1 Oppsummering og sentrale tilrådinger

1.1 Innledning

Barnevernet har et stort ansvar og har en særegen posisjon i norsk oppvekst- og omsorgspolitikk ved sin unike tilgang til barns, ungdoms og familiers problemer.

Realiseringen av barnevernets mandat krever formålstjenlige rammebetingelser og forutsetter kompetanse hos de ansatte som korresponderer med ansvarsoppgaven.

Her sammenfattes først den faglige essensen av de kapitlene som utgjør del I av utredningen: Barnevernets ansvars - og problemfelt (kapittel 3-12). Deretter gis det en sammenfatning av del II, som omfatter ekspertutvalgets sentrale tilrådinger (kapittel 13).

1.2 Barnevernets ansvars- og problemfelt

De ti kapitlene som utgjør utredningens beskrivelser av barnevernets faglige grunnlag, framstår som premisser for de tilrådinger som framlegges. Beskrivelsen av det faglige grunnlaget understreker også betydningen av at studiene til kvalifisering for arbeid i barnevernet gir kandidatene nødvendig kompetanse.

I kapittel 3 beskrives barnevernets historiske grunntrekk med vekt på utviklingen av ulike former for institusjonstiltak fra 16.- 17. og 1800-tallet og etableringen av det kommunale barnevernet ved vergerådesloven av 1896. Videre beskrives lovreformene av 1953 og 1992 og utviklingen fram til etableringen det statlige barnevernet i 2004, og avsluttes med vurderinger av barne- og ungdomsinstitusjoner. Historien viser at det ikke finnes enkle løsninger på de problemene som er knyttet til barnevernets ansvarsområder. Det påpekes at kunnskap om barnevernets idégrunnlag og historiske utvikling må anses som en viktig del av kompetansen for arbeid i barnevernet.

Kapittel 4 redegjør for det juridiske rammeverket som gir viktige premisser for barnevernets arbeid. Her beskrives ansvarsforholdet mellom det kommunale og statlige barnevernet, og det gis en presentasjon av noen sentrale ansvars- og arbeidsoppgaver knyttet til omsorg, omsorgsvikt og barnesamtalen.

I kapittel 5 gis en oversikt over karakteristiske trekk ved barn, unge og deres familier som mottar hjelpetiltak og omsorg fra barnevernet. Basert på sosiale, pedagogiske og økonomiske indikatorer framtrer dette som en utsatt gruppe. Det settes fokus på betydningen av å gi barnevernbarn muligheter for å stå rustet til å møte voksenlivet, og det understrekes behov for kunnskap om etniske minoriteter for å kunne opptre kultursensitivt i møte med familier med en annen bakgrunn. Kunnskap om barn, unge og deres familier anses som grunnleggende for den barnevernfaglige kompetansen.

I kapittel 6 beskrives kvalitetskrav til oppvekst i det postmoderne samfunnet. En sentral vurdering er at oppvekstkvalitet bør være en ansvarsoppgave som involverer hele samfunnet og ikke bare de instanser som har et formelt ansvar for barn og unge. I særlig grad opererer kommersielle krefter, medieinstanser og underholdningsindustri fristilt fra oppvekstansvar. Visjonen om et inkluderende samfunn krever avskaffelse av de barrierer som hindrer enkeltmennesker, og ikke minst forskjellige minoritetsgrupper, i å søke likeverdig tilgang og deltakelse.

I kapittel 7 beskrives barnevernets forebyggende mandat, med fokus på å ivareta vanskeligstilte barns og unges behov og hindre at de rammes av uverdige og uholdbare oppvekst-, omsorgs- og opplæringsforhold. Forebyggingsarbeid krever mobilisering av kunnskaper om barn og unge i deres livskontekst og årvåkenhet om risikofaktorer og beskyttelsesforhold. Ufordringen er å løfte dette arbeidsområdet opp til et slikt perspektiv- og tiltaksnivå at vi kan gjøre noe mer enn å vedlikeholde problemene for kommende generasjoner.

Kapittel 8 setter fokus på tidlig innsats, og her understrekes betydningen av å realisere adekvate hjelpetiltak tidligst mulig. Her beskrives også behovet for kunnskaper om relevante kartleggingsverktøy og metoder. Samtidig understrekes betydningen av faglig innsikt og etiske refleksjoner relatert til observasjoner og intervensjoner for å forhindre en utilsiktet problemutvikling. Her handler det også om å og bidra til å vedlikeholde det som fungerer for utsatte barn, unge og deres familier.

