5 Oppgjør med fortiden?

5.1 Oversikt og hovedfunn

Fra begynnelsen av 1990-tallet og fremover etablerte tatere/romanifolk interesseorganisasjoner som gikk aktivt inn i debatten og tok en rekke initiativer for å få en kartlegging av fortidens politikk og en oppreisning for overgrep. Flere enkeltpersoner og familier med tater-/romanibakgrunn var blant dem som fortalte sine historier i avisartikler og tv-programmer. Det ble et økende press på myndighetene for at de skulle ta et oppgjør med fortidens overgrep.

Norske myndigheter har forsøkt å imøtekomme kravene om oppreisning for og oppgjør med tidligere tiders politikk overfor taterne/romanifolket gjennom både offentlige unnskyldninger og kollektive og individuelle erstatningsordninger. Også opprettelsen i 1996 av et eget forskningsprogram under Norges forskningsråd som skulle kartlegge taternes/romanifolkets historie og politikken overfor denne gruppen, kan sees som et ledd i et slikt oppgjør og som et forsøk på oppreisning. Det samme kan anerkjennelsen av taterne/romanifolket som nasjonal minoritet i 1998, med virkning fra 1999.

Utvalgets intervjuer med tatere/romanifolk viser at det er svært delte meninger om hvordan disse tiltakene er blitt oppfattet og hvordan de opprettede ordningene fungerer. Utvalgets egne vurderinger av unnskyldningene som er gitt fra myndighetene, er at disse er kommunisert i sammenhenger som har vært lite egnet til å nå ut til de brede lag av folkegruppen (henholdsvis et lukket møte og en stortingsmelding), spesielt til personer som ikke var aktive i foreninger og organisasjoner. Flere av ordningene som er etablert, har gitt viktige bidrag til formidling og videreutvikling av folkegruppens kulturarv, og har gitt en del mennesker erstatninger for overgrep og forsømmelser som har funnet sted. Noen oppfatter de individuelle erstatningsordningene som urettferdige, andre at det er vanskelig å finne ut av hvordan man skal benytte seg av dem. Ordningene som sikter mot kollektiv oppreisning, når i praksis kun en mindre del av gruppen. De individuelle oppreisningsordningene har nådd ut til mange tatere/romanifolk, men det er også visse utfordringer knyttet til å nå ut med informasjon og rådgivning. Det er utvalgets vurdering at en del justeringer av ordningene burde kunne gjøre dem bedre egnet som bidrag til den forsoningsprosessen de sikter mot. Utvalget peker på noen slike områder i dette kapitlet, og utdyper i kapittel 7 visse spørsmål som myndighetene særskilt bør vurdere å følge opp. Samlet sett fremstår det som hittil er gjennomført, som en påbegynt, men ikke fullført prosess for å legge grunnlag for rettferd og forsoning.1

5.2 Bakgrunn for tiltak som sikter mot oppgjør og oppreisning

Allerede på begynnelsen av 1990-tallet fremmet representanter for taterne/romanifolket krav om en åpning av arkivene for granskning av politikken overfor folkegruppen og om erstatning for overgrep. Myndighetenes respons til krav fra representanter for tatere/romanifolk fra 1990-tallet og frem til i dag kan sees i sammenheng med en generell utvikling i den norske statens holdning til grupper i samfunnet som på ulike måter har skilt seg ut fra flertallet. Personer fra det som ansees som sårbare eller utsatte grupper, har stått frem i offentligheten med sine historier, og dette har bidratt til å sette et kritisk søkelys på myndighetenes behandling av ulike grupper opp gjennom tidene.2 Anerkjennelsen av tatere/romanifolk, sigøynere/rom, kvener, skogfinner og jøder som nasjonale minoriteter i 1998 kan også betraktes som en del av denne prosessen. I forbindelse med denne anerkjennelsen erkjente også myndighetene i økende grad ansvar for fortidens overgrep mot disse gruppene som en del av den norske assimileringspolitikken og for rasistiske holdninger mot dem. Dette la også grunnlag for ulike forsøk på offentlige unnskyldninger og ordninger som siktet mot å gi en oppreisning til individer og grupper som er blitt utsatt for denne politikken.

5.2.1 Offentlig debatt og krav om granskning og oppreisning fra de reisende selv

Både regjeringen og Den norske kirkes unnskyldninger til tatere/romanifolk for tidligere overgrep kom i stand etter betydelig påtrykk fra mange enkeltpersoner og organisasjoner. I første halvdel av 1990-tallet stilte flere seg bak kravene om at Misjonens arkiv måtte åpnes og at myndighetenes assimileringspolitikk måtte granskes. Et konkret resultat av dette var at Sosialdepartementet i 1995 bevilget midler til et delprogram om forskning på taterne/romanifolket gjennom Norges forskningsråds program «Velferd og samfunn».

Tater-/romaniorganisasjoner pekte også på behovet for at tatere/romanifolk som trengte det, burde få hjelp til å utforme søknader om erstatninger/kompensasjon. I 2004 ble det opprettet en særordning for tatere/romanifolk under rettferdsvederlagsordningen. Samme år besluttet myndighetene at det skulle opprettes et fond som blant annet skulle gi støtte til veiledning til dem som ville søke om erstatning for tidligere overgrep. Romanifolkets/taternes kulturfond startet sin virksomhet i 2007.

Språk og kultur utgjør et tredje område hvor organisasjonene har spilt en rolle, og hvor de har fått gjennomslag i sitt krav om støtte fra myndighetene. Dette har blant annet ført til Latjo Drom-utstillingen på Glomdalsmuseet. Etableringen av Romanifolkets/taternes kulturfond hadde også som et siktemål å gi støtte til prosjekter som kunne fremme og formidle folkegruppens språk og kultur. Romanifolkets Landsforening tok i 2002 initiativ til prosjektet «Taterfolket fra barn til voksen: et skole- og kulturprosjekt», som ble gjennomført i 2004–2009 i samarbeid med blant annet Høgskolen i Sør-Trøndelag og Dronning Mauds Minne. Disse initiativene er nærmere omtalt senere i kapitlet.

De ulike tater-/romaniorganisasjonene deltok i 2009 på et seminar som Falstadsenteret arrangerte, der deltagerne samlet fremmet kravet om en offentlig granskning av politikken overfor gruppen. Den norske Helsingforskomité hadde samme året utgitt en rapport om politikken overfor taterne/romanifolket i lys av Norges menneskerettighetsforpliktelser. Den bygget i stor grad på resultatene fra Norges forskningsråds delprogram om taterne/romanifolket (1995–2000). Rapporten var ett av temaene på Falstadseminaret. I tillegg var det flere innledere om prosjektet «Taterfolket fra barn til voksen». I en uttalelse fra deltagerne på seminaret ble norske myndigheter blant annet bedt om å etablere en «sannhetskommisjon som gjør opp status for Norges overgrep mot romanifolket/taterne».3

For å møte kravet fra tater-/romaniorganisasjoner og enkeltpersoner samt anbefalingen i rapporten fra Helsingforskomiteen opprettet regjeringen i 2011 Tater-/romaniutvalget.

