Del 3
Bør odelsrettsinstituttet opprettholdes eller avvikles?

8 Innledning

Ifølge det tilleggsmandat som Utvalget fikk ved landbruksministerens brev av 2. april 2003, skal Utvalget komme «med en samlet anbefaling vedrørende spørsmålet om odelsloven, med unntak av åsetesretten, bør opprettholdes eller avvikles».

Utvalget finner det naturlig først å minne om odelsrettens særlige status ved at den er hjemlet i Grunnloven (punkt 9) og om endel tidligere angrep på odelsretten (punkt 10), før det mer detaljert redegjøres for de synspunkter som ble gjort gjeldende ved den gjennomgripende reform som odelsloven av 1974 representerer (punkt 11). Utvalgets egne vurderinger fremgår av punkt 12.

9 Odelsrettens grunnlovsmessige vern

Odelsretten – og åsetesretten – har et særskilt vern gjennom Grunnloven § 107 som bestemmer:

«Odels- og Aasædesretten maa ikke ophæves. De nærmere Betingelser, hvorunder den, til største Nytte for Staten og Gavn for Landalmuen, skal vedblive, fastsættes af det første eller andet følgende Storthing.»

Den nærmere regulering som er omtalt i annet punktum, kom først ved lov angående odelsretten og åsetesretten av 26. juni 1821 (som gjaldt inntil den ble opphevet ved gjeldende lov av 1974).

En opphevelse krever vedtak i samsvar med Grunnloven § 112:

«Viser Erfaring, at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres, skal Forslaget derom fremsættes paa første, andet eller tredie Storthing efter et nyt Valg og kundgjøres ved Trykken. Men det tilkommer først det første, andet eller tredie Storting efter næste Valg at bestemme om den foreslaaede Forandring bør finde Sted eller ei. Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand, og bør to Trediedele af Storthinget være enige i saadan Forandring.»

En opphevelse strider ikke mot Grunnloven § 97 om forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Grunnloven § 97 setter ingen sperre når det dreier seg om opphevelse ved grunnlovsvedtak idet Grunnloven § 97 ikke er av høyere orden enn andre grunnlovsvedtak.

Avgjørende er derfor Grunnloven § 112. At odelsretten kan oppheves, er klart. En opphevelse strider ikke mot prinsippene eller grunnlovens ånd.

Utvalget legger til grunn at det i øyeblikket ikke finnes noe «hvilende grunnlovsforslag» vedrørende Grunnloven § 107. Det betyr rent praktisk at den raskeste vei til opphevelse er denne:

• grunnlovsforslag fremsettes i inneværende periode 2003-2004 (som er «tredie Storthing»)

• etter valg 2005 kan opphevelsesvedtak – med tilslutning av 2/3 av Stortingets representanter – treffes. Slikt vedtak kan treffes allerede høsten 2005 etter at det nye storting er trådt sammen (som blir «det første Storthing efter næste Valg»).

• teoretisk kan vi derfor forestille oss at Grunnloven § 107 blir endret senhøstes 2005.

I og med slik opphevelse er altså odelsretten ute av Grunnloven, men ikke nødvendigvis ute av lovboken. Skal et vedtak ha mening, må det ikke bare innebære opphevelse av innledningen i § 107 («Odels- og»), men også at odelsretten er bortfalt. Praktisk-politisk vil det her være påkrevet med endel overgangsregler, jf. at det i det utvidede mandat brukes uttrykket «avvikles».

Utvalget legger uten videre til grunn at en eventuell opphevelse av odelsretten ikke skal få konsekvenser for de erverv som er gjennomført. Som mulige modeller for overgangsregler nevnes:

(i) odelsretten består for dem som har odelsrett på opphørstidspunktet, men de kan ikke føre den videre

(ii) som (i), men med den kvalifikasjon at vedkommende må antas å ha «innrettet seg» – praktisk sett: er over en viss alder (sml. hvorledes man gjennomførte likestillingen mellom kjønnene i 1974-loven: de som var født før 1965 hadde «innrettet seg» på at gutter går foran jenter)

(iii) odelsretten består for dem som har en aktuell mulighet til å benytte den etter loven av 1974, skifteloven § 62 eller ekteskapsloven § 66. For eksempel: At eiendommen er tvangssolgt et halvt år før opphevelsesvedtaket, er ikke til hinder for at løsningssak reises.

(iv) odelsretten består der den er påberopt, typisk der det er tatt ut stevning i løsningssak.

(v) odelsretten får bare betydning der det er truffet vedtak som gir vedkommende medhold, typisk dom/kjennelse, jf. §§ 64 og 69 .

Utvalget finner ikke grunn til noen nærmere utdypning av disse – eller andre – alternativer. Det er tilstrekkelig å peke på at opphevelse av odelsretten krever grunnlovsendring, og at det i så fall må vurderes nærmere hvilket behov det er for overgangsregler.

10 Enkelte tidligere angrep på odelsretten

På slutten av enevoldstiden var det en betydelig liberalisering i dobbeltmonarkiet Danmark-Norge. De sterke naturrettslige strømninger førte også til angrep på odelsretten. Især må nevnes en forordning av 1811 som i realiteten innebar at odelsretten gikk over fra å være en lovbestemt rett til å bli en mulighet for en selger til å få inntatt en odelsreservasjon i salgskontrakten. Og selgeren hadde intet incitament i så henseende, fordi en slik reservasjon regelmessig ville føre til lavere pris.

Men her innebar begivenhetene i 1814 ikke bare at odelsretten ble reddet, den ble endog gitt et særdeles godt fundament i en egen grunnlovsbestemmelse, slik som nevnt ovenfor. At odelsretten den gang ble ansett som viktig, fremgår også av at ett av Stortingets kamre fikk navnet Odelstinget.

Et halvt hundreår senere var imidlertid odelsretten på ny i faresonen. Forslag om opphevelse av odelsretten fikk endog flertall på Stortinget i 1857, men flertallet (64-46) var ikke tilstrekkelig etter Grunnloven § 112. Ved en ny avstemning noen år senere – i 1860 - var det bare 46 som voterte for opphevelse.

Like etter århundreskiftet kom det et nytt fremstøt, jf. Ot.prp. nr. 14 (1906-07). Her var det ikke tale om avskaffelse av odelsretten, men om ganske omfattende inngrep. I NOU 1972:22 side 12 er det gitt denne sammenfatning:

«Proposisjonen avviste tanken om at odelsretten skulle takast bort, og likeins tanken om at instituttet skulle omskipast til ein forkjøpsrett etter historisk mønster. Derimot vart det gjort framlegg om fleire radikale brigde i gjeldande rett. Soleis skulle odelshevdstida setjast til 30 og preskripsjonstida til 2 år. Krinsen av dei som hadde odelsrett, skulle avgrensast til å gjelde barn, barnebarn og barn av sysken til ein som hadde ått garden med odelsrett. Vidare inneheldt framlegget endringar i prosessmåten. For å motverke misbruk, skulle lova ha føresegner om ansvar for den som reiste løysingssak, men seinare let saka falle. Eit avsnitt i proposisjonen handlar om eigedomar som skulle vere unnatekne frå odel. Dette galdt i første rekkje bergverk, fabrikkar og andre industrielle anlegg med tilhøyrande jord. Dinest særskilt matrikulerte hustomter, og endeleg var det eigedomar som kongen hadde fastsett skulle kjøpast til offentlege føremål, til dømes sjukehus. Alle desse eigedomane skulle, etter lovframlegget, ikkje kunne løysast på odel. Rett nok fastsette odelslova av 1821 at det ikkje kunne vinnast odel på bergverk, fabrikkar og manufakturar, jfr. § 4, men dette hindra ikkje at ein slik eigedom som det kvilde odel på frå før, vart løyst på odel. Føresegnene skulle hindre slik løysing. Lovframlegget hadde og eit eige avsnitt om åsetesretten.

Proposisjonen vart gjennomgått av justiskomitéen og landbrukskomitéen i fellesskap, og her var det sterk stemning mot fleire av føresegnene, som vart forkasta ved voteringa ... .»

Resultatet av proposisjonen ble til slutt at vi fikk en egen lov om odelsfrigjøring: lov av 16. juli 1907 nr. 1 angående forandringer i og tillegg til lovgivningen om odelsretten og åsetesretten (sml. gjeldende lov §§ 30-33, jf. også §§ 3 og 24).

11 Odelsloven av 1974 og holdningen den gang til odelsretten

11.1 Bakgrunnen for lovarbeidet som førte til odelsloven av 1974

Det grunnleggende arbeide som ledet til loven av 1974, ble utført av Sivillovbokutvalet. Dette utvalg som ble nedsatt ved kongelig resolusjon av 10. april 1953, fikk et mandat som er sammenfattet slik i Ot.prp. nr. 16 (1959) side 2:

«å gjere framlegg til kodifikasjonslover for tingsretten og panteretten og framlegg til nye lovføresegner om odels- og åsetesretten.»

I henhold til resolusjonen skulle Sivillovbokutvalet rådføre seg med Justisdepartementet om arbeidsoppgavene. Ved brev av 15. august 1963 godkjente Justisdepartementet at Sivillovbokutvalet tok fatt på arbeidet med odels- og åsetesretten, men arbeidet ble først for alvor igangsatt i 1971 etter at Sivillovbokutvalet hadde avgitt sin innstilling om tomtefeste. Innstillingen om odels- og åsetesretten ble avgitt i april 1972 som NOU 1972:22. Og dette arbeidet ledet så til Ot.prp. nr. 59 (1972-73) og Ot.prp. nr. 22 (1973-74), jf. Innst. nr. 60 (1973-74), som igjen resulterte i lov av 28. juni 1974 nr. 58, det vil si gjeldende odelslov.

11.2 Sivillovbokutvalets syn på odelsretten

Sivillovbokutvalets mandat nevnte ikke spørsmålet om odelsrettens opprettholdelse, men Sivillovbokutvalet fant det naturlig å drøfte dette:

«Når ein skal ta odelsretten og lovgjevinga om den opp til drøfting, er det første spørsmålet som reiser seg om odelsretten i det heile høver inn i vårt moderne samfunn, eller om den har spela ut si rolle og bør takast bort» (NOU 1972: 20 side 27).

Det pekes på at etter odelsfrigjøringsloven av 1907 har spørsmålet om opphevelse av odelsloven ikke for alvor vært fremme i den offentlige debatt. De reformer vi har hatt, har ikke vært «grunngjeve med at odelsretten allment er utenleg eller uheldig, men har teke sikte på å motverke einskilde manglar som utviklinga har klårlagt» (side 28).

