5 Kvalifisering i ny opptaksmodell

Forstørr bilde

For at opptaksregelverket skal fungere godt, er det nødvendig å ha effektive og mest mulig rettferdige regler for å kvalifisere søkere til høyere utdanning. Reglene bør være stabile og forutsigbare for dem som skal søke, slik at det blir mulig å planlegge et studieløp. Det skal være sammenheng mellom nivåene i utdanningssystemet. Kompetansen som nye studenter har med seg fra videregående opplæring, må være på et nivå som gjør det mulig å gjennomføre og mestre studiene, og studentene bør være trygge på at de har gode nok faglige forutsetninger. Universiteter og høyskoler skal ikke gjenta innhold fra opplæringen i videregående, men fortsette studentenes progresjon i utdanningsløpet.

I dette kapittelet vil utvalget beskrive hvordan søkere skal kunne kvalifisere seg til høyere utdanning i en ny opptaksmodell. Utvalget mener at dagens ordninger for kvalifisering i hovedsak fungerer godt. I store trekk ønsker vi derfor å videreføre disse ordningene. Det betyr at vitnemål fra videregående opplæring med generell studiekompetanse fortsatt skal være hovedveien inn i høyere utdanning for de aller fleste. Det skal likevel også være mulig å kvalifisere seg på andre måter, noe vi begrunner og beskriver i dette kapittelet.

Samfunnet har endret seg mye de siste tiårene. Blant annet ser vi et stort behov for arbeidstagere med høyere utdanning og et større behov for fleksibilitet og omstillingsevne i arbeidslivet. Det betyr at det ikke må lages unødvendig høye barrierer for å komme inn i høyere utdanning, og at det bør finnes andre måter å kvalifisere seg på enn bare gjennom studieforberedende utdanningsprogram i videregående opplæring. Når vi likevel setter et minstekrav for kvalifisering i form av oppnådd generell studiekompetanse, betyr det også at det er noen som ikke er kvalifisert til høyere utdanning. En slik begrensning bidrar til at de som får tilbud om opptak, har forutsetningene for å mestre høyere utdanning og studiet de kommer inn på.

5.1 Generell studiekompetanse er hovedveien til høyere utdanning

Generell studiekompetanse er hovedveien inn i høyere utdanning. De fleste oppnår dette gjennom ett av de fem studieforberedende utdanningsprogrammene i videregående opplæring, men det er også andre måter å oppnå generell studiekompetanse på. Mulighetene er listet opp nedenfor:

• fullført og bestått studieforberedende utdanningsprogram

• påbygging til generell studiekompetanse etter å ha fullført Vg2 på yrkesfaglige utdanningsprogram eller etter fullført yrkesfaglig opplæring

• 23/5-regelen

• fullført godkjent toårig fagskoleutdanning

• fullført ett års universitets- eller høyskoleutdanning, for dem som er tatt opp etter unntaksbestemmelser

• fullført godkjent utenlandsk utdanning i henhold til GSU-listen

23/5-regelen er nærmere omtalt i kapittel 2.1.1.

5.1.1 Generell studiekompetanse som grunnlag for opptak

Kravene til generell studiekompetanse er basert på det som er felles innhold i videregående opplæring. Kravene står i universitets- og høyskoleloven og i opptaksforskriften. Ordningen gir i utgangspunktet alle som oppfyller kravene, mulighet til å søke opptak til alle studier, med unntak av dem som har spesielle opptakskrav. Uten en felles, generell regel ville opptakskravene kunne variert mer mellom institusjoner og studier, og mange unge ville måtte ta avgjørende utdanningsvalg tidligere. Både Liedutvalget og Universitet- og høyskolelovutvalget mente at ordningen med generell studiekompetanse har mange fordeler og bør videreføres.1

Kvalifisering gjennom videregående opplæring

Studieforberedende utdanningsprogrammer skal forberede elevene til å kunne begynne på studier og ha utbytte av disse. Fra tid til annen diskuteres det om elever som går ut av videregående er godt nok studieforberedt, og flere utvalg har stilt spørsmål ved om innholdet i studieforberedende utdanningsprogrammer er satt sammen på best mulig måte.2 Problemestillingen har også blitt belyst i flere undersøkelser. Både nye studenter og ansatte ved universiteter og høyeskoler etterlyser bedre ferdigheter i selvstendig arbeid, lesing og skriftlig fremstilling.3 Nye studenter opplever at de er dårlig forberedt på kravene til kritisk tenkning, tekstforståelse og akademiske skriveferdigheter i høyere utdanning.4 Undervisere på universiteter og høyskoler viser til at det faglige startnivået varierer mye og at studentene ikke alltid har tilstrekkelige forkunnskaper.5

Det er vanskelig å finne objektive svar på om nye studenter er godt nok studieforberedt. Det er mye som tyder på at det er karakterer fra videregående opplæring som har mest å si for om en student gjennomfører studiet eller ikke.6 Det er størst frafall blant studenter som har lave karaktersnitt. Videre er frafallet lavest blant de yngste studentene (22 år og yngre), og sannsynligheten for frafall øker jo eldre studentene er når de begynner i utdanning.7 Foreldrenes utdanningsnivå har også sammenheng med skoleprestasjoner og dermed også frafall i høyere utdanning.8

Selv om det er en klar sammenheng mellom karakterer og gjennomføring av høyere utdanning, er det mange som fullfører til tross for lave karakterer. I studentkullet som startet i høyere utdanning i 2021, var det rundt 60 prosent av studentene som hadde mellom 10 og 29 videregåendepoeng som ikke falt fra.9 I både sykepleie og førskolelærerstudiet er det kun en svak sammenheng mellom fullføringsgrad og karakter fra videregående opplæring. Av de som startet på slike studier i 2003 fullførte drøyt 70 prosent av studentene med de laveste karakterene.10

Studieforberedende utdanningsprogrammer i videregående opplæring består av fellesfag og programfag. Noen programfag er obligatoriske for alle på samme utdanningsprogram, men elevene kan også velge noen programfag. Selv om fellesfagene har vært mer eller mindre de samme siden 1994, har innholdet i fagene endret seg. Den siste store endringen ble gjort i fagfornyelsen, som resulterte i læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. Å forberede elever bedre på videre utdanning og arbeidsliv var blant intensjonene med de nye læreplanene. Læreplanene vektlegger at opplæringen skal sørge for å gi elevene kompetanse i vitenskapelig og kritisk tenkning, og at elevene skal kunne gå mer i dybden i fagene. Reformens innvirkning på opplæringen skal evalueres. Foreløpige resultater viser en mer aktivisert elevrolle og at tverrfaglighet og tverrfaglige temaer benyttes mer i arbeidet i klasserommet. Det samme gjelder i noen grad arbeid med dybdelæring.11 Hvordan endringene vil slå ut for nye studenters opplevelse av å være studieforberedt, er det for tidlig å si noe om.

