7 Inntektsutviklingen for utvalgte inntektstakergrupper

• Lønnstakere med en årslønn og en lønnsvekst som gjennomsnittet for alle lønnstakere, har fått en økning i reallønn etter skatt på 1,5 prosent fra 2018 til 2019. Reallønnsøkningen etter skatt innen de store forhandlingsområdene var mellom 1,0 og 1,7 prosent.

• Ulikheten i inntekt etter skatt i yrkesbefolkningen falt noe fra 2017 til 2018. Sett over en lengre periode er det en tendens til at ulikheten øker. Inntektsforskjellene i Norge er likevel mindre enn i de fleste andre land.

7.1 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

I kapittel 6.3 er husholdningenes samlede disponible realinntekt, hvor alle typer inntekter inngår (jf. boks 6.2), omtalt. I dette avsnittet er det utviklingen i reallønn etter skatt for ulike grupper som studeres. Utviklingen i reallønn etter skatt bestemmes av forløpene til lønn, skatt og prisstigning.

7.1.1 Reallønn etter skatt fra 2018 til 2019

Skattesatsen for alminnelig inntekt var 28 prosent fra 1992 til og med 2013. Fra 2014 ble denne skattesatsen redusert til 27 prosent kombinert med at trygdeavgiften ble økt fra 7,8 prosent til 8,2 prosent. Fra 2016 ble skattesatsen redusert til 25 prosent kombinert med innføringen av en ny trinnskatt til erstatning for toppskatten. Skattesatsen ble redusert til 24 prosent i 2017, 23 prosent i 2018 og 22 prosent i 2019. Se nærmere omtale av skatteendringer i avsnitt 7.1.2. Maksimal marginalskatt på lønn fra 1992 er gjengitt i tabell 7.1. Inntektsgrenser mv. for inntektsårene fra 2012 til 2020 framgår i tabell 4.1 i vedlegg 4.

I tabell 7.2 legger utvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for de viktigste forhandlingsområdene fra 2018 til 2019. Det er tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig nivå og vekst i årslønn som vist i tabellene 1.1 og 2.1. Det er videre sett bort fra endringer i skattemessige fradrag den enkelte måtte ha hatt utover standard fradrag.

Tabell 7.2 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som gjennomsnittet for alle lønnstakere, har fått en økning i reallønn etter skatt på 1,5 prosent fra 2018 til 2019. Reallønnsøkningen etter skatt innen de store forhandlingsområdene var mellom 1,0 og 1,7 prosent.

Beregningsutvalget har også sett på kjøpekraftsutviklingen for ulike husholdningstyper. I tabell 7.3 har en beregnet utvikling i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt på henholdsvis 300 000 kroner, 550 000 kroner og 750 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere hhv. uten barn og med ett barn, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar med to barn der begge ektefeller er sysselsatte. Resultatene er avhengige av de forutsetninger som er valgt.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 7.1. Utvalget har i beregningene i tabell 7.3 lagt til grunn en lønnsvekst på 2,8 prosent fra 2017 til 2018 og 3,5 prosent fra 2018 til 2019.

Tabell 7.3 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene de to siste årene. Ektepar med én inntekt fikk i 2018 en reallønnsnedgang. Det har sammenheng med avviklingen av skatteklasse 2. Skatteklasse 2 var fordelaktig for ektepar der den ene ektefellen hadde ingen eller svært lav inntekt. Fra 2018 til 2019 fikk alle husholdningstypene økt reallønn etter skatt. Økningen varierer fra 1,4 prosent til 1,8 prosent. Ektepar med barn fikk den største realinntektsøkningen som følge av at barnetrygden ble økt fra 1. mars 2019. For enslige forsørgere ble økningen i barnetrygden motvirket av at det særskilte fradraget for enslige forsørgere ble holdt nominelt uendret.

7.1.2 Endringer i skatteregler for lønnstakere fra 2019 til 2020

De sentrale skattesatsene i skattesystemet for personer (skattesatsen på alminnelig inntekt, trinnskatten og trygdeavgiften) ble holdt uendret fra 2019 til 2020. Innslagspunktene i trinnskatten ble justert med anslått lønnsvekst i statsbudsjettet for 2020 på 3,6 prosent. Øvre grense i minstefradraget for lønn og trygd ble også justert med anslått lønnsvekst, og utgjør 104 450 kroner. Personfradraget som gis i alminnelig inntekt, ble redusert som følge av at NRK skal skattefinansieres fra 2020. Personfradraget er 51 300 kroner i 2020.

Den nedre grensen i fradraget for reiser mellom hjem og arbeid ble økt med anslått prisvekst (1,9 prosent) fra 22 700 kroner til 23 100 kroner. Kilometersatsene i fradraget ble holdt uendret. Enkelte beløpsgrenser holdes nominelt uendret. Det gjelder blant annet fradraget for fagforeningskontingent, den nedre grensen for å betale trygdeavgift, det særskilte fradraget i lønnsinntekt, det særskilte fradraget i deler av Troms og Finnmark fylke, særskilt fradrag for enslige forsørgere mv. Barnetrygden for barn 0–5 år skal økes fra 1 054 kroner i måneden til 1 354 kroner fra 1. september 2020. Barnetrygden for barn 6–17 år holdes nominelt uendret på 1 054 kroner per måned.