Hovedpunktene i den videre argumentasjon fremgår av endel sitater (side 28-29):

«Alt dei æreverdige tradisjonane som knyter seg til odelsretten må vere eit varsku, dersom det for alvor skulle bli tale om å ta retten bort. Odelsretten har gjennom heile soga vår hatt ein høg plass i rettskjensla. Tanken på ætta og ættegarden har alltid spela ei viktig rolle ...

Dei reint emosjonelle faktorane ... var nok sterkare så lenge vi i hovudsak var eit reint bondefolk, der dei fleste var knytte til jorda og gardane ...

Går ein over frå dei «immaterielle verdiane» til ei meir nøktern vurdering, er det klårt at odelsretten historisk sett har vore av stor praktisk verdi for bondefolket og for samfunnsutviklinga i det heile. Den har motverka storgodsoppsamling og gjort sitt til å sikre ein sjølveigande, fri og uavhengig bondestand. ...

Også i dag har odelsretten viktige oppgåver, - praktisk, økonomisk og sosialt. Er konjunkturane dårlege og gjelda stor, gjer odelsretten sitt til å skape tryggleik og ro. Går det gale og garden vert seld på tvangsauksjon, har bonden odelsretten å falle tilbake på. ...

Som ein alt har vore inne på har denne tryggleiken gjort sitt til å fremje innsats og tiltakshug på gardane og dermed verka til å betre driftsresultatet i jordbruket ... Ansvarskjensle for ætt og gard vert styrkt gjennom odelsretten ...

Odelsretten motverkar at jordbruksjord vert handelsvare og spekulasjonsobjekt. Odelsbonden kan ikkje så godt by jorda fram til fritt sal når både han og kjøparen veit at løysingsretten trugar i bakgrunnen. Det er grunn til å tru at odelsretten og har ein prisdempande verknad. ...

At jordbruksjorda i landet er på bondehender vil seie at den er i hendene på dei som gjennom tradisjon og opplæring er best skikka til å drive og stelle den. Odelsretten er ei bremse mot brå omskifte i eigedomstilhøva, - den jamnar overgangen mellom ættledane og skapar kontinuitet og stabilitet.

Det har vore halde fram at odelsretten har sitt å seie for den tilknyting ungdomen kjenner til jordbruksnæringa. Odelsarvingen kjenner seg gjerne knytt til garden og ætta med sterke band, - han ser ei skyldnad til og ei livsoppgåve i å ta over odelsgarden, og vert verande der. «Flukta frå landsbygda» ville kanskje hatt eit endå større omfang utan odelsretten.»

Sivillovbokutvalets oppsummering og konklusjon fremgår av følgende (side 29):

«Utvalet har kome til at ei sterk overvekt av grunnar talar for å halde oppe odelsretten. Hovudinnhaldet i odelsskipnaden - innløysingsretten for slekta - har sterk forankring i norsk tradisjon og allmenn rettskjensle, og retten fyller etter utvalet sitt syn framleis viktige funksjonar som ikkje lett kan stettast på fullnøyande vis gjennom lovgjevinga elles. Ret nok kan det visast til verknader av odelsretten som alle vil vere samde om er uheldige. Dette er for det første ikkje noko som gjeld berre odelsretten eller den særskilt, - tilsvarande kan ein finne også i mange andre større lovverk. Dernest må det seiast at dei motsegnene som har vore gjort gjeldande på dette grunnlaget ikkje råkar sjølve grunntanken med odelsinstituttet, men rettar seg mot visse sider ved utforminga av reglane i gjeldande lov: odelsretten let seg alt for lett misbruka, odelsreglane er eit hinder i arbeidet med å skape meir rasjonelle driftseiningar i jordbruket, - for å nemne eit par av dei viktigaste innvendingane mot odelsretten. Utvalet meiner det let seg gjere å forme ut reglar som både gjev betre samsvar mellom odelsretten og dei grunnutnyttingslovene vi har, og som kan hindre at retten vert brukt til å fremje føremål som ligg på sida av intensjonane bak odelsskipnaden. Dette kan gjerast samstundes som ein tek vare på det mest verdfulle ved denne særmerkte retten. Å kome fram til løysingar som på beste måte sameinar desse omsyna har utvalet sett som hovudoppgåva si i samband med dette lovarbeidet.»

11.3 Justisdepartementets syn

I Ot.prp. nr. 59 (1972-73) side 5-6 gir Justisdepartementet et sammendrag av Sivillovbokutvalets argumentasjon og dets konklusjon gjengis (slik som like ovenfor). Dertil refereres uttalelser fra høringsrunden, og det bemerkes at høringsinstansene enstemmig har gitt sin tilslutning til Utvalets konklusjon.

Departementets egen konklusjon er kortfattet:

« Departementet kan heller ikkje sjå nokon grunn til no å avskipe odelsretten, som har lang tradisjon og tvilaust framleis har sterk forankring i norsk rettskjensle, særleg på landsbygda. Departementet er difor einig i at odelsretten vert halden oppe. Men departementet er også samd i at det er trong for revisjon av odelsretten, slik at den ikkje vert til hinder for rasjonell landbruksdrift eller gjev høve til misbruk» (side 6-7).

11.4 Den utvidede stortingskomités syn

Enda kortere er innstillingen fra den utvidede justiskomité:

«I og med at det ikkje frå noko hald er gjort framlegg om å oppheve odels- og åsetesretten, noko som i tilfelle ville ha gjort det naudsynt å oppheve § 107 i Grunnlova, synest nemnda det ikkje er så mykje å seie om odels- og åsetesretten reint allment» (Innst. O. nr. 60 (1973-74) side 2).

12 Utvalgets syn på spørsmålet om odelsretten bør opprettholdes

12.1 Noen prinsipielle utgangspunkter

Med sikte på drøftelsen av odelsretten i år 2003 er det hensiktsmessig å starte med en kort karakteristikk:

• odelsretten er en privatrettslig særrett for den slekt som gjennom en viss tid har hatt tilknytning til en bestemt landbrukseiendom, og slik at det mellom de i slekten som har odelsrett, er en rangordning (prioritetsrekkefølge)

• særretten innebærer

  • fortrinnsrett til å overta odelseiendommen på arveskifte,

  • løsningsrett når eiendommen ved frivillig disposisjon eller tvangssalg kommer ut av slekten

  • løsningsrett for den bedre prioriterte overfor den dårligere prioriterte erverver av eiendommen.

I norsk sammenheng er odelsretten enestående i og med at det ikke finnes noen sammenlignbar lovsatt særrett i samfunnet for øvrig. Det kan heller ikke etableres noen sammenlignbar slektsmessig fortrinnsrett ved avtale, jf. Grunnloven § 108:

«Ingen Grevskaber, Baronier. Stamhuse og Fideikomisser, maa for Eftertiden oprettes.»

Denne bestemmelsen bør sees i sammenheng med:

• lov indeholdende særlige Bestemmelser angaaende Leilændingsgods tilhørende Stamhuse og visse Stiftelser m.v. av 23. juni 1888 nr. 3 § 13, der det heter:

  «Naar der herefter i Testament, Gavebrev eller anden Bestemmelse udstedes Forbud mod Afhændelse av Jordeiendom, skal saadant Forbud kun være lovlig forbindende indtil en bestemt betegnet og ved Forbudets Udstedelse tilværende Persons Død, eller om ingen saadan er nævnt, indtil 30 år efter Utstederens Død.»

• lov om løysingsrettar av 9. desember 1994 nr. 64 § 6 med hovedregelen i første ledd (regelen er ufravikelig, jf. tredje ledd):

  «Løysingsrett gjeld ikkje for lengre tid enn 25 år.»

Odelsretten og åsetesretten har en lang og viktig historisk tradisjon i Norge. Sivillovbokutvalets beskrivelse av odelsretten (referert ovenfor under punkt 11.2) er fortsatt representativt for de oppfatninger og holdninger som preger store deler av befolkningen. På den annen side kan det hevdes at odelsretten og åsetesretten er i strid med prinsippet om likhet uten hensyn til fødsel og slekt. For Utvalget er utgangspunktet derfor at odels- og åsetesretten i dag ikke kan legitimeres bare ut fra en viktig historisk tradisjon. Instituttenes berettigelse må ligge i at de fordeler som lovverket gir, oppveier de negative sidene. Ut fra dette må det foretas en bred vurdering der også betydningen av konsesjonsloven og jordloven trekkes med.

Fremstillingen foran i punkt 4 viser at i andre land som det er naturlig å sammenligne seg med, er det en del regler av åsetesrettslig karakter, det vil si lovregler om hvem av arvingene som har fortrinnsrett til å overta når eieren dør. Nærmest vår odelsrett er de sveitsiske reglene i «Bundesgesetz über das Bäuerliche Bodenrecht». Disse reglene er ikke bare av åseteslignende karakter, men gir også en løsningsrett for arvingene der eiendommen selges ut av slekten. De islandske reglene rekker videre enn de norske, idet en eiendom som av myndighetene erklæres å være «ættaróðal» – etter begjæring fra eieren og med samtykke av dennes barn over 16 år – ikke kan selges ut av slekten, bortsett fra ved tvangssalg. Ordningen gjelder for vel 2 prosent av landbrukseiendommene på Island.

Ved den nærmere vurdering av positive og negative sider ved odelsretten vil Utvalget i første omgang sondre mellom virkninger innad i slekten og virkninger i forhold til det større samfunn (punkt 12.2 og 12.3). Deretter vil det bli sagt noe om forholdet mellom odelsrett og åsetesrett med sikte på spørsmålet om odelsretten bør opprettholdes (punkt 12.4) før det foretas en sammenfatning og trekkes endelige konklusjoner (punkt 12.5).

12.2 Odelsretten og slekten

12.2.1 Holdninger som et resultat av odelsretten

Odelslovutvalgets oppgave er å vurdere odelsretten i forhold til de landbrukspolitiske målsettinger som er vedtatt av Stortinget, men mandatet omfatter også en bredere generell vurdering av odelsrettens berettigelse i våre dager. Dette innebærer en gjennomgang og analyse av lovens bestemmelser enkeltvis, og sett under ett. I forbindelse med dette arbeidet er det viktig å merke seg at effekten av odelsretten ikke bare er den blotte funksjonen av regelverket – en sentral sideeffekt er at odelsretten preger holdningene og målsettingene til næringsutøverne i landbruket, ut over det som regelverket regulerer. Odelsrettens betydning ligger således på to plan – regelverk og holdninger. Holdningene preger i sin tur både den eldre og den yngre generasjons valg og ønsker i tilknytning til driften, og generasjonsskifter vedrørende eiendommen. Det vises her særlig til punktene 11.2 og 11.3 ovenfor, samt tradisjonen med å legge åseteslignende prinsipper til grunn ved generasjonsskifter, jf. punkt 12.2.2 nedenfor.

