5 Utviklingen i samlivsmønstre, sysselsetting og etterlatteytelser

5.1 Innledning

Formålet med dette kapittelet er å gi en oversikt over noen sentrale trekk i samfunnsutviklingen som kan ha betydning for utviklingen i antall etterlatte, og behovet for særskilte ytelser for denne gruppen. I tillegg presenteres utviklingen i antall etterlatte og ytelsene til disse. Kapittelet er i hovedsak en beskrivelse basert på registerdata fra Statistisk sentralbyrå og NAV. Hovedvekten er lagt på å belyse viktige endringer i samlivsmønstre, befolkning, sysselsetting og inntekt. Kapittelet belyser utviklingen i perioden fra innføringen av folketrygden i 1967 og fram til i dag. Det er også inkludert framskrivninger der dette er hensiktsmessig.

Utviklingen i befolkningssammensetning og samlivsmønstre påvirker i stor grad antall etterlatte. I punkt 5.2 redegjøres det for utviklingen i befolkningsmønstre, innvandring og samliv, samt holdninger til likestilling. Videre tar punkt 5.3 for seg utviklingen i sysselsetting og yrkesdeltakelse. Slik etterlattepensjonen er utformet i dag, vil utbetalt beløp for voksne etterlatte under 67 år avkortes mot inntekt. Ettersom den største andelen av de etterlatte er kvinner, vil økt yrkesdeltakelse og høyere inntekt for kvinner påvirke hvor mange som får etterlatteytelser og hvor mye den enkelte får. Inntektsfordeling mellom kjønn og alder, og mellom etterlatte og andre er omtalt i punkt 5.4. I punkt 5.5 gjennomgås utviklingen i antall etterlatte og utgiftene til etterlatteytelser i folketrygden. Beskrivelsen omfatter også omfanget av utbetaling av etterlatteytelser til utlandet. Til slutt beskrives noen hovedtrekk ved etterlatteytelser i tjenestepensjonsordningene i punkt 5.6, basert på statistikk fra SPK, KLP, Finans Norge og Storebrand.

5.2 Utviklingen i befolkningsmønstre og samliv

5.2.1 Husholdningsstørrelse og samlivsform

Samlivsmønstre i befolkningen har endret seg vesentlig siden folketrygden ble innført. Mens det, sett med dagens øyne, i 1967 var vanlig å gifte seg og få barn tidlig, er det i dag vanlig å være enslig lenger, og leve som samboere før man eventuelt gifter seg. Mange gifter seg flere ganger. Samlivene er mindre stabile sammenlignet med tidligere. Kvinner hadde i gjennomsnitt 2,65 barn hver i 1968. I 2015 hadde gjennomsnittlig antall barn per kvinne sunket til 1,73 barn, som er det laveste fruktbarhetstallet på 30 år.

Samliv

Husholdningene har blitt mindre siden 1967. Mens en gjennomsnittlig husholdning i 1960 var 3,3 personer, var en gjennomsnittlig husholdning i 2015 på 2,2 personer. Det er i dag færre barn per husholdning og færre lever i samliv. Figur 5.1 viser utviklingen i samliv for personer over 20 år fordelt på samlivsform fra 1966 til 2014 og videre framskrivinger til og med 2060. Samlet sett har andelen som lever i et samliv avtatt noe og ventes å fortsette å avta noe framover. Figuren viser videre at andelen av befolkningen som er gift, er redusert mye fra slutten av 1960-tallet og fram til i dag. Dette er en trend som forventes å fortsette, men med betydelig avtakende styrke utover i framskrivningsperioden. Andelen av befolkningen som velger å leve sammen som samboere med felles barn har økt, særlig fra slutten av 1980-tallet. Framskrivninger kan tyde på at trenden med en økning i andelen samboere ikke vil vedvare, men heller vil være uendret eller med en marginal nedgang.

¹⁾ Datagrunnlaget er hentet fra årlige befolkningsstatistikker fra 1966–2013 og deretter framskrevet i MOSART. Framskrivningene fra 2013 og fram til 2085 (da 1990-årskullet vil være 95 år), bygger på middelalternativet i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivninger fra 2014 (M2014).

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Færre gifter seg, og mange gifter seg senere enn tidligere generasjoner. Figur 5.2 viser utviklingen i andelen personer som lever i et samliv, enten som gift eller som samboere med felles barn, fordelt på alder i perioden fra 1967 fram til 2015 og framskrevet til 2060.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De som er i aldersgruppen 20-49 år i 1970, er født mellom 1920 og 1950. Dette er personer som er født i en annen tid, med andre holdninger til likestilling og familiemønstre enn de som er i denne aldersgruppen i 2015. I aldersgruppen 20-49 år har andelen som lever i et samliv, sunket siden slutten av 1970-tallet. Dette skyldes i hovedsak at den yngste delen av denne aldersgruppen i mindre grad enn før lever i et samliv. Fra slutten av 1970-tallet har vi sett en kraftig økning i antall som tar høyere utdanning. Dette påvirker samlivsratene og fødselsratene ved at mange utsetter familieetablering.

Også i aldersgruppen 50–59 år har andelen som lever i samliv avtatt. De som var i denne aldersgruppen i begynnelsen av perioden, tilhører fødselskullene 1910–1919. I aldersgruppen eldre enn 66 år øker samlivsratene fra begynnelsen av 2000-tallet. Dette henger sammen med at færre dør tidlig og at flere eldre dermed lever i samliv. Etter hvert vil denne gruppen i gjennomsnitt bli eldre slik at aldringen vil ha sterkere effekt enn den lavere dødeligheten på hvert alderstrinn. Dette vil bidra til at det blir færre som lever i samliv. I tillegg vil utviklingen i retning av fallende andel som lever i samliv i aldersgruppen under 66 år etter hvert forplante seg inn i gruppen over 66 år.

Figur 5.3 viser andelen kvinner som er gift eller samboer med felles barn, født i ulike årskull.1 Ved hjelp av framskrivninger er det laget profiler som dekker hele det voksne liv, selv om personene ikke har nådd denne alderen enda. Andelen som er gift eller samboer med felles barn ved gitt alder, reduseres for hvert årskull. Dette gjelder fram til en viss alder hvor de yngre årskullene får en høyere samlivsrate enn de eldre. Jo eldre årskull, jo yngre er kvinnene på det tidspunktet samlivsraten begynner å synke. Figur 5.3 tyder på at andelen som lever i et samliv, er høyest rundt 35 års alder. Mens andelen i samliv var cirka 85 prosent for 1945-årskullet, er andelen for årskullene født i 1960 og 1975 på henholdsvis 71 og 67 prosent. Ifølge framskrivningene vil 56 prosent av kvinnene i 1990-årskullet leve i samliv når de er 35 år. Framskrivningene viser også at andelen i samliv avtar, i de første årene i hovedsak som følge av samlivsbrudd, men senere i livet som følge av høyere dødelighet blant menn enn blant kvinner. Siden det forventes større reduksjon i dødelighet blant menn enn blant kvinner, vil det føre til at andelen av de eldste kvinnene som er gift eller samboer med felles barn, øker med yngre årskull. Dette gjenspeiles i figur 5.3 ved at linjen som viser 1990-årskullet går fra å ligge nederst til øverst.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Skilsmisser og antall skilte personer

I 1967 var gjennomsnittlig alder for menn ved første giftemål 25,3 år og for kvinner 22,8 år. I 2014 hadde gjennomsnittlig alder for menn ved første giftemål steget til 34,3 år og for kvinner til 31,6 år. For alle giftemål samlet, var gjennomsnittsalderen for menn 38 år og gjennomsnittsalderen for kvinner 34,5 år i 2014. Den høye gjennomsnittlige giftealder skyldes i stor grad at folk gifter seg flere ganger enn før, men også at gjennomsnittsalderen for første giftemål har økt. Dette er konsistent med at mange velger å leve lengre alene, og mange lever i et samboerforhold før et eventuelt giftemål. Tidligere var det vanligere å gifte seg uten et forutgående samboerskap.

Aldersdifferansen mellom menn og kvinner på tidspunktet for inngåelse av første ekteskap har holdt seg relativt stabil fra 1967 og fram til i dag. Mannen er i gjennomsnitt mellom 2,4 år og 2,9 år eldre enn kvinnen i hele perioden. I 2014 var mannen i gjennomsnitt 2,7 år eldre enn kvinnen for personer som ikke tidligere har vært gift.