I kapittel 9 beskrives relasjons- og samhandlingsproblemer både ved internaliserende og eksternaliserende atferd. Det settes fokus på at problematferdens hyppighet, intensitet, varighet og kontekstuavhengighet vil avgjøre om et barn kan oppfattes som atferdsvanskelig eller ikke. Her framholdes betydningen av å utvise stor varsomhet med å anvende personkarakteristikker og diagnostiske termer av typen «problembarn», «atferdsvanskelig», «atferdsforstyrret» eller «tilpasningsvanskelig», men heller konkret beskrive de synlige, spesifikke vanskene som barna viser i gitte situasjoner og i ulike kontekstuelle sammenhenger. Relasjons- og samhandlingsproblemene gir signal om forbedringsbehov på store deler av oppvekstområdet. Disse problemene vil også kunne fordre rehabiliterende tiltak.

Kapittel 10 beskriver grunntrekkene i barnevernutdanningenes historie. Dernest refereres hovedtrekkene fra en kartlegging av studiemiljøenes fagplaner/pensumlister og fra en spørreundersøkelse med fokus på studietilbudet. Det framkommer vesenlige mangler og store variasjoner mellom utdanningene når det gjelder faglig innhold, kjernepensum, undervisningsopplegg, vekting av ulike studieemner og praksisopplæring.

Kapittel 11 gjør rede for kompetansebegrepet og beskriver samtidig relevante tilnærminger for en kompetanseutvikling for arbeid i barnevernet. Det påpekes at kvalifiseringsarbeidet vil omfatte læring av relevante kunnskaper og ferdigheter, samt utvikling av både faglig engasjement og kompetanse på en rekke områder. I den samlede vurderingen understrekes behovet for et studietilbud som vektlegger det som kan anses å utgjøre en samlende kjerne av relevant fagkompetanse for å gjøre tjeneste i barnevernet. Det framholdes også en rekke tiltak for faglig og vitenskapelig kompetanseut­vikling, ved blant annet innføring av turnus- og autorisasjonsordning og utvikling av master- og doktorgrad i barnevern.

Kapittel 12 setter fokus på rekruttering av studenter. Her pekes det på flere styrkingstiltak, særlig relatert til fordelingen etter kjønn og etnisitet. Som en generell vurdering understrekes det at for å lykkes i å rekruttere studenter med gode forutsetninger, må arbeid i barnevernfeltet fremstå som et attraktivt yrkesalternativ. Samtidig må kvaliteten på utdanningen være av en slik karakter at en får beholde studentene gjennom hele utdannings­løpet. Det bør også legges til rette for rekruttering av erfarne barne- og ungdomsarbeidere til studiet.

I kapittel 13 gis en utførlig presentasjon av utvalgets tilrådinger med sentrale begrunnelser. Disse oppsummeres i neste punkt.

1.3 Sentrale tilrådinger

Å sikre at ansatte i barnevernet har nødvendig kompetanse er en grunnleggende forutsetning for å realisere barnevernets mandat. Dette understreker behovet for relevant faglig innsikt, formålstjenlige ferdigheter og adekvate holdninger. For studiemiljøene er det en stor oppgave å muliggjøre at studentene kan oppnå en slik kompetanse. Denne tilrådingen setter fokus på kompetansekrav og peker samtidig på flere relevante styrkingstiltak i fag- og studiemiljøene.

Utvalget har merket seg at det er svært mange studiemiljøer som tilbyr utdanning for arbeid i barnevernet, og at tilbudene som gis varierer. Kartlegginger indikerer vesentlige mangler ved flere av studiene. Det må derfor reises spørsmål til om nåværende organisering er formålstjenlig.

Tilrådingene omhandler det faglige innholdet i bachelorutdanningene, felles krav til kvalitetssikring av studieopplegg, styrking av etter- og oppdateringsutdanninger, samt utvikling av master- og doktorgradgradsstudium i barnevern. Etter utvalgets vurdering vil disse tilrådingene bidra til et mer enhetlig og framtidsrettet kvalifikasjonstilbud for arbeid i barnevernet.

Utvalget har kartlagt barnevernpedagogutdanningen (bachelor i barnevern) og sosionomutdanningen (bachelor i sosialt arbeid), som begge kvalifiserer for barnevernets arbeidsfelt. Når samlebetegnelsen «barnevernutdanninger» benyttes i utredningen, omfatter dette begge studiene.

I tilrådingene har ekspertutvalget lagt vekt på å klargjøre kompetansekrav på en konkret, operasjonell og eksemplifiserende måte.

