2 Mandat, sammensetning, arbeidsform

2.1 Mandat og oppnevning

Kunnskapsdepartementet oppnevningsbrev til ekspertgruppa 20. juli 2021:

Oppnevning av medlemmer til ekspertgruppe – akademisk ytringsfrihet

Kunnskapsdepartementet har i dag oppnevnt en ekspertgruppe som skal utrede problemstillinger knyttet til akademisk ytringsfrihet. Takk for at du stiller deg til disposisjon for dette arbeidet.

Ekspertgruppens forslag vil ligge til grunn for departementets arbeid med ny langtidsplan for forskning og høyere utdanning (2023–2032), som skal legges frem for Stortinget høsten 2022. Ekspertgruppens forslag vil også ligge til grunn i arbeidet med forslag til ny lov om universiteter og høyskoler, som departementet tar sikte på å fremme våren 2023.

Ekspertgruppen har følgende sammensetning:

• Anine Kierulf (leder), førsteamanuensis UiO/spesialrådgiver Norges institusjon for menneskerettigheter

• Gunnar Bovim, rådgiver, NTNU

• Saira Basit, visedekan, Forsvarets høgskole

• Sofie Høgestøl, førsteamanuensis, UiO

• Magnus Dybdahl, fag- og forskningspolitisk ansvarlig, Norsk studentorganisasjon

• Vidar Helgesen, administrerende direktør Nobelstiftelsen, Stockholm

Bakgrunn

Den akademiske friheten innebærer blant annet at den enkelte ansatte selv skal kunne velge emne og metode for sin forskning, og ha et selvstendig faglig ansvar for opplegg og innhold for sin undervisning. Institusjonens akademiske frihet skal legge til rette for slike valg. I samfunnet er det flere utviklingstrekk som gir grunn til bekymring. Det er tendenser til polarisering i samfunnsdebatten. Akademisk frihet, uavhengighet, og kvalitetssikring blir stadig viktigere for å beholde høy tillit til forskningsbasert kunnskap i samfunnet. Faglig frihet for den enkelte forsker er et grunnleggende premiss for forskningens uavhengighet og legitimitet. Det er et problem dersom ansatte påvirkes av trusler, hets osv. slik at de ikke ønsker eller tør å forske på eller undervise i enkelte problemstillinger eller temaer. Det kan i verste fall også påvirke valg av metode eller læreinnhold og påvirke den frie forskningen. Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet, jf. universitets- og høyskoleloven § 1-5 første ledd. Gjennom dette har institusjonene et lovpålagt ansvar å stå bak og støtte ansatte dersom disse opplever trusler, sjikane, hets osv. Universitetene og høyskolene har også et ansvar for sine ansatte i egenskap av å være arbeidsgivere, jf. arbeidsmiljøloven.

I prp. 111 L (2020–2021) punkt 2.2.1 sluttet departementet seg til universitets- og høyskolelovutvalget forslag om å videreføre innholdet i dagens § 1-5 om faglig frihet og ansvar (se NOU 2020:3 kapittel 15). Departementet viste samtidig til at det er behov for å oppgradere politikken og systemene for å møte en ny tid, med nye medier, nye teknologier og nye utfordringer. Departementet varslet derfor at departementet blant annet i sammenheng med arbeidet med en ny langtidsplan for forskning og høyere utdanning (2023- 2032), vil sette ned en ekspertgruppe som skal få i oppgave å utrede bestemte aspekter ved faglig frihet og ansvar.

Mandat

Ekspertgruppen skal vurdere om og i så fall hvordan universitets- og høyskoleloven bør endres for å tydeliggjøre de ansattes akademiske ytringsfrihet, og institusjonenes ansvar for og muligheter til å verne og støtte denne. Ekspertgruppen bør også vurdere om det er nødvendig med ytterligere regulering av forholdet mellom ytringsfrihet, akademisk frihet og ansattes og arbeidsgiveres ansvar, for eksempel etter arbeidsmiljøloven.