Elever som begynner på yrkesfag, har mulighet til å oppnå generell studiekompetanse gjennom et påbyggingsår, enten etter Vg2 eller etter fullført yrkesfaglig opplæring. Undersøkelser tyder på at studenter med bakgrunn i de studieforberedende utdanningsprogrammene opplever å være mer forberedt på høyere utdanning enn studentene som har tatt påbygging.12 Et flertall av påbyggelevene som starter i høyere utdanning, ender likevel opp med en grad innen fem år etter studiestart. Det er omtrent like mange påbyggingselever som andre elever som senere fullfører en grad i høyere utdanning. Dette gjelder særlig studenter som har tatt påbygg etter å ha oppnådd fag- eller svennebrev eller yrkeskompetanse.13

Kvalifisering gjennom 23/5-regelen

23/5-regelen gir søkere over 23 år som har bestått studiekompetansefagene og kan dokumentere fem års relevant praksis, generell studiekompetanse.

I praksiskravet på fem år godtas arbeidserfaring, omsorgsarbeid, militær- eller siviltjeneste, utdanning og introduksjonsprogrammer, dokumentasjon på nedsatt arbeidsevne, folkehøgskole, videregående opplæring og andre former for utdanning. Dokumentert flyktningstatus kan også dekke kravet. 23/5-søkerne har derfor ulik praksis, og det er vanskelig å si hvilken faktisk kompetanse de har opparbeidet seg, og om den er likeverdig med videregående opplæring. For enkelte grupper, for eksempel dem som har hatt flere ulike deltidsjobber, vil det også være utfordrende å dokumentere praksisen. Som følge av at de fleste aktiviteter blir godkjent som praksis, vil de fleste søkere som har fylt 23 år og har de seks fagene, oppfylle kravene til 23/5-regelen.

Statistikk for gjennomføring av høyere utdanning kan tyde på at de som kvalifiserer seg etter 23/5-regelen, har noe lavere gjennomføring enn studenter som har fullført videregående opplæring.14 Vi vet likevel ikke om lavere gjennomføring skyldes svakere faglige forutsetninger eller andre forhold, for eksempel livssituasjon og alder.

23/5-regelen ble vurdert i forbindelse med fastsettelse av ny opptaksforskrift i 2007, og mange institusjoner og UHR argumenterte da for å beholde praksiskravet. Begrunnelsen var blant annet at kravet hadde en signaleffekt om at høyere utdanning krever arbeidsinnsats.

Utfordringer med rangering etter denne reglen er omtalt i kapittel 6.

Kvalifisering gjennom fagskole eller høyere utdanning

Som beskrevet i kapittel 2 gir toårig fagskole generell studiekompetanse. Likedan er det mulig å oppnå generell studiekompetanse ved å fullføre høyere utdanning med minst ett års varighet. Dette tilsynelatende paradokset skyldes at noen kan ha fullført et studium der de ble tatt opp på bakgrunn av en unntaksbestemmelse, for eksempel en opptaksprøve til en kunstutdanning, og dermed oppnådd studiekompetanse. Andre årsaker kan være opptak via lokale bestemmelser eller opptak via gamle bestemmelser. I 2021 var det under 1 prosent av søkerne som kvalifiserte seg via høyere utdanning eller fagskole.15 Det er for få personer til at det kan lages gjennomføringstall for denne gruppa.

Personer som har oppnådd generell studiekompetanse gjennom fagskole eller høyere utdanning, skal ha et likeverdig kompetansenivå og skal være like godt forberedt som dem som har gjennomført videregående opplæring. Det kan stilles spørsmål ved om dette er riktig hvis avstanden er stor mellom utdanningen som er gjennomført, og den utdanningen de søker seg til, for eksempel fra en utøvende kunstutdanning til et mer akademisk studium. Men ved å gjennomføre ett års høyere utdanning eller fagskole vil mange opparbeide seg en kompetanse som forbereder godt til videre studier.

5.1.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener at generell studiekompetanse fungerer godt som opptaksgrunnlag, og vil videreføre ordningen slik at den fortsatt er hovedveien til å kvalifisere seg til høyere utdanning. Generell studiekompetanse sikrer at alle søkerne har et visst nivå på kompetansen sin, et visst felles faglig innhold, og gir søkerne forutsigbarhet. Ordningen er praktisk og effektiv for organiseringen og gjennomføringen av opptaket.

De fleste søkerne vil fortsatt oppnå generell studiekompetanse gjennom videregående opplæring. Derfor vil opptaket til høyere utdanning fortsatt være karakterbasert. Modellen vil likevel ha alternative veier frem til både generell studiekompetanse og opptak.

Generell studiekompetanse fra videregående opplæring

Selv om det er enkelte utfordringer med både karaktersetting og vitnemålet som objektive uttrykk for den enkeltes kompetanse, mener utvalget at et vitnemål fra videregående er det som gir det beste uttrykket for søkernes kompetanse. Dette spørsmålet er drøftet i kapittel 6.1.

Diskusjonen om nye studenter er studieforberedte eller ikke, kan likevel tyde på at det er et opplevd sprik mellom kravene til å bestå videregående opplæring med generell studiekompetanse, og det som er nødvendig startkompetanse for høyere utdanning. Samtidig ser vi at studentene som har lavest frafall er dem som under 22 år og som kommer rett fra videregående opplæring. Dette kan være en indikasjon på at nye studenter har den kompetansen som er nødvendig for å mestre høyere utdanning, selv om det ikke oppleves sånn for alle.

Utvalget har vurdert om det er grunn til å sette strengere krav for å oppnå generell studiekompetanse, eller om innholdet og fagsammensetningen i videregående opplæring bør endres. Vi har kommet til at det ikke er riktig å skjerpe kravene, blant annet fordi 60 prosent av søkerne som blir tatt opp til høyere utdanning med mindre enn 29 videregåendepoeng ikke faller fra.16 Mange av dem som har et svakt grunnlag, kan altså fullføre høyere utdanning hvis de får sjansen. Utvalget understreker at det er viktig at det er samsvar mellom kravene som settes til å fullføre studieforberedende opplæring, og adgangskravene til høyere utdanning. Hvis ikke risikerer vi å lage blindveier i utdanningssystemet.

