5 En ny politikk for nordområdene

For bare drøye ti år siden var nordområdene en del av verden hvor den kalde krigen begrenset mulighetene for samarbeid og militærstrategiske hensyn gikk foran. I dag vitner de mange politiske prosessene, internasjonale organisasjonene og samarbeid på tvers av grensene om at nordområdene fremstår som en verden av nye muligheter. Samtidig er dagens hovedutfordring for norsk nordområdepolitikk å posisjonere Norge i en ny konstellasjon av tunge internasjonale aktører og prosesser, der det ikke nødvendigvis er mulig å basere seg på tradisjonelle, forutsigbare allianser.

I de foregående kapitlene drøftes en rekke forhold knyttet til nordområdene som utvalget mener understøtter behovet for å utarbeide en samlet ny og helhetlig norsk nordområdepolitikk nå. Miljøet i nord er under press, samtidig påpekes det at naturressursene både i tidligere tider og i dag utgjør selve grunnlaget for bosetting og næringsliv i nord. Det blir viktig å finne balansen mellom aktiv utnyttelse for å sikre bosetting og næringsliv og ta vare på det sårbare miljøet slik at ressursene også i fremtiden kan danne basis for bosetting og næring i nord.

De drivkrefter og prosesser som er beskrevet foran, viser tydelig at Norge ikke opererer alene i nordområdene, men at andre lands interesser og aktiviteter påvirker utviklingen og mulighetene her. I dette bildet er det åpenbart at Norge må føre en politikk som setter Norge i stand til å påvirke egne interesser i nord.

På denne bakgrunn gir utvalget her en rekke begrunnede anbefalinger om norsk nordområdepolitikk. Med unntak av pkt 5.1.2 er alle anbefalingene enstemmige. På to områder (5.2.5 og 5.7) har enkelte av medlemmene avgitt særuttalelser.

Utvalgets anbefalinger bygger på følgende overordnede visjon:

Norge skal, gjennom aktiv bruk av naturressurser, offensiv utenrikspolitikk og strenge miljøkrav gjøre nordområdene til et foregangsområde for bærekraftig utvikling, der kultur og natur danner grunnlaget for nyskapende næringsvirksomhet og samarbeid mellom nasjoner.

Ut fra dette må Norge ha en målrettet og uttalt nordområdepolitikk og kraftfulle strategier bygget på de tre hovedpillarene forskning og utdanning, næringsliv og helhetlig forvaltning.

5.1 Nordområdene høyere på den politiske dagsordenen

5.1.1 Norge må ha både strategi og påvirkningskraft

For vel ti år siden var nordområdene et relativt lukket område hvor det først og fremst var de sikkerhetspolitiske forholdene som satte dagsordenen. I dag legges det i mye større grad vekt på samarbeid på tvers av grensene, og på de muligheter og utfordringer som ligger i området. I et slikt bilde, hvor også de eksterne drivkreftene er betydelige, er det vesentlig for de arktiske randstatene å sikre seg tilstrekkelig påvirkningskraft slik at egne interesser blir ivaretatt.

Den utenrikspolitiske oppmerksomheten mot nordområdene har økt de siste årene. Russland har nylig opprettet et eget råd for nordområdene, ledet av statsministeren. Canada har utarbeidet en samlet politisk strategi gjennom å utvikle en Nordlig dimensjon i sin utenrikspolitikk. USA har over lengre tid hatt en interdepartemental gruppe med ansvar for utforming og gjennomføring av den amerikanske utenrikspolitiske arktisstrategien.

EU viser også interesse for de nordlige områdene og har definert en Nordlig dimensjon med et planlagt Arktisk vindu i sin politikk, selv om hovedvekten i denne dimensjonen ligger noe lenger sør enn det som her er definert som nordområder.

Nordområdene er altså i ferd med å komme høyere på den politiske dagsordenen. Norge har en stor del av sine arealer i nord. Områdene er økonomisk viktige for Norge, og av stor betydning for nasjonal velferdsutvikling. Det er derfor utvalgets klare syn at nordområdene må høyt opp på den politiske dagsordenen. Norge må ha en strategi for hva landet ønsker å oppnå, og sikre tilstrekkelig påvirkningsmuligheter i det som skjer i nord.

Utvalget foreslår at det i utviklingen av en nordområdepolitikk legges følgende mål til grunn:

Norge skal arbeide for å få større påvirkningskraft i nordområdene gjennom aktiv deltakelse i internasjonale fora og bilaterale initiativ, og forbilledlig egen praksis.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Det bør utvikles en overordnet nasjonal strategi som basis for norske myndigheters behandling av nordområdespørsmål, både på sentralt og regionalt nivå.

5.1.2 Bedre samordning av det internasjonale arbeidet

Internasjonalt samarbeid er nødvendig for å ha mulighet til å påvirke utviklingen i nordområdene på en positiv måte, og som beskrevet tidligere, ble det etter jernteppets fall stadig iverksatt nye prosesser for å ivareta nye muligheter, nye utfordringer og nye samarbeidsbehov.

Det er nå gått mer enn ti år siden starten på det multinasjonale samarbeidet i nordområdene og utvalget mener at det nå er på sin plass å vurdere roller og samordning. Engasjement i mange organisasjoner er ikke alltid beste bruk av ressurser, og kan medføre uklare rollefordeling og manglende koordinering. På oppdrag av UD gjennomførte Nordregio i 2000 en vurdering av flere internasjonale nordlige prosesser, og konkluderte med at til tross for delvis ulikt tematisk og geografisk fokus, er det ingen tvil om at det er en god del overlapp og uklar rollefordeling.

De to viktigste overordnede organene i nordområdene har vært Arktisk råd og Barentsrådet. Utvalget har oppfanget klare signaler fra de fleste arktiske statene om at flere synes at det er for mange parallelle organisasjoner og prosesser, og blant de eksisterende organer ønsker man å styrke Arktisk råd. Både Sverige, Finland og EU har tidligere ytret ønske om færre råd og reduksjon i antall ministermøter i Barents- og Østersjø-samarbeidet. Manglende resultater i arbeidet innen Barentssamarbeidet har ført til mindre entusiasme i forvaltningen. Dette har bl.a. medført at det har vært vanskelig å få deltakelse på riktig nivå. Derfor mener utvalget at det er behov for å vurdere samarbeidsstrukturene for å effektivisere det internasjonale samarbeidet for alle parter.

Arktisk råd og Barentsrådet har observatørstatus hos hverandre. Både i Arktisk råd og i Barentsrådet ledes arbeidet av utenriksministrene. I motsetning til Arktisk råd er også andre fagministre involvert i Barentsrådets arbeid, og for eksempel har miljøvernministrene i regionen regelmessige møter. På det overordnede politiske plan samles ministrene i Barentsrådet en gang i året og i Arktisk råd annethvert år. Selv om det er forskjell i organisering er det en stor grad av overlapp i prioriterte politiske tema og geografiske arbeidsoppgaver.

Flere av de større prosjektene som gjennomføres under Arktisk råd finansieres gjennom ulike fagdepartement, og det har vært ytret ønske om at fagministrene burde involveres mer aktivt i rådet. Det kan imidlertid synes lite hensiktsmessig å involvere fagministrene i nok en organisasjon som behandler til dels samme tema og geografiske område. Et tettere samarbeid mellom de to rådene kunne derimot bidra til en effektivisering, ikke bare i forhold til overordnet politisk koordinering, men også i forhold til regional forvaltning og prosjektgjennomføring. I en samordning mellom Arktisk råd og Barentsrådet burde man kunne legge til rette for bl.a. koordinerte ministermøter. Trolig ville det da være tilstrekkelig å holde møtene annethvert år slik at det totale antall ministermøter blir redusert. Dette vil kunne føre til klarere og bedre koordinerte politiske utspill. En slik samordning vil også kunne redusere sentraladministrasjonens ressursbruk på nordområdene og effektivisere prosjektgjennomføring.

Det tredje rådet på ministernivå som omfatter nordområdene er Nordisk Ministerråd, og i dag har de både et arktisk program, men også økonomiske ressurser til bruk på prosjekter i de nordlige nærområdene. Det fjerde rådet som berører deler av nordområdene er Østersjørådet. Nordisk Ministerråd vil i fremtiden fortsatt kunne spille en rolle for samordning av nordiske standpunkter og felles ressursbruk, mens Østersjørådet trolig vil ha en heller minimal betydning. En bedre samordning mellom Nordisk Ministerråd, Barentsrådet og Arktisk råd er derfor ønskelig ut fra ressursbruk på sentralt hold.

Det regionale arbeidet i Arktisk råd kan bli styrket ved et nærmere samarbeid med Regionrådet innen Barentssamarbeidet. Dette vil kunne bidra til å styrke folk-til-folk-relasjoner og den økonomiske og sosiale utviklingen i hele det sirkumpolare området. I Barentsregionen er det allerede et godt utviklet tett regionalt samarbeid, og det bør vurderes om et tilsvarende regionalt samarbeid kunne bli etablert andre steder, for eksempel i Beringhavområdet som er en region som har store likhetstrekk med Barentsregionen når det gjelder for eksempel næringsutvikling, urbefolkningspørsmål og helsespørsmål.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalgets flertall:

• For å oppnå en mer kosteffektiv administrering av nordområdene konsentreres norsk innsats om Arktisk råd og det bilaterale arbeidet med Russland. Samarbeidet i Barentsregionen bør i fremtiden i større grad fokusere på det regionale samarbeidet gjennom Regionrådet. På det politiske plan bør det foretas en samordning og rasjonalisering av innsatsen innen Arktisk råd og Barentsrådet. Samordning av nordiske standpunkter og felles ressursbruk for nordområdene bør fortsatt kunne håndteres av Nordisk Ministerråd.

Når det gjelder norsk satsning og samordning i forhold til internasjonale samarbeidsfora i nord vil medlemmene i utvalget Else Grete Broderstad, Ivan Kristoffersen, Knut Lægreid og Vigdis Stordahl bemerke:

I motsetning til flertallet, mener Broderstad, Kristoffersen, Lægreid og Stordahl at Barentsregionsamarbeidet må videreutvikles som en av tre hovedsatsninger i norsk nordområdepolitikk. Hovedsatsningene i norsk nordområdepolitikk vil da utgjøre Barentsregionsamarbeidet, Arktisk råd og en bilateral norsk-russisk avtale. På denne måten vil man fortsatt sikre et regionalt nærområdefokus i tillegg til en bilateral norsk-russisk og sirkumpolar satsning. Broderstad, Kristoffersen, Lægreid og Stordahl stiller seg derfor bak forslaget om at det etableres en Barentshavavtale av bilateral karakter som omfatter saksområder av særlig interesse for Norge og Russland, jf. pkt 5.1.4. og forslaget om å styrke Arktisk råd gjennom en sterkere institusjonalisering av samarbeidet, jf. 5.1.3. I denne sammenheng må man også se på hvordan Arktisk råd- og Barentsregionsamarbeidet kan utfylle hverandre.

Samtidig viser Broderstad, Kristoffersen, Lægreid og Stordahl til gode erfaringer fra Barentsregionsamarbeidet der mange aktører har gått sammen i komplekse allianser og nettverk. Det er viktig å videreutvikle disse synergieffektene der tradisjonell innenriks-, regional- og utenrikspolitikk gjensidig styrker hverandre. En kritikk mot samarbeidet har vært rettet mot manglende suksess innen næringsutvikling i regionen. En slik vurdering må imidlertid ses i sammenheng med manglende rammebetingelser for etablering av næringsvirksomhet og store omveltninger i Russland, og det faktum at 10 år i et slikt samarbeid utgjør en kort tidsperiode. Barentsregionsamarbeidet må derfor utvikles videre som et fortrinn i det samarbeidet om næringsliv som nå kommer med en russisk økonomi i utvikling.

Gjennom Barentsregionsamarbeidet har de nordnorske fylkeskommunene utviklet direkte kontakter med regionene i de nordlige nærområdene. Slik er det gitt et større formelt og reelt handlingsrom og ansvar for det regionale nivå. Dette må videre ses i sammenheng med den oppslutning og legitimitet som fins i de nordnorske fylkeskommunene om Barentsregionen. En eventuell fremtidig regional reorganisering av fylkeskommunene vil uansett måtte ta høyde for et økende samarbeid mellom regioner på tvers av landegrensene. En erkjennelse av at det er nødvendig å stimulere og styrke et slikt samarbeid kommer bl.a. til uttrykk i Regjeringens europapolitiske plattform og oppfølgingen av denne om samarbeid og nettverksbygging med regionale og lokale myndigheter i regioner i Europa, jf. pkt 3.9.5.1.

Den todelte organisasjonsstrukturen med Barentsrådet og Regionrådet utgjør et dynamisk element og et potensial i samarbeidet. En videreutvikling av samhandlingen mellom det nasjonale og regionale nivå vil slik være et viktig bidrag til å supplere nasjonale satsningsområder.

En tredje dimensjon ved siden av den regionale og sentrale er urfolkssamarbeidet i Barentsregionen. For samene som ett folk i fire land, sammen med nenetserne og vepserne, har samarbeidet i Barentsregionen betydd mye for «urfolk til urfolksamarbeid.» Det vil derfor være en særlig utfordring for myndighetene på sentralt og regionalt nivå og for urfolk selv å styrke Barentsregionsamarbeidet med sikte på en likeverdig urfolksinnflytelse og deltakelse.

På bakgrunn av dette anbefaler Broderstad, Kristoffersen, Lægreid og Stordahl

• å styrke og videreutvikle Barentsregionsamarbeidet som en av tre hovedsatsninger i norsk nordområdepolitikk.

5.1.3 Styrking av det allarktiske perspektivet

De arktiske randstatene har i stor grad de samme mulighetene og utfordringene i nord og de overordnede problemstillingene knyttet til energi, kultur og miljø er spørsmål med en sirkumpolar dimensjon. Utvalget tror derfor at det er viktig å fokusere på det allarktiske perspektivet. Dette mener utvalget best kan gjøres ved å styrke rollen til Arktisk råd (jf. også diskusjonen i 5.1.2 ang. samordning av arbeidet i de internasjonale organisasjonene). Ved å bygge videre først og fremst på én overordnet politisk prosess effektiviseres og synliggjøres den politiske innsatsen.

