6 Uskifte

6.1 Innledning – gjeldende rett

6.1.1 Innledning

Uskifteretten kunne opprinnelig defineres som en rett for gjenlevende ektefelle til å beholde felleseiet udelt med felles livsarvinger. De fleste av de opprinnelige særkjennetegnene ved uskifte har i dag forsvunnet. Ordningen har hele tiden stått åpen for å avtale uskifte med førstavdødes særlivsarvinger. Nå er dette lovregulert i arveloven § 10. Overfor utarvinger ble det mulig å etablere et uskifte etter lovens regler i 1937. At uskifte bare gjelder overfor livsarvinger, er derfor ikke lenger et særkjennetegn for uskifte. Uskifteretten er heller ikke lenger noe som bare gjelder hvor ektefellene hadde formuesordningen felleseie. Uskifterett direkte i kraft av loven har gjenlevende bare adgang til med felleseiemidler, men ved ektepakt, testament eller samtykke fra arvingene kan uskifte også etableres med førstavdødes særeie. Allerede ved lovreformen i 1937 ble det anledning til å avtale særeie i live – felleseie ved død. Da ble særeiet omgjort til felleseie ved en av ektefellenes død. Ved arveloven av 1972 ble det også åpnet for å avtale uskifte med særeie gjennom ektepakt eller ved samtykke fra arvingene. At uskifte bare kan etableres hvor ektefellene har felleseie, er derfor heller ikke lenger et særkjennetegn på uskifte. Nå er det dessuten innført rett til uskifte også for samboere. Da er et siste grunnleggende særkjennetegn for uskifte bortfalt. Uskifte kan i dag betegnes som en rett for gjenlevende i et livsfellesskap til å overta hele eller deler av førstavdødes formue, som sammen med hele eller deler av ens egen formue utgjør en formuesmasse underlagt særlige rådighetsinnskrenkninger, og som skal deles etter særlig fastsatte regler ved uskiftets opphør.

For gjenlevende ektefelle er uskifteretten i praksis langt viktigere enn den alminnelige arveretten og minstearven. Tall fra domstolenes saksbehandlingssystem, Lovisa, viser at det ble etablert mer enn 12 000 uskiftebo for ektefeller i 2010. Til sammenlikning var gjenlevende ektefelle enearving i kraft av minstearven i mindre enn 450 saker, og det ble skiftet med førstavdødes arvinger i noe i underkant av 1000 tilfeller. Gjenlevende ektefelle overtok som enearving i kraft av gjensidig testament i ca. 400 saker i 2010. I alle de tre domstolene som utvalget har undersøkt, ble uskifteretten benyttet i et betydelig flertall av alle dødsboene hvor avdøde etterlot seg en ektefelle. I Oslo ble det i 2010 etablert uskifte i 75 % av tilfellene med gjenlevende ektefelle. I de to øvrige domstolene var tallene enda høyere, henholdsvis 83 % (Nord-Troms) og 91 % (Sør-Gudbrandsdal).

Også i de tilfellene hvor det ikke ble etablert uskifte, ble gjenlevende ektefelle i mange tilfeller sittende med hele dødsboet. I Oslo var gjenlevende ektefelle enearving i kraft av minstearven i 2,1 % av dødsfallene hvor det var gjenlevende ektefelle, mens denne gruppen utgjorde 4,2 % av tilfellene i Nord-Troms og bare 0,5 % I Sør-Gudbrandsdal. Gjenlevende ektefelle var enearving etter gjensidig testament i 4,4 % av tilfellene i Oslo, 5,2 % av tilfellene i Nord-Troms og 2 % i Sør-Gudbrandsdal.

I Oslo var den vanligste årsaken til at det ikke ble etablert uskifte, at det var lite eller intet til skifte. Hvis boets midler må antas å gi intet eller bare et minimalt beløp til fordeling etter at begravelsesutgiftene er dekket, overlater retten midlene til den som har ordnet med begravelsen eller en annen som har stått avdøde nær, jf. skifteloven § 80 første ledd. I Oslo utgjorde denne gruppen 7 % av tilfellene, mens den i Nord-Troms utgjorde 3,2 % og i Sør-Gudbrandsdal utgjorde 3 %. Den personen som overlates midlene og som er ansvarlig for avdødes forpliktelser innenfor rammene av det han eller hun har mottatt, vil også i mange tilfeller være ektefellen. Skifte med førstavdødes særkullsbarn var årsaken til at det ikke ble etablert uskifte i 4,1 % av tilfellene i Oslo, 3,9 % av tilfellene i Nord-Troms og 1 % i Sør-Gudbrandsdal. Det var bare 3,4 % av tilfellene i Oslo, og henholdsvis 3,9 % (Nord-Troms) og 2 % (Sør-Gudbrandsdal) hvor det var en gjenlevende ektefelle at det ble skiftet med andre enn førstavdødes særkullsbarn.

Utvalget har også undersøkt hvem gjenlevende ektefelle sitter i uskifte med. Den helt dominerende gruppen av uskiftearvinger er felles livsarvinger. I Oslo var 91 % av uskiftene, uskifte med bare felles livsarvinger, mens det i Nord-Troms og Sør-Gudbrandsdal var henholdsvis 92,3 % og 95 % slike uskiftebo. I en del av tilfellene med bare felles livsarvinger vil det også være særkullsbarn som har fått arven sin straks. Tilfeller av uskifte med bare særkullsbarn er langt mer sjeldne, henholdsvis 3 % (Oslo) og 1,9 % (Nord-Troms). I Sør-Gudbrandsdal var det ingen slike tilfeller i 2010. Uskifte med både felles livsarvinger og særkullsbarn utgjør heller ikke noen stor andel av uskifteboene, henholdsvis 2 % (Oslo), 4,5 % (Nord-Troms) og 0,6 % (Sør-Gudbrandsdal). Uskifte med arvinger i andre arvegangsklasse er også ganske lite utbredt. Denne gruppen av uskiftebo utgjorde 3 % av uskifteboene i Oslo, og henholdsvis 1,3 % og 3,7 % av uskifteboene i Nord-Troms og Sør Gudbrandsdal. Det kan se ut til at gjensidig testament er den foretrukne måten å løse arvegangsspørsmålene på blant barnløse ektefeller. I Oslo var det mer enn dobbelt så mange forekomster av gjensidige testamenter som av uskifte med andre arvegangsklasse. I Nord-Troms var det fire ganger så mange tilfeller av gjensidige testamenter som av uskifte i denne gruppen. At gjenlevende ektefelle sitter i uskifte med testamentsarvinger, er enda mindre utbredt enn uskifte med andre arvegangsklasse. Uskifte med testamentsarvinger utgjorde bare 1 % av uskifteboene i Oslo og 0,6 % av uskifteboene i Sør-Gudbrandsdal i 2010. Det var ingen slike tilfeller i Nord-Troms i 2010.

Utvalget har også undersøkt alderen på gjenlevende ektefelle som velger uskifte. Av de som etablerte uskifte i Oslo i 2010, var 40 % født i 1929 eller tidligere, 31 % var født mellom 1930 og 1939, og 16 % var født mellom 1940 og 1949. De eldste aldersgruppene er helt klart dominerende. Hele 87 % av ektefellene som valgte uskifte, var over 60 år. Det var også en ikke helt uvesentlig gruppe ektefeller som var født mellom 1950 og 1959, 10 %. Andelen yngre gjenlevende ektefeller var svært lav, henholdsvis 3 % som var født mellom 1960 og 1969, og 1 % som var født i 1970 eller senere. I Nord-Troms var 24,5 % av ektefellene født før 1930, 38,7 % var født mellom 1930 og 1939, og 22,6 % var født mellom 1940 og 1949. Andelen som var født mellom 1950 og 1959 lå på 11 %, mens andelen som var født mellom 1960 og 1969, lå på 3,2 %. I Nord-Troms var det i 2010 ingen tilfeller hvor det ble etablert uskifte og hvor gjenlevende ektefelle var født etter 1970. I Sør-Gudbrandsdal var 36,8 % av ektefellene født før 1930, 41,4 % var født mellom 1930 og 1939, og 15,5 % var født mellom 1940 og 1949. Andelen som var født mellom 1950 og 1959, lå på 5,2 %, mens andelen som var født mellom 1960 og 1969, lå på 1,2 %. Det ble ikke etablert uskifte i Sør-Gudbrandsdal i 2010 hvor gjenlevende ektefelle var født i 1970 eller senere.

Utvalget har også søkt å finne svar på hvor store formuer gjenlevende ektefelle sitter i uskifte med. Det er imidlertid ikke mulig å få ut noen pålitelig informasjon om dette ved gjennomgåelse av uskiftebegjæringer. De opplysningene som gis i uskiftebegjæringene, er gjennomgående så knappe og ufullstendige at de ikke egner seg som bakgrunnsmateriale for vurderingen av uskifteboenes størrelse. Ut fra skatteetatens tall på den samlede oppgitte formuen fordelt på antallet arvesaker, har vi funnet ut at gjennomsnittsdødsboet er på ca. 1,2 millioner kroner. Det gjennomsnittlige uskifteboet er nok noe større. Dels er det en del dødsbo hvor det er lite eller intet til skifte, og dels er det en del mindre dødsbo hvor gjenlevende velger å skifte fordi han eller hun arver alt eller det meste i kraft av minstearven.

I praksis ser vi at uskifte etableres i mer enn tre firedeler av alle tilfeller hvor avdøde etterlater seg ektefelle, og at den typiske uskiftesituasjonen er at gjenlevende ektefelle sitter i uskifte med felles livsarvinger og er over 60 år gammel. Det er mot denne bakgrunnen at en revisjon av dagens uskifteregler må vurderes.

6.1.2 Gjenlevende ektefelles rett til uskifte

6.1.2.1 Vilkår for ektefelleuskifte

Arveloven § 9 første ledd forbeholder uskifteretten for «attlevande ektemake». Et grunnvilkår for å sitte i uskifte etter arveloven kapittel III er følgelig at det foreligger et gyldig inngått ekteskap, som ikke er oppløst ved skilsmisse.

Videre må gjenlevende ektefelle ha uskifteretten i behold. Den kan ikke være fradømt gjenlevende ektefelle eller frafalt gjennom avkall på arv. Uskifteretten bortfaller ved separasjon. Det fremgår av arveloven § 8 at uskifteretten ikke kan gjøres gjeldende hvis ektefellene var separert ved dom eller bevilling på den tid arvelateren døde. Når loven krever at separasjonen må være gitt ved dom eller bevilling, innebærer det at uskifteretten ikke bortfaller ved faktisk samlivsbrudd, se eksempelvis Rt. 1965 s. 912.

Uskifteretten kan i forholdsvis stor utstrekning avgrenses ved testament. At uskifteretten kan vike for førstavdødes testament, er forutsatt i arveloven § 7 første punktum. At det ikke er noen ubetinget rett til uskifte med testamentsarvinger og legatarer, følger også av arveloven § 9, hvor gjenlevende bare har rett til uskifte med førstavdødes andre arvinger etter loven. Hvis førstavdøde etterlater seg livsarvinger, setter pliktdelsarven grenser for testasjonsfriheten. Uskifteretten beskyttes indirekte av pliktdelsarven ved at pliktdelsarven er beskyttet mot testamentariske disposisjoner. Testamenteres det til fordel for livsarvingene, gir derimot ikke pliktdelsreglene fullt ut beskyttelse for gjenlevende. Ved et slikt testament bestemmer retten, i medhold av arveloven § 11 første ledd, om det skal foretas et helt eller delvis skifte med samsvarende oppgjør til alle arvingene, eller om gjenlevende skal få overta det hele uskiftet. Hvis det er testamentert til fordel for andre enn livsarvinger, gjelder uskifteretten bare så langt den er i overensstemmelse med testamentet, jf. arveloven § 11 andre ledd. Men hvis et testament må forstås slik at testamentsarvingen skal ha sin arv straks, kan testamentsarvingen samtykke i at gjenlevende beholder testasjonsobjektet i uskifte. Et testament som begrenser gjenlevendes rett til uskifte, er bare gyldig hvis gjenlevende har fått kunnskap om testamentet, jf. arveloven § 7.

Etter arveloven § 9 første ledd har gjenlevende ektefelle rett til uskifte med førstavdødes andre arvinger etter loven. Hvilke arvinger dette er, fremgår av lovens arvetavle i arveloven §§ 1 til 3. Hvem som er førstavdødes legalarvinger når avdøde etterlater seg ektefelle, fremgår av arveloven § 6 tredje ledd jf. første ledd, hvor førstavdødes livsarvinger, foreldre og foreldrenes avkom nevnes. Hvis førstavdøde bare etterlater seg arvinger i tredje arvegangsklasse (besteforeldre, onkler, tanter, nevøer og nieser osv.), er ektefellen enearving, jf. arveloven § 6 andre ledd. Når gjenlevende er enearving, er det ikke behov for uskifte. Selv om førstavdøde etterlater seg legalarvinger som i utgangspunktet skulle være berettiget til arv ved siden av gjenlevende, vil gjenlevende ektefelle også kunne være enearving i kraft av minstearven etter arveloven § 6.

Arveloven § 13 første ledd innskrenker adgangen til uskifte på bakgrunn av gjenlevendes formuesstilling og tidligere opptreden. Bestemmelsen rammer tilfeller hvor dekningsutsiktene til avdødes kreditorer eller arveutsikten for avdødes arvinger blir vesentlig forringet på grunn av gjenlevendes forpliktelser. At uskifteretten begrenses av hensyn til førstavdødes kreditorer, må ses i sammenheng med arveloven § 20 om at gjenlevende overtar ansvaret for avdødes forpliktelser. Når gjenlevende har overtatt gjeldsansvaret, har ikke førstavdødes kreditorer fortrinnsrett i de midlene som engang tilhørte deres opprinnelige debitor. Etableringen av uskiftet innebærer et debitorskifte, og førstavdødes og gjenlevendes kreditorer stilles likt med hensyn til dekningsmuligheter.

Vurderingen av om dekningsutsikten svekkes, avgjøres på grunnlag av gjenlevendes egen formue og gjeld. Utgangspunktet for vurderingen er gjenlevendes egenerklæring om ektefellenes formuer som gis i forbindelse med uskiftebegjæringen, jf. arveloven § 14. I vurderingen må det tas hensyn til eventuell arv gjenlevende mottar fra førstavdødes særeie, og til forsikrings- og erstatningsutbetalinger som utbetales til gjenlevende som følge av ektefellens død.

Uskifte kan også nektes når arveutsiktene for førstavdødes arvinger vil bli vesentlig dårligere på grunn av gjenlevendes forpliktelser, jf. arveloven § 13 første ledd første punktum. At gjenlevende ikke har inntekt, og derfor må forventes å tære på uskifteboet, er ikke avgjørende. Gjenlevende rår som en eier over uskifteboet, og har i utgangspunktet adgang til å forbruke det hele. Det er «skyldnadene» til gjenlevende som må gjøre arveutsiktene dårligere. Hvis de svake arveutsiktene bare skyldes gjenlevendes forventede forbruk, er ikke lovens vilkår oppfylt.

Etter arveloven § 13 første ledd andre punktum har ikke gjenlevende rett til å sitte i uskifte hvis «ektemaken på ein måte han kan klandrast for, har påført eller utsett seg sjølv eller andre for vesentleg formuestap og retten finn at ein ikkje kan rekna med at han vil styre buet på forsvarleg måte». Det fremgår av ordlyden at det ikke er et vilkår at et formuestap er voldt, det er tilstrekkelig at gjenlevende har utsatt seg selv eller andre for vesentlig formuestap. Risikofylte handlinger i fortiden som satte økonomiske interesser i fare, kan altså være til hinder for uskifte selv om de ikke har materialisert seg i økonomisk tap. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsene i arveloven § 24 andre ledd, hvor arvingene kan kreve skifte på grunn av gjenlevendes mislighold, og arveloven § 27, hvor arvingene kan kreve vederlag på grunnlag av gjenlevendes mislighold. Gjenlevendes tidligere opptreden må være klanderverdig ut fra en objektiv målestokk. Loven krever i tillegg til den klanderverdige opptreden i fortiden, at retten finner at gjenlevende heller ikke i fremtiden kommer til å styre boet forsvarlig.

Etter arveloven § 13 andre ledd første punktum har en gjenlevende ektefelle som er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, som hovedregel ikke rett til uskifte. Tingretten og fylkesmannen i fellesskap har imidlertid en skjønnsmessig adgang til å gi gjenlevende rett til å overta hele eller deler av boet uskiftet hvis det er nødvendig for at ektefellen og hjemmeværende barn skal få forsvarlig underhold og beholde hjemmet, jf. arveloven § 13 andre ledd andre punktum.

Mindreårige har bare rett til uskifte når fylkesmannen samtykker, jf. arveloven § 13 tredje ledd. At en mindreårig blir enke eller enkemann, forekommer sjelden. Både ekteskapsalderen og myndighetsalderen er i dag 18 år. I de få tilfellene hvor uskifte for mindreårige skulle bli aktuelt, er det dessuten mange hensyn som tilsier at uskifteretten ikke bør benyttes.

Etter arveloven § 14 skal gjenlevende ektefelle som vil nytte retten til uskifte, sende erklæring om uskifte til tingretten innen 60 dager etter dødsfallet. I Rt. 1986 s. 1002 la Høyesterett til grunn at utstedt uskifteattest i utgangspunktet er et vilkår for at uskifte anses etablert. Selv om Høyesterett konkluderer med at uskifteattest er et vilkår for uskifte, holdes døren åpen for at det kan tenkes unntak i enkelte særtilfeller. Det første tilfellet er hvor den manglende uskifteattesten beror på en feil fra rettens side. Det andre unntaket som nevnes i dommen, er hvor gjenlevende ikke har skiftet, og har sittet med det i lengre tid i den tro at lovens vilkår for å overta boet uskiftet var til stede. At det er utstedelse av uskifteattesten som er avgjørende for når et uskiftet bo er etablert, er også lagt til grunn i Rt. 2010 s. 488.

I enkelte tilfeller kreves det samtykke fra én eller flere arvinger for at gjenlevende ektefelle skal kunne sitte i uskifte med dem. Det fremgår av arveloven § 9 andre ledd at samtykke må innhentes hvis gjenlevende skal sitte i uskifte med førstavdødes særeie, og uskifteretten ikke er fastsatt i ektepakt. Det følger av arveloven § 10 at det også er nødvendig med samtykke fra førstavdødes særskilte livsarvinger (særkullsbarn og deres etterkommere) hvis gjenlevende skal kunne sitte i uskifte med dem. Førstavdøde kan ha opprettet testament som gir arvingene krav på oppgjør straks. Hvis testamentsarvingene likevel ønsker å la gjenlevende sitte i uskifte, kan de samtykke i uskifte. Spørsmålet om andre testamentsarvinger enn livsarvinger kan samtykke i at gjenlevende blir sittende i uskifte med dem, er ikke omtalt i arvelovens forarbeider, men det ser ut til å være forutsatt i Rt. 2004 s. 777 at testamentsarvingen kan samtykke i uskifte, slik at arven først utbetales i forbindelse med at uskifteboet skiftes. Uskifteretten bortfaller ved gjengifte, jf. arveloven § 23. Hvis uskiftet skal fortsette på tross av det nye ekteskapet, må samtykke innhentes. Etter ekteskapsloven § 8 må gjenlevende for å kunne gifte seg igjen godtgjøre at boet i det tidligere ekteskapet er overlatt tingretten til behandling, eller at det er innledet privat skifte. Etter andre ledd er det ikke nødvendig å godtgjøre at skifte er påbegynt hvis det fremlegges erklæring fra den tidligere ektefellen om at det ikke var formue som skulle deles, eller fra avdød ektefelles arvinger om at de samtykker i at gjenlevende beholder boet uskiftet.

I de tilfellene hvor uskifte forutsetter samtykke fra én eller flere arvinger, er det antatt at samtykket kan innhentes på forhånd – mens begge ektefeller lever. At forhåndssamtykke aksepteres, ser også ut til å være lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 2012 s. 401. Det kan settes vilkår for et samtykke til uskifte. At det er satt vilkår for uskiftet, medfører ikke at uskiftet bringes utenfor uskiftereglene ellers, jf. Rt. 1992 s. 374.

Når et særkullsbarn er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, kreves vergens og fylkesmannens samtykke for at gjenlevende kan sitte i uskifte, jf. arveloven § 10 andre punktum. Slikt samtykke gis sjelden, og det skal bare gis når uskifte også vil være til fordel for særlivsarvingen. Det kreves også samtykke fra fylkesmannen for at gjenlevende kan overta førstavdødes særeie i uskifte med mindreårige arvinger og arvinger som er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, jf. arveloven § 9 andre ledd tredje punktum. Hvis et særkullsbarn er under konkursbehandling, kan samtykke bare gis hvis også tingretten samtykker, jf. arveloven § 10 siste punktum. Tilsvarende gjelder for samtykke til uskifte med særeie etter arveloven § 9 andre punktum. Bestemmelsene har liten praktisk betydning.

6.1.2.2 Hva inngår i uskifteboet?

Hvilke av førstavdødes og lengstlevendes aktiva som inngår i uskifteboet, avhenger for en stor del av formuesordningen mellom ektefellene, men kan også påvirkes av at det har vært skiftet med førstavdødes særkullsbarn før uskiftet ble etablert, jf. arveloven § 10, eller ved at det er gjort avtale mellom gjenlevende ektefelle og skifteberettigede arvinger. Når det gjelder passiva som inngår i uskifteboet, er dette delvis regulert i arveloven § 20. Denne bestemmelsen er foreslått endret av Skiftelovutvalget, se nedenfor.

I utgangspunktet er det bare felleseiemidler som gjenlevende har rett til å overta uskiftet, jf. arveloven § 9 første ledd. Dette omfatter også tilfeller hvor ektefellene har bestemt i ektepakt at særeie ikke skal gjelde ved oppgjør etter den ene ektefellens død, såkalt «særeie i live – felleseie ved død». Når gjenlevende skal overta felleseiet uskiftet, omfatter uskifteboet i utgangspunktet alt som under ekteskapet var ektefellenes felleseiemidler. Verdier som ved et direkte skifte kan kreves skjevdelt etter ekteskapsloven § 59, inngår i uskifteboet. En av de viktigste forskjellene på særeie og skjevdelingsmidler er at skjevdelingsmidlene i motsetning til særeiemidler inngår i uskifteboet uten videre.

Også eiendeler som kan holdes utenfor delingen etter ekteskapsloven § 61, inngår i uskifteboet, men i arveloven § 17 andre ledd er det gitt en særskilt bestemmelse for enkelte eiendeler og rettigheter som faller inn under ekteskapsloven § 61:«For rettar eller ting som ikkje kan overdragast eller som er personlege på anna måte, gjeld reglane om uskifte berre så langt det samsvarar med dei rettsreglar som gjeld for desse rettane eller tinga. Når uskiftebu blir skift, gjeld reglane i ekteskapslova § 61 bokstav d tilsvarande.» Bestemmelsen i arveloven § 17 andre ledd gjelder ikke bare rettigheter ervervet etter eller i forbindelse med førstavdødes død, men også rettigheter ervervet tidligere – også før inngåelsen av ekteskapet. Bakgrunnen for at ekteskapsloven § 61 bokstav d gjelder tilsvarende ved skifte av et uskiftet bo, er at gjenlevende ektefelle skal kunne ta ut forlodds erstatningsutbetalinger mv. som har kommet til under uskifteperioden.

Gjenlevende ektefelle har bare rett til å sitte i uskifte med førstavdødes særeie hvis det er hjemlet i ektepakt, bestemmelse fra giver eller arvelater eller hvis førstavdødes arvinger samtykker. For å kunne overta førstavdødes særeie i uskifte med særkullsbarn, må gjenlevende ha både et generelt samtykke til uskifte og et spesielt samtykke til uskifte med særeie.

Etter arveloven § 17 første ledd første punktum går alt som gjenlevende ektefelle blir eier av, inn i uskifteboet. At lengstlevendes andel av felleseiemidlene inngår i uskifteboet, følger allerede av § 9 første ledd. Lønnsinntekter inngår i uskifteboet etter hvert som de opptjenes. Arv som gjenlevende mottar i uskifteperioden, går også inn i uskifteboet. Dette gjelder også eventuell arv fra førstavdødes særeie, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 147. Også andre utbetalinger som gjenlevende mottar i forbindelse med ektefellens død, som for eksempel livsforsikringer, går inn i uskifteboet. Det fremgår av forsikringsavtaleloven § 15-1 andre ledd tredje punktum at forsikringen holdes utenfor skifteoppgjøret hvis gjenlevende skifter straks, men at den inngår i uskifteboet hvis gjenlevende overtar boet uskiftet. Ytelser til gjenlevende ektefelle etter folketrygdloven kapittel 17 og andre trygde- og pensjonsytelser gjenlevende ektefelle mottar i uskifteperioden, inngår i uskifteboet uavhengig av om ytelsene kommer fra det offentlige eller fra private pensjonsordninger. Det samme må gjelde erstatning for tap av forsørger.

Hvis gjenlevende bare sitter i uskifte med førstavdødes felleseiemidler, holdes som utgangspunkt gjenlevendes særeie utenfor uskifteboet, jf. arveloven § 17 første ledd andre punktum, som sier at særeie som er bestemt i ektepakt eller som er bestemt av giver eller arvelater, ikke inngår i uskifteboet. Hvis gjenlevende sitter i uskifte med førstavdødes særeie, inngår gjenlevendes særeie som hovedregel i uskifteboet, jf. arveloven § 17 første ledd tredje punktum, jf. § 9 andre ledd andre punktum. Bestemmelsen oppstiller imidlertid fire unntak fra hovedregelen: Gjenlevendes særeie går ikke inn i uskifteboet hvis (1) det er fastsatt i ektepakten med førstavdøde (2) det er avtalt med arvingene (3) særeiet har grunnlag i påbud av arvelater (4) særeie har grunnlag i påbud fra giver.

Arv og gaver som gjenlevende mottar under uskifte, går i utgangspunktet inn i uskifteboet. Men hvis gjenlevende krever skifte innen tre måneder etter at arven eller gaven mottas, kan gjenlevende unngå at slike midler trekkes inn i uskifteboet, jf. arveloven § 17 tredje ledd. Det skiftet som her må kreves, er et fullstendig skifte av uskifteboet med førstavdødes arvinger. Det er altså ikke tale om et skifte mellom de nyervervede midlene og det øvrige uskifteboet hvor gjenlevende blir sittende med en formuesmasse som faller utenfor uskifteboet, slik som hvor gjenlevende har særeie som ikke skal inngå i uskifteboet. Fristen for å kreve skifte regnes fra da arven eller gaven blir mottatt, og ikke fra det tidligere arvefallet eller et eventuelt tidligere tidspunkt hvor retten til gaven etableres (tidspunktet for gaveløftet). Det er tidspunktet når arven eller gaven rent faktisk blir utbetalt, som er avgjørende, jf. utkast 1962 s. 185. Kravet om skifte må settes frem enten overfor tingretten eller overfor samtlige arvinger etter førstavdøde. Bestemmelsen omfatter også arv fra førstavdøde. Det er uklart i hvilken utstrekning bestemmelsen i arveloven § 17 tredje ledd kan anvendes på livsforsikringsbeløp som gjenlevende ektefelle mottar under uskiftet, se nærmere nedenfor i punkt 6.2.11.

Ved å overta boet i uskifte blir gjenlevende ektefelle personlig ansvarlig for forpliktelser som påhvilte førstavdøde, jf. arveloven § 20. Et tvangsgrunnlag overfor førstavdøde er også tvangsgrunnlag overfor gjenlevende ektefelle i uskifte, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-8. Gjenlevende behøver ikke å avgi noen uttrykkelig erklæring om gjeldsovertakelse, slik minst én av loddeierne må for å kunne skifte boet privat. Gjenlevende ektefelles uskiftebegjæring fyller imidlertid samme funksjon som en gjeldsovertakelseserklæring, og når uskifteattesten er utstedt, er det for sent å ombestemme seg med hensyn til om man vil overta gjeldsansvaret, jf. Rt. 1967 s. 959. Dommen må forstås slik at gjenlevende ektefelle ikke kan fri seg fra gjeldsansvaret ved å begjære skifte med arvingene etter at uskifteattest er utstedt.

Gjenlevende ektefelle som har overtatt gjeldsansvar etter arveloven § 20, svarer for avdødes kreditorer med hele sin formue, ikke bare uskifteboet, men også eventuelle særeiemidler utenom uskifteboet.

Etter arveloven § 20 andre punktum kan gjenlevende utstede proklama etter skifteloven kapittel 12. Proklama har bare virkning for gjeld som er overtatt etter førstavdøde, ikke for gjenlevendes særgjeld, jf. formuleringen gjeld som «påhvilte avdøde» i skifteloven § 74. Proklamaet gjelder heller ikke forpliktelser som er pådratt etter dødsfallet, for eksempel i forbindelse med begravelsen. Proklamaet kan heller ikke ramme gjeld begge ektefellene var ansvarlige for. Skattekrav, krav på merverdiavgift og pantesikrede fordringer bortfaller heller ikke på grunn av proklama, jf. skifteloven § 75.

6.1.2.3 Rådighetsbegrensningene under uskifte

Gjenlevende har i utgangspunktet eierrådighet over uskifteboet. Det fremgår av arveloven § 18 første ledd at gjenlevende «rår i levande live som ein eigar over alt som høyrer til buet, med dei atterhald som særskilt er fastsette». Eierrådigheten er negativt avgrenset, den gir adgang til alt som ikke er særskilt avskåret gjennom lov, avtale eller annet rettsgrunnlag. Eierrådigheten gjelder både faktiske og rettslige disposisjoner. Rettslig kan gjenlevende for eksempel selge, leie ut eller pantsette eiendeler som inngår i boet. Gjenlevende kan dessuten bruke eierrådigheten negativt, for eksempel ved å nekte barna å bruke et landsted som inngår i uskifteboet, selv om de mens førstavdøde levde brukte det flittig. Gjenlevende står også ganske fritt med hensyn til bruk og forbruk av uskifteboets aktiva, for eksempel ved en mer intensiv bruk av eiendeler i uskifteboet eller ved et høyere forbruk enn det han eller hun hadde mens førstavdøde levde.

Eierrådigheten er ikke helt fri verken for faktiske eller rettslige disposisjoner, og de særskilt fastsatte unntakene, eller begrensingene i eierrådigheten, setter til dels betydelige skranker for gjenlevendes handlefrihet, selv om de ikke innebærer vesentlige begrensinger i gjenlevendes hverdag. I arveloven § 19 er det gitt begrensninger i adgangen til å gi gaver. Arveforskudd under uskifte er regulert i arveloven § 21. Også arveloven §§ 24 andre ledd og 27 innebærer begrensinger i gjenlevendes rådighet. I arveloven § 24 andre ledd er konsekvensen av brudd på rådighetsbegrensingene – forsømmelse av oppfostringsplikt, misbruk av uskifteboet og etablering av samboerskap – skifteplikt. Arveloven § 27 oppstiller også begrensinger på rådigheten under uskifte – vanstyre av økonomien, utilbørlig atferd og bruk av uskiftemidler til å øke sin formue utenfor uskifteboet. Her er sanksjonsmiddelet vederlag. Bestemmelsen i arveloven § 23 om skifteplikt ved gjengifte kan også ses under synsvinkelen rådighetsbegrensning. Hvis gjenlevende ønsker å beholde uskifteretten, må han eller hun avstå fra å gifte seg igjen.

Arveloven § 19 første ledd forbyr gjenlevende ektefelle som sitter i uskifte, å «gi bort fast eigedom, eller gi andre gåver som står i mishøve til formuen i buet», uten samtykke fra arvingene. Etter arveloven § 19 andre ledd kan en gave som er gitt i strid med dette forbudet, kreves omstøtt av arvingene innen visse frister, med mindre gavemottageren «skjøna eller burde ha skjøna» at lengstlevende ikke hadde rett til å gi gaven. Formålet med gaveregelen er å unngå at delingsgrunnlaget svekkes foran et senere skifte.

Arveloven § 21 regulerer adgangen til å gi fullt eller delvis arveoppgjør til én eller flere enkeltarvinger under uskifte og angir konsekvensene av at det gis slikt oppgjør. Første ledd første punktum lyder som følger: «Sit attlevande ektemake i uskift bu, kan han berre gi fullt eller delvis arveoppgjer til ein eller fleire av arvingane når alle arvingane får like stor del av arvelottane sine eller har gitt samtykke.» Bestemmelsen regulerer situasjoner hvor gjenlevende ønsker å gi én eller flere arvinger fullt eller delvis oppgjør, men vil bli sittende i uskifte med resten av boet og de øvrige arvinger. Loven gir lite spillerom for å gi helt eller delvis arveoppgjør til enkeltarvinger ved at det oppstilles et forbud mot å gi noen, men ikke alle, arvinger fullt eller delvis oppgjør. Forbudet er ikke absolutt. Gjenlevende kan gi én eller flere arvinger fullt eller delvis arveoppgjør med samtykke fra de øvrige arvingene. Delvis arveoppgjør fra uskiftebo er utbredt i forbindelse med at gjenlevende ektefelle flytter til alders- eller sykehjem. Mange ønsker da å sitte med mindre formue og inntekt, slik at avgiftene for oppholdet blir lavere.

Hvis arvingene samtykker, kan gjenlevende ektefelle, som nevnt, gi fullt eller delvis arveoppgjør til én eller flere arvinger. Bestemmelsen i arveloven § 21 regulerer to situasjoner. I første ledd reguleres adgangen til å gi arveforskudd. I andre og tredje ledd reguleres hva som skal skje hvis det er gitt arveforskudd uten å følge fremgangsmåten i første ledd.

Arvingene har en lovfestet rett til å kreve uskifteboet skiftet i visse nærmere angitte situasjoner. En arving kan kreve skifte av uskifteboet hvis gjenlevende forsømmer oppfostringsplikten mot ham eller henne, jf. arveloven § 24 andre ledd første punktum. Bestemmelsen er prinsipielt viktig, men i praksis oppstår sjelden situasjoner hvor det er aktuelt å anvende den. Det foreligger heller ikke publisert rettspraksis hvor bestemmelsen har blitt drøftet.

Gjenlevende ektefelles forvaltning av uskifteboet kan også gi arvingene grunnlag for å kreve skifte. Etter arveloven § 24 andre ledd andre alternativ kan arvingene kreve skifte hvis gjenlevende: «fer misleg åt så buet minskar unødig eller blir utsett for vesentlig minking». Bestemmelsen inneholder to vilkår. Det første viser til gjenlevendes atferd – «fer misleg åt». Det andre vilkåret dreier seg om konsekvensene av gjenlevendes atferd, jf. ordet «så». Atferden må enten ha ført til unødig tap for boet eller utsatt det for fare for vesentlig reduksjon.

Det er lite rettspraksis om arveloven § 24 andre ledd andre alternativ. Det er likevel mer rettspraksis om denne bestemmelsen enn det er om første alternativ – forsømmelse av oppfostringsplikten. Det har bare vært to saker hvor Høyesterett har gått dypere inn i bestemmelsen; Rt. 1998 s. 728 og Rt. 2008 s, 1484. Forklaringen på at det ikke har vært flere saker om arveloven § 24 andre ledd for domstolene, kan være at partene ofte ser seg bedre tjent med andre virkemidler. Arvingene er i første omgang ofte bedre tjent med et omstøtelsessøksmål hvis det er overført gaver fra uskifteboet. Skiftet vil jo normalt ikke tilføre boet midler. Ofte er gaver eller gavelignende transaksjoner grunnlaget for konflikten mellom arvingene og gjenlevende. Andre former for misbruk eller vanskjøtsel av uskifteboet er mindre utbredt. For arvingene vil skifte først bli aktuelt hvis omstøtelse ikke er mulig, enten fordi omstøtelsesfristene er gått ut, eller fordi gjenlevendes handlinger ikke kan klassifiseres som gavedisposisjoner. I tillegg til at arvingene kan ha gode grunner for ikke å kreve skifte, kan også gjenlevende ha kommet arvingene i forkjøpet med krav om skifte. For gjenlevende kan et skiftekrav fra arvingene føles såpass belastende at gjenlevende selv begjærer skifte etter arveloven § 24 første ledd.

Arveloven § 27 hjemler vederlag til arvingene i to situasjoner: For det første kan vederlag kreves hvis uskifteboet er vesentlig redusert fordi gjenlevende ektefelle har vanskjøttet sine økonomiske saker, misbrukt uskifteretten eller på annen måte har opptrådt utilbørlig. For det andre kan vederlag kreves hvis uskifteboet er redusert fordi gjenlevende ektefelle bruker uskiftemidler til å øke formuen sin utenfor uskifteboet eller til å erverve rettigheter som etter sin art er unntatt fra skifte. Begge vederlagssituasjonene gir arvingene krav på vederlag hvis vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. De er ikke som enkelte andre vederlagsregler «kan»-regler som retten har kompetanse til å anvende eller la være etter forholdene i saken. Et lite unntak er riktignok gjort i arveloven § 27 andre ledd andre punktum for tilfeller hvor gjenlevende har brukt uskiftemidler til å skaffe seg pensjon eller livrente. Hvor uskiftemidler er brukt til å skaffe seg slike rettigheter som er unntatt fra skifte, kan arvingene bare kreve vederlag for utgiftene til dette så langt det er rimelig etter ektefellens kår og omstendighetene for øvrig.

Arveloven § 18 andre ledd begrenser gjenlevendes kvalitative og kvantitative testasjonskompetanse under uskifte:

«I testament kan attlevande rå over ein så stor part av buet som skal gå til hans eigne arvingar når han døyr (jfr. § 26), så langt det ikkje strider mot reglane om pliktdel. Med dei same atterhald kan han i testament rå over bestemte eignelottar som ikkje førstavdøde særskilt har ført inn i buet.»

Bakgrunnen for rådighetsbegrensingene ved dødsdisposisjoner er for det første at gjenlevende ektefelle ikke har behov for testasjonsadgang over det som tilhørte førstavdøde under ekteskapet, for å dekke sine behov. Det ville også være i strid med det likhetsprinsippet arvingene imellom som ligger til grunn for arveloven § 21, hvis lengstlevende kunne påvirke fordelingen av arven etter førstavdøde ved testamentariske bestemmelser.

6.1.2.4 Opphørsgrunner for uskifte

Uskiftet opphører senest når lengstlevende ektefelle dør. Da må boet skiftes mellom de som da er arveberettiget etter henholdsvis førstavdøde og lengstlevende. Selv om det ikke er sagt uttrykkelig i loven, opphører uskiftet også når alle uskiftearvingene er døde. Dette fremgår indirekte av arveloven § 22 andre ledd, som sier at dersom gjenlevende ektefelle har sittet i uskifte med en arvegangsklasse som senere har utdødd, går arven ikke videre til en fjernere arvegangsklasse. Bestemmelsen får bare selvstendig betydning hvor gjenlevende ektefelle har sittet i uskifte med arvinger i første arvegangsklasse – livsarvinger. Hvis gjenlevende har sittet i uskifte med arvinger i andre arvegangsklasse, følger det av arveloven § 6 andre ledd at arven ikke går videre til tredje arvegangsklasse. I konkurranse med førstavdødes arvinger i tredje arvegangsklasse arver gjenlevende alt.

Gjenlevende kan i utgangspunktet kreve skifte når som helst i uskifteperioden, jf. arveloven § 24 første ledd, hvor det også fremgår at gjenlevende når som helst kan kreve delvis skifte med forholdsmessig oppgjør til alle arvingene.

Arvingene har en lovfestet rett til å kreve uskifteboet skiftet i visse nærmere angitte situasjoner, for eksempel hvor gjenlevende på en utilbørlig måte vesentlig har redusert uskifteboet, jf. arveloven § 24 andre ledd andre punktum, når gjenlevende ikke har vært villig til å gi tilsvarende oppgjør til de andre arvingene etter at én arving har fått helt eller delvis arveoppgjør, jf. arveloven § 21 andre ledd, eller når en umyndig særlivsarving blir myndig, jf. arveloven § 24 tredje ledd. I andre situasjoner – hvis gjenlevende gifter seg eller blir fratatt den rettslige handleevnen på det økonomiske området – er det lovfestet at uskifteretten bortfaller, jf. arveloven § 23. Hvor uskifteretten bortfaller, har gjenlevende ektefelle plikt til å skifte med arvingene, men også i slike tilfeller kan arvingene kreve skifte hvis gjenlevende ikke etterkommer skiftepåbudet.

Med forbehold for arveloven § 11, som gir tingretten en skjønnsmessig kompetanse til å forhindre at uskifte etableres, er det ingen bestemmelse i arveloven som gir arvingene rett til å kreve skifte fordi de har særlig behov for helt eller delvis arveoppgjør.

Hvor uskifte hviler på samtykke fra skifteberettigede arvinger, kan det være avtalt opphørsgrunner som erstatter eller supplerer lovens opphørsgrunner. Uskiftet kan være tidsbegrenset, slik at det varer i et visst antall år, til lengstlevende når en viss alder, eller til det yngste av barna blir myndig. Opphørsgrunnen kan også være knyttet til et mer eller mindre tidsbestemt forhold som at gjenlevende ektefelle blir pensjonist, eller til det yngste av barna flytter hjemmefra. Det kan også være avtalt opphør på grunn av forhold hos gjenlevende, for eksempel at han eller hun innleder samboerskap, flytter på pleiehjem, eller får oppnevnt verge. Opphørsgrunnen kan videre være knyttet til forhold hos arvingen, som at arvingen flytter hjemmefra, blir ferdig med studiene, får økonomiske problemer, skilles eller dør. Hvor uskifte er basert på samtykke, vil uskifte kunne opphøre også med grunnlag i avtalerettslige regler som avtalelovens § 36 og forutsetningslæren.

6.1.2.5 Skifteoppgjøret

Hovedregelen for skifte av uskifteboet er angitt i arveloven § 26 første ledd første punktum: «Ved skifte mellom arvingane til førstavdøde og arvingane til lengstlevande skal uskiftebuet delast likt mellom kvar arving-gruppe». Hovedregelen gjelder bare «når ikkje anna er fastsett». Virkeområdet for likedelingsregelen i arveloven § 26 første ledd første punktum er begrenset til tilfeller hvor uskifteboet bare bestod av felleseiemidler og skiftet foretas etter lengstlevendes død. Hvis det inngår særeiemidler i uskifteboet, er det fastsatt særlige regler i andre ledd. Hvis uskifteboet skiftes før lengstlevendes død, skal det beregnes arv til lengstlevende, jf. arveloven § 26 første ledd andre punktum, jf. arveloven § 6.

Utgangspunktet ved delingen av et uskiftebo som bare har bestått av felleseiemidler, er altså at boet skal deles likt mellom arvingene til førstavdøde og arvingene til lengstlevende. Det fremgår uttrykkelig av arveloven § 6 fjerde ledd at det ikke skal beregnes arv fra førstavdøde til lengstlevende når lengstlevende har benyttet seg av uskifteretten, og uskifteboet først skiftes etter lengstlevendes død. Dette fremgår også motsetningsvis av arveloven § 26 første ledd andre punktum. Skifteoppgjøret etter arveloven § 26 første ledd første punktum blir enkelt: Nettoverdiene i dødsboet deles likt mellom de to gruppene av arvinger. Gjeld som påhvilte boet, må trekkes fra før likedelingen. Ved skifte av et uskiftebo vil all gjelden i boet være lengstlevende ektefelles gjeld, i og med at lengstlevende overtar førstavdødes gjeld når uskiftet etableres, jf. arveloven § 20.

Ved et skifte mens lengstlevende ektefelle fortsatt lever, skal det i tillegg til likedelingen beregnes arv til lengstlevende ektefelle. I arveloven § 26 første ledd andre punktum heter det at lengstlevende har rett til arv etter § 6 «i tillegg til sin part».

I ekteskapsloven kapittel 15 er det gitt bestemmelser om oppgjøret ved den ene ektefellens død. Ekteskapsloven § 76 sier at når den ene ektefellen er død, «deles ektefellenes formue mellom lengstlevende ektefelle og avdødes arvinger etter reglene i dette kapitlet, dersom ikke lengstlevende nytter retten til å sitte i uskiftet bo». Etter ordlyden kunne man tro at bestemmelsene i ekteskapsloven kapittel 15 ikke kom til anvendelse ved skifte av et uskiftet bo. Bestemmelsen kan imidlertid ikke forstås slik. Forbeholdet om uskifte er tatt med for å uttrykke det selvsagte, at det ikke skal skje noen deling av boet i tilfeller hvor gjenlevende skal sitte i uskiftet bo, eller hvor det gis avvikende oppgjørsregler i uskiftekapittelet i arveloven. Det går også indirekte frem av ekteskapsloven § 77 første ledd andre punktum at bestemmelsene i kapittel 15 også får anvendelse ved skiftet av et uskiftet bo. I denne bestemmelsen heter det at skjevdeling etter ekteskapsloven § 59 «kan allikevel ikke kreves ved skifte av et uskiftet bo». Å gjøre unntak fra skjevdelingsreglene ved skifte av et uskiftet bo hadde det ikke vært behov for hvis ingen av oppgjørsreglene for sammensatt skifte fant anvendelse på skifte av et uskiftet bo.

Når uskifteboet helt eller delvis består av særeiemidler, blir skifteoppgjøret regulert av arveloven § 26 andre ledd. Denne bestemmelsen må gjelde både ved et livstidsskifte og et skifte etter lengstlevendes død. Etter arveloven § 26 andre ledd skal skiftet foretas på grunnlag av verdiforholdet mellom ektefellenes respektive særeiemidler ved etableringen av uskiftet. Hvis det var delvis særeie og uskifteboet omfatter både felleseiemidler og særeiemidler, skal eventuelle felleseiemidler da uskiftet tok til, deles i to og legges til hvert særeie før brøken beregnes, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 155. Ved beregningen av verdiforholdene da uskiftet ble etablert, må man trekke inn gjeld knyttet til særeiet som særeieinnehaveren hadde da uskiftet ble etablert. I og med at det er den historiske nettoverdien som skal legges til grunn, kan ikke senere verdisvingninger innenfor det som var ektefellenes særeie under ekteskapet, få betydning for verdiforholdet som skal legges til grunn på det senere skiftet.

Delingsnormen i arveloven § 26 andre ledd første punktum kan fravikes i ektepakt, jf. formuleringen «om ikkje anna følgjer av ektepakta». Rammene for hva som kan avtales om delingen i ektepakt, er gitt i ekteskapsloven § 43 tredje ledd, som bare gir ektefellene adgang til å avtale en «mer lik fordeling av formuen». Har retten til å sitte i uskifte med særeie et annet grunnlag – gave, testament, eller samtykke fra arvingene – kan stiftelsesgrunnlaget hjemle en avvikende delingsnorm, men også i slike tilfeller er deling på grunnlag av verdiforholdene på etableringstidspunktet den fravikelige regelen, jf. arveloven § 26 andre ledd tredje punktum.

Ved etableringen av et uskifte med særeiemidler som får betydning for partenes andeler ved et senere skifte, skal gjenlevende og arvingene gjøre avtale om verdiforholdene mellom særeiemidlene, jf. arveloven § 14 andre ledd. Hvis partene ikke blir enige, skal gjenlevende la det arrangeres verdsettelse og registrering gjennom tingretten. Ved verdsettelsen skal det særskilt opplyses om hvor mye som har vært felleseiemidler og hvor mye som har vært særeiemidler for hver av ektefellene. Det skal også opplyses om hvilke gjeldsposter som har vært henholdsvis fellesgjeld og særgjeld for ektefellene.

Ved skifte i levende live blir arveloven § 26 andre ledd bare et utgangspunkt. Det er supplerende skifteoppgjørsregler i ekteskapsloven kapittel 15. Videre gjelder selvfølgelig arveloven § 26 første ledd andre punktum om at det skal beregnes arv til lengstlevende også ved skifteoppgjør av et uskiftet bo hvor det inngår særeie.

Arveloven inneholder ingen bestemmelser om skifteoppgjøret i tilfeller hvor uskiftet har fortsatt etter at lengstlevende har giftet seg på ny. Etter arveloven § 23 første ledd bortfaller uskifteretten ved gjengifte, men det har aldri vært tvil om at arvingene kan samtykke i at skiftet utsettes. Hvis arvingene har samtykket i fortsatt uskifte, oppstår spørsmålet om hvilken betydning det har at gjenlevende har tatt med seg et uskiftet bo inn i det nye ekteskapet, når det senere blir nødvendig å skifte med den nye ektefellen eller dennes arvinger. Rt. 1982 s. 149 gir en viss avklaring for slike tilfeller. Lengstlevende fra første ekteskap var død, og uskiftearvingene ble ikke enige med den nye ektefellen om skifteoppgjøret. Høyesterett la til grunn at arvelovens uskifteregler gjaldt for det avtalebaserte fortsatte uskiftet. Uskiftearvingenes morsarv skulle beregnes av farens rådighetsdel i det nye ekteskapet. Uskifteboet skal altså skiftes før det sammensatte skiftet av felleseiet i det nye ekteskapet. Høyesterett la videre til grunn at arveloven § 17 første ledd om at alt som gjenlevende ektefelle blir eier av, går inn i uskifteboet, fikk anvendelse ved fortsatt uskifte etter gjengifte, slik at morsarven til uskiftearvingene skulle beregnes av farens rådighetsdel av felleseiet ved tidspunktet for farens død, selv om rådighetsdelen skulle være vesentlig økt under det nye ekteskapet.

Delvis uskifte skaper særlige utfordringer for det endelige skifteoppgjøret. I arveloven § 26 tredje ledd heter det at dersom det er gjennomført delvis arveoppgjør etter førstavdøde, skal det tas hensyn til dette ved beregningen av partsforholdet ved et senere skifte. Et delvis skifte kan ha skjedd fordi gjenlevende ikke hadde rett til å sitte i uskifte med samtlige arvinger eller med hele uskifteboet fra start av. Men det kan også være tilfeller hvor det er foretatt delvis oppgjør underveis etter arveloven § 21 andre ledd eller § 24. Loven sier ingenting om hvordan man skal ta hensyn til deloppgjøret, men i Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 133 gis det uttrykk for at et delvis arveoppgjør «forrykker andelsforholdet i det gjenværende bo», og at «den prinsipielt riktigste løsningen» er at «en utskiftning i gjenlevende ektefelles levende live utløser en arverett i den utskiftede del som – i likhet med ektefellens boslodd – forrykker anpartsforholdet i boet mellom gjenlevende ektefelle og livsarvingene i det gjenværende bo på en slik måte at det får betydning på skiftet etter gjenlevende ektefelles død». Uttalelsene i forarbeidene viser at andelsforholdet mellom interessentene i restboet må fastlegges etter utskiftningen. Dette andelsforholdet blir avgjørende for hva gjenlevende og de andre interessentene får ved det endelige skiftet eller ved senere delvise arveoppgjør. Grunntanken er at de gjenværende loddeierne verken skal tjene eller tape på utskiftningen. For å oppnå det må de få en høyere brøk av det reduserte uskifteboet. Et eksempel viser hvordan skifteoppgjørene blir når gjenlevende ektefelle skifter med flere av uskifteboets arvinger i suksessive skifter:

Ektefellenes samlede felleseie utgjør 4 000 000. Ektefellene har ett fellesbarn. I tillegg har førstavdøde to umyndige særkullsbarn, mens lengstlevende har ett særkullsbarn. Lengstlevende har overtatt boet uskiftet. Fylkesmannen har samtykket i uskifte på vegne av førstavdødes særkullsbarn. Når det eldste av særkullsbarna blir myndig, krever han skifte for seg, jf. arveloven § 24 tredje ledd første punktum. Det skal beregnes arv til lengstlevende ved dette livstidsskiftet, jf. arveloven § 26 første ledd andre punktum. Det skal foretas et sammensatt skifte på papiret slik at gjenlevendes boslodd på 2 000 000 holdes utenfor og arven beregnes av førstavdødes boslodd. Av de 2 000 000 skal gjenlevende ektefelle ha en firedel eller 500 000. Førstavdødes tre livsarvinger skal dele de resterende tre firedeler eller 1 500 000. Den skifteberettigede særlivsarvingen får utbetalt 500 000. De øvrige arvingenes krav på en åttedel hver av det totale bo før utskiftningen, blir værende i uskifteboet. Det samme gjør gjenlevende ektefelles arvelodd på skiftet, jf. arveloven § 17 første ledd. Etter utskiftningen er boet redusert med en åttedel. Gjenlevende ektefelles boslodd var opprinnelig en halvpart eller fire åttedeler. Brøken forrykkes av en delvis utskiftning. Vi må da finne ut hvor stor brøkdel (x) av det reduserte uskifteboet på sju åttedeler som tilsvarer halvparten av det opprinnelige uskifteboet på åtte åttedeler. Regnestykket kan oppstilles slik: 4/8 = x · 7/8; 4 = 7x; x = 4/7. De resterende 3/7 skal fordeles mellom arvingene ved et senere skifte. Arvingene hadde opprinnelig krav på en åttedel hver av det totale boet eller en firedel av førstavdødes boslodd. For å finne ut hva arvingene har krav på ved et senere skifte, må man finne ut hvor stor del av 7/8 som tilsvarer 1/8 av 8/8. Regnestykket kan oppstilles slik: 1/8 = x · 7/8; 1 = 7x; 1/7 = x. Arvingene har krav på 1/7 av boet ved et senere livstidsskifte. Hvis det andre særkullsbarnet også krever skifte når det blir myndig, vil særkullsbarnet ha krav på 1/7 av restboet. Lengstlevende og fellesbarnets arvelodder blir foreløpig værende i uskifteboet. Hvis uskifteboets verdier ikke har forandret seg fra utskiftningen av det første særkullsbarnet, utgjør uskifteboet 3 500 000 før den andre utskiftningen. Av dette skal det andre særkullsbarnet ha 1/7 eller 500 000. Denne utskiftningen forrykker også andelsforholdene i uskifteboet. Det gjenstår bare 6/8 av det opprinnelige uskifteboet. For finne ut hvor store andeler gjenlevende ektefelle og den siste uskiftearvingen har krav på ved et senere livstidsskifte, må vi finne ut hvor stor del av 6/8 som tilsvarer 1/8 av 8/8. Regnestykket kan oppstilles slik: 1/8 = x · 6/8; 1 = 6x; 1/6 = x. Arveloddene til henholdsvis gjenlevende ektefelle og den felles livsarvingen ved et senere livstidsskifte, f.eks. et skifte på grunn av at gjenlevende ønsker å inngå nytt ekteskap, blir 1/6 til hver av restboet. De resterende 4/6 er gjenlevendes boslodd. Hvis boets verdier også her er uforandret, skal de resterende 3 000 000 fordeles slik at gjenlevende får 2 000 000 som boslodd og 500 000 som arvelodd etter førstavdøde. Den felles livsarvingen får 500 000 i farsarv.

Hvis uskifteboet er skiftet delvis mens lengstlevende ektefelle lever, men det fortsatt er deler av boet som er beholdt uskiftet til lengstlevendes død, er rettsstillingen mer usikker. Skal det da regnes med arv til lengstlevendes arvinger i den utskiftede delen av boet, eller skal man si at andelsforholdene ikke forrykkes ut over det at lengstlevendes boslodd blir større og førstavdødes boslodd blir mindre? Skal med andre ord tidligere arveoppgjør få betydning for lengstlevendes arvinger ved at den utløste arven godskrives deres andel av boet? Problemstillingen har først og fremst betydning hvor det ikke er de samme arvingene etter førstavdøde og lengstlevende ektefelle.

Uttalelser i forarbeidene taler for at det skal beregnes arv til lengstlevendes arvinger av den utskiftede delen. I teorien har derfor de fleste tatt til orde for at det også ved et skifte etter lengstlevendes død skal beregnes arv til lengstlevendes arvinger av den utskiftede delen. Hvis vi legger til grunn den ordningen det er antatt at forarbeidene gir anvisning på, kan det oppstilles følgende eksempel:

Vi tar utgangspunkt i samme familiekonstellasjon og formuesforhold som i det foregående eksempelet. I dette eksempelet dør imidlertid lengstlevende etter at et av førstavdødes særkullsbarn er utløst. Den eldste særlivsarvingen er utløst med en åttedel av det opprinnelige uskifteboet (500 000). Tilbake står 3 500 000 som skal fordeles mellom førstavdødes og lengstlevendes arvinger. Av dette så vi i eksempelet foran at lengstlevendes boslodd etter utskiftningen av den første særlivsarvingen skulle være fire sjudeler. I tillegg til de fire sjudelene skal etter forarbeidenes metode lengstlevendes arvinger også ha lengstlevendes arvelodd i den utskiftede delen. Da bare én av tre uskiftearvinger er utløst, skal lengstlevendes arvinger få en tredel av det lengstlevende ville arvet etter førstavdøde ved et livstidsskifte. Ektefellens arveandel er en firedel. Arvelodden av den utskiftede delen må beregnes av halvparten av det opprinnelige boet. Halvparten av det opprinnelige boet tilsvarer fire sjudeler av restboet. Det utløste arvekrav utgjør dermed en tredel av en firedel av fire sjudeler, som blir fire åttifiredeler eller en tjueendel. I tillegg til de fire sjudelene eller tolv tjueendelene av uskifteboet som utgjør lengstlevendes boslodd etter den første utskiftningen, skal lengstlevendes arvinger også ha én tjueendel som arv av den utskiftede delen. Arven av den utskiftede delen vil med et restbo på 3 500 000 utgjøre 166 666,67 kroner. Det samme beløpet kommer man frem til ved å beregne 1/3 av summen den utløste arvingen fikk (500 000 : 3 = 166 666,67).

Det er svært komplisert å bygge på denne prinsipielt riktigste løsningen. Ved arveloven av 1972 var en av de mest grunnleggende endringene fra tidligere rett at det ikke skulle beregnes arv til lengstlevende ved skifteoppgjør etter lengstlevendes død. Regelen bygger på det syn at det er «prinsipielt uheldig å gi gjenlevende ektefelle en legal arverett til en del av boet som ikke har noen betydning for ham selv, men bare for hans arvinger», jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 134. På bakgrunn av dette prinsipielle utgangspunktet, og at det er svært komplisert å beregne arv ved suksessive skifter, mener Unneberg s. 392 og Asland s. 459 at det ikke skal beregnes arverett i den utskiftede delen ved skifte etter lengstlevendes død. Det vises til at utgangspunktet i arveloven § 17 første ledd er at alt gjenlevende ektefelle erverver, går inn i uskifteboet. Dette gjelder også arvede midler, herunder arv etter førstavdøde. At gjenlevende i uskifteperioden mottar arv fra førstavdøde eller andre, får ingen betydning for partsforholdene ved det senere skiftet. Ved skifte etter lengstlevendes død bør man derfor ikke beregne arv til lengstlevendes arvinger av allerede utskiftede deler av uskifteboet. Den arven til lengstlevende som utløses ved delvis skifte av uskifteboet med førstavdødes arvinger, bør gå inn i uskifteboet på vanlig måte etter arveloven § 17. Fordelingen av uskifteboet bør ikke påvirkes ut over at andelen som skal gå til førstavdødes arvinger, blir mindre ved at én eller flere av dem har fått helt eller delvis oppgjør.

Hvis vi tar utgangspunkt i samme familiekonstellasjon og formuesforhold som i foregående eksempel, og at lengstlevende dør etter at den eldste av førstavdødes særlivsarvinger er blitt utløst, står det igjen 3 500 000 som skal fordeles mellom de to gruppene av arvinger. Av restboet skal 4/7 eller 2 000 000 fordeles mellom lengstlevendes arvinger, fellesbarnet og lengstlevendes særkullsbarn, med én million til hver av dem. De resterende 3/7 skal fordeles mellom førstavdødes livsarvinger, den felles livsarvingen og særlivsarvingen som ennå ikke er utløst, med 750 000 til hver. Det skal ikke gjøres fradrag for arv til lengstlevende av den utskiftede delen.

De til dels kompliserte utregningene som det er redegjort for foran, er ikke uttømmende for de skifteproblemer som kan oppstå ved skifte av et uskiftet bo. En grundigere redegjørelse for skifteoppgjøret er gitt i Asland, Uskifte s. 410 flg. I tillegg til de rent beregningstekniske problemene kan det ofte også være usikkerhet knyttet til verdiene av uskifteboet på etableringstidspunktet og på utdelingstidspunktet. Det kan også være usikkerhet knyttet til størrelsen på arveoppgjør, særlig hvis det er gitt arveoppgjør i annet enn kontanter, og det har gått en stund siden arveoppgjøret fant sted.

6.1.3 Lengstlevende samboers rett til uskifte

Lengstlevende samboers uskifterett følger av arveloven § 28 c. På samme måte som arveretten er retten til uskifte forbeholdt samboere som har, har hatt eller venter barn med avdøde, jf. arveloven § 28 c første ledd. Men det er ikke noen mulighet til å gi uskifterett for barnløse samboere. De er henvist til å opprette gjensidig testament – som riktignok kan gis et innhold som ligger nær opp til uskifteordningen.

Lengstlevende samboer som fyller vilkårene for uskifte, skal innen 60 dager etter dødsfallet sende melding til tingretten med opplysning om navn, alder og oppholdssted for arvingene og dessuten en summarisk oppgave over egne og avdødes eiendeler, jf. arveloven § 28 g første ledd. Lengstlevende og arvingene kan gjøre avtale om verdiforholdene som skal få betydning for det senere skiftet av samboeruskiftet. Blir de ikke enige, kan det holdes registrering ved tingretten. Er vilkårene for uskifte oppfylt, skal tingretten utstede uskifteattest, jf. arveloven § 28 g andre ledd.

Som ved ektefelleuskifte blir lengstlevende personlig ansvarlig for avdødes forpliktelser, jf. arveloven § 28 d. For å avklare gjeldssituasjonen til avdøde – og om det gunstigste for lengstlevende er uskifte eller legalarverett etter arveloven § 28 b – kan lengstlevende samboer utferdige proklama. For at lengstlevende skal kunne være i stand til å gjøre et veloverveid valg mellom skifte og uskifte, er det også åpnet for at lengstlevende samboer kan kreve de opplysningene som er nødvendige for å vurdere avdødes økonomiske stilling. Slike opplysninger kan kreves fra ligningsmyndighetene, banker og forsikringsselskaper mv., jf. arveloven § 28 g tredje ledd.

For samboere kan ikke uskiftets omfang knyttes opp mot formuesordningen – felleseie eller særeie. Avgrensningen av samboeruskiftet er knyttet til bestemte aktiva. Uskifteretten omfatter i utgangspunktet felles bolig og innbo samt bil og fritidsbolig som tjente til felles bruk for samboerne, jf. arveloven § 28 c første ledd. Og det er i utgangspunktet slike eiendeler etter avdøde man sitter i uskifte med – «som den avdøde åtte».

Men også enkelte av lengstlevendes eiendeler vil kunne inngå i uskifteboet, jf. § 28 c fjerde ledd: «Alt den attlevande sambuaren er eller blir eigar av som høyrer naturleg saman med dei eigedelane han eller ho har tatt over uskift, går inn i uskifteboet.» Ligger boligen eller fritidsboligen i sameie mellom samboerne, vil både avdødes og gjenlevendes eierandel gå inn i uskifteboet. Bytter man innbo ut i nytt innbo, vil det nye innboet gå inn i uskifteboet til erstatning for det gamle. Hvis gjenlevende har solgt uskifteboets bolig og kjøpt en mindre og rimeligere bolig, skal ifølge forarbeidene, jf. prp. 73 s. 42, både den nye boligen og overskuddet fra salget av den gamle boligen gå inn i uskifteboet.

Etter arveloven § 28 c andre ledd kan samboerne utvide uskifteretten til også å omfatte andre eiendeler. Mest praktisk er kanskje at samboeren lar uskiftet omfatte hele dødsboet. Da slipper man alle grensedragninger omkring hva som skal skiftes og hva som skal overtas uskiftet. Etter hva utvalget erfarer, er det ganske utbredt å inngå avtaler med arvingene om at uskifteboet skal omfatte hele avdødes formue.

På samme måte som arveretten kan også uskifteretten begrenses ved testament. Men også her er det et vilkår for at et slikt testament skal være gyldig, at den andre samboeren har fått kunnskap om det før testators død.

Reglene i arveloven kap. III om ektefelleuskifte gjelder så langt de passer også for samboeruskifte, jf. arveloven § 28 f første punktum. For eksempel gjelder vilkårene om gjenlevendes økonomiske stilling i arveloven § 13 og begrensningene i rådigheten i arveloven §§ 19 og 21. For rådighetsbegrensningene er det viktig å være oppmerksom på at gjenlevende ofte vil ha formue utenom uskifteboet som han eller hun kan disponere fritt over med hensyn til både gaver og arveforskudd. Hvis gjenlevende for eksempel eier en hytte som ikke inngår i uskifteboet, kan gjenlevende fritt gi bort den til én av arvingene uten at de andre kan protestere. Gjenlevende kan også selge hytta og gi bort salgssummen som arveforskudd til en eller flere arvinger. På enkelte punkter er det gitt bestemmelser om de samme spørsmålene i kap. III A som i kap. III. Eksempelvis er det gitt en uttrykkelig henvisning til arveloven § 10 om særlivsarvinger i arveloven § 28 c andre ledd. Samboere har verken felleseie eller særeie, men særeie er likevel nærmest den «formuesordning» samboere har. Derfor bestemmer § 28 f andre punktum at der det er «gitt særlege reglar for ektepar med særeiege, gjeld reglane for særeige».

Hvis en ektefelle som sitter i uskifte, inngår samboerskap, kan en arving kreve skifte av uskifteboet når forholdet har vart i mer enn to år, eller ved felles barn («har, har hatt eller ventar»), jf. arveloven § 24 andre ledd andre punktum. Denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for en gjenlevende samboer i samboeruskifte som etablerer seg i et nytt samboerskap, jf. § 28 f, som lar de alminnelige uskiftereglene i arveloven kap. III få tilsvarende anvendelse så langt de passer på samboeruskifte.

Ved skifte av uskifteboet deles boet i forhold til verdien av hver av samboernes eiendeler i uskifteboet da uskiftet tok til, jf. arveloven § 28 e. Gjenlevendes eiendeler utenom uskifteboet er i utgangspunktet skiftet uvedkommende, men bevisregelen i § 28 om hva som tilhører uskifteboet, vil få anvendelse. Forholdstallet mellom de to andelene av uskifteboet er konstant under hele uskifteboet uansett hvilke disposisjoner gjenlevende måtte gjøre med de enkelte eiendelene. Reglene er utformet etter mønster av § 26 andre ledd om skifte av et uskiftebo hvor det inngår særeiemidler. Samboerens legalarverett gjelder bare når det skiftes i live, jf. arveloven §§ 28 b tredje ledd og 28 e.

6.2 Utvalgets vurderinger

6.2.1 Innledning

I arvelovutvalgets mandat står følgende om uskifte:

«Uskiftereglene bør ses over med tanke på forenkling og nordisk rettsenhet. Det er behov for å forenkle samtidig som det hindres at disposisjonsretten uthuler den førstavdødes arvingers rett til arv. Det bør videre vurderes om uskifte også i fremtiden som hovedregel skal omfatte hele formuen, eller om enkelte deler av boet, for eksempel gjenstander som var til avdødes personlige bruk, eller som har særlig affeksjonsverdi, skal gå i arv til øvrige arvinger selv om den gjenlevende velger å sitte i uskifte. Reglene om uskifte må også sees i sammenheng med de endringer som eventuelt foreslås i ektefellens rett til arv.»

Utvalget har også lagt vekt på uttalelser i mandatet om at målet for revisjonen er «å bevare og fornye innholdet i den eksisterende lovgivningen slik at den kan gi en regulering som er gjenkjennelig, men egnet for nye generasjoner». Uttalelsene fra mandatet utgjør viktige premisser for utvalgets vurderinger av om vi skal ha regler om uskifte, og om hvordan slike regler bør utformes.

6.2.2 Bør uskifteordningen opprettholdes?

6.2.2.1 Innledning

Utvalget har vurdert om uskifteordningen bør opprettholdes. Som bakgrunn for denne drøftelsen har utvalget sett på når uskifte vil være en hensiktsmessig ordning for gjenlevende ektefelle, og når uskifte bør unngås.

6.2.2.2 Når er uskifte hensiktsmessig, og når bør det unngås

Hovedmålgruppen for uskifteinstituttet er enker og enkemenn i pensjonsalderen som har levd i et ekteskap med fullstendig felleseie og felles livsarvinger, jf. utkast 1962 s. 74. For denne målgruppen fungerer uskifteordningen stort sett tilfredsstillende. Og som det fremgår av fremstillingen foran i punkt 6.1.1, er denne gruppen av gjenlevende ektefeller fortsatt den klart dominerende. Hvor gjenlevende ektefelle sitter i uskifte med særeie med fellesbarn, er det heller ikke så mange problemer. Hvis gjenlevende har særeiemidler som ikke inngår i uskifteboet, kan problemene bli større. Det kan da oppstå problemer med å skille mellom hvilke aktiva som er underlagt rådighetsbegrensinger, og hvilke som ikke er det. Så lenge det bare er felles arvinger, får vanligvis ikke gjenlevende ektefelles særeiemidler utenfor uskifteboet noen større betydning ved skifteoppgjøret mellom fellesarvingene etter lengstlevendes død. Problemene med uskifteordningen er størst hvis avdøde etterlater seg særkullsbarn, eller hvis gjenlevende er i en alder hvor det ikke er unaturlig at han eller hun før eller senere vil inngå nytt ekteskap eller gå inn i et samboerskap. Disse tilfellene ble ansett som uvanlige da arveloven ble vedtatt. Som fremstillingen foran i punkt 6.1.1 viser, utgjør tilfellene av uskifte med særkullsbarn og uskifte med en yngre gjenlevende ektefelle, ganske små andeler av den totale mengden uskiftebo. Det er imidlertid grunn til å tro at andelen av tilfeller av uskifte med særkullsbarn vil være økende i årene fremover, når alderskullene med høy skilsmissefrekvens for alvor begynner å falle fra. Det ser også ut til å være mer utbredt å gifte seg eller etablere nye samboerskap i høy alder i dag enn det har vært tidligere. Problemstillingen delvis uskifte har dessuten blitt ytterligere aktualisert gjennom reglene om samboeruskifte. Delvis skifte er problematisk fordi man må forholde seg til to formuesmasser, uskifteboet og gjenlevendes formue utenfor uskifteboet. Avgrensningen av hvilke eiendeler som inngår i uskifteboet, kan være vanskelig. Det skapes ytterligere problemer for skifteoppgjøret hvis det er gitt arveoppgjør av enten uskifteformuen eller av gjenlevendes formue utenfor uskifteboet. Foreløpig er det relativt sjelden at det etableres delvis uskifte for ektefeller. I 2010 var det i underkant av 150 tilfeller i hele landet. Dette er noe i overkant av 1 % av det samlede antallet uskiftebo. Med utvalgets forslag vil ikke ordningen med samboeruskifte som et delvis uskifte opprettholdes. Som det vil fremgå nedenfor, ønsker utvalget også at uskiftereglene blir mest mulig like for ektefeller og samboere.

Gjenlevende ektefelle kan velge mellom uskifte og et umiddelbart skifte med førstavdødes arvinger. Uskifte er ikke alltid det gunstigste alternativet økonomisk eller på andre måter. I et skifteoppgjør har gjenlevende etter loven krav på en viss brøk, eller et visst beløp av avdødes formue. Ved et sammensatt skifte – hvor ektefellene hadde felleseie – kommer arvelodden i tillegg til gjenlevendes boslodd av felleseiet.

Hvis førstavdødes økonomi var så svak eller usikker at et uskifte med gjeldsovertagelse etter arveloven § 20 er risikabelt, bør gjenlevende avstå fra å kreve uskifte. Det er da ofte mer hensiktsmessig med et offentlig skifte av dødsboet, hvor de særlige reglene for skifte av insolvent dødsbo kan komme inn. Hvis utvalgets foreslåtte endringer i reglene om arvingers gjeldsansvar blir vedtatt, blir ikke hensynet til førstavdødes økonomi lenger en så tung innvending mot uskifte.

Valget mellom skifte og uskifte beror også på hva førstavdøde, eller ektefellene i felleskap, har gjort i forkant av dødsfallet for å sikre lengstlevende. Ektepakter, testamenter, formuesoverføringer mellom ektefellene og livsforsikringer kan spille en avgjørende rolle for gjenlevendes valg. Særlig blant barnløse ektefeller er gjensidig testament en vanlig måte å løse arvespørsmålene på ved både førsteavdødes og lengstlevendes død.

Valget er enkelt hvor gjenlevende kan overta hele eller det vesentlige av førstavdødes formue gjennom et direkte skifte. Det kan gjenlevende gjøre hvis boet er så lite at reglene om minstearv kommer inn. Muligheten til å sitte igjen med hele eller vesentlige deler av førstavdødes formue, kan i høy grad også påvirkes ved ektepakt. Hvis ektefellene har avtalt at formuen til den som det senere viser seg at blir lengstlevende, skal være særeie, mens formuen til den som blir førstavdødes, skal være felleseie som ikke kan skjevdeles, ligger forholdene til rette for at gjenlevende kan bli sittende igjen med det vesentlige av førstavdødes formue uten å måte avgi noe av egen formue. Gjenlevende vil ha krav på halvparten av førstavdødes formue som boslodd, og i tillegg ha krav på en firedel eller minstearven av førstavdødes boslodd. Gjenlevende kan være ytterligere tilgodesett gjennom testament.

Valget mellom skifte og uskifte er normalt også enkelt i tilfeller hvor ektefellene er barnløse og gjenlevende kan overta det hele etter førstavdødes testament eller etter gjensidig testament mellom ektefellene. Et testament kan riktignok inneholde begrensinger i gjenlevendes rådighet som er strengere enn rådighetsbegrensingene under uskifte. Testamentet kan også inneholde en mindre gunstig fordelingsnøkkel for lengstlevendes arvinger enn det som følger av arveloven § 26. Med utvalgets forslag til legalarveregler vil barnløse ektefeller være hverandres enearvinger.

Også hvor gjenlevende bare blir sittende igjen med den alminnelige brøkdelsarven ved et direkte skifte, kan skifte være det gunstigste for gjenlevende etter en samlet vurdering. Selv om uskifte gir gjenlevende ektefelle stor frihet til å disponere over uskifteboet, innebærer uskiftereglene visse ulemper som potensielt kan være ganske store for gjenlevende. Ulempene har ulik betydning avhengig av gjenlevendes livssituasjon. Bestemmelsen i arveloven § 17 første ledd om at alt gjenlevende ektefelle blir eier av går inn i uskifteboet, spiller liten rolle for en enke som er minstepensjonist og lever på pensjonen og rentene av ektefellenes felles oppsparte formue. For en yngre enke med mange yrkesaktive år foran seg, og som fortsatt har egne foreldre i live, innebærer denne regelen derimot en potensielt stor ulempe. Ved uskiftets opphør vil vanligvis det vesentlige av midlene i boet være opptjent av lengstlevende i uskifteperioden, og lengstlevende har i mange år måttet tåle begrensinger i rådigheten over midler han eller hun selv har innbrakt. Gjengifte eller etablering av samboerskap kan også være en aktuell problemstilling. Hvis ikke arvingene samtykker i fortsatt uskifte etter gjengifte, plikter gjenlevende å skifte med dem, jf. arveloven § 23. Ved innføringen av rett til uskifte for samboere ble det også gitt arvingene hjemmel for å kreve skifte hvis gjenlevende ektefelle eller samboer etablerer et samboerskap. Skifte kan da kreves etter to år eller når paret «har, har hatt eller ventar barn saman», jf. arveloven § 24 andre ledd andre punktum, jf. § 28 f.

Rådighetsbegrensingene under uskifte kan også virke tyngende for gjenlevende ektefelle. Arveloven § 21 kan eksempelvis volde problemer hvis gjenlevende vet at en av arvingene stadig er i pengeknipe og trenger pengestøtte hjemmefra. Så lenge begge foreldrene var i live, sto de fritt til å gi gaver, og det var opp til dem om gavene skulle avkortes ved et senere skifteoppgjør. Under uskifte vil delvis arveoppgjør til en arving utløse krav om tilsvarende oppgjør fra de andre arvingene. Ved å velge uskifte kan gjenlevende risikere at fortsatt understøttelse av ett av barna utløser krav om tilsvarende understøttelse fra de andre barna, noe som naturlig nok blir økonomisk belastende for gjenlevende, og mer belastende jo flere barn det er.

Sannsynligheten for at det vil bli aktuelt å skifte uskifteboet mens gjenlevende fortsatt lever, og hvilke konsekvenser dette vil ha for gjenlevende, bør tas i betraktning i vurderingen om det skal begjæres uskifte. Det beregnes bare arv til lengstlevende ektefelle ved et livstidsskifte. Slik arveloven er utformet, ligger det innbakt en oppfordring for gjenlevende til å skifte i levende live, samtidig som førstavdødes arvinger «straffes» for å kreve skifte før lengstlevendes død ved at deres arvebrøker da blir mindre enn ved et skifte etter lengstlevendes død. Ved innføringen av minstearv ble denne pisk- og gulrot-effekten økt. Senere har endringer i ekteskapsloven og forsikringsavtaleloven lagt nye pund i vektskålen når gjenlevende skal vurdere hva som er gunstigst av et umiddelbart skifte og uskifte.

Retten til skjevdeling ble kraftig utvidet ved ekteskapsloven av 1991. Skjevdelingskrav etter ekteskapsloven § 59 kan imidlertid ikke gjøres gjeldende ved skifte av et uskiftet bo, jf. ekteskapsloven § 77 første ledd andre punktum. Utbetalinger av forsikringer til gjenlevende etter forsikringsavtaleloven § 15-1 bør også tas med i beregningen ved vurderingen av om gjenlevende bør velge uskifte eller skifte. Hvor ingen andre er oppnevnt som begunstiget etter en livsforsikring, tilfaller forsikringssummen gjenlevende ektefelle ved forsikringstakerens død, jf. forsikringsavtaleloven § 15-1 andre ledd første punktum. Forsikringssummen regnes ikke som en del av dødsboet eller til de midler som skal deles med arvingene etter ekteskapsloven § 77, jf. § 58. Forsikringsutbetalingen inngår heller ikke i grunnlaget for beregning av livsarvingenes pliktdel. Hvis gjenlevende ektefelle overtar boet i uskifte, går forsikringssummen derimot inn i uskifteboet, og skal fordeles mellom førstavdødes og lengstlevendes arvinger når uskifteboet skal skiftes, jf. forsikringsavtaleloven § 15-1 tredje ledd andre punktum. Når livsforsikringer som tilfaller gjenlevende kan holdes utenfor ved et umiddelbart skifte, men inngår i uskifteboet hvis gjenlevende velger uskifte, vil større utbetalinger av livsforsikringer være en sterk oppfordring til å skifte direkte. En gjenlevende samboer som er begunstiget gjennom en livsforsikring, vil imidlertid få denne forsikringen utenom samboeruskiftet. Men samboere er ikke berettiget til forsikringen i fravær av begunstigelse, slik som ektefeller. Se om begrunnelsen for denne forskjellen i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 50–51.

Skjevdelingsregelen i ekteskapsloven § 59 kan slå begge veier. Hvis førstavdøde har store skjevdelingsverdier, er uskifte gunstig fordi skjevdeling ikke kan kreves ved skifte av et uskiftet bo. Hvis derimot gjenlevende har store skjevdelingsverdier, er det et argument for å skifte direkte. På samme måte stiller det seg ved et eventuelt uskifte med særeie. Gjenlevendes særeie går da inn i uskifteboet hvis ikke annet er avtalt i ektepakt, avtale med arvingene eller i særeiepåbud fra giver eller arvelater, jf. arveloven § 9 andre ledd. At lengstlevendes eget særeie går inn i uskifteboet, kan være uheldig både fordi særeiet blir underlagt rådighetsbegrensingene i uskifte, og fordi fordelingen av uskifteboet når det skiftes skal skje på grunnlag av verdiforholdene mellom ektefellenes særeieformue ved uskiftets begynnelse. Har gjenlevende hatt en gunstig forvaltning av egne særeiemidler i uskifteperioden, vil en slik fordeling slå uheldig ut.

Uskifte med førstavdødes særkullsbarn forutsetter særkullsbarnas samtykke. Hvor særkullsbarna ikke har et minimum av tillit til gjenlevende, vil nok uskifte sjelden bli etablert. Men det er tilfeller hvor arvingene samtykker fordi førstavdødes testament bestemmer at deres arvelodd beskjæres til pliktdelsreglenes minimum hvis de ikke samtykker i uskifte. Et uskifte som er etablert under trusler om noe som for arvingene vil være enda verre, er neppe en god start på uskiftet. Uskifte bør bygge på gjensidig tillit mellom gjenlevende ektefelle og førstavdødes arvinger; en tillit som ikke så lett oppnås gjennom trusler. Selv om særkullsbarna vil samtykke uten trusler om beskjæring av arv, kan det at uskiftearvingene er førstavdødes særkullsbarn, være et argument mot å velge uskifte. Førstavdødes særkullsbarn og gjenlevende har ofte ikke den nære sosiale kontakt og de sterke følelsesmessige båndene som man regelmessig ser mellom barn og foreldre. I mange tilfeller har gjenlevende og særkullsbarna aldri levd sammen som en familie. Gjenlevende kan ha kommet inn som ektefelle nummer to når særkullsbarna var godt voksne. Det kan være et anstrengt forhold mellom gjenlevende og særkullsbarna fra før, og forholdet blir sjelden bedre etter at førsteavdøde, som har fungert som fender mot alt for sterke gnisninger, har gått bort. I en del tilfeller ønsker verken gjenlevende eller arvingene å ha kontakt etter dødsfallet. Det kan da være bedre med et arveoppgjør direkte, enn et uskifte som kan strekke seg over tiår hvor gjenlevendes disposisjoner over uskifteboet blir voktet med argusøyne av særkullsbarna. De tilfellene hvor et uskifte med særkullsbarna kan være ønskelig eller nødvendig, er tilfeller hvor gjenlevende ikke har økonomi til å beholde boligen eller skaffe seg en ny tilfredsstillende bolig etter et skifte med arvingene.

Arvingenes behov kan også spille inn for gjenlevendes valg. Hvis arvingene er i etableringsfasen med stort behov for likvide midler, kan det tenkes at gjenlevende vil skifte slik at barna kan få midler til å bære de tunge økonomiske løftene man gjerne har i etableringsfasen. Hvis gjenlevende har tilstrekkelig til å klare seg ved et skifte, vil han eller hun også ofte ønske å hjelpe arvingene i gang økonomisk gjennom et skifte. I en del tilfeller ville det økonomisk optimale etter dagens arvelov være delvis skifte, slik at gjenlevende beholder det han eller hun trenger, mens arvingene får midler til å komme i gang med sin etablering. Som det fremgår foran, er det imidlertid andre forhold rundt et delvis skifte som er problematiske. Med utvalgets forslag til legalarvelodd på en halvpart i konkurranse med livsarvinger, vil det oftere være det greieste for gjenlevende å skifte.

6.2.2.3 Alternative modeller for beskyttelse av gjenlevende ektefelle

Det er internasjonalt forskjellige modeller for hvordan man kan beskytte gjenlevende ektefelle eller samboer, se redegjørelsen foran i punkt 3.3. Uskifteordningen er en ordning som vi har bare i Danmark, Island og Norge. Det er imidlertid ordninger som har likhetstrekk med uskifteordningen også i de øvrige nordiske landene, såkalt «arvsrätt med fri förfoganderätt». Forskjellige typer av arvehenstand, som man har i Nederland, og bruksrett, som man finner i flere andre kontinentaleuropeiske land, har også visse likhetstrekk både i utforming og begrunnelse, med uskifteordningen. Et annet alternativ til uskifte er en høyere legalarvebrøk eller en høyere minstearv. Systemet i England og Wales er at gjenlevende ektefelle har en meget høy minstearv. Hvis det er livsarvinger, arver gjenlevende ektefelle det hele opp til £ 250 000. Gjenlevende ektefelle har dessuten rett til å beholde personlige eiendeler og en livsvarig bruksrett til halvparten av formuen ut over £ 250 000. Hvis det ikke er livsarvinger, men foreldre eller helsøsken etter avdøde, arver gjenlevende hele boet opp til £ 450 000. Gjenlevende har også bruksrett til halvparten av formue over £ 450 000 og rett til å beholde personlige eiendeler. De høye grensene for gjenlevende ektefelles minstearv innebærer at gjenlevende ektefelle er enearving i ca. 95 % av arveoppgjørene hvor det ikke er testament.

Utvalget har vurdert om en livsvarig arvehenstand eller en vesentlig utvidet minstearv kan erstatte uskifteinstituttet. Den nederlandske modellen for beskyttelse av gjenlevende ektefelle er en form for arvehenstand, hvor livsarvingene får beregnet et pengekrav ved førstavdøde ektefelles død. Pengekravet forfaller ved lengstlevendes død eller ved andre nærmere fastsatte forfallsgrunner. Se nærmere Asland, Uskifte s. 548–55 med videre henvisninger. I Danmark vurderte arvelovsutvalget en liknende arvehenstandsordning omtalt som «opdelt uskiftet bo» eller «indefrysning» av livsarvingenes arvekrav, se Betænkning 2006 s. 120–122. Innfrysningen skulle avhjelpe de problemene gjenlevende ektefelle står overfor når uskifte ikke er mulig fordi førstavdøde har særkullsbarn eller fordi gjenlevende vil gifte seg igjen. Ordningen skulle innebære at arvingenes arvelodder ble beregnet, men at de ikke skulle kunne kreves utbetalt med en gang. I stedet skulle arvingene få et pengekrav mot gjenlevende tilsvarende verdien av arvekravet. Gjenlevende skulle stille sikkerhet for pengekravet for eksempel med pant i fast eiendom. Pengekravet skulle reguleres i takt med konsumprisindeksen, og skulle først kunne gjøres gjeldende ved lengstlevendes død. Arvingen skulle kunne selge pengekravet for derved å nyttiggjøre seg arven med en gang. Gjenlevende ville med denne ordningen være sikret å kunne beholde den felles boligen, samt ha mulighet til å råde over det som tidligere tilhørte avdøde, uten å være begrenset av rådighetsreglene under uskifte.

Forslaget om «opdelt uskiftet bo» ble utsatt for kritikk. Kritikken gikk blant annet ut på at det i en del tilfeller ikke vil være mulig å stille betryggende sikkerhet for arvingenes krav. Videre ble det påpekt at sikkerheten for arvingenes krav ville kunne redusere gjenlevende ektefelles handlefrihet betraktelig. Det er også påpekt at arvingenes muligheter for å nyttiggjøre seg pengekravet ved salg til tredjeperson før lengstlevendes død, vil være begrenset, siden en fordring med et så usikkert forfallstidspunkt som en annen persons død trolig vil måtte selges til vesentlig underkurs. Arvelovsutvalget mente også det var flere ulemper enn fordeler med en slik ordning, og konkluderte med at den ikke burde innføres, se nærmere Betænkning 2006 s. 120–122.

Utvalget finner ikke grunn til å gå inn for noen ordning med utvidet arvehenstand. Utvalget slutter seg til de innvendingene som kom mot det danske forslaget. En arvehenstandsordning ville dessuten innebære et fremmedelement i norsk arvelovgivning, som gjør arvereglene for gjenlevende ektefelle mindre «gjenkjennelige». En særnorsk ordning med livsvarig arvehenstand ville dessuten skape større forskjeller mellom norsk arverett og arveretten i våre nordiske naboland. En henstandsordning ville også kunne ramme lengstlevendes særkullsbarn ved at førstavdødes arvingers arvekrav er fastsatt allerede ved førstavdødes død, og kanskje også forrentes, mens lengstlevendes særkullsbarn må ta til takke med det som er igjen etter at førstavdødes arvinger har fått sitt. I tilfeller hvor lengstlevende har hatt små inntekter, og har tæret på uskifteboet, vil det være lite eller ingenting tilbake til lengstlevendes særkullsbarn.

Utvalget vil heller ikke gå inn for en vesentlig høyere minstearv. Det vises til drøftelsen av nivået for minstearven foran i punkt 3.4.4. Også her er hensynet til særkullsbarna viktig, og en økt minstearv ville særlig ramme førstavdødes særkullsbarn. En del særkullsbarn rammes allerede i dag ved at de ikke får noen arv fordi minstearven utgjør hele boet. Hvis man skulle legges seg på et nivå for minstearven tilsvarende det man har i England og Wales, ville minstearven ramme langt flere. Det er i mandatet lagt vekt på at man skal forøke å utforme regler som sikrer at avdødes livsarvinger ikke blir stående helt uten arv.

6.2.2.4 Konklusjon

Et flertall i utvalget, alle unntatt utvalgsmedlemmet Kløvstad, mener at uskifteordningen bør beholdes. Flertallet erkjenner at uskifte passer best for eldre ektefeller eller samboere uten særkullsbarn og som ikke har planer om å etablere seg i nye samliv. Flertallet mener at uskifte i en del tilfeller kan virke som en felle, særlig for yngre ektefeller som har mange yrkesaktive år igjen, som vil komme til å arve egne foreldre, og som gjerne før eller siden vil komme til å gifte seg igjen eller etablere seg i et samboerforhold. Uskifte kan imidlertid være ønskelig eller nødvendig også for yngre personer, hvis deres egen økonomiske stilling uten uskifte er for svak til å opprettholde en anstendig levestandard. For yngre ektefeller kan uskifte dessuten være et gunstig alternativ til å skifte hvis avdøde hadde en stor formue, som ved et umiddelbart skifte ville kunne kreves skjevdelt av arvingene.

En del av de uheldige sidene ved uskifteordningen som er trukket frem i fremstillingen foran, vil være der i større eller mindre grad nesten uansett hvordan den nærmere utformingen av ordningen blir. Utvalget foreslår imidlertid enkelte endringer som vil avbøte noen av uskifteordningens uheldige sider.

For det første vil ikke risikoen for å pådra seg et gjeldsansvar som er større enn de verdiene gjenlevende får hånd om gjennom uskiftet, være noe argument mot uskifte med utvalgets forslag. Så lenge gjeldsansvaret ikke strekkes ut over hva gjenlevende overtar, vil gjenlevende aldri risikere å sitte igjen med mindre med uskifte enn uten uskifte, se nedenfor i punkt 6.2.12 om dette.

For det andre foreslår utvalget at loven klargjør at hvis gjenlevende mottar livsforsikringsutbetalinger under uskifte, kan han eller hun kreve skifte uten at forsikringen trekkes inn i uskifteboet i skifteoppgjøret, se nærmere nedenfor i punkt 6.2.11.

For det tredje foreslår utvalget felles regler om uskifte for ektefeller og samboere, som tar utgangspunkt i at uskifteboet skal omfatte hele avdødes formue. De problemene som knytter seg til delvis uskifte, som særlig er aktuelt ved samboeruskifte i dag, vil derfor reduseres.

For det fjerde innebærer utvalgets forslag om legalarvelodd på en halvpart i konkurranse med livsarvinger, økt minstearv, og at gjenlevende skal være enearving i konkurranse med andre arvegangsklasse, at skifte vil kunne være et gunstig alternativ til uskifte for langt flere enn i dag. I og med at utvalget foreslår at gjenlevende skal være enearving i konkurranse med andre arvegangsklasse, riktignok med en betinget sekundærarverett for førstavdødes slekt etter lengstlevendes død, vil uskifte med utvalgets forslag bare være aktuelt hvor det er livsarvinger. Flertallet anser at de vanskeligste utfordringene knyttet til skifte av uskiftebo oppstår når det er to forskjellige grupper av arvinger etter henholdsvis førstavdøde og lengstlevende. Den ene kategorien av slike situasjoner – hvor det er arvinger i andre arvegangsklasse etter begge ektefeller – elimineres med utvalgets forslag. Hvis førstavdøde ikke etterlater seg livsarvinger, vil lengstlevende etter utvalgets forslag være enearving, riktignok med en betinget sekundærarverett for førstavdødes slekt. Den andre gruppen av situasjoner med to grupper av arvinger er den hvor førstavdøde etterlater seg særkullsbarn. For denne gruppen er det opp til særkullsbarna om det i det hele tatt skal etableres uskifte. For at uskifte skal etableres, kreves deres samtykke. Med en økt arvelodd og minstearv til gjenlevende ektefelle eller samboer vil det oftere være økonomisk mulig for ham eller henne å skifte med særkullsbarna umiddelbart. Den i mange tilfeller uheldige tilstanden med uskifte med særkullsbarn, kan da unngås. De foreslåtte endringene i pliktdelsreglene vil i mange tilfeller også kunne lette et skifteoppgjør for lengstlevende, hvis førstavdøde har tilgodesett lengstlevende i testament. Både den foreslåtte reduksjonen av pliktdelsbrøken og forslaget om å oppheve det kvalitative pliktdelsvernet (se nærmere i punktene 16.5.2 og 16.5.3 nedenfor) vil gjøre det lettere å sikre gjenlevende ektefelle muligheten til å beholde boligen i et skifteoppgjør med førstavdødes særkullsbarn.

Flertallet har lagt vekt på at uskifteordningen passer godt for det store flertallet av de som benytter ordningen i dag. Uskifteordningen har også stor oppslutning, noe som kan leses ut fra de tallene utvalget har innhentet fra Lovisa og fra utvalgte domstoler. Å ta bort den ordningen som benyttes av mellom 80 og 90 % av alle gjenlevende ektefeller i dag, vil være svært dramatisk. Det innebærer et langt større inngrep i tilvante rettsforestillinger enn endringer av minstearven eller legalarvebrøken. En norsk arvelov uten uskifteordningen ville etter flertallets syn ikke være «gjenkjennelig». De ulempene som dagens uskifteordning medfører, kan etter flertallets oppfatning dels motvirkes gjennom endringer av enkeltbestemmelser i uskifteregelverket. Dels kan man gjennom bedre informasjon forberede den gjenlevende ektefellen bedre på hvilke ulemper uskifteordningen potensielt sett kan medføre for ham eller henne i fremtiden.

Mindretallets syn:

Et mindretall, Kløvstad, mener at ordningen med uskifte ikke bør videreføres.

Uskifte er i dagens samfunn unødvendig og ikke lengre hensiktsmessig. Hensikten med ordningen, som fra gammelt av har ekteskaplig felleseie som utgangspunkt, var å ivareta en gjenlevende ektefelle økonomisk i konkurranse med avdødes arvinger. Gjenlevende var som oftest en eldre hjemmearbeidende kvinne. Intensjonen var at gjenlevende skulle kunne opprettholde noenlunde den samme levestandard som tidligere, blant annet bruke opp midlene. Denne intensjonen stakk imidlertid ikke dypere enn at hovedregelen var at særeie ble holdt utenfor, og særkullsbarn hadde krav på å få sin arv straks. Dette elementet av behov for forsørgelse er ikke lengre noe fremtredende motiv. Forsørgelse er dekket på annen måte. De fleste gjenlevende har egen inntekt og økonomi, og det eksisterer sosiale støtteordninger.

Uskifteordningen var en god, lettvint og grei ordning etter langvarige ekteskap med bare fellesbarn, der formuen var bygget opp i fellesskap av ektefellene. Familiestrukturen og familieøkonomien er imidlertid vesentlig endret de senere årene. Svært få gifter seg i dag uten først å ha vært samboer med den han eller hun gifter seg med. Svært mange har flere samboerforhold og/eller ekteskap gjennom livet. Samboere og gifte har ofte både egne barn og fellesbarn – dine, mine og våre barn – i innland og utland. Det vanlige er at begge ektefellene er utearbeidende med egen inntekt og formue. I tillegg kommer at det har skjedd og skjer en betydelig innvandring fra land med helt andre samfunns- og familiestrukturer, hvor den særnorske uskifteordningen er totalt ukjent. Disse omfattende endringene på nær alle de relevante områdene fordrer en modernisering av arvelovgivningen, som bør innebære harmonisering, i det minste en tilnærming til andre sentrale lands arvelovgivning. Lødrup diskuterer mulighetene for harmonisering av de nordiske landenes arverett, og når det gjelder uskiftereglene konkluderer han slik: «En harmonisering bør bygge på at uskifteordningen oppheves. Enkeltreglene kan utformes uten forankring i et slikt institutt, som i moderne arverett synes overflødig.»1

Det er utvilsomt et stort behov for forenklinger på arverettens område, slik at legfolk har en mulighet for å forstå hva de står overfor og kan velge riktig, uten kostbar advokathjelp. Som det fremgår av utvalgets fremstilling foran, er uskifteordningen allerede i utgangspunktet svært detaljrik og komplisert, også for advokater, noe som ofte fører til misforståelser og unødvendige og langvarige familiekonflikter. Hvor omfattende og komplisert uskifteordningen er, belyses godt ved at Aslands bok, Uskifte,er på 560 sider.Uskifte kompliseres ved at ordningen delvis er utvidet til å omfatte samboere, og ordningen kompliseres ytterligere ved flertallets forslag. Etter mindretallets syn er det ved opprettholdelse og kanskje utvidelse av uskifteinstituttet ikke mulig å imøtekomme mandatets intensjon om forenklinger.

Det er tradisjon for at gjenlevende ved henvendelse til lensmann eller tingrett får stukket uskifteskjema i hånden. Det virker lettvint og greit. Når ordningen er mangfoldig og komplisert, er det ikke lett for noen å gi en lett forståelig veiledning, og slett ikke kort etter dødsfallet. Dette belyses godt av faktum i Rt. 2013 s. 1182. Etter å ha konferert med lensmannskontoret, sendte gjenlevende ektefelle inn uskiftebegjæring åtte dager etter ektemannens død. Avdøde var ved sin død i underbalanse.

Uskifte kan være en kostbar felle: Hvordan forklare en sørgende at arvinger kan kreve skifte hvis gjenlevende er så heldig å finne en ny livsledsager, og at skifte da kan bli langt dyrere som følge av at boet har blitt større ved at gjeld er betalt og forsikringer og andre inntekter som kunne vært holdt utenfor ved et umiddelbart skifte, har gått inn i uskifteboet?

Av andre uheldige sider fremhever mindretallet at egne midler normalt også inngår i uskifteboet med den følge at også disse midlene som man hadde full rådighet over også undergis rådighetsbegrensninger. Det kan også være en stor og plagsom belastning at en del arvinger naturlig nok vokter på arven sin og passer på at rådighetsbegrensningene respekteres.

Uskifteordningen passer for øvrig svært dårlig for samboere. De har ingen formuesordning som ligner på felleseie. De har sine egne formuer som har større likhet med særeie, kanskje med unntak for det de eier sammen. For mindretallet er det da helt ulogisk at særformuen skal inngå i uskifteboet, mens ektefellers særeie som hovedregel holdes utenfor.

Uheldig er det også at livsarvingenes arverettslige stilling er avhengig av om de er fellesbarn eller særkullsbarn av avdøde. Mens arven til særkullsbarna faller ved dødsfallet, faller ikke arven til fellesbarna før gjenlevende dør eller uskifteboet skiftes tidligere. Barna til en avdød mor eller far bør stilles helt likt, uavhengig av om avdødes samboer eller ektefelle er deres far/mor. Enten bør alle ha rett til å få sin arv straks, eller ingen. Mindretallet mener at alle bør få sin arv fastsatt straks, også i tilfeller hvor det bare er fellesbarn. Dette må ses i sammenheng med den betydelige utvidelsen av gjenlevendes arverett som utvalget foreslår, og som oftere vil medføre at gjenlevende er enearving, og uansett hever grensen betydelig for når uskifte kunne hatt aktualitet. Uskifte vil bare være aktuelt i de litt større boene. Sammenholdt med at forsørgelsessynspunktet har kommet i bakgrunnen, vil jevnlig boene inneholde nok til både gjenlevende og arvinger. Arvingenes behov for å få arven straks kan være større enn gjenlevendes behov for å beholde det hele. Hvor formuen i det vesentligste består i fast eiendom eller andre realregistrerbare verdier, kan eventuelt arvingene få skifteutlegg. Det må imidlertid erindres at ved uskifte har arvingene ingen sikkerhet for å motta noe i det hele tatt.

Beholdes likevel en uskifteordning, bør reglene innrettes slik at barna ikke kan gi noe gyldig forhåndssamtykke til uskifte. Barna vil ofte være i en svært presset situasjon når gjenlevende mor eller far får samboer eller gifter seg igjen. Det kan også være at idyllen endrer seg frem til dødsfallet. Uansett er forhåndssamtykker til uskifte meget konfliktskapende, ikke minst når fars utenlandske enke som kanskje er yngre enn barna, påberoper samtykket til uskifte når far dør 3 år senere, og vil ta med uskifteformuen ut av landet.

6.2.3 Bør det være felles uskifteregler for ektefeller og samboere?

Utvalget har kommet til at arveberettigede samboere bør likestilles arverettslig med ektefeller i størst mulig grad. Dette tilsier at også uskiftereglene bør være de samme. Spørsmålet blir så om de felles reglene bør ta utgangspunkt i uskiftereglene for ektefeller, eller om de bør ta utgangspunkt i uskiftereglene for samboere.

Ved samboeruskifte er noen av de ulempene ved uskifte for yngre personer som gjelder i uskifte mellom ektefeller, ikke til stede. I og med at det bare er de av gjenlevendes eiendeler som hører «naturleg saman med dei eigdelane han eller ho har tatt over uskift» som går inn i boet, vil ikke ulempene med formuesøkning være de samme. Lønnsinntekter holdes utenfor. Det samme gjelder arv. Forsikringsutbetalinger vil heller ikke inngå i uskiftet. Rådighetsbegrensingene under uskifte gjelder heller ikke for gjenlevendes formue utenom boet.

I utvalgets mandat er det særskilt oppfordret til å vurdere om uskifteretten bør omfatte hele eller deler av avdødes etterlatte formue. En mulighet for å kunne tilgodese både gjenlevende ektefelle og arvingene er at uskifteretten begrenses i omfang. De grunnleggende behovene for gjenlevende på det økonomiske plan er for det første, et hjem (bolig og innbo) og for det andre, midler til forsørgelse. I dag er det ofte betydelige midler i boet ut over det som er nødvendig for at gjenlevende ektefelle skal kunne beholde bolig og innbo og sikres forsørgelse. Det kan for eksempel dreie seg om næringsvirksomhet, feriesteder eller aksjer og andre verdipapirer. Gjenlevendes behov kan tenkes ivaretatt uten at det er nødvendig å overta hele avdødes formue i uskifte. Samboeruskiftereglene i arveloven kap. III A er begrenset til visse eiendeler som tjente til samboernes felles bruk: felles bolig og innbo, bil og fritidsbolig med innbo. Departementet la til grunn at en slik avgrensning av uskifteboet vil innebære en rimelig løsning for flertallet av samboere som faller inn under reglene om samboeruskifte, Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 41.

En begrensing av uskifteretten til enkelte aktiva, for eksempel felles bolig og innbo, kunne være særlig aktuelt hvor arvingene er førstavdødes særkullsbarn. En lovfestet begrensing av uskifteretten til slike aktiver kunne være aktuelt hvis gjenlevende fikk en lovfestet rett til uskifte også med særlivsarvinger. Det danske Arvelovsutvalget drøftet om ektefellens arverett i stedet for en brøk burde være en rett til å arve bestemte gjenstander, blant annet felles bolig og innbo. Utvalget gikk imidlertid ikke inn for en slik ordning. For det første mente de at det ville innebære et for markant brudd med de prinsippene som hittil hadde vært gjeldende i dansk rett for fordeling av arv. For det andre kunne en slik regel gi tilfeldige eller uheldige utslag, for eksempel hvis ektefellene kort tid før dødsfallet hadde solgt sin eierbolig og flyttet inn i leid bolig, men hvor gjenlevende ektefelle har behov for midlene som ble frigjort ved salget til sin fortsatte forsørgelse, blant annet leieutgifter til den nye boligen, jf. Betænkning 2006 s. 59.

Utvalget er av den oppfatning at uskifteretten ikke bør avgrenses gjenstandsmessig. Behovene til gjenlevende kan tilsi en avgrensning, men avgrensningsproblemene og problemene knyttet til delvis uskifte tilsier at retten ikke bør være begrenset til bestemte eiendeler. Gjeldsansvaret ville med dagens regler også kunne være en motforestilling mot delvis uskifte, men med det gjeldsansvaret utvalget går inn for, hvor gjenlevende ikke blir ansvarlig for gjeld ut over det han eller hun overtar av verdier i uskifte, vil ikke gjeldsansvaret innebære noen slik motforestilling. Når det gjelder avgrensningsproblemer av hva som inngår i boet og hva som kan holdes utenfor, vil utvalget vise til de avgrensningsproblemene som kan oppstå ved dagens regler om samboeruskifte.

For det første kan definisjonen av felles bolig gi visse tolkningsspørsmål. Bolig står omtalt i entall. Det kan tyde på at man ikke skal kunne sitte i uskifte med flere boliger. Avgrensningen ut fra behovssynspunkter trekker i samme retning, men rettsstillingen er ikke helt avklart. Når det gjelder landbrukseiendom eller andre eiendommer med kombinert bolig- og næringsformål, er rettsstillingen enda mer usikker. Forarbeidene er tause her. Rygg, Skarpnes og Falkanger, Odelsloven 5. utg. Oslo 2011 s. 184 legger til grunn at en odelseiendom ikke kan være gjenstand for samboeruskifte. Her må det riktignok innskytes at samboere kan ha rett til bolig på gården etter reglene i odelsloven kapittel IX. Næringsvirksomhet er i utgangspunktet ikke noe en samboer kan sitte i uskifte med. Kanskje må man trekke grensen for kombinerte boliger etter de samme linjene som ektefellens naturalutleggsrett etter skifteloven § 63, hvor det avgjørende er om eiendommens hovedsakelige formål har vært å tjene som felles bolig.

For det andre kan «innbu» også gi opphav til avgrensningsspørsmål. Hobbyutstyr og eiendeler til personlig bruk faller utenfor. Det er imidlertid ikke, som i for eksempel ekteskapsloven § 33, noen avgrensning til «vanlig innbo». Også kostbart innbo omfattes, jf. Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 41, hvor departementet legger til grunn at særlig verdifulle eiendeler i prinsippet kan omfattes av uskifteboet. Men i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 48 uttrykkes det at det «må ... trekkes en grense mot samlinger av for eksempel kunst, antikviteter og lignende og mot rene investeringsobjekter. Slike gjenstander skal ikke anses som en del av innboet selv om de blir oppbevart i boligen eller et fritidshus».

For det tredje må «bil» trolig avgrenses mot motorsykler og tilbehør til biler som tilhengere og campingvogner. I Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 49 gis det imidlertid uttrykk for at samboeruskiftet kan omfatte flere biler, så fremt alle bilene tjente til samboernes felles bruk.

For det fjerde er det uavklarte spørsmål rundt avgrensningen av «fritidseigedom». Det er usikkert om man kan sitte i uskifte med bare én fritidseiendom eller flere; samboerne har eksempelvis en hytte på fjellet og et landsted ved kysten. Det er også usikkert om man kan anse en større seilbåt, cabincruiser eller campingvogn som fritidseiendom. Det er noe anstrengt i forhold til ordlyden, men ikke utenkelig. Det er heller ikke opplagt hvordan man skal klassifisere en tidspart i en ferieleilighet ved anvendelsen av begrepet «fritidseigedom» i arveloven § 28 c.

I tillegg til avgrensningsproblemene ved etableringen av uskiftet, kommer alle de problemene som kan oppstå underveis, for eksempel om en gave eller utdeling av arveforskudd er gjort fra uskifteboet eller fra gjenlevendes formue utenom uskifteboet. Når man har avklart om det er gitt gaveforskudd fra uskifteboet eller fra den frie formuen, oppstår spørsmålet om hvordan gaven eller utdelingen skal påvirke andelsforholdet mellom uskifteboet og formuen utenom uskifteboet. Det kan også oppstå en rekke uklarheter i forbindelse med salg eller ombytting av eiendeler som har tilhørt uskifteformuen.

Utvalget mener at uskiftereglene for ektefeller bør være utgangspunktet for de felles reglene. Dels mener utvalget at de avgrensningsproblemene og oppgjørstekniske problemene som knytter seg til delvis uskifte, tilsier at reglene for ektefelleuskifte bør være utgangspunktet. Det er likevel mer prinsipielle synspunkter som er avgjørende for utvalgets syn. Hvis ektefellens uskifterett skulle begrenses, ville dette være en endring som rimer dårlig med den utviklingen vi har sett gjennom de siste 150 år av gjenlevende ektefelles stilling, der gjenlevendes stilling gradvis styrkes. Det ville også harmonere dårlig med de vurderingene utvalget har gjort av gjenlevende ektefelles legalarverett. Et annet hensyn som tilsier at reglene for ektefeller bør være utgangspunktet, er at disse reglene er utprøvd gjennom lang tid. De nye reglene for samboere har ikke den samme festnede stillingen. Det er et langt større inngrep i folks rettsoppfatninger å gjøre store inngrep i ektefellens uskifterett enn å endre på uskiftereglene for samboere, som foreløpig er ganske ferske og hittil ikke har fått så stor utbredelse.

6.2.4 Bør uskifte være hovedregelen også hvor partene har særeie?

Utvalget har vurdert om rett til uskifte bør være hovedregelen også når partene har avtalt særeie, eller hvor særeie er bestemt av giver eller arvelater.

Det er i dag hjemmel i ekteskapsloven både for å avtale at særeiet skal omdannes til felleseie ved en av ektefellenes død, ekteskapsloven § 42 tredje ledd, og til å avtale at gjenlevende ektefelle skal kunne sitte i uskifte med særeie, ekteskapsloven § 43. Hvis ektefellene har avtalt at de skal ha særeie uten noen videre presisering, vil uskifte med særeiemidlene være utelukket hvis ikke arvingene samtykker i at gjenlevende kan overta særeiet i uskifte.

Den vanligste årsaken til at det opprettes ektepakt om særeie, er trolig at ektefellene vil unngå likedeling av formuen ved en eventuell skilsmisse, eller at formuen skal deles med den andre ektefellens arvinger hvis han eller hun dør først. Det er nok mer sjelden at motivet for å opprette ektepakt om særeie har vært å hindre ektefellen i å sitte i uskifte. Denne følgen av særeie kan være ukjent og utilsiktet.

I Danmark er ordningen etter særeiereformen i 1990 at en ektepakt om særeie som utgangspunkt bare innebærer at det ikke skal skje noen deling ved skilsmisse, såkalt skilsmissesæreie, jf. lov om ægteskabets retsvirkninger § 28 stk. 1, nr. 1. Det innebærer det samme som når man etter norsk rett avtaler at særeie ikke skal gjelde ved oppgjør etter den ene ektefellens død etter ekteskapsloven § 42 tredje ledd første punktum. Etter dansk rett kan man også avtale i forbindelse med en ektepakt om skilsmissesæreie at eiendelene ved dødsboskifte skal forbeholdes en ektefelle eller dennes arvinger (fullstendig særeie) etter lov om ægteskabets retsvirkninger § 28 stk. 1 nr. 2. Man kan likevel ikke avtale uskifte med særeie. En forskjell mellom den norske og den danske ordningen er at skilsmissesæreie er utgangspunktet hvor særeie avtales i Danmark, mens det i Norge er en mer spesifisert form for avtale om særeie.

Gode grunner kan tilsi at den fravikelige hovedregelen bør være at gjenlevende har samme rett til å sitte i uskifte med avdødes særeiemidler som med avdødes felleseiemidler. I og med at man i dag kan avtale uskifte med særeie og særeie i live felleseie ved død, skal likevel ikke behovet for en endring av bakgrunnsretten overdrives. Det er også grunn til å tro at ektefeller etter hvert har blitt mer bevisst på de ulike kombinasjonsmulighetene av felleseie og særeie som ekteskapsloven gir. Skjemaet for opprettelse av ektepakt som skal registreres i Ektepaktregisteret, har nok hatt en viss folkeopplysende effekt ved at de fleste av lovens alternativer fremgår av skjemaet, slik at den som tar seg tid til å lese gjennom skjemaet, får et overblikk over de ulike variantene. Likevel er det slik at mange ektefeller, og for den del mange advokater som bistår ektefeller, velger den tradisjonelle varianten med fullstendig særeie uten å reflektere så mye over alternativene. For mange kan ektepakten da bli en ubehagelig overraskelse når en av ektefellene dør og gjenlevende ønsker å sitte i uskifte.

Utvalget har etter en samlet vurdering kommet til det fortsatt bør være slik at bare felleseie gir en automatisk rett til uskifte for ektefeller. Omkostningene ved å endre dette utgangspunktet, slik at også uskifteretten inntrer automatisk ved særeie, vil trolig være større enn fordelene man vinner ved endringen. En endring ville kreve overgangsordninger og skape usikkerhet i forhold til eldre testamenter, gaver og ektepakter. Det ville dessuten skape usikkerhet for ektefeller, givere og arvelatere i fremtiden om utformingen av særeiepåbud. I dag er samtykke til uskifte med særeie lite utbredt, noe som også kan tyde på at problemet med særeie som hinder for uskifte ikke er så stort i praksis.

6.2.5 Bør det være en ubetinget rett til uskifte også med særkullsbarn?

Den vanskeligste prioritetskonflikten i arveretten står mellom gjenlevende ektefelle og førstavdødes særkullsbarn. En mulig løsning på denne prioritetskonflikten kan være å innføre lik rett til uskifte med særkullsbarn som med felles livsarvinger. Dette spørsmålet ble drøftet av det danske arvelovutvalget, se Betænkning 2006 s. 115–116.

Argumenter for en slik ordning er for det første at gjenlevendes behov for å bli boende i det felles hjemmet vanligvis ikke er svakere hvor førstavdøde etterlater seg særlivsarvinger enn hvor det er felles livsarvinger, og et skifte med førstavdødes særkullsbarn medfører ofte at gjenlevende må flytte fra det som under ekteskapet har vært det felles hjem. For det andre vil særkullsbarna kunne bli utsatt for større urett uten en uskifteordning som gjelder også overfor dem, enn de blir i dag når uskifte med dem krever samtykke. For å unngå at lengstlevende kommer i en vanskelig situasjon etter førstavdødes bortgang, kan ektefellene mens begge ektefellene fortsatt lever, sørge for ordninger som sikrer lengstlevende. Det kan dreie seg om overføringer av verdier mellom ektefellene gjennom gaver eller gavesalg, gjennom endringer i formuesordningen mellom ektefellene eller gjennom livsforsikringer. Mens gaver ved ektepakt kan bli satt til side som dødsdisposisjoner, er det antatt at avtaler om formuesordningen vil stå seg selv om de er avtalt på dødsleiet, jf. Rt. 1985 s. 1291. En avtale som gjør særeie om til felleseie, kan i realiteten innebære en betydelig formuesoverføring hvis den ene ektefellen eier lite og den andre er velstående. For særkullsbarna kan det i en del tilfeller være bedre at gjenlevende ektefelle sitter i uskifte, med den sikkerhet for arvingens fremtidige arvekrav som rådighetsbegrensingene under uskifte medfører, enn at førstavdøde setter inn alle midler på å sikre ektefellen sin ved livsgaver, ektepakt, testament og livsforsikringer. Ved en lovfestet rett til uskifte med særkullsbarn ville det trolig bli mindre av både ektepakter, testamenter og forsikringsavtaler som begunstiger lengstlevende ektefelle på bekostning av førstavdødes særlivsarvinger. Et tredje argument for at man bør ha samme regler om uskifte med fellesbarn og særkullsbarn, er at det vil forenkle uskiftereglene.

Det er likevel flere tungtveiende hensyn som taler mot en lovfestet rett til uskifte med særlivsarvinger. Uskifte vil fungere dårlig hvis det verken er et interessefellesskap mellom partene, som ved uskifte med fellesbarn, eller et tillitsforhold mellom partene, som ved samtykkebasert uskifte. Når uskifte hviler på samtykke, kan arvingene kompensere for det som mangler av tillit gjennom å oppstille vilkår for samtykket. Som nevnt foran er et i utgangspunktet kjølig forhold mellom steforeldre og stebarn et dårlig utgangspunkt for uskifte. Uskifteordningen bygger til en viss grad på gjensidig tillit. Hvis denne tilliten ikke er der, kan man lett komme i den situasjonen at gjenlevende gjør sitt beste for å redusere uskifteboet og begunstige egne arvinger uten å rammes av rådighetsbegrensingene under uskifte. Særkullsbarna vil på sin side lete med lys og lykte etter mulige brudd på rådighetsbegrensingene. Det er antatt at risikoen for misbruk og illojal forvaltning av uskifteboet øker når arvingene i uskifteboet ikke er fellesbarn av førstavdøde og gjenlevende, slik utkast 1962 s. 77 og Betænkning 2006 s. 115.

Et annet forhold som taler mot at det skal etableres en lovfestet rett til uskifte med særlivsarvinger, er en økt risiko for at særlivsarvingen ikke får oppleve at arven blir utbetalt. Hvis lengstlevende ektefelle sitter i uskifte med fellesbarn, er det etter naturens orden slik at lengstlevende ektefelle vil være en del år eldre enn sine barn. I de fleste tilfellene er det en aldersforskjell på mellom 20 og 40 år mellom generasjonene. Lengstlevende ektefelle vil vanligvis også dø en del år før sine egne barn, slik at de vil få glede av arven mens de lever. Det er imidlertid ingenting i veien for at en stefar eller stemor kan være på alder med stebarna eller yngre enn sine stebarn. I slike tilfeller kan det fort bli slik at førstavdødes særkullsbarn dør før stefaren eller stemoren. Det kan fremstå som urimelig at særkullsbarna ikke selv skal få oppleve å få ut arven etter sin mor eller far.

Utvalget mener at innvendingene mot ubetinget rett til uskifte med særkullsbarn veier så tungt at en slik rett ikke bør innføres. Det danske arvelovsutvalget kom til samme konklusjon i Betænkning 2006 s. 116.

6.2.6 Bør uskifte med særkullsbarn kunne bestemmes i testament eller ektepakt?

En mellomting mellom dagens ordning, hvor uskifte med særlivsarvinger fordrer samtykke, og en ordning hvor også uskifte med særlivsarvinger følger direkte av loven, er en ordning hvor ektefellene ved ektepakt kan avtale at lengstlevende skal ha rett til å sitte i uskifte med særlivsarvingene, eller at arvelateren i testament kan bestemme at gjenlevende skal kunne sitte i uskifte med hans eller hennes særlivsarvinger.

En ektepaktbasert rett til uskifte med særlivsarvinger har man verken i Danmark, Norge eller Island. Etter islandsk rett kan imidlertid gjenlevende ektefelle sitte i uskifte med førstavdødes særlivsarvinger hvis førstavdøde har bestemt dette i sitt testament, jf. islandsk arvelov § 8 tredje ledd. Retten gjelder både overfor myndige og umyndige særlivsarvinger, og uavhengig av om særlivsarvingene eller overformynderiet har gitt sitt samtykke. Bestemmelsen kom inn ved en lovendring i 1989. Ifølge forarbeidene var formålet med lovendringen å styrke gjenlevende ektefelles stilling. Etter hva utvalget erfarer, brukes adgangen til å gi gjenlevende ektefelle rett til uskifte med særkullsbarn gjennom testament relativt hyppig.

Mange av de grunnene som taler mot å innføre en lovfestet uskifterett overfor førstavdødes særlivsarvinger, taler også mot at en slik rett skal kunne gis til gjenlevende ektefelle gjennom testament eller ektepakt. Det kan argumenteres for at hensynet til særlivsarvingene veier like tungt for spørsmålet om en disposisjonsbasert uskifterett uten deres medvirkning som ved en lovbasert uskifterett. Utvalget har etter dette kommet til at det ikke bør åpnes for å kunne gi en ektefelle rett til uskifte med særkullsbarn ved testament eller ektepakt.

6.2.7 Bør det kreves samtykke også fra felles livsarvinger?

I dag er forutsetningen for uskifte med særlivsarvinger, at særlivsarvingene samtykker. For andre slektsarvinger som gjenlevende kan sitte i uskifte med, er samtykke ikke påkrevd. Med den økte legalarvelodden og minstearven som utvalget foreslår, vil gjenlevende ektefelle i mange tilfeller være svært godt beskyttet selv uten rett til uskifte.

Det kan derfor være grunn til å vurdere om den tilleggsbeskyttelsen som uskifte gir, bør baseres på en frivillig ordning med arvingene. Ved felles regler for uskifte med felles livsarvinger og særlivsarvinger kunne man forenkle uskiftereglene. Samtykkeordningen åpner for at partene kan komme frem til skreddersydde ordninger, noe som kan være et gode i et samfunn hvor familiestrukturene er langt mindre oversiktlige enn tidligere.

Imidlertid åpner samtykkeordningen også for at gjenlevende vil kunne utsettes for et press for å godta uakseptable vilkår. Krav om samtykke fra felles livsarvinger vil dessuten innebære en dårligere rettsstilling for gjenlevende enn etter dagens lovgivning. Dette er ikke i tråd med den utviklingen vi har sett i gjenlevende ektefelles rettsstilling i de siste 150 årene. Utvalget har derfor kommet til at det ikke bør innføres krav om samtykke som vilkår for uskifte med felles livsarvinger.

6.2.8 Bør kravet om samtykke fra tingretten når arvingen er konkurs, beholdes?

Hvis en arving er under konkursbehandling, kreves det i tillegg til samtykke fra arvingen, at også tingretten samtykker, jf arveloven §§ 9 andre ledd fjerde punktum og 10 fjerde punktum. Disse bestemmelsene henger dårlig sammen med dekningslovens regler om arv og gave som tilfaller skyldneren under konkurs. Etter endringer i dekningsloven § 2-12 andre ledd i 1999 kan konkursskyldneren under konkursbehandlingen avslå gaver, gi avslag på falt arv og gi avslag på andel i den andre ektefellens rådighetsdel i det ekteskapelige felleseiet. Det er unektelig noe underlig at konkursskyldneren kan velge å avslå falt arv, men ikke gjøre det mindre, å la arven inngå i et uskiftet bo. Et krav om samtykke fra tingretten ved samtykke til uskifte, men ikke ved avslag på falt arv, kan kanskje begrunnes med at arvingen ved samtykke til uskifte kan få arven senere ved uskiftets opphør, slik at det ikke er et like stort offer som et endelig avslag på arv, gave eller boslodd. Det er imidlertid tvilsomt om en slik begrunnelse ligger bak forskjellsbehandlingen mellom avslag på arv og samtykke til uskifte. Endringene i dekningsloven § 2-12 ble gjort i forbindelse med etterkontroll av konkurslovgivningen. Spørsmålet om endringer i arveloven §§ 9 og 10 ble ikke drøftet i denne lovprosessen. At ikke bestemmelsene i arveloven ble endret i forbindelse med endringene i konkurslovgivningen, skyldes trolig at nettopp disse konkursrettslige bestemmelsene ikke er å finne i konkurslovgivningen, men i arveloven.

Etter utvalgets oppfatning er dagens regulering av dette spørsmålet i manglende harmoni med dekningslovens regler. Det er heller ikke rimelig at en konkursdebitor uten at tingretten kan gripe inn, skal kunne tilgodese sine barn ved å avslå arv som derved tilfaller dem, men ikke kunne tilgodese sin mor eller stemor ved å samtykke til uskifte. Avslagssituasjonen og samtykkesituasjonen bør behandles på samme måte. Etter det utvalget erfarer gjennom henvendelser til utvalgte domstoler, er det også få – om noen – kjente eksempler på at bestemmelsene har vært anvendt i nyere tid. Utvalget vil etter dette ikke videreføre bestemmelsene om tingrettens samtykke hvor arvingen er under konkursbehandling.

6.2.9 Vilkårene for uskifte og saksbehandlingsreglene ved etableringen av uskifte

Utvalget mener at de vilkårene som i dag fremgår av arveloven § 13, og saksbehandlingsreglene i arvelovens §§ 14 og 16 stort sett er tilfredsstillende. Det vises til merknadene til utkastets §§ 15, 16 og 17 nedenfor. Dagens arvelov har en bestemmelse i § 15 om at det skal oppnevnes setteverge hvis gjenlevende er verge for en arving som er under vergemål. Setteverge skal imidlertid ikke oppnevnes hvis ektefellenes samlede formue etter rettens skjønn ikke er større enn det som er nødvendig til underhold av gjenlevende ektefelle og barna. Bestemmelsen har sin bakgrunn i at noen må ivareta arvingenes interesser i tilfelle gjenlevende misbruker uskifteretten. Gjenlevende, som er den som sitter i uskifte, kan ikke være den som holder oppsyn med at arvingenes interesser i uskifteboet ikke trås for nære. Settevergen får en kontrollfunksjon og skal passe på at gjenlevende ikke foretar disposisjoner som går ut over hans eller hennes rådighet.

Utvalget mener det ikke er behov for noen slik bestemmelse i arveloven. I vergemålsloven § 34 er det en generell bestemmelse om oppnevnelse av setteverge. I den grad det vil være nødvendig å oppnevne setteverge i forbindelse med etableringen av uskifte eller under uskifte, har man den nødvendige hjemmelen i vergemålsloven § 34. Utvalget mener derfor at det ikke er grunn til å opprettholde noe særskilt påbud om oppnevnelse av setteverge ved uskifte i arveloven.

6.2.10 Forholdet til førstavdødes testasjonskompetanse

Uskifteretten kan i forholdsvis stor utstrekning avgrenses ved testament. Forholdet mellom testamentsarvingene og gjenlevende ektefelles uskifterett er regulert i arveloven § 11. Bestemmelsen sondrer mellom testasjoner til fordel for arvelaters livsarvinger, og testasjoner som tilgodeser andre. Hvis testamentet tilgodeser livsarvingene, vil det være opp til retten om det skal foretas et helt eller delvis skifte med tilsvarende oppgjør til alle arvingene, eller om gjenlevende skal få overta det hele uskiftet. Hvis det er testamentert til andre enn livsarvinger, gjelder uskifteretten bare så langt den er i overensstemmelse med testamentet, jf. arveloven § 11 andre ledd.

Utvalget har vurdert om arveloven § 11 bør videreføres. Bestemmelsen er ikke helt enkelt tilgjengelig. Dels kan det virke noe underlig at testasjoner som tilgodeser livsarvinger, skal ha et svakere vern enn testasjoner til utarvinger eller ubeslektede. Det er ikke helt opplagt hva tingrettens kompetanse egentlig går ut på i tilfeller hvor livsarvinger er tilgodesett i testamentet. Lovteksten åpner for helt eller delvis arveoppgjør til arvingene med tilsvarende oppgjør til alle arvingene, eller at gjenlevende blir sittende i uskifte med hele boet. I hvilken grad retten også kan legge til grunn et testament som bygger på noe annet enn likt oppgjør til alle livsarvingene, fremgår ikke av lovteksten. Hvilken vekt tingretten skal legge på behovene til henholdsvis gjenlevende ektefelle og livsarvingene, gis det heller ingen føringer på. Det er heller ikke angitt i hvilken grad man kan bygge på avdødes synspunkter om gjenlevendes og livsarvingenes behov.

Utvalget har kommet til at arveloven § 11 ikke bør videreføres. Konsekvensen av dette blir at ved et testament fra førstavdøde som fratar gjenlevende ektefelle uskifteretten og som gjenlevende ektefelle har fått kunnskap om, vil uskifteretten ikke kunne gjøres gjeldende. Boet må skiftes. Gjenlevende vil da ha krav på legalarv eller minstearv. Livsarvingene vil da også kunne kreve legalarv eller pliktdel. Testamentarvingen vil, med de begrensninger som følger av minstearv og pliktdel og andre rettigheter som ikke kan begrenses ved testament, få det han eller hun er begunstiget med i testamentet.

Hvis et testament skal begrense uskifteretten, bør dette sies uttrykkelig. Hvis førstavdødes testament bare fordeler arven mellom livsarvingene på en annen måte enn lovens fordeling, vil det normalt presumeres at testamentet ikke er til hinder for uskifte. Det får først virkning når uskifteboet skal skiftes. Hvis testamentet tilgodeser en tredjeperson, vil det oftere kunne presumeres at tredjepersonen får testamentsarven straks. Gjenlevende ektefelle kan eventuelt sitte i uskifte med det resterende av avdødes formue.

At arveloven § 11 ikke videreføres, innebærer at beskyttelsen av uskifteretten svekkes noe.

6.2.11 Bør det gjøres endringer i hva som inngår i et uskiftebo?

Utvalget har allerede konkludert med at dagens ordning om at felleseie som utgangspunkt inngår i et uskiftet bo, og at særeie som utgangspunkt ikke inngår i uskifte, bør opprettholdes. Den nærmere utformingen av reglene, og vurderingen av hvordan dette skal tilpasses samboeruskifte, er det redegjort for i merknadene til utkastets § 12 nedenfor.

Det er mulig at bestemmelsen i arveloven § 17 tredje ledd, om en gave som gjenlevende får, kan anvendes direkte eller analogisk på livsforsikringsbeløp gjenlevende mottar etter førstavdøde eller ved tredjepersons død. Det avhenger litt av hvordan man avgrenser gavebegrepet om bestemmelsen skal anvendes direkte eller analogisk i et slikt tilfelle. Det vil i mange tilfeller være anstrengt å sette merkelappen gave på en utbetaling av livsforsikring. Hvis det er en tolivsforsikring som begge ektefeller har betalt inn på, kan man argumentere med at det ikke er noen vederlagsfri overføring. Ved slike forsikringer vil også gavehensikten være fraværende. Man kan også stille spørsmål om gavehensikten er til stede når en livsforsikring utbetales til gjenlevende etter forsikringsavtaleloven § 15-1 andre ledd hvor det ikke er oppnevnt noen begunstiget. Hvis gjenlevende mottar forsikringen som begunstiget, er imidlertid gavehensikten mer fremtredende. I tilfeller hvor gjenlevende er oppnevnt til begunstiget av andre enn førstavdøde, vil forsikringen ofte fremstå som en gave. I slike tilfeller forutsetter også forarbeidene at bestemmelsen kommer til anvendelse, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 147. Selv om livsforsikringer i en del tilfeller ikke kan anses som en gave til gjenlevende, er det antatt at man kan kreve skifte innen tre måneder etter at man har mottatt en livsforsikring.

Motstykket til arveloven § 17 i den danske arveloven, § 23 stk. 7, omfatter i tillegg til arv og gaver også enkelte andre ytelser som tilfaller gjenlevende i uskifte fra en tredjeperson: «Arv, gave og livsforsikringer samt pensionsydelser og lignende ydelser, som tilfalder den længstlevende ægtefælle fra tredjemand, indgår ikke i det uskiftede bo, hvis ægtefællen anmoder om skifte inden 3 måneder efter formuesgodets modtagelse.»

Island har valgt en annen løsning av hva som skal skje med arv og gaver som tilfaller gjenlevende ektefelle under uskifte enn det som gjelder i Norge og Danmark. Den islandske ordningen nedfelt i den islandske arvelov § 11 går ut på at arv eller gave som gjenlevende ektefelle mottar under uskifte, ikke skal inngå i uskifteboet hvis gjenlevende ektefelle innen to måneder etter at han eller hun fikk kunnskap om ervervet, varsler skifteretten om at han eller hun ønsker å holde disse midlene utenfor uskifteboet. Har gjenlevende gitt slik meddelelse, skal midlene anses som særeie. Bakgrunnen for regelen var at den islandske arvelovskomitéen mente det ville gå for vidt å kreve skifte av boet for å unngå at arv eller gave inngikk i uskifteboet. Komitéen var av den oppfatning at verken hensynet til arvingene eller kreditorene tilsa at slike midler skulle inngå i uskifteboet. Videre mente komitéen at det ville være et for hardt valg for gjenlevende å måtte velge mellom enten å begjære skifte eller å gå med på at arve- eller gavemidlene – som kanskje kom fra hans eller hennes slekt – skulle deles med førstavdødes arvinger ved et senere skifte.

Den islandske ordningen innebærer at det lett kan oppstå en fare for sammenblanding mellom arvemidlene og gjenlevendes øvrige formue, særlig hvis arven består i kontanter. Gjenlevende har imidlertid plikt til å holde slike midler atskilt fra uskifteboets midler. Utvalget vil ikke gå inn for en slik ordning, som vil føre til flere tilfeller hvor gjenlevende ektefelle både har uskiftemidler og midler utenom uskifteboet.

Utvalget mener dagens ordning for hva som inngår i uskifteboet, stort sett er tilfredsstillende, men foreslår at det presiseres i loven at utbetaling av livsforsikring skal likestilles med arv og gave. Se nærmere i merknadene til utkastets § 19 nedenfor.

6.2.12 Gjenlevendes gjeldsansvar

I dagens arvelov medfører uskifte at gjenlevende blir personlig ansvarlig for førstavdødes forpliktelser både ved ektefelleuskifte og ved samboeruskifte. Skiftelovutvalget foreslår imidlertid at det som gjenlevende overtar av verdier i uskifte, skal danne rammene for gjeldsansvaret, se NOU 2007: 16 s. 75 flg. Skiftelovutvalget mener det var vanskelig å finne noen god begrunnelse for de gjeldende gjeldsansvarsreglene. Det vises til at det kan oppfattes som en tilfeldig fordel for kreditor å kunne forholde seg til en ny debitor som kanskje har større betalingsmulighet enn det avdøde hadde. Skiftelovutvalget peker imidlertid på at endringer i reglene også vil kunne påføre kreditorene tap, som kan videreføres til forbrukere gjennom renteøkninger, høyere gebyrer og høyere priser på kredittfinansierte varer og tjenester. Skiftelovutvalget går inn for at boets midler etter fradrag for rimelige begravelsesomkostninger skal sette rammene for arvingenes ansvar.

I høringsrunden etter NOU 2007: 16 er det ti høringsinstanser som uttaler seg om forslaget. Av disse uttaler Barne- og likestillingsdepartementet, Asker og Bærum tingrett, Fredrikstad tingrett, Advokatforeningen og Nettverket for overformynderi uten fast formann i Norge seg i favør av forslaget. Domstoladministrasjonen, Aust-Agder tingrett, Namdal tingrett og Politidirektoratet slutter seg til forslaget, men har flere innvendinger mot løsningene og mener at de de foreslåtte reglene er kompliserte og konfliktskapende. Drammen tingrett, Nord-Troms tingrett og Oslo byfogdembete støtter ikke forslaget. Domstoladministrasjonen peker på at det er uakseptabelt hvis kreditorenes dekning blir dårligere på grunn av privatskiftende arvingers forhold. Drammen tingrett foreslår i stedet at privatskiftende arvinger skal kunne frigjøre seg for ansvar ved å begjære oppbud i boet, slik at insolvente dødsbo kan behandles etter reglene i konkursloven og dekningsloven. Oslo byfogdembete peker på at det ved privat skifte er lite notoritet rundt hva som tilhører boet, og at ansvarsbegrensningen derfor kan friste til kreditorunndragelse. Selv hvor det er klart hvilke aktiva som inngår i boet, kan det oppstå tvister om verdsettelsen av boet.

Utvalget er enig i intensjonen bak Skiftelovutvalgets forslag. Gjenlevende bør ikke være ansvarlig for førstavdødes gjeld ut over det han eller hun har mottatt. Utvalget har imidlertid forståelse for de innvendinger mot forslaget som kom i høringsrunden. Ved departementets gjennomgåelse av gjeldsansvarsreglene bør man se nærmere på hvordan man kan sikre kreditorinteressene bedre.

Utvalget går inn for at gjeldsansvaret begrenses til det gjenlevende har mottatt. I utkastets § 18 er det en henvisning til reglene i dødsboskifteloven kapittel 4. Departementet har foreløpig ikke ferdigstilt noen proposisjon på bakgrunn av Skiftelovutvalgets arbeid. Av den grunn er det vanskelig for utvalget å gå nærmere inn i detaljene på gjeldsansvarsbestemmelsen. Ved vurderingen av hva gjenlevende anses å ha mottatt ved uskifte, oppstår for ektefeller spørsmålet om man skal legge til grunn at det som er mottatt er boslodd basert på et tenkt skifte av felleseiet, eller om man skal legge til grunn at det som er mottatt, er førstavdødes rådighetsdel av felleseiet. Svaret bør etter utvalgets syn være avdødes rådighetsdel av felleseiet. Det har ikke blitt foretatt noe skifte. Ved å legge rådighetsdelen til grunn, blir ordningen den samme for ektefeller og for samboere. Hvis gjenlevende overtar særeie i uskifte, vil selvfølgelig også dette anses som mottatt i relasjon til gjeldsansvarsreglene.

6.2.13 Rådighetsbegrensninger under uskifte

6.2.13.1 Bør arvingene kunne kreve innsyn i gjenlevendes økonomi?

Arvingene har ingen generell rett til innsyn i gjenlevendes eller uskifteboets økonomi. Gjenlevende har heller ingen generell plikt til å informere arvingene om økonomien i boet.

Ektefeller har en generell plikt til å gi hverandre de opplysningene som er nødvendige for at de kan vurdere deres økonomiske stilling. Bestemmelsene om dette er gitt i ekteskapsloven § 39. I medhold av ekteskapsloven § 39 kan en ektefelle kreve opplysninger fra skattemyndighetene og kreve kopi av den andre ektefellens selvangivelse og skatteligning. Videre kan ektefellen kreve opplysninger av banker og andre som driver finansieringsvirksomhet, forsikringsvirksomhet eller har midler til forvaltning.

Noen tilsvarende rett for arvingene til å gjøre seg kjent med gjenlevendes økonomi, med en korresponderende plikt for tredjepersoner til å gi innsyn i forhold av økonomisk betydning, eksisterer ikke ved uskifte. En slik rettsregel kan heller ikke oppstilles på ulovfestet grunnlag. Gjenlevende ektefeller «rår som ein eigar» over uskifteboet, og en rett til innsyn innbærer et inngrep i gjenlevendes eierrådighet som må ha grunnlag enten i lov eller i avtale med gjenlevende ektefelle.

I Danmark har man lovfestet en innsynsrett for arvingene i uskifteboet. Skifteretten kan på en arvings anmodning pålegge gjenlevende ektefelle å gi opplysninger om disposisjoner over uskifteboets formue, jf. dansk arvelov § 29 stk. 3. Dette kan for eksempel være opplysninger om innestående eller bevegelser på bankkonti eller verdipapirdepoter. Arvingene kan kreve kopier av oppstillinger til bruk for selvangivelse eller kontrakter om salg av fast eiendom fra uskifteboet. Bestemmelsen om innsyn kom først inn i den danske arveloven ved skiftelovsreformen i 1996. Bakgrunnen for lovendringen var at det hadde forekommet tilfeller hvor et uskiftet bo var blitt tømt for verdier ved gjenlevendes rådighetsmisbruk uten at arvingene i tide kunne få innsikt i hva som foregikk. Det er opp til skifterettens skjønn å avgjøre om den skal pålegge gjenlevende å gi opplysninger. Det er forutsatt både i forarbeidene og i rettspraksis at det må kreves holdepunkter for å anta at det har blitt foretatt kritikkverdige disposisjoner, for at skifteretten skal kreve opplysninger på vegne av arvingene.

Etter norsk rett kan arvingene etter Sivilombudsmannens uttalelse i Sak 98-005, kreve innsyn i uskiftebegjæringen om den summariske formuesoppstillingen gjenlevende inngir til retten etter arveloven § 14 for å få utstedt uskifteattest. Ut over dette er det ingen særlige regler som regulerer arvingenes innsyn i gjenlevendes økonomiske forhold. Arvingene har ut over innsynsretten i uskiftebegjæringen med eventuelle vedlegg ikke større rett til innsyn enn utenforstående tredjepersoner. På lik linje med alle andre kan imidlertid arvingene få et visst innblikk i gjenlevendes økonomi gjennom skattelistene. Større svingninger fra år til år i formue og inntekt vil arvingene kunne avdekke gjennom de offentlig tilgjengelige ligningstallene. Etter tinglysingsforskriften § 20 kan enhver bestille bekreftet grunnbokutskrift, pantattest og fotokopi av registrert dokument ved tinglysingsmyndigheten. Slikt innsyn kan kreves ikke bare i grunnboken for fast eiendom, men også i løsøreregisteret jf. tingl. § 38 jf. tinglysingsforskriften § 33.

Når uskiftet hviler på samtykke fra arvingene, kan arvingene sette vilkår for samtykket. Et vilkår som kan tenkes satt, er at arvingene skal ha innsyn i gjenlevendes økonomi for eksempel ved at de skal sendes kopi av skatteligning, kopi av kontoutskrifter eller andre mer eller mindre omfattende krav på innsyn.

Når vi ikke har noen lovfestet rett til innsyn i gjenlevendes disposisjoner over et uskiftet bo, mens det er slike regler i Danmark, er det naturlig å stille spørsmålet om vi bør ha regler om innsyn. Et visst innsyn kunne vært ønskelig, særlig når det gjelder spørsmål om gjenlevende har overskredet grensene for rådighet over uskifteboet. Det var som nevnt hensynet til å gi arvingene mulighet til å gripe inn overfor gjenlevendes misbruk på et tidlig stadium, for å effektivisere rådighetsbegrensningene i uskiftekapitlet, som var begrunnelsen for de danske reglene. At bestemmelsen har en ikke ubetydelig preventiv effekt, var trolig også en tilsiktet effekt av lovendringen i Danmark. Det er imidlertid også hensyn som taler mot å innføre regler om at arvingene skal ha innsyn i gjenlevendes økonomiske forhold, etter mønster av ekteskapsloven § 39 eller den danske bestemmelsen. En slik regel ville nok av mange bli oppfattet som krenkende, og den ville også kunne føre til at arvingene ville vokte på gjenlevende med argusøyne for å se om det foretas disposisjoner i strid med uskiftereglene.

Under en sak for domstolene vil det etter de vanlige prosessregler kunne kreves at partene fremlegger dokumenter som antas å være av betydning for saken. I en omstøtelsessak eller sak hvor det kreves arveoppgjør etter arveloven § 21 eller skifte etter arveloven § 24 andre ledd, vil gjenlevende ofte måtte legge frem både selvangivelser og andre dokumenter som kan kaste lys over transaksjoner i uskifteperioden. Det er imidlertid uheldig at arvingene må gå så langt som til å anlegge søksmål for å få tilgang til vesentlige opplysninger om økonomien i uskifteboet. En rett til innsyn vil kunne forhindre en del unødvendige søksmål ved at arvingene enten ser at det ikke har skjedd noe som gir grunnlag for søksmål, eller at partene kommer frem til en minnelig løsning på bakgrunn av de opplysningene som er avdekket gjennom innsynet.

Utvalget går inn for at det bør være mulighet for arvingene til å få innsyn i uskifteboets økonomi. Reglene bør ta utgangspunkt i de danske reglene om innsyn. En mulighet for å kreve innsyn gjennom medvirkning for retten, vil trolig medføre at man i mange tilfeller kan oppnå innsyn på frivillig basis fordi gjenlevende ikke ønsker at tingretten skal trekkes inn. Domstolene pålegges en ny oppgave med de foreslåtte reglene. Det merarbeidet som retten får gjennom innsynsbegjæringene, vil etter utvalgets syn trolig mer enn oppveies av de besparelsene domstolene får gjennom færre omstøtelsessøksmål. Etter forslaget vil det være opp til retten å bestemme hva det skal gis innsyn i og omfanget av innsynet. Det kan eksempelvis være aktuelt å gi innsyn i kontrakter, bevegelser på bankkonti og selvangivelser. I utgangspunktet er det lengstlevende som skal fremskaffe opplysningene. Hvis lengstlevende ikke gir opplysninger, kan tingretten kreve slike opplysninger fra de institusjonene som er nevnt i utkastets § 23. I mange tilfeller vil det dreie seg om opplysninger som er taushetsbelagt. Taushetsplikten er ikke til hinder for at det gis innsyn hvor det som her er gitt særskilt lovhjemmel. Det bør likevel tas hensyn til taushetsplikten når omfanget av innsynet skal bestemmes. Banker og andre finansinstitusjoner har etter hvert fått god praksis i å balansere innsynsrett mot personvernhensyn i saker om innsyn etter ekteskapsloven § 39. Denne praksisen kan være veiledende også for omfanget av innsynsretten i uskiftesakene. Se nærmere om innholdet i bestemmelsen i merknadene til utkastets § 23 nedenfor.

6.2.13.2 Bør det kreves samtykke for visse disposisjoner over boets aktiva?

De fleste konfliktene under uskifte dreier seg om fast eiendom. Det kan dreie seg om overdragelse hvor det påstås at eiendommen er solgt til underpris, eller det kan være at fast eiendom stilles som sikkerhet som arvingene påstår at er gitt i strid med arveloven § 24 andre ledd. Utvalget har vurdert forskjellige virkemidler for å begrense antallet av slike tvister.

En mulig måte å begrense antallet konflikter på kan være å innføre en bestemmelse etter mønster av ekteskapsloven § 32 om at visse disposisjoner over boets faste eiendommer krever samtykke fra arvingene. Man kan også tenke seg en mulighet til å få dom for at det gis rådighetsforbud for gjenlevende over for eksempel fast eiendom. Det er eksempler i praksis på at gjenlevende har gjort gjentatte forsøk på salg til underpris. Salgene kan føre til at arvingene som vil få handlene omstøtt, påføres store kostnader for å få eiendommen tilbake i boet. Hvis gjenlevende og gavemottakeren ikke er representert ved advokat, må sakene begynne i forliksrådet. Da er mulighetene for å få dekket advokatutgiftene for arvingene som går til sak, beskjedne.

Utvalget mener at en ordning hvor visse disposisjoner over eiendeler i uskifteboet krever arvingenes samtykke, vil innebære en så stor begrensning i gjenlevendes rådighet, at det ikke bør innføres. Utvalget er også av den oppfatning at en lovhjemmel for å kunne få pålagt rådighetsforbud på eiendeler i uskifteboet, vil innebære en for stor begrensning i rådigheten. I tilfeller hvor det er gjentatte overskridelser av rådigheten, vil arvingene kunne kreve skifte av uskifteboet. Utvalget vil etter dette ikke gå inn for at det skal kreves samtykke for nye typer av disposisjoner over aktiva i uskifteboet.

Utvalget har også diskutert en mindre inngripende ordning, hvor gjenlevende pålegges en varslingsplikt ved overdragelse av fast eiendom. De fleste tvistene om arveloven § 19 dreier seg om fast eiendom, se nærmere Rt. 2011 s. 1502 avsnitt 46. Spørsmålene som kommer opp for retten, er regelmessig om eiendommen er solgt til underpris, og om kjøperen var i aktsom god tro med hensyn til vurderingen av om det var et gavesalg. Ofte har eiendommen blitt overført til en av uskiftearvingene uten at de andre uskiftearvingene har fått vite om overdragelsen. I mange tilfeller forbeholder gjenlevende seg en bruksrett til eiendommen som overdras, slik at det er lite i det ytre som gir varsel om at eiendommen har skiftet eier. Ofte kan det også gå lang til mellom overdragelsen og søksmålet om omstøtelse. Eiendommen kan i mellomtiden ha blitt pusset opp. Restitusjonsoppgjøret vil ofte være svært komplisert. Ved en varsling i forbindelse med overdragelsen vil uenighet om vederlaget bli avdekket tidlig. Arvinger som mener at prisen innebærer et gaveelement som kan gi grunnlag for omstøtelse, har da oppfordring om å gjøre sitt krav gjeldende. Ved en varsling får man dessuten et klart utgangspunkt for når omstøtelsesfristen begynner å løpe. En plikt til å varsle om overdragelse av fast eiendom kunne kombineres med en snudd bevisbyrde ved en senere omstøtelsessak, slik at det blir opp til gavemottakeren og gjenlevende ektefelle å sannsynliggjøre at det ikke var et gavesalg.

Et mindretall i utvalget, Forsnes og Kløvstad, mener det bør innføres regler om varsling ved overdragelse av fast eiendom. Mindretallet viser til at det hvert år er et betydelig antall tvister om arveloven § 19, og at så å si samtlige av tvistene dreier seg om overdragelse av fast eiendom. Denne typen av tvister vil neppe bli mindre med de nye grenser for gaver som foreslås av utvalget, hvor gaver ut over skikk og bruk vil kunne omstøtes. Mindretallet ser en varslingsregel ved overdragelse av fast eiendom, som et meget viktig virkemiddel for å få ned antallet tvister om gaver under uskifte.

Et flertall i utvalget, Buttingsrud Mathiesen, Coward, Frantzen, Hambro og Unneberg, vil ikke gå inn for en varslingsregel ved overdragelse av fast eiendom. Flertallet mener at en særregel for fast eiendom gir et kunstig skille mellom forskjellige typer av eiendeler. Videre mener flertallet at en plikt til å varsle om overdragelse av fast eiendom i praksis vil kunne innskrenke gjenlevendes rådighet betraktelig fordi gjenlevende vil avstå fra ellers fornuftige overdragelser av fast eiendom av frykt for at det skal oppstå konflikter i familien. I tråd med flertallets syn foreslår utvalget å videreføre gjeldende rett der det ikke kreves varsling ved overdragelse av fast eiendom.

6.2.13.3 Presiseringer av gaveregelen i arveloven § 19

Som nevnt er gavesalg av fast eiendom og andre gavedisposisjoner som hevdes å være i strid med arveloven § 19, et konflikttema i de fleste sakene som har vært oppe for domstolene omkring uskiftereglene. Arveloven § 19 inneholder flere skjønnspregede vurderingstemaer. Det kan være uklart om det foreligger en gave. Hvis det foreligger en gave, er det ofte uklart hvor stor gaven er eller hvor stort gaveelementet er ved et gavesalg. Er det først brakt på det rene at det foreligger salg av fast eiendom til underpris eller en annen gave som står i misforhold til formuen i boet, kan det være uklart om gavemottageren var i god tro.

Det er rom for å skape en mer forutsigbar og rettsteknisk mer håndterbar gaveregel enn den vi i dag har i arveloven § 19. En mulig måte å gjøre gaveregelen mer rettsteknisk håndterbar på, er å lovfeste en fast prosentsats for når en gave står i misforhold til formuen i boet, eller eventuelt et indeksregulert tak på hvor store gaver man kan gi. En annen måte å skape større forutsigbarhet på er å bestemme at visse typer av vederlag ikke skal kunne komme i betraktning i gavevurderingen. I dag er det i Rt. 2006 s. 776 fastslått at arveforskudd ikke skal kunne komme i betraktning som en form for vederlag. Andre vederlagsformer som erfaringsmessig skaper problemer i gavevurderingen, er tidligere utført eller forventede tjenester eller arbeid, bruks- og boretter og gjeldsovertakelse. Det er også mulig å se nærmere på om man skal opprettholde god tro som en fritakelsesgrunn for omstøtelse i alle relasjoner. Det kunne for eksempel være en mulighet å gjøre omstøtelsesregelen objektiv overfor nærstående til lengstlevende ektefelle. En objektiv omstøtelsesregel ville imidlertid kunne lede til urimelige resultater hvis den ikke ble supplert med en oppgjørsregel om at gavemottakeren ikke må fralegge seg mer enn berikelsen, slik regelen er for de objektive omstøtelsesreglene i dekningsloven § 5-11.

I dag gjelder det forskjellige gaveterskler for henholdsvis fast eiendom og andre gaver fra uskifteboet. For fast eiendom er utgangspunktet at ethvert gaveelement – stort eller lite – innebærer en overskridelse av gavekompetansen i arveloven § 19. Det er ikke noe krav om at gaveelementet i seg selv må være vesentlig eller stå i misforhold til formuen i boet. For andre eiendeler enn fast eiendom er vurderingstemaet om gaven, eller gaveelementet ved et gavesalg, står i misforhold til formuen i boet. Utvalget kan ikke se noen grunn til å ha forskjellige regler for fast eiendom og andre aktiva i uskifteboet. Det er ikke gitt noen begrunnelse i arvelovens forarbeider for hvorfor fast eiendom skal stå i en særstilling. Den spesielle regelen for fast eiendom kan også være noe av begrunnelsen for at nesten samtlige saker for domstolene om arveloven § 19 dreier seg om nettopp fast eiendom. Særregelen for fast eiendom skaper også visse avgrensningsproblemer, for eksempel om aksjeselskaper hvor fast eiendom er de vesentlige aktiva omfattes, eller om rettigheter knyttet til fast eiendom omfattes av særregelen, for eksempel en bruksrett, en servitutt eller en tidspart. Utvalget vil ikke videreføre to forskjellige gaveterskler for fast eiendom og andre eiendeler som inngår i et uskiftebo.

Når det gjelder gaveterskelen, mener utvalget at det absolutte forbudet mot gavesalg av fast eiendom gir for lite spillerom, mens misforholdvilkåret ved andre gaver gir for stort spillerom for gjenlevende. Utvalget mener at gaveterskelen bør være slik at gjenlevende kan foreta alminnelige disposisjoner, som å utvise alminnelig gavmildhet mot sine nærmeste, men at større gavedisposisjoner og utdelinger av arveforskudd bør være undergitt et strengere regime.

Gavekompetansen bør etter utvalgets syn begrenses til det som følger av skikk og bruk, sml. vergemålsloven § 41 første ledd. Det er vurdert om dette kan konkretiseres til for eksempel halvparten av folketrygdens grunnbeløp til hver enkelt gavemottaker i løpet av et år, som frem til 2014 var grensen for når en gave er fritatt fra arveavgift. Utvalget mener at en slik konkretisering kan skape problemer hvis det gis gaver til svært mange personer eller organisasjoner. En fast grense knyttet til et beløp eller en størrelse som folketrygdens grunnbeløp, vil kunne gi skjeve resultater både i tilfeller hvor gjenlevendes økonomi er såpass solid at en gave som er større enn lovens konkretisering, ikke vil anses å gå ut over det sedvanlige eller skikk og bruk, og i tilfeller hvor uskifteboet er så lite at gaver på størrelse med lovens konkretisering vil kunne gjøre vesentlig innhogg i boet.

Ingen typer av vederlag kan settes ut av betraktning ved vurderingen av om det foreligger gave. Det bør ikke gis noe slingringsmonn for familiepris. Hvis det er en markedsmessig takst, må den legges til grunn. At åsetestakst legges til grunn ved overdragelse av landbrukseiendom, må imidlertid aksepteres. Her følger kravet om en lavere pris enn markedspris av loven.

Hvis det ytes noe utover sedvanlige gaver til arvingene i uskifteboet, skal de andre uskiftearvingene kunne kreve tilsvarende oppgjør som et alternativ til at gaven omstøtes. Terskelen for omstøtelig gave og hva som anses som arveoppgjør, skal være den samme.

Livsforsikringer må i prinsippet kunne likestilles med gaver med hensyn til omstøtelse. Slik utvalget ser det, er det her innbetalingene på forsikringen som må gi rammene for den omstøtelige gaven.

Kumulasjon av flere gaver og identifikasjon av flere gavemottagere ved vurderingen av om gaveterskelen er oversteget, bør fortsatt være mulig. Problemstillingen blir mindre aktuell med utvalgets forslag i og med at gaveterskelen senkes til gaver ut over skikk og bruk. Terskelen for å kumulere kan nok bli høyere. Det er ikke usedvanlig å gi flere sedvanlige gaver til samme person eller samme personkrets, men det kan være usedvanlig hvis det skjer usedvanlig ofte, og de øvrige arvingene ikke får noe.

Spørsmålet om det foreligger gave i strid med gaveforbudet, må avgjøres ut fra verdiforholdene på gavetidspunktet.

Utvalget mener at det fortsatt bør være slik at fristen for å reise omstøtelsessøksmål løper fra arvingen fikk kunnskap om gaven. Det bør ikke innføres noen absolutt omstøtelsesfrist, slik man har i Danmark. Utvalget finner heller ikke grunn til å foreslå endringer i den praksisen som Høyesterett har lagt seg på med hensyn til hvem som må saksøkes i omstøtelsessaker. Dette spørsmålet bør løses på bakgrunn av de alminnelige reglene om tvungent prosessfellesskap. Det kunne med fordel ha vært klarere regler i loven for tvungent prosessfellesskap, men dette må ses i en større sammenheng, og er ikke egnet for sektorregulering innenfor uskiftereglene.

Innholdet i godtrovurderingen bør som i dag i stor grad overlates til rettspraksis.

Utvalget går inn for at omstøtelsesoppgjøret skal skje ved at gavemottager tilbakefører verdien av gaven. Tilbakeføring in natura, som er dagens hovedregel, skal bare være mulig hvor partene er enige om det. Ved en slik omstøtelsesregel unngår man at gjenlevende selger eller gir bort objektet flere ganger. Man slipper også problemene med tinglysing, skjøte osv. i restitusjonsoppgjøret. All den stund uskiftearvingene ikke har noe vern mot at bestemte eiendeler selges ut av boet til full pris, tilsier ikke hensynet til arvingene at det skjer et naturaloppgjør.

6.2.13.4 Bør gjenlevende gis rett til å gi arveoppgjør til enkeltarvinger?

Hvis en arving gis helt eller delvis arveoppgjør, har de øvrige arvingene krav på en like stor del av sine arvelodder, jf. arveloven § 21. Denne bestemmelsen kan stille gjenlevende ektefelle i vanskelige situasjoner, og få langt større konsekvenser for ham eller henne enn et omstøtelseskrav ved gaver, se eksempel foran i punkt 6.2.2.2. Norsk rett skiller seg fra dansk og islandsk rett når det gjelder adgangen til å skifte helt eller delvis med enkeltarvinger under uskifte. Løsningen i den nye danske arveloven er mer skånsom mot gjenlevende enn den norske. I den danske loven likestilles arveforskudd som står i misforhold til formuen i boet, med omstøtelige gaver. Det kan gi grunnlag for et tilbakeføringskrav overfor arvingen som har fått arveoppgjør, men det er ikke hjemmel for de andre arvingene til å kreve tilsvarende oppgjør.

Utvalget går inn for å beholde en særregel for arveoppgjør fra uskifteboet. Utvalget anser de likhetshensynene som regelen er tuftet på, som så viktige at en slik bestemmelse også bør videreføres i en ny arvelov. Hvis man fjernet særbestemmelsen om arveoppgjør, ville man få en svekkelse av beskyttelsen av førstavdødes arvinger som utvalget mener at er uheldig. Når gaveterskelen senkes til gaver ut over sedvanlige gaver eller gaver ut over skikk og bruk, vil alt som før kunne rammes av § 21, men ikke § 19, rammes av den nye § 22. I dag er det antatt at terskelen for hva som kan anses som arveoppgjør i arveloven § 21, er lavere enn terskelen for hva som kan anses som en gave som står i misforhold til formuen i boet etter arveloven § 19. Utvalget mener at det er naturlig at den nye terskelen for hva som anses for gave i strid med arveloven § 19, også bør være terskelen for hva som anses som arveoppgjør i utkastets § 22. Hvor det er gitt en gave til en av førstavdødes arvinger, bør de andre arvingene kunne velge om de vil kreve tilsvarende oppgjør etter utkastets § 22 eller omstøtelse etter utkastets § 21.

Utvalget har drøftet om uskiftearvingene bør ha krav på tilsvarende oppgjør også hvor gjenlevende gir arveoppgjør (gaver ut over skikk og bruk) til egne særkullsbarn eller testamentsarvinger. Risikoen for at det gis gaver til nettopp slike arvinger kan være større enn risikoen for at felles livsarvinger ikke behandles likt. Utvalget vil imidlertid ikke foreslå en slik regel. For det første vil tilsvarende oppgjør være vanskelig å beregne dersom det ytes noe til en testamentsarving, noe som illustreres godt ved dommen i Rt. 2001 s. 683. For det andre vil slike transaksjoner kunne gi grunnlag for andre sanksjoner (omstøtelse eller skifteplikt). Det er derfor ikke behov for å endre på dagens utgangspunkt om at det bare er arveoppgjør til førstavdødes arvinger som gir grunnlag for tilsvarende oppgjør til førstavdødes øvrige arvinger. Utvalget vil likevel påpeke at hvis det gis arveoppgjør fra lengstlevende til lengstlevendes arvinger, er det naturlig at dette forrykker forholdet mellom andelene i uskifteboet ved et senere skifte. Lengstlevendes andel av uskifteboet er blitt mindre. Dette kommer nå direkte til uttrykk i utkastets § 27 fjerde ledd, hvor det fremgår at det skal tas hensyn til forskudd på arv etter lengstlevende ved utregningen av andelsforholdet som blir lagt til grunn for skiftet.

Utvalget har også drøftet om lengstlevendes arvinger skulle kunne kreve tilsvarende oppgjør hvor lengstlevende gir arveoppgjør til førstavdødes arvinger. Utvalget fant det imidlertid fremmed å innføre en regel om krav på utbetaling av arv fra noen som fortsatt lever. Utvalget vil her påpeke at det er viktig å holde fast ved det grunnleggende prinsippet ved uskifte at det er førstavdødes arvinger som har rettigheter i et uskiftet bo, ikke arvinger som bare er arvinger etter lengstlevende.

Med tilsvarende oppgjør tas det utgangspunkt i verdien på gavetidspunktet.

6.2.13.5 Bør det lovfestes en rett til fortsatt uskifte etter gjengifte?

Uskifteretten faller i utgangspunktet bort hvis gjenlevende ektefelle gifter seg, jf. arveloven § 23 første ledd. Det er imidlertid ingenting i veien for at arvingene samtykker i fortsatt uskifte etter gjengifte. Også etablering av samboerskap gir arvingene grunnlag for å kreve skifte når samboerskapet har vart i to år eller samboerne får felles barn. Belastningen ved å måtte foreta et skifte vil ofte være tung, og for mange enker og enkemenn kan skifteplikten være en reell hindring for å etablere seg i et nytt forpliktende samliv. Tidligere har man kunnet unngå skifteplikten ved å etablere seg i et samboerforhold, men nå har denne muligheten blitt fjernet.

Skifteplikten er dels begrunnet med at det forsørgelseshensyn uskiftereglene er ment å ivareta overfor gjenlevende ektefelle, ikke lenger har samme styrke når gjenlevende inngår nytt ekteskap hvor ektefellene har gjensidig forsørgelsesplikt overfor hverandre. Dette er historisk sett trolig den viktigste begrunnelsen for skifteplikten. I utkast 1962 s. 80 fremheves opphøret av uskifteretten ved gjengifte som spesielt betydningsfullt. Dette begrunnes dels med at grunnlaget for at gjenlevende skal beholde det gamle hjem, da er vesentlig mindre, og dels med at risikoen for at arvingenes arv vil bli redusert, generelt øker med et slikt ekteskap. Rettstekniske hensyn ligger trolig også bak skifteplikten ved gjengifte. Dette hensynet fremheves i forarbeidene til ekteskapsloven § 8 om kontroll med skifte etter tidligere ekteskap før nytt ekteskap inngås, NOU 1986: 2 s. 37–38 og særlig i Inst. O. nr. 71 (1990–91) s. 3. Hensynet til å unngå kompliserte arveoppgjør er også trukket frem av samboerutvalget i NOU 1999: 25 s. 136 og i høringsnotatet om rett til arv og uskifte for samboere, Notat 2007, s. 34–36.

I Danmark er uskifte etter gjengifte utelukket i arveloven av 2007. Dansk arvelovs § 26 stk. 2 krever at det skal skiftes hvis gjenlevende ektefelle inngår nytt ekteskap. Livsarvingene kan ikke gi avkall på skifte av uskifteboet og samtidig bevare arveretten. Begrunnelsen for denne innskjerpingen var faren for sammenblanding av ektefellenes økonomi ved et nytt ekteskap og den risikoen for misbruk som ligger i at det kan skje overføringer fra ektefellen som sitter i uskifte, til den nye ektefellen. Det pekes også på vanskelighetene med å foreta et skifte når det nye ekteskapet oppløses ved skilsmisse eller ved en av partenes død. Det som imidlertid later til å ha vært det avgjørende hensynet, er hensynet til lengstlevende ektefelles nye ektefelle. Den nye ektefellen vil kunne bli urimelig dårlig stilt i et skifteoppgjør hvis det først skal foretas et skifte av uskifteboet før det skiftes med den nye ektefellen. Det legges også en viss vekt på at man vil unngå den situasjonen at gjenlevende ektefelle, hvis han eller hun lever lengst også i det nye ekteskapet, vil kunne bli sittende med to uskiftebo (Betænkning 2006 s. 117–118).

Det kan anføres argumenter mot den begrunnelsen som ligger bak dagens regel. Man kan neppe på generelt grunnlag si at gjenlevendes behov for uskifte og for å bli boende i det hjemmet han eller hun hadde under det første ekteskapet, forsvinner ved et nytt ekteskap. Selv om ektefeller har gjensidig forsørgelsesplikt, kan man ikke forutsette at gjenlevende ved et nytt ekteskap også har sikret forsørgelsen. Gjenlevende ektefelle fra det første ekteskapet kan fortsatt ha behov for den økonomiske trygghet som uskiftet etter første ektefelle innebærer. Hvis det nye ekteskapet skulle ende i skilsmisse etter kort tid, vil heller ikke den gamle uskifteretten gjenoppstå og sikre ham eller henne trygghet.

Det kan også argumenteres for at valg av sivilstatus bør være reelt frivillig. Det kan sees som en urimelig innskrenkning i gjenlevende ektefelles livsutfoldelse at han eller hun kan tvinges til å avstå fra et nytt forpliktende samliv ut fra de økonomiske belastningene et skifte med førstavdødes arvinger vil medføre. Risikoen for disposisjoner som kan skade arvingene kan øke, men her er arvingene godt hjulpet av de sanksjonsmidlene uskiftekapitlet stiller til rådighet.

Når det gjelder de rettstekniske hensynene, gir det unektelig vanskeligere skifteoppgjør om gjenlevende kan ta med seg uskifteboet inn i et nytt ekteskap; særlig hvis ektefellene i det nye ekteskapet har formuesordningen felleseie. De rettstekniske problemene kan imidlertid overvinnes. Både i svensk og finsk rett har gjenlevende som har overtatt arven med fri rådighet, rett til gjengifte uten å behøve å skifte med arvingene. Det er også mulig å løse problemer som oppstår hvis gjenlevende ektefelle fra det første ekteskapet også blir gjenlevende ektefelle i det andre ekteskapet, og hvor man risikerer at gjenlevende sitter i to uskiftebo samtidig. I samboeruskiftereglene i arveloven er det gitt bestemmelser som regulerer situasjoner hvor arvingene ikke krever skifte ved nytt ekteskap eller samboerskap, og hvor en av samboerne i det nye samboerskapet dør, slik at spørsmålet om uskifte aktualiseres på ny. I arveloven § 28 c andre ledd andre punktum er det bestemt at den som allerede sitter i et uskiftet bo etter en tidligere ektefelle eller samboer, ikke også kan ta over eiendeler uskiftet etter en ny avdød samboer. For det tilfelle at det er førstavdøde i det nye samboerskapet som satt i uskifte, er det en bestemmelse i § 28 c andre ledd tredje punktum om at gjenlevende samboer ikke kan ta over eiendeler i uskifte før avdødes uskiftebo er skiftet.

En mellomløsning mellom skifteplikt ved gjengifte og fortsatt uskifte ved gjengifte kan være at uskifteretten ikke automatisk bortfaller ved gjengifte, men at arvingene må gjøre noe aktivt – kreve skifte – for at gjenlevende skal miste uskifteretten, jf. arveloven § 24 andre ledd andre punktum. Da blir det opp til arvingene å avgjøre om de synes at det nye ekteskapet setter deres arv i fare.

Utvalget har valgt å opprettholde dagens rettstilstand med hensyn til skifteplikt ved gjengifte og mulighet for arvingene til å kreve skifte ved etablering av samboerskap som har vart i to år eller hvor samboerne har, har hatt eller venter barn sammen. De rettstekniske problemene ved å avklare når et samboerskap er etablert, gjør det vanskelig å utforme en felles regel for hvilken virkning ekteskap og samboerskap skal ha for uskifteretten. Det vises til drøftelsen av dette spørsmålet i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 42–43, som utvalget slutter seg til.

6.2.13.6 Vederlagskrav til gjenlevende ved skifte av uskifteboet

Ved skifte av uskifteboet kan førstavdødes arvinger kreve vederlag hvis uskifteboet er vesentlig redusert på grunn av lengstlevendes misbruk eller vanstyre. Vederlag kan også kreves hvis uskifteboet er redusert fordi lengstlevende har brukt midler fra uskifteboet til å øke sin formue utenfor uskifteboet. Utvalget mener at disse reglene bør videreføres.

Lengstlevende eller lengstlevendes arvinger har i dag ingen mulighet til å fremme vederlagskrav ved skifteoppgjøret hvis uskifteboet har steget i verdi fordi lengstlevende ektefelle har brukt midler utenfor uskifteboet til å forøke verdiene i uskifteboet. Hvis gjenlevendes særeie består i likvide midler mens uskifteboet hovedsakelig består i fast eiendom, kan det tenkes at det brukes av særeiemidlene til å foreta utbedringer, tilbygg og lignende på eiendommen som inngår i uskifteboet. Større utbedringer vil gjerne føre til verdiøkning av uskifteboet, samtidig som særeieformuen reduseres. I den danske arveloven er det en bestemmelse om vederlag til lengstlevende eller lengstlevendes arvinger i dal. § 30 stk. 3, hvor det heter:

«Den længstlevende ægtefælle eller en livsarving kan ved skifte af det uskiftede bo kræve vederlag af det beholdne bo, hvis ægtefællen har anvendt midler af sit fuldstændige særeje til forbedring af det uskiftede bo.»

Utvalget har vurdert om en bestemmelse tilsvarende den danske bestemmelsen også bør inn i de norske vederlagsreglene, men har kommet til at det ikke bør innføres noen slik regel. Problemstillingen anses lite praktisk. Dessuten er det ikke mellom ektefeller i dag noen vederlagsregel for det tilfelle at en ektefelle har brukt særeiemidler for å forøke felleseiet.

Utvalget ønsker å videreføre dagens regler om delingen av et uskiftet bo i store trekk, se nærmere i merknadene til utkastets § 27.