12.2.2 De rettslige virkningene av odelsretten

En rettslig karakteristikk av odelsrettens betydning i slekten kan stikkordsmessig gjøres slik:

• et fast regelverk avgjør hvem som kan kreve eiendommen, når eieren dør eller eiendommen på annet vis skifter eier. Det vil si at det er forutberegnelighet med hensyn til suksesjon,

• denne forutberegneligheten gir den som har best odelsrett, mulighet til å forberede seg til overtagelsen gjennom erfaring og utdannelse, og den avskjærer kanskje mindre tiltalende forsøk på å «innynde» seg hos eieren,

• eiendommen beholdes udelt,

• den markerer i dag likestilling mellom kjønnene i relasjon til eierskap og drift av landbrukseiendom,

• de forholdene som er nevnt ovenfor innebærer at eieren har større sikkerhet for at hans innsats og disposisjoner blir av betydning for neste generasjon.

I dag er det altså slik at odelsretten kommer til anvendelse ved de fleste typer eiendomsovergang, så som fritt salg, tvangssalg, bytte, 1 gave og arv. 2

Åsetesretten står her i en annen stilling ved at eieren fritt kan overdra, så lenge han lever – mot eller uten vederlag – til hvem han vil av barna, eller til en utenforstående. Mener for eksempel eieren at yngste barn bør overta fordi vedkommende er best skikket, eller av andre grunner bør ha gården, kan eiendommen overdras til vedkommende. Men har eieren ikke rukket å gjennomføre overdragelsen idet han/hun – kanskje helt uventet – dør, kommer åsetesreglene til anvendelse. Her er det således en vesentlig forskjell mellom odelsretten og åsetesretten.

Åsetesretten innebærer at når eieren av en landbrukseiendom (en eiendom som fyller kravene til odlingsjord) dør og etterlater seg livsarvinger (barn eller barnebarn der barna er døde), vil åsetesretten føre til at det eldste barnet (eventuelt dettes barn) kan kreve å overta eiendommen udelt. Ønsker ikke eldste barn å overta, går retten videre til nesteldste (eventuelt dennes barn), og så videre Avdødes ønske manifestert gjennom et testament endrer antakelig ikke på dette (jf. for eksempel Rygg og Skarpnes side 235 og Falkanger side 315). 3 Åsetesretten er på ett vis «sterkere» enn odelsretten ved at den kan utøves selv om eiendommen bare i kort tid har vært i avdødes eie, og dertil kommer at den åsetesberettigede i alminnelighet kan kreve å få eiendommen overtatt til en pris «som er rimeleg etter dei tilhøva som ligg føre». Ved en slik rimelig overtagelsessum begunstiges den overtagende på bekostning av de øvrige arvinger.

I de langt fleste tilfellene (og særlig når det gjelder gårdsbruk med næringsmessig betydning av større omfang), skjer imidlertid overdragelse av landbrukseiendom mens eieren fortsatt er i live. I slike tilfeller kommer ikke reglene om åsetesrett til anvendelse, det er odelsretten den forbigåtte søster eller bror må gjøre bruk av for å få hånd om eiendommen. Selv om åsetesretten ikke har noen rettslig betydning i de tilfeller eiendommen overdras mens eieren lever, er det slik at åsetesrettens vederlagsprinsipper ofte rent faktisk får en avgjørende innflytelse på prisen. Dette skjer ved at eieren overdrar eiendommen til eldste barn mot en pris som samsvarer med den pris som ville blitt gitt dersom eieren hadde beholdt eiendommen til sin død. Utvalget mener det er grunn til å anta at denne praksisen – som ikke følger av rettsreglene – hviler på en innarbeidet oppfatning om hvilken fremgangsmåte som ut fra den odelsrettslige tradisjon er akseptabel og hensiktsmessig ved generasjonsskifter i landbruket.

Dersom åsetesretten aksepteres, er det ikke grunnlag for å rette innvendinger mot odelsretten der den overlappes av åsetesretten. Søkelyset må derfor i nærværende sammenheng rettes mot de tilfeller der odelsretten rekker lenger enn åsetesretten, nemlig:

1. der eieren dør og de odelsberettigede arvinger ikke er avdødes livsarvinger

2. der eieren dør og det utenfor arvingenes krets er (bedre) odelsberettigede

3. der eiendommen blir overført (frivillig eller på annet vis), og erververen utsettes for odelsløsningskrav fra en eller flere av de odelsberettigede.

I disse situasjoner møter vi to forhold: Dels er det slik at odelsretten kan komme på tvers av eierens ønsker og disposisjoner, for eksempel slik at hans testament til fordel for ett av barna eller for en utenfor slekten, ikke blir stående. I mange tilfeller vil forøvrig slike disposisjoner kunne bli rammet allerede av de arverettslige pliktdelsregler. Dette første forhold omtales nærmere nedenfor i punkt 12.3.4. Det annet er at det etableres en rangordning mellom slektsmedlemmene med hensyn til hvem som kan kreve å overta landbrukseiendommen. Er det flere søsken som ønsker å overta, kan de situasjoner som nå holdes for øye, knapt foranledige bemerkninger ut over dem som vedrører åsetesretten. Hvor det for eksempel er avdødes (eventuelt selgerens) søsken eller hans eller hennes nevøer/nieser som konkurrerer ved et dødsfall (eventuelt ved en overførsel av eiendomsretten til en utenfor slekten), er «konkurransevridningen» neppe så påtagelig at det kan argumenteres for at odelsretten bør oppheves dersom åsetesretten beholdes.

12.2.3 Odelsretten og slekten – sammenfatning

Åsetesretten gir en fordelingsregel der den eldste har første prioritet utelukkende ut fra fødselstidspunktet. Når mor eller far dør og etterlater seg en landbrukseiendom, vil således eldste barn kunne kreve å overta landbrukseiendommen udelt, og dertil kommer at vedkommende også har mulighet til å overta til en gunstig pris – hvilket innebærer at de øvrige søskens arv blir mindre. Noen sammenlignbar ordning har vi ikke for øvrige formuesverdier. Innad i slekten vil det derfor et stykke på vei være unødvendig å påberope odelsretten på grunn av åsetesretten. De fleste overdragelser av landbrukseiendom skjer mens eieren er i live, og da kommer åsettesretten ikke til anvendelse. Som nevnt legges imidlertid åsetesrettens prinsipper ofte til grunn ved overdragelser i levende live, men en slik ordning vil trolig svekkes dersom odelsretten oppheves. Der eiendommen også er odelsjord – og det er den i de fleste tilfeller – vil odelsretten kunne brukes av en eldre datter der for eksempel foreldrene overdrar eiendommen til en yngre sønn.

12.3 Odelsretten og samfunnet

12.3.1 Innledning

I et større samfunnsperspektiv blir spørsmålet hvilke fordeler odelsretten bringer, veiet mot de begrensninger odelsretten gir i en eiers faktiske handlefrihet og den fortrinnsrett odelsretten gir en slekt i forhold til borgerne for øvrig.

Utvalget vil først diskutere de argumenter som vanligvis anføres til fordel for odelsretten (12.3.2). Dette vil i betydelig utstrekning kunne skje ved henvisning til drøftelsen foran om odelsretten og de landbrukspolitiske målsettinger. Utvalget vil likevel for enkelhets skyld gjenta endel av det som der er sagt, men også fordi perspektivet kan bli et noe annet når spørsmålet gjelder fastholdelse eller avvikling av odelsretten. De fordeler som odelsretten gir, må sammenholdes med øvrige virkemidler som samfunnet råder over i dag (12.3.3). Deretter vil Utvalget omtale de mulig negative sider ved en fortrinnsrett knyttet til fødsel (12.3.4) før det foretas en oppsummering (12.3.5). Den endelige konklusjon kommer i 12.5, men forholdet til åsetesretten nødvendiggjør enkelte bemerkninger forut for det (12.4).

12.3.2 Argumenter til fordel for odelsretten

I debatten om odelsretten inngår det en lang rekke argumenter som Utvalget for oversiktens skyld vil gruppere ved hjelp av noen stikkordpregede overskrifter – selv om dette innebærer en viss overlapping (at for eksempel et godt jordbruk har sammenheng med distriktsbosetting turde være klart, jf. bokstav a nedenfor sammenholdt med bokstav d).

a. bedre landbruk

Den odelsberettigede har naturligvis ikke særlige genetiske fortrinn med hensyn til god drift av et gårdsbruk. Det har imidlertid vært – og er fortsatt – en utstrakt oppfatning om at odelsretten gir et bedre landbruk. Bakgrunnen for dette ligger i den følelelsesmessige tilknytning til gården, og at den sikkerhet og forutberegnelighet som odelsretten gir, skaper grobunn for et godt landbruk: Den best prioriterte kan og vil forberede seg på overtagelse – gjennom arbeidserfaring og teoretisk utdannelse. Denne forberedelsen virker sammen med tradisjonen om at eiendommen skal gå videre til neste generasjon i bedre skikk. Sivillovbokutvalet beskrev dette slik:

«At jordbruksjorda i landet er på bondehender vil seie at den er hendene på dei som gjennom tradisjon og opplæring er best skikka til å drive og stelle den» (NOU 1972:22 side 29).

Det er vanskelig å dokumentere utsagn som nevnt ovenfor, særlig fordi disse først og fremst har sin rot i holdninger og i mindre grad i målbare størrelser. På denne bakgrunn er det også vanskelig å si med rimelig sikkerhet hvorvidt forholdet vil bli annerledes dersom odelsretten avvikles. Det er nærliggende å anta at landbrukseiendom i betydelig utstrekning vil bli i slekten selv om odelsretten forsvinner, og at det vil være en som peker seg ut – eller blir utpekt – som fremtidig overtager, og derfor vil forberede seg ved å få den nødvendige erfaring og skolering – på tilsvarende vis som i mange andre næringer.

Det vises i den forbindelse til konklusjonene foran i 5.2.4 hvor det blant annet sies:

«Det er ... ikke grunnlag for å anta at odelsretten alene har noen bevisst betydning ved de odelsberettigede brukernes valg av skolering og overtakelse. Trolig er det først og fremst den rene landbruksinteressen som står sentralt. Fra den potensielle overtakerens side kan det likevel være et tilleggsmoment at odelsretten anses å sikre forutsigbarhet for den som ønsker å overta, og slik sett indirekte ha betydning for dennes bestemmelse om å skolere seg med sikte på overtakelse av gården. Motsatt kan det være slik at den som ikke har sikkerhet for at han/hun får overta eller på annen måte få tak i landbrukseiendom, heller ikke i like stor grad tar sjansen på å bruke tid og penger på landbruksfaglig skolering.

