2 Lønnsutviklingen samlet og etter kjennetegn

• For lønnstakere under ett viser foreløpige tall fra nasjonalregnskapet at veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2018 til 2019 var 3,5 prosent.

• Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ble redusert fra 2018 til 2019, ifølge lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå. I 2019 utgjorde den gjennomsnittlige lønnen for kvinner 88,9 prosent av den gjennomsnittlige lønnen for menn for alle heltidsansatte per september. For heltids- og deltidsansatte samlet var kvinners lønn 87,6 prosent av menns lønn, mot 87,1 prosent året før.

• Veksten i gjennomsnittslønn eksklusive opsjons- og naturalytelser fra september 2018 til september 2019 var 2,9 prosent for administrerende direktører i privat sektor og 4,1 prosent for toppledere i offentlig forvaltning. Lønnsveksten for alle heltidsansatte lønnstakere var 3,6 prosent fra september 2018 til september 2019.

• Lønnsspredningen i alt målt ved Gini-koeffisienten er tilnærmet uendret etter 2015, mens lønnsforskjellene økte over tiårsperioden fra 2006 til 2015. Blant kvinner har lønnsspredningen økt fra 2015.

2.1 Lønnsutviklingen samlet og i enkelte næringer

Dette og de følgende avsnittene presenterer utviklingstrekk i lønn i hovedsak basert på statistikk fra SSB klassifisert etter kjønn og andre kjennetegn. Lønnsstatistikken omfatter alle lønnstakere, også lærlinger. Lønnsstatistikken fra SSB er nærmere omtalt i vedlegg 2.

Tabell 2.1 viser gjennomsnittlig årslønnsvekst for alle grupper etter nasjonalregnskapet og lønnsstatistikken. Lønnsstatistikken er basert på inndeling etter næring og institusjonell sektorgruppering. Dette er en annen gruppering av virksomheter enn inndeling etter forhandlingsområder. Det er også andre forskjeller i avgrensning, i tillegg til forskjeller i beregningsmetoder. Forskjellene mellom årslønnsberegningene i dette kapittelet og kapittel 1 er omtalt i vedlegg 2.

For lønnstakere under ett var årslønnsveksten 3,5 prosent fra 2018 til 2019, ifølge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet. Nominell årslønnsvekst og reallønnsvekst for Norge siden 1970 vises i boks 2.1.

Ifølge lønnsstatistikken fra SSB var årslønnsveksten for alle lønnstakere 3,4 prosent fra 2018 til 2019. Årslønnsveksten i industrien i alt var høyere enn i varehandel totalt fra 2009 til 2014. I den siste femårsperioden fra 2014 til 2019 var årslønnsveksten høyere både i varehandel og i offentlig forvaltning enn i industrien. I industrien i alt har årslønnsveksten i 10-årsperioden under ett vært litt lavere enn for NHO-bedrifter i industrien, jf. tabell 1.1. Lønnsveksten for disse to gruppene har vært noe forskjellig i de enkelte år.

2.2 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

I dette avsnittet presenteres tall for utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn målt for heltidsansatte eller per årsverk der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter. Lønnsbegrepet er månedslønn per september.

Forskjeller i kvinners og menns yrkesdeltakelse, bransje/sektortilknytning, utdanning, arbeidserfaring og kompetanse er fortsatt viktige faktorer bak lønnsforskjellene. Det samme er kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Kvinner og menn arbeider i næringer og bransjer med ulik lønnsevne og avtaledekning, og de har ulike stillinger på arbeidsplassene. Både endret antall ansatte kvinner og menn og endring i ulikhetene mellom dem over tid, kan dermed påvirke lønnsforskjellene slik de måles her. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn kan også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Kvantifisering av ulike bidrag til utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell krever egne analyser. SSB jobber med å gjøre bruk av en metode for dekomponering av lønnsforskjellen som er undersøkt av det islandske statistikkbyrået i samarbeid med Eurostat. Utvalget vil følge opp dette når resultatene foreligger.