Ekspertgruppen skal i tillegg beskrive mulige trusler mot akademisk frihet, blant annet med utgangspunkt i internasjonale utviklingstrekk. Ekspertgruppen skal gi et grunnlag for å diskutere forutsetninger for utøvelse av akademisk frihet i akademia og akademias bidrag til samfunnsdebatten. Ekspertgruppen bør derfor ha en åpen arbeidsform, innhente synspunkter og invitere til debatt. Ekspertgruppen bør også trekke veksler på en sammenstilling av eksisterende kunnskapsgrunnlag, som Kunnskapsdepartementet vil innhente som del av arbeidet med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Ekspertgruppens forslag skal foreligge innen 1. mars 2022.

2.2 Arbeidsform og innspill

2.2.1 Arbeidet i utvalget

Utvalget hadde sitt første møte 3. september 2021, og har hatt i alt ni møter. De fleste møtene er avholdt fysisk i Oslo, men noen er bl.a. pga. koronapandemien avholdt digitalt. Det siste møtet ble avholdt digitalt 7. mars 2022.

Utvalgets arbeidsform har vært tilpasset den korte fristen som utvalget ble gitt. Fristen er begrunnet med at utvalgets utredning skal danne grunnlag for særlig to prosesser i Kunnskapsdepartementet: Ny universitets- og høyskolelov som planlegges fremmet i 2023, og ny langtidsplan for høyere utdanning og forskning som legges frem sammen med statsbudsjettet høsten 2022.

Utvalgets leder og medlemmer har deltatt i en rekke ulike debatter eller samtaler med aktører etter invitasjon, blant annet på Stockmanndagene i Trondheim 30. september 2021 og Universitets- og høgskolerådets konferanse 7. desember 2021.

Utvalget v/leder og sekretariat har hatt møter med Ytringsfrihetskommisjonen (leder og sekretariat) og med flere ressurspersoner i Kunnskapsdepartementet og underliggende virksomheter.

2.2.2 Innspill

I oppnevningsbrevet er utvalget bedt om å ha en åpen arbeidsform, innhente synspunkter og invitere til debatt. Grunnet den korte tidsfristen har vi ikke selv kunnet avholde større arrangementer, men har innhentet innspill både målrettet fra organisasjoner og institusjoner, fra enkeltpersoner og fra kontakter i utlandet. I fravær av åpne møter har utvalget invitert til innspill fra alle interesserte.

Innspill etter åpen invitasjon

Utvalget inviterte til åpent å komme med innspill på nettsidene til regjeringen.no. Invitasjonen ble gjentatt i et innlegg av gruppens leder i fagavisen Khrono.1 Utvalget mottok rundt 50 innspill frem til februar 2022. Utvalget er ikke et granskningsutvalg, og har ikke gått inn i konkrete vurderinger av de enkelte innspillene. Vi har likevel brukt informasjonen fra flere av dem som grunnlag for våre vurderinger.

Skriftlige innspill fra inviterte

Utvalget har bedt ulike organisasjoner om innspill til arbeidet: Forskerforbundet (FF), Akademiet for yngre forskere (AYF), De nasjonale forskningsetiske komiteene og Språkrådet.

Videre er et utvalg av universiteter og høyskoler bedt om innspill: Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, OsloMet – storbyuniversitetet, Universitetet i Stavanger, Høyskolen Kristiania og Politihøgskolen. Også forskningsinstituttene Cicero og Sintef ble bedt om innspill

I tillegg ble Arkitektur- og designhøgskolen, Norges musikkhøgskole, Kunsthøgskolen i Oslo, Universitetet i Bergen, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Høgskolen i Innlandet (Filmskolen) bedt om særskilt å vurdere akademisk ytringsfrihet på kunstfeltet.