Odelslovutvalget konstaterer videre at det oftere er positiv næringsinntekt og høyere næringsinntekt på bruk som drives av odelsberettigede brukere, enn på bruk som drives av ikke odelsberettigede brukere. Det er vanskelig å trekke noen absolutte konklusjoner om hva som er bakgrunnen for disse forskjellene. En nærliggende forklaring kan være at odelsberettigede brukere har bedre landbruksfaglig skolering enn ikke odelsberettigede brukere, jf. punkt 5.2.2 ovenfor. Andre årsaker kan være en rimelig inngangspris til landbruksyrket som følge av nærhet til overdrager eller oppvekst og arbeid på eiendommen, med videre. Heller ikke på dette punktet er det sannsynlig at odelsretten har noen stor betydning for driften av eiendommen, men det er ikke utenkelig at den kan ha en psykologisk virkning for den som ser gården som en slektseiendom og arbeider og planlegger for at også etterkommerne skal kunne nytte eiendommen som arbeids- og bosted.»

Utvalget vil understreke at også de sosiokulturelle faktorer og erfaringer spiller en rolle i dette spørsmålet. Tove M. Bolstad har beskrevet dette slik: 4

«Odelsretten er en rett til, men ikke en plikt til, å overta en gård. Plikten ligger på det moralske plan. Mange odelsgutter og noen odelsjenter har kjent sin rett og plikt fra de var små. De har blitt tatt med i arbeidet og blitt motivert til å overta og drive familiegården videre.»

b. gårdbrukeren er selveier

Det er en landbrukspolitisk målsetting, som har lange tradisjoner hos oss, at den som driver gården, skal eie den.

Som nevnt foran i punkt 5.8 er dataene om eierforholdet til landbruksjorden ikke de beste (jf. St.meld. nr. 19 (1999-2000) side 120), men landbrukstellingen av 1989 er tilstrekkelig til dokumentasjon av at det helt overveiende antall eiendommer er eiet av enkeltpersoner (176.102 eiendommer som utgjorde 96,3 prosent av totalen).

Et annet spørsmål er om eier- og brukerforhold faller sammen. Dette er omtalt foran i punkt 5.3, og der er det pekt på at tallene for produksjonstilskudd gir en indikasjon på hvor langt det er samsvar. Tallmaterialet fra Statens landbruksforvaltning vedrørende produksjonstilskudd pr. 31. juli 2001 angir antall tilskuddssøknader til 61.729, hvorav 5.196 fra forpaktere. Hvor søker var eier – altså i 56.533 tilfeller – hadde 31.656 av disse leiejord. Med andre ord: Der det drives såvidt aktivt jordbruk at produksjonstilskudd er aktuelt, har søkeren i mer enn halvparten av tilfellene leiet jord. Andelen leiejord var her på landsbasis 27,35 prosent. Medregnes forpaktningsbrukene var leiejordsandelen på 33,5 prosent, jf. foran i punkt 5.3.1.

At vi historisk har hatt en selveiende bondestand i større utstrekning enn i mange andre land som det er naturlig å sammenligne oss med, må antagelig tilskrives en rekke omstendigheter. En av disse har etter Utvalgets oppfatning utvilsomt vært odelsretten. Dette gjelder også dagens situasjon.

Utvalgets konklusjon på dette punkt blir at odelsretten har bidratt til og fortsatt bidrar til at landbruksarealene eies av enkeltpersoner, og disse arealene drives også i betydelig grad av eierne. Utviklingen i løpet av de siste tiår er slik at næringsutøverne i landbruket i økende grad bruker leiejord, men dette er en utvikling som er enda klarere i andre land i Nord-Europa, jf. foran i punkt 5.3.1. Det er således tvilsomt om denne utviklingen har sammenheng med odelsretten, men Utvalget vil komme tilbake til dette nedenfor under bokstav c.

Hvorvidt det finnes like egnede eller mer effektive virkemidler for å fastholde den landbrukspolitisk ønskede struktur, kommer Utvalget tilbake til nedenfor.

c. riktig eiendomsstruktur

Ovenfor under bokstav b er forholdet mellom eiendomsenhet og driftsenhet berørt. Her under bokstav c skal det sies noe mer om eiendomsstrukturen. Foran i punkt 5.3.1 er det nevnt at tall fra Statens landbruksforvaltning knyttet til produksjonstilskudd for 2001 viser at det gjennomsnittlige jordbruksareal pr. landbrukseiendom var 68,44 dekar, mens den gjennomsnittlige driftsenhet var vesentlig større, nemlig 164,17 dekar.

Fra Utvalgets konklusjon i punkt 5.3.3, gjengis:

«Utvalget bemerker at odelsretten klarligvis ikke bidrar til å redusere gapet mellom eier- og driftsenheter. Problemet i nærværende sammenheng er hvorvidt odelsrett er til hinder for en hensiktsmessig eierstruktur. Forsåvidt vil Utvalget peke på at det ikke foreligger håndfaste bevis for eller statistikk som kan sannsynliggjøre at odelsretten er en hemsko for en ønsket reduksjon av den forskjell mellom eiendomsenheter og driftsenheter som tallene ovenfor viser. Men Utvalget mener likevel at det må kunne konstateres at odelsretten i mange tilfeller virker til å opprettholde den eksisterende eierstruktur slik at varig etablering av større driftsenheter blir vanskeligere. Forsåvidt deler man den oppfatning som Næringskomiteens flertall har gitt uttrykk for:

«Topografien og reglene om odel, arv og skifte er eksempler på slike rammevilkår, rammevilkår som trekker i retning av tilpasning som bidrar til å opprettholde mange små eier- og bruksenheter» (side 39).

De nærmere grunner til dette kan angis slik:

Til odelsretten er det knyttet sterke tradisjonelle oppfatninger om at gården skal gå videre til neste generasjon, helst i bedre stand enn da den ble overtatt. Slike forestillinger om plikt overfor slekten kan bidra til at eieren av en odelseiendom nøler med å selge. Ofte kan eieren se i øynene at eiendommen er liten – kanskje for liten – i forhold til hva våre dagers jordbruksdrift tilsier. Isteden for å ta et standpunkt, blir det skjøvet på problemet: Jorden leies bort til naboen, og så blir det neste generasjon som må treffe avgjørelsen.

Dersom eieren er villig til å selge, kanskje på det vis at bygningene med litt tomt til skilles fra og beholdes, kan de øvrige odelsberettigede være en hindring eller i det minste en begrensende faktor. Skal en kjøper være trygg der det er andre odelsberettigede enn selgeren, må det ordnes med odelsretts- eller løsningsrettsavkall, jf. odelsloven § 25. Ofte er ikke en odelsberettiget villig til å gi slikt avkall; vedkommende vil selv overta, eller vil i alle fall ikke ta noe umiddelbart standpunkt – hvilket kan føre til at en selger må leve i uvisshet i inntil ett år etter at skjøte er tinglyst. Uvisshet av dette slag kan være et alvorlig, kanskje avgjørende lyte ved eiendommen sett med en kjøpers øyne.

Er det mindreårige odelsberettigede, kompliseres avkallsspørsmålet ytterligere ved at avkall krever overformynderiets samtykke, jf. vergemålsloven § 55. Gjennomgående er overformynderiene tilbakeholdne med å gi samtykke.

Denne negative siden ved odelsretten kan tenkes balansert, især dersom det antas at odelsretten inspirerer til en ekstra innsats fra eierens side. Dette moment kan være svakere der eieren nøyer seg med å leie bort jorden.

I tilknytning til dagens arealgrenser vil Utvalget tilføye:

Jo lavere arealkravene til odlingsjord er, desto oftere hender det at odelsretten brukes for å sikre en bolig mer enn en arbeidsplass. Og dermed vil det kunne bli vanskelig å få slått mindre eiendommer sammen med større for å styrke næringsgrunnlaget for den større jordbrukseiendom. En liberal fradelingspraksis, jf. jordloven § 12, kan dempe denne effekten. Men det må ikke oversees at den mulighet odelsretten gir til å overta et småbruk med endel jord kan være fristende.»

Som nevnt ovenfor under bokstav b er det bedre samsvar mellom eier- og bruksstruktur i Norge enn i de fleste andre europeiske land. På den annen side er de norske brukene ikke store i nord-europeisk sammenheng. Tradisjonelt skyldes nok dette for en stor del at odelsloven og konsesjonslovene har fungert som et hinder mot storgodsoppsamling i Norge, men her har nok også forhold som topografi og ulikeartet jordbruk i forskjellige landsdeler hatt betydning. Imidlertid har det i noen grad også vært slik at odelsloven og konsesjonslovene, direkte eller indirekte, har stått i veien for rasjonalisering av de minste brukene. Det er særlig på denne bakgrunn at Utvalget har foreslått endringer i odelsloven §§ 1 og 2, jf. punkt 6.1.2.

I etterkrigstiden er det grunn til å anta at også overføringene innen landbruket har vært medvirkende til å opprettholde relativt små driftsenheter i Norge. Med de rammevilkår jordbruket hadde fra 1950-tallet og frem til 1990-tallet var behovet for bruksrasjonalisering således ikke så stort. I tillegg er det nok slik at bøndene selv har lagt større vekt på langsiktighet og livsvilkår fremfor høy inntekt.

Videre er det grunn til å anta at bo- og drivepliktbestemmelsene har hatt betydning for å opprettholde småskalajordbruket. I tillegg har utvilsomt prisreguleringen bidratt til å dempe omsetningen av landbrukseiendommer, blant annet ved at en del eiere ikke ville fått tilstrekkelig igjen ved salg av gården, for eksempel til å kjøpe seg en bolig et annet sted.

Som det fremgår ovenfor har faktorer som virker ved siden av odelsretten, trolig større betydning for eiendomsstrukturen enn selve odelsretten. Samtidig har odelsretten ikke vært uten betydning i relasjon til dette spørsmålet. Odelslovutvalget har derfor foreslått endringer i odelsloven (punktene 6.1.2, (§ 2) 6.6.2 (§ 20) og 6.10 (§ 40)), med sikte på å minimalisere disse problemene (økning av grensen for odlingsjord slik at man i utelater bruk som i hovedsak har betydning som bosted, og endring av den alminnelige løsningsfristen til seks måneder. Ytterligere reduksjon av løsningsfristen kan man få ved tilbudsregelen i § 20).

d. opprettholdelse av distrikstsbosetting, med lokalt eierskap til landbrukseiendommer

Det legges i mange sammenhenger til grunn at odelsretten bidrar til å opprettholde bosettingen i distriktene med lokalt eierskap til landbruksjord. Også dette problemkompleks har Utvalget drøftet foran i punkt 5.4.5.