Boks 2.1 Lønnsutviklingen 1970–2019

Note: Tall for 2018 og 2019 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

I denne boksen presenteres utviklingen i nominell lønn (årslønn i nasjonalregnskapet, se vedlegg 2) og reallønn¹ siden 1970. Den nominelle lønnsveksten var høy på midten av 1970-tallet, med over 17 prosent i 1975. Dette ga en reallønnsvekst på over 5 prosent. Reallønnsveksten var også over 5 prosent i 1971. Til tross for sterk prisvekst på 1970-tallet var veksten i reallønn samlet for dette tiåret forholdsvis sterk. Lavere lønnsvekst i 1979 skyldtes i stor grad innføring av lønns- og prisstopp. På 1980-tallet varierte lønnsveksten mellom 12,0 prosent i 1981 og 4,4 prosent i 1989. Lønnsveksten i 1988 og 1989 var påvirket av inntektsreguleringslover.² Reallønnsveksten på 1980-tallet sett under ett var lav, og negativ i flere år. Siden begynnelsen av 1990-tallet har både lønns- og prisveksten stort sett vært klart lavere enn på 1970- og 80-tallet, men reallønnsveksten har vært høy. I 2011 og 2012 bidro lav prisvekst til høy reallønnsvekst, men med høyere prisvekst og lavere nominell lønnsvekst falt reallønnsveksten i årene etter. Lavere gjennomsnittlig nominell lønnsvekst og forholdsvis høy prisvekst førte til et fall i reallønnen på 1,8 prosent i 2016. I 2017 og 2018 tok årslønnsveksten seg opp. Dette ga reallønnsvekst i 2017, mens prisstigningen nesten utliknet veksten i nominell årslønn i 2018. I 2019 økte reallønnen med 1,2 prosent.

Figuren viser reallønnsvekst basert på vekst i årslønn. Utviklingen i reallønn per time har i enkelte år økt mer som følge av nedsatt ukentlig arbeidstid med lønnskompensasjon. Slike endringer fant sted både på 1970- og 1980-tallet.

¹ Vekst i nominell lønn deflatert med konsumprisindeksen.

² Se kapittel 6 i: Eivind Thomassen og Lars Fredrik Øksendal (2017). Modellbyggere. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene 1967–2017. Pax Forlag 2017.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

Når en veier alle grupper sammen, får en et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Norge. I tabell 2.2 presenteres tre ulike måter å beregne dette på: Gjennomsnittslønn for heltidsansatte, gjennomsnittlig lønn per årsverk og medianlønn for heltidsansatte. Medianlønn finner en ved å sortere lønnen for lønnstakere etter størrelse på lønnen og så finne lønnsnivået for personen i midten. Ved en slik beregningsmetode vil de høyeste og laveste lønnsnivåene være uten betydning.

Fra 2018 til 2019 minket forskjellen i gjennomsnittlig lønn mellom heltidsansatte kvinner og menn med 0,4 prosentpoeng. Kvinnene tjente i gjennomsnitt 88,9 prosent av menns lønn i 2019. Også når deltid inkluderes, er lønnsforskjellene redusert. Samlet er lønnsforskjellene mellom kvinner og menn større når deltid inkluderes.

Målt ved medianlønn falt de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn med 1,0 prosentpoeng fra 2018 til 2019. Ved å sammenlikne medianlønn i stedet for gjennomsnittslønn, er forskjellene mellom kvinner og menn mindre. Hovedårsakene til at vi har mindre lønnsforskjeller målt på denne måten, er at menn i større grad enn kvinner er å finne blant de med høyt lønnsnivå og at flere kvinner enn menn er å finne blant de med lavt lønnsnivå. I beregningene av gjennomsnittslønn betyr høye enkeltlønninger blant menn mer enn lave enkeltlønninger blant kvinner.

Sett over en lengre tidsperiode, var det for heltidsansatte en tilnærming fra 2008 til 2015 hvor forskjellen ble redusert med 1,4 prosentpoeng. Fra 2015 er det brudd i serien på grunn av innføringen av a-ordningen, men etter 2015 har forskjellene blitt videre redusert hvert år med til sammen 1,9 prosentpoeng. Når vi inkluderer deltidsansatte, ble forskjellen fra 2008 til 2015 redusert med 2,2 prosentpoeng. Her også har forskjellene blitt redusert hvert år etter 2015. Ser vi på forskjellen i medianlønn mellom kvinner og menn, ble lønnsforskjellene redusert fra 2008 til 2015 med 1,7 prosentpoeng og ytterligere med 2,1 prosentpoeng etter 2015.

