5 Dagens rammeverk

5.1 Regelverk

5.1.1 Grunnloven og menneskerettighetene

Den akademiske ytringsfriheten er en måte å bruke den klassiske ytringsfriheten på. Ytringsfriheten er vernet i Grunnloven og i flere menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av. Den konvensjonen som har størst praktisk betydning i norsk rett, er den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK.1

Høyesterett har understreket «at ytringsfriheten, slik denne blant annet kommer til uttrykk i Grunnloven § 100 første ledd og EMK art. 10 nr. 1, gir svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om faglige og administrative spørsmål, selv om dette innebærer å tale ledelsen eller andre midt imot. Den frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demokratisk samfunn».2

Grunnloven § 100 lyder slik:

Ytringsfrihet bør finne sted.

Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.

Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Vernet etter Grl. § 100 gjelder alle ytringer, i alle sammenhenger. Som det fremgår av annet ledd, er friheten begrunnet i hensynet til «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse». Ettersom akademisk ytringsfrihet har som mål å bidra til sannhetssøken, nyter denne måten å bruke ytringsfriheten på et særlig vern, selv om uttrykket «akademisk» ikke fremgår eksplisitt av bestemmelsen.3

Grunnloven er vår øverste rettskilde, den står over ordinære lover. Rettighetene i Grunnloven har dermed et særlig sterkt vern. Det skal mye til for at man lovlig kan gripe inn i slike rettigheter.

Akademiske ytringer er også vernet av bestemmelsen om ytringsfrihet i EMK art. 10.

Den lyder slik:

1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.

2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet

Selv om heller ikke EMK art. 10 nevner «akademisk» ytringsfrihet særskilt, er akademiske ytringer vernet. EMK er en av de konvensjonene som etter menneskerettsloven har forrang for norske lover ved motstrid. Det gjør at rettigheter i EMK også har et sterkt vern i norsk rett.

Det juridiske forholdet mellom Grunnloven § 100 og EMK art. 10 er ikke metodisk avklart.4 Høyesterett bruker de to bestemmelsene noe om hverandre. Der det finnes tidligere dommer som utpensler innholdet i Grl. § 100, henvises det tidvis til dem. Det henvises oftere til vurderingskriterier i dommer fra EMD.5 Dette skjer fordi EMD har behandlet flere ytringsfrihetssaker enn Høyesterett, og at dommene derfra dermed gir mest håndfast veiledning ved løsning av konkrete rettsspørsmål.

For utvalget er det viktig å understreke at både Grunnloven § 100 og EMK art. 10 gir akademiske ytringer et sterkt rettslig vern. Ved vurderinger av om inngrep i den akademiske ytringsfriheten er lovlige eller ei, er det den av bestemmelsene som gir det klareste vernet i praksis som vil være den styrende. Rettighetsvernet etter EMK er antatt å være et minimumsvern. Det tilsier at grunnlovsvernet i alle fall ikke er dårligere enn det vern som følger av EMK. Det er derfor det beste vernet som kan utledes enten av EMK eller av Grunnloven som er avgjørende for den akademiske ytringsfrihetens rettslige beskyttelse i praksis.

Akademiske, sannhetssøkende og maktkritiske ytringer ligger i kjernen av det ytringsfrihetsvernet begge bestemmelsene gir. Dette gjør at slike ytringer nyter et sterkt vern. Det kan også gjøre at akademiske ytringer noen ganger kan ha et sterkere vern enn de ville hatt hvis de var fremsatt for andre formål enn det sannhetssøkende, og i andre sammenhenger enn akademiske. Utvalget nevner noen slike eksempler, for å illustrere dette poenget:

Sterke karakteristikker av forskningsprosjekter, som i andre sammenhenger kunne vært ærekrenkende, vil kunne være lovlige i debatter med generell fagkritisk bakgrunn.6

På 1970-tallet satte en psykologistudent og en universitetslektor i verk et atferdsterapeutisk behandlingsopplegg for en elleveåring. De publiserte en artikkel om behandlingen. Den ble sterkt kritisert i Dagbladet, som blant annet mente at de hadde bedrevet tortur i vitenskapens navn. Lektoren saksøkte kritikeren for ærekrenkelser. Høyesterett understreket at ærekrenkelsesreglene må brukes med forsiktighet i en debatt med generell fagkritisk bakgrunn, og at det ved karakteristikk av vitenskapelige arbeider må være adgang til å bruke sterke ord.

