6 Straffenivå

6.1 Strafferammer

I lovutkastet har utvalget valgt strafferammene for de ulike handlingene ut fra en vurdering av handlingenes straffverdighet. Til dels har utvalget tatt utgangspunkt i andre straffebestemmelser i gjeldende straffelov som man anser har tilsvarende straffverdighet. For andre handlinger – som vanskelig kan sammenlignes med bestemmelser i gjeldende straffelov – har utvalget på mer fritt grunnlag gitt et forslag til strafferamme. På tradisjonell måte har utvalget valgt å foreslå relativt vide strafferammer for å fange opp den ulike straffverdighet handlinger som faller innenfor samme straffebestemmelse, kan ha.

Utvalget har sett hen til synspunktene for fastsetting av strafferammer i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) kapittel 11.2 – 11.4. Videre har utvalget tatt hensyn til prosessuell betydning av strafferammene; særlig er det da vilkårene for når ransaking kan skje en har tenkt på, jf. straffeprosessloven § 192, idet ransaking og beslag er meget aktuelt i saker om datakriminalitet. De fleste bestemmelsene i lovutkastet har også strafferammer som er vide nok til å tilfredsstille vilkåret for pågripelse (alle bortsett fra § 2). Utvalget har også sett det slik at de lovbestemmelsene som kan sies å rette seg mot innledende handlinger (§§ 2, 3, 10 og 11) bør ha lavere strafferammer enn bestemmelser som retter seg mot direkte angrep og skadevoldende handlinger.

I lovutkastet er det fire forskjellige strafferammer for «vanlig» overtredelse. Dette er

• bøter eller fengsel inntil 6 måneder (§ 2)

• bøter eller fengsel inntil 1 år (§§ 3, 8, 10, 11, 12 og 14)

• bøter eller fengsel inntil 3 år (§§ 4, 5, 6, 7, 9, 12 (dersom andre skadelige egenskaper), 15 og 16)

• bøter eller fengsel inntil 6 år (§ 13).

Dersom overtredelsen anses som grov (jf. lovutkastet § 18 og nedenfor kapittel 6.2), foreslås det fire ulike strafferammer. Dette er

• bøter eller fengsel inntil 1 år (§ 2)

• bøter eller fengsel inntil 3 år (§§ 3, 8, 10, 11, 14)

• fengsel inntil 6 år (§§ 4, 5, 6, 7, 9, 12, 15 og 16)

• fengsel inntil 10 år (§ 13).

Dersom overtredelsen anses som liten (jf. lovutkastet § 19 og nedenfor i kapittel 6.2), foreslås det to forskjellige strafferammer:

• bøter eller fengsel inntil 6 måneder (§§ 4, 5, 6, 7, 9, 15 og 16)

• bøter eller fengsel inntil 1 år (§ 13).

Den konkrete fastsetting av straff innenfor strafferammene må selvsagt følge alminnelige prinsipper for straffutmåling. Herunder vil de generelle sidestrafferammene etter straffelovens alminnelige del komme til anvendelse, jf. straffeloven § 60a (organisert kriminalitet), § 61 (gjentakelse) og § 62 (sammenstøt av lovbrudd), og ny straffelov § 79. Videre vil bestemmelser om formildende omstendigheter komme til anvendelse, straffeloven §§ 57, 58 og 59, og ny straffelov § 80. Ut over dette er det i norsk rett ikke gitt generelle bestemmelser om utmåling av fengselsstraff, i motsetning til for utmåling av bøter, jf. straffeloven §§ 27 og 48b og ny straffelov §§ 28 og 53. Gjennom rettspraksis og teori er det imidlertid utpenslet en del momenter som vil ha betydning for straffutmålingen, og slike momenter vil selvsagt gjelde også for disse bestemmelsene etter lovutkastet. Utvalget vil for øvrig bemerke at spørsmålet om det bør innføres generelle regler om hvilke forhold som skal tillegges vekt ved utmåling av straff innenfor de alminnelige strafferammer, har vært utredet. Straffelovkommisjonen konkluderte både i delutredning I, V og VII med at det ikke burde innføres slike regler, men i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) kom Justisdepartementet til at spørsmålet burde undergis ytterligere vurdering (jf. nevnte proposisjon side 154-156). Bakgrunnen var særlig krav fra internasjonale overvåkingsorganer og rettstilstanden i de øvrige nordiske land. Justisdepartementet sendte derfor ut et høringsbrev om dette 31. august 2005, og spørsmålet er så langt utvalget kjenner til, fortsatt til vurdering i departementet.