Det vises til tabell 4.1 i vedlegg 4 for en oversikt over satser, grenser og fradrag for 2012–2020.

7.2 Inntektsutviklingen for pensjonister og trygdede

I dette avsnittet redegjøres det nærmere for inntektsutviklingen for pensjonister og trygdede før og etter skatt med hovedvekt på utviklingen i pensjon. Samlede pensjons- og trygdeytelser består av pensjon og trygd fra folketrygden, ytelser fra tjenestepensjonsordninger, AFP og individuelle pensjonsordninger.

Pensjonsytelsene fra folketrygden er alderspensjon og etterlattepensjon. I tillegg kommer uføretrygd og andre stønadsordninger. Hovedkomponentene i alderspensjon for de som tok ut pensjon før 2011 er grunnpensjon, særtillegg og tilleggspensjon. For alle som har tatt ut alderspensjon etter 1. januar 2011 er særtillegget erstattet med et pensjonstillegg. Fra 2016 fases den nye alderspensjonen bestående av inntektspensjon og garantipensjon gradvis inn for personer født fra og med 1954.

Som følge av nye reguleringsregler for alderspensjon fra 2011, fastsettes satsene for minste pensjonsnivå for alderspensjonister med et kronebeløp. Alderspensjon under utbetaling blir regulert med lønnsveksten og deretter fratrukket 0,75 prosent, mens satsene for minstenivåene blir regulert med lønnsveksten justert for effekten av levealdersjusteringen for 67-åringer i reguleringsåret. Minste pensjonsnivå for alderspensjon per 1. september 2019 utgjør 157 171 kroner for lav sats (gift med alderspensjonist med høy tilleggspensjon), 181 908 kroner for ordinær sats (gift med minstepensjonist) og 202 818 kroner for særskilt sats (enslig). Reguleringen skjer med virkning fra 1. mai hvert år.1 Den særskilte satsen for enslige ble økt med 4 000 kroner utover den ordinære reguleringen fra og med 1. september 2019.

Fra 2015 erstattet ny uføretrygd den tidligere uførepensjonen fra folketrygden. Den nye uføretrygden utgjør 66 prosent av et beregningsgrunnlag som består av et gjennomsnitt av årsinntekten opp til 6 G for de tre beste av de fem siste årene før uførhet. Uføretrygden justeres i forhold til uføregraden. Ved lavt eller intet beregningsgrunnlag mottas en garantert minsteytelse fra folketrygden. Fra og med uførereformen i 2015 er minsteytelsen for uføretrygdede fastsatt til 2,48 G for enslige og 2,28 G for ektefeller/samboere. Personer som er født uføre eller blir uføre i ung alder har en høyere minsteytelse.2 Uføre som forsørger barn mottar barnetillegg. Ny uføretrygd skattlegges som lønn.

Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og pensjonene til enslige uføre i perioden fra 1. mai 2008 til 30. april 2020 framgår av tabell 4.2 i vedlegg 4.

Utover pensjon fra folketrygden mottar mange også ytelser fra tjenestepensjonsordninger, AFP i privat og offentlig sektor og ytelser fra eventuell individuell pensjonsordning.

7.2.1 Utviklingen i pensjons- og trygdeytelser

Tabell 7.4 viser den nominelle og den reelle, årlige veksten i samlede overføringer for personer som har hovedinntekt fra pensjon eller trygd. Overføringer inkluderer både ytelser fra folketrygden (alderspensjon, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger mv.) og andre ytelser, herunder fra tjenestepensjonsordninger og AFP. Overføringer utgjør 88,8 prosent av gruppens samlede inntekt i 2018, litt over gjennomsnittet de siste ti årene. Andelen steg i 2016 etter å ha vært fallende fra 2009 til 2015.

Tabell 7.5 viser utvikling i grunnbeløpet, minstepensjonene, gjennomsnittlig alderspensjon og uføretrygd, samt reguleringen av løpende alderspensjon fra folketrygden.

Pensjonene for minstepensjonister har økt mer enn grunnbeløpet fordi satsen for særtillegget økte i 2009 og 2010. Minstepensjonen ble i årene 2011–2015 justert med G og deretter justert for effekten av levealdersjusteringen ved 67 år. Dette ga et fratrekk i pensjonen på 0,5 prosent per år, og minstepensjonister hadde i denne perioden dermed en litt bedre utvikling i pensjonen enn alderspensjonister med høyere pensjon. Økt minste pensjonsnivå, særlig for enslige, og økt grunnpensjon for gifte/samboende førte til at minstepensjonen både for enslige og ektepar økte mer enn lønnsveksten i både 2016 og 2017. Disse endringene førte også til at flere blir omfattet av minstesatsene. Arbeids- og velferdsdirektoratet har anslått at økningene i minstepensjon i 2016 og i 2017, herunder også økt grunnpensjon for gifte og samboende i 2016, medførte tilnærmet 25 000 flere minstepensjonister. Økningen i minste pensjonsnivå fra 1. september 2019 medførte en ytterligere økning på om lag 12 000 minstepensjonister.

