virksomheten ved universiteter og høgskoler reguleres av Lov om universiteter og høgskoler (lov 12.05.1995 nr. 22) I lovens formålsparagraf (§ 2) heter det om disse institusjonenes oppgaver:

1. Institusjonene under denne lov skal gi høgre utdanning som er basert på det fremste innen forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Innenfor et nasjonalt nettverk for høgre utdanning og forskning (Norgesnettet) skal institusjonene samarbeide og utfylle hverandre i sine faglige aktiviteter. Utdanningstilbud skal utformes og ses i sammenheng med andre nasjonale og internasjonale utdanningstilbud.

2. Institusjonene skal drive forskning og faglig utviklingsarbeid og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid.

3. Institusjonene kan ikke gis pålegg om læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller det kunstneriske og faglige utviklingsarbeid.

4. Institusjonen har ansvar for å formidle kunnskap om virksomheten og for å utbre forståelse for vitenskapens metoder og resultater.

5. Institusjonene har ansvar for å gi eller organisere tilbud om etterutdanning på sine fagområder.

6. Universitetene og de vitenskapelige høgskolene har et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning og for å bygge opp, drive og vedlikeholde forskningsbiblioteker og museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. Andre institusjoner kan tillegges et tilsvarende ansvar på sine særskilte fagområder.

7. Undervisningsspråket er til vanlig norsk.»

Som det framgår, sies det ikke noe i formålsparagrafen om kommersialisering. I lovens § 17, «Samarbeid og deltakelse i andre tiltak», finner vi imidlertid bestemmelser som går direkte på enkelte sider av kommersialiseringsproblematikken. Her fastslås det at:

«En institusjon kan opprette eller delta i selveiende tiltak eller i selskap når slik deltakelse er av interesse for institusjonens faglige virksomhet og til nytte for samfunnet.»

Slikt engasjement må imidlertid ikke gripe inn i den frie forskning og undervisning ved institusjonen:

«Institusjonen må ikke begrense sin selvstendighet i faglige spørsmål og kan heller ikke skille ut sine ordinære undervisnings- og forskningsoppgaver.»

Denne typen utskillelse av virksomhet kan i tillegg bare skje innenfor de rammer som departementet eventuelt måtte trekke opp i generelle retningslinjer. Institusjonen har rapporteringsplikt overfor departementet, og dette kan pålegge den å tre ut av slikt samarbeid hvis det anses nødvendig av hensyn til institusjonens primæroppgaver.

Loven synes dermed å bygge på den grunnholdning at kommersialisering er noe institusjonene under visse vilkår kan gi seg inn i, men at slik virksomhet må anses som sekundær og underordnet det som er institusjonenes primæroppgaver; grunnforskning og undervisning. En hovedproblemstilling blir dermed om et slikt utgangspunkt og en slik ramme for denne type virksomhet gir tilstrekkelig insitament og tilstrekkelig handlefrihet for institusjonene til å ivareta de samfunnsinteressene som knytter seg til kommersiell utnyttelse av den vitenskapelige kompetanse de forvalter. Skal vi svare på spørsmålet i overskriften, må vi derfor se nærmere på den forståelse institusjonene og departementet har bygget på når det gjelder spørsmålet om i hvilken utstrekning kommersialisering av forskningsresultater kan anses ikke bare som en legitim del av virksomheten ved institusjonene, men også som en forpliktelse for dem.

Universiteter og høgskoler har to hovedoppgaver: de skal bygge opp kunnskap på sine fagområder, og de skal formidle denne kunnskapen til andre. Vi kan kalle disse oppgavene henholdsvis forpliktelsen til kunnskap og forpliktelsen til formidling.

Forpliktelsen til kunnskap er den grunnleggende; oppfyllelsen av denne er også en forutsetning for forpliktelsen til formidling. Forpliktelsen til kunnskap realiseres dels gjennom den forskning som utføres av institusjonens faglig tilsatte, dels realiseres den ved at fagmiljøene holder seg oppdatert om den forskning på feltet som foregår ved andre institusjoner - nasjonalt og internasjonalt

Kunnskapsoppbygging skjer på faglige premisser, gjennom et samspill mellom forskere på fagfeltet. Kunnskapen har verdi i seg selv og verdi som basis for videre kunnskapsoppbygging, men har i tillegg en åpenbar bruksverdi for andre. Det er derfor naturlig å kombinere forpliktelsen til kunnskap med en forpliktelse til formidling; at kunnskapen formidles til personer utenfor forskerfellesskapet som i utgangspunktet ikke besitter den. Den tradisjonelt viktigste måten dette skjer på er gjennom utdanning, der institusjonene stiller sin kunnskap til disposisjon for samfunnet slik at samfunnet får de fagfolk det trenger for å løse sine oppgaver. I tillegg har man tradisjonelt formidlet kunnskap dels gjennom vitenskapelige publikasjoner, dels gjennom såkalt «populærvitenskapelig formidling».

Realiseringen av forpliktelsen til formidling har imidlertid antatt nye former de siste tiårene, særlig gjennom den markante økningen i den såkalte eksternt finansierte virksomheten eller oppdragsvirksomheten ved institusjonene. Denne virksomheten kjennetegnes ved at instanser utenfor institusjonen - offentlige og private - i én eller annen forstand «bestiller» forskning eller annet faglig arbeid fra institusjonen, alternativt ved at forskningsmiljøer søker støtte fra organer som finansierer forskning eller selv tar kontakt med potensielle oppdragsgivere med forslag om prosjekter. På denne måten stiller institusjonen sin faglige kompetanse og kunnskap til disposisjon for oppdragsgivere som har bruk for den i sin virksomhet, eller som gjennom å finansiere forskningen stiller kunnskapen til disposisjon for samfunnet. Vi kan altså snakke både om en kunnskaps- og en kompetanseoverføring fra institusjonen til samfunnet.

Som diskusjonen ovenfor viser, er «formidling» et dynamisk begrep. Begrepsinnholdet skifter over tid, som det skifter mellom fagfelt. Det faktum at en bestemt type formidlingsaktivitet ikke nevnes eksplisitt i lovteksten, betyr følgelig ikke i seg selv at dette er en aktivitet som bør være institusjonene fremmed. Ser vi på den del av formålsparagrafen som angår formidling, ser vi da også at den er svært åpen:

«Institusjonen har ansvar for å formidle kunnskap om virksomheten og for å utbre forståelse for vitenskapens metoder og resultater.»

I en kommentarutgave til loven (Bernt 2000:23) framholdes det, under henvisning til uttalelser i lovens forarbeider, at

«[Det er] en forpliktelse for institusjonene å formidle sine innsikter ut i samfunnet. De høyere utdanningsinstitusjonene forvalter samfunnsmessige ressurser som skal bidra til forståelse og produktivitet, og de har plikt til å søke å dele sine innsikter med samfunnet ellers.»

Dette er et syn som går ganske langt i å hevde institusjonenes plikt til å stille sin kompetanse til disposisjon for samfunnet. Ut fra dette synes det åpenbart at økt og systematisk satsing på kommersialisering av forskningsresultater både kan begrunnes med, og kan være et nødvendig virkemiddel for, at institusjonen skal kunne oppfylle sin forpliktelse til formidling i den forstand begrepet brukes i loven. Denne forståelse av loven støttes av at kommersialisering allerede er en vel etablert praksis ved flere institusjoner, og utgjør en helt sentral del av grunnlaget for den vitenskapelige virksomheten på enkelte fagfelt.

Bestrebelsene for å øke kommersialiseringen av forskningsresultatene er med andre ord ikke et spørsmål om å introdusere en grunnleggende ny aktivitet, men snarere om å øke og systematisere en eksisterende virksomhet. Kommersialisering av forskningsresultater må derfor ses på som en like naturlig del av en forskers aktiviteter som undervisning og deltagelse i oppdragsprosjekter.

4.2.2 Samfunnets forventninger

Det er i dag et sterkt politisk ønske om å øke kommersialisering av forskningsresultater fra universiteter og høgskoler. Klarest kommer dette fram i Stortingsmelding nr. 39, 1998-99, «Forskning ved et tidsskille», som har et eget avsnitt om temaet, der man er svært konkret når det ønskede system beskrives (op.cit.:3.2.6):

«Regjeringen ønsker en bedre kommersiell utnyttelse av patenterbare oppfinnelser fra universitetene og høgskolene. Tiltak som skal bidra til at en oppnår dette, bør oppfylle følgende kriterier:

• Forskerne skal ha plikt til å orientere institusjonen når de har utviklet et produkt eller en prosess som det er grunn til å anta kan regnes som en patenterbar oppfinnelse, og som kan danne grunnlag for kommersialisering

• Institusjonene skal ha et større ansvar for å bidra til at flere oppfinnelser blir ført fram til næringslivet. Så vel forskerne som institusjonene skal ha del i eventuelle inntekter som følger med slik kommersialisering

• Forskeren skal ha rett til å publisere sine forskningsresultater, for eksempel i artikler og bøker

• Man må unngå at kommersialiseringsarbeidet svekker den langsiktige, grunnleggende forskningen ved institusjonene

• Forskerne bør i samme omfang som i dag ha anledning til å velge forskningstemaer og metoder»

I stortingskomiteens innstilling til meldingen (Innst S nr. 110, 1999-2000) heter det blant annet:

«Komitéen er enig i nødvendigheten av å satse på større grad av kommersialisering av forskningsresultater, og har merket seg at Regjeringen i januar nedsatte et utvalg til å utrede denne saken. Komitéen har registrert at det innenfor forskersamfunnet er en generell mangel på kompetanse når det gjelder kommersialisering. Det er derfor nødvendig å legge til rette for nærmere kontakt mellom forskning og kommersiell verdiskapning. Komitéen mener det er nødvendig med et sterkere engasjement fra institusjonenes side i dette arbeidet, og at det bør tilrettelegges for et hjelpeapparat for bedre kommersiell utnyttelse av patenterbare oppfinnelser.»

I Forskningsmeldingen tar man også opp spørsmålet om det såkalte «lærerunntaket» og de implikasjoner dette har for kommersialiseringen av forskningsresultater:

«Flere har påpekt at økt kommersialisering krever at universitetene og høgskolene som institusjoner engasjerer seg sterkere i arbeidet. For å sikre institusjonene utbytte av et slikt engasjement må de få en del av de eventuelle inntektene. Men også når forskeren selv forestår kommersialiseringen, har mange satt spørsmålstegn ved om det er rimelig at forskeren alene skal høste inntektene av det arbeid han eller hun har utført i arbeidstiden og med utstyr og instrumenter som er eid av det offentlige. Flere har derfor hevdet at institusjonene alltid bør få en del av inntektene, slik det er vanlig i mange land.»

Også Mjøs-utvalget (171-172) diskuterer «lærerunntaket». I sin diskusjon trekker utvalget inn de samme momenter som de vi har gjengitt fra Forskningsmeldingen og komitéinnstillingen:

«Dagens ordning [det vil si «lærerunntaket] burde i prinsippet gi forskerne et sterkt incitament til å forsøke å kommersialisere egne forskningsresultater. Forskerne har imidlertid sjelden økonomi eller tid til å starte en slik prosess, og det er heller ikke sikkert at institusjonskulturen oppmuntrer til det. Det er åpenbart derfor at Bondevik-regjeringen ønsker å vurdere ordninger som sikrer at institusjonene går inn i dette arbeidet. Men ønsker man at institusjonene skal satse på slik kommersialisering, må de også ha noe igjen for det, det vil si en del av eventuelle lisensinntekter. [vår kursivering]

I tillegg trekker utvalget imidlertid inn en par andre momenter som det er verd å se nærmere på. Utvalget presiserer at «lærerunntaket» kun gjelder kommersiell utnyttelse av oppfinnelser, hvilket betyr at de inntekter som følger med publisering av forskningsresultater ikke omfattes av loven. Den ordning man følgelig måtte komme fram til når det gjelder oppfinnelser, vil dermed ikke ha umiddelbare konsekvenser for inntekter som resultat av publisering.