Utvalget peker der på «at arbeidsplasser er det viktigste vilkåret for stabil bosetting og vitalitet i distriktene» og at «utviklingen i landbruket går mot stadig færre driftsenheter samtidig som en større andel av driftsenhetene blir deltidsbruk eller arbeidsplass for bare en person». Videre sier Utvalget at «en styrking (økning) av de produktive arealene på eksisterende driftsenheter – om enn bare moderat – nødvendigvis vil gå på bekostning av bruk som bare har en mer begrenset betydning for tradisjonell landbruksdrift og som i fremtiden ville hatt størst verdi som bosted». Utvalget fortsetter med å peke på at selv om landbrukets betydning som «bærende næring» i distriktene avtar, vil et aktivt landbruk også i fremtiden være av stor betydning for bosetting og næringsutvikling i mange distrikter, og at «utfordringen for distriktene først og fremst vil være å opprettholde og utvikle næringsgrunnlaget og å skape sysselsetting».

Om det herved påpekte og odelsretten sies det dette:

«I forhold til odelsretten får dette særlig betydning for praktiseringen av bo- og drivepliktbestemmelsene. Det er i den forbindelse verdt å merke seg at eiendommens ressursgrunnlag er det viktigste kriteriet ved søknad om varig fritak fra boplikten. Det vises til at det oftere gis varig fritak fra boplikten på eiendommer med svakt ressursgrunnlag, enn større eiendommer. Når odelsretten brukes for å få hånd om en ressurssvak eiendom som nyttes eller planlegges nyttet som bosted og den odelsberettigede overtakeren deretter oppnår varig fritak fra boplikten, vil bruken av odelsretten ha virket negativt på målet om stabil bosetting og lokalt eierskap. Denne uheldige siden ved odelsretten vil i betydelig grad reduseres ved økning av arealgrensene i odelsloven § 2, slik Utvalget har foreslått.

...

Utvalget antar ellers at nedgangen i antallet landbrukseiendommer med aktiv drift vil føre til at landbruket i fremtiden vil ha avtagende betydning for bosettingen i distriktene. Odelsretten som sådan har begrenset betydning for dette forholdet, det er andre krefter som virker sterkere. Odelsretten vil imidlertid fortsatt motvirke såkalt «storgodsoppsamling» i landbruket, jf. nærmere om dette under del C nedenfor».

e. likestilling mellom kjønnene

Også på dette punkt kan det henvises til fremstillingen foran, jf. punkt 5.5. der det pekes på at i dag er de odelsrettslige regler kjønnsnøytrale. De gir typisk den eldre i søskenflokken en prioritert mulighet til å overta foreldrenes eiendom. Hvorvidt jenter vil benytte seg av denne muligheten når de har prioritet, beror på en lang rekke faktorer utenfor odelsloven. Blant disse er de nærmestståendes holdninger og oppfatninger av stor betydning. I så henseende spiller tidligere tiders oppfatning om at gutter bør ha fortrinn for jenter – slik den var nedfelt i eldre lovs kjønnsdiskriminerende regler – fremdeles en ikke ubetydelig rolle.

Utvalget sier at i nærværende sammenheng er det vesentlige med odelsloven av 1974 at den fastslo et likestillingsprinsipp, som i 1974 ikke var ukontroversielt. Debatten omkring lovvedtagelsen og senere har aksentuert spørsmålet om jenter som bønder, slik at mange jenter har vurdert hvorvidt retten burde utnyttes. Det foreliggende tallmateriale viser at mulighetene hittil på langt nær har vært fullt utnyttet, selv om andelen kvinnelige eiere av landbrukseiendom har økt fra 9 prosent i 1969 til 22 prosent i tidsrommet 1995-99. I tidsrommet mai 1999 til mai 2001 ervervet kvinner 35 prosent av alle landbrukseiendommer i Norge.

I Utvalgets konklusjon i punkt 5.5 sies det:

«Når det i dag spørres om odelsrettens betydning for å få flere kvinner inn som eiere og drivere av landbrukseiendommer, er det nærliggende å reflektere over hva situasjonen ville bli dersom odelsretten ble opphevet. Svaret er ikke uproblematisk. Men Utvalget mener – de mange usikkerhetsfaktorer til tross – at jenter da lettere ville tape i konkurransen med yngre brødre om overtagelse av foreldrenes eiendom. Odelsretten står der som rettighet, og selv om denne ikke blir benyttet på en slik måte at rettsapparatet blir trukket inn, vil den i familiesituasjonen der eiendommens fremtid skal klarlegges, ha en betydelig motstandskraft overfor tradisjonell eller situasjonsbetinget argumentasjon for at en gutt bør overta.»

Utvalgets konklusjon med sikte på opprettholdelse eller avvikling av odelsretten er at for likestillingen mellom kjønnene spiller odelsretten en meget viktig rolle. De tradisjonelle forestillinger har fortsatt solid forankring i mange miljøer. I dagens situasjon vil derfor en avvikling av odelsretten svekke muligheten for en øket kvinneandel på eiersiden i landbruket.

12.3.3 Odelsrettens samfunnsmessig gunstige effekter og de alternative virkemidler

I foregående punkt er de samfunnsmessig gunstige virkninger av odelsretten omtalt. I historisk perspektiv har disse virkningene vært av stor betydning, blant annet fordi samfunnet ikke hadde andre hensiktsmessige virkemidler for opprettholdelse av en selvstendig, selveiende bondestand. I våre dager kan andre regelverk ivareta deler av denne funksjonen, slik at odelsrettens relative betydning med sikte på samfunnsmessig ønskede eier- og driftsforhold er mindre. Men dette andre lovverket fanger ikke opp de holdninger og langsiktige mål som preger yrkesutøverne i landbruket; herunder det som angår likestilling og bedre landbruksdrift. På dette punktet er det altså et samspill mellom odelsloven og øvrig lovverk som er gunstig for landbruket. Andre samfunnsmessige mål kan – dersom det er ønskelig – også nås ved mer direkte virkemidler, og disse kan skjematisk deles i to hovedgrupper:

• de lovmessige og

• de økonomiske

I nærværende sammenheng er det tilstrekkelig med en kortfattet oversikt over disse.

Det er en rekke lover som griper inn i utnyttelsen og strukturereringen av landbrukseiendommene. Av disse er det noen som er av særlig interesse her:

Konsesjonsloven av 1974 gir i prinsippet myndighetene et kraftig virkemiddel, jf. formålsangivelsen i § 1:

«Denne lov har til formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, bl.a. for å tilgodese:

1. jord-, hage- og skogbruksnæringen (landbruksnæringen),

2. behovet for utbyggingsgrunn,

3. allmenne naturverninteresser og friluftsinteresser,

4. en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling vedrørende fast eiendom.

5. hensynet til bosettingen.»

I utkast til ny konsesjonslov § 1, jf. Ot.prp. nr. 79 (2002-03) side 88 er det foreslått å flytte målet om en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling fra § 1 til § 9, under forhold som det «til fordel for søker legges særlig vekt på».

Etter § 2 er det slik at med de unntak som følger av loven, «kan fast eiendom ikke erverves uten tillatelse av Kongen (konsesjon)». Myndigheten kan delegeres til kommunene, og det er skjedd i betydelig utstrekning – samtidig som unntakene også er blitt mange. Men det vesentlige er å peke på at lovverket er et instrument som kan benyttes til å føre utstrakt kontroll med hvem som erverver landbrukseiendom, og at dette har vært tilsiktet, fremgår av bestemmelsene i kapittel 4 om «forhold av betydning for om konsesjon skal gis». Den alminnelige regel finnes i § 7:

«Konsesjon skal i alminnelighet ikke gis dersom det er grunn til å anta at erververen først og fremst tar sikte på å plassere kapital i eiendommen, eller dersom ervervet kan sees som et ledd i oppsamling av fast eiendom. Det samme gjelder hvis det er grunn til å anta at erververen tar sikte på å skaffe seg vinning ved å selge eiendommen eller deler av den innen kort tid.»

I utkastet til ny konsesjonslov er det ikke foreslått noen bestemmelse som tilsvarer dagens § 7.

I tillegg har § 8 en særregel for landbrukseiendommer:

«Ved avgjørelsen av søknad om tillatelse til erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål skal det særlig tas hensyn til formålet med jordloven, jf. jordloven § 1, og til:

• om erververen anses skikket til å drive eiendommen

• om erververen vil ta fast bopel på eiendommen for selv å drive den.»

Denne bestemmelsen er i utkastet til ny konsesjonslov § 9 foreslått erstattet med følgende regel:

§ 9. (særlige forhold for landbrukseiendommer).

Ved avgjørelsen av søknad om konsesjon for erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål skal det til fordel for søker legges særlig vekt på

1. om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling,

2. om erververs formål vil ivareta hensynet til bosettingen i området,

3. om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning, og

4. om erververen anses skikket til å drive eiendommen.

Konsesjon skal i alminnelighet ikke gis dersom det ved ervervet oppstår sameie i eiendommen, eller antallet sameiere økes.

Det kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar. Det skal legges vekt på hensynet til dem som har yrket sitt i landbruket.

I § 6 (og den nye lovens § 5) er det riktignok viktige unntak fra konsesjonsplikten. Det gjelder når erververen er nær beslektet med tidligere eier (selgeren/arvelateren), og det gjelder der erververen er odelsberettiget. Men disse unntak er hvor det gjelder landbrukseiendom underlagt et viktig forbehold, nemlig at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett år og selv bebor og driver den i minst 5 år. Det nærmere innhold av bo- og drivepliktreglene som for odelstilfellene har sin særlige hjemmel i odelsloven, er det ikke nødvendig å komme nærmere inn på her. Det tilføyes imidlertid at utkastet til ny konsesjonslov – jf. Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) – ikke medfører noen viktig prinsipiell endring. Utvalget skal likevel bemerke at spørsmålet om personlig boplikt var oppe for EU-domstolen 23. september 2003, og Generaladvokaten var i sin innstilling til EU-domstolen kritisk til personlig boplikt. Dommen i denne saken vil trolig også få betydning for Norge i relasjon til EØS-retten.

For øvrig gir konsesjonslovutkastet en signaleffekt når kapitalplassering, oppsamling av fast eiendom eller kortsiktig profitt som formål med ervervet, ikke lenger er noen selvstendig avslagsgrunn. Videre er det av en viss betydning at konsesjonsvurderingen, etter lovutkastets § 9, ikke lenger er direkte knyttet opp mot jordlovens formålsbestemmelse.