Uavhengig av om det blir vedtatt generelle bestemmelser om skjerpende og formildende omstendigheter eller ikke, er det visse momenter som etter rettspraksis vil ha betydning for straffutmålingen. De mest vanlige er langt tidsforløp før rettskraftig dom og ung alder hos gjerningspersonen. Slike omstendigheter vil selvsagt ha betydning for straffutmåling også for datakriminalitet, og må på vanlig måte veies opp mot handlingens alvorlighet, den skaden som er voldt og andre momenter ved handlingen.

Utvalget bemerker også at dersom flere har handlet i samvirke, vil den enkeltes rolle kunne ha betydning for straffutmålingen. Det vises til ny straffelov § 15 som er en generell bestemmelse om medvirkning. På datakrimområdet – på samme måte som for andre lovovertredelser – må medvirkerens handling og rolle vurderes konkret, og det kan meget godt tenkes at den som legger til rette eller psykisk tilskynder en lovovertredelse, kan bedømmes strengere enn den som faktisk foretar selve handlingen («hovedmannen»).

Et annet moment som har betydning for straffutmålingen, er graden av skyld hos gjerningspersonen. Skyldkravet etter datakrimkapitlet er som hovedregel forsett, men etter lovutkastet § 17 er det for noen av bestemmelsene tilstrekkelig at gjerningspersonen opptrådte grovt uaktsomt (§§ 7, 9, 10, 12 annet ledd og 13). For disse overtredelsene vil det ha betydning for straffutmålingen hvilken skyldform som finnes bevist, og videre hvilken grad av skyld man finner bevist innenfor de forskjellige skyldformene. For forsett vil dette være spørsmål om forsettet er grensende ned mot uaktsomhet, om det foreligger «vanlig» forsett eller om det er snakk om skjerpet (kvalifisert) forsett (det vil si hensikt eller overlegg). For grovt uaktsomme overtredelser vil det avhenge av om man finner bevist en uaktsomhet på grensen mot forsett, eller om den grenser nedad mot simpel uaktsomhet.

Som det fremgår av lovutkastet § 17 er det bare for noen av overtredelene utvalget foreslår at skyldkravet settes til grov uaktsomhet. Dette baserer seg på en vurdering av hvilke av overtredelsene det er praktisk å begå ved uaktsomhet sett i forhold til skadepotensialet ved handlingene. For disse overtredelsene tilsier også bevisbyrdereglene at de grovt uaktsomme overtredelsene er straffbare, idet forsett i en del tilfeller er vanskelig å bevise (for å ramme «skjult forsett»).

På den andre siden finner ikke utvalget å ville foreslå at også simpel uaktsomhet skal være straffbar. For det første på grunn av at databruk og tilgang på datatjenester er i en rivende utvikling; til dels forsøker både det offentlige og private tjenesteytere å få brukere over til elektroniske tjenester. Samtidig er det ingen organisert opplæring og en stor del av befolkningen er henvist til selvopplæring. Det bør i en slik situasjon ikke stille svært strenge krav til kyndighet og aktsomhet hos den enkelte. Her vil både kravet til grov uaktsomhet og også kravet til rettsstrid medføre at man ikke kommer i straffansvar for handlinger som man begår på grunn av ukyndighet. For det andre har man i forarbeidene til ny straffelov tatt til orde for at i den grad uaktsomhet er tilstrekkelig for straffansvar, bør det stilles krav om grov uaktsomhet. Det vises til Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 114-115 med videre henvisninger.

I kravet om grov uaktsomhet ligger at handlingen er svært klanderverdig og at det er grunnlag for sterk bebreidelse, jf. ny straffelov § 23 annet ledd, og Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 427. Det vises også til Rt. 1970 side 1235 hvor Høyesterett uttalte:

«For fellelse etter straffelovens § 422, første ledd, kreves grovt uaktsomt forhold. Jeg er enig i herredsrettens forståelse av denne bestemmelse når retten uttaler at det må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet».

Dommen anses som en prinsipiell avgjørelse i forhold til hva som ligger i kravet om grovt uaktsomt forhold.

Utvalget har vurdert om de grovt uaktsomme overtredelsene som gjøres straffbare etter lovutkastet § 17, bør gis en egen strafferamme, som da settes lavere enn strafferammen for de forsettelige forhold etter den aktuelle bestemmelsen. Utvalget er imidlertid kommet til at når straffansvaret knyttes til den grovt uaktsomme handling, i motsetning til simpel uaktsomhet, og strafferammene er såpass vide som i lovutkastet, er det ikke grunn for å fastsette egne strafferammer for uaktsomhetsansvaret. Til sammenligning kan det vises til gjeldende straffelov § 152 b som har samme strafferamme for forsettelige og grovt uaktsomme handlinger, i motsetning til §§ 150, 151, 151 b og 152 som har forskjellige strafferammer for forsettlige og (simpelt) uaktsomme handlinger.