Selv om økningen i minstesatsene isolert sett har ført til flere minstepensjonister, har antall minstepensjonister gått ned i mange år. Det skyldes dels at yngre kull av alderspensjonister har mer opptjening til alderspensjon enn de eldre kullene, dels de nye opptjeningsreglene for alderspensjon som omfatter stadig flere personer. Per 1. september 2019 var det 148 523 minstepensjonister, 2 100 færre enn året før. Minstepensjonistene utgjør om lag 16 prosent av alle alderspensjonister.

Gjennomsnittlig alderspensjon har historisk økt mer enn grunnbeløpet ved at pensjonister med høy opptjening har kommet til og erstattet pensjonister med lav opptjening som har falt fra. I de siste årene har denne effekten blitt svakere ved at mange har tatt ut pensjon fra 62 år og dermed fått lavere årlig pensjon. I tillegg bidrar reglene for regulering av pensjon fra 2011 og levealdersjusteringen til en svakere utvikling i gjennomsnittlig pensjon. Den enkelte alderspensjonist har de siste årene fått sin pensjon regulert med lønnsveksten fratrukket 0,75 prosent. I 2019 var veksten i gjennomsnittlig alderspensjon 0,8 prosentenheter lavere enn veksten i grunnbeløpet. I perioden 2009–2019 var veksten i gjennomsnittlig alderspensjon per år 0,2 prosentenhet høyere enn gjennomsnittlig vekst i grunnbeløpet.

Tabell 7.6 viser utviklingen i samlede lønns- og pensjonsinntekter for ulike aldersgrupper, og for henholdsvis alle og mottakere av alderspensjon. I aldersgruppene 67 år og over mottar nesten alle alderspensjon, og utviklingen er dermed ganske parallell for de to gruppene. Utviklingen var svakere i årene 2015–2018 enn i tidligere år som følge av lavere vekst i pensjonsinntektene. Over tid har veksten i samlede lønns- og pensjonsinntekter for aldersgruppene over 67 år vært høyere enn årslønnsveksten i økonomien, blant annet som en følge av stadig høyere pensjonsopptjening blant nye pensjonister.

I aldersgruppen 62–66 år hadde de som mottok alderspensjon fra folketrygden en vekst i samlede lønns- og pensjonsinntekter på 11,3 prosent i 2012, og deretter en lavere vekst. Dette kan ha sammenheng med endret sammensetning av gruppen, som har økt fra 35 300 personer i 2011 til 93 700 i 2018. For alle i aldersgruppen 62–66 år har veksten vært relativt høy siden 2011. Utviklingen har sammenheng med at stadig flere i denne aldersgruppen kombinerer arbeid og alderspensjon.

Samlede lønns- og pensjonsinntekter i aldersgruppen 62–66 år er langt høyere for mottakere av alderspensjon fra folketrygden enn for alle. I 2018 hadde mottakere av alderspensjon i aldersgruppen 62–66 år en gjennomsnittlig lønns- og pensjonsinntekt på 669 000 kroner, mens gjennomsnittet for alle i denne aldersgruppen var 417 700 kroner.

Tabell 7.7 viser sammensetningen av inntekt for alle bosatte personer som mottar alderspensjon i utvalgte aldersgrupper. Tabellen viser at for alderspensjonister 67 år og eldre, 67–69 år og 70–74 år utgjør alders- og tjenestepensjon hoveddelen av inntekten over perioden. Andelen yrkesinntekt er noe høyere i 2018 enn i 2009. Den nominelle veksten i pensjon mv. fra 2017 til 2018 var lavest for aldersgruppene 62–66 år og 70–74 år. Veksten i tjenestepensjoner var størst for alderspensjonister under 69 år, mens veksten i alderspensjon fra folketrygden var minst i den samme gruppen.

Fra 2011 ble det mulig å ta ut alderspensjon fra folketrygden for personer i aldersgruppen 62–66 år. For mottakere av alderspensjon i denne aldersgruppen utgjør yrkesinntekt en betydelig større andel av inntekten enn for de som er eldre. Dette gjenspeiler at mange i denne gruppen kombinerer uttak av alderspensjon med at de fortsetter i arbeid.