Ett av problemene Arktisk råd står overfor i dag er at det mangler et permanent sekretariat til å koordinere og administrere en stadig økende saksmengde. USAs skepsis til bindende multinasjonale avtaler og finansiering er også med på å bremse en videre utvikling av arbeidet.

I dag innehar Island lederansvaret i Arktisk råd, mens Russland overtar fra oktober 2004. Deretter vil lederansvaret forbli i Norden i seks år (Sverige, Danmark og Norge), noe som vil kunne åpne for interessante muligheter både politisk og administrativt. Norge har ledet oppbygging og drift av to viktige prosesser i Arktisk råd (AMAP og ACAP). Norge burde benytte anledningen til å styrke den all-arktiske satsingen og sikre at Arktisk råd blir en arena for utforming av ny slagkraftig politikk.

Det må settes inn ressurser på å skape enighet om en slik tilnærming, selv om for eksempel etablering av permanent sekretariat vil kunne være vanskelig å gjennomføre siden det krever tilslutning fra alle involverte parter.

En annen svakhet ved Arktisk råd i dag er at samarbeidet i stor grad foregår på høyt nivå (minister og embetsmannsnivå) og i mindre utstrekning involverer regioner og lokale instanser. Barentssamarbeidet er et godt eksempel på at regionalt samarbeid og folk-til-folk-samarbeid gir positive resultater. Utvalget mener derfor at det interregionale samarbeidet og folk-til-folk-samarbeidet må styrkes innenfor rammen av Arktisk råd. Det vil bety at antall saksområder i samarbeidet økes, særlig innenfor miljø, forskning og urfolksspørsmål.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Norge bør arbeide for å styrke Arktisk råd gjennom at det får et fast sekretariat og et utvidet mandat.

5.1.4 Legge til rette for bilateralt Barentshavsamarbeid

5.1.4.1 En bilateral Barentshavavtale

Norge og Russland har store felles interesser i Barentshavområdet. Geografisk sett skiller de to landene, som begge har kyst mot Barentshavet, seg vesentlig fra Sverige og Finland som er uten kystlinje i nord. Det er nettopp i disse havområdene og de tilliggende landområdene at de to landene synes å møte sine største muligheter og utfordringer. Dette gjelder bl.a. i forhold til petroleumsvirksomhet, forvaltning av levende marine ressurser og skipstransport.

Norge og Russland er de to største petroleumseksportørene utenfor OPEC, og begge landene står utenfor EU. Norge er stor eksportør av fisk til EU, regulert gjennom EØS-avtalen. Andre land har interesse i å få tilgang til de ressursene som Norge og Russland forvalter i nord. Fra russisk side er det uttrykt ønske om et tettere samarbeid med Norge bl.a. på grunn av Norges tilknytning til europeiske og amerikanske markeder. Et tettere samarbeid mellom Norge og Russland om utnyttelse og eksport av fisk, olje og gass i nord åpner for interessante muligheter.

På denne bakgrunn mener utvalget at det vil være strategisk klokt av Norge å tenke bilateralt samarbeid med Russland i den overordnede politiske innsatsen i Norges nære nordområder. Utvalget tror Norge og Russland kan gå langt i samhandling så lenge det ikke går over i felles håndhevelse i hverandres territorier. Det er en selvsagt forutsetning at alle fellestiltak med Russland innenfor et slikt bilateralt samarbeid må ha gjensidig nytte (vinn-vinn) for begge parter som grunnleggende premiss for iverksetting og gjennomføring.

Utvalget mener at det vil være hensiktsmessig å utvikle en forpliktende bilateral og helhetlig avtale for all virksomhet i Barentshavområdet med det formål å sikre både næringsutvikling og miljø. En slik avtale bør inkludere felles kvalitetsmål og minimumsstandarder for all virksomhet i området og felles indikatorer for miljøstatus. Ved å legge tunge ressurser inn i avtalen vil landene i fellesskap kunne ta tak i de store utfordringene knyttet til Barentshavet.

Samarbeidet innen en slik «Barentshavavtale» må bygge på det eksisterende bilaterale samarbeidet innenfor fiskeriforvaltning, sjøsikkerhet og miljø. De siste ti årene har det blitt utviklet gode samarbeidsrelasjoner med Russland både på nasjonalt og regionalt nivå gjennom Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen, AMEC-samarbeidet og Barentssamarbeidet. Disse opparbeidede samarbeidsrelasjonene danner et godt utgangspunkt for et videre bilateralt samarbeid i Barentshavområdet. Det bør, innenfor rammen av Barentshavavtalen, være et permanent, operativt miljøforum for Barentshavet, basert på samarbeid mellom norske og russiske myndigheter, institusjoner og interesseorganisasjoner.

Dersom Russland og Norge skulle finne det aktuelt, kan andre land som har aktivitet i området senere inviteres til å delta i avtalen. På sikt bør man også kunne vurdere om en slik avtale kunne utvides til å bli en internasjonal avtale for hele Polhavet, med blant annet alle de arktiske landene som aktører.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• I sin politiske innsats i de nære nordområder bør Norge ta initiativ overfor Russland til å utvikle en forpliktende bilateral «Barentshavavtale».

5.1.4.2 Avklaring av grenselinjen i Barentshavet

Et bredere samarbeid mellom Norge og Russland vil få vesentlig bedre spillerom ved at spørsmålet om grenselinjen i Barentshavet blir avklart. Diskusjon av denne problemstillingen er utenfor utvalgets mandat.

Det er likevel utvalgets mening at en avklaring i forhold til grenselinjen er det viktigste enkeltstående politiske tiltaket som må til for å sikre utvikling av et godt, forpliktende samarbeid med Russland i Barentshavet.

Sterke signaler fra russisk side viser samme oppfatning.

5.1.5 Regionalisering av utenrikspolitikken

Den regionale innsatsen betyr spesielt mye for utviklingen av samarbeidet mellom Norge og Russland, men også i forhold til det øvrige samarbeid innen Barentsregionen og i forhold til våre andre naboer i nord. Den overordnede politiske innsatsen styrkes gjennom et tilsvarende engasjement på regionalt nivå, og regionale krefter driver den nasjonale politiske prosessen videre ved å legge til rette for konkrete tiltak. Utvalget vil i denne sammenheng spesielt peke på det arbeidet som gjøres i de tre nordligste fylkeskommunene og deres engasjement i internasjonalt kultursamarbeid, næringssamarbeid og kommunikasjonssamarbeid, og som utgjør en viktig del av den helhetlige nasjonale nordområdepolitikken.

Utvalget mener at det fortsatt må legges til rette for regional innflytelse i nordområdepolitikken, blant annet ved at det regionale politiske og administrative nivå styrkes gjennom økte bevilgninger og en mer aktiv rolle i policyutforminger. Det må sikres at den nasjonale og regionale innsatsen er samstemt. Den regionale innsatsen er særlig viktig for å utvikle et godt folk-til-folk samarbeid.

5.1.6 Urfolksrettigheter høyere på den utenrikspolitiske dagsordenen

Utvalget mener det må være en overordnet målsetning at urfolksdimensjonen og urfolksrettigheter blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte i nordområdepolitikken og foreslår derfor at norsk utenrikspolitikk også skal innebære at:

Norge skal arbeide aktivt for å sikre urfolk i nordområdene reell deltakelse i alle beslutningsprosesser som bidrar til vern og utvikling av urfolkenes historie, kultur, næring og samfunn.

5.1.6.1 Urfolk som selvstendige politiske aktører

Situasjonen for urfolkene i nordområdene og de politiske og administrative løsningene som er etablert, varierer vesentlig fra stat til stat. Utvalget vil understreke urfolks rolle som selvstendige politiske aktører. Urfolks deltakelse på alle nivå må slås fast, og urfolks evne til å påvirke må sikres og styrkes. For Norge er det en klar sammenheng mellom internasjonalt menneskerettighetsarbeid, aktiv nordområdepolitikk med et urfolksperspektiv og vår rolle som troverdig aktør på det urfolkspolitiske området også på hjemmebane. Det må derfor være et mål at Norge er ledende i arbeidet med å skape standarder og politikk for å sikre prinsippene om at alle rettighetshavere har krav på å delta i utviklingen av prosjekter som berører deres områder med henvisning til prinsippet om «free, prior and informed consent».

Det er en særlig utfordring for både norske myndigheter på sentralt og regionalt nivå og for samene selv å styrke urfolksinnflytelsen i Barentsregionsamarbeidet. Samene har selv ytret ønske om representasjon i Barentsrådet. Men deltakelse er ikke tilstrekkelig hvis man forhindres i å spille en sentral rolle på grunn av manglende ressurser.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Urfolk må sikres økonomiske ressurser til å kunne delta i internasjonale beslutningsprosesser og samarbeidsorganer knyttet til nordområdene.

5.1.6.2 Internasjonalt samarbeid mellom urfolk

En aktiv urfolksdeltakelse innebærer å videreutvikle eksisterende samarbeid mellom institusjoner og organisasjoner, nasjonalt og internasjonalt, som arbeider med urfolksspørsmål. Sametingets internasjonale urfolksarbeid representerer et potensial i denne sammenheng og bør styrkes.

Utvalget mener at forholdene bør legges til rette for at samene selv skal kunne styrke sitt samarbeid og sin identitet som ett folk, uavhengig av statsgrensene. Siden den største delen av den samiske befolkningen bor i Norge, ligger det et særlig ansvar hos norske myndigheter, og også Sametinget i Norge bør være ledende i dette internasjonale arbeidet. Utvalget har merket seg det pågående arbeidet med en nordisk samekonvensjon, og understreker viktigheten av dette arbeidet.

Urfolk i Russland står overfor store utfordringer når det gjelder rettigheter, økonomisk utvikling, administrative og politiske løsninger. Urfolksdimensjonen må ivaretas innenfor økt russisk-norsk bilateralt samarbeid, og innenfor det multilaterale samarbeidet i Barentsregionen, ved at Norge bidrar med økonomisk og annen hjelp, samt å sikre at norsk-finansierte tiltak i Russland som berører urfolksinteresser er i tråd med norsk urfolkspolitikk. Det må videre legges til rette for urfolk-til-urfolksamarbeid i det bilaterale samarbeidet mellom de to landene og innenfor det internasjonale samarbeidet i Barentsregionen og det sirkumpolare Arktis. Dette kan for eksempel innebære utvekslingsprogram for å øke kompetansen om urfolks situasjon og rettigheter, både blant urfolk selv, men også blant myndigheter og næringslivsaktører. Særlig viktig vil det være å styrke kvinneinitierte tiltak innen næring og organisasjonsarbeid.

5.1.7 Søkelys på nordområdene gjennom politisk organisering

I utredningens kapittel 3 ble mangelen på en koordinert norsk nordområdepolitikk diskutert. Med unntak av sikkerhetspolitikk og jurisdiksjonsspørsmål har utfordringene i nordområdene gjerne hatt lav politisk oppmerksomhet på regjerings- og parlamentsnivå.

Gitt viktigheten av disse spørsmålene for Norge er det avgjørende å sikre kontinuerlig politisk deltakelse i utformingen og utøvelsen av norsk nordområdepolitikk. Dette krever tiltak på tre nivåer:

• Styrking av den politiske medvirkningen i utformingen av en helhetlig nordområdepolitikk

• Iverksetting av administrative tiltak for å bedre koordineringen mellom departementene

• Iverksetting av administrative tiltak for å bedre koordineringen innad i departementene.

5.1.7.1 Styrking av den politiske medvirkningen i politikkutformingen

For å følge opp politiske prioriteringer, og for å ta et samlet grep om utfordringene og mulighetene i nordområdene, må det sikres permanent politisk oppmerksomhet mot disse områdene. Dette kan gjøres gjennom politisk organisering. Det er for eksempel presedens for å etablere nye statsrådstillinger etter behov: Per Kleppe, Terje Rød Larsen og Bendik Rugaas ble planleggingsministre, og Jens Evensen statsråd for havrettsforhandlingene (uten departement). Ved å opprette en stilling for en statsråd for nordområdene ville det valgte politiske fokuset bli klart synliggjort. En statsråd knyttet til statsministerens kontor, og som har statsministerens oppmerksomhet, vil sannsynligvis ha størst autoritet i forhold til sektordepartementene selv om saksområdet utvilsomt faglig hører hjemme i UD. Dette kan redusere problemstillinger knyttet til overlappende saksområder innenfor ett departement.

Utvalget ser imidlertid at det kan reises flere innvendinger mot å opprette en statsrådstilling for nordområdene. Et alternativ er derfor å etablere en stilling som statssekretær for nordområdene i Utenriksdepartementet. En statssekretær er selvsagt mindre synlig og har mindre gjennomslag i det politiske bildet enn en statsråd, men vil allikevel medføre økt politiske oppmerksomhet. Utvalget har diskutert alternative plasseringer, men mener ikke en slik stilling skal legges til et sektordepartement. Det er mulig at autoriteten kunne bli størst dersom stillingen ble knyttet til statsministerens kontor, men det kan også argumenteres med at i Utenriksdepartementet vil statsekretæren ha en større tilgang på ressurser.

Et regjeringens nordområdeutvalg med koordinering av relevante saker på ministernivå vil også bidra til å øke den politiske oppmerksomheten omkring nordområdeproblematikken og sikre bedre politisk koordinering mellom sektorinteressene.

Alle disse forslagene er mulige løsninger som vil bidra til å øke Norges politiske fokus på nordområdene, og utvalget mener at for å oppnå dette må det velges blant disse alternativene, enkeltvis eller i kombinasjon.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Det er nødvendig med en formalisert styrket politisk styring for å sikre overordnet nasjonal politikkutforming og -iverksetting for nordområdene.

5.1.7.2 Koordinering mellom departementene

Utvalget har diskutert spørsmålet om å opprette et nordområdedepartement (eller polardepartement med ansvar også for Antarktissaker), eller et nordområdedirektorat. Gitt at det er tunge sektorinteresser i nordområdene (fiskeri, petroleum, miljø, forsvar mm.), har utvalget konkludert at dette ikke er hensiktsmessig. Departementsstrukturen er best egnet til sektoransvar, og koordineringsoppgaven løses sannsynligvis ikke ved å opprette et eget departement. Det å opprette et direktorat vil ikke fremme og befeste den politiske oppmerksomheten omkring nordområdesakene, men tvert i mot flytte den byråkratiske hovedtyngden til den ytre etat, og gi større avstand til politikerne.