1.3.1 Kompetanse

Tilrådingen bygger på en forutsetning om at kompetanse og kompetanseutvikling kan målrettes, stimuleres og realiseres gjennom strukturert læring av et bestemt faglig innhold og gjennom ulike former for praksisnær opplæring.

Tilråding: Utvalget påpeker at studier som skal ruste studentene til å ivareta ansvars- og arbeidsoppgaver i barnevernet, må omfatte relevante forskingsbaserte kunnskaper, målrettet ferdighets­læring og utvikling av innlevelse, engasjement og etiske holdninger.

1.3.2 Rekruttering

For unge mennesker er studievalg et viktig skritt. Til dette kreves opplysning, hjelp og veiledning både om hva studiet innbærer og om det framtidige yrket. Etter utvalgets vurdering kan det forventes at en styrking av fagkompetansen i barnevernet, sammen med en generell heving av arbeidsfeltets omdømme og status, vil være fruktbart for rekrutteringen til studiet. Det vurderes som viktig å stimulere til en bredere rekruttering, i første rekke en større andel menn og studenter med minoritetsetnisk bakgrunn.

Tilrådinger: Utvalget tilrår at det gjennomføres en nasjonal strategi med flere tiltak både for å oppnå en ønskelig rekruttering og for at studenter fullfører påbegynte utdanninger. Utvalget tilrår at det vurderes utdannelsesstipend for studenter fra underrepresenterte grupper. Det bør også vurderes å styrke rekrutteringen av erfarne barne- og ungdomsarbeidere.

Utvalget fremmer tilråding om en forsiktig kvotering ved at minimum 20 % av dem som tildeles studieplass er menn. Videre vil utvalget påpeke at særlige rekrutteringsinnsatser må rettes mot ungdom med minoritetsetnisk bakgrunn.

1.3.3 Faglig innhold i bachelorutdanning

Bachelorstudiet må vektlegge en samlende kjerne av relevant kunnskap for yrkesutøvelse i barnevernet. De mange fagmiljøene som nå har utdanninger som kvalifiserer for arbeid i barnevernet, gjør det særlig viktig å utforme eksplisitte normer for studiets faglige innhold.

Tilråding: Utvalget fremmer tilråding om 14 emneområder som bør være representert på en kompetent måte i en bachelorutdanning som skal kvalifisere til profesjonell tjeneste i barnevernet. Dette bør være et av de sentrale satsningsområdene i arbeidet med å utvikle et enhetlig og framtidsrettet studietilbud som kan ivareta praksisfeltets kompetansebehov. Her gis en kort beskrivelse av de 14 studieemnene:

Kunnskap om barnevernet

Studieemnet setter barnevernet inn i en historisk kontekst og viser viktige utviklingstrekk. Innholdet bør omfatte visjoner, pionerinstitusjoner i eldre og nyere tid, lovverk, arbeidsmetoder og et stort spekter av mer eller mindre vellykkede tiltak. Denne kunnskapen har verdi i seg selv, samtidig som den kan bidra til refleksjoner og profesjonell identitet. Hovedvekten legges på det nåværende barnevernets formål, organisering og tiltaksapparat, med sentrale ansvarsoppgaver og kunnskaper om barn, unge og familier som mottar hjelp fra barnevernet. Samtidig settes det fokus på problemtilstander og forsømmelser som danner bakgrunn for barnevernets eksistens. Det gis innsikt i verdigrunnlaget som barnevernet er og har vært tuftet på.

Velferdsstaten og rettighetene til barn og unge

Emnet omfatter kunnskaper om de verdier og tiltak som danner grunnkjernen i velferdssamfunnet med ordninger som skal garantere innbyggerne trygghet, helse, velferd, utdanning og kultur. Her inngår barnelovgivningen som regulerer forholdet mellom barn og foreldre, spørsmålet om foreldreansvarets innhold og rekkevidde og barnets med- og selvbestemmelsesrett. Emnet omfatter også grunnprinsippene i FNs barnekonvensjon med fokus på betydningen av «barns beste». Rettighetsspørsmålene relateres til velferdsstatens verdier, der hensynet til den enkelte er et overordnet prinsipp, noe som er barnevernets grunnleggende utgangspunkt. Dette gir også basis for mange av de kompliserte vurderinger og prioriteringer de ansvarlige i barnevernet er satt til å gjøre.

Det juridiske grunnlaget

Barnevernloven regulerer barnevernets virksomhet og inneholder en rekke formuleringer som forutsetter tolking for å klarlegge meningsinnholdet. Det betyr at profesjonelle i barnevernet må ha betydelig juridisk innsikt, og evne til å utøve skjønn og kompetanse til å dokumentere og utforme vedtak i samsvar med lovens vilkår og samtidig kjenne rammebetingelsene for egen virksomhet.