Tabell 7.8 viser gjennomsnittlig nivå og nominell vekst i alderspensjon fra folketrygden for ulike aldersgrupper de siste ti årene. Tabellen viser at den nominelle veksten i gjennomsnittlig alderspensjon var høyest i begynnelsen av perioden, mens den falt i årene 2012–2017. De siste par årene har veksten tatt seg noe opp igjen, men er fortsatt lavere enn i begynnelsen av perioden. Nye alderspensjonister har gjennomgående høyere pensjonsopptjening enn de som faller fra. Nye uttaksregler og levealdersjusteringen trekker isolert sett pensjonene nedover. Utviklingen i gjennomsnittlig alderspensjon har også sammenheng med fallende lønnsvekst fram til 2006 og økende lønnsvekst heretter. Et annet moment som trekker ned pensjonsnivået, er økt innslag av pensjonister med kort botid og yrkeskarriere i Norge, og som derfor har tjent opp lavere pensjoner. Alderspensjonen reguleres med lønnsveksten, og fratrekkes deretter 0,75 prosent. For nye alderspensjonister bidrar levealdersjusteringen isolert sett til lavere alderspensjon og denne effekten øker for nye årskull. I tillegg får de som tar ut alderspensjon før 67 år lavere årlig pensjon.

Siden pensjonsreformen i 2011 har utviklingen i gjennomsnittlig alderspensjon vært lavere i aldersgruppene 62–66 år og 67–69 år enn for gruppen over 69 år. Denne utviklingen må ses i sammenheng med innfasingen av mulighet for tidlig uttak av alderspensjon. 1949-kullet var 61 år ved inngangen til 2011, og dermed første årskull som kunne ta ut alderspensjon fra fylte 62 år. I årene 2016–2018 (da 1949-kullet var i alderen 67–69 år) var veksten særlig lav i gruppen 67–69 år. Veksten i alderspensjon for gruppen 70–74 år lå over gjennomsnittet for alle i perioden 2012–2016, men har vært lavere de senere årene. Foreløpige tall for 2019 viser at veksten i alderspensjonen dette året var lavest for gruppen 70–74 år. De som mottar alderspensjon i aldersgruppen 62–66 år har som vist i tabell 7.7 betydelige yrkesinntekter, og mange fortsetter i arbeid samtidig som de tar ut alderspensjon. Ifølge tall fra Arbeids- og velferdsdirektoratet var 57 prosent av alderspensjonister 62–66 år registrert i arbeid ved utgangen av 3. kvartal 2019. Gjennomsnittlig samlet inntekt for de som kombinerer arbeid og uttak av alderspensjon er høy. På den annen side får de som tar ut alderspensjon før 67 år en lavere årlig alderspensjon resten av livet enn om de hadde ventet til 67 år. Innfasing av de som har mulighet til uttak fra 62 år, gir også utslag i særlig lav årlig vekst for aldersgruppen 67–69 år de seneste årene, og etter hvert også gruppen 70–74 år.

7.2.2 Realvekst etter skatt i pensjon og trygd

Pensjonistenes disponible inntekt påvirkes også av skattesystemet. Husholdninger med eldre personer har hatt en sterk samlet realvekst i inntekt etter skatt de siste tiårene.

Figur 7.1 viser at den reelle medianinntekten etter skatt økte mer for husholdninger med personer over 65 år enn for andre husholdninger i perioden 1990–2018. Endringer i sammensetningen av gruppen er en viktig forklaring på dette. Stadig flere alderspensjonister har opptjent rettigheter til tilleggspensjon. Tall fra NAV viser at andelen med tilleggspensjon økte fra 91,6 prosent ved utgangen av 2006 til 97 prosent i 2016, og at andelen har vært uendret i perioden 2016–2019. Det er særlig blant kvinnene at andelen med tilleggspensjon har økt. I tillegg er det etter pensjonsreformen blitt mer vanlig med yrkesinntekt blant mottakere av alderspensjon. Realinntekten for husholdningene med personer over 65 år gikk noe opp fra 2017 til 2018.

Kilde: Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger (1990–2018).

Tabell 7.9 viser beregnet vekst i utbetalt pensjon og realvekst etter skatt i minstepensjon for enslige og ektepar og enkelte utvalgte husholdningstyper for de siste tre årene. For 2019 sett under ett økte minste pensjonsnivå med 3,2 prosent til 198 609 kroner for enslige og med 2,5 prosent til 360 994 kroner for minstepensjonistektepar. Minste pensjonsnivå etter skatt økte reelt med 1,0 prosent for enslige minstepensjonister og 0,3 prosent for minstepensjonistektepar. Dette er en sterkere utvikling enn i 2018, men en svakere utvikling enn i 2017.

For uføre økte realverdien av minsteytelsene etter skatt med 1,3 prosent for enslig ufør og 1,2 prosent for ektepar der begge er uføre og har minsteytelse.

Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av tilleggspensjon (inntektspensjon i ny alderspensjon) fra folketrygden, andre pensjonsordninger og andre inntekts- og formuesforhold. Tabellen inneholder derfor også beregninger for enslige alderspensjonister med pensjon på henholdsvis 250 000 kroner og 550 000 kroner og for pensjonistektepar med en samlet inntekt på 550 000 kroner og 750 000 kroner. Det er forutsatt at de kun har alderspensjon som inntekt (inkl. tjenestepensjon) og ikke betaler skatt på formue. Dette er tilsvarende forutsetninger som ligger til grunn for tabell 7.3, jf. boks 7.1. Den nominelle veksten i grunnbeløpet korrigert for fratrekket på 0,75 prosent er lagt til grunn for beregningene. Dette svarer til den årlige reguleringen av alderspensjon fra folketrygden. I 2019 ga dette en nominell vekst før skatt på 2,4 prosent. Beregningene viser en realvekst på pensjonene etter skatt på 0,3–0,6 prosent i 2019. Til sammenlikning ga beregningene en negativ realvekst for disse husholdningstypene i 2018.

7.2.3 Endringer i de særskilte skattereglene for pensjonister fra 2016 til 2020

AFP- og alderspensjonister har rett til et skattefradrag i pensjonsinntekt som sikrer at de som kun lever av minstepensjon ikke betaler inntektsskatt. I 2020 utgjør skattefradraget maksimalt 32 330 kroner. Skattefradraget nedtrappes mot pensjonsinntekt. Første innslagspunkt for nedtrapping er ved pensjonsinntekt lik 204 150 kroner. Skattefradraget nedtrappes med en sats på 16,7 prosent av pensjonsinntekt over dette nivået opp til 306 300 kroner. For inntekt over dette nivået nedtrappes skattefradraget med en sats på 6,0 prosent. Skattefradraget fases ut ved en pensjonsinntekt på 560 816 kroner. Skattefradraget fastsettes uavhengig av ektefellens inntekt.

Trygdeavgiften på pensjon har vært på 5,1 prosent siden 2014. Satsen i minstefradraget i pensjonsinntekt er økt fra 29 prosent i 2015 til 31 prosent i 2020. Den øvre grensen i minstefradraget for pensjonsinntekt ble økt med 6 200 kroner utover anslått vekst i pensjoner i 2017. De tre siste årene har grensen økt med anslått vekst i alderspensjoner.

Skattereglene for pensjonister innebærer at en enslig pensjonist i 2020 vil begynne å betale skatt når pensjonsinntekten overstiger om lag 208 700 kroner. Tilsvarende vil et pensjonistektepar med lik pensjon begynne å betale skatt på en samlet inntekt over 417 400 kroner. I disse beregningene er det lagt til grunn at pensjonistene kun har pensjonsinntekt og standard fradrag.

7.3 Fordeling av inntekt

Beregningsutvalget legger i dette avsnittet fram statistikk som kaster lys over fordelingen av inntekt for personer. Det er spesielt lagt vekt på å redegjøre for enkelte trekk ved fordelingen av lønns-, nærings- og kapitalinntekt. Det er gjort nærmere rede for inntektsbegrepet som er lagt til grunn i boks 7.4.

7.3.1 Fordelingen av inntekt etter skatt for yrkestilknyttede

I dette avsnittet ses det på sammensetningen og fordelingen av inntekt for personer som er yrkestilknyttet. For å få en best mulig oversikt over utviklingen og sammensetningen av inntekt for de personene som antas å være yrkestilknyttet på «fulltid», er det nødvendig å skille ut de personene som har reduserte stillingsbrøker (blant annet jobber mange studenter ved siden av studiene). Utvalget har valgt å definere yrkestilknyttede som de personene som har en sum av lønnsinntekt og næringsinntekt (inkludert dagpenger, sykepenger og foreldrepenger) som minst utgjør 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.3 Samlet sett utgjør denne gruppen om lag 2,13 mill. personer i 2018. Til sammenlikning var det samlet sett om lag 2,68 mill. sysselsatte personer i 2018.

Tabell 7.10 viser sammensetningen av de ulike inntektskomponentene for yrkestilknyttede i 2008 og 2018 etter at individene er sortert etter stigende inntekt etter skatt (desiler), jf. boks 7.3. Tabellen viser at lønnsinntekt er den viktigste inntektskilden i alle desiler, og at lønnsandelen har økt for alle desiler unntatt desil 1 og 10. Lønn er den viktigste inntektskilden også i desil 10, men lønnsandelen faller markant med inntekten jo høyere opp i fordelingen man kommer. Dette trekket er mer framtredende i 2018 enn i 2008.

Andelen næringsinntekt for alle yrkestilknyttede sett under ett falt fra 6,6 prosent i 2008 til 5,2 prosent i 2018. Andelen er relativt høy for desil 1 og faller så til og med desil 4. Deretter stiger næringsinntektsandelen og er høyest for desil 10.