Utvalget registrer imidlertid et betydelig koordineringsbehov. Saker vedrørende nordområdene blir som regel behandlet sektorvis i forskjellige departementer, og ofte mangler en strategisk interdepartemental koordinering. Det eksisterer et interdepartementalt polarutvalg hvor forvaltningen møter jevnlig, og statssekretærene i berørte departementer møter to ganger i året. Svakheten med dette utvalget er delvis sammensetningen, delvis at det stort sett behandler en begrenset del av polarområdene, nemlig Svalbard. De spørsmålene utvalget har tatt opp er så viktige at det er påkrevet å ha både det sirkumpolare perspektivet, og særlig oppmerksomhet mot Barentsregionen. Utvalget mener at det interdepartementale polarutvalgets mandat må utvides, eller det må opprettes et særskilt interdepartementalt utvalg for nordområdene. Utvalget ledes av politisk ansvarlig for nordområdepolitikken.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Det opprettes et interdepartementalt nordområdeutvalg med representasjon på ekspedisjonssjefnivå.

5.1.7.3 Koordinering innad i departementene

Siden sektoriseringen av nordområdepolitikken ikke bare gjelder mellom departementene, men også gjør seg gjeldende i de enkelte departementene, synes det påkrevet med en opprydding i selve departementsstrukturen, ikke minst i Utenriksdepartementet som har koordinerende hovedansvar for norsk nordområdepolitikk. I UD behandles nordområdesaker i ulike avdelinger og av ulike statssekretærer. For eksempel er det forskjellige personer som leder forvaltningens arbeid med henholdsvis Arktis råd (Polarrådgiver) og Barentssamarbeidet (Barentsrådgiver). Polarrådgiver sitter i Avdeling for handelspolitikk, ressurser og miljø sammen med hvalfangstkommisjonæren, mens Barentsrådgiveren siter i Avdeling for sikkerhetspolitikk og bilaterale forbindelser med USA, Canada, Russland og SUS-land. For øvrig håndteres EUs Nordlige dimensjon i Europaavdelingen, det bilaterale forholdet til Russland og Barentssamarbeidet og atomhandlingsplanen i to forskjellige deler av Sikkerhetspolitisk avdeling, mens avgrensningsspørsmålet håndteres i Rettsavdelingen. På 1970-tallet da presset mot Norge både på Svalbard og i Barentshavet var stort, hadde UD en Nordområdegruppe som bestod av representanter fra alle berørte avdelinger. Dette ga muligheter for gjennomtenkt politikkoppfølging. Det er også verd å merke seg at i Finland, Russland og Sverige er det én og samme person som har ansvaret for forvaltningens arbeid med Arktisk råd og Barentssamarbeidet.

Organiseringen i mange avdelinger har selvsagt sine begrunnelser, men for å få til en kraftfull nordområdepolitikk er det nødvendig med strammere indre koordinering i UD. Det er derfor tilrådelig at UD ser på sin egen organisasjonsstruktur, og tilsvarende kan det være behov for en gjennomgang i andre departementer.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Utenriksdepartementet, og evtentuelt andre departementer, reorganiserer og samler sitt arbeid med nordområdesaker i én administrativ enhet, med sikte på bedre koordinering og synliggjøring av arbeidet.

5.2 Næringsliv – en forutsetning for en levende region

5.2.1 Veivalg for å få til økonomisk utvikling

På lang sikt er et livskraftig næringsliv med basis i regionene det eneste grunnlaget for et levende samfunn i nord. Et godt økonomisk grunnlag gir rom for dynamisk og kreativ utvikling innen og mellom landene i regionen. Grunnlaget for næringslivsutvikling i nord er i høy grad tilstede i form av rike natur- og kunnskapsressurser. Næringslivet er avhengig av rammevilkår som gir lønnsomhet og forutsigbarhet, og som vist foran er det nå alvorlige omstillingsproblemer i regionen på grunn av kraftige endringer i regionale, nasjonale og internasjonale rammevilkår. I kapittel 3 ble det gitt en relativt pessimistisk statusrapport for næringslivet i nord, men samtidig er det også registrert positive trekk. Her er det forskjeller i forventinger fra nordlige Sverige som har gjennomgått en sterk fraflytting, til kyststripen av Barentsregionen, som nå forventer oppsving. Ifølge Sparebank1 Nord-Norges siste konjunkturbarometer (06.11.03) skjer det nå en «opptur i nord». Lavere rente og kronekurs, Snøhvitutbyggingen, potensialet i reiselivsnæringen, muligheten for nye arter i oppdrett og handelsutviklingen med Russland er noen faktorer som gir grunnlag for optimisme. Uansett må økonomisk utvikling være et fundament for å sikre bosetting og levekår i området, både for Norge og for nordområdene som helhet. En klar og uttalt nasjonal næringspolitikk for nordområdene er nødvendig for å gi norsk næringsliv og norske myndigheter et tilstrekkelig utgangspunkt for å gå inn i samarbeid med næringslivsaktører og myndigheter i andre nordområdestater.

Ut fra det foregående mener utvalget at følgende overordnede mål bør legges til grunn for den utenrikspolitiske tilnærmingen til næringslivsinteressene i nordområdene:

Norge skal, gjennom en aktiv nasjonal og internasjonal politikk, legge til rette for et mangfold av næringsvirksomhet i nordområdene. Næringsvirksomhet basert på fornybare ressurser i videste forstand, fra kultur og natur til fornybar energi, må ha høy prioritet. Det må satses aktivt på kunnskaps- og teknologiutvikling, utvikling av reiseliv og andre tertiærnæringer.

5.2.2 Fiskeri og havbruk

Norsk fiskerinæring har vært grunnlag for bosetting og distriktspolitikk, og vært et viktig bidrag til norsk nordområdepolitikk også i et internasjonalt perspektiv. I så måte har næringen løst store oppgaver for det norske samfunn. Næringen preges nå av bl.a. utfordringer knyttet til overfiske og kontroll av fiske, samt mer eller mindre kontrollerte strukturendringer. Spørsmålet er om sysselsettingen i fiskerinæringen fortsatt vil gå ned de nærmeste årene og dermed svekke grunnlaget for bosettingen i kystdistriktene ytterligere. De erfaringer som er gjort med regionalisering av fiskekvoter i andre kyststater, bør i denne sammenheng vurderes i arbeidet med finne mulige virkemidler for å styrke bosetting og sysselsetting i kystdistriktene.

Utvalget legger til grunn at fiskerinæringen må fortsatt utvikles både som eksportnæring og som et lønnsomt bidrag til næringsliv og bosetting på kysten. Norge vil gjennom internasjonalt samarbeid utvikle strenge forvaltningsregimer for fiskebestandene i nord og vil stille høye kvalitetskrav og sikre gode kontrollrutiner som gir varig tilgang på kvalitetsfisk fra nordområdene.

En rekke tiltak innenfor norsk fiskeriforvaltning faller utenfor utvalgets mandat. Utvalget noterer seg likevel at en tilpasning av kapasiteten i flåte, industri og kapitalinnsats kan lette presset på fiskeressursene i nordområdene og at leveringsplikt til landbasert fiskeindustri kan bidra til økt lønnsomhet for næringen i lokalsamfunn.

I det utenrikspolitiske perspektivet vil utvalget trekke frem fire områder det er spesielt viktig å rette oppmerksomhet mot. For det første må fiskebestandene i Barentshavet fortsatt forvaltes i samarbeid med Russland, i tråd med prinsipper om helhetlig forvaltning. Fiskerivirksomhet må derfor inngå som et element i den bilaterale Barentshavavtalen (se 5.1.4). Det er viktig å fortsette og videreutvikle samarbeidet i Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon for å sikre en økologisk bærekraftig og økonomisk levedyktig fiskerinæring. Det skrittet kommisjonen tok i 2003 da den fastsatte en ny og mer langsiktig, føre-var-basert beslutningsregel for kvotene for torsk og hyse, mener utvalget var svært viktig. Slike flerårige forvaltningsstrategier, basert på anbefalinger fra det internasjonale havforskningsrådet ICES, burde også tas i bruk for andre arter. Det er vesentlig i denne sammenheng å sikre at flåtekapasiteten i Barentshavet tilpasses bestandsstørrelser og den langsiktige forvaltningsstrategien.

For det andre så må Norge og Island finne frem til en langsiktig avtale om fiske som unngår fremtidige konflikter innenfor rammen av en bærekraftig forvaltningsplan.

Det tredje fiskeripolitiske området som bør trekkes frem i det utenrikspolitiske perspektivet er verdipotensialet som ligger i ren, sunn mat fra bærekraftige fiskerier. En miljø- og forvaltningspolitikk innenfor det bilaterale Barentshavsamarbeidet med Russland som kan bidra til å sikre rent hav og ivareta fiskeressursenes omdømme som rene, sunne og godt forvaltet, vil være uvurderlig i markedsføringssammenheng. Kvalitetsmerking og dokumentasjon er viktige virkemidler her. Fiskeindustrien bør derfor vurdere innføring av et regelverk for merking av sjømat, slik det allerede finnes for merking av matprodukter, landbruksprodukter, m.m.

Til sist vil utvalget vise til den positive utviklingen i russisk økonomi som kan gjøre Russland til et viktig marked for norsk fisk. I denne sammenheng kan et viktig virkemiddel være å støtte de samarbeidsinitiativ som planlegges og er iverksatt mellom norsk og russisk fiskerinæring, blant annet gjennom krysseierskap i bedriftene. Økt samarbeid mellom norsk og russisk fiskerinæring både når det gjelder investeringer i bedrifter og i utnyttelse av fiskeråstoff fra nærmiljøet, vil øke tilliten mellom partene i samarbeidet.

Utvalget mener at det er et stort potensial for å videreutvikle oppdrettsnæringen i nordområdene. En slik utvikling krever imidlertid reguleringer som sikrer at miljøhensyn ivaretas, både for å sikre at oppdrettsnæringen ikke utgjør noen trussel mot miljøet i nordområdene i Norge eller i nabolandene, og ut fra markedshensyn. For å sikre næringens levedyktighet bør fokus rettes mot kvalitet og høye miljøstandarder.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Stimulere til norsk-russisk krysseierskap i fiskerinæringen, blant annet ved å yte bistand til etablering av moderne mottaks- og foredlingsanlegg på russisk side gjennom for eksempel kommersielle finansierings- og låneordninger.

• Støtte kommersielle samarbeidsprosjekter mellom norske og russiske aktører innen oppdrett.

• Etablere et kompetanseprogram for oppdrett mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland.

5.2.3 Samarbeid innenfor landbruksnæringen

Landbruksnæringen er ikke en stor næring i nordområdene, men er likevel viktig element for å opprettholde bosetting. På grunn av de relativt ekstreme klimaforholdene skjer det mye interessant forskning og produktutvikling tilpasset området i flere av de arktiske randstatene. Sirkumpolart samarbeid kan derfor være interessant. Imidlertid kan ikke kunnskap, metoder og produkter som utvikles ett sted nødvendigvis alltid brukes et annet sted, da for eksempel de klimatiske forholdene er svært forskjellige i de ulike delene av nordområdene. For Norge er det mest naturlig å samarbeide med de nærmeste naboene i nord, Sverige, Finland og Russland. I denne sammenheng bør Norge aktivt støtte og bidra i det nettverksbaserte samarbeidet Agro-Forum Barents. Det vil også være vesentlig å styrke og utvikle studiet «Arktisk natur- og landbruk» ved Universitetet i Tromsø som et tilbud til hele nordområdet, blant annet gjennom samarbeid med University of Alaska Fairbanks, som er blant de ledende på dette området.

Målet for landbrukssamarbeidet med Russland bør i første rekke være å bidra til heving av kvalitet og kvantitet på matvareproduksjonen i Nordvest-Russland, og på denne måten bidra til bærekraftig vekst. Norge bør aktivt støtte praktisk prosjektsamarbeid for å oppnå denne målsettingen. Dialogen med føderale og regionale myndigheter i Russland bør forsterkes, og regionale myndigheter og organisasjoner innenfor landbrukssektoren i Nord-Norge bør bidra til å trekke Russland med i internasjonalt landbrukspolitisk samarbeid. Utvalget har i denne sammenheng merket seg at det nå er signalisert interesse fra høyt politisk nivå i Russland om å videreutvikle samarbeidet på landbruksområdet.

En sentral oppgave fremover vil være å bistå norske aktører som vil etablere samarbeid med russiske partnere. I det konkrete prosjektsamarbeidet bør det fortsatt legges vekt på forskning og utvikling innen planteproduksjon, opplæring og rådgiving for landbruksfaglig personell, samt prosjekter for bærekraftig skogforvaltning og reindrift. Innenfor dette området vil det være særlig viktig å bygge videre på erfaringer fra de siste 8–10 årene med slikt samarbeid, dvs. oppformering og tilgjengelighet av såfrø av klimatilpassede sorter, produksjon og omsetning av sykdomsfrie settepoteter, samt utveksling av sortsmateriale av korn, gras, kløver, poteter og bær m.m. På noen områder som plantesorter, genetisk materiale av husdyr, maskiner og redskaper og visse meierivarer, bør det nå også kunne foreligge muligheter for kommersiell handel og eksport fra Norge til Russland.

5.2.4 En reindrift som sikrer kultur, økonomi og miljø

Reindriftsnæringen står overfor store utfordringer, men også positive muligheter. Noen av disse utfordringene er felles for det sirkumpolare området, mens det på andre områder er betydelige regionale forskjeller. Reindriftsnæringen har stor betydning for opprettholdelse og utvikling av levende urfolkssamfunn – slik som det samiske – økonomisk, sosialt og kulturelt. Stabil sysselsetting og klare rammebetingelser for den enkelte reindriftsutøver gjør at næringen kan stå frem som en sentral bærer av kultur. Et samarbeid på tvers av landegrensene vil gi reindriften et bedre økologisk og økonomisk grunnlag, og styrke reindriftens etablerte rettigheter, som landene i det sirkumpolare området er forpliktet til å ivareta. Utvalget legger til grunn at

Norge skal bidra til å bevare og videreutvikle en bærekraftig reindrift i nord – som næring og kulturbærer på tvers av landegrensene.