Kvinner og menn fordeler seg ulikt på næringer med ulikt lønnsnivå, og dette bidrar til forskjellen i lønnsnivå mellom kvinner og menn under ett. I tillegg er det forskjeller i gjennomsnittslønnen for kvinner og menn innen næringer. For utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter næring vises det til tabell 4.11 (heltidsansatte) og tabell 4.12 (heltids- og deltidsansatte) i vedlegg 4.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn etter utdanning

Tabell 2.3 viser kvinners lønn som andel av menns etter utdanningslengde for heltidsansatte. Fra 2018 til 2019 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn målt etter utdanningslengde redusert for de som har universitets- eller høgskoleutdanning. Samlet for alle kvinner og menn har lønnsforskjellene blitt mer redusert enn innenfor den enkelte utdanningslengde. Dette har bl.a. sammenheng med at andelen kvinner blant ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning har økt.

Det er minst lønnsforskjell for de som har grunnskoleutdanning. Størst lønnsforskjell er det for ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år, men dette varierer mellom næringene, se vedleggstabell 4.13. For utviklingen i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter utdanningslengde og hvor deltid er inkludert, vises det til tabell 4.14 i vedlegg 4.

Kvinner står for 4 av 10 arbeidsforhold med heltid. Deltidsarbeid er langt mer utbredt blant kvinner enn blant menn, og kvinner står for nær halvdelen av heltids- og deltidsarbeidsforhold under ett.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter alder

Figur 2.2 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns i gjennomsnitt etter alder, se også tabell 4.15 i vedlegg 4. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er større enn gjennomsnittet for de over 40 år. Fra 2018 til 2019 ble lønnsforskjellene redusert for alle aldersgrupper. Figur 2.3 viser gjennomsnittslønn for kvinner og menn etter alder i 2019. Dette er et tverrsnitt over alle fødselskohorter, og det kan ikke uten nærmere analyse slås fast om bildet av økende forskjeller med økende alder speiler mindre forskjeller i yngre generasjoner eller at forskjeller øker gjennom kvinners og menns yrkesløp.

Note: Brudd i statistikken i 2015.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

Lønnsforskjeller/inntektsforskjeller mellom kvinner og menn ellers i rapporten

Lønnsforskjeller og inntektsforskjeller mellom kvinner og menn er også omtalt i forbindelse med lønnsforskjeller i ulike forhandlingsområder (kapittel 1.3.8), lønnsutviklingen etter yrke (kapittel 2.3), lønnsutviklingen for ledere (kapittel 2.6), og lønnsfordeling og andel lavlønte (kapittel 2.7). I kapittel 7 vises fordeling av kapitalinntekter mellom kvinner og menn.

2.3 Lønn etter yrke

Yrkeskodene i dette avsnittet er basert på yrkesstandarden STYRK-08. Standarden bygger på de to klassifikasjonsprinsippene kompetansenivå og grad av spesialisering. Hvilken yrkeskode en stilling skal ha, bestemmes av arbeidsoppgavenes krav til kompetanse. Hovedregelen er at ansatte som utfører samme arbeidsoppgaver, skal ha samme yrkeskode.

I tabell 2.4 er det tatt utgangspunkt i heltidsansatte etter firesifret yrkeskode. Lærlinger inngår ikke i materialet. For å begrense datamengden er det her kun sett på de yrker hvor det er minst 15 000 heltidsansatte, dvs. 15 000 arbeidsforhold med heltid.

¹ Brudd i statistikken i 2015.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og KS.

Veksten i gjennomsnittslønn fra september 2018 til september 2019 var 3,6 prosent. For yrkene i tabellen var det høyest lønnsvekst blant førskolelærere (4,7 prosent) og sykepleiere (4,2 prosent), og lavest blant sivilingeniører (2,7 prosent) og varehandelssjefer (2,8 prosent). Tilgang til og avgang fra et yrke gjennom året kan påvirke gjennomsnittslønnen i yrket. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er små for helsefagarbeidere og i yrker innen barnehage, renhold og undervisning, mens forskjellene er størst for varehandelssjefer.

2.4 Lønn etter utdanning

Det er store forskjeller på hvor mange ansatte som har henholdsvis lengre/ kortere utdanning i de forskjellige næringene, jf. figur 2.4 og vedleggstabell 4.16. For eksempel i industrien har 9 prosent av de ansatte universitets- eller høgskoleutdanning utover 4 år, mens det i staten er 38 prosent. Andelen med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år er over 55 prosent i kommune/fylkeskommune mens den er 15 prosent i industrien. Mens andelen med fagutdanning er 41 prosent i bygge- og anleggsvirksomhet, 36 prosent i industrien og 25 prosent i varehandel, er andelen under 10 prosent i både staten, kommuner og fylkeskommuner og i helseforetakene.