Da forvaltningskompetansen utgjør en viktig bærebjelke i utdanningen, vil utvalget påpeke et behov for å vurdere om det juridiske grunnlaget er tilstrekkelig vektet i dagens utdanninger eller om det bør styrkes.

Etikk

Dette studieemnet omfatter innsikt i etiske prinsipper, verdier og grunnleggende normer med fokus på barnevernets problemfelt. Etikk kan læres ved tilegnelse av prinsipper og regler, men opplæringen bør innbefatte muligheter til refleksjon over egeninnsatser for å yte hjelp til vanskeligstilte barn og unge. Gjennom dette vil studentene få innsikt i konsekvensene av gode handlinger, noe som bidrar til en etisk kompetanse som er noe mer enn en distansert teoretisk kunnskap. Etisk refleksjon og innsikt i sentrale verdispørsmål vil styrke bevisstheten om betydningen av å fremme integritet, likeverdighet, deltagelse og inkludering. Vernet av barnevernbarnas personlige integritet handler i stor grad om å fremme verdien av at barna får ivaretatt og utviklet selvrespekt og tiltro til egne evner og framtidsmuligheter

Oppvekstkvalitet og samfunn

Studieemnet omfatter kunnskap om oppvekst og de kvalitetskrav som her må stilles, samt innsikt i oppvekstrelevante trekk ved samfunnet. Emnet må gi innsikt i kunnskapsbaserte vurderinger av hva det i praksis betyr å sørge for en kvalitativt god oppvekst. Sentrale kvalitetskrav vil være inkluderende, verdige og likeverdige oppvekstvilkår, utfoldelses- og aktivitetsmuligheter, interesseutvikling, støtte til barne- og ungdomsfamilien og en framtidsorientert opplæring. Et viktig kvalitetskrav til oppvekstaktørene er at de kunnskap om risikoforhold i barns og unges livsmiljø i hjem, nærmiljø, barnhage, skole og på andre relevante arenaer.

Omsorg, utvikling, læring

Emnet gir kunnskaper om omsorg og omsorgssvikt, og grunnleggende innsikt i barns og unges utvikling og deres læringsprosess. Kjernen i kvalitetsmålene er å gi barn og unge realistiske utviklings- og framtidsmuligheter. Omsorg, utvikling og læring er gjensidig utfyllende og til dels overlappende kunnskapsområder som må ha en sentral plass i studiet. Studieemnet omfatter også kunnskaper om omsorgssvikt og ulike former for overgrep, og hvordan alvorlige risikoforhold kan identifiseres og avhjelpes tidligst mulig. Omsorgs- og utviklingsbetingelser og læringsmuligheter for særlig utsatte barn og unge, for eksempel barn og unge med minoritetsetnisk bakgrunn og barn og unge med ulike funksjonsvansker, må vektlegges.

Barns og unges hovedarenaer

Studieemnet setter fokus på samfunnets sentrale oppvekst- og opplæringsaktører - deres rolle og funksjon. Studiet må gi oppdaterte kunnskaper om familien og dens variasjoner, muligheter og problemer, og studentene må settes i stand til å vurdere hva som er akutte kriser og hva som er problemtilstander som krever særlige tiltak. Det gis innsikt i barnehagens tilbud og muligheter og om de problemer og risikoforhold som her kan oppstå. Skolen belyses med dens kvalifiserende og sertifiserende rolle i relasjon til framtidslivet. Det må samtidig settes fokus på skolen som en potensielt problemskapende arena, der de utsatte og mest sårbare barna kan bli særlig skadelidende. Viktigheten av at barnevernbarn må få nødvendig hjelp og støtte til å ta utdanning bør løftes. Studieemnet må også gi kunnskaper om relevante organisasjoner og aktivitetsmuligheter for barn og unge.

Ulike oppvekst- og støtteordninger

Studieemnet gir oversikt over kommunenes ansvar for velferds- omsorgs- og opplæringsvilkår for barn og ungdom. For å bidra til oppvekstkvalitet og støtte og hjelp til alle, er det etablert en rekke organiserte tilbud. Studieemnet må gi en erfaringsbasert kunnskap om dette relativt kompliserte nettverket, om de ulike tilbudenes rammevilkår og faglige kompetanse. Utvalget vil peke på at denne kunnskapen er av stor betydning med tanke på faglig samarbeid, rådgiving og hjelpetiltak til barn og unge og deres familier. Dette gjelder også kunnskap om hvem som har ansvar for å gjøre hva, om tilgangen til hjelp når det trengs, om samarbeidsforpliktelser og koordinerende ordninger.