Det var tre ganger så mange skilsmisser i 2015 som i 1967, jf. figur 5.4. Samlivene har blitt mindre stabile over tid. De aldersspesifikke skilsmissehyppighetene beregnet for 2008, viser at det er 43 prosent som er skilt før de fyller 60 år. Det er altså godt over fire av ti ekteskap som oppløses ved skilsmisse. Figur 5.4 viser imidlertid at antall skilsmisser per år har stagnert og var i 2014 på om lag samme nivå som 20–25 år tidligere. Dette er sannsynligvis relatert til at færre inngår ekteskap og at oppløste samboerskap ikke inngår i statistikken.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Samliv i ulike grupper av befolkningen

Da folketrygden ble innført i 1967, var den norske befolkningen mer homogen enn den er i dag. De siste årene har blant annet innvandring ført til større grad av variasjon i kulturbakgrunn og familiemønstre.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I statistikken brukes ulike definisjoner av befolkningsgruppene. Figur 5.5 viser andelen gifte eller samboere med felles barn, fordelt på ulike befolkningsgrupper. Gruppen innvandrere er personer som ikke er født i Norge, mens gruppen ikke-vestlige innvandrere er innvandrere født i ikke-vestlige land. Ikke-vestlige innvandrere er en undergruppe av kategorien innvandrere. Gruppen «Andre» er personer som er født i Norge eller har to norske foreldre. Andregenerasjons innvandrere tilhører denne kategorien.

Figur 5.5 viser at det har vært en nedadgående trend i andelen av befolkningen som er født i Norge eller som har to norske foreldre og som lever i et samliv. En tilsvarende utvikling gjelder også for alle innvandrere, og fra rundt årtusenskiftet også for ikke-vestlige innvandrere.

Framskrivningene som er basert på tidligere observasjoner, viser at innvandrere, og spesielt ikke-vestlige innvandrere, kan forventes å leve i et samliv i større grad enn det resten av befolkningen gjør. Med økende innvandring kan dette tyde på at befolkningen framover blir mindre homogen, men noe mer tradisjonell når det gjelder samlivsmønstre.

5.2.2 Likestilling

I dag oppfattes Norge som et av de mest likestilte landene i verden2, og er et vesentlig mer likestilt samfunn enn i 1967. Til tross for at en høyere andel kvinner enn menn har høyere utdanning, er likevel det norske arbeidsmarkedet klart kjønnsdelt. Kvinners månedslønn utgjorde omtrent 86,1 prosent av menns månedslønn i 2015, korrigert for forskjeller i antall deltidsarbeidende.3 Denne andelen har holdt seg relativt stabil de siste 20 årene. Mye av årsaken til at kvinner har lavere lønn enn menn, er at de i større grad jobber i lavlønnsyrker og i offentlig sektor. Kun tre av ti offentlig ansatte er menn. I tillegg jobber hele en av tre kvinner deltid, noe som gir lavere inntekt og mindre pensjonsopptjening.

Statistisk sentralbyrå gjennomfører hvert tiende år en tidsbruksundersøkelse der man måler hvor mye tid befolkningen bruker på ulike aktiviteter. Dette er en undersøkelse der intervjuobjektene selv svarer og beskriver hvor mye tid de bruker på ulike aktiviteter. Undersøkelsen bygger på et representativt utvalg av den norske befolkningen i alderen 16–74 år. I 2010 var bruttoutvalget på om lag 8 500 personer og etter frafall var det omtrent 4 000 personer som deltok. Disse personene fylte ut all aktivitet i et hefte i to dager. Undersøkelsen viser at menn tar mer ansvar for husarbeid enn før og at kvinner bruker mer tid på inntektsgivende arbeid. Siden dette er en utvalgsundersøkelse, er det usikkerhet knyttet til svarene. Undersøkelsen kan likevel gi et inntrykk av trender over tid.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Tidsbruksundersøkelsen

Figur 5.6 viser hvor mye tid menn og kvinner bruker på inntektsgivende arbeid per dag. Fra 1970 til 2010 økte kvinner tiden brukt på inntektsgivende arbeid fra i underkant av to timer til tre timer per dag. Økningen var størst fra 1970 til 1990. I samme periode reduserte menn tiden brukt på inntektsgivende arbeid per dag fra fem og en halv til noe over fire timer.

I samme periode har tiden brukt på husholdningsarbeid gått i motsatt retning, jf. figur 5.7. Mens kvinner i 1970 brukte nesten seks timer per dag på husholdningsarbeid, brukte de i 2010 under fire timer. Menn brukte i gjennomsnitt noe over to timer per dag på husholdningsarbeid i 1970 og hadde i 2010 økt til tre timer per dag.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Tidsbruksundersøkelsen

Selv om kvinner fortsatt bruker mer tid på husholdningsarbeid og mindre tid på inntektsgivende arbeid enn menn, nærmer nivåene seg. Dette gjenspeiles i holdningene til likestilling i samfunnet, som har utviklet seg over tid. Figur 5.8 viser utviklingen fra 1985 til 2015.

Kilde: Norsk Monitor/IPSOS

Figur 5.8 viser at i 1985 svarte kun 44 prosent av de spurte at det burde være full likestilling, det vil si en familie burde være en familie der de to partene har like krevende jobber og hvor husarbeid og barnepass burde deles likt. I 2015 hadde denne andelen steget til 75 prosent. Denne holdningsendringen gjenspeiles også ved at andelen som mener at menn og kvinner bør ha ulikt ansvar for jobb og hjem eller at bare mannen bør være i jobb, er redusert over tid.

5.2.3 Levealder

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Forventet levealder avhenger av befolkningens helse og levekår og samfunnets helsetjenester. Den påvirkes av den medisinske utviklingen og endringer i befolkningens levevaner og livskvalitet (SSB4). Levealderen har steget mye i Norge siden 1967, jf. figur 5.9. Økningen har vært større for menn enn for kvinner. Mens forskjellen i forventet levealder mellom kjønnene var nærmere 7 år på 1980-tallet, har den siden sunket til i underkant av 3 år. Ser man på kjønnsforskjeller i levealder lenger tilbake i tid, finner man at forskjellene var spesielt store på 1980-tallet og at en kjønnsforskjell i forventet levealder på rundt 3 år er normalen over tid. Den viktigste faktoren bak økt levealder de siste tiårene er at dødeligheten for eldre og middelaldrende har gått ned. Denne effekten er sterkere for menn enn for kvinner. Selv om forskjellene er mindre enn før, har kvinner fremdeles en betydelig høyere forventet levealder enn menn.

På begynnelsen av 1970-tallet var forventet levetid ved fødsel for menn 71,5 år og for kvinner 77,7 år. I 2015 hadde forventet levetid økt til 80,4 år for menn og 84,2 år for kvinner. Blant de i befolkningen som lever i samliv, har de fleste en partner av motsatt kjønn. Dersom forskjellen i menns og kvinners levealder blir mindre og aldersforskjellen mellom ektefeller er stabil, trekker dette i retning av at gjennomsnittlig levetid som etterlatt blir redusert.

5.3 Sysselsetting

5.3.1 Utvikling i sysselsettingsrater for kvinner og menn

Menn har tradisjonelt hatt en hovedforsørgerrolle i familien, mens kvinnen har vært hjemmearbeidende og i mindre grad i lønnet arbeid. Dersom mannen døde tidlig, ble dermed kvinnen igjen alene, ofte med små muligheter til å kunne forsørge seg selv og barna sine.

Siden 1967 har samfunnet utviklet seg mye når det gjelder kjønnsroller og sysselsetting. Offentlige tilbud om barnepass og eldreomsorg dekker nå mange oppgaver som før ble utført av kvinner i hjemmet. Den teknologiske utviklingen har rasjonalisert mye av husholdningsarbeidet, og utgifter til mat og klær utgjør en mindre andel av husholdningsbudsjettet enn tidligere.

Kvinners arbeidstilbud har fulgt denne utviklingen.5 Mange av de samme arbeidsoppgavene som tidligere ble utført av kvinner i hjemmet, utføres nå som lønnet arbeid i omsorgssektoren. Samtidig har økt likestilling mellom kjønnene og at kvinner tar mer og høyere utdanning, bidratt til en økning i andel kvinner som jobber utenfor de tradisjonelle kvinneyrkene. I dag utgjør kvinner 60 prosent av de som tar høyere utdanning.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Arbeidskraftsundersøkelsen

Figur 5.10 viser at sysselsettingen blant kvinner har økt betraktelig siden begynnelsen av 1970-tallet. I dag er kjønnsforskjellene i sysselsettingsratene små sammenlignet med begynnelsen av perioden. I 1972 var 43,8 prosent av kvinner i alderen 15–74 år sysselsatt og 77 prosent av menn i samme aldersgruppe. I 2015 var sysselsettingsandelene på henholdsvis 65,5 prosent og 70,5 prosent. Det betyr at forskjellen i sysselsettingsandel mellom kjønnene har sunket fra om lag 33 prosentpoeng til 5 prosentpoeng.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Arbeidskraftsundersøkelsen

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Arbeidskraftsundersøkelsen

Figur 5.11 viser sysselsetting for kvinner født i ulike årstall. Sysselsettingen blant kvinner har økt over tid både for alle fødselskull under ett og for personer i en gitt alder. Unntaket er de som er i begynnelsen av 20-årene. Dette henger sammen med at flere tar lengre utdannelse. I tillegg vil tilgangen til barnepass påvirke sysselsettingen. Særlig 1950-årskullet har lavere sysselsettingsrate i de årene der de er mellom 20 og 40 år gamle. Dette tyder på at de var hjemme med barn i denne perioden.