I enkelte næringer er andelen personer i noen av utdanningslengdene ganske liten. For eksempel innenfor skoleverket er det kun 2 prosent av de ansatte som har grunnskoleutdanning. I bygg og anlegg og i varehandel er det kun mellom 3 og 5 prosent som har universitets- eller høgskoleutdanning lengre enn 4 år. Det er i tillegg en ikke ubetydelig andel lønnstakere med uoppgitt utdanning, og denne andelen er særlig høy i bygge- og anleggsvirksomhet. Det er viktig å poengtere at statistikk for lønn etter næring og utdanningslengde ikke tar hensyn til yrkenes kompetansekrav.

Ansatte med universitets- og høgskoleutdanning over 4 år har økt mest som andel av de ansatte siden 2009, jf. figur 2.4. Andelen med videregående skole eksklusive fagutdanning og andelen med grunnskole som høyeste utdanning er redusert i samme periode. Figuren viser kun utviklingen for heltidsansatte i noen næringer. Hadde vi inkludert deltidsansatte og tatt med flere næringer ville fordelingen mellom de ulike utdanningslengdene kunne blitt noe annerledes.

Lønnstakere med lang utdanning har i gjennomsnitt høyere lønnsnivå enn lønnstakere med kort utdanning. Antall år med utdanning er imidlertid ikke i seg selv bestemmende for lønn, som avhenger av en rekke faktorer. Figur 2.5 viser lønnsnivåer (målt i faste 2019-kroner) for perioden 2009–2019 etter utdanningslengder innen enkelte næringer.

¹ Fra og med 2012 er opplysninger fra SSBs spørreundersøkelse om innvandrernes utdanningsnivå inkludert.

² Deflatert med konsumprisindeksen.

³ Personer med fagutdanning og eksklusive fagutdanning er inkludert i gruppen videregående skole.

⁴ For kommune/fylkeskommune er tallene fra KS.

⁵ Brudd i statistikken i 2015.

⁶ Med unntak av tall fra kommune/fylkeskommune er månedslønnen basert på utdanningslengden fra året før.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, KS og Beregningsutvalget.

Lønnsforskjellene mellom de ulike utdanningslengdene er størst i helseforetakene for næringene medtatt her. De er ellers større i privat enn i statlig og kommunal sektor. I helseforetakene, staten og i industrien er lønnsnivå for fagutdannede høyere enn for lønnstakere med videregående skole eksklusive fagutdanning, mens det motsatte er tilfelle i varehandel, finanstjenester og kommune/fylkeskommune. I industri og varehandel er fagutdannedes lønn nær gjennomsnittet, mens fagutdannede i det offentlige og i finanstjenester har lønn lavere enn gjennomsnittet.

Fra 2009 til 2019 (justert for bruddet i 2015) økte den relative lønnsforskjellen mellom lengste og korteste utdanningslengde i helseforetakene, mens den ble redusert eller var uendret i de andre næringene i figuren.

Tabell 2.5 viser lønnsnivå i 2019 og samlet lønnsvekst de seneste fem årene etter næring og utdanningsnivå. Som nevnt over er noen av gruppene forholdsvis små, jf. figur 2.4 og vedleggstabell 4.16. For små grupper vil veksten i gjennomsnittslønnen lett påvirkes av endringer i gruppen, og veksttallene for uoppgitt utdanning viser stor variasjon mellom de ulike næringene. Disse tallene må tolkes med forsiktighet. Tabell 4.16 i vedlegg 4 viser også årlig lønnsvekst 2010–2019.

2.5 Lønnsutviklingen for deltidsansatte

Tabell 2.6 viser lønnsutviklingen for deltidsansatte per heltidsekvivalent etter næringshovedområde fra 2018 til 2019. Tabellen viser også lønn for deltidsansatte som andel av lønn for heltidsansatte, og andel arbeidsforhold med deltid i lønnsstatistikken1.