Utvalget er kjent med at arbeidet med ny reinbeitekonvensjon og nordisk samekonvensjon har høy prioritet, og understreker viktigheten av dette arbeidet. Utvalget har forventninger til det pågående arbeidet og tror det vil gi bedre muligheter for samspill/samarbeid på tvers av grensene og på denne måten bidra til å styrke samene som urfolksgruppe i hele området.

I svært mange områder er det fare for at reinnomadismen forsvinner som følge av ytre påvirkninger i nordområdene og økt globalisering hvis ikke tiltak settes inn. Den tradisjonelle kunnskapen reindriftsnæringen har opparbeidet seg gjennom mange hundre år, har hittil vært lite brukt i naturforvaltningen i nordområdene, utover internt i selve reindriftssamfunnet, noe som har ført til at denne unike kompetansen er på vei til å gå tapt. En endring av politikken nasjonalt og internasjonalt vil kunne føre til økt utnyttelse av kunnskapen i forvaltningen av natur, miljø og i selve næringen i fremtiden.

Norge må bidra til at reindriftsnæringen blir økonomisk og økologisk bærekraftig, og slik danner grunnlag for at urfolks kultur bevares og videreutvikles. St.meld nr. 28 (1991–92) En bærekraftig reindrift og Stortingets behandling av denne har dannet grunnlaget for reindriftspolitikken i Norge. Med de raske endringer som samfunnet står overfor, kan det være nødvendig å foreta en ny gjennomgang av situasjonen i reindriftsnæringen, også i Norge.

I arbeidet med å oppnå en bedre balanse mellom næringens ressursgrunnlag og det antall mennesker som skal ha inntekts- og sysselsettingsgrunnlag i næringen, er det viktig å stimulere til større verdiskapning hos den enkelte reineier. Utgangspunktet for nyskapning i reindriftsnæringen har stor betydning for opprettholdelse og utvikling av levende samiske samfunn, økonomisk, sosialt og kulturelt. I fremtiden bør verdiskaping vektlegges. Investering i småskala, privateide, lokale bedrifter og solid satsing på markedsarbeid er en forutsetning for stabil sysselsetning i reindriften. Det er viktig at reindriften settes i stand til å selge sine produkter til riktig pris som et ledd i et verdiskapningsperspektiv der lokalt eierskap står i fokus.

En stor utfordring for reindriften i hele det sirkumpolare området er å klare å utnytte tradisjonskunnskapen som basis for en positiv utvikling. Dette innebærer at både næringen selv, forvaltningen og de som gjennom forskningsresultater legger grunnlag for en positiv utvikling, er i stand til å koble akademisk kunnskap med den tradisjonskunnskap næringen besitter. Verdens reindriftsfolk, gjennom WRH, har over lengre tid fremmet et ønske om at det etableres et internasjonalt reindriftssenter for å ivareta disse behovene, og har støttet tanken om at et slikt senter legges til Kautokeino. Utvalget har også notert seg at ministermøtet i Arktisk råd i 2002 støttet etableringen av et slikt senter. Det er naturlig at Norge, som har den største samiske befolkningen og som står relativt sterkt med hensyn på urfolksspørsmål, tar initiativet til et slikt senter og på denne måten videreføre det arbeidet Norge har gjort for å bringe reindrift frem på den internasjonale arena. Det er naturlig å lokalisere senteret i Kautokeino for å dra nytten av det etablerte Kompetansesenter for urfolks rettigheter og de samiske utdannings-og forskningsmiljøene. Innenfor et slikt senter skal det arbeides for å fremme og synliggjøre fremtidig reindrift basert på tradisjonskunnskapen og felles verdigrunnlag. Senteret bør bidra til at reindriftsfolk i det sirkumpolare området har en felles plattform for kulturell og næringsmessig utvikling. Å legge til rette for utvekslingsprogram for reindriftsungdom bør ha prioritet innenfor en slik satsning.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Det bør etableres et internasjonalt fag- og formidlingssenter for sirkumpolare reindriftsfolk.

5.2.5 En petroleumssektor under utvikling

Som vist er det store petroleumsressurser i Barentshavet, særlig på russisk side. På norsk side har utbyggingen av Snøhvit allerede skapt mange nye arbeidsplasser, og industrien har forhåpninger til mange flere. Tempoet i utviklingen av ressursene under Barentshavet vil imidlertid avhenge av en rekke faktorer, som de funn som gjøres og de gitte rammevilkårene (inkl. gass- og oljeprisen). Spørsmålet om ytterligere petroleumsvirksomhet på norsk sektor i Barentshavet er for tiden til politisk vurdering i forbindelse med blant annet ULB-prosessen, en varslet Stortingsmelding om oljepolitikken og arbeidet med helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet. Utvalgets flertall ønsker ikke å foregripe utfallet av disse prosessene, men presenterer noen vurderinger av hensyn som må følges dersom man beslutter å åpne for slik virksomhet. Uansett utfall må tilnærmingen til utviklingen i Barentshavet være å ivareta hensyn til både næringer, miljø og samfunn for øvrig. De nære nordområdenes strategiske betydning i det globale energipolitiske bildet tilsier likevel at Norge bør engasjere seg i utformingen av næringen, inkludert de rammer den skal operere innenfor.

Det er viktig å fremholde at Barentshavet inneholder svært sårbare økosystemer som er basis for en rekke naturressursbaserte næringer i området. Dette kombinert med de fysiske forholdene i området, stiller industrien overfor store teknologiske og miljømessige utfordringer. For å ivareta alle interesser, utfordringer og muligheter har man fra norsk side valgt å iverksette en prosess for å utarbeide en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet. Forvaltningsplanen vil legge føringer for miljøkrav til næringsutvikling i området. Utvalget understreker viktigheten av prinsippet om helhetlig forvaltning, og at også petroleumsvirksomhet gjennomføres innenfor en slik ramme. Skal Norge ta mål av seg til å sette standarder for andre nasjoner og områder, må Norge være et foregangsland i denne sammenheng. Utvalget understreker at petroleumsvirksomhet må inngå som et element i den bilaterale Barentshavavtalen (se 5.1.4). Prinsippene om null skade, rent hav og sameksistens med andre næringer må være styrende og forpliktende for virksomhet i nordområdene.

På russisk side, der det er et betydelig urealisert potensiale, foregår det en internasjonalisering av industrien. Til nå har russisk petroleumsvirksomhet i nordområdene i stor grad vært landbasert. Den norske offshore-kompetansen, som er internasjonalt ledende når det gjelder miljø og sikkerhet til havs, og ofte eksempel på «beste praksis» i industrien, burde være interessant for russisk offshore-utvikling i Barentshavet. Fra norsk side må det være en målsetning å sikre høyest mulig miljøstandard på all petroleumsvirksomhet som foregår i områder som har betydning for de norske nordområdene.

Petroleumsvirksomhet i nord må brukes målbevisst til å styrke næringsliv, bosetting, kompetanse og kunnskapsutvikling i Nord-Norge, og til å fremme norsk kompetanse som grunnlag for samarbeid med næringsliv og myndigheter i Russland og andre stater som er aktive i området.

Utvalget konstaterer at petroleumsvirksomhet i nordområdene kan komme i konflikt med urfolks tradisjonelle næringsvirksomhet. Norge bør derfor ha en klar politikk som stiller krav om at petroleumsaktører, både offentlige myndigheter og næringen selv, tar hensyn til og respekterer urfolks interesser, i henhold til konsultasjonskravene i ILO-169.

På denne bakgrunn ser utvalget følgende scenario og mål:

Petroleumsvirksomhet kan gi grunnlag for en ny giv i nordområdene. Det forutsettes at virksomhet skjer innenfor rammen av høye miljøkrav, forutsigbare rammevilkår og sameksistens med andre næringer.

Industrien må selv gjøre sine veivalg når det gjelder innsats og investeringer i Barentshavet. Men det er også andre tiltak som er nødvendige for å sikre utvikling i tråd med nasjonale interesser. Selv om man fra norsk side har relevant kompetanse som burde kunne utnyttes på russisk side, så har det vist seg relativt vanskelig for norske selskaper å få innpass i virksomheten i de russiske nordområdene. Konkret oppfølging av Putin-Bondevik- erklæringen fra 2002 lar vente på seg. Utvalget påpeker behovet for at norske myndigheter deltar mer aktivt som døråpner og nettverkskaper for å gi norske bedrifter nødvendig drahjelp. Samarbeidet mellom Norge og Russland når det gjelder potensialet for utvikling av fornybare energikilder må også stimuleres til videre fremdrift.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Norge bør stimulere til at norske selskaper engasjerer seg i samarbeid med russiske selskaper på basis av sin høye offshore- og miljøkompetanse.

• Offentlige og private petroleumsaktører i urfolksområder må legge konsultasjonskravene i ILO-169 til grunn for sin virksomhet.

Tilleggsmerknad fra utvalgsmedlem Rasmus Hansson når det gjelder utvikling av petroleumsressursene i norsk Barentshav:

«Det er Hanssons mening at vurderingen av evt. petroleumsvirksomhet i nordområdene må baseres på den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet som er varslet gjennom St.meld. nr. 12 (2002–03) og som er planlagt ferdig i 2005. Som ledd i dette arbeidet må særlig verdifulle og sårbare områder beskyttes mot skadelig påvirkning fra petroleumsvirksomhet og annen virksomhet. Det bør utarbeides en «Samlet Plan» for miljøverdier i nordlige kyst- og havområder etter mønster av Samlet Plan for Vassdrag. Viktige, sårbare, sjeldne eller typiske områder og prosesser identifiseres, rangeres og beskrives. Tilstandsmål, tåleevne for påvirkning og krav til beskyttelse utarbeides.

Videre utvikling av næringsvirksomhet og bosetting i norske nordområder vil først og fremst avhenge av god forvaltning og bruk av levende ressurser i havet og på land. Et vel forvaltet, rikt økosystem som det Norge har tilgang på i Barentshavet rommer et svært stort og verdifullt potensiale for ny kunnskap, nye produkter og ny virksomhet. På lang sikt vil dette være en vesentlig større og mer varig verdi enn petroleumsressursene i området, og gi et bedre grunnlag for en «ny giv» enn petroleumsvirksomhet alene. Vurderingen av eventuell petroleumsvirksomhet og risikonivå i området må sees i lys av dette.

Det er også slik at evt. norsk petroleumsvirksomhet i norske nordområder ihht. beregninger utført i fm. ULB-utredningen totalt sett bare kan gi et begrenset tilskudd til antallet arbeidsplasser i landsdelen. Samtidig kan evt. skadevirkninger forårsaket av petroleumsvirksomhet i uheldige fall kunne koste arbeidsplasser.

Som påpekt andre steder i utredningen vil det for Norge være verdifullt i et utenrikspolitisk perspektiv å framstå som et foregangsland mht. å utvikle en god prosess for å ta vare på naturverdiene i Barentshavet. En slik forvaltningspraksis og kompetanse kan bli et viktig samarbeidsgrunnlag i fht. tunge aktører i området, og bli en viktig norsk eksportartikkel internasjonalt.»

Tilleggsmerknad fra utvalgsmedlemmene Tor Fjæran og Knut Lægreid når det gjelder utviklingen av petroleumsressursene i norsk Barentshav:

«Det er Fjæran og Lægreids mening at en utvikling av petroleumsressursene i norsk Barentshav vil kunne bidra til en betydelig og langsiktig næringsutvikling og bosetting i regionen. Et konkret eksempel er de langsiktige sysselsettingsmessige konsekvensene på vel 500 årsverk knyttet til Snøhvitutbyggingen. Feltet er planlagt å produsere i minst 25 år.

Det er derfor viktig at norske myndigheter i ULB-prosessen konkluderer med en gjenopptagelse av virksomheten i det sørlige Barentshav for å sikre en videre utvikling.

Det presiseres imidlertid at virksomheten skal drives med de høye miljøkrav som reflektert i ULB-dokumentet og at prinsippene om null skadelige utslipp, et rent hav og sameksistens med andre næringer (og urfolk der aktuelt) er en forutsetning.

Stortingsmeldingen om olje- og gassvirksomhet som er planlagt fremlagt Stortinget våren 2004 bør legge grunnlaget for en videre styrt åpning av virksomheten i nord. Myndighetene vil på denne måten skape en forutsigbarhet og rammevilkår for en lønnsom næring til beste for nasjonen og regionen.»

5.2.5.1 Kan gass, olje og miljø forenes?

Petroleumsvirksomhet står gjerne i kontrast til nasjonale og internasjonale miljømål. Utslipp fra både driftsfase og bruksfase teller med i klimagassregnskapet som også for Norges vedkommende allerede ligger langt fra forpliktelsene etter Kyotoprotokollen. Slik sett vil videre norsk oljevirkomhet i Barentshavet også bidra til å utløse tiltak rettet mot at Norge skal oppfylle sine Kyoto-forpliktelser. Dette er en overordnet problemstilling som ikke løses i nordområdene isolert, men som fra norsk side må håndteres i et samlet nasjonalt perspektiv.

For å bringe petroleums- og miljøinteresser nærmere hverandre må det ligge gode internasjonale avtaler og konvensjoner til grunn for utvinning, drift og transport. Videre må næringen i nord operere med høye miljøkrav og utvikle teknologi tilpasset dette. I den sammenheng må det pågående arbeidet under Arktisk råd i forhold til standarder og prinsipper for virksomhet i Arktis støttes og legges til grunn for egen virksomhet i nord. Dette bør legge til rette for en petroleumsvirksomhet i Barentshavet, fortrinnsvis innenfor rammen av en bilateral Barentshavavtale, der prinsippene om rent hav, null skade, bevaring av viktige ressurser/områder og sameksistens med andre næringer er styrende og forpliktende. Utvikling av en tilpasset teknologi vil kunne være en investering for å sikre miljøet, men kan i seg selv også utvikles til å bli en betydelig næringslivsnisje. I denne sammenheng må Norge også fortsette å arbeide for at Russland ratifiserer OSPAR.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Norge må legge til rette for at eventuell petroleumsvirksomhet i Barentshavet foregår slik at felles, områdetilpassede, høye standarder for helse, miljø, sikkerhet og beredskap, beskyttelse av sårbare og verdifulle områder, samt overvåking av virksomheten, utvikles i et forpliktende samarbeid og formaliseres innenfor rammen av en Barentshavavtale (se 5.1.4). Norge må også utvikle samarbeid med andre viktige aktører i området, særlig USA og EU, for å få best mulig oppslutning om disse målene.