5.3.2 Barn og sysselsetting

Holdninger til likestilling, familiepolitikk og barnehagedekning er faktorer som påvirker kvinners sysselsetting. Figur 5.12 presenterer andelen kvinner med barn under 16 år som er i jobb. Figuren viser at gifte eller samboere er i jobb i større grad enn enslige. I alt er sysselsettingsandelen for kvinner med barn under 16 år, i overkant av 80 prosent. Sysselsettingsandelen for begge grupper har steget siden 1990. Sysselsettingsandelene har sunket noe fra 2010 til 2014, og særlig for enslige mødre hvor undersøkelsen viser en reduksjon på to prosentpoeng.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 5.13 viser at det i 1990 var en negativ sammenheng mellom antall barn og andel sysselsatte kvinner. Av kvinner som hadde ett barn var 75 prosent sysselsatt, mens kun 60 prosent av kvinner med tre barn eller flere var sysselsatt. I 2014 var 79 prosent både av kvinner med ett barn og kvinner med tre barn eller flere sysselsatt. I 2010 og 2014 er det registrert en høyere andel sysselsatt kvinner med to barn enn med ett barn.

Av alle husholdninger med to voksne mellom 18 og 66 år, har 75 prosent av husholdningene to voksne sysselsatte. Andelen husholdninger med kun én sysselsatt er 20 prosent, og i 5 prosent av husholdningene er ingen av de to voksne sysselsatt.6

5.3.3 Sysselsetting blant innvandrerkvinner

Sysselsatte innvandrerkvinner som andel av innvandrerkvinner 20-66 år.

EU mv.: EU- og EFTA-land, Nord-Amerika, Australia og New Zealand.

Asia, Afrika mv.: Øst-Europa utenom EU, Asia inkludert Tyrkia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Oseania utenom Australia og New Zealand.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Andelen innvandrere blir stadig større i Norge. 1. januar 2016 var 13,4 prosent av befolkningen innvandrere. I tillegg var 2,9 prosent norskfødte med innvandrerforeldre. Det er store forskjeller i sysselsettingsmønstre blant innvandrere fra EU/EFTA-land samt Nord-Amerika og Australia, og innvandrere fra Asia og Afrika samt Øst-Europa utenom EU.

Figur 5.14 viser sysselsettingsrater for innvandrerkvinner i 2001 og 2014. I alt har sysselsettingsandelene steget noe. I de yngste aldersgruppene, 20–24 år, har sysselsettingen sunket. Dette henger sammen med at det har blitt vanligere å ta lengre utdanning. Også blant innvandrere fra EU har sysselsettingen steget fra 2001 til 2014. Disse innvandrerne kommer i hovedsak som arbeidsinnvandrere og har en høy sysselsettingsandel også blant kvinner. Også i gruppen innvandrere fra Asia og Afrika mv., økte sysselsettingen fra 2001 til 2014.

5.3.4 Mange kvinner jobber deltid

I 1990 var omtrent 78 prosent av befolkningen i aldersgruppen 20–66 år i arbeidsstyrken. Av hele befolkningen i den aktuelle aldersgruppen, var vel 13 prosent av kvinnene hjemmearbeidende. I 2014 var omtrent 81 prosent av befolkningen i aldersgruppen 20–66 år i arbeidsstyrken, mens andel hjemmearbeidende kvinner hadde sunket til omtrent 2 prosent. At andelen mellom 20 og 66 år i arbeidsstyrken ikke har økt mer fra 1990 til 2014, henger blant annet sammen med at flere tar utdanning, flere mottar en form for stønad og flere er pensjonister.

Figur 5.15 viser fordelingen av kvinner og menn i arbeidsstyrken på heltid, deltid (kort og lang) og som arbeidssøkende. Med heltid menes personer som jobber 37 timer i uken eller mer, eller 32–36 timer der dette regnes som heltid. Kort deltid regnes her som mindre enn 20 arbeidstimer i uken og lang deltid er de som jobber 20 timer eller mer i uken, men mindre enn en fulltidsstilling.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I 1990 var bare 52 prosent av kvinnene i arbeidsstyrken ansatt i heltidsstillinger, jf. figur 5.15. Til sammenligning jobbet 89 prosent av mennene i arbeidsstyrken heltid. I 2014 hadde andelen kvinner i heltidsstillinger steget til 63 prosent, mens andelen menn i heltidsstilling hadde falt til 86 prosent. Differansen i andel i heltidsstilling mellom menn og kvinner ble redusert fra 37 til 23 prosentpoeng fra 1990 til 2014. Men fortsatt er både kort og lang deltid mye vanligere for kvinner enn for menn.

5.4 Inntektsfordeling og etterlatteytelser

Senere familieetablering, høyere utdanning og bedre offentlige tjenestetilbud er blant de forhold som har bidratt til høyere yrkesdeltakelse blant kvinner. Økt yrkesdeltakelse har gitt kvinner egne inntekter og mulighet for opptjening av egen pensjon. Kvinner jobber imidlertid fortsatt mer deltid enn menn. Flere kvinner enn menn har jobber i lavtlønnede yrker og mange jobber i offentlig sektor hvor gjennomsnittslønnen er lavere enn i privat sektor. Disse forholdene er med på å påvirke inntektsfordelingen.

5.4.1 Gjenlevende ektefelle

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det i 2014 var 40 500 gjenlevende7. Av disse var 76 prosent kvinner. Figur 5.16 viser gjennomsnittlig inntekt for denne gruppen. Inntekten er dekomponert i yrkesinntekter8, kapitalinntekter, andre overføringer9 og bidrag fra etterlattepensjon i folketrygden og er fordelt etter samlet inntekt i ti grupper (desiler10).

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I den delen av figuren hvor alle gjenlevende inngår, skiller den høyeste inntektsgruppen seg ut med nesten dobbelt så høy samlet gjennomsnittsinntekt sammenlignet med inntektsgruppen under. Både yrkesinntekter, andre overføringer og særlig kapitalinntekter ligger høyere. Etterlatte i desil 10 mottar i gjennomsnitt 235 000 kroner i overføringer og like mye i kapitalinntekt. Det er bare inntekt fra etterlattepensjon som er lavere i den høyeste inntektsgruppen sammenlignet med i gruppen under.

Bidraget fra yrkesinntekt er gjennomgående høyere for menn enn for kvinner. Dette henger sammen med at yrkesdeltakelsen er høyere blant menn og inntektsnivået til kvinner generelt er lavere enn for menn. I gjennomsnitt utgjør etterlattepensjonen et større beløp og gir også et større bidrag i kvinners totale inntekt, sammenlignet med for menn. For kvinner er etterlattepensjonen høyest i desil 6 med 58 000 kroner, tett fulgt av desil 1 og 5. Beløpet er lavest i den høyeste inntektsgruppen hvor gjennomsnittlig utbetalt etterlattepensjon er 28 000 kroner. For menn er beløpet mindre, og bidraget til samlet inntekt avtar i større grad med størrelsen på inntekten enn for kvinner.

Det er ingen av inntektsgruppene hvor etterlattepensjonen utgjør den viktigste inntektskomponenten. Et fellestrekk ved de nedre inntektsgruppene er at yrkesinntekten er marginal, og inntekten består hovedsakelig av andre overføringer med tillegg av noe etterlattepensjon på toppen. Dette gjelder både for gjenlevende menn og kvinner i disse inntektsgruppene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 5.17 viser andelen av befolkningen etter alder med yrkesinntekt fordelt på etterlatte og ikke etterlatte. Yrkesinntekter er summen av lønnsinntekter og netto næringsinntekter i løpet av kalenderåret. I gruppen etterlatte inngår alle etterlatte mellom 20 og 66 år, det vil si både personer som mottar etterlattepensjon og personer som ikke mottar etterlattepensjon. I alle aldersgrupper er andelen som har yrkesinntekt høyere for dem som ikke er etterlatt enn for dem som er etterlatt.