5.2.2 Anerkjennelse som nasjonal minoritet

I 1999 fikk taterne/romanifolket status som nasjonal minoritet etter Norges ratifisering av Europarådets rammekonvensjon året før. Dette gjorde at gruppen fikk en ny og utvidet beskyttelse av rettigheter og statlig støtte til tiltak for å utvikle sitt eget språk, sin kultur og identitet.

Til tross for at ratifiseringen av rammekonvensjonen ga gruppen formelle rettigheter, var det stor skepsis blant taterne/romanifolket selv om hvorvidt det var ønskelig å bli en nasjonal minoritet. Dette kom ikke minst til uttrykk i høringsuttalelsene til stortingsproposisjon nr. 80 (1997–1998) Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Tre av de fire høringsuttalelsene fra tatere/romanifolk uttrykte skepsis mot at myndighetene skulle kategorisere gruppen på denne måten. En av dem som engasjerte seg, var Ludvig Karlsen. I januar 1989 skrev han sammen med seks andre et brev til regjeringen hvor skepsisen mot endringene i minoritetspolitikken ble begrunnet. Argumentet var todelt. På den ene siden ble det fremholdt som viktig å «holde fast på at Romanifolket her til lands er norske statsborgere, med rettigheter og plikter på lik linje med alle andre samfunnsborgere», og følgelig lagt vekt på at gruppen ikke måtte isolere seg i samfunnet.4 På den andre siden ble det gjort oppmerksom på farene som var knyttet til å bli betegnet som en særgruppe.

Lignende argumenter kom også fra Stiftelsen Roma, som fastslo at gruppen hadde «de samme rettigheter og følger normer, lover og krav i samfunnet som enhver norsk statsborger. […] Det blir ikke bedre for det reisende folk om de får status som nasjonal minoritetsgruppe».5 Denne stiftelsen hadde i tillegg et annet argument, nemlig at det å definere taterne/romanifolket som en minoritet var en måte for myndighetene å legitimere sin egen posisjon på gjennom å definere og fremheve ulikheter: «Ingen status som minoritet, verken nasjonal eller etnisk, skal følge oss som et stempel.»6 Den samme skepsisen kom til uttrykk i høringsuttalelsen til Romanifolkets Landsforening: «Om det skal settes stempel, nasjonal eller etnisk på denne gruppen, da vil den bli splittet opp i flere grupper, de som vil tilhøre denne minoritetsgruppen, og de som ikke vil tilhøre, og så kommer i tillegg de som stiller seg nøytrale.»7 Også her var argumentet knyttet opp mot at bevaringen og utviklingen av taternes/romanifolkets kultur og identitet skulle skje innenfor de normale lovene og reglene i samfunnet, og at det var statens ansvar å legge til rette for dette «ikke bare på papiret, men i praksis i dagliglivet».8 Dette synet fikk også støtte fra Panelet for folkemøtene blant de reisende, som uttalte: «Det er ille nok at den menige mann ofte viser holdninger mot oss som vi ønsket var borte for lengst, om ikke myndighetene skal sette opp nye gjerder og stenge oss ute.»9

Bare én av organisasjonene, Romanifolkets Kommisjonsråd i Norge (RACON), ønsket en ny minoritetsstatus, ut fra sitt syn på konvensjonen som «en konkret og håndfast anerkjennelse etter en lang og vond historie». RACON betraktet rammekonvensjonen som et ønske om og en vilje til å beklage fortidens overgrep og en gjensidig forpliktelse om å sikre gruppen en trygg og likeverdig deltagelse «på alle nivåer i det norske samfunn».10 Men også denne organisasjonen ga uttrykk for en underliggende skepsis og ønsket garantier for at resultatet ville bli faktisk politisk utøvelse og likeverd.

Høringsuttalelsene må forstås på bakgrunn av hvor kort tid det var siden minoritetspolitikken hadde hatt assimilering som målsetting, og der all registrering hadde hatt til hensikt å kontrollere taterne/romanifolket. Det er typisk at hovedargumentasjonen var mot gruppetenkning og for individuelle borgerrettigheter. Det mange i gruppen fryktet mest av alt, var at nye kategoriseringer skulle legge grunnlaget for nye særordninger som nok en gang ville føre til utdefinering og ekskludering. Regjeringens svar på brevet fra Ludvig Karlsen kom i mars samme år. Her forsikret kommunalminister Queseth Haarstad at «[d]e som ikke ønsker å være del av en nasjonal minoritet, skal ikke presses av myndighetene til å være det».11

5.2.3 Forskning som grunnlag for oppgjør med fortiden

5.2.3.1 NFR-programmer og annen forskning om taterne/romanifolket i Norge

På 1980-tallet og første halvdel av 1990-tallet ble det gjennomført noe forskning på taternes/romanifolkets historie og myndighetenes politikk og tiltak ovenfor gruppen. Dette ble gjort som enkeltstående hovedfags- eller forskningsprosjekter uten tilknytning til større forskningsprogrammer.12

I perioden 1996–2000 ble det i regi av Norges forskningsråd (NFR) gjennomført et delprogram innenfor NFR-programmet «Velferd og samfunn». Forskningen skulle belyse tiltakene som var iverksatt overfor taterne/romanifolket, måten det hadde skjedd på, og hvilke konsekvenser det hadde hatt for gruppen. Studiene skulle ta hensyn til hvordan tatere/romanifolk selv hadde opplevd det. Forskningssatsningen var et svar på krav som ble fremsatt fra ulike hold om at det måtte foretas en grundig og uavhengig undersøkelse av 1900-tallets politikk overfor folkegruppen, og av konsekvensene av denne politikken. Ett av de aller første initiativene ble tatt av en person med tater-/romanibakgrunn. Initiativet ble rettet mot Den norske Helsingforskomité. Etter noen avklaringsrunder bestemte Sosial- og helsedepartementet å finansiere en slik forskningssatsning, men at pengene skulle forvaltes av Norges forskningsråd. Det ble øremerket midler til forskning på sterilisering, ellers stod Forskningsrådet fritt til å velge temaer. Bjørn Hvinden ble engasjert som koordinator for forskningen. I alt bestod forskningssatsingen om taterne/romanifolket av fire prosjekter, som dekket temaene sterilisering, barnevern og identitet. I tillegg ble et prosjekt om organisering og mobilisering blant taterne/romanifolket gjort mulig gjennom et universitetsstipend fra NTNU.13

Delprogrammet under Norges forskningsråd etablerte et samarbeid med det daværende Romanifolkets Landsforening, som blant annet etablerte dem som hovedsamarbeidspartner for forskningsprosjektene, og det ble avtalt at foreningen skulle holdes løpende orientert om kontakt med andre grupper.14 Formålet med avtalen var at styret i Romanifolkets Landsforening skulle holdes oppdatert på fremdriften i prosjektet, og sikre seg at informanter med tater-/romanibakgrunn ble behandlet konfidensielt. Det ble i tillegg gjort en muntlig avtale mellom prosjektkoordinator og styreleder i Romanifolkets Landsforening om at sistnevnte skulle få tilsendt manuskripter til gjennomlesning før publisering.