Utvalget har også innhentet informasjon om akademisk ytringsfrihet i en rekke land fra utdannings- og forskningsrådene ved de norske ambassadene i Brussel, Paris, Washington og New Delhi. I tillegg til å stille spørsmål om regulering av akademisk ytringsfrihet og institusjoners ansvar for å støtte og beskytte den, stilte utvalget også spørsmål om pågående debatter, mulige trusler og utfordringer mot akademisk frihet, hva forutsetningene for å utøve akademisk frihet er, hvordan akademia kan bidra til offentlig debatt, og forholdet mellom ytringsfrihet, akademisk ytringsfrihet og akademisk frihet.

Inviterte innledere

Utvalget har invitert personer fra inn- og utland til å innlede i møter. Dette er (bostedsland i parentes for de som ikke er bosatt i Norge):

• Professor Tor Grande, prorektor, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

• Professor Elisabeth Staksrud, Universitetet i Oslo, daværende leder av Den nasjonale forskningsetiske komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora

• Professor Guro Lind, Oslo universitetssykehus, leder av Forskerforbundet

• Professor Kenneth Ruud, tidligere prorektor Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, nå adm. direktør i Forsvarets forskningsinstitutt

• Professor emeritus Jan Fridtjof Bernt, Universitetet i Bergen

• Advokat Vidar Strømme, fagdirektør ved Norges institusjon for menneskerettigheter

• Professor Morten Holmboe, Politihøgskolen

• Professor emeritus Heine Andersen, Københavns universitet (Danmark)

• Professor Keith E. Whittington, Princeton University (USA)

• Professor emeritus Hank Reichman, California State University (USA)

• Professor emerita Joan W. Scott, Institute for Advanced Study (USA)

• Dr. Pam Fredman, tidligere rektor ved Göteborgs universitet, nå president i International Association of Universities (Sverige)

• Førsteamanuensis Bente Kalsnes, Høyskolen Kristiania

• Norunn Sæther Myklebust, adm. direktør i Norsk institutt for naturforsknings (NINA)

• Forsker Mari Skuggedal Myksvoll, Havforskningsinstituttet og medlem i Akademiet for yngre forskere

• Elisabeth Björk, visepresident i AstraZeneca AB (Sverige)

• Forsker 1 Kjersti Thorbjørnsrud, Institutt for samfunnsforskning

• Tove Lie, redaktør i Khrono

• Eva Grinde, kommentator i Dagens Næringsliv

• Generalmajor Henning-A. Frantzen, daværende rektor ved Forsvarets høgskole

• Hector Ulloa, president for Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond

• Matteo Vespa, styremedlem i European Students’ Union og representant i Bolognaprosessens arbeidsgruppe for Fundamental Values og i Scholars at Risk European Coordinating Committee (Italia)

• Professor Ole Petter Ottersen, rektor ved Karolinska Institutet (Sverige)

• Politiets sikkerhetstjeneste

• Oberstløytnant og professor Tormod Heier, Forsvarets høgskole

• Forsker II Ingvild Reymert, Institutt for samfunnsforskning og Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning

• Irene Sandli, personaldirektør ved Universitetet i Oslo

2.2.3 Kunnskapsgrunnlag

Rapporter fra OsloMet

Senter for profesjonsstudier ved OsloMet – storbyuniversitetet fikk i september 2021, et analyseoppdrag om akademisk frihet og tillit til forskningsbasert kunnskap i Norge fra Kunnskapsdepartementet. Oppdraget var todelt: Å gi en kunnskapsbasert analyse av vilkårene for og mulige trusler mot akademisk ytringsfrihet, og av de viktigste forutsetningene for å sikre høy tillit til forskningsbasert kunnskap i Norge, og av de faktorer og utviklingstrekk som kan svekke tilliten til denne kunnskapen.

Delrapport en, Et ytringsklima under press? Akademisk frihet og ytringsfrihet i en brytningstid,2 ble publisert i desember 2021 som del av kunnskapsgrunnlaget for utvalget.