¹ To grunnbeløp (2G) tilsvarte 174 656 kroner i 2014.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Det samme mønsteret som i figur 5.17 viser seg i figur 5.18 når vi ser på andelen etterlatte med høyere yrkesinntekt enn to ganger grunnbeløpet, sammenlignet med gruppen ikke etterlatt. Andelen etterlatte med yrkesinntekt høyere enn to ganger grunnbeløpet er lavere i alle aldersgrupper sammenlignet med andelen blant personer som ikke er etterlatte. Forskjellen er størst blant de yngste, men det er få etterlatte under 40 år.

Inntektsfordeling i husholdninger

Inntektsdata for husholdninger gir opplysninger om inntekter i husholdninger der en person i alderen 20–66 år er etterlatt og mottar eller ikke-mottar etterlattepensjon, sammenlignet med husholdninger hvor det ikke er en etterlatt person. Figur 5.19 viser at i 2014 var gjennomsnittlig inntekt for etterlatte som mottar etterlattepensjon høyere eller på samme nivå som for husholdninger uten etterlatte for aldersgruppene opp til 50 år. For personer over 50 år er samlet inntekt for husholdninger uten etterlatte noe høyere enn for husholdninger med etterlatte som mottar etterlattepensjon. For de yngste aldersgruppene er samlet inntektsnivå lavere for etterlatte som ikke mottar etterlattepensjon enn for etterlatte som mottar etterlattepensjon, mens for de eldste aldersgruppene er det motsatt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 5.20 viser inntekt etter skatt per forbruksenhet for husholdninger hvor referansepersonen i husholdningen er 20-66 år og etterlatt. Husholdningstypen viser den husholdningen de tilhører i 2014. Hvis de for eksempel er i gruppen «par uten barn», kan de enten være gift på nytt eller ha fått ny samboer. Flere familier som bor under samme tak, betegnes som flerfamilie-husholdninger. For eksempel kommer søskenpar hvor den ene eller begge er gjenlevende, inn under denne kategorien.

Par har generelt høyere inntekt etter skatt per forbruksenhet enn enslige. Når husholdningsinntekten regnes per forbruksenhet, gjøres det ved at husholdningenes samlede inntekt korrigeres for antall personer i husholdningen. Hensikten er å forsøke å gi et bilde av husholdningenes levestandard. Med bruk av EU-skala for forbruksenheter regnes et par som bor sammen uten barn som 1,5 forbruksenheter, mens en voksen og et barn utgjør 1,3 forbruksenheter. Par som er i yrkesaktiv alder og hvor begge er i arbeid, vil da rimeligvis ha større inntekt per forbruksenhet enn en mor eller far som er alene med barn. Det framgår av figuren at par uten barn og par med barn over 18 år er de husholdningstypene som har høyest inntekt; cirka 440 000 kroner per forbruksenhet. Husholdninger hvor gjenlevende mor eller far er den eneste voksne med omsorg for barn opp til 17 år, er den gruppen med lavest inntekt med rundt 220 000 kroner per forbruksenhet.

Antall forbruksenheter er beregnet ved bruk av EUs ekvivalensskala, der første voksne får vekt lik 1, neste voksne vekt lik 0,5, mens hvert barn får vekt lik 0,3. En husholdning på to voksne og to barn har dermed 2,1 forbruksenheter ifølge EU-skalaen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Husholdningsinntekt før og etter dødsfall i norskfødte og utenlandsfødte familier

Figur 5.21 illustrerer hvordan husholdningens inntekt endrer seg som følge av dødsfall i familien. Figuren viser nivået på og sammensetningen av inntekten i 2012 og 2014 for husholdninger som består av enslige etterlatte forsørgere med barn i 2014. Figuren illustrerer hvordan dødsfallet i 2013 påvirker husholdningsinntekten og fordelingen av denne. I figuren er husholdninger med enslige forsørgere inndelt i to grupper: de som mottar etterlattepensjon i 2014 etter dødsfall i 2013, og de som ikke mottar etterlattepensjon i 2014. Figuren viser at husholdninger som opplevde tap av en inntektstaker i 2013, får lavere husholdningsinntekt i 2014 sammenlignet med 2012 som følge av at arbeidsinntekt faller bort. Reduksjonen i samlet yrkesinntekt er størst for husholdninger som mottar etterlattepensjon etter dødsfallet. I husholdninger hvor avdøde var norskfødt, øker også mottak av andre overføringer for gruppen etterlatte som mottar etterlattepensjon, mens i husholdninger hvor avdøde var utenlandsfødt går andre overføringer noe ned.

Kapitalinntekter utgjør en liten del av husholdningenes inntekter. Figur 5.21 viser likevel at kapitalinntektene øker etter dødsfall i husholdninger som ikke mottar etterlattepensjon i 2014. Dette kan indikere at husholdninger som ikke mottar etterlattepensjon i 2014, og som i gjennomsnitt har høyere inntekt enn de som mottar etterlattepensjon, i større grad har private ordninger eller ordninger gjennom arbeidsgiver som gir kapitalinntekter ved dødsfall.

Yrkesinntekter er summen av lønnsinntekter og netto næringsinntekter i løpet av kalenderåret.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Husholdninger hvor avdøde er utenlandsfødt, har i gjennomsnitt lavere samlet inntekt enn norskfødte i den tilsvarende gruppen, og dette skyldes særlig lavere yrkesinntekt. I 2014 utgjorde etterlattepensjonen i gjennomsnitt 108 000 kroner for utlandsfødte sammenlignet med 74 000 kroner for norskfødte, da ytelsen for utenlandsfødte avkortes mot en i gjennomsnitt lavere yrkesinntekt. Når det gjelder mottak av overføringer er forholdet motsatt; for de husholdningene som mottar etterlattepensjon i 2014 utgjør overføringer for norskfødte 250 000 kroner, men bare 175 000 kroner for utenlandsfødte.

5.4.2 Barnepensjon

Figur 5.22 viser gjennomsnittlig inntekt og formue for husholdninger som mottar barnepensjon sammenlignet med husholdninger som ikke mottar barnepensjon. Ifølge tallene fra Statistisk sentralbyrå var det 9 900 husholdninger som mottok barnepensjon i 2014. Nærmere 2,3 millioner husholdninger mottok ikke barnepensjon i 2014. Figuren viser at husholdninger som mottar barnepensjon både har høyere samlet inntekt, inntekt etter skatt og beregnet brutto- og nettoformue, sammenlignet med husholdninger som ikke mottar barnepensjon.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Det er i figuren ikke korrigert for antall forbruksenheter i husholdningene, noe som har stor betydning for vurdering av husholdningers inntektsforhold. Det vil være store variasjoner innenfor hver av gruppene blant annet avhengig av type husholdning, jf. også figur 5.20 som viser at det for husholdninger med en voksen etterlatt og barn er store variasjoner i gjennomsnittlig inntekt.

5.4.3 Inntekt og formue for personer i alderen 20 til 66 år

Figur 5.23 viser gjennomsnittlig inntekt og formue for to typer husholdninger hvor referansepersonen11 er gjenlevende og i alderen 20–66 år. I den første gruppen er personer som har mistet ektefellen og som ikke mottar etterlattepensjon, mens i den andre gruppen er personer som mottar etterlattepensjon.

Beregnet nettoformue omfatter beregnet realkapital og skattepliktig bruttofinanskapital fratrukket gjeld. Skattepliktig nettoformue er den delen av bruttoformuen som er skattepliktig, fratrukket gjeld.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

For alle husholdninger med etterlatte i alderen 20–66 år viser figuren at beregnet nettoformue ligger betydelig høyere enn skattepliktig nettoformue. Dette skyldes i hovedsak at beregnet markedsverdi på de fleste nordmenns viktigste formuesobjekt, egen bolig, er betydelig høyere enn den skattepliktige verdien av boligen.

Husholdninger der referansepersonen er en kvinne som mottar etterlattepensjon, har i gjennomsnitt høyere inntekt og formue enn husholdninger der referansepersonen er etterlatt kvinne uten etterlattepensjon. Husholdninger med en mannlig referanseperson som mottar etterlattepensjon, har lavere inntekt enn husholdninger med en mannlig referanseperson som ikke mottar etterlattepensjon.

5.4.4 Inntekt og formue for alderspensjonister

Figur 5.24 viser samlet inntekt, skattepliktig nettoformue og beregnet nettoformue for alderspensjonister etter om den personen med høyest inntekt i husholdningen har fått høyere alderspensjon etter særreglene for beregning av alderspensjon til gjenlevende. I gruppen (Uten HP) inngår husholdninger med gifte alderspensjonister, enslige er alderspensjonister, og gjenlevende som ikke har fått høyere pensjon. Det framgår av figuren at husholdninger som mottar alderspensjon beregnet etter særreglene har lavere inntekt og formue sammenlignet med husholdninger som mottar alderspensjon på grunnlag av egen opptjening.