Det samlede resultatet av forskningen ble flere selvstendige artikler, bøker og rapporter.15 I tillegg ble det utgitt en antologi med selvstendige artikler skrevet på bakgrunn av forskningsprosjektene i delprogrammet.16

Som oppfølging av stortingsmeldingen om nasjonale minoriteter arrangerte Forskningsrådet i 2002 en konferanse om forskning om minoritetene der alle disse var representert. Representantene for minoritetene ønsket at forskning om språk, kultur og historie burde prioriteres. I samarbeid med forskningsinstituttet NOVA ble det i 2006 arrangert en ny konferanse om lignende spørsmål. I mellomtiden bevilget departementet nye øremerkede midler til tater-/romaniforskning i Norges forskningsråd. Forskningen tok utgangspunkt i de tre temaene som fremkom på konferansen i 2002. Under KULVER-programmet ble det bevilget midler til to nye prosjekter om taterne/romanifolket. Ett var om musikktradisjonene, og det andre var et doktorgradsprosjekt om den eldre historien. Et annet doktorgradsprosjekt ble støttet fra Forskningsrådets frie midler.17 I 2013 bevilget Forskningsrådet midler til et doktorgradsprosjekt om «norsk romanispråk». Dette prosjektet pågår nå under SAMKUL-programmet.

I henhold til Europarådets rammekonvensjon om nasjonale minoriteter er Norge også forpliktet til å forske på sine nasjonale minoriteters historie, språk, religion og kultur. Det er bred politisk enighet om dette, men St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning slo fast at man ikke hadde tilstrekkelig datagrunnlag til å etterleve forpliktelsene etter rammekonvensjonen. I 2008 ble Forskningsrådet bedt om å utarbeide en plan for forskning om alle nasjonale minoriteter. Det har vist seg vanskelig å få tilstrekkelig finansiering til en slik satsning, og det har vært enighet mellom kommunaldepartementet og Forskningsrådet om å samle de årlige tildelingene i håp om å nå en ønsket budsjettramme for videre planlegging og oppstart.

5.2.3.2 Politisk oppfølging av forskningen

Flere av funnene fra delprogrammet om tatere/romanifolk som ble lagt til Forskningsrådet, utgjorde en viktig bakgrunn i den politiske behandlingen av oppreisningstiltak til tatere/romanifolk på begynnelsen av 2000-tallet, og for St.meld. nr. 15 (2000–2001) om nasjonale minoriteter og St.meld. nr. 44 (2003–2004). Forskningsrapportene fra prosjektet spilte en sentral rolle som kunnskapsgrunnlag i den politiske prosessen som førte frem til den særskilte rettferdsvederlagsordningen for tatere/romanifolk, opprettelsen av et eget kulturfond for tatere/romanifolk og en egen utstilling på Glomdalsmuseet som skulle dokumentere og formidle denne gruppens kultur og historie.

Som nevnt ovenfor øremerket Sosialdepartementet penger til forskning på sterilisering under forskningsprogrammet.18 Da forskningsrapporten fra prosjektet «Sterilisering av tatere 1934–1977» forelå, ba Romanifolkets Landsforening ved Leif Bodin Larsen i et brev til alle stortingsgrupper og -komiteer om at det skulle nedsettes en granskningskommisjon som skulle se nærmere på dette spørsmålet. I oktober 2002 ble det besluttet å nedsette en interdepartemental arbeidsgruppe for å utrede om det burde innføres en erstatningsordning for tvangssteriliserte tatere. Arbeidet skulle ifølge arbeidet skje i kontakt med romanifolkets organisasjoner.Det ble opprettet en kontaktgruppe hvor følgende organisasjoner for romanifolket deltok: Romanifolkets Landsforening, Landsorganisasjonen for Romanifolket og Stiftelsen Romanifolket/taterne.

Arbeidsgruppen startet i januar 2003, og leverte sin rapport til Kommunal- og regionaldepartementet i august samme år. På bakgrunn av anbefalinger fra organisasjonene og historiker Per Haave foreslo arbeidsgruppen at tvangssteriliserte tatere/romanifolk burde få mulighet til å søke erstatning gjennom billighetserstatningsordningen (rettferdsvederlagsordningen), og tvangssterilisering ble ett av tre vederlagsgrunnlag som ble lagt inn i den tilpassede særordningen for tatere/romanifolk som senere ble opprettet gjennom St.meld. nr. 44 (2003–2004).

5.3 Offentlige unnskyldninger

To regjeringer og Den norske kirke ved Kirkemøtet har i 1998 og 2000 offentlig bedt om unnskyldning for fortidens overgrep og forsømmelser overfor taterne/romanifolket. I tillegg er det igangsatt visse tiltak av kollektiv karakter som har hatt som intensjon å bidra som en kompensasjon etter den uretten som er begått, der også unnskyldninger er gjentatt eller henvist til.19 I det følgende sammenfattes disse unnskyldningene kort som grunnlag for utvalgets vurderinger av hvordan de er oppfattet blant tatere/romanifolk og andre, og av hvorvidt de har fungert etter hensikten.

5.3.1 Unnskyldninger fra den norske staten

Den norske regjeringen, ledet av Kjell Magne Bondevik, kom i 1998 med en unnskyldning til taterne/romanifolket. Unnskyldningen ble gitt under et møte mellom kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad og representanter for tatere/romanifolk 11. februar 1998.20

Denne unnskyldningen ble så gjentatt av Jens Stoltenbergs regjering i St.meld. nr. 15 (2000–2001). Denne meldingen var en oppfølging av at Norge i 1998 hadde ratifisert Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, og av den nasjonale handlingsplan for menneskerettigheter21, som hadde en gjennomgang av politikken overfor nasjonale minoriteter som ett av tiltakene. I St.meld. nr. 15 (2000–2001) uttrykker regjeringen eksplisitt et ønske om å ta et oppgjør med tidligere politikk overfor de nasjonale minoritetene, en politikk som i lange perioder har hatt assimilering og kontroll som målsetting.

I tillegg har disse tidligere erkjennelsene av og unnskyldningene for urett blitt henvist til eller gjentatt i forbindelse med opprettelsen av rettferdsvederlagsordningen spesielt for tatere/romanifolk og opprettelsen av Glomdalsmuseets Latjo Drom-utstilling og Romanifolkets/taternes kulturfond.

Unnskyldningene fra staten er gitt i sammenhenger som gjør at de er lite kjent både blant taterne/romanifolket selv og av befolkningen for øvrig. Til tross for at møtet mellom Haarstad og representantene for taterne/romanifolket ble dekket av media og noen representanter for tater-/romaniorganisasjoner på dette tidspunktet sa seg fornøyde med unnskyldningene, er det rundt femten år senere svært mange som ikke kjenner til at dette har funnet sted.

I boken Nasjonens barn av Eide og Aanesen uttaler en representant for taterne/romanifolket følgende, som kan illustrere hvordan noen fra denne gruppen oppfatter virkningen av unnskyldningen: «For dem som så på nyhetene akkurat den dagen så er det vel greit. Men det må mer til for å endre holdninger.»22 Flere tatere/romanifolk har i intervjuer med utvalgets forskere gitt uttrykk for at unnskyldningene har mindre betydning fordi de er lite kjent også i den generelle befolkningen: «Naboen min hadde hatt godt av å vite hva som har skjedd med oss, og hvorfor vi reagerer sånn når de omtaler oss som ‘dere’ selv om de bare snakker til en av oss.»

