1 Stikkordsregister – forklaring av en del relevante kvotebegrep

Totalkvote – Total allowable catch (TAC) skal prinsipielt omfatte all beskatning, normalt innen et kalenderår, fra alle nasjoner som fisker på vedkommende bestand. I praksis vil kvoten ofte være begrenset til å omfatte den kommersielle, registrerte fangsten. Bare i enkelte tilfeller vil (et beregnet) fritidsfiske bli avregnet totalkvoten. Likeledes er det ikke vanlig å inkludere eventuelt utkast i kvoteavregningen.

Norsk kvote – den del av totalkvoten, inkludert eventuelle kvotebytter med andre land, som norske fiskere kan fiske.

Gruppekvote – del av norsk kvote som en nærmere avgrenset del av flåten kan fiske.

Fartøykvote – en individuell kvote i et adgangsregulerte fiskeri som fartøyet har garanti for å kunne få fiske ut året/perioden. Summen av fartøykvoter vil i utgangspunktet være lik gruppekvoten. Basert på erfaring vil en imidlertid kunne legge inn en begrenset overregulering for å ta høyde for at ikke alle fartøy kommer til å ta sine tildelte kvoter. Dersom nødvendig overregulering for å få tatt gruppekvoten er større enn 5–10 % nærmer en seg en grense der myndighetene vanligvis ikke lenger vil kunne garantere de individuelle kvotene ut året. Fiskeriet vil da gjerne bli maksimalkvoteregulert.

Maksimalkvote – det maksimale kvantum et fartøy kan fiske i en nærmere avgrenset tidsperiode, for eksempel et år. Maksimalkvotene kan differensieres, for eksempel etter fartøystørrelse. Fisket stoppes når gruppekvoten er tatt, uavhengig av det enkelte fartøys oppfiskede kvantum. Regulering med maksimalkvoter er anvendelig både når deltakelsen i fiske på forhånd ikke er begrenset/kjent eller når den deltakende flåten er svært ulik med hensyn til forventet oppfisket kvantum. En maksimalkvoteregulering kan sies å ha vært vellykket dersom en ved årets/periodens begynnelse har truffet med å fastsette maksimalkvoten slik at gruppekvoten akkurat er oppfisket når en kommer til årsskiftet/slutten av perioden, uten at det har vært behov for å justere opp maksimalkvoten eller å stoppe fisket i løpet av året.

Fartøykvoter med maksimalkvotetillegg – Kombinasjon av fartøy- og maksimalkvoteregulering. Fartøykvoten er garantert mens fiske på maksimalkvotetillegget kan bli stoppet i løpet av året når gruppekvoten beregnes å vil bli oppfisket innen utgangen av året.

Overregulering – differansen mellom summen av tildelte individuelle kvoter og gruppekvoten.

Kvotestige/ kvotenøkkel – en tabell som for en fartøygruppe opplyser om størrelsen på kvotefaktoren for fartøy av ulik størrelse internt i gruppen. Begrepet kvotestige må ikke forveksles med «trålstigen».

«Trålstigen» – angir fordelingen av torsk mellom trål og øvrige fartøygrupper som en funksjon av størrelsen på den norske kvoten, stigende fra 27 % når kvoten er lav til 33 % på høye kvotenivå.

Kvotefaktor – Tallverdi tilordnet det enkelte trinn i kvotestigen. Uttrykker det enkelte fartøys kvotegrunnlag.

Kvoteenheten – blir beregnet ved å dividere gruppekvoten med summen av kvotefaktorer for alle fartøy i vedkommende gruppe. Det enkelte fartøys kvote, uten overregulering, fremkommer så ved å multiplisere fartøyets kvotefaktor med kvoteenheten. Det gjøres oppmerksom på at begrepsbruken redegjort for her (ennå) ikke er standardisert over alle fiskerier.

Hjemmelslengde – den lengde som et fartøy hadde da vedkommende kystfiske ble adgangsregulert og som er grunnlaget for fartøyets kvotefaktor.

Faktisk lengde – et fartøys faktiske lengde i dag, som på grunn av ombygging eller utskifting av fartøy, kan være forskjellig fra fartøyets hjemmelslengde.

Største lengde – referer seg til en bestemt definisjon som angir hvordan, mellom hvilke punkter på fartøyet, man måler faktisk lengde.

Kvotefleksibilitet – adgang til å forskuttere/overføre deler av fartøy-, gruppe- og/eller nasjonal kvote mellom år. I de senere år innført for flere bestander i fiskerisamarbeidet med andre land. Innført på fartøynivå for fartøygrupper der de individuelle kvotene ikke er overregulert.