Beregnet nettoformue omfatter beregnet realkapital og skattepliktig bruttofinanskapital fratrukket gjeld. Skattepliktig nettoformue er den delen av bruttoformuen som er skattepliktig, fratrukket gjeld.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Husholdninger som har alderspensjon på grunnlag av egen opptjening og hvor referansepersonen er mann, har høyere inntekt og formue enn husholdninger hvor referansepersonen er kvinne. Det er først og fremst uttrykk for at husholdninger med mannlig referanseperson i langt større grad er husholdninger med to alderspensjonister enn husholdninger med en kvinnelig referanseperson.

5.4.5 Pensjonsopptjening

Kvinners pensjonsopptjening har steget i takt med økt sysselsetting og økt lønn. Siden kvinner jobber mer deltid enn menn og dermed i gjennomsnitt har lavere inntekt, betyr det likevel at kvinner generelt har lavere pensjonsopptjening enn menn.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Figur 5.25 og figur 5.26 viser andelen menn og kvinner med pensjonsgivende inntekt på minst tre ganger grunnbeløpet. Figurene viser hvordan kvinner med pensjonsgivende inntekt større eller lik tre ganger grunnbeløpet har økt for yngre årskull og nå nærmer seg menns pensjonsopptjening.

5.5 Utviklingen i antall etterlatte og utgifter til etterlatteytelser

5.5.1 Utvikling i antall etterlatte

Utviklingen i befolkningen og samlivsmønstre påvirker utviklingen i antall etterlatte. Når færre lever i et samliv, er det færre som kan ha rett til etterlatteytelser fra folketrygden. Endringer i levealder påvirker når i livet og hvor lenge en er etterlatt. I tillegg vil kvinners yrkesdeltakelse og et generelt høyere lønnsnivå påvirke nivået på ytelsene. Figur 5.27 viser at blant de som var etterlatte i 2014, var det store flertallet eldre enn 66 år. Noen av dem kan på det tidspunktet ha vært etterlatt i mange år. Aldersfordelingen viser likevel at det er få etterlatte i de yngre aldersgruppene. Dette gjenspeiler en lav dødelighet i den yngre delen av befolkningen. I 2014 var det 39 200 etterlatte i alderen 20–66 år, og 74 prosent av disse var kvinner.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

5.5.2 Utvikling i antall etterlatte med ytelser fra folketrygden i aldersgruppen 20–66 år

¹ Nedgangen i antall mottakere fra 1972 til 1973 skyldes at pensjonsalderen ble satt ned fra 70 år til 67 år i 1973.

Antall mottakere inkluderer både mottakere av etterlattepensjon og overgangsstønad.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Figur 5.28 viser utviklingen i antall mottakere av etterlattepensjon i perioden 1968 til 2015.12 Antall etterlatte med etterlattepensjon er tilnærmet halvert siden 1968. Spesielt skyldes dette at antall etterlatte kvinner i befolkningen er redusert. Etterlatte menn har i hele perioden vært en mye mindre gruppe. I de fleste tilfeller der menn blir etterlatt, har mennene så høy inntekt at de likevel ikke mottar ytelser. Hovedårsaken til at antall etterlatte kvinner har gått ned, er redusert dødelighet på ulike alderstrinn for menn. Menn lever i gjennomsnitt lengre i dag, noe som gjør at kvinnene lever en kortere periode som etterlatt før de blir alderspensjonister. Sannsynligheten for at en 50 år gammel mann dør før 67 år, har falt med 12 prosentpoeng fra 1968 til 2015.

Tidligere familiepleiere

En familiepleier er en person som over lengre tid har utført samfunnsnyttig arbeid ved å pleie foreldre eller andre nærstående, og som derfor har vært ute av ordinært arbeidsliv. Dette kan ha gjort det vanskelig å skaffe seg inntektsgivende arbeid etter at pleieforholdet er opphørt. Figur 5.29 viser reduksjonen i antall tidligere familiepleiere med ytelser fra folketrygden fra 1967 til 2015.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Etter hvert som det offentlige tjenestetilbudet innen omsorg (pleieinstitusjoner og hjemmetjeneste) har blitt utbygd, har antallet som mottar ytelser som tidligere familiepleiere falt kraftig. De fleste gjenværende tidligere familiepleierne finnes i aldersgrupper nær pensjonsalder. I 2015 var 80 prosent av de tidligere familiepleierne 60 år eller eldre. Kvinners økende yrkesdeltagelse har også bidratt til nedgangen og samtidig økt behovet for offentlige tjenester.

5.5.3 Utvikling i antall barn med barnepensjon

Figur 5.30 viser utviklingen i antall barnepensjonister i perioden 1967 til 2015. I befolkningen var det en nedgang i antall barn (0–18 år) fram til 1992, noe som bidrar til å forklare nedgangen i antall barnepensjonister i samme periode. Etter 1992 har antall barn 0–18 år økt betydelig, mens antall barnepensjonister er tilnærmet uendret. Ved utgangen av 2015 var det 12 356 barnepensjonister.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

En generell økning i levealder er med på å forklare nedgangen i antall barnepensjonister. Spesielt i alderen 25–54 år er dødeligheten redusert. I perioden 1983 til 2014 falt sannsynligheten for at en 25-åring døde før fylte 55 år med 2,5 prosentpoeng.

Enkelte faktorer trekker i motsatt retning. Alderen for når kvinner og menn får sitt første barn har økt. Siden risikoen for død øker med alder, vil dette isolert sett innebære flere barnepensjonister. Dataene viser imidlertid at levealderseffekten er sterkere enn denne effekten og at det dermed har blitt færre barnepensjonister.

5.5.4 Utvikling i utgifter og gjennomsnittlig pensjon til personer under 67 år

Pensjon til en gjenlevende ektefelle blir beregnet med utgangspunkt i den avdødes inntekt. Ytelsen reduseres med 40 prosent av inntekt over halvparten av grunnbeløpet. Ved utgangen av 2015 har om lag 80 prosent av mottakerne en inntekt eller forventet inntekt som fører til avkortning av ytelsen.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Figur 5.31 viser gjennomsnittlige utbetalinger til etterlatte i alderen 20–66 år i perioden 1983 til 2015. Gjennomsnittlig årlig pensjon er vesentlig lavere for etterlatte menn enn for etterlatte kvinner i aldersgruppen 20–66 år. Siden kvinner har lavere inntekt og en kortere yrkeskarriere, vil menn derfor ha lavere gjennomsnittlig etterlattepensjon. I tillegg får menn oftere pensjonen avkortet som følge av høyere egen inntekt. Gjennomsnittlig utbetalt etterlattepensjon er redusert over tid for både kvinner og menn. Nedgangen er størst for kvinner. Det skyldes økt yrkesaktivitet og høyere inntekt blant de etterlatte, noe som har ført til at en større del av pensjonen blir avkortet. Innføring av krav om forventet inntekt på to ganger grunnbeløpet for etterlatte under 55 år fra 2002, har også bidratt til å redusere det gjennomsnittlige nivået på etterlattepensjonen.

For tidligere familiepleiere utgjør årlig ytelse summen av grunnpensjon og særtillegg. Ytelsen avkortes mot inntekt eller forventet inntekt.

Barnepensjon utgjør 40 prosent av grunnbeløpet for det første barnet, og 25 prosent av grunnbeløpet for hvert av de øvrige barna, når én av foreldrene er død. Dersom begge foreldrene er døde, utgjør pensjonen for første barn et beløp som svarer til full etterlattepensjon for den av foreldrene som ville ha fått størst pensjon uten avkortning mot arbeidsinntekt. For neste barn utgjør pensjonen 40 prosent av grunnbeløpet, og deretter 25 prosent av grunnbeløpet for hvert barn. Barnepensjon til to eller flere barn summeres og gis med like stort beløp til hvert barn. Barn som har mistet begge foreldrene utgjør om lag én prosent av alle barnepensjonistene.

Tabell 5.1 viser gjennomsnittlig årlig pensjon i kroner (og målt i G) for de tre gruppene som mottar etterlattepensjon, pensjon til tidligere familiepleiere eller barnepensjon. Det framgår at beløpene har økt nominelt over tid samtidig som særlig størrelsen på etterlattepensjon har blitt redusert målt i G. Det har sammenheng med avkortningsreglene for ytelsen.

Utgiftene til ytelser til gjenlevende ektefeller har falt over tid som følge av en reduksjon i antall mottakere og en reduksjon i gjennomsnittlig ytelse målt i G, jf. figur 5.32. Utgiftene til ytelser til tidligere familiepleiere er også kraftig redusert, da det i dag kun er et titalls antall mottakere av ytelsen. Utgiftene til barnepensjon er også redusert over tid, og har nok først og fremst sammenheng med at redusert dødelighet fører til at færre barn mister foreldre.