Noen tatere/romanifolk har begrenset tiltro til at en offentlig unnskyldning i ettertid vil utgjøre noen forskjell, og mener at nye unnskyldninger ikke er viktige. Andre er opptatt av dette. Samtidig påpeker mange tatere/romanifolk at en unnskyldning alene uansett ikke er nok. Den må være del av noe større: «Det må ligge noe ordentlig bak, som viser at det blir rydda opp. En unnskyldning må ha tyngde bak seg, slik at det skjer en holdningsendring, at det ikke skjer igjen.»23

Utvalget regner det som sannsynlig at en tydeligere kommunisert offentlig unnskyldning kunne bidra til å fremme kunnskap om politikken overfor gruppen og dermed redusere diskriminering basert på fordommer eller kunnskapsløshet i befolkningen.

Mange tatere/romanifolk er også opptatt av at det burde være kongen som statsoverhode som fremførte en unnskyldning overfor folkegruppen, slik han i sin tid gjorde overfor samene for fornorskningspolitikken. I tillegg oppfatter en del tatere/romanifolk det slik at unnskyldningen mistet troverdighet etter at Romanifolket/taternes kulturfond ble avviklet som fond høsten 2013.

5.3.2 Den norske kirkes unnskyldninger

Den norske kirke har ved Kirkemøtet kommet med en unnskyldning til taterne/romanifolket i to omganger, først i 1998 og så i 2000. Den første unnskyldningen, i 1998, ble gitt i en slik form at den i praksis bidro til mer konflikt og dypere mistillit, slik at det ble nødvendig for Kirkemøtet å komme med en ny unnskyldning to år senere.

I 1996 ble Den norske kirke kontaktet av representanter for taterne/romanifolket på Vestlandet. Komiteen for internasjonale spørsmål i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke tok i 1997 initiativ til dialog med taternes/romanifolkets organisasjoner om kirkens behandling av gruppen. De ønsket å bringe saken opp på den kirkelige dagsordenen i 1998 i tilknytning til spørsmål om menneskerettigheter.

Kirkemøtet i Bergen i november 1998 var delt i synet på hvorvidt man skulle be om tilgivelse for kirkens tidligere tiltak overfor taterne. I det opprinnelige forslaget het det at «vi ber på ei synd og ei skam vi ikkje kan gå vidare med». Etter et benkeforslag vedtok Kirkemøtet med knapt flertall (44 mot 39 stemmer): «Vårt folk ber på ei skam vi ikkje kan gå vidare med.» Dette ble av mange tatere/romanifolk oppfattet som at kirken skjøv det norske folk foran seg og ikke ville ta ansvar for kirkens medvirkning til overgrep mot taterne/romanifolket. Rett nok het det i fortsettelsen av vedtaket: «[…] Difor seier vi i dag på kyrkja sine vegner: Forlat oss vår skuld!» Ifølge Rune Halvorsen var hovedinntrykket blant tatere/romanifolk at Kirkemøtet ikke ville be om unnskyldning på egne vegne, og skjulte seg bak et stort og uforpliktende begrep om samfunnsansvar med henvisningen til «vårt folk».24

Vedtaket på Kirkemøtet ble møtt av sterke reaksjoner blant mange tatere/romanifolk, og førte til at organisasjonen Romanifolkets Landsforening ble splittet, og en ny organisasjon ble opprettet (Landsorganisasjonen for Romanifolket – LOR).

Etter betydelig merarbeid og press fra representanter fra taterne/romanifolket og sentrale støttespillere i Den norske kirke, forskere og massemedier kom saken opp til ny behandling på Kirkemøtet i Trondheim i november 2000. En ny formulering av unnskyldningen ble da vedtatt med akklamasjon, og denne gangen var det Kirkemøtet på vegne av Den norske kirke som erkjente ansvar for sin medvirkning til urett som var begått.

Tross misnøye med Kirkemøtets vedtak i 1998 ble det i løpet av våren 1999 utarbeidet et forslag til samarbeidsavtale mellom Kirkerådet og Romanifolkets Landsforening. Både kirken og representanter for tatere/romanifolk var enige om at en unnskyldning ikke var nok, og at kirken måtte gi synlige uttrykk for sin beklagelse. Mange menigheter markerte menneskerettighetsdagen 10. desember 1999 med syndsbekjennelse for kirkens overtredelser overfor taterne/romanifolket. I de første fem årene innebar avtalen i praksis et samarbeid om gudstjenester, De Internasjonale Kirkemusikkfestspillene i Kristiansand i 2000, konferansen av europeiske kirker i Trondheim i juni 2003, en årlig minnemarkering ved «Skammens stein» på Ris kirkegård, tilrettelegging av møter med motparter eller aktører som skulle påvirkes, støtteerklæringer med mer.25 Romanifolkets Landsforening/TL og Kirkerådet hadde jevnlige kontaktmøter frem til 2009. I 2015 er denne kontakten blitt gjenopprettet.

Samtidig som Kirkemøtets vedtak i 1998 førte til sterke reaksjoner blant mange tatere/romanifolk, førte det også til reaksjoner fra tidligere ansatte i og støttespillere for Misjonen, som følte at vedtaket hadde stemplet dem som overgripere. Det ble gjennomført flere forsoningsmøter med kirken, og over 50 personer signerte et krav om at kirkemøte-vedtaket måtte oppheves. Dette var bakgrunnen for at leder i Kirkerådet, Nils-Tore Andersen, i sin tale til Kirkerådets møte i mars 2009 tok opp saken, for å understreke at Kirkemøtets vedtak ikke hadde hatt til hensikt å dømme alle Misjonens ansatte. Andersen understreket samtidig at kirkens unnskyldning til taterne/romanifolket stod ved lag.

Konfliktene som oppstod i kjølvannet av Kirkemøtets vedtak i 1998, blant både tatere/romanifolk og personer som identifiserte seg med Misjonen, viser hvor utfordrende det kan være å komme med kollektive unnskyldninger på vegne av fortidens handlinger. Kirkemøtets vedtak blir kritisert så vel for ikke å ta nok ansvar for tidligere overgrep som for å kaste skyld og skam på tidligere ansatte og aktive i Norsk misjon blant hjemløse.

5.3.3 Kirkens Sosialtjenestes ansvar?

Omdanningen fra foreningen Norsk misjon blant hjemløse til stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste i 1986/87 er omtalt i kapittel 4. Tidligere generalsekretær i Norsk misjon blant hjemløse, Jostein Vist, fortsatte som leder for Kirkens Sosialtjeneste frem til 1989, og den nye stiftelsen overtok også andre ansatte og eiendommer som hadde vært under Misjonen. I forbindelse med Den norske kirkes forsøk på å ta et oppgjør med sin medvirkning i politikken overfor taterne/romanifolket, ble også Kirkens Sosialtjenestes ledelse kontaktet. Ledelsen avviste den gang at Kirkens Sosialtjeneste skulle ha noe ansvar for Misjonens tidligere virksomhet.