• Norge må være pådriver for å utvikle teknologi tilpasset utfordringene i området. Det bør øremerkes egne midler til satsing på nordområdeteknologi innenfor de midlene som Norge i dag har avsatt til petroleumsforskning.

5.2.5.2 Økende transport langs norskekysten

Utslipp av miljøfarlige stoffer i forbindelse med transport kan være en trussel mot sårbare økosystemer, og det er i denne sammenheng viktig at det stilles krav til å begrense risiko og til å bygge opp en overvåking og en beredskap som effektivt kan håndtere eventuelle uhell. Fra norsk synspunkt er det særlig den sterkt økende oljetransport langs den nordnorske kysten som vekker bekymring, men også en mulig fremtidig transport av radioaktivt materiale langs kysten vil kunne utgjøre en trussel mot miljøet. Det er også viktig å holde for øye den potensielle fare utslipp av ballastvann utgjør i forhold til innføring av fremmede arter i økosystemet. Utvalget mener at Norge må legge stor vekt på å ha beredskap og overvåkings- og varslingsrutiner som står i forhold til forurensingstruslene. Det må videre opprettholdes høy beredskap til å sette inn nye ressurser raskt hvis behovet oppstår. I denne sammenheng er det viktig å videreføre påbegynt samarbeid mellom norske og russiske myndigheter om beredskap. Utvalget er også kjent med at norske myndigheter vurderer å søke FNs sjøfartsorganisasjon IMO om at Barentshavet eller deler av dette, skal få status som Særlig Sårbart Havområde (PSSA). En slik status kan brukes til å sette spesielle miljøkrav til skipstrafikken, for eksempel obligatoriske seilingsleder for oljetransport og annen miljørisikabel skipsfart. Hvordan utfordringene fra denne type transport skal møtes, diskuteres nå i Fiskeridepartementets regi og andre fora, og utvalget tar derfor ikke opp spørsmålet i sin fulle bredde her. I stedet belyses aspekter som har å gjøre med relasjoner til Russland og som kanskje ikke er tatt opp andre steder. Utvalget er særlig opptatt av at det er mange muligheter til å utvikle konkret, tillitsfullt samarbeid innenfor dette problemområdet, som kan inkludere samarbeid med Russland om nullutslipp av urenset ballastvann fra skip som anløper havn i Barentshavet.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Russland inviteres med i den sivile trafikkovervåkingssentralen som etableres i Vardø og i utviklingen av Barentshavet på Skjerm (se boks 3.16 og boks 3.17).

• Norge bør gjennom IMO fremme forslag til strengere felles tekniske krav til skip og til felles retningslinjer for håndtering av ballastvann.

5.2.6 Reiseliv

Reiseliv er i ferd med å bli en viktig næring i det sirkumpolare nord, og samtidig øker kulturens betydning for næringen. Det er en hel del eksempler på at nisjeprodukter basert på naturlige fortrinn innen miljø og kultur har blitt gjort til attraktive turistmål. Det ligger mange forventninger til det særegne som har sitt utspring i lokal kultur og folkeliv. Et godt eksempel på en kobling mellom næring, miljø og kultur er utviklingen av turismen i Lofoten, hvor man har utviklet et stort, og etter hvert betydelig reiselivsprodukt basert på Lofotfiskets tusenårige historie. Fiskernes gamle rorbuer er blitt til turistens bosted. I tillegg kommer stadig nye produkter som havopplevelser, fjellsportaktiviteter, gallerier, museer og spisesteder.

I Barentshavregionen har Norge og Russland enestående miljø og enestående kultur med iboende potensial som reiselivsprodukter. Utvalget viser til den mulige synergieffekten som kan oppstå dersom Norge og Russland tar felles initiativ til å utvikle et reiseliv basert på kultur og miljø i regionen. Slike konsepter vil bidra til en mer distriktsbasert turistnæring med basis i de tradisjonelle aktiviteter, som fiske og fangst, jordbruk og reindrift. Den samiske kulturen kan også i større grad bli en del av dette konseptet. For at dette skal bli vellykket, må det utvikles helhetlige tilbud som dekker hele området. Uten det vil de store avstandene fort føre til at turistene velger kun ett av landene som reisemål. Utvalget vil i denne sammenheng også peke på at grensepasseringsreglene oppleves som et hinder, så vel som manglende øst-vest kommunikasjonsmuligheter. Dersom dette forblir uløste problemer, vil nok dette også medvirke til at turistene velger kun ett av landene som reisemål.

Reiselivsnæringen utvikler seg ulikt i ulike deler av nordområdene. I Norge har antall tilreisende gått ned i motsetning til hva som er tilfelle i Sverige og Finland. Kurs og konferanse, samt forretningsmarkedet preges av den økonomiske utviklingen i regionens næringsliv. Utviklingen av nye næringer, spesielt innen olje- og gasssektoren kan bli en viktig drivkraft for reiselivsnæringen, særlig i byene.

Næringen er ikke samstemt med tanke på hvorledes en ønsket utvikling skal fortone seg. På den ene siden er det sterke krefter for et primært natur- og kulturbasert reiseliv, med få inngrep og liten eller ingen bruk av motorisert ferdsel utenfor veier. På den andre siden er det de som mener at det er plass nok til alle, og at det bør være enklere tilgang til bruk av snøscooter, sjøfly og helikopter. Et mindre stringent regelverk i forhold til motorisert ferdsel ville kunne bidra til å tiltrekke flere turister til området, via produkter som scootersafari, fly-inn til fiskevann og heliskiing. I denne sammenheng vises det ofte til den mer liberale holdningen man har i nabolandene Finland og Sverige, og til det faktum at turisttallene der er betydelig høyere enn på norsk side. Det vises også til Svalbard som har hatt en kraftig utvikling i turismen, etter manges mening fordi det er betydelig mulighet for scooterbruk i områdene rundt Longyearbyen.

Utvalget har diskutert forhold rundt verdispørsmål som masseturisme, kvalitetsturisme, miljøturisme. Utvalget er av den mening at videre utvikling av reiselivsnæringen i Barentsregionen må være basert på bruk av natur og kultur som er bærekraftig, og stiller seg skeptisk til en mindre restriktiv tilnærming til næringsutviklingen hvor eventuelle langsiktige konsekvenser for miljøet ikke tas hensyn til.

Grensepasseringsutfordringer og mangel på øst-vest kommunikasjoner, er begge problemer det må satses på å løse dersom Norge og Russland i fellesskap skal kunne utvikle felles reiselivsprodukter. Det må øremerkes midler og satses i samarbeid med næringens organisasjoner for å finne mulige felles løsninger.

Utvalget merker seg at dersom regjeringen velger at Norge skal være søker til de olympiske vinterleker 2014, og at Tromsø velges som søkerby, vil dette være en betydelig drivkraft i forhold til utvikling både av reiselivsnæringen og øvrig næringsliv i Nord-Norge.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Det må øremerkes midler til å utvikle et norsk-russisk reiselivsprodukt basert på lokal natur og kultur som en dokumentert merkevare.

5.2.7 Bedre kommunikasjon over grensene

Manglende øst-vest kommunikasjonsmuligheter hindrer samkvem og utviklingsmuligheter i Barentsregionen. Alle Schengenland har visumplikt til Russland. I dag kan det være en omstendelig, tidkrevende og kostbar prosess å få de nødvendige papirer på plass. Dette gjelder også for russere som vil til Norge. Enklere visumordninger både til og fra Russland er nødvendig for å videreutvikle et mellomfolkelig samarbeid til det beste for alle i nord, f.eks. en ordning som tilsvarer dagens mellom Schengenlandene og USA. Til tross for hindringene krysset likevel vel 100 000 mennesker grensen mellom Norge og Russland i 2002. Utvalget har blitt gjort kjent med at Tyskland og Russland nå arbeider for å få til enklere visumadgang bl.a. for kultur- og forskningsutvekslinger og for entrepenører, noe som bør skape presedens for å finne en løsning også for Norge/Russland. En slik forenklet visumpraksis burde ikke være i konflikt med andre lands ønske om begrenset åpning av grensene.

Stort sett går alle ruter mellom møtesteder i det arktiske samarbeidet gjennom sørlige trafikknutepunkter. For dette samarbeidet er derfor reisetid, -avstand og kostnader i dag uforholdsmessig store i forhold til reell avstand. For å utvikle det sirkumarktiske samarbeidet trengs bedre kommunikasjon mellom de aktuelle områdene. Utvalget vil særlig peke på to behov.

Det første er behovet for bedre veistandard for å håndtere tungtransport mellom Kirkenes og Murmansk. Det andre gjelder øst-vest flyforbindelse innenfor Barentsregionen, der det i årenes løp har vært flere initiativ. Arkhangelsk Airlines har i dag en rute mellom Tromsø og Arkhangelsk, via Murmansk. Gjennom et Interreg-initiativ har Nordkalottrådet og Nordkalottprogrammet gjennomført en markedsanalyse for å vurdere gjenåpning av flyruten mellom Luleå og Tromsø. Analysen viste at behovet var tilstede i markedet for en slik rute, og det er på bakgrunn av dette nå tatt et bredt initiativ til å gjenåpne ruten, med bidragsytere og støttespillere som Norrbottens Län, luftfartsverket i Luleå og Luleå, Piteå og Boden kommuner på svensk side, samt Troms fylkeskommune og Avinor på norsk side. I tillegg er Interregprogrammer på begge siden av grensen involvert. Ruten planlegges startet opp tidlig i 2004. En slik rute forventes å være et kraftig virkemiddel til å få økt aktivitet på flere områder, og det er viktig å stimulere til at ruten benyttes av foretak, organisasjoner og institusjoner som i dag har et øst-vest samarbeid. Dersom initiativet viser seg å være vellykket, kan dette være grunnlag for å utvide til et større flyrutenett innenfor Barentsregionen (Tromsø, Kirkenes, Luleå, Rovaniemi, Murmansk og Arkhangelsk er naturlige knutepunkt i et slikt rutenett). Utvalget peker på at den planlagte ruten, og evt. fremtidige ruter, må ligge hos operatører som har tilknytning til internasjonale bookingsystemer. Dersom det på sikt er trafikkgrunnlag nok til en sirkumpolar flyrute, ville dette på tilsvarende måte utvilsomt fremme det allarktiske samarbeidet.

Innenfor Interreg-samarbeidet er det igangsatt flere viktige prosjekter på kommunikasjon mellom de tre nordiske landene, men her er ikke Russland direkte deltager. I denne sammenheng viser utvalget spesielt til Interreg-prosjektet Northern Maritime Corridor som et viktig initiativ for å skape bedre forbindelser mellom Nordvest-Russland og Europa for øvrig.

I Finnmark er det tatt initiativ til en jernbaneløsning Nikel-Kirkenes, tilknyttet eksisterende bane videre til Murmansk. Utvalget har registrert at sentrale myndigheter i Russland ikke synes å være opptatt av denne saken, og at den heller ikke tillegges mye oppmerksomhet hos norske myndigheter. Utvalget mener derfor at det kan være hensiktsmessig å løfte dette initiativet opp til sentrale myndigheter både i Russland og Norge for nærmere vurdering.

Til slutt vil utvalget peke på viktigheten av at det etableres og utvikles et godt og tilstrekkelig telekommuniksasjonssystem i regionen, for å bygge opp om samarbeidet på tvers av grensene.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Norge bør arbeide aktivt for en enklere grensekrysning mellom Norge og Russland gjennom et forenklet og smidigere praktisert visumsystem mellom Norge og Russland.

• Det må fortløpende vurderes å videreutvikle et flyrutenett i Barentsregionen med utgangspunkt i den eksisterende ruten mellom Tromsø og Arkhangelsk og den planlagte flyruten mellom Tromsø og Luleå.

5.2.8 Næringslivssamarbeid med Russland

Som det har fremgått, er det for Norge først og fremst Barentsregionen som har betydning i en næringspolitisk sammenheng i nordområdene. Med fornuftig og målrettet samlet forvaltning kan regionens naturressurser gi grunnlag for en langsiktig og bærekraftig høy verdiskapning og sysselsetting.

Av de fire store nordiske landene har Norge den minste samhandelen med Russland, og den domineres av handel med fisk. Det russiske markedet vokser nå på en måte som bør være interessant for norske vareprodusenter. Norge bør derfor øke forsterke innsatsen mot Russland som nabo og handelspartner. Slik utvalget oppfatter det, er norsk næringsliv mer tilbakeholdent enn hva potensialet og utviklingen i Russland gir rom for. I den sammenheng er kontrasten til finsk næringsliv slående.

Næringsutvikling i Barentsregionen vil kunne gi grunnlag for økonomisk vekst i Nordvest-Russland, stabilitet i samfunnet og utjevning i levestandarden mellom Norge og Russland. Næringslivssamarbeid vil dessuten være et effektivt virkemiddel til å fremme samkvem, samarbeid om kunnskapsutvikling/utdanning, hensyn til urfolk og miljø i Russland. Dette kan oppnås både gjennom norsk engasjement og investering på russisk side, men like mye ved å legge til rette for russisk deltakelse på norsk side.

For å utløse potensalet for økt næringssamarbeid er det er nødvendig å legge til grunn en helhetlig og kraftfull næringspolitisk strategi i forhold til Russland.

5.2.9 Etablering av et finansieringsfond

Det er utvalgets vurdering at Norge, ut fra sin posisjon og sine interesser, må ta et særlig ansvar for å bidra til en positiv utvikling i nordområdene. Dette vil betinge at det fra norsk side bevilges økonomiske midler i et slikt omfang at det gir grunnlag for å iverksette større prosjekter. Samtidige er dette en forutsetning for at Norge kan framstå som en interessant partner i store internasjonale prosjekter.

Det er nødvendig at norske bedrifter som ønsker å satse i det russiske markedet, har økonomiske muligheter, tilstrekkelige administrative ressurser og langsiktige siktemål. Manglende norske finansieringsmuligheter i forhold til å utvikle et næringssamarbeid med Russland har vært gjenstand for kritikk. Utvalget er kjent med at det er etablert et fond på 100 mill. NOK som disponeres gjennom Næringsdepartementet. Disse midlene er imidlertid dårlig utnyttet, og i hovedsak rettet mot tiltak i aksen Sør-Varanger – Murmansk og Arkhangelsk fylker, og republikken Karelen. Det har vært fremholdt at sterke begrensinger på bruk av disse midlene er hovedgrunnen til at de bare har vært utnyttet i liten grad, og at et evt. nytt fond bør ha større fleksibilitet.

