1 Innledning og sammendrag

1.1 Innledning

Krisen som brøt ut i de internasjonale finansmarkedene høsten 2008 fikk svært alvorlige konsekvenser. Aldri tidligere har problemer i finanssektoren slått så raskt og kraftig ut i realøkonomien. Hvor omfattende og langvarige ettervirkningene av finanskrisen vil bli, vet man fortsatt ikke. Til nå har det vært den kraftigste nedgangen i verdensøkonomien siden den store depresjonen på 1930-tallet, med sterkt stigende arbeidsledighet og omfattende velferdskutt i mange land.

Finanskrisen viste med all tydelighet den store gjensidige avhengigheten i en verden hvor økonomisk samkvem øker og hvor finansmarkedene blir stadig mer sammenvevde. Det var store forskjeller i kriseforløpet mellom land og verdensdeler, bl.a. var forløpet i USA forskjellig fra kriseforløpet i land som opplevde mer tradisjonelle bankkriser, med utspring i eiendomsmarkedet.

Denne finanskrisen passer likevel inn i et visst historisk mønster. Generelt kan en finanskrise defineres som en kraftig uro i finansmarkedene, typisk forbundet med sterkt fallende aktivapriser og insolvens hos låntakere og finansforetak, som sprer seg gjennom det finansielle systemet, forstyrrer markedets funksjonsevne og gir betydelige utslag i økonomisk aktivitet og sysselsetting. Når finanskrisen er internasjonal sprer denne uroen seg over landegrensene og forstyrrer markedenes funksjonsevne internasjonalt.

I historisk sammenheng er økonomiske tilbakeslag som sammenfaller med finanskriser dypere og mer langvarige enn andre tilbakeslag. Det henger sammen med de spesielle vekselvirkninger som kan oppstå mellom realøkonomien på den ene siden og en problemrammet finanssektor på den andre. Med økende tap på utlån svekkes bankenes evne til å tilføre økonomien kreditt. Når husholdninger og bedrifter må utsette investeringer på grunn av manglende tilgang på kreditt faller aktiviteten i økonomien ytterligere. Lavere økonomisk aktivitet og økt arbeidsledighet vil igjen kunne føre til at låntakere får problemer med å betjene gjelden, og den negative spiralen kan forsterkes ytterligere.

Oppbyggingen til denne finanskrisen fulgte på mange måter et velkjent mønster. I likhet med mange tidligere kriser, fulgte også denne finanskrisen etter mange år med oppbygging av risiko og ubalanser. Gode økonomiske tider, innovasjon og optimisme førte til undervurdering av risiko, oppblåste formuespriser og kraftig gjeldsoppbygging i mange land. Finansinstitusjoner internasjonalt kunne dessuten tjene på å flytte virksomhet til mindre regulerte institusjonstyper og markeder. Mange institusjoner tok høy risiko gjennom kjøp og salg av stadig mer kompliserte finansielle instrumenter. Den internasjonale banksektoren var dessuten lavt kapitalisert. Dette gikk lenge bra. Når tapene kom, viste det seg imidlertid at bankene ikke hadde nok egenkapital til å bære tapene. Videre bidro kompleksiteten til å tilsløre hvor risikoen egentlig befant seg.

Selv om de fleste land iverksatte omfattende tiltak, har finanskrisen fått svært alvorlige konsekvenser internasjonalt. Millioner av mennesker har blitt arbeidsledige. De offentlige finansene er kraftig svekket i mange land som følge av kostbare støttetiltak overfor finanssektoren, fall i skatteinntektene og aktiv bruk av finanspolitikken for å dempe utslagene av krisen. Mange land har problemer med å håndtere statsgjelden, offentlige budsjetter strammes inn, og det kuttes i velferdstjenester.

Internasjonale finansinstitusjoners eiere og ledelse, som må ta en stor del av skylden for krisen, har måttet bære en uforholdsmessig liten andel av kostnadene fra finanskrisen. Kostnadene har derimot i stor grad blitt absorbert av offentlige finanser, arbeidstakere og andre næringsdrivende.

Norge er blant landene som så langt har klart seg best igjennom den internasjonale finanskrisen, gjennom en blanding av flaks, dyktighet og forsiktighet. Svikten i de internasjonale finansmarkedene utover høsten 2008 førte likevel til akutte likviditetsutfordringer for norske banker, og omfattende myndighetstiltak ble iverksatt. En rekke forhold ved norsk økonomi, norske finansmarkeder og norsk finansmarkedsregulering bidro til å dempe utslagene av krisen. I tillegg virket kraftig penge- og finanspolitisk stimulans og særskilte støttetiltak overfor finansmarkedene effektivt til å stabilisere utviklingen.

Også sammenlignet med den norske bankkrisen på 1990-tallet har virkningene av den internasjonale finanskrisen vært milde i Norge. Krisen på 1990-tallet hadde et innenlandsk opphav, med kraftig gjeldsoppbygging hos husholdninger og foretak og påfølgende soliditetsproblemer i bankene. Denne finanskrisen kom utenfra.

Den norske finansmarkedsreguleringen stod seg godt gjennom krisen. Den norske reguleringen er på viktige områder noe strengere enn det som har vært vanlig i mange andre land og det som har vært minimumskrav fra EU. Det har bl.a. bidratt til at norske finansinstitusjoner var bedre kapitalisert ved inngangen til krisen. I tillegg er de norske finansmarkedene underlagt en heldekkende regulering, uten mulighet til å utnytte regelverksforskjeller.

Likevel kan Norge stå overfor betydelige utfordringer i tiden framover. For en liten, åpen økonomi som den norske, vil endringene i den nasjonale politikkens omgivelser ha særlig stor betydning. Det er usikkerhet knyttet til virkningene av omfattende internasjonale reguleringsreformer, og de finansielle ubalansene som bygget seg opp i forkant av krisen er fortsatt ikke rettet opp. Hvilke konsekvenser den vanskelige statsgjeldssituasjonen i mange land vil få for økonomisk utvikling internasjonalt og i Norge er høyst usikkert. Tilpasning til store regelverksendringer fra EU innen bl.a. bank og forsikring kan bli krevende også i Norge.

I en norsk sammenheng er det viktige lærdommer å trekke fra finanskrisen internasjonalt, bl.a. når det gjelder regulatoriske utfordringer. En finanskrise kan komme en gang til og en slik ny krise kan komme som resultat av nasjonale ubalanser, eller som følge av at globale eller regionale kriseimpulser slår inn i norsk økonomi. Arbeidet for å sikre finansiell stabilitet må baseres på at den neste finanskrisens karakter kan være svært forskjellig fra denne finanskrisen.

Operasjonell risiko knyttet til teknologibruk og -utvikling får økende betydning også for finansinstitusjonene og for finansiell stabilitet. Utvalget er kjent med det samarbeidet som er etablert mellom tilsynsmyndighetene, Norges Bank og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Utvalget antar at en intensivering av dette vil være svært viktig i årene framover. Dette tema er ikke nærmere drøftet i utvalgets utredning.

I utvalgets mandat heter det bl.a. at finansmarkedenes virkemåte og reguleringen av disse markedene må vurderes på nytt i lys av erfaringene fra den internasjonale finanskrisen. Utvalget har i sitt arbeid lagt vekt på å drøfte hvilke lærdommer som bør trekkes fra krisen – både ut fra hendelsene internasjonalt og i Norge. Det sentrale spørsmålet er hvordan disse lærdommene bør følges opp for å redusere sannsynligheten for, og dempe utslagene av, nye kriser i Norge. Utvalget har lagt vekt på å utforme forslag til overordnede nasjonale prioriteringer, så vel som en rekke konkrete tiltak som bør gjennomføres på enkeltområder. Til sammen vil disse prioriteringene og forslagene kunne bidra til finansiell stabilitet og til at det etableres en bedre kriseberedskap, slik at Norge står bedre rustet mot nye finanskriser.

Utredningens del I omhandler finanskriser og finansmarkeder generelt, og denne finanskrisens forløp internasjonalt spesielt. I tillegg drøftes den internasjonale finanskrisens årsaker og kostnader.

Del II handler om finanskrisens utslag og forløp i Norge. Herunder analyseres noen trekk ved norsk økonomi, norske finansmarkeder og norsk finansmarkedsregulering som kan ha bidratt til å dempe, så vel som forsterke, virkningene av den internasjonale finanskrisen i Norge.

Del III handler om føringer for regelverksendringer og andre tiltak, først og fremst i form av en norsk reguleringstradisjon og forpliktelser som følger av EØS-avtalen. I denne delen redegjøres det også for hvilke internasjonale regelverksinitiativer som er satt i prosess i kjølvannet av finanskrisen, ikke minst i G20 og EU.