I 2013 og 2014 startet Kirkens Sosialtjeneste en intern prosess for å undersøke Misjonens historie og overgangen i 1986/87. Dette arbeidet, som fortsatt pågår, har blant annet som mål å belyse om Kirkens Sosialtjeneste er den nærmeste til å ta et moralsk ansvar for den driften som hadde vært før Misjonen ble avviklet som forening i 1986, ettersom det var Misjonens årsmøte i 1986 som vedtok å danne den nye stiftelsen.

Også Tater-/romaniutvalget satte i gang en undersøkelse av denne overgangen, med egne forskere. Resultatene er presentert i kapittel 4. For å bidra til forsoning er det etter utvalgets syn viktig at Kirkens Sosialtjeneste tar et oppgjør med historien og gir et synlig uttrykk for dette.

5.4 Kollektive tiltak som sikter mot oppreisning og videreføring av kultur

Det er gjort flere forsøk på å kompensere for fortidens urett gjennom kollektive tiltak for å synliggjøre taternes/romanifolkets kultur og historie, og legge grunnlag for at deler av denne kan videreføres.26 I det følgende gis en kort presentasjon av ordningene som grunnlag for utvalgets vurderinger av hvordan unnskyldningene er oppfattet blant tatere/romanifolk og andre, og av om de har fungert etter hensikten.

5.4.1 Latjo Drom-utstillingen på Glomdalsmuseet

Allerede i 1996 diskuterte Stortinget planene om å lage et kultursenter eller en egen utstilling for taterne/romanifolkets kultur som en del av en kollektiv oppreisning, under behandlingen av et representantforslag fra Erling Folkvord (RV). Få måneder etter debatten i Stortinget tok Våler kommune og Romanifolkets Landsforening kontakt med Glomdalsmuseet i Elverum for å høre om museet ville være interessert i å lage en kulturpresentasjon av taterne/romanifolket.

I St.meld. nr. 15 (2000–2001) om nasjonale minoriteter blir utstillingen satt i sammenheng med den offentlige unnskyldningen overfor taterne/romanifolket.

Utstillingen ble åpnet 25. april 2006 av kronprins Haakon Magnus. Utstillingen inneholder en rekke bilder og gjenstander samt installasjoner. En ansatt kurator og en formidler fra taterne/romanifolket i 20 prosent stilling har de siste årene vært tilknyttet Glomdalsmuseet for å ha omvisninger og undervisningsopplegg i forbindelse med utstillingen. I 2014 hadde de blant annet undervisning for skoleklasser og lærere fra flere skoler i Hedmark.

Foto: Emir Curt.

Beliggenheten i Elverum gjør at den permanente utstillingen ikke er så lett tilgjengelig for skoleklasser og enkeltpersoner som bor andre steder i landet. Derfor ble det i 2008 laget en vandreutstilling, og det finnes også informasjon på utstillingens nettsider som kan brukes i undervisning.

Det var en del uenighet blant tatere/romanifolk om stedets funksjon og utforming av utstillingen da Latjo Drom ble utarbeidet, og det er ulike syn på utstillingens funksjon i dag.

Da Latjo Drom-utstillingen skulle etableres, oppstod det samarbeidsutfordringer mellom museet og representanter for taterne/romanifolk. Tatere/romanifolk var med i en arbeidsgruppe på museet, og en person som selv var tater/romani, ble ansatt i full stilling som prosjektmedarbeider på museet. Intervjuer gjennomført i forbindelse med utvalgsarbeidet viser imidlertid at mange tatere/romanifolk som var involvert i prosessen, ikke hadde følelsen av å bli hørt. Etter at utstillingen åpnet, kom det i tillegg reaksjoner fra noen som mente at den var for «positiv», og at den burde inneholde mer informasjon om myndighetenes maktutøvelse og overgrep mot gruppen.

Diskusjonene om reell medvirkning handler også om hvem som kan representere tatere/romanifolk i slike prosesser. I dag samarbeider to av de fire statsstøttede tater-/romaniorganisasjonene med utstillingen. Disse to er de eneste organisasjonene som blir nevnt i selve utstillingen, og på utstillingens hjemmeside (per mars 2015).

Utvalgets inntrykk er at holdningene til utstillingen blant mange tatere/romanifolk i dag er generelt positive. Noen forteller blant annet at de opplever stolthet når de ser eller kan vise frem utstillingen. Enkelte sier fortsatt at de ikke synes den gir et dekkende bilde av historien eller dagens mangfold. Utstillingen blir i liten grad oppfattet som en oppreisning eller kompensasjon for tidligere overgrep mot gruppen av tatere/romanifolk. En del uttrykker en manglende følelse av eierskap til utstillingen. Dette har også sammenheng med at bare to av organisasjonene samarbeider med museet. Samtidig er det viktig å være realistisk med hensyn til de begrensningene som én museumsutstilling har i å skulle gi en reell følelse av oppreisning til både enkeltpersoner og gruppen som helhet.

5.4.2 Stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond (RT-fondet)

I St.meld. nr. 44 (2003–2004) erkjenner regjeringen at etableringen av Latjo Drom-utstillingen ved Glomdalsmuseet ikke er blitt ansett av taterne/romanifolket selv som en fullgod kollektiv kompensasjon for den urett de er blitt utsatt for. Regjeringen vedtok derfor opprettelsen av et kulturfond, Romanifolkets/taternes kulturfond, som skulle ha som hovedmål å bidra til bevaring og utvikling av taternes/romanifolkets kultur, språk og historie.

I 2002 hadde Stiftelsen Romanifolket/taterne fremsatt et krav om opprettelsen av et fond på minst 60 millioner kroner. Stiftelsen var opprettet av blant andre representanter fra Romanifolkets Landsforening og Landsorganisasjonen for Romanifolket. Etter at Stortinget vedtok etableringen av fondet i 2004, inngikk staten, ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet, forhandlinger med tater-/romaniorganisasjonene om utformingen av vedtekter til stiftelsen som skulle administrere fondet. Først i 2007 ble denne prosessen ferdigstilt, og stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond (RT-fondet) etablert. Vedtektene ble presentert i oktober 2007 av statsråd Bjarne Håkon Hanssen, Holger Gustavsen fra Taternes Landsforening, Anne Jorunn Merkesvik fra Foreningen Roma og Trygve Johs. Andreassen fra Landsorganiasjonen for Romanifolket.

Siden etableringen i 2007 har RT-fondet delt ut økonomisk støtte til en rekke ulike kulturprosjekter og -tiltak. En full oversikt over tildelinger til og med første halvdel av 2014 kan finnes på fondets hjemmesider. Eksempler på prosjekter som har fått støtte, er bokprosjekter, musikkutgivelser, foredragsturneer, utstillinger, filmproduksjoner, slektstreff og konferanser. Både enkeltpersoner og institusjoner som museer og arkiver har fått støtte. RT-fondet har også hatt en veiledningstjeneste for å hjelpe folk med å søke erstatninger.