Den europeiske investeringsbanken, EBRD, administrerer en rekke fond, rettet mot investeringer i Russland. Norge deltar i NORUM-fondene sammen med Finland og Sverige. Finland og Sverige har vært aktive støttespillere for nasjonale industrier gjennom egne fond, FINN Funds og SWE Funds, og har oppnådd betydelige resultater i forhold til næringssamarbeidet med Russland. Nordlige deler av både Sverige og Finland er definert som mål 1-områder i EUs felles regionalpolitikk. I programperioden 2000–2006 vil disse områdene motta bevilgninger fra EU til regionalpolitiske tiltak i størrelsesorden vel 800 mill. kroner pr. år for Sverige og drøyt 1 milliard kroner pr. år for Finland. Å få adgang til disse bevilgninger krever også tilsvarende nasjonal medfinansiering fra medlemslandene. Også den svenske Østersjømilliarden er relevant å nevne til sammenligning. Sveriges riksdag har gjennom to faser satt av en milliard kroner hver gang for å stimulere til økonomisk gevinst, utvikling og sysselsetting i Sverige og Østersjøregionene, og for å styrke svenske bedrifters posisjoner i denne regionene. Dette anses å være en viktig del i den samlede svenske Østersjøpolitikken.

Utvalget foreslår at det eksisterende fondet under Næringsdepartementet økes til minst NOK 500 millioner. Dette er et beløp som på en bedre måte samsvarer med våre nordiske naboers innsats, og som andre investeringsfond angir som minstebeløp for å kunne være en reell aktør. Utvalget foreslår at fondet underlegges den nye institusjonen «Innovasjon Norge» som inkluderer Norges eksportråd, Norges reiselivsråd, SND, samt Statens veiledningssenter for oppfinnere. Fondet skal ha lønnsomhet som siktemål. Samtidig må fondets virksomhetsområde utvides til å gjelde hele det administrative Nordvest-Russland, inkludert St. Petersburg. En gruppe på 2 til 3 personer bør få som hovedoppgave å oppmuntre norsk næringsliv til å gå inn i det russiske markedet. Oppgaven bør være å bistå norske bedrifter med nødvendig kunnskap om russiske forhold, i samarbeid med andre finansieringsskilder som etablerte fond under EBRD.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Det opprettes et finansieringsfond på minst 500 mill NOK, som administreres av Innovasjon Norge.

5.3 Miljøsamarbeid – nødvendighet og politisk mulighet

I en verden under stadig økende miljøpress er nordområdene blant de strøk som er minst preget av menneskelig påvirkning. For mennesker både i Norge og andre land er det av stadig større verdi å vite at i nord er det relativt uberørt natur. Uavhengig av økonomiske og andre interesser har Norge derfor et stort ansvar for å bevare disse verdiene.

I kapittel 3.4 ble det understreket at naturressursene alltid har vært selve livsgrunnlaget for bosetting og næring i nord. Høsting av disse ressursene foregår fremdeles. Mye tyder likevel på at det fremover vil bli lagt ytterligere vekt på verdien av sunne og naturlige økosystemer. I Barentshavet er det potensial for å utnytte nye arter til mat og som råvare for produkter, bl.a. innen bio- og genteknologi. Det vil også være et fortrinn for norsk reiseliv å kunne utnytte en livskraftig arktisk natur i sin produktutvikling. Nordområdenes grunnleggende fysiske og biologiske prosesser, intakte økosystemer og naturlige artsmangfold er en ressurs som kan gi grunnlag for betydelig økt kunnskapsutvikling, forskning og undervisning. Naturen har også alltid vært, og vil forbli, fundamentet for kultur og identitetsfølelse blant folk i nord.

Samtidig øker omfanget av menneskelig miljøpåvirkning også i denne regionen, slik vi har sett i de foregående kapitlene. Til havs er det stort press på fiskeressursene, det er en økende transport av olje og andre miljøfarlige stoffer, fremmede arter settes ut eller kommer med ballastvann, havbruksnæringen har problemer med rømming og sykdom/parasitter og med det økt press på ville fiskeslag, og radioaktiv forurensning, langtransporterte miljøgifter og klimaendringer utsetter også havmiljøet for press. På land har enkelte områder vært sterkt påvirket av industriforurensing, mens store skogområder nå utsettes for økende hogst.

Økt verdiskapingspotensiale og økte miljøutfordringer medfører høyere krav til kunnskapsgrunnlag og presisjon i forvaltningen av ressurser og biomangfold. Dersom balansen i systemet trues, trues også grunnlaget for naturressursbasert næringsliv og annen virksomhet i området. En ny nordområdepolitikk må ha som mål at negative effekter av ytre påvirkningsfaktorer skal begrenses til et minimum, mens forvaltningen baseres på et helhetlig perspektiv der alle påvirkningsfaktorer og miljøverdier ses samlet.

Miljøet i nord må forvaltes for å ivareta de store verdiene og Norge må videreutvikle sin internasjonale posisjon som foregangsland på miljøområdet. Utvalget anbefaler derfor som miljømål for norsk nordområdepolitikk:

Økosystemer i nordområdene skal opprettholdes intakte og uskadde, og Norge skal være verdensledende på miljøkvalitet og miljøstandarder.

5.3.1 Økosystemforvaltning krever samarbeid

5.3.1.1 Global påvirkning

Flere av utfordringene i nordområdene forårsakes av prosesser utenfor regionen, og det er derfor nødvendig med globale tiltak for å løse disse. Dette gjelder spesielt langtransporterte miljøgifter, der internasjonale konvensjoner og avtaler i dag regulerer en del stoffer, men ikke alle. En viktig oppgave for Norge i nordområdepolitikken vil derfor være å bidra til å utvikle nye globale og regionale avtaler, og å utvide de eksisterende slik at utslippene av alle miljøgifter reduseres.

Miljøbelastningene av klimaendringer i nordområdene kan reduseres dersom de globale utslippene av klimagasser reduseres. Det er avgjørende for både Norges internasjonale omdømme og for miljøtilstanden i nord at Norge, sammen med andre overholder forpliktelsene i Kyotoprotokollen. Krav om ytterligere og kraftigere reduksjoner i klimagassutslipp i fremtidige forpliktelsesperioder er sannsynlig. En viktig utfordring for Norge vil være å bidra til å redusere utslippene av klimagasser tilstrekkelig til å unngå dramatisk negative konsekvenser for naturverdiene i nordområdene og Barentsregionen.

På bakgrunn av ovenstående har utvalget følgende anbefalinger:

• Norge må bidra til at internasjonale avtaler om langtransporterte miljøgifter, klima, biologisk mangfold og introduserte arter settes i verk, overholdes og videreutvikles.

5.3.1.2 Helhetlig forvaltning

I denne utredningen er det pekt på sterke drivkrefter som påvirker miljø og samfunn i nordområdene, samtidig som viktigheten av naturressursene som basis for næring og bosetting har blitt understreket. Den videre utfordringen ligger i å ivareta miljø- og naturverdiene samtidig som det gis rom for utnytting av naturressursene. Det kreves samarbeid for å nå slike mål. De fora som hittil har vært benyttet for internasjonalt miljøsamarbeid i nord, som den norsk-russiske fiskerikommisjonen, Barentssamarbeidet og AMEC-samarbeidet, har fylt en del behov. Samtidig har disse organene hatt problemer med samordning, å sette dagsorden og å oppnå nødvendige resultater. For å møte utfordringene bør Norge ta initiativ til et nytt samlet rammeverk for et forvaltningssamarbeid for Barentshavet. En ny Barentshavavtale må utvikles som en avtale med mål om helheltig forvaltning av Barentshavet, og slik at den sikrer at aktivitet i området gjennomføres innenfor rammen av en omforenet miljøagenda (jf. kapittel 5.1.4.1).

På basis av Bondevik II-regjeringens Sem-erklæring og St.meld. nr. 12 (2001–2002) er det igangsatt en prosess for å utarbeide en helhetlig og økosystembasert forvaltningsplan for norsk del av Barentshavet. Iverksettelse av prinsippet om helhetlig økosystemforvaltning vil gjøre Norge til et foregangsland innen havmiljøforvalting. Det vil være i Norges interesse at disse prinsippene danner grunnlag for fremtidig internasjonalt miljøsamarbeid i nordområdene for øvrig. Norge bør i denne sammenheng utvikle den varslede helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet til en god modell.

Beskyttede og vernede områder er et mulig virkemiddel i arbeidet for en helhetlig økosystemforvaltning, og gir mulighet til å ta vare på særlig viktige miljøverdier. Ofte ligger områder som har stor betydning for den biologiske produktiviteten og mangfoldet i de norske nordområdene utenfor regionen. I tillegg til nasjonalt arbeid er det derfor en forutsetning at det tas felles initiativ av alle berørte parter. Utvalget anbefaler at det iverksettes samarbeid på tvers av landegrensene for å bevare områder og ressurser i de nordlige havområder som er særlig biologisk verdifulle, sårbare, sjeldne eller viktige som faglig referansegrunnlag. Slik kan konflikter unngås og forutsigbarhet sikres for alle parter. Utvalget vil også peke på at det kan være strategisk riktig å beskytte eller verne gjennom bruk av områder til tradisjonelle aktiviteter.

Det er ikke bare havmiljøet som er under press i nord. Utvalget har for eksempel blitt gjort oppmerksom på utfordringen en står overfor med hensyn til gammelskogområdene i Nordvest-Russland. Et videre internasjonalt samarbeid er nødvendig og antagelig avgjørende for å sikre gjenværende og intakte områder med gammelskog her.

Utvalget vil også understreke viktigheten av at lokal og tradisjonell kunnskap utnyttes og integreres i en helhetlig økosystemsforvaltning.

Kulturminner utgjør en del av det helhetlige miljøet. Det bør søkes etablert større faglig utveksling av informasjon og erfaringer mellom kulturminnevernmyndigheter og –miljøer i hele det sirkumpolare området for felles utvikling. Norge bør bidra til å hindre forringelse av viktige kulturminner, og fokusere på disses verdi som ressurs for kommende generasjoner.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Det må iverksettes aktivt arbeid innenfor rammen av Arktisk råd og det bilaterale arbeidet med Russland for å få opprettet representative verneområder som sikrer typiske, samt særlig sårbare og verdifulle natur- og kulturverdier, der tradisjonelle naturbaserte næringer fortsatt får ha sin plass.

5.3.2 Fra atomer til naturmangfold – nytt perspektiv

Opprydding i usikret atomavfall og reaktorer i Nordvest-Russland er den del av miljøsamarbeidet med Russland hvor Norge har investert størst ressurser. Innsatsen har medført forbedringer i en situasjon som i utgangspunktet var meget usikker, men fortsatt gjenstår store utfordringer. I løpet av 2003 har også andre land lagt store ressurser inn i det russiske atomavfallproblemet. Det synes derfor formålstjenlig at Norge justerer sine mål og strategier og i større grad konsentrerer sin innsats der Norges nære forhold og særegne posisjon i forhold til Russland kan utnyttes.

Etter hvert som de umiddelbare problemene har blitt løst, og flere aktører har kommet på banen, er det behov for å innføre en mer langsiktig strategi i samarbeidet med Russland der siktemålet må være å bidra til å sette Russland i stand til å løse sine egne problemer. Aktuelle områder kan være myndighetssamarbeid med vekt på harmonisering av regelverk og prosedyrer, helhetlige trusselvurderinger, miljøkonsekvensvurderinger og bedre beredskapssamarbeid. Samarbeidet med russiske myndigheter med ansvar for helse, miljø, sikkerhet og beredskap bør også styrkes, og med det bidra til at konkrete tiltaksprosjekter blir gjennomført på en god miljø- og sikkerhetsmessig måte.

Norges primære interesse i forhold til mulig atomforurensing (bortsett fra store ulykker) ligger i virkningen den kan få på biomangfoldet i havet, og på konsekvensene av dette på internasjonale markeder. Dette er derfor også viktige forhold å fokusere på.

Selv om radioaktiv forurensning og atomulykker utgjør potensielle trusler for miljøet i nordområdene, er det samtidig andre trusler som er mer akutte, som den stadig økende akkumulasjonen av miljøgifter i næringskjeden i nord, og de konsekvenser dette har for økosystem og samfunn. Den sterkt økende oljetransporten fra Nordvest-Russland vil øke faren for meget store oljeutslipp og for annen oljebelastning på miljøet. Olje- og gassvirksomhet vil også potensielt sett utgjøre en forurensningstrussel. Utvalget mener derfor at det vil være hensiktsmessig å vurdere en omdisponering av noe av midlene som i dag brukes til infrastrukturtiltak under atomhandlingsplanen og sette disse inn i arbeidet for å forhindre og begrense pågående langtransportert forurensning, og for å forebygge skader på biomangfold og naturressurser av petroleumsvirksomhet og – transport, belastning fra annen virksomhet og fremmede arter. Når det gjelder oljeforurensning er det et sterkt behov for å etablere samarbeid med russiske myndigheter og selskaper, samt myndigheter og selskaper fra andre land som er aktive i området, særlig USA og EU, for å etablere felles, ambisiøse miljøstandarder og kontrollrutiner i området. Utvalget legger vekt på at Norge må bidra aktivt til at miljøhensyn i nord får nødvendig prioritet i praktisk russisk virksomhet. Norge bør derfor styrke støtten til informasjon og engasjement innen miljøspørsmål i det sivile samfunn i Nordvest-Russland. Primært bør dette arbeidet rettes mot russiske kilder og potensiell forurensning fra petroleumsvirksomhet i Barentshavet. Utvalget understreker i denne sammenheng at arbeidet med atomhandlingsplanen ikke bør avvikles, da det fremdeles er behov for norsk innsats på dette området, men at det snarere er et spørsmål om å justere finansieringen noe i forhold til de endrede rammebetingelsene.

På bakgrunn av ovenstående foreslår utvalget følgende tiltak:

• Ressursene i det bilaterale norsk-russiske og arktiske miljøsamarbeidet trappes opp i samsvar med økingen i miljøutfordringene som vil følge av økt aktivitet i Barentshavområdet. Ressursinnsatsen innenfor atomhandlingsplanen dreies fra infrastrukturtiltak til kompetanseutvikling, forvaltningssamarbeid og overvåking.