«Arverekkefølge» – dersom utviklingen i fisket tilsier at en gruppekvote neppe vil bli tatt, vil reguleringene liberaliseres i løpet av året, for eksempel med økte maksimalkvotetillegg for fartøy i gruppen. I siste instans vil det om nødvendig kunne gis fritt fiske for gruppen. Dersom gruppekvoten fortsatt ikke forventes å bli tatt vil restkvote kunne overføres andre grupper. Det hersker da i mange tilfeller en ulovfestet enighet med næringen om hvilke gruppe(r) som i så fall skal gis prioritet til å fiske ufisket kvote. Dette vil normalt skje ved at Fiskeridirektoratet utsetter melding om stopp og lar vedkommende gruppe «skli over» sin gruppekvote inntil også forventet restkvote er tatt. Med kvotefleksibilitet på gruppenivå vil behovet for overføring av ufisket restkvote til andre grupper reduseres.

Finnmarksmodellen – opprinnelig foreslått av Finnmark Fiskerlag, derav navnet. Inndeling av lukket gruppe i kystfisket etter torsk, sei og hyse i 4 separate lengdegrupper etter hjemmelslengde (under 11 meter, 11–14,99 meter, 15–20,99 meter og 21–27,99 meter). Etablert i 2002 for å skjerme mindre fartøy i konkurransen med større og derved skape et mer rettferdig konkurransegrunnlag fartøyene imellom enn det som var tilfelle når små og store fartøy måtte konkurrere innenfor samme gruppekvote. Muliggjør ulik grad av overregulering i hver av gruppene. Intensjonen med ordningen er imidlertid svekket etter hvert som behovet for overregulering avtar, og også fordi stadig flere fartøy har en faktisk lengde som avviker (er større enn) fra hjemmelslengden.

Bifangstordninger – ulike ordninger der et fartøy per tur eller for en periode må begrense fangsten av en bestemt art til maksimum en viss prosent av fartøyets totale fangst i vekt i perioden.

Bifangskvote – kvote avsatt til dekning av fangst tatt under en bifangstordning.

Periodekvote – del av norsk kvote eller av en gruppekvote som er avsatt til fiske i en bestemt del av året. Også individuelle kvoter kan være periodisert. Har tidligere vært prøvd i flere fiskerier. Benyttes i dag i rekefisket i Nordsjøen/Skagerrak.

Turkvote – maksimalt kvantum et fartøy kan fiske per tur. Tidligere vanlig reguleringsform i flere pelagiske fiskerier. Kan også anvendes av salgslagene i markedsreguleringsøyemed, men da i medhold av fiskesalgslagsloven.

Samlekvote – for å øke fleksibiliteten i den praktiske utøvelsen av fiske ble fartøy under 15 meter i årene 2001–2006 regulert med en samlekvote av torsk, sei og hyse der de tre artene ble kvoteavregnet med forskjellige «priser», kalt torskeekvivalenter. Sett fra fiskers ståsted fungerte ordningen bra, det viste seg imidlertid svært vanskelig å fastsette relative priser som kunne klare å holde fisket, spesielt av torsk, innenfor gruppekvoten. Dessuten ble bestands- og kvotesituasjonen for sei og hyse etter hvert så god at ordningen kunne avvikles.

Rederikvoteordningen og driftskvoteordningen – varianter av kvoteordninger der et fartøy tildeles høyere kvote mot at et annet fartøy tas ut av fiske for en periode. Ordningene er ikke operative i dag.

Slumpfiskordningen – ordning for havfiskeflåten der Fiskeridirektoratet kan gi tillatelse til at inntil 20 % av fartøykvoten av det enkelte fiskeslag kan fiskes med et annet fartøy som tilhører samme fartøygruppe. Fartøyet som avgir kvote må ha fisket minst 30 % av kvoten før kvotemottakende fartøy kan starte fiske. For torsk kan fiske på slike kvoter ikke starte før 1. juli. Ordningen har vært operativ siden 2005. Årlig har det vært søkt om 100–150 overføringer av kvote i medhold av ordningen. I 2014 er omfanget redusert til det halve grunnet økt bruk av ordninger med kvotefleksibilitet over årsskiftet.