Det har vært ulike syn på RT-fondets administrasjon og styring blant tatere/romanifolk, og det har også vært noen medieoppslag om styringen av fondet. Kritikken har blant annet handlet om manglende innsyn i tildelingsprosessene. Dessuten er det blitt klaget over at fondet har hatt høye administrasjonsutgifter i forhold til tildelingsbeløpene. Stiftelsestilsynet har videre kritisert det høye antallet styremedlemmer, som gjør at kostnader knyttet til styremøtene blir veldig høye. I 2014 endret fondet vedtektene sine for å få ned antall styremedlemmer og redusere administrasjonskostnadene.

I statsbudsjettet for 2014 foreslo regjeringen å endre finansieringsmodellen. I stedet for å ha et fond på 75 millioner, der stiftelsen RT-fondet disponerte den årlige avkastningen, innførte man årlige bevilgninger over statsbudsjettet (for 2014 5 millioner kroner). Dette ble vedtatt av Stortinget høsten 2013. Selv om den årlige bevilgningen i utgangspunktet ble høyere enn den aktuelle avkastningen av grunnfondet på 75 millioner, reagerte representanter for tater-/romaniorganisasjonene sterkt på endringen, som ble opplevd som et løftebrudd. Mange ga uttrykk for at de oppfattet at dette gjorde unnskyldningen som staten tidligere hadde kommet med, lite troverdig, ettersom det å ha et økonomisk fond hadde en stor symbolsk verdi som uttrykk for statens erkjennelse av ansvar for fortidens overgrep og forsømmelser. Flere mente også at man nå ble mer avhengig av staten gjennom årlige bevilgninger i stedet for å kunne bruke avkastningen fra eget fond. Endring i finansieringsstruktur har per i dag ikke ført til endringer i stiftelsens navn, som fremdeles er Romanifolkets/taternes kulturfond, selv om midlene ikke lenger kommer fra et fond.

I 2014 vedtok styret i RT-fondet å finansiere etableringen av Romanifolkets/taternes senter, som et pilotprosjekt. Senteret skal være en uavhengig enhet, og skal overta en rekke av oppgavene som RT-fondet tidligere har hatt. Per i dag (mai 2015) er det for tidlig å si noe om hvordan senteret vil fungere, og hvordan arbeidsdelingen mellom RT-fondet og senteret i praksis vil bli. Senteret er samlokalisert med RT-fondet. Utvalgets inntrykk er at det er svært delte meninger blant både de involverte og andre tatere/romanifolk om hvordan RT-fondet har fungert.

5.4.3 Øvrige tiltak for å formidle taternes/romanifolkets historie og egenart

Det eksisterer noen kulturformidlingstiltak for barnehage og skole. Blant annet:

• «Taterfolket fra barn til voksen» (2004–2009). Prosjektet bestod av to delprosjekter: et skoleprosjekt og et kulturprosjekt. Prosjektet ble gjennomført som et samarbeid mellom Taternes Landsforening, Dronning Mauds Minne og Høgskolen i Sør-Trøndelag.

• «Formidling av taterkultur i barnehage og skole» (2009–). Prosjektet er en videreføring av kulturdelen av «Taterfolket fra barn til voksen». Prosjektet gjennomføres av Dronning Mauds Minne og Taternes Landsforening. Prosjektet har samlet inn tateres/romanifolks kulturuttrykk og arrangert kulturprogrammer med formidling av tateres/romanifolks kultur og historie for barn og voksne i barnehager og skoler.

• NAFOs nettressurs om nasjonale minoriteter på www.minstemme.no

• Temaheftet Om tatere som minoritet i et flerkulturelt samfunn. Kulturformidling i barnehage og skole, utgitt av Utdanningsdirektoratet i 2010. Heftet med informasjon om tatere og forslag til undervisningsopplegg basert på arbeidet i prosjektet «Taterfolket fra barn til voksen».

• Informasjonsmateriell om nasjonale minoriteter i veilederen «Våre nasjonale minoriteter. Til ansatte i barnehager og skoler», utgitt av Utdanningsdirektoratets i 2014.

• Oslo byarkiv utga i 2014 et hefte for skoleungdom om tateres/romanifolks historie og kultur. Heftet Duri drom. Romanifolkets histori skal, i samarbeid med Utdanningsetaten i Oslo, distribueres til alle Oslo-skoler.

Dette er tiltak som sikter mot å fremme og formidle kunnskap om taternes/romanifolkets historie. Slik kan tiltakene sees som et ledd i myndighetenes forsøk på å følge opp de unnskyldninger som har vært gitt, og som et forsøk på oppreisning etter den tidligere assimileringspolitikken. Som det fremgår i rapporten om situasjonen i dag, har det lenge vært manglende politisk satsning på oppfølging av skole- og barnehageprosjektet på nasjonalt nivå.

5.5 Individuelle oppreisnings- og vederlagsordninger

Det finnes både statlige og kommunale individuelle økonomiske oppreisningsordninger som er tilgjengelige for tatere/romanifolk som har opplevd overgrep som myndighetene kan sies å ha hatt ansvaret for. Innenfor rammen av den ordinære ordningen med statlig rettferdsvederlag er det laget en særskilt ordning for søkere med tater-/romanibakgrunn, og en for barnehjemsbarn. I det følgende oppsummeres utvalgets funn om hvordan ordningene synes å fungere og hva slags oppfatninger det er om dem blant tatere/romanifolk.

5.5.1 Tilpasning av ordningen med statlig rettferdsvederlag

Rettferdsvederlagsordningen er Stortingets egen erstatningsordning, der enkeltpersoner som har kommet spesielt uheldig ut, kan søke om en skjønnsmessig kompensasjon. Ordningen tar ikke sikte på å dekke økonomisk tap. Innvilgelse av rettferdsvederlag er ment som et «plaster på såret» for urett som er påført individet. I dag er det Statens sivilrettsforvaltning som er sekretariat for Stortingets utvalg for rettferdsvederlag.

Ordningen med rettferdsvederlag er åpen for tatere/romanifolk på linje med andre. I tillegg til den alminnelige ordningen opprettet Stortinget en utvidet og tilpasset særordning for enkelte grupper, blant andre tatere/romanifolk, gjennom St.meld. nr. 44 (2003–2004). For tatere/romanifolk gis det under særordningen vederlag for mobbing på grunn av opphav, tvangssterilisering og opphold på Svanviken arbeidskoloni.

Forskningsassistenter har på oppdrag fra utvalget gått gjennom protokollene fra Stortingets utvalg for rettferdsvederlag fra 2006 (da de begynte å behandle søknader under St.meld. nr. 44 (2003–2004)) til og med 2013, og på bakgrunn av dette laget en statistikk over behandlede saker som angår tatere/romanifolk.

Basert på informasjon som er kommet frem i intervjuer, er utvalgets inntrykk at søknadsprosessen til rettferdsvederlag oppleves som vanskelig av mange. I utgangspunktet gir ikke søknad om rettferdsvederlag grunnlag for å få fri rettshjelp fordi det ikke ansees som nødvendig med juridisk kompetanse for å søke. Det ligger ganske tydelig informasjon om ordningen på Sivilrettsforvaltningens hjemmeside. Her ligger også maler for et søknadsskjema som søkere kan bruke dersom de ønsker det. Flere av dem utvalget har snakket med, forteller at de opplever ordningen som komplisert, og at det er vanskelig å søke rettferdsvederlag. Det foreligger derfor et stort behov for informasjon om hvordan man skal søke og hva man kan søke om. Det er også behov for å nå ut med informasjon om hva rettferdsvederlagsordninger er ment å være (og ikke være), da det er mange misforståelser knyttet til hva ordningen dekker og hvor stor erstatning man kan få.