Utvalget mener i utgangspunktet at innholdet i videregående opplæring er utenfor vårt mandat, og vil av den grunn ikke foreslå endringer i fagsammensetningen. Forskning fra Danmark har vist at for de fleste studier har det samlede karakternivået fra videregående opplæring større betydning for om en student faller fra, enn hvilke fag opplæringen har bestått av. De fleste fagene i videregående måler den samme kompetansen, og generelt sett vil karakteren i de fleste fag ha like stor betydning for om en student faller fra underveis i høyere utdanning eller ikke. Unntaket er noen realfag på høyt nivå, som har sammenheng med gjennomføring i natur- og teknisk-vitenskapelige utdanninger. Dette funnet kan skyldes det som kalles kompetanseeffekt, der kompetanse som studentene har oppnådd tidligere blir målt direkte i faget de studerer.17

I Meld. St. 21 (2020–2021) Fullføringsreformen varsles en prosess for å vurdere endringer i fag- og timefordelingen i videregående opplæring, blant annet for at elevene skal bli bedre studieforberedt. Arbeidet kan på sikt få betydning for sammensetningen av både fag og vitnemål fra videregående opplæring. Det kan dermed også få betydning for kravene til generell studiekompetanse. Videre vil Kunnskapsdepartementet etablere et Nasjonalt råd for studieforberedende utdanningsprogram. Rådet skal være en arena for å diskutere og delta i utviklingen av de studieforberedende utdanningsprogrammene. Utvalget mener at rådet kan bli en nyttig møteplass for å diskuter samsvar mellom videregående opplæring og høyere utdanning.

Sammenlignet med andre land har Norge en forholdsvis streng praksis for hva som regnes som fullført og bestått videregående opplæring. Utvalget er kjent med at den uavhengige eksamensgruppa, som Utdanningsdirektoratet satte ned i forbindelse med fagfornyelsen, la frem flere forslag om endringer i vurderingsformene i videregående. Vekten av de ulike karakterene på vitnemålet, samt forholdet mellom standpunkt og eksamen blir viktigere når karakterer er grunnlaget for rangering til høyere utdanning. Departementet bør vurdere om utvalgets modell fører til behov for endringer i kravene til bestått vitnemål.

Generell studiekompetanse fra andre kvalifiseringsløp

Alt tyder på at samfunnet vil ha et stort behov for arbeidskraft med høyere utdanning også fremover. Samtidig øker kravene til at arbeidstagere skal lære hele livet og ha gode muligheter til omstilling. Derfor mener utvalget at det også bør finnes veier inn i høyere utdanning for dem som ikke har fullført videregående opplæring. Det gir søkere mulighet til å kvalifisere seg for studier ved universiteter og høyskoler uten å gå gjennom et treårig skoleløp.

Utvalget vil understreke at det er viktig at søkere som får generell studiekompetanse gjennom andre kvalifiseringsløp oppnår et likeverdig kompetansenivå og er like godt forberedt på studier som det andre søkere er. Utvalget vil også peke på at Fullføringsreformen vil gi voksne som har brukt opp retten til videregående opplæring, en sjanse til å komme tilbake fullføre og bestå. Det kan på sikt gjøre andre veier til generell studiekompetanse mindre aktuelle.

Selv om Fullføringsreformen vil gi utvidet rett til videregående opplæring, mener utvalget at det fortsatt bør være mulig å bruke privatistordningen for å kvalifisere seg til høyere utdanning. Det er ikke alle som ønsker eller har mulighet til å følge et ordinært videregåendeløp. Det gir også unge og voksne mulighet til å opparbeide seg eller dokumentere kompetanse i fag som ikke tilbys på skolen de går på, eller reorientere seg og ta fag de aldri tok i videregående.

Utvalget mener at 23/5-regelen bør videreføres som et alternativ for søkere som finner ut at de ønsker å studere ved et universitet eller en høyskole uten å ha fullført videregående opplæring. Aldersgrensen på 23 år bør opprettholdes for å forhindre at elever hopper av videregående opplæring for å kvalifisere seg ved å ta studiekompetansefagene som privatist.

Vi foreslår at 23/5-regelen blir til 23/6-regelen, der seks-tallet representerer de fagene som kreves per i dag, og at dagens krav til fem års praksis bør fjernes. Utvalget har merket seg at de fleste som søker på dette grunnlaget og oppfyller fagkravet og alderskravet, også oppfyller kravet til praksis. Det gjelder selv om søkerne har svært ulikt innhold i aktivitetene de har gjennomført, og selv om dokumentasjonen de fremviser, ikke sier noe om de er studieforberedte eller ikke.

I 2021 var det 5 500 kvalifiserte søkere til ordningen. Av de 512 som ikke ble vurdert som kvalifisert, var det 367 som ikke oppfylte kravet til praksis eller utdanning, og 145 oppfylte verken kravet til praksis eller utdanning og fag. 18 De som i dag får avslag på praksiskravet i 23/5-regelen, får det hovedsakelig fordi de ikke klarer å samle eller sende inn korrekt dokumentasjon. Å fjerne praksiskravet, som oppfylles av 90 prosent av søkerne i dag, vil derfor ikke føre til at søkerne har dårligere forutsetninger for å begynne i høyere utdanning. Endringen vil i tillegg gjøre ordningen mer håndterbar og også bidra til at flere vil kunne kvalifisere seg til høyere utdanning.

Utvalget foreslår å videreføre muligheten til å oppnå generell studiekompetanse etter å ha gjennomført ett år i høyere utdanning og etter å ha fullført toårig fagskole. Det er viktig at modellen vi foreslår, legger til rette for alternativer til karakterbasert opptak, og at vi ikke skaper barrierer for å kunne komme videre i utdanningssystemet. Både hensynet til at utdanningssystemet ikke skal ha blindveier, og hensynet til å dekke samfunnets behov for høyt kvalifisert arbeidskraft har veid tungt i vurderingen vår.

Vi ser at det kan oppstå utfordringer når søkere som har kvalifisert seg på disse måtene, søker seg videre til studier med et helt annet innhold. Samtidig mener vi at den enkelte student må kunne ta et selvstendig valg ut fra sin egen vurdering av hva de vil greie å gjennomføre. Dersom vi fjerner denne veien må søkere som allerede har gjennomført et studium i høyere utdanning eller toårig fagskole tilbake til videregående opplæring for å oppnå generell studiekompetanse. Utvalget mener at det vil være urimelig for søkere som allerede har gjennomført en utdanning på høyt nivå.

