Del 1
Mandat, sammendrag og gjeldende rett

1 Mandat, sammensetning og arbeidsmåte

1.1 Bakgrunn

Ved kongelig resolusjon oppnevnte regjeringen 5. februar 2016 et offentlig utvalg for å evaluere stiftelsesloven.

Bakgrunnen for utvalget er Sundvolden-plattformen1 der det står at regjeringen vil «Styrke den private finansieringen av kulturlivet gjennom for eksempel gaveforsterkningsordninger og bedre tilrettelegging for private fond og stiftelser.» Dette er fulgt opp i Prop. 1 S (2014–2015) fra Kulturdepartementet der det står:

«Regjeringen legger vekt [på] at regelverket på stiftelsesfeltet i størst mulig grad bidrar til å fremme stiftelsesformen, og vil vurdere om gjeldende regler gir hensiktsmessige rammevilkår for norske stiftelser eller om det er nødvendig å foreta endringer.»

1.2 Utvalgets sammensetning

Utvalget har hatt fire medlemmer:

• Gudmund Knudsen (leder), advokat Advokatfirmaet BA-HR DA, Oslo

• Inger Julie Grimsrud Aasland, stipendiat Handelshøyskolen BI, Oslo

• Aksel Mjøs, førsteamanuensis Norges Handelshøyskole, Bergen

• Celie Tveit, seniorrådgiver Bergens forskningsstiftelse, Bergen

Gunn Merete Paulsen fra referansegruppen, advokat i Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers AS i Førde, har i tillegg deltatt på alle møtene i lovutvalget. Paulsen har vært en svært viktig bidragsyter i utvalgsarbeidet.

Utvalget har hatt et fast sekretariat som har bestått av Liv Tystad, seniorrådgiver i Stiftelsestilsynet og Cecilie Bakke Dueled, seniorrådgiver i Nærings- og fiskeridepartementet.

Referansegruppen har bestått av:

• Advokat Gunn Merete Paulsen, Advokatfirmaet PwC

• Daglig leder Bjørn Øiulfstad, Stiftelsesforeningen

• Administrerende direktør André Støylen, Sparebankstiftelsen DNB

• Seniorrådgiver Halvor Namtvedt, Grieg Investor

• Seniorrådgiver Eva Lian, KS

• Professor Torger Reve, BI

• Kunstner Ørnulf Opdahl

1.3 Mandat

Utvalget har fått følgende mandat av regjeringen:

«Mandat til ekspertutvalg for evaluering av stiftelsesloven

Bakgrunn

Regjeringen ønsker å sette i gang et arbeid for å evaluere stiftelsesloven.

Den gjeldende stiftelsesloven er fra 2001 og trådte i kraft i 2005. Stiftelsestilsynet ble opprettet i 2005 og har ansvaret for forvaltning, tilsyn og kontroll av stiftelser i Norge etter stiftelsesloven. Nærings- og fiskeridepartementet har fagansvaret for stiftelsesloven. Kulturdepartementet har ansvaret for Stiftelsestilsynet og har forskriftskompetansen til stiftelsesloven.

I Sundvolden-plattformen står det at regjeringen vil «Styrke den private finansieringen av kulturlivet gjennom for eksempel gaveforsterkningsordninger og bedre tilrettelegging for private fond og stiftelser.» Dette er fulgt opp i Prop. 1 S (2014–2015) fra Kulturdepartementet der det står at: «Regjeringen legger vekt [på] at regelverket på stiftelsesfeltet i størst mulig grad bidrar til å fremme stiftelsesformen, og vil vurdere om gjeldende regler gir hensiktsmessige rammevilkår for norske stiftelser eller om det er nødvendig å foreta endringer.»

Det synes å være en trend i retning av flere store og færre små stiftelser, og antallet stiftelser med egenkapital på over én mrd. kroner har økt. Fra 2005 til 2014 økte den bokførte egenkapitalen i stiftelsene fra 43 mrd. kroner til 137 mrd. kroner. Det er for tiden omtrent 35 000 ansatte i norske stiftelser.

Stiftelsestilsynets, Nærings- og fiskeridepartementets og Kulturdepartementets erfaring er at loven på flere områder ikke fungerer tilfredsstillende. Blant annet er spennet mellom de største og de minste stiftelsene i dag stort, og dagens lovutforming passer ikke nødvendigvis for alle stiftelser. En moderne lov bør legge til rette for videreutvikling av denne sektoren. Viktige spørsmål i arbeidet med en evaluering av stiftelsesloven vil være:

• Er det behov for to lover for henholdsvis næringsdrivende og andre stiftelser?

• Hvordan kan stiftelseslovens utforming legge bedre til rette for enklere etablering av stiftelser?

• Hvordan kan stiftelseslovgivningens utforming legge bedre til rette for videreutvikling innenfor stiftelsessektoren?

Oppdrag

Organisering

For å evaluere stiftelsesloven settes det ned et ekspertutvalg. Ekspertutvalgets arbeid skal tjene to overordnede formål: gjennomgå dagens regelverk og foreslå endringer i lovgivningen om stiftelser for regjeringen. Utvalget vil bestå av to jurister og to økonomer.

Utvalget står for rapportens innhold og anbefalinger. Rapporten er et innspill til regjeringen.

Ekspertutvalgets arbeid skal ta utgangspunkt i Sundvolden-plattformen, og arbeidet skal særlig legge vekt på å vurdere om gjeldende regler gir hensiktsmessige rammevilkår for mangfoldet av norske stiftelser.

Utredningsarbeidet skal gjøres i samråd med en referansegruppe som representerer stiftelsessektoren. Referansegruppen skal komme med innspill til utvalget underveis i arbeidet.

Temaer som skal vurderes

• Vurdere om lovens utforming med hensyn til reguleringen av både næringsdrivende og andre stiftelser bør endres

• Vurdere om lovens utforming i større grad kan bidra til å forenkle etableringen av stiftelser

• Vurdere om det bør være regnskaps- og revisjonsplikt for alle stiftelser uansett størrelse

• Vurdere kravet om at alle endringer i vedtektene må godkjennes av Stiftelsestilsynet

• Vurdere om lovens skille mellom oppretter og den som har avgitt grunnkapitalen, er logisk og om det åpner for omgåelser

• Vurdere hensiktsmessigheten av dagens regler om meldinger til Stiftelsestilsynet

• Vurdere om vilkårene for omdanning og avvikling av stiftelser er hensiktsmessige, derunder om det bør innføres bestemmelser om tvangsavvikling av stiftelser

• Vurdere om det skal åpnes for at andre enn styret kan foreta utdelinger i større alminnelige stiftelser

• Vurdere kravet til forsvarlig kapitalforvaltning i små stiftelser

• Vurdere om det er behov for minstekrav til kapital ved både etablering og ved søknad om nedleggelse

• Vurdere hvorvidt stiftelsesloven skal gjelde for Svalbard

• Samle og vurdere innkomne innspill til endringer i stiftelsesloven

I tillegg kan utvalget på eget initiativ eller i samråd med referansegruppen ta opp andre temaer i den grad det er rom innenfor tidsplanen.