Samfiskeordningen – ordning etablert i 2010 der 2 fartøy, begge i lukket gruppe under 11 meter i fisket etter torsk, hyse og sei, på bestemte vilkår kan drive samfiske. Det passive fartøyet i samfiskelaget kan ikke drive fiske eller lande fangst i den tiden fartøyene er påmeldt samfisket. Ordningen fungerer som et substitutt for en strukturkvoteordning for denne gruppen. Tilsvarende ordninger administrert av Norges Sildesalgslag finner en også i pelagisk sektor.

Kvotebytte – I 2014 hadde man en situasjon med meget knappe fartøykvoter, mindre enn en last, av henholdsvis Barentshavslodde og lodde ved Island/Jan Mayen. Det ble da etablert en ordning der ringnotfartøy innbyrdes kunne bytte kvotene i de to områdene. Denne ordningen er videreført i 2015, og samtidig er det etablert en lignende ordning der en trålkvote av lodde i Barentshavet kan byttes mot et kvantum kolmulekvote. Partene bestemmer selv bytteforholdet. I 2016 er det etablert en ordning der ringnotfartøy kan bytte kvote av Nordsjøsild mot kvote av lodde ved Island/Jan Mayen.

Ekstrakvoter – kvoter avsatt for å dekke spesielt tilgodesette formål – etter at støtteavtalen ble avviklet og subsidiene til næringen opphørte, er det etablert en rekke kvoteordninger, spesielt innen torskefiskeriene, som er ment å tilgodese ulike politisk prioriterte formål; bonusordning for levendelagring, ferskfiskkvoteordning, distriktskvote, agnkvoter, rekrutteringskvoter, kystfiskekvote som kan tildeles fartøy i åpen gruppe i det geografiske virkeområdet til Sametingets søkerbaserte tilskuddsordning, forskningskvote, skolekvoter, lærlingekvoter etc. Slike kvoter kan enten trekkes fra norsk kvote før fordeling på grupper, eller fra en gruppekvote, og fordeles etter andre kriterier enn de ordinære kvotene. I tillegg er det i torske- og hysefisket nord for 62°N avsatt et kvantum for å dekke det uregistrerte uttaket i fritids- og turistfisket.

Struktur- og enhetskvoteordninger – spesielle kvoteordninger som legger til rette for at et fartøys kvotegrunnlag i enkeltfiskerier kan økes gjennom tildeling av strukturkvoter eller (før 2005) enhetskvoter. Det er en forutsetning at et annet fartøy tas ut av fiske og oppgir sitt kvotegrunnlag (avgivende fartøy). Alle fartøy med adgang til lukkede fiskerier, unntatt fartøy under 11 meter hjemmelslengde (i makrellfisket 13 meter), er i dag omfattet av strukturkvoteordninger. En strukturkvote kan fordeles på flere fartøy.

Grunnkvote – betegner fartøyets opprinnelige kvotegrunnlag.

Strukturkvoter – betegner de tillegg til grunnkvoten som er tildelt fartøyet gjennom bruk av strukturkvoteordningen.

Splitting – tillatelse til oppsplitting av driftsgrunnlag innebærer at et rederi som for eksempel eier et fartøy med torske- og reketråltillatelse, kan inngå avtale med et annet rederi som eier et fartøy med bare torsketråltillatelse som driftsgrunnlag, om oppgivelse av sin reketråltillatelse for tildeling av tilsvarende tillatelse til andre rederiets fartøy. Forutsetningen for oppsplitting er at fartøyet som oppgir en tillatelse eller en årlig deltageradgang har et tilfredsstillende driftsgrunnlag etter oppgivelsen av tillatelse/årlig deltageradgang. For å unngå «knoppskyting» av tillatelser er det videre en forutsetning at mottakende fartøy har et tilfredsstillende driftsgrunnlag før oppsplittingen.

Kvotepakker – enkelte tillatelser eller deltageradganger gir adgang til fiske avgrenset til ett fiskeslag, for eksempel en kolmuletråltillatelse. Andre tillatelser omfatter flere arter, en kvotepakke. For eksempel omfatter kystflåtens deltageradgang i torskefiskeriene nord for 62° N bestandene av torsk, hyse og sei, og en ringnottillatelse omfatter blant annet sild, makrell og lodde. Dagens regelverk gir kun anledning til å splitte en kvotepakke på flere mottagende fartøy når avgivende fartøy tas ut av merkeregisteret og kondemneres i forbindelse med strukturering.

Leiefartøyordningen – ved forlis og havari, og ved kontrahering av nybygg, kan det gis midlertidig tillatelse til å benytte leiefartøy for å ta kvotene til et fartøy som har hatt adgang til å delta i lukkede fiskerier.