For desil 10 betyr kapital- og næringsinntekt mye mer enn i de øvrige inntektsgruppene, noe som reduserer betydningen av lønn kraftig. Det har vært store svingninger i både lønnsandelen og andelen kapitalinntekter for desil 10 i de senere år. Blant annet falt alle kapitalinntekter unntatt utbytte for desil 10 fra 2008 til 2009. Det må ses i sammenheng med finanskrisen. Det har også vært svingninger i kapitalinntekter det siste tiåret som følge av tilpasninger til endringer av beskatning av utbytte. I 2015 ble det gjort store uttak av utbytte som må sees i sammenheng med økt utbytteskatt fra 2016. Andelen kapitalinntekt i desil 10 og særlig i den øverste persentilen var høy dette året (23,5 prosent i desil 10 og 56,2 prosent i persentil 100). I 2016 falt samlet utbytte igjen, men lå i årene 2016–2018 fortsatt over nivået på samlet utbytte i 2014. I 2018 var andelen kapitalinntekter i desil 10 2,6 prosentpoeng over tilsvarende andel 10 år tidligere. Kapitalandelen er høyere enn lønnsandelen for den øverste persentilen i 2018, men ikke i 2008.

Tabell 7.11 viser hvordan de samlede inntektene fra de ulike inntektskomponentene fordeler seg på inntektsdesilene (etter skatt) i 2008 og 2018. Det er små endringer i desilenes andeler av inntekt etter skatt i 2008 og i 2018. Desil 1 og 10 har fått noe økte andeler, mens for de øvrige desilene er andelen uendret eller redusert med 0,1 prosentenhet. Desil 10 har i 2018 en høyere andel av alle inntektskomponenter unntatt lønn. De øverste desilenes økte andel av overføringer (eksklusiv dagpenger, sykepenger og foreldrepenger) har trolig sammenheng med en økning i pensjonsuttak samtidig med full lønn. Den øverste persentilens andel av inntekt etter skatt er økt fra 25,4 prosent i 2007 til 26,7 prosent i 2018. Samlet sett har inntekt etter skatt for yrkestilknyttede økt med 10,9 prosent fra 2008 til 2018.

I vedleggstabell 4.17 er det gitt en nærmere oversikt over fordelingen av ulike kategorier kapitalinntekter for yrkestilknyttede.

7.3.2 Fordelingen av inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede

Tabell 7.12 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene for pensjonister og trygdede. Inntekt etter skatt har økt mer enn gjennomsnittet for desil 1–4 fra 2008 til 2018, mens de øvrige desilene har hatt en noe lavere vekst.

Desilene 2–5 har fått en større andel av overføringene (eksklusiv dagpenger, sykepenger og foreldrepenger) og de to laveste desilene betaler en lavere andel utliknet skatt. Veksten i overføringene i de lavere desilene må ses i sammenheng med økt minste pensjonsnivå. En annen mulig forklaring er at grunnpensjonen for gifte har økt i perioden, og at denne endringen utgjør en større andel av overføringene i de lavere desilene. Lavere andel utliknet skatt for de laveste desilene kan blant annet ses i sammenheng med omleggingen av skattereglene for pensjonister fra 2011. Samlet sett har inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede økt med 14,4 prosent fra 2008 til 2018. Dette er høyere enn veksten i inntekt etter skatt for yrkestilknyttede på 10,9 prosent. Sammensetningen av inntekten innenfor de ulike inntektsgruppene for pensjonister framgår av vedleggstabell 4.18.

I gjennomsnitt utgjør overføringer (eksklusiv dagpenger, sykepenger og foreldrepenger) 88,8 prosent av pensjonister og trygdedes samlede inntekt i 2018, jf. tabell 7.13. Tabellen viser utviklingen i gjennomsnittlige overføringer for pensjonister og trygdede fra 2008 til 2018 for de ulike inntektsdesilene. Det har vært en reell vekst i gjennomsnittlige overføringer for alle desilene. For desil 2 har veksten vært størst (25,5 prosent), mens desil 10 har hatt den laveste veksten (15,3 prosent). Veksten i overføringer i perioden 2008–2015 skyldes først og fremst økningen i grunnbeløpet og at nye pensjonister har opptjent høyere tilleggspensjon. I tillegg har særtillegget blitt økt flere ganger i perioden. Spesielt ble særtillegget økt mye i 2008. I perioden 2015–2018 var den gjennomsnittlige lønnsveksten svakere enn prisveksten, noe som bidrar til å forklare den reelle nedgangen i gjennomsnittlig overføringer for alle desilene. For de tre laveste desilene var det imidlertid reell vekst i overføringene også i perioden 2015–2018. Dette må ses i sammenheng med økningen i minste pensjonsnivå for enslige i 2016 og 2017. Det har også vært en opptrapping av grunnpensjonen for gifte og samboende pensjonister fra 0,85 G til 0,90 G fra 1. september 2016.

Overføringenes andel av samlet inntekt har økt siden 2008 for alle desiler unntatt desil 1 og desil 10.

7.3.3 Utviklingen i inntektsfordelingen

Når en skal sammenlikne inntektsfordelingen i et land over tid eller inntektsfordelingen mellom land, er det vanlig å benytte Gini-koeffisienter. Se boks 7.3 for definisjon. En Gini-koeffisient på 0 innebærer at inntekten er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 betyr at én person mottar all inntekt.