Forskjellen i lønn mellom deltidsansatte og heltidsansatte knytter seg blant annet til faktorer som yrke, stilling, utdanning og alder. Disse sammenhengene kan variere mellom bransjer. For eksempel er det mange unge deltidsansatte i varehandel (figur 2.6), og stor aldersforskjell kan bidra til forskjellen i gjennomsnittslønn mellom heltids- og deltidsansatte. I skoleverket derimot er deltidsansatte og heltidsansatte mer like i alder, og i utdanning. Også andre forhold kan virke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelte næringer har høyere gjennomstrømning enn heltidsansatte og dermed lavere ansiennitet. I overnattings- og serveringsvirksomhet er det en høy andel deltidsansatte både under og over 25 år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Deltidsansatte hadde en gjennomsnittlig årlig lønn (månedslønn*12) per heltidsekvivalent i september 2019 på kr 456 480, og en vekst på 3,3 prosent fra samme tid 2018. Per september 2019 hadde alle heltidsansatte en gjennomsnittlig årlig lønn på kr 600 120, 3,6 prosent høyere enn i 2018.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalent som andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2019 fra 69,6 prosent for ansatte i varehandel til 94,5 prosent i undervisning, med et gjennomsnitt for alle på 76,1 prosent.

I figur 2.7 presenteres deltidsansattes lønn i prosent av heltidsansatte for årene fra 2009 til 2019. På grunn av innføringen av a-ordningen er det et brudd i 2015. Det var sannsynligvis tidligere en over-rapportering av vanlig arbeidstid på 37,5 timer per uke, og i tillegg fanger man nå bedre opp deltid enn det som var tilfellet i den utvalgsbaserte statistikken før 2015. Deltidsansattes lønn som andel av heltidsansattes lønn gikk litt ned i 2019.

¹ Månedslønn. Brudd i statistikken i 2015.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

2.6 Lønnsutviklingen for ledere

Dette delkapittelet omhandler lønnsstatistikk for heltidsansatte administrerende direktører i privat sektor inklusive offentlig eide foretak. Administrerende direktører er ansatte med yrkeskode 1120 Administrerende direktør, iht. STYRK-08, og statistikken kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak. Det benyttes samme lønnsbegrep som i tabell 1.1, dvs. månedslønn som er avtalt lønn med faste tillegg, uregelmessige tillegg og bonus.

I avsnittet Lønnsutviklingen for administrerende direktører inklusive opsjons- og naturalytelser benyttes et utvidet lønnsbegrep der opsjons- og naturalytelser og overtidsbetaling er inkludert. I avsnittet Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig forvaltning er lønnsbegrepet fast avtalt lønn (grunnlønn/regulativlønn) og faste og variable tillegg.

Lønnsveksten er regnet som endring fra september/desember det ene året til samme tidspunktet året etter, og kan i det enkelte år ikke direkte sammenliknes med veksten i gjennomsnittlig årslønn fra det ene året til det andre slik den framkommer i tabell 1.1. Over tid vil det likevel bli stor grad av samsvar mellom disse to måtene å beregne lønnsveksten på.

Lønnsutviklingen eksklusive opsjons- og naturalytelser

Tabell 2.7 viser at veksten i gjennomsnittslønn fra september 2018 til september 2019 var 2,9 prosent for administrerende direktører i privat sektor og 3,8 prosent for toppledere og administrerende direktører i offentlig forvaltning. Lønnsveksten for alle heltidsansatte lønnstakere var 3,6 prosent fra september 2018 til september 2019.

Lønnsveksten for ledergruppene i tabellen varierer noe fra år til år. Gjennomsnittslønnen for direktører i utvinning av råolje og naturgass inkl. tjenesteyting falt i 2016 og 2017, men økte betydelig i 2018 og 2019, drevet av økte bonusutbetalinger. Dette kan være påvirket av endret sammensetning av gruppen: antallet direktører i denne næringen falt med 16 prosent fra 2015 til 2017, og økte med 9 prosent fra 2018 til 2019.

For administrerende direktører i privat sektor under ett steg gjennomsnittslønnen med 2,6 prosent per år i gjennomsnitt fra september 2015 til september 2019. Den høyeste veksten blant gruppene i tabellen i denne perioden finner vi i bygge- og anleggsvirksomhet med 3,5 prosent og i finansierings- og forsikringsvirksomhet med 3,6 prosent. Her var det større endringer i antall direktører med nedgang på 8 prosent fra 2015 til 2017, og en øking på 9 prosent fra 2017 til 2019. Gjennomsnittlig årlig vekst fra 2015 til 2019 var 3,2 prosent for toppledere og administrerende direktører i offentlig sektor, og 2,7 prosent for heltidsansatte lønnstakere under ett. I samme periode økte lønningene i industrien med 2,8 prosent for administrerende direktører og med 2,5 prosent for alle heltidsansatte, i gjennomsnitt per år.