Forebyggende arbeid og tidlig innsats

Studieemnet gir innsikt i et av barnevernets lovpålagte kjerneområder med mandat til å motvirke uverdige og uholdbare oppvekstforhold. Det sentrale er å redusere betingelsene for at barn og unge kommer inn på uheldige sidespor. Her vil både hjemme-, barnehage- skole- og fritidssituasjonen og påvirkning fra ulike medier og den digitale sfæren være viktige mål for en forebyggingsinnsats. Det forebyggende arbeidet må bidra til å forsterke positive trekk og samtidig være innsiktet på mer eller mindre identifiserte risikoforhold. Det siste betyr å svekke faktorer som kan vedlikeholde og kanskje forsterke en problemtilstand. Tidlig innsats i møtet med barns og familiers problemer, utgjør en viktig del av det forebyggende arbeidet. Utvalget peker på at den store utfordringen består i å løfte dette arbeidsområdet opp til et slikt nivå at det forhindres at problemene vedlikeholdes og videreføres til kommende generasjoner. For å bryte med slike reproduserende prosesser, vil det kreves kompetanse i forebyggende arbeid og en systematisk samfunnsinnsats for å redusere risikofaktorer som innvirker på barns og unges liv, helse og utvikling

Relasjons- og samhandlingsvansker

Relasjons- og samhandlingsvanskene kan omfatte både internaliserende og eksternaliserende problemer, og involvere hjemmet, nærmiljøet, barnehagen, skolen og andre oppvekstarenaer på en svært negativ måte. Primært er det her tale om relasjonelle problemer og må derfor i første rekke forstås og behandles i et kontekstuelt lys. I en faglig vurdering vil problematferdens hyppighet, intensitet, varighet og kontekstuavhengighet være at stor betydning. Studieemnet må gi innsikt i slike vurderinger og kunnskaper om betydningen av tidlig innsats, om relevante aktivitetstilbud, sosial nettverksbygging, en helhetlig læring og ikke minst kunnskap om tiltak og muligheter for rehabilitering.

Utvalget peker på at relasjons- og samhandlingsproblemene gir signal om forbedringsbehov på store deler av oppvekstområdet.

Observasjon og kommunikasjon

Studieemnet omhandler kontaktetablering, samtale- og kommunikative ferdigheter. Dette danner grunnlaget både for gjennomføring av de undersøkelser, intervensjoner, utredninger, tiltak og forebyggende arbeid som er en sentral del av barnevernets mandat. For å gjennomføre undersøkelser er det vesentlig å ha innsikt i hvordan menneskers følelser og tenkning preges av krisesituasjoner. Utvalget peker på at studieemnet skal kvalifisere for samtale, kommunikasjon og samhandling med barn og ungdom og deres familier. Det handler samtidig om kompetanse til nødvendige intervensjoner, til interaksjon og samarbeid med barnhager, skoler og andre relevante instanser.

Hjelpe- og omsorgstiltak

Studieemnet skal klargjøre at barnevernet har en viktig oppgave i å sørge for at vanskeligstilte barn og unge får adekvate hjelpetiltak enten i eller utenfor hjemmet. Her handler det blant annet om hjelp i form av støttekontakt, barnehagetilbud, avlastning i hjemmet, økonomisk hjelp, stimulering til fritidsaktiviteter, hjelp til utdanning, skole eller bolig. Samtidig må studiet vektlegge at omsorgsovertakelser, med plassering utenfor hjemmet, er noe som inngår i barnevernets beredskap når det er tale om å atskille barn fra biologiske foreldre. De fleste som er plassert utenfor hjemmet bor i fosterhjem. Utvalget vil peke på at studieemnet må kvalifisere for å vurdere hvilken hjelp som er mest formålstjenlig og gi kandidatene kompetanse i å evaluere hjelpetiltakenes resultater. Kunnskap om og innsikt i hva god omsorg innebærer, samt kunnskap om forskningsbaserte intervensjoner er også sentralt her.

Institusjonsarbeid

Dette studieemnet gir innsikt i et hjelpe- og omsorgstiltak med lange tradisjoner. Dette er tiltak som omfatter et stort spekter fra småbarns- til ungdomsinstitusjoner, og fra døgntilbud, korttids - til langtidsopphold. En sentral del av kompetansen for å arbeide i en institusjon består i å ha kunnskaper, interesser og ferdigheter som er viktig for barn og ungdom. Utvalget vil påpeke at utdanningen må legge til rette for å gi studentene innsikt og erfaring med et bredt spekter av omsorgstiltak og at det legges vekt på å sette seg inn i barns og unges ståsted og behov. Her handler det om å være positivt fokuserende og medvirkende til å styrke de unges velferd og framtidsmuligheter.