Utvalget gjengir det syn som lagt til grunn ved University of Virginia når det gjelder hva som er målsetningen med kommersialisering:

«Ved [University of Virginia] understreket man imidlertid at hovedsiktemålet med kommersialiseringsarbeidet ikke var å skaffe universitetet inntekter. I praksis var det få patenter som ga noe særlig utbytte. Snarere betraktet man arbeidet som en del av institusjonens samfunnsansvar. Universitetet har plikt til å sørge for at samfunnet får tatt i bruk oppfinnelser som kan bidra til vekst og velferd». (Vår kursivering)

Det moment som her trekkes fram, er etter vår oppfatning det sentrale. Universitetene og høgskolene er samfunnsinstitusjoner. Dette må ligge til grunn for all virksomhet ved institusjonene, også kommersialisering, og reglene om rådigheten over og de økonomiske interessene knyttet til slik virksomhet, må være slik at de best mulig legger forholdene til rette for institusjonenes arbeid med å ivareta denne samfunnsfunksjonen.

Også Hervik-utvalget (113-114) avlegger kommersialisering en visitt i sin innstilling:

«Det kan se ut til at det i de land hvor kunnskapsinstitusjonene, det vil si universiteter og høgskoler, har eller kan få overført eiendomsretten, er vesentlig lettere å få til kommersialisering av forskningen. Institusjonene har da et incentiv i form av en inntektsmulighet for å bistå forskeren, støtte og veilede og legge til rette for kommersialisering. Det normale internasjonalt er en tredeling, hvor forsker (forskergruppe), forskningsinstitusjon og kommersialiseringsselskap får én tredel hver av verdien og inntektene. Dette bidrar samtidig til å styrke kontakten og samarbeidet med næringslivet.

Denne lovregelen [lærerunntaket] tar kun hensyn til forskernes individuelle interesser - ikke institusjonenes og samfunnets interesser. Lovverket ser samtidig ut til å ha som konsekvens at institusjonene ikke prioriterer kommersialisering.»

Ønsket om økt kommersialisering har også kommet til uttrykk gjennom flere konkrete tiltak fra Regjeringens side, hvorav det mest aktuelle er FORNY-programmet. I Forskningsmeldingen uttales det at

«Regjeringen vil fortsatt gjøre aktiv bruk av de eksisterende virkemidlene som er rettet mot kommersialisering av FoU-resultater fra universitets- og høgskolesektoren, som for eksempel FORNY-programmet ---.»

Vi må etter dette legge til grunn at kommersialisering av forskningsresultater er en naturlig del av institusjonenes forpliktelse til formidling, og at det er et sterkt ønske fra samfunnet at institusjonene arbeider for å øke denne aktiviteten. Det framholdes fra flere hold at forutsetningen for å få til en slik økt satsing, er at institusjonene får insitamenter til å gjøre det, ved at de på én eller annen måte blir part i prosessen og får del i de mulige inntektene.

4.3 Institusjonenes og forskernes frihet

Selv om man tar som utgangspunkt at kommersialisering av forskningsresultater er en naturlig del av institusjonenes forpliktelse til formidling, vil den form slik aktivitet antar og de premisser virksomheten vil måtte drives på basis av, måtte tilpasses særtrekk ved institusjonene. Dette gjelder både institusjonell status, indre organisering, forskernes tilsettingsforhold, og den helt grunnleggende ideologiske basis for institusjonenes virksomhet. Særlig viktig denne forbindelse er de grunnleggende verdier som knytter seg til den faglige frihet institusjonene og de vitenskapelige tilsatte har, ikke bare når det gjelder forskningens resultater og innretting, men også når det gjelder valg av tema, samarbeidspartnere og formidlingsform.

Institusjonenes kjerneoppgave - frambringelse av ny kunnskap gjennom forskning - er en prosess som må skje på faglige premisser. Forskningen skal være kreativ og søkende, preget av prøving og feiling, og den kjennetegnes av at endring i interesser og prioriteringer må kunne styres av hva som faglig sett til enhver tid synes mest fruktbart. Det er med andre ord forskeren og fagmiljøene selv som prinsipielt bestemmer hva man skal forske på, hvilke metoder man skal bruke og hvordan man skal presentere sine resultater. Dette anses som grunnleggende verdier, både ut fra idealer om åndsfrihet og desinteressert sannhetssøken, og ut fra historiske erfaringer om hvordan man best kan legge forholdene til rette for ny vitenskapelig erkjennelse.

En konsekvens av et slikt grunnsyn på forskningens frihet er at det er nødvendig at både forskeren og den institusjon han/hun er tilknyttet har stor grad av både formell og reell frihet til selv å bestemme sin faglige dagsorden. Dette kommer da også til uttrykk i Universitets- og høgskoleloven hvor institusjonens undervisnings- og forskningsfrihet nevnes særskilt i § 2 nr. 3. Mens dette utgangspunktet må tåle en del modifikasjoner når det gjelder fagplaner m.m. for undervisningen, er denne friheten som utgangspunkt og hovedregel så å si ubegrenset for forskningen. Jf. kommentarene i note 5 til denne bestemmelsen i Bernt: Lov om universiteter og høgskoler med kommentarer (Fagbokforlaget, 2000), note 5 til § 2, s. 21, hvor det framholdes at dette prinsippet ikke bare gjelder for institusjonen, men også for den enkelte tilsatte, om enn med de praktiske modifikasjoner som følger av institusjonens rett til å prioritere bruken av egne ressurser ellers:

«For den enkelte tilsatte er forskningsfriheten i utgangspunktet like grunnleggende. Det er en sterk tradisjon for at tilsatte i forskerstillinger ikke kan gis pålegg verken om forskningstema eller om opplegg av forskningsvirksomheten ellers, hvis ikke dette er særskilt fastsatt i tilsettingsavtalen for eksempel ved at stillingen er knyttet til et bestemt prosjekt. For mange fags vedkommende vil det imidlertid ligge et sterkt styrings- og prioriteringsredskap i den måte ressurser fordeles på - penger, utstyr, tilgang til utstyr, hjelpepersonale med mer. Dette er som alminnelig utgangspunkt helt legitimt, så lenge det er uttrykk for et saklig begrunnet valg med hensyn til hva akkurat denne institusjonen eller dette fagmiljøet vil satse ressurser på. Den enkeltes forskningsfrihet gir ikke noe krav på å være beskyttet mot de økonomiske konsekvensene av institusjonelle forskningsstrategiske valg.»

Av dette følger to konsekvenser som er sentrale i forbindelse med kommersialisering. På den ene side innebærer den store friheten for den enkelte forskertilsatte har med hensyn til hvordan han eller hun vil innrette sin forskningsaktivitet, at institusjonen ikke uten videre kan pålegge forskeren å kommersialisere sine forskningsresultater eller å innrette sin forskning og publisering av denne slik at kommersialisering blir mulig. Skal man oppnå økt kommersialisering, er man derfor - uansett lovbestemmelser - i realiteten både avhengig av at det utvikles en kultur i forskningsmiljøene for at det å vurdere muligheten for kommersialisering er en naturlig del av i prinsippet enhver forskningsprosess, og av at forskeren gis insentiver til å kommersialisere.

På den annen side illustrerer sitatet at innholdet i forskerens - og for den del institusjonens - faglige frihet selvsagt påvirkes av den virkelighet forskningen foregår i. Mye av den forskning som foregår ved institusjonene - og dette gjelder ikke minst de fagfelt der kommersialisering er vanligst- teknologiske, naturvitenskapelige og medisinske fag - er avhengig av ressurser som ikke uten videre er tilgjengelig for forskeren. Tvert imot må ressursene som oftest hentes utenfor institusjonen. Den oppdragsgiver eller finansierende instans som skaffer ressursene til veie, vil naturlig nok kunne ha sine oppfatninger både om hva det skal forskes på, og til dels også om hvordan forskningen skal foregå. Ikke minst vil oppdragsgiver ofte være opptatt av muligheten for kommersiell utnyttelse av forskningsresultatene fra det/de prosjekter han eller hun helt eller delvis finansierer, og vil ønske å få del i en eventuell fortjeneste eller ha et ord med i laget når det gjelder hvor denne skal gå.

Den frihet forsker og institusjon har, har dermed i mange tilfeller faktiske begrensninger, også når det gjelder muligheten til å «velge bort» kommersialisering og/eller selv styre den form kommersialiseringen skal ha. Styringsretten følger pengene. På den annen side betyr disse forholdene at kommersialiseringsproblematikken er bedre kjent blant forskere og ved institusjonene enn antall kommersialiseringer i regi av forskerne selv kan forlede en til å tro 1.

Siden eksterne finansieringskilder ofte er inne i bildet i prosjekter som fører til kommersialisering, vil vi diskutere dette temaet spesielt i kapittel 4.7.

Vi kan konkludere med at økt kommersialisering av forskningsresultater vil, gitt institusjonenes og forskernes tradisjon for faglig frihet, nødvendigvis måtte skje primært gjennom insentiver og tilrettelegging, og i siste instans gjennom kulturendringer ved institusjonene og i fagmiljøene. Dette kan vise seg å være en langsiktig prosess, men av de grunner som er gjort rede for ovenfor, kan den ikke gjøres raskere og enklere gjennom lovendringer eller påbud alene. Det er enighet blant utvalgets medlemmer at en vellykket styrking av kommersialiseringsarbeidet ved universitetene og høgskolen forutsetter både bedre styring og sterke positive insentiver. Der er imidlertid uenighet i utvalget når det gjelder hva som vil være den riktige balansen mellom positive insentiver og lovpålegg.

4.4 Forsker og institusjon

4.4.1 Institusjonens situasjon - store forventninger, men få virkemidler

Det er som nevnt et sterkt politisk ønske om å utnytte forskningsresultater kommersielt i høyere grad enn hittil. Det er videre antatt at det ved universiteter og høgskoler er et stort uutnyttet potensial for kommersialisering. Som en konsekvens av dette er det en klar forventning i det politiske miljø, i næringslivet og i samfunnet for øvrig om at institusjonene skal bidra til å øke kommersialiseringen av forskningsresultater, og dermed bidra til økt næringsvirksomhet på eksisterende og nye felt.

Drift og kvalitetssikring av virksomheten ved universiteter og høgskoler anses i Norge som et samfunnsansvar. Mesteparten av forskningen ved institusjonene er i en eller annen forstand offentlig finansiert - gjennom institusjonenes bevilgning over statsbudsjettet, bevilgninger fra Norges forskningsråd, EUs rammeprogrammer, og som oppdragsforskning for ulike offentlige instanser. Det er da rimelig at det offentlige i særlig grad mener å ha krav på «avkastning» på de ressurser som er investert i institusjonene, i form av tilbakeføring til samfunnet av forskningsresultater som kan styrke næringslivet i landet.

Som samfunnsinstitusjoner har universitetene og høgskolene forpliktelser overfor samfunnet, og blant disse må også være plikt til å bidra til å framme næringsaktivitet og skape nye arbeidsplasser. Det er god grunn til å tro at nye arbeidsplasser i framtidas Norge i stor grad vil måtte bygge på den kompetanse universiteter og høgskoler har, og som disse institusjonene dermed er de nærmeste - og til dels de eneste - til å framskaffe. Gjennom å fremme god forskning fremmes indirekte resultater som har kommersiell verdi. Gjennom kommersialiseringen av disse skaffes nye arbeidsplasser. Kommersialisering har dermed en viktig samfunnsøkonomisk side, som del av samfunnets verdiskapning. I tillegg har den selvsagt en privatøkonomisk og en bedriftsøkonomisk side, for henholdsvis forsker og institusjon; gjennom vellykket kommersialisering skapes inntekter som generer overskudd.