Gruppene som kvalifiserer seg gjennom fagskole eller høyere utdanning, er for små til at det kan utarbeides gjennomføringstall for dem. Da er det heller ikke mulig for utvalget å vurdere om det er en reell risiko for at de får opptak til høyere utdanning uten å ha likeverdig kompetanse. Det betyr også at det potensielle problemet knyttet til denne type søkere er lite, og det forsterker argumentet om ikke å endre på regelen for kvalifisering. Vi vil imidlertid at disse søkerne skal rangeres på en mer rettferdig måte, slik vi har beskrevet i kapittel 6.2

Utvalget mener at alle som har gjennomført ett års høyere utdanning, bør få generell studiekompetanse. I dag er det bare de som kan dokumentere at de er tatt opp på en unntaksbestemmelse som får generell studiekompetanse. Denne endringen vil effektivisere opptaksprosessen.

Utvalget foreslår at

• generell studiekompetanse fortsatt bør være grunnlag for opptak til høyere utdanning

• generell studiekompetanse skal fortsatt gis når søkeren har:

  • fullført studieforberedende utdanningsprogram eller påbygging til generell studiekompetanse

  • bestått de seks studiekompetansefagene og fylt 23 år – dagens krav om dokumentasjon på praksis fjernes

  • gjennomført minst ett års høyere utdanning eller toårig fagskole

5.2 Kvalifiserende prøve i høyere utdanning

En kvalifiserende prøve kan være en vei inn i høyere utdanning for dem som ikke har fullført og bestått videregående tidligere, og den kan både erstatte og supplere andre alternative kvalifiseringsordninger. Slike prøver kan utformes på to ulike måter:

• De kan teste kunnskap og ferdigheter som allerede er oppnådd (achievement), for eksempel tilsvarende de seks fagene som kreves for å kvalifisere seg gjennom 23/5-regelen.

• De kan teste potensialet og evnen til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter (aptitude). Dette innebærer å teste om kandidatene er studieforberedt, ved å sjekke om de grunnleggende ferdighetene er gode nok til å starte i høyere utdanning.

I nordisk sammenheng har vi liten erfaring med bruk av rene kvalifiserende prøver, men rangerende prøver er i bruk både i Danmark og i Sverige. Ett eksempel er uniTEST, som brukes av flere institusjoner til rangering i kvote 2 i Danmark, og som er en potensial- og evnetest (aptitude). Et annet eksempel er högskoleprovet, som tester både kunnskaper og ferdigheter som allerede er oppnådd (achievement), og potensialet til å tilegne seg kompetanse.19

Utvalget er kjent med at det svenske UHR har fått i oppgave å lage en nasjonal kvalifiserende prøve. Utviklingen og utprøvingen av prøven gjøres av Göteborgs universitet, som har satt sammen en arbeidsgruppe med eksterne forskere og eksperter på konstruksjon av prøver. Prøven skal testes ut i 2022 og 2023.20

Et annet kjent alternativ til vitnemål fra videregående opplæring er General Education Development (GED) i USA. Dette er en prøve som er delt inn i fire deler som tester matematisk resonnement, resonnement gjennom språk, samfunnsfag og vitenskap. GED har fått en del kritikk siden en del elever i high school (tilsvarende videregående opplæring) oppfatter prøven som et alternativ til skolegang, og fordi den dermed medvirker til frafall fra ordinær utdanning. Forskning viser at elever som dropper ut av skolen og tar GED i stedet, i større grad står utenfor arbeidslivet enn dem som fullfører high school. Det kan tyde på at prøven ikke lenger oppfyller intensjonen om å være en ny sjanse for voksne, men i stedet brukes av unge som egentlig er i opplæringsløp. Derfor har det blitt anbefalt at det ikke bør være mulig for unge søkere å ta GED i stedet for high school.21

5.2.1 Utvalgets vurdering

Norge har flere ordninger for at søkere som ikke har fullført videregående opplæring, skal kunne kvalifisere seg til høyere utdanning. Utvalget har vurdert å foreslå en kvalifiserende prøve til erstatning eller som et alternativ til disse ordningene. En pålitelig standardisert kvalifiserende prøve kunne bidratt til å øke søkernes rettsikkerhet og muligheter for en pålitelig og rettferdig vurdering. En slik prøve kunne også bidratt til å sikre at søkerne får vist at de har kompetansen som kreves for å begynne i høyere utdanning.

Utvalget mener imidlertid at en kvalifiserende prøve vil overlappe med dagens 23/5-regel (23/6-regelen i ny modell) og at sistnevnte er et bedre alternativ for kvalifisering. En fordel med en kvalifiserende prøve er at forberedelser og gjennomføring av én prøve tar kortere tid enn det tar å gjennomføre eksamen etter læreplaner i seks fag. Innholdsmessig kan prøven i teorien måle kunnskap og ferdigheter som er særlig relevant for å kunne gjennomføre høyere utdanning, men det kan likevel være utfordrende å lande på et innhold som tilfredsstiller behovene i et mangfold av studier i høyere utdanning. Kvalifisering gjennom 23/6-regelen, der søkeren har avlagt eksamen i seks fag, vil sannsynligvis gi et bredere og bedre bilde av kompetansen søkeren har.

En annen utfordring med en slik prøve er at den kan oppfattes som et alternativ til videregående opplæring dersom det ikke settes en høy aldersgrense for å kunne ta den. I Sverige er grensen satt til 24 år under utprøvingsperioden.

På bakgrunn av disse argumentene vil ikke utvalget foreslå å utrede en kvalifiserende prøve som en del av den nye modellen for opptak til høyere utdanning. Utvalget er likevel opptatt av at det følges med på det som skjer i Sverige på dette området.

Utvalget foreslår at

• det ikke settes i gang utredninger av innføring av en kvalifiserende prøve nå, men at Kunnskapsdepartementet følger med på utprøvingen av den kvalifiserende prøven i Sverige

5.3 Unntak fra krav om generell studiekompetanse

Dagens regelverk åpner for to generelle unntak fra kravet om generell studiekompetanse: realkompetansesøkere og dispensasjonssøkere. Disse kan tas opp til studier uten å ha oppnådd generell studiekompetanse. Det er en liten del av søkermassen som får opptak på denne måten, men muligheten er viktig for dem det gjelder.

Realkompetansevurdering ble innført i 2001 for å gi uttelling for kompetanse som er oppnådd utenfor det formelle utdanningssystemet. Ordningen skal bidra til mer målrettet og effektiv tilgang til utdanning ved at voksne kan bygge videre på den kompetansen de har opparbeidet seg i arbeidslivet og andre steder.