Ekspertutvalget skal se hen til andre lands lovgivning om stiftelser, særlig de nordiske land.

Utvalget skal utrede økonomiske og administrative konsekvenser av sine forslag. Minst ett av utvalgets forslag skal i henhold til Utredningsinstruksen punkt 3.1 være basert på uendret ressursbruk.

Tidsplan

Forslag til revidert stiftelseslov legges frem 30. september 2016 og vil være offentlig.»

1.4 Utvalgets arbeid

Utvalget har i løpet av perioden hatt åtte utvalgsmøter. Seks utvalgsmøter ble holdt i Oslo, og to i Bergen. Fem av møtene er holdt over to dager.

Utvalget har i perioden hatt to møter med referansegruppen.

For å belyse temaer av betydning for utvalgets arbeid har utvalget i tillegg hatt kontakt og møter med eksterne fagmiljøer og fagpersoner og deltatt på seminarer og konferanser. Utvalget har også vært i kontakt med og fått innspill fra stiftelsessektoren, herunder Stiftelsesforeningen.

Utvalgets leder har hatt to møter med Revisorforeningen.

De konkrete problemstillingene som er trukket fram i mandatet må vurderes i en større stiftelsesrettslig sammenheng. Utvalget har videre forstått departementet slik at det forventer at utvalget, utover de problemstillingene som uttrykkelig er nevnt i mandatet, skal ta opp også andre spørsmål som utvalget mener bør vurderes. Dette har medført at forslaget til lovendringer har blitt så omfattende at utvalget har sett det som hensiktsmessig å utarbeide utkast til en ny lov framfor å foreslå endringer i den gjeldende loven.

Utvalgets arbeid ble i samsvar med mandatet avsluttet 28. september 2016. Etter avtale med departementet ble utredningen avgitt til departementet 21. oktober 2016.

2 Sammendrag

2.1 Innledning

Stiftelseslovutvalget er gitt i oppdrag å evaluere stiftelsesloven. Etter mandatet skal utvalgets arbeid ha to overordnede formål: Det skal gjennomgå dagens regelverk for stiftelser og foreslå endringer i dette.

Utvalget legger med dette fram sin utredning med forslag til ny stiftelseslov som skal avløse den gjeldende stiftelsesloven av 15. juni 2001 nr. 59.

2.2 Allment om lovutkastet

Siden den gjeldende stiftelsesloven trådte i kraft, har det vært en betydelig utvikling innenfor stiftelsessektoren. Det er en utvikling i retning av flere store og færre små stiftelser. Tallet på stiftelser med en betydelig egenkapital har økt, og det har også vært en kraftig vekst i de samlede verdier som er plassert i stiftelser. Utvalget har i utredningen lagt vekt på disse utviklingstrekkene og tatt hensyn til dette blant annet når det gjelder reglene om stiftelsenes formålsrealisering, kapitalforvaltning og styrets ansvar for dette.

De siste årene er det opprettet flere store næringsdrivende stiftelser. Næringsvirksomheten blir ofte drevet i underliggende aksjeselskaper som gir grunnlag for å gjennomføre eierstiftelsens allmennyttige formål. Stiftelseslovgivningen har i liten grad betydning for driften av næringsvirksomheten, slik at det av hensyn til denne ikke kan ses å være behov for lovtiltak på stiftelsesrettens område. Utvalget peker imidlertid på betydningen av annen rammelovgivning og særlig gjelder det skattereglene. Det er viktig at disse reglene utformes slik at de setter en forutsigbar ramme for virksomheten. Dette har blant annet betydning for stiftelsers evne til å tilgodese sitt allmennyttige formål. Det ligger imidlertid utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i skattelovgivningen.

Gjeldende lov har «næringsdrivende stiftelser» som en egen kategori stiftelser. Utvalget mener det ikke er behov for dette, og derfor er ikke de næringsdrivende stiftelsene en egen kategori i utvalgets lovforslag. Endringen medfører ikke begrensninger på stiftelsers adgang til å drive næringsvirksomhet. Endringen vil innebære en forenkling av regelverket da verken stiftelsene selv eller Stiftelsestilsynet på generell basis behøver å ta standpunkt til en kategorisering av stiftelsene. En slik vurdering skal nå kun foretas i tilknytning til konkrete regler der det har betydning om en stiftelse driver næringsvirksomhet. I lovutkastet dreier dette seg bare om et fåtall regler.

Et annet utviklingstrekk er den stadig større betydningen som allmennyttige stiftelser har for kulturlivet og andre allmennyttige formål. I mandatet er stiftelsenes betydning på dette området særlig trukket fram. Utvalget peker her på at stiftelsesformen har særtrekk som kan gjøre den til et velegnet redskap både for dem som ønsker å tilgodese kulturlivet med midler, og for kulturlivet som mottaker av midlene. I denne sammenhengen er det viktig at stiftelsesformen gjør det mulig å kombinere en langsiktig finansiering med at midler, innenfor rammen av den enkelte stiftelses formål, samtidig kan styres etter de konkrete behov. Det er også viktig at rammeregelverket utformes slik at allmennhetens tillit til stiftelsesformen opprettholdes, blant annet ved et effektivt tilsyn. Et særtrekk er utviklingen av nye former for støtte. Mens stiftelsenes bidrag tidligere oftest besto av legatporsjoner, er det nå en utvikling i retning av at støtten ytes som en kombinasjon av stiftelsens formålsrealisering og kapitalforvaltning, såkalte formålsinvesteringer som for eksempel «impact investing». Gjeldende stiftelseslov er ikke til hinder for formålsinvesteringer, men utvalget foreslår likevel regler i lovutkastet som presiserer dette. Disse reglene presiserer også styrets ansvar for slike former for støtte.

Utvalget mener det skal være enkelt å opprette stiftelser. I denne sammenheng er utviklingen av nye teknologiske muligheter av betydning. Utvalget foreslår enkelte endringer som forenkler reglene om opprettelse av stiftelser. Utvalget har lagt vekt på at regelverket skal være teknologinøytralt slik at det ikke stenger for elektroniske løsninger, verken når det gjelder selve opprettelsen av stiftelsen eller den etterfølgende meldingen av denne til Stiftelsesregisteret.