Både verdiskapningsaspektet og det bedriftsøkonomiske aspektet er relevante for institusjonene. Utgangspunktet må her være at universitetene og høgskolene - gitt de kjerneoppgaver de har - har et særlig ansvar for den type «avkastning» som verdiskapningen representerer. Det bedriftsøkonomiske aspektet er også relevant, ikke minst siden institusjonene i framtida etter alt å dømme må hente en større del av sine inntekter fra andre kilder enn de offentlige budsjettene. Men det bedriftsøkonomiske aspektet må her begrenses til det som angår finansieringen av denne type virksomhet.

Institusjonen må kunne være med å høste fruktene av de investeringene som er foretatt for å få fram et kommersielt vellykket prosjekt og slik at denne avkastningen i neste omgang kan fungere som «risikokapital» ved satsning på andre tilsvarende prosjekter.

En ambisjon om at kommersialisering skal generere en «merverdi» som kan brukes til å delfinansiere andre sider av institusjonens virksomhet, vil for det første være prinsipielt betenkelig fordi det ville bety at institusjonene ville bli kommersielle enheter på en måte som ville bryte grunnleggende med deres rolle i samfunnet, og som kunne påvirke profil og innretning av virksomheten på en uheldig måte. I tillegg vil dette kunne medføre en fare for «tapping» av den kommersielt rettede virksomheten som resulterer i at det blir mindre ressurser som kan satses på slik virksomhet. Det ideelle vil derfor være at den kommersielt rettede virksomheten i størst mulig utstrekning kan «hvile i seg selv». Dette krever på den annen side at ressursinnsatsen fra institusjonens side blir synliggjort, både når det gjelder tilsattes arbeidstid, og når det gjelder tilgang til og bruk av infrastruktur.

Forventninger om at universiteter og høgskoler skal generere kommersialiserbare forskningsresultater er altså sterke og entydige. Det forventes at institusjonene skal allokere ressurser til denne type virksomhet. Når forskningen ved disse institusjonene fører fram til resultater av en slik art at de lar seg utnytte kommersielt, er situasjonen imidlertid den ut fra dagens regler at forskeren selv har utnyttelsesretten til resultatene så lenge ikke annet er avtalt, mens institusjonen ikke har noen rett til andel i slik avkastning, heller ikke dekning av de utgifter den kan sies å ha hatt i forbindelse med den forskning som har ført fram til kommersialiseringen.

Forskerens enerett til avkastningen av oppfinnelsen følger av bestemmelsen i patentloven § 1, hvor det fastslås som hovedprinsipp at

«Den som har gjort en oppfinnelse som kan utnyttes industrielt, eller den som oppfinnerens rett er gått over til, har i overensstemmelse med denne lov rett til etter søknad å få patent på oppfinnelsen og derved oppnå enerett til å utnytte den i nærings- eller driftsøyemed.»

I arbeidstakeroppfinnelsesloven er det gjort unntak fra dette for oppfinnelser som er gjort av tilsatte som ledd i tilsettingforholdet, men i § 1, andre avsnitt fastslås det at lovens regler om arbeidsgivers rett til arbeidstakers oppfinnelser ikke gjelder for «lærere og vitenskapelig personale ved universitet og høgskole.» Lovens regler er også ellers utformet på en måte som passer dårlig på vitenskapelig tilsatte ved universiteter og høgskoler. En ny regel som gir institusjonen rettigheter i forhold til oppfinnelser gjort av tilsatte, vil derfor måtte få form som en særbestemmelse, enten i arbeidstakeroppfinnelsesloven eller i universitets- og høgskoleloven.

Arbeidstakeroppfinnelseslovens system er at arbeidstakerne som formelt utgangspunkt har de samme rettigheter i forhold til sine egne oppfinnelser som andre oppfinnere (§ 3). Men loven inneholder en rekke bestemmelser om arbeidsgivers rettigheter som langt på vei speilvender dette utgangspunktet.

For det første har arbeidstaker en alminnelig plikt til å gi arbeidsgiver skriftlig melding om oppfinnelse som kan være av interesse for bedriften «uten unødig opphold». (§ 5). Dette gjelder også oppfinnelser som er gjort i arbeidstakers fritid, uten forbindelse med tjenesten (jf. § 4 siste avsnitt).

Bedriften kan så som hovedregel innen en fire måneders frist (§ 6) «kreve retten til oppfinnelsen overført helt eller delvis til seg» mot at arbeidstaker får en «rimelig godtgjøring» (§ 7). Vilkåret for at en tilsatts oppfinnelse skal gå inn under denne generelle regelen er imidlertid at oppfinnelsen er gjort av «arbeidstaker som har forsknings- eller oppfinnervirksomhet som sin vesentligste arbeidsoppgave» eller at oppfinnelsen «utgjør . . . resultat av en nærmere angitt oppgave som arbeidstaker er blitt pålagt i sin tjeneste» (§ 4 første avsnitt første alternativ). Dette innebærer at universitetene og høgskolene som hovedregel ikke ville kunne gjøre en slik rett gjeldende selv om «lærerunntaket» ble opphevd. For ordinære forsknings- og undervisningsstillinger utgjør forskningen etter arbeidsavtalen mindre enn halvdelen av arbeidstiden og kan dermed ikke anses som den «vesentligste arbeidsoppgave». Heller ikke for stipendiater og andre rekrutteringsstillinger ville dette avgrensningskriteriet passe særlig godt. Selv om disse har forskning som sin vesentligste aktivitet, er denne til gjengjeld ikke primært utført for arbeidsgiver, men som et ledd i egenkvalifisering.

Det andre alternativet i den samme bestemmelsen - at oppfinnelsen er et resultat av «en nærmere angitt oppgave som en arbeidstaker er blitt pålagt i sin tjeneste» - passer heller ikke her. Som vi har sett, gir ikke tilsettingsforholdet for denne type personale ved universiteter og høgskoler grunnlag for slike pålegg med hensyn til forskningens innhold og innretning.

I tillegg til disse to alternative grunnvilkårene, er det et krav at den aktuelle utnyttelsen av oppfinnelsen «faller innenfor bedriftens virksomhetsområde». For universitetene og høgskolene ville dette i seg selv være en avgjørende begrensning. Et ønske om at institusjonene skal legge vekt på å legge forholdene til rette for kommersialisering av forskningsresultatene, vil ikke kunne tjene som grunnlag for å si at alminnelig kommersiell virksomhet og det å få fortjeneste på denne, er en del av disse institusjonenes «virksomhetsområde.»

For oppfinnelser som er gjort «i annet samband med tjenesten» enn det som er angitt som vilkår i første avsnitt i § 4, har bedriften noe mer begrensede rettigheter. Den kan kreve å få utnytte oppfinnelsen i sin virksomhet dersom utnyttelsen faller innenfor bedriftens virksomhetsområde» (§ 4 andre avsnitt første setning). Også i dette tilfellet vil med andre ord begrensningen til det som ligger innenfor institusjonens «virksomhetsområde» slå inn, men her kan man tenke seg en del oppfinnelser som institusjonen vil kunne nyttiggjøre seg selv, men altså uten rett til å overføre en slik rett til andre.

Arbeidsgiver kan også innen fire måneder etter at han eller hun har mottatt melding om oppfinnelsen, kreve å få inngå avtale med oppfinneren om utnyttelse av oppfinnelsen, hvis den faller innenfor bedriftens virksomhetsområde (§ 4 andre avsnitt andre setning). Det samme gjelder oppfinnelse som arbeidstaker har gjort uten forbindelse med tilsettingsforholdet. Men også her er det et vilkår at utnyttelsen faller innenfor «bedriftens virksomhetsområde».

Samfunnets forventninger sammenholdt med det eksisterende lovverk setter institusjonene i en svært vanskelig situasjon. De blir pålagt ansvar for en oppgave de selv ikke har noen kontroll med, og hvor avkastningen i det vesentlige faller på andres hender.

Dette paradokset ligger under mange av de problemstillingene som tas opp nedenfor. En løsning av paradokset må ta utgangspunkt i en analyse av forholdet og samspillet mellom forsker og institusjon, mer presist i en vurdering av hvilken rolle man ønsker institusjonen skal ha i kommersialisering, mot forskerens etablerte rett til selv å utnytte kommersielt resultatene av sin forskning.

4.4.2 Forskerens og institusjonens bidrag til kommersialisering

Når en forsker tilsettes ved en institusjon, vil han eller hun ha behov for ulike typer støttefunksjoner for å kunne utføre sitt arbeid. Støttefunksjonene kan enten være av materiell art, for eksempel laboratorier og spesialutstyr, eller de tar form av medvirkning av andre tilsatte - teknisk-administrativt tilsatte, stipendiater, andre forskere. Kravene til - og kostnadene forbundet med - støttefunksjonene varierer sterkt fra fagfelt til fagfelt. På de fagfelt der omkostningene ved forskning er høye, for eksempel i laboratorie- og utstyrsfag, vil institusjonens grunnbevilgning normalt ikke strekke til. Ressurser må derfor hentes fra andre, eksterne kilder. Disse er dels andre offentlige kilder forutsatt brukt til slike formål, særlig Forskningsrådet og etter hvert også EUs rammeprogrammer, dels dreier det seg om inntekter fra private og offentlige kilder gjennom at institusjonen påtar seg ulike typer oppdragsforskning.

Mens ressurser fra institusjonens eget budsjett i vesentlig grad kommer automatisk, eller i alle fall er forholdsvis lett tilgjengelige for kompetente forskere så langt de rekker, er ressurser som hentes inn fra eksterne kilder, noe man får i konkurranse med andre, eller fordi man har etablert seg som et faglig særlig fremragende miljø. Det er dermed institusjonens dyktigste forskere som får slike ressurser.

Selv om de ressurser som hentes inn, er avhengig av enkeltforskere/forskergrupper og er tenkt brukt til bestemte prosjekter eller programmer, har de gjerne også verdi for institusjonen qua institusjon fordi den får vitenskapelig utstyr som også kan brukes til andre formål enn til det prosjekt som opprinnelig skaffet ressursene til veie. Gjennom den eksterne finansieringen får institusjonene også anledning til å tilsette stipendiater, forskere og teknisk-administrativt personell den ellers ikke ville kunne tilsette, personell som også kommer den øvrige virksomheten ved institusjonen til gode. I den grad institusjonen klarer å skaffe omfattende ekstern finansiering, vil den dessuten framstå som faglig solid, og dermed som attraktiv både for dyktige forskere, som vil søke seg dit, og for oppdragsgivere, som vil plassere nye prosjekter/programmer der.

Aktiviteter med ekstern finansiering er imidlertid sjelden fullfinansiert av eksterne kilder. Den definitive hovedregel er at institusjonen skyter inn egne ressurser - både personalmessige og materielle - for å fullfinansiere aktiviteten. 2 Situasjonen er dermed også her ofte at institusjonen går inn med betydelige ressurser i aktiviteter som eksterne oppdragsgivere og noen ganger også forskeren i sin tur kan ta ut inntekter fra gjennom kommersialisering.

Vi kan si at forsker og institusjon lever i et slags symbiotisk forhold: Gjennom sitt tilsettingsforhold får forskeren tilgang til de støttefunksjoner han eller hun trenger, enten direkte gjennom institusjonens budsjett og ved bruk av dens personalmessige og utstyrsmessige ressurser, eller indirekte ved at tilsettingsforholdet gir tilgang til finansieringskilder. Omvendt, gjennom å knytte til seg dyktige forskere får institusjonene tilgang til personalmessige og materielle ressurser, og den får en prestisje som bidrar til økt eksternt finansiert virksomhet og dermed til økt faglig virksomhet generelt.