• En betydelig større andel av de samlede ressursene i samarbeidet prioriteres til arbeid med økosystemeffekter av miljøgifter, særlig fra russiske kilder, og til arbeid mot forurensing og annen påvirkning av biomangfold og naturressurser som er viktige for Norge.

5.3.3 Miljøovervåking

Utviklingen i Arktis kan gi et tidlig varsel om virkninger av globale problemer slik som miljø- og helsevirkningen av miljøgifter, klimaendringer og effekten av utslipp av ozon-reduserende stoffer, og Arktis kan i så måte sies å være en global indikator.

For langtransport av miljøgifter har overvåkingsdata fra nordområdene vært av avgjørende betydning for å utvikle internasjonale regimer for å begrense slik forurensning. Overvåkingsdata vil også i fremtiden spille en stor rolle for å styrke de internasjonale avtalene og kontrollere deres effektivitet. Data om miljøgifter i næringskjeden i nordområdene vil kunne bidra til å dokumentere både transport, akkumulering og persistens. Dette er sentrale egenskaper som avgjør om et stoff bør reguleres gjennom internasjonale avtaler. Grunnleggende data om dette mangler for mange relevante stoffer, samtidig som den raske utviklingen i bruk av nye stoffer gjør at kunnskapsbehovet vil være stort fremover. Budsjettene til miljøovervåking har blitt beskåret kraftig de siste årene i mange land og det er vanskelig å opprettholde et overvåkingsnettverk som gir mulighet til å dokumente trender for kjente stoffer eller oppdage nye problemstoffer, og man står i fare for ikke å kunne dokumentere et problem før det er for sent.

Overvåking av klimagasskonsentrasjoner og -endringer vil også være spesielt viktig i nordområdene. Det pågår for tiden et omfattende arbeid i regi av Arktisk råd for å vurdere klimaendringer i nordområdene (ACIA). Første fase av dette arbeidet avsluttes i 2004, men det er utvalgets mening at en fortsatt innsats i forhold til overvåking og forskning på klimaendringer og konsekvensene av disse, er påkrevd.

Utvalget mener Norge må være pådriver og foregangsland for overvåking og forskning innen langtransporterte miljøgifter og klimaendringer i nordområdene. Spesielt er det viktig å legge til rette for videreføring og styrking av pågående internasjonale programmer som ACIA, AMAP, osv. Videre er det viktig å sikre god kunnskap om tilstand og utvikling i de nære nordområder, og utvalget mener Norge i samarbeid med Russland bør gjennomføre en samordnet miljøovervåking av de norske og russiske arktiske havområder, for eksempel gjennom iverksetting av overvåkingsprogrammet MONRA. Utvalget påpeker også at det må sikres at ovevåkingsbehov definert av urfolk inkluderes i de større overvåkingsprogrammene.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• I samarbeid med Russland bør det iverksettes en samordnet miljøovervåking i norske og russiske arktiske havområder.

5.4 Utdanning og forskning på tvers av grensene

Samfunnsutvikling er kunnskapsavhengig, og det er i flere sammenhenger slått fast at forskning og utdanning skal være sentrale virkemidler for å sikre fremtidens Norge. Like mye er dette virkemidler for å skape utvikling og samarbeid i nordområdene. I et langsiktig perspektiv er det neppe andre virkemidler som er så kostnadseffektive i forhold til å skape stabilitet og utvikling som internasjonal forskning og høyere utdanning.

Tradisjonelt har Norge hatt et nært samarbeid med amerikanske universiteter og forskningsinstitusjoner, og mange nordmenn har doktorgrad eller deler av sin utdannelse fra et amerikansk universitet. Selv om EUs forskningsprogrammer har medført økt samarbeid med Europa, reiser fremdeles mange norske forskere på forskningsopphold i USA. Samarbeidet med Canada har ikke hatt samme omfang som med USA. Her er det imidlertid potensial for økt virksomhet, og spesielt når det gjelder nordområdene og polarforskning, bør det satses på og oppmuntres til nærmere samarbeid med Canada.

Som en liten nasjon kan ikke Norge satse på alle fagområder. To prinsipper bør legges til grunn for å velge innsatsområder som sikrer nasjonale interesser og fremmer samarbeid i nordområdene. Det første prinsippet er å satse der Norge allerede har en styrke, det andre er å satse på områder der Norge har kunnskapsbehov som må dekkes. Det etablerte nordiske utdannings- og forskningssamarbeidet og studentutveksling innenfor Barentsregionsamarbeidet er en konkretisering av det førstnevnte prinsippet. Det andre prinsippet er et hovedgrep som bør kunne brukes både når det gjelder områder der alle de arktiske randstatene møter felles utfordringer, eller der det er bilaterale felles interesser. Et annet multi- og binasjonalt satsningsområde er studentutveksling, som utgjør en sentral del av kunnskapsproduksjonen. Selv om det ikke er hensiktsmessig å satse på alle fagområder, så er det viktig å poengtere at tverrfaglighet er viktig for å kunne bygge opp den kompetanse som er nødvendig for å kunne utvikle en helhetlig og samordnet politikk for nordområdene.

5.4.1 Sirkumarktisk forsknings- og utdanningssamarbeid

Det må satses sterkere på forskning og utdanning som et virkemiddel for å påvirke Norges interesser i nord. Sirkumarktiske spørsmål som fyller kriteriene gitt ovenfor er f.eks. klimautvikling og konsekvenser av klimaendringer, miljøgifter og konsekvenser av tilførsel av disse, og spørsmål knyttet til urfolk. Forskningssamarbeid mellom de sirkumarktiske landene er en forutsetning for å nå nødvendige resultater i denne forskningen. I bilaterale strategier og avtaler, som f.eks. de det nå arbeides med i Undervisnings- og forskningsdepartementet i forhold til USA og Canada og i forhold til Russlandssamarbeidet, bør det tas høyde for det.

125 år etter det første internasjonale polaråret (IPY) og 50 år etter det internasjonale geofysiske år planlegges nå et nytt internasjonalt polarår i 2007–08. IPY 2007/08 er en enestående mulighet til å skape et løft for felles tverrfaglig forskning på tvers av landegrensene i nordområdene.

Utvalget har merket seg den økte satsningen på polarforskning i Canada. Canada og Norge har mange likhetstrekk og felles interesser på mange felt og er naturlige samarbeidspartnere. Norge bør i større grad søke forskningssamarbeid med Canada i nordområdespørsmål.

Studentutveksling mellom de sirkumpolare landene bør etter utvalgets syn, utgjøre en viktig del av den norske strategien for å sikre norske interesser i nordområdene. Initiativet under Arktisk råd om etableringen av et Arktisk universitet er viktig i denne sammenhengen, og bør følges aktivt opp fra norsk side. Utvalget har videre merket seg at Universitetet i Tromsø har fått bevilgning til å følge opp arbeidet med AU de neste fire årene.

Utvalget mener også at det må satses på og investeres i urfolksinstitusjoner i nord, og arbeides for å utvikle kunnskap om tverrfaglig og tverrkulturell sårbarhet, der urfolks tradisjonelle kunnskap integreres med vestlig naturvitenskap.

I Nordisk Ministerråd diskuteres mulighetene for å styrke nordisk forskning gjennom felles tiltak. En hvitbok om dette, Nordisk forskning och innovation – globalt ledande genom ökat samarbete, fra oktober 2003, utarbeidet for Nordisk Forskningspolitisk Råd, skal sendes på høring. Her hevdes det at mens det vil ta lang tid å bygge opp et europeisk forskningsrom, har de nordiske forskningsmiljøene lange tradisjoner for å samarbeide og kan bli et eksempel til etterfølgelse hvis de klarer å utnytte ressursene bedre. NORIA foreslås opprettet fra 1.01.2005. Fra samme tidspunkt foreslås opprettet et nordisk forsknings- og innovasjonsråd. Visjonen er å utvikle Norden til et globalt synlig, ledende og attraktivt område for forskning og nyskapning frem mot 2010. Ovenstående bør benyttes aktivt i å styrke utveksling og forskning i Barentsregionen innenfor Barentssamarbeidet.

5.4.2 Det bilaterale utdanningssamarbeidet med Russland

Frem til 1990-årene var det forholdsvis lite forsknings- og utdanningssamarbeid med Sovjetunionen, og deler av Nordvest-Russland var mer eller mindre stengt for utlendinger. Dette har imidlertid endret seg noe i løpet av de siste årene, spesielt som resultat av satsing gjennom Øst-Europaprogrammet og kvoteprogrammet til Statens Lånekasse.

Forskningssamarbeid mellom Norge og Russland finansieres også gjennom flere kilder. Ved siden av UFD gir også f.eks. MD og SHD støtte til prosjekter av relevans for sine områder. Dette gjør det noe vanskelig å holde oversikt over initiativ, og kan gjøre det vanskelig å få til gode synergieffekter. Utvalget mener det bør koordineres interdepartementalt for å gi en lettere informasjonstilgang om ulike støtteordninger og pågående samarbeidsprosjekter. Av de begrensede midlene som er tilgjengelig for felles norsk-russiske forskningsprosjekteter i forskningsrådets Øst-Europaprogram er det lite som brukes spesifikt til forskning i og om nordområdene. Totalt sett er det fortsatt begrenset med midler til samarbeid innen forskning og høyere utdanning, noe som har medført dalende entusiasme blant involverte fagfolk og fagmiljøer. Utvalget mener det vil være viktig å satse videre på, styrke og koordinere det bilaterale forskningssamarbeidet med Russland.

Studentutveksling mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland vil videre være særdeles viktig som et langsiktig tiltak for å bygge opp gode samarbeidsrelasjoner mellom de to landene. Å tilby unge russere utdannelse i Norge og vise versa, bidrar til å sikre et godt forhold mellom landene. Det er behov for russere med kunnskap om norske forhold og norsk språk som medspillere både i Russland og i Norge, og det er behov for nordmenn som forstår Russland. Fra russisk side er det stor interesse for å sende studenter til Norge, men det er vanskelig å finne samlet informasjon om eksisterende muligheter og hva slags studier de forskjellige stipendene dekker. Å gi støtte til utdannelse til yrker som er viktige i nordområdene, for eksempel fiskerifag og olje- og gassteknologi, kan bidra til nærmere samarbeid i fremtiden. Språk- og kulturkunnskap er også en forutsetning for godt samarbeid. Foreløpig er russiske studenter bare i svært begrenset omfang i stand til å betale for studieopphold i utlandet, og de er avhengige av fullfinansiering. Det er eksempler på at det bevilges stipend som er for små til at det er mulig å leve av dem. Utvalget mener at det må utarbeides en helhetlig norsk utdanningspolitikk i forhold til Nordvest-Russland, hvor også slike problemstillinger ivaretas.

Studentutveksling må være en toveis prosess, og utvalget har merket seg at norske studenter er nølende til å dra på studieopphold i Russland. Det bør gis bedre opplysninger om eksisterende muligheter og det bør oppmuntres til for eksempel deltakelse på feltarbeid. Språk og formalkompetanse utgjør sannsynligvis de største barrierene her. Det at Russland i 2003 har gått inn i Bologna-prosessen, er et viktig bidrag til å bryte ned den kanskje største barrieren, da utdannelse tatt i Russland heretter kan overføres til norske systemer og gi formalkompetanse også her. Slik vil det i fremtiden være enklere å ta studieopphold i Russland. Norge bør i den grad det er formålstjenelig yte bistand til Russland innenfor rammen av Bologna-prosessen.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Det må i forbindelse med en helhetlig utdanningsstrategi mot Nordvest-Russland legges til rette for økt finansiering av studentutveksling, spesielt mellom Norge og Russland.

5.4.3 Forskningsinfrastruktur

Det er viktig at det sirkumpolart eksisterer et nettverk av forskningsstasjoner som kan betjene arktisk forskning og overvåking. I dag er dekningsgraden meget liten og en rekke tidligere stasjoner er lagt ned eller truet med nedleggelse. Å ha tilstrekkelig informasjon om meteorologi, miljø, mm. er viktig for gjennomføring av norsk aktivitet i nordområdene. Det er derfor viktig å sikre en høy standard på infrastrukturen i Ny Ålesund, men også bidra til å bygge opp infrastruktur for forskning i de russiske samfunnene på Svalbard og i nordlige Russland. Dette vil bidra til å styrke både den bilaterale norsk-russiske forskningen, men også gi betydelig bidrag til den internasjonale forsknings- og overvåkingsaktiviteten i nord. Et godt utbygd infrastrukturnettverk vil ha stor betydning for det arbeidet som utføres innen IASC og AMAP. I forbindelse med planleggingen av det internasjonale polaråret (IPY) i 2007–2008 er det viktig å bygge ut en infrastruktur som kan fortsette å bli utnyttet på lang sikt.

Resultatene av internasjonale evalueringer av norsk forskning og Forskningsrådet tilsier at en bedre strategisk koordinering av den norske forskningen er avgjørende. I nordområdenet er den norske forskningsinnsatsen i dag fragmentert. Med de store forskningsmessige utfordringene her er det spesielt viktig å sikre en bedre koordinering av forskningen og bedre utnyttelse av logistikk og infrastruktur. Tilgang på isgående forskningsfartøy for norske forskere som arbeider med problemstillinger knyttet til marginalt isfylte havområder, trengs for at forskningen skal kunne adressere flere av de tunge problemstillingene som er reist ovenfor. Det har i Forskningsrådets strategiske plan for polarforskning blitt pekt på et behov for å erstatte fartøyene Lance og Jan Mayen med et nytt, moderne isgående fartøy til bruk i disse områdene. Av infrastrukturtiltak av betydning for norsk-russisk norsk samarbeid i Barentshavet mener utvalget at dette er det enkeltstående viktigste initiativet.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Norge må få et nytt, moderne isgående forskningsfartøy for å kunne arbeide i de periodevis isdekkete deler av Barentshavet.

• Norge må jobbe aktivt for å få etablert et sirkumpolart nettverk av forsknings- og overvåkingsstasjoner, i første rekke i samarbeid med Russland. Øremerkede midler bør avsettes til dette som en del av nordområdemilliarden.