Et forskningsprosjekt om realkompetansevurdering i utdanning og arbeidsliv i perioden 2009 til 2017 viser at de fleste realkompetansesøkere søkte seg til bestemte studier, som sykepleie, vernepleie og barnevernspedagog, og at få fikk tilbud om plass. Yrkesfaglærerutdanningen hadde derimot 200 realkompetansesøkere i 2017, noe som utgjorde mer enn halvparten av alle søkere til denne utdanningen. 80 prosent av disse realkompetansesøkerne fikk tilbud om studieplass.22 Det ble innført spesielle opptakskrav til grunnskolelærer- og lektorutdanningen i 2016 og til sykepleierutdanningen i 2019. Det er grunn til å anta at det i etterkant har påvirket hvilke studier som har flest realkompetansesøkere, siden de spesielle opptakskravene bare kan oppfylles ved å ta fag fra videregående opplæring.

Det finnes ikke oppdatert statistikk som viser om studenter som kommer inn på bakgrunn av realkompetanse gjennomfører studiene. Det er heller ikke laget oversikter over hva som skiller dem som kvalifiserer seg, og dem som får avslag på søknaden om realkompetansevurdering.

Dispensasjonssøkere er en veldig liten gruppe, og i 2021 var det 79 søkere som ble funnet kvalifisert på denne måten.23 Noen studenter som blir tatt opp på bakgrunn av unntaksbestemmelsene, klarer seg godt, mens andre ikke gjennomfører.

5.3.1 Utvalgets forslag

Utvalget vil videreføre unntakene fra generell studiekompetanse. Disse søkerne utgjør en liten andel av studentgruppa og for dem det gjelder er det viktig å ha en vei inn i høyere utdanning. Unntaksordningene bør fortsatt bare gi søkerne adgang til studier hvor de har relevant kompetanse og nødvendige forutsetninger for å fullføre. Det innebærer at det må gjøres en separat vurdering for hvert studium søkeren har søkt på.

Realkompetanse

Utvalget understreker at søkere som har fylt 25 år, og som ikke har fullført videregående opplæring, i dag har krav på å få vurdert om de er kvalifiserte for et bestemt studium på grunnlag av realkompetanse. Vi legger til grunn at institusjonene oppfyller denne rettigheten.

Utvalget ser noen utfordringer med ordningen som Kunnskapsdepartementet og institusjonene bør samarbeide om å løse. For det første er det ressurskrevende å utføre realkompetansevurdering, både for den saksbehandlende institusjonen og for søkeren som må dokumentere sin bakgrunn. For det andre er det vanskelig å gjøre gode og rettferdige individuelle vurderinger av en persons reelle kvalifikasjoner ut fra de ulike dokumentasjonsgrunnlagene søkerne har. For det tredje gir individuelle vurderinger rom for skjønn i vurderingene. Det er grunn til å se på mulige forbedringer av vurderingsmetoden, for eksempel ved å erstatte eller supplere dagens dokumentasjonsbaserte rutiner med intervjuer eller tester.

Utvalget mener likevel at ordningen bør videreføres både fordi det er en mulighet for omstilling og livslang læring, og fordi søkerne kan benytte relevant arbeidslivserfaring for å kvalifisere seg til høyere utdanning. Mange realkompetansesøkere har opparbeidet seg relevant kompetanse for bestemte utdanninger gjennom lang arbeidserfaring og læring i arbeidslivet.

Utvalget ser flere grunner til at ordningen kanskje vil brukes mindre om noen år. Det er flere som fullfører videregående opplæring og dermed færre som trenger realkompetansevurdering.24 Andelen kan komme til å øke enda mer når fullføringsretten innføres. Vi ser også at det over tid har blitt stadig færre som søker høyere utdanning på bakgrunn av realkompetanse.

I kapittel 6 foreslår utvalget å innføre en rangerende opptaksprøve. Alle søkere som ikke kan poengberegnes fordi de ikke har karakterer fra videregående opplæring, må ta prøven. Det innebærer at søkere som er kvalifisert gjennom realkompetansevurdering kan konkurrere seg inn på et studium på lik linje med andre søkere. Dette er en vesentlig endring som øker både rettferdighet og gjennomsiktighet i systemet.

Dispensasjon

Dispensasjonsbestemmelsen sørger for at personer med varige sykdommer eller læringsutfordringer ikke blir stoppet i å ta høyere utdanning hvis de ellers er studieforeberedt. Utvalget mener derfor at bestemmelsen om dispensasjon bør beholdes. De som har søkt på grunnlag av dispensasjon, kan ha god formell kompetanse, men har av ulike årsaker ikke en realistisk sjanse til å bestå alle fagene i videregående opplæring.

Vi foreslår samtidig en endring i hvem som har ansvaret for å vurdere om vilkårene for å få dispensasjon er oppfylt. I dag er det institusjonene som vurderer dette. De må vurdere om søkeren, på grunn av varig sykdom, funksjonshemming eller lignende, ikke har kunnet oppnå generell studiekompetanse. Vi mener i stedet at det er fylkeskommunene, som har ansvaret for de videregående skolene, som må gjøre vurderingen og utstede dokumentasjon til elevene. En slik løsning vil føre til at de som kjenner eleven best, kan vurdere om vilkårene for dispensasjon er oppfylt. Det vil også gi færre utfordringer med å sikre personvern. I dag må sensitiv informasjon om søkerne sendes i vanlig brevpost fordi det regnes som tryggere enn e-post.

Universiteter og høyskoler vil fortsatt ha ansvaret for å vurdere om søkere har nødvendige faglige forutsetninger for å gjennomføre det aktuelle studiet uten å ha generell studiekompetanse.

Ordningen kan bli bedre kjent hvis ansvaret for å vurdere vilkårene for dispensasjon blir gitt til videregående opplæring. Det kan gi økt arbeidsmengde for skoler og lærere hvis det blir flere dispensasjonssøknader, eller et økt press for å innvilge søknader om dispensasjon. Vi mener likevel at det styrker søkernes rettsikkerhet at muligheten til å søke om dispensasjon er godt kjent.

Utvalget foreslår at

• realkompetansevurdering videreføres som en vei inn i høyere utdanning

• vurderingsmetodene for realkompetansevurdering forbedres

• muligheten til å få dispensasjon fra generell studiekompetanse videreføres

• videregående opplæring får ansvar for å gjøre vurderingen og utstede dokumentasjon til elevene

• universiteter og høyskoler fortsatt skal ha ansvaret for å vurdere om søkerne har nødvendige faglige forutsetninger for å gjennomføre det aktuelle studiet

5.4 Spesielle opptakskrav

I dag har rett over 38 prosent av alle studiene som tilbys gjennom Samordna opptak, spesielle opptakskrav. Spesielle opptakskrav fastsettes av Kunnskapsdepartementet, etter søknad fra institusjonene. En fullstendig liste over spesielle opptakskrav finnes i kapittel 4 i opptaksforskriften. I 2021 var det ca. 4000 av søkerne via Samordna opptak som ikke tilfredsstilte de spesielle opptakskravene på studiene de hadde søkt på, selv om de hadde generell studiekompetanse. Det kan være flere grunner til det. Enten har ikke søkerne satt seg inn i regelverket, eller så besto de ikke fagene de hadde planlagt å ta.