¹ G er brukt som deflator. Gjennomsnittlig G i 2015 var 89 502 kr.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Tilleggsytelser

Gjenlevende ektefeller kan ha rett til enkelte tilleggsytelser. Dette omfatter stønad til barnetilsyn og stønader til dekning av utgifter i forbindelse med gjennomføring av nødvendig utdanning eller opplæring, som reiseutgifter, utgifter til flytting, skolepenger mv. Det er få gjenlevende som mottar disse stønadene. Tilsvarende tilleggsytelser finnes for mottakere av overgangsstønad til enslig mor eller far. 127 etterlatte mottok stønad til barnetilsyn ved utgangen av 2015. Utgiftene til stønad til barnetilsyn til etterlatte var i 2015 på tilnærmet 7 millioner kroner. Det var 19 etterlatte som mottok stønad til utdanning eller opplæring i løpet av 2015. Utgiftene til denne ytelsen var på 0,5 millioner kroner.

5.5.5 Etterlatte over 66 år med alderspensjon

Etterlatte som er alderspensjonister, kan ikke få etterlattepensjon. Disse kan i stedet få sin pensjon beregnet etter særlige regler for alderspensjon til gjenlevende ektefelle. Alderspensjonen beregnes med 55 prosent av summen av egen og avdødes tilleggspensjon, dersom dette gir høyere pensjon enn egen tilleggspensjon. Slik reglene er utformet, er det forholdet mellom egen og avdødes pensjonsopptjening som avgjør om en etterlatt alderspensjonist får en høyere pensjon. Blant dem som ikke får høyere pensjon finner vi både alderspensjonister som har høyere egenopptjent pensjon, og pensjonister som har fått beregnet en høyere pensjon, men hvor dette blir fullt ut motvirket av redusert særtillegg eller pensjonstillegg.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Figur 5.33 viser at antall gjenlevende alderspensjonister økte fra 1983 og til rundt år 2000, jf. blå kurve i figuren. Denne økningen henger sammen med økning i levealderen, og at vi dermed har fått flere alderspensjonister. Tidligere økte levealderen for menn noe mindre enn for kvinner, og dette kan også ha spilt inn. Etter årtusenskiftet og fram til 2015 har utviklingen i antall gjenlevende vært mer stabil og det har også vært en viss reduksjon. Den siste utviklingen skyldes tildels nedgang i årskullenes størrelse.

Totalt sett er det en høyere andel enn før som får en høyere alderspensjon som gjenlevende, jf. rød kurve i figuren. Det har sammenheng med modningen av pensjonssystemet som har ført til at mange pensjonister har fått vesentlig høyere tilleggspensjon i takt med at de har hatt stadig flere opptjeningsår etter at folketrygden ble innført i 1967. At kvinner etter hvert har fått høyere yrkesaktivitet, medfører at flere kvinner har høyere egenopptjent tilleggspensjon og at færre kvinner mottar særtillegg. Nedgangen i antall gjenlevende i 1998 og 2008 som fikk økt pensjon som følge av særreglene, skyldes at det ble vedtatt ekstraordinære økninger i særtillegget i disse årene. Det var da færre som fikk økt alderspensjon fordi økt tilleggspensjon i større grad ble fullt ut motvirket av at særtillegget ble redusert.

¹ Beregnet. Framkommer ikke av regnskap.

² G er brukt som deflator. Gjennomsnittlig G i 2015 var 89 502 kr.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Utgiftene til gjenlevenderettigheter i alderspensjonen har blitt litt mer enn fordoblet målt i faste 2014-kroner fra 1992 til 2014, jf. figur 5.34. 40 prosent av utgiftsøkningen skyldes at flere gjenlevende faktisk får en høyere alderspensjonen. Resten av utgiftsøkningen skyldes at den gjennomsnittlige verdien av rettighetene har økt. Utgiftene til gjenlevenderettigheter i uførepensjonen har blitt noe redusert over tid som følge av redusert dødelighet i yrkesaktiv alder.

5.5.6 Utbetalinger til utlandet

¹ Eksklusive utbetalinger som følge av særlige rettigheter til gjenlevende uføre og gjenlevende alderspensjonister

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Personer bosatt i utlandet mottok 155 millioner i etterlatteytelser i 2015, noe som utgjør 6,8 prosent av de samlede utbetalingene av etterlatteytelser (figur 5.35). Disse ytelsene inkluderer ytelser til gjenlevende ektefelle under 67 år, etterlatte barn, gjenlevendeytelser knyttet til yrkesskade og til tidligere familiepleiere. I all hovedsak vil det dreie som om utbetalinger til gjenlevende ektefeller under 67 år. Etterlatteytelser er ytelsesområdet innenfor de folketrygdytelsene som administreres av Arbeids- og velferdsetaten, hvor høyest andel av utbetalingene går til personer bosatt i utlandet. Videre fulgte kontantstøtte med 2,8 prosent, uføretrygd med 2,1 prosent, og alderspensjon med 2,0 prosent. Arbeids- og velferdsdirektoratet har ikke tall for hvor mye utgifter til gjenlevenderettigheter i alderspensjonen utgjør av utbetalingene av alderspensjon.

Figur 5.36 viser hvilke land mottakere av etterlatteytelser som eksporteres ut av Norge er bosatt i. De ti landene i figuren er de landene som har størst utgiftsandel. Størst andel av ytelsene går til Thailand, etterfulgt av Sverige, Polen, Spania og Filippinene. Av utbetalingene til personer som er bosatte utenfor Norge, går 70 prosent til utenlandske statsborgere.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

5.6 Tjenestepensjonsordninger

Mange arbeidstakere har opptjente rettigheter til etterlatteytelser i nåværende eller tidligere arbeidsforhold. Alle arbeidstakere i offentlig sektor er dekket av ytelser til etterlatte som en del av offentlige tjenestepensjonsordninger, organisert gjennom lov eller tariffavtale. I privat sektor er det ikke lovpålagte krav om etterlattepensjon og det er heller ikke veldig utbredt at ansatte i tillegg til en alderspensjonsytelse er dekket av ytelser til etterlatte. En del private arbeidsgivere har likevel i likhet med offentlig sektor en gruppelivsdekning som gir en engangsutbetaling ved død, og oppspart kapital i innskuddsordninger har en lignende funksjon.

I privat sektor er det den enkelte arbeidsgiver som kan avgjøre om etterlatteytelser skal inngå i tjenestepensjonsordningen. I de siste 20 årene har det vært en trend i retning av avvikling av tradisjonelle etterlattedekninger, men også en vridning i retning av å tilgodese barn framfor ektefelle/samboer. Denne utviklingen må sees i sammenheng med overgang til innskuddsordninger, men også økt kvinnelig yrkesdeltagelse og endrede samlivsformer.

Utvalget har hentet inn statistikk over medlemskap og utbetalinger av ytelser til gjenlevende ektefelle/samboer og barn fra Statens pensjonskasse (SPK), Kommunal landspensjonskasse (KLP), Finans Norge og Storebrand. Tallene gir ikke informasjon om den etterlattes tidligere og nåværende inntektssituasjon, og det er derfor ikke mulig å si noe eksplisitt om fordelingsvirkninger eller om tjenestepensjonen utbetales i tillegg til en etterlatteytelse fra folketrygden. Materialet er ufullstendig, særlig når det gjelder privat sektor. Det gir likevel en indikasjon på omfanget og nivået av ytelsene i tjenestepensjonsordningene.

Tallene viser at mange etterlatte får en ytelse fra avdød ektefelles eller foreldres tjenestepensjonsordning, men at det er store forskjeller særlig mellom offentlig og privat sektor.

5.6.1 Etterlattepensjon i privat og offentlig sektor

Det er store forskjeller mellom de ulike tjenestepensjonsordningene, noe som igjen reflekterer at tjenestepensjonsordninger i privat og offentlig sektor har blitt ulikt organisert. Lov om obligatorisk tjenestepensjon (OTP) som trådte i kraft 1. januar 2006, innebærer at alle private arbeidsgivere må ha en tjenestepensjonsordning for sine ansatte som gir rett til alderspensjon. Det er ikke et krav i lov om obligatorisk tjenestepensjon at pensjonsordningen skal dekke ytelser til ektefelle/samboer og barn, selv om det i lov om innskuddspensjon (fra 2001) som er den dominerende tjenestepensjonsordningen i privat sektor, likevel er bestemmelser om at pensjonskapital ved død skal tilfalle de etterlatte.