Den beskrivelsen som er gitt ovenfor, vil imidlertid etter alt å dømme bli mindre dekkende i årene som kommer. Institusjonene vil høyst sannsynlig få trangere rammer når det gjelder de bevilgninger/inntekter som kommer automatisk, det vil i hovedsak si bevilgninger over institusjonenes kapitler på statsbudsjettet. De totale ressurser som brukes til forskning vil forhåpentlig ikke bli mindre, men de vil i høyere grad bli ressurser det må konkurreres om, mellom institusjonene og mellom disse og andre forskningsutførende instanser. Det oppleves som et problem for institusjonene at de, som følge av denne utviklingen, vil ha stadig mindre «frie» ressurser til disposisjon som de kan bruke til å finansiere eller støtte opp om faglig verdifulle prosjekter som ikke når opp i konkurransen om eksterne midler.

Denne utviklingen vil generelt føre til at institusjonene vil måtte fokusere på inntektssiden på en langt sterkere og mer systematisk måte enn i dag. I en slik situasjon vil kommersialisering komme i et nytt lys, i alle fall på to måter. På den ene side vil vi måtte regne med at institusjonene ikke lenger uten videre vil akseptere at de stiller infrastruktur gratis til disposisjon for prosjekter med antatt inntektspotensial. På den annen side vil vi måtte regne med at institusjonen vil ønske å ha del i de inntekter kommersialisering kan føre til. Går vi til andre land, ser vi at inntekter fra slik virksomhet i beste fall kan utvikle seg til å bli en ikke ubetydelig inntektskilde for institusjonen, en inntektskilde den i en mer presset økonomisk situasjon enn dagens vil kunne være avhengig av for å opprettholde eller øke volumet på forskning med et kommersielt potensial.

Symbiosen mellom forsker og institusjon får dermed en tilleggsdimensjon: Mens institusjonen på den ene side vil lete etter nye inntektskilder for å bedre sin økonomiske situasjon, vil forskeren kunne ha interesse av at deler av de inntekter som genereres ved kommersialisering av forskningsresultater brukes til å styrke infrastrukturen rundt det aktuelle forskningsmiljøet i form av opprustning og nyanskaffelse av utstyr, forskningsassistanse, støtte til symposier, reiser, m.m. Dette vil komme forskeren til gode, ikke bare i form av tilgang til ressurser som vedkommende selv kan utnytte, men også ved at det blir mulig å opprettholde og videreutvikle et forskningsmiljø på høyt nivå på vedkommendes fagområde, med blant annet den konsekvens at det blir mulig å tiltrekke seg dyktige nye forskere via rekruttering eller fra andre institusjoner.

Institusjonens forhold til kommersialisering vil også avhenge av kommersialiseringens omfang. En sammenligning med den historiske utviklingen innen den eksternt finansierte virksomheten ved institusjonene kan illustrere dette. Den eksternt finansierte virksomheten startet i det små, som eksterne tilskudd til utstyr og stipendiater knyttet til enkeltforskeres virke. Institusjonene var vanligvis lite inne i bildet qua institusjoner. Etter hvert som virksomheten vokste i omfang, ble institusjonene i stadig større grad trukket inn, dels fordi virksomheten fikk økende faglig betydning, dels fordi den gjennom sitt omfang hadde store økonomiske og personalmessige konsekvenser. Resultatet er at man i dag - i det minste ved de større institusjonene - har bygd opp et apparat for drift av denne virksomheten, samt at den i stadig høyere grad behandles som det den i realiteten er - en integrert del av den totale faglige virksomhet ved institusjonen.

Det er rimelig å anta en lignende utvikling når det gjelder kommersialisering. Dagens situasjon er på de fleste fagfelt å sammenligne med de tidlige stadier av den eksternt finansierte virksomheten: Kommersialisering har relativt lite omfang, og den er knyttet opp mot enkeltforskere eller enkelte forskergrupper. Dersom kommersialiseringen øker, vil den imidlertid før eller siden nå et omfang som gjør at institusjonen vil måtte forholde seg til den qua institusjon, av både faglige og økonomisk-administrative grunner. Ved noen institusjoner er man allerede i ferd med å komme i denne situasjonen: Kommersialisering øker i omfang, og på ulike måter trekker den på institusjonens faglige og infrastrukturelle ressurser uten at institusjonen selv har kontroll over dette. I det lange løp er dette selvsagt en situasjon institusjonene ikke kan leve med.

Konkluderende kan vi si at mens utvikling av kommersialiserbare forskningsresultater selvsagt er avhengig av forskeren, av hans eller hennes kreativitet, ideer og innsats, er forskeren også helt avhengig av den infrastruktur i vid forstand som institusjonen gir, for å komme fram til det resultat som er utgangspunkt for kommersialiseringen. Kombinasjonen forsker/institusjon utgjør den nødvendige forutsetning for frembringelse av kommersialiserbare forskningsresultater og utnyttelse av disse. Følgelig bør begge være parter i kommersialiseringsprosessen med slike plikter og rettigheter at det foreligger et best mulig insitament for en slik virksomhet.

4.4.3 Institusjonens og forskerens rolle i kommersialisering

Spørsmålet blir så på hvilken måte institusjonen best skal kunne bli en part eller aktør i kommersialisering av forskningsresultater, og hvordan institusjonens rolle best kan avstemmes mot forskerens. Ovenfor argumenterte vi for at kommersialisering angikk institusjonen på iallfall tre måter:

• Politisk-strategisk, ved et ønske fra samfunnet om økt kommersialisering av forskningsresultater, et ønske som finner god klangbunn hos institusjonene selv

• Økonomisk, ved at institusjonene har kostnader knyttet til de prosjekter som har kommersialisering som resultat, samt har behov for inntekter for å fremme fremtidig kommersialiseringsarbeid

• Styringsmessig, ved at institusjonen har behov for å ha oversikt og kontroll med den aktivitet som foregår ved institusjonen og/eller i dens regi

Hvem som skal ha utnyttelsesretten til forskningsresultater, er et sentralt spørsmål i alle disse sammenhengene, men det er bare en av flere viktige problemstillinger som det er nødvendig at vi forholder oss til.

Det politisk-strategiske momentet er klart det viktigste. Både samfunnet og institusjonene har en klar interesse av å øke antall kommersialiseringer. Også de fleste forskermiljøer må antas å ha samme interesse. I denne sammenheng blir følgende tre spørsmål sentrale:

• Hvordan vi best kan sørge for at den forskning som har et kommersielt potensial gis en innretning og en organisering som ivaretar denne interessen uten at man samtidig kommer i konflikt med institusjonenes grunnleggende forskningsmessige og forskningsetiske forpliktelser

• Hvordan vi best kan sørge for at de forskingsresultater som kan patenteres, virkelig patenteres

• Hvordan vi best kan sørge for at patentene blir utnyttet

Ser vi de tre spørsmålene i forhold til rollefordelingen mellom institusjon og forsker, er det etter utvalgets oppfatning ganske åpenbart at bare dersom det er etablert systemer som sikrer at institusjonen kommer inn i prosessen på en systematisk måte, vil det være mulig å utnytte det potensial for kommersialisering som ligger i institusjonens forskningsmiljøer. Det kan etter utvalgets oppfatning heller ikke være slik at forskeren skal ha krav på hele det økonomiske utbyttet som måtte komme ut av en kommersialisering når de forskningsresultater denne bygger på, er framkommet ved bruk av institusjonens ressurser. En slik ordning kan også føre til at forskeren vil ha særinteresser som er i strid med institusjonens interesser.

Det er imidlertid like åpenbart at de ordninger som etableres må være slik at de oppmuntrer forskeren til kommersialisering. Dette forutsetter blant annet ordninger der de involverte parter oppfatter at de får en rimelig og rettferdig kompensasjon for sin innsats.. Som nevnt vil dette være særlig viktig i en situasjon der man er akutt avhengig av forskerens kreativitet og innsats, og i en kultur i så høy grad preget av frihet som den vi finner ved universiteter og høgskoler. Det er imidlertid delte meninger i utvalget om hvorvidt disse hensynene også er avgjørende argumenter mot overføring av rådighet og utnyttelsesrett fra forsker til institusjon.

Fra institusjonens side tilsier en rimelighetsbetraktning at den får en mulighet til å få dekket de kostnader den har hatt ved det prosjekt/de prosjekter som fører fram til kommersialisering. Dette er kostnader det ikke alltid er enkelt å dokumentere. Det vil derfor måtte utvikles en bevissthet om de kostnader som inngår i et prosjekt slik at man basis av dette kan finne fram til enkle fordelingsnøkler som er vel kjent for institusjonens forskere, og som rutinemessig tas med i de kontrakter med oppdragsgivere som institusjonen inngår.

I den grad kommersialiseringen gir overskudd, reiser spørsmålet seg om institusjonen også skal ha del i dette, eller om den skal nøye seg med å få dekket sine kostnader på enkeltprosjektet. Selv om kommersialisering vanligvis ikke gir særlig økonomisk uttelling, er det likevel flere eksempler på at når man lykkes, kan det være tale om relativt betydelige summer. På den annen side vil institusjonell satsing på kommersialiserbar forskning regelmessig føre til økonomisk tap på en stor andel av prosjektene. I den grad kommersialiseringen gir overskudd, bør dette derfor deles på de partene som sammen har gjort kommersialiseringen mulig, og da etter en fordelingsnøkkel som tar hensyn til den innsats den enkelte part har ytt, og som om mulig også gir institusjonen en tilstrekkelig avkastning til å dekke inn underskudd på andre prosjekter.

En forutsetning for at institusjonen skal kunne gi positive bidrag til kommersialiseringsarbeidet, er at den har oversikt over den aktuelle virksomheten, slik at den kan gå inn med råd, veiledning og støtte der det er behov for det. Et slikt innsyn i aktivitet med kommersialiseringspotensial er også nødvendig fordi det ofte dreier seg om virksomhet av ikke ubetydelig omfang som skjer i regi av dens tilsatte, til dels i arbeidstiden eller nært knyttet opp mot annen faglig virksomhet, ved bruk av institusjonens infrastruktur og med klare konsekvenser for den øvrige faglige aktivitet. Institusjonen må også ha tilstrekkelige ressurser til å bygge opp et apparat som kan forestå kommersialiseringen. Dette er et argument både for at det må etableres ordninger som medfører at et slikt apparat blir tatt i bruk, og for at institusjonen må sikres en andel av den fortjeneste som eventuelt måtte genereres ved oppfinnelser gjort av dens tilsatte.

Utvalget er enige om at det sentrale mål er å finne fram til ordninger som fremmer kommersialisering av forskningsresultater. Det er også enighet om at det beste er at dette målet nås gjennom insitamenter og belønningssystemer for forskerne, og at det i forbindelse med en kommersialiseringsprosess er viktig i så høy grad som mulig å bevare forskernes tradisjonelle frihet når det gjelder valg av tema, samarbeidspartnere og formidlingsform. På den annen side er man enige om at institusjonen må trekkes inn og ha medansvar for at kommersialiseringsprosessen gjennomføres med et best mulig resultat. De ordninger som velges må derfor representere en fornuftig balanse mellom forskernes og institusjonenes behov, og det er grunnleggende viktig at begge parter gis det best mulige insitament til å delta i og gi bidrag til denne prosessen. Når det gjelder den nærmere avveining mellom de motstående hensyn som gjør seg gjeldende her, deler imidlertid utvalget seg i et flertall (Bernt, Børresen Dale og Rolstadås) og et mindretall (Annexstad og Skard).