Utvalget har vurdert om det i loven bør gjennomføres et generelt skille mellom store og små stiftelser. I praksis har det imidlertid vist seg å være nesten umulig å skille mellom store og små stiftelser da stiftelsene er så ulike i både formålsrealisering og kapitalbase. Utvalget har også vært i tvil om et slikt skille vil gi noen merverdi til loven utover den fleksibilitet som allerede ligger i de enkelte bestemmelsene. På denne bakgrunn har utvalget ikke foreslått et generelt skille mellom store og små stiftelser.

Utvalget foreslår en noe annen redigering av loven enn gjeldende lov. Lovforslaget inneholder flere kapitler og flere paragrafer enn gjeldende lov. Dette betyr midlertid ikke at loven pålegger stiftelsene vesentlig flere byrder av betydning. Utformingen av lovutkastet gjør det lettere å få oversikt over loven. Loven blir dermed et mer nyttig verktøy som gir styret og andre svar og veiledning i spørsmål som gjelder stiftelsene og deres virksomhet.

2.3 Nærmere om utvalgets forslag

Kapittel 1 i lovutkastet fastsetter lovens virkeområde og inneholder også enkelte andre innledende bestemmelser. Lovutkastet gjelder i likhet med gjeldende lov for stiftelser, og det foreslås ingen endringer i definisjonen av hva en stiftelse er. I lovutkastet pekes det på at loven i utgangspunktet også gjelder for finans- og sparebankstiftelser, men likevel slik at for disse gjelder unntakene i finansforetaksloven. Utvalget har ikke foreslått endringer i særreglene for finans- og sparebankstiftelser i finansforetaksloven.

Kapittel 2 gjelder Stiftelsestilsynet og Stiftelsesregisteret. Stiftelsestilsynets sentrale rolle som tilsynsorgan for alle stiftelser har bidratt sterkt til en økt tillit til stiftelsesinstituttet. Utvalget mener derfor at Stiftelsestilsynet bør videreføres i sin nåværende form, og foreslår av den grunn ingen endringer i reglene om tilsynets organisasjon og oppgaver. Utvalget mener også at Stiftelsesregisteret bør videreføres som et eget register som føres av Stiftelsestilsynet. Hovedgrunnen til dette er sammenhengen mellom Stiftelsesregisteret og Stiftelsestilsynets forvaltningsoppgaver og tilsynsvirksomhet. Stiftelsesregisteret gir dessuten allmennheten tilgang til utvidet nøkkelinformasjon om stiftelsene i en effektiv og søkbar form. Utvalget fraråder derfor at Stiftelsesregisteret nedlegges som et eget register.

Lovutkastets kapittel 3 fastsetter nærmere regler om framgangsmåten ved opprettelse av en stiftelse. Det er foreslått enkelte forenklinger i disse reglene, blant annet slik at det ikke lenger stilles krav om åpningsbalanse. Derved blir også prosedyren ved melding til Stiftelsesregisteret enklere. Utvalget har lagt til rette for å bruke elektroniske løsninger, blant annet ved å åpne for at stiftelsesdokumentet kan opprettes elektronisk. Det er dermed også lagt til rette for elektronisk melding av stiftelsene, og samordning mellom opprettelsen av stiftelsesdokumentet og meldingen, slik vi i dag har for aksjeselskaper. I tillegg har utvalget gjort enkelte mindre endringer i resten av loven med sikte på å gjøre den teknologinøytral.

Kapittel 4 i lovutkastet gjelder stiftelsenes kapital. Utvalget foreslår at minste grunnkapital fremdeles skal være på 100 000 kroner. Til forskjell fra gjeldende lov, skal det beløpet som ved opprettelsen av stiftelsen vedtektsfestes som stiftelsens grunnkapital stå fast. Dette betyr at det beløpet som i vedtektene er angitt som stiftelsens grunnkapital, ikke skal eller kan endres ved senere tilførsel av kapital. Grunnkapitalen blir således en historisk størrelse som skal gå fram av stiftelsenes vedtekter og i stiftelsenes regnskap. Unntak gjelder i forbindelse med sammenslåing eller deling av stiftelsen. Det at stiftelsens grunnkapital står fast er en forenkling både for stiftelsene som slipper å endre vedtektenes bestemmelse om grunnkapitalen, og for registreringsmyndigheten som slipper å registrere slike vedtektsendringer.

Utvalget foreslår regler som presiserer styrets ansvar for kapitalforvaltningen. Dette må ses i sammenheng med den nevnte utviklingen i retning av større stiftelser med en betydelig egenkapital. Det foreslås at styret skal utarbeide en plan for kapitalforvaltningen. Krav om en slik plan vil presisere styrets ansvar og være et nyttig styringsverktøy ved kapitalforvaltningen. Lovbestemmelsen er gjort gjeldende for alle stiftelser, men er utformet slik at planen kan tilpasses de enkelte stiftelsene, og vil derfor ikke påføre små stiftelser med en enkel kapitalforvaltning merarbeid av betydning. Lovutkastet pålegger styret en særlig handleplikt ved tap av stiftelsens egenkapital. Dette vil bidra til å presisere styrets særlige ansvar i en slik situasjon, og eventuelt sette i verk tiltak for å rette opp situasjonen.

Kapittel 5 inneholder regler om stiftelsens organisasjon, dvs. om stiftelsens styre, daglig leder og i tillegg andre organer som stiftelsen etter loven kan ha. Utvalget foreslår ikke omfattende endringer i disse reglene, men foreslår en noe mer detaljert regulering av spørsmålene enn i gjeldende lov. De nye reglene som utvalget foreslår vil presisere styrets oppgaver og ansvar på områder som også i dag hører under styrets sentrale ansvarsområde, gjøre saksbehandlingsreglene lettere tilgjengelige og gi svar på spørsmål som erfaringsmessig oppstår i styrearbeidet. Loven vil på denne måten klarere få fram hva som forventes av styremedlemmene, og dermed gjøre styrearbeidet lettere.