Tjenestepensjonsordningene for arbeidstakere i offentlig sektor er organisert i lov om statens pensjonskasse for statlige ansatte og i tariffavtale for kommunalt ansatte. I offentlig sektor er alle arbeidstakere dekket av pensjonsytelser til ektefelle13 og til gjenlevende barn under 20 år. Ved utgangen av 2015 var 850 000 arbeidstakere medlem i en offentlig tjenestepensjonsordning.14 Majoriteten av de ansatte i offentlig sektor er kvinner, og ved utgangen av 2015 var 77 prosent av alle aktive medlemmer i KLP kvinner. Siden kvinner i hovedsak inngår ekteskap med menn, er det også en tilsvarende overvekt av begunstigede menn, mens bare 23 prosent av de kommunalt ansatte er menn med en tilsvarende forsikring for sine ektefeller. I SPK var 56 prosent av alle aktive medlemmer kvinner ved utgangen av 2015.

Ifølge SSB er nesten 65 prosent av de ansatte i privat sektor menn. Mens alle ansatte i offentlig sektor er dekket av etterlattepensjon, er det mindre vanlig i privat sektor. Ifølge tall fra Finans Norge var det ved utgangen av 2015 registrert 1 245 200 arbeidstakere (forsikrede15) med innskuddsordning og 188 300 arbeidstakere med ytelsesordning, en andel på henholdsvis 85 prosent med innskuddspensjon og 15 prosent med ytelsespensjon. Tall fra Finans Norge viser at om lag halvparten av de forsikrede med ytelsesordning også er dekket av barnepensjon og/eller ektefellepensjon.16

For arbeidstakere med innskuddsordninger er det ikke vanlig med tilleggsdekninger i form av forsikrede ytelser til etterlatte. Ifølge Finans Norge er 125 500 arbeidstakere med innskuddsordning dekket av barnepensjon, og 44 700 arbeidstakere er dekket av en ektefellepensjon. Om lag 23 000 av medlemmene som er dekket av ektefellepensjon er i tillegg omfattet av samboerpensjon. I all hovedsak er dette forsikringer uten fripoliserett.17 Sett opp imot antall arbeidstakere med innskuddspensjon som ved utgangen av 2015 er 1 245 200 arbeidstakere, er det dermed bare 10 prosent som er dekket av barnepensjon, mens andelen som er dekket av ektefelle- og eventuell samboerpensjon, ligger på rundt 4 prosent.

Selv om en liten andel av arbeidstakere i privat sektor er dekket av en forsikret risikoytelse til ektefelle og barn, vil de som har innskuddsordning være dekket av oppspart kapital som ved død utbetales til de etterlatte, se nærmere omtale i punkt 5.6.3. I tillegg kommer andre typer forsikringer som gir engangsutbetalinger ved død, se nærmere omtale i punkt 5.6.4.

5.6.2 Aldersfordeling blant dem som mottar etterlattepensjon fra privat og offentlig sektor

De fleste etterlatte som mottar etterlattepensjon, er i aldersgruppen over 66 år. Dette gjelder både blant de som mottar etterlattepensjon fra offentlig og privat sektor.

Figur 5.37 viser antall kvinner og menn som mottar ektefellepensjon i SPK og KLP samlet. Figuren viser pensjoner etter avdøde som var aktive medlemmer eller hadde egenpensjon fra aktiv stilling ved død. Oppsatte pensjoner inngår ikke. Figuren viser etterlatte menn og kvinner med ektefellepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning fordelt etter alder. Samlet sett er det 74 prosent kvinner blant mottakerne. For de yngre aldersgruppene er andelen kvinner lavere, men fortsatt er det flest kvinner også her.

Omfatter utbetalte pensjoner etter avdøde som var aktive medlemmer eller hadde egenpensjon fra aktiv stilling ved død. 34 800 i SPK og 18 400 i KLP. Oppsatte pensjoner er holdt utenfor.

Kilde: SPK og KLP

Det er til sammen 53 200 personer som mottar ektefellepensjon etter avdøde som var aktive medlemmer eller som hadde egenpensjon fra aktiv stilling ved død, henholdsvis 34 800 i SPK og 18 400 i KLP. Andelen kvinner er henholdsvis 83 prosent i SPK og 56 prosent i KLP. Siden menn har lavere forventet levealder enn kvinner, er det klart flest etterlatte kvinner, til tross for at offentlig sektor er kvinnedominert. Det er relativt få mottakere av barnepensjon. Ved utgangen av 2015 var det 1 316 barn i KLP og 1 236 barn i SPK som mottok pensjon etter avdøde som var aktive medlemmer eller som hadde egenpensjon ved død. Barnas gjennomsnittsalder var rundt 15 år, og 60 prosent av barna var i alderen 15 til 19 år.

Ved utgangen av januar 2016 var det 4 100 etterlatte ektefeller som mottok utbetalinger fra Storebrand fra en ytelsesordning hvor avdøde har vært aktivt medlem eller mottatt egen pensjon fra aktiv stilling. Av disse er 87 prosent kvinner. Figur 5.38 viser aldersfordelingen for de 4 100 ektefellene som mottar ytelse.18

En større andel av de etterlatte i privat sektor er kvinner enn i offentlig sektor, (henholdsvis 87 prosent og 77 prosent). Det har sammenheng med at det er flest menn som arbeider i privat sektor, i motsetning til offentlig sektor hvor det er flest kvinner. Totalt er det 400 etterlatte barn som mottar ytelse.

5.6.3 Utbetalinger i privat og offentlig sektor

Utbetalinger fra offentlig sektor

I 2001 ble etterlatteytelsene i de offentlige tjenestepensjonsordningene lagt om fra en bruttoordning, tilsvarende 39,6 prosent av pensjonsgrunnlaget til avdøde før samordning mot etterlattepensjon fra folketrygden, til en nettoordning uten samordning mot folketrygd. Full årlig enke- eller enkemannspensjon utgjør 9 prosent av avdødes pensjonsgrunnlag. Nettoordningen fases gradvis inn, og vil etter hvert gi et enklere system med et påslag til annen inntekt fra arbeid eller pensjon, uten noen form for avkortning eller samordning. Selv om reglene ble endret allerede i 2001, får de fleste gjenlevende ektefeller i dag fortsatt utbetaling etter bruttoordningen. Barnepensjon fra offentlig tjenestepensjon utbetales fram til 20 år, og skal etter de nye reglene utgjøre 15 prosent av pensjonsgrunnlaget til avdøde. For dødsfall etter 1. januar 2001 gjelder nye regler, slik at for barnepensjon vil den nye ordningen om få år være fullt innfaset.

Utvalget har mottatt tall for gjennomsnittlige utbetalinger av pensjoner til etterlatt ektefelle fra SPK og KLP. Utbetalte pensjoner til etterlatt ektefelle fra oppsatte medlemmer er holdt utenfor. Det framgår av tabell 5.2 at gjennomsnittlig ytelse er høyere for de bruttoberegnede enn for de nettoberegnede ytelsene og at bruttoberegnet ytelse er over 40 000 kroner høyere i SPK sammenlignet med KLP. Det har sammenheng med at pensjonsgrunnlaget som ytelsen er beregnet ut i fra, er 116 000 kroner høyere i SPK sammenlignet med KLP. Årsaken til at forskjellen i nettoberegnet ytelse fra SPK og KLP ikke er større, ser ut til å skyldes at ytelsen fra KLP er beregnet med en høyere tjenestetidsfaktor sammenlignet med ytelsen fra SPK, noe som ikke gjør seg gjeldende i samme grad som for de bruttoberegnede ytelsene.

Det er stor spredning i nivået på gjennomsnittlig pensjon også mellom aldersgrupper. Dette er belyst i figur 5.39 som viser antall utbetalinger fordelt på gjennomsnittlig utbetalt pensjon i ulike aldersintervaller.

Når det gjelder de bruttoberegnede ytelsene, har samordningen mot folketrygdens ytelser stor betydning for utbetalingen. Dersom etterlattepensjonen fra folketrygden gir en høy kompensasjonsgrad i forhold til pensjonsgrunnlaget, blir utbetalingen av ektefellepensjon fra tjenestepensjonsordningen liten. For andre kan ytelsen bli svært høy. For eksempel kan personer som ikke kvalifiserer for etterlattepensjon fra folketrygden, få 39,6 prosent av pensjonsgrunnlaget utelukkende fra tjenestepensjonsordningen. Det samme vil gjelde for etterlatte etter medlemmer med tjenestetid før 1976 som er unntatt fra reglene om avkortning mot inntekt i beregningen av brutto ektefellepensjon. Disse forholdene bidrar til å trekke opp gjennomsnittlig utbetaling fra bruttoordningen sammenliknet med nettoordningen.

Omfatter utbetalte pensjoner etter avdøde som var aktive medlemmer eller hadde egenpensjon fra aktiv stilling ved død. 34 800 i SPK og 18 400 i KLP. Oppsatte pensjoner er holdt utenfor.