Del IV inneholder utvalgets vurderinger av hvilke lærdommer som fra et norsk ståsted bør trekkes fra erfaringene fra denne finanskrisen, og hvordan disse bør følges opp i form av regelverksendringer eller lignende. Utvalget har lagt særlig vekt på at regulering og tilsyn skal ivareta hensynet til forbrukerne, soliditet i finansinstitusjonene og virksom konkurranse mellom de ulike aktørene i markedene.

1.2 Sammendrag

1.2.1 Finanskriser og finansmarkeder

Generelt om finansmarkeder og finanskriser

Velfungerende finansmarkeder er sentrale i en moderne økonomi. Markedene bidrar til å kanalisere sparemidler til de mest lønnsomme investeringsprosjektene og til omfordeling av risiko mellom aktører. Finanssystemet ivaretar også betalings- og oppgjørsfunksjoner.

Finanskriser har vært et regelmessig forekommende fenomen i århundrer, og de rammer ofte mange land samtidig. Finanskriser følger ofte etter en periode med kraftig vekst i gjeld, pengemengde, boligpriser og konsum og en forverring av driftsbalansen overfor utlandet. Videre ser det ut til at finanskriser ofte oppstår i kjølvannet av dereguleringer av finansmarkedene. Konjunkturnedganger som er forbundet med finanskriser er kraftigere og mer langvarige enn gjennomsnittlige konjunkturnedganger, og de påfølgende konjunkturoppgangene er typisk svakere.

Kriseforløpet internasjonalt 2007 – 2010

Den internasjonale finanskrisen hadde sitt utspring i USA. Avtakende boligpriser i USA ga etter hvert utslag i økende mislighold for boliglån. Misligholdet økte særlig raskt på såkalte subprimelån, lån der låntakeren ikke oppfyller ordinære lånekriterier. Etter hvert som boligprisene falt, og frykten for fortsatt boligprisfall økte, ble det klart at tapene på subprimelånene ville bli betydelige. Subprimeproblemene spredde seg sommeren 2007 til resten av det amerikanske finansmarkedet. Usikkerheten om verdsettingen av finansielle instrumenter økte, og likviditeten i markedene for flere typer verdipapiriserte produkter tørket inn. Usikkerhet rundt bankenes beholdning av verdipapiriserte produkter bidro til større skepsis til å låne penger til bankene i pengemarkedet. Påslagene i pengemarkedet steg kraftig både i Europa og USA.

Til tross for ekstraordinære likviditetstilførsler fortsatte problemene i pengemarkedet utover høsten 2007. Dyrere og vanskeligere tilgjengelig finansiering i pengemarkedene førte til problemer for finansinstitusjoner som var avhengige av å fornye kortsiktig finansiering i pengemarkedet. Særlig vanskelig var det for institusjoner som i tillegg var eksponert mot de mest tapsutsatte eiendelene. En av disse var den amerikanske investeringsbanken Bear Stearns som fikk akutte likviditetsproblemer våren 2008. Problemene endte med at amerikanske myndigheter la til rette for at banken ble tatt over av en annen investeringsbank, noe som midlertidig dempet uroen i de internasjonale finansmarkedene.

Utfordringene ved å hente inn finansiering i markedet viste seg store, særlig for de amerikanske investeringsbankene. Investeringsbankene satt på store beholdninger av usikre verdipapirer og hadde svært lav egenkapitalandel. Den internasjonale finanskrisen slo for alvor inn da den store investeringsbanken Lehman Brothers 15. september 2008 måtte søke om konkursbeskyttelse hos amerikanske myndigheter.

Kollapsen i Lehman Brothers ble etterfulgt av en akutt tillitskrise i finansmarkedene verden over. Risikopremier steg kraftig, og i pengemarkedene sluttet bankene nærmest å låne hverandre penger. Myndighetene i mange land iverksatte raskt tiltak for å dempe utslagene av den internasjonale finanskrisen. Sentralbankene gjennomførte betydelige kutt i styringsrentene og kraftige økninger i likviditetstilførselen. Etter hvert innførte også en rekke sentralbanker såkalte kvantitative lettelser, dvs. kjøp av private og offentlige obligasjoner for å trekke ned lange renter og stimulere til økt aktivitet i økonomien. Det ble etablert støttetiltak for å styrke finansinstitusjonenes tilgang til finansiering, og problembanker ble i flere tilfeller nasjonalisert. Innskuddsgarantier ble økt og det ble gitt garantier for bankenes øvrige forpliktelser. Videre ble finanspolitikken i de fleste land lagt om i ekspansiv retning for å dempe det realøkonomiske tilbakeslaget.

De omfattende tiltakene bidro til å gjenopprette tilliten og virkemåten til internasjonale finansmarkeder, og mot årsskiftet 2008/2009 stabiliserte utviklingen seg. Finanskrisen førte imidlertid til den kraftigste nedgangen i verdensøkonomien siden 1930-årenes depresjon. Arbeidsledigheten økte kraftig, og fall i bolig- og andre formuespriser påførte husholdningene store tap.

Bedringen i finansmarkedene fortsatte utover i 2009, og også i realøkonomien var det bedring. Den økonomiske veksten tok seg opp både i USA og Europa. En stor del av oppgangen skyldtes imidlertid store etterspørselsimpulser fra offentlig sektor og at lagernedbygging i mindre grad enn før trakk ned veksten. Samtidig oppstod det ny uro i finansmarkedene knyttet til usikkerhet om statsgjeldssituasjonen i Hellas og enkelte andre gjeldstyngede euroland. Rentene på statsobligasjoner utstedt av disse landene økte kraftig. For å unngå at uroen skulle utvikle seg til en ny krise, etablerte EU nye, omfattende finansieringsordninger i form av lån eller garantier til utsatte euroland.

Prognoser fra internasjonale organisasjoner peker i retning av at oppgangen i verdensøkonomien vil fortsette framover. Oppgangen ser imidlertid ut til å bli mer moderat enn etter tidligere tilbakeslag. Dette henger bl.a. sammen med at statsfinansene er kraftig svekket i mange land. Innstramminger i finanspolitikken vil derfor bidra til å dempe den økonomiske veksten.

Årsaker og virkninger

Det var ikke én enkelt årsak til den internasjonale finanskrisen. Snarere var det en rekke årsaker som hver for seg var alvorlige nok, men som alene neppe var i stand til å forårsake finanskrisen. En rekke ubalanser og systemmessige svakheter forsterket hverandre, slik at det som startet som et problem i en begrenset del av boligmarkedet i USA endte opp som den mest omfattende globale finanskrisen i nyere tid.

Oppbyggingen av store, globale handelsubalanser var en viktig forutsetning for krisen. Underskudd i USA, Storbritannia og flere andre vestlige land ble motsvart av store overskudd i framvoksende økonomier, og da særlig Kina.

En lang periode med lave renter spilte også en viktig rolle. Lave renter og høy etterspørsel etter lån ble møtt med stor utlånsvilje fra bankene. Kraftig utlånsvekst innebar økt risiko i finanssystemet og i økonomien, forsterket av at en stor del av utlånsveksten (særlig i USA) skjedde til lite kredittverdige låntakere. Finansinstitusjonene kunne på sin side øke egenkapitalavkastningen ved i større grad å finansiere seg med gjeld framfor egenkapital. Insentiver til å øke belåningsgraden førte til skjørere institusjoner og til at faren for finansiell ustabilitet økte.

Siden rentene var lave, oppstod det en «jakt» på høyere avkastning, bl.a. gjennom økt finansiell innovasjon. Komplisert verdipapirisering var f.eks. ment å skape kombinasjoner av risiko, avkastning og likviditet som var mer attraktive enn direkte eie av de underliggende eiendelene, så som boliglån.

I praksis skapte imidlertid den økte kompleksiteten fra verdipapirisering og annen finansiell innovasjon økt sårbarhet. Blant annet ble bankenes eksponering mot underliggende mer uoversiktlig, og kapitaldekningskravene for bankenes risiko ble også lavere. Den uheldige utviklingen ble muliggjort av svakheter i regulering og tilsyn i mange land. Deler av finansmarkedene var i det store og hele unntatt fra regulering flere steder, så som f.eks. handelen med mange finansielle derivater. Dette gjorde det mulig for banker og andre finansinstitusjoner å flytte aktiviteter til områder som enten var unntatt regulering, eller der kapitalkrav og andre virksomhetsregler var lempeligere.

Systemrisikoen ble ytterligere økt ved at fusjoner og oppkjøp hadde gjort mange internasjonale finansinstitusjonene svært store og komplekse, og i mange tilfelle for viktige for finanssystemet til at de kunne tillates å gå overende («too big to fail»). Ettersom markedsaktørene antok at disse uansett ville bli reddet av myndighetene dersom de kom i vanskeligheter, kunne institusjonene påta seg mer risiko uten at det slo tilsvarende ut i finansieringskostnadene.