6.2 Grovt eller lite datalovbrudd

Utvalget foreslår at det skilles mellom vanlig, liten og grov overtredelse av datakrimkapitlet. Det vises til det som fremgår av Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) kapittel 4.1.3 om oppheving av skillet mellom forbrytelser og forseelser og kapittel 4.1.4 om gradering av lovbruddene. Utgangspunktet er «vanlig» overtredelse, men dersom handlingen har visse kjennetegn, jf. lovutkastet § 18 og nedenfor, kan overtredelsen karakteriseres som «grov». I så fall faller handlingen inn under den skjerpede strafferamme som fremgår av den enkelte bestemmelse.

Ved avgjørelsen av om en handling etter datakrimkapitlet skal anses som grov, skal det etter lovutkastet § 18 særlig legges vekt på den skaden som er voldt eller kunne vært voldt, om lovbruddet er begått ved å bryte en beskyttelse og om gjerningspersonen har hatt eller kunne ha hatt vinning og størrelsen på vinningen. Om hva som nærmere ligger i disse alternativene vises det til merknadene til § 18.

Utvalget er kommet til at samtlige av straffebestemmelsene i lovutkastet bør ha en skjerpet strafferamme for grove overtredelser. Det er store variasjoner i straffverdigheten for handlinger som faller innenfor de forskjellige straffebestemmelsene, og for å kunne ha en realistisk og ikke for høy strafferamme for de «vanlige» overtredelsene, bør man ha en egen ramme for de mest straffverdige handlingene. Dette er også i tråd med blant annet vinningsforbrytelsene i gjeldende straffelov.

Når det gjelder handlinger som anses som lite datalovbrudd, finner imidlertid utvalget ikke grunn for at alle bestemmelsene i lovutkastet har et slikt alternativ. Det vises til at samtlige av bestemmelsene har bøtealternativ i den ordinære strafferamme, som vil være det mest aktuelle for de minst straffverdige overtredelsene. Noen av bestemmelsene har imidlertid en såpass høy øvre strafferamme for de «vanlige» overtredelsene, at utvalget finner det naturlig å ha en egen ramme for de minst alvorlige overtredelsene innenfor bestemmelsene. Det vises til lovutkastet §§ 4, 5, 6, 7, 9, 13, 15 og 16. Som det vil fremgå har utvalget valgt å gi en egen strafferamme for lite datalovbrudd der strafferammen for «vanlig» overtredelse av bestemmelsen er bøter eller fengsel i inntil 3 år eller høyere.

Ved avgjørelsen av om en handling skal anses som lite datalovbrudd, skal det etter lovutkastet § 19 særlig legges vekt på om skadepotensialet er lite og om gjerningspersonen ikke har eller kunne ha hatt vinning. Om hva som nærmere ligger i disse alternativene vises det til merknadene til § 19.

Det bemerkes særskilt at oppregningen av hva som gjør en handling grov eller liten, ikke er uttømmende. Dette fremgår ved uttrykket «legges det særlig vekt på». Utvalget vil fremheve at momentene i oppregningen i §§ 18 og 19 verken er nødvendige eller tilstrekkelige for å klassifisere handlingen som grov eller liten, men momentene som er nevnt vil etter utvalgets oppfatning være særlig aktuelle for graderingen. Graderingen beror imidlertid på en helhetsvurdering, og dette innebærer at en handling ikke nødvendigvis graderes opp eller ned selv om et eller flere av momentene som er nevnt forekommer. Om dette vises det også til Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 58-59.

I motsetning til det som er vanlig etter gjeldende straffelov inneholder ikke lovutkastet § 18 noen henvisning til «andre særdeles skjerpende omstendigheter», jf. for eksempel gjeldende straffelov §§ 232 og 233. I forarbeidene til ny straffelov er en slik lovgivningsteknikk kritisert, bl. a. fordi dette er lite tilfredsstillende fra et informasjonssynspunkt, og i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 59 er det uttalt at i bestemmelser om henholdsvis liten og grov overtredelse bør de sentrale momenter for graderingen angis direkte. I tillegg kommer prosessuelle hensyn, ved at det er sikker rett at dersom strafferammen skjerpes ved særdeles skjerpende omstendigheter i sin alminnelighet, innebærer det at det er den skjerpede strafferammen som har betydning for spørsmål av prosessuell karakter. Slike spørsmål er bl. a. foreldelse, henvisningsreglene ved anke (jf. straffeprosessloven § 321) og saksbehandlingen ved anke (bl. a. om lagmannsretten skal settes med lagrette). Det vises til Rt. 1962 side 494.