Det finnes flere tilbud for personer som trenger å oppfylle spesielle opptakskrav etter videregående opplæring. Det vanligste er sannsynligvis å ta fagene gjennom privatistordningen.

Det finnes forkurs for enkelte ingeniørutdanninger og maritime utdanninger. Det vil si kurs som er kvalifiserende tilbud til bestemte studier. Disse kursene gir ikke generell studiekompetanse og gir heller ikke studiepoeng, men de gjør studentene kvalifisert til bestemte studier. Muligheten til å tilby forkurs ligger i opptaksforskriften, men forskriften inneholder ingen krav til innhold eller krav til hvem som kan tilby slike kurs.

TRES-ordningen (tresemesterordningen) er en vei inn for personer som har generell studiekompetanse, men mangler programfag i matematikk og fysikk og vil ta bachelor i enkelte ingeniørutdanninger. Denne delen av utdanningen gir ikke studiepoeng alene, men er en integrert del av den treårige bachelorutdanningen i ingeniørfag. Studentene bruker ett til to sommersemestre til å ta de ekstra fagene.

I Sverige finnes det såkalte basåret – grunnåret. Grunnåret er et ettårig kurs på videregående opplæringsnivå. Kurset tas av dem som ikke har de fagene som kreves for å kunne bli tatt inn på enkelte studier, men det kreves grundläggande behörighet (tilsvarende generell studiekompetanse) for å få opptak til grunnåret. Grunnåret forbereder vanligvis til studier innen tekniske og naturvitenskaplige fag. Det tilbys både av universiteter og høyskoler og av voksenopplæringen.

De spesielle opptakskravene kan deles inn i tre grupper:

Nivåkrav: For å være kvalifisert må søkeren oppnå en viss karakter i ett eller flere fag eller oppnå en viss skolepoengsum. Lærer- og sykepleierutdanninger har et minstekrav til karakter i enkelte fag, mens lærerutdanninger i tillegg har et minimumskrav for skolepoengsum.

Innholdskrav: For å være kvalifisert må søkeren ha bestått bestemte programfag i videregående eller ha andre kvalifikasjoner som er avgjørende for utdanningen. Mange ingeniørutdanninger og naturvitenskaplige utdanninger krever for eksempel at søkeren har fullført visse kombinasjoner av realfag fra videregående opplæring. Det finnes også studier som krever andre typer erfaringer eller kompetanse. For eksempel er det er krav om førerkort for opptak til trafikklærerutdanning, og yrkesfaglærerutdanningen er blant studiene som har krav om yrkespraksis for å være kvalifisert.

Innholdskrav er ment å bidra til at søkerne har nødvendig startkompetanse i bestemte fagområder når de starter studiene. En studie gjort i Danmark viser at matematikk, kjemi og fysikk på høyt nivå har betydning for hvordan studentene klarer seg i naturvitenskaplige og tekniske utdanninger.25 Det er ikke vist lignende effekter for andre fag.

Opptaksprøver: Noen institusjoner bruker opptaksprøver som spesielt opptakskrav i tillegg til kravet om generell studiekompetanse. Politihøgskolen bruker for eksempel en kvalifiserende opptaksprøve med fysiske tester, gruppeoppgaver og intervju. Forsvarets høgskole og Kunsthøgskolen i Oslo har også opptaksprøver som spesielt opptakskrav.

Institusjoner som bruker studiespesifikke opptaksprøver, har spilt inn til utvalget at opptaksprøver gir mer motiverte studenter og bidrar til god studiegjennomføring, til tross for at selve prøvegjennomføringen er ressurskrevende. Institusjonene anser også opptaksprøven som helt nødvendig for å sikre studentenes faglige nivå.

5.4.1 Utvalgets forslag

Utvalget mener at det kan være nyttig å bruke spesielle opptakskrav der det anses som nødvendig for å kunne gjennomføre studiet. Vi vurderer midlertid nivåkrav annerledes enn innholdskrav og opptaksprøver.

Nivåkrav

Utvalget foreslår å avvikle nivåkrav. Begrunnelsen er at vi ønsker en enkel og helhetlig opptaksmodell, der generell studiekompetanse er hovedinngangen til høyere utdanning. Dagens nivåkrav har som forutsetning at søkere som ikke oppnår god nok karakter i videregående, kan ta opp faget som privatist. Utvalget ønsker at ordningen med å forbedre fag som privatist ikke videreføres slik som i dag, og det gjør det også naturlig å foreslå at nivåkrav avvikles. Å finne løsninger for at nivåkrav skal passe inn i den nye modellen, vil gjøre opptakssystemet mer komplisert, både for søkerne og institusjonene.

Det er også grunn til å merke seg at målet med å innføre nivåkrav ofte har vært å øke statusen og rekrutteringen til utdanningen, heller enn at nivået har vært nødvendig for å gjennomføre studiet. Resultatet har i flere tilfeller vært at studieplasser har blitt stående tomme fordi det ikke er nok søkere som oppfyller kravene.

En annen begrunnelse har vært at et visst faglig nivå er nødvendig for å utdanne gode yrkesutøvere. Utvalget understreker at det er institusjonenes ansvar å sørge for at studentene oppnår den kompetansen de trenger for å utøve yrket de utdanner seg til. Dersom faget er bestått fra videregående opplæring, tilsier dette at søkeren har den kompetansen som skal til for å kunne begynne i høyere utdanning.

Dersom det er et ønske om å stramme inn kravene utover generell studiekompetanse og eventuelle spesielle opptakskrav, bør slike endringer vurderes opp mot dimensjonering og andre tiltak som kan øke attraktiviteten til studiet eller sørge for at kandidatene er bedre studieforberedt.

Innholdskrav

Utvalget foreslår å videreføre muligheten til å sette innholdskrav. Høyere utdanning vil for de fleste bygge på kompetanse de har tilegnet seg gjennom videregående opplæring. Det er videre lagt opp til at det skal være en progresjon gjennom utdanningsløpet. Derfor vil det være utfordrende for institusjonene å tilrettelegge for en studentgruppe der noen av studentene har hatt fag som er relevante for studiet gjennom hele videregående, mens andre ikke kjenner fagområdet.