Kilde: KLP og SPK

Tall fra KLP viser at gjennomsnittlig utbetalt barnepensjon fra nettoordning var 62 400 kroner ved utgangen av 2015. Gjennomsnittlig barnepensjon fra SPK lå på 78 400 kroner og høyere enn gjennomsnittlig barnepensjon fra KLP, noe som skyldes at pensjonsgrunnlaget i SPK er høyere enn i KLP.

Utbetalinger fra ytelsesordninger

Ifølge Finans Norge ble det for personer med aktiv ytelsesordning utbetalt 10 500 pensjoner til ektefeller og 1 000 pensjoner til barn ved utgangen av 2015. Antall pensjoner under utbetaling fra fripoliser var 52 000 pensjoner til etterlatte og 5 100 pensjoner til barn, det vil si at fem av seks utbetalinger er fra fripoliser.19

Finans Norge har ikke statistikk over gjennomsnittlige utbetalinger fra private ordninger, men utvalget har mottatt tall fra Storebrand for utbetalte pensjoner til etterlatte og barn.

Figur 5.40 viser gjennomsnittlige utbetalinger fra Storebrand etter gjenlevende ektefelles alder. Om lag 80 prosent av de som mottar etterlattepensjon er over 66 år, og gjennomsnittlig utbetalt ytelse for alle aldersgrupper under ett er 37 600 kroner ved utgangen av januar 2016. Gjennomsnittlig barnepensjon er 39 200 kroner.

Kilde: Storebrand

Utbetalinger fra innskuddsordninger

Som det framgår av punkt 5.6.1 er det sjelden at arbeidstakere med innskuddsordning er dekket av en etterlattepensjonsordning. Dette må imidlertid ses i sammenheng med at innskuddsordningene er spareordninger hvor oppspart kapital ved død går til de etterlatte.

Etter regelverket skal pensjonskapitalen først gå til å sikre etterlattes barn. Er pensjonskapitalen større enn det som trengs for å sikre etterlattes barn en årlig pensjon inntil ett grunnbeløp fram til fylte 21 år, benyttes det gjenstående beløpet til en pensjonsytelse til ektefelle/samboer/registrert partner. Ved beregning av utbetalingsperiodens lengde, skal det legges til grunn at ytelsen skal utbetales til fylte 77 år og i minst 10 år.

Innskuddsordningene ble først etablert som et alternativt tjenestepensjonsprodukt for privat sektor i 2001. Til tross for at det er innskuddspensjon som i dag dominerer markedet, vil det ta tid før oppspart kapital i disse ordningene vil være av særlig betydning når det kommer til utbetalinger til etterlatte. Av denne grunn har ikke utvalget innhentet statistikk for utbetalinger til etterlatte fra slike innskuddsordninger, men i stedet forsøkt å illustrere nivået på ytelsene i noen typeeksempler.

Tabell 5.3 viser hva som typisk vil kunne bli utbetalt til barn og ektefelle fra pensjonskapital oppspart i en innskuddsordning. I eksempelet er det lagt til grunn at personen som er født i 1986 begynner å arbeide 20 år gammel, det vil si i 2006. Virksomheten har en pensjonsordning med 2 prosent innskudd fra lønn mellom 1 og 12 ganger grunnbeløpet, tilsvarende minstekravet i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Mange virksomheter velger en høyere innskuddsprosent enn minstesatsen. Det er ikke gjort illustrasjoner på utbetalte ytelser i tilfeller med høyere innskuddsprosenter, men en dobling i innskuddsprosenten vil gi en dobling i ytelsen. Det er gjort beregninger for to ulike inntektsnivåer, tre grunnbeløp og sju grunnbeløp, og den årlige økningen i lønn og grunnbeløp er forutsatt å være lik den prosentvise avkastningen som tilføres pensjonskapitalen hvert år. I eksempelet har avdøde et barn i 10-11 års alderen, og siden ytelsen til barnet skal utbetales fram til fylte 21 år, vil det si i om lag 10 år. Det er antatt at dødsfall inntreffer ved fylte 30, 40, 50 og 60 år og at opptjeningstid i innskuddsordningen da vil være henholdsvis 10, 20, 30 og 40 år.

En ung person med kort opptjeningstid og inntekt på tre ganger grunnbeløpet vil ha relativt lite oppspart pensjonskapital, og utbetalt barnepensjon i ti år etter denne personen vil utgjøre bare 4 prosent av grunnbeløpet eller om lag 3 700 kroner per år målt i dagens G (92 576 per 1. mai 2016). Dersom dødsfallet skjer senere og på et tidspunkt hvor opptjeningstiden er 40 år, det vil si ved fylte 60 år, vil utbetalt årlig barnepensjon utgjøre nesten ett halvt grunnbeløp, tilsvarende 44 400 kroner når inntekten er sju ganger grunnbeløpet. Om den avdøde etterlater seg to barn i samme alder som i eksemplet, vil beløpene halveres. I det tilfellet avdøde er forelder til kun ett barn, er det bare i det tilfellet hvor innskuddsprosenten er 5 prosent eller høyere og opptjeningstiden 40 år at pensjonskapitalen blir stor nok til at også ektefellen får pensjon fra ordningen.

I de fleste tilfeller vil eventuelle barn være over 21 år når en av foreldrene dør, og i de tilfeller at avdøde etterlater seg en ektefelle, vil oppsparte midler gå rett til denne. Tabell 5.4 viser utbetalt årlig pensjon i prosent av G i dette tilfellet. Det er i beregningene lagt til grunn at ektefellen er jevngammel med avdøde, og siden ytelsen skal utbetales til den gjenlevende fyller 77 år, er det også stor forskjell i ytelsen som kommer til utbetaling for en gitt inntekt da dødsfall i en alder av 30 år gir en utbetalingsperiode som er 30 år lengre sammenlignet med dødsfall i en alder av 60 år. Med en inntekt på tre ganger grunnbeløpet blir årlig utbetaling 800 kroner og 8 700 kroner ved dødsfall ved henholdsvis 30 og 60 år.

5.6.4 Gruppeliv og andre engangsutbetalinger ved død

Utbetalinger fra offentlig sektor

De fleste arbeidstakere har en gruppelivsforsikring som (frivillig) kan tegnes av arbeidsgiver (dette i motsetning til yrkesskadeforsikring som er lovpålagt). En gruppelivsforsikring gir de etterlatte en erstatning ved død. Forsikringen gjelder 24 timer i døgnet og uavhengig av dødsårsak. Engangsbeløpet på 10 ganger grunnbeløpet i folketrygden blir utbetalt til ektefelle eller samboer (925 760 kroner). Barn som ikke har fylt 25 år får utbetalt fire ganger grunnbeløpet, 370 300 kroner per 1. mai 2016. Om det ikke er etterlatt ektefelle/samboer, blir det utbetalt ett grunnbeløp (92 576 kroner) i tillegg til hvert barn. I 2015 utbetalte SPK 167 millioner kroner i gruppeliv (sammenlignet med 71 millioner kroner i yrkesskadesaker). For kommunalt ansatte er ordningen likeartet, men utbetalingen reduseres med ½ grunnbeløp for hvert år avdøde er over 50 år fram til fylte 60 år da erstatningsbeløpet er fem ganger grunnbeløpet. Barn under 25 år skal ha utbetalt minst 40 prosent av erstatningsbeløpet selv om det er erstatningsberettiget ektefelle eller samboer.

Utbetalinger fra privat sektor

Ifølge tall fra Finans Norge ved utgangen av 2015, hadde om lag 600 000 personer individuelle kapitalforsikringer som gir dekning ved død, mens tilsvarende for gruppeliv var 2,4 millioner. Finans Norge har ikke statistikk over utbetalinger etter dødsfall fra gruppelivsforsikringer, men utvalget har mottatt tall fra Storebrand som gir et visst inntrykk av nivået på disse ytelsene. I alt 325 300 personer hadde en dødsfallsforsikring i Storebrand knyttet til en gruppelivsforsikring. Av disse var 122 200 kvinner og 203 000 menn. I løpet av 2015 ble det utbetalt 324 gruppelivserstatninger i forbindelse med dødsfall. I gjennomsnitt var utbetalt engangsbeløp fra gruppelivsforsikring i Storebrand 980 600 kroner i 2015, men spredningen i utbetalte beløp er stor, fra 20 000 kroner og opp til 4,8 millioner kroner. I 2015 var det ifølge Storebrand 37 mottakere av ytelse fra individuelle kapitalforsikringer og gjennomsnittlig utbetalt beløp var 780 800 kroner; fra minste utbetalte beløp på 68 900 kroner til største utbetalte beløp på 2,1 millioner kroner.