Det er også tydelig at det byråkratiske språket som brukes i ordningen, ofte oppleves fremmedgjørende og vanskelig. Søkere som får avslag på sine søknader fordi «det ikke er sannsynliggjort» at noe har funnet sted, kan forstå dette som at «de mener at jeg lyver». Dette kan oppleves svært tungt. Sivilrettsforvaltningen oppgir at den har hatt et dynamisk forhold til teksten som blir skrevet til søkerne, og fra 2009 begynte de også med en standardformulering i tilsagnsbrev om at de beklaget hva søkeren hadde opplevd. De oppgir også at de får mange henvendelser fra søkere (eller potensielle søkere) til rettferdsvederlag, og gir mye rådgivning per telefon. Dette gjelder alle søkere, ikke bare tatere/romanifolk.

Generelt sett oppleves de innvilgede beløpene som lave, spesielt de 20 000 kronene som gis som standardbeløp for mobbing på grunn av opphav. Misnøyen med beløpene er til en viss grad knyttet til mangel på innsikt i rettferdsvederlagsordningens rammer og formål.

I tillegg til den tilpassede ordningen for tatere/romanifolk har Stortinget ved St.meld. nr. 24 (2004–2005) og Innstilling til Stortinget nr. 217 (2004–2005) opprettet en utvidet og tilpasset rettferdsvederlagsordning for barn som i perioden frem til 1. januar 1980 har vært plassert i barnehjem, fosterhjem, verneskoler og spesialskoler for barn med «adferdsvansker». Etableringen av særordningen kan betraktes som et uttrykk for et oppgjør og et ønske om å kompensere for manglende oppfølging av det overordnede ansvaret som staten hadde for den offentlige barneomsorgen. Ordningen gjelder for alle som opplevde omsorgssvikt eller overgrep mens de var under barnevernets omsorg.

Mange tatere/romanifolk forteller at de har fått rettferdsvederlag over denne ordningen. Per 31. desember 2013 var det innvilget rettferdsvederlag i totalt 3156 saker etter St.meld. nr. 24 (2004–2005). Det finnes ingen oversikt over hvor mange av disse som har tater-/romanibakgrunn. Dette ville forutsette en omfattende gjennomgang og analyse av de over 3000 sakene, og utvalget har ikke hatt kapasitet til dette innenfor de gitte rammene.

Utvalget har funnet at mange tatere/romanifolk som har fått rettferdsvederlag, ikke vet hvilken ordning de har fått vederlag gjennom, eller hva reglene er for de ulike ordningene. Sivilrettsforvaltningen vurderer søknader opp mot de ulike grunnlagene og er fleksibel i behandlingen av søknader, slik at den gjør en aktiv vurdering av hvorvidt en søker ordinært vederlag passer inn i en av særordningene.

Gjennom intervjuer har flere tatere/romanifolk påpekt at rettferdsvederlagsordningen er urettferdig, og at personer forskjellsbehandles. Som bevis på at ordningen er urettferdig, viser mange til tilfeller der søsken har fått ulike summer, og hevder at tilsagnsbeløpene avhenger av hvilken saksbehandler søker får. I gjennomgangen av protokollene fra saksbehandlingen i Stortingets utvalg for rettferdsvederlag som ble utført som del av Tater-/romaniutvalgets arbeid, har man ikke funnet en slik vilkårlighet. Tvert imot ser det ut til at saksbehandlerne behandler søknader ut fra de samme kriteriene. Ulike tilsagnsbeløp vil for eksempel henge sammen med dokumentasjon på langtidseffekter av hendelsen. Søknadene behandles på individuelt grunnlag, men sivilrettsforvaltningen bestreber seg på å behandle søsken samtidig for å kunne se deres søknader i sammenheng. Likevel vil individuelle erfaringer (ulike opplevelser eller vedlagt dokumentasjon på langtidsvirkninger) kunne gjøre at tilsagnsbeløpet kan variere.

Den manglende forståelsen for at det finnes ulike ordninger og hvilke kriterier som benyttes i vurderingen av søknadene, gjør at rettferdsvederlagsordningen oppleves som urettferdig av mange, og viser behovet for god informasjon, rådgivning og veiledning både før og under søknadsprosessen.

5.5.2 Kommunale oppreisningsordninger for tidligere barnevernsbarn

I tillegg til den tilpassede rettferdsvederlagsordningen for tidligere barnehjemsbarn og andre har også mange kommuner opprettet oppreisningsordninger for personer som har opplevd overgrep eller omsorgssvikt mens de var under barnevernets omsorg i deler av 1900-tallet.

Utfordringene tatere/romanifolk opplever når de skal søke om erstatning innenfor de kommunale ordningene for tidligere barnevernsbarn, må sees i sammenheng med de generelle utfordringene knyttet til disse ordningene. Ordningene varierer fra kommune til kommune. Likevel er det visse utfordringer for tidligere barnevernsbarn av tater-/romanislekt som kan relateres til den særskilte politikken overfor denne folkegruppen.

For noen tatere/romanifolk kan det være en utfordring å finne frem til hvilken kommune som hadde ansvaret for plasseringen av dem. Dette er spesielt vanskelig der omsorgsovertagelsen skjedde i svært ung alder og den som ble omplassert, ikke har hatt kontakt med biologisk familie i voksen alder. Fra intervjuer er utvalget kjent med at minst to av informantene har erfart at deres søknad om kommunal oppreisning er avvist med henvisning til at det ikke foreligger barnevernsvedtak om omsorgsovertagelse, til tross for at selve oppholdet på barnehjemmet er godt dokumentert. Selv om utvalget ikke har undersøkt dette systematisk, kan man altså ikke se bort fra at det i enkelte saker er vanskelig å finne dokumentasjon i kommunale arkiver. Dette henger også sammen med at barnevernets tiltak overfor tatere ble forvaltet av en privat organisasjon, hvilket i praksis ga kommunale barnevernsmyndigheter en mer perifer rolle i gjennomføringen av tiltakene enn ellers.

Utvalget mener staten har hovedansvaret for at de som ble plassert uten vedtak, kan få sine søknader om erstatning behandlet på lik linje med andre som har vært under barnevernets omsorg. Funnene fra den rettslige undersøkelsen av enkeltsaker viser imidlertid at Misjonen var opptatt av å innhente vedtak i sakene. Dette gir grunn til å anta at det er få saker der det ikke foreligger vedtak fra kommunale myndigheter.

Det kan være mer utfordrende for tatere/romanifolk å innhente informasjon om sakene både fordi dokumentasjonene til sakene kan befinne seg så vel i Misjonens arkiv som i kommunale arkiver, og fordi det i noen tilfeller er ukjent hvilken kommune som fattet vedtak. Også her mener utvalget at staten har et ansvar for å bistå spesielt for å imøtekomme de særskilte utfordringene dette medfører for enkeltpersoner i denne gruppen.

De store variasjonene mellom kommunale ordninger gjør at folk opplever betydelige forskjeller mellom hvilke erstatningsbeløp de får, selv om de har oppholdt seg på de samme institusjonene og opplevd det samme. Variasjonene mellom ordningene skyldes at de er etablert og forvaltet av kommunene uten statlige føringer. Utvalget mener at staten har et ansvar for å sørge for en mer rettferdig praksis.

Likelydende ordninger og en mer ensartet praksis ville ha bidratt til større likebehandling på dette området. Fra kommunenes ståsted kan dette være vanskelig ettersom de selv bærer kostnadene med ordningene. Det pågår fortsatt en debatt om det dilemmaet utvalget ser utspille seg: avveining mellom hensyn til kommunalt selvstyre og kommuners økonomi på den ene siden og nasjonalt ansvar for likebehandling i praktisering av erstatningsordningene på den andre.

Tidligere forskning viser at innretningen, organiseringen og gjennomføringen av de kommunale ordningene bidrar til forskjellsbehandling av personer som søker oppreisning for omsorgssvikt, vold og overgrep under barnevernets omsorg på 1900-tallet. Denne forskjellsbehandlingen rammer hele gruppen av tidligere barnevernsbarn. Utvalgets undersøkelser viser at den også rammer tidligere barnevernsbarn av tater-/romanislekt.

5.6 Har forsøkene på oppgjør bidratt til «rettferd» og «forsoning»?

I det foregående har utvalget lagt frem unnskyldningene som er gitt av stat og kirke, samt presentert hvilke ordninger som er opprettet for å gi en «kompensasjon» for tidligere overgrep. Hver for seg har de ulike initiativene både styrker og svakheter. Spørsmålet er hvorvidt unnskyldningene og de eksisterende og gjennomførte ordningene på dette området har fungert etter hensikten og er tilstrekkelige: Har de gjennomførte tiltakene bidratt til et oppgjør med fortiden og dermed til forsoning og rettferd?

I forbindelse med vurderingen av forsøkene på oppgjør med fortiden har utvalget stilt noen grunnleggende spørsmål om hvem som kan be om unnskyldning for hva. For eksempel:

Kan man i dag be om unnskyldning for noe som hendte for lenge siden, og som andre gjorde? Kan en slik unnskyldning bli urettferdig for dem som i sin tid utførte handlingen det nå bes om unnskyldning for? Hva bør eventuelt danne grunnlaget for at en slik unnskyldning skal kunne bidra til forsoning?27

5.6.1 Gode unnskyldninger?

På 1990- og 2000-tallet har det vært en internasjonal tendens til at stadig flere nasjonale myndigheter og andre kommer med offentlige unnskyldninger til ulike minoritetsgrupper eller samfunnsgrupper som har opplevd overgrep eller dårlig behandling, og slik har det også vært i Norge. Det er flere likhetstrekk mellom den assimileringspolitikken samene som urfolk og taterne/romanifolket som nasjonal minoritet har vært utsatt for her til lands.

Offentlige unnskyldninger er ment å være en måte å prøve å gjøre opp for historisk urett på. Samtidig legger utvalget til grunn at visse kriterier må være oppfylt for at de offentlige unnskyldningene skal kunne fungere på denne måten. Dette dreier seg ikke minst om prosessen forut for at unnskyldningen gis. Systematisering av erfaringer fra ulike land viser at «en unnskyldning også må se fremover, og bør derfor settes opp som en prosess mer enn som en enkeltstående hendelse».28

Andre lands erfaringer med offentlige unnskyldninger kan gi et grunnlag for vurdering av den norske statens forsøk på oppgjør med assimileringspolitikken overfor taterne/romanifolket.

Utvalget legger til grunn at offentlige unnskyldninger kan ha en stor betydning i en forsoningsprosess. Samtidig må unnskyldningen følges opp med tiltak som signaliserer en endring i politikk i positiv retning vis-à-vis den gruppen som har lidt skade. Det finnes kritiske røster blant tatere/romanifolk som spør om disse unnskyldningene virkelig er ærlige, eller om de er blitt en altfor lettvint måte å bli kvitt fortiden på. Kritikere fremhever også at man ved å be om unnskyldning først og fremst for fortiden drar oppmerksomheten vekk fra nåtidens problemer og fremtidige utfordringer.

I tillegg til måten unnskyldningen blir fremført på, har det betydning hvem som fremfører den. En unnskyldning kan være en stor symbolsk oppreisning i seg selv hvis den gis av et statsoverhode som nyter bred respekt både blant ofrene og i nasjonen for øvrig.

Utvalgets inntrykk er at det i befolkningen er relativt liten kjennskap om at den norske regjeringen offentlig har bedt taterne/romanifolket om unnskyldning for tidligere overgrep.

I motsetning til den australske regjeringens seremonielle unnskyldning til australske urfolk i 2008, som ble kringkastet direkte av alle de store tv-selskapene, har ikke de offentlige unnskyldningene fra norske myndigheter til taterne/romanifolket vært særlig «offentlige». Inntrykket er at kjennskapen til unnskyldningene er ganske begrenset utenfor de politiske miljøer som den gang var engasjert i prosessene, men dette er ikke noe utvalget har undersøkt.

Manglende kunnskap blant myndigheter og andre om overgrepene mot tatere/romanifolk er i intervjuer og samtaler blitt trukket frem som et problem og en utfordring blant mange tatere/romanifolk. En offentlig unnskyldning kan være med på å gi grupper som er blitt utsatt for overgrep, en stolthet og verdighet fordi det i en offentlig unnskyldning ligger en innrømmelse av skyld og ansvar for det som har skjedd.

Mange tatere/romanifolk forteller om manglende forståelse for sine erfaringer og sin bakgrunn på offentlige kontorer og i samfunnet generelt. Noen sier at de ikke blir trodd når de forteller om erfaringer de har fra opphold på barnevernsinstitusjoner, på Svanviken eller lignende. De etterlyser mer kunnskap i samfunnet generelt om hvilke politiske tiltak som ble gjennomført overfor tatere/romanifolk. En offentlig unnskyldning blir da en offentlig bekreftelse på at deres erfaringer er virkelige og opplevde. Slik kan det hevdes at effekten av unnskyldningen svekkes når den er lite kjent i den generelle befolkningen.

5.6.2 Samlet vurdering

Tidligere forskning om oppreisningsordninger for tidligere barnevernsbarn viser at det er store variasjoner i hvordan målgruppen for unnskyldninger og forsoning både erfarer og vurderer strukturelle tiltak, det vil si symbolske handlinger som unnskyldninger og beklagelser, økonomiske oppreisninger og lignende. Noen opplever dette som viktig, andre som mindre viktig, mens andre igjen tar avstand fra det. Noen mener at slike forsøk på forsoning er lite fremtidsrettet. Utvalgets funn bekrefter at dette også gjelder for tatere/romanifolk.

Samlet sett mener utvalget at det som hittil er gjennomført, fremstår som en påbegynt, men ikke fullført prosess for å legge grunnlag for rettferd og forsoning.