5.5 Satsing på nordområdekompetanse

Forsvarlig forvaltning av naturressursene i nord krever kunnskap om alt fra økosystemer til internasjonale markeder. Godt næringssamarbeid med Russland krever bred forståelse av russisk kultur, forvaltning og bedriftskultur. Det må derfor satses tungt for å etablere et organisert tett kunnskapssamarbeid mellom tre partnere: næringsliv, forvaltning og forskning og høyere utdanning.

Disse tre partene bør gå sammen om å bygge opp en kompetanse og analysekapasitet innenfor en rekke fagområder som har betydning for videre utvikling og bosetting i nordområdene. Fagene inkluderer ressursforvaltning, miljøvern, bærekraftig utvikling, fiskerinæring, matproduksjon, reiselivsnæring, helse, teknologi, spesielt kaldklima-teknologi, reindriftsnæring, samfunnsforskning inkludert økonomi og jus, miljø og klima, kultur og språk. Næringsliv og forvaltning skal kunne bruke den kompetanse som allerede finnes innenfor forskning og utdanning, og forsknings- og utdanningsinsitusjonene oppmuntres til ytterligere innsats for å frembringe spennende og relevant kunnskap. Et slikt samarbeid kan bli en viktig institusjon for å videreutvikle et levedyktig og lønnsomt næringsliv og samfunn i nord.

Oppmerksomheten bør først og fremst rettes mot samarbeidet mellom Norge og Russland, men også andre sirkumpolare aktører bør kunne trekkes inn for å kartlegge muligheter, fremskaffe bakgrunnsinformasjon, tilrettelegge og gjennomføre fellesprosjekter. Både næringsliv, forvaltning og kunnskapsinstitusjonene bør kunne bidra med ekspertise, infrastruktur og logistikk, men staten og næringslivet må tilføre samarbeidet frisk kapital. Fra den norske stat bør det stilles til disposisjon en nordområdemilliard, og næringslivet må inviteres til tilleggsfinansiering.

Det må opprettes et administrativt senter, et Nordområdesenter som skal sikre koblingen mellom partene og forvalte Nordområdemilliarden. Senteret lokaliseres til Nord-Norge, og må bygge på eksisterende kompetansemiljøer. Det skal samarbeide med og forsterke innsatsen i alle relevante forsknings- og utdanningssentre i regionen og resten av landet. Senteret skal ivareta behovet for tverrfaglige tilnærminger som kan bidra til å styrke resultatene av samarbeidet med Russland og gi et bedre beslutningsgrunnlag for myndigheter lokalt og nasjonalt. Senteret skal frembringe og formidle kunnskap næringslivet har behov for.

Bilaterale norsk-russiske forskningsprosjekter, student- og forskerutveksling og oppbygging av relevante studieprogrammer skal også kunne få støtte fra Nordområdemilliarden. Det vil også kunne gis støtte til multilaterale prosjekter av spesiell viktighet for nordområdene.

Satsingen på nordområdekompetanse må være både tung og langsiktig for å sikre gode resultater på sikt. Utvalget mener at et slikt tiltak vil være nødvendig i forhold til å bygge opp den kompetanse og kunnskap som skal til for å ivareta de interesser Norge har i nord. En langsiktig finansiering av tiltaket er derfor nødvendig.

For å sette beløpet i perspektiv har Sverige bevilget to milliarder for å stimulere til økonomisk utvikling og sysselsetting og for å styrke svenske bedrifters posisjoner i Østersjøregionen.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• På Statsbudsjettet avsettes en Nordområdemilliard øremerket for å satsing på en trekant av næringsliv, forskning og forvaltning, med særlig vekt på det som er spesifikt for nordområdene. Innenfor rammen av Nordområdemilliarden skal samarbeidet med Russland særlig prioriteres.

• Det etableres et Nordområdesenter med ansvar for å koble eksisterende forskning, forvaltning og næringsliv. Senteret lokaliseres i Nord-Norge og skal bygge på relevante kunnskapsmiljøer. Senteret skal administrere Nordområdemilliarden.

5.6 Det sivile samfunn

5.6.1 Helse

Menneskenes helse og velvære er sentrale elementer for å skape rom for en ny giv i nord. Som nevnt tidligere i utredningen er det et økende problem med smittsomme sykdommer som HIV/AIDS og tuberkulose i Nordvest-Russland. For å skape stabilitet og gode levekår for folk i området er viktig å begrense utvikling og spredning av slike sykdommer. Dette er også viktig for å redusere faren for spredning av sykdommer over grensen til Norge.

I Arkhangelsk fylke foregår et bredt samarbeid mellom norske og russiske helsemyndigheter for å behandle og forebygge tuberkulose. Fra norsk side ledes dette av Norsk Folkehelseinstitutt. I samarbeid med russiske helsemyndigheter utvikles muligheter for utdanning i og praktisk erfaring fra det nordiske helsesystemet. Utvikling av telemedisin har vært prioritert siden opprettelsen av Barentsregionen. Regionens geografiske utstrekning tilsier at denne prosessen bør stimuleres ytterligere.

En evaluering av helseprosjekter gjennomført i regi av Barentssamarbeidet viser at disse i stor grad har vært vellykket. På det faglige området har ny kunnskap blitt generert, og eksempelvis har det bidratt til å endre russiske holdninger til tuberkulose og amming.

Evalueringen viste også at det er viktig å skille mellom prosjekter som involverer faglig samarbeid og utveksling av kompetanse med norsk helsepersonell og prosjekter som bare dreier seg om finansiering av prosjekter i Russland. Den siste typen prosjekter gir en risiko for at helsevesenet i Nordvest-Russland blir avhengig av ekstern finansiering, noe som ikke er tjenelig på sikt.

Utvalget vil på bakgrunn av ovenstående understreke viktigheten av at Norge fortsetter et aktivt prosjektsamarbeid med helsemyndighetene i Nordvest-Russland, hvor utveksling av spesialister og etterdanningstilbud er viktig. Slikt samarbeid bør fokusere på behandling og forebygging, spesielt av smittsomme sykdommer på den ene siden og kompetanse- og teknologiutveksling på den andre siden. Telemedisin må fortsatt være et prioritert område innenfor det arktiske og regionale arbeidet.

5.6.2 Folk-til-folk-samarbeid

Med ro og stabilitet som overordnet mål for norsk nordområdepolitikk er det helt avgjørende å knytte sivilt samfunn i de to land tett sammen. En slik satsing vil også bidra til demokratiutvikling og dermed i et vidt perspektiv i retning økt velstand og stabilitet. Å støtte frivillige organisasjoner innenfor rammen av russiske regler og føringer, kan bidra til at tema som er viktige fra et norsk perspektiv blir løftet opp på den politiske dagsorden. Utvalget mener derfor at det må legges til rette for samarbeid mellom russiske og norske frivillige organisasjoner i Nordvest-Russland som et virkemiddel til å stimulere politisk deltakelse og engasjement, og dermed demokratiutvikling.

Parallelt med støtte til frivillige organisasjoner er det avgjørende å bidra til å bygge kapasitet i offentlig forvaltning. Norsk satsing på gjensidig utveksling og opplæring av fagfolk med Nordvest-Russland vil bidra i denne retning. Denne samarbeidsformen er relativt enkel og gir viktig informasjon og kontakter. Utvalget mener derfor at hospitantordninger er viktige for å danne grunnlag for nyttige og gode læringsarenaer. Slike ordninger kan tenkes mellom fagfolk, offentlige myndigheter, urfolk, frivillige organisasjoner m.m.flere programmer legger til rette for kompetanseutveksling, for eksempel Nordisk Ministerråds «Exchange of Civil Servants» og Kommunenes Sentralforbund sitt utvekslingsprosjekt med Russland.

Utvalget understreker også at kulturutveksling i nord er et viktig bidrag til utenrikspolitikken og bidrar som tillitskaper for næringslivet.

Det vellykkede folk-til-folk-samarbeidet i Barentsregionen må styrkes og danne mønster for lignende samarbeid i en sirkumpolar sammenheng.

Utvalget har merket seg at Tromsø kommune sendte søknad til NIF og NOK i oktober 2003 om å bli den foretrukne nasjonale søker til OL arrangementet i 2014, og at arrangementet skal gis et samisk preg og i så måte kan bety mye for alle urfolk i det sirkumpolare området. Dersom arrangementet lar seg realisere, vil det, og prosessen fram mot det, gi betydelig fokus på Tromsø og nordområdene.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Norge må støtte og fremme samarbeid mellom russiske og norske frivillige organisasjoner i sivilt samfunn i Nordvest-Russland som et virkemiddel til å stimulere politisk deltakelse og engasjement, og dermed demokratiutvikling.

5.7 Svalbard: Kull, forskning og miljøbasert turisme

Som vist foran har Svalbard raskt utviklet seg til et samfunn som står på flere næringsben. Det er utvalgets vurdering at ingen enkeltnæring lenger er nødvendig for å opprettholde norsk bosetting eller tilstedeværelse. Samtidig anser utvalget at det er utenfor dets mandat å foreslå hvilke næringer som skal være basis for fremtidens norske tilstedeværelse på Svalbard. Utvalget påpeker imidlertid at næringsvirksomhet ikke bør undergrave eller være i konflikt med sentrale føringer eller Norges internasjonale forpliktelser innen miljø, næringsutvikling, konkurranseforhold, etc.

Forskning, utdanning og reiseliv er næringer som har et utpreget internasjonalt tilsnitt, og for enkelte segmenter av det globale samfunn er Svalbard en mer attraktiv møteplass enn fastlands-Norge. Det er mange ledende utenlandske politikere og næringslivsledere som besøker Svalbard hvert år. Som plattform og verksted for å utvikle internasjonale relasjoner har Svalbard noen enestående fortrinn som Norge enda ikke fullt ut har utnyttet i sin utenrikspolitikk.

Utvalget foreslår at følgende mål legges til grunn for norsk Svalbardpolitikk:

Stimulere til å styrke virksomhet basert på Svalbards naturlige fortrinn og som sikrer suverenitet, tilstedeværelse og samarbeid.

Etterhvert som samfunnet på Svalbard «normaliseres» vil næringen i stigende grad utvikles på næringens egne premisser, slik det allerede skjer i dag. Utvalget vil i den sammenheng peke på noen berøringspunkter mellom næringspolitikk og utenrikspolitikk. Det kan være grunn til å tro at norsk næringslivstenking på Svalbard også kan være en drivkraft bak russisk tenking, på samme måte som sovjetiske handlinger i sin tid påvirket Norges svalbardtenking. Således uttalte en ledende russisk politiker til utvalget i september 2003: «Støtt oss slik at vi gjennom de neste 10 år kan få gjennomført samme utvikling som Norge har gjort siden 1990, med å etablere nye arbeidsplasser på Svalbard til erstatning for kulldrift». Trapper Norge ned kulldriften, mister Arktikugol et argument for å få subsidiering av sin kullgruvevirksomhet. Infrastrukturen i Pyramiden og Barentsburg krever trolig omfattende investeringer for å møte vestlig standard enten det gjelder turisme eller forskning, men deler kan tas i bruk straks. En slik satsing vil bl.a. muliggjøre nye former for forskningssamarbeid som vil skape fortsatt vekst på Svalbard utover det som det er plass til i Ny-Ålesund og Longyearbyen.

Innenfor de norske forskningsfasilitetene er det ikke investeringer som utgjør flaskehalsen lenger; her har det vært gjort en stor innsats gjennom det siste tiåret. Derimot er det fremdeles dårlig med driftsmidler, og utvalget har merket seg at det gjennom St.meld. nr. 42 (1992–93) ble satt et mål om at andelen av forskningsrådets midler som skulle gå til polarforskning skulle økes fra 1 til 2   %. Siden den tid har andelen polarforskning falt til under 1   %, i strid med dette målet og i motsetning til internasjonal satsing. Utvalget anbefaler derfor at som en del av nordområdesatsingen på forskning og utdanning (se 5.4) brukes midler på Svalbard, hvorav en del øremerkes til norsk forskning innenfor russisk-norsk Svalbard-samarbeid, og til høyere utdanning av russiske studenter som tilbud på UNIS.

På bakgrunn av ovenstående anbefaler utvalget:

• Innenfor Nordområdemilliarden bør det satses driftsmidler til tverrfaglig norsk Svalbardforskning med fokus på klima, miljøovervåking og romforskning, samt øremerkes midler til russisk-norsk forskningssamarbeid.

• Det bør stimuleres til norsk-russisk fellesutvikling av en miljøtilpasset og miljøvennlig turistnæring på Svalbard.

Tilleggsmerknad fra utvalgsmedlemmet Rasmus Hansson når det gjelder veivalg for norsk virksomhet på Svalbard:

«Utvalget skal ihht. mandatet «identifisere de nye utfordringer som Norge står overfor i nord og utrede konsekvensene av disse, og identifisere muligheter som åpner seg på ulike sektorer». Den norske stat har styring med utviklingen på Svalbard i en helt annen grad enn i samfunn på fastlandet. Som påpekt i utredningens kap. 4.16 er det Svalbards tilnærmet intakte geologiske, geofysiske og biologiske prosesser og miljø, kombinert med god forvaltning, infrastruktur og tilgjengelighet som nå er øygruppas viktigste ressurs. Denne ressursen blir stadig mer unik i internasjonal sammenheng. Stortingets høye miljøambisjoner for Svalbard, inklusive forutsetningen om at miljøhensyn skal ha forrang i interessekonflikter, reflekterer dette. Dette medlem mener at Norge nå må følge opp sine målsettinger og utnytte sine muligheter til å utforme en nyskapende og konsekvent Svalbardpolitikk. Norsk Svalbardpolitikk bør utvikles og konsentreres rundt å bevare og bruke øygruppas intakte miljø som grunnlag for næringsvirksomhet, kunnskapsutvikling og internasjonal kontaktbygging. Dette innebærer også at virksomheter som kommer i konflikt med eller ikke er i tråd med disse målsettingene må fases ut.»

Tilleggsmerknad fra utvalgsmedlemmet Tor Fjæran, Ivan Kristoffersen og Knut Lægreid når det gjelder utvinning av kull på Svalbard:

«SNSK A/S må ha som rammebetingelse å kunne utnytte til sin drift de utmål de pr. dato besitter. Forutsigbarhet både for selskapet og de ansatte må være en forutsetning. Det vises til at det russiske selskapet Arktikugol får starte ny drift i Coles Bay. Det pekes også på at 33   % av arbeidsplassene i Longyearbyen er knyttet opp mot kulldrift- og avledet virksomhet.»