Med konsesjonsloven har det offentlige et verktøy som – dersom det ønskes – kan gi betydelig kontroll med eiendomsstruktur (hvor store enheter skal vi ha) og eierforhold (hvem skal kunne eie) og påvirkning av bosettings- og driftsforhold for landbrukseiendommer. I lys av de internasjonale forpliktelser Norge har gjennom EØS-avtalen, og det politiske klima vi har i Norge i dag, er imidlertid en slik utvidelse av virkeområdet for konsesjonsloven lite tenkelig. Etter Landbruksdepartementets anslag for 1993 var det slik at ca. 81 prosent av landbrukseiendommene ble omsatt konsesjonsfritt, jf. konsesjonsloven §§ 5 og 6. 5 Konsesjonsgrensen er etter den tid øket til 20 dekar (2001) og er ytterligere foreslått øket til 100 dekar, hvorav ikke mer enn 20 dekar kan være fulldyrket. Andelen konsesjonspliktige landbrukseiendommer er således redusert siden 1993, og denne andelen vil ytterligere reduseres ved den nye konsesjonslovens ikrafttreden.

I tillegg er det grunn til å nevne jordlov og skogbrukslov. Jordloven er viktig med sikte på å opprettholde hensiktsmessige enheter (jf. delingsforbudet i § 12). Videre kan det offentlige i medhold av jordloven erverve jord som blant annet kan nyttes til å styrke eksisterende driftsenheter, eller å skape mer hensiktsmessige enheter ved bedret arrondering og driftsforhold (jf. formålsangivelsen i § 1). Begge lover er sentrale for forsvarlig utnyttelse og drift av landbruksarealene.

Når det gjelder den annen hovedkategori, er det langt på vei tilstrekkelig å minne om det omfattende økonomiske samvirke mellom stat og landbruksnæring – med jordbruksavtalen som krumtappen. På dette vis påvirkes eierforhold og utnyttelse på mange måter. Omfanget av overføringene innen landbruket har vært avtakende de senere år. Det er også grunn til å minne om at landbruket påvirkes gjennom mer generelle infrastrukturtiltak som for eksempel kommunikasjoner, skole- og helsetilbud, og ikke minst av hvilke levevilkår andre næringsgrener har. Et bygdesamfunn trenger mer enn landbruksbedrifter. Det vises til at ved Statistisk sentralbyrås landbrukstelling i 1999 hadde under halvparten av de personlige referansebrukerne (46,7 prosent) arbeid utelukkende på driftsenheten, mens 52,4 prosent var avhengig av inntekt utenfor driftsenheten. 6 Begge ektefellene var heltidssysselsatt på driftsenheten i 32,1 prosent av tilfellene. 7

Det kan anføres at landbruket bør behandles likt med andre næringer som ikke har noen eierskiftelov. Utvalgets flertall mener imidlertid at gårdsdrift ikke kan sammenlignes med annen type næringsvirksomhet i og med at det sosiale livet til bondefamilien er tett sammenvevd med næringsvirksomheten. I Norge er det lange tradisjoner for at bondefamilien har lagt ned stor, og delvis ubetalt, arbeidsinnsats på gården. Det er grunn til å anta at slektsretten til gården henger sammen med denne arbeidsinnsatsen. For øvrig skal det bemerkes at flere andre land også har særregler for eierskifter vedrørende landbrukseiendom, jf. ovenfor under punkt 4.

Konklusjonen til Utvalgets flertall på dette punkt (Buttingsrud Mathiesen, Hersleth Holsen, Indgjerd Vædal, Kveberg, Opdahl og Svastuen) blir at de samfunnsmessige interesser som odelsretten ivaretar, i noen henseender kan fremmes på en mer effektiv måte gjennom annet styringsverktøy. Dette gjelder særlig jordloven og skogbruksloven, men bare i begrenset grad konsesjonsloven slik den praktiseres i dag. Innenfor disse lovenes virkeområde er det viktig at reglene i odelsloven ikke trekker i en annen retning, og dette perspektivet mener Utvalget er ivaretatt særlig gjennom forslagene til endringer av odelsloven §§ 1 og 2, jf ovenfor under punkt 6. På den annen side kan som nevnt odelsretten gi særlige fortrinn i andre viktige henseender. Som nevnt innledningsvis gjelder dette særlig i forhold til målet om likestilling i landbruket og de holdninger og langsiktige mål som preger yrkesutøverne i næringen. Mens konsesjonsloven og de øvrige lover som regulerer bruk og omsetning av landbruksarealene er gjenstand for relativt hyppige endringer har odelsloven, med basis i Grunnloven, vært oppfattet som en garantist for langsiktighet og trygghet med hensyn til eierskap av landbrukseiendom.

Utvalget mener at disse sosiokulturelle verdiene har en indirekte betydning for driften av eiendommen. Det vises blant annet til at odelsberettigede brukere i gjennomsnitt har en noe bedre landbruksfaglig skolering og et høyere avkastningsnivå enn brukere uten odelsrett med sammenlignbare eiendommer, jf. foran under i punkt 5.2. Fra konklusjonen der gjengis:

«Odelslovutvalget legger til grunn at investeringer i og drift av gården vanligvis er uavhengig av om det er eierens eldste eller et yngre barn som skal overta. En gårdbruker vil i alminnelighet ikke skille mellom barna i så måte, det avgjørende er om eiendommen skal bli i (nærmeste) familie eller selges ut. Det vil således først og fremst være familiesituasjonen og ikke odelsretten som eventuelt har betydning for drift og investeringer.

Odelslovutvalget har merket seg at odelsberettigede brukere oftere har landbruksutdanning enn brukere som ikke har odelsrett til den eiendommen de driver. Odelsberettigede brukere har dessuten lengre landbruksutdanning enn de øvrige brukerne. Det er uklart hva som er bakgrunnen for denne forskjellen og forklaringen er nok sammensatt, jf. blant annet punkt 5.6 nedenfor om rekruttering til landbruksyrket. Det er imidlertid ikke grunnlag for å anta at odelsretten alene har noen bevisst betydning ved de odelsberettigede brukernes valg om skolering og overtakelse. Trolig er det først og fremst den rene landbruksinteressen som står sentralt. Fra den potensielle overtakerens side kan det likevel være et tilleggsmoment at odelsretten anses å sikre forutsigbarhet for den som ønsker å overta, og slik sett indirekte ha betydning for dennes bestemmelse om å skolere seg med sikte på overtakelse av gården. Motsatt kan det være slik at den som ikke har sikkerhet for at han/hun får overta eller på annen måte få tak i landbrukseiendom, heller ikke i like stor grad tar sjansen på å bruke tid og ressurser på landbruksfaglig skolering.

Odelslovutvalget konstaterer videre at det oftere er positiv næringsinntekt og høyere næringsinntekt på bruk som drives av odelsberettigede brukere, enn på bruk som drives av ikke odelsberettigede brukere. Det er vanskelig å trekke noen absolutte konklusjoner om hva som er bakgrunnen for disse forskjellene. En nærliggende forklaring kan være at odelsberettigede brukere har bedre landbruksfaglig skolering enn ikke odelsberettigede brukere, jf. punkt 5.2.2 ovenfor. Andre årsaker kan være en rimelig inngangspris til landbruksyrket som følge av nærhet til overdrager eller oppvekst og arbeid på eiendommen, med videre. Heller ikke på dette punktet er det sannsynlig at odelsretten har noen stor betydning for driften av eiendommen, men det er ikke utenkelig at den kan ha en psykologisk virkning for den som ser gården som en slektseiendom og arbeider og planlegger for at også etterkommerne skal kunne nytte eiendommen som arbeids- og bosted.»

12.3.4 De negative sider ved odelsretten

Odelsretten har noen effekter som ut fra rådende alminnelig oppfatning må karakteriseres som negative.

a. odelsretten begrenser eierens rådighet og skaper usikkerhet for erververe

For det første må det nevnes at eierens rettslige rådighet over sin eiendom, vil være begrenset. Han kan ønske å selge til A, men ikke til B; selger han til A, risikerer han at den (bedre) odelsberettigede B får eiendommen gjennom en løsningssak. Eller anderledes uttrykt: Når det hviler odelsrett på eiendommen, vil risikoen for at en odelsberettiget gjør sin rett gjeldende, kunne forhindre eller i alle fall vanskeliggjøre disposisjoner som kunne vært truffet hvis eiendommen hadde vært odelsfri. Usikkerheten kan imidlertid i mange tilfeller reduseres ved bruk av interpellasjonsretten, jf. odelsloven § 20, og det tilføyes at med Utvalgets forslag til en utvidelse av interpellasjonsretten og en forkortelse av preskripsjonstiden (jf. utk. §§ 20 og 40), vil usikkerhetsperioden bli vesentlig redusert.

Og på lignende vis kan det anføres at når eieren råder over eiendommen ved testament, vet han at den testamentariske bestemmelse kan bli satt til side dersom en (bedre) odelsberettiget – eller for den saks skyld en åsetesberettiget uten odelsrett – gjør sin rett gjeldende overfor testamentsarvingen. Her må det imidlertid tilføyes at de arverettslige pliktdelsregler medfører at en eiers mulighet til å råde ved testament ofte vil være begrenset. 8

Den som har ervervet en odelseiendom uten å være (best) odelsberettiget, vil ha en usikkerhetsperiode: vil løsningssak bli reist? Og dersom sak blir reist: vil den bli gjennomført? I denne perioden, som ved strid om odelsrett og overtagelsespris kan strekke seg over flere år, kan det ikke forventes at vedlikeholdet av eiendommen er på topp, og slett ikke at det vil bli foretatt mer langsiktige investeringer.

Lignende problemer kan melde seg ved disposisjoner som ikke omfatter eiendomsretten. Ved belåning av eiendommen vil således odelsløsningsmuligheten være en omstendighet som långiver må ta i betraktning. Og til ytterligere illustrasjon: Den som ønsker å inngå en langsiktig leiekontrakt vedrørende hele eller deler av eiendommen, bør vurdere risikoen for bortfall av rettigheten ved odelsløsning (jf. odelsloven § 50).

Denne form for rådighetsbegrensning kan en mulig odler unngå ved å la tinglyse erklæring om at eiendommen skal «vere fri for odel» (odelsloven § 11). Men er den allerede odelsjord, kan eieren ikke endre denne status (at han selv kan fraskrive seg sin odelsrett, er en annen sak).

Lignende rådighetsbegrensninger har vi i sameieforhold ved at medeierne som hovedregel har forkjøpsrett «når part i sameige skiftar eigar», jf. sameieloven av 18. juni 1965 nr. 6 § 11, jf. også den beslektede regel i servituttloven av 29. november 1968 § 10. Men dette er regler som er motivert ut fra helt andre forhold: Mellom sameieren, eller mellom eier av den tjenende eiendom og servitutthaveren, er det et såvidt nært fellesskap at det må være en viss beskyttelse mot at hvem som helst skal kunne tre inn gjennom eiendoms/rettighetsovergang.