Innholdskravene reflekterer fagmiljøenes vurdering av hva som er nødvendige forkunnskaper hos studentene. Kravene kan også fungere som en nyttig veiledning til unge om hvilke valg de bør gjøre i videregående for å kunne komme inn på ønsket studium og beherske innholdet gjennom studieløpet.

Som nevnt er det flest ingeniør- og naturvitenskaplige utdanninger har innholdskrav, i form av ulike kombinasjoner av realfag. Kompetansebehovsutvalget peker på at det er viktig for samfunnet at tilstrekkelig med ungdom velger realfag i videregående opplæring, også utover den enkeltes behov for kompetanse for videre studier.26 Det at mange studier krever forkunnskaper i realfag, kan føre til at unge fortsetter å velge disse fagene i videregående, selv om de ikke lenger får realfagspoeng (se kapittel 6).

I dag er det mange som bruker privatistordningen for å ta fag de ikke har tatt i videregående opplæring, men som kreves på studiet de planlegger å starte på. Utvalget ønsker at unge fortsatt skal kunne skifte retning i utdanningsløpet, og vi vil videreføre mulighetene til å ta nye fag etter fullført videregående opplæring. Når utvalget foreslår at kvoten for førstegangsvitnemål ikke skal videreføres, kan de som tar nye fag etter videregående, fortsatt konkurrere i samme kvote som alle andre.

Utvalget har vurdert om krav som medfører at søkeren må ha annen erfaring i tillegg til videregående, for eksempel førerkort eller krav til yrkespraksis, kan være en barriere mot å komme raskere i gang med studier. Vår vurdering er at slike krav ikke bør fjernes når de er en forutsetning for å klare å gjennomføre studiet.

Opptaksprøver

Institusjoner som velger å ha opptaksprøver som spesielt opptakskrav, velger samtidig å bruke betydelige ressurser på å finne ut hvilke søkere som er kvalifiserte. Institusjonene er villige til å gjøre det fordi de opplever å lykkes bedre med å rekruttere de rette kandidatene sammenlignet med å bare bruke resultater fra videregående opplæring.

Utvalget foreslår at opptaksprøver som spesielt opptakskrav videreføres sammen med regelen som gir mulighet til å rangere alle søkerne basert på opptaksprøven. Dette innebærer at de institusjonene som bruker opptaksprøver som spesielt opptakskrav, kan fortsette med det. Det er viktig at institusjonene jevnlig ser på bruken av opptaksprøver med kritisk blikk for å sikre at prøvene måler det de er ment å måle, og at de gir et annet og bedre resultat enn det bare karakterer ville gitt.

Bruken av spesielle opptakskrav i ny modell

Kunnskapsdepartementet bør fortsatt behandle søknader fra institusjonene om å innføre spesielle opptakskrav, blant annet for å bidra til at like studier får mest mulig like krav. Vi foreslår derfor ikke å utvide institusjonenes autonomi på dette feltet.

Selv om utvalget ser nytten av å bruke innholdskrav, bør både departementet og institusjonene ha en bevisst holdning til omfanget av dem. Spesielle opptakskrav gjør opptakssystemet mer uoversiktlig for søkerne. Liedutvalget viser til at stadig flere studier har spesielle opptakskrav, og at det kan være et tegn på at ordningen med generell studiekompetanse er under press. De stiller også spørsmål ved om kravene til generell studiekompetanse er blitt for utydelige, og om generell studiekompetanse ikke blir sett på som tilstrekkelig for å begynne i høyere utdanning.27

Hvis antall studier med innholdskrav øker, betyr det at elever i videregående opplæring må bestemme seg for hva de ønsker å studere tidlig. Hvis ikke må de bruke tid på å ta fagene som kreves, etter å ha fullført videregående. Mange velger taktisk, og det har bidratt til at en del velger realfag i videregående for å sikre alle muligheter etter endt skolegang. Konsekvensen kan være at mange bruker tiden på å ta fag som egentlig ikke er relevante fordi de ønsker å holde muligheter åpne for videre studier.

En annen mulig ulempe er at spesielle opptakskrav fører til at en del søkere med generell studiekompetanse ikke får mulighet til å konkurrere på alle studier. Studieplasser kan bli stående tomme fordi det ikke er nok søkere som har den riktige fagkombinasjonen.

Basert på disse ulempene foreslår utvalget at departementet og institusjonene bør gå igjennom de ulike spesielle opptakskravene som finnes i dag, med mål om å forenkle og ha mest mulig like krav til like studier.

Tilbud for å oppfylle spesielle opptakskrav i universiteter og høyskoler

Opptak til høyere utdanning baseres på kompetanse fra vitnemål med generell studiekompetanse og eventuelle spesielle opptakskrav. Utvalget støtter dagens arbeidsdeling mellom videregående opplæring og høyere utdanning. Likevel kan det være positivt at institusjoner i enkelte tilfeller legger til rette for at søkere med generell studiekompetanse kan oppfylle spesielle opptakskrav selv om de ikke har tatt de riktige fagene i videregående opplæring. TRES-ordningen og forkurs er eksempler på slike tilbud. I lys av dette har utvalget vurdert å innføre et nasjonalt tilbud som ligner på det svenske grunnåret –basåret.

Utvalget har likevel kommet frem til at det vil være flere ulemper enn fordeler ved å legge til rette for at større deler av opplæringen og ansvaret flyttes fra videregående nivå til universiteter og høyskoler. Dette må også ses i sammenheng med at utvalget foreslår at privatistordningen fortsatt skal kunne være tilgjengelig for å ta nye fag. I tillegg må det også vurderes opp mot at et slikt år vil forlenge utdanningen, og dermed også studietiden og mengden studielån for den enkelte. Utvalget mener at de tilbudene som finnes i dag, er på et tilstrekkelig nivå, og at institusjonene selv vil regulere tilbudet etter behov og etterspørsel ved aktuelle studier. Hvis det over tid utvikler seg mange ordninger som rører ved ansvarsfordelingen mellom videregående opplæring og høyere utdanning, bør det vurderes om det er behov for en felles ordning, tilsvarende den svenske.

Utvalget foreslår at

• muligheten til å sette spesielle opptakskrav i form av nivåkrav avvikles

• muligheten til å sette spesielle opptakskrav i form av innholdskrav eller krav om opptaksprøve videreføres

• Kunnskapsdepartementet og institusjonene går gjennom bruken av spesielle opptakskrav med mål om å forenkle og ha like krav på like studier

5.5 Unntak fra hovedmodellen for enkeltstudier

For enkelte utdanningstyper eller fag åpner universitets- og høyskoleloven for at Kunnskapsdepartementet kan gi unntak fra kravene om generell studiekompetanse. Unntaket gjelder for alle søkerne til studiet, i motsetning til unntakene på individnivå, som er omtalt i kapittel 5.3. Departementet har innvilget unntak fra kravet om generell studiekompetanse for en rekke studier der søkeren dekker opptakskravet med annen relevant kompetanse.