Utvalget foreslår i organisasjonskapittelet enkelte nye regler som markerer stiftelsens selvstendighet, verner om stiftelsens formål og kapitalgrunnlag og stiftelsenes særpreg som organisasjonsform. Det foreslås at stiftelser minst skal ha tre styremedlemmer og at minst to av styremedlemmene skal være uavhengige av oppretteren og den som har skutt inn grunnkapital i stiftelsen. I dag kan styret bestå av bare ett styremedlem, og det stilles kun krav om ett uavhengig styremedlem. Utvalget foreslår også regler som presiserer styreansvaret, medregnet styrets tilsynsansvar overfor daglig leder. Utvalget foreslår at det lovfestes en generalklausul som rammer styrets, daglig leders og visse andre personers misbruk av sin posisjon i stiftelsen til skade for denne. Utvalget foreslår også en ny regel om avtaler mellom stiftelsen og styremedlemmer og andre nærstående. Den siste bestemmelsen har til formål å sikre at slike avtaler ikke inngås i strid med stiftelsens interesser og at avtalene blir dokumentert.

Lovutkastets kapittel 6 inneholder regler om gjennomføringen av stiftelsens formål, medregnet utdelinger og annen bruk av stiftelsens midler. Disse reglene er så sentrale at utvalget mener at de bør skilles ut i et eget kapittel, og dessuten bygges noe ut. Utkastet slår fast styrets ansvar for å gjennomføre formålet. Dette understrekes ved at utkastet pålegger styret å fastsette en plan for gjennomføringen av formålet. Dette er et krav som presiserer det ansvaret styret allerede har for gjennomføringen av formålet på en forsvarlig måte. Planen gir et utgangspunkt for behandlingen av de enkelte utdelingssakene og andre disposisjoner som gjelder gjennomføring av formålet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utviklingen i retning av større stiftelser som årlig deler ut betydelige beløp. Det er presisert at planen også skal omfatte såkalte formålsinvesteringer. Bestemmelsen gjelder generelt, men er utformet slik at det konkrete planarbeidet kan tilpasses de enkelte stiftelsene. For små stiftelser der utdelingene årlig består av et begrenset antall legatporsjoner, vil planen kunne være helt enkel og neppe medføre noe merarbeid av betydning. Planen for kapitalforvaltning som er omtalt over vil naturlig måtte ses i sammenheng med planen for formålsrealisering.

I praksis har det vist seg å være et behov for å kunne delegere styrets utdelingsmyndighet til daglig leder. Utvalget har i lovforslaget foreslått en slik delegasjonsadgang samtidig som det er fastsatt nærmere rammer for delegasjonen.

Utvalget drøfter stiftelsers regnskaps- og revisjonsplikt. Utvalget er av den klare oppfatning at alle stiftelser, også de små stiftelsene, bør ha regnskapsplikt. Utvalget mener likevel at regnskapsreglene bør tilpasses stiftelser som ikke driver næringsvirksomhet, og støtter således Regnskapslovutvalgets forslag i NOU 2015: 10 Om lov om regnskapsplikt der det foreslås at regnskapsreglene differensierer mellom stiftelser som driver næringsvirksomhet og andre stiftelser. Dette utvalget foreslår ikke egne særregler for små ideelle stiftelser, men påpeker likevel at stiftelsene bør involveres i et eventuelt arbeid med å identifisere de utfordringer dagens regnskapsregler kan skape for små stiftelser.

Lovutkastets kapittel 7 gjelder stiftelsenes revisjon. Utvalget drøfter om små stiftelser bør unntas fra revisjonsplikten. Utvalgets standpunkt er at alle stiftelser, også de små, fortsatt bør være underlagt revisjon etter revisorloven. Utvalget legger vekt på revisors viktige rolle som en uavhengig og informert instans som kan føre kontroll med stiftelsens styre. Videre legger utvalget vekt på den sammenhengen det er mellom revisjonsplikten og Stiftelsestilsynets behov for ressurser til tilsyn. Utvalget mener at det å fjerne revisjonsplikten kan få uønskede konsekvenser for troverdigheten for stiftelsessektoren, noe som på sikt vil bidra til færre og ikke flere nye etableringer av stiftelser.

Lovutkastets kapittel 8 inneholder regler om omdanning av stiftelser. Disse reglene omfatter blant annet vedtektsendringer og vedtak om sammenslåing, deling og oppheving av stiftelser. Omdanningsreglene har sammenheng med selvstendighetskravet i stiftelsesretten og respekten for videreføring av det formålet oppretteren har fastsatt for stiftelsen. Samtidig må lovreglene åpne for at utviklingen kan medføre et behov for å endre det oppretteren har fastsatt, og tilpasse stiftelsen til nye forhold.

Utvalget foreslår stort sett å videreføre de materielle vilkårene for omdanning, men foreslår en betydelig omlegging og forenkling av saksbehandlingsreglene. Myndigheten til å endre stiftelsens vedtekter mv. skal etter forslaget ligge hos styret, likevel slik at Stiftelsestilsynet skal godkjenne styrets vedtak om formålsendringer og endringer av andre bestemmelser som det må antas at oppretteren ved opprettelsen av stiftelsen la vesentlig vekt på. Det samme gjelder oppheving, sammenslåing og deling av stiftelsen. Øvrige vedtektsendringer trenger ikke lenger godkjenning av Stiftelsestilsynet for å være gyldige. Utvalget mener at disse forslagene vil være en betydelig forenkling både for stiftelsene selv som slipper å sende en rekke mindre vedtektsendringer til Stiftelsestilsynet for godkjenning, og ikke minst også for Stiftelsestilsynet som får frigjort ressurser til andre og viktigere formål enn å behandle kurante vedtektsendringer.

Kapittel 9 i lovutkastet gjelder gransking av stiftelser. Utvalget foreslår her en betydelig omlegging av granskingsinstituttet. Det foreslås at myndigheten til å beslutte gransking og oppnevne granskerne flyttes fra Stiftelsestilsynet til tingretten. Etter forslaget er det et vilkår for å åpne gransking at retten finner at det er saklig grunn for granskingskravet. Gransking er et ekstraordinært og inngripende tiltak, og utvalget mener at det er av betydning at en avgjørelse om å iverksette gransking treffes av en uavhengig domstol der grunnleggende krav til rettssikkerhet og kontradiksjon blir ivaretatt.

Kapittel 10 gjelder erstatningsansvar og straffeansvar. På dette punktet foreslår utvalget ingen nye regler.

Overgangsreglene er tatt inn i lovutkastets kapittel 11 der det også er foreslått enkelte endringer i andre lover som vil bli berørt av lovforslaget. Utvalgets utgangspunkt er at de nye reglene også skal gjelde for eldre stiftelser, men med enkelte overgangsregler som ivaretar det behovet eldre stiftelser har for å tilpasse seg de nye reglene.