Ytterligere er det slik i dag at mange borettslag har forkjøpsrett for sine medlemmer. Særlig har man sett at en del andelseiere har benyttet denne adgangen i områder med sterk prisvekst, slik at boligen straks etterpå kunne videreselges med fortjeneste. I den nye borettslagsloven (lov 6. juni 2003 nr. 39) er adgangen til å ha vedtektsbestemmelser om forkjøpsrett for andelseierne, hjemlet i § 4-11. Adgangen til å gjøre forkjøpsrett gjeldende gjelder for de fleste typer eierskifte, jf. § 4-13, bortsett fra overdragelse til nær familie, jf. § 4-12. Lovens hovedregel er at bare andelslaget har forkjøpsrett, men denne hovedregelen kan fravikes i vedtektene, jf. § 4-14.

I tillegg har man kontraktsmessige løsningsrettigheter (som for fast eiendoms vedkommende riktignok forekommer i et begrenset antall sammenlignet med den odelsrettslige løsningsrett): Overtar man en eiendom med en slik heftelse, vet man at eiendommen ikke med sikkerhet kan overføres til den man ønsker. Gjennom tolkning og deklaratorisk (fravikelig) lov er rekkevidden av forkjøpsrettsbestemmelsene søkt begrenset, men er de klart nok utformet, må de respekteres. På noen punkter har imidlertid lovgiveren grepet inn med tvingende, begrensende regler. Av betydning i nærværende sammenheng er især de to lovbestemmelser som er nevnt foran i punkt 12.1, nemlig

(i) lov indeholdende særlige Bestemmelser angaaende Leilændingsgods tilhørende Stamhuse og visse Stiftelser m.v. av 23. juni 1888 nr. 3 § 13:

«Naar der herefter i Testament, Gavebrev eller anden Bestemmelse udstedes Forbud mod Afhændelse av Jordeiendom, skal saadant Forbud kun være lovlig forbindende indtil en bestemt betegnet og ved Forbudets Udstedelse tilværende Persons Død, eller om ingen saadan er nævnt, indtil 30 år efter Utstederens Død.»

(ii) lov om løysingsrettar av 9. desember 1994 nr. 64 § 6 første ledd:

«Løysingsrett gjeld ikkje for lengre tid enn 25 år.»

b. odelsretten er ekskluderende

Den viktigste innvending mot odelsretten er at den bryter med et likestillingsprinsipp som er fundamentalt etter dagens oppfatning: Skal noen ha rettslige fortrinn i kraft av fødsel, må dette ha en solid begrunnelse. At det for eksempel ved en rangering mellom søsken legges avgjørende vekt på fødselstidspunktet – enten slik at den først fødte går først, eller at den sist fødte går først (jf. det som er sagt foran ad utk. § 20 om den samiske tradisjon) – må etter omstendighetene kunne godtas, særlig i lys av at en slik ordning fremstår som viktig i et likestillingsperspektiv. Men i odelsretten dreier det seg om langt videregående konsekvenser: Den ikke-odelsberettigedes mulighet til å erverve landbrukseiendom, er faktisk begrenset. En slik ekskluderende effekt er et klart negativt trekk ved odelsrettsinstituttet. Det er på den annen side ikke grunn til å anta at en oppheving av odelsretten i seg selv vil føre til at et særlig høyere antall landbrukseiendommer blir solgt utenfor slekten. De langt fleste foreldre ønsker at gården skal overføres til neste generasjon, og dette kan de gjøre uavhengig av odelsretten. En faktor som etter Utvalgets syn virker sterkere i dag, og fortsatt vil gjøre det i overskuelig fremtid, er at betydelig færre odelsberettigede barn ønsker å overta gården sammenlignet med tidligere. Konsekvensen av dette vil bli at et økende antall eiendommer blir omsatt utenfor slekten.

c. odelsretten som konfliktskaper

Det synes å være et høyt konfliktnivå i odelsretten. Et tegn på dette er at i perioden 1975 til 2001 er det i Retstidende referert vel 130 avgjørelser av Høyesterett eller Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er også et faktum som nok henger sammen med prosessfrekvensen, at det blir sterkt følelsesmessig engasjement i konfliktene. En vesentlig faktor er nok at det dreier seg om hjem og verdier som slekten har hatt til dels lang tilknytning til, og det må derfor regnes med at det også uten odelsretten ville ha kunnet bli mange og sterke konflikter. I tilknytning til dette skal det også understrekes at odelsretten gir forutsigbarhet, og det er derfor grunn til å anta at den i mange situasjoner virker konfliktdempende, særlig der loven gir klare svar. Utvalget mener i den forbinelse at de presiseringene og klargjøringene som Utvalget har foreslått i odelsloven, vil redusere antallet odelstvister.

12.3.5 Odelsretten og samfunnet – sammenfatning

Odelsretten gir fordeler av landbruksmessig og samfunnsmessig art, noen av dem er det som nevnt vanskelig å måle. En del kan samfunnet – dersom det er ønskelig – regulere med mer effektive og direkte virkemidler. Dette gjelder i første rekke:

• en offentligrettslig lovgivning der konsesjonsloven gis virkemidler som i større grad kan brukes til å gripe inn i eiendomsomsetningen enn det som er situasjonen i dag. En slik utvikling fremstår imidlertid ikke som særlig sannsynlig i dag i og med at utviklingen synes å gå den andre veien, jf punkt 12.3.3 ovenfor.

• en rekke økonomiske tiltak.

Og spørsmålet blir om de fordeler som odelsretten gir, er tilstrekkelig til å oppveie de innvendinger som kan gjøres; den viktigste innvending er at en person gjennom fødsel tillegges rettigheter til samfunnsviktige formuesgoder.

12.4 Noen tilleggsbemerkninger om forholdet til åsetesretten

Endel av de innvendinger som kan rettes mot odelsretten, rammer også åsetesretten. Men åsetesretten har ikke like stor rekkevidde som odelsretten, og en del av ulempene er derfor mindre. På den annen side gir odelsloven samfunnsmessig ønskede fordeler som åsetesretten ikke gir, jf. blant annet ovenfor under punkt 12.2.2 og 12.3.3. Videre er åsetesretten mindre praktisk i og med at de langt fleste driftsenheter i landbruket overdras mens eieren fortsatt er i live. 9

Åsetesretten er et spørsmål om fordeling mellom etterkommerne (livsarvingene) etter den som ved dødsfallet er eier av en landbrukseiendom: Etterlater arvelater seg en bolig- eller fritidseiendom, blir det i første omgang spørsmål om arvingene blir enige om hvem som eventuelt skal overta eiendommen, som eneier eller som sameiere. Oppnås det ikke enighet, er hovedregelen i skifteloven § 61 at eiendommen selges. Det er et unntak i annet ledd:

«En loddeier kan få utlagt bestemte eiendeler i boet når ingen av loddeierne motsetter seg det. Er det uenighet om en loddeier skal få utlagt bestemte eiendeler, kan de bare utlegges til han dersom gode grunner taler for det, og det ikke er noen rimelig grunn for de andre loddeiere til å sette seg mot det... .»

Her må innskytes at arvelater ved testament kan tenkes å bestemme hvem som skal ha eiendommen. Men i forhold til livsarvinger setter arevelovens regler om pliktdel faktiske grenser. I alminnelighet vil arvelateren ikke kunne disponere fritt over for eksempel boligen, idet dens verdi ofte vil overstige mer enn den tredjedel som han fritt kan råde over (jf. det som er sagt ovenfor om arveloven § 29).

Åsetesretten medfører som foran beskrevet en annen ordning, jf. skifteloven § 62:

«Den ... åsetesberettigede loddeier kan kreve sig avdødes jordegods utlagt på skiftet ... .»

Eller i den mer moderne form i odelsloven § 51:

«Når eigaren av odelsjord eller odlingsjord døyr og jorda går i arv til etterkomarane hans, har ein av desse rett til på skifte å få denne utlagt til seg, på vilkår som framgår av dei etterfølgjande paragrafane ... .»

Her ligger åsetesrettens historiske begrunnelse: Det var ikke ønskelig at landbrukseiendommer skulle bli delt mellom arvingene – og det er et prinsipp som vi i dag gjenfinner i jordloven § 12:

«Eigedom som er nytta eller kan nyttast til jordbruk eller skogbruk kan ikkje delast utan samtykke frå departementet ...

Departementet kan gi samtykke dersom samfunnsinteresser av stor vekt taler for det, eller deling er forsvarleg ut frå omsynet til den avkasting eigedomen kan gi ...»

Den åsetesrettslige regel er at fortrinnsretten til å overta eiendommen udelt følger fødsels- og linjeprinsippet, på tilsvarende vis som i odelsretten.

Det minnes også om at en viktig side ved åsetesretten er at overtagelse i medhold av odelsloven § 56 skjer til pris:

«som er rimeleg etter dei tilhøva som ligg føre. Verdsetjinga skal gjerast med særleg tanke på at overtakaren kan makte å bli sitjande med eigedomen».

Her ligger med andre ord et prinsipp som bidrar til å holde prisene på landbrukseiendom nede – hvilket skjer på bekostning av medarvingene. Men har overtageren en romslig økonomi, er det ikke grunn til slik formuesforskyvning, noe «åsetesfradrag» vil da ikke være «rimeleg etter dei tilhøva som ligg føre».

Da Utvalget ikke skal ta standpunkt til berettigelsen av åsetesretten, er det ikke foranledning til en mer prinsipiell drøftelse av åsetesretten. Men forholdet mellom åsetesrett og odelsrett krever noen tilleggsbemerkninger.

Odels- og åsetesretten er omhandlet i samme lov, og åsetesretten henter en del av sitt innhold ved henvisning til de odelsrettslige regler (for eksempel med hensyn til gjenstand («odlingsjord») og prioritetsrekkefølge). Men prinsipielt er det tale om adskilte, selvstendige rettsinstitutter. Faktisk er det imidlertid en slik sammenheng at det er nærliggende å stille spørsmålet om det vil oppstå problemer dersom åsetesretten beholdes mens odelsretten avvikles.