I tillegg har departementet åpnet for at noen utdanninger kan gjøre unntak fra kravet om generell studiekompetanse i helt spesielle tilfeller. Under følger en oversikt over studier som har unntak fra hovedmodellen. Den fullstendige oversikten ligger i § 3-3 til § 3-12 i opptaksforskriften.

Tilrettelagte studier for søkere med relevant fagbrev (Y-veien)

Y-veien er en av flere muligheter for å ta ingeniørutdanning uten generell studiekompetanse. Forutsetningen er at institusjonene tilrettelegger studieløpet for søkere med relevant fagbrev. Læringsutbyttet skal være det samme som ordinær ingeniørutdanning når studentene går ut, men innholdet i studiet vil være ulikt for søkere med generell studiekompetanse og søkere med fagbrev. I 2019 var det 1 prosent av de som startet på høyere utdanning som hadde yrkesfaglig utdanning og relevant fag-/svennebrev som grunnlag for opptak.28

Opptak via Y-veien til høyere utdanning er klart mer vanlig for menn enn for kvinner og varierer noe med sosial bakgrunn. Det er mer vanlig å ta Y-vei blant studenter med foreldre med videregående opplæring som høyeste utdanning enn blant studenter med foreldre med lang høyere utdanning.29 I flere sektorer med mangel på kvalifisert arbeidskraft har det blitt pekt på at Y-veien kan være med på å løse rekrutteringsproblemet. Y-veien har vist seg å være positiv for ingeniørutdanningene, både for studenter, institusjoner og arbeidslivet.

Ingeniørfag og maritime studier for søkere med forkurs

Forkurs for ingeniørutdanning og maritime utdanninger er et kvalifiserende tilbud til bestemte studier. Forkurs ble etablert for å øke rekrutteringen til ingeniørstudier og maritime studier og er tilrettelagt for søkere fra yrkesfaglige studieretninger.30 Dette er kurs på videregående opplæringsnivå og gir ikke generell studiekompetanse. Søkere som har generell studiekompetanse, men som mangler fysikk og matematikk, kan ta disse på et såkalt «realfagskurs», som er en miniversjon av forkurset. Dette kurset er halvårig og inneholder fysikk- og matematikkemnene fra forkurset.

Forkurset følger en nasjonal plan utarbeidet av UHR med koordinert eksamensavvikling og sensur. Koordineringen foregår i et sekretariat som per i dag er lagt til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Det er frivillig for institusjonene å tilby forkurs.

Forskjellen fra Y-veien er at forkursstudentene tas opp til et separat ettårig forkurs. Dette kurset kvalifiserer søkerne for den aktuelle ingeniørutdanningen, slik at de kan søke om opptak.

Språkfag

Det er gjort unntak for samisk semesteremne og nybegynnerkurs, finsk semesteremne og årsenhet i kvensk. Søkerne må ha samisk, finsk eller kvensk tilknytning. Unntaket for språkfag er innført for å øke rekrutteringen til studier i samisk, finsk og kvensk.

Kunstfag

En god del kunstfag har fått mulighet for å gjøre unntak fra kravet om generell studiekompetanse for søkere som fyller spesielle faglige krav som er fastsatt av institusjonen. Mange av disse studiene har også en opptaksprøve som spesielt opptakskrav. Da kan de gi tilbud til søkere med svært god opptaksprøve, men som mangler generell studiekompetanse. Det finnes også kunstfaglige studier som ikke har opptaksprøve, men som gjør individuelle vurderinger av søkeres kunstneriske kompetanse hvis de ikke har generell studiekompetanse.

5.5.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at muligheten for å unnta studier fra kravet om generell studiekompetanse opprettholdes. Begrunnelsen for at noen studier får unntak fra kravet om generell studiekompetanse, er som regel at personer med annen kompetanse kan ha gode forutsetninger for å gjennomføre studiet. Det kan for eksempel være fag- eller svennebrev eller kunstnerisk kompetanse. Den alternative veien inn i universiteter og høyskoler er verdifull for søkeren, institusjonen og samfunnet.

Unntaket bør forutsette at det er en annen kompetanse enn generell studiekompetanse som er relevant og nødvendig for å kunne gjennomføre studiet. I dag er det en åpning for å gjøre unntak fra kravet om generell studiekompetanse for noen kunstfaglige studier selv om de ikke har opptaksprøve eller andre spesielle opptakskrav. Utvalget mener imidlertid at studier som bare krever generell studiekompetanse og ikke har spesielle opptakskrav, heller ikke bør kunne gi unntak fra generell studiekompetanse.

Videre ser utvalget at det er gjort unntak fra kravet om generell studiekompetanse for studier som har problemer med rekruttering, og der arbeidslivet har et behov for kompetanse. I dag gjelder dette særlig forkurs til ingeniørutdanning og for opptak til studier i samisk, finsk og kvensk.

Utvalget har vurdert om regelverket bør ha en generell åpning for å gjøre unntak fra kravet om generell studiekompetanse for alle studier som har problemer med å rekruttere nok studenter. Dette er særlig aktuelt på grunn av at barnekullene blir mindre, noe som kan gi større konkurranse om søkerne fremover. På samme måte som for forkurs for ingeniørutdanning kunne man se for seg at barnehagelærerutdanningene, eller andre fag som har rekrutteringsutfordringer, gikk sammen om å tilby et forkurs til søkere uten generell studiekompetanse. Utvalget har likevel kommet frem til at en generell åpning vil kunne bidra til å undergrave dagens ordning med generell studiekompetanse og flytte mer undervisning fra videregående opplæring til universiteter og høyskoler. Utvalget ønsker at søkere i størst mulig grad skal kvalifisere seg gjennom videregående opplæring.

Dagens ordning med forkurs og opptak til noen språkfag blir stående som et unntak fra dette prinsippet. Til tross for at ordningene ikke passer inn i modellen, fungerer de godt for de studiene det gjelder. Det er også godt innarbeidet, og samarbeidet mellom de ulike institusjonene som tilbyr ingeniørutdanning er godt utviklet. Utvalget mener at det er institusjonene selv som må avgjøre om de fortsatt skal gi dette tilbudet.

Utvalget foreslår at

• unntaket fra generell studiekompetanse for enkeltstudier videreføres, og unntaket knyttes til alternativ kompetanse som gjelder alle søkere