Utvalget mener at de foreslåtte reglene på sentrale områder vil innebære en betydelig forenkling og forbedring i forhold til gjeldende stiftelseslov, både når det gjelder de materielle reglene og krav til saksbehandlingen i stiftelsene. Det er derfor utvalgets syn at fordelene klart vil oppveie de mulige merkostnadene forslaget vil påføre stiftelsene. Innføring av en elektronisk løsning for opprettelse og melding av stiftelser vil kunne bli en engangsinvestering for det offentlige, men utover dette kan ikke utvalget se at utkastet vil påføre det offentlige nye kostnader av betydning. En annen sak er at utkastet kan åpne for en omdisponering av ressurser. Dette gjelder først og fremst Stiftelsestilsynet som vil slippe enkelte oppgaver som gjelder omdanning av stiftelser. Utvalget foreslår at det legges til tingretten å åpne gransking. Utvalget har vanskelig for å se at dette er en oppgave som vil medføre merbelastning av betydning for domstolene. Dette er ikke et nytt saksområde for tingrettene, men et område de kjenner fra arbeidet med gransking etter aksjeloven.

2.4 Oppbygning

Utredningen er delt inn i tre deler, der del I (kapittel 1 til 4) gir bakgrunnen for utvalgets arbeid, del II (kapittel 5 til 20) tar for seg utvalgets vurderinger og forslag, økonomiske og administrative konsekvenser samt spesialmerknadene, mens del III (kapittel 21) inneholder utvalgets forslag til ny stiftelseslov.

Del I. Mandat, sammendrag og gjeldende rett

• Kapittel 1 Mandat, sammensetning og arbeidsmåte

• Kapittel 2 Sammendrag

• Kapittel 3 Gjeldende rett

• Kapittel 4 Utenlandsk lovgivning

Del II. Utvalgets vurderinger og forslag

• Kapittel 5 Behovet for gjennomgang av loven

• Kapittel 6 Stiftelsesbegrepet

• Kapittel 7 Lovens anvendelse på Svalbard

• Kapittel 8 Finans- og sparebankstiftelser

• Kapittel 9 Næringsdrivende stiftelser

• Kapittel 10 Stiftelsesregisteret

• Kapittel 11 Opprettelse av stiftelser

• Kapittel 12 Stiftelsens kapital

• Kapittel 13 Stiftelsers organisasjon

• Kapittel 14 Gjennomføringen av stiftelsens formål. Utdelinger mv.

• Kapittel 15 Regnskaps- og revisjonsplikt

• Kapittel 16 Omdanning. Endring av vedtektene mv.

• Kapittel 17 Det offentliges tilsyn og kontroll med stiftelser

• Kapittel 18 Gransking

• Kapittel 19 Økonomiske og administrative konsekvenser

• Kapittel 20 Merknader til de enkelte paragrafer

Del III. Utkast til ny stiftelseslov

• Kapittel 21 Lovforslag

3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Den første helhetlige lov om stiftelser i Norge kom i 1980 (lov 23. mai 1980 nr. 11). Før denne var rettsbildet preget av spredte bestemmelser, sedvaner, administrativ praksis og domstolskapt rett. Dagens stiftelseslov ble vedtatt i 2001, men trådte i kraft først i 2005. Definisjonen av hva som er en stiftelse har ikke endret seg med lovfestingen av stiftelsesretten. Ved loven av 1980 ble visse tilsynsoppgaver lagt til landets fylkesmenn. Dagens stiftelseslov har sentralisert tilsynsmyndigheten til ett organ, Stiftelsestilsynet.

3.2 Historikk

I norsk rett ble stiftelser omkring slutten av middelalderen anerkjent som juridiske personer. Stiftelsene hørte den gang under kirkeretten, og ble til dels knyttet direkte til de kirkelige eiendommer, idet vedkommende kirke eller helgen ble betraktet som eier. Også klostergods og de såkalte hospitaler, som vesentlig tok seg av syke og fattige, ble regnet som kirkelige institusjoner. Denne formen for overlapping av regler førte til at det ble uklare rettsforhold da kirkegodset ved reformasjonen ble trukket inn under kronens forvaltning, jf. NOU 1975: 63 Stiftelser og omdanning kapittel 2.3.4. De nevnte hospitaler fortsatte imidlertid sin virksomhet med statutter fastsatt av Kongen. Noen av dem eksisterer fortsatt som offentlige stiftelser. Stiftelsenes formål ble etter hvert mer mangesidig, og det oppsto stiftelser (legater) som ikke var knyttet til fast eiendom.

Historisk må reglene om stiftelsene også vurderes i sammenheng med reglene om offentlige fond og andre institusjoner opprettet av det offentlige. Det er en flytende overgang mellom selvstendige institusjoner og fond som regnes som egne rettssubjekter og som tradisjonelt til dels har vært kalt stiftelser og til dels fond, og andre midler som bestyres særskilt, men som er statens direkte eiendom, jf. NOU 1975: 63 Stiftelser og omdanning kapittel 2.3.6.

Stiftelsene må historisk også ses i relasjon til reglene om stamhus og fideikommisser.2 Stamhus og fideikommisser har mange likhetstrekk med stiftelser. Det har således vært antatt at disse kan omdannes av Kongen. Mens styret i en stiftelse ikke regnes som eier av stiftelsens midler, betraktes en stamhusbesitter derimot som eier av fideikommisset. Her benyttes dermed ikke begrepet juridisk person. I dag har disse rettsdannelsene liten praktisk betydning. Det er bare ett stamhus tilbake (Jarlsberg). I Grunnloven § 118 er det inntatt forbud mot opprettelse av nye stamhus og fideikommisser.

3.3 Kjennetegn

Det er et karakteristisk trekk ved stiftelsene at de er en selveiende organisasjonsform, og dermed uten eksterne eiere. Stiftelsesloven § 2 første punktum gir definisjonen av en stiftelse og lyder: «Med stiftelse forstås en formuesverdi som ved testament, gave eller annen rettslig disposisjon selvstendig er stilt til rådighet for et bestemt formål av ideell, humanitær, kulturell, sosial, utdanningsmessig, økonomisk eller annen art.»

Kjernen i bestemmelsen er det såkalte «selvstendighetskriteriet», det vil si at formuesverdien må være stilt selvstendig til rådighet for formålet, slik at ingen utenforstående har eierinteresser i stiftelsen. I dette ligger at en stiftelse må ha en selvstendig stilling overfor mulige eierpretendenter. Fra det tidspunktet en stiftelse er opprettet, har oppretteren mistet enhver eierrådighet over formuesverdien som inngår i stiftelsen, jf. § 3. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at oppretteren eller andre før stiftelsen er opprettet, kan ha bundet seg til å skyte inn midler i stiftelsen.