Forskningsmetode og etikk for forskning

Studieemnet skal dyktiggjøre studentene til å lese faglitteratur med et kritisk blikk og til å planlegge å gjennomføre egne undersøkelser, både i utdanningen og i en framtidig arbeidssituasjon. Et grunnleggende krav til forskning er evne til systematikk og faglig innsikt, samt kunnskap om metoder, teknikker og forskningsetiske prinsipper. Forskningsetikken setter blant annet fokus på spillregler for informert samtykke til å være datagiver og prinsipper for anonymisering av informanter, som er gjeldende krav i det forskningsrelaterte arbeidet. Etter utvalgets vurdering er basiskunnskap om forskningsmetode og forskningsetikk av stor betydning. Denne kunnskapen vil også være overførbar til barnevernets beslutningsprosess, som fordrer evne til systematisk kartlegging, vurdering og konkludering.

1.3.4 Kvalitetskrav til studieopplegg

Utdanningene er forpliktet til å sette kandidatene i stand til å gjennomføre arbeids- og ansvarsoppgavene i barnevernet på en faglig forsvarlig måte. Dette krever at studiemiljøene har kompetanse til å fremme læring og innsikt i de beskrevne emneområdene. Samtidig skal studiene bidra til utvikling av den profesjonelle kompetansen gjennom en formålstjenlig ferdighets- og praktisk opplæring.

Pedagogiske kompetansekrav

Det er en stor og krevende oppgave å legge til rette for et studieopplegg på bachelornivå som kvalifiserer til arbeid i barnevernet. Det forutsetter at den yrkesforberedende opplæringen i pedagogikk for utdanningenes ansatte ivaretas på en kvalifisert måte.

Tilråding: Utvalget understreker at det bør være en nasjonal oppgave å bidra til at fagmiljøene kan imøtekomme pedagogiske kompetansekrav. Som et ledd i en slik nasjonal satsing bør det gjennomføres en evaluering av utdanningenes studietilbud.

Teoretisk studium

Her vil det være tale om både forelesninger og forskjellige former for seminarvirksomhet der studentene har medansvar for studieopplegget og der det legges til rette for informasjons- og idéutveksling. Forelesningen kan bidra både til innsikt, faglige visjoner og perspektiver, og samtidig fremme engasjement og motivering. Det bør også legges vekt på seminarvirksomhet og selvstudium. Videre bør det legges vekt på at den faglitteraturen som anvendes er forskningsbasert og oppdatert i henhold til praksisfeltets kompetansekrav og behov.

Tilråding: Utvalget påpeker at det bør etableres nasjonale fora der utdanningsmiljøene kan bistå hverandre blant annet når det gjelder valg av studielitteratur og bruk av tilgjengelig teknolog for overføring av forelesinger på nett til alle studiesteder. Dette vil gi muligheter for nasjonale fellesforelesninger der de fremste fagfolkene på området er bidragsytere.

Gruppe- og kasusorientert opplæring

Denne studentaktive opplæringen innebærer at studentene samarbeider om reelle kasus og problemsituasjoner, der lærerne bidrar med kvalifisert veiledning. Det foreligger blant annet lang erfaring med problembasert læring (pbl), der det i smågrupper arbeides med autentiske kasus og problemstillinger hvor målet er å komme frem til en felles problemløsning.

Tilråding: Utvalget peker på at erfaringer fra studiemiljø som har anvendt gruppe- og kasusorienterte arbeidsmåter, tilsier at disse er formålstjenlige for å utvikle både studentenes analytiske evner, deres selvstendighet og ferdighetskompetanse. Disse studieformene kan også spille en viktig rolle for utviklingen av relasjons- og samhandlingskompetanse. Utvalget vil peke på at gruppe- og kasusorientert studieformer er ressurskrevende.

Praksis

Dette emnet består først og fremst av opplæring som foregår i autentiske yrkessituasjoner under veiledning av en fagperson (praksisveileder) med relevant utdanning og yrkeserfaring (jf. ekstern praksisopplæring). Det sentrale formålet er kompetanseutvikling gjennom integrering av teoretiske studier og praksisopplæring. Det er ønskelig at studentene får erfaringer med arbeidsoppgaver fra flere av de arbeidsområdene som inngår i barnevernets ansvarsfelt.