Delrapporten drøfter problemstillinger knyttet til akademisk frihet i Norge i en bredere internasjonal kontekst, og særlig sammenliknet med våre nordiske naboland. Den drøfter blant annet mulige trusler mot akademisk frihet i Norge opp mot endringer i styringsstrukturen for universitets- og høyskoler, det tradisjonsrike forholdet mellom akademia og befolkningen og internasjonal utvikling av nye kommunikasjonsplattformer. Rapporten peker på områder der den akademiske friheten er eller kan komme under press.

Delrapporten ser på den akademiske frihetens infrastruktur og hvordan tre sentrale dimensjoner som handlingsrom (ytre begrensninger), integritet og evne (indre begrensninger) vedrører forholdet mellom den enkelte forsker, institusjonene og samfunnet. Vi vil her referere noen av funnene i rapporten.

Forskere utgjør en viktig kildegruppe for norske medier og driver også populærvitenskapelige formidling gjennom egne kanaler. Generelt synes det som om forskere er blitt flinkere formidlere de senere årene. Norske forskeres handlingsrom til å ytre seg synes i forholdsvis liten grad å bli direkte begrenset av et aggressivt og polariserende offentlig ytringsklima.

Mye tyder likevel på at frykten for medienes tabloidisering og et belastende debattklima, spesielt i sosiale medier, i realiteten begrenser forskernes formidling. Forskere er mindre villige til å formidle kontroversielle funn i mediene enn i vitenskapelige publikasjoner. Flere forskere innenfor klima, kjønnsstudier og innvandring, integrering og flerkultur rapporterer at de unngår å ytre seg offentlig om betente temaer for å unngå ubehagelige reaksjoner. Omfanget av subtile former for selvsensur, tilbaketrekning og avkjølingseffekter er vanskelig å måle. Det samme gjelder hvorvidt forskere tilpasser sine ytringer til opinionsklimaet i sitt eget akademiske miljø, siden slik tilpasning kan være ubevisst og resultat av internaliserte normer snarere enn ytre konformitetspress. Rapporten peker på at tydeligere lederstøtte og et sterkere kollegialt fellesskap ville bidratt til å gjøre flere forskere trygge i sitt formidlingsansvar.

Forutsetningene for å unngå en ukontrollert polarisering mellom populistiske krefter og «akademiske eliter» kan være gunstigere i Norge enn i USA og mange land i EU-området. Norge har relativt svake og gjennomgående godt samfunnsmessig integrerte akademiske elitemiljøer. Motkulturer, nye politiske bevegelser og tradisjonelt underprivilegerte sosiale klasser har hatt innpass i akademia og fått frem sine egne «organiske intellektuelle» – en akademisk rollemodell som har stått påfallende sterkt i Norge. På den annen side har Norge en ganske konsensuspreget politisk kultur, som i kombinasjon med små miljøer, tette nettverk mellom ulike institusjonelle sfærer og en sterk konsentrasjon av eliter i hovedstaden kan nære mer eller mindre velbegrunnede mistanker om at forskere, byråkrater og andre «toppfolk» finner sammen i et ideologisk fellesskap som bidrar til å ensrette forskningen.

Å tegne et pålitelig, forskningsbasert bilde av identitetspolitikkens og kanselleringskulturens utbredelse i akademiske institusjoner er vanskelig. Temaet har i beskjeden grad vært forsket på. Kritikken som har vært rettet mot dette i Norge, har kommet fra det akademiske miljøet selv. Det kan se ut som norske universiteter og høyskoler gjennomgående har vist relativt sterk motstandsdyktighet mot identitetspolitikkens polariserende dynamikk innad ved institusjonene.