Det er kun ved arvefall at åsetesretten blir aktuell. Åsetesretten hindrer ikke at foreldrene i levende live overdrar eiendommen – mot eller uten vederlag – til hvem de vil så lenge de er i live. Åsetesretten gir altså ikke samme forutberegnelighet som odelsretten. På den annen side kan åsetesretten medføre at de langsiktige planer som foreldrene har lagt, blir omkullkastet av åsetesretten, for eksempel slik: Foreldrene finner at barn nr. tre er best egnet til å overta eiendommen og vedkommende forbereder seg på dette. Men før overdragelsen er gjennomført, dør foreldrene – og eldste i søskenflokken krever eiendommen utlagt til seg i medhold av åsetesretten.

Vi har en parallell til dette i pliktdelsreglene, slik som ovenfor berørt: I levende live kan foreldre rettslig sett gjøre hva de vil med sine eiendeler – uten at barna kan gripe inn. Men disposisjoner som skal ha virkning etter deres død – typisk disposisjoner som nedfelles i et testament – vil være underkastet arvelovens pliktdelsregler.

Det kan være naturlig å sammenholde det som nå er sagt om åsetesretten, med situasjonen for en familiebedrift utenfor landbruket (en håndverkerbedrift, et industriforetak, en handelsbedrift). Også her vil eiergenerasjonen fritt kunne vurdere hvem av barna – om noen av dem bør overta, og så treffe beslutning og gjennomføre denne i levende live. Men er det ikke skjedd idet de dør, gjelder det som er sagt ovenfor i tilknytning til skifteloven § 61 og arvelovens pliktdelsregler.

Utvalget konstaterer at rettsreglene – når vi ser bort fra odelsretten – er ulike før og etter et dødsfall – og det gjelder like meget for en landbrukseiendom som for andre verdier.

Sammenfatningsvis:

Odelsretten gir stor forutberegnelighet, og for eiendommer som har vært i slekten gjennom lengre tid (som er blitt odelsjord), ligger åsetesrettens betydning især i reglene om rimelig takst. Her er imidlertid samvirket med odelsloven av vesentlig betydning, jf. blant annet ovenfor under punkt 12.2.2. Men er eiendommen ikke odelsjord, får åsetesretten mindre betydning. At åsetesretten ikke gjelder for overdragelser i levende live, har etter Utvalgets oppfatning ikke som noen nødvendig konsekvens at åsetesretten bør oppheves dersom odelsretten oppheves.

12.5 Sammenfatning og konklusjon – Del III

Odelsretten er en viktig del av vår rettslige kulturarv, men dette gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde odelsretten i våre dagers samfunn.

Det kan pekes på en rekke fordeler ved odelsretten – noen rimelig sikre, andre er av en slik art at det er vanskelig å føre noe eksakt bevis for de samfunnsmessige gunstige virkninger. På den annen side kan det pekes på at odelsretten i en del henseender volder problemer slik at konflikter oppstår. Imidlertid er det også utvilsomt slik at odelsretten løser en del potensielle konfliktspørsmål, og dermed bidrar til å forebygge konflikter.

Ved den endelige standpunkttagen til odelsrettsinstituttet er det nødvendig å løfte seg litt over detaljene. Det må aksepteres at det med et omfattende lovverk alltid vil kunne bli tale om løsninger som kan oppfattes som urimelige eller urettferdige.

Utvalgets flertall (Buttingsrud Mathiesen, Hersleth Holsen, Indgjerd Værdal, Kveberg, Opdahl, og Svastuen) er klar over at odelsloven gir enkelte uønskede virkninger. Det avgjørende etter flertallets syn, er imidlertid at odelsloven utvilsomt gir flere og tyngre samfunnsmessig gunstige effekter, enn ulemper. Det vises særlig til de sosiokulturelle verdiene i tilknytning til de holdninger og langsiktige målsettinger som preger yrkesutøverne i landbruket, herunder i relasjon til spørsmålet om likestilling og bedre landbruksdrift. Videre vil Utvalgets flertall peke på at de uheldige virkningene av odelsloven, slik den fremstår i dag, vil bli vesentlig redusert ved de endringene som Utvalget har foreslått.

Et annet viktig aspekt for flertallet, er at odelsloven bidrar til å ivareta samfunnsmessige verdier på en måte som er forutsigbar for yrkesutøverne i landbruket, og lite utsatt for stadige endringer, slik for eksempel konsesjonsloven har vært de senere årene. Det er også grunn til å peke på at odelsloven er elastisk i den forstand at den ivaretar samfunnsmessig ønskede virkninger på lovtomme områder.

Flertallet mener ut fra en totalvurdering at odelsloven også i fremtiden vil være et viktig instrument for å sikre langsiktighet og stabilitet i næringen, samt å medvirke til samfunnsmessig ønskede virkninger. Flertallet ønsker etter dette at odelsretten skal bestå.

Utvalgets flertall bemerker ellers at åsetesretten i dag har en begrenset betydning vedrørende eierskifter i landbruket. Når det gjelder åsetesrettens betydning ved en eventuell opphevelse av odelsretten, viser flertallet til merknadene under punkt 12.4, særlig hva angår arvesituasjonen. Dersom odelsretten skulle oppheves, vil denne betydningen avta ytterligere, ved at man sannsynligvis ikke lenger vil få samvirket mellom odels- og åsetesrett med hensyn til pris, ved vanlige generasjonsskifter. Ytterligere er det slik at eiendommer av næringsmessig betydning i landbruket, i praksis ikke omfattes av åsetesretten, i og med at disse eiendommene i det alt vesentlige overdras mens eieren fortsatt er i live. Det er først og fremst dersom eieren dør uventet (før pensjonsalder) at åsetesretten får betydning.

Mindretallets merknader(Falkanger og Storødegård):

Odelsretten er en viktig del av vår rettslige kulturarv, men dette gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde odelsretten i våre dagers samfunn.

Det kan pekes på en rekke fordeler ved odelsretten. Noen er rimelig sikre, andre er av en slik art at det er vanskelig å føre noe eksakt bevis for de samfunnsmessig gunstige virkninger. I så henseende er det flere forhold i drøftelsen foran som mindretallet finner grunn til å knytte noen bemerkninger til:

a. Det er fremholdt – etter mindretallets syn med rette – at «det sosiale livet til bondefamilien er tett sammenvevd med næringsvirksomheten» (side 209). Det er ingen klare skiller mellom arbeidsplass og hjem, og mellom arbeidstid og fritid. Og dette preger naturlig nok tilknytningen til gården. Spørsmålet er om odelsretten styrker denne tilknytning på en slik måte at man får et øket samfunnsmessig utbytte av landbruket. Under punkt 12.3.2 bokstav a om «bedre landbruk», jf. også punkt 12.3.3, gies det uttrykk for at det ikke er sannsynlig at odelsretten har noen stor betydning for et bedre landbruk, sammenlignet med det vi ville hatt uten odelsretten. Men det pekes også på at «de sosiokulturelle holdninger og erfaringer spiller en rolle» – uten at det klargjøres hva som ligger i disse begreper og den innflytelse odelsretten har hatt og har i så måte.

b. Bo- og driveplikt fremholdes en rekke ganger som viktige elementer i odelsretten, med betydningsfulle, gunstige samfunnsmessige virkninger. Mindretallet vil her minne om at boplikten er et forholdsvis nytt element ved samfunnets kontroll med utnyttelsen av fast eiendom. Den ble innført i vår lovgivning ved odelsloven og konsesjonsloven, begge av 1974. Og det samme gjelder driveplikten som en personlig forpliktelse for eieren (når det sees bort fra de særlige regler som var knyttet til odelsløsningstilfellene, jf. skjønnsloven av 1. juni 1917 nr. 1 § 76 slik bestemmelsen lød inntil odelsloven av 1974 trådte i kraft).

Etter mindretallets oppfatning kan de hensyn som ligger bak odelslovens bo- og drivepliktregler like godt varetas gjennom konsesjonslovsystemet.

Også når det gjelder samfunnets kontroll med eiendomsstruktur og eierforhold mener mindretallet at det som er samfunnsmessig ønskelig, kan varetas gjennom konsesjonslov sammen med jord- og skoglov. Her har samfunnet de nødvendige instrumenter, og det er da et politisk spørsmål i hvilken utstrekning kontroll- og reguleringsmulighetene skal utøves.

c. Landbruket har en lang tradisjon for fellesskap i arbeid. Kontrasten til den rettslige ulikhet det etter odels- og åseteslovgivningen har vært mellom kjønnene, er således stor. Mindretallet deler fullt ut det syn at det var betydningsfullt at likestilling i prinsippet ble kjempet igjennom i 1974, og at de siste rester av forskjellsbehandling forsvinner dersom Utvalgets forslag legges til grunn. Men en lovbestemmelse om likestilling – med den signaleffekt den gir – er etter mindretallets syn ikke en faktor som i våre dager kan tillegges vesentlig betydning når det spørres om det odelsrettslige system bør opprettholdes.

På den annen side er det ikke vanskelig å peke på at odelsretten i mange henseender volder problemer og kan skape skarpe konflikter. Slik må det i noen utstrekning bli med et regelverk som skal dekke livsforhold som er meget uensartede.

Ved den endelige standpunkttagen til odelsrettsinstituttet mener mindretallet at det er nødvendig å løfte seg litt over detaljene. Det må aksepteres at det med et omfattende lovverk alltid vil kunne bli tale om løsninger som kan oppfattes som urimelige eller urettferdige. Og mangt av det som det i dag rettes kritikk mot, vil forsvinne eller bli mindre betydningsfullt dersom de forslag som er fremsatt foran i avsnitt B, blir gjennomført. På dette vis kan man høvle og høvle, og få bort i alle fall endel skarpe kanter – som en fortsettelse av det som skjedde i 1974. Men – før eller siden – stilles man overfor spørsmålet om høvlingen skal fortsette, eller om øksen skal tas frem.

Ved den totalvurdering som således må foretas, er det mindretallets oppfatning at det i dag ikke lar seg forsvare at – hvis man legger Landbruksdepartementets tall til grunn – oppimot 80% av landbrukseiendommene, med dyrket jord og store skog og utmarksstrekninger – skal være odelsjord. Det vil si at det gjennom fødsel er en stadig snevrere krets av personer med en fortrinnrett til disse verdier.

Mindretallet aksepterer – uten at det er nødvendig å foreta noen nærmere kvantifisering – at odelsretten har gunstige effekter, men disse kan ikke være tilstrekkelige til å rettferdiggjøre bruddet på likestillingsprinsippet. I særdeleshet gjelder dette fordi mange av de påberopte fordeler på en prinsipielt riktigere og på en mer systematisk og effektiv måte kan ivaretas gjennom andre virkemidler av økonomisk og lovmessig karakter. Fra den siste kategori nevnes især konsesjonsloven som gir mulighet for kontroll med erverv av landbruksjord og priser på landbruksjord såvel som etablering av bo- og driveplikt for slik eiendom.