Tilrådinger: Utvalget peker på at det bør det foretas en relevans- og kvalitetsvurdering av mulige praksissteder og praksisveiledere. Samtidig bør praksisveiledere få kompensasjon for arbeidet de gjør. Det er også viktig at det legges til rette for faglig videreutvikling/kvalifisering for utdanningenes praksislærere.

Utvalget peker også på behovet for samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet for å styrke studiemiljøenes kunnskap om barnevernet, stimulere til praksisnær forskning og for å bidra til kompetanseutvikling i praksisfeltet. Utvalget tilrår at det legges til rette for samarbeid mellom praksisfeltet og utdanningene.

Turnusordning

Med henvisning til de ordninger som gjelder for profesjoner innen helsevesenet, har utvalget vurdert en obligatorisk turnusordning som ledd i kvalifiseringen til arbeid i barnevernet. Ordningen anses relevant med bakgrunn i de krevende arbeids- og ansvarsoppgavene som ansatte i barnevernet møter.

Tilråding: Utvalget fremmer tilråding om at det innføres en turnusordning for kandidater som har fullført en treårig bachelorutdanning i barnevern. Realiseringen av en turnusordning forutsetter at utvalgte arbeidssteder forpliktes til å gi veiledning, opplæring og supervisjon og å gjennomføre en avsluttende evaluering. Turnustjenestens faglige innhold og omfang av veiledning/faglig supervisjon, bør vurderes nærmere av ansvarlige myndigheter. Realiseringen av en turnusordning vil være ressurskrevende.

Autorisasjon

Dette innebærer en kompetansekontroll som kan fungere studie-kvalifikasjonsnormerende. Med autorisasjon følger et selvstendig og personlig ansvar for å utføre arbeidsoppgavene på en faglig og etisk forsvarlig måte.

Tilrådinger: Utvalget tilrår at det innføres en sertifiserings– og autorisasjonsordning i barnevernet, som forutsetter godkjent turnustjeneste. Det er også utvalgets vurdering at det et nødvendig å legge til rette for oppdatering og videreføring av den enkeltes kompetanse. Utvalget tilrår videre at det vurderes å legge til rette for en ordning som krever resertifisering etter noen års forløp. En sertifiserings- og autorisasjonsordning vurderes som et viktig bidrag for å gi betryggende kvalifikasjoner for de krevende yrkesfunksjonene det her er tale om.

1.3.5 Master- og doktorgradsstudium

På bakgrunn av forslagene til faglig innhold og studieopplegg som er fremmet, er det presentert en kompetanseprofil for kvalifisering til arbeid i barnevernet. Selv om bachelorutdanningene er grunnleggende viktig, vil utvalget påpeke betydningen av at det utvikles en videre forskningsbasert kvalifisering med relevans for barnevernets problempanorama.

Tilrådinger: Utvalgets fremmer tilråding om en mastergrad i barnevern (utover den som allerede finnes), knyttet til ett eller flere fagmiljø som gir bachelorutdanning. For enkelte arbeidsområder i barnevernet bør det etter hvert stilles krav om mastergradseksamen. Det gjelder særlig for faglige ledere i barnevernstjenesten.

Utvalget tilrår at det samtidig igangsettes et planarbeid for å utvikle en doktorgrad i barnevern, som vil være sentral for en faglig-vitenskapelig videreføring av mastergrad. Barnevernets kompetansebehov tilsier at det legges til rette for en slik kvalifisering på fagfeltets egne faglige og etiske premisser. Ved siden av å øke formalkompetansen i barnevernet, vil en doktorgrad være et viktig bidrag for å styrke fagområdets troverdighet og posisjon i samfunnet. Doktorgraden bør knyttes til et fagmiljø som både gir bachelor og mastergradsutdanning i barnevern.

Utvalget peker på behovet for sentrale insentiver som kan fremme den vitenskapelige kompetanseutviklingen og veilederkompetansen fagmiljøene. Her kan det være aktuelt å utvikle en forskerskole ved ett av fagmiljøene. Alternativt kan et slikt vitenskapelig ressurstiltak utvikles med basis i flere samarbeidende fagmiljøer.

1.3.6 Miljøarbeiderutdanning

Å sikre at alle ansatte i barnevernet har nødvendig kompetanse, er en grunnleggende forutsetning for å realisere barnevernets mandat. Ved barneverninstitusjonene arbeider det mange ufaglærte. Miljøarbeiderutdanningen bør derfor styrkes. Miljøarbeidere ivaretar i dag også viktige funksjoner som fritidsledere og SFO- og støttepersonale på skolens barne- og ungdomstrinn.