Etter flertallets oppfatning vil en overføring til institusjonen av rådighet og utnyttelsesrett til oppfinnelser gjort med utgangspunkt i forskningsvirksomhet, være et prinsipielt og praktisk uheldig, og unødvendig, inngrep i forskernes tradisjonelle frihet til selv å kunne styre bruken av sine forskningsresultater. Flertallet mener at ønsket om en økt interesse for og satsing på kommersialisering av forskningsresultatene, også fra forskernes side, best vil ivaretas ved en modell der råderetten og utnyttelsesretten beror hos forskeren, men hvor institusjonen samtidig gis de økonomiske rettigheter og praktiske styringsmidler som er nødvendig for å ivareta samfunnets interesser i en best mulig kommersiell utnytting av forskningens resultater. Flertallet mener det er prinsipielt viktig å holde fast ved at det må være opp til forskeren selv å bestemme om et forskningsresultat med et antatt kommersielt potensial skal forsøkes utnyttes på denne måten, eller stilles fri rådighet for fellesskapet. Institusjonen må imidlertid gis mulighet til å gi råd og prøve å påvirke dette valget, og dersom forskeren velger å forsøke kommersialisering, skal institusjonen ha førsteretten til å tilby forskeren et opplegg for denne. Dette skjer ved at det utarbeides en plan for kommersialiseringen i samarbeid mellom institusjon og forsker. Planen kan så nedfelles i en avtale som spesifiserer hva som skal gjøres, hvem som har ansvar for hva i prosessen, samt en fordelingsnøkkel for eventuelle inntekter. Det bør lovfestes en norm for hva som skal være den normale fordeling, men med mulighet til å fravike denne dersom spesielle forhold tilsier det.

Det er en forutsetning at institusjonen har plikt til å gi forskeren et tilbud dersom institusjonen etter en kompetent vurdering anser kommersialisering å være realistisk. Dersom institusjonen etter en slik vurdering finner at sannsynligheten for å nå fram med en kommersialisering er svært liten og derfor velger å ikke gå videre i prosessen, eller forskeren finner at det tilbud som gis ikke er godt nok, må forskeren stå fritt til selv å stå for kommersialiseringen. Også i slike tilfeller må institusjonen være berettiget til det samme vederlag som den ellers ville fått.

Etter flertallets oppfatning vil det imidlertid kunne få uheldige konsekvenser om de statlige forsknings- og utdanningsinstitusjonene skal ha en enerett eller ubetinget fortrinnsrett til å bestemme hvordan slik kommersialisering skal skje. Det kan føre til at snevre institusjonsinteresser går foran bredere samfunnsinteresser, og det vil også lett kunne skape en betydelig grad av byråkratisering rundt denne virksomheten.

Mindretallet vil framholde at samfunnets forventninger sammenholdt med dagens lovverk setter institusjonene i en umulig situasjon. De pålegges en plikt og et ansvar for en oppgave de selv ikke har kontroll med, og hvor avkastningen i det vesentlige faller på andres hender. For å komme ut av denne situasjonen mener disse medlemmene at det er nødvendig at institusjonene gis adgang til å overta rettighetene til utnyttelse av oppfinnelsene, slik at de kan være ansvarlige for utnyttelsen av rettighetene som knytter seg til disse.

I andre land er den vanligste regulering på dette området at rettighetene til utnyttelse av forskningsresultatene tillegges institusjonen, samtidig som forskeren får en nærmere definert del av inntektene. Dette prinsipp bør, etter disse medlemmenes oppfatning, også legges til grunn for den offentlig finansierte forskningen i Norge. Den danske modellen synes etter disse medlemmers mening å gi en rimelig fleksibilitet i forholdet mellom forsker og institusjon. Her er systemet at institusjonen innen en to måneders frist kan kreve utnyttelsesretten til en oppfinnelse overført til seg. Innenfor denne fristen kan institusjonen også pålegge forskeren å ikke offentliggjøre forskningsresultatet. Det kan avtales at forskeren selv kan utnytte oppfinnelsen med en tilbakeføring av inntekter til institusjonen. Denne modellen bør etter disse medlemmenes syn legges til grunn for regulering av forskningsrettighetene fra universitets- og høgskolesektoren også i Norge. 3

Som det vil framgå, er det enighet mellom flertall og mindretall om at det må etableres en ordning hvor institusjonene sikres en del av inntektene. Flertallet legger imidlertid til grunn at det vil være både prinsipielt og praktisk uheldig om forskeren fratas kontrollen med sine resultater uten etter eget samtykke. Ser vi det fra institusjonen side, får den en kompensasjon for sine kostnader, samt en mulighet til å få del i et potensielt overskudd. Den får også den nødvendige oversikt og kontroll med virksomheten som den har behov for. Til sammen gir dette etter flertallets oppfatning institusjonen et insentiv til å arbeide aktivt for økt kommersialisering og praktiske muligheter for å gjøre dette i samarbeid med forskerne

Utvalget er enige om at uansett hvilken modell som velges, må følgende forutsetninger være tilstede:

• Institusjonen må framstå som forskerens partner, ikke som hans eller hennes motstander

• Det apparat for kommersialisering som institusjonene har til disposisjon må være profesjonelt både faglig og organisatorisk

• Institusjonens del av inntektene må så langt som mulig gå tilbake til det/de miljøer som tjente dem inn eller som har hatt utgiftene ved virksomheten.

4.5 Kultur for kommersialisering

Vi har ovenfor (kapittel 4.2.) argumentert for at kommersialisering må ses på som en naturlig del av institusjonenes forpliktelse til formidling. Dette betyr imidlertid ikke at det i dag rent allment er en kultur i forskningsmiljøene for at kommersialisering er en naturlig del av det å drive forskning. Holdningene er riktignok gradvis r i ferd med å endres, og det finnes enkelte forskningsmiljøer hvor kommersialisering inngår som en integrert del av virksomheten, men det er ennå en lang vei å gå før dette er blitt en del av alle forskeres oppfatning av sin egen rolle. Utvikling av en slik kultur er en grunnleggende forutsetning for økt kommersialisering, og fraværet av den har flere konsekvenser.

For det første har det den selvsagte konsekvens at der er færre kommersialiseringer enn det ellers kunne vært, selv om forskeren i prinsippet er interessert i å kommersialisere sine resultater. Dette skyldes dels at forskere sitter med resultater som har et kommersielt potensial uten at de selv er klar over det, og dels skyldes det at forskeren gjennom publisering eller på annen måte ødelegger muligheten for patentering ut fra uvitenhet om hva som kreves i en slik prosess.

En annen situasjon har vi der en forsker bevisst velger bort kommersialisering til fordel for publisering eller annen form for offentliggjøring. En forskers karriere og anseelse blant kolleger er avhengig av at han eller hun har offentliggjort sine resultater slik at de kan gjøres til gjenstand for kritisk vurdering av fagfeller. Det kan derfor oppstå situasjoner der ønsket om publisering kommer i konflikt med kravet om hemmelighold i forbindelse med patentering. I slike tilfeller kan valget for mange være enkelt: man velger publisering.

Den tredje konsekvens er at forskeren til tider kan komme til å frasi seg sine rettigheter eller selge dem for en sum som ikke står i noe som helst rimelig forhold til det økonomiske potensialet de har. Dette skjer typisk ved at forskeren inngår en avtale med en ekstern oppdragsgiver som er ugunstig for forskeren med hensyn til kommersiell utnyttelse av resultatene, men som er faglig verdifull fordi den gir forskeren tilgang til verdifullt utstyr, til laboratorier eller forskningsmateriale, eller fordi den simpelthen gir penger til ny forskning. Som i det forrige eksemplet, følger slike holdninger logisk av at forskeren opptrer som - nettopp - forsker. Det må være en oppgave for institusjonen å bygge opp belønningsordninger som framtrer som fullverdige alternativer til slike arrangementer med eksterne samarbeidspartnere.

Å utvikle en kultur for kommersialisering vil dels stille krav til institusjonen, dels til forskermiljøene selv:

• Institusjonen må ha en positiv holdning til, og et profesjonelt apparat for, kommersialisering

• Kommersialisering må anses som faglig meritterende

4.6 Kommersialisering som mål og som (uventet) resultat

Blant annet som et resultat av en manglende kultur for kommersialisering har den definitive hovedtyngde av den forskning som foregår ved universitetene og ved mange av høgskolene ikke kommersialisering som uttalt mål. Kommersialiserbare resultater er derfor ofte et «tilfeldig» resultat av et større prosjekt/program, eller av mange års forskning der mange personer har vært involvert, i varierende grad, i varierende tidsrom og i varierende roller. I tillegg har finansieringskildene vanligvis vært mange og forskjelligartede.

Dette er en viktig grunn til at man i så liten grad har utviklet et avtaleverk eller lagt opp til en praksis som tar høyde for de problemer som kan dukke opp i forbindelse med kommersialisering, ved for eksempel på forhånd å regulere rettigheter innad i en forskergruppe med tanke på en eventuell patentering. Gitt at det kan være mange personer involvert, kan det også være et problem å sortere ut hvem som har ytt de essensielle bidrag til det kommersialiserbare resultatet, i motsetning til hvem som for så vidt har bidratt, men uten at bidraget kan sies å være essensielt. Det gir seg selv at grensene her kan være vanskelige å trekke. Det kan også tenkes at den/de som kommer fram til et kommersialiserbart resultat ikke har vært sentrale i - eller arbeidet med sentrale problemstillinger i - prosjektet/programmet.

Et særlig problem her er konstellasjonen seniorforsker/rekrutt, fordi slike prosjekter/programmer ofte vil involvere personer som tar sitt hovedfag eller sin doktorgrad på delstudier innen prosjektet/programmet. Dette forholdet reiser egne problemer ved at tema for rekruttens prosjekt eller avhandling kan være gitt av seniorforskeren. I tillegg kommer den kunnskap eller de ideer rekrutten får gjennom veiledning av seniorforskeren. I høyere grad enn det som er tilfellet for forholdet mellom ulike forskere innen prosjektet/programmet, kan man derfor reise spørsmålet om hvem det er som har ideen og dermed har rett til å delta i utnyttelsen av den. 4

Det å utforme generelle regler for å regulere rettigheter innad i en forskergruppe eller mellom seniorforsker og rekrutt som passer for alle disse ulike situasjonene er vanskelig. Imidlertid er det både mulig og nødvendig å etablere enkle kjøreregler, basert på de erfaringer enkeltforskere og forskergrupper har fra kommersialiseringsprosesser. Dette må være en sentral oppgave for institusjonene.

Når det gjelder prosjekter med hel eller delvis ekstern finansiering, er situasjonen noe annerledes, i og med at det for slike normalt settes opp kontrakter for det enkelte prosjekt der rettighetsforhold vanligvis er et punkt som rutinemessig tas med. Dette reiser egne spørsmål som vi vil se nærmere på i neste avsnitt.

4.7 Kommersialisering og ekstern finansiering

Ifølge sitt mandat skal utvalget begrense sitt arbeid til «kommersialisering utført ved og finansiert av universiteter og høgskoler». Dersom dette forstås slik at utvalget utelukkende skal behandle kommersialisering som framkommer som et resultat av en prosess uten finansiering fra andre kilder enn institusjonene selv, vil utvalgets innstilling, ut fra den praktiske virkelighet ved institusjonene i dag, ha bare sterkt begrenset praktisk betydning.

Som tidligere nevnt er såkalt «ekstern finansiering» av forskning - forskning som helt eller delvis er finansiert fra andre kilder enn institusjonen selv - svært utbredt ved mange institusjoner. Den andel inntektene fra slik virksomhet utgjør av institusjonenes samlede inntekter har vært til dels sterkt økende de siste 10-15 år, og det er et ønske fra samfunnets side om at andelen skal øke ytterligere. Slike inntekter er særlig viktige ved de største institusjonene, der ekstern finansiering utgjør en betydelig del av forskningsfinansieringen - for noen fagfelts vedkommende i en grad som medfører at den er styrende for innretningen av den faglige aktiviteten er den til og med den største inntektskilden. 5 De fagfelt hvor kommersialisering til nå har vært en aktuell problemstilling, er i stor grad de samme som de hvor ekstern finansiering har størst omfang.

Skal man beskrive hvordan kommersialisering av forskningsresultater faktisk foregår og gi regler for hvordan den skal foregå, må man derfor ikke se kommersialisering bare som et forhold mellom to parter - forskeren og institusjonen - men som et trekantforhold mellom forsker, institusjon og én eller flere eksterne finansieringskilder.

«Eksterne finansieringskilder» kan sies å være av to hovedtyper. På den ene side har man organer som helt eller delvis har forskningsfinansiering som sin oppgave. Disse kan i sin tur deles i to grupper: Offentlige institusjoner og private humanitære organisasjoner eller fond. De mest sentrale organene av førstnevnte kategori er Norges forskningsråd, EUs rammeprogrammer for forskning og Nordisk Råds programmer. De mest sentrale organene av sistnevnte kategori er de humanitære organisasjonene innen helse, som Kreftforeningen, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og lignende organisasjoner.

På den annen side har man private og offentlige firmaer eller organisasjoner som kjøper forskning til bruk i egen virksomhet - den klassiske oppdragsforskningen. I vårt land gjelder dette offentlig virksomhet på alle forvaltningsnivåer - departementer, fylkeskommuner og kommuner, samt større organisasjoner, for eksempel i arbeidslivet. I privat virksomhet er det - naturlig nok - særlig store firmaer innen kompetansekrevende felt som er de betydeligste kundene, for eksempel innen olje- og gassvirksomheten og på medisinske fagfelt.

Ser vi på forholdet mellom disse hovedtypene og utforming og omfang av kommersialiseringsvirksomheten, er bildet ganske variert. Enkelte tendenser kan likevel spores. De organer som primært gir penger til grunnforskning, har hatt en tendens til ikke å regulere rettigheter til kommersiell utnyttelse av forskningsresultater i sine kontrakter, mens de som gir penger til målrettet forskning, som hovedregel har gjort det, i det minste på fagfelt der kommersialisering framstår som en aktuell mulighet. Offentlige finansieringskilder har som hovedregel hatt en større tendens til å se bort fra kommersialisering i sine kontrakter enn private, som systematisk har dette med i sine. I dag ser vi imidlertid en tendens til at alle finansieringskilder - også de som tradisjonelt ikke har tenkt i slike baner - har begynt å ta med bestemmelser om rettighetene til en eventuell kommersiell utnyttelse av forskningsresultatene i sine kontrakter. De bestemmelser som tas inn kan variere, men de har alle det til felles at utnyttelsesrettighetene ikke tillates lagt til enkeltforskeren.

En type bestemmelser finner vi i standardkontraktene til Norges forskningsråd og EU. Forskningsrådet og EU er samfunnsinstitusjoner og ser seg som sådanne ikke som instanser som selv ønsker rettighetene til kommersiell utnyttelse av forskningsresultater.

EUs rammeprogrammer for forskning har ikke som målsetning å finansiere forskning for forskningens egen skyld, men for - gjennom forskning - å bidra til samfunnsutviklingen generelt og til verdiskapningen i samfunnet spesielt. Følgelig er det viktig for EU å sørge for at resultatene av den forskning de finansierer, kommer samfunnet til gode på en eller annen måte. For å sikre at så skjer, krever EU at institusjonen tar ansvaret for formidlingen av resultatene til samfunnet, inkludert kommersialisering. Som konsekvens av dette er det et punkt i EUs standardkontrakt for forskningsprosjekter 6 der det heter i § 8:

• Knowledge shall be the property of the contractors who carried out the work leading to the knowledge.

- - -

• If persons employed by a contractor may claim rights to knowledge, they shall take steps or reach appropriate agreements to ensure that these rights are exercised in a manner compatible with its obligations under this contract.»

Som punkt 1 viser legges rettighetene til institusjonen fordi det alltid er en institusjon som er kontraktspart (contractor). Dersom enkeltforskeren skal ha rettigheter under kontrakten, må dette avtales spesielt og ordnes slik at det ikke hindrer samfunnets tilgang til resultatene. Med andre ord, gjennom å undertegne en EU-kontrakt, overlater forskeren utnyttelsesretten til institusjonen. 7

I Generelle kontraktsvilkår, som er en del av standardkontrakten mellom Norges forskningsråd og forskningsutførende instans, er det en lignende formulering (punkt 7.2 Prosjektresultater):

«Prosjektansvarlig forplikter seg til å ha avtaler med sine tilsatte og sine underleverandører, som hindrer at disse får noen rettigheter i prosjektresultatene.»

Prosjektansvarlig er å forstå som kontraktsparten, som er universitetet eller høgskolen. Rasjonalet bak denne formuleringen er det samme som det vi finner i EUs standardkontrakt; forskningsresultatene skal komme samfunnet til gode, og for å sikre dette legges ansvaret hos institusjonen 8. Formuleringen blir imidlertid avsvekket i selve standardkontrakten, der det heter i artikkel 8, første underpunkt (Eiendomsrett til resultater):

«Under henvisning til punkt 7.2 siste ledd i Generelle kontraktsvilkår vil Norges forskningsråd presisere at det ikke vil bli ansett som kontraktsbrudd om forholdet til den prosjektansvarliges tilsatte fører til at bestemmelsene i punkt 7.2 ikke kan gjennomføres fullt ut. Det forutsettes imidlertid at den prosjektansvarlige lojalt søker å følge opp intensjonen i punkt 7.2 så langt som mulig, herunder at han om mulig tar spørsmålet opp i egnede forhandlinger med de tilsatte.»

Dette er en formulering som er satt inn med bakgrunn i bestemmelsen i lærerunntaket, og som kommer til anvendelse hvor forskeren ikke selv har fraskrevet seg sin rett

De ideelle organisasjonene finansierer grunnforskning på de felter som organisasjonen arbeider på. På en måte kan man si at de langt på vei fungerer som en slags «mini-forskningsråd» på sine felt. Som finansieringskilder for grunnforskning har de - som andre slike instanser - tradisjonelt ikke hatt noen bestemmelser om en eventuell kommersiell utnyttelse av resultatene av den forskning de finansierer. Dette synes imidlertid gradvis å være i ferd med å endre seg. For eksempel gjorde styret i Den Norske Kreftforening 26.05.99 et vedtak om at dersom de midler som stilles til disposisjon for forskning fører fram til resultater der det er et potensial for kommersialisering, forbeholder Kreftforeningen seg retten til å være med i forhandlingene om en eventuell deltagelse. Denne bestemmelsen er nå tatt inn i bevilgningsbrevene fra foreningen.

Kreftforeningen skiller seg dermed fra EU og Norges forskningsråd ved at de selv eventuelt vil kreve (deler av) rettighetene ved en eventuell kommersialisering. I så måte representerer Kreftforeningens bestemmelse en mild variant av den bestemmelse man finner hos private oppdragsgivere for øvrig: alle firmaer har som standard i sine kontrakter at rettighetene til en eventuell kommersiell utnyttelse av forskningsresultatene skal tilfalle firmaet.

Tar vi i betraktning den til dels manglende bevissthet hos forsker og institusjon når det gjelder kommersiell utnyttelse av forskningsresultater, kan vi oppsummerende si at trekanten forsker/institusjon/ekstern finansieringskilde består av to parter med et noe uklart forhold til kommersiell utnyttelse og én part med et meget klart forhold til det samme. La oss se på de konsekvenser dette kan ha.

Dersom en ekstern aktør betaler alle utgifter ved et prosjekt som har kommersialisering som resultat, er det rimelig at utnyttelsesrettighetene tilfaller den eksterne aktøren. Mens dette er hovedregelen i en forskningsstiftelse eller forskningsinstitutt, er det som tidligere nevnt, svært sjelden tilfellet i universiteter og høgskoler. Her er den definitive hovedregel at man har en kombinasjon av ressurser: Egeninnsats fra den tilsattes og institusjonens side, supplert med pengestøtte fra den eksterne aktøren. Når det i en slik situasjon inngås en kontrakt der alle rettigheter overføres til den eksterne aktør, kan denne sies å få en svært god avkastning på det beløp han eller hun investerer. Med dagens lovverk begrenser institusjonenes rolle seg til essensielt å gi forskeren råd om hvorvidt vedkommende bør gå inn på en kontrakt der han eller hun sier fra seg et mulig inntektspotensial.

Som nevnt er kommersialisering sjelden et eksplisitt mål for forskningsprosjekter ved universiteter og høgskoler. Hvorvidt man kommer fram til et resultat som har kommersiell verdi, kan derfor være mer eller mindre tilfeldig, og det kan i høy grad bygge på resultater fra tidligere prosjekter og programmer. Ser man dette i forhold til det faktum at ekstern finansiering er svært vanlig, og at forskeren i slike sammenhenger ikke sjelden inngår kontrakter der utnyttelsesretten overføres til oppdragsgiver, vil forskeren kunne havne i den situasjon at utnyttelsesrettighetene til enkeltprosjekter kan være avgitt til forskjellige aktører som alle kan ha interesse av - og del i - rettighetene ved det prosjektet som avstedkom det kommersialiserbare resultatet. Dette er selvsagt et problem for forskeren, som har lovt noe han eller hun ikke kan holde, men det vil like åpenbart kunne bli et problem for institusjonen at én av dens tilsatte kommer i en slik situasjon.

Det synes også generelt å være slik at institusjonen ikke - eller bare i liten grad - drar nytte av de inntektene kommersialisering gir, men i atskillig større grad kan bli involvert dersom det oppstår problemer. Man kan si at institusjonen tar en vesentlig del av utgiftene på sin kappe, samt en stor del av den risiko som ellers er forbundet med prosjektet og oppfølgingen av det, men får lite eller ingenting igjen. 9 Kommersialisering av forskningsresultater er altså nært forbundet med ulike typer ekstern finansiering, der den instans som står for finansieringen har et bevisst forhold til kommersialisering.

Institusjonene må utvikle en tilsvarende bevissthet, både når det gjelder økonomiske og rettighetsmessige forhold. Det er nødvendig at institusjonene utvikler en strategi for kommersialisering, samt nedfeller strategien i sine avtaler og sin praksis.

4.8 Hemmelighold

Grunnforskning har åpenhet som grunnleggende verdi og kvalitetssikringsmekanisme. Som en konsekvens av dette er da også publisering av egne resultater den sentrale måte å bygge opp kompetanse og status på hos forskere.

Kommersialisering har enerett som grunnleggende premiss. Dersom noen skal være villig til å investere de til dels betydelige summer det er tale om for å kunne utvikle et forskningsresultat til et kommersielt produkt, må investorene være sikret at ikke andre - som ikke har investert i prosjektet - kan utnytte resultatene i konkurranse med dem som har.

Gitt den grunnleggende forskjell i utgangspunkt, kan det i universitets- og høgskolesystemet synes problematisk å kombinere (grunn)forskning med kommersialisering. Dette er da også ansett som et vanskelig tema blant forskere. Nå er imidlertid ikke forskningssamfunnet ukjent med hemmelighold eller andre former for restriksjoner knyttet til egne forskningsresultater. Forskersamfunnet er preget av til dels meget hard konkurranse mellom enkeltforskere og grupper. I en slik situasjon vil man til tider måtte være nøye med hva som publiseres og når det publiseres, slik at ikke konkurrenter kan stjele resultater og presentere dem som sine.

Selv om hemmelighold ikke er et ukjent fenomen, er den form for hemmelighold som kommersialisering representerer imidlertid en annen enn den forskeren kjenner fra sin ordinære forskningsvirksomhet. I denne er målet alltid i siste instans en publisering av resultatet på vanlig måte, og man styrer selv i relativt høy grad premissene for publiseringen. I kommersialisering styrer forskeren ikke selv prosessen i samme grad, og i tillegg skjer publiseringen ofte i form av et patent, det vil si, antar en form som ikke er generelt akseptert som meritterende for forskeren. Likevel synes dette å være et overkommelig problem: Så lenge den forsinkelse med publisering det er tale om ved patentering ikke strekker seg over en lang periode, synes både forsker og institusjon å kunne leve med forsinkelsen.

I forbindelse med hemmelighold og restriksjoner generelt er det en gruppe som det er grunn til å være særlig oppmerksom på: Forskerrekruttene. Rekruttene er særlig utsatt av to grunner. Som juniorer i et forskningsprosjekt vil de selvsagt være mer sårbare enn seniorene, ikke minst fordi de er avhengige av seniorene for å kunne gjennomføre sitt delprosjekt. For det andre - og viktigst: Forskerrekruttens prosjekt skal munne ut i en avhandling som skal forsvares i en offentlig eksamen (hovedfag) eller offentlig disputas (doktorgrad). Rekruttens karriere er dermed i en langt mer grunnleggende forstand avhengig av at hemmelighold eller andre restriksjoner på offentliggjøring ikke finnes enn det seniorforskeren er. Utsettelse av eksamen eller disputas vil dessuten kunne ha til dels alvorlige økonomiske konsekvenser for rekrutten. Det må derfor være et absolutt krav at kommersialisering ikke fører til uakseptable problemer for denne gruppen. Samtidig er offentliggjøring av slike arbeider en viktig del av den generelle kvalitetssikring av disse.

Dersom det er konflikt mellom rekruttens behov for åpenhet og kommersialiseringens behov for hemmelighold, må sistnevnte vike. Ansvaret for å se til at dette skjer, må helt åpenbart ligge hos institusjonen, ikke hos seniorforsker.

Hemmelighold knyttet til kommersialisering synes i dag å være et prinsipielt, snarere enn et praktisk problem. Institusjoner så vel som forskere synes å ha ganske klare og ganske sammenfallende syn når det gjelder å finne en fornuftig balanse mellom de krav til hemmelighold kommersialisering forutsetter og de krav til åpenhet som forskning forutsetter.

Det må imidlertid tas særlig hensyn til forskerrekruttene: Det må være et absolutt krav at hemmelighold knyttet til kommersialisering ikke fører til uakseptable problemer for denne gruppen. Dersom det er konflikt mellom rekruttens behov for åpenhet og kommersialiseringens behov for hemmelighold, må sistnevnte vike. Ansvaret for å se til at dette skjer, må helt åpenbart ligge hos institusjonen, ikke hos seniorforsker.

4.9 Samfunnskontakt og rollekonflikter

Den stadig økende rolle forskningsbasert kunnskap spiller for utviklingen av samfunnet har som konsekvens at det stilles stadig høyere forventninger og krav til universiteter og høgskoler om å gi samfunnet del i den kunnskap og kompetanse institusjonene besitter. Ønsket om økt satsing på kommersialisering av forskningsresultater er en del av dette bildet.

Det er flere grunner til at institusjonene bør engasjere seg i samfunnskontakt generelt og i kommersialisering spesielt:

• Det vil være nødvendig å framstå som aktive når det gjelder teknologioverføring til samfunnet for også på denne måten å yte gjengjeld for de ressurser som tilføres institusjonen

• I en situasjon hvor kommersialisering av forskningsresultater er en akseptert form for vitenskapelig og institusjonell aktivitet, vil en aktiv holdning til kommersialisering kunne være et viktig virkemiddel for:

  • Å trekke gode forskere til institusjonen, av faglige så vel som av personlige økonomiske grunner

  • Å heve institusjonens prestisje qua institusjon

  • Å fremme entreprenørskap hos de tilsatte

• Kommersialisering av forskningsresultater vil være en potensiell inntektskilde.

• Kommersialisering av forskningsresultater gir institusjonens forskere en nyttig kontaktflate mot fagmiljøer i næringslivet og ved andre institusjoner, som kan gi viktige impulser til senere forskning

Tilsvarende er det flere grunner til at den enkelte tilsatte bør engasjere seg i kommersialisering av forskningsresultater:

• Videreutvikling av et forskningsresultat mot en kommersielt produkt kan i seg selv være faglig utviklende

• Dersom kommersialisering får status som en akseptert form for vitenskapelig aktivitet, vil den også være faglig meritterende, og den vil gi en mulighet til de forskere som har interesse og anlegg for entreprenørskap å utvikle sine evner til beste for det fagmiljøet og den institusjonen de er en del av

• Kommersialisering har en åpenbar privatøkonomisk side.

For et universitet eller en høgskole er det viktig at institusjonen framstår som ubundet av eksterne interesser. Kontakten mot samfunnet har derfor også en problematisk side fordi det kan oppstå rollekonflikter for både institusjonen og den enkelte tilsatte som en konsekvens av kontakten. Ikke minst gjelder dette i forhold til kommersialisering fordi det her kan dreie seg om betydelige økonomiske innsatser og gevinster.

De problemer som reiser seg er essensielt av etisk karakter, selv om de også kan ha økonomiske konsekvenser, og grensedragningen mellom hva som er akseptabelt og hva som ikke er det, kan være problematisk. Problemene er dels noe institusjonen selv, dels den enkelte tilsatte, må forholde seg til. Bevisstheten om disse problemene er i dag ikke tilstrekkelig utviklet, verken ved institusjonene eller hos de tilsatte. Det vil derfor være nødvendig for institusjonen å utarbeide retningslinjer for hvordan den selv og dens tilsatte skal forholde seg i situasjoner der rollekonflikter kan oppstå, samtidig som den enkelte tilsatte har et personlig ansvar for å være seg bevisst de problemer som oppstår når han/hun er i slike situasjoner. I en slik sammenheng kommer kommersialisering i en særstilling fordi den vanligvis vil omfatte et (privat)økonomisk element av langt større betydning enn i andre former for samfunnskontakt, slik som tradisjonelt biarbeid og oppdragsaktiviteter.

Generelt gjelder at nødvendigheten av å skjerme universitetets faglige selvstendighet i forhold til eksterne aktører krever en bevissthet hos den enkelte tilsatte slik at han eller hun som forsker ikke knytter seg opp mot en bestemt organisasjon eller firma på en slik måte at forskeren oppfattes som organisasjonens/firmaets forlengede arm inn i universitetet, eller slik at det kan oppstå tvil om hvorvidt vedkommende interessemessig representerer universitetet og den frie forskningen, eller en bedrift eller organisasjon.

Faglig integritet må med andre ord alltid stå sentralt. Det samme må økonomisk ryddighet. Det er viktig at det ikke skjer en sammenblanding av ressurser, ved at institusjonens ressurser - personale, utstyr og annen infrastruktur - stilles til disposisjon for oppdragsgiver uten et rimelig vederlag. Dette kan bli spesielt problematisk i forbindelse med kommersialisering av forskningsresultater, fordi en sammenblanding i slike tilfeller som nevnt vil bety direkte støtte til den tilsattes eller den eksterne oppdragsgivers egen vinning. I slike tilfeller er det særlig viktig at universitetet ikke betaler forskerens utviklingskostnader, at aktiviteten i et firma stiftet av den tilsatte ikke drives fra universitetets lokaler, og at den tilsatte ikke bruker sin ordinære arbeidstid til å arbeide for eget firma, med mindre dette er klart avtalt med institusjonen. Det må i det hele være en grunnleggende forutsetning for alle eksterne forbindelser det her er tale om at sammenblanding av ressurser ikke finner sted.

På den annen side må institusjonene se positivt på at de tilsatte påtar seg eksterne engasjementer, og de må legge forholdene til rette for å oppmuntre til dette. I forbindelse med kommersialisering kan dette for eksempel skje ved å gi tilsatte permisjon for å arbeide i det firma som opprettes for å videreutvikle et forskningsresultat.

Generelt kan vi si at både forsker og institusjon må finne en fornuftig balanse mellom to roller som prinsipielt står i motstrid til hverandre: Forskeren må finne balansen mellom rollen som forsker og rollen som næringsdrivende, institusjonen mellom rollen som samfunnsinstitusjon og rollen som kommersiell aktør. I denne balansegangen er det viktig å erkjenne at den tradisjonelle forsker- og institusjonsrolle vil kunne komme under sterkt press, og følgelig må ha et særlig krav på oppmerksomhet. Med andre ord, til grunn for all aktivitet - tradisjonell så vel som kommersiell - må ligge en erkjennelse av at universitetene og høgskolene er samfunnsinstitusjoner, og at aktiviteter av kommersiell karakter som utføres av institusjonens tilsatte eller i institusjonens regi må underordnes dette overordnede perspektiv.

Oppsummerende kan vi si at institusjonene av både faglige og andre grunner må ha en bred kontaktflate mot samfunnet. En viktig del av denne kontakten er kommersialisering av forskningsresultater. Dette har som konsekvens at institusjonene må oppmuntre sine tilsatte til slik kontakt, samt legge forholdene til rette for tilsatte som ønsker å påta seg ulike eksterne engasjementer. Forutsetningen er imidlertid at institusjonen og den enkelte tilsatte bevarer sin faglige og økonomiske integritet. Institusjonene må derfor utarbeide klare regler for hvordan slike eksterne engasjementer skal foregå.

4.10 Institusjonens oppgaver i kommersialisering 10

Dersom institusjonene skal være en part i kommersialisering av forskningsresultater, må de på den ene side utvikle en strategi for sin kommersialiseringsvirksomhet og på den andre ha til disposisjon et profesjonelt apparat for å drive virksomheten. Vi har kalt dette apparatet et «innovasjonssenter».

Et innovasjonssenter kan anta ulike former, og det finnes ikke én måte å organisere det på som uten videre er bedre enn andre. Utvalget vil derfor ikke foreslå noen spesifikk modell for et slikt senter, men nøye seg med å beskrive de sentrale elementene som må inngå i det.

Et innovasjonssenter må:

• Være proaktivt, i forhold til forskere og forskermiljøer både på felt der kommersialisering er vanlig, og der det ikke er det, men hvor det finnes et kommersielt potensial

• Drive informasjon, om hva kommersialisering er, hvilke støtteordninger som finnes og hvilken hjelp man kan få

• Ha kompetanse og kapasitet til videreutvikling av ideer

• Yte tjenester når det gjelder vurdering av muligheten for patentering, samt selve patenteringsprosessen

• Yte hjelp til å finne investors

• Yte hjelp til å finne bedrifter som kan utnytte patentet gjennom lisensiering eller oppkjøp

• Ha kompetanse på utvikling og vedlikehold av patentet

• Framstå som forskerens partner, ikke som hans/hennes motpart.

Alle disse elementene er viktige for å utvikle den kultur for kommersialisering som er en grunnleggende forutsetning for økt kommersialisering, de to første på en direkte måte, mens de øvrige er det på en mer indirekte måte, ved at de tjenestene som ytes er profesjonelle.

Innovasjonssenteret kan enten organiseres som en del av institusjonen, i institusjonens randsone, eller institusjonen kan kjøpe disse tjenestene fra en ekstern partner.

Hovedargumentet for en institusjonsintern organisering er at institusjonen gjennom denne får kontroll med sin kommersialiseringsaktivitet. Hovedargumentet mot en slik organisering er at det kan være vanskelig å bygge opp et profesjonelt apparat innen rammen av en tradisjonell forvaltningsinstitusjon. Omvendt vil en institusjonsekstern løsning gjøre det enklere å bygge opp et profesjonelt apparat, men gjøre det krevende for institusjonen å utøve den nødvendige kontroll. Utvalget vil ikke tilrå noen bestemt organisasjonsmodell; dette må det være opp til den enkelte institusjon selv å bestemme, basert på den strategi institusjonen utarbeider.

Kommersialisering krever tilgang til spesialkompetanse som vanligvis ikke finnes ved institusjonene, og som i tillegg er kostbar. Det kan derfor være et problem for alle institusjoner å bygge opp et apparat utelukkende til egen bruk; for de mindre institusjonene vil det i praksis være umulig. Det er imidlertid en betydelig gevinst å hente på et systematisk samarbeid institusjonene imellom, der partene i samarbeidet spesialiserer seg på deler av den kompetanse som kreves og selger denne til andre parter, og omvendt. Arbeidsdeling vil være nødvendig både dersom man velger å drive kommersialisering i institusjonens egen regi og dersom man velger en modell der tjenester kjøpes eksternt. Arbeidsdeling vil dessuten være nødvendig dersom kommersialiseringsvirksomheten skal være selvfinansierende: Små enheter vil neppe kunne oppnå dette.

Selv om en institusjon velger en institusjonsekstern løsning for sitt innovasjonssenter, må visse funksjoner utføres i institusjonens egen regi.

Institusjonen må ha

• Organer som kan iverksette dens strategi, vedlikeholde den og oppdatere den

• En rådgivningsinstans og en kontakts- og formidlingsfunksjon for forskere med ideer til kommersialisering, samt en instans der forskeren melder sitt ønske om kommersialisering av sine resultater

• Egenkompetanse for å ivareta forskernes og institusjonens interesser, særlig kompetanse av juridisk karakter knyttet til rettighetsspørsmål og kontraktsrett

• Kompetanse til å forvalte institusjonens prosjektportefølje, lisensportefølje og selskapsportefølje.

Den interne kompetansen bør i første fase være knyttet til institusjonens sentrale ledelse, både for at den skal få det alburom den trenger og på grunn av den spesialkompetanse som kreves. Etter hvert som kommersialiseringsaktiviteten øker, vil det derimot kunne bli behov for en desentralisering, i alle fall til de miljøer der kommersialisering er særlig aktuelt, og der volumet på kommersialiseringen er tilstrekkelig stort til at en desentralisert løsning er kompetansemessig og økonomisk selvbærende.

Over tid må det være en målsetning at kommersialiseringsvirksomheten ved i alle fall de større institusjonene blir selvfinansierende gjennom avkastningen fra vellykkede kommersialiseringer. Også for disse vil det imidlertid gå lang tid før dette oppnås, gitt de til dels store kostnader som er forbundet med kommersialisering og det relativt lange tidsperspektiv det kan være tale om før investeringene gir avkastning. For mange av de mindre institusjonene vil den situasjon at kommersialiseringsvirksomheten blir økonomisk selvbærende neppe oppnås overhodet.

4.11 Finansiering

Tilgang til risikokapital er en nødvendig forutsetning for kommersialisering av forskningsresultater. Slik vi har skissert det i del II, vil kapitalbehovet og tilgjengeligheten av kapital variere, avhengig av hvilket stadium man er på i kommersialiseringen. Kapitalbehovet er relativt lite i første del av prosessen og relativt høyt i siste del.

Finansieringen er vanligvis særlig problematisk i den første fasen av prosessen fordi man da er i en situasjon der man har behov for penger til å utvikle et produkt som har et usikkert kommersielt potensial. Sannsynligheten for suksess blir naturlig nok større jo nærmere man er et kommersielt produkt, og tilsvarende lettere vil det være å skaffe finansiering. For forsker og institusjon blir dermed den kritiske perioden - økonomisk sett - den første perioden fra et lovende forskningsresultat foreligger og fram til det er utviklet et produkt som har et dokumentert kommersielt potensial, og som dermed er interessant for private investors.

Denne fasen er i dag dekket gjennom FORNY-programmet. Programmets hovedområde er forretningsutvikling, det vil si å utvikle oppfinnelsen eller ideen så langt at det er mulig å etablere et firma for videre utvikling av den til et kommersielt produkt.

FORNY-programmet har i det store og hele fungert godt. Programmet må imidlertid få vesentlig større ressurser til disposisjon dersom det skal dekke behovet i en situasjon med økt kommersialisering. Den type støtte som gis gjennom programmet, må dessuten gjøres permanent.

4.12 Delte stillinger

Utvalget er blitt bedt om å vurdere særskilt de problemer som reiser seg i forbindelse med de såkalte «delte stillingene» ved universitetssykehusene.

Med «delte stillinger» forstås vanligvis den ordning man finner ved de såkalte «universitetssykehusene» 11, der en avdelingsoverlege ved sykehuset, og som har professorkompetanse, får en bistilling (20% stilling) som professor ved det universitet som bruker sykehuset i sin utdanning. 12 Hensikten med ordningen er generelt å knytte den kliniske del av medisinen opp mot forsknings- og utdanningsinstitusjonen til beste for både universitet og sykehus.

De delte stillingene er imidlertid et spesialtilfelle av en svært utbredt ordning ved universiteter og høgskoler, der vitenskapelige tilsatte har en bistilling (begrenset oppad til 20%) hos en annen arbeidsgiver. Biarbeidsgiver kan for eksempel være en annen institusjon i Norge eller utlandet, en offentlig institusjon eller et privat firma. 13 Det som skiller de delte stillingene fra biarbeidsengasjementer generelt er først og fremst at ordningen med bistilling er systematisk gjennomført for de delte stillingene, mens den i andre tilfeller er en mulighet den tilsatte kan benytte seg av.

Biarbeidsengasjementer er viktige for institusjonene. De utgjør en viktig del av institusjonenes formidlingsforpliktelse, og de bidrar til å styrke institusjonens faglige miljø og kontaktnett. Ikke minst vil slike engasjementer være faglig viktige for samarbeidet mellom institusjonen og dens randsoneorganisasjoner. De er et viktig personalpolitisk virkemiddel, og det faktum at institusjonens tilsatte er ettertraktet av andre, øker institusjonens faglige prestisje. Av disse grunnene er biarbeidsengasjementer et viktig faglig redskap for universitetene og høgskolene.

Biarbeidsengasjementer - og dermed delte stillinger ved universitetssykehusene - reiser i prinsippet flere særegne problemer i forbindelse med kommersialisering av forskningsresultater. Den tilsatte har to arbeidsgivere, som med dagens rettstilstand som oftest følger forskjellige regler med hensyn til hvem som har utnyttelsesretten til resultatene. Som universitetstilsatt kommer man inn under lærerunntaket; i sitt biarbeidsengasjement gjør man det normalt ikke, med mindre engasjementet er knyttet til en annen institusjon som faller inn under dette.

Den forskning tilsatte med biarbeidsengasjementer utfører vil sjelden entydig kunne føres tilbake til arbeid utført i den ene eller den andre stillingen; det er for øvrig heller ikke slik biarbeidsengasjementer er ment å skulle fungere. Tilsvarende vil den infrastruktur og det vitenskapelige utstyr man benytter i sin forskning, dels kunne være universitetets, dels biarbeidsgivers. Heller ikke her er der noen entydig sammenheng mellom forskningen og den infrastruktur og det utstyr som brukes.

Alt i alt er det dermed slik at den tilsattes virksomhet må ses på som en totalitet, og det er ikke gunstig - og knapt mulig - å skille virksomheten i den ene stillingen fra virksomheten i den andre.

Utvalget har vært i kontakt med universitetssykehusene for å undersøke hvordan de forholder seg til kommersialisering av forskningsresultater som har sitt utspring hos tilsatte i delte stillinger. Den informasjon vi har innhentet, viser at ingen av sykehusene har noen klart definert policy for dette ut over at de generelt er positivt innstilt til at deres tilsatte utnytter sine forskningsresultater kommersielt. De har imidlertid ikke noe eget apparat for kommersialisering. I stedet henviser de sine forskere til innovasjonsselskaper opprettet i sykehusets randsone, for eksempel Medinnova, Ullevål sykehus» forskningsstiftelse og Radiumhospitalets forskningsstiftelse i Oslo, Innovest i Bergen, Leiv Eriksson NYFOTEK i Trondheim, og NORUT Medisin og helse i Tromsø. Disse selskapene arbeider i det store og hele etter samme mal, der utnyttelsesretten overføres til selskapet, og der inntekter fra kommersialiseringen i utgangspunktet fordeles med om lag 1/3 mellom innovasjonsselskap, forsker og det miljø kommersialiseringen skjedde fra (vanligvis den avdeling i sykehuset som er involvert). Sykehuset som sådant er ikke inne i prosessen. Det synes heller ikke å være praktiske problemer forbundet med at den som kommersialiserer er underlagt to forskjellige bestemmelser med hensyn til utnyttelsesrett.

De ordninger som i dag eksisterer ved universitetssykehusene synes i det store og hele å fungere tilfredsstillende for de involverte parter. I en framtidig situasjon der kommersialisering er en integrert delaktivitet av det å drive forskning, der inntektspotensialet i en slik aktivitet blir mer synlig, og der sykehusene av disse grunnene blir mer bevisste enn i dag på potensialet i denne virksomheten, vil det imidlertid kunne oppstå problemer. Det vil derfor være klart ønskelig å ha samme regelverk for de to institusjonene. I den nye danske loven (jf. kap. 3.3.2), har man løst problemet ved å inkludere også sykehusene i lovens virkeområde. Det heter således i § 6:

«Ved institution forstås i denne lov < --- >det offentlige sygehus eller den sundhedsvidenskapelige forskningsinstitution under amtskommunerne eller Hovedstadens Sygehusfællesskab, hvor den pågældende arbejdstager er ansat.»

I de tilfeller der biarbeidsgiver er et privat firma eller en organisasjon med en klart definert policy for kommersiell utnyttelse, vil premissene for en eventuell kommersialisering normalt være knyttet til tilsettingskontrakten. Heller ikke her synes det å være spesielle problemer knyttet til dagens praksis.

Velges den løsning utvalget foreslår, om at universitetet eller høgskolen skal komme inn som part i kommersialiseringsprosessen, vil det i alle tilfeller være nødvendig at institusjon og biarbeidsgiver inngår avtaler om hvordan utnyttelsesretten skal reguleres. Ved mindretallets forslag om overføring av utnyttelsesretten til institusjonen, vil det lovverk som følges av hoved- og biarbeidsgiver være det samme. Ved flertallets forslag må en slik avtale også ta hensyn til at lovverket normalt vil være forskjellig. Målet må her likevel være å finne fram til felles regler. Dersom dette viser seg problematisk, bør man kunne bruke vedkommendes hovedarbeidsgiver som utgangspunkt for hvilket regelverk som skal følges i det enkelte tilfelle, eventuelt supplert med bestemmelser om at den annen part får en kompensasjon for dokumenterte utgifter knyttet til det prosjekt som avstedkom kommersialiseringen.

4.13 Forskningssamarbeid mellom institusjoner

Vi har ved flere anledninger diskutert de problemer som kan oppstå når kommersialisering er et resultat av et mer eller mindre klart definert samarbeid mellom to eller flere parter. Utvalget har blitt bedt om å se særlig på samarbeid mellom to eller flere institusjoner.

Institusjonssamarbeid om forskningsprogrammer eller - prosjekter blir stadig vanligere, dels fordi programmene og prosjektene er større enn før, og dels fordi det ses på som en verdi i seg selv å inngå i slikt samarbeid. Mest systematisk finner man denne trenden i EUs rammeprogrammer for forskning, der samarbeid er en forutsetning for å få støtte.

De problemstillinger et samarbeid mellom institusjoner reiser, er imidlertid i det store og hele de samme som de man finner i alle andre former for samarbeid som er nevnt ovenfor. Samarbeid mellom to eller flere norske institusjoner er med dagens lovverk og praksis i realiteten synonymt med samarbeid mellom to eller flere forskere/forskergrupper og reiser dermed de samme problemer som de man har i slike tilfeller ved prosjekter som foregår innen rammen av én institusjon.

Også for institusjonssamarbeid er det derfor nødvendig at universitetet eller høgskolen blir en part, utvikler den nødvendige kompetanse, bygger opp det nødvendige apparat og utarbeider en strategi og de nødvendige kjøreregler for kommersialisering. Kravene her er imidlertid ikke andre enn de som for øvrig gjelder i kommersialisering.