Finanskrisen har medført store økonomiske konsekvenser. Produksjon og sysselsetting har falt dramatisk, og arbeidsledigheten doblet seg i mange land. Statsfinansene er svekket som følge av kostbare støttetiltak overfor finanssektoren, lavere skatteinntekter og aktiv bruk av finanspolitikken for å dempe utslagene av krisen. Krisen har også hatt store fordelingsvirkninger ved at både gjeld og fordringer har endret seg dramatisk i verdi og ved at den økende arbeidsledigheten har ført til inntektsbortfall for millioner av mennesker. De samlede kostnadene vil avhenge av utviklingen framover, bl.a. av i hvilken grad de kortsiktige tapene også vil slå ut i permanent lavere produksjonspotensial og varig høyere arbeidsledighet.

1.2.2 Finanskrisens utslag i Norge

Kriseforløpet i Norge

Norge er blant landene som så langt har klart seg best gjennom den internasjonale finanskrisen. Svikten i de internasjonale finansmarkedene utover høsten 2008 ga likevel akutte likviditetsutfordringer for norske banker, og omfattende myndighetstiltak ble iverksatt. Fallet i verdenshandelen rammet også mange norske eksportører hardt. Svekkede utsikter, høyere utlånsrenter og en innstramming av bankenes utlånstilbud, bidro samtidig til å forsterke nedgangen i eiendomsmarkedene og i husholdningenes etterspørsel.

Det var en klar nedgang i BNP for Fastlands-Norge fra tredje kvartal 2008 til første kvartal 2009. Nedgangen var bred i hele privat sektor, men særlig markert i industrien og i bygg og anlegg. Utviklingen i privat forbruk, investeringer og eksport av tradisjonelle varer bidro til å trekke aktiviteten ned. Investeringene i petroleumssektoren økte derimot, og de bidro dermed til å dempe nedgangen i norsk økonomi. Tilbakeslaget i norsk økonomi var moderat sammenlignet med andre land. Også utslaget i arbeidsledigheten var relativt beskjedent i Norge.

Rentepåslagene i pengemarkedene i USA smittet raskt over i det norske pengemarkedet. Differansen mellom pengemarkedsrenter og styringsrenter, som allerede hadde steget betraktelig etter problemene i det amerikanske subprimemarkedet, mer enn doblet seg på få dager i september 2008. I tillegg var tilgangen på amerikanske dollar tidvis dårlig. Da det på et tidspunkt ikke ble fastsatt dollarkurs mot norske kroner, uteble også fastsettelse av norske pengemarkedsrenter.

Norske myndigheter gjennomførte en rekke tiltak for å bedre bankenes tilgang til likviditet, både for å bidra til bankenes utlånsvirksomhet og for å forhindre at solvente banker fikk betalingsproblemer. Blant annet tilførte Norges Bank store mengder likviditet til banksystemet. Løpetiden på likviditetslån ble forlenget, og kravene til sikkerhet for lån ble midlertidig lempet. Det ble innført en bytteordning der bankene kunne bytte til seg statspapirer mot obligasjoner med fortrinnsrett (OMF), slik at bankene fikk anledning til å bytte mindre likvide eiendeler mot lett omsettelige statspapirer. Bankene som deltok i ordningen kunne skaffe finansiering gjennom salg av statspapirene eller ved innlån der statspapirene ble stilt som sikkerhet.

Statens finansfond ble opprettet for å sette norske banker bedre i stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet, gjennom å tilby solvente banker tilførsel av kjernekapital.

Fra andre halvår 2008 satte Norges Bank gradvis ned renten til 1,25 pst. Også finanspolitikken ble lagt kraftig om i ekspansiv retning. I januar 2009 la regjeringen fram en finanspolitisk tiltakspakke på 20 mrd. kroner for å dempe de negative utslagene av finanskrisen i norsk økonomi.

Den kraftig penge- og finanspolitiske stimulansen og myndighetenes støttetiltak overfor finansmarkedene bidro til å stabilisere utviklingen i Norge. Lavere renter ga raskt bedring i boligmarkedet og etter hvert økt etterspørsel fra husholdningene. Aktiviteten i norsk økonomi tok seg etter hvert opp igjen.

Noen trekk ved den norske realøkonomien

Det er flere forhold som bidro til å dempe utslagene av denne finanskrisen i Norge. Særlig viktig var det at norsk næringsliv i liten grad produserer de varene som ble utsatt for den største etterspørselssvikten internasjonalt, så som såkalte varige forbruksgoder (f.eks. biler, forbrukerelektronikk osv.). Etterspørselen fra petroleumssektoren holdt seg oppe, noe som var viktig for den store delen av norsk industri som er leverandører til denne sektoren. Videre har Norge en stor offentlig sektor og et godt utbygd sosialt sikkerhetsnett, som under krisen trolig virket stabiliserende på etterspørselen etter varer og tjenester.

Norske husholdninger har høy gjeld i forhold til inntekt sammenliknet med husholdninger i andre land. Dette har bl.a. sammenheng med at de fleste husholdninger eier egen bolig. Videre har norske husholdninger i all hovedsak lån med flytende rente. Høy gjeld og utstrakt bruk av flytende rente innebærer at rentenedsettelser gir raskere og kraftigere utslag i husholdningenes inntekter, og dermed også deres etterspørsel, enn i andre land. Etterspørselsvirkningene av den ekspansive pengepolitikken var derfor trolig større i Norge enn i mange andre land.

Norge hadde et svært godt statsfinansielt utgangspunkt i møte med utslagene av den internasjonale finanskrisen. Det styrket tilliten til norske finansinstitusjoner internasjonalt, og det ga stort handlingsrom i den økonomiske politikken. Selv om finanskrisen medførte et kraftig fall i verdien av Statens pensjonsfond utland og at statens skatteinntekter falt betydelig ettersom aktiviteten i norsk økonomi avtok, oppstod det aldri usikkerhet om statens finansielle robusthet.

Noen trekk ved den norske finanssektoren

I de norske finansmarkedene fikk krisen internasjonalt utslag først og fremst i form av vanskeligheter i finansieringsmarkedene, slik at bankene fikk problemer med å fornye innlån som gikk til forfall. Uten særlige likviditetstiltak fra myndighetene kunne bankene fått alvorlige problemer. En stor del av finansieringen til norske banker sett under ett, og de mindre bankene spesielt, består av kundeinnskudd. Innskuddene holdt seg stabile under krisen, noe som bl.a. kan ha sammenheng med at Norge har en god og troverdig innskuddsgarantiordning.

Finanskrisen var ikke en soliditetskrise for norske finansinstitusjoner. Det skyldes at norsk økonomi så langt har klart seg relativt godt gjennom krisen, slik at utlånstapene også har vært relativt beskjedne. I tillegg har norske finansinstitusjoner hatt relativt små tap på verdipapirer. Dette skyldes både at bankene generelt eier lite verdipapirer og at de har hatt en lav eksponering mot de verdipapirene som var mest utsatt for verdifall, så som amerikanske subprimepapirer o.l. Forsikringsselskapene klarte seg gjennom krisen, men fikk negative resultater i 2008 på grunn av kraftig verdifall på verdipapirer.

Norske finansinstitusjoner er underlagt en regulering som på noen områder er strengere enn det som er vanlig internasjonalt, bl.a. når det gjelder kravene til kvaliteten på bankenes egenkapital og til verdipapirisering av utlånsporteføljer. Det, sammen med god inntjening i årene før finanskrisen, bidro til god soliditet i institusjonene ved inngangen til finanskrisen. Erfaringene fra den norske bankkrisen på 1990-tallet har trolig også bidratt positivt, både når det gjelder bankenes tilpasning og myndighetenes regelverksutforming.

1.2.3 Føringer for nye tiltak og regelverksendringer

Rammer for norsk finansmarkedsregulering

Finansinstitusjoner skiller seg fra andre typer foretak på flere måter, og de er derfor underlagt en spesiell og omfattende regulering. Fram til midten av 1980-tallet var reguleringsregimet i Norge preget av strenge, kvantitative regler for tilbudet av kreditt. På 1980-tallet var finansmarkedene gjenstand for omfattende deregulering av kredittstyringen, der politisk detaljstyring i stor grad ble erstattet av markedsmekanismer. Samtidig var reguleringen av finansinstitusjoner gjenstand for store endringer, bl.a. ved at det ble innført felles regler for alle typer finansinstitusjoner på sentrale virksomhetsområder, herunder likelydende kapitalkrav.

Utformingen av norsk regulering på finansmarkedsområdet må ta hensyn til de forpliktelser som følger av internasjonale avtaler. De mest omfattende og konkrete rettslige forpliktelser for norsk finansmarkedsregulering følger av EUs reguleringer av finansmarkedene, som Norge gjennom EØS-avtalen er forpliktet til å gjennomføre.

De siste 20 årene har implementering av EU/EØS-regler i norsk lovgivning preget regelverksutviklingen i Norge, men på viktige områder skiller den norske reguleringen seg fra EUs minstekrav. På noen områder er de norske reglene strengere enn EU-minstekravene, bl.a. når det gjelder kravene til bankers egenkapital.