Blant administrerende direktører i privat sektor i 2019 utgjorde gjennomsnittslønnen for kvinner 82,1 prosent av gjennomsnittslønnen for menn, 0,7 prosentpoeng mer enn i 2018.

Lønnsforskjellen var størst i varehandel mv. og i finansierings- og forsikringsvirksomhet. I industrien og bygge- og anleggsvirksomhet var gjennomsnittslønnen tilnærmet lik, og i transport og lagring var den høyere for kvinner enn for menn. I disse næringene er imidlertid andelen og antallet kvinnelige administrerende direktører lave. For alle næringer samlet var hver femte administrerende direktør en kvinne. Andelen kvinner var lavest i bygge- og anleggsvirksomhet og høyest i overnattings- og serveringsvirksomhet, blant næringene i privat sektor i tabellen. Andelen kvinnelige toppledere og administrerende direktører er betydelig høyere i offentlig forvaltning enn i privat sektor, og forskjellen mellom kvinners og menns gjennomsnittslønn er noe mindre.

Lønnsutviklingen inklusive opsjons- og naturalytelser

Tabell 2.8 viser at gjennomsnittslønnen inklusive opsjons- og naturalytelser for administrerende direktører økte med 2,8 prosent fra september 2018 til samme tidspunkt i 2019.

Mange som telles som administrerende direktør i statistikken leder forholdsvis små foretak og utfører antagelig ikke de oppgavene eller har det ansvaret en vanligvis forbinder med en administrerende direktør. Tabell 2.10 viser lønnsnivå og lønnsvekst for administrerende direktører etter foretaksstørrelse.

I tabell 2.9 er administrerende direktører rangert etter stigende lønnsnivå og inndelt i desiler. Tabellen viser at lederne i 10. desil hadde en gjennomsnittslønn på om lag 2 830 000 kroner per september 2019. Opsjons- og naturalytelser for denne gruppen var 123 300 kroner. Fra 2018 til 2019 steg gjennomsnittlig lønn minst i øverste desil og mest i tredje desil.

Tabell 2.10 viser gjennomsnittlig lønnsnivå og lønnsutvikling for administrerende direktører etter foretaksstørrelse. Det gjennomsnittlige lønnsnivået er lavest i de minste foretakene. Det kan være flere årsaker til dette, herunder næringsvise forskjeller i foretaksstørrelser og forskjeller i sammensetningen av lederne, blant annet gjennom at statistikken omfatter flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak. Det er ingen tydelig sammenheng mellom foretaksstørrelse og årlig vekst i gjennomsnittlig lønn for administrerende direktører siden 2015. I 2019 økte gjennomsnittslønnen mest i de største foretakene, men her var det en nedgang i antall administrerende direktører på 13 prosent fra 2018 til 2019 som kan ha påvirket gjennomsnittslønnen. Endret sammensetning kan også ha bidratt til redusert gjennomsnittslønn i foretak med 100–249 ansatte, der antallet direktører økte med 6 prosent.

Gjennomsnittlig lønnsnivå for kvinnelige administrerende direktører var per september 2019 81,7 prosent av lønnsnivået for mannlige administrerende direktører. Den relative gjennomsnittslønnen var 78,7 prosent i 2015 og har økt hvert år siden. Lønnsforskjellen er størst i de største foretakene. For kvinnelige administrerende direktører økte gjennomsnittslønnen fra september 2018 til september 2019 med 3,6 prosent, mens økningen for menn var 2,7 prosent.

Andelen kvinner blant administrerende direktører har økt fra 18,6 prosent i 2015 til 20,2 prosent i 2018 og 20,5 prosent i 2019. Andelen kvinner er størst i de største foretakene.

Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig forvaltning

Statistikken for toppledere i offentlig forvaltning er delt opp på følgende måte, som presentert i tabell 2.11:

• Kommuner og fylkeskommuner: Øverste administrative leder (rådmenn).

• Staten: Øverste leder i virksomheter i det statlige tariffområdet (angitt som virksomhet i hovedtariffavtalen i staten).

• Offentlig forvaltning i alt: Kommuner og fylkeskommuner, staten og administrerende direktør i næringen Helsetjenester i statsforvaltningen (før 2016 de regionale helseforetakene, herunder også de forskjellige helseforetakene) vektet sammen.

Det er små grupper det er beregnet lønnsvekst for. Endringer i antallet som er med i gruppene, kan derfor gi forholdsvis store utslag i beregnet lønnsvekst.