Figur 7.2 viser utviklingen i Gini-koeffisienten i perioden 1993–2018 for yrkestilknyttede og pensjonister/trygdede for inntekt etter skatt. Figuren viser at fordelingen av inntekt både for yrkestilknyttede og pensjonister/trygdede er sterkt preget av store svingninger i perioden rundt 2000, 2006 og 2015, jf. figur 7.3. Dette kan i hovedsak forklares av tilpasninger til den midlertidige utbytteskatten i 2001, innføringen av utbytteskatt på avkastning utover normalavkastning i 2006 (skjermingsmetoden for aksjonærer) og at skattesatsen på skattepliktige aksjeinntekter for personer (utbytte og realiserte aksjegevinster) økte fra 27 til 31,68 prosent fra 2015 til 2019. Gini-koeffisientene for både yrkestilknyttede og pensjonister/trygdede gikk noe ned fra 2017 til 2018. Over tid er det en tendens til at fordelingen blant yrkestilknyttede har blitt noe skjevere, mens fordelingen blant pensjonister/trygdede har blitt jevnere.

¹ Yrkestilknyttede omfatter lønnstakere og selvstendig næringsdrivende med yrkesinntekt (inkludert dagpenger, sykepenger og foreldrepenger) minst 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

² Pensjonister/trygdede omfatter personer med sosioøkonomisk status pensjonist/trygdet. Det gjelder alle personer som ikke er yrkesaktive og mottar trygde-/pensjonsytelser og yrkesaktive personer som har større inntekt fra trygde-/pensjonsytelser enn lønn (inkl. dagpenger, sykepenger og foreldrepenger) eller næringsinntekt.

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdninger (1993–2017), Statistisk sentralbyrå.

Tabell 7.14 viser utviklingen i Gini-koeffisienten for fordelingen på yrkestilknyttede av hhv. inntekt før skatt med og uten utbytte og inntekt etter skatt med og uten barnetrygd. Tabellen viser at utbytte trekker ulikheten opp, mens skatten reduserer ulikheten. Barnetrygd virker utjevnende. Utbyttene har bidratt til å gjøre inntektsfordelingen skjevere i tiårsperioden. Mens forskjellen mellom Gini-koeffisienten i samlet inntekt før skatt og i samlet inntekt uten utbytte før skatt var 0,012 i 2008 var den økt til 0,032 i 2015, for deretter å falle til 0,021 i 2018. Barnetrygdens bidrag til utjevning, målt i endring av Gini-koeffisienten er 0,004 i 2018. Tall for hele populasjonen (regnet ut fra inntekt etter skatt per forbruksenhet) viser at barnetrygden over tid har hatt et fallende bidrag til utjevning, bl.a. som følge av nominell videreføring siden 1996. Den nominelle videreføringen bør ses i lys av at foreldrebetalingen i barnehager har blitt redusert og at fradraget for pass og stell av barn har blitt økt. Fra 1. mars 2019 ble barnetrygden økt med 1000 kroner årlig, og fra 1. september 2020 økes barnetrygden for barn 0–5 år med 3 600 kroner årlig. Skattenes bidrag til å redusere ulikheten målt ved forskjellen i Gini-koeffisienten i hhv. samlet inntekt før skatt og inntekt etter skatt har vært relativ stabil i tiårsperioden.

De årlige endringene i Gini-koeffisienten for inntekt etter skatt er med unntak av enkelte år små. Inntektsulikheten falt tydelig i 2009. Det må ses i sammenheng med reduserte kapitalinntekter under finanskrisen. Årene etter finanskrisen økte ulikheten noe og i 2015 var det en større økning. Endringen i 2015 må sees i forbindelse med skattetilpasninger på grunn av økt utbytteskatt fra 2016. Ulikheten i inntekt etter skatt falt fra 2015 til 2016. Gini-koeffisienten for inntekt etter skatt gikk også noe ned fra 2017 til 2018.

Figur 7.3 viser utviklingen i samlet inntekt før skatt med og uten utbytte og inntekt etter skatt over en lengre tidshorisont, 1993–2018. Figuren viser en betydelig variasjon i Gini-koeffisienten for inntekt før og etter skatt i årene rundt den midlertidige utbytteskatten i 2001, innføringen av ny utbytteskatt fra 2006 og økt skattesats på utbytte fra 2016. Særlig i årene før 2006 steg Gini-koeffisienten kraftig, mens den falt kraftig fra 2006. Disse endringene henger i stor grad sammen med tilpasninger knyttet til endringer i skattereglene som synliggjør inntekter i skattestatistikken. Særlig i forkant av innføringen av skatt på aksjeinntekter for personer (utbytte og realiserte gevinster) fra 2006 var det gunstig å ta ut kapital fra bedriftene som utbytte og tilbakeføre dette som innskutt kapital. Innskutt kapital kan senere tas ut uten å bli skattlagt på personens hånd. Slike transaksjoner vil i liten grad gi endringer i den reelle fordelingen, men har stor betydning for den målte fordelingen. Fordelingen av samlet inntekt uten utbytte før skatt viser betydelig mindre svingninger rundt de nevnte årene. Figuren indikerer at Gini-koeffisienten ikke gir et godt bilde på fordelingen for årene 2000–2006 og 2015.

¹ Yrkestilknyttede omfatter personer med yrkesinntekt inkl. dagpenger, sykepenger og foreldrepenger over 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

² Personer med negativ inntekt har fått nullstillt denne i alle tidsseriene. Det er også gjort ved negativ inntekt etter fratrekk av utbytte.

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdninger (1993–2018), Statistisk sentralbyrå.

Også Meld. St. 13 (2018–2019) Muligheter for alle peker på at Gini-indeksen for disponibel husholdningsinntekt4 ikke gir et fullgodt bilde av utviklingen i ulikhet fra et år til det neste pga. store svingninger i utbetaling av utbytte og at man ideelt sett burde tatt hensyn til både utbetalt og tilbakeholdt utbytte i inntektsbegrepet. Det vises videre til at det i SSB arbeides med å inkludere tilbakeholdt utbytte i et slikt inntektsbegrep. Meldingen gjengir foreløpige tall som indikerer at en slik inntektsdefinisjon vil øke den målte ulikheten i inntekt etter skatt vesentlig.

Ulikhetene i fordelingen av inntekt målt ved Gini-koeffisienter varierer mellom europeiske land. Figur 7.4 viser Gini-koeffisienten i EU-28 og for enkelte land i Europa for årene 2017 og 2018. Figur 7.5 viser tilsvarende for årene 2008 og 2018. Telleenheten i utregningene av Gini-koeffisientene i figuren er den enkelte person, og hver person (også barn) har blitt tilordnet sin husholdnings disponible inntekt per forbruksenhet. Gini-koeffisientene for yrkestilknyttede og pensjonister mv. som presenteres i tabellene og figurene for øvrig i avsnitt 7.3, er derimot kun basert på inntekt per person.

¹ Eurostat har ikke publisert tall for Island 2017 og 2018. Figuren viser tall for 2016.

² Inntektsbegrepet til Eurostat er forsøkt harmonisert så langt det lar seg gjøre for å kunne foreta direkte sammenlikninger mellom land. Blant annet utelater Eurostat realisasjonsgevinster/-tap i sitt inntektsbegrep, mens dette er inkludert i den norske nasjonale inntektsstatistikken. Videre er tallene fra Eurostat basert på utvalget for levekårsundersøkelsen og er knyttet til inntekten utvalget hadde året før (t-1), dvs. eksempelvis inntektene i 2017 for 2018. Personer i studenthusholdninger inngår i tallene fra Eurostat.

³ Gini-koeffisienten for EU-28 er beregnet av Eurostat.

Kilde: Eurostat.

Figur 7.4 viser at inntektsulikheten slik Eurostat måler den, anslås å være noe lavere i Norge enn i Danmark og Sverige og betydelig lavere enn i EU-28. Gini-koeffisienten for Norge var på 0,248 i 2018, som er lavere enn nivået i 2008. Eurostat har estimert Gini-koeffisienten for EU-28 til 0,309 i 2018.

¹ Eurostat har ikke publisert tall for Island 2018. I figuren er Gini-koeffisienten for 2016 lagt til grunn.

² Inntektsbegrepet til Eurostat er forsøkt harmonisert så langt det lar seg gjøre for å kunne foreta direkte sammenlikninger mellom land. Blant annet utelater Eurostat realisasjonsgevinster/-tap i sitt inntektsbegrep, mens dette er inkludert i den norske nasjonale inntektsstatistikken. Personer i studenthusholdninger inngår i tallene fra Eurostat.

³ Gini-koeffisienten for EU-28 er beregnet av Eurostat. EU-27 for 2008.

Kilde: Eurostat.

7.3.4 Fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn

Som vist i tabell 7.11 er kapitalinntekter relativt skjevt fordelt mellom de ulike inntektsgruppene, men fordelingen av kapitalinntekter er også skjevt fordelt mellom kvinner og menn. Figur 7.6 viser at denne forskjellen økte fra 2001 til 2005.5 Fra 2005 til 2008 økte kvinners andel av kapitalinntektene igjen med om lag 11 prosentpoeng. En betydelig økning i tap ved salg av aksjer i 2008 bidrar til en noe jevnere fordeling av kapitalinntektene i 2008. Kvinners andel av kapitalinntektene økte fra 28 prosent i 2007 til 32 prosent i 2008. I årene 2015–2018 ligger kvinners andel av kapitalinntektene derimot på 24–25 prosent. Dette må ses i sammenheng med at utbytteinntekter har økt, mens renteinntekter har gått ned og utgjør en mindre andel av kapitalinntektene.

¹ Kapitalinntekter er her definert som brutto renteinntekter, utbytter og netto gevinster ved salg av aksjer.

Kilde: Skattestatistikk for personer, Statistisk sentralbyrå.