Tilråding: Utvalget tilrår at miljøarbeiderutdanningene bør være studietilbud både på hel - og deltid. Dette er også begrunnet i behovet for å sikre en bred rekruttering. Det må være en forutsetning at kandidater som har gjennomført en miljøarbeiderutdanning bør gis muligheter for en formålstjenlig innplassering på bachelorstudiet i barnevern.

1.3.7 Etter- og oppdateringsutdanning

Dette omfatter kurstilbud på nasjonalt nivå for vedlikehold, oppdatering og videreutvikling av ervervet kompetanse. Etter utvalgets vurdering bør fagmiljø som har ansvaret for masterutdanning og eventuelt doktorgrad, også ha hovedansvaret for etter- og oppdateringsutdanningen.

Tilråding: Utvalget tilrår at alle som arbeider i barnevernet hvert tredje eller fjerde år gjennomgår en form for faglig oppdatering med relevans for deres yrkesfunksjon. Dette må omfatte nasjonale kursopplegg på sentrale problemområder innen barnevernets ansvars- og arbeidsområde. Utvalget tilrår at krav om faglig oppdatering inngår i vilkårene for å få beholde en eventuell autorisasjon.

1.3.8 Faglig-vitenskapelig kvalitets­utvikling

Det sentrale her er vurderingen av hva som er adekvate rammevilkår, og faglige og pedagogiske kvaliteter i de fagmiljøene som har ansvaret for kompetansegivende studier. Her skisserer utvalget tre faglig-vitenskapelige forutsetninger som bør oppfylles.

Kvalitetssikring av studieopplegg

Nøkkelfaktorer for studiekvalitet vil være relatert til kvaliteten av utdanningen, forelesningene, faglitteraturen, veiledningen, gruppearbeidet og praksis. Det bør vurderes veiledningstiltak og andre stimuleringstiltak på nasjonalt nivå for utvikling av studiemiljøene. Et av de tiltakene som her kan være aktuelle, er å tillegge ett eller flere fagmiljøer et særlig pedagogisk utviklingsansvar. Utvalget vil også peke på ønskeligheten av et nært samarbeid mellom studiemiljøene med tanke på styrking av studieopplegget og gjensidig stimulering og idéutveksling.

Tilrådinger: Utvalget vil peke på at ansatte i studiemiljøene bør gis muligheter til få veiledning av eksterne fagfolk med relevant kompetanse. Det bør også vurderes å innføre hospitantordninger, der det gis muligheter for korttidsopphold ved gode fag- og studiemiljø i inn og utland. Utpeking av ett eller flere miljøer med særlig utviklingsansvar bør også vurderes.

Utvikling av relevant forskning

En viktig forutsetning for en styrking av utdanningen består i vitenskapelig kompetanseutvikling. For en faglig-vitenskapelig videreutvikling av barnevernutdanningene, vil det være avgjørende at forskningen integreres i virksomheten. Her vil master- og doktorgradsutdanning i barnevern være et betydelig insentiv og en faglig utfordring til ansatte i fagmiljøene.

Tilråding: Utvalget vil peke på at det bør satses på å tilføre enkelte miljøer både stipendiat- og postdoktorstillinger og professor II – stillinger.

Samarbeid mellom utdanning og praksis

Praksisopplæringen i bachelorstudiet danner en viktig bro mellom studiemiljøene og barnevernets praksisfelt. Innføringen av den foreslåtte turnustjenesten vil bidra til å styrke samarbeidet ved å befeste fellesansvaret for kandidatenes kompetanseutvikling. Det er også viktig at studiemiljø og praksisfelt samarbeider om relevante forskningsoppgaver.

Tilråding: Utvalget fremmer tilråding om en utvidet personalutveksling ved at praktikere gjør tjeneste ved en utdanningsinstitusjon og vise versa. Studiemiljøene bør også få utvidede muligheter for å etablere deltidsstillinger for praktikere på åremålsbasis.

Nasjonalt fagråd

Det er mange fagmiljø som har ansvaret for å gjennomføre basisutdanning for arbeid i barnevern. Dette er positivt blant annet ut fra behovet for en bred rekruttering. Samtidig byr dette på utfordringer ikke minst når det gjelder behovet for koordinering og normering av studieinnhold og studiekvalitet. Dette vil kreve en stor felles innholdsdel og felles faglige perspektiver, noe som tilsier at sentrale myndigheter må legge til rette for årlige utdanningskonferanser.

Tilråding: Utvalget fremmer tilråding om at det etableres et eget nasjonalt fagråd for de fagmiljøene som har ansvaret for å ivareta barnevernets kompetansebehov.