Rapporten peker på at det samlede styringstrykket på forskning og høyere utdanning fra offentlige myndigheter, forskningsråd, institusjonsledelse og andre aktører i forskningens omverden som kontrollerer strategiske ressurser kan skape et betydelig konformitetspress. Vitenskapelig ansattes opplevde ytringsfrihet kan krympe når de opplever at de må tenke nøye gjennom hvordan deres uttalelser vil kunne påvirke samarbeidsrelasjoner og tilgang på strategiske forskningsressurser. Samtidig er det en trend at utdannings- og forskningsinstitusjoner definerer seg ved hjelp av halvt politiske slagord og «kjerneverdier». Dette kan begrense forskeres handlingsrom til å problematisere eller utfordre slike verdier. Slik konformitet kan være uttrykk for bevisst opportunisme eller for mer ubevisste prosesser. I begge tilfeller kan resultatet bli en politisering som svekker publikums tillit til forskningen.

Rapporten drøfter videre om slike konformitetsskapende mekanismer kan svekke forskeres evne til å gjøre bruk av sin ytringsfrihet. I konklusjonen reises bl.a. følgende spørsmål: (1) Har de pågående endringene både innenfor de akademiske institusjonene, i deres omverden og i interaksjonsmønstrene mellom forskningen og samfunnet bidratt til å svekke en akademisk «selvstendighetskultur» til fordel for en ekspanderende «konformitetskultur»? (2) Blir unge mennesker i økende grad sosialisert inn i en konformitetskultur før de blir studenter og eventuelt tar fatt på en forskerkarriere? (3) Kan summen av en rekke endringer i forskning, forskerutdanning, rekruttering, publiseringsmønster, organisasjonsformer, forskningsfinansiering legge grunnen for en sosialisering (og seleksjon) av unge forskere der karriereorientering, strategisk tilpasning og konformitet i økende grad blir oppøvd og belønnet, mens selvstendighet og kompromissløs intellektuell ærlighet står i fallende kurs? Rapporten slår fast at den ikke har et klart kunnskapsgrunnlag for å svare bekreftende, men fremholder at spørsmålene fortjener oppmerksomhet både i form av forskning og debatt.

Delrapport to, Integrasjon og integritet: Tillit til forskning i et kunnskapssamfunn,3 ble publisert i mars 2022, og har derfor ikke vært en del av kunnskapsgrunnlaget.

Institutt for samfunnsforsknings Fritt ords monitorprosjekt om status for ytringsfriheten i Norge

Institutt for samfunnsforskning (ISF) ga i 2021 ut et Fritt ord-støttet arbeid Forskere og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia.4 Rapporten ser på hvordan forskere, sammenliknet med befolkningen, vurderer forskeres rett til å ytre seg offentlig, hvordan de oppfatter opinionsklimaet og ytringsrommet generelt, deres konkrete erfaring med offentlig deltakelse og formidling av forskningsresultater i mediene, og erfaring med ubehagelige kommentarer eller trusler i etterkant av mediedeltakelse. ISF så særlig på erfaringer og formidlingspraksis blant forskere innen klimaforskning, kjønns- og likestillingsforskning og forskning knyttet til innvandring og integrering.

ISF oppsummerer hovedfunnene slik:

Både forskere og befolkningen for øvrig mener at forskere bør kunne uttale seg fritt om faglige spørsmål. Befolkningen er mer kritiske til at forskere skal uttale seg om politiske spørsmål. Nesten halvparten av forskerne mener deltakelse i offentlig debatt kan fremme kvaliteten på forskningen deres, samtidig uttrykker mange forsiktighet. De fleste forskerne i undersøkelsen har publisert funnene sine i vitenskapelige fora det siste året, og nesten halvparten har formidlet forskningsfunn til offentligheten via nyhetsmedier og sosiale medier. Forskere er generelt mindre tilbøyelige til å formidle kontroversielle funn i mediene enn i egne vitenskapelige fora. De er minst villige til å formidle funn som kan oppleves som krenkende i nyhetsmedier og sosiale medier. Kompleksitet og «tabloidisering» er de viktigste grunnene til at forskere lar være å formidle forskningen sin til offentligheten. Kontroversielle resultater og frykt for ubehagelige reaksjoner er særlig utslagsgivende for noen fagområder og forskningsfelt. Forskere på innvandrings-, kjønns- og klimafeltet begrenser seg oftere enn andre forskere. Innvandrings-, kjønns- og klimaforskere opplever oftere ubehagelige kommentarer og trusler enn andre forskere. Andre forskere og kolleger står oftest bak ubehagelige kommentarer. Konsekvensene av ubehagelige kommentarer kan være økt engasjement, men også sinne, utrygghet og tilbaketrekning.