Tiltak og regelverksendringer internasjonalt

Finanskrisen avdekket behov for å endre reguleringene av finansmarkedene på viktige punkter. Endringsforslag drives fram i internasjonale fora. Dette er en erkjennelse av at globaliserte markeder krever en global tilnærming. For Norge, som har en liten, åpen økonomi, vil utfallet av disse prosessene ha stor betydning.

G20-toppmøtene er sentrale i denne prosessen, og det er de siste to årene oppnådd enighet om bl.a. å skjerpe kravene til kapital og likviditet i banker, innføre ny regulering av derivathandel, hedgefond, kredittratinger mv., forbedre internasjonale regnskapsstandarder og å innføre nye regler for avlønning av ansatte i finansinstitusjoner.

I tillegg til det som følger av G20-samarbeidet, har EU iverksatt en rekke selvstendige og egeninitierte prosesser. Særlig viktig er endringene i EUs kapitalkravsdirektiv som bl.a. omfatter kapital- og likviditetskrav til banker. De første rundene med endringer har allerede trådt i kraft i EU/EØS-området. De største endringene vil imidlertid trolig komme i neste runde med endringer – basert på det såkalte Basel III-regelverket. Etter planen skal dette implementeres i Europa mellom 2013 og 2019.

Videre er det i EU foreslått og gjennomført tiltak og regelverksendringer på en rekke andre områder, bl.a. om innskuddsgaranti, avviklingsordninger for banker, forbrukervern, verdipapirhandel, hedgefond, kredittratingsbyrå, ny europeisk tilsynsstruktur mv.

De fleste EU-land har parallelt med EU-prosessene iverksatt egne regulatoriske, tilsyns- og skattemessige tiltak i lys av erfaringene fra finanskrisen. I bl.a. Sverige, Tyskland og Storbritannia er det f.eks. innført stabilitetsavgifter rettet mot banker. Storbritannia er også blant de landene som etter krisen vil endre organiseringen av tilsynsmyndighetene på finansmarkedsområdet. USA er politisk forpliktet til å følge opp enigheten i G20 om bl.a. strengere kapital- og likviditetskrav overfor banker. Videre er det i USA vedtatt en omfattende reform av landets finansmarkedsregulering og tilsynsstruktur.

I Norge er det også igangsatt en rekke prosesser for regelverksendringer og tiltak som følge av erfaringene fra finanskrisen. Noen gjennomførte og kommende endringer er implementering av endringer i EU-regelverket (via EØS-avtalen), andre følger av egne nasjonale initiativ eller den internasjonale utviklingen og debatten generelt.

1.2.4 Lærdommer og forslag

I det følgende omtales forslagene fra utvalgets flertall som utvalgets forslag. Særmerknader og mindretallsforslag framkommer løpende i del IV av utredningen og som fotnoter i kapittel 21.

Internasjonale lærdommer, norske utfordringer og prioriteringer

De gode økonomiske tidene forut for finanskrisen førte til overoptimisme og urealistiske risikovurderinger internasjonalt. Manglende kunnskap og overdreven optimisme resulterte i feilvurderinger, feilinvesteringer og for høyt gjeldsopptak. Usikkerhet ble i økende grad forsøkt målt, og måleresultatene ble i mange tilfeller ukritisk forvekslet med den komplekse usikkerhet man forsøkte å måle.

Risikoen knyttet til økonomiske ubalanser og høyere gjeldsgrad synes å ha vært undervurdert i den økonomiske politikken i mange land. Ekspansiv pengepolitikk i flere land, bl.a. i USA, ga lave renter over lang tid og søken blant investorer etter avkastning fra alternative og ofte mer risikofylte plasseringer. Finansinstitusjonene internasjonalt satte i perioden forut for finanskrisen ofte ikke av nok kapital til å bære risikoen de tok på seg.

Uheldige insentiver er en viktig årsak til den internasjonale finanskrisen. Finansinstitusjoner tjente på å omgå regulering. Viktige finansinstitusjoner har kunnet spekulere i at stater vil gripe inn med støttetiltak om det bar galt av sted. Innad i mange finansinstitusjonene førte svakheter i styrings- og avlønningssystemer til at det ble gitt bonuser til ansatte som tok for høy risiko på institusjonens vegne, jaktet på kortsiktig gevinst eller drev dårlig kunderådgivning. Nasjonale myndigheter fulgte heller ikke opp den uheldige utviklingen i tilstrekkelig grad. I enkelte land ga politiske ønsker om å bygge opp en stor nasjonal finansnæring trolig myndigheter insentiv til å lempe på regulering og tilsynsmessig oppfølging av finansinstitusjoner («race to the bottom»).

Årene før finanskrisen var preget av finansielle innovasjoner, særlig i USA. Finansiell innovasjon som var ment å gi låntakere og investorer tilgang til produkter med bedre tilpassede risiko- og avkastningsegenskaper, førte i mange sammenhenger til økt kompleksitet og sårbarhet i den internasjonale finanssektoren. Krisen er en påminnelse om at effektive og velfungerende markeder ikke kan tas for gitt. Markedssvikt kan bidra til oppbygging av ubalanser i gode tider og dramatiske korreksjoner i krisetider.

Alle land står overfor utfordringer i arbeidet med å sikre finansiell stabilitet. Noen utfordringer er universelle, mens andre er spesielle for det enkelte land. De norske utfordringene er preget av at Norge er et lite land med en åpen økonomi. Vår økonomi og våre finansinstitusjoner påvirkes i stor grad av den internasjonale økonomiske og politiske utviklingen. Norge har imidlertid betydelig handlefrihet i arbeidet for å sikre finansiell stabilitet.

Finanskrisen og tiltakene for å motvirke denne har medført store statsfinansielle og samfunnsøkonomiske kostnader. Kostnadene og fordelingen av disse aktualiserer spørsmålet om hvilken rolle finanssektoren bør ha i framtiden, hvilke aktiviteter økonomien som helhet er tjent med at sektoren bedriver og hvem som skal bære kostnadene når sektoren får problemer.

Etter utvalgets syn er det viktig at et bredt sett av virkemidler benyttes for å sikre en robust og formålstjenlig finanssektor i Norge. Skatter eller avgifter bør supplere regulering og tilsyn på en nyttig måte. Det bør dessuten bli mer åpenhet om aktiviteten og risikotakingen i finansmarkedene, herunder om bankenes beregning av kapitalbehov. Finanskonsern bør videre organiseres på en oversiktlig måte slik at eventuelle økonomiske problemer får minst mulig virkning for andre operative konsernselskaper.

Myndighetene bør bedre forutsetningene for virksom konkurranse i de norske finansmarkedene, bl.a. gjennom å legge til rette for flere konkurrerende aktører og enklere og mer sammenlignbare produkter og tjenester. Etterspørselssiden i finansmarkedene er sammensatt og representerer mange ulike behov, noe som også bør gjenspeiles i strukturen på tilbudssiden.

Banker står i en særstilling når det gjelder hvilken risiko EUs prinsipper om hjemstatsregulering og filialetableringer kan innebære for det enkelte lands finanssystem, økonomi og statsfinanser. Filialer av utenlandske banker kan utgjøre viktige deler av finansmarkedene i et land (vertslandet), men uten at myndighetene i vertslandet kan stille krav til institusjonens soliditet eller til kvaliteten på tilsynet med institusjonen. Videre kan finansinstitusjoner som ekspanderer i utlandet gjennom filialer innebære risiko for institusjonens hjemstat.

Etter utvalgets syn tilsier erfaringene fra finanskrisen at norske myndigheter bør arbeide for en adgang i EU/EØS-retten for vertsland til å kreve omdanning fra filial av utenlandsk bank til datterselskap. Det bør videre være en tilsvarende adgang til å kreve at egne banker organiserer sin virksomhet i utlandet gjennom datterselskaper framfor filialer.

Finansmarkedene i de nordiske landene er i stor grad integrerte og utgjør på mange måter et naturlig og hensiktsmessig reguleringsområde. Dersom det skulle være ønskelig å ha regler som, innenfor et nasjonalt handlingsrom, er strengere eller på annen måte går ut over EUs minstekrav til nasjonalt regelverk på finansmarkedsområdet, bør dette etter utvalgets syn først og fremst søkes oppnådd på nordisk nivå, gjennom en harmonisering av de aktuelle reglene i de nordiske landene. Utvalget mener også at norske myndigheter bør styrke det nordiske samarbeidet om finansmarkedsregulering og tilsyn.

Norske myndigheter må fortsatt vurdere de enkelte reguleringsspørsmål fra sak til sak, på selvstendig grunnlag. Norge bør imidlertid ha et aktivt forhold til hvorvidt et handlingsrom innenfor EØS-forpliktelsene bør benyttes. Når viktige grunner taler for det, bør nasjonale vurderinger gi seg utslag i et strengere regelverk i Norge enn i andre land.

Den makroøkonomiske politikken

Den økonomiske politikken kan bidra til å forebygge kriser i det finansielle systemet og til å gjøre økonomien robust og motstandsdyktig dersom finanskriser likevel skulle oppstå. En økonomi i balanse vil ha et bedre utgangspunkt for å håndtere en krise enn en økonomi med ubalanser. I denne sammenheng kan det trekkes flere lærdommer fra den siste finanskrisen.

Det er bred enighet om at den lange perioden med svært lave styringsrenter flere steder medvirket til oppbyggingen av finansielle ubalanser både i enkeltland og i verdensøkonomien i årene forut for krisen. Videre hadde mange land betydelige budsjettunderskudd og et høyt offentlig gjeldsnivå ved inngangen til krisen, noe som begrenset rommet for å dempe de realøkonomiske utslagene da finanskrisen var et faktum.

I Norge kan utfordringene knyttet til lave styringsrenter være større enn i andre land. Boliglån gis i all hovedsak med flytende rente, og det ser i hovedsak ut til å være den flytende renten som har betydning for boligprisutviklingen. Dette trekker i retning av at perioder med lav styringsrente vil kunne gi større utslag i boligpriser og gjeld enn i andre land. Det kan være gunstig at renteendringer slår raskt ut i aktivitet og sysselsetting når sentralbanken ønsker å dempe eller stimulere etterspørselsveksten, men det kan også oppstå situasjoner der det er vanskelig å finne et rentenivå som både er tilpasset husholdningssektoren og næringslivet.

I møte med sterkt svekkede utsikter for økonomisk vekst og inflasjon satte sentralbankene i Norge og andre land raskt rentene kraftig ned, noe som bidro til å dempe nedgangen i realøkonomien. Samlet sett har fleksibel inflasjonsstyring vært et effektivt pengepolitisk regime for å dempe de realøkonomiske konsekvensene av den internasjonale finanskrisen. Finanskrisen tydeliggjorde imidlertid bl.a. viktigheten av at sentralbanken fortsetter å ta tilstrekkelig hensyn til utvikling i formuespriser og gjeld framover. Samtidig erkjenner utvalget at det er begrenset hvor mange oppgaver som kan tillegges én enkelt politikkvariabel som styringsrenten.

Finanskrisen har vist at finanspolitikken fortsatt har en sentral rolle i stabiliseringspolitikken. I Norge bidro relativt kraftige automatiske stabilisatorer til å dempe det økonomiske tilbakeslaget. I tillegg ble det raskt vedtatt finanspolitiske tiltak da utsiktene for norsk økonomi forverret seg.

Rammeverket for finanspolitikken i Norge ga etter utvalgets vurdering et godt utgangspunkt for å stabilisere økonomien under finanskrisen, og utvalget finner heller ikke andre lærdommer fra finanskrisen som tilsier endringer i dette rammeverket.

Etter utvalgets syn viser erfaringene fra finanskrisen at finanspolitisk handlingsrom og tillit til statsfinansene må bygges opp i gode tider. Utvalget støtter derfor anbefalingene fra bl.a. OECD og IMF om at man etter hvert som den økonomiske utviklingen bedrer seg bygger opp handlingsrom i finanspolitikken til å stå tilstrekkelig godt rustet til å møte neste tilbakeslag.

Det norske arbeidsmarkedet er kjennetegnet av sterke parter både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, høy organisasjonsgrad, høy avtaledekning, relativt sterkt koordinert og sentralisert lønnsdannelse og et formalisert trepartssamarbeid mellom organisasjonene og staten. Det inntektspolitiske samarbeidet har over tid falt sammen med et velfungerende og omstillingsdyktig arbeidsmarked i Norge. I tillegg kan et slikt samarbeid gjøre det lettere å komme fram til nødvendige samfunnsendringer dersom et land har havnet i en krevende økonomisk situasjon. Utvalget understreker viktigheten av at staten og partene i arbeidslivet fortsetter det brede inntektspolitiske samarbeidet i årene framover.

Prisbobler

Historisk sett har finanskriser ofte vært kjennetegnet av en kraftig, og ofte i betydelig grad kredittdrevet, oppgang i aksje, bolig- og eiendomspriser forut for krisen, etterfulgt av et kraftig fall. Store prissvingninger kan i seg selv bidra til finansiell sårbarhet, fordelingsvirkninger og feilinvesteringer.

Det er vanskelig å skille situasjoner der store aktivaprisøkninger skyldes en rasjonell tilpasning til ny informasjon og situasjoner der økningen kan tilskrives bobletendenser. Bobler blir som oftest endelig identifisert etter at de har sprukket. Mens prisene fortsatt øker, forklares ofte økningen av at det har skjedd varige og betydelige endringer i de underliggende faktorene som driver prisene.

Historisk sett kan det se ut til at kraftige fall i boligprisene særlig ofte sammenfaller med kraftige realøkonomiske tilbakeslag, mens sammenhengen mellom kraftige fall i aksjemarkedene og realøkonomiske tilbakeslag er mindre sterk. Utvalget har i denne sammenheng derfor sett spesielt på forhold knyttet til boligmarkedet.

Ut over pengepolitikken har myndighetene i hovedsak tre virkemidler for å påvirke svingningene i boligpriser og boligprisenes virkning på den økonomiske aktiviteten: skatt, regulering av bankenes utlån til bolig og regulering som påvirker tilgangen på tomter og tilbudet av boliger. Videre kommer eventuelle tiltak som påvirker hvorvidt husholdningene velger flytende eller fast rente på sine boliglån.

Finanstilsynet fastsatte i mars 2010 retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis i bankene. Retningslinjene sier bl.a. at lån til bolig normalt ikke skal overstige 90 pst. av boligens markedsverdi eller tre ganger samlet bruttoinntekt for låntaker. Etter utvalgets syn er disse retningslinjene et godt tiltak for å bygge opp under finansiell stabilitet. Utvalget anbefaler imidlertid at myndighetene vurderer om retningslinjene bør presiseres ytterligere, bl.a. med hensyn til hva slags renteøkning bankene skal legge til grunn i sin vurdering av kundenes betalingsevne og om slike retningslinjer også kan være egnet for lån til næringseiendom.

Det er bred enighet blant økonomer om at bolig og fast eiendom generelt er for lavt beskattet i Norge, selv om dette neppe har spilt en vesentlig rolle for finanskrisens virkninger i norsk økonomi. Etter utvalgets syn har dagens skattemessige favorisering av boliginvesteringer likevel uheldige sider, bl.a. at husholdningene blir sårbare overfor svingninger i boligpriser. Utvalget tilrår derfor at beskatningen av bolig bringes mer på linje med skattleggingen av øvrige formuesobjekter. En skatteveksling der økt skatt på bolig benyttes til å redusere andre skatter og avgifter vil kunne gi betydelige samfunnsøkonomiske gevinster. Utvalget understreker likevel at det også er behov for stabile og forutsigbare skatteregler for bolig og at det er betydelige utfordringer ved eventuelt å gjøre store endringer i boligbeskatningen raskt.

Utstrakt bruk av flytende rente på boliglån kan i noen grad bidra til økte svingninger i boligprisene. Norge er blant landene i Europa med lavest andel fastrentelån blant husholdningene. Det er imidlertid også fordeler ved bruk av flytende renter for husholdningene, bl.a. at lånene alltid kan løses ut til pari kurs og at renten forventningsmessig vil være lavere når sannsynligheten for å være arbeidsledig er høy. Det er derfor ikke åpenbart at husholdningene samlet sett ville vært tjent med en høyere andel ordinære fastrentelån. I flere land finnes det imidlertid låntyper med et pristillegg i fastrenten som gjør at de kan innløses til pari kurs. Slike lån kan være interessante for mange norske husholdninger, og et eventuelt økt innslag av fastrente som følge av tilbud om slike lån vil trolig kunne bidra til å dempe boligprissvingningene i det norske boligmarkedet noe.

Forbrukerhensyn

Mange av de valgene forbrukerne tar i finansmarkedene skiller seg betydelig fra valg på andre livsområder. Valg om f.eks. pensjonssparing, lån til boligkjøp og verdipapirinvesteringer kan medføre stor risiko for den enkelte, og det er sjelden rom for «prøving og feiling». Det er derfor viktig at informasjonen som gis av finansinstitusjoner til kundene er tilpasset den finansielle kunnskapen mottakeren kan antas å inneha. Det er også viktig at informasjonen er så standardisert og sammenlignbar som mulig.

I takt med at finansielle produkter har blitt mer kompliserte, har informasjonen kundene har måttet forholde seg til vokst både i mengde og vanskelighetsgrad. Den økte utbredelsen av såkalte sammensatte investeringsprodukter er ett eksempel. Mange forbrukere ble lokket av markedsføring og salgsframstøt til å investere i slike produkter. Ofte var store deler av investeringen lånefinansiert. I ettertid stod det klart at mange hadde investert i produkter som ikke var i tråd med deres investeringsmål, likviditetsbehov eller risikotoleranse.

Etter utvalgets vurdering kan det være ønskelig med nye regler som kan gjøre det enklere for forbrukerne å treffe gode investeringsbeslutninger. Disse kan f.eks. være i form av særskilte krav til bruken av begrep som «spareprodukt» e.l. eller krav om at de som gir råd om investeringsprodukter, fondsandeler mv. i tillegg alltid skal opplyse om egenskapene ved et enkelt produkt, så som bankinnskudd eller nedbetaling av lån.

Ut over behovet for god og riktig informasjon til forbrukere som overveier kjøp av spare- og investeringsprodukter, må problemer knyttet til uheldige insentiver og interessekonflikter adresseres. Så lenge produsenter og distributører av spare- og investeringsprodukter har et økonomisk avhengighetsforhold, vil kundens interesser kunne bli skadelidende. Etter utvalgets syn bør slike avhengighetsforhold anses som brudd på interessekonfliktreglene.

En rekke forhold gjør det utfordrende å opprettholde godt tilsyn med finansinstitusjoner og andre markedsaktørers atferd overfor forbrukerne. Høy finansiell innovasjonstakt, utstrakt bruk av muntlig kommunikasjon osv. gjør det særlig viktig med effektivt tilsyn, herunder å påse at institusjonene gir relevant og forståelig informasjon om ulike finansielle produkter, og tilbyr produkter i tråd med god forretningsskikk. Finanstilsynet, Konkurransetilsynet, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har viktige oppgaver på dette området.

Etter utvalgets syn bør norske tilsynsmyndigheter få et tydeligere lovfestet ansvar for å ivareta forbrukernes interesser og rettigheter i finansmarkedene. Videre bør tilsynsmyndighetene innta en mer aktiv rolle når det gjelder oppfølging av utviklingen på finansmarkedsområdet, og i større grad foreta og foreslå tilpasninger i regelverket.

Utvalget viser til at Norge samlet sett har gode erfaringer med å ha et integrert finanstilsynsorgan og til at en rekke forhold taler for et integrert tilsyn også i årene framover. Utvalget mener videre at Finanstilsynet fortsatt bør ha ansvar for forbrukerrelatert tilsyn og regelverksutvikling, bl.a. ut fra hensynet til konsistent og helhetlig regulering og tilsynspraksis, men også ut fra at Norge er et lite land med begrensede ressurser på tilsynsområdet.

Utvalget legger også fram forslag om bl.a. et standardisert opplysningsdokument om spare- og investeringsprodukter, videreføring av motregningsrett når lån overføres fra en bank til et kredittforetak, krav om at finansinstitusjoner som ikke etterlever nemndsvedtak i forbrukerens favør må dekke forbrukerens kostnader ved behandling av saken i første rettsinstans og utvidede hjemler for tilsynsmyndighetene til å ilegge administrative sanksjoner.

Bedre skattlegging av finansiell sektor

Risikoer, svakheter og sårbarheter som er avdekket i finanssektoren etter finanskrisen søkes i første rekke håndtert gjennom endringer i finansmarkedsreguleringen. Dette vil ofte være den mest effektive tiltaksformen og bygger på en lang reguleringstradisjon både internasjonalt og nasjonalt. Skatter og avgifter har som politikkinstrument andre egenskaper enn regulering, og de kan bidra til økt fleksibilitet og handlingsrom i den samlede, nasjonale politikken overfor finanssektoren.

Finanskrisen har vist at det er betydelig avvik mellom privatøkonomiske og samfunnsøkonomiske kostnader ved aktiviteten i finanssektoren og at regulering og annen virkemiddelbruk ikke korrigerte godt nok for dette avviket. På denne måten blir aktiviteten i finanssektoren vridd i retning av en ugunstig samfunnsøkonomisk tilpasning. Sektoren kan bli for stor og det kan bli tatt for høy risiko.

Det er noen spesielle trekk ved finanssektoren som kan føre til at den vokser for raskt og blir for stor. Innslag av informasjonsasymmetri mellom kunder og finansinstitusjoner kan øke institusjonenes omsetning og fortjeneste. Mange finansinstitusjoner nyter i tillegg godt av en såkalt implisitt statsgaranti som reduserer institusjonenes innlånskostnader. Finanssektoren er dessuten underbeskattet sammenlignet med andre sektorer som følge av at omsetning og formidling av finansielle tjenester i hovedsak er unntatt fra merverdiavgift.

Generelt vil ny, atferdskorrigerende skatte- eller avgiftslegging av finanssektoren kunne bidra til en endring av finansinstitusjonenes rolle i økonomien og vri aktiviteten i finanssektoren mot mindre risikofylt virksomhet. Dersom risiko «prises» riktig, f.eks. som følge av at skatt og regulering gjenspeiler de potensielle samfunnsøkonomiske skadevirkningene, vil risikoen på en klarere måte bli prissatt i finansielle tjenester.

Etter utvalgets syn bør norske finansinstitusjoner ilegges en stabilitetsavgift basert på institusjonenes gjeld ut over egenkapital og sikrede innskudd. Avgiften bør reflektere eventuelle forventninger hos kreditorer om at deres risiko er redusert som følge av sannsynligheten for statlig inngripen (implisitt statsgaranti). Det er en fordel om like eller lignende avgifter innføres i flere land samtidig. Dersom det ikke skulle komme gode nok EU-regler om slike avgifter, bør Norge derfor arbeide for en harmonisert tilnærming blant de øvrige nordiske landene. Det sentrale ved en avgift er at den kan rette opp en markedssvikt, fremme finansiell stabilitet og bidra til å finansiere statlig inngripen.

Omsetning og formidling av finansielle tjenester er som nevnt i hovedsak er unntatt fra merverdiavgift. Bakgrunnen for unntaket, som gjelder i Norge og i de aller fleste andre land, er at det er vanskelig å fastsette et egnet avgiftsgrunnlag. Etter utvalgets syn er det uheldig at tjenestene produsert i en hel sektor i praksis er unntatt fra merverdiavgift. Utvalget ser imidlertid at det kan bli svært vanskelig å innføre merverdiavgift på finansielle tjenester i Norge. Det taler for alternative løsninger og for internasjonalt samarbeid.

Etter utvalgets syn bør norske myndigheter utrede grunnlaget for en skatt på finansinstitusjonenes overskudd og lønnsutbetalinger for å korrigere for sektorens merverdiavgiftsunntak. Dersom en slik skatt utformes på en hensiktsmessig måte, kan den gi betydelige inntekter, samtidig som den kan redusere vridninger i forbruk og næringsstruktur som følge av at finansielle tjenester er underbeskattet sammenliknet med andre varer og tjenester.

Bankene

Norske banker har klart seg bedre gjennom krisen enn banker i mange andre land. Det henger først og fremst sammen med en gunstigere makroøkonomisk utvikling i Norge enn i de fleste andre vestlige økonomier. Strukturelle og regulatoriske forhold har også hatt betydning. I tillegg har betydelige myndighetstiltak avhjulpet problemene. Lærdommene fra den norske bankkrisen på 1990-tallet kan også ha bidratt til at norske banker har vært noe mer forsiktige i forkant av finanskrisen enn banker i andre land.

Finanskrisen utløste ikke noen soliditetskrise i norske banker, men bankenes likviditetsstyring var ikke tilstrekkelig robust for uroen som oppstod i penge- og kapitalmarkedene. Også internasjonalt har det vært et kjennetegn at banker har hatt problemer med å fornye sin markedsfinansiering. Krisen avdekket at finansinstitusjoner verden over var avhengige av å rullere kortsiktig markedsfinansiering for å finansiere investeringer med lang løpetid. En forholdsvis stor andel av norske bankers markedsfinansiering var i utenlandsk valuta og med utenlandsk motpart.

Erfaringer fra andre land har også demonstrert behovet for mer egenkapital i banksektoren og at kapitalen må være av en type som kan tæres på under fortsatt drift. Mange banker internasjonalt hadde svært lav egenkapitalandel. Dette ble bl.a. muliggjort gjennom bruk av sofistikerte modeller for risikostyring og optimistiske tapsforventninger. I tillegg var den ansvarlige kapitalen ofte av varierende kvalitet.

Det er ofte vanskelig å hente ny egenkapital i dårlige tider. For at bankene skal kunne ha tilstrekkelig kapital til å kunne opprettholde en fungerende utlånsvirksomhet også i perioder med betydelig uro, må det bygges opp kapitalbuffere i gode tider.

G20-landene har sluttet seg til Baselkomiteens forslag til endringer i det internasjonale kapitalkravsregelverket, ofte kalt «Basel III». I EU vil forslagene trolig bli gjennomført ved endringer i EUs kapitalkravsdirektiv. Slik vil endringene også få betydning for Norge gjennom EØS-avtalen. Basel III-reglene innebærer viktige endringer i kravene til finansinstitusjonenes likviditet og finansiering, så vel som kravene til kapitaldekning. Reglene har imidlertid blitt til gjennom kompromisser og bærer preg av å være tilpasset den svake økonomiske utviklingen og en svekket banksektor i mange land. Reglene vil trolig ikke være faset fullt inn internasjonalt før i 2019.

I Norge er den økonomiske utviklingen god, og institusjonene i finanssektoren er solide. Dette er i noen grad tilfellet også i de andre nordiske landene. Det gir landene en større frihet til å vurdere hva som er egnede kapital- og likviditetskrav til finansinstitusjoner i lys av erfaringene fra den internasjonale finanskrisen. Utvalget foreslår at norske myndigheter arbeider for å styrke det nordiske reguleringssamarbeidet, og at man på nordisk nivå vurderer strengere kapitalkrav enn EUs minstekrav. Dersom et nordisk samarbeid om krav utover minimumskravene ikke fører fram, bør norske myndigheter foreta en selvstendig vurdering av om det er behov for kapitalkrav ut over EUs minstekrav for norske banker. Norske myndigheter må sikre at norske banker minst opprettholder dagens kapitalnivå, uavhengig av utviklingen i EU.

Det er spesielt viktig at systemviktige finansinstitusjoner har tilstrekkelig kapital til enhver tid, slik at sannsynligheten for at slike institusjoner skal havne i økonomiske problemer reduseres. Det tilsier at systemviktige institusjoner ilegges høyere kapitalkrav enn andre finansinstitusjoner.

Siden den internasjonale finanskrisen førte til en likviditetskrise, og ikke en soliditetskrise, for norske banker, bør nye likviditetsregler være en særlig prioritert oppgave.

Utvalget legger også fram forslag om bl.a. innskuddsgarantiordningens nivå, avgifter og fondering og om avlønningssystemer i finansinstitusjoner. Om sistnevnte mener utvalget at norske tilsynsmyndigheter særlig bør vektlegge tilsynet med de potensielle insentiv- og risikovirkningene av avlønningssystemer i banker. Videre bør tilsynsmyndighetene om nødvendig benytte adgangen til å pålegge institusjonene tilleggskrav til kapital dersom de har avlønningssystemer som inviterer til for høy risikotaking.

Verdipapirmarkedene

Velfungerende verdipapirmarkeder er viktig for finansiell stabilitet. Når kriser oppstår vil mange aktører ha behov for å øke egenkapitalandelen samtidig. Mange aktører vil også har behov for å øke løpetiden på utestående gjeld samtidig. All erfaring tyder imidlertid på at de aktørene som kommer best ut av en krise er de som var best rustet da krisen inntraff. For mange aktører vil det være for sent å skaffe robust finansiering når krisen har inntruffet. Det gjelder både for finansielle og for ikke-finansielle foretak.

Svært mange renter i norske kroner er knyttet til NIBOR-rentene. Bankene som deltar i fastsettelsen av de norske pengemarkedsrentene, NIBOR-rentene bestemmer selv reglene for hvilke banker som skal delta, og hvordan rentene skal beregnes. Det foreligger ikke skriftlige avtaler eller regelverk, og det er lite offentlig tilgjengelig informasjon om hvordan renten fastsettes. Etter utvalgets syn bør det være større åpenhet og tydeligere regler rundt fastsettelsen av NIBOR-rentene.

Den finansielle infrastrukturen, herunder handelsplattformene og betalingssystemene, fungerte godt under krisen. Det er likevel behov for forbedringer. Spesielt gjelder dette handel med derivater, som i hovedsak blir inngått gjennom bilaterale avtaler. Sentrale motparter kan bidra til å redusere risikoen i disse markedene. Et annet eksempel er oppgjørssystem som sikrer at ingen risikerer å sende fra seg verdier uten selv å motta motytelsen.

Økt gjennomsiktighet og bedre tilgang til informasjon om instrumenter, infrastruktur og regulering kan bidra til å opprettholde likviditeten i markedene i perioder med markedsuro og usikkerhet blant investorene. Obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) har blitt viktig for norske kredittforetak og banker. Lettere tilgjengelig informasjon om regelverk, sikkerhetsmasse og markedsplasser kan bidra til å skape en bred og stabil investorbase for OMF. Utstederne bør selv sørge for en slik åpenhet. Norske myndigheter kan imidlertid bidra som pådriver og tilrettelegger.

Til tross for at den norske stat har lavt lånebehov, er det relevant å opprettholde et statspapirmarked. Renten på statspapirer med ulike løpetider fungerer som referanserenter, og det er dessuten et beredskapselement i å opprettholde et marked for statspapirer, jf. etableringen av bytteordningen med OMF og statspapirer under finanskrisen. Videre foregår det regelverksprosesser som kan ha betydning for etterspørselen etter norske statspapirer, særlig Basel III-reglene om likviditetsbuffere og Solvens II for forsikringsselskaper. Utvalget foreslår at myndighetene vurderer konsekvensene av et lite marked for statsobligasjoner generelt, og i lys av kommende regelverksendringer.

Livsforsikring og pensjon

Soliditeten i det norske pensjonssystemet er i liten grad svekket som følge av finanskrisen. I de delene av pensjonssystemet som er fondert er verdifallet som fulgte av krisen enten absorbert av pensjonsleverandørene, uten å lede til alvorlig soliditetssvikt, eller overført til kundene i form av lavere pensjonskrav (reduserte ytelser). Finanskrisen har ikke avdekket behov for å endre den norske reguleringen av livsforsikringsselskap og pensjonskasser ut fra soliditetshensyn.

Finanskrisen kan imidlertid ha langsiktige virkninger for livsforsikringssektoren, først og fremst ved at det nominelle rentenivået kan forbli lavt internasjonalt i lengre tid. I et lavrentescenario kan det bli utfordrende for pensjonsleverandører å oppnå en tilstrekkelig avkastning på allerede innbetalte premier, og lave renter kan medføre behov for premieøkninger for framtidig opptjening. Slike premieøkninger vil gjøre ordningene dyrere for arbeidsgiverne og/eller gi lavere framtidige pensjonsutbetalinger til arbeidstakerne. Det kan føre til raskere overgang til innskuddsbaserte pensjonsordninger.

Samlet sett står norske pensjonsleverandører overfor store utfordringer de nærmeste årene. EUs nye solvensregelverk (Solvens II) vil bl.a. innebære at eiendeler og forpliktelser skal balanseføres til markedsverdi. Kombinert med et langvarig lavt rentenivå, store beholdninger av fripoliser, flytterett og årlige rentegarantier, kan situasjonen bli mer krevende i Norge enn i mange andre land. Utvalget foreslår derfor at det settes i gang et arbeid for å gjennomgå regelverket for å løse de særskilte norske soliditets- og kostnadsutfordringene.

Markedsutviklingen har vist at det er noen sider ved både innskuddsbaserte og ytelsesbaserte (sluttlønnsbaserte) tjenestepensjonsordninger som det bør ses nærmere på. Dette gjelder bl.a. i hvilken grad arbeidstakere og pensjonister er utsatt for markedsrisiko, tjenestepensjonskostnadenes nivå og forutsigbarhet for arbeidsgiverne, kostnader, og hensynet til pensjonsleverandørenes soliditet. Etter utvalgets syn bør nye lovregler for alternative produkter som kombinerer egenskaper fra innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsprodukter utredes nærmere.

De fleste norske arbeidstakere som har tjenestepensjonsordninger med investeringsvalg kan velge mellom tre-fire risikoprofiler, typisk differensiert ut fra aksjeandelen. Imidlertid er det få arbeidstakere som aktivt velger profil selv. Innskuddspensjonsleverandørenes standardrisikoprofil, dvs. den risikoprofil som blir gjort gjeldende for den enkelte hvis det ikke foretas et aktivt valg, er derfor av spesielt stor betydning for hvordan innskuddspensjonskapitalen forvaltes og for hvor mye risiko som bæres av den enkelte. Etter utvalgets syn bør det utredes nærmere hvilke nye krav som eventuelt bør stilles til kapitalforvaltningen og utformingen av standardrisikoprofiler for å sikre at arbeidstakere og pensjonister får en passende markedsrisiko. Det er særlig viktig at risikoen trappes ned i takt med at arbeidstakeren nærmer seg pensjonsalder.

Makrotilsyn og makroregulering av finanssektoren

Den internasjonale finanskrisen viste hvordan sårbarhet kan bygges opp i det finansielle systemet, selv om finansinstitusjonene hver for seg framstår solide. Finansiell stabilitet kan derfor ikke ivaretas bare ved tilsyn og regulering av hver enkelt finansinstitusjon eller hvert enkelt finansmarked. Det er også nødvendig å overvåke det finansielle systemet som helhet og gjennomføre tiltak dersom det oppstår fare for forstyrrelser i viktige finansielle tjenester. Dette kan betegnes som makrotilsyn og makroregulering av finanssektoren.

Bank- og finanskriser følger gjerne etter perioder der høy gjeldsvekst har finansiert rask vekst i formuespriser. Systemrisikoen øker med gjeldsgraden – både innenfor og utenfor det finansielle systemet.

Utvalget mener at det er viktig å styrke arbeidet med å overvåke systemrisiko i finansiell sektor og legge til rette for nye virkemidler som kan begrense systemrisikoen. Konjunkturvarierende virkemidler kan ikke erstatte regelverk og rammevilkår som viktigste bidrag til et robust finanssystem, men godt utformet kan de være et nyttig supplement. For eksempel kan et motsyklisk kapitalkrav for å bedre bankenes kapitaldekning og bremse kredittveksten være et nyttig supplement. Dette virkemidlet er anbefalt av Baselkomiteen (Basel III-reglene).

For å kunne iverksette makrotiltak som er begrunnet ut fra hensynet til systemet sett under ett, foreslår utvalget at Finanstilsynet gis tilstrekkelige hjemler for å kunne ta i bruk relevante makrotiltak for å bremse oppbygging av finansiell ustabilitet. Utvalget anser at det hadde vært en fordel med forhåndsdefinerte kriterier for når virkemidler i makroreguleringen skal tas i bruk og tilrår at potensielle kriterier og bruken av disse utredes.

Det er nødvendig med en klar ansvars- og rollefordeling mellom Finansdepartementet, Finanstilsynet og Norges Bank. De erfaringer vi har i Norge taler for at vi bygger videre på den eksisterende rollefordelingen. Uansett organisering er det viktig med en tydelig ansvarsfordeling og etterprøvbarhet. Systemet må utformes med klare prosedyrekrav, som inkluderer åpenhet rundt råd og beslutninger om bruk av virkemidler, eller fravær av bruk.

Utvalget foreslår at Norges Bank gis et klarere formelt ansvar til jevnlig å gi presise råd om bruk av diskresjonære virkemidler i makroreguleringen av det finansielle systemet. Norges Bank bør gi begrunnede anbefalinger i form av offentlig tilgjengelige brev til Finansdepartementet og Finanstilsynet. Finanstilsynet bør redegjøre for hva tilsynet foretar seg for å følge opp tilrådningene fra Norges Bank, eventuelt hvorfor tilrådingene ikke følges opp. Finansdepartementet bør redegjøre for tilrådninger, vurderinger og tiltak overfor Stortinget, f.eks. i en melding til Stortinget.

Krisehåndtering og atferdsrisiko

Problemer i finanssektoren kan raskt forverre seg til en systemkrise, særlig i fravær av et godt system for å håndtere problemer i enkeltinstitusjoner. For å forhindre dette gjennomførte myndigheter og sentralbanker i mange land, inkludert i Norge, en rekke tiltak under den internasjonale finanskrisen. De omfattende tiltakene kom raskt. Tiltakene søkte å gjenopprette tilliten og funksjonen til finansmarkedene og å dempe utslagene i realøkonomien.

Det er viktig at myndighetene har beredskap og fleksibilitet i møte med en eventuell ny krise i finanssystemet og realøkonomien. Myndighetene bør være beredt til å gripe inn tidlig med hensiktsmessige tiltak, tilpasset den aktuelle situasjonen i markedene og i økonomien. Det kan ikke legges til grunn at de tiltakene som fungerte godt i forrige krise vil være egnede i møte med den neste.

Et av dilemmaene ved myndighetstiltak overfor finansinstitusjoner i krise er at tiltakene kan bidra til forventninger om krisehjelp også i framtiden. Dette skaper adferdsrisiko i form av for stor risikotaking hos eiere, ledelse og kreditorer i en bank, slik at sannsynligheten for kriser øker. Et mål for reglene om krisehåndtering må derfor være å plassere risiko hos eierne og kreditorene i finansinstitusjonene, samtidig som reglene skal sikre finansiell stabilitet.

Det norske krisehåndteringssystemet ble ikke satt på alvorlig prøve under denne finanskrisen. Virksomheten til de kriserammede islandske bankene i Norge ble håndtert på en effektiv måte og uten at kundene ble påført tap. Internasjonalt viste derimot finanskrisen at det er behov for bedre systemer for bankkriseløsning, bl.a. for å sikre uavbrutt tilgang til sentrale banktjenester når institusjoner kommer i problemer.

Systemet for kriseløsning i enkeltinstitusjoner er noe som kan og bør være etablert lenge før en eventuell krise skulle inntreffe. Er systemet godt, kan det redusere faren for finansiell ustabilitet og øke kvaliteten og framdriften i beslutningsprosessen under en eventuell krise. EU-kommisjonen har satt i gang en prosess, som kan lede fram til et omfattende sett med virkemidler på dette området og en samkjøring av systemene på tvers av grenser. Etter utvalgets syn bør det utredes nærmere hvilke endringer som raskt bør gjøres i det norske kriseløsningssystemet.

Dagens norske banksikringslov inneholder både kvalitative og kvantitative mål for når myndighetene skal gripe inn overfor en bank i (trolig forestående) problemer. Finanstilsynet skal sette i verk en prosess som gir Kongen i statsråd adgang til å beslutte både å skrive ned eksisterende aksjekapital og hvem som skal kunne tegne ny kapital, dersom mindre enn 25 pst. av aksjekapitalen er i behold. Etter utvalgets vurdering bør denne prosessen iverksettes på et høyere kapitalnivå enn i dag. Utvalget foreslår en gjennomgang av banksikringslovens terskelverdier for når myndighetene kan og skal gripe inn og hvilke tiltak som da kan anvendes.

Selve organiseringen av kriseløsningsarbeidet bør også vurderes, inklusive rollen til Bankenes sikringsfond. Et privat organ bør ikke disponere slike kriseløsningsverktøy, da det vil kunne være en interessekonflikt mellom de som kontrollerer det private organet (bankene) og staten/fellesskapet.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalgets utredning inneholder forslag på en rekke områder. Felles for forslagene er at de kan bidra til et mer stabilt finanssystem og et finanssystem som understøtter en god økonomisk utvikling.

Strengere kapital- og likviditetskrav vil antakelig innebære økte kostnader for bankene, men gevinster for samfunnsøkonomien i form av lavere risiko for finanskriser og en mer stabil økonomisk utvikling. Dette innebærer også en langsiktig gevinst for offentlige finanser. En del av økningen i bankenes kostnader vil imidlertid trolig bli motsvart av besparelser som følge av lavere renter på bankenes innlån, ettersom bankene selv blir mindre risikable låntakere.

Konsekvensene av den foreslåtte stabilitetsavgiften og aktivitetsskatten (merverdiskattlegging) vil avhenge av den konkrete utformingen og av hvorvidt andre land innfører tilsvarende skatter og avgifter. En grundig vurdering av konsekvensene må derfor gjennomføres i forbindelse med den konkrete regelverksutformingen. Generelt vil imidlertid slike skatter og avgifter øke utgiftene for finansiell sektor og lønnsomheten etter skatt vil reduseres.

Økt skattlegging vil kunne gi en noe mindre finansiell sektor, nærmere i størrelse det en ville hatt dersom sektoren var skattemessig likebehandlet med andre sektorer, og en styrking av offentlige finanser. I utgangspunktet er det grunn til å tro at en skattlegging av finansiell sektor som blir mer på linje med skattleggingen av andre sektorer vil innebære en samfunnsøkonomisk gevinst.

En rekke av utvalgets forslag omhandler økte krav til finansinstitusjonenes informasjon til kunder. Disse forslagene vil innebære kostnader for de gjeldende institusjoner. Felles for forslagene er imidlertid at kostnadene vil kunne bli mer enn oppveid av gevinstene som vil kunne tilfalle kundene ved at de kan fatte mer informerte beslutninger.

En betydelig del av utvalgets forslag består av anbefalinger om utredninger og retningsangivelser for justering av regelverk. Dette vil kreve et betydelig utredningsarbeid. Ut over ressursbruk til utredning og utforming av regelverk mv., vil de økonomiske og administrative konsekvensene av utvalgets forslag i stor grad avhenge av de endelige utfallene av de utredninger utvalget foreslår. De nærmere konsekvensene vil derfor måtte bli kartlagt og vurdert i dette utredningsarbeidet.

1.3 Summary in English

The Financial Crisis Commission was established on 19 June 2009 to inter alia assess the lessons of the international financial crisis and draw attention to possible consequences and recommendations for Norwegian economic policy and financial markets regulation. The Commission has had a broad membership and has met with a wide range of stakeholders and interested parties. An English summary of the Commission’s report is given in Appendix 2 («Vedlegg 2»).