Feilaktige hypoteser og påstander er sentrale i sannhetssøkende virksomhet. Fremsettelser av feilaktige påstander som kunne vært krenkende eller ført til erstatningsbetingende markedssvikt, kan være vernet dersom de er ledd i forskning eller vitenskapelig sannhetssøken. Dette gjelder også om forskeren som har fremsatt dem, ikke er knyttet til noen akademisk institusjon. Saken Hertel mot Sveits er et eksempel på dette.7

En sveitsisk forsker undersøkte negative effekter av mikrobølgeovner i sitt private laboratorium. Han sendte en forskningsrapport om dette til et tidsskrift. Den konkluderte med at mikrobølgeovner hadde meget helseskadelige virkninger (mikrobølgene skulle angivelig forgifte vann, lage en form for cellegift, være farlige for øyne og lunger, skape vedvarende mikrobølger i kroppen etter matinntak og innebære risiko for reumatisme, jernmangel og høyt kolesterol). Tidsskriftet slo funnene stort opp, med et bilde av «mannen med ljåen». Publiseringen medførte salgssvikt for mikrobølgeovner på det sveitsiske markedet, og forskeren og tidsskriftet ble saksøkt. Sveitsiske domstoler påla dem, med hjemmel i intern konkurranselovgivning, ikke å ytre lignende påstander om mikrobølgeovner offentlig i fremtiden.

EMD fant at dette var et inngrep i forskerens ytringsfrihet. EMD mente at det ikke var opp til domstolene å sensurere forskningsfunn, uansett om de var dårlig underbygd og gikk for langt. Tilbakevisning av slike påstander hørte isteden hjemme i den offentlige debatt.

Forskerens intensjon om å drive vitenskap (ikke f.eks. konkurrerende virksomhet) var antagelig sentral for EMDs vurdering.8

At den vitenskapelige intensjonen bak ytringer kan være avgjørende for deres rettslige vern, understrekes også i EMD-saken Aksu mot Tyrkia.9 Den viser at stigmatiserende ytringer som kan være ulovlige dersom de fremsettes med intensjon om å nedverdige eller diskriminere, kan være vernet dersom de er ledd i en akademisk fremstilling, med en sannhetssøkende intensjon:

I en bok finansiert av det tyrkiske kulturdepartementet beskrev en professor levemåten til romerminoriteten. En tyrkisk statsborger med romerbakgrunn reagerte på passasjer i boken. Blant disse var fremstilling av sigøynere som var involvert i ulovlige aktiviteter, og levde som «tyver, lommetyver, svindlere, ranere, tiggere, narkodealere, prostituerte og halliker» og var «polygamister og aggressive». Han prøvde å få boken stanset i nasjonale domstoler, uten hell.

EMD var enig i at negativ stereotypisering av en minoritet kunne være inngrep i deres personvern, hvis de oversteg en viss alvorlighetsterskel. Klagerens rett til personvern måtte imidlertid avveies konkret mot forfatterens ytringsfrihet. EMD mente at tyrkiske domstolers vektlegging av ytringsfriheten på bekostning av personvernet var forsvarlig, ettersom boken var forskningsbasert og hadde til hensikt å kaste lys over en stigmatisert minoritet, ikke å stigmatisere romer.

Også faglig kritikk som går sterkt ut over andre kollegaer kan ha en større beskyttelse i en akademisk setting enn ellers. Det gjelder særlig dersom kritikken er forankret i et tema, og ikke kun rettet mot noens person. Et eksempel på dette er EMD-saken Sorguç mot Tyrkia.10

En professor ved Istanbuls teknologiske universitet kritiserte opplegget for eksaminasjon av assisterende professorer og hevdet at det førte til lavere kvalitet. I en artikkel med slik kritikk, omtalte han en professor som hadde fått stillingen sin slik:: [H]e managed to pass the assistant professorship examination before another panel, whose members were not from the construction management department, and without publishing a single article […]. Tyrkiske domstoler anså dette som et angrep på den omtaltes omdømme, fordi omtalen insinuerte at professoren ikke ville bestått med en annen eksaminasjonsmodell, om et annet panel hadde vurdert ham.

EMD la til grunn at Sorguc hadde skrevet det han gjorde i god tro, og pekte også på at den omtalte professoren var anonymisert. Den mente at den anonymiesrte professoren måtte tåle å bli omtalt på denne måten: [T]he Court underlines the importance of academic freedom, which comprises the academics’ freedom to express freely their opinion about the institution or system in which they work and freedom to distribute knowledge and truth without restriction.»

At den akademiske ytringsfriheten ikke bare omfatter vitenskapelig diskusjon, men også retten til å kritisere institusjoner og de strukturelle forholdene som er nødvendige for ansattes utøvelse av deres akademiske virksomhet, er også lagt til grunn av Høyesterett.11

Det er imidlertid ikke slik at den akademiske rammen rundt ytringer gir noe ubegrenset frikort til å sette seg ut over andre lover og hensyn, for eksempel til et rimelig arbeidsmiljø.12 Det skal mye til, men i de mest alvorlige tilfeller kan slike hensyn utveie også den akademiske ytringsfriheten. Dette var tilfellet i en sak der en historieprofessor ble avskjediget fra Universitetet i Oslo. Han hadde sendt vidt distribuerte e-poster med kritikk av kolleger i forbindelse med eksamensordninger, og også nektet å komme på møter, herunder dialogmøter med arbeidsgiver på ulike nivåer. Han hadde bidratt til et vanskelig arbeidsmiljø over lang tid. Selv med de svært vide rammer vitenskapelig ansatte har til å «tale ledelsen og andre midt i mot» måtte også han «ta et visst hensyn ved sin opptreden overfor kolleger og andre han kommer i kontakt med i sin stilling. Han må også ha arbeidsmiljøet for øye. I de mest graverende tilfeller vil ytringsfriheten måtte vike også på en arena som dette, i den forstand at ytringer som er utilbørlige på grunn av form, tid, forum, omfang eller skadevirkninger, kan danne grunnlag for avskjed».