ISF-rapporten Ytringsfrihet i akademia5 av Vidar Strømme er også en del av Fritt ords monitorprosjekt (ISF-rapport 2020:14). Rapporten bidrar til en klargjøring av de juridiske sidene av den akademiske ytringsfriheten. Den peker også på utviklingstrekk, usikkerheter og mulige svakheter ved noen av de reglene som praktiseres. Ytringsfriheten skal bidra til sannhetssøken, til individets frihet og demokrati, og er under kontinuerlig press. Strømme viser at ytringsfriheten står sterkt innen akademia prinsipielt og juridisk.

Ytringsfrihet i en ny offentlighet. Grensene for debatt og rommet for kunnskap

Boken Ytringsfrihet i en ny offentlighet. Grensene for debatt og rommet for kunnskap6 av Marte Mangset, Arnfinn H. Midtbøen og Kjersti Thorbjørnsrud (red.) omhandler ytringsfrihet i akademia. Forfatterne ser på ytringsfrihet og informasjonsfrihet i sammenheng og ser på akademia som et spesifikt felt for kunnskapsproduksjon og på forskernes opplevelse av betingelsene for sannhetssøken, kunnskapsformidling og perspektivmangfold. Tilgang til relevant kunnskap, bredde i kunnskapstyper og motekspertise henger sammen med forskernes ytringsfrihet. Hvor romslig og mangfoldig dette ytringsrommet og -friheten i akademia oppleves fra innsiden, er avhengig av en rekke andre normer og mekanismer enn de juridiske. Forfatterne ser på hvorvidt de institusjonelle rammene for kunnskapsproduksjon og -formidling bidrar til at forskerne kan oppfylle sitt samfunnsoppdrag med å levere kunnskap til den offentlige debatten, og hvorvidt en ensidig politisk orientering blant forskere eller myndighetsstyrt forskningspolitikk kan utfordre kunnskapsmangfoldet i norsk offentlighet. Også internt i akademia kan ulike faglige tilnærminger bidra til å begrense mangfoldet av perspektiver i kunnskapsproduksjon og -formidling, dersom enkelte temaer eller perspektiver underbelyses fordi forskere ikke orker belastningen det innebærer å jobbe med dem eller finansieringsprioriteringer hindrer disse fra å gjennomføres. Boken kartlegger barriene mot formidling slik forskerne selv opplever det, ser på diskusjonene om hvilke forskerroller som er legitime, og hvor forskerne trekker grensen mellom forskning og politikk.

Studier over formidlingsaktivitet og vektlegging av dette ved universitetet og høyskoler

Det finnes få studier over formidlingsaktivitet ved universiteter og høyskoler. Ingvild Reymert, som er forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) og Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har i sin doktorgradsavhandling «Controlling the Future of Academe: Academic and Managerial Logics in Professorial Recruitment», analysert hvordan akademiske ansettelsesprosesser og bruk av bibliometriske indikatorer kan forstås, og hva som vektlegges ved rekruttering til vitenskapelige stillinger. Reymert fokuserte ikke hovedsakelig på formidling i arbeidet, men i doktorgradsmaterialet fant hun at formidlingsvirksomhet er lite vektlagt, og mer i intervju enn i ekspertvurderinger. Det er store fagforskjeller, alle formidler men de har lite tid til dette og det er små forskjeller i formidlingsvirksomheten mellom forskere født i Norge og i utlandet. NIFUs tidsbrukundersøkelse7 indikerer imidlertid at utenlandske forskere bruker mer tid på formidling enn norske forskere.