Veksten i gjennomsnittlig lønn for toppledere i offentlig forvaltning under ett var 4,1 prosent fra september/desember 2018 til september/desember 2019. For toppledere i kommuner og fylkeskommuner var lønnsveksten 4,4 prosent. For toppledere i staten var lønnsveksten 4,1 prosent. For tiårsperioden fra 2009 til 2019 var gjennomsnittlig, årlig lønnsvekst for toppledere 4,3 prosent i staten, 4,7 prosent i kommuner/fylkeskommuner og 4,4 prosent i offentlig forvaltning under ett.

Toppledere i offentlig forvaltning omfatter også en mindre gruppe av administrerende direktører i helsetjenester i statsforvaltningen. Lønnsnivået for denne gruppen var i september 2019 1 696 900 kroner, og veksten i gjennomsnittslønn var 2,6 prosent fra 2018 til 2019, og 3,1 prosent i gjennomsnitt per år for perioden fra 2009 til 2019.

Per desember 2019 var gjennomsnittslønnen for toppledere i kommuner og fylkeskommuner 1 118 600 kroner. I staten tjente topplederne i gjennomsnitt 1 367 400 kroner per september 2019.

2.7 Lønnsfordelingen

Tallene som presenteres i dette avsnittet omfatter en sammenveiing av lønnen for alle2 lønnstakere basert på et materiale fra SSB. Lønnsbegrepet er det samme som benyttes i tabell 1.1, dvs. fast avtalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus, men eksklusiv overtid. Det gis et bilde av lønnsfordelingen på et gitt tidspunkt, mens lønn for den enkelte varierer over yrkesløpet.

Lærlinger tjener typisk mellom 30 og 80 prosent av begynnerlønnen for faglærte i samme yrke, i henhold til en avtalt lønnsstige. Det kan gi et skjevt bilde av lønningene nederst i fordelingen å inkludere lærlinger. Figur 2.8 viser fordelingen av samlet lønn for ansatte eksklusive lærlinger i 2019. Data for lønnsfordeling uten lærlinger foreligger bare fra og med 2017. Vedleggstabell 4.19 viser fordelingen i årene 2017–2019 når lærlinger holdes utenfor datagrunnlaget.

¹ Gjennomsnittlig årlig lønn (månedslønn*12) per september. Per heltidsekvivalent.

² Andel av samlet lønnssum i prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Tabell 2.12 viser lønnsfordelingen både med og uten lærlinger. Gjennomsnittlig lønn blir høyere i alle desiler når lærlinger holdes utenfor, men mest i laveste desil, der gjennomsnittlig lønn øker med om lag 18 000 kr til 311 040 kr. Når en tar ut lærlinger reduseres lønnsspredningen for menn noe mer enn for kvinner.

Tabellen viser også hvor stor del av samlet lønnssum de ulike lønnsgruppene (desilene) mottar. I 2019 mottok de 10 prosentene med lavest lønn (desil 1) 5,4 prosent av samlet lønnssum, mens de 10 prosentene med høyest lønn (desil 10) mottok 20,0 prosent (eksklusive lærlinger). Det er små endringer i disse andelene de seneste årene.

På grunn av omlegging av statistikken i 2015 er tallene for år etter 2015 ikke direkte sammenliknbare med årene før. Tall for 2015 beregnet etter den tidligere metoden viser en forskyvning i lønnsfordelingen mot høyere andeler av samlet lønn til gruppene (desilene) med de høyeste lønningene fra 2006 til 2015. Se også omtalen i NOU 2016: 6 Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2016.

Over de seneste ti årene har veksten i gjennomsnittslønn vært minst i den laveste desil og størst i den øvre delen av fordelingen. Mens gjennomsnittslønnen i den laveste desilen har økt med 2,1 prosent målt som årlig rate i perioden, har veksten for alle vært 3,2 prosent (inkludert lærlinger). Siden personer vil kunne bevege seg mellom lønnsgrupper i perioden, kan ikke utviklingen i lønnsfordelingen si noe direkte om lønnsutviklingen for den enkelte.

Note: Brutto månedslønn for alle ansatte (heltidsekvivalenter). Brudd i statistikken i 2015 og 2017. Statistikken er basert på a-ordningen fra 2015 og fra 2017 benyttes tall eksklusive lærlinger.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Tabell 2.12 viser en oppsplitting av desil 10 i persentiler. Persentil 100 (prosenten med høyest lønn) hadde en gjennomsnittslønn på 2 114 160 kroner og mottok 3,7 prosent av samlet lønn i 2019, det samme som i årene før. Andelen av samlet lønn som persentilene i øverste desil mottar økte svakt eller var stort sett uendret i perioden 2006–2015 (beregnet med den gamle metoden), jf. også at veksten i gjennomsnittslønn fra 2006 til 2015 varierer lite mellom persentilene.

Gini-koeffisienten er et summarisk mål på inntektsulikhet og antar verdier mellom 0 og 1. Verdien 0 tilsier at inntektene er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 tilsier at en person mottar all inntekt. Gini-koeffisienten var 0,206 i 2019, og figur 2.9 viser utviklingen over tid. Lønnsspredningen for kvinner og menn under ett har gjennomgående økt på 2000-tallet til 2015. Etter 2015 er Gini om lag uendret samlet og for menn, mens den har økt for kvinner, også det siste året.

Spredningen i lønn målt ved Gini-koeffisienten er større blant menn enn kvinner; 0,224 for menn og 0,174 for kvinner i 2019. På den annen side har spredningen, målt som prosentvis økning i Gini-koeffisienten, økt mer blant kvinner enn blant menn over tid. Dette ser en også ved at veksten i gjennomsnittslønn over de siste ti årene har vært særlig stor for de øverste desilene blant kvinner.

Tabell 2.13 viser fordelingen av lønn blant ansatte i privat sektor og i offentlig forvaltning. Gjennomsnittlig er lønnsnivået for de lavest lønte høyere i det offentlige enn i privat sektor, og de høyest lønte har høyest lønnsnivå i privat sektor. I offentlig forvaltning mottok i 2019 desil 1 6,1 prosent av samlet lønnssum, mens desil 10 mottok 16,5 prosent. I privat sektor mottok desil 1 5,2 prosent av samlet lønnssum, mens desil 10 mottok 21,2 prosent. At lønnsspredningen er større i privat sektor enn i offentlig forvaltning ses også ved at Gini-koeffisienten er 0,229 i privat sektor og 0,149 i offentlig forvaltning. Virkningen av å holde lærlinger utenfor materialet er om lag den samme for offentlig forvaltning og privat sektor.

Lønnsspredningen økte fra 2008 til 2015 i både privat og offentlig sektor, målt ved Gini-koeffisienten. Det er små endringer etter 2015. Over de seneste ti årene har veksten i gjennomsnittslønn vært minst i den laveste desil i begge sektorer, mens lønningene har økt mest i de øverste desilene.

Kvinner er i større grad enn menn i de laveste desilene av lønnsfordelingen, se tabell 2.14. Her er fordelingen først beregnet for heltidsekvivalenter for kvinner og menn under ett, og deretter er det telt opp hvordan henholdsvis kvinner og menn fordeler seg på desilene. I 2019 var 59,3 prosent av kvinnene og 49,9 prosent av mennene i desilene 1–5. Samtidig var 11,4 prosent av kvinnene og 23,9 prosent av mennene i de to øverste desilene. Fra 2006 til 2015 gikk andelen kvinner i de laveste desilene ned, mens andelen i de høyeste desilene var om lag uendret. Det er brudd i statistikken i 2015. Etter 2015 har andelen kvinner i de øvre desilene økt, mens andelen har gått ned for menn.

Nesten tre av fire lærlinger er menn. Det medvirker til at det er flere kvinner og færre menn nederst i fordelingen når lærlinger holdes utenom. Tall inkludert lærlinger i tabell 2.15 viser at kvinner er underrepresentert i de to øverste desilene i lønnsfordelingen.

Lavlønn

I forbindelse med tariffoppgjørene har det vært benyttet ulike grenser for utmåling av lavlønnstillegg. Det har også vært brukt ulike prinsipper for omfanget av de lavlønnstillegg som er gitt. Ofte har avtaleområdets gjennomsnitt vært avgjørende, ved andre anledninger bedriftens eller den enkeltes lønnsnivå.

En mye benyttet lavlønnsgrense har vært 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i tariffområdet LO-NHO-området. En slik definisjon av lavlønnsgrensen ville tilsvare kr 421 800 for et fullt årsverk uten overtid i 2019. Med denne definisjonen av lavlønn var 19 prosent av alle heltidsansatte lønnstakere lavtlønte i 2019, jf. tabell 2.16. For kvinner er andelen 20 prosent og for menn 18 prosent.