Akademiske institusjoner har ikke adgang til å refse eller sanksjonere akademikere som uttaler seg som akademikere utenfor sine spesialfelt.13 I en sak fra 2018 ble en professor i tysk invitert til å TV-program der temaet var forholdet mellom EU og Tyrkia. Han sa fra til instituttledelsen, som mente hans deltakelse utenfor eget fagfelt var upassende. Professoren deltok likevel, og fikk en reprimande fra sin prodekan. Disiplinærrådet ved universitetet mente at selv vitenskapelig ansatte måtte finne seg i noen føringer for deltakelse i TV-programmer utenfor sine felt. EMD fastslo at dette var inngrep i hans ytringsfrihet. Selv om reprimanden ikke hadde noen store konsekvenser, kunne selv slike sanksjoner ha en nedkjølende effekt på professorers ønske om å ytre seg offentlig. Slike inngrep i ytringsfriheten må også kunne prøves i domstolene, for å hindre at universitetsadministrasjonen ikke misbruker sin skjønnsmessige makt.

Ytringsfrihetsvernet i Grl. § 100 og EMK art. 10 er i utgangspunktet en «negativ» rettighet. Negative rettigheter sier noe om hva stater ikke kan gjøre overfor borgere – i dette tilfellet at de ikke kan gripe inn i deres ytrings- og informasjonsfrihet.

Begge bestemmelsene innebærer imidlertid også en «positiv» rett. Positive rettigheter sier noe om hva stater skal gjøre overfor borgerne. I dette tilfellet innebærer den positive rettigheten forpliktelser for staten, til å legge til rette for at ytrings- og informasjonsfrihet kan skje i praksis.14

Den positive forpliktelsen er ikke nevnt i EMK art. 10, men er klarlagt i rettspraksis fra EMD.15 I Grunnloven fremgår plikten i § 100, sjette ledd: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». «Statens myndigheter» skal forstås vidt, det omfatter alle som forvalter og utøver offentlig myndighet. Den positive forpliktelsen gjør at staten skal legge til rette for ytrings- og informasjonsfrihet generelt, men også for akademisk ytringsfrihet spesielt, jf. formuleringen «opplyst». Den legger også føringer for at ledere i akademiske institusjoner som forvalter offentlig myndighet har en slik tilretteleggingsplikt.

Det nærmere innholdet av den positive forpliktelsen kan utdypes i lover eller andre reguleringer, og kan forplikte private rettssubjekter, så vel som offentlige. Et eksempel på dette er arbeidsmiljøloven § 1-1, c), som sier at et formål med loven er å legge til rette for et godt ytringsklima i virksomheten. Også universitets- og høyskoleloven inneholder regler som utfyller tilretteleggingsplikten for ytrings- og informasjonsfrihet, bl.a. i formålsangivelsen i § 1-1, oppgaveforpliktelsene i § 1-3 og i angivelsen av institusjonelle og individuelle friheter og ansvar i § 1-5. Utvalgets forslag til endringer i § 1-5 (se kapittel 7.2.2) har som formål å bidra til ytterligere å realisere Grl. § 100, 6. ledd i akademia.

5.1.2 Universitets- og høyskoleloven

Lov om universiteter og høyskoler 1. april 2005 nr. 15 (uhl) gjelder for alle universitet og høyskoler som gir utdanningstilbud akkreditert av NOKUT, se nærmere om virkeområdet for loven i § 1-2. Denne loven regulerer sider av den akademiske frihet. Utvalget redegjør her for noen av stegene på veien frem mot dagens regulering. Vi kommer tilbake til noen av poengene her, i vårt forslag til lovendringer i kapittel 7.2.2.

Underdalutvalget (NOU 2006: 19)

Underdalutvalget16 hadde i oppdrag å «…vurdere om en lovhjemling av individuell akademisk frihet er hensiktsmessig, og hvordan man eventuelt kan kodifisere og tydeliggjøre den i samsvar med anerkjente normer og dagens praksis, og innenfor rammen av den myndighet loven legger til institusjonen selv».

Utvalgets NOU 2006: 19 Akademisk frihet med forslag til revidert uhl. § 1-5 ble godt mottatt, og er fortsatt et viktig grunnlagsdokument for akademisk frihet. NOU-en har et egen vedlegg (vedlegg 1), utarbeidet av utvalgsmedlem, prof. Johan Giertsen, om akademisk ytringsfrihet.

Utvalget konkluderer i kapittel 6 med å foreslå en ny utforming av universitets- og høyskoleloven § 1-5 for å klargjøre prinsippet og gi det en fastere rettslig forankring. Forslaget innebar i korthet at (1) universiteter og høyskoler ble pålagt en positiv plikt til å fremme og verne den akademiske frihet, herunder en plikt til å sikre at virksomheten utøves i samsvar med anerkjente etiske prinsipper, (2) den eksisterende bestemmelsen om institusjonell faglig autonomi skulle videreføres og (3) at akademisk frihet – forstått både som rettigheter og plikter for den enkelte ansatte (forsker og lærer) – skulle lovfestes.

Nåværende universitets- og høyskolelov § 1-5

Nåværende § 1-5 trådde i kraft 1. januar 2008, og ble vedtatt i samsvar med innholdet i Underdal-utvalgets forslag om at individuell akademisk frihet for ansatte i undervisnings- og forskerstillinger skulle lovfestes. Bestemmelsene omfatter nå både individuell og institusjonell akademisk frihet. Dette skjedde 15 år etter at institusjonell akademisk frihet for første gang ble lovfestet.

Universitets- og høyskolelovutvalget (NOU 2020: 3)

Universitets- og høyskolelovutvalget leverte sitt forslag til ny universitets- og høyskolelov i februar 2020, se NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler. Utredningen kapittel 15 omhandler akademisk frihet. Utvalget foreslo å videreføre innholdet i § 1-5 om faglig frihet og ansvar. Videre foreslo de en presisering i bestemmelsens første ledd som ytterligere skulle understreke at institusjonene har et spesielt ansvar for å verne om de ansattes utøvelse av den akademiske friheten.

Utvalget drøftet også akademisk frihet for ansatte i sektoren. De pekte på at hetsing og trakassering av faglig ansatte som ytrer seg i samfunnsdebatten er et økende problem. Utvalget foreslo en presisering i lovbestemmelsen om akademisk frihet, slik at institusjonenes ansvar for å verne om de ansattes utøvelse av den akademiske friheten kommer klarere frem.

Utvalget mente at dagens bestemmelse tilsier at «det ligger innenfor institusjonenes lovpålagte ansvar å stå bak sine ansatte i slike situasjoner» (med «slike» menes at de ansatte utsettes for kampanjer, hets, mobbing eller lignende). Samtidig la utvalget også til grunn at det skjer en utvikling i samfunnet som kan gi grunn til å ytterligere understreke det ansvaret institusjonens ledelse har for å beskytte de ansatte mot trakassering og hets. Utvalget mente også at forslaget ville bidra til å beskytte den ansatte mot å bli utsatt for sanksjoner fra arbeidsgivers side i en situasjon der den ansatte har benyttet seg av sin akademiske ytringsfrihet og møtt motbør ledelsen opplever som ubehagelig.

Utvalget foreslo slikt tillegg i universitets- og høyskoleloven § 1-5 første ledd første setning: «Universiteter og høyskoler skal fremme og verne om akademisk frihet, og om de ansatte som utøver denne.»

I høringen av utvalgets utredning kom det om lag 44 høringsuttalelser om akademisk frihet. Dette var blant annet Forskerforbundet, De nasjonale forskningsetiske komiteene, Norsk studentorganisasjon og samtlige av statlige og private UH-institusjonene. 14 av disse kommenterte dette punktet, uten å ta stilling til forslag.

Det var 28 høringsinstanser som støtter utvalgets forslag til endringer. Samtidig ble departementet utfordret til å bruke anledningen til grunnleggende refleksjon rundt innholdet i bestemmelsen.

De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) uttalte blant annet at paragrafen lovfester ulike friheter som er viktige for virksomheten ved universiteter og høyskoler, som akademisk frihet, kunstnerisk frihet, forskningens frihet, faglig frihet og ytringsfrihet, men at overskriften «Faglig frihet» ikke gjenspeiler bredden i bestemmelsen. FEK mener det vil samsvare bedre med innholdet om overskriften endres til for eksempel «Frihet og ansvar». Videre mente de at et aspekt som mangler både i gjeldende ordlyd og i forslaget fra uhl.-utvalget, er den kollegiale selvreguleringen innenfor det institusjonelle nivået. Dette er et viktig element i den tradisjonelle forståelsen av akademisk frihet, som med fordel kan fremgå av paragrafen.

Flere høringsinstanser, blant annet Forskerforbundet, trakk styrkingen av den akademiske friheten frem som et etterlengtet tiltak, særlig tillegget om at institusjonene også har et særskilt ansvar for å verne om de ansattes utøvelse av den akademiske friheten. De påpekte at den akademiske friheten er under press. Dersom institusjonene får et aktivt ansvar for å verne om den og sine ansatte i utøvelsen av den, så vil det bidra til å øke forståelsen for hva akademisk frihet er, hvorfor den er nødvendig og klarlegge utfordringer og grenseoppganger.

NSO støttet en lovfesting av den enkelte forsker sin akademiske frihet, men pekte på at all forskning skal være av anerkjent praksis og akademisk standard, uavhengig om man er ansatt eller student, og derfor må studenter nevnes i lovteksten. Akademikerne, NTL og Tekna var positive til forslaget.

Kunnskapsdepartementets oppfølging – Prop. 111 L (2020–2021):

Deler av universitets- og høyskolelovutvalgets forslag ble følgt opp i forslag til Stortinget våren 2021, se Prop. 111 L (2020–2021)17. Departementet uttalte om akademisk frihet blant annet (punkt 2.2.1):

Den akademiske friheten er lovfestet i uhl. § 1-5. Universitetenes og høyskolenes rett til selvbestemmelse i faglige spørsmål, den institusjonelle siden av den akademiske friheten, ble tatt inn i universitets- og høyskoleloven i 1989. Den individuelle akademiske friheten ble lovfestet i 2007. I denne lovproposisjonen bruker vi «akademisk frihet» som en samlebetegnelse for både den institusjonelle og den individuelle siden av akademisk frihet. […]

Departementet er enig med universitets- og høyskolelovutvalget i at Underdalutvalgets forståelse og drøfting av det grunnleggende prinsippet om akademisk frihet står seg godt, også i dag. Departementet slutter seg også til universitets- og høyskolelovutvalget forslag om å videreføre innholdet i dagens § 1-5 om faglig frihet og ansvar. Departementet er også enig i at institusjonene har et ansvar for å verne om de ansattes utøvelse av den akademiske friheten. Etter departementets vurdering innebærer ikke utvalgets forslag til presisering noen materiell endring. Forslaget vil ikke gi de ansatte noe sterkere vern eller gi ledelsen ved en institusjon en sterkere plikt til å gripe inn enn den har i dag. En endring i tråd med forslaget kan snarere føre til mer usikkerhet om hvor langt institusjonenes ansvar strekker seg. Departementet foreslår derfor å ikke følge opp utvalgets forslag på dette punktet.

Videre er departementet enig i at det er trekk i samfunnsutviklingen, særlig i noen land, som kan vekke bekymring. Det er tendenser til polarisering i debatten om kunnskap, og akademisk frihet, uavhengighet, og kvalitetssikring blir stadig viktigere for å beholde høy tillit til forskningsbasert kunnskap i samfunnet. De akademiske grunnverdiene og lovbestemmelsene som beskytter den akademiske friheten ligger fast, men det er behov for å oppgradere politikken og systemene for å møte en ny tid, med nye medier, nye teknologier og nye utfordringer. Dette er spørsmål som departementet vil arbeide videre med, blant annet i arbeidet med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023–2032. I dette arbeidet vil departementet sette ned en ekspertgruppe som skal få i oppgave å utrede bestemte aspekter ved faglig frihet og ansvar.

Den omtalte ekspertgruppen er utvalget som herved legger frem sin utredning.

Departementet skrev følgende om internasjonale initiativer på området:

Individuell og institusjonell akademisk frihet er også verdiene som trekkes fram i Magna Charta Universitatum, som 18. september 1988 ble undertegnet av 388 rektorer og ledere fra universiteter i hele Europa, i anledning 900-årsjubiléet til Universitet i Bologna. Dette ble starten på Bologna-prosessen.

I oktober 2020 sluttet Norge seg til en internasjonal erklæring om forskningsfrihet – Bonn Declaration on Freedom of Scientific Research. Erklæringen støtter akademisk frihet som et grunnleggende prinsipp i akademia, og sier blant annet at den enkelte har frihet til å velge metode og emne for forskning. Gjennom tilslutningen forplikter Norge seg til å arbeide aktivt for å beskytte den akademiske friheten. I november 2020 vedtok ministrene i Bologna-prosessen et kommuniké hvor de blant annet ble enige om en felles definisjon av akademisk frihet for alle landene i European Higher Education Area (EHEA). En egen uttalelse som utdyper og problematiserer akademisk frihet nærmere, ble vedtatt som et vedlegg til kommunikéet. Også gjennom disse vedtakene har Norge forpliktet seg til å fremme og beskytte akademisk frihet.

5.1.3 Andre regelverk av betydning for den akademiske ytringsfriheten

Flere lov- og forskriftsbestemmelser gir føringer for akademisk virke, både på institusjonelt og individuelt nivå. Alle disse kan på ulike måter påvirke den akademiske friheten, og dermed også den akademiske ytringsfrihet. I tillegg til universitets- og høyskoleloven, nevner universitets- og høyskolelovutvalget

[…] reglementet for økonomistyring i staten (økonomireglementet), som fastsettes av Finansdepartementet. Motstykket til økonomireglementet for privat sektor er blant annet regnskapsloven. Videre begrenses institusjonenes handlingsrom av for eksempel forvaltningsloven, likestillings- og diskrimineringsloven, forskningsetikkloven, statsansatteloven og arbeidsmiljøloven.18

Alle lovbestemmelser som setter grenser for den klassiske ytringsfriheten, kan også ha innvirkning på den akademiske ytringsfriheten. Både for hva vitenskapelig ansatte og studenter selv kan ytre, og hva det finnes rettslige sanksjoner mot at de får høre eller lese. Eksempler på slike rammer er

• straffebud som forbyr enkelte typer ytringer, så som forbud mot

  • oppfordring til ulovlige handlinger (straffeloven (strl.) § 183)

  • grovt hatefulle ytringer (strl. § 185)

  • trusler (strl. §§ 263, 264)

  • hensynsløs adferd, sjikane og personforfølgelse (strl. §§ 266, 266 a)

  • krenkelse av privatlivet (strl. § 267)

  • deling av krenkende bilder (strl. § 267 a og b)

• erstatningsplikt for ærekrenkelser (skadeserstatningsloven § 3-6 a)

• ikke-diskriminerings- og trakasseringsbestemmelser (likestillings- og diskrimineringsloven (ldl.) §§ 6 og 13, arbeidsmiljøloven § 4-3 (3))

• lovfestede eller avtalte taushetsplikter

• arbeidsrettslige bestemmelser om styringsrett og lojalitetsplikt, varsling og krav til arbeidsmiljøet

Også etiske regler rammer inn den akademiske ytringsfriheten i en del situasjoner, disse kommer vi tilbake til i kapittel 6.3.3.

Statsansatteloven og arbeidsmiljøloven regulerer blant annet arbeidsgivers styringsrett. Den kan innvirke på vitenskapelig ansattes friheter på ulike måter.

I NOU 2006: 19 Akademisk frihet ble uhl. § 1-5 foreslått endret, blant annet for å klargjøre forholdet mellom arbeidsgivers styringsrett og den individuelle, akademiske friheten. Endringen ble begrunnet med at bestemmelsen ville inngå som ramme «for det arbeidsrettslige avtaleforholdet mellom den enkelte ansatte og institusjonen som arbeidsgiver. Arbeidsgiverens styringsrett omfatter ikke inngrep i de ansattes utøvelse av de rettighetene og pliktene som foreslås lovfestet. Det forhold at en ansatt ikke etterkommer instruks fra arbeidsgiveren om utførelse av faglig virksomhet som er vernet etter loven, gir ikke grunnlag for å iverksette arbeidsrettslige sanksjoner som irettesettelse, forflytning, oppsigelse eller avskjed, jf. tjenestemannsloven for ansatte i statlige institusjoner og arbeidsmiljøloven for ansatte i private institusjoner. Arbeidsgiveren er også avskåret fra andre og mer indirekte sanksjoner, som for eksempel å sette en medarbeider helt eller delvis utenfor det relevante faglige fellesskapet ved institusjonen, eller nekte ham tilgang til nødvendige forskningsressurser på dette grunnlag. Rettighetene i henhold til lovforslaget kan ikke fraskrives i individuelle eller kollektive arbeidsavtaler.»19

Som beskrevet i kapittel 5.1.1 er vernet for akademiske ytringer sterkt, også arbeidsrettslig. «Det er på det rene at ytringsfriheten skal være større i akademia enn for offentlig ansatte generelt. Lovgivning og norsk og internasjonal rettspraksis levner ingen tvil om det», skriver Vidar Strømme i ISF-rapporten Ytringsfrihet i akademia, der praksis gjennomgås.20

Strømme fremhever flere steder i sin rapport betydningen av at ytringer er fremsatt i en akademisk kontekst. At ytringene har et sannhetssøkende mål, kan ha betydning for hvordan de må tolkes, rent språklig.

Betydningen av tolkning er et sentralt poeng for alle som skal innrette seg etter, og forholde seg til lover som setter grenser for ytringer. Vi sier derfor litt om tolkning her:

Lover som på en eller annen måte regulerer ytringer, forutsetter to tolkningsprosesser. Den første er rettslig, og har som mål å fastlegge hva regelen i lovbestemmelsene går ut på. Den andre er språklig: Fordi den potensielt ulovlige gjerning er en ytring, må også ytringen tolkes. Først hvis tolkningen viser at meningsinnholdet rammes av lovbestemmelsen, kan ytringen være ulovlig.

Språktolkningen må skje konkret, og med utgangspunkt i ordlyden, forstått i lys av vanlige språknormer. Sentrale utgangspunkter for språktolkning er hva den som sa noe med rimelighet kan antas å ha ment, og hva en lytter med rimelighet kan antas å ha oppfattet. Dette vil igjen avhenge av den konteksten ytringen er fremsatt i, hvem som ytrer seg og hvem som lytter. Likelydende ytringer fremsatt av stand-up-komikere på Latter forstås annerledes enn av alvorlige statsråder på Dagsrevyen.

De rent subjektive utgangspunkter – ytrerintensjon og lytteropplevelse – er viktige, men i seg selv ikke tilstrekkelige for å fastlegge meningsinnhold. Både faktisk og rettslig beror fastleggelsen av meningsinnhold i utgangspunktet på en objektiv norm. Det å true noen på en måte som er egnet til å skape alvorlig frykt, er straffbart selv om den som gjorde det «bare tullet». Uinformert, ikke ondsinnet bruk av feil kjønnspronomen er ikke trakassering, selv om den som benevnes feil opplever det slik. De subjektive utgangspunktene må ses i lys av ytringssituasjonen som helhet. Rettslig sett er et bilde som er brukt på denne prosessen hva «en alminnelig avisleser» med rimelighet ville forstått ytringen som, i den konkrete sammenheng.21

For lover som er sanksjonert med straff, gjelder i tillegg et særlig rettslig tolkningsprinsipp. Det har betydning for lovtolkningen, men også for språktolkningen: Legalitetsprinsippet. For lover tilsier det at man må være forsiktig med å tolke loven utvidende når statens sterkeste maktmiddel kan komme til bruk. Hvis man tolker loven utvidende, risikerer man å straffe også handlinger som Stortinget ikke mente å sette straff for – straffen mangler hjemmel i lov. Ved spørsmål om ytringer er straffbare, er ytringen den potensielt straffbare handling. Det gjør at man også ved tolkningen av ytringene må være varsom med å tolke utvidende. Innfortolker man mening som ikke er rimelig eksplisitt uttrykt, eller klart kommer frem av sammenhengen, risikerer man å straffe noen for noe mer klanderverdig enn det intensjonen og kanskje ordbruken deres formidler. Høyesterett har i flere dommer formulert det slik: «ingen skal risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt, med mindre et slikt innhold med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen».22

5.1.4 Regelverk for internasjonalt samarbeid

Norge har lenge hatt et regelverk for eksportkontroll.23 Visse varer, teknologi og tjenester kan ikke eksporteres fra Norge uten lisens utstedt av Utenriksdepartementet. Regelverket kan også legge begrensninger på eksport av sensitiv kunnskap (kunnskapsoverføring) med militær anvendelse.

Eksportkontrollen har to formål: å sikre at eksport av forsvarsmateriell fra Norge skjer i tråd med norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og at eksporten av flerbruksvarer ikke bidrar til spredning av masseødeleggelsesvåpen (kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen) eller leveringsmidler for slike våpen. Eksportkontrollregelverket forvaltes av Utenriksdepartementet, som har fastsatt retningslinjer for norske utdanningsinstitusjoners arbeid med opptak og ansettelser av utenlandske personer innenfor fagområder der overføring av kunnskap kan bidra til spredning av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike våpen. Retningslinjene skal hjelpe utdanningsinstitusjonene med å sikre at forholdet til utenlandske personer skjer innenfor rammen av eksportkontrollregelverket. En slik retningslinje er at opptak av utenlandske studenter og ansettelser av utenlandske personer til sensitive fagområder krever særlig årvåkenhet og aktsomhet. Regelverket kommer også til anvendelse ved forskningssamarbeid og deling av informasjon og forskningsresultater med utenlandske institusjoner, ved annen tilgjengeliggjøring av slik informasjon og ved deltakelse eller gjennomføring av kurs og konferanser. På dette punktet kan regelverket gripe inn i, og begrense ytringsfriheten til studenter og vitenskapelig ansatte. Det påvirker dermed også den akademiske ytringsfriheten.

Norske kunnskaps- og teknologimiljøer utsettes i økende grad for forsøk på omgåelser av eksportkontrollregelverket.24 Riksrevisjonen har i en rapport om myndighetenes arbeid med eksportkontroll av strategiske varer25, påpekt betydelige svakheter i myndighetenes system for eksportkontroll av forsvarsmateriell og flerbruksvarer, deriblant forebyggende aktiviteter overfor næringsliv og akademia. Eksportkontrollforskriften er under revisjon, og et høringsnotat om fra Utenriksdepartementet om hvordan man kan kontrollere overføring av kunnskap på en mest mulig effektiv måte er ventet våren 2022. Utenriksdepartementet har påpekt at temaet reiser flere dilemma, og at man må erkjenne at sikkerhet vil kunne veie tyngre enn akademisk frihet.26

5.2 Styringssystemet for universiteter og høyskoler inkl. finansieringssystemet

5.2.1 Mål- og resultatstyring

Ved universiteter og høyskoler er vitenskapelig ansattes arbeidsoppdrag i hovedsak tredelt: Man skal forske, man skal undervise og man skal formidle. Begrepet «formidling» tolkes på ulike måter, fra å være den tradisjonelle formidlingen, dvs. delta i den offentlige debatten og å bidra til å spre ny kunnskap, til også å omfatte innovasjon, kommersialisering og annen interaksjon med samfunnet utenfor institusjonen.

Etter UH-loven § 1-1 er universiteter og høyskolers formål å:

1. tilby høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå

2. utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå

3. formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv

4. bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling

I budsjettproposisjonen for 2022 er disse formålene «omgjort» til følgende mål for universiteter og høyskoler på en måte som inngår i mål og resultatstyringssystemet:27

• høy kvalitet i utdanning og forskning

• forskning og utdanning for velferd, verdiskaping og omstilling

• god tilgang til utdanning

• effektiv, mangfoldig og solid høyere utdanningssektor og forskningssystem

Til hvert av disse sektormålene er det knyttet nasjonale styringsparametere. Disse parameterene fremgår av tildelingsbrevene til institusjonene.

Mange slike parametere er knyttet til undervisningsoppdraget (studentgjennomstrømning, kandidattall, faglig tidsbruk, utveksling osv.). For forskningsoppdraget er «antall publikasjonspoeng per faglig årsverk» en slik parameter, i tillegg til «midler fra EU», «inntekter fra Forskningsrådet» og «forskningsinnsats i «MNT-fag».

Formidlingsoppdraget er i mindre grad fanget opp av styringsparametere. Det nærmeste man kommer er kanskje styringsparameteren «andre bidrags- og oppdragsinntekter per faglig årsverk».

I tillegg til de nasjonale styringsparameterne, som departementet er opptatt av i sin styring av institusjonene, så rapporteres det også på andre parametere knyttet til formidling/samfunnskontakt som fremkommer i den årlige tilstandsrapporten for høyere utdanning. Også disse parameterne får en viss oppmerksomhet i departementets styring. For samfunnskontakten er imidlertid disse parameterne knyttet til kommersialisering av forskning (patenter, lisenser).

Innenfor mål- og resultatstyringssystemet er det altså få insentiver fra departementet, for institusjonsledere eller den enkelte vitenskapelig ansatte til å være spesielt opptatt av formidlingsoppdraget. Formidling blir derfor ofte et personlig anliggende.

Endring i styring av statlige universiteter og høyskoler

I Meld. St. 19 (2020–2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler ble det lagt opp til en endring av styringen av statlige universiteter og høyskoler. Den nasjonale målstrukturen skal beholdes, men gjøres gjeldende for sektoren som helhet. Det innebærer at den ikke lenger gjøres gjeldende for den enkelte institusjon, men slik at departementet skal påse at det nasjonale målene oppnås samlet sett.

Ut fra et ønske om mer strategisk og differensiert styring vil regjeringen avvikle de nasjonale styringsparameterne fra 2023. Parameterne fastsatt av departementet i tildelingsbrevene vil utelukkende være knyttet til målene i den enkelte institusjons utviklingsavtale. Det vil gjøre styringen mer tilpasset institusjonenes profiler og forutsetninger.

Departementet vil fortsatt pålegge institusjonene å rapportere overordnet om hvordan de har bidratt til oppnåelsen av sektormålene.

Utviklingsavtalene

Innføringen av utviklingsavtalene skjedde gradvis gjennom tre runder (2016–2018). En utviklingsavtale er en skriftlig, ikke-juridisk avtale mellom KD og en statlig UH-institusjon, der partene blir enige om et sett med mål for en tre-fireårsperiode.

Utviklingsavtalene har som formål å bidra til høy kvalitet og en mangfoldig sektor gjennom tydelige institusjonsprofiler og bedre arbeidsdeling. Mangfold kan forsterke mobilitet, samarbeid og arbeidsdeling mellom institusjoner og bidra til fornyelse og omstilling i sektoren. Variasjon og mangfold er også et utslag av regionale ulikheter i arbeids- og næringslivets behov for kunnskap og kompetanse. Mer differensiert styring skal bidra til å ivareta og utvikle institusjonenes samfunnsoppdrag knyttet til ulike regionale og lokale behov. Videre vil utviklingsavtalene kunne gi en tydeligere ramme for å håndtere særskilte utfordringer både for sektoren som helhet og for den enkelte institusjon. Avtalene vil være sentrale i etatsstyringsmøtene mellom departementet og den enkelte institusjon.

Utviklingsmål og -parametere knyttet til den enkelte institusjon utformes ut fra behov for utvikling eller endring innenfor en spesifisert tidsperiode. Derfor vil utviklingsmålene heller ikke nå alltid dekke hele bredden av institusjonens virksomhet. Men målene bør vise ønsket tilstand eller resultat på områder som institusjonen har en reell mulighet til å påvirke. Målene skal være langsiktige, i utgangspunktet for en periode på fire år, men kan også være mer langsiktige.

Dagens utviklingsavtaler gjelder ut 2022, og reviderte utviklingsavtaler skal utarbeides for perioden 2023–2026 for alle statlige institusjoner. Utviklingsavtalene vil bli endelig fastsatt av departementet i tildelingsbrevet for 2023.

5.2.2 Finansiering – universitets- og høyskolesektoren

De finansielle forutsetningene for universitets- og høyskolesektoren er avgjørende for alle deler av det akademiske virke. Vi gir i dette avsnittet en beskrivelse av dette finansieringssystemet. Også instituttsektoren og helseforetakene har finansieringssystemer som delvis baserer seg på resultater og vitenskapelig publisering.

Universitetene og høyskolene er rammefinansiert. Rammebevilgningen består i snitt for sektoren (2022) av 66 prosent basisbevilgning og 34 prosent resultatutsatt bevilgning. Det er variasjon mellom institusjonene. Rammebevilgningen til hver institusjon fastsettes med utgangspunkt i tildelingen for saldert budsjett for året før, og med endringer lagt til denne (f.eks. studieplasser, stipendiater). Den resultatbaserte uttellingen, altså den delen av bevilgningen som er avhengig av hvordan universitetene og høyskolene gjør det på åtte kvantitative indