11 Lovutkast med merknader

11.1 Kapittel 1. Lovens formål og den samiske reindriftens rettsgrunnlag

11.1.1 § 1–1. Samisk reindrift

Samisk reindrift skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur og samfunnsliv. Lovens formål er å legge forholdene til rette for fortsatt samisk reindrift i det samiske reinbeiteområdet, jf. § 3–1, i samsvar med Grunnloven § 110 a og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter, jf. også menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30.

For å sikre fortsatt samisk reindrift skal loven legge forholdene til rette for at det skjer en økologisk og kulturelt bærekraftig utnytting av reinbeitearealene i det samiske reinbeiteområdet i samsvar med samisk tradisjon og sedvane, og at reindriften gir grunnlag for trygge økonomiske og sosiale kår for den som har reindrift som yrke.

Loven er basert på at den samiske reindriften har rett til sedvanemessig bruk av arealer innenfor det samiske reinbeiteområdet på grunnlag av alders tids bruk. Formålet med loven er også å bidra til å sikre disse rettigheter og regulere forholdet til andre næringer og samfunnsinteresser.

Loven skal innenfor den sedvanemessige bruken så langt det er nødvendig, regulere det innbyrdes forhold mellom utøverne. Loven skal dessuten gi grunnlag for en hensiktsmessig organisering og forvaltning av reindriften og gi regler om myndighetenes adgang til å regulere reindriften for å nå de mål som fremgår av denne paragraf.

Merknader til § 1-1

Bestemmelsen er en videreføring av formålsbestemmelsen i 1978-loven § 1. På bakgrunn av at reindriftsloven i første rekke gir regler om samisk reindrift, vil utvalget foreslå at det foretas en oppdeling av formålsparagrafen, slik at nærværende paragraf gjelder lovens formål innenfor det samiske reinbeiteområdet, og at utkastet § 1–3 gjelder reindrift ellers i landet.

Ved en slik oppdeling får man også klarere frem at loven skal legge forholdene til rette for samisk reindrift i samsvar med Grunnloven § 110 a og Norges internasjonale forpliktelser, jf. første ledd .

Ordlyden er imidlertid noe endret for å gjøre regelen klarere og mer i samsvar med hva slags regler loven faktisk inneholder. Det er videre inntatt en henvisning til menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30 som er en ny lov. Her er det spesielt inkorporeringen av art. 27 i FN-konvensjonen av 1966 som har betydning. Denne bestemmelsen verner også de materielle forutsetningene for samisk kultur, og er en særlig viktig bestemmelse for reindriften. Om forståelsen av kulturbegrepet i art. 27 vises det til punkt 4.4.1 foran.

Bestemmelsene i annet ledd svarer i det vesentlige til resten av bestemmelsen i 1978-loven første ledd, se dog nedenfor om sikring av reindriftsutøvernes rettigheter.

I annet ledd har man beholdt uttrykket «økologisk», men utvalget vil i den forbindelse understreke at dette uttrykket må ses i sammenheng med tradisjonell samisk reindrift. Både av disse grunner og fordi utvalget i sterkere grad har ønsket å fremheve den samiske reindriften, for eksempel siidaen, jf. punkt. 9.2 foran, har man foreslått at det sies uttrykkelig at forholdene skal legges til rette for reindrift i «samsvar med samisk tradisjon og sedvane». Når det gjelder uttrykket «det samiske reinbeiteområdet», vises det til lovutkastet § 3–1.

Til tross for formålsparagrafen i 1978-loven § 1 inneholder dagens lov regler som prioriterer andre interesser enn reindriftens. Det gjelder f.eks. bestemmelsene i § 11, § 15 og kap. 5. Det ligger imidlertid utenfor lovutvalgets mandat å foreslå endringer i disse bestemmelsene. Bestemmelsene må imidlertid fortolkes på bakgrunn av reindriftssamenes sedvanemessige rettigheter. Må disse rettigheter vike for de nevnte lovregler, skal det ytes erstatning etter vanlige ekspropriasjonsrettslige prinsipper, jf. Grunnloven § 105.

Reglene må også fortolkes i lys av Norges folkerettslige forpliktelser. Presumsjonen er for at våre interne regler ikke er i strid med våre menneskerettslige forpliktelser. Etter inkorporeringen av art. 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, er det i hvert fall klart at regler i strid med denne bestemmelsen må vike, jf. menneskerettsloven § 3.

I tredje ledd er det vist til at rettsgrunnlaget for den samiske reindriften er alders tids bruk, m.a.o. at den har et selvstendig rettsgrunnlag. Det vises til redegjørelsen i punkt 7.1 foran. For å unngå enhver tvil om dette, og også for å understreke at den samiske reindriften har et selvstendig rettsgrunnlag, er det tatt inn en uttrykkelig bestemmelse om dette i utkastet § 1–2, se merknadene til denne paragrafen.

I 1978-loven § 1 første ledd annen setning heter det at utviklingen og utøvelsen av reindriftsnæringen bør gi grunnlag for trygge økonomiske og sosiale kår for reindriftsutøverne «samtidig som deres rettigheter sikres». Det er noe uklart hva som ligger i denne formuleringen ettersom reindriftsloven ikke gir reindriftsutøverne noen sikring av rett til reinbeite i konflikt med annen utnytting for eksempel i arealsaker. På den annen side gir bestemmelsen uttrykk for et prinsipp som også må ses i sammenheng med formålet om å sikre fortsatt samisk reindrift, jf. utkastet første og annet ledd. Utvalget vil derfor foreslå at bestemmelsen fra 1978-loven første ledd annen setning opprettholdes, men slik at det presiseres at det også vil være andre tiltak, for eksempel økonomiske støtteordninger, som vil være viktige for å sikre at reindriften kan gjøre seg nytte av sine rettigheter. Av disse grunner har man valgt formuleringen «bidra til å sikre» i utkastet tredje ledd.

Skal reindriften bevares og utvikles som en næring for det samiske folk, er det helt nødvendig at man også i annen forvaltning er oppmerksom på reindriftens rettigheter. Det hadde således vært ønskelig å gi en generell regel i reindriftsloven med følgende ordlyd:

«Ved utøvelse av offentlig myndighet etter annen lovgivning skal myndighetene ta hensyn til nødvendigheten av å verne samisk reindrift som grunnlag for samisk kultur og samfunnsliv.»

Et forslag om å ta inn en slik regel i selve loven, ville imidlertid ligge utenfor utvalgets mandat, og utvalget må derfor nøye seg med å peke på behovet for en slik regel.

Utvalget vil særlig peke på planmyndighetenes ansvar for å ivareta reindriftens arealbehov. Det kan i denne sammenheng vises til forslaget fra Samerettsutvalget i NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur side 545, om følgende tilføyelse til § 2 i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77:

«Ved planlegging etter denne loven skal det legges vekt på å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv.»

Utvalget støtter en slik bestemmelse, men foretrekker den ordlyd som er foreslått av fire medlemmer i Samerettsutvalget:

«Ved planlegging etter denne loven skal det legges vekt på å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv, herunder å bevare en bærekraftig reindrift.»

I fjerde ledd har man foreslått bestemmelser tilsvarende 1978-loven § 1 annet ledd nr. 3 og 4, dog slik at man har presisert at regulering av innbyrdes forhold må skje innenfor den sedvanemessige bruken, jf. punktene 7.3 og 9.6 foran og utkastet § 8–1 og § 9–3 med merknader.

1978-loven § 1 tredje og fjerde ledd er inntatt i utkastet § 2–1.

11.1.2 § 1–2. Rettsgrunnlaget

Retten til samisk reindrift har grunnlag i den bruk som har vært utøvd i de områder reindrift har foregått fra gammel tid.

Merknader til § 1-2

En slik regel er foreslått av Samerettsutvalgets flertall, se NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur, side 329, og fått tilslutning av sametingsrådet, sak 7/01, i forbindelse med foreløpig behandling av forslaget til reindriftsplan utarbeidet av Sametingets reindriftsplanutvalg, 30. mai 2000, se kap. 5 og 9.1 i utvalgets forslag. Det er ikke tvilsomt at den regel som er foreslått er gjeldende rett i dag, jf. punkt 7.1 foran. Allerede Lappkodisillen forutsetter reindriftssamenes sedvanemessige rettigheter. Nyere rettspraksis, spesielt fra og med Rt. 1968 side 429, Altevannsaken, legger til grunn at det er snakk om rettigheter etablert gjennom alders tids bruk.

Selv om den bestemmelse som foreslås lovfestet allerede følger av uskrevne regler, er det imidlertid en fordel at reglene kommer direkte til uttrykk i loven, slik at det ikke skal være rom for misforståelser om dette prinsipp. Det er nok fortsatt en utbredt oppfatning at reindriftssamene ikke har det samme vern for sine rettigheter som f.eks. en allmenningsberettiget. Det vises ellers til NOU 1997: 4 s 327 flg.

11.1.3 § 1–3. Annen reindrift

Utenfor det samiske reinbeiteområdet skal loven legge forholdene til rette for en økologisk bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene i de områder hvor det er gitt tillatelse til reindrift etter reglene i § 3–5.

Merknader til § 1-2

Det vises til merknadene til § 1–1 foran.

11.2 Kapittel 2. Lovens virkeområde

11.2.1 § 2–1. Geografisk virkeområde

Loven gjelder for riket med de begrensninger som følger av lov 9. juni 1972 nr. 31 om reinbeiting i henhold til konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite.

For reindrift i Trollheimen gjelder reglene i lov 21. desember 1984 nr. 101 om reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal.

Merknader til § 2-1

Første ledd : Bestemmelsen er en direkte videreføring av bestemmelsen i 1978-loven § 1 annet ledd.

Annet ledd : En bestemmelse med tilsvarende ordlyd finnes i 1978-loven § 1 tredje ledd.

11.2.2 § 2–2. Saklig virkeområde

Loven gjelder samisk reindrift og reindrift som drives utenfor det samiske reinbeiteområdet.

11.3 Kapittel 3. Reinbeiteområde

11.3.1 § 3–1. Det samiske reinbeiteområdet

Den samiske befolkning har rett til å utøve reindrift innenfor de deler av fylkene Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark hvor reindriftssamer fra gammelt av har utøvet reindrift (det samiske reinbeiteområdet).

Merknader til § 3-1

Paragrafen er en videreføring av en bestemmelse som etter gjeldende lov fremgår av § 2. Paragraf 2 inneholder imidlertid svært mange bestemmelser, og for å lette tilgjengeligheten og tydeliggjøre innholdet i de enkelte bestemmelser, er innholdet i dagens § 2 splittet opp på flere paragrafer.

Paragrafen angir det samiske reinbeiteområdet. Innenfor dette området er det bare samer som har rett til å utøve reindrift. Denne retten tilkommer imidlertid bare de samer som oppfyller vilkårene i § 4–1, jf. særlig § 7–3.

Bestemmelsen må ikke forstås slik at samer ikke har rett til å drive reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet, men i så fall må de gå frem etter reglene i § 3–5.

11.3.2 § 3–2. Samiske regionale reinbeiteområder

Kongen 1foretar inndeling av det samiske reinbeiteområdet i regionale reinbeiteområder som skal være åpne for reindrift med slike særlige rettigheter og plikter som er fastsatt i eller i medhold av denne lov .

Innenfor et samisk regionalt reinbeiteområde skal det legges til grunn at det foreligger rett til reinbeite innenfor rammen av denne lov, med mindre annet følger av særlige rettsforhold .

Merknader til § 3-2

Denne bestemmelsen er en videreføring av regelen i § 2 første ledd i 1978-loven.

11.3.3 § 3–3. Samiske reinbeitedistrikter

Reindriftsstyret 2foretar inndeling av de samiske regionale reinbeiteområdene i samiske reinbeitedistrikter i henhold til bestemmelsen i § 8–1.

Merknader til § 3-3

Bestemmelsen som foreslås her, fremgår i dag av § 2 annet ledd i 1978-loven. Men for å tydeliggjøre bestemmelsen er den foreslått plassert i en egen paragraf. Den nærmere inndeling i reinbeitedistrikter skal skje etter reglene i § 8–1.

11.3.4 § 3–4. Ekspropriasjon for å sikre reinbeiteareal

Kongen kan kreve avstått til staten grunn og rettigheter, herunder rettigheter som følger av kapittel 5, samt rett til erstatning for skade voldt av rein, når dette finnes nødvendig av hensyn til reindriften innenfor det samiske reinbeiteområdet som omhandlet i § 3–1 og det må regnes med at inngrepet utvilsomt vil være til mer gagn enn skade.

Gjelder saken avståelse av rettigheter som følger av kapittel 5, kan saksøkeren fritas for å erstatte saksøktes sakskostnader så fremt saksøkte etter forhandlinger har avslått eller unnlatt å svare på et tilbud, og han ved skjønnsavgjørelsen ikke oppnår mer enn tilbudet. For øvrig gjelder sakskostnadsreglene i lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker.

Merknader til § 3-4

Paragrafen svarer fullt ut til § 31 i 1978-loven. Ordlyden er kun endret i den utstrekning det er nødvendig for å få samsvar med paragrafene og kapitlene i lovutkastet.

11.3.5 § 3–5. Reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet

1. Utenfor det samiske reinbeiteområdet, jf. § 3–1, kan reindrift ikke utøves uten særskilt tillatelse av Kongen. Slik tillatelse kan bare gis til den som kan legge frem skriftlig samtykke fra vedkommende grunneiere og rettighetshavere eller det er truffet vedtak som nevnt i nr. 2, og samtykket eller vedtaket viser at han disponerer tilstrekkelig store og hensiktsmessig avgrensede reinbeitearealer til slik virksomhet. Tillatelse bør ikke gis for villreinområde.

   En bør også være varsom med å gi tillatelse for områder som ligger slik til i nærheten av reinbeiteområder at det kan skape konflikter. Tillatelse kan gis for begrenset tid og gjelder under ingen omstendighet etter at beiteretten er falt bort. Det kan settes nærmere vilkår for driften.

2. Sameiestrekning utenfor det samiske reinbeiteområdet kan disponeres til tamreindrift ved flertallsvedtak i samsvar med lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige.

   Dersom eiere og brukere som rår over den største del av et fjellområde som er høvelig til tamreindrift, ønsker området disponert til slik virksomhet, men hindres i dette av enkelte grunneiere som ikke vil være med, kan bestemmelsene om sams tiltak i lov 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte § 2 bokstav e brukes tilsvarende.

   Med Kongens godkjenning kan allmenningsstyret for inntil 10 år om gangen gi tillatelse til tamreindrift i bygdeallmenning utenom reinbeiteområde, dersom reindrift kan foregå uten vesentlig skade eller ulempe for de bruksberettigede. Vedtak om slik tillatelse skal ligge til alminnelig ettersyn i 3 måneder etter at det er kunngjort på vanlig måte, herunder innrykket i minst én avis som er alminnelig utbredt i distriktet. Kommer det innen fristens utløp innsigelse til allmenningsstyret fra noen som påstår at reindriften vil være til vesentlig skade eller ulempe for vedkommendes eiendom eller bruk, avgjøres spørsmålet ved skjønn ved jordskifteretten etter tiltak fra allmenningsstyret, dersom styret fastholder sitt vedtak.

   Om tamreindrift i statsallmenning utenom reinbeiteområde gjelder bestemmelsene i lov 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova) § 17.

Merknader til § 3-5

Paragrafen svarer fullt ut til 1978-loven § 5. Det er bare foretatt noen redaksjonelle endringer for å gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig.

I 1978-loven § 5 fjerde ledd er det en henvisning til jordloven av 1955. Denne loven er opphevet ved den nye jordloven av 12. mai 1995 nr. 23, og hjemmelen for sams tiltak finnes i dag i jordskifteloven § 2 bokstav e.

11.4 Kapittel 4. Rett til å drive reindrift i det samiske reinbeiteområdet

11.4.1 § 4–1. Rett til å eie rein

Bare personer av samisk ætt og som har rett til reinmerke, jf. § 7–3, har rett til å eie rein i det samiske reinbeiteområdet, jf. § 3–1.

Det er videre et vilkår for å eie rein at reinen inngår i en siidaandel eller sideordnet rekrutteringsandel som blir drevet av en ansvarlig leder etter reglene i §§ 4–2 flg.

Dersom særlige grunner foreligger, kan fylkesreindriftsstyret samtykke i at person som ikke fyller vilkårene etter første eller annet ledd, får eie rein i det samiske reinbeiteområdet.

Fylkesreindriftsstyret kan videre gi tillatelse til at privatpersoner eller institusjoner eier rein for vitenskapelige formål og i forsøksøyemed under offentlig ledelse eller tilsyn. Slike tillatelser skal gis for begrenset tid og knyttes til bestemte vilkår.

Merknader til § 4-1

Paragrafen erstatter regelen i 1978-loven § 3.

Første ledd angir hvem som kan eie rein i det samiske reinbeiteområdet. Bestemmelsen avløser regelen i 1978-loven § 3 første ledd. Prinsippene i dagens § 3 første ledd er videreført med noen endringer. Bestemmelsen i annen setning i dagens § 3, er tatt inn i reglene om reinmerke, se § 7–3.

Kravet om at man må være av reindriftssamisk ætt og ha rett til reinmerke, gjelder alle former for eierforhold til rein. I dag er oppfatningen at kravet i 1978-loven § 3 første ledd bare gjelder for rein på utmark, men ikke for rein på innmark eller båshold av rein. For å skape klarhet i reglene og for å sikre at reindrift forblir en samisk næring, vil utvalget skjerpe reglene. Dette betyr imidlertid ikke at andre enn dem som er nevnt i første ledd, er totalt avskåret fra å eie rein. Men det krever i så fall uttrykkelig tillatelse fra fylkesreindriftsstyret.

I dagens regel er det et krav om at man må være bosatt i Norge for å eie rein. Utvalget mener at det er tilstrekkelig at bosattkravet er knyttet til den som er ansvarlig for driften, dvs. lederen av siidaandelen, jf. § 4–2 første ledd annen setning. Innenfor det samiske samfunn etablerer man seg ofte på tvers av landegrensene Norge/Sverige og Norge/Finland. Barn som i voksen alder bosetter seg i et annet land, bør derfor fortsatt ha mulighet til å eie rein i sine foreldres flokk.

I annet ledd er det fastsatt at reinen må inngå i en siidaandel eller sideordnet rekrutteringsandel, se nærmere om dette i § 4–2 og § 4–4, jf. § 4–9. Bestemmelsen gjelder enten man driver reindrift i tradisjonell forstand eller har rein på bås eller på inngjerdet innmark.

Reglene i 1978-loven er ikke til hinder for at en turistvirksomhet har noen rein for fremvisning og kanskje reinkjøring på sitt private område. Utvalget mener imidlertid at denne type reinturisme ikke bør løsrives fra sin næringsmessige sammenheng, men utvikles i samarbeid med reindriften, dvs. at reinen må eies av en person som nevnt i første ledd og inngå i en enhet som nevnt i annet ledd.

Fylkesreindriftsstyret kan imidlertid gjøre unntak fra kravet i annet ledd, jf. tredje ledd.

Tredje og fjerde ledd svarer til 1978-loven § 3 fjerde ledd, men utvalget foreslår at fylkesreindriftsstyret og ikke Kongen avgjør de spørsmål det her er snakk om.

Fylkesreindriftsstyret kan altså gjøre unntak fra vilkårene i første ledd om at man bare kan eie rein hvis man er av samisk ætt og har rett til reinmerke. Selv om adgangen til å eie rein etter de foreslåtte reglene blir strengere enn dagens regler, bør fylkesreindriftsstyret være varsom med å nekte dispensasjon til personer som i dag eier rein uten å komme strid med reglene i 1978-loven § 3, men som ikke vil ha en slik rett etter de nye bestemmelsene.

De foreslåtte reglene vil derfor først og fremst ramme dem som i fremtiden skaffer seg rein uten å tilhøre kretsen av personer som nevnt i første og annet ledd.

Helt øst i Finnmark er det en gruppe som driver reindrift og hvor det er reist spørsmål om de fyller vilkårene i 1978-loven § 3 første ledd. Det er ønskelig at forholdet til denne gruppen avklares, og at en formell tillatelse vurderes etter regelen i § 4–1 tredje ledd. Inger Anita Smuk ønsker å presisere at ved spørsmålet om formell tillatelse må gruppens driftsmønster og ressursbruk vurderes.

11.4.2 § 4–2. Siidaandel

Med siidaandel forstås en familiegruppe som er del av en siida, jf. § 8–10, og som driver reindrift under ledelse av en person eller av ektefeller/samboere i fellesskap. Leder av siidaandelen må være bosatt i Norge.

Ansvarlig leder av siidaandelen bestemmer hvem som får eie rein i andelen og vedkommendes reintall, forutsatt at vedkommende fyller vilkårene i § 4–1 og tilhører personkretsen som nevnt i § 4–9.

En reineier kan være ansvarlig leder for bare én siidaandel og kan heller ikke eie rein i mer enn én siidaandel. Umyndige barn hvis foreldre ikke lever sammen, har likevel adgang til å eie rein i siidaandel både hos fars slekt og hos mors slekt.

Merknader til § 4-2

Regelen om siidaandel erstatter reglene om driftsenhet. Driftsenhet ble i sin tid innført for å skape etableringskontroll. Loven har imidlertid ikke vært til hinder for at reineiere driver for egen regning under slektningers driftsenhet, se foran under punkt 6.2.4 og 6.2.6. Dette gjelder blant annet der hvor behovet for arbeidskraft innenfor en siida har vært større enn de tildelte driftsenheter til siidaen. Man må altså ved etablering av siidaandeler se både på behovet for arbeidskraft og på behovet for etableringskontroll, og søke å formulere regler som sikrer oppfyllelse av begge disse formål. Begge disse hensyn er søkt ivaretatt ved utformingen av reglene om siidaandel, med sikte på å unngå det som av mange oppleves som tilfeldig og urettferdig ved dagens driftsenhetsordning.

Ordet driftsenhet er bevisst søkt unngått. I stedet er ordet siidaandel valgt, for å vise at den enhet som det her er snakk om normalt ikke kan betraktes isolert, men vil inngå i et større fellesskap, nemlig siidaen.

Utvalget vil opprettholde den ordning som er i dag, nemlig at det i en driftsenhet (etter forslaget siidaandel) vil kunne være rein tilhørende flere personer. Men det er et krav at enheten skal ha kun én person (eventuelt ektefelle/samboer i fellesskap) som ansvarlig leder. Uten en ansvarlig utøver vil det bli uoversiktlige forhold, og vanskelig å vite hvem man skal henvende seg til når det gjelder driftsforhold.

Dette innebærer også at for å kunne eie rein må den som selv ikke er leder av siidaandel ha reinen innenfor noens siidaandel. Lederen av siidaandelen vil ha ansvaret ikke bare for egne rein, men også for rein som eies av andre, og som er registrert under vedkommendes siidaandel. Hvem som kan eie rein i siidaandelen fremgår av § 4–9.

Første ledd: Ved å presisere at siidaandel er knyttet til en husstand, ønsker utvalget å få frem at reindrift ikke er noe enmannsforetak, men involverer hele familien. Det er imidlertid nødvendig å peke ut én som er ansvarlig for driften. Ansvaret utad kan ikke spres ut på alle som eier rein i siidaandelen. Det gjelder så vel i forholdet til myndighetene, som i forhold til andre reineiere som driver i området.

Dersom den som er ansvarlig for driften, gifter seg, vil ektefellen, så sant vedkommende har rein i flokken, også bli ansvarlig leder, se § 4–5. Det samme gjelder for samboerskap. Dette innebærer at når ekteskap eller samboerskap som nevnt i § 4–5 er etablert, vil begge bli ledere hvis en av dem tildeles en siidaandel eller eventuelt sideordnet rekrutteringsandel etter § 4–4.

Blir ekteskapet eller samboerskapet oppløst gjelder bestemmelsen i § 4–6.

Andre enn ektefeller/samboere kan ikke sammen stå som ledere for en siidaandel.

Lederen må være bosatt i Norge, se merknadene til § 4–1 foran.

Annet ledd: Bestemmelsene i § 4–1 og § 7–3 angir grunnvilkårene for hvem som kan eie rein. Men som det fremgår av § 4–1, må reinen inngå i en siidaandel, og ikke alle som fyller disse grunnvilkårene vil uten videre ha rett til å ha rein i en siidaandel. Man må i tillegg tilhøre den personkretsen som er nevnt i § 4–9. Men en som tilhører den personkrets som er nevnt i § 4–9, har ikke dermed krav på å eie rein i en siidaandel. Det er lederen for siidaandelen som avgjør om man skal få eie rein i vedkommendes siidaandel.

Lederens adgang til å bestemme hvem som skal få eie rein i siidaandelen, er begrunnet i at han/hun har ansvaret for de dyr som inngår i andelen, og derfor må ha frihet til avgjøre eiersammensetningen av flokken og hvem han eller hun vil samarbeide med innenfor siidaandelen. En som har rein i en siidaandel, må altså finne seg i å måtte forlate denne siidaandelen dersom lederen bestemmer det. Vedkommende må i så fall finne seg en annen siidaandel der han eller hun etter § 4–9 har rett til å ha rein, og der lederen er villig til å slippe vedkommende inn.

Hvis vedkommende helt vilkårlig er sparket ut av en siidaandel etter å ha gjort en betydelig arbeidsinnsats, og ikke kan finne seg en annen siidaandel å gå inn i, kan det begrunne etablering av en siidaandel for vedkommende etter regelen i § 4–3 nr. 4. Forutsetningen er selvfølgelig at det er livsgrunnlag for etablering av nye siidaandeler, og at vilkårene i § 4–3 nr. 2 annet ledd foreligger.

Ved uttak av rein til ordinær slakting er det likeledes lederen av siidaandelen som avgjør hvilke dyr som skal slaktes, uavhengig av hvem som er eier av dyrene. En slik rett for lederen av siidaandelen er nødvendig for at flokken skal få den best mulige sammensetningen.

Dette kan altså medføre at en som har rein i flokken kan få alle sine dyr slaktet. Men det betyr ikke nødvendigvis at vedkommende faller ut av siidaandelen. Vedkommende har fortsatt sitt reinmerke registrert i siidaandelen, og kan få nye rein som går inn i siidaandelen.

Tredje ledd: En reineier kan heller ikke være ansvarlig leder for mer enn en siidaandel.

Man kan heller ikke eie rein i mer enn en siidaandel. Hvis man for eksempel har en bror og en søster som er ledere av hver sin siidaandel, kan man altså ikke eie rein i begge andeler. Imidlertid foreslås det et unntak i fjerde ledd for umyndige barn der foreldrene ikke bor sammen. De har adgang til å eie rein både hos fars slekt og hos mors slekt. Et slikt unntak er gjort for at barnet skal kunne ha reindriftsmessig tilknytning til begge foreldre og deres slekt, og for å unngå at valg av tilknytning blir et stridsspørsmål så lenge barnet er umyndig. Når barnet er myndig, må det imidlertid velge hvor det skal ha sine rein.

11.4.3 § 4–3. Etablering av siidaandel

1. Driftsenhet som pr. (dato for lovens ikrafttreden) er registrert hos fylkesreindriftsstyret, anses som siidaandel i forhold til reglene i denne lov. Den som pr. … er innehaver av driftsenheten, anses som ansvarlig leder av vedkommende siidaandel.

2. Lederne av siidaandelene i en siida kan ved enstemmighet bestemme at det skal etableres en ny siidaandel i siidaen under ledelse av en utpekt person som er myndig og som fyller vilkårene i § 4–1.

   Ved etablering av ny siidaandel må reintallet holdes innenfor det øvre reintall som er bestemt for siidaen, jf. § 9–4 første og annet ledd. Dersom etableringen fører til overskridelse av reintallet, må det foretas reduksjon etter reglene i § 9–4 fjerde og femte ledd.

   Ved avgjørelsen av hvem som skal lede en ny siidaandel, skal det bl.a. tas hensyn til arbeidsinnsatsen i siidaen og livsforholdene for den som det er spørsmål om å utpeke, samt de hensyn som fremgår av § 1–1 annet ledd.

   Melding om ny siidaandel må sendes fylkesreindriftsstyret som skal kontrollere at de formelle vilkår for etablering av ny siidaandel er oppfylt 3 .

3. Reglene i nr. 2 gjelder tilsvarende ved overflytting av en siidaandel til en annen siida, jf. § 8–10.

4. Fylkesreindriftsstyret kan, hvis særlige grunner foreligger, pålegge et distrikt eller en siida å etablere en eller flere nye siidaandeler. Lederen for ny siidaandel utpekes etter reglene i nr. 2. Oppnås ikke enighet, skal lederen utpekes av fylkesreindriftsstyret.

Merknader til § 4-3

Nr. 1: Dagens innehavere av driftsenhet vil automatisk bli innehavere av den nye foreslåtte siidaandel.

Nr. 2første ledd gir regel om at nye siidaandeler kan etableres når alle lederne for siidaandelene i en siida er enige. Dette er en helt ny ordning i forhold til dagens regel om tildeling av driftsenhet. En person vil i praksis ikke kunne drive reindrift helt alene, men vil samarbeide med andre i et arbeidsfellesskap, nemlig siidaen. Deltagerne i siidaen vil selv være de nærmeste til å vurdere hvor mange aktive utøvere det er plass til innenfor siidaen, og bør derfor ha det avgjørende ord. Det vil være en grense for hvor mange som kan være innenfor en siida, og den omstendighet at alle lederne må være enige, innebærer at det samlet vil skje en vurdering av hvor mange aktive utøvere den aktuelle siida kan bære, sett i forhold til det reintall siidaen har. En viktig forutsetning for denne regelen er således at økningen av antall siidaandeler ikke må føre til en økning av det reintall som er satt for den aktuelle siida, se nærmere nedenfor.

Hva som gir livsgrunnlag kan variere i de ulike områder, og det må være siidaen selv som er nærmest til å vurdere hvor mange siidaandeler siidaen kan tåle. En lovfesting av et minste gjennomsnittlig reintall for siidaandelen, kan gjøre det vanskelig gjennom nyetablering av siidaandeler å bygge opp en siida som har vært utsatt for store tap, og hvor nettopp behovet for arbeidskraft er stort for å komme seg på fote igjen.

Når det i bestemmelsen heter at det er lederne for siidaandelene som må være enige, så er dette for å understreke at det er lederne personlig som må være enige. Etter § 8–8 har hver siidaandel fem stemmer på årsmøtet, men ved spørsmål om etablering av nye siidaandeler har hver siidaandel én stemme. Avgjørelsen ligger således alene hos lederne av siidaandelene.

Ved anvendelsen av bestemmelsen i nr. 2 oppstår spørsmålet om hvilken siida det er snakk om. Er det lederne for siidaandelene i sommersiidaen eller er det lederne for siidaandelene i vintersiidaen som skal være enige?

For å svare på dette spørsmålet må man være oppmerksom på at etablering av nye siidaandeler ikke må føre til en økning av antall rein utover det reintall som er fastsatt for det området den nye siidaandelen skal benytte. Spørsmålet om hvem som må være enige, vil altså være avhengig av om det øvre reintall knytter seg alene til sommersiidaen eller om det er satt et øvre reintall også for vintersiidaen, se nærmere om dette under regelen i § 9–4 med merknader.

Er øvre reintall kun fastsatt for sommersiidaen, må lederne for alle siidaandeler innenfor sommersiidaen være enige om etablering av ny andel. Men er det fastsatt et øvre reintall også for vintersiidaen, kan lederne for siidaandelene innenfor denne vintersiidaen bli enige om opprettelse av ny siidaandel. Innenfor en siida – sommersiida eller vintersiida – står utøverne altså fritt til å avtale hvor mange siidaandeler man vil opprette.

Det kan tenkes at et øvre reintall ikke er fastsatt for vintersiidaene. I så fall er det som sagt alle lederne i sommersiidaen som må bli enige. Hvor det dreier seg om små sommersiidaer med for eksempel bare en familie, vil de stå fritt til å bestemme hvor mange siidaandeler de vil etablere.

Det kan være vanskeligere å komme til enighet innenfor de større sommersiidaene med mange familier. Dersom det er ulike grupperinger innenfor sommersiidaen, kan det lett skje at ingen unner en enkelt gruppering å få en økning i antall siidaandeler. Hvor forholdene er slik som her beskrevet, bør utøverne innenfor en mindre gruppering, for eksempel en vintersiida, kunne be om at et reintall blir fastsatt for dem, jf. § 9–4. I så fall har de det grunnlag som er nødvendig for at siidaandelene innenfor denne siidaen ved enighet kan etablere nye siidaandeler.

Hvor en mindre gruppering innenfor sommersiidaen på denne måten har etablert nye siidaandeler, vil de i så fall ikke kunne motsette seg at de resterende siidaandeler i sommersiidaen blir enige om å øke antallet siidaandeler innenfor det reintall de disponerer. Dette reintall er sommersiidaens reintall minus det reintall som er fastsatt for den gruppering som har bedt om særskilt fastsettelse av reintallet.

I eksemplet her er det en vintersiida som har bedt om særskilt fastsettelse av reintallet. Men det tilsvarende kan tenkes for en annen gruppering innenfor sommersiidaen.

Det kan tenkes at den vintersiida eller annen gruppering som har fått fastsatt et eget reintall, og som så har etablert en eller flere nye siidaandeler, ikke lenger ønsker å ha reintall særskilt fastsatt for seg, men at sommersiidaens reintall skal være den eneste rammen. Dette kan ikke skje uten samtykke fra lederene for siidaandelene i sommersiidaen. Noe annet ville ellers innebære at en mindre gruppe på bekostning av andre sikret seg flere siidaandeler og dermed en større andel av reintallet innenfor sommersiidaens ramme.

Hvor vintersiidaen eller en annen mindre gruppe innenfor sommersiiaden etter prinsippene her etablerer en ny siidaandel, bør de av hensyn til samarbeidet med de øvrige i sommersiidaen utpeke som lederen en som har arbeidet innenfor siidaen og som således er kjent med forholdene.

For ordens skyld vil utvalget påpeke at etableringen av en ny siidaandel forutsetter en ny leder. Man kan altså ikke tildele ny siidaandel til en som allerede har en siidaandel.

Derimot må man ved enighet kunne omdanne en sideordnet rekrutteringsandel, jf. § 4–4, til en siidaandel. Det vil ha den virkning at denne andelen selv får opprette en sideordnet rekrutteringsandel, samt stå noe friere når det gjelder overdragelse av andelen, jf. § 4–4 sammenholdt med § 4–7. Ved omdanningen får andelen også flere stemmer, jf. § 8–8.

Det må ved slik omdanning av en sideordnet rekrutteringsandel til ordinær andel kunne settes som vilkår at den siidaandelen som den sideordnede enhet sprang ut av, ikke får opprette ny sideordnet andel etter § 4–4 og at den heller ikke kan overdras til andre. Dette er ikke strid med det som ovenfor er sagt om at det ikke kan settes vilkår ved opprettelse av nye siidaandeler. De vilkår som her settes, endrer ikke den rettslige stilling for den siidaandel som den omdannete rekrutteringsandelen sprang ut av. Ved etableringen av rekrutteringsandelen ble jo siidaandelen avskåret fra å overdra lederansvaret til andre og likeledes avskåret fra å opprette ny rekrutteringsandel.

Det er i bestemmelsen også vist til at man blant annet skal ta hensyn til arbeidsinnsatsen til den det er aktuelt å utpeke som ansvarlig leder for siidaandelen, se nr. 2 tredje ledd . Dette innebærer at en som aktivt arbeider innenfor siidaen skal foretrekkes fremfor en som ikke har deltatt i arbeidet.

Videre er det nevnt at det må tas hensyn til livsforholdene til den som er aktuell. F.eks. vil det kunne være rimelig å la en som har etablert familie, gå foran en som ennå ikke har etablert seg. Men familieetablering alene gir ikke noe fortrinn, med mindre man også har gjort en arbeidsinnsats.

Det er også naturlig å la unge mennesker slippe til fremfor eldre. Her må det imidlertid påpekes at det kan tenkes å være personer som i en årrekke har arbeidet i reindriften, men uten å ha fått driftsenhet, og hvor man nå ønsker å formalisere vedkommendes tilknytning til siidaen gjennom etablering av siidaandel.

Er den som av siidaen utpekes til leder av den nye siidaandelen gift, innebærer dette at også ektefellen er å anse som leder, jf. § 4–5 nr. 1. Man kan således ikke bestemme at ektefellen ikke får være leder. Tilsvarende gjelder for samboerskap som nevnt i § 4–5 nr. 2.

Ved etablering av ny siidaandel kan det ikke settes vilkår som ikke fremgår av loven her. Det kan f.eks. ikke bestemmes at en person skal få egen siidaandel forutsatt at han ikke oppretter sideordnet rekrutteringsandel, eller forplikter seg ved eventuell senere avvikling til å overdra lederansvaret for siidaandelen til en bestemt person. Setter man ikke forbud mot å knytte slike vilkår til etablering av nye siidaandeler, kan det lett utvikle seg A, B og endog C siidaandeler, som kan lede til klasseforskjeller mellom siidaandeler som er lite heldig.

For å sikre at det ikke opprettes nye siidaandeler uten at de formelle vilkårene er oppfylt, får den nye siidaandelen ikke rettsvirkninger før fylkesreindriftsstyrets godkjennelse foreligger, se nr. 2 fjerde ledd. Fylkesreindriftsstyrets kontroll er en rent formell kontroll, som å kontrollere at alle lederne av siidaandelene har samtykket og at den nye lederen er myndig og bosatt i Norge. Hvis etableringen av den nye siidaandelen skjer innenfor en mindre gruppe av sommersiidaen, må fylkesreindriftsstyret påse at lederene for siidaandelene i denne mindre gruppen har samtykket. Fylkesreindriftsstyret må videre påse at denne mindre gruppen har fått fastsatt et eget reintall, jf. merknadene foran til bestemmelsen i nr. 2 første og annet ledd.

Hvis fylkesreindriftsstyret ikke finner at vilkårene for etablering av ny siidaandel foreligger, skjer det ingen registrering av ny siidaandel.

Avslag på godkjennelse av ny siidaandel kan påklages til Reindriftsstyret. Et vedtak om godkjennelse for ny siidaandel kan likeledes påklages av en som mener at vilkårene ikke foreligger og som har rettslig interesse i spørsmålet.

Mindretallet, Jon Meløy og Arne G. Arnesen , foreslår følgende tilføyelse til nr. 2 tredje ledd:

Fylkesreindriftsstyret kan dessuten nekte godkjenning dersom det gjennomsnittlige reintall i den enkelte siidaandel blir under 250 rein beregnet i forhold til fastsatt øvre reintall for siidaen/distriktet.

Merknad til nr. 2 tredje ledd, annen setning:

Mindretallets forslag er identisk med flertallets forslag, men med den forskjell at mindretallet ønsker en sikkerhetsventil der etablering av ny siidaandel kan bringe det gjennomsnittlige reintall pr. siidaandel ned under 250 rein. Uten en slik regel frykter mindretallet at siidaen ikke klarer å motstå presset mot etablering av mange nye siidaandeler. Noe som igjen kan føre til at det blir for lite rein i de enkelte siidaandeler til å gi livsgrunnlag.

Regelen innebærer altså at det må skje en vurdering av fylkesreindriftsstyret om det er forsvarlig å etablere flere siidaandeler. Regelen innebærer også at hvis reintallet kommer under 250 pr. siidaandel, må siidaen gi en god begrunnelse for hvorfor man ønsker etablering av ny siidaandel.

En grunn for å gi tillatelse, kan være driftsformen i distriktet eller siidaen som gjør det forsvarlig med færre rein pr. siidaandel, for eksempel at en vesentlig del av inntekten kommer i form av inntekt fra duodji. En annen grunn kan være at en eller flere siidaandeler med få rein er såkalte generasjonsandeler som nevnt i § 4–4 nr. 6, og som på grunn av sin karakter ikke bør regnes med ved beregningen av den enkelte siidaandels gjennomsnittlige reintall.

Det må her presiseres at ved beregningen av det gjennomsnittlige reintall er det det fastsatte høyeste reintall som skal legges til grunn, og altså ikke det faktiske reintall. Vi kan tenke oss følgende eksempel: I siida A er det faktiske reintall 900 fordelt på tre siidaandeler. Siidaen ønsker å etablere en ny siidaandel. Dette er kurant hvis det fastsatte reintall for siida A er på 1.000 eller mer. Er det fastsatte reintall lavere, må det særlige grunner til for å få fylkesreindriftsstyrets samtykke til etablering av en ny siidaandel.

Nr. 3 gir regel om overflytting av siidaandel til en annen siida. Her foreslås samme regel som ved etablering av ny siidaandel.

Nr. 4: Det kan være at et distrikt eller en sommersiida trenger nye siidaandeler, men at dette ikke lar seg gjennomføre etter ordinære regler fordi enighet ikke oppnås. Bestemmelsen i nr. 4 er en regel som skal hindre at reindriften i et område svinner hen. Bestemmelsen er en sikkerhetsventil som må brukes med forsiktighet. Erfaring viser at en etablering som ikke er ønsket av de andre som driver i området, ofte vil falle uheldig ut.

Bestemmelsen kan også få anvendelse der en leder for en siidaandel ikke lenger vil ha en reineier som har utført en betydelig arbeidsinnsats i siidaen i sin siidaandel, og lederen samtidig motsetter seg at reineieren får egen siidaandel.

11.4.4 § 4–4. Sideordnet rekrutteringsandel

1. Ansvarlig leder av en siidaandel kan, når han eller hun har fylt 50 år, bestemme at det skal etableres en sideordnet rekrutteringsandel knyttet til siidaandelen.

   Ansvaret som leder av en slik andel kan bare overlates til et barn, et barnebarn eller en annen av den yngre generasjon som har rett til å eie rein i siidaandelen, jf. § 4–9. Lederen av den sideordnede rekrutteringsandelen må være myndig og må ha deltatt i alle sider av arbeidet i reindriften sammen med lederen i minst tre år.

   Lederen for den sideordnede rekrutteringsandelen har samme rettigheter og plikter som en leder av ordinær siidaandel, med mindre noe annet følger av loven her.

2. Ved etablering av sideordnet rekrutteringsandel gjelder § 4–3 nr. 2 annet og tredje ledd tilsvarende.

3. Det kan ikke etableres mer enn én sideordnet rekrutteringsandel til hver siidaandel. 4

   Ansvaret som leder av den sideordnede rekrutteringsandelen kan overføres til person som nevnt i nr. 1 annet ledd dersom lederen for siidaandelen samtykker.

4. Dersom lederen for siidaandelen dør eller trekker seg som ansvarlig leder, inngår den sideordnede rekrutteringsandelen i siidaandelen med lederen av den sideordnede rekrutteringsandelen som ny leder.

5. Melding om etablering av sideordnet rekrutteringsandel skal sendes fylkesreindriftsstyret som skal kontrollere at de formelle vilkår for etablering av sideordnet rekrutteringsandel er oppfylt.

6. Lederen av siidaandelen og lederen av den sideordnede rekrutteringsandelen kan avtale at rekrutteringsandelen blir ordinær siidaandel og at den tidligere siidaandelen blir en sideordnet andel (generasjonsandel). Bestemmelsene i nr. 1 tredje ledd og nr. 5 gjelder tilsvarende.

   Ansvaret som leder av den nye sideordnede andelen kan ikke overføres til andre. Ansvaret som leder av den nye siidaandelen kan overføres etter reglene i § 4–7.

Merknader til § 4-4

Utvalget vil foreslå at det i tilknytning til en siidaandel åpnes adgang til å etablere en sideordnet andel – betegnet som sideordnet rekrutteringsandel – som skal sikre en smidig generasjonsovergang. Se nærmere om bakgrunnen for forslaget foran under punkt 9.3.3. Den sideordnede rekrutteringsandelen skal i utgangspunktet ha samme rettigheter, ansvar og forpliktelser som en siidaandel. Ordet sideordnet rekrutteringsandel er valgt for å peke på at den er knyttet til en ordinær siidaandel og skal sikre den yngre generasjons rettigheter.

Opprettelsen av sideordnet rekrutteringsandel innebærer at ansvaret for den ordinære siidaandelen ikke kan overføres til andre enn lederen for den sideordnete andelen, jf. § 4–7 nr. 1, sammenholdt med nærværende paragraf nr. 4 og 6. Det er lederen for den sideordnede andelen som på sikt skal overta ansvaret for den ordinære siidaandelen.

Grensen på 50 år for etablering av sideordnet rekrutteringsandel er satt for å sikre formålet med rekrutteringandel, nemlig generasjonsovergang. Uten en slik aldersgrense kunne etablering av rekrutteringsandel bli benyttet i andre hensikter, og man kunne risikere å få en øyeblikkelig fordobling av alle siidaandeler ved ordningens gjennomføring.

Der ektefeller eller samboere sammen er ledere for siidaandelen kan sideordnet rekrutteringsandel etableres når en av dem har fylt 50 år.

Nr. 1 første ledd bestemmer at det er lederen av en siidaandel som kan etablere en sideordnet rekrutteringsandel og selv utpeke lederen for denne. Er ektefeller/samboere sammen ansvarlig for siidaandelen, må de være enige om hvem som skal utpekes til leder av rekrutteringsandelen.

Etablering av en sideordnet rekrutteringsandel krever altså ikke samtykke av andre ansvarlige ledere innenfor siidaen.

Nr. 1 annet ledd angir hvem som kan få lederansvaret for en sideordnet rekrutteringsandel. Det er for det første barn eller barnebarn til lederen av den ordinære siidaandelen.

Utvalget foreslår videre at også andre nære slektninger kan utpekes som leder av rekrutteringsandelen. Det gjelder dem som tilhører personkretsen som nevnt i § 4–9, men bare dem som er av en yngre generasjon enn lederen.

Adgangen til etablering av rekrutteringsandel for andre enn barn eller barnebarn gir mulighet for den som selv ikke har barn eller barnebarn som vil gå inn i driften, å kunne sikre seg hjelp. For medhjelperen innebærer regelen mulighet til å få fortsette innenfor reindriften. Det er imidlertid presisert at vedkommende må tilhøre den yngre generasjon, dvs. en generasjon yngre enn lederen av siidaandelen. Man kan altså ikke utpeke en jevnaldrende slektning til leder for rekrutteringsandelen. Hensikten med rekrutteringsandelen er som nevnt å bidra til en smidig generasjonsovergang, og legge forholdene til rette for reindrift i neste generasjon.

Bare personer som er myndige, kan få ansvaret som leder av rekrutteringsandel. I tillegg må vedkommende ha arbeidet i minst tre år innenfor alle sider av reindriften sammen med lederen av siidaandelen. Et barn som har vært med i foreldrenes reindrift fra barnsben av, vil normalt ha oppfylt dette vilkåret når han eller hun blir myndig. Det er altså ikke nødvendig å arbeide ytterligere tre år etter nådd myndighetsalder.

Kravet om tre års arbeid skal sikre at den som gis ansvar for en sideordnet rekrutteringsandel har forutsetninger for å få et slikt lederansvar. Kravet skal også sikre at vedkommende kjenner forholdene innenfor den siida hvor han eller hun nå får et medansvar.

Nr. 1 tredje ledd: Leder for rekrutteringsandelen har de samme rettigheter og plikter som lederen for siidaandelen, men med de begrensninger som følger av at det dreier seg om en sideordnet andel . Dette innebærer blant annet at lederne for begge andelene må drive i fellesskap. Lederen for den sideordnede rekrutteringsandelen kan ikke flytte til et annet distrikt eller geasseorohat uten samtykke fra lederen av den ordinære siidaandelen.

Men lederen for rekrutteringsandelen er ikke i alle henseende underordnet den ordinære siidaandelen. Lederen av en rekrutteringsandel må for eksempel i likhet med andre ledere innenfor siidaen være enig i etableringen av en eventuell ny siidaandel i henhold til § 4–3. Det er lederen for rekrutteringsandelen som skal være med å føre reindriften videre i neste generasjon, og det er derfor viktig at han eller hun har innflytelse over hvem som blir de fremtidige samarbeidspartnerne.

Lederen av en rekrutteringsandel har også stemmerett på årsmøtet i distriktet og i siidaen, men han eller hun har bare to stemmer, jf. § 8–8.

Er den som får en sideordnet rekrutteringsandel gift, vil ektefellen også bli leder for rekrutteringsandelen, jf. reglene i § 4–5 nr. 1. Tilsvarende gjelder for samboer som omfattes av reglene i § 4–5 nr. 2.

Lederen av den sideordnede andel kan ikke selv etablere en sideordnet andel, og kan heller ikke uten samtykke av lederen for siidaandelen overdra lederansvaret til andre, jf. bestemmelsen i nr. 3. Se om forholdet mellom ordinær siidaandel og sideordnet rekrutteringsandel foran under punkt 9.3.3.

Nr. 2: Ved etablering av den sideordnede rekrutteringsandelen må man ta hensyn til de samme forhold som ved etablering av siidaandel, jf. henvisningen til § 4–3 nr. 2 annet og tredje ledd, og det vises til merknadene til disse bestemmelsene.

Som nevnt er bakgrunnen for regelen å sikre en smidig generasjonsovergang. Dette innebærer at lederen for rekrutteringsandelen normalt vil tilhøre generasjonen etter lederen av den ordinære siidaandelen. Det er da også uttrykkelig sagt at barn eller barnebarn kan bli leder av rekrutteringsandelen. Er det en annen slektning som blir leder av rekrutteringsandelen, må også denne tilhøre en yngre generasjon enn lederen av siidaandelen, jf. nr. 1 annet ledd.

På samme måte som ved opprettelse av nye siidaandeler, se § 4–3, må man ved etableringen av sideordnet andel holde seg innenfor det reintall som er fastsatt for siidaen, jf. § 9–4. Hvor det er fastsatt et reintall pr. siidaandel innenfor siidaen, se § 9–4 femte ledd første setning, burde man kanskje kreve at reintallet for den sideordnede rekrutteringsandel og den siidaandel den springer ut av, samlet sett ikke måtte overstige reintallet for en siidaandel. Dette er imidlertid et system det kan være vanskelig å håndheve. Riktignok kan den foreslåtte regel innebære at andre andeler må redusere etterhvert som den sideordnede andel blir større, men siden alle siidaandelene har adgang til å opprette sideordnet andel, vil ikke denne ordningen føre til urimelige forskjeller internt.

Også ved etablering av sideordnet rekrutteringsandel oppstår spørsmålet om hvilken siida reintallet refererer seg til. Det vises her til det som er sagt i merknadene til § 4–3 nr. 2.

Nr. 3: Det kan ikke opprettes mer enn én sideordnet rekrutteringsandel til hver ordinære siidaandel. Er det således mer enn ett barn som ønsker å ha siidaandel, kan siidaandel for disse bare etableres ved enighet mellom alle siidaandelene. Også lederne av de sideordnede andelene må samtykke, siden disse andelene som nevnt har samme rettigheter som de ordinære andelene, jf. nr. 1 tredje ledd.

Den sideordnede rekrutteringsandelen er bundet til siidaandelen på den måten at den sideordnede andel ikke kan overdras uten samtykke av ansvarlig leder for den siidaandel som den er sprunget ut av. 5

Nr. 4: Dør lederen for siidaandelen som den sideordnede andelen er rekruttert fra, eller avvikler vedkommende, skjer det en automatisk sammenslåing av siidaandelen og rekrutteringsandelen med lederen av rekrutteringsandelen som ny leder for den ordinære siidaandelen, jf. nr. 4. Ny sideordnet rekrutteringsandel kan da opprettes.

Nr. 5: På samme måte som ved etablering av ny siidaandel, jf. § 4–3, skal etablering av sideordnet rekrutteringsandel meldes til fylkesreindriftsstyret, som skal kontrollere at de formelle vilkår foreligger. Først når det er gjort, får etableringen rettsvirkninger.

Nr. 6: Forholdene kan utvikle seg slik at det er naturlig at lederen av rekrutteringsandelen inntar den rollen som lederen av siidaandelen har hatt. De to kan da avtale å bytte plass. Rekrutteringsandelen blir en ordinær siidaandel. Dette innebærer blant annet at denne andelen disponerer fem og ikke to stemmer på distrikts- og siidaårsmøte.

Den tidligere siidaandelen blir nå en sideordnet andel og er underlagt de samme regler som gjelder for rekrutteringsandelen. Men det er selvfølgelig ikke naturlig å kalle den en rekrutteringsandel. Den er nå å betrakte som en pensjonist- eller generasjonsandel. Denne andelen kan ikke overdras, og når lederen dør, blir denne andelen en del av den ordinære siidaandelen.

Det er ikke grunn til å legge begrensninger på adgangen til å overdra en slik ordinær siidaandel, siden den på sikt ikke skal overtas av den sideordnede generasjonsandelen. Den ordinære siidaandelen må derfor kunne overdras etter reglene i § 4–7. Ny rekrutteringsandel kan derimot ikke etableres så lenge den sideordnede generasjonsandelen består.

11.4.5 § 4–5. Ektefelles/samboers stilling

1. Dersom ansvarlig leder av en siidaandel er eller blir gift, vil begge ektefeller være ansvarlige ledere av siidaandelen. Det gjelder selv om bare den ene ektefelle fyller vilkårene i § 4–1 første ledd. Slik felles siidaandel innebærer at ektefellene står solidarisk ansvarlige som ledere av siidaandelen.

   Hvis ektefellene er enige om at bare den ene skal stå som ansvarlig leder, må de gi melding om dette i reindriftsmeldingen, jf. § 4–11.

   Ektefeller som er ansvarlig leder for hver sin siidaandel, vil under ekteskapet være underlagt de samme regler som om de hadde felles ledelse av en siidaandel etter reglene i første ledd.

2. Bestemmelsen i nr. 1 gjelder tilsvarende for to ugifte personer som lever sammen (samboerpar) dersom paret enten

   1. har (eller har hatt) felles barn

   2. tidligere har vært gift med hverandre, eller

   3. har levet sammen i fem år.

Merknader til § 4-5

Nr. 1 første ledd svarer til bestemmelsen i § 4 annet ledd annen setning i 1978-loven. Har ektefeller felles siidaandel, er de også sammen ansvarlige for alle forpliktelser.

Nr. 1 annet ledd: Det er for så vidt positivt at ektefeller blir ledere i fellesskap, men dette fellesskapet har også en ansvarsside. For den ektefelle som kun eier noen få rein uten selv å ha reindrift som hovednæring, kan dette fellesansvaret ramme hardt. Det må i slike tilfeller være adgang for ektefellene å bestemme at bare den ene ektefellen skal stå som leder. Også andre kan jo eie rein i hjorden uten å bli solidarisk ansvarlige sammen med lederen for siidaandelen, og det er ingen grunn til å ha strengere regler for ektefeller.

En slik adgang for ektefellen til å fraskrive seg solidaransvaret gjennom fraskrivelse av retten til å være ansvarlig leder, vil være i overensstemmelse med de regler som ellers gjelder for ektefeller. En ektefelle har i mange tilfeller behov for ikke å bli identifisert med den annen ektefelle, jf. for eksempel regelen i ekteskapsloven av 4. juli 1991 nr. 47 § 40 om at en ektefelle alene er ansvarlig for den gjeld vedkommende stifter. Et unntak har vi riktignok i skattebetalingsloven av 21. november 1952 nr. 2 § 37 som bestemmer at ektefeller er solidarisk ansvarlige for skatt de er ilignet under ett; men en ektefelle kan unngå dette solidaransvaret ved å be om særskilt ligning.

Ektefellene bør derfor kunne gi melding om at de ikke skal være felles ansvarlig for siidaandelen. Utvalget viser for øvrig her til forslag til reindriftsplan utarbeidet av Sametingets reindriftsplanutvalg, avgitt 30. mai 2000, punkt 13.1.

Det som her er sagt om adgangen til ikke å stå som medansvarlig leder, vil også gjelde i de tilfellene der begge ektefeller har hver sin siidaandel, jf. nr. 1 tredje ledd . Den ektefelle som ikke fører seg opp som innehaver på meldingen, vil i så fall ha en sovende siidaandel så lenge ekteskapet eller samlivet varer.

Bestemmelsen i nr. 1 tredje ledd innebærer at selv om ektefellene har hver sin siidaandel, vil de under ekteskapet rettslig sett ikke stå i noen annen stilling enn de ektefeller som sammen er ledere for én siidaandel. Ved opphør av ekteskapet blir det rettslig sett igjen to siidaandeler, se § 4–6.

Bestemmelsen i nr. 2 er ny, og her er det foreslått at visse typer samboerskap likestilles med ekteskap i forhold til retten til å eie rein, samt være leder av siidaandel. Det er gitt kriterier for hvem som skal regnes som samboere. Kriteriene er hentet fra andre lover som likestiller ektefeller og samboere. De samboerforhold som kommer inn under reglene, er de samboerforhold der paret har barn sammen eller der paret tidligere har vært gift med hverandre, jf. til sammenligning folketrygdloven av 28. februar 1997 nr. 19 § 1–5.

Videre er også tatt med samboerforhold der paret ikke har felles barn, men som har vart i minst fem år. Utvalget mener at også samboerforhold uten barn kan være så faste at de i relasjon til reglene i reindriftsloven bør likestilles med ekteskap. I andre sammenhenger, se f.eks. lov om husstandsfelleskap av 4. juli 1991 nr. 45, er grensen satt ved to år. I forhold til de regler vi her har med å gjøre, mener utvalget at to år er for kort tid, og har derfor funnet at fem års varighet er en passende tid før slike samboerskap omfattes av reglene.

11.4.6 § 4–6. Opphør av ekteskap eller samboerskap

Har siidaandelen vært drevet i fellesskap mellom ektefeller/samboere, jf. § 4–5, og en av ektefellene/samboerne dør, blir gjenlevende ektefelle/samboer ansvarlig leder alene. Dette gjelder selv om gjenlevende ektefelle/samboer ikke fyller vilkårene i § 4–1 første ledd.

Dersom ekteskapet eller samboerskapet opphører på annen måte enn ved død, mister den ektefelle/samboer som har fått medansvar gjennom ekteskapet/samboerskapet, rett til å stå som medansvarlig leder. Ektefellene/samboerne kan imidlertid avtale at vedkommende fortsatt skal eie rein i siidaandelen og eventuelt alene skal ha lederansvaret for siidaandelen. Dette gjelder selv om vedkommende ikke fyller vilkårene i § 4–1 første ledd.

Endringer i lederansvaret etter første og annet ledd skal meldes til fylkesreindriftsstyret.

Merknader til § 4-6

Bestemmelsen har regler om de tilfeller der ektefellene/samboerne har hatt felles siidaandel.

Første ledd regulerer forholdene ved død. Etter denne bestemmelsen vil gjenlevende uten videre overta lederansvaret alene. Har ektefellene/samboerne ikke sammen stått ansvarlige for siidaandelen, vil gjenlevende ikke ha noen fortrinnsrett til å overta ledelsen av siidaandelen. En overtagelse må i så fall skje etter reglene i § 4–7.

Hvis begge ektefeller/samboere har hatt hver sin siidaandel, vil gjenlevendes overtagelse av avdødes andel, medføre bortfall av den ene andelen. Hvis avdødes siidaandel derimot overtas av barn, barnebarn eller medhjelper etter § 4–7, vil gjenlevende ektefelle/samboer kunne reaktivere sin egen siidaandel, jf. foran merknad til nr. 1 tredje ledd.

Annet ledd regulerer forholdet ved skilsmisse og samlivsbrudd. Bestemmelsen innebærer at den ektefelle som gjennom ekteskap har fått et medansvar for siidaandelen, mister dette medansvaret ved separasjon eller skilsmisse. For samboerskap gjelder det samme ved samlivsbrudd.

Ektefellene eller samboerne som har gått fra hverandre, kan imidlertid avtale at den som mister sitt medansvar fortsatt skal få eie rein i siidaandelen, og de kan også avtale at vedkommende alene skal overta ansvaret for siidaandelen. Det er i dag en slik adgang etter reglene i 1978-loven § 3 tredje ledd, men det forutsetter områdestyrets samtykke. Utvalget kan ikke se at det er nødvendig å videreføre kravet om samtykke fra myndighetene. Er partene enige om at den annen skal videreføre driften, må det skyldes at den som har førsteretten selv ikke er interessert i å drive videre, og at den annen har deltatt i driften i så høy grad at det ikke er unaturlig at vedkommende fortsetter som eneansvarlig for driften. Det kan da i tillegg ikke være nødvendig med myndighetenes samtykke.

Hvis ektefellene eller samboerne har hver sin siidaandel, følger det av § 4–5 nr 1. tredje ledd, jf. nr. 2, at disse under samlivet blir behandlet som én siidaandel. Ved ekteskapets eller samboerskapets opphør blir siidaandelene påny betraktet som to separate, og partene blir ansvarlig leder for hver sin.

Det kan i et slikt tilfelle være vanskelig for begge å fortsette reindriften innenfor samme siida.

11.4.7 § 4–7. Overføring av ansvaret som leder av en siidaandel

1. Dersom sideordnet rekrutteringsandel som nevnt i § 4–4 ikke er etablert, kan lederen av en siidaandel overføre ansvaret som leder av andelen til et barn, et barnebarn eller annen person som i henhold til § 4–9 har rett til å eie rein i siidaandelen.

   Den nye lederen av siidaandelen må være myndig og må ha deltatt i alle sider av arbeidet i reindriften sammen med lederen i minst tre år. Fylkesreindriftsstyret kan likevel i særlige tilfelle godkjenne overføring til barn eller barnebarn som ikke i tre år har deltatt i alle sider ved reindriften eller som ikke er myndige.

   Ved overføring av lederansvaret for en siidaandel har tidligere leder fortsatt rett til å eie rein i siidaandelen, jf. § 4–9 annet ledd.

2. Dersom lederen av en siidaandel dør uten at det er truffet beslutning som nevnt i nr. 1, har et barn, et barnebarn eller annen slektning som nevnt i § 4–9 rett til å overta ansvaret for siidaandelen med mindre gjenlevende ektefelle eller samboer overtar ansvaret etter reglene i § 4–6.

   Bestemmelsen i nr. 1 annet ledd gjelder tilsvarende.

3. Melding om overføring av siidaandel skal sendes fylkesreindriftsstyret som skal kontrollere at de formelle vilkår for overføring foreligger.

Merknader til § 4-7

Denne paragrafen er ment å regulere situasjonen dersom lederen av en siidaandel enten beslutter å trekke seg som leder eller dør.

Etter nr. 1 første ledd kan en som ikke lenger ønsker å være leder av siidaandel, overføre ledelsen til et barn, et barnebarn eller annen person som etter § 4–9 har rett til å eie rein i siidaandelen. Alternativet vil være å avvikle siidaandelen, jf. § 4–8. En forutsetning for overføring av ansvaret som leder – og dermed videreføring av siidaandelen – er at det ikke er opprettet sideordnet rekrutteringsandel, jf. § 4–4. I så fall vil lederen av den sideordnede andelen automatisk overta også ledelsen av den ordinære siidaandelen, jf. § 4–4 nr. 4, dersom lederen for den ordinære siidaandelen trekker seg eller dør.

Nr. 1 annet ledd oppstiller et krav om at den som skal overta siidaandelen alltid skal være myndig, dvs. over 18 år. Vilkåret kan ikke fravikes. Kravet til myndighet gjelder som hovedregel også for barn og barnebarn, men her kan fylkesreindriftsstyret i særlige tilfeller godkjenne overdragelse til umyndig barn eller barnebarn. Utvalget viser her til forarbeidene til 1978-loven § 4 første setning. I Ot. prp. nr. 28 (1994–95) s 41 heter det at overdragelse til umyndig kan godkjennes i de tilfeller der myndighetskravet vil virke urimelig, og det fremstår som ubetenkelig å la en umyndig overta driftsenheten. En godkjenning fra fylkesreindriftsstyret av overføring til en umyndig forutsetter at en annen er ansvarlig for siidaandelen inntil vedkommende blir myndig. Et slikt krav følger av vergemålsloven av 22. april 1927 nr. 3.

Det kan også gjøres unntak fra kravet om tre års arbeid i driften. Det kan tenkes tilfeller der et barn har kommet relativt sent inn i reindriften, f.eks. fordi vedkommende i tidlige barneår har bodd i andre deler av landet. Vedkommende kan likevel få overta siidaandelen hvis det godtgjøres at vedkommende kan få opplæring på annen måte, og andre reineiere i siidaen er villige til å bistå vedkommende.

Nr. 2 inneholder regler om overdragelse av siidaandel ved død. Når det gjelder den nærmere forståelse av bestemmelsen, vises det til merknadene til nr. 1. Også når lederen av siidaandelen dør, må det barn eller barnebarn som overtar ansvaret som hovedregel være myndig, men fylkesreindriftsstyret kan gjøre unntak. En medhjelper som overtar, må alltid være myndig, og her kan det ikke gjøres unntak. Se merknadene til nr. 1 annet ledd.

Bestemmelsen innebærer at andre reineiere i siidaen må respektere en overføring av en siidaandel ved død. Lederansvaret for siidaandelen kan imidlertid ikke overtas av hvem som helst, bare av kretsen av personer som nevnt i § 4–9 første ledd. Bestemmelsen regulerer ikke det nærmere forhold mellom de som fyller vilkårene for overtagelse. Forholdet mellom dem må løses etter de alminnelige regler i skifteloven av 21. februar 1930 og arveloven av 3. mars 1972 nr. 5.

Utvalget har vurdert om det bør gis regler om hvem som skal overta lederansvaret for siidaandelen hvis arvingene ikke er enige, om det f.eks. skal gis regler om fortrinnsrett for eldste barn. Utvalget har ikke funnet det riktig å innføre slike regler, fordi det i for sterk grad kan bryte med det som har vært praksis. Man har således ingen slik eldsterett i reindriften som vi kjenner fra norsk bonderett. Snarere har man hatt en yngsterett ved arveoppgjør i det samiske samfunn. Men man kan vanskelig la yngste barn få en lovbestemt rett til å overta ansvaret, fordi en slik regel kan slå galt ut hvis arvelateren dør i ung alder, og det yngste barnet er for ung til å overta ansvaret.

Det er her ikke foreslått at gjenlevende ektefelle/samboer skal ha en fortrinnsrett til å overta lederansvaret for siidaandelen. Det dreier seg her om de tilfeller der gjenlevende ikke har et fellesansvar for ledelsen av siidaandelen. Har gjenlevende del i ansvaret for siidaandelen, gjelder bestemmelsen i § 4–6 første ledd.

11.4.8 § 4–8. Avvikling av siidaandel

Dersom ansvarlig leder for en siidaandel beslutter å avvikle sin reindrift eller dør uten at ansvaret overføres til en annen etter reglene i § 4–7, eventuelt overtas etter reglene i § 4–4 nr. 4, skal siidaandelen oppløses og reinen selges med mindre den inngår i en annen siidaandel eller i en sideordnet rekrutteringsandel. Styret i sommersiidaen, jf. § 8–11, eller den kontaktperson som er valgt etter § 8–12 fjerde ledd, skal påse at siidaandel avvikles. Kostnadene ved avviklingen skal dekkes av inntektene fra salg av reinen.

Dersom ansvarlig leder for en sideordnet rekrutteringsandel beslutter å avvikle sin reindrift eller dør uten at ansvaret er overført til en annen etter reglene i § 4–4 nr. 3 annet ledd, går andelen inn i den siidaandelen som rekrutteringsandelen ble etablert ut fra.

Melding om avvikling etter første og annet ledd skal sendes til fylkesreindriftsstyret.

Hvis en siidaandel eller en sideordnet rekrutteringsandel har hatt et reintall på under 50 i fem år, må den avvikles som siidaandel. Beslutningen om avvikling treffes av fylkesreindriftsstyret. Fylkesreindriftsstyret skal det fjerde året med et reintall på under 50 varsle lederen av siidaandelen om den forestående avvikling. Varslingen må skje minst seks måneder før fristen for innsending av neste års reindriftsmelding. Bestemmelsen om gjennomføring av avvikling i første ledd får tilsvarende anvendelse.

En som avvikler sin siidaandel eller sideordnet rekrutteringsandel, har likevel rett til å eie rein i en siidaandel i siidaen etter reglene i § 4–9 tredje ledd.

Merknader til § 4-8

Første ledd: Hvis en siidaandel avvikler, vil lederen selv normalt sørge for at dyrene slaktes eller inngår i en annen siidaandel. Hvis avviklingen skjer på grunn av dødsfall, er det arvingene som normalt vil sørge for den nødvendige avvikling. Normalt vil nok ledelsen av siidaandelen bli overtatt av en nær slektning etter reglene i § 4–7. Er det i tilknytning til siidaandelen etablert en sideordnet rekrutteringsandel, vil lederen av denne overta ansvaret, jf. § 4–4 nr. 4. Men hvis så ikke skjer, er det siidaen som må sørge for å selge dyrene. Ansvaret for dette ligger hos styret hvis styre for siidaen er opprettet, jf. § 8–11. Hvis slikt styre ikke er opprettet, ligger ansvaret hos den som er utpekt som kontaktperson for siidaen, jf. § 8–12 fjerde ledd.

Annet ledd regulerer forholdet der lederen for en sideordnet rekrutteringsandel avvikler sin driftsenhet eller dør. Så sant overføring ikke er skjedd etter § 4–4 nr. 3 annet ledd, overtar lederen for den siidaandel som rekrutteringsandelen er etablert ut fra, ansvaret for reinen i rekrutteringsandelen. En slik avvikling innebærer at lederen for den ordinære siidaandelen kan etablere en ny sideordnet rekrutteringsandel for en annen person som fyller vilkårene i § 4–4.

Tredje ledd er en naturlig konsekvens av meldeplikten ved etablering av en siidaandel eller sideordnet rekrutteringsandel, jf. § 4–3 nr. 2 fjerde ledd og § 4–4 nr. 5, eller ved overføring av ledelsen av siidaandel, jf. § 4–6 tredje ledd og § 4–7 nr. 3.

Fjerde ledd: For å være ansvarlig leder av en siidaandel, må man ha ansvar for en reinhjord. Uten et visst antall dyr er det også meningsløst å snakke om ansvar. Det er dessuten nødvendig å unngå «tomme» enheter, slik man har sett eksempler på når det gjelder driftsenheter etter 1978-lovens regler. Derfor har utvalget foreslått at siidaandelen faller bort hvis reintallet kommer under et visst minstenivå. Det kan imidlertid være store svingninger innenfor reindriften. Rovdyr, låste beiter eller ulykker kan gjøre store inngrep i en reinflokk, og det er derfor først når reintallet over år har vært under minstenivået, at siidaandelen faller bort. Når reintallet i fem år har vært under 50, er reindriften kommet ned på et så lavt nivå at det ikke er naturlig å opprettholde andelen som en egen enhet med de rettigheter og plikter som følger med dette.

Det påpekes at de fem årene uansett ikke begynner å løpe før de foreslåtte reglene er trådt i kraft.

Det som her er sagt, vil gjelde tilsvarende for sideordnet rekrutteringsandel. Hvis en slik andel faller bort på grunn av lavt reintall, vil leder av den ordinære siidaandelen kunne etablere en ny rekrutteringsandel. Leder kan la den samme personen som nettopp har mistet sin rekrutteringsandel, bli leder av den nye. Men det er vel grunn til å tro at lederen denne gangen vil overveie å velge en annen.

Når en siidaandel fire år på rad har hatt et reintall på under 50, skal leder varsles om at avvikling vil finne sted hvis ikke reintallet ved neste melding er over 50.

Varsling er nødvendig for å forberede vedkommende på at avvikling vil kunne finne sted. Vedkommende får dermed mulighet til å bygge opp reinflokken til et antall på 50 eller mer. Varsling er også påkrevet for å forberede reineieren slik at han eventuelt kan sørge for at de resterende rein kan bli registrert i en annen siidaandel.

11.4.9 § 4–9. Rein som kan inngå i siidaandel

Foruten lederens egne rein, kan siidaandelen omfatte rein som tilhører følgende personer forutsatt at de oppfyller vilkårene i § 4–1 og § 7–3:

1. Leders ektefelle eller samboer, jf. § 4–5 nr. 2.

2. Leders slektninger i rett opp- eller nedstigende linje.

3. Leders søsken og søskens barn.

4. Leders tanter og onkler (dvs. søsken av leders foreldre) og deres barn.

5. Ektefelle eller samboer, jf. § 4–5 nr. 2, til slektninger som nevnt i b, c og d.

6. Slektninger som nevnt i b, c og d av leders ektefelle eller samboer, jf. § 4–5 nr. 2.

En person som har hatt rein i en siidaandel som blir overført til en ny leder, skal fortsatt ha adgang til å eie rein i siidaandelen, selv om vedkommende i forhold til den nye lederen ikke tilhører kretsen av de personer som er nevnt i første ledd bokstav a-f. Det samme gjelder der siidaandelen overtas av lederen for den sideordnede rekrutteringsandelen.

Blir siidaandelen avviklet etter § 4–8, kan en som eier rein i siidaandelen få inngå i en annen siidaandel innenfor sommersiidaen, selv om vedkommende ikke tilhører kretsen av de personer som er nevnt i første ledd bokstav a-f.

Hvis sterke grunner taler for det, kan fylkesreindriftsstyret gi samtykke til at også andre enn de som omfattes av de foregående ledd, kan eie rein i siidaandelen, forutsatt at de fyller vilkårene i § 4–1 og § 7–3.

Merknader til § 4-9

Siidaandelen kan bestå av rein som tilhører andre enn leder. En parallell regel har vi i 1978-loven § 4 annet ledd sjette setning. Som vist foran under punkt 6.2.4 er det visse begrensninger i disse reglene som slår uheldig ut. Utvalget har vurdert å ikke ha andre begrensninger for å eie rein enn kravet om reinmerke i § 7–3. Men med en så vid personkrets som det da ville bli snakk om, kan lederen av siidaandelen få vanskeligheter med å motstå et press fra andre om å få ha rein i siidaandelen. Med en så vid personkrets måtte det dessuten gis regler for hvem av reineierne som skulle ha reindriftsrettigheter. Alle kunne ikke få de rettigheter som er nevnt i lovutkastet kap. 5.

Bestemmelsen i § 4–9 angir altså hvem som kan eie rein i en siidaandel, men dette betyr ikke at personene her kan kreve å få ha rein i siidaandelen. Det er lederen for siidaandelen som etter § 4–2 annet ledd avgjør om noen av de som er nevnt i § 4–9 skal få eie rein i siidaandelen, jf. merknadene til § 4–2 annet ledd.

Et grunnvilkår for adgang til å eie rein i en siidaandel er at vedkommende fyller vilkårene i § 4–1 og § 7–3. Det vises for så vidt til merknadene til disse paragrafene.

I tillegg må vedkommende stå i et slikt forhold til den ansvarlige lederen av siidaandelen som angitt i første ledd bokstav a–f. Særlige problemer kan oppstå dersom lederansvaret overføres eller siidaandelen avvikles; dette er søkt regulert i annet og tredje ledd. I fjerde ledd har man åpnet adgang til å gjøre unntak fra kravet om persontilknytning i første ledd.

Etter første ledd bokstav a har leders ektefelle eller samboer rett til å eie rein. Som samboer etter denne bestemmelsen regnes den som fyller vilkårene i § 4–5 nr. 2. Selv om vedkommende ikke fyller vilkårene for rett til reinmerke etter § 7–3 første ledd, vil han eller hun gjennom ekteskapet eller samboerskapet få rett til reinmerke etter § 7–3 tredje ledd. Regelen i bokstav a har bare selvstendig betydning der ektefelle/samboer ikke er medansvarlig for siidaandelen etter § 4–5.

Etter første ledd bokstav b kan leders barn, barnebarn mv. nedover eie rein i siidaandelen. Det samme gjelder lederens foreldre, besteforeldre og oldeforeldre.

Etter første ledd bokstav c kan siidaandelens leders søsken samt nieser og nevøer eie rein i siidaandelen. Retten til å eie rein går derimot ikke videre nedover denne sidelinjen. Barn av nieser og nevøer vil således ikke kunne eie rein i sin grandonkels eller grandtantes siidaandel, med mindre de kommer inn under reglene i annet eller tredje ledd.

Etter første ledd bokstav d kan siidaandelens leders tanter og onkler som er barn av lederens besteforeldre, eie rein i siidaandelen. Og det samme gjelder deres barn igjen. Deres etterkommere kan imidlertid bare eie rein i siidaandelen hvis de fanges opp av reglene i annet og tredje ledd.

Første ledd bokstav e bestemmer at ektefellen eller samboeren til noen av de slektninger som er nevnt i bokstav b, c, og d også kan eie rein i siidaandelen, forutsatt at vedkommende har rett til reinmerke, jf. § 4–1 og § 7–3 første og annet ledd. Bestemmelsen innebærer at f.eks. svigerbarn kan ha rein i siidaandelen, og dermed ha sin rein i samme flokk som ektefellen. Dette gir dagens regler ikke åpning for, noe som er uheldig.

Men forutsetningen for å nyte godt av bestemmelsen her er at ektefellen/samboeren har en selvstendig rett til reinmerke etter § 7–3. Det er bare i de tilfellene der man er ektefelle/samboer til lederen av siidaandelen at man gjennom ekteskap/samboerskap kan få reinmerke, jf. § 7–3 tredje ledd. Når det gjelder personkretsen i første ledd bokstav a–e, vises til figur 11.1.

Bestemmelsen i første ledd bokstav f gir slektningene til lederens ektefelle/samboer adgang til å eie rein i siidaandelen. Kretsen av slektninger er den samme som nevnt i bokstavene b, c og d, se figur 11.2.

Dette betyr at ektefellens/samboerens særkullsbarn og -barnebarn kan eie rein i siidaandelen. Dette samme gjelder ektefellens/samboerens foreldre og besteforeldre, jf. bokstav b. Videre kan ektefellens/samboerens søsken og deres barn, jf. bokstav c, eie rein i siidaandelen. Det samme kan ektefellens/samboerens tanter og onkler, dvs. foreldrenes søsken, og deres barn.

Denne adgangen for ektefellens/samboerens slektninger til å eie rein i siidaandelen gjelder også der ektefellen/samboeren til lederen er død, men ikke ved skilsmisse eller samlivsbrudd. Unntak kan imidlertid gjøres etter bestemmelsen i fjerde ledd. Nettopp ved separasjon eller skilsmisse kan det foreligge sterke grunner for å fravike personkretsreglene i § 4–9, se merknadene til fjerde ledd.

Som det fremgår av bestemmelsen i første ledd, må ektefellens/samboerens slektninger ha rett til reinmerke etter § 7–3 første og annet ledd.

Bestemmelsen i første ledd bokstav f har bare selvstendig betydning der ektefellen/samboeren ikke er medansvarlig for ledelsen av siidaandelen, jf. § 4–5 nr. 1 annet ledd. I så fall følger adgangen for de nevnte slektningene til å eie rein i siidaandelen av bestemmelsene i første ledd bokstav b, c og d.

Her som ellers er det reglene i § 4–5 nr. 2 som avgjør hvem som regnes som samboer.

Annet ledd: Ifølge 1978-loven vil en reineier som overdrar sin driftsenhet til en niese eller nevø, miste retten til å eie rein i driftsenheten. Dette er en lite heldig regel, som kan hindre overdragelse av driftsenhet til andre. For å unngå tilsvarende situasjoner for så vidt gjelder den foreslåtte ordning med siidaandeler, foreslår utvalget at en som overfører lederansvaret for sin siidaandel, fortsatt skal kunne eie rein i siidaandelen, jf. § 4–7 nr. 1 tredje ledd der dette er presisert. Det samme gjelder andre som har hatt rein i siidaandelen, men som i forhold til den nye lederen faller utenfor personkretsen som nevnt i første ledd bokstav a-f.

Retten er begrenset til dem som ifølge reindriftsmeldingen, jf. § 4–10, var registrert som reineiere i siidaandelen da siidaandelen ble overdratt.

Tredje ledd: Lederen av en siidaandel kan ønske å avvikle sin reindrift uten at lederansvaret for siidaandelen blir overført til en annen etter regelen i § 4–7 nr. 1, jf. § 4–4 nr. 6. Det må i så fall skje en avvikling av siidaandelen, dvs. at reinen enten må «overføres» til en annen siidaandel eller slaktes. I et slikt tilfelle bør man etter utvalgets mening se bort fra kravet til persontilhørighet, dersom lederen i en annen siidaandel er villig til å la reinen fra den avviklede siidaandel gå inn i dennes siidaandel.

Bestemmelsen i tredje ledd åpner derfor for at de kan ha sin rein i en annen siidaandel i sommersiidaen. Adgangen er begrenset til andre siidaandeler i sommersiidaen.

Retten er dessuten begrenset til dem som ifølge reindriftsmeldingen, jf. § 4–10, var registrert som reineiere i siidaandelen da denne ble avviklet.

Hvilke slektninger av siidaandelens leder som etter § 4–9 første ledd har adgang til å eie rein i siidaandelen, kan fremstilles slik:

Fjerde ledd: Etter denne bestemmelsen kan fylkesreindriftsstyret dispensere fra kravene om personkrets. Dispensasjon fra reglene i første ledd kan for eksempel være aktuelt der slektningen til ektefellen eller samboeren til lederen mister retten til å eie rein i siidaandelen på grunn av skilsmisse eller samlivsbrudd.

11.4.10 § 4–10. Hold av rein i strid med reglene i kapittel 4

Den som har rein i strid med reglene i kapittel 4, kan pålegges å bringe forholdet til opphør etter reglene i kapittel 13.

Merknader til § 4-10

Hold av rein i strid med reglene i kap. 4 kan skyldes mange ulike forhold. Det kan tenkes at en person overhodet ikke fyller vilkårene i § 4–1 for å eie rein. Da er bare en mulighet til stede, enten å slakte reinen eller overdra den til andre som har rett til å eie rein.

I andre tilfeller kan det dreie seg om en person som har rett til å eie rein, men som ikke har reinen registrert i en siidaandel slik § 4–1 annet ledd krever. I et slikt tilfelle kan vedkommende pålegges å bringe det ulovlige forholdet til opphør. Dette kan skje ved at vedkommende får registrert reinen i en siidaandel. Hvis dette ikke skjer, for eksempel fordi ingen vil ha vedkommende i sin siidaandel, må reinen slaktes eller overdras til andre.

Blir pålegget ikke etterkommet, kan tvangstiltak gjennomføres i overensstemmelse med reglene i kap. 13. Det kan være snakk om tvangsmulkt eller tvangsslakting. Det siste må bare benyttes hvor andre tiltak ikke har ført frem.

I tillegg til de reaksjoner som her er omtalt, kan det også bli snakk om straffansvar for dem som bryter reglene i kapittel 4, jf. § 13–7.

Pålegg etter § 4–10 kan treffes av fylkesreindriftsstyret.

En som mener at det foregår reindrift i strid med reglene i utkastet kap. 4, er ikke alene henvist til å vente på at fylkesreindriftsstyret skal gripe inn i henhold til bestemmelsene i utkastet kap. 13. Andre reineiere, eventuelt andre som har rettslig interesse av at forholdet opphører, kan gå til sak med krav om at forholdet skal opphøre. Dom på at forholdet skal opphøre, kan tvangsgjennomføres etter reglene i tvangsfyllbyrdelsesloven av 26. juni 1992 nr. 86.

11.4.11 § 4–11. Melding om reindrift

Leder av siidaandel skal årlig gi melding om reindrift til fylkesreindriftsstyret. Meldingen skal inneholde opplysninger om antall rein i siidaandelen og eiere av rein innenfor andelen, samt opplysninger om siidatilknytning. Kopi av meldingen sendes styret i det distrikt der reindriften foregår.

Departementet gir nærmere regler om hvilke opplysninger meldingen skal inneholde og om fristen for å gi melding m.v.

Opplysninger i meldingen om enkeltpersoners reintall og andre personlige forhold er underlagt taushetsplikt, med mindre noe annet følger av lov. Forvaltningsloven 10. februar 1967 §§ 13 a – 13 e får tilsvarende anvendelse.

Merknader til § 4-11

Bestemmelsen her er en videreføring av reglene i 1978-loven § 19, men er forenklet. Reinl. § 19 inneholder også regler om telling, men slike regler bør stå et annet sted, se reglene i § 13–6.

Første ledd: Det er lederen av siidaandelen som skal gi melding. Regelen gjelder også for leder av sideordnet rekrutteringsandel, jf. § 4–4 nr. 1 tredje ledd.

Meldingen skal inneholde opplysninger om hvem som har rein og reinmerke i siidaandelen. Når det gjelder hvem som kan ha rein i siidaandelen, vises til § 4–9. Videre skal meldingen inneholde opplysninger om siidatilknytning, dvs. hvilken sommersiida siidaandelen inngår i, og likeledes hvilken vintersiida. Opplysningene vil naturlig nok referere seg til året som er gått siden forrige melding ble inngitt.

Det kan også være praktisk at man i meldingen gir opplysning om hvem som har stemmerett i siidaandelen, jf. § 8–8 annet ledd.

Opplysninger som er nødvendige av hensyn til håndhevelse av andre lover, må innhentes med hjemmel i disse andre lovene. Det samme gjelder opplysninger for utbetaling av tilskudd over Reindriftsavtalen. Slike opplysninger kan ikke innhentes i henhold til reglene her, men må ha hjemmel i Reindriftsavtalens regler for tilskudd.

Kopi av melding skal sendes distriktsstyret. Etter 1978-loven § 19 annet ledd skal melding sendes distriktsstyret. Utvalget foreslår altså her en annen ordning med direkte melding til fylkesreindriftsstyret og ikke via distriktet.

Etter 1978-loven § 19 fjerde ledd skal distriktet gi årlig melding til områdestyret. Denne bestemmelsen foreslås erstattet med en årsmelding, jf. § 8–9 første ledd bokstav a og tredje ledd.

Annet ledd: Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om hva meldingen skal inneholde. Forutsetningen er imidlertid at opplysningsplikten begrenses til det som er nødvendig for å håndheve reglene i reindriftsloven.

Etter 1978-loven § 19 er det Kongen som gir nærmere regler om hvilke opplysninger meldingen skal inneholde. Denne myndighet er imidlertid delegert til departementet. Utvalget foreslår at denne praksis også blir lovens regel.

Tredje ledd : Fylkesreindriftsstyret vil ha taushetsplikt om de opplysninger som gis i meldingen etter reglene i forvaltningsloven av 10. februar 1967 §§ 13 flg. Distriktsstyret vil etter lovutkastet ikke ha forvaltningsoppgaver, jf. punkt 9.5.1 foran, og forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser får derfor ikke anvendelse. Etter utvalgets mening bør det pålegges taushetsplikt om de opplysninger som fremgår av meldingen, herunder opplysning om reintall, også for distriktsstyret. Dette er derfor fastsatt i tredje ledd hvor forvaltningsloven §§ 13 a – 13 e er gitt tilsvarende anvendelse.

11.5 Kapittel 5. Reindriftsrettens innhold

11.5.1 § 5–1. Beiterett

Retten til beite for rein gir adgang til å la reinen beite i fjellet og annen utmarksstrekning, herunder også tidligere dyrket mark og slåtteng som ligger for seg selv uten tilknytning til bebodde områder eller dyrkede arealer i drift, dersom de ikke er holdt i hevd og heller ikke er i bruk som kulturbeite, med mindre arealet er inngjerdet med gjerde som freder for rein. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om hva som skal forståes med gjerde som freder for rein.

Kongen kan gjøre vedtak om at bestemte barskogstrekninger skal være fredet for reinbeiting i en viss tid, når dette anses påkrevet av hensyn til skogens foryngelse eller gjenvekst. Kongen kan også i andre tilfelle gjøre vedtak om freding av nærmere bestemte områder når særlige hensyn tilsier dette. Fredingsvedtak kan også gjøres gjeldende for flytting med rein.

Areal som blir fredet for reinbeiting, bør kompenseres ved utleggelse av tilsvarende beitearealer hvor dette er mulig.

Merknader til § 5-1

Denne bestemmelsen står i dag i reinl. § 11. Dette er en bestemmelse som det nok ville være ønskelig å endre, men det ligger utenfor utvalgets mandat.

Bestemmelsen synes å bygge på den forestilling at beiteretten tapes ved at for eksempel utmark omdannes til innmark. Utvalget vil påpeke at dette ikke uten videre kan gjelde all den stund det nå er anerkjent at reindriftssamenes bruksrett bygger på et rettsgrunnlag uavhengig av loven, nemlig alders tids bruk. Skjer det derfor en reduksjon av beitearealet som går utover det som følger av tilpasningsplikten, har etter utvalgets syn reineierne krav på erstatning i henhold til prinsippet i Grunnloven § 105, jf. foran under punkt 7.5. Det vises her til § 1–2 og § 5–9 og det som er sagt i merknadene til disse bestemmelsene.

11.5.2 § 5–2. Årstidsbeiter

Beiteretten omfatter rett til nødvendige årstidsbeiter, dvs. vår-, sommer-, høst- og vinterbeiter, herunder flyttleier, kalvingsland og parringsområder.

Merknader til § 5-2

Det er viktig å synliggjøre i loven hva slags beiter reindriften er avhengig av. Det jo ikke bare snakk om å ha tilgang til et visst areal, men også om adgang til ulike typer beiter gjennom året. Her er nevnt de fire årstidene, men et reindriftsår består av åtte årstider som på nordsamisk er følgende: Dálvi, gi~~adálvi, gi~~a, gi~~ageassi, geassi, ℅ak℅ageassi, ℅ak℅a, skábma (℅ak℅adálvi).

På sørsamisk er de tilsvarende betegnelsene: Daelvie, gijredaelvie, gijre, gijregiesie, giesie, tjaktjegiesie, tjaktje, tjaktjedaelvie.

11.5.3 § 5–3. Rett til husvære, buer o.l.

Rett til å utøve reindrift gir rett til i utmark å disponere grunn til nødvendige hytter og gammer for folk og til buer og stillinger som trengs til oppbevaring av løsøre og matvarer.

En reindriftsutøver har adgang til mot vederlag å få utvist tomt til bolig dersom reindriftsutøveren ikke på annen måte kan skaffe seg bolig som er nødvendig av hensyn til en rasjonell utøvelse av reindriften. Kan ikke partene bli enige om at forutsetningene for å kreve utvisning av tomt er til stede, eller om stedsvalg, størrelse og avgrensing, vilkår og vederlag, avgjøres dette ved skjønn ved jordskifteretten.

Grunnen som er tatt i bruk eller utvist og bygninger og anlegg som er oppført med hjemmel i denne paragrafs første og annet ledd, kan ikke uten godkjennelse av Kongen og samtykke fra grunneieren brukes til annet formål enn reindrift eller overdras til andre enn utøvere av reindrift og som fyller forutsetningene under første og annet ledd.

Merknader til § 5-3

Bestemmelsen er en direkte videreføring av regelen 1978-loven § 10 første ledd nr. 1 og 2 og regelen i § 10 annet ledd.

1978-loven § 10 inneholder også andre bestemmelser som regulerer forhold som ligger utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i. Etter utvalgets mening bør disse tas inn i egne paragrafer for å gjøre bestemmelsene mer «brukervennlige», se lovutkastet § 5–4 som svarer til 1978-loven § 10 første ledd nr. 4 og § 10 annet ledd og lovutkast § 5–7 som svarer til 1978-loven § 10 første ledd nr. 3.

11.5.4 § 5–4. Flyttleier

Reindriftsutøvere har adgang til fritt og uhindret å drive og forflytte rein i de deler av reinbeiteområdet hvor reinen lovlig kan ferdes og adgang til flytting med rein etter tradisjonelle flyttleier. Med til flyttlei regnes også faste inn- og avlastingsplasser for transport av reinen.

Reindriftens flyttleier må ikke stenges, men Kongen kan samtykke i omlegging av flyttlei og i åpning av nye flyttleier når berettigede interesser gir grunn til det. Eventuell skade som følge av omlegging av flyttlei eller åpning av ny flyttlei erstattes etter skjønn ved jordskifteretten, hvis enighet ikke oppnås. Kongen kan bestemme at også fastleggingen i detalj av den nye flyttlei skal overlates til skjønnet.

Merknader til § 5-4

Bestemmelsen er en direkte videreføring av reglene som i dag står i 1978-loven § 10 første ledd nr. 4.

Bestemmelsen inneholder en særregel for flyttlei som vi finner også i tidligere reindriftslover. Det kan dessuten vises til det vern som gjelder for flyttleier i medhold av jordsalgsloven av 12. mars 1965 § 2 annet ledd bokstav b.

Det ligger utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i reglene om flyttlei, men utvalget vil peke på noen spørsmål knyttet til denne regelen.

Selv om det er gitt en særregel for flyttlei, må ikke dette forstås slik at andre deler av reindriftens beiteområder ikke er vernet. Som nevnt foran under punkt 7.1, er det i dag anerkjent at reindriftssamenes rett til beite for sine dyr er etablert gjennom den bruk de har utøvet i århundrer. Deres rettigheter hviler derfor ikke alene på loven, men på alders tids bruk, jf. § 1–2.

Reindriftssamenes rettigheter nyter således et ekspropriasjonsrettslig vern, jf. utkastet § 5–9. Dette vernet gjelder ikke bare flyttleier, men beiteretten generelt i alle deler av reindriftens beiteområder, jf. utkastet § 5–1 og § 5–2.

11.5.5 § 5–5. Brensel og trevirke

Retten til brensel og trevirke gir adgang til, til eget bruk i forbindelse med lovlig utøvelse av reindrift å ta lauvtrær, busker, einer, vidjer, bjørkeris, selvtørrede bartrær og tørt vindfall, nedfalne greiner og kvister, stubber, never og bark, både på offentlig og privat eiendom når virket skal brukes til:

1. brensel,

2. gammer, koier, buer eller stillinger for oppbevaring av løsøre og matvarer,

3. teltstenger, redskaper og enklere bruksting,

4. arbeidsgjerder (trøer, ringgjerder),

5. garving.

Friskt lauvtrevirke og friske busker må ikke tas så fremt der på stedet eller i nærheten finnes annet virke som er tjenlig for formålet.

Skogeieren kan kreve betaling for friske lauvtrær som tas i privat skog, men ellers kan det ikke kreves betaling for virke som rettmessig blir tatt i medhold av denne paragraf. Det skal uten opphold gis melding til grunneieren om uttak av trevirke som han kan kreve betaling for. Oppnås ikke enighet om betalingen, kan beløpets størrelse kreves fastsatt ved skjønn ved jordskifteretten.

Så langt det fremstiller seg som nødvendig av hensyn til skogens bevaring, foryngelse eller gjenvekst eller fordi det er mangel på trevirke i distriktet, kan Kongen ved forskrift begrense eller helt forby uttak av trevirke i nærmere bestemte områder og derunder bl.a. bestemme at friskt virke bare kan tas etter utvising.

Merknader til § 5-5

Bestemmelsen her er en direkte videreføring av bestemmelsen i 1978-loven § 13. Det ligger utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i denne regel.

11.5.6 § 5–6. Jakt, fangst og fiske

Retten til jakt, fangst og fiske gir adgang til i forbindelse med lovlig utøvelse av reindrift i reinbeiteområde å drive jakt, fangst og fiske i statsallmenning og i ikke særskilt matrikulert statseiendom innenfor det reinbeitedistrikt hvor reindriften foregår, på samme vilkår som gjelder for personer som er fast bosatt i den kommune, bygd eller grend hvor allmenningen eller statseiendommen ligger. I statens matrikulerte skoger og høyfjellsstrekninger innenfor reinbeiteområde skal reindriftsutøvernes adgang til jakt, fangst og fiske være som den har vært fra gammelt av.

Kongen kan gjøre vedtak om at utøverne av reindriftsnæringen skal ha enerett til bruk av bundne redskaper til fangst av fisk i nærmere bestemte vann og elvestrekninger i andre statseiendommer enn statsallmenningene. Kongen kan også gjøre vedtak om at visse vann og elvestrekninger i eiendommer som nevnt i foregående punktum skal være forbeholdt til bruk for dem som utøver reindrift.

For jakt, fangst og fiske som drives etter bestemmelsene i denne paragraf, skal det ikke betales leie eller kortavgift.

Merknader til § 5-6

Bestemmelsen er en direkte videreføring av bestemmelsen i 1978-loven § 14.

Utvalget vil påpeke at reineiere kan ha rettigheter til jakt og fiske som er mer omfattende enn det som følger av bestemmelsen her. Utvidete rettigheter kan følge av reglene om alders tids bruk. Det vises i denne forbindelse til Rt. 1968 side 394 og Rt. 1968 side 429, se også Rt. 1975 side 552 og Rt. 1975 side 920.

Spørsmålet om jakt- og fiskerettigheter er blitt reist på flere møter som utvalget har hatt med reineiere. Utvalget ser behovet for å gjennomgå disse reglene nærmere, men finner ikke å kunne fremme forslag til endringer da det her dreier seg om spørsmål som ligger utenfor utvalgets mandat.

Utvalget vil imidlertid ikke unnlate å knytte noen kommentarer til elgjakten. En reineier kan for så vidt i likhet med andre delta i trekning om elgvald, men er ikke sikret å få jaktrett i det området vedkommende driver reindrift. Utvalget vil gi uttrykk for at det i de tilfeller hvor det i områder som berører reinbeitedistriktene tas ut færre elg enn det kvoten tilsier, bør det vurderes å åpne for en ordning der siidaandelene i området får anledning til å bidra til at hele kvoten tas ut. Utvalget anser dette som et legitimt spørsmål som bør kunne utredes.

11.5.7 § 5–7. Motorferdsel

Den som utøver reindrift, har adgang til bruk av nødvendige fremkomst- og transportmidler i samsvar med distriktsplan, jf. § 9–6.

Bruk av terrenggående kjøretøy på bar mark skal begrenses mest mulig, og skal så langt mulig foregå i faste løyper. Motorisert ferdsel eller flyging inn i område fredet i medhold av lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern (naturvernloven) skal foregå i samsvar med fastsatte forskrifter om vern. Nærmere regler om slik ferdsel i fredet område kan fastsettes ved forskrift av vedkommende forvaltningsmyndighet i samråd med distriktsstyret og fylkesreindriftsstyret.

Merknader til § 5-7

Bestemmelsen her er en videreføring av regelen i 1978-loven § 10 første ledd nr. 3.

Det ligger utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i denne bestemmelsen. Det er imidlertid tatt inn nødvendige endringer som følge av foreslåtte endringer når det gjelder myndighetsorganer. «Områdestyret» er således erstattet med fylkesreindriftsstyret.

11.5.8 § 5–8. Gjerder og andre anlegg.

Retten til å anbringe anlegg som trengs til reindriften gir adgang til å føre opp arbeids- og sperregjerder, slakteanlegg, broer og andre anlegg som er nødvendige for reindriften. Gjerder og anlegg må ikke plasseres slik at de virker unødig skjemmende eller er til vesentlig skade eller ulempe for grunneieren eller for andre rettmessige interesser.

Gjerder og anlegg som skal bli stående ut over en sesong, kan ikke oppføres uten godkjenning av departementet. Godkjenning av større anlegg kan først gis etter en fagkyndig vurdering av de samlede miljømessige virkninger, sammenholdt med de reindriftsfaglige behov for anlegget. Hvis ikke grunnens eier og eventuelle bruksberettigede gir sitt samtykke, kan departementet gi tillatelse til utføring av anlegget mot vederlag etter skjønn ved jordskifteretten for skade og ulempe.

Gjerder og anlegg som ikke er i samsvar med første og annet ledd, kan fylkesreindriftsstyret kreve fjernet eller endret av den som er ansvarlig. Er dette ikke etterkommet innen en fastsatt frist, kan fylkesmannen iverksette riving eller endring umiddelbart. Fylkesreindriftsstyret kan delegere sin myndighet etter dette ledd til fylkesmannen. Utgifter ved tiltak etter dette ledd skal bæres av den ansvarlige og er tvangsgrunnlag for utlegg.

Departementet kan gi nærmere bestemmelser om hvordan gjerder og andre anlegg skal plasseres og utformes, derunder om gjerdematerialer m.m. Departementet kan også gi bestemmelser om vedlikehold av permanente gjerder og anlegg og om plikt til å ta bort gjerder og anlegg som ikke holdes i forskriftsmessig stand eller som ikke lenger er i bruk.

Merknader til § 5-8

Bestemmelsen er en direkte videreføring av regelen som i dag står i 1978-loven § 12.

Det ligger utenfor lovutvalgets mandat å foreslå endringer i denne bestemmelsen. Utvalget har imidlertid i tråd med den praksis som eksisterer, foreslått at det er departementet og ikke Kongen som gir de nødvendige godkjennelser til gjerder. Det er også tatt inn nødvendige endringer som følge av foreslåtte endringer når det gjelder myndighetsorganer. «Områdestyret» er således erstattet med fylkesreindriftsstyret og «reindriftsagronomen» med fylkesmannen.

11.5.9 § 5–9. Ekspropriasjonsrettslig vern

Ved inngrep i reindriftssamenes rettigheter skal det ytes erstatning i samsvar med alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger.

Merknader til § 5-9

En slik regel er foreslått av Samerettsutvalgets flertall, se NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur side 329. Det er ikke tvilsomt at den regel som er foreslått er gjeldende rett i dag, jf. punkt 7.5 foran. Den enkelte reineiers bruksrett har et ekspropriasjonsrettslig vern. Det er slått fast i en rekke rettsavgjørelser. Dette innebærer at Grunnloven § 105 gjelder for reindriftens bruksrettigheter, og at begrensninger i denne bruksretten bare kan skje etter de alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler, jf. lov av 23. oktober 1959 nr. 3 og lov av 6. april 1984 nr. 17. I tillegg kommer at adgang til ekspropriasjon av reindriftssamenes bruksrettigheter vil være mer begrenset enn for andre bruksrettigheter. FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter art. 27 samt ILO-konvensjon nr. 169 setter grenser for inngrep i reindriftens rettigheter selv om det skjer ved ekspropriasjon. Art. 27 i FN-konvensjonen av 1966 er ved menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30 inkorporert i norsk lov, og går foran annen lov, også ekspropriasjonsloven, se menneskerettsloven § 3.

Som nevnt følger det prinsipp som her foreslås lovfestet, allerede av uskrevne regler. Det er imidlertid en fordel at reglene kommer direkte til uttrykk i loven, slik at det ikke skal være rom for misforståelser om dette prinsipp. Det er nok fortsatt en utbredt oppfatning at reindriftssamene ikke har det samme vern for sine rettigheter som f.eks. en allmenningsberettiget. Det vises ellers til NOU 1997: 4 s 327 flg.

11.6 Kapittel 6. Alminnelige regler om utøvelse av reindrift

11.6.1 § 6–1. Utøvelse av reindrift

En reineier må under utøvelse av sin reindrift ta hensyn til andre reineieres reindrift og ikke utnytte beitene på en slik måte at de forringes for andre reineiere. Reineieren må heller ikke hindre andre i deres rettmessige utøvelse av reindrift.

En reineier må sørge for at reindriften skjer innenfor de rammer som følger av loven her i samsvar med distriktets bruksregler gitt i medhold av reglene i kap. 9.

Merknader til § 6-1

I denne bestemmelsen gis det i første ledd en generell regel for hvordan en reineier skal utøve sin reindrift.

Det som sies her, følger for så vidt allerede av andre regler i loven, men utvalget mener det er viktig at de mer generelle prinsippene for god reindriftsutøvelse («god reindriftsskikk») blir nedfelt i en egen bestemmelse i loven.

Bestemmelsen i annet ledd er for så vidt også av mer informativ karakter, men utvalget mener det er viktig at det blir presisert at den enkelte reineier har et selvstendig ansvar for at den reindrift som hans rein inngår som en del av, blir drevet i samsvar med lovens krav og – ikke minst – de bruksregler som blir fastsatt i medhold av kap. 9.

11.6.2 § 6–2. Gjeting

Reinen skal holdes under slik gjeting at den så vidt mulig hindres fra å volde skade, komme utenfor lovlig beiteområde eller sammenblandes med annen rein.

Nærmere regler om gjeting kan fastsettes i distriktets regler om beitebruk, se § 9–3.

Merknader til § 6-2

Første ledd: Gjeteplikten er i dagens regler bygget inn i bestemmelsen om driveplikt, se 1978-loven § 20. Men utvalget mener det bør skilles mellom driveplikt og gjeteplikt. Den foreslåtte bestemmelsen er hentet fra § 13 i lov av 9. juni 1972 om reinbeiting i henhold til konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite.

Lovlig reinbeiteområde omfatter det område en reineier har lov til å ha sine dyr på. Har en reineier sine dyr utenfor det som er samisk reinbeiteområde, er man ikke på lovlig beiteområde, med mindre det foreligger avtale med grunneier eller vedtak som nevnt i § 3–5.

Det samiske reinbeiteområdet er igjen delt i regionale reinbeiteområder, som igjen er delt i distrikter.

Det følger av § 4–1 annet ledd at rein må inngå i en siidaandel som igjen vil være del av en siida, jf. § 4–2 første ledd. En siida vil være knyttet til et geografisk areal, enten det er tale om sommer- eller vintersiida, jf. § 8–10. En siida vil igjen inngå i et distrikt. En reineier må påse at dyrene holder seg innenfor distriktets grenser, med mindre annet følger av § 8–1 tredje ledd.

Kravet om at man må holde seg på lovlig beiteområde innebærer også at man må følge de bruksregler som gjelder for distriktet. Man må følge de beitetider som gjelder, jf. § 9–5, og ikke være f.eks. på vinterbeite i strid med beitetidsbestemmelsene.

Er det i distriktet gitt beitebruksregler for hvor de ulike siidaene skal oppholde seg, jf. § 9–3, vil brudd på disse reglene innebære at man ikke er på lovlig beiteområde. Når det gjelder siidaens bruksrettigheter, vises det til fremstillingen foran under punkt 9.2.3 og 9.6.2, samt merknadene til utkastet § 9–3.

Etter 1978-loven § 11 gjelder beiteretten i fjellet og annen utmarksstrekning, se også utkastet § 5–1. Hvis utmark omgjøres til innmark, er 1978-lovens forutsetning at reineierne mister sin beiterett til det aktuelle areal. Rein som kommer inn på innmarken befinner seg således på ikke lovlig beiteområde i 1978-lovens forstand. Men reineiernes beiterettigheter har et ekspropriasjonsrettslig vern på linje med andre bruksrettigheter, og kan ikke alene fjernes ved at utmark omdannes til innmark. Har utbygging eller oppdyrking funnet sted uten iakttagelse av de regler som gjelder for vern av reineiernes bruksrettigheter, kan man ikke bare fordi arealet har blitt innmark, si at reinen befinner seg på ikke lovlig område. Det vises i denne forbindelse til Kirsti Strøm Bull , Studier i reindriftsrett (1997), side 56 flg.

Brudd på reglene i § 6–2 kan føre til tiltak som nevnt i lovens kap. 13. Det kan for eksempel være snakk om å gi den reineier som forsømmer gjeteplikten pålegg om gjeting, kombinert med tvangsmulkt, jf. § 13–2 og § 13–3. Det kan videre være snakk om utdriving etter § 13–6 første ledd bokstav a. Hvilke tiltak som skal velges, må avpasses etter forholdene. Det må ikke velges mer drastiske sanksjoner enn det som er nødvendig.

F.eks. kan avliving av dyr ved mislykket utdriving, jf. § 13–6 første ledd bokstav b, bare gjennomføres hvor sterke grunner foreligger. At utdriving fra ulovlig beite ikke lar seg gjennomføre, er i seg selv ikke tilstrekkelig til å gjennomføre avliving. Det må i tillegg foreligge forhold som gjør avliving nødvendig for å unngå alvorlig skade.

11.6.3 § 6–3. Geah℅adeapmi (innsyn)

Siida som har grunn til å tro at rein fra den har kommet inn i en annen siidas flokk, har rett til å besiktige flokken (geah℅adeapmi) for å se om dens rein er i flokken.

Geah℅adeapmi kan bare skje med en siidarepresentant for flokken til stede. Siidarepresentanten(e) skal bidra til at geah℅adeapmi kan finne sted. For øvrig gjennomføres geah℅adeapmi i henhold til skikk og bruk blant reineierne i området.

Nærmere regler om geah℅adeapmi kan gis i bruksreglene etter § 9–1.

Merknader til § 6-3

Første ledd: Rett til geah℅adeapmi er viktig for en god og velordnet reindrift. Det er blant reineierne en sterk tradisjon for en slik rett. Det er derfor viktig at denne retten kommer til uttrykk i selve loven.

Annet ledd: Det er sterke tradisjoner for hvordan geah℅adeapmi skal foregå. Geah℅adeapmi kan ikke skje uten at en representant for siidaen der man antar dyrene er, er til stede. Hvis ingen siidarepresentant er til stede, må siidaen kontaktes før geah℅adeapmi kan finne sted. Siidaen skal så langt det er mulig legge forholdene til rette for at geah℅adeapmi kan finne sted, og ikke forsøke å hindre dette.

Det er som sagt sedvanemessige regler for hvordan geah℅adeapmi skal foregå. Men det er vanskelig å beskrive disse reglene nærmere i loven fordi sedvanen kan variere fra område til område.

Geah℅adeapmi kan være vanskelig i kalvingstiden, og det er også andre tider på året da det ikke er tilrådelig å foreta geah℅adeapmi. På den annen side er adgangen til geah℅adeapmi så viktig at man må være på vakt mot uberettiget avvisning av en anmodning om geah℅adeapmi.

Det har i enkelte områder utviklet seg den uskikk at en siida forlater et sesongbeiteområde uten at andre siidaer som mener å ha rein i flokken har fått adgang til geah℅adeapmi. Anmodninger har blitt avvist med at det passer ikke nå, men kan skje senere. Deretter forlater siidaen beitet uten å ha gitt adgang til geah℅adeapmi. Det er for eksempel svært viktig at geah℅adeapmi skjer før flokken forlater vinterbeitet. Senere går reinen spredt, og det kan være vanskelig å foreta geah℅adeapmi, idet man ikke da kan kreve at dyrene skal samles. Men selv om reinen går spredt, kan det være at det danner seg småflokker, cora, og i disse vil man kunne foreta geah℅adeapmi. Og selv om dyrene går fritt, kan man jo foreta geah℅adeapmi med kikkert uten å samle dyrene.

Tredje ledd: Nærmere regler om geah℅adeapmi kan gis i bruksreglene, jf. § 9–1 andre ledd bokstav g.

Regelen om geah℅adeapmi i § 6–3 gjelder selvfølgelig også der det er grunn til å tro at rein har kommet over i et annet distrikts reinflokk. Det kan for forholdet mellom to distrikter være behov for at de to distriktene utarbeider nærmere regler om geah℅adeapmi, jf. § 9–1 tredje ledd.

Brudd på reglene om geah℅adeapmi kan lede til sanksjoner som omhandlet i lovens kap. 13. Det kan f.eks. gis pålegg etter reglene i § 13–2 og tvangsmulkt etter § 13–3.

Nå vil vel forholdene ofte være slik at det ikke er praktisk mulig å bringe fylkesmannen eller fylkesreindriftsstyret inn i bildet. Reinoppsyn, jf. § 12–4, som er i området, kan imidlertid kontaktes for å bidra til å løse opp en eventuell konflikt.

Det er viktig å understreke at selv om myndighetene ikke kan bringes inn i bildet, er avvisning av et rettmessig krav om geah℅adeapmi et alvorlig brudd på reglene om god reindriftsskikk. Brudd på slike regler er straffbart etter § 13–7. Gjentatte brudd kan gi grunnlag for forbud mot å drive reindrift etter straffeloven § 29.

11.6.4 § 6–4. Behandling av andre siidaers rein

Siida som har fått rein fra en annen siida inn i flokken, skal snarest mulig underrette den annen siida om forholdet. Skilling finner sted etter reglene i § 6–5.

Er det vanskelig for den annen siida å hente reinen eller kan utskilling ikke foretas, plikter den siida som har fått andres rein inn i flokken, å ta vare på denne reinen inntil utskilling og avhenting kan finne sted.

Nærmere regler om behandling av andre siidaers rein kan gis i bruksreglene etter § 9–1.

Merknader til § 6-4

Første ledd: Den som har mistet dyr, vet ikke nødvendigvis hvor dyret har tatt veien, og det er derfor viktig for rette eier å få vite hvor reinen er. Paragrafens første ledd første setning, som er i samsvar med 1978-loven § 21 første ledd første setning, uttrykker en vanlig høflighetsregel, og er i overensstemmelse med hva som anses som god reindriftsskikk. Leddets annen setning er en ren henvisningsbestemmelse til utkastet § 6–5 som har regler om skilling.

Annet ledd: Bestemmelsen gir uttrykk for den alminnelige omsorgsplikt som man har når man får verdier som tilhører andre i sin besittelse. Det har ikke minst en pedagogisk verdi at denne omsorgsplikten kommer direkte til uttrykk i loven, jf. den tilsvarende bestemmelse i 1978-loven § 21 første ledd annen setning.

1978-loven § 21 annet ledd har bestemmelser om betaling av kostnader ved sammenblanding, og at reindriftsstyret kan fastsette veiledende satser for godtgjørelsen. Denne bestemmelsen synes ikke å ha vært praktisert, og utvalget finner det lite formålstjenlig å videreføre en slik bestemmelse. Men dette betyr ikke at det ikke vil være rimelig å betale et vederlag der andre har tatt vare på ens rein.

Nærmere regler om behandling av andre siidaers rein kan gis i bruksreglene, jf. § 9–1 andre ledd bokstav g. Er det mellom to distrikter jevnlig konflikter i forbindelse med sammenblanding av rein, kan fylkesreindriftsstyret pålegge de to distrikter å utarbeide nærmere regler om forholdet, jf. § 9–1 tredje ledd.

Brudd på reglene i § 6–4 første ledd om underretning til rett eier og annet ledd om omsorg for andres rein, kan straffes i henhold til § 13–7.

Ommerking eller slakting av reinen kan dessuten straffes etter straffelovens regler om tyveri eller underslag.

Andre sanksjoner etter reglene i lovens kap. 13 kan vanskelig tenkes i den konkrete situasjon, fordi rette eier jo ikke vet hvor reinen befinner seg, og får gjerne først kunnskap når det er for sent. Men gjentatte eller alvorlige brudd på bestemmelsen her vil kunne lede til tap av retten til å utøve reindrift etter straffeloven § 29.

11.6.5 § 6–5. Skilling (Rátkkaeapmi eller ℅anadeapmi)

Den som har rein i en flokk sammen med andre, kan kreve skilling for uttak av sine dyr.

De andre som har rein i flokken, har plikt til å legge forholdene til rette for skilling. Ingen må forstyrre arbeidet under utskillingen. Skilling bør finne sted før flokken forlater sesongbeiteområdet.

Skilling kan ikke kreves under kalving eller i forbindelse med brunsten eller hvis skilling ikke er tilrådelig av dyrevernmessige grunner.

Nærmere regler om skilling kan gis i bruksreglene etter § 9–1.

Merknader til § 6-5

Første ledd: Enhver som har rein i flokk sammen med andre, kan kreve skilling, jf. bestemmelsene i 1978-loven § 21 første ledd første og annen setning.

Bestemmelsen vil kunne få anvendelse i ulike situasjoner.

Det kan f.eks. foreligge en situasjon som nevnt i § 6–4, der en siidas rein har kommet inn i flokken til en annen siida. Skilling kan i så fall kreves for å få tilbake egne rein.

Det kan videre være at flere reineiere har hatt dyrene sammen om sommeren på geasseorohat, men hvor flokken må deles i mindre flokker før dyrene går inn på vinterbeite. Tilsvarende kan det være reineiere som har sine dyr sammen i vintersiida, men som ikke er på samme geasseorohat, og der skilling følgelig må skje før flytting til geasseorohat.

Det er den enkelte reineier som vil kunne kreve skilling i medhold av første ledd. I 1978-loven § 22 første ledd første og annen setning er denne retten lagt til distriktsstyret eventuelt områdestyret, og – når særlige grunner krever det – til reindriftsagronomen og reindriftssjefen. Jf. også § 22 annet ledd annen og tredje setning om myndighetenes adgang til tvangsmessig gjennomføring av skilling. Myndighetenes adgang til å kreve og eventuelt gjennomføre skilling er i utvalgets lovutkast regulert i kap. 13.

Annet ledd: Det er ulike former for skilling, og det er ulike måter å utføre skillingen på. Noen skilleoperasjoner er mer omfattende enn andre, og det er ulike ord og begreper på operasjonene. Her er noen eksempler på ord og begreper som brukes i forbindelse med skilling av rein:

• gárdi (ring)gjerde for å ha rein i

• luovos eana i fri luft, dvs. ikke i gjerde

• ℅uoldit skille ut rein ved hjelp av en stav i luovos eana

• njoarostit kaste fast med lasso

• doahput ta fast med handa f.eks, en rein

• rátkka utskilling av rein, oppdeling av en blandet reinflokk eller orohateallu

• rátkit skille, skille ut rein (kan foregå på forskjellige måter) fra en annens flokk, uten å binde fast hver enkelt rein

• ℅anadit skille ut rein enkeltvis og binde den fast, enten i miestta eller gurpat

• miestta busk

• gurpat binde sammen føttene på en rein

• ℅anadeapmi utskilling av rein ved ℅anadit

• lagadit bringe en reinflokk nærmere en annen reinflokk for å få med seg rein man har i den annen flokk

• girdnu = doahpungárdi et mindre (ring)gjerde i et større (ring)gjerde som man tar reinen i for å skille rein ved å doahput

• jorri liten rund innhegning for rein, mindre enn gárdi, som brukes ved utskilling av mindre antall rein, kan stå i forbindelse med et større gjerde men kan også stå for seg selv

Skilling av rein kan foregå både i ulike former for gárddit eller luovos eatnamis. Tidligere var det mer vanlig å foreta skilling i luvos eana enn gárddiin. Det er ulike måter å utføre selve arbeidet med skilling. —uoldit brukes bare i luovos eana, mens njoarostit kan man gjøre både i luovos eana og gárddiin. Doahput kan man bare gjøre i girdnu eller doahpungárdi. Når man bruker ℅uoldin, har man ikke noen form for gjerder, men man bruker jorri også i forbindelse med skilling på luovos eana.

Rátkkaeapmi er er en mer omfattende operasjon enn ℅anadeapmi. Rátkkaeapmi kan foregå i luovos eana og i ulike gjerder. Når man foretar rátkkaeapmi er det dessuten snakk om et større antall rein enn ved ℅anadeapmi.

Det er naturlig nok ikke hensiktsmessig å regulere i loven hvordan skilling skal gjennomføres. Dette må avgjøres ut fra den konkrete situasjon og i samsvar med samisk sedvane og tradisjon. I annet ledd har man derfor begrenset seg til å gi generelle regler om plikt til å bistå og til å sørge for at skilling kan gjennomføres på best mulig måte, jf. 1978-loven § 22 annet ledd første setning.

Bestemmelsen sier at skilling bør finne sted før flokken forlater sesongbeiteområdet. Dette for å unngå at reinen blir med i den fremmede flokken over på nye sesongbeiteområder. Dersom flokken forlater et sesongbeite før skilling har funnet sted, er det vanskeligere for eieren å kontrollere hva som skjer med dyret når det følger med flokken over på nye sesongbeiter.

Tredje ledd: Visse tider på året er det ikke tilrådelig å foreta skilling fordi dyrene ikke bør forstyrres, noe som fremgår av 1978-loven § 22 første ledd tredje setning. Det gjelder i forbindelse med kalving og under brunst. Skilling kan dessuten også være vanskelig i siste uke av august, Bárteváhkku . Karen Marie Eira Buljo beskriver denne uken på følgende måte:

«På denne tiden er reinen veldig vidtfarende. Den vil ned i daler og skogland og eller på andre nærliggende steder. Endelig har det begynt å bli mindre mygg, og reinen får da beite mer i fred. Den siste sommervarmen med insektplage er på denne tiden. Reinen går da veldig spredt – en og en rein. Visttá (reinen renner etter sopp) begynner. Dette er også tiden da reinen skal beite seg feit og fin etter sommervarmen og før brunsten. Da er det vanskelig å samle flokken, og hvis man forsøker, så er det en prøvelse i seg selv.»

Også under Hilbiváhkku, de siste ukene i oktober, er det vanskelig å samle reinen . Denne tiden beskriver hun slik:

«Den 14. oktober er Dálveidja, på norsk vinterdag. Denne uken kalles Dálvevahkku (vinteruken). Etter den 14. oktober slutter simlene å die kalvene, og kalvene begynner å furte. Kalvene skiller seg fra flokken og danner flokker med bare kalver i. Både kalven og simla kjenner at en ny kalv er på veg. Når kalven ikke lenger får morsmelk, har det også mye å si for veksten. Simler som ikke er blitt drektige, fortsetter å die kalven, og kalven blir derfor hos moren og trenger ikke å furte. Ofte blir disse kalvene større enn de som ikke lenger får morsmelk. Denne simla, som dier kalven hele vinteren, kalles da carpmateadni, fjorårskalvens mor. Brunsten har avtatt, og da er det naturlig at oksene er slitne og utmattete. Simlene har heller ikke fått beite i fred under brunsttiden, men de blir ikke avmagret av den grunn. Ved Hilbiváhkku begynner tiden da reinen skal beite seg feit igjen, og reinen blir igjen vidtfarende som under Bárteváhkku, men nå er det Golgguhilbi, vidtfarende etter brunsttiden.»

Også ellers kan det av dyrevernmessige grunner være uforsvarlig å foreta skilling, som f.eks. under vårvinteren hvis det er vanskelige beiteforhold.

Fjerde ledd: Det kan i de ulike reinbeitedistrikter gjelde ulike tradisjoner for hvordan skilling skal gjennomføres. Det vil derfor kunne være hensiktsmessig å gi nærmere regler om skilling i bruksreglene for distriktet, jf. § 9–1 annet ledd, bokstav g.

Hvis det mellom to distrikter stadig forekommer sammenblanding og påfølgende konflikter under skilling, kan det være ønskelig at det utarbeides nærmere regler om skilling i henhold til bestemmelsen i § 9–1 tredje ledd.

Brudd på reglene om skilling kan lede til sanksjoner som omhandlet i lovens kap. 13. Se merknadene til § 6–6.

11.6.6 § 6–6. Varsling om rein i gjerde (gárdi)

Før rein settes i gjerde (gárdi), må de siidaer som man vet har rein i flokken, varsles. Andre som kan tenkes å ha rein i flokken, bør også varsles.

Nærmere regler om varsling kan gis i bruksreglene etter § 9–1.

Merknader til § 6-6

Bestemmelsen pålegger den reineier som skal ha rein i gjerde, å varsle andre reineiere som har rein i flokken, jf. 1978-loven § 23 første ledd som gir regler om varsling i forbindelse med samling av rein.

Varsling rettes til lederne for siidaandelene eller en representant for denne. Slik varsling er i overensstemmelse med skikk og bruk innenfor reindriften, og skal sikre at alle eiere får ivaretatt sine interesser når reinen er i gjerde.

Også andre som kan tenkes å ha rein i flokken, f.eks. nabosiidaer, bør varsles. Også dette er i overensstemmelse med god reindriftsskikk. Den som varsler andre, kan dessuten forvente at vedkommende selv blir varslet når andre har flokken sin i gjerde.

Det kan i distriktets bruksregler gis nærmere regler for varsling, jf. § 9–1 annet ledd, bokstav g. Er det påkrevet på grunn av konflikter mellom to distrikter, kan fylkesreindriftsstyret pålegge de to distriktene å utarbeide nærmere regler om varsling, jf. § 9–1 tredje ledd.

Brudd på reglene i § 6–4 første ledd om varsling til andre om når man har rein i gjerde, kan straffes i henhold til § 13–7.

Medfører den manglende varsling at rette eier ikke får hentet sine dyr, kan det være at dette rammes av bestemmelsene om tyveri eller underslag, eventuelt for medvirkning til slik straffbar handling.

Andre sanksjoner etter reglene i lovens kap. 13 kan vanskelig tenkes i den konkrete situasjon, fordi rette eier jo ikke vet at de andre har rein i gjerde, og får gjerne først kunnskap når det er for sent. Men gjentatte eller alvorlige brudd på bestemmelsen her vil kunne lede til tap av retten til å utøve reindrift etter straffeloven § 29.

Gir de som har rein i gjerde melding om dette, men så sent at de som er interessert i å se etter egne rein ikke får sjansen til å nå frem i tide, kan det etter § 13–2 gis pålegg om ikke å slippe reinen.

For å gi slikt pålegg er det ikke tid til å sammenkalle fylkesreindriftsstyret. Fylkesreindriftsstyret vil imidlertid kunne gi en generell delegasjon til fylkesmannen for slike tilfeller.

11.7 Kapittel 7. Merking av rein og registrering av reinmerke

Det vises til kap. 4 foran. Bestemmelsen i dette kapittel er med enkelte endringer en videreføring av reglene i 1978-loven kap. IV og Landbruksdepartementets forskrifter om merking av 12. juni 1984. Se nærmere om merking foran under punkt 9.4.

11.7.1 § 7–1. Plikt til merking av rein

All rein i det samiske reinbeiteområdet skal merkes med eierens merke.

Reinen skal merkes med eierens registrerte merke innen 31. mai året etter at den er født.

Merking skal skje i kontrollerte former og under forsvarlige vær- og temperaturforhold. Det må ikke beskjæres mer enn 1/3 av øret.

Merknader til § 7-1

Bestemmelsen er en videreføring av regelen i 1978-loven § 16 første og annet ledd. Bestemmelsen inneholder også regler som i dag står i § 9 i forskriftene om merking fastsatt av Landbruksdepartementet 12. juni 1984 med hjemmel i 1978-loven § 18. Det foreslås imidlertid enkelte endringer i reglene om merkefrist.

Etter dagens regler skal merking gjennomføres før 31. oktober det året kalven er født, jf. 1978-loven § 16. Merking senere enn dette tidspunkt krever samtykke fra områdestyret. Denne regelen har i enkelte områder blitt oppfattet slik at etter 31. oktober tilfaller umerket kalv fellesskapet. Det kan imidlertid være flere grunner til at man ikke har fått merket all kalv innen 31. oktober, og utvalget finner det uheldig med en regel som innbyr til å tilegne seg andres kalv etter 31. oktober. Utvalget foreslår derfor å oppheve denne fristen, og kun ha en frist, nemlig at merking må skje før 31. mai året etter at kalven er født.

Bestemmelsen i tredje ledd annen setning svarer til regelen i dyrevernloven av 20. desember 1974 nr. 73 § 13 nr. 2.

11.7.2 § 7–2. Former for merking

Innenfor det samiske reinbeiteområdet skal merking av rein skje ved snitt i øret med eierens registrerte reinmerke (hovedmerke).

I tillegg til hovedmerke kan det anvendes tilleggssnitt eller øreklips ved overtagelse av eiendomsretten til rein som er merket med den tidligere eiers merke.

Midlertidig merking skjer med hårmerke eller øreklips. Midlertidig merking viser eierforholdet inntil merking i henhold til første eller annet ledd finner sted.

Merknader til § 7-2

Første ledd inneholder en bestemmelse som i dag står i forskrifter av 12. juni 1984 om merking § 3 første ledd.

Annet ledd: Bestemmelsen er en videreføring av regelen i forskriftene om merking § 3 annet ledd bokstav a.

Tredje ledd: Bestemmelsen er ny og klargjør hva som er å anse som midlertidig merking. Bestemmelsen innebærer at øreklips ikke kan erstatte de tradisjonelle øremerkene.

Midlertidig merking foretas når man er usikker på eierforholdet, se for eksempel lovutkastet § 7–8, eller hvis kulde gjør vanlig øremerking uforsvarlig.

11.7.3 § 7–3. Rett til reinmerke

Rett til reinmerke har personer av samisk ætt som er bosatt i Norge og som oppfyller følgende vilkår:

1. Den som pr. (denne lovs ikrafttreden) hadde reindrift som hovednæring i reinbeitedistrikt i samsvar med lov 9. juni 1978 nr. 49 § 4, jf. § 3, eller som

2. har foreldre eller besteforeldre som har hatt reindrift som hovednæring, og som

3. inngår i en siidaandel, jf. § 4–9.

Den som blir adoptert av noen, får samme rett til reinmerke som dennes egnefødte barn, selv om vedkommende ikke er av samisk ætt.

Den som er gift med noen som er ansvarlig leder for siidaandel, men ikke selv fyller vilkårene i første ledd for reinmerke, har rett til reinmerke. Det samme gjelder samboer som nevnt i § 4–5 nr. 2.

Overtar en person som nevnt i tredje ledd lederansvaret for siidaandelen, jf. § 4–6, har vedkommende rett til reinmerke så lenge vedkommende er ansvarlig leder for en siidaandel. Vedkommedes nye ektefelle eller samboer har ikke rett til reinmerke etter tredje ledd.

Har fylkesreindriftsstyret i henhold til § 4–1 tredje ledd gitt en person rett til å eie rein, kan fylkesreindriftsstyret også gi vedkommende rett til reinmerke der dette er nødvendig av hensyn til en velordnet reindrift.

Merknader til § 7-3

Bestemmelsen gir regler om hvem som har rett til reinmerke og innebærer ingen realitetsendring i forhold til reglene etter 1978-loven, jf. § 3 første ledd.

Første ledd, bokstav aog b svarer til første ledd i 1978-loven § 3 med de justeringer som er nødvendige på grunn av ny lovgivning.

Utvalget har vurdert om man bare ordrett skulle gjenta den bestemmelse som står i 1978-loven § 3 første ledd annen setning, men har funnet det mest hensiktsmessig å àjourføre bestemmelsen til den nye loven. Det har dermed ikke vært meningen å foreta noen realitetsendring.

I første ledd bokstav c er det presisert at vedkommende må ha tilknytning til en siidaandel. Dette betyr at vedkommende må fylle vilkårene i § 4–9, og har fått samtykke fra lederen av siidaandelen til å tilhøre hans/hennes siidaandel, jf. § 4–2.

Annet ledd: Bestemmelsen her er i overensstemmelse med regelen i lov om adopsjon av 28. februar 1986 nr. 8 § 13, og er en videreføring av regelen i 1978-loven § 3 annet ledd.

Tredje ledd: Bestemmelsen er en konsekvens av bestemmelsene i § 4–5 nr. 1, jf. nr. 2.

Fjerde ledd: Bestemmelsen er en konsekvens av bestemmelsen i § 4–6, jf. første ledd siste setning og annet ledd siste setning. Det er imidlertid ikke ønskelig at vedkommende bringer retten til reinmerke videre til eventuell ny ektefelle eller samboer som ikke selv fyller vilkårene i første ledd.

Femte ledd: Bestemmelsen er som det fremgår, en følge av regelen i § 4–1 tredje ledd. Har fylkesreindriftsstyret gitt adgang for en som ikke fyller vilkårene i § 4–1 første ledd til å ha rein i et samisk reinbeite, må vedkommende hvor reinen inngår i en siidaandel, også få rett til reinmerke for å kunne ivareta sin eiendomsrett.

11.7.4 § 7–4. Registrering av merke

I hvert regionale reinbeiteområde, jf. § 3–2, velges en merkenemnd på minst tre og høyst fem medlemmer fra ulike distrikter, jf. § 3–3, med personlige vararepresentanter. Medlemmene og varamedlemmene velges av fylkesreindriftsstyret. Fylkesmannen utpeker sekretær for nemnda.

Alle reinmerker (hovedmerker og tilleggssnitt) må godkjennes av merkenemnda før de tas i bruk i det regionale reinbeiteområdet. Godkjente reinmerker i det regionale reinbeiteområdet registreres hos fylkesmannen. Tilleggssnitt og øreklips som nevnt i § 7–2 annet ledd registreres for fem år.

Reinmerket skal ha en slik form at forveksling eller misbruk ikke kan finne sted. Merkenemnda skal, under ivaretagelse av hensynet til velordnet reindrift, søke å bevare tradisjonell bruk og utforming av reinmerker, blant annet skal tradisjonelle familiemerker søkes bevart for familien.

Godkjenning av merkenemnda er ikke nødvendig ved overføring av merke innenfor eget reinbeiteområde, jf. § 3–1.

Hovedmerke og tilleggssnitt kan ikke registreres som varemerke etter lov 3. mars 1961 nr. 4.

Merknader til § 7-4

Paragrafens første-tredje ledd inneholder bestemmelser som i dag står i forskrift av 12. juni 1984 om merking § 4 og § 5. Det er imidlertid foreslått den endring at det er fylkesreindriftsstyret som velger medlemmene til merkenemnd og fylkesmannen som utpeker sekretær.

Merkenemndas medlemmer må komme fra ulike distrikter i området. Derfor er det også sagt at medlemmene skal ha personlige varamedlemmer.

I tredje ledd er det sagt at man ved ny registrering av merke må påse at det ikke har en form som kan forveksles med andre. Forveksling kan lede til at det er vanskeligere å finne frem til reinens rette eier. Men det er også viktig å unngå merker som øker risikoen for ommerking av andres rein til eget reinmerke. Det er videre sagt at tradisjonelle familiemerker skal bevares for familien, se nærmere om dette foran under punkt 9.4.2.

Man bør også unngå at det blir registrert identiske merker, og det gjelder selv om det ikke foreligger fare for forveksling fordi reineierne driver i områder som ligger langt fra hverandre.

I fjerde ledd er det presisert at merkenemndas godkjennelse ikke er nødvendig ved overføring av reinmerke til en annen person i området. I disse tilfellene skal man bare melde overføringen til fylkesmannen.

Overføring av merke til nytt område vil imidlertid alltid kreve godkjennelse, jf. annet ledd. Slik overføring er altså å anse som søknad om nytt merke. Dette gjelder ikke bare i tilfellene der merket overføres til person i et annet reinbeiteområde, men også hvor man selv flytter med sine rein til et annet reinbeiteområde. Eksisterende merker i det området man søker å overflytte merket til, har alltid forrang.

I femte ledd er foreslått en regel om at reinmerker ikke kan registreres som varemerke. Dette for å bevare reinmerket som det det er ment for, nemlig identifikasjon av eierforhold til rein. En anledning til å registrere reinmerke som varemerke, vil dessuten ta reinmerke ut av sin kulturelle sammenheng.

11.7.5 § 7–5. Saksbehandling

Merkenemnda skal kunngjøre innkommet søknad om hovedmerke for lederne i siidaandelene og overfor de som har stilt reinmerke i bero i henhold til § 7–7, i vedkommende og tilstøtende distrikter, jf. § 3–3. Kunngjøring skal også skje i Sverige og Finland, overensstemmende med reinbeitekonvensjonen med vedkommende land. Merkenemndas avgjørelse av søknad skal kunngjøres på tilsvarende måte.

Merkenemndas avgjørelse kan påklages til en klagenemnd oppnevnt av Reindriftsstyret.

Departementet gir nærmere regler for saksbehandlingen i merkenemnda, herunder registreringsavgift, og regler for klagebehandlingen.

Merknader til § 7-5

Paragrafen inneholder bestemmelser som nå står i forskriften av 10. juni 1984 om merking § 5 og § 7, men er noe forenklet. De nærmere regler om saksbehandling bør som i dag fastsettes i forskrift. Det er imidlertid tatt inn en bestemmelse om at søknaden sendes direkte til de berørte siidaandelene og ikke som etter gjeldende ordning via distriktet, se foran under punkt 9.4.3.

11.7.6 § 7–6. Endring

Dersom registrert hovedmerke eller tilleggssnitt kan lede til forveksling eller misbruk, kan merkenemnda gi pålegg om endring. Ved spørsmål om endring skal man ivareta de hensyn som er nevnt under § 7–4 tredje ledd.

Merknader til § 7-6

Paragrafen inneholder bestemmelser som nå står i forskriften om merking § 8.

11.7.7 § 7–7. Reinmerke som ikke er i bruk

Et registrert reinmerke som ikke er i bruk, kan eieren stille i bero i inntil ti år. Er et merke ikke stilt i bero, skal det slettes når det ikke har vært i bruk i fire år. Ett år før skal eieren varsles om den forestående slettingen.

Et registrert reinmerke skal slettes når merkeinnehaveren dør uten at merket overtas av en arving som fyller vilkårene for rett til reinmerke etter § 7–3. Skjer ikke slik overtagelse, kan de arvinger som fyller vilkårene for rett til reinmerke, stille reinmerket i bero i inntil ti år etter arvelaters død.

Merknader til § 7-7

Paragrafen inneholder bestemmelser som i dag står i forskriften om merking § 8. Men det er i tillegg gitt bestemmelse om at merkeeier eller arvinger kan stille et merke i bero i inntil 10 år. En slik ordning er ønskelig for å unngå at tradisjonelle familiemerker overtas av andre. Det er imidlertid ikke anledning til å stille merket i bero i mer enn 10 år. En slik grense er nødvendig for å unngå at ubrukte merker blir stilt i bero i flere tiår rett og slett på grunn av uenighet arvingene imellom. Er merket ikke brukt på 10 år, slettes det.

11.7.8 § 7–8. Umerket fremmed kalv (geazotbeallji)

Umerket kalv fra annen siida som følger merket simle, skal snarest mulig merkes med kalveierens merke. Hvis dette merket ikke er kjent, skal kalven merkes med simlas merke.

Umerket kalv som ikke følger merket simle, skal merkes midlertidig med hårmerke eller øreklips. Begynner slik kalv innen utgangen av mai å følge merket simle, skal kalven merkes som bestemt i første ledd.

Dersom det er skjedd feilmerking, skal feilen rettes opp ved bytte av kalv, eller ved at rette eier får erstatning av den som har merket kalven i sitt merke, etter den til enhver tid gjeldende livdyrpris.

Merking av kalv i strid med disse reglene straffes etter reglene i straffeloven kap. 24 (Underslag, Tjueri og ulovlig bruk).

Merknader til § 7-8

Paragrafen inneholder bestemmelser som i dag står i forskriften om merking § 10.

I fjerde ledd er tilføyd en bestemmelse som innebærer at merking av andres kalv i eget merke straffes som tyveri.

11.7.9 § 7–9. Ommerking

Ommerking er ikke tillatt.

Rettsstridig ommerking straffes etter reglene i straffeloven kap. 24 (Underslag, Tjueri og ulovlig bruk).

Merknader til § 7-9

Vi har i dag ingen regel om ommerking. Men utvalget finner det nødvendig å presisere at ommerking ikke er tillatt. Skjer det en endring av eierforholdet til rein, må det markeres med tilleggssnitt. Det er ønskelig å ha en uttrykkelig bestemmelse i loven om at rettsstridig ommerking straffes som tyveri.

11.7.10 § 7–10. Salg av umerket rein

Rein født tidligere år, og som etter 31. mai finnes uten lovlig merke, skal selges under distriktsstyrets, eventuelt siidastyrets ansvar.

Utbyttet av salget tilfaller reinens eier. Er eieren ikke kjent, tilfaller utbyttet siidaen som reinen tilhører. Er heller ikke siidaen kjent, tilfaller utbyttet distriktet.

Merknader til § 7-10

Paragrafen inneholder bestemmelser som i dag står i 1978-loven § 16 tredje ledd, jf. forskrift om omsetning av umerket og uidentifiserbar rein av 5. september 2000, og i forskriften om merking § 12, men med visse endringer. Utbyttet av salget skal så langt man kjenner eierforholdet tilfalle eieren. Selv om man ikke kjenner den konkrete eieren, er det heller ingen grunn til at utbyttet av salget skal tilfalle distriktet hvis eierforholdet kan spores tilbake til en bestemt siida. Salg av umerket rein der eieren er ukjent, tilfaller således distriktets reindriftsfond, jf. § 8–6, eller eventuelt siidafondet, jf. § 8–15.

I tråd med dagens regler er det foreslått at distriktsstyret har ansvaret for salg av umerket rein. Men umerket rein kan befinne seg på geasseorohat for en sommersiida, og i så fall er det mest naturlig at det er styret for sommersiidaen som står for salget.

11.7.11 § 7–11. Merking utenfor det samiske reinbeiteområdet

Utenfor det samiske reinbeiteområdet gir departementet nærmere regler om reinmerke og merking av rein.

Merknader til § 7-11

Spesielle forhold gjør seg gjeldende utenfor det samiske reinbeiteområdet. I dagens forskrifter er det flere steder forutsatt at andre regler kan gjelde her. Utvalget finner at det er mest hensiktsmessig å overlate til departementet å gi regler om merking i disse områdene.

11.8 Kapittel 8. Reindriftens organisering – distrikter og siida

Det vises til fremstillingen av dagens ordning i kap. 3 og 5 foran og utvalgets vurderinger i kap. 9.2 og 9.5 foran.

11.8.1 § 8–1. Distrikt

Reindriftsstyret 6skal dele inn de samiske regionale reinbeiteområdene i reinbeitedistrikter, jf. § 3–3. Med utgangspunkt i sedvanemessig bruk skal det legges vekt på at et reinbeitedistrikt får grenser som driftsmessig er naturlige og hensiktsmessige.

Et distrikt skal fortrinnsvis omfatte alle årstidsbeitene for de reindriftsutøverne som er knyttet til distriktet. Hvor det er hensiktsmessig, kan årstidsbeitene være fordelt over flere distrikter.

Distriktsinndelingen er ikke til hinder for samarbeid mellom reindriftsutøvere på tvers av distriktsgrensene, så sant et slikt samarbeid ikke går ut over andre reindriftsutøveres rettigheter. Distriktsinndelingen er heller ikke til hinder for bruk av beiter i annet distrikt når dette følger av særskilt rettsgrunnlag7 .

Avgjørelse om ny distriktsinndeling eller endring av tidligere grense kan distriktsstyret eller enkelte reindriftsutøvere i distriktet bringe inn for jordskifteretten.

Merknader til § 8-1

Reglene om distriktsinndeling står i dag i reinl. § 2, jf. foran under punkt 3.3. Reglene bør imidlertid stå i en egen paragraf for oversiktens skyld.

Inndeling i distrikter bør etter utvalgets mening i størst mulig grad være i samsvar med rettighetsforholdene mellom siidaene i vedkommende område. I praksis vil det imidlertid ikke være mulig å oppnå fullt samsvar, og etter utvalgets (flertallets) mening bør det presiseres i loven at distriktsgrense ikke er synonymt med beitegrense. Særlig på vinterbeitene er det nødvendig at siidaene har fleksibilitet i bruken av beitene, og denne fleksibiliteten må gjelde også dem som har sine beiter langs distriktsgrensene.

Distriktsinndelingen kan heller ikke frata grupper deres sedvanemessige beiterettigheter, jf. her som eksempel dom av Brønnøysund herredsrett av 27. august 1984. 8 Også Korssjøfjelldommen, Rt. 1988 side 1217, legger dette til grunn.

Slik distriktene her er tenkt, innebærer de m.a.o. ingen absolutt rettighetsgrense for de enkelte siidaene, men fungerer først og fremst som administrative enheter for de utøverne som har sin hovedtilknytning til vedkommende distrikt.

Første ledd: Det er Reindriftsstyret som foretar distriktsinndelingen. Den samme regel gjelder etter 1978-loven, se § 2 annet ledd fjerde setning. En distriktsinndeling er ikke endelig. Reindriftsstyret vil kunne foreta endringer.

Når det heter at «det skal legges vekt på at reinbeitedistriktet får grenser som driftsmessig er naturlige og hensiktsmessige», er dette en videreføring av de regler som gjelder i dag, jf. 1978-loven § 2 annet ledd fjerde setning. Men «driftsmessig» betyr ikke at alle reineierne i distriktet driver sammen. Den gamle siidabruken vil bestå og har, som det framgår av lovutvalgets øvrige forslag, fått en mer framskutt plass enn i dagens lovregler.

Ved distriktsinndelingen skal man bygge på den sedvanemessige bruken, jf. også 1978-loven § 2 annet ledd femte setning. Dette innebærer at distriktet skal omfatte de siidaer som tradisjonelt har holdt til i det geografiske området for distriktet.

Disse reindriftsutøverne utgjør den naturlige gruppe ved utforming av bruksregler for området, og de har felles interesser i vern av reinbeitearealet.

Den sedvanemessige bruken vil også være retningsgivende for den geografiske fastsettelsen av distriktets grenser. For å fastsette distriktets grenser er det derfor nødvendig å skaffe seg kunnskap om den bruken distriktets siidaer har utøvet, ikke bare i dag, men også bakover i tid.

Har bruken av områdene vekslet opp igjennom tidene, slik at ingen kan påberope seg sedvanemessig bruk av et område, står Reindriftsstyret friere når grensen skal trekkes.

Reindriftsstyrets avgjørelse om distriktsinndeling kan bringes inn for jordskifteretten etter fjerde ledd, se nærmere nedenfor.

Det må påpekes at sedvanemessig bruk ikke bare har betydning når grensen skal trekkes til andre distrikter. Også innenfor distriktet vil enkeltgruppers sedvanemessig bruk av et område ha betydning, f.eks. ved utforming av bruksregler etter lovutkastet kap. 9. Innenfor et distrikt har altså utøverne ikke uten videre de samme rettigheter til hele arealet innenfor distriktet. Den sedvanemessige bruken av de ulike områdene vil bestå.

I annet ledd heter det at et distrikt fortrinnsvis skal omfatte alle årstidsbeitene. I Finnmark er årets beiter fordelt over flere distrikter. Når det heter at en reineier i Karasjok tilhører distrikt X, er det sommerbeitedistriktet man sikter til. Vedkommende vil imidlertid ha sitt høstbeite i distrikt 17, og vinterbeite i distrikt 18. I tillegg vil vedkommende, hvis han har sitt sommerbeite ytterst på halvøyene eller på en øy, flytte igjennom andres sommerbeitedistrikt. Det samme gjelder i Kautokeino, der en reineier som f.eks. har sitt sommerbeite på Kvaløya, distrikt 20 Fálá, vil ha sitt høstbeite i distrikt 30, vinterbeite i distrikt 31, og til og fra sitt sommerbeite passerer vedkommende gjennom to distrikter, distrikt 22 Fiettar og distrikt 23 Seainnus/Návggastat, som er sommerbeite for andre grupper reineiere.

For tiden pågår det et arbeid med ny distriktsinndeling i Finnmark. Siktemålet er å få samlet en siidas ulike årstidsbeiter innenfor ett og samme distrikt. Dette betyr imidlertid ikke at hele arealet innenfor distriktet vil være felles for alle, dvs. at enhver reineier kan slå seg ned hvor han eller hun vil innenfor distriktet. Den sedvanemessige bruken av de ulike områdene vil bestå. Som det går fram av kap. 9 i lovutkastet, foreslår utvalget at det skal utarbeides bruksregler i distriktet, og disse bruksreglene skal bygge på den sedvanemessige bruken av områdene. Men ved større distrikter kan man lettere se bruken av areal i helhet. I dag har f.eks. de som flytter gjennom andres sommerbeitedistrikt formelt sett ingen innflytelse på utarbeidelsen av dette distriktets planer, jf. 1978-loven § 8 a. Større distrikter vil også kunne bygge opp et større sekretariat, og dermed lettere ivareta ikke minst arealverninteressene.

I Nordland, der ny distriktsinndeling nylig er gjennomført, omfatter det enkelte distrikt nå alle årstidsbeitene for distriktets reineiere, med unntak for dem som har sine vinterbeiter i Sverige.

Selv om det er et arbeid i gang med ny distriktsinndeling i Finnmark, der siktemålet er å få alle årets beiter innenfor distriktets grenser, kan det likevel tenkes at det kan være områder der det er hensiktsmessig med oppdeling i flere distrikter. Det er heller ikke avgjort hva det pågående arbeidet med distriktsinndelingen i Finnmark vil ende opp i. Lovutvalgets forslag kan ikke alene basere seg på én løsning, men må også ha regler for de tilfeller der årstidsbeiter over flere distrikter fortsatt vil bestå.

I tredje ledd understrekes det at distriktsgrensene ikke er strengt lukkete rettighetsgrenser, men at det er adgang til samarbeid på tvers av distriktsgrensene, se leddets første setning. Dette kan kanskje synes selvfølgelig, men bør likevel påpekes fordi oppfatningen synes delvis å være en annen etter dagens regler.

Samarbeid kan tenkes mellom distriktsstyrene i to distrikter som grenser til hverandre. Men samarbeid kan også tenkes mellom utøvere fra ulike distrikter. Et samarbeid vil være særlig aktuelt mellom to siidaer som hører til hvert sitt distrikt, men som har beiteområder som grenser opp til hverandre. Som påpekt ovenfor vil ikke distriktsgrensene uten videre være rettighetsgrenser. Distriktet skal omfatte de reineierne som hovedsakelig har sitt beiteområde innenfor distriktet, men man kan ikke utelukke at de i perioder har beitet utenfor disse grensene.

Spesielt på vinterbeitene har det ikke vært faste grenser for de enkelte siidaer. Det er områder der en siida har en fortrinnsrett til bruk tidlig i vintersesongen, men som andre siidaer kan ta i bruk når den første har trukket seg ut av området. I vanskelige vintrer, kan det være samarbeid mellom flere siidaer når det gjelder bruk av områdene, og slikt fellesskap må også kunne skje på tvers av distriktsgrensene. Noe annet ville innebære at de siidaer som har sine vinterbeiter opp til distriktsgrensene, vil ha en langt vanskeligere situasjon enn de andre siidaene i distriktet. Et slikt syn på distriktsgrensene som angitt i tredje ledd, vil dessuten gjøre fastsettelsen av grensene mindre konfliktfylt enn det som ellers vil kunne bli tilfelle med en strengere regel.

Når det gjelder tredje ledd annen setning, er utvalget delt. Et flertall ønsker inntatt i loven en bestemmelse om at distriktsinndelingen ikke er til hinder for at utøverne innenfor en siida bruker et område utenfor siidaens distrikt når dette følger av særskilt rettsgrunnlag.

Flertallet mener at den foreslåtte bestemmelsen er en naturlig konsekvens av det som allerede er sagt om distriktsinndelingen. Distriktene har først og fremst betydning som administrative enheter. Bruk av områder gjennom generasjoner kan gi rettigheter etter de prinsipper som gjelder for alders tids bruk, og dette er rettigheter som ikke uten videre vil opphøre gjennom en distriktsinndeling. Et eksempel her er som nevnt dommen avsagt av Brønnøysund herredsrett 27. august 1984.

En regel som den som her er foreslått, er dessuten påkrevet i de tilfellene hvor man opprettholder eller går tilbake til en ordning med å ha de ulike årstidsbeitene fordelt over flere distrikter. En slik ordning kan innebære at en siida må flytte gjennom andres distrikt for å komme f.eks. til sitt sommerbeite. En slik gammel flyttelei kan ikke stenges gjennom ny distriktsinndeling.

Et mindretall, Arne G. Arnesen , foreslår at siste setning i tredje ledd går ut. Han mener at distriktsgrensene må forstås som rettighetsgrenser, og at en regel som den foreslåtte vil invitere til brudd på disse grensene.

Hvis flertallets forslag blir opprettholdt i det videre lovarbeidet, foreslår han følgende tilføyelse:

I et slikt tilfelle bør fylkesreindriftsstyret vurdere endringer av distriktsgrensene slik at disse kan samsvare med rettighetsforholdene.

Fjerde ledd: Utvalget foreslår å bringe jordskifteretten inn i saker vedrørende reindriften. Men dette forutsetter at den reindriftsfaglige kompetansen i jordskifterettene styrkes.

Distriktsstyret eller lederen for en siidaandel kan alltid velge å bringe distriktsinndelingen inn for de ordinære domstoler fremfor jordskifteretten.

En reineier som ikke benytter anledningen til å bringe et vedtak om nye distriktsgrenser inn for jordskifteretten eller de ordinære domstoler, mister ikke sine rettigheter ervervet gjennom hevd og alders tids bruk. Men bruken blir i nabodistriktet i stedet for i eget distrikt.

Selv om man ikke mister slike rettigheter ved ny distriktsinndeling, kan det likevel være behov for å få prøvet fastsettelsen av distriktets grenser. Grensen skal så langt som mulig trekkes etter de sedvanemessige bruksforhold, jf. første ledd, og denne vurderingen må kunne prøves. Der hvor det ikke er etablert rettigheter som er klart retningsgivende for distriktsgrensene, og Reindriftsstyrets inndeling i større grad vil bero på et skjønn, må det likeledes være adgang til å få prøvet dette skjønnet.

11.8.2 § 8–2. Distriktsstyre

I hvert reinbeitedistrikt opprettet i henhold til § 8–1 skal det være et distriktsstyre valgt av og blant de stemmeberettigede i distriktet etter reglene i annet og tredje ledd.

Lederen for styret velges av distriktsårsmøtet, jf. § 8–8. Resten av styret består av en representant for hver sommersiida i distriktet, jr. § 8–13 første ledd bokstav b. En siidas styremedlem velges av siidaårsmøtet, jf. § 8–11. Er antall sommersiidaer mer enn syv, velges de seks medlemmene ved loddtrekning blant styremedlemskandidatene fra de enkelte sommersiidaene, med unntak for den sommersiidaen som har lederen.Distriktsårsmøtet kan bestemme at styremedlemsskap i stedet skal gå på omgang mellom sommersiidaene. Slike regler må godkjennes av fylkesreindriftsstyret. Lederen og de øvrige styremedlemmer velges for to år av gangen med personlige varamenn 9 .

Reindriftsstyret kan, hvis sterke grunner foreligger, bestemme at en sommersiida som er vesentlig større enn gjennomsnittet i distriktet, skal ha sterkere representasjon i styret enn det som følger av reglene i annet ledd. Sommersiidaen kan imidlertid ikke ha flertallet i styret.

Hvis utøverne i sommersiidaen ellers i året danner mindre vintersiidaer, kan lederne for siidaandelene i en vintersiida, eventuelt flere vintersiidaer sammen eller annen gruppering, kreve at styrevervet i distriktsstyret skal gå på omgang mellom vintersiidaene/grupper etter reglene i § 8–11 tredje ledd 10 .

Hvis distriktet svarer til en sommersiida, gjelder reglene i § 8–11 for valg av styre, dog slik at et styre alltid skal opprettes.

Styret er beslutningsdyktig når minst halvparten av medlemmene er til stede. Et distriktsstyre med færre enn tre medlemmer er likevel bare beslutningsdyktig når alle medlemmer møter. Ved likt stemmetall gjør lederens stemme utslaget.

Det skal føres møtebok for distriktsstyrets møter. Møteboken oppbevares på betryggende sted.

Merknader til § 8-2

Etter 1978-loven § 8 første ledd skal det i hvert reinbeitedistrikt opprettes et distriktsstyre av og blant reineierne i distriktet. Denne regelen er videreført i paragrafens første ledd.

Distriktsstyret skal i henhold til lovutkastet § 8–3 arbeide for å opprettholde distriktet som en ressurs for reindriften i distriktet. Distriktstyret skal således arbeide for arealvernet. Distriktet vil også få oppgaver vedrørende den interne forvaltningen av arealene, gjennom blant annet utarbeidelse av bruksregler. I utvalgets lovforslag er distriktsstyret gitt en meget sentral rolle, blant annet gjennom utarbeidelse av bruksregler. Det er meget viktig for distriktsstyrets troverdighet at distriktsstyret representerer de ulike interessene i distriktet. I mange distrikter er det i dag misnøye med at et flertall overstyrer et mindretall. Det er disse hensyn som ligger bak utvalgets forslag til reglene om distriktsstyrets sammensetning, se paragrafen annet–fjerde ledd.

I store distrikter der ikke alle de ulike interessene kan bli representert i styret, er det viktig at alle de berørte interessene, også de som ikke er representert i styret, blir hørt før det treffes beslutninger av distriktsstyret. Disse hensyn ligger bak utvalgets forslag om utarbeidelse av bruksregler, se § 9–2.

Alle medlemmene i utvalget er enige om at de nevnte hensyn må ivaretas ved utformingen av reglene om distriktsstyrer. Utvalget er imidlertid delt i synet på hvordan disse hensyn best kan ivaretas der antall sommersiidaer i et distrikt er mer enn syv, og hvor derfor ikke alle kan få representasjon i styret.

Utvalget har ment det er nødvendig med detaljerte regler for distriktsstyret. Det er ønskelig for å unngå uklarheter. Det kan også vises til at andre tilsvarende sammenslutninger har detaljerte regler om slike forhold. Det kan f.eks. vises til lov om bygdeallmenninger av 19. juni 1992 nr. 59.

Dagens regler om distriktsstyrene er nedfelt i forskrifter, jf. forskrift om valg av tillitsmannsutvalg (distriktsstyre) og dets arbeidsoppgave og arbeidsform, fastsatt av Landbruksdepartementet 4. mars 1987, jf. 1978-loven § 8 femte ledd annen setning. Disse reglene er imidlertid noe uklare.

Det er ønskelig at slike regler inntas i selve loven. Lovregler vil dessuten ha trykte forarbeider, noe som normalt ikke foreligger ved forskrifter. Forarbeider kan bidra til å avklare eventuelle tolkningsspørsmål.

Første ledd: Medlemmene av distriktsstyret velges av og blant de stemmeberettigede i distriktet, jf. den tilsvarende bestemmelsen i 1978-loven § 8 første ledd. Stemmeberettiget er leder av siidaandel, jf. § 4–2, og sideordnet rekrutteringsandel, jf. § 4–4, jf. § 8–8 annet ledd. En siidaandel kan imidlertid bestå av rein som også tilhører andre, og spørsmålet er om også disse reineierne skal ha stemmerett og være valgbare til styret. I § 8–8 annet ledd er det foreslått at hver ordinær siidaandel skal ha fem stemmer og hver rekrutteringsandel to stemmer. Lederen har selv minst én stemme, eventuelt to hvis ektefellene eller samboerne har felles siidaandel. De øvrige stemmene kan leder(ne) fordele til myndige reineiere innenfor siidaandelen, eller leder(ne) kan beholde alle stemmene selv. Valgbare til styret er alle som etter dette systemet har stemmerett.

Annet ledd: Det er viktig at distriktets styre får en sammensetning, der man så langt som mulig får representasjon fra de ulike interessene i distriktet. Også etter dagens regler er dette en målsetting, se § 6 siste ledd i forskrift av 4. mars 1987 om valg av tillitsmannsutvalg (distriktsstyre) og dets arbeidsoppgaver og arbeidsform. Men dagens regler om valg til styret sikrer ikke at denne regelen blir overholdt, jf. foran under punkt 9.5.1. Selve valgreglene må derfor formuleres slik at medlemskap i styret går på omgang mellom de ulike siidaene, og slik at en gruppering ikke kan bli sittende med flertallet over flere valgperioder. Regler som sikrer at styrevervet går på omgang mellom de ulike siidaer, vil motvirke maktmisbruk fra det sittende flertall, idet man vet at man ikke vil sitte med styringen til «evig tid».

Tanken bak slik utbalansering av makten er at det vil oppmuntre til samarbeid. Nettopp samarbeid er utvalget svært opptatt av at reglene skal bidra til. Dagens regler oppmuntrer ikke i tilstrekkelig grad til dette. Svært mange av lovens bestemmelser forutsetter samtykke fra reindriftsmyndighetene, og fremfor å finne løsninger reineierne i mellom, bidrar reglene til detaljstyring ovenfra.

Reineierne i sommersiidaen velger hvem som skal representere dem i distriktsstyret. Dette valget skjer på årsmøtet i sommersiidaen, se § 8–11. Alle sommersiidaene (geasseorohat) skal være representert i styret, så sant tallet ikke overstiger syv. Syv er altså det maksimale antall medlemmer i styret. Selve lederen av styret velges på årsmøtet i distriktet blant de kandidater til styret som er valgt fra sommersiidaene. De øvrige kandidater blir da ordinære styremedlemmer.

Etter forslaget vil alle geasseorohat uansett størrelse stille likt når det gjelder representasjon til styret. Utvalget har drøftet om de større geasseorohat skal sikres bredere representasjon i styret, men utvalgets flertall har funnet det vanskelig å foreslå konkrete regler om dette. Det er viktig at styret får representasjon av alle interesser, så vel store som små. De store sommersiidaene vil nok i kraft av sin størrelse uansett klare å ivareta sine interesser.

Det kan imidlertid være distrikter der enkelte sommersiidaer er betydelig større enn de andre sommersiidaene, og hvor lik representasjon vil fremstå som urimelig. Et eksempel er forholdene i Varanger. Flertallet vil derfor foreslå at hvor sterke grunner foreligger kan Reindriftsstyret gjøre unntak fra reglene om lik representasjon, og kan gi en sommersiida en sterkere representasjon i styret. Man må imidlertid unngå at en sommersiida alene får flertall i styret, jf. bestemmelsen i tredje ledd.

Representasjonen med fokus på geasseorohat, kan gjøre det vanskelig for de mindre grupperinger innenfor de store sommersiidaene å få innflytelse i styret. Innenfor et distrikt kan det være sommersiidaer som er klart større enn de andre, og der disse større sommersiidaene fordeler seg i flere mindre vintersiidaer på vinterbeitet. Spørsmålet er om disse grupper bør kunne kreve sterkere representasjon i styret. Det kan f.eks. tenkes at en slik sommersiida bør få to representanter i styret, forutsatt at de to medlemmene kommer fra hver sin gruppering innenfor sommersiidaen. Utvalgets flertall vil ikke foreslå konkrete regler om dette, idet forholdene kan være svært ulike i de forskjellige distrikter. Men det vises til den myndighet Reindriftsstyret har fått til å fravike lovens regler om styrerepresentasjon, der et distrikt har sommersiidaer som er betydelig større enn gjennomsnittet, jf. tredje ledd. Reindriftsstyret bør i så fall kreve at representantene kommer fra ulike grupper innenfor sommersiidaen.

Er antall sommersiidaer (geasseorohat) i distriktet over syv, skjer valget av de øvrige seks styremedlemmene ved loddtrekning blant de kandidater som representerer de ulike sommersiidaene. Ved valg av senere styrer skjer også dette ved loddtrekning blant de aktuelle kandidatene, med mindre distriktets årsmøte vedtar særskilte regler for hvordan styremedlemsskapet skal gå på omgang. For å sikre at reglene ivaretar lovens målsetting om at styrevervet virkelig går på omgang, må reglene godkjennes av fylkesreindriftsstyret.

Ovenfor er det reist spørsmål om de store geasseorohat bør få en sterkere representasjon i styret. I de tilfelle hvor antall geasseorohat er over syv, blir spørsmålet om de store geasseorohat bør sikres hyppigere representasjon i styret.

Mindretallet vil ivareta dette hensyn gjennom reglene om valgkretser, se nærmere nedenfor.

Utvalgets flertall finner mindretallets forslag til regler om valgkretser for innviklede, og er dessuten redd for at forslaget ikke ivaretar behovet for at alle de ulike interesser i distriktet blir representert i styret over tid. Flertallet vil istedet foreslå at Reindriftsstyret får anledning til, der sterke hensyn foreligger, å gi en sommersiida hyppigere styrerepresentasjon, jf. tredje ledd.

Medlemmene til styret velges for to år av gangen. For å unngå at alle styremedlemmer skiftes ut samtidig, kan årsmøtet bestemme at inntil halvparten av medlemmene i det første styret som velges etter denne ordningen, skal gå ut etter ett år. Hvem som går ut etter ett år bestemmes ved loddtrekning. Dette innebærer at valg av styremedlemmer skjer hvert år.

Tredje ledd: Her er det foreslått at Reindriftsstyret, når sterke grunner foreligger, skal kunne gi en stor sommersiida en sterkere representasjon i styret enn det som følger av reglene i annet ledd. Det vises til det som er sagt under merknadene til annet ledd.

Der antall sommersiidaer er under 7, og alle altså får representasjon i styret, kan det være at en stor sommersiida bør få to representanter. De to representantene bør i så fall komme fra ulike grupperinger innenfor sommersiidaen.

Er antall sommersiidaer over syv, vil ikke alle sommersiidaene få representasjon i styret, og styrevervet vil gå på omgang. I en slik situasjon kan Reindriftsstyret, hvis sterke grunner foreligger, gi en stor sommersiida adgang til hyppigere styremedlemsskap enn de mindre sommersiidaene.

Et slikt unntak som tredje ledd åpner for, bør gjøres tidsbegrenset, f.eks. for ti år, slik at spørsmålet blir vurdert på nytt etter noen år.

Fjerde ledd: Det er svært vanlig at de reineiere hvis dyr beiter sammen om sommeren, om vinteren danner flere siidaer der dyrene gjetes i mindre flokker. Den flokken som om sommeren går samlet, splittes opp i mindre flokker før man går inn på vinterbeitet. Det er da reineierne innenfor denne mindre gruppen, vintersiidaen, som utøver reindrift i fellesskap i denne del av året.

Dette systemet vil innebære at de som om sommeren har felles interesser innenfor sommersiidaen (geasseorohat), i andre deler av året kan ha motstridende interesser, spesielt når det gjelder disponering av vinterbeitene. Det er viktig at dette forholdet ivaretas ved valg av medlemmer til distriktsstyre. Valg av styremedlem blant sommersiidaens utøvere må derfor skje på en slik måte at man unngår at det er en bestemt gruppering innenfor sommersiidaen som hele tiden får styrevervet. Styrevervet må gå på omgang mellom vintersiidaene. Dette skal sikres gjennom reglene om valg av styremedlemkandidat fra sommersiidaen (geasseorohat).

Det kan tenkes at vintersiidaer etableres med utøvere fra ulike sommersiidaer (geasseorohat). I så fall er det ikke like naturlig at det er vintersiidaen som representerer undergruppen. Her kan det imidlertid være en familiegruppering som er den naturlige gruppen. Det er opp til siidaandelene selv å definere seg som mindre grupper innenfor den større sommersiidagruppen. Det vises her til reglene i § 8–11 tredje ledd.

Sommersiidaen skal altså velge sin kandidat til distriktsstyret, og dette valget skjer ved loddtrekning blant de vintersiidaer eller andre grupperinger som er kandidat til styret, med mindre det på siidaårsmøtet er vedtatt regler for hvordan styrevervet skal gå på omgang. Reglene må imidlertid ikke utformes slik at en kandidat som er valgt fra sommersiidaen, men som ikke kommer inn i distriktsstyret ikke kan være kandidat ved neste valg. Det er styreverv i distriktet som skal gå på omgang, ikke rollen som kandidat til styret.

Hvis en reineier mener at reglene på sommersiidanivå ikke i tilstrekkelig grad ivaretar de hensyn som det her er gitt uttrykk for, kan disse overprøves av fylkesreindriftsstyret, se § 8–11 tredje ledd tredje setning.

Det er reineierne selv som melder fra hvilken vintersiida eller eventuell annen gruppering man tilhører. Hvor en gruppe ber om bli registrert som vintersiida eller familiegruppe i relasjon til reglene om etablering av siidaandel, se § 4–3 nr. 2, vil de trolig også ønske å ivareta sine interesser gjennom valg av styremedlem, men de kan selvfølgelig også avstå fra det.

En gruppe reindriftsutøvere kan ønske å stå fram som gruppe ved valg av styre, men i forhold til reglene om reintall og siidaandel vil de at sommersiidaen skal danne rammen. Det er selvfølgelig heller intet i veien for dette.

Femte ledd: Siden lovforslaget åpner for at årstidsbeitene kan være fordelt over flere distrikter, jf. § 8–1 annet ledd annen setning, kan det hende at et distrikt vil samsvare med en sommersiida (geasseorohat). I så fall vil et distriktsstyre også fungere som et styre for siidaen. I et slikt tilfelle gjelder reglene i § 8–11 for valg av styre. Det er imidlertid presisert at etablering av et styre i så fall er obligatorisk.

Sjette ledd har regler om når styret er beslutningsdyktig. For ordens skyld er det også uttrykkelig sagt i lovteksten at lederen i distriktsstyret har dobbeltstemme ved stemmelikhet i styret.

Syvende ledd: Regelen her om møtebok er hentet fra lov av 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 3–1.

Mindretallet, Jon Meløy , foreslår at § 8–2 annet og tredje ledd skal ha følgende ordlyd:

Distriktsstyret består av en representant for hver sommersiida. Styremedlemmene velges for fire år med personlige varamenn. Årsmøtet (§ 8–8) velger leder og nestleder blant styremedlemmene.

Hvis antall sommersiidaer er over syv, fordeler fylkesreindriftsstyret sommersiidaene i valgkretser, som hver velger en representant til distriktsstyret. I valgkretser med mer enn én sommersiida, kan ingen sommersiida ha styreverv i mer enn to perioder.

Merknad til mindretallets forslag:

For å ivareta balansen mellom store og små geasseorohat skal det i distrikt med mange geasseorohat skje en inndeling av dem i syv valgkretser. Eksempel på hvordan valgkretsene tenkes organisert fremgår av punkt 9.5.2.2.

Forskjellen mellom flertallets og mindretallets forslag oppstår der antall sommersiidaer er over syv. Etter mindretallets forslag vil det heller ikke være aktuelt å ha regler som sikrer at styrevervet går på omgang mellom de mindre grupperingene innenfor en geasseorohat, slik som foreslått av flertallet.

Mindretallet foreslår også at styrets leder og nestleder velges på årsmøtet blant de valgte styremedlemmene. Styret velger altså ikke selv sin leder.

Mindretallet er uenig i at det innføres en rullering mellom vintersiidaene om styrerepresentasjon. En slik rullering er uoversiktlig og vil medføre at personer med tillit og kompetanse rulleres ut av styrer.

Mindretallet er for øvrig enig i forslagene til bestemmelsene i § 8–2 første ledd, fjerde, femte, sjette og syvende ledd.

11.8.3 § 8–3. Distriktsstyrets oppgaver og myndighet

Distriktsstyret representerer reindriftsinteressene i distriktet. Distriktsstyrets oppgaver er å ivareta reinbeiteressursene i distriktet i samsvar med lover og bruksregler.

Distriktsstyret kan blant annet inngå forlik, saksøke og saksøkes på vegne av reindriftsutøverne i distriktets felles anliggender. Det gjelder også i saker som gjelder vern av arealer, selv om ikke alle utøvere er berørt. Dette er likevel ikke til hinder for at en siida eller reineier ivaretar egne særskilte interesser.

Merknader til § 8-3

Bestemmelsen presiserer at distriktsstyret skal ivareta reindriften og representere utøverne i felles anliggender. Dette fremgår i dag av 1978-loven § 8 annet ledd. Distriktet vil naturlig nok stå sentralt når det gjelder arealsaker, dvs. saker om endret utnytting av arealet innefor distriktet. Men ordningen med et distriktsstyre vil ikke være til hinder for at enkelte grupper av utøvere ivaretar sine egne interesser i arealsaker. Dette er særlig viktig for den siida som ikke selv er representert i distriktsstyret, og som kanskje av den grunn ikke får den samme oppmerksomhet som de siidaer som er representert. Det vises for øvrig til det som er sagt om dette spørsmål foran under punkt 5.3.2.3.

Etter de foreslåtte regler er distriktet ikke lenger å regne som et offentligrettslig organ. Distriktets vedtak kan ikke påklages til annet overordnet organ etter forvaltningslovens regler. Riktignok skal fylkesreindriftsstyret godkjenne regler om valg til styret, jf. § 8–2 annet ledd. Fylkesreindriftsstyret skal også godkjenne bruksregler, jf. § 9–2. Men dette medfører ikke at fylkesreindriftsstyret får myndighet til å gripe inn i den daglige virksomheten i distriktet. Fylkesreindriftsstyret står her i samme stilling som ethvert annet offentlig organ som er gitt godkjennelsesmyndighet over bestemte sider ved virksomheten til et privat foretak eller organisasjon, se f.eks. lov av 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 3–8.

11.8.4 § 8–4. Fullmakt

Distriktsstyret kan i bestemte saker gi styrets leder sammen med styrets sekretær eller sammen med ett av styremedlemmene fullmakt til å opptre på styrets vegne.

Merknader til § 8-4

Det kan være fornuftig å gi en regel om fullmakt. Tilsvarende bestemmelse finnes i lov av 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 3–3.

11.8.5 § 8–5. Distriktskasse

I hvert distrikt skal det være en distriktskasse. Alle siidaandeler plikter å betale et årlig tilskudd til distriktskassen. Distriktskassens midler skal dekke godtgjørelse til distriktsstyrets medlemmer og andre utgifter til administrering av distriktet.

Tilskuddets størrelse beregnes pr. rein og fastsettes av distriktets årsmøte etter forslag fra distriksstyret, jf. § 8–9 første ledd bokstav g. Distriktsstyret utregner tilskuddet for den enkelte siidaandel etter antall rein i siidaandelen, sytingsrein medregnet.

Vedtak om det tilskudd den enkelte siidaandelen skal betale, kan bringes inn for fylkesreindriftsstyret, som kan endre vedtaket dersom tilskuddet ikke står i rimelig forhold til distriktets gjøremål. Krav om slik overprøving må fremsettes innen åtte uker etter at siidaandelen mottok vedtaket om tilskuddet.

Dersom tilskuddet ikke betales, mister siidaandelen sin stemmerett inntil skyldig beløp er betalt. Endelig vedtak om tilskudd er tvangsgrunnlag for utlegg.

Merknader til § 8-5

Paragrafen er en videreføring av bestemmelsene i 1978-loven § 8 fjerde ledd om avgift, men her har man brukt begrepet tilskudd som er mer dekkende enn avgift.

Etter 1978-loven fastsettes avgiftens størrelse av reindriftsstyret. Utvalget foreslår at fastsettelsen av tilskuddet legges til distriktet. Det er distriktet selv som best vet hva som trengs av midler for å administrere distriktet.

Kassens midler er underlagt revisjon etter utkastet § 8–7.

Første ledd første og annen setning svarer til 1978-loven § 8 fjerde ledd første og annen setning. I leddets tredje setning er angitt hva tilskuddet skal gå til, jf. 1978-loven § 8 fjerde ledd fjerde setning. Tilskuddet skal dekke administrasjonen av distriktet, dvs. honorar til leder og andre styremedlemmer, lønn til sekretær, honorar til revisor, reiseutgifter i forbindelse med møter osv. En utgiftspost som kan bli betydelig, er utgifter til advokat i forbindelse med arealsaker. Her må man forutsette at den praksis vi har i dag med fri rettshjelp etter rettshjelpsloven av 13. juni 1980 nr. 35, vil fortsette. Og likeledes at det fortsatt vil bli gitt tilskudd fra Reindriftens utviklingsfond til denne type saker.

Når en større del av ressursforvaltningen flyttes fra den statlige forvaltning til det enkelte reinbeitedistrikt, må dette også få konsekvenser for størrelsen på de tilskudd som distriktene i dag mottar over reindriftsavtalen til dekning av administrasjonskostnader m.m., jf. punkt 4.3.2 og 6.2.8.4 foran. Dette tilskuddet til distriktet bør imidlertid ikke som i dag være avhengig av om de enkelte siidaandeler oppfyller slaktekrav. Forvaltningen av distriktet krever ressurser som ikke kan være avhengig av hvordan den enkelte reindriftsutøver opptrer. Forvaltningen av distriktet skal nemlig ikke bare ivareta interessene til dagens utøvere, men like viktig er hensynet til fremtidens utøvere.

Som nevnt foran bør størrelsen på tilskuddet – beregnet pr. rein – fastsettes av distriktet selv, noe som skal skje på distriktets årsmøte, se annet ledd første setning. Det er imidlertid distriktsstyret som må foreta en beregning av den enkelte siidaens tilskudd, se leddets annen setning.

Det beløp siidaene skal betale i tilskudd til distriktets kasse, vil variere avhengig av hvor mange rein den enkelte siidaandel har. Det er reintallet i meldingen, se § 4–9, som skal legges til grunn for beregning av tilskuddet, med mindre det er grunn til å tro at dette tallet er misvisende. Tallet i meldingen kan være både for høyt og for lavt.

Det kan være at lederen av en siidaandel er uenig i det tilskudd som andelen er pålagt å betale, f.eks. fordi vedkommende mener at distriktsstyret har lagt til grunn et for høyt reintall. Spørsmålet om tilskuddets størrelse kan i så fall bringes inn for fylkesreindriftsstyret til avgjørelse, jf. tredje ledd . Fylkesreindriftsstyrets oppgave er å kontrollere om det fastsatte tilskudd er riktig.

Fristen for å bringe spørsmålet inn for fylkesreindriftsstyret er satt til åtte uker. Det er satt så lang frist fordi arbeid på fjellet og annet nødvendig arbeid med flokken, kan gjøre det vanskelig for en reineier å overholde de langt kortere frister som man opererer med i andre rettsforhold.

Erfaringsmessig har det vist seg at ikke alle betaler det fastsatte tilskudd. Utvalget foreslår derfor videreført regelen i 1978-loven § 8 fjerde ledd fjerde setning om at vedtak om tilskudd er tvangsgrunnlag for utlegg, se fjerde ledd . Når det i lovteksten står endelig vedtak, sikter det til at et vedtak om tilskudd som siidaandelen skal betale ikke er endelig så lenge en eventuell klage til fylkesreindriftsstyret ikke er avgjort.

Utvalget foreslår dessuten at den som ikke betaler tilskuddet til distriktskassen skal miste stemmeretten inntil skyldig tilskudd er betalt.

11.8.6 § 8–6. Reindriftsfond

I distriktet skal det være et reindriftsfond. Inn i fondet går:

1. erstatning til distriktet ved ekspropriasjon av beiterettigheter o.a.

2. erstatning til distriktet for skade, ulempe m.v.

3. konsesjonsavgift til distriktet ved ekspropriasjon.

4. midler fra salg av umerket rein over 1 år der eierforholdet ikke er kjent.

5. avgift ved brudd på bruksregler, jf. § 13–4.

Fondets midler forvaltes og disponeres av distriktsstyret etter vedtekter fastsatt i henhold til § 9–1 annet ledd bokstav e.

Merknader til § 8-6

Bestemmelsen her er en videreføring av regelen om reindriftsfond i 1978-loven § 32. Bestemmelsen i dagens lov forutsetter et fond for hvert regionale reinbeiteområde, eventuelt kan det opprettes fond for flere distrikter eller for det enkelte distrikt. Utvalget foreslår at fond opprettes kun for det enkelte distrikt, se første ledd, og at fondet forvaltes etter regler fastsatt av distriktet.

Inn i fondet går de midler som også i dag går inn i et slikt fond, se forskrift om reindriftsfond fastsatt av Landbruksdepartementet 14. februar 1992. Konsesjonsavgift som nevnt i bokstav c, er konsesjonsavgift ved vassdragsregulering.

Som nevnt foran under punkt 9.2.3 kan det være at det bare er enkelte siidaer og ikke hele distriktet som er berørt av en regulering eller annet inngrep. I den utstrekning bare enkelte siidaer er berørt, må man påse at det er disse siidaene som får erstatningen. Dette kan ivaretas gjennom reglene for forvaltningen av fondets midler, se nedenfor, eventuelt kan det opprettes et eget fond for siidaen, se § 8–13. Der det er siidaen selv som fremmer krav om erstatning uavhengig av distriktet, vil eventuell erstatning alltid gå til siidaens eget fond.

Erstatning o.l. som utbetales direkte til enkeltpersoner, forvaltes alene av disse og går ikke inn i fondet.

Utvalget foreslår at distriktet selv skal kunne fastsette regler for forvaltning og disponering av fondets midler, jf. utkastet § 9–1 annet ledd bokstav e, se annet ledd. Reglene må imidlertid godkjennes av fylkesreindriftsstyret, se utkastet § 9–2, første ledd. I praksis vil det i første rekke bli aktuelt å bruke midlene til «fremme av reindriftsnæringen», jf. 1978-loven § 32 tredje ledd.

Forvaltningen av fondet er underlagt revisjon etter reglene i § 8–7.

Eksisterende reindriftsfond for regionalt reinbeiteområde eller for flere distrikter forutsettes oppløst og fordelt på de enkelte distriktene. Nærmere regler om dette kan gis i henhold til utkastet § 14–2 annen setning.

11.8.7 § 8–7. Revisjon

Årsmøtet velger revisor som skal være registrert eller statsautorisert i henhold til reglene i lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon.

Fylkesreindriftsstyret kan godkjenne at det i stedet for ekstern revisor velges et revisjonsutvalg på to, eventuelt tre medlemmer blant de stemmeberettigede i distriktet. Medlemmene må ikke være medlemmer av styret eller ha spesiell tilknytning til styremedlemmer.

Merknader til § 8-7

I likhet med andre organer som forvalter midler, bør distriktsstyrets forvaltning av midlene i distriktskassen kontrolleres av en uavhengig revisor. Som hovedregel bør det være en registrert eller statsautorisert revisor, jf. revisorloven av 15. januar 1999 nr. 2. Det er unødvendig med andre regler om revisorhabilitet enn de som fremgår av revisorloven § 4–1.

I mindre distrikter der det er beskjedne midler til disposisjon, og hvor revisorutgiftene vil bli uforholdsmessig høye i forhold til midlene i distriktet, kan fylkesreindriftsstyret godkjenne at det i stedet oppnevnes et revisorutvalg. Revisorutvalgets medlemmer må ikke være medlemmer av styret, og heller ikke representere grupper i distriktet som har medlemmer i styret. I små distrikter, der det f.eks. bare er to tre grupper, kan også dette bli vanskelig, og i så fall må revisorutvalget bestå av alle grupperingene i distriktet.

Revisorrapport skal sendes fylkesreindriftsstyret sammen med årsmeldingen.

11.8.8 § 8–8. Distriktsårsmøte

Årsmøte skal holdes av reineierne i distriktet hvert år innen utgangen av juni måned. Møtet sammenkalles på den måten som er vanlig i distriktet, med minst fire ukers varsel.

På årsmøtet har enhver reineier tale- og forslagsrett. Ved avstemninger er den enkelte siidaandel stemmeberettiget slik at hver siidaandel har fem stemmer. En sideordnet rekrutteringsandel har imidlertid bare to stemmer. Leder av siidaandelen bestemmer fordelingen av stemmene blant de andre reineiere i siidaandelen. Leder av siidaandelen må alltid selv beholde minst én stemme, eventuelt to stemmer hvis ektefellene/samboerne har felles ledelse av siidaandel, jf. § 4–5.

Styrets årsmelding og regnskap, samt disponering av reindriftsfondets midler, skal sammen med saksliste for årsmøtet og eventuelt kandidat til ledervervet i styret sendes lederne av siidaandelene i distriktet senest fire uker før årsmøtet holdes.

Årsmøtet ledes av en møteleder som velges av årsmøtet. Møtet er lukket, med mindre årsmøtet selv bestemmer noe annet.

For årsmøteforhandlingene og valg skal det føres en protokoll, som oppleses ved møtets slutt og undertegnes av to dertil valgte møtedeltagere.

Merknader til § 8-8

Utvalget mener at reglene om årsmøte i likhet med andre regler om distriktsstyringen bør framgå av loven og ikke bare følge av forskrifter slik det er i dag. På andre rettsområder er dette regler som står i loven, det kan f.eks. vises til lov av 19. juni 1992 om bygdeallmenninger kap. 3.

Modellen til bestemmelsen i § 8–8 er lov om bygdeallmenninger § 3–13.

Hver siidaandel har fem stemmer og hver sideordnet rekrutteringsandel har to stemmer. Leder av siidaandel og sideordnet rekrutteringsandel kan gi noen av stemmene til andre reineiere i andelen, men ikke flere enn at leder selv har stemmerett. Dette betyr at dersom det bare er én leder av siidaandelen, er det fire stemmer til fordeling blant andre reineiere i siidaandelen. Har ektefellene eller samboerne felles ledelse av siidaandel, jf. § 4–5, skal hver av dem ha minst en stemme, og det blir tre stemmer til fordeling blant andre reineiere. Hvor slik fordeling av stemmene ikke er gjort, har lederen selv de fem stemmene.

Der ektefeller eller samboere har hver sin siidaandel, blir den ene siidaandelen en sovende andel under ekteskapet eller samboerskapet, og ektefellene/samboerne blir underlagt de regler som gjelder der ektefeller/samboere er sammen ansvarlige for en siidaandel. Dette innebærer at de har fem stemmer til sammen og ikke ti.

Fordelingen av stemmene bør gjelde for ett år av gangen. Dog bør ikke et styremedlem fratas stemmeretten så lenge vedkommende sitter med styreverv i distrikt eller siida.

11.8.9 § 8–9. Distriktsårsmøtets saker og myndighet

Årsmøtet skal:

1. Avgi uttalelse til distriktsstyrets årsmelding og vedta årsregnskap.

2. Avgi uttalelse til distriktsstyrets forslag til bruksregler, § 9–1.

3. Avgi uttalelse til distriktsstyrets forslag til distriktsplan, § 9–6.

4. Velge leder for distriktsstyret etter § 8–2.

5. Fastsette regler for valg av styremdlemmer iht. § 8–2 annet ledd.

6. Fastsette godtgjørelse til medlemmene av distriktsstyret.

7. Fastsette tilskuddet pr. rein til distriktskassen, jf. § 8–5.

8. Velge revisor, eventuelt revisjonsutvalg, jf. § 8–7.

9. Avgi uttalelse i saker som noen med møterett på årsmøtet, senest en uke før årsmøtet ved henvendelse til distriktsstyret, har krevd behandlet.

10. Avgi uttalelse i andre saker som fremlegges av distriktsstyret med anmodning om uttalelse fra årsmøtet.

I saker der årsmøtet har uttalerett, er uttalelsen veiledende og ikke bindende for styret.

Årsmeldingen skal sendes fylkesreindriftsstyret.

Departementet gir nærmere regler om innholdet i årsmeldingen.

Merknader til § 8-9

Modell til denne bestemmelsen er hentet fra lov om bygdeallmenninger § 3–14.

Når det gjelder de enkelte sakene som er regnet opp i første ledd , vises det til de paragrafer som er henvist til i leddet.

Som det fremgår av forslaget, har årsmøtet uttalerett i en rekke saker, men kan her altså ikke binde styret, se annet ledd. Hvis årsmøtets uttalelse var bindende for styret, ville det i så fall undergrave de hensyn som er bakgrunnen for utvalgets forslag om distriktsstyring: At makten må utbalanseres, og at man ikke skal oppleve det som undertiden skjer i dag ved at et flertall overstyrer et mindretall i spørsmål der mindretallet har krav på vern om sine interesser.

11.8.10 § 8–10. Siida

Med siida forstås i denne lov en geografisk og sosial gruppe av reineiere som utøver reindrift i fellesskap på et bestemt areal. Denne lov skiller mellom sommersiida og vintersiida. En sommersiida utøver reindrift i fellesskap i hovedsak på sommer- og høstbeiteområdene. En vintersiida utøver reindrift i fellesskap i hovedsak på vinterbeite- og vårbeiteområdene.

Merknader til § 8-10

Siidaen er nærmere beskrevet foran under punkt 3.5 og 9.2. Som det fremgår der, spiller siidaordningen fortsatt en sentral rolle i reindriften. Den fungerer som et arbeidsfellesskap og er det sentrale grunnlag for tradisjonell bruk av reinbeiteområdene. Vi kan derfor ikke se bort fra siida-ordningen i lovgivningssammenheng. Siida er den nordsamiske betegnelsen. På sørsamisk er det sitje.

I paragrafens tredje og fjerde setning er det gitt en nærmere definisjon av hva som forstås med sommersiida og vintersiida. Som nevnt under punkt 9.2.2 foran er sommersiida ikke vanlig betegnelse i Finnmark. Her brukes andre betegnelser som geasseorohat. Men av lovtekniske grunner opererer vi her med betegnelsen sommersiida.

Hvis forslaget om opprettelsen av nye større distrikter i Finnmark blir gjennomført, vil sommersiidaen svare til dagens sommerbeitedistrikt. Enkelte av sommerbeitedistriktene er i dag oppdelt i avgrensete beiteområder for enkelte grupper uten noen form for felles drift, og her vil disse utgjøre sommersiidaen. Bestemmelsene i dette lovforslaget er ikke til hinder for at sommersiidaene vil kunne endres, f.eks. ved at grupper som i dag driver atskilt slår seg sammen på sommerbeitet.

Hvis man ved den framtidige distriktsinndeling i Finnmark velger å beholde sommerbeiteområdene (geasseorohat) som egne distrikter, vil distriktet også kunne betraktes som en sommersiida, og i så fall vil både reglene om distrikt og reglene om sommersiida få anvendelse. Men der sommerdistriktet er oppdelt i flere atskilte sommerbeiteområder, som f.eks. distrikt 16A i Finnmark, vil det ikke være sammenfall, idet reglene for sommersiida vil gjelde for de atskilte gruppene innenfor distriktet.

Loven bruker ordet sommersiida, men dette er intet vanlig uttrykk. Loven bruker det her som et teknisk begrep om den gruppe reineiere og dyr som er sammen på sommerbeite, geasseorohat. Lovens definisjon skulle fjerne eventuell tvil om hva det dreier seg om.

I Nordland, hvor det nylig er gjennomført ny distriktsinndeling, vil reineierne innenfor de gamle distriktene i mange tilfelle danne siidaer – eller på sørsamisk sijtje – innenfor de nye distriktene, se foran under punkt 9.2.4.

11.8.11 § 8–11. Sommersiidastyre (Geasseorohatstivra)

I sommersiidaen skal det velges et styre som skal ha ansvaret for tilrettelegging av felles virksomhet og forvalte felles anlegg i siidaen, som slakteanlegg, gjerder o.l. Styret velges av siidaårsmøtet etter reglene i annet – fjerde ledd, jf. § 8–12 første ledd. Årsmøtet kan vedta at det ikke skal velges styre for siidaen, jf. § 8–12 fjerde ledd.

Antall styremedlemmer skal være mellom to og syv, og tallet fastsettes på årsmøtet, som også velger medlemmene med personlige varamenn, med mindre noe annet følger av reglene i tredje ledd. Medlemmene velges for to år.

Hvis reineierne i sommersiidaen ellers i året danner mindre vintersiidaer, kan vintersiidaen, eventuelt flere vintersiidaer sammen eller annen gruppering, kreve representasjon i styret. Er antall grupper som krever plass i styret mer enn syv, skjer valget ved loddtrekning, med mindre siidaårsmøtet har fastsatt regler for hvordan styrevervet skal gå på omgang mellom gruppene. Slike regler kan bringes inn for fylkesreindriftsstyret som kan endre reglene.

I sommersiida med bare to grupperinger har hver siida ledervervet i to år om gangen, med mindre de er enige om noe annet. Ved likt stemmetall gjør lederens stemme utslaget.

Styret er beslutningsdyktig når minst halvparten av medlemmene er til stede. Et siidastyre med færre enn fire medlemmer er likevel bare beslutningsdyktig når alle medlemmer møter.

Det skal føres møtebok for siidastyrets møter. Møteboken oppbevares på betryggende sted.

Merknader til § 8-11

Etter utvalges mening bør det som utgangspunkt være et styre for den enkelte sommersiida, se første ledd første setning , og det er årsmøtet i siidaen som forestår valget, se leddets annen setning. Siidastyret skal ha ansvaret for å tilrettelegge felles virksomhet om sommeren, som merking og slakting, gjerdehold o.l. Det kan imidlertid ikke være noe absolutt krav om at slikt styre opprettes. Enkelte sommersiidaer er så små at det vil være ren formalisme å kreve slikt styre. Årsmøtet er derfor gitt adgang til å bestemme at det ikke skal velges et styre for siidaen, se første ledd tredje setning.

Styret er kontaktorgan for henvendelser til sommersiidaen fra f.eks. distriktsstyret, fylkesreindriftsstyret eller andre myndigheter. Hvis siidastyre ikke er opprettet, må lederne av siidaandelene bli enige om hvem som skal representere sommersiidaen utad, jf. utkastet § 8–12 fjerde ledd.

Hvis distriktet sammenfaller med sommersiidaen, vil distriktsstyret også fungere som et siidastyre, og et styre skal da alltid oppnevnes, selv om ikke et flertall av utøverne krever det, jf. § 8–2 femte ledd.

Stemmerett har leder av en siidaandel og sideordnet rekrutteringsandel og de som har fått en av de fem eller to stemmer som lederen disponerer, jf. § 8–8 annet ledd, som er gitt tilsvarende anvendelse for siidaårsmøtet, jf. § 8–12 første ledd fjerde setning.

Annet ledd: Antallet styremedlemmer kan ikke være høyere enn syv eller lavere enn to. Antallet fastsettes på årsmøtet av de som har stemmerett.

Hvis sommersiidaen består av flere mindre grupperinger, f.eks. faste vintersiidaer eller familiegrupperinger, kan disse kreve representasjon i styret, og i så fall vil antall styremedlemmer være avhengig hvor mange grupperinger som vil ha styrerepresentasjon, se tredje ledd.

Tredje ledd: Selv om reineierne i en sommersiida utøver reindrift i fellesskap innenfor et bestemt areal, kan det også her være ulike grupperinger og visse interessemotsetninger. Også på sommersiidanivå må man unngå at et flertall dominerer over et mindretall. På samme måte som ved valg av medlemmer til distriktsstyret, må man ved valg av medlemmer til siidastyret sørge for at ikke noen grupperinger blir dominerende, men at makten utbalanseres over tid, se merknaden til utkastet § 8–2 annet ledd.

Utvalget har også her funnet det fornuftig å ta utgangspunkt i vintersiidaen, også fordi disse ofte har et tettere samarbeid, ikke minst på grunn av familietilknytning, også om sommeren. Men vintersiidaen behøver nødvendigvis ikke å være en naturlig gruppering. Det kan f.eks. være utøvere som tilhører ulike vintersiidaer, men som om sommeren utgjør en større gruppering innenfor sommersiidaen, og i så fall kan de velge å kreve styreverv.

Hvor reglene i annet ledd får anvendelse, vil antall styremedlemmer være avhengig av hvor mange grupper som krever representasjon i styret, men antall medlemmer kan ikke overstige syv. Overstiger antall grupperinger syv, skjer valg av styremedlemmer ved loddtrekning blant de ulike styrekandidater. Men siidaårsmøtet kan også vedta regler for hvordan styrevervet skal gå på omgang mellom de forskjellige grupper. De stemmeberettigede kan ved enighet bestemme at et styre skal ha mer enn syv representanter hvis det er ønskelig at alle grupperinger skal få plass i styret.

Slike regler vedtas ved alminnelig flertall på årsmøtet. Men hvis noen mener at de vedtatte regler ikke ivaretar hensynet til rotasjon av styrevervet mellom de ulike grupper, kan vedtektene overprøves av fylkesreindriftsstyret, som kan gi pålegg om endring av vedtektene.

Som det fremgår av § 8–2 fjerde ledd, vil reglene i § 8–11 tredje ledd også være bestemmende for valg av kandidat til distriktsstyret.

Mindretallet, Jon Meløy , er uenig i at det innføres en rullering mellom vintersiidaene om styrerepresentasjon. En slik rullering er uoversiktlig og vil medføre at personer med tillit og kompetanse rulleres ut av styrer.

Reglene i fjerde og femte ledd svarer til bestemmelsene for distriktsstyre i § 8–2 femte og sjette ledd.

11.8.12 § 8–12. Årsmøte i sommersiidaen (geasseorohat)

I sommersiidaer skal det holdes årsmøte hvert år innen utgangen av mai måned. Alle som har rein i siidaen, har rett til å være til stede på årsmøtet med tale- og forslagsrett. Stemmeberettiget er den enkelte siidaandel. Bestemmelsen i § 8–8 annet ledd gjelder tilsvarende.

Møtet sammenkalles på den måten som er vanlig i siidaen, med minst fire ukers varsel.

Styrets årsmelding og regnskap skal sammen med saksliste for årsmøtet og eventuelt kandidat til ledervervet i styret sendes lederne av siidaandelene senest fire uker før årsmøtet holdes.

Er det ikke eget styre i sommersiidaen, må årsmøtet velge en person som skal være kontaktperson mellom siidaen og distriktsstyret. Vedkommende har ansvaret for å sammenkalle til årsmøte.

Årsmøtet ledes av en møteleder som velges av årsmøtet. Møtet er lukket, med mindre årsmøtet selv bestemmer noe annet.

For årsmøteforhandlingene og valg skal det føres en protokoll, som oppleses ved møtets slutt og undertegnes av to dertil valgte møtedeltagere.

Merknader til § 8-12

Det skal holdes årsmøte i siidaen, og det gjelder enten det er valgt eget siidastyre, jf. § 8–11, eller ikke. Selvfølgelig er det ikke noe i veien for at siidaen velger å holde møte også ellers.

Hvor styre ikke er valgt, må sommersiidaen velge en person som holder kontakten med distriktsstyret. Denne personen skal sørge for at årsmøte blir innkalt for å holde valg til distriktsstyrekandidat. Vedkommende vil også ha eventuelt ansvar for forvaltning av siidakasse og avvikling av siidaandel etter reglene i § 4–8 første ledd.

11.8.13 § 8–13. Siidaårsmøtets saker og myndighet

Årsmøtet skal:

1. Velge siidastyre etter § 8–11.

2. Velge kandidat til distriktsstyret etter § 8–2.

3. Fastsette tilskuddet til siidakassen, jf. § 8–14.

4. Fastsette regler for siidakassen, jf. § 8–14.

5. Fastsette regler for siidafondet, jf. § 8–15 første ledd.

6. Velge revisor, jf. § 8–15.

7. Velge kontaktperson som nevnt i § 8–12 fjerde ledd.

Årsmøtet kan gjennom vedtekter bestemme at en eller flere av de bestemmelser som gjelder for årsmøtet i distriktet, jf. § 8–9, også skal gjelde for siidaårsmøtet.

11.8.14 § 8–14. Siidakasse

Er siidastyre etablert i henhold til § 8–11, skal det også opprettes en siidakasse. Er det ikke eget styre i sommersiidaen, kan årsmøtet, jf. § 8–13, vedta at det skal opprettes en siidakasse som forvaltes av kontaktperson som nevnt i § 8–12 fjerde ledd.

Det skal utarbeides regler for bruk av siidakassen. Reglene i § 8–5 første – tredje ledd gjelder tilsvarende.

Enhver leder av en siidaandel kan kreve at kassen skal gjennomgås av en revisor etter reglene i § 8–15 annet ledd.

Merknader til § 8-14

Siidakassens midler skal finansieres ved tilskudd fra siidaandelene beregnet i forhold til antall rein i den enkelte siidaandel, jf. regelen for distriktskasse i § 8–5. Tilskuddet fastsettes av siidaårsmøtet, jf. § 8–13 bokstav c.

Midlene i siidakassen skal dekke utgifter til fellesoppgavene i siidaen, se merknaden til § 8–5.

Det skal utarbeides regler for bruk av kassen, og disse skal godkjennes av siidaårsmøtet, jf. § 8–13 bokstav d.

For å være sikker på at siidaens kasse blir brukt i overensstemmelse med dens formål, kan enhver leder av en siidaandel kreve revisjon av kassen. Er egen revisor for siidaen valgt etter reglene i § 8–15 annet ledd, skal vedkommende utføre revisjon også av kassen. Er egen revisor ikke valgt, er det distriktets revisor som skal utføre revisjon av siidakassen, men vedkommende skal da godtgjøres av siidaen og ikke av distriktet.

11.8.15 § 8–15. Siidafond

Blir en siida tilkjent midler som nevnt i § 8–6, skal det opprettes et reindriftsfond for siidaen, og det skal utarbeides regler for bruk av fondets midler. Fondets vedtekter skal godkjennes av fylkesreindriftsstyret.

Årsmøtet i siidaen velger revisor etter reglene i § 8–7 til revisjon av fondet. Er det ikke eget årsmøte i siidaen, velges revisor ved enighet mellom lederne av siidaandelene. Utpeker ikke siidaen en egen revisor, skal siidaens fond kontrolleres av distriktets revisor.

Merknader til § 8-15

Som nevnt under merknad til § 8–6 kan erstatningsbeløp o.l. bli tilkjent siidaen direkte, jf. som eksempel Høyesterettsdom i Rt. 2000 side 1578. Det skal i så fall opprettes et reindriftsfond for siidaen. Dette er særlig viktig der erstatningsbeløpet skal dekke ulempene også for fremtidige utøvere. Erstatningen må da forvaltes på en måte som ikke bare kommer nåværende brukere tilgode. Det skal derfor utarbeides vedtekter for fondet, og disse må godkjennes av fylkesreindriftsstyret, nettopp for å sikre at fondet disponeres på en måte som sikrer de berettigede del i midlene. Fondet er underlagt revisjon etter tilsvarende regler som nevnt i § 8–7.

11.8.16 § 8–16. Fordeling av arbeidsplikter og investeringer

Hvis ikke annet er avtalt mellom lederne av siidaandelene, skal gjeting, arbeid med gjerder og andre anlegg, samt andre arbeidsplikter innenfor siidaen fordeles etter den enkeltes reintall inkludert sytingsrein. Den enkelte utøver har imidlertid adgang til å påta seg større arbeidsoppgaver enn det som følger av reglene her.

Den som eier rein i siidaandelen, har plikt til å delta i det arbeid reindriften krever i forhold til det antall rein vedkommende eier.

Utgifter og egenandeler til investeringer i bygging og vedlikehold av gjerder, anlegg m.v. fordeles mellom siidaandeler etter reintall inkludert sytingsrein.

Hvis en siidaandel avvikles uten at lederansvaret overdras til andre, har lederen krav på å få utbetalt nåverdien av sine investeringer i felles anlegg utover det som er dekket av tilskudd fra det offentlige 11 .

Merknader til § 8-16

Regelen i denne bestemmelsen gjelder for arbeid og investeringer både innenfor sommersiidaen (geasseorohat) og vintersiidaen.

Regelen i første ledd første setning angir hvordan arbeidsplikten skal fordeles mellom de enkelte reindriftsutøverne i siidaen. Slike regler har vi i dag i lov om sameige av 18. juni 1965 nr. 6 § 9, og prinsippet her er fornuftig også i andre tilfeller av sambruk. Erik Solem nevner at vokteplikten i en siida fordeles i forhold til den enkeltes reintall. Han skriver:

«Vokteplikten står i forhold til rentallet hos de enkelte familier. Har en familie forholdsvis få ren, men mange medlemmer som kan hjelpe til med voktningen, blir det gitt godtgjørelse for det arbeid som blir utført utover det som pliktes efter rentallet.» 12

Lovens anvisning om arbeidsplikt kan imidlertid endres ved avtale mellom lederne av siidaandelene. Selv om det ikke er uttrykkelig sagt, må det legges til grunn at en slik avtale ikke kan pålegge den enkelte reindriftsutøver større plikter enn det som følger av lovens regel dersom utøveren motsetter seg dette.

I første ledd annet setning er det presisert at enhver har adgang til å arbeide mer enn det som følger av reglene her. En reineier med få rein skal altså ikke kunne utestenges fra arbeidet av de reineiere med mange rein.

Bestemmelsen i annet ledd er for så vidt overflødig, men det kan være hensiktmessig at den enkelte reineiers plikt til å delta i arbeidet i siidaen blir uttrykkelig slått fast.

Tredje ledd har regler om fordeling av investeringer i felles anlegg mellom siidaandelene. Regelen er uttrykk for et alminnelig prinsipp, som vi blant annet finner i sameieloven av 18. juni 1965 nr. 6 § 9.

Fjerde ledd: Flertallet, alle unntatt Jon Meløy , foreslår at den som avvikler skal få utbetalt nåverdien av sine investeringer. En annen regel kan blant annet innebære at folk finner det vanskelig å avvikle, og kan også bety at en som nærmer seg pensjonsalderen, ikke er like interessert i å foreta investeringer som andre, fordi det i begrenset utstrekning kommer vedkommende selv til gode. Som investering regnes for eksempel kjøp av materialer, men ikke arbeidsinnsats.

Regelen i fjerde ledd kommer imidlertid bare til anvendelse der avvikling skjer uten at lederansvaret for siidaandelen overtas av andre. I så fall er det rimelig at et oppgjør om investeringene avtales mellom tidligere og ny leder.

Etter mindretallets kjennskap er en slik ordning ikke i tråd med vanlige rettsoppfatninger i næringen. Regelen vil gi en ny konfliktarena og medføre økte kostnader for mange nyetableringer i næringen.

11.9 Kapittel 9. Bruksregler i distriktet. Distriktsplan

11.9.1 § 9–1. Bruksregler

Det skal fastsettes bruksregler for forvaltning og bruk av distriktets ressurser. Bruksreglene må ikke stride mot loven her.

Bruksreglene skal inneholde nærmere regler om:

1. beitebruk, jf. § 9–3

2. reintall, jf. § 9–4

3. bruk og vedlikehold av gjerder og andre fellesanlegg

4. bruk av motorisert kjøretøy

5. disponering av reindriftsfond, jf. § 8–6

6. forvaltning av distriktets øvrige midler

7. andre forhold som det anses hensiktsmessig å regulere ved bestemmelser i distriktets bruksregler.

Der det er påkrevet, kan fylkesreindriftsstyret pålegge to eller flere distrikter å utarbeide felles bruksregler for et eller flere av de forhold som er nevnt i første ledd.

Merknader til § 9-1

Den foreslåtte bestemmelsen om bruksregler bygger på en modell hentet fra reglene om bygdeallmenninger, jf. lov av 19. juni 1992 nr. 59 § 3–7. Bygdeallmenningsloven har mange og til dels meget detaljerte regler om forvaltning. Det er i flere sammenhenger nærliggende å sammenligne et reinbeitedistrikt med allmenning, og etter utvalgets mening har utviklingen vist at det også innen et reinbeitedistrikt kan være behov for forholdsvis detaljerte regler om utnyttingen av ressursgrunnlaget. Tidlige tiders tradisjon og sedvane har ikke lenger samme rotfeste innenfor reindriftsnæringen, samtidig som det er behov for å få avklart hvor langt distriktet bør kunne gi regler om bruk som er bindende for den enkelte reindriftsutøver. Se nærmere om utvalgets vurderinger når det gjelder bruksregler foran under punkt 9.6.

I første ledd er nevnt de forhold som bruksreglene skal regulere nærmere. Særlig viktig er de bruksregler som gjelder beitebruk og reintall. Lovforslaget inneholder da også egne bestemmelser som må iakttas ved utarbeidelsen av slike regler, se utkastet § 9–3 og § 9–4.

Distriktet skal gjennom bruksreglene også gi regler om bruk av distriktets fellesressurser, som gjerder og andre felles anlegg. Regler om bruk av motoriserte kjøretøy skal gis for å ivareta hensynet til beitegrunnlaget.

Andre felles ressurser for distriktet kan være reindriftsfond og andre midler.

Andre forhold som kan reguleres gjennom bruksregler, er nærmere regler om geah℅adeapmi (innsyn), skilling, o.l., jf. utkastet § 6–3 – § 6–5.

Annet ledd: Etter krav fra fylkesreindriftsstyret kan to eller flere distrikter pålegges å lage felles bruksregler for et eller flere forhold som nevnt i første ledd. Dette kan være aktuelt der to eller flere distrikter benytter samme flyttelei. Eller det kan tenkes at rein fra to distrikter stadig sammenblandes, og at fylkesreindriftsstyret pålegger dem å lage nærmere regler for skilling og geah℅adeapmi .

11.9.2 § 9–2. Utarbeidelse og godkjennelse av bruksregler

Bruksreglene utarbeides av distriktssstyret og skal godkjennes av fylkesreindriftsstyret.

Når det gjelder regler om beitebruk etter § 9–3, må de utarbeides i samarbeid med distriktets siidaer. Det samme gjelder fastsettelse av reintall etter § 9–4.

Før bruksreglene sendes fylkesreindriftsstyret til godkjennelse, skal et utkast være behandlet på distriktets årsmøte. Utkast skal være sendt lederne for siidaandelene i distriktet to måneder før årsmøtet. Uttalelser som kommer inn på årsmøtet, sendes fylkesreindriftsstyret sammen med utkast til bruksregler.

Hvis fylkesreindriftsstyret ikke godkjenner de foreslåtte regler, skal fylkesmannen bistå distriktet ved utarbeidelse av nye regler som skal behandles etter reglene foran. Fylkesreindriftsstyret skal, hvis dette ikke fører frem, utarbeide bruksregler for distriktet.

Hvis et flertall på distriktets årsmøte krever det, eller hvis fylkesreindriftsstyret forlanger det, skal nye bruksregler utarbeides i henhold til reglene foran.

Merknader til § 9-2

Reglene som er foreslått her, har som modell regler vi finner i lov av 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger § 3–8.

Etter at distriktsstyret har utarbeidet bruksregler, skal disse fremlegges på distriktets årsmøte til uttalelse, se § 8–8. Uttalelsene sendes sammen med distriktsstyrets forslag til fylkesreindriftsstyret for godkjenning.

Fylkesreindriftsstyret skal kontrollere at lovens regler for utarbeidelse av bruksregler er fulgt. Det gjelder ikke bare de rent formelle saksbehandlingsreglene, men også om f.eks. reglene i § 9–3 er fulgt. Fylkesreindriftsstyret skal blant annet påse at bruksreglene gir tilstrekkelig vern for mindretallet i distriktet, jf. hensynene bak godkjenningsordningen i bygdeallmenningsloven § 3–8, se også lov om sameige av 18. juni 1965 nr. 6 § 6 annet ledd, jf. RG 1991 side 721. Fylkesreindriftsstyret skal ikke selv foreta undersøkelser hvis ingen av reineierne hevder at deres rettigheter er satt til side. Men fylkesreindriftsstyret bør kontrollere om de syv punktene som er nevnt i merknadene til § 9–3 er med i beitebruksreglene. Hvis så ikke er tilfelle, må dette påpekes og tas inn i reglene, med mindre distriktet gir en tilfredsstillende forklaring på hvorfor ikke alle disse punktene er med.

I annet ledd er det gitt en særregel når det gjelder utarbeidelse av beitebruksregler og fastsettelse av reintall. Dette må skje i samarbeid med alle distriktets siidaer. Dette er særlig viktig der ikke alle grupper er representert i distriktsstyret. Distriktsstyret må ha nær kontakt med de ulike grupper i distriktet, det gjelder så vel sommersiidaer som vintersiidaer. Hver gruppe bør oppnevne en kontaktperson som distriktsstyret forholder seg til, se nærmere om dette foran under punkt 9.6.2 og 9.6.3. Dette sikrer at distriktsstyret får informasjon fra alle de berørte siidaer, og at alle likeledes får informasjon om arbeidet med bruksregler. Dermed vil forholdene lettere kunne legges til rette for aksept av reglene, hvilket i seg selv er viktig.

Kravet er altså at distriktsstyret i arbeidet med beitebruksregler og reintallsfastsettelsen må samtale med alle grupperingene i distriktet. Når det spesielt gjelder beitebruken på vinterbeitene, er det viktig at de ulike vintersiidaene blir trukket inn i arbeidet, og ikke bare representanter for geasseorohat. Det er imidlertid distriktsstyret som skal legge frem forslaget, og det er intet krav om at alle må være enige i reglene. Men som nevnt i § 9–3 må beitebruksreglene bygge på den sedvanemessige bruken, og de skal ikke være i strid med rettigheter etablert gjennom alders tids bruk.

11.9.3 § 9–3. Beitebruk

Gjennom regler om beitebruk skal distriktets reineiere sikres tilgang til nødvendige beiter, herunder kalvingsland, flyttleier og parringsområder. Reglene må ivareta prinsippene for god reindrift basert på samiske tradisjoner og sedvaner.

Reglene om beitebruk skal bygge på den tradisjonelle utøvelse av arealene og fremme rasjonelle bruksordninger. Reglene om beitebruk må ikke komme i strid med en siidas rettigheter etablert på særskilt rettsgrunnlag 13 .

Det skal fastsettes regler om beitetid, med mindre slike er fastsatt av fylkesreindriftsstyret i medhold av § 9–5.

Leder av en siidaandel kan bringe de fastsatte regler om beitebruk inn for jordskifteretten innen seks måneder etter at reglene er godkjent av fylkesreindriftsstyret. Regler om beitebruk som slår urimelig ut overfor enkelte, eller er i strid med rettigheter ervervet ved særskilt rettsgrunnlag, kan settes til side av jordskifteretten 14 .

Fylkesreindriftsstyret kan, når sterke grunner taler for det, gi dispensasjon fra beitebruksreglene. Ved brudd på reglene om beitebruk kan det treffes tiltak som nevnt i kap. 13 .

Merknader til § 9-3

Gjennom reglene om beitebruk vil de enkelte siidaene få anvist områder for beite gjennom hele året. Hensynene bak reglene er nærmere beskrevet under punkt 9.6.2 foran. Beitebruksreglene skal være kjøreregler som sikrer ryddig og forsvarlig bruk av beitene. Hvor detaljerte de skal være, vil være avhengig av forholdene i de ulike områdene. Jo større konflikt det er mellom siidaene om beitene, jo større behov vil det kunne være for detaljerte regler. Men som et minimum må det vurderes å gi regler om følgende forhold:

1. Beitetider for de ulike årstidsbeitene, med mindre det dreier seg om helårsbeiter

2. Kjerneområdet for den enkelte siida på vinterbeitet

3. Regler om bruk av flyttleier gjennom andres sommerbeiter (geasseorohat)

4. Regler om bruk av flyttleier gjennom andre siidaers kjerneområde på vinterbeitene

5. Beskrivelse av sommerbeitene (geasseorohat)

6. Flyttemønsteret mellom de ulike årstidsbeitene

7. Regler om flytting.

Første ledd: Det understrekes at beitebruksreglene må sikre reineierne i distriktet tilgang til nødvendige beiter gjennom hele året, dvs. beiter for de åtte årstider som på nordsamisk er følgende: Dálvi, gi~~adálvi, gi~~a, gi~~ageassi,geassi, ℅ak℅ageassi, ℅ak℅a, skábma (℅ak℅adálvi), På sørsamisk er de åtte årstider dalvie, giredaelvie, gyre, gyregiesie, giesie, tjahktjiegiesie, tjahktjie, tjahktjiedaelvie. Se nærmere foran under punkt 9.6.2.

Det er videre understreket at reglene må være i samsvar med prinsippene for god reindrift, se her blant annet reglene i utkastet kap. 6.

I annet ledd er det understreket at reglene for beitebruk skal ta utgangspunkt i sedvanemessig beitebruk. Ordlyden er den samme som er benyttet i mandatet til styringsgruppene i forbindelse med arbeidet med den nye distriktsinndelingen som nå pågår i Finnmark.

Reglene om beitebruk kan heller ikke være i strid med rettigheter etablert gjennom særskilt rettsgrunnlag som hevd eller alders tids bruk. Det vises her til det som er sagt foran i punkt 9.2.3. og 9.6.2.

Mindretallet, Arne G. Arnesen , er uenig i dette og foreslår denne setningen strøket. Mindretallet mener at denne setningen ikke er treffende for det interne rettsfellesskapet. Han mener hevd og alders tids bruk skaper eksklusive rettigheter og utelukker andre fra å nyte dette gode. Det interne forhold i reindriftsretten dreier seg om noe annet, – nemlig å fordele et gode.

I tredje ledd er det sagt at det skal fastsettes regler om beitetid, med mindre regler om beitetid er fastsatt av fylkesreindriftsstyret etter reglene i § 9–5. Når fylkesreindriftsstyret er gitt en slik selvstendig kompetanse til å fastsette beitetid, er det for å samordne beitetidene mellom distrikter som grenser opp til hverandre.

Fjerde ledd: Regler om beitebruk og hva som er sedvanemessig bruk av områder, er sentrale spørsmål for reineierne. Det bør derfor være adgang til å få vurdert disse av en uavhengig instans. Utvalget foreslår at bruksregler om beitebruk kan bringes inn for jordskifteretten for prøving. Slik adgang eksisterer i dag for beitebruk for bruksberettigede i bygdeallmenninger og statsallmenninger, se lov om jordskifte av 21. desember 1979 nr. 77 § 33 annet ledd. Skal jordskifteretten få kompetanse også i saker for reindriften, må den reindriftsfaglige kompetansen i jordskifterettene styrkes.

Regler om beitebruk som er strid med rettigheter ervervet ved hevd eller alders tids bruk, kan settes til side av jordskifteretten. Dette er en følge av reglene i annet ledd. Men det er grunn til å presisere at det her bør gjelde samme prinsipp som i jordskifte, nemlig at en bruksberettiget må finne seg i bruksordninger som innebærer en endring fra tidligere bruk, så sant vedkommende ved den nye ordningen ikke kommer dårligere ut.

Regulering av beitebruken gjennom beitetider for å verne nedslitte beiter, vil kunne skje uavhengig av ervervete rettigheter, se nærmere under punkt 9.6.2.

I femte ledd er det åpnet adgang for fylkesreindriftsstyret til å dispensere fra beitebruksreglene. Slik dispensasjon vil kunne være aktuelt der vanskelige beiteforhold gjør dette nødvendig. Men dispensasjon fra de bruksregler som gjelder fordelingen av de ulike siidaers beiteområde, må bare gis i helt spesielle tilfeller. Det bør ikke gis dispensasjon der den som søker om dispensasjon selv har bidratt til å forårsake den situasjon som er bakgrunnen for dispensasjonssøknaden.

Når det gjelder dispensasjon fra beitetidsbestemmelsene, vises det til utkastet § 9–5 annet ledd.

Oppholder rein seg i områder i strid med beitebruksreglene, må reinens eier påse at den drives ut av området. Det følger allerede av § 6–2. Når det gjelder sanksjonene for øvrig, vises det til merknadene under § 6–2.

11.9.4 § 9–4. Reintall

I bruksreglene, se § 9–1, skal det fastsettes et øvre reintall for den enkelte sommersiida. Reintallet skal fastsettes ut fra det beitegrunnlag som siidaen disponerer. Der det er påkrevet for å få en forsvarlig bruk av vinterbeitene, kan det også fastsettes et reintall for de forskjellige vintersiidaene.

En vintersiida eller annen gruppering kan be om at det fastsettes et eget reintall for dem.

Bestemmelse om øvre reintall etter første ledd og annet ledd kan bringes inn for jordskifteretten etter reglene i § 9–3 fjerde ledd.

Overstiger reintallet i siidaen det reintall som er fastsatt etter første eller annet ledd, skal hver ansvarlige enhet som har mer enn 200 rein, redusere det overskytende antall forholdsmessig. Har ingen siidaandeler et reintall over 200, skal det skje en forholdsmessig reduksjon i alle siidaandeler.

Det kan fastsettes et øvre reintall pr. siidaandel. En reduksjon av siidaens reintall i henhold til fjerde ledd skal i så fall skje ved at de siidaandeler som har et reintall som overstiger det fastsatte reintall for siidaandelen først reduserer ned til det fastsatte reintall 15 .

Merknader til § 9-4

Etter § 2 annet ledd i 1978-loven skal det fastsettes et «høyeste antall rein som til enhver tid får beite i det enkelte reinbeitedistrikt». I utvalgets forslag vil reglene om reintall ikke ta utgangspunkt i distriktet, men i siidaen.

Den nærmere bakgrunn for utvalgets forslag om fastsettelse av øvre reintall fremgår av punkt 9.7 foran. Her skal kort gis et resymé av synspunktene.

Hvis man ved en reintallsfastsettelse tar utgangspunkt i distriktets totale beiteressurser uten å se hvordan dette fordeler seg på siidaer og årstidsbeiter, kan reintallsfastsettingen få meget uheldige konsekvenser.

Et reinbeitedistrikt kan ikke sammenlignes med et villreinområde, der dyrene selv finner frem til beitene. Som tidligere påpekt er distriktets areal i praksis fordelt mellom ulike siidagrupper, og dette må også avspeile seg i reintallsfastsettelsen. Distriktets reintall blir da summen av de enkelte siidaenes reintall. Se nærmere under punkt 9.7.1.

Første ledd: Det skal fastsettes et øvre reintall for den enkelte sommersiida. Grunnlaget for reintallet er ikke alene sommerbeitet – geasseorohat. Er vinterbeitet knapphetsfaktoren, vil dette være den viktigste begrensende faktor for hvor stort reintall siidaen kan ha. Man må altså ta alle årstidsbeitene med ved fastsettelsen av sommersiidaens reintall.

Men spørsmålet om hvor bestemmende de marginale beitene vil være for reintallet, må sees i sammenheng med beitetidene. Oppholder siidaen seg lang tid på marginale vinterbeiter, er det rom for færre rein, enn om beiteperioden er kortere. Reintallsfastsettelse og beitetid for de ulike årstidsbeitene må altså sees i sammenheng.

For å skape gode kjøreregler på vinterbeitet kan det være behov for å fastsette et øvre reintall også for vintersiidaene. Dette betyr ikke at ikke medlemmene i vintersiidaen kan variere. Gjennom reglene om beitebruk i § 9–3 legges det opp til at de enkelte vintersiidaer kan få sine kjerneområder angitt. Som nevnt i punkt 9.6.2 foran, hindrer ikke det at medlemmene i vintersiidaen kan variere. Tilsvarende stiller det seg der det er fastsatt et øvre reintall pr. vintersiida. Innenfor rammen av det fastsatte reintallet kan det både dannes siiera-siida og etableres samarbeid mellom flere siidaer. Forutsetningen er at det samlede reintall ikke overstiger det tall den enkelte siida disponerer.

Karen Marie Eira Buljo vil fremheve at reintallet ikke må være absolutt. Reintallet vil kunne svinge fra år til år. Blant annet kan reintallet i en siida øke på grunn av innflytting som følge av ekteskap, men reintallet kan allerede neste år gå ned fordi noen flytter ut på grunn av ekteskap. Reintallet kan altså ikke kreves redusert umiddelbart, men kan først skje når det holder seg stabilt over det fastsatte reintall.

Annet ledd: Som bestemt i § 4–3 nr. 2 annet ledd må man ved etablering av en ny siidaandel holde seg innenfor det reintall siidaen har. Sommersiidaen vil her være utgangspunktet, og det er en forutsetning at alle lederne av siidaandelene i sommersiidaene er enige om etablering av en ny andel.

I store sommersiidaer, eller i sommersiidaer der det er indre konflikter, kan slik enighet være vanskelig å oppnå. Den enkelte vintersiida, eventuelt annen gruppering innenfor sommersiidaen, kan etablere nye siidaandeler ved enighet. Men dette forutsetter at det fastsettes et eget reintall for denne gruppen, hvis ikke kan det skape en utilsiktet ubalanse innenfor sommersiidaen og føre til etablering av flere siidaandeler enn det er grunnlag for, se merknadene til § 4–3 nr. 2. I slike tilfeller har altså vintersiidaen eller annen gruppering adgang til å be om at det fastsettes et eget reintall for dem.

Dette reintallet beregnes ut fra sommersiidaens reintall slik det er fastsatt i første ledd. Er det allerede fastsatt et eget reintall for vintersiidaen etter første ledd, er det dette som legges til grunn.

Reintallet for disse mindre gruppene må justeres i tråd med justeringen i det totale reintall for sommersiidaen.

Tredje ledd: Fastsettelsen av reintall berører viktige fordelingsspørsmål reineierne imellom. De enkelte siidaene vil ikke bare være opptatt av eget reintall, men også av reintallet til naboen. Dette vil ikke alene få oppmerksomhet ut fra spørsmålet om «naboen har fått mer enn meg», men også fordi naboene er avhengig av det samme beiteområdet. Man vil derfor ha liten toleranse for en reintallsreduksjon som rammer en selv, men ikke naboen.

Det er på denne bakgrunn viktig å understreke regelen om at fastsettelsen av reintall må skje i nær kontakt med alle siidaene, se bestemmelsen i § 9–2 annet ledd.

Det vil ikke være mulig å bestemme nøyaktig hvilket reintall en siidas areal kan bære. Det vil dessuten her som i all annen ressursforvaltning være uenighet om beitepress o.l. Fastsettelsen av reintall gjelder dessuten viktige fordelingsspørsmål. Det er derfor viktig at forutsetningen og grunnlaget for det reintall man har kommet frem til blir klargjort på best mulig måte. Det må være adgang til å få etterprøvet de vurderinger som er lagt til grunn. Distriktsstyrets forslag til reintall skal fremlegges på årsmøtet og må godkjennes av fylkesreindriftsstyret, se § 9–2.

Når fylkesreindriftsstyrets godkjennelse foreligger, kan lederen av en siidaandel bringe fastsettelsen av reintallet inn for jordskifteretten til vurdering. Denne adgangen til å bringe saken inn for jordskifteretten, gjelder ikke bare reintallet for egen siida, men også reintallet for en annen siida så lenge dette har betydning for vedkommende.

Fjerde ledd: Bestemmelsen her gir regler om reintallsreduksjon. Det skal foretas en prosentvis reduksjon av reintallet avhengig av antall rein i siidaandelen. En lignende regel for reintallsreduksjon har vi hatt i tidligere reindriftslovgivning helt tilbake til Tillægslappeloven av 1897.

Bestemmelsen er todelt. Reduksjon skal først foretas for de siidaandeler som har mer enn 200 rein. Blant disse skal det skje en prosentvis reduksjon. Er det ingen siidaandeler som har over 200 rein, skal det skje en prosentvis reduksjon for alle andelene.

Det følger av reglene i kap. 4 at det er lederen for siidaandelen som avgjør hvilke rein som skal tas ut, jf. det som er sagt i merknadene til § 4–2.

Femte ledd: Distriktet kan fastsette et øvre reintall pr. siidaandel. Også dette må godkjennes av fylkesreindriftsstyret etter å ha vært fremlagt på distriktets årsmøte. Denne bestemmelsen har blant annet som formål å hindre at reindriften blir konsentrert om noen få store siidaandeler. Regelen innebærer ikke i seg selv en reduksjon av antall rein i siidaen, men betyr at siidaens reintall må fordeles på flere siidaandeler. Nye siidaandeler må altså opprettes for å unngå at reintallet pr. siidaandel overstiger den øvre grense.

Vi kan tenke oss at det bare er to siidaandeler i en sommersiida, og hver har 1.200 rein. Hvis det settes et øvre reintall pr. siidaandel på 600, innebærer det at det må opprettes to nye siidaandeler. De to siidaandelene kan innenfor reglene i kap. 4 selv velge hvem som skal få de nye siidaandelene.

Et av hensynene bak denne regelen er å ivareta distriktets beiteareal som en ressurs for reindriften. Blir antallet utøvere for lavt, vil det være vanskelig å opprettholde reindriften som næring under presset av andre brukerinteresser. Det vises for øvrig til regelen i § 4–3 nr. 4.

Se nærmere om bakgrunnen for regelen, punkt 9.7 foran.

Er det fastsatt et øvre reintall pr. siidaandel, skal en reduksjon i siidaens reintall i henhold til fjerde ledd først skje ved at de siidaandeler som har et for høyt reintall, reduserer ned til det fastsatte reintall.

For å kontrollere at reintallet er i overensstemmelse med vedtak etter denne paragrafen, kan fylkesreindriftsstyret eller Reindriftsstyret iverksette telling.

Overholder ikke en leder for siidaandelen reglene om reintall, kan pålegg om reduksjon skje etter reglene i kapittel 13.

I siste instans kan det bli snakk om tvangsslakting etter reglene i § 13–6 første ledd bokstav c, men det vil først kunne skje etter at det er klarlagt at andre tiltak etter kap. 13 ikke har ført frem.

11.9.5 § 9–5. Beitetider

Hvor det er nødvendig for vern av årstidsbeitene, kan fylkesreindriftsstyret fastsette beitetider for de ulike årstidsbeitene. Leder av siidaandel må påse at rein i hans/hennes flokk ikke oppholder seg på beiteområder i strid med disse reglene.

Hvor forholdene gjør det nødvendig, kan beitetidene fravikes etter tillatelse av fylkesmannen. Det gjelder også beitetider fastsatt etter reglene i § 9–3. Dispensasjon fra beitetidene som strekker seg utover fire uker, må gis av fylkesreindriftsstyret.

Merknader til § 9-5

For å verne om de ulike årstidsbeitene er det viktig med regler om beitetider. Dette er bestemmelser som har lange tradisjoner i reindriften, helt tilbake til 1854, da det på bakgrunn av grensestengingen mot Finland var nødvendig med regler om vern av vinterbeitene.

Bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette beitetider der det er nødvendig av hensyn til reindriften selv, dvs. der det er nødvendig for vern av spesielle årstidsbeiter, eller det er fare for at det uten beitetider vil oppstå problemer mellom siidaer. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å fastsette beitetider av hensyn til andre brukere av området. Da må man i så fall ha hjemmel i andre regler, for eksempel utkastet § 10–1 som svarer til 1978-loven § 15.

Første ledd: Distriktsstyret skal i henhold til § 9–3 gi regler om beitetider for distriktets ulike årstidsbeiter. Regelen i § 9–5 som gir fylkesreindriftsstyret en rett til å gripe inn og fastsette beitetider uavhengig av distrikter, tar sikte på de tilfeller der det er nødvendig å samordne beitetidsbestemmelsene mellom ulike distrikter. Det er uheldig om to distrikter som har vinterbeiter som grenser opp mot hverandre, har ulike beitetidsbestemmelser. Det kan gjøre det fristende for de reineiere som slipper tidligst inn på sitt vinterbeite, også å beite på nabodistriktets beiter, så lenge dette distriktets rein ikke er kommet inn på sine vinterbeiter.

Annet ledd: Det kan være behov for å fravike beitetidsbestemmelsene, særlig i forbindelse med låste beiter. Låste beiter kan skyldes klimatiske forhold slik situasjonen var i Finnmark vinteren og vårvinteren 1997 og i Troms vinteren 2000. Låste beiter kan også skyldes at andre urettmessig har brutt beitebruksreglene. I begge tilfeller har siidaen uforskyldt kommet opp i en vanskelig situasjon, og det kan være nødvendig å gi dispensasjon fra beitetidsbestemmelsene.

Dispensasjonsadgangen gjelder ikke bare beitetidsbestemmelser vedtatt etter bestemmelsen i § 9–5, men også beitetidsbestemmelser fastsatt etter § 9–3.

Dispensasjon fra beiteidsbestemmelsene kan gis av fylkesmannen. Når utvalget har valgt å la fylkesmannen gi dispensasjon, er det fordi det gjerne haster når spørsmålet om dispensasjon reises, og det vil ikke være tid til å sammenkalle fylkesreindriftsstyret. Er det imidlertid snakk om mer langvarig dispensasjon, må fylkesreindriftsstyret samtykke.

Når det gjelder brudd på beitetidsbestemmelsene, vises det til regelen i § 9–3 femte ledd, og utvalgets merknader til denne bestemmelsen.

11.9.6 § 9–6. Distriktsplaner

Distriktsstyret skal utarbeide en distriktsplan for distriktet som skal inneholde de opplysninger om virksomheten i distriktet som er nødvendige for den offentlige planlegging.

Distriktsplanen skal inneholde

1. angivelse av flyttemønstre i distriktet.

2. oversikt over årstidsbeiter, kalvingsland o.l.

3. oversikt over nødvendige fremkomst- og transportmidler, herunder hvilke terrenggående kjøretøy som er i distriktet, samt eventuell tidsbegrenset bruk av helikopter eller annet luftfartøy. Bruksregler for terrenggående barmarkskjøretøy skal også gå fram av planen.

4. oversikt over alle gjerder og anlegg av permanent art, og så vidt mulig også gjerder av midlertidig art.

5. eventuell inndeling i beitesoner.

Leder for en siidaandel er pliktig til å gi nødvendige opplysninger for utarbeidelse av planen.

Kommune og fylkeskommune bør orienteres om planarbeidet og skal gjøres kjent med hovedinnholdet i utkast til plan før planen vedtas. Kommune og fylkeskommune, samt berørte nabodistrikter skal få tilsendt den vedtatte planen. Planen skal også sendes til fylkesreindriftsstyret.

Merknader til § 9-6

Bestemmelsen erstatter dagens regel i 1978-loven § 8 a om distriktsplan. Formålet med reglene i 1978-loven § 8 a var å styrke ressursstyringen i reindriftsnæringen. Planen er ifølge forarbeidene et offentlig dokument som skal skissere utnyttingen av beiterssursene i distriktet og bruken av distriktet for øvrig med særlig tanke på flyttemønster, eksisterende og planlagte anlegg og motorferdsel. Planen er et grunnlag for reindriftsforvaltningens styring av næringen og et dokument som gir arealplanmyndighetene informasjon om reindriftens bruk av arealene, se Ot. prp. nr. 28 (1994–95) side 28 og 43.

Slik bestemmelsen er formulert, innebærer den at en distriktsplan ikke bare inneholder opplysninger av betydning for den offentlige planleggingen, særlig arealplaner, men også opplysninger av betydning for den interne organisering og drift i distriktet. Det siste er imidlertid forhold som etter utvalgets mening heller bør reguleres av bruksregler, jf. utkastet § 9–1. Bestemmelser om distriktsplan bør i stedet ta sikte på opplysninger om reindriften i distriktet som i første rekke er av betydning for den offentlige planlegging. En slik plan er nødvendig for at arealplanmyndighetene skal kunne ta nødvendig hensyn til reindriftens bruk av arealene.

Det foreslås en noe enklere behandlingsprosedyre enn det som i dag gjelder etter 1978-loven. Slik reglene er nå, kan kommuner og fylkeskommuner gis inntrykk av at de har større innflytelse på planene enn det som er den rettslige realitet. Men det er samtidig viktig at kommuner og fylkeskommuner får kjennskap til reindriftens bruk av kommunes areal, og slik kunnskap vil de få gjennom disse distriktsplanene.

11.10 Kapittel 10. Forholdet til annen bruk

11.10.1 § 10–1. Utnytting av eiendom i reinbeiteområde

Grunneier eller bruksberettiget må ikke utnytte sin eiendom i reinbeiteområde på en slik måte at det er til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøvelse i samsvar med denne lov. Første punktum er likevel ikke til hinder for vanlig utnytting av eiendom til jordbruk, skogbruk eller annen utnytting av utmark til landbruksformål.

Før tiltak som kan bli til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøverne blir satt i verk, skal varsel gis til vedkommende distriksstyre. Varsel skal gis senest tre uker før planlagt iverksetting. Om varsel ikke er gitt, eller partene er uenige om tiltaket rammes av bestemmelsen i første ledd, kan fylkesreindriftsstyret nedlegge forbud mot iverksetting inntil overenskomst er inngått eller til jordskifteretten har behandlet saken.

Spørsmål om et tiltak kommer i strid med denne paragrafs første ledd, kan avgjøres på forhånd ved skjønn ved jordskifteretten. Skjønnet kan også avgjøre hvordan og på hvilke vilkår tiltaket kan gjennomføres. Skjønn kan kreves av den som akter å sette et tiltak i verk eller av distriktsstyret ved lederen. Er distriktsstyre ikke opprettet, kan skjønn kreves av reindriftsutøver i distriktet som vil bli berørt av tiltaket.

Merknader til § 10-1

Denne bestemmelsen er en direkte videreføring av bestemmelsen i 1978-loven § 15, men med de endringer som er nødvendige fordi utvalget foreslår områdestyret erstattet med fylkesreindriftsstyret. Dette er en bestemmelse som etter utvalgets mening bør vurderes nærmere med sikte på endringer, jf. punkt 7.4 foran, men det ligger utenfor utvalgets mandat.

Utvalget vil imidlertid påpeke at bestemmelsen etter sin ordlyd også omfatter de tilfeller der reindriftssamenes rettigheter hviler på alders tids bruk, og altså et annet rettsgrunnlag enn loven. I så fall vil bruksrettighetene være vernet etter de prinsipper som er uttrykt i § 5–9. Bestemmelsen i § 10–1 må derfor fortolkes i lys av dette prinsipp. Se for øvrig foran under punkt 7.4.

11.10.2 § 10–2. Opptaing av reinlav

Kongen kan ved forskrift regulere opptaingen av reinlav i reinbeitedistrikt og for nærmere avgrenset område helt forby opptaing av reinlav dersom dette anses nødvendig av hensyn til reindriften.

Merknader til § 10-2

Bestemmelsen er en direkte videreføring av regelen i 1978-loven § 30 første ledd. 1978-loven § 30 annet ledd har en regel om reinfarming, men den er ikke gjentatt her, da den bestemmelse § 30 annet ledd oppstiller nå vil følge av lovutkastet § 4–1.

11.10.3 § 10–3. Ferdsel i område hvor rein beiter

De som ferdes i område hvor rein beiter, plikter å vise hensyn og opptre med varsomhet slik at reinen ikke unødig uroes eller skremmes under beiting, flytting m.v. Særlig hensyn skal vises i forbindelse med reinens brunsttid, kalving, merking, skilling og slakting.

Fylkesreindriftsstyret kan, etter anmodning fra vedkommende distriktsstyre eller fra reineierne i området, stille vilkår for eller nedlegge tidsbegrenset forbud mot større arrangement, idrettsstevne, jakthundprøve eller liknende virksomhet som kan være til særlig skade for reindriften. Vedtaket må gjelde et bestemt angitt område, og kan bare fattes etter at grunneier og kommune er hørt. Gjelder vedtaket et konkret arrangement, skal også arrangør høres.

Merknader til § 10-3

Bestemmelsen er en direkte videreføring av regelen i 1978-loven § 28. Det ligger utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i bestemmelsen, men utvalget har foreslått endringer som er nødvendige ut fra utvalgets forslag til forvaltningsordning. Utvalget foreslår videre at uttrykket tamrein erstattes med ordet rein, idet tamrein ikke er et ord som brukes i tradisjonell samisk reindrift.

Utvalget vil påpeke at dersom avviklingen av et arrangement krever godkjennelse fra lokal politimyndighet, kan politiet nekte godkjenning for unngå skade for reineierne og dyrene i området. Politiet kan likeledes sette vilkår for godkjennelse av arrangement. Politiet bør alltid ved spørsmål om godkjenning av arrangement i områder med reindrift, varsle reineierne i området før godkjennelse gis.

Utvalget vil peke på at bestemmelsen også gjelder grunneiere og andre bruksberettigetes bruk av eiendom der det er reindrift, jf. første ledd . Det er imidlertid en utbredt oppfatning at denne gruppen ikke omfattes av bestemmelsen, men det er altså ikke tilfellet.

Etter annet ledd kan det nedlegges tidsbegrenset forbud eller settes vilkår for større arrangement, idrettsstevne, jakthundprøve eller liknende virksomhet som kan være til særlig skade for reindriften. «Liknende virksomhet» omfatter for eksempel jakt. Utvalget vil i den forbindelse peke på at elgjakt kan være svært forstyrrende for reindriften. Elgstammen har tatt seg kraftig opp de siste tiårene. Det har blitt langt flere jegere, og dermed flere jakthunder og firehjulinger. Det er også blitt flere områder utlagt for jakt, og jakttiden er mange steder blitt forlenget.

All aktiviteten som elgjakten fører med seg, fører til alvorlige forstyrrelse for reindriften. Reinen blir urolig og er langt vanskeligere å gjete. Reinen blir videre forstyrret under brunsten. Det forekommer dessuten at jegerne skyter rein i den tro at det er elg.

Som eksempel på aktiviter i forbindelse med elgjakt vises til et reinbeitedistrikt der det siste året var

1. 26 elgsoner

2. ca. 130 jegere (+ gjestejegere) på jakt i 3–5 uker

3. jaktkvote på 150 dyr

4. 78 hunder på jakt i 3–5 uker

5. 52 firehjulinger i drift i 3–5 uker

Det bør med hjemmel i § 10–3 – i større grad enn i dag – settes vilkår for jakt i reindriftsområde.

11.10.4 § 10–4. Hunder

I reinbeiteområder som er opprettet i samsvar med § 3–2, gjelder følgende bestemmelser om hunder i tillegg til de regler som følger av lovgivningen for øvrig:

Eier og besitter av hund har et særlig ansvar for at hunden ikke løper løs i område der rein lovlig oppholder seg, uten at hunden godtgjøres å være fulgt på forsvarlig måte. Hundens eier eller besitter skal se til at hunden, selv om den er under kontroll eller bundet, ikke unødig uroer eller skremmer rein, jf. § 10–3. Reinens eier kan kreve at hund som uroer rein holdes innestengt mens flytting med rein foregår forbi tettsted, bosted, hytte eller seter.

I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal eier eller besitter av hund holde hunden i band eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet i distrikt der rein lovlig oppholder seg. Kongen kan bestemme at hunder skal holdes i band eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet i bestemte områder også utenfor det nevnte tidsrom dersom hensyn til reindriften gjør dette særlig nødvendig. Bestemmelsene i dette ledd gjelder ikke for hunder som er i bruk i reindriften og heller ikke dresserte bufehunder som er i bruk til vokting av bufe. Politiet kan i særlige tilfelle frita eier eller besitter av hund fra plikten til å holde hunden i band eller innestengt eller inngjerdet, etter at vedkommende distriktsstyre har hatt anledning til å uttale seg.

Hund som løper løs uten ledsager i område som nevnt i annet ledd, kan opptas av reineier, reingjeter, reinoppsyn og politi eller av noen som opptrer på vegne av disse. Hund som løper løs i område der bandtvang gjelder i henhold til tredje ledd, kan opptas av hvem som helst.

Hund som treffes jagende eller i umiddelbar forbindelse med at den har jaget eller skadet rein i område der reinen har lov til å være, kan opptas eller avlives av hvem som helst. Reineier, reingjeter eller reinoppsyn kan innen en måned kreve avlivet hund som nevnt. Reineier, reingjeter eller reinoppsyn kan videre kreve avlivet hund som har for vane å jage rein dersom hunden ikke blir holdt i band eller innstengt eller inngjerdet i den tid tamrein lovlig oppholder seg i distriktet. Kravet er særlig tvangsgrunnlag for tvangsfullbyrdelse gjennom namsmyndighetene etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.

Opptatt hund skal stelles på forsvarlig måte. Den skal snarest leveres til politiet som skal gå fram etter reglene for innsatt bufe. Hundens eier eller besitter betaler påløpne utgifter og godtgjørelse for arbeidet.

Hundens eier og besitter plikter en for begge og begge for en å yte erstatning for skade som hunden volder på rein og for utgifter og ulemper som påføres reinens eier ved at hunden urettmessig jager eller skremmer rein under lovlig opphold eller flytting, uten hensyn til skyld.

Utenfor de reinbeiteområder som omhandles i § 3–1, skal lov 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund gjelde også for rein, så langt den passer.

Merknader til § 10-4

Bestemmelsen er en direkte videreføring av bestemmelsen i 1978-loven § 29.

Det ligger utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i denne bestemmelsen, utover det som er nødvendig for å få samsvar med utvalgets øvrige forslag.

Det vises for øvrig til at Justisdepartementet i høringsutkast av 27. oktober 2000 har foreslått endringer i denne bestemmelsen i forbindelse med en samordning av hundelovgivningen, se utkastet side 63.

Også her foreslås det at uttrykket tamrein erstattes med rein.

11.11 Kapittel 11. Ansvar for skade. Erstatning

11.11.1 § 11–1. Objektivt og felles ansvar

Med de unntak og lempninger som er fastsatt i denne lov, er eier av rein ansvarlig for skade reinen volder uten hensyn til skyld.

For skade som voldes av rein i reinbeitedistrikt, er samtlige reineiere som utøver reindrift i distriktet ansvarlige en for alle og alle for en. Er slik skade voldt utenfor reinbeitedistrikt av rein som må antas å tilhøre reineiere som utøver reindrift i nærliggende distrikt, er de reineiere som utøver reindrift i vedkommende distrikt på samme måte solidarisk ansvarlige overfor skadelidte. Kongen kan avgrense det område utenfor bestemt reinbeitedistrikt hvor slikt solidarisk ansvar skal gjelde.

For skade som voldes av rein som tilhører noen som i henhold til § 3–5, jf. fjellovens § 17, utøver reindrift utenfor reinbeitedistrikt, er de som utøver reindrift innenfor område hvor den skadegjørende rein antas å høre hjemme, ansvarlig en for alle og alle for en.

Krav om erstatning for skade i henhold til annet ledd kan rettes mot vedkommende reinbeitedistrikts distriktsstyre v/lederen eller direkte mot eieren av den rein som har voldt skaden.

Erstatning som blir pålagt reinbeitedistriktet ved distriktsstyret, skal distriktets årsmøte utlikne på distriktets reineiere i forhold til hver enkelt reineiers dyretall, men slik at reineier som godtgjør at hans rein ikke har medvirket til skaden, ikke kan pålegges å utrede noen del av erstatningen. Utliknet erstatningsbeløp er tvangsgrunnlag for utlegg.

Godtgjøres det at det er rein fra annet distrikt som har voldt eller medvirket til skaden, kan regress gjøres gjeldende overfor dette i samsvar med reglene i denne paragraf.

Merknader til § 11-1

Bestemmelsen er en direkte videreføring av regelen i 1978-loven § 25.

Det erstatningsansvaret som reindriftsloven av 1978 oppstiller, er strengt og meget omfattende. 16 Utvalget ser behov for endringer i erstatningsbestemmelsene, men dette er spørsmål som ligger utenfor utvalgets mandat. Utvalget vil imidlertid ikke unnlate å påpeke at sammenslåingen av distrikter til større enheter gjør at kretsen av de solidarisk ansvarlige blir betydelig større enn tidligere. Etter lovens regler vil erstatningsansvaret også omfatte reineiere som overhodet ikke har vært i nærheten av stedet der skaden skjedde. Dette må anses som en utilsiktet følge av ny distriktsinndeling, og en endring av erstatningsreglene er derfor påkrevet.

11.11.2 § 11–2. Lempninger i ansvaret etter § 11–1

Bestemmelsene i § 11–1 om erstatningsansvar uten hensyn til skyld skal ikke gjelde skade som voldes under lovlig flytting, opphold eller beiting på flyttlei eller beiteområde i fjell eller utmark som nevnt i § 5–1 dersom det ikke er tale om skade som i vesentlig grad overstiger det som må anses som en påregnelig følge av en rasjonell og forsvarlig drift, eksempelvis fordi adgangen til reinbeite m.v. er brukt på slik måte at noen grunneier eller bruksberettiget er blitt særskilt belastet på bufebeite eller skog.

Bestemmelsene i § 11–1 om ansvar uten hensyn til skyld skal heller ikke gjelde skade som rein under ellers lovlig opphold volder på avskåren avling, deriblant høy i såte, stakk eller hesje dersom ikke avlingen er beskyttet ved gjerde som freder mot rein eller på annen forsvarlig måte.

I reinbeitedistrikt som omhandlet i § 3–1 kan så vel distriktsstyret som den enkelte reineier i mangel av minnelig overenskomst få avgjort ved skjønn ved jordskifteretten om han skal ha adgang til å føre opp gjerde til støtte for sin driveplikt og sikring mot erstatningsansvar. Jordskifteretten skal i tilfelle bestemme hvor gjerdet skal plasseres og hvordan det skal utføres. Jordskifteretten kan også pålegge vedkommende grunneier å bære en rimelig del av kostnadene med oppføring av gjerdet og fremtidig vedlikehold i forhold til den nytte han for sin del vil ha av tiltaket.

På samme måte kan en grunneier kreve avgjort ved skjønn ved jordskifteretten om noen del av utgiftene ved oppføring av stengsel som nevnt i § 5–1 og i denne paragrafs annet ledd bør utliknes på reineierne.

Merknader til § 11-2

Bestemmelsen er en direkte videreføring av regelen i 1978-loven § 26.

Utvalget mener at det er behov for endringer også av denne bestemmelsen. Det er blant annet nødvendig å se reglene i relasjon til de alminnelige erstatningsrettslige regler om skadelidtes medvirkning og lempning i skadeerstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 5–1 og § 5–2. Det ligger imidlertid utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i erstatningsbestemmelsene.

11.11.3 § 11–3. Erstatningsskjønn

I mangel av enighet som er bekreftet skriftlig av reinens eier eller distriktsstyret ved lederen, avgjøres krav om erstatning for skade voldt av rein ved skjønn ved jordskifteretten, eller herreds- eller byretten.

Krav om skjønn bør fremsettes snarest mulig. I kravet om skjønn skal det gis så vidt mulig nøyaktige opplysninger om tid og sted for skadevoldelsen, skadens art og omfang og erstatningskravets størrelse. Det bør så vidt mulig gis opplysninger som kan ha betydning for å fastslå hvem som eier den rein som har gjort skaden. Eventuelle vitner og andre bevis bør også oppgis.

Rettsformannen skal snarest mulig foreta befaring etter at krav om skjønn er innkommet. Med på befaringen skal være representant fra vedkommende kommune og reindriftsetaten, for å bistå rettsformannen med faglige vurderinger. Om mulig skal også lederen i vedkommende reinbeitedistrikt være med, foruten den som har krevet skjønn. Er det åpenbart at det ikke er skjedd noen skade voldt av rein kan rettsformannen avvise saken av eget tiltak.

Skjønnet skal fremmes så snart som mulig. Gjelder det skade voldt av rein som antas å høre hjemme i reinbeitedistrikt, skal distriktsstyret ved lederen alltid innkalles til skjønnet.

Skjønnsbestyreren kan på ethvert trinn av saksbehandlingen forsøke megling med sikte på å oppnå en minnelig ordning.

Skjønnet skal vurdere om skaden er voldt av rein og er av slik art at den kan kreves erstattet og i tilfelle taksere skaden og fastsette erstatningsbeløpet.

Merknader til § 11-3

Bestemmelsen er en direkte videreføring av regelen i 1978-loven § 27.

Det ligger som nevnt utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i erstatningsreglene.

11.12 Kapittel 12. Myndighetsorganer 17

11.12.1 § 12–1. Reindriftsstyret og Statens reindriftsforvaltning – oppgaver og saksbehandling

På nasjonalt nivå hører reindriftssakene under Reindriftsstyret og Statens reindriftsforvaltning.

Departementet kan gi forskrifter om saksbehandling i Reindriftsstyret, blant annet om intern arbeidsfordeling og om når Reindriftsstyret kan overlate til Statens reindriftsforvaltning å gi uttalelse og ta avgjørelse på vegne av styret i bestemte saker. Departementet kan gi regler om delegasjon fra Reindriftsstyret til fylkesreindriftsstyret og fylkesmann. 18

Merknader til § 12-1

Som nevnt i punkt 9.8.6 foran foreslår utvalgets flertall at avgjørelse av enkeltsaker helt flyttes ut av departementet og legges til Reindriftsstyret og Statens reindriftsforvaltning.

Det er departementet som gir forskrifter om delegasjon fra Reindriftsstyret til Statens reindriftsforvaltning, men det er Reindriftsstyret som avgjør om delegasjonsadgangen skal benyttes.

11.12.2 § 12–2. Fylkesreindriftsstyret og fylkesmannen – oppgaver og saksbehandling

I fylket hører reindriftssakene under fylkesreindriftsstyret og fylkesmannen.

Departementet kan gi forskrifter om saksbehandlingen i fylkesreindriftsstyret, blant annet om intern arbeidsfordeling og om når fylkesreindriftsstyret kan overlate til fylkesmannen å gi uttalelse og ta avgjørelse på vegne av styret i bestemte saker.

Merknader til § 12-2

Som nevnt i punkt 9.8.4 og 9.8.5 foran foreslår utvalgets flertall at fylkesmannen og et fylkesreindriftsstyre skal overta det ansvar som i dag ligger hos reindriftskontorene og områdestyrene. En slik plassering vil styrke behandlingen av reindriftssaker og bidra til at reindriften bli mer synlig også ved andre forvaltningsoppgaver som fylkesmannen har, spesielt gjelder det areal- og miljøforvaltning, samt i forhold til landbruksforvaltning.

Fylkesmannen har en kompetanse på en rekke fagfelt som vil være til nytte for reindriftsforvaltningen. Det gjelder økonomi- og personalforvaltning, samt juridisk kompetanse.

Når det gjelder forskrifter om saksbehandling, har utvalget utarbeidet forslag til slike, se nedenfor.

Bestemmelsen som er forslått her, er bygget over samme lest som jordloven av 12. mai 1995 nr. 23 § 3. Dog er det for reindriftens vedkommende ikke foreslått noen regel tilsvarende jordloven § 3 første ledd. Det skyldes det forhold at forvaltningen av reindriften må legges til et organ overordnet kommunen, siden en reineiers beiteområde normalt vil strekke seg over flere kommuner.

11.12.3 § 12–3. Oppnevnelse av Reindriftsstyret og fylkesreindriftsstyret

Det nasjonale Reindriftsstyret består av syv medlemmer med personlige varamedlemmer 19 . To medlemmer (med varamedlemmer) oppnevnes av Sametinget, to medlemmer (med varamedlemmer) oppnevnes av departementet og to medlemmer (med varamedlemmer) oppnevnes av Norske Reindriftsamers Landsforbund. 20 Lederen oppnevnes av Sametinget, departementet og Norske Reindriftsamers Landsforbund i fellesskap.

I hvert fylke der det drives reindrift, skal det være et statlig fylkesreindriftsstyre på fem eller syv medlemmer med personlige varamedlemmer. To medlemmer (med varamedlemmer) oppnevnes av Norske Reindriftsamers Landsforbund, ett medlem (eventuelt to medlemmer med varamedlemmer) oppnevnes av Sametinget og ett medlem (eventuelt to medlemmer med varamedlemmer) oppnevnes av fylkestinget. Lederen oppnevnes av Sametinget, fylkestinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund i fellesskap.

Valg av medlemmer til Reindriftsstyret og fylkesreindriftsstyret skal være kunngjort med en frist på minst seks uker. Norske Reindriftsamers Landsforbund har forslagsrett til medlemmer oppnevnt av Sametinget, departementet og fylkestinget. Reindriftsutøvere skal være i flertall i Reindriftsstyret og fylkesreindriftsstyret.

Merknader til § 12-3

Nærmere redegjørelse for denne bestemmelsen fremgår av punkt 9.8.7. Et mindretall, Erik Keiserud , vil ikke gi NRL direkte oppnevningsmyndighet.

11.12.4 § 12–4. Reinoppsyn

Det statlige naturoppsyn, jf. lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn, skal etter nærmere regler gitt av departementet føre kontroll med at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov blir overholdt.

Merknader til § 12-4

Det vises til fremstillingen foran under punkt 9.8.9.

Det fremgår av lov av 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn § 2 at det statlige naturoppsyn skal føre kontroll med overholdelse av flere lover, som lov om naturvern, lov om motorferdsel i utmark og vassdrag, viltloven og også lov om kulturminner. Naturoppsynet har altså allerede i dag en rekke oppgaver nettopp i de områder hvor det også utøves reindrift. Utvalget foreslår derfor at de også får oppgaver etter reindriftsloven. Det forutsetter imidlertid opplæring og ansettelse av personer som har innsikt i den samiske reindriften og som snakker samisk.

Etter § 2 siste ledd er det departementet som kan pålegge oppsynet andre oppgaver. Hvis denne bestemmelsen forutsetter at det bare er ansvarsoppgaver som ligger til Miljøverndepartementet som omfattes av denne bestemmelsen, foreslår utvalget at nødvendige endringer i lov om statlig naturoppsyn blir gjennomført.

11.12.5 § 12–5. Megling

Fylkesreindriftsstyret kan av eget tiltak eller etter ønske fra en leder av siidaandel, fra en siida eller et distrikt bestemme at det skal megles mellom to parter som ikke klarer å samarbeide om løsning av en konflikt.

Fylkesreindriftsstyret eller Reindriftsstyret utpeker en person som antas å ha tillit hos begge parter som meglingsmann. Meglingsmannen innkaller til møte med rimelig varsel, og begge parter har plikt til å møte.

Nærmere regler om gjennomføring av megling fastsettes av departementet.

Merknader til § 12-5

Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 9.8.10. foran.

Etter denne bestemmelsen kan fylkesreindriftsstyret av eget tiltak bestemme at megling skal finne sted. Det kan være at fylkesreindriftsstyret ser at to siidaer eller to distrikter er i en konflikt som ikke bare ødelegger for dem selv, men også for andre, og i så fall kan fylkesreindriftsstyret på eget initiativ bestemme at megling skal finne sted.

Det kan også være at en part som er involvert i en konflikt ønsker megling. Det er imidlertid fylkesreindriftsstyret som avgjør om megling skal gjennomføres. Det er m.a.o. ingen automatikk. Krav om megling kunne jo ellers bli brukt i sjikanøs hensikt.

Det er fylkesreindriftsstyret som peker ut en meglingsmann. Det kan være en som selv er medlem av fylkesreindriftsstyret eller en utenforstående. Uansett er det et krav at vedkommende må kunne antas å ha tillit hos partene.

Slik reglene er formulert, forutsettes omkostningene med megling dekket av forvaltningen. En vellykket megling vil jo på sikt spare midler for forvaltningen.

11.13 Kapittel 13. Sanksjoner

11.13.1 § 13–1. Generelt

Enhver plikter å rette seg etter bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov. Det samme gjelder vedtak gjort i medhold av disse bestemmelser. Overtredelse kan medføre sanksjoner etter reglene i dette kapittel.

Sanksjoner skal stå i rimelig forhold til overtredelsen. Dersom det utferdiges flere ulike typer sanksjoner for samme overtredelse, må disse samordnes slik at sanksjonene ikke rammer på en urimelig måte. Ved utferdigelsen av sanksjoner skal det særlig tas hensyn til alvorlighetsgraden av overtredelsen, muligheten for å unngå overtredelsen, samt fordeler av overtredelsen.

Merknader til § 13-1

Dette er en bestemmelse som generelt angår de enkelte rettssubjekters plikter til å rette seg etter bestemmelser gitt i eller i medhold av loven og gjelder reinbeitedistrikt, leder av siidaandel og den enkelte reineier. Det dreier seg her om lovens egne bestemmelser og bestemmelser gitt ved forskrift. Plikten gjelder også i forhold til vedtak gjort med hjemmel i lov eller forskrift.

Formålet med første ledd er å tydeliggjøre de plikter som foreligger gjennom loven, forskrifter og enkeltvedtak, og bestemmelsen er således i første rekke av informativ betydning.

For eksempel følger distriktets plikt til å utarbeide bruksregler allerede av bestemmelsen i § 9–1 første ledd.

I annet ledd er det understreket at sanksjonene som benyttes må stå i rimelig forhold til overtredelsen, og at det ikke skal benyttes strengere sanksjoner enn nødvendig. Bestemmelsen svarer til bestemmelsen i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 § 116 b.

Det vises også til utkastet § 13–2 der det heter at pålegg fra fylkesreindriftsstyret bare skal gis hvis offentlige interesser tilsier det, se merknadene til denne bestemmelsen.

11.13.2 § 13–2. Pålegg om opphør av ulovlig virksomhet

Drives virksomhet i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov eller vedtak gjort i medhold av disse bestemmelser, skal Reindriftsstyret eller fylkesreindriftsstyret, når offentlige interesser tilsier det, gi nødvendige pålegg for å bringe den ulovlige virksomheten til opphør, herunder pålegg om retting og fjerning av ulovlig oppførte hytter og anlegg m.v. Slike tiltak kan kreves gjennomført innen en nærmere fastsatt frist. Reindriftsstyret eller fylkesreindriftsstyret kan, når særlige grunner taler for det, delegere sin myndighet etter denne bestemmelse til henholdsvis reindriftssjefen eller fylkesmann.

Merknader til § 13-2

Kompetente myndigheter kan med hjemmel i denne bestemmelsen utferdige pålegg i tilknytning til ulovlig virksomhet, herunder ulovlig oppførte hytter og anlegg. Det kan settes frist for gjennomføring etter en konkret vurdering.

Plikten til opphør eller retting følger for så vidt i prinsippet av det forhold at bestemmelser eller vedtak er overtrådt. Ved for eksempel overtredelse av reglene om beiting i henhold til utkastet § 9–5 første ledd annet punktum er reineier pliktig til å fjerne reinen uavhengig av om det er utferdiget pålegg. Et pålegg etter denne bestemmelse innebærer imidlertid en konstatering av det konkrete faktum og at myndighetene har funnet at det offentlige bør reagere når reineier ikke tar nødvendige skritt for å drive ut reinen.

Det er således et vilkår etter forslaget at det foreligger en offentlig interesse. I punkt 9.9.3.1 foran gis det en generell omtale av spørsmål i tilknytning til hva som er interne private anliggender og hva som er offentlige anliggender. Denne sondringen vil være av betydning også når det gjelder det offentliges bruk av virkemidler for etterlevelse av bestemmelser og vedtak.

Vi har på den ene side bestemmelser som er interne ordens- og samhandlingsregler som i utgangspunktet ikke er egnet for noen form for tiltak fra myndighetenes side dersom de ikke skulle bli fulgt.

På den annen side har vi bestemmelser hvor myndighetene har en klar interesse i og plikt til å sørge for at bestemmelsene etterleves.

Ved vurderingen av om myndighetene skal gripe inn og utferdige pålegg, blir offentlig interesse et nøkkelbegrep.

Har Reindriftsstyret fattet vedtak om beitetider i henhold til § 9–5, foreligger det normalt også en plikt til å sørge for videre oppfølging dersom ikke beitetidsbestemmelsene overholdes. Gjennom det offentligrettslige vedtaket i seg selv har det oppstått en offentlig interesse. Dette gjelder generelt der hvor det er fattet enkeltvedtak av reindriftsforvaltningen.

Dersom det er de interne relasjoner innenfor for eksempel en siida som ikke fungerer, er dette et forhold som normalt ikke vil gi grunnlag for tiltak eller inngrep fra det offentliges side. Det foreslås dessuten etablert en meklingsinstans som skal kunne ta seg av slike konflikter, se lovutkastet § 12–5. Det kan imidlertid tenkes at det over tid har foreligget en situasjon i en siida eller i forholdet siidaer imellom som er til skade for reindriften og hvor man ikke er i stand til å løse konfliktene. Her kan offentlige interesser tilsi at man går inn med tiltak i form av pålegg og tvangsmessig gjennomføring.

Kommer myndighetene til at offentlig interesse foreligger, skal det fattes nødvendige vedtak.

Det kan etter omstendighetene være behov for å delegere myndighet til henholdsvis fylkesmann eller administrativ leder av Statens reindriftsforvaltning. Det må imidlertid framheves at det er styringsorganene som ved bestemmelsen er tillagt vedtakskompetanse, slik at delegasjon bare bør skje der det foreligger spesielle behov. Delegasjonsadgangen foreslås derfor begrenset til situasjoner hvor særlige grunner taler for det, for eksempel fordi det haster med å treffe vedtak.

11.13.3 § 13–3. Tvangsmulkt

I pålegg etter § 13–2 kan Reindriftsstyret eller fylkesreindriftsstyret fastsette en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke/måned som går etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt. Kongen kan gi nærmere regler om bruk av og størrelsen på tvangsmulkt.

Reindriftsstyret og fylkesreindriftsstyret kan frafalle helt eller delvis påløpt tvangsmulkt når sterke grunner taler for det.

Pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7–2 bokstav d.

Merknader til § 13-3

Bestemmelser om tvangsmulkt er ikke uvanlige i lovverket. Det kan blant annet vises til plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 § 116 a, lov om ervervsmessig husdyrhold av 13. juni 1975 nr. 46 § 6 annet ledd og brannvernloven av 5. juni 1987 nr. 26 § 39.

Siktemålet er å framtvinge oppfyllelse ved at det løper en mulkt så lenge ikke oppfyllelse skjer, og bestemmelsen kan brukes i alle tilfeller hvor det er utferdiget pålegg eller forbud. Mulktens størrelse fastsettes etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, men det forutsettes gitt nærmere bestemmelser om bruken og mulktens størrelse.

11.13.4 § 13–4. Avgift ved brudd på bruksregler 21

Reindriftsstyret eller fylkesreindriftsstyret kan, etter nærmere bestemmelser fastsatt av Kongen, ilegge leder av siidaandel avgift ved brudd på bruksregler gitt i medhold av § 9–1. Slik avgift som skal tilfalle vedkommende fond, skal ikke ilegges når forholdet må anses unnskyldelig på grunn av sykdom eller andre årsaker som ikke kan legges vedkommende til last.

Vedtak om avgift er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7–2 bokstav e.

Merknader til § 13-4

Her innføres det en adgang til å ilegge avgift ved beiting på ulovlig område, herunder brudd på beitetidsbestemmelser, og overskridelse av høyeste fastsatte lovlige reintall. Vedtak må rette seg mot lederen av siidaandel. Vedtak om avgift forutsetter ikke noe forutgående pålegg om utdriving eller reintallsreduksjon. En konstatering av forholdet er tilstrekkelig. Det må imidlertid på vanlig måte gis forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16, slik at vedkommende gis anledning til å uttale seg om forholdet. Og kan vedkommende godtgjøre at han eller hun ikke kan lastes for forholdet, kan beiteavgift ikke ilegges. Det er altså snakk om en omvendt bevisbyrde.

Det dreier seg her om en administrativt ilagt avgift for de som har forsynt seg med mer av fellesskapet enn det de er berettiget til. Bestemmelsen har en parallell i bestemmelsene om ressursavgift i § 8 b i dagens reindriftslov. Da kompensasjonshensynet er sterkt fremtredende, bør innbetalt avgift tilfalle fellesskapet lokalt, og ikke statskassen eller annet offentlig formål. Dette i motsetning til hva som er vanlig for en bot eller annen økonomisk straffereaksjon. Slik vil det også fremkomme tydeligere at man er utenfor EMKs straffebegrep, jf. ovenfor under punkt 9.9.3.2.

Vedtak skal etter forslaget fattes av fylkesreindriftsstyret eller reindriftsstyret, idet distriktsstyret ikke lenger skal ha offentligrettslige oppgaver.

Det forutsettes gitt nærmere bestemmelser om bruk av slik avgift og avgiftens størrelse.

Dagens bestemmelse om unntak fra bestemmelsene i dekningsloven videreføres ikke. Det vises til omtalen av dette ovenfor i kapittel 9.

Til sammenlikning kan det ellers vises til bestemmelser om beiteavgift i konvensjon av 9. februar 1972 om reinbeiting mellom Norge og Sverige.

11.13.5 § 13–5. Forelegg

Reindriftsstyret eller fylkesreindriftsstyret kan utferdige forelegg mot den som innen en fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg etter § 13–2. Der det er gått mer enn 6 måneder siden pålegget ble gitt, skal den som forelegget rettes mot, gis anledning til å uttale seg før forelegget utferdiges. Forelegget skal gi opplysning om bestemmelsene i annet ledd, og skal så langt mulig, forkynnes for den det er rettet mot.

Den som forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot det offentlige for å få forelegget prøvd. Blir søksmål ikke reist innen 60 dager fra forkynnelsen, har forelegget samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer. Fristen kan forlenges av Reindriftsstyret eller fylkesreindriftsstyret. Forelegg kan ikke påklages.

Blir pålegg i rettskraftig dom eller dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan Reindriftsstyret eller fylkesreindriftsstyret la de nødvendige tiltak gjennomføres for regning av den som forelegget eller dommen er rettet mot uten at det er nødvendig med kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13–14.

Merknader til § 13-5

Med denne bestemmelse innføres en adgang til å utferdige forelegg. Foreleggsinstituttet er nærmere omtalt under punkt 9.9.3.3 foran.

Ved forelegg kan den forelegget er rettet mot, reise søksmål mot det offentlige innen 60 dager for å få forelegget prøvd. Dette gir således en mulighet til full ordinær domstolsprøving, men dette forutsetter aktive skritt fra vedkommendes side. Forelegg innebærer således et avvik fra den ordinære framgangsmåten hvor myndighetene må gå til sak for å få tvangsgrunnlag.

Virkningen av rettskraftig dom eller dermed likestilt forelegg er at myndighetene kan la de nødvendige tiltak gjennomføres for regning av den som forelegget er rettet mot uten at det er nødvendig med kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13–14.

En frist på 60 dager for å reise søksmål for prøving av forelegget, er foreslått for at reineieren skal få tid til å områ seg og eventuelt få hjelp av advokat. Reindriften er en næring som innebærer at utøverne i dagevis ikke er i nærheten av postkasse eller annen moderne kommunikasjon. Det er derfor behov for lengre frister enn i samfunnet for øvrig.

Forelegg kan i prinsippet brukes i alle situasjoner hvor det er utferdiget pålegg etter loven. Er det gitt pålegg om riving av et ulovlig oppført gjerde, kan det utferdiges forelegg dersom pålegget ikke etterkommes.

11.13.6 § 13–6. Tvangstiltak

Reindriftsstyret eller fylkesreindriftsstyret kan, dersom pålegg etter § 13–2 ikke er etterkommet, og andre tiltak ikke anses formålstjenlig, gjøre vedtak om tvangstiltak.

Vedtak om tvangstiltak kan gå ut på

1. at det foretas nødvendig arbeid og kontroll for å få gjennomført pålegg om samling, skilling, merking, utdriving og telling av rein,

2. avliving av rein hvor utdriving ikke har latt seg gjennomføre,

3. å redusere reintall i en siidaandel 22 ,

4. riving av ulovlig oppsatte hytter, gjerder og anlegg.

Reindriftsstyret og fylkesreindriftsstyret kan delegere sin myndighet til å treffe vedtak om tvangstiltak etter første ledd bokstav a til reindriftssjefen og fylkesmann.

Reindriftsstyrets og fylkesreindriftsstyrets vedtak etter første ledd bokstav a, b, c og d er tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13–2 første ledd. Vedtak etter første ledd bokstav a kan iverksettes uten at det er nødvendig med namsrettens kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13–14. Vedtak etter første ledd bokstav b, c og d fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13–14, og Reindriftsstyret og fylkesreindriftsstyret kan her begjære tvangsfullbyrdelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13–1 .

Utgifter ved tiltak etter denne paragraf skal bæres av reineieren og er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7–2 bokstav e.

Merknader til § 13-6

Denne paragraf inneholder bestemmelser om tvangsgjennomføring av vedtak. Parallellen i dagens lov er § 34.

Det kan i visse situasjoner være nødvendig at myndighetene selv må sørge for gjennomføring av vedtak ved tvang. De indirekte virkemidler, for eksempel tvangsmulkt, har vært uegnet eller ikke ført fram.

I annetledd listes det opp hva tvangstiltak kan gå ut på.

I bokstav a omhandles ulike arbeidsoperasjoner som kan være nødvendige i tilknytning til kontroll og gjennomføring av vedtak.

Bokstav b omhandler avliving av rein i visse situasjoner.

Bokstav c omhandler reduksjon av siidaandel.

Bokstav d gir hjemmel for tvangsvedtak der hytter, gjerder og anlegg er oppført ulovlig.

Av tredjeledd følger adgang til å delegere myndighet til fylkesmann eller reindriftssjefen. Denne er imidlertid begrenset til tiltak under bokstav a. I de øvrige situasjoner er det tale om så vidt alvorlige tiltak at de kollegiale organer selv bør foreta de nødvendige vurderinger og treffe vedtak.

Fjerde ledd første punktum fastslår at reindriftsorganenes vedtak etter bestemmelsen er tvangsgrunnlag. Det er altså ikke nødvendig å etablere tvangsgrunnlag gjennom ordinær domstolsbehandling eller ved bruk av forelegg, jf. lovutkastet § 13–5. Dette innebærer således et avvik fra det som ellers ville vært utgangspunktet; nemlig at det må reises fullbyrdelsessøksmål for å få tvangsgrunnlag.

Av fjerde ledd annet punktum framgår det at tvangsvedtak i henhold til bokstav a kan bli gjenstand for direkte iverksetting fra reindriftsmyndighetenes side uten at det er nødvendig med kjennelse av namsretten i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 13–14. Det dreier seg her normalt om tiltak som ikke er særlig drastiske og hvor det i mange situasjoner vil kunne være liten tid til rådighet. Den vedtaket rettes mot vil dessuten kunne begjære midlertidig forføyning dersom vedkommende ønsker vedtaket prøvd av domstol og gjennomføringen stanset.

Når det gjelder vedtak etter bokstav b, c og d, ser utvalget det slik at tvangsgjennomføring først bør kunne skje etter at namsretten har truffet kjennelse om dette etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13–14. Namsrettens behandling innebærer en nærmere prøving av forvaltningens tvangsvedtak som etter utvalgets syn er nødvendig ut fra rettssikkerhetsbetraktninger.

Utvalget finner det videre hensiktsmessig at det organ som har truffet vedtak etter bokstav b, c eller d, også skal kunne ha kompetanse til å reise søksmål for namsretten om tvangsmessig gjennomføring av vedtaket. En rekke praktiske hensyn gjør seg gjeldende her, se mer om dette ovenfor under punkt 9.8.6.

Vesentlighetskravet i § 34 i dagens lov er ikke videreført. Tvangstiltak etter § 13–6 er noe myndighetene etter en konkret vurdering kan vedta, og i denne vurdering forutsettes spørsmålet om vesentlighet å komme inn. Videre vil det allerede være konstatert at saken har en offentlig interesse gjennom utferdigelse av pålegg etter § 13–2. Det kan dessuten tenkes tilfeller hvor det er nødvendig med tvangsvedtak overfor en reineier selv om dennes brudd på lovlig fattet vedtak isolert sett ikke kan anses som vesentlig. Dette kan gjelde gjennomføring av større aksjoner hvor tvangen må rette seg mot alle for å få den gjennomført.

11.13.7 § 13–7. Straffansvar

Overtredelse av denne lov eller av forskrifter, pålegg, forbud eller andre bestemmelser som er gitt eller opprettholdt i medhold av denne loven, straffes med bøter så fremt forholdet ikke rammes av noen strengere straffebestemmelse. Forsøk straffes likt med fullbyrdet forseelse/handling. Også uaktsom overtredelse og medvirkning er straffbar.

Merknader til § 13-7

Dette er en videreføring av 1978-loven § 36 som får anvendelse ved enhver overtredelse av lov, forskrift og enkeltvedtak. Utvalget har vurdert om det er behov for en hjemmel for skjerpet straff i særlige tilfeller. Det kan her til sammenlikning vises til § 29 i lov av 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) som gir adgang til idømming av fengselsstraff i gjentakelsestilfeller eller ved andre skjerpende omstendigheter. Utvalget er kommet til at et slikt behov ikke foreligger.

Brudd på lovens bestemmelser som fører til straffereaksjon, kan i alvorlige tilfeller føre til tap av retten til å utøve reindrift, jf. straffeloven § 29.

Tap av slik rett kan også idømmes ved brudd på straffelovens bestemmelser i forbindelse med utøvelse av reindrift. Særlig aktuelt vil dette være ved tyveri eller underslag av rein eller hvis man gjør seg skyldig i voldshandlinger, se for øvrig utvalgets merknader til bestemmelsene i utkastet kap. 6.

11.14 Kapittel 14. Avsluttende bestemmelser

11.14.1 § 14–1. Forskrifter

Departementet kan fastsette nærmere forskrifter til gjennomføring av denne lov.

Merknader til § 14-1

Departementet kan fastsette nærmere forskrifter. På bakgrunn av at Sametinget bør trekkes nærmere med i reindriftspolitikken, bør utarbeidelsen av forskrifter skje i samarbeid med Sametinget.

Utarbeidelse av forskrifter vil naturlig nok også måtte skje i samarbeid med reindriftsforvaltningen for øvrig og med Norske Reindriftsamers Landsforbund som høringsinstans, jf. forvaltningsloven § 37.

11.14.2 § 14–2. Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Fra samme tidspunkt oppheves lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift. Kongen kan gi overgangsbestemmelser, herunder bestemme i hvilken grad bestemmelser gitt i medhold av den tidligere lov skal gjelde fortsatt, så fremt de ikke kommer i strid med loven her.