Stiftelsen må ha en kapitalbase; en grunnkapital. Loven stiller krav til at stiftelsen ved opprettelsen må ha en grunnkapital på minst 100 000 kroner. Dersom dette vilkåret ikke er oppfylt, er det ikke opprettet noen stiftelse, jf. § 14. Stiftelsestilsynet kan dispensere fra dette kravet. Loven setter ikke noen begrensninger i hva slags formuesverdier grunnkapitalen kan bestå av, så lenge den kan balanseføres i et regnskap, jf. § 15.

Stiftelsen må ha et bestemt formål som angir stiftelsens målsetting. Samtidig setter formålet en ramme for styrets forvaltning av stiftelsen og hvilke formål styret kan tilgodese ved utdelinger fra stiftelsen. Loven fastsetter ingen begrensning i hva formålet til en stiftelse kan være, så lenge formålet ikke strider mot lov eller ærbarhet. Kravet om at formålet skal være «bestemt» er ikke til hinder for at stiftelser har flere formål.

Endelig er det et kjennetegn ved en stiftelse at den må ha en viss varighet. Kravet går ikke direkte fram av loven, men er likevel sikker rett.

3.4 Forskjellige typer stiftelser

Dagens stiftelseslov slår fast at det i Norge er to typer stiftelser, alminnelige og næringsdrivende, jf. §§ 1 og 4. Skillet mellom alminnelige og næringsdrivende stiftelser er gjennomført på den måten at loven positivt bestemmer hvilke stiftelser som skal regnes som næringsdrivende, jf. § 4 andre og tredje ledd. Alminnelige stiftelser er negativt definert, slik at alminnelige stiftelser er de stiftelser som ikke er næringsdrivende stiftelser, jf. fjerde ledd.

De to typene stiftelser er i all hovedsak undergitt samme regulering, men med det unntak at noen særregler gjelder for visse former for næringsdrivende stiftelser. Loven har tre kategorier næringsdrivende stiftelser: Stiftelser som har til formål å drive næringsvirksomhet selv, stiftelser som faktisk driver næringsvirksomhet uten å ha det til formål og stiftelser som på grunn av avtale, eller som eier av aksjer eller andeler, har bestemmende innflytelse over næringsvirksomhet utenfor stiftelsen (såkalte «holdingstiftelser»). Mange av særreglene for næringsdrivende stiftelser gjelder bare for de to første kategoriene.

3.5 Stiftelsenes organisasjon

Alle stiftelser skal ha et styre. Styret har ansvar for forvaltningen av stiftelsen og er også stiftelsens øverste organ. jf. § 30. For de fleste stiftelser er styret det eneste obligatoriske organet, men for næringsdrivende stiftelser som har en grunnkapital på 3 millioner kroner eller mer, og som ikke er holdingstiftelse, er det et lovkrav om daglig leder, jf. § 34.

Alle stiftelser kan ha daglig leder, men dette er bare obligatorisk i næringsdrivende stiftelser som ikke er holdingstiftelser og som har en grunnkapital på 3 millioner kroner eller mer.

Stiftelser kan etter vedtektene også ha andre organer enn styret og daglig leder, men ved stiftelsesloven av 2001 ble det gitt klare begrensninger i hvilke oppgaver som kan legges til slike organer, jf. § 36. Bakgrunnen for dette var å sikre at styret både formelt og reelt er det overordnede organet. Stiftelsen kan dessuten ha saksforberedende, rådgivende og besluttende organer som fullt ut er underlagt styrets omgjørings- og instruksjonsmyndighet.

Loven har ikke nærmere regler om hvordan styremedlemmene eller medlemmer av andre organer skal velges. Det eneste loven krever, er at vedtektene skal angi tallet på styremedlemmer, eventuelt laveste eller høyeste antall styremedlemmer og hvordan styret skal velges. jf. § 10 første ledd bokstav c. Loven tillater at styret er selvsupplerende.

Etter loven § 27 tredje ledd kan den som har avgitt en formuesverdi som inngår i grunnkapitalen og personer som har tilknytning til denne, ikke være de eneste medlemmene av styret. Bestemmelsen har sammenheng med selvstendighetskriteriet.

Loven er ikke til hinder for at stiftelser har enestyre. Dersom stiftelsen har en grunnkapital på 3 millioner kroner eller mer, skal styret ha minst tre medlemmer.

3.6 Kapital

Etter definisjonen av en stiftelse i loven § 2 skal en formuesverdi (grunnkapital) selvstendig være stilt til rådighet for stiftelsen. Er ikke det tilfellet, er det heller ikke opprettet noen stiftelse. I den tradisjonelle stiftelsen blir formålet fremmet gjennom avkastningen av den formuesverdien som er tilført stiftelsen. Dette er imidlertid ikke en nødvendig forutsetning. Det er etter loven ikke noe til hinder for at formålet ivaretas på annen måte, så som ved løpende tilførsel av midler fra private eller det offentlige eller ved innsamlinger fra allmennheten.

Etter legaldefinisjonen i loven § 2 er det et vilkår for at stiftelsen skal ses på som opprettet, at grunnkapitalen er stilt til rådighet. Stiftelsesloven fastsetter et minstekrav til grunnkapitalens størrelse på 100 000 kroner. Næringsdrivende stiftelser som ikke er holdingstiftelser, skal ha en minste grunnkapital på 200 000 kroner, jf. § 22.

Med ett unntak stiller ikke loven noe krav til at grunnkapitalen skal være bundet. Det er med andre ord ikke noe lovmessig til hinder for at grunnkapitalen brukes til utdelinger eller andre former for realisering av formålet. I alle stiftelser kan grunnkapitalen bindes gjennom vedtektene, og stiftelsens formål kan ofte legge sterke bindinger på forvaltningen av grunnkapitalen. Unntaket er næringsdrivende stiftelser som ikke er holdingstiftelser. For slike stiftelser er det et krav om bundet grunnkapital på minst 200 000 kroner, jf. § 22. Slike stiftelser kan ikke foreta utdelinger som angriper grunnkapitalen.

Etter loven § 18 skal stiftelsens kapital forvaltes på en forsvarlig måte, slik at det til enhver tid tas tilstrekkelig hensyn til sikkerheten og mulighetene for å oppnå en tilfredsstillende avkastning for å ivareta stiftelsens formål. Utover dette stiller ikke loven nærmere krav til kapitalforvaltningen. Slike krav kan imidlertid være fastsatt i stiftelsens vedtekter.

Utdeling av stiftelsens midler må være i samsvar med formålet og eventuelle andre vedtektsbestemmelser om bruken av stiftelsens midler. Alle utdelinger må vedtas av stiftelsens styre, jf. § 19 første ledd. Utdelinger som er i strid med formålet eller som av andre grunner er ulovlige, skal som utgangspunkt tilbakeføres til stiftelsen.

Det kan ikke foretas utdelinger til oppretterne og enkelte av oppretters nærstående, jf. § 19 andre ledd. Dersom det foreligger særlige grunner, kan Stiftelsestilsynet gjøre unntak fra dette utdelingsforbudet. Det er ikke gitt et tilsvarende forbud mot utdelinger til noen som har avgitt formuesverdier til stiftelsens grunnkapital.

3.7 Tilsyn, kontroll og sanksjoner

Stiftelsesloven § 7 første ledd angir Stiftelsestilsynets hovedoppgaver. Etter loven § 7 første ledd fører Stiftelsestilsynet tilsyn med stiftelser. Etter § 7 første ledd andre punktum bokstav a skal Stiftelsestilsynet føre et stiftelsesregister der alle stiftelsene skal være registrert (Stiftelsesregisteret). Stiftelsesregisteret er et sentralt register der alle norske stiftelser skal registreres, jf. § 8. Stiftelsesregisteret er etablert som et tilknyttet register til Enhetsregisteret. Stiftelsestilsynet er registerfører og har ansvar for føringen av Stiftelsesregisteret. Enhetsregisteret registrerer de opplysningene som skal registreres der (styre, forretningsadresse, revisor, regnskapsfører med mer), mens opplysningene som forutsetter vedtak fra Stiftelsestilsynet og andre opplysninger som ikke registreres i Enhetsregisteret, registreres av Stiftelsestilsynet i Stiftelsesregisteret.

Etter § 7 første ledd andre punktum bokstav b skal Stiftelsestilsynet føre tilsyn og kontroll med at forvaltningen av stiftelsene skjer i samsvar med stiftelsens vedtekter og stiftelsesloven. Stiftelsestilsynets kontroll er en legalitetskontroll, og ikke en kontroll av hensiktsmessigheten av styrets disposisjoner. Ved vedtak om sammenslåing skal Stiftelsestilsynet likevel også prøve hensiktsmessigheten av sammenslåingen, jf. § 53 tredje ledd.

Etter § 7 første ledd andre punktum bokstav c skal Stiftelsestilsynet treffe vedtak med hjemmel i stiftelsesloven. Loven kapittel 6 om omdanning inneholder en rekke bestemmelser som gir Stiftelsestilsynet vedtaksmyndighet, men også en rekke andre bestemmelser i loven gir hjemmel for ulike vedtak.

Stiftelsestilsynet er finansiert ved årlig avgift fra stiftelsene og gebyr ved nyregistrering. Både avgiften og gebyret er differensiert etter hvor stor bokført egenkapital stiftelsene har. Stiftelser med en egenkapital under 100 000 kroner betaler ikke årlig avgift.

Stiftelsesklagenemnda avgjør klager på enkeltvedtak som er truffet av Stiftelsestilsynet, jf. § 7 a. Stiftelsesklagenemnda ble etablert 1. juli 2015. Nærings- og fiskeridepartementet var klageinstans i perioden 1. januar 2014 til 30. juni 2015 etter at ansvaret for sammenslutningsretten, medregnet stiftelsesretten, ble overført fra Justis- og beredskapsdepartementet. Departementet har ikke instruksjons- eller omgjøringsrett overfor Stiftelsesklagenemnda i enkeltsaker.

Loven gir Stiftelsestilsynet enkelte sanksjoner til bruk i tilsynsvirksomheten. Disse retter seg mot stiftelsens styremedlemmer, daglig leder og revisor. Dersom nærmere vilkår er oppfylt, kan Stiftelsestilsynet avsette styremedlemmer, jf. § 29 andre ledd, og frata en revisor hans oppdrag for en stiftelse, jf. § 43 andre ledd. Etter § 40 kan Stiftelsestilsynet sette ned en urimelig høy godtgjørelse til styremedlem, daglig leder eller annen ledende ansatt i stiftelsen. Stiftelsestilsynet kan på vegne av stiftelsen fremme erstatningskrav mot styrets medlemmer, jf. § 57, og beslutte gransking av hele eller deler av forvaltningen av stiftelsen, jf. § 59.

Overtredelse av stiftelseslovens bestemmelser er straffesanksjonert, jf. § 58.

3.8 Regnskap og revisjon

Alle stiftelser har regnskapsplikt etter regnskapsloven, jf. regnskapsloven § 1-2. Videre har alle stiftelser revisjonsplikt, jf. revisorloven § 2-1. Dette innebærer blant annet at enhver stiftelse skal ha registrert eller statsautorisert revisor. Et unntak er stiftelser der én eller flere kommuner eller fylkeskommuner har rett til å velge eller oppnevne et flertall i styret. Slike stiftelser kan velge kommune- og fylkesrevisjonen som sin revisor, jf. § 43.

3.9 Omdanning

Et kjennetegn ved stiftelsene er at de er ment å være evigvarende (evighetsperspektivet) og uforanderlige, eller at de iallfall skal ha en viss varighet. Dette utgangspunktet krysses imidlertid av at utviklingen kan medføre et behov for å endre eller fravike formålet eller andre bestemmelser som oppretteren har fastsatt, eventuelt oppheve stiftelsen, slå den sammen med andre stiftelser eller dele den opp i flere stiftelser. Dette behovet ivaretas gjennom reglene om omdanning.

Stiftelsesloven har i kapittel 6 regler om omdanning av stiftelser med mer. Dette er dels regler om endringer i det materielle innholdet i stiftelsesgrunnlaget eller vedtektene, og dels regler om saksbehandlingen i omdanningssaker.

Loven oppstiller strenge materielle begrensninger i adgangen til å foreta omdanning, det vil si endring eller fravik av bestemmelser som gjelder formålet eller andre bestemmelser som det må antas at det ble lagt vesentlig vekt på ved opprettelsen, jf. § 46 første ledd. Er det derimot tale om omdanning av en bestemmelse som ikke gjelder formålet, og som det ellers må antas ikke var lagt vesentlig vekt på ved opprettelsen, kan omdanning skje når bestemmelsen på grunn av endrede forhold viser seg å være uheldig eller uhensiktsmessig, jf. § 46 andre ledd.

Innebærer omdanningen at stiftelsen oppheves, skal kapitalen som er igjen etter at kreditorene er dekket, brukes på en måte som samsvarer med stiftelsens formål eller et beslektet formål, jf. § 47 andre ledd.

Etter loven § 48 første ledd har Stiftelsestilsynet omdanningsmyndighet. I vedtektene kan imidlertid omdanningsmyndigheten legges til andre enn Stiftelsestilsynet, jf. § 36 andre ledd. Dette kan være styret eller andre. Oppretter selv kan ikke ha omdanningskompetanse, jf. § 48 andre ledd. Der andre enn Stiftelsestilsynet har omdanningsmyndighet, må vedtak om omdanning godkjennes av Stiftelsestilsynet for å være gyldig, jf. § 48 andre ledd tredje punktum og § 51.

Etter § 49 skal oppretter gis mulighet til å uttale seg om omdanningen før det treffes vedtak i saken. Dersom oppretter er død, skal det om mulig innhentes uttalelse fra slektninger og andre som har stått oppretter nær og fra andre som berøres av omdanningen.

Stiftelseslovens kapittel om omdanning har et videre virkeområde enn lovens øvrige regler. Etter § 55 gjelder omdanningsreglene også for rettsdannelser som ikke er stiftelser, men som har fellestrekk med stiftelsene. § 55 er ment å være en sikkerhetsventil i de tilfeller der utviklingen medfører behov for endring av en i utgangspunktet uforanderlig bestemmelse om bruk av formuesverdier. Det er en forutsetning for anvendelsen av § 55 at ikke noe annet regelverk kan avhjelpe situasjonen, og at ingen fysiske eller juridiske personer kan samtykke til omdanningen.

Det er bare den som forpliktelsen hviler på, eller som ellers råder over de midlene saken gjelder, som kan sette fram en søknad til Stiftelsestilsynet etter § 55, jf. tredje ledd. Bestemmelsen sier klart at det bare er reglene i kapittel 6 som gjelder for slike saker, noe som også er presisert i § 1 andre ledd. Stiftelsestilsynet er ikke gitt hjemmel til å føre tilsyn og kontroll med bruken av den typen midler som § 55 omhandler.

4 Utenlandsk lovgivning

I mandatet heter det at utvalget «skal se hen til andre lands lovgivning om stiftelser, særlig de nordiske land».

Stiftelseslovgivningen i de nordiske landene er bygd på det samme stiftelsesbegrepet. Lovgivningen tar utgangspunkt i at en stiftelse kjennetegnes ved at en formuesverdi selvstendig er stilt til rådighet for å fremme et bestemt formål. Lovgivningen regulerer også de samme hovedspørsmålene, så som kapitalforvaltningen, stiftelsens organisasjon, revisjon, tilsyn og endring av vedtektene mv. (omdanning). Måten spørsmålene er løst på varierer imidlertid, og de nærmere detaljene i lovene er ganske forskjellige. Forskjellene har blant annet sammenheng med forskjellig tradisjon og at det ikke har vært noe nordisk lovsamarbeid på stiftelsesrettens område. Det er likevel et visst nordisk samarbeid på stiftelsesrettens område. Det har blant annet vært nordiske stiftelsesrettskonferanser der deltakerne har fått kunnskap om og utvekslet synspunkter på stiftelseslovgivningen i Norden med ujevne mellomrom siden 1999. Den siste konferansen ble holdt i Lund i Sverige våren 2016. Utvalget var representert her, og fikk innspill som har vært til nytte for utvalgsarbeidet.

I Sverige er stiftelsene regulert i lov nr. 1220 av 25. august 1994. Tilsynsmyndigheten i Sverige er lagt til syv av de regionale og statlige länsstyrelsene (tilsvarende norske fylkesmenn). De regionale länsstyrelsene fører stiftelsesregister, og alle stiftelser har registreringsplikt.

I Danmark reguleres erhvervsdrivende fonde (tilsvarer i stor grad næringsdrivende stiftelser i Norge) og øvrige fonde (alminnelige stiftelser) av ulike lover. Erhvervsdrivende fonde er regulert i lov om erhvervsdrivende fonde av 25. juni 2014 nr. 712. Øvrige stiftelser er regulert i lov om fonde og visse foreninger av 20. september 2012 nr. 938. Tilsynsmyndighet for erhvervsdrivende fonde er lagt til Erhvervsstyrelsen ved delegasjon fra Erhvervs- og Vækstministeriet. For øvrige fonde er tilsynsmyndigheten lagt til Civilstyrelsen ved delegasjon fra Justitsministeriet. Det føres ikke noe særskilt stiftelsesregister, men erhvervsdrivende fonde blir registrert i det danske foretaksregisteret. Dette føres av Erhvervsstyrelsen.

Finland fikk ny stiftelseslov 24. april 2015 nr. 487 som trådte i kraft 1. desember 2015. Loven avløste den tidligere stiftelsesloven av 1930. Det er spesielt for den finske loven at en stiftelse ikke kan ha til formål å drive næringsvirksomhet (affärsverksamhet). Dette er likevel ikke til hinder for at allmennyttige stiftelser selv eller gjennom aksjeselskaper driver næringsvirksomhet for å fremme det allmennyttige formålet. Tilsynsmyndigheten for alle stiftelsene i Finland er lagt til det nasjonale patent- og registreringsstyret (Patent- och registerstyrelsen), som fører et særlig stiftelsesregister.

Ved utformingen av lovutkastet har utvalget lagt hovedvekt på å utforme en lov som er tilpasset forholdene her i landet, og de innspillene som utvalget har fått fra ulike hold under arbeidet med utredningen. Utvalget har derfor bare i liten grad lagt vekt på hvordan problemstillinger er løst i de andre landenes lovgivning. Den stramme tidsrammen utvalget har fått, har heller ikke gjort det mulig for utvalget å sette seg inn i de nærmere detaljene i lovgivningen i de øvrige nordiske landene.

Utvalget har ikke sett det som hensiktsmessig å bruke tid og ressurser på å se på stiftelseslovgivningen i land utenfor Norden. Utvalget legger til grunn at nytteverdien av dette ville vært begrenset, samtidig som utvalget, som nevnt over, har lagt hovedvekten på å utarbeide et lovforslag som er tilpasset norske forhold.

I EU er det utarbeidet et utkast til rådsforordning om vedtekter for europeiske stiftelser. Arbeidet med forordningen er imidlertid stanset, og forslaget ble trukket av Kommisjonen 7. mars 2015.