5 Forliksrådene – Domsvurdering

Rapport for Tvistemålsutvalget

5.1 Innledning

Som et ledd i Tvistemålsutvalgets arbeid med utkast til ny tvistemålslov ble det i september 2000 igangsatt to undersøkelser av forliksrådenes virksomhet. Undersøkelsene er igangsatt i samarbeid med Justisdepartementets domstolavdeling og Samarbeidsutvalget for forliksrådene og hovedstevnevitnene i byene. Den ene undersøkelsen er rettet mot parter som har fått sin sak behandlet i forliksrådene (”brukerundersøkelsen”). Den andre undersøkelsen består av en gjennomgåelse av dommer fra forliksrådene holdt opp mot kravene til dommer i tvistemålsloven §§ 144–146 (”kvalitetsundersøkelsen”). Det er rapporten fra den sistnevnte undersøkelsen som her fremlegges.

Undersøkelsen er utført av Kristin Alstad og Børre W. Lyngstad, som er juridiske utredere i Høyesterett, i samarbeid med firmaet rhKnoff AS v/organisasjonspsykolog Richard H. Knoff, som har stått for den statistiske bearbeidelse av materialet.

Siktemålet med undersøkelsen er å skaffe et empirisk grunnlag til bruk for å vurdere om forliksrådenes dommer avsagt i saker etter forgjeves megling fyller de formelle krav etter tvistemålsloven §§ 144–146. Det er særlig viktig å undersøke i hvilken utstrekning dommene er begrunnet, og i så fall om begrunnelsen er egnet til å gi partene og andre en forklaring på resultatet. Krav til begrunnelsen kan også utledes fra Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1. Etter praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol må avgjørelsen blant annet fremtre som et uttrykk for en rettsanvendelse for at den skal anses basert på en juridisk prosess. Dette er ett av flere kriterier som må være oppfylt for å tilfredsstille kravet til forsvarlig rettergang i artikkel 6 nr. 1.

Undersøkelsen tar imidlertid ikke sikte på noen kritisk fagjuridisk sensur av rettsanvendelsen. Det inngår heller ikke i undersøkelsen å vurdere de gjeldende regler for forliksrådet med sikte på eventuelle endringer.

I tillegg til en vurdering av den enkelte dom i henhold til ovennevnte lov- og konvensjonskriterier, er det registrert opplysninger om sakstype, tvistegjenstandens verdi, partskonstellasjonen og partsrepresentasjonen i saken.

I forbindelse med undersøkelsen ble de aktuelle forliksråd også bedt om å besvare noen generelle spørsmål, se nedenfor under punkt 2.1. Disse opplysninger er i noen utstrekning krysskoblet med opplysningene om hver enkelt dom, for å se om det kunne spores noen signifikante forskjeller mellom de ulike kategoriene. Slike koblinger er også gjort i forhold til forliksrådenes størrelse.

Til å delta i undersøkelsen ble i alt 54 forliksråd, sammen med de to forliksrådene i Oslo, valgt ut på basis av tallene fra Statistisk sentralbyrå for 1999. Forliksrådene avsa i 1999 til sammen 4030 dommer etter forgjeves megling (jf. tvistemålsloven § 1, jf. § 288a). Det forliksråd i hvert fylke som hadde avsagt flest dommer etter forgjeves megling ble bedt om å sende kopi av de 10 siste dommene avsagt før 1. mai 2000. Videre ble det forliksråd fra hvert fylke med færrest avsagte dommer og det forliksråd med median antall dommer bedt om å sende kopi av 5 dommer hver fra samme periode. Forliksråd med færre enn 5 avsagte dommer i løpet av året ble det sett bort fra ved utvalget. Til sammen skulle dette gi 380 dommer. Innen den endelige frist var det innkommet svar fra 48 forliksråd. Det innkom 337 dommer som var avsagt etter forgjeves megling. Undersøkelsen er basert på disse dommer.

5.2 Oversikt over registrerte opplysninger

5.2.1 Generelle opplysninger for forliksrådene

Som nevnt ovenfor ble de utvalgte forliksrådene bedt om å svare på noen generelle spørsmål. Følgende spørsmål ble stilt:

1. Er noen av forliksrådets medlemmer jurist?

2. Hvor mange dager (gjennomsnittlig) arbeider forliksrådet pr. uke eller pr. måned?

3. Hvor mange dommer avsa forliksrådet etter forgjeves megling i løpet av det siste året?

4. Hvor mange saker ble henvist til retten etter tvistemålsloven § 294 nr. 4 i løpet av det siste året?

5. Har forliksrådet noe sekretariat?

6. Hvor mange dager (gjennomsnittlig) arbeider sekretariatet pr. uke eller måned?

7. Har forliksrådsmedlemmene fått noen opplæring/kursing? Eventuelt hva slags opplæring/kurs?

På bakgrunn av de innkomne svar fremkom følgende opplysninger:

• Bare 4 av de 48 forliksrådene som har medvirket, har jurist som medlem (8 %).

• Hele 30 av de 48 forliksrådene (63 %) er i arbeid mindre enn én dag pr. uke. 16 (33 %) arbeider én til tre dager pr. uke, mens de siste 2 (4 %) er i arbeid daglig.

• 29 (60 %) av forliksrådene har det siste året avsagt 20 eller færre dommer etter forgjeves mekling. 13 (27 %) har avsagt mellom 21 og 100 dommer, mens de siste 6 (13 %) har avsagt mer enn 100 dommer siste år.

• 34 (71 %) av forliksrådene har det siste året henvist 20 eller færre saker til retten etter tvistemålsloven § 294 nr. 4. 10 forliksråd (21 %) har henvist mellom 21 og 100 saker, mens de resterende 4 (8 %) har henvist mer enn 100 saker.

Tabell 5.1 nedenfor viser hvor vanlig det er at forliksrådene henviser saker videre til by- eller herredsrett. Antall henvisninger er sammenholdt med det samlede antall saker som enten pådømmes etter forgjeves mekling eller henvises videre. Som vi ser, henviser nær 30 % av forliksrådene mellom 0 og 30 % av disse sakene, halvparten henviser mellom 31 og 60 %, og rundt 20 % av forliksrådene henviser 61-90 % av de sakene som ikke forlikes.

Ytterpunktene for prosentandel viderehenvisning er 0 % (og dernest 4 og 8 %) i den mest tilbakeholdne gruppen, og 80-82 % for de tre forliksrådene som henviser størst andel ikke forlikte saker. Gjennomsnittet er 42 %.

• 43 av 48 forliksråd (90 %) har sekretariat. Hos 5 (10 %) av forliksrådene er sekretariatet i gjennomsnitt i arbeid i inntil én dag pr. uke. Hos 23 forliksråd (48 %) er sekretariatet i arbeid i 1,5 til 4 dager pr. uke, mens de øvrige 15 (32 %) har sekretariat i arbeid daglig.

• Samtlige forliksråd melder at medlemmene har fått opplæring. I de aller fleste tilfeller dreier det seg om kurs i regi av Samarbeidsutvalget og fylkesmannen.

5.2.2 Spesielle opplysninger for hver sak

5.2.2.1 Nøytrale eller beskrivende registreringer

Sortert etter sakstype fordeler dommene seg slik tabell 5.2 viser.

Sakene er også gruppert etter tvistegjenstandens verdi, der dette var aktuelt eller mulig. Fordelingen er slik som tabell 5.3 viser.

For hver enkelt sak ble det registrert hvilken type part som var saksøker (klager) og saksøkt (innklaget). Fordelingen av ulike partskonstellasjoner i domsmaterialet fremgår av tabell 5.4 (absolutte tall) og 5.5 (i prosent av samtlige saker). Sumkolonnene ytterst til høyre viser sum for saksøkerne, mens sumradene nederst viser sum for de saksøkte. Vi ser for eksempel at 94 av de 337 saksøkerne – dvs. 28 % - var privatpersoner, mens hele 226 (67 %) av de saksøkte var privatpersoner. Den vanligste konstellasjonen var en næringsdrivende som saksøkte en privatperson (142 tilfeller, dvs. 42 % av samtlige saker).

I den enkelte sak ble det også registrert om parten møtte personlig, ved møtefullmektig eller ved advokat. Fordelingen her fremgår av tabell 5.6 (absolutte tall) og 5.7 (i prosent av samtlige saker). Sumkolonnene ytterst til høyre viser sum for saksøkerne (klagerne), mens sumradene nederst viser sum for de saksøkte (innklagede). Vi ser for eksempel at 165 av de 337 saksøkerne – dvs. 49 % – møtte i egenskap av møtefullmektig, mens det var tilfellet for bare 55 (16 %) av de saksøkte. Den vanligste konstellasjonen var at saksøker møtte ved møtefullmektig, mens den saksøkte møtte personlig (119 tilfelle, dvs. 35 % av samtlige saker).

5.2.2.2 Vurderinger i forhold til lovkriterier

Det er reglene i tvistemålsloven § 144 om hva en dom skal inneholde, og regler i §§ 145 og 146 om utforming av domsgrunner og domsslutning, som først og fremst er de kriteriene dommene skal vurderes mot. I undersøkelsen er dette nedfelt i 9 punkter, formulert som spørsmål om dommen oppfyller de enkelte lovkriterier. Spørsmålene er følgende:

1. Inneholder dommen en betegnelse av retten, dommernes navn og tid og sted for domsavsigelsen (§ 144 første ledd nr. 1)?

2. Inneholder dommen en betegnelse av partene, eventuelt deres lovlige stedfortredere og deres prosessfullmektiger (§ 144 første ledd nr. 2)?

3. Inneholder dommen en fremstilling av sakens gjenstand (§ 144 første ledd nr. 3)?

4. Inneholder dommen en fremstilling av partenes påstander (§ 144 første ledd nr. 3)?

5. Er det gitt noen begrunnelse i dommen (§ 144 første ledd nr. 4)?

6. Er dommens begrunnelse egnet til å forklare resultatet, slik at det fremstår som uttrykk for en rettsanvendelse (§ 144 første ledd nr. 4, EMK artikkel 6 nr. 1)?

7. Er domsslutningen i samsvar med loven (§ 144 første ledd nr. 5, § 146)?

8. Er dommen underskrevet av dommerne (§ 144 tredje ledd)?

9. Er det opplyst om dommen er enstemmig, og fremkommer det hva eventuelle dissenser består i (§ 145)?

Vi har brukt 3 svaralternativer for hvert spørsmål, hvor ”Ja” betyr at det aktuelle lovkriteriet er oppfylt og ”Nei” betyr at det klart ikke er oppfylt. En mellomkategori er kalt ”Delvis”, som er brukt når kriteriet ikke er helt oppfylt. Det vil således foreligge en mangel ved dommen på det aktuelle punkt også når ”Delvis” er brukt, men mangelen er ikke så stor at den kvalifiserer for bruk av ”Nei”. Særlig under spørsmål 6 ovenfor berodde det ofte på et – til dels vanskelig – skjønn å avgjøre om det skulle svares ”Delvis” eller ”Ja”. Grensen mellom ”Delvis” og ”Nei” var normalt mindre problematisk. Det vises for øvrig til merknadene til hvert enkelt spørsmål nedenfor.

5.3 Oversikt over vurderingene

Figur 5.1 viser gjennomsnittsskårene for alle de 9 vurderingsspørsmålene. Maksimum oppnåelig skåre for hvert spørsmål er 3,0. En slik skåre betyr at vurderingen er klart positiv – dvs. at det er svart ”Ja” – på dette spørsmålet for samtlige dommer. Lavest oppnåelige gjennomsnittsskåre er 1,0 – dvs. en klart negativ vurdering (”Nei”) for samtlige dommer.

Figur 5.1 viser at dommene nesten alltid inneholder en angivelse av forliksrådet og dets medlemmersamt deres signatur (gjennomsnittsskåre = 2,9). Dommene angir også oftest navnene på parter og deres fullmektiger (snitt = 2,7). En ser også at domsslutningene som oftest er i samsvar med loven (snitt = 2,7).

De svakeste punktene ved forliksrådsdommene er følgende: Påstandene er ofte mangelfullt fremstilt (snitt = 2,0). Dommenes begrunnelse er i mange tilfelle mindre egnet til å forklare resultatet (snitt = 2,1). På den formelle siden kan vi konstatere at angivelse av enstemmighet eller dissens ofte mangler (snitt = 2,1).

Stolpene i figur 5.2 viser hvordan vurderingene er fordelt på svarkategoriene ”Nei”, ”Delvis” og ”Ja” for de 9 vurderingsspørsmålene. Vi ser for eksempel at en fremstilling av sakens gjenstand mangler helt (”Nei”) i 16 % av dommene, finnes delvis i 22 % av dommene, og er fullt tilfredsstillende (”Ja”) i de resterende 62 %. Svarfordelingen og vurderingene for hvert spørsmål blir nærmere kommentert nedenfor.

5.4 Betegnelse av rett og parter

Ifølge tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 1 skal en dom inneholde ”betegnelse av retten, dommernes navn og tid og sted for domsavsigelsen”. Det er nok at dette fremgår av rettsboken, og opplysningene trenger da ikke gjentas i dommen med mindre denne utformes som et særskilt dokument og vedlegges rettsboken, jf. § 126 siste ledd.

Tabell 5.8 viser at dommene i svært liten grad svikter på dette punkt. I noen tilfeller manglet nøyaktig angivelse av sted for domsavsigelsen. I et par tilfeller registrerte vi at det i rettsboken var oppført et annet navn på et forliksrådsmedlem enn den som hadde underskrevet dommen.

Tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 2 fastsetter at dommen skal betegne partene og i tilfelle deres lovlige stedfortredere med navn, stilling, bopel og prosesstilling samt deres prosessfullmektiger. På samme måte som for opplysningene i første ledd nr. 1, er det nok at disse opplysningene fremgår av rettsboken.

Tabell 5.9 viser at første ledd nr. 2 er oppfylt i 74 % av dommene, men bare delvis i 26 %. Vi registrerte at i noen saker var bare partenes navn, men ikke deres adresse, gjengitt. Dette var en gjennomgående feil ved dommene fra de forliksråd hvor dette ble registrert. I noen saker var det uklart om den fremmøtte var lovlig stedfortreder eller møtefullmektig for en part.

5.5 Fremstilling av sakens gjenstand

Ifølge tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 3 skal dommen inneholde ”en kort fremstilling av sakens gjenstand med parternes paastande; ...”.

Det skal således kort angis hva slags krav eller rettsforhold saken gjelder. Tabell 5.10 viser at flertallet av dommene oppfyller dette kriteriet. Vi har stort sett svart ”Ja” hvor dommen lest i sammenheng gir opplysning om sakens gjenstand, selv om det strengt tatt bør være slik at det redegjøres for dette innledningsvis i dommen. Mange av disse dommene var korte, for eksempel hvor saken var oversiktlig og/eller gjaldt meget små pengekrav. Etter vår mening ville det i flere av disse sakene virket kunstig å gi en omfattende redegjørelse for sakens gjenstand.

De tilfeller som ble besvart med ”Nei” gjaldt stort sett dommer hvor det heller ikke var gitt noen begrunnelse for resultatet, sml. tabell 5.12 i punkt 7 nedenfor.

5.6 Fremstilling av partenes påstander

Med ”parternes paastande” i § 144 første ledd nr. 3 menes ikke bare de formelle påstander om det domsresultat partene ønsker, men også hovedpunktene i de faktiske og rettslige begrunnelser partene har anført til støtte for sine påstander (partenes anførsler). Lovens krav er at både de formelle påstander som nedlegges og anførslene skal fremgå av dommen. Når det gjelder de formelle påstander er det ikke tilstrekkelig, slik en del forliksråd praktiserer, å bare vise til de påstander som er nedlagt i forliksklage og tilsvar.

Tabell 5.11 viser at det svikter en del på dette punkt; det er bare nesten 1/5 av dommene som fullt ut oppfyller lovens krav. Den store ”Delvis”-gruppen kan forklares med at det i mange tilfeller bare – og i varierende grad – var redegjort for anførslene, uten at de formelle påstander fremgikk av dommen. Vi så også noen dommer hvor bare de formelle påstander var gjengitt, men at anførslene uteble. ”Nei”-gruppen består av de dommer hvor det verken var gjengitt noen formell påstand eller et minimum av partenes anførsler. I disse dommer var det normalt heller ikke gitt noen begrunnelse for domsresultatet, sml. tabell 5.12 i punkt 7 nedenfor.

5.7 Dommens begrunnelse

Etter tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 4 skal dommer inneholde ”avgjørelsesgrunde”.

I undersøkelsen har vurderingen av dommenes begrunnelse vært splittet opp i to spørsmål: For det første har vi sett på om dommen er begrunnet. Dette aspektet behandles under nærværende punkt. Deretter har vi vurdert om dommens begrunnelse er egnet til å forklare resultatet, herunder om avgjørelsen fremtrer som uttrykk for en rettsanvendelse. Dette behandles under punkt 8. Først under dét spørsmålet har vi foretatt den egentlige kvalitetsvurderingen av domsbegrunnelsen. En noe mer detaljert fremstilling av hvilke krav til begrunnelsen som kan utledes av tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 4 og av EMK artikkel 6 nr. 1 vil derfor bli gitt under punkt 8.

Tabell 5.12 viser fordelingen i prosent for spørsmålet om dommen er begrunnet. De dommer som er registrert i ”Nei”-gruppen på dette punktet, mangler som regel begrunnelse fullstendig.

Terskelen for å registrere dommen som ”Delvis” begrunnet har ikke vært særlig høy, slik at også dommer med temmelig knappe og utilfredsstillende begrunnelser er registrert i denne gruppen.

En dom med utfyllende og/eller lang begrunnelse er registrert i ”Ja”-gruppen, selv om begrunnelsen ikke nødvendigvis har vært god. Generelt kan det sies at vi har stilt nokså lempelige krav for plassering i ”Ja”-gruppen.

Vi vil peke på at nokså mange saker gjelder erkjente krav, men hvor debitor likevel ikke har godtatt klagerens påstand, og forlik ikke har kommet i stand. Ofte går det frem av dommen at debitor mangler betalingsevne og tilsynelatende ikke godtar at dette er uten betydning for om kravet består. Der forliksrådet i slike saker har gitt dom for kravet har vi registrert avgjørelsen som delvis begrunnet, selv om det ikke er presisert at manglende betalingsevne ikke får noen betydning. Dersom slik presisering er foretatt har vi svart ja.

Ellers vil vi peke på at en sammenligning av resultatene i tabell 5.10, 5.11 og 5.12 viser en tilnærmet lik svarprosent i ”Nei”-gruppen. Det dreier seg stort sett om de samme avgjørelsene; i de dommer som fullstendig mangler begrunnelse, er normalt heller ikke sakens gjenstand angitt eller partenes påstander og anførsler referert.

5.8 Begrunnelse egnet til å forklare resultatet

Som nevnt ovenfor er det under dette punktet vi har foretatt den egentlige kvalitetsvurderingen av dommenes begrunnelse – om begrunnelsen er egnet til å forklare resultatet og om avgjørelsen fremtrer som uttrykk for en rettsanvendelse. Vi minner for ordens skyld om at det ikke er foretatt noen kritisk faglig sensur av rettsanvendelsen med hensyn til om domsresultatet er juridisk riktig. Under dette spørsmålet har vi vurdert avgjørelsenes begrunnelse både opp mot kravene i tvistemålsloven og EMK artikkel 6 nr. 1.

Innledningsvis vil vi kort gjøre rede for hvorfor dommer skal begrunnes og for hva som ligger i kravet til begrunnelse i tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 4.

For det første vil et krav om begrunnelse tvinge dommeren til å tenke grundig gjennom saken. For det andre skal begrunnelsen kunne gi partene grunnlag for å avgjøre om dommen skal godtas eller om den skal påankes, og i tilfelle på hvilke punkter den skal angripes. Et tredje hensyn er at begrunnelsen vil være av betydning ved en eventuell overprøvelse av en overordnet domstol. Domsgrunnene har også betydning for fastleggelsen av dommens rettskraftvirkninger.

Tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 4 fastsetter at dommer skal inneholde ”avgjørelsesgrunde”. Bestemmelsen krever en ”bestemt og uttømmende” angivelse av det saksforhold retten bygger sin avgjørelse på. Retten må beskrive det faktiske forhold som er nødvendig og avgjørende for saken, og fremstillingen skal være så omfattende at det er mulig å se om rettsanvendelsen er riktig. Hvor mye som må tas med av faktum under avgjørelsesgrunnene vil imidlertid avhenge av hvor grundig saksfremstillingen etter § 144 nr. 3 er, og også av hvor enkel eller komplisert saken er. I tillegg til en beskrivelse av de faktiske forhold må retten også angi den rettsanvendelse som er lagt til grunn. Dette går ikke uttrykkelig frem av lovteksten, men det er lagt til grunn i rettspraksis og i juridisk teori at et slikt krav må forutsettes. For en nærmere gjennomgang av lovens krav etter tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 4 viser vi til fremstillingen i Schei: Tvistemålsloven med kommentarer Bind I, side 480 flg., Skoghøy: Tvistemål, side 717 flg. og Hov: Rettergang I, side 297 flg.

Som nevnt i innledningen er ett av siktemålene med undersøkelsen å vurdere begrunnelsens kvalitet opp mot de minimumskrav til forsvarlig rettergang som kan utledes av EMK artikkel 6 nr. 1. Denne bestemmelsen gir enhver rett til å få avgjort sine rettstvister ved en ”rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov”. Det har vært reist spørsmål om forliksrådsbehandling oppfyller disse kravene, se uttalelser i NOU 1999: 22 Domstolene i første instans, side 31, Line Ravlo: Forliksrådene – en ordning i samsvar med EMK?, artikkel i Juristkontakt nr. 3/1999, og NOU 1999: 19 Domstolene i samfunnet, kapittel 11. Forliksråds-ordningen kan tenkes å skape problemer i forhold til EMK artikkel 6 nr. 1 på flere punkter, for eksempel uavhengighetskravet og kriteriet om avgjørelse ”innen rimelig tid”. For at et organ skal kunne anses som ”domstol” har Menneskerettighetsdomstolen blant annet lagt vekt på om avgjørelsen blir truffet etter en på forhånd fastlagt prosessmåte og på grunnlag av rettsregler. Det er først og fremst dette siste aspektet vi har sett på i undersøkelsen – altså hvorvidt avgjørelsen fremtrer som uttrykk for en rettsanvendelse, for eksempel ved at det fremgår at avgjørelsen er basert på rettsregler eller det er vist til en rettslig problemstilling.

Som for de andre spørsmålene har vurderingen også her blitt foretatt etter en ”Nei”, ”Delvis”, ”Ja”-inndeling. Svarfordelingen fremgår av tabell 5.13 nedenfor.

Vi finner grunn til å fremholde at det for flere av spørsmålene, men spesielt for dette, vil være snakk om en skjønnsmessig vurdering. Det har forekommet en del grensetilfeller som har vært vanskelig å kategorisere. Vi vil også peke på at en såpass grovmasket inndeling medfører at det er en god del variasjon i kvaliteten på dommer innenfor samme gruppe. Særlig i ”Delvis”-gruppen er det et vidt spenn i kvalitet fra de saker som grenser til ”Nei” til de som er nesten fullt ut tilfredsstillende begrunnet.

”Nei”-gruppen omfatter for det første alle de totalt ubegrunnede avgjørelser. I tillegg kommer de avgjørelser som har en helt utilstrekkelig begrunnelse eller som ikke viser snev av rettslig argumentasjon, og som samtidig har sagt svært lite om det faktiske forhold som er lagt til grunn. En sammenligning med ”Nei”-resultatene i tabell 5.10, 5.11 og 5.12 viser at ”Nei”-gruppen for nærværende spørsmål er noe større. Dette er naturlig siden vi har forutsatt at det skal mer til for at en avgjørelse skal kunne sies – helt eller delvis – å være egnet til å forklare resultatet, enn for at avgjørelsen skal kunne sies å ha en eller annen begrunnelse.

For registrering i ”Delvis”-gruppen har vi som hovedregel krevd at det er gitt en viss begrunnelse med i alle fall noenrettslig relevante momenter. Avgjørelsene plassert i denne kategorien er imidlertid ikke fullt ut tilfredsstillende begrunnet.

I ”Ja”-gruppen er de dommer som etter vårt skjønn fullt ut tilfredsstiller begrunnelseskravene i tvistemålsloven § 144 og EMK artikkel 6 nr. 1, plassert.

Vi vil presisere at ikke så få av sakene synes å gjelde oversiktlige og enkle krav, og at vi i slike saker ikke har satt strenge krav til begrunnelsen. I tilknytning til dette vil vi bemerke at for enkelte gjeldskrav vil rettsanvendelsen være opplagt når de faktiske forhold er brakt på det rene, typisk at det foreligger et dokumentert krav som innklagede har fremsatt klart uholdbare innsigelser mot. Selv om forliksrådet i slike saker ikke har gjort uttrykkelig rede for rettsanvendelsen, har vi i mange tilfeller, ut fra en helhetsvurdering, ansett at avgjørelsen er tilfredsstillende begrunnet.

Der forliksrådet uten nærmere begrunnelse gir dom for et krav som det fremgår at debitor erkjenner – men ikke har penger til å betale – har vi registrert avgjørelsen i ”Delvis”-gruppen. Dersom forliksrådet har presisert at manglende betalingsevne ikke er relevant har vi svart ”Ja”. Se punkt 7 om tilsvarende registrering for spørsmålet om dommen har noen begrunnelse.

Et annet typetilfelle vi kan trekke frem, er der hvor forliksrådet har kommet til sitt resultat ut fra rene rimelighetsbetraktninger, og hvor anvendelse av rettsregler verken er kommet direkte til uttrykk eller kan antas forutsatt. Her kan det ofte i og for seg være gitt en grundig begrunnelse, som også er ”egnet til å forklare resultatet” i den forstand at resultatet er ”rimelig”. Slike saker er registrert i ”Delvis”-gruppen.

5.9 Domsslutning i samsvar med loven

Etter tvistemålsloven § 144 første ledd nr. 5 skal en dom inneholde domsslutning, og i § 146 er det gitt regler om fastsettelse av eventuell oppfyllelsesfrist. Av annet ledd i sistnevnte bestemmelse fremgår at det skal settes en oppfyllelsesfrist på to uker for ”pengebetalinger”. De aller fleste avgjørelser som undersøkelsen omfatter gjelder krav om pengebetalinger, jf. den indikasjon tabell 5.2 (sakstype) og 5.3 (tvistegjenstandens verdi) gir, se punkt 2.2.1.

Svarfordelingen fremgår av tabell 5.14.

Den vanligste feil er at det ikke er fastsatt noen oppfyllelsesfrist hvor det etter loven skal fastsettes slik frist, eventuelt at fristen er satt for kort eller for lang i dommer som går ut på pengebetaling. Denne feilen har ført til plassering i ”Delvis”-gruppen. Også enkelte andre feil har ført til at kravet bare delvis anses oppfylt, for eksempel hvor forliksrådet har gitt dom for et krav det prosessuelt ikke er adgang til å gi dom for.

5.10 Underskrift

Dommen skal være underskrevet av alle de dommere (forliksrådsmedlemmer) som har tatt del i pådømmelsen, jf. tvistemålsloven § 144 tredje ledd.

Tabell 5.15 viser at 9 av 10 dommer er underskrevet av forliksrådsmedlemmene. I de fleste domsutskriftene fremgår ikke forliksrådsmedlemmenes håndskrevne signatur, men navnene står trykket med forkortelsen ”sign” under. Denne fremgangsmåten er heller ikke uvanlig ved utsendelse av dommer fra de øvrige domstoler. Der dette har vært gjennomført konsekvent av det enkelte forliksråd har vi godkjent dommene på dette punkt. En del forliksråd har også påført dommernes underskrifter på domsutskriften. Når alle tre dommeres underskrift er med, er dommen selvsagt godkjent. Men hvis bare formannens underskrift er påført, eventuelt sammen med ett av de andre medlemmers, har vi ansett dommen som delvis underskrevet. I enkelte tilfeller var det grunn til å anse dommen som ikke underskrevet av noen av dommerne, men dette syntes å bero på inkurier.

5.11 Angivelse av enstemmighet/dissens

Det følger av tvistemålsloven § 145 at domsgrunnene skal opplyse om dommen er enstemmig, og hvis ikke, hvilke av dommerne som er uenige og hvilke punkter uenigheten gjelder. Se tabell 5.16 ovenfor.

Her er det naturlig nok bare svaralternativene ja og nei som er benyttet.

Ytterligere kommentarer til resultatet på dette punkt har vi ikke, men vi nevner at det svært sjelden er dissenser i forliksrådsdommene. I vårt materiale har vi kun hatt to dissensavgjørelser. Taushet om hvorvidt dommen er enstemmig vil som regel måtte oppfattes slik at den er det. Se tabell 5.16.

5.12 Spredning i kvalitet for dommer fra samme forliksråd

Det er undersøkt om – og i hvilken grad – kvaliteten på dommene fra ett og samme forliksråd er jevn. Kvaliteten varierer i noen tilfeller svært lite, og i andre tilfeller ganske meget. I gjennomsnitt er det størst spredning for

• angivelse av enstemmighet/dissens,

• fremstilling av sakens gjenstand,

• begrunnelse for dommen, og

• hvorvidt dommen er egnet til å forklare resultatet.

Spredningen er særlig liten når det gjelder

• betegnelse av retten og dommerne, og

• underskrift av dommen.

I gjennomsnitt er det ingen påtakelige avvik i spredning mellom de 19 ”store” og de øvrige forliksrådene. Spredningen er likevel undersøkt spesielt for de 19 ”store” forliksrådene, som har levert ni til ti saker hver. Analysen viser at de ”store” forliksrådene grovt kan deles inn i tre grupper: 5 med særlig liten spredning, 10-11 med moderat spredning, og 3-4 med stor spredning.

Eksempel 1-3 på neste side illustrerer spredningen i domskvalitet for ett forliksråd innenfor hver av de tre gruppene. Hver linje i eksempeldiagrammene viser poenggivningen for én dom. I eksempel 1 ser vi at vurderingene er nesten helt parallelle for samtlige ti saker fra dette forliksrådet, og at det nesten utelukkende er gitt karakteren 3 (”Ja”). Unntakene gjelder først og fremst det fjerde kriteriet – angivelse av partenes påstander, der samtlige er vurdert til 2 (”Delvis”). I noen få saker er det også gitt et par andre ”Delvis”-skårer. I eksempel 2 ser vi at vurderingene av de fleste sakene følges at og pendler mellom 3 og 2. Tre saker har imidlertid fått vurderingen 3 for samtlige kriterier, én sak har fått 2 for samtlige, og én sak 1 for samtlige. Eksempel 3viser et bilde med svær variasjon.

Vi har også beregnet en ”totalskåre” for hvert forliksråd. Denne skåren er gjennomsnittet av alle vurderinger for alle dommer fra dette forliksrådet. Den beste totalskåren er 2,8 og den svakeste er 1,8. De fem forliksrådene med særlig liten spredning har også gode totalskårer. Tre av de fem ligger på 2,8 mens de to siste ligger på 2,6. Det gir en snittverdi på 2,72. De ti moderate har en snittverdi på 2,44 og de fire forliksrådene med størst spredning har en snittverdi på 2,55. Selv om det altså kan påvises en forskjell mellom de mest stabile forliksrådene og de øvrige, er samvariasjonen mellom spredning og totalskåre nokså beskjeden, med en korrelasjonskoeffisient på –0,30 1.

5.13 Gruppeforskjeller

5.13.1 Sammenligning mellom små og store forliksråd

Flere av de sorteringsvariablene som er registrert pr. dom eller pr. forliksråd, gir på forskjellig vis uttrykk for at forliksrådene har ulik saksmengdeog dermed ulikt aktivitetsnivå .Det gjelder kategoriseringen av hvert forliksråd som ”stort”, ”median” eller ”lite” innenfor sitt fylke 2, angivelsene av hvor mange dager i uken forliksrådet arbeider, hvorvidt forliksrådet har et sekretariat og hvor ofte dét er i virksomhet, antall avsagte dommer etter forgjeves megling siste år, og antall saker som er henvist videre siste år etter tvistemålsloven § 294 nr. 4.

Alle gruppeforskjeller som er omtalt i det følgende, er statistisk signifikante. Materialet viser ingen andre gruppeforskjeller som er signifikante og tolkbare.

De små forliksrådene er noe nøyere enn de store i angivelse av rett og dommere. Bare 3 % av dommene fra små forliksråd har mangler her, mens tallet er 9 % for de store. Forliksråd som arbeider fulltid har imidlertid aldri mangler på dette punkt.

Som tabell 5.17 nedenfor viser, er de store forliksrådene klart bedre enn de små i fremstillingen av sakens gjenstand.

I dommene fra forliksråd som er i arbeid daglig, er sakens gjenstand alltid gjengitt. Forliksråd som er i arbeid sjeldnere enn én dag i uken, leverer oftere dommer med store mangler på dette punkt, se tabell 5.18.

Forliksråd med mange avsagte dommer er flinkere til å gjengi sakens gjenstand enn forliksråd med færre saker, se tabell 5.19. Dette henger rimeligvis sammen med at forliksråd med mange dommer, er store forliksråd med flere saker og større rutine.

Som tabell 5.20 viser, svikter dommer fra store forliksråd sjeldnere når det gjelder fremstilling av partenes påstander.

Dommer fra forliksråd som er i arbeid daglig er aldri helt uten angivelse av partenes påstander, slik enkelte dommer fra de øvrige forliksrådene er. De er imidlertid gjennomgående mangelfulle på dette punkt. Fra gruppen av de øvrige forliksrådene er det iallfall noen dommer med fullt tilfredsstillende fremstilling av partenes påstander, se tabell 5.21.

Forliksråd med få avsagte dommer har oftere en mer mangelfull fremstilling av partenes påstander enn det de øvrige har, se tabell 5.22.

Som tabell 5.23 viser, er dommene fra store forliksråd noe bedre begrunnetenn dommer fra små.

Dommene fra forliksråd som er i arbeid daglig, er betraktelig bedre begrunnet enn dommene fra de øvrige forliksrådene, se tabell 5.24.

Dommer fra forliksråd med få avsagte dommer har oftere svakere begrunnelser enn dommer fra de øvrige, se tabell 5.25.

Som tabell 5.26 viser, leverer store forliksråd sjeldnere dommer som er uegnet til å forklare resultatet.

Dommene fra forliksråd som er i arbeid daglig, er i langt større grad egnet til å forklare resultatet enn dommene fra de øvrige forliksrådene, se tabell 5.27.

Forliksråd med få avsagte dommer leverer oftere dommer som ikke er egnet til å forklare resultatet, se tabell 5.28.

5.13.2 Sammenligning mellom forliksråd med og uten jurist

Bare 4 av forliksrådene i undersøkelsen har angitt at de har jurist som medlem. Det ene av disse forliksrådene har flere avdelinger, og i følgebrevet er det opplyst at 1 av 9 forliksrådsmedlemmer er jurist. Det fremgår ikke av domsmaterialet om juristmedlemmet har vært med på de avgjørelsene som inngår i undersøkelsen. For et annet forliksråd fremgår at juristmedlemmet har vært med på bare 5 av de 10 avgjørelser som inngår i undersøkelsen. Dommene fra de to øvrige forliksråd (til sammen 15 dommer) er avsagt med jurist som medlem.

Som det fremgår ovenfor inneholder materialet et så lite antall dommer avsagt med jurist at det er tvilsomt om det overhodet kan trekkes noen slutninger om kvalitetsforskjell mellom slike dommer og dommer avsagt av forliksråd uten jurist. Signifikante forskjeller fremkom bare med hensyn til dommenes gjengivelse av sakens gjenstand, hvor forliksråd med jurist var bedre enn den øvrige gruppen. For øvrig viste gjennomgangen av dommene med jurist-deltakelse at kategorien ”Nei” er brukt forholdsvis lite, noe som indikerer at dommene sjelden er helt utilstrekkelige.

5.13.3 Sammenligning mellom forliksråd med og uten sekretariat

Grad av sekretariatsbistand gir ingen påviselig forskjell i fremstilling av partenes påstander, i hvorvidt det er gitt en begrunnelse for dommen, eller om begrunnelsen er egnet til å forklare resultatet. Dommer fra forliksråd med sekretariatbistand 5 dager i uken mangler imidlertid sjeldnere en fyldestgjørende fremstilling av sakens gjenstand.

5.13.4 Hvem som møtte

Partenes representasjon fremgår av tabell 5.6 og 5.7 under punkt 2.2.1.

Når saksøkte møter ved advokat, er dommene sjeldnere uegnet til å forklare resultatet (8 % ”Nei”, mot 18 % for møtefullmektiger og 23 % for personlig fremmøte).

Om partene møtte personlig eller ved møte- eller prosessfullmektig, har for øvrig stort sett ingen påviselig innvirkning på domskvaliteten. Identifikasjonen av partene er noe mer mangelfull når saksøkte møter ved møtefullmektig (31 % ”Delvis” mot 18-19 % for de øvrige).

5.13.5 Tvistegjenstandens verdi

Tvistegjenstandens verdi er på det nærmeste uten betydning for domskvaliteten. For to kriterier kommer saker i det midlere området (verdi = kr 20. 001-50.000) noe dårligere ut enn saker med tvistegjenstander av lavere eller høyere verdi. Det gjelder fremstilling av partenes påstander og hvorvidt domsslutningen er i samsvar med loven. Dette kan skyldes tilfeldigheter i materialet.

5.14 Konklusjoner

Resultatene som er gjennomgått foran gir grunnlag for enkelte generelle konklusjoner på noen sentrale punkter.

Et spørsmål er om forliksrådets størrelse, målt i antall avsagte dommer, betyr noe for kvaliteten på dommene. Fremstillingen og tabellene i punkt 13.1. gir grunnlag for å si noe om dette. Materialet viser at dommene fra forliksråd som er i hyppig aktivitet og behandler mange saker, gjennomgående holder bedre kvalitet enn dommer fra forliksråd med få saker. Det er flere svakheter ved dommene fra forliksråd som relativt sjelden avsier dommer.

Som nevnt ovenfor i punkt 13.2. er antallet forliksråd med jurist som medlem svært lavt, og materialet inneholder relativt få dommer hvor jurist har deltatt i avgjørelsen. Den statistiske bearbeidelsen av materialet viste ingen kvalitetsforskjeller av vesentlig betydning mellom gruppen av dommer avsagt med jurist-deltakelse og gruppen av øvrige dommer. Vår konklusjon er at materialet ikke gir grunnlag for å trekke noen slutninger av verdi om i hvilken grad jurist-deltakelse i forliksrådet bidrar til å sikre kvaliteten på dommene.

Deltakelse av advokat som prosessfullmektig på en eller begge sider synes i noen grad å bidra til en bedre kvalitet på dommene, men i hovedsak ser det ikke ut til at advokatbistand gjør noen påviselig forskjell, jf. punkt 13.4.

Vi har ikke kunnet se at tvistegjenstandens verdi – som indikator på sakens viktighet – betyr noe for kvaliteten på dommene.

Henvisningsfrekvensen varierer i meget stor grad forliksrådene i mellom, jf. tabell 5.1 i punkt 2.1. Dette gir en indikasjon på at bestemmelsen i tvistemålsloven § 294 nr. 4 praktiseres ulikt.

Av de vurderinger vi har foretatt i forhold til lovkriterier, jf. oversikten i avsnitt 2.2.2., er det særlig punktene som går på det materielle innhold i dommen som er viktige, dvs. først og fremst begrunnelsens kvalitet, jf. punkt 7 og 8 ovenfor, men også fremstilling av sakens gjenstand og partenes påstander og anførsler, jf. punkt 5 og 6. Undersøkelsen viser at det er store mangler på disse punktene. Bare i ca. 1/3 av sakene var begrunnelsen fullt ut egnet til å forklare resultatet, og 1/5 av dommene var særdeles mangelfulle på dette punktet. Ca. 1 av 6 dommer hadde store mangler på de øvrige materielle punktene. Resultatene er imidlertid langt bedre med hensyn til fremstilling av sakens gjenstand, ved at det i 6 av 10 saker er fullt ut tilfredsstillende angitt hva saken gjelder.

Som nevnt ovenfor i punkt 8 er det reist spørsmål om vår forliksrådsordning kan skape problemer i forhold til EMK artikkel 6 nr. 1. For at det generelle kravet om ”rettferdig rettergang” skal anses oppfylt, må det blant annet stilles krav om at avgjørelsen er begrunnet tilstrekkelig til å forklare resultatet. For at et organ skal kunne anses som en ”domstol” må avgjørelsene organet treffer være basert på rettsregler og en på forhånd fastlagt prosessmåte. Materialet viser at bare ca. 1/3 av dommene fyller kravene til begrunnelse som utledes fra EMK.

Vår vurdering av domsmaterialet er at kvaliteten på forliksrådenes dommer totalt sett ikke er god nok. Det bør iverksettes tiltak for å sikre en bedre kvalitet. Hvilke tiltak som kan være aktuelle tar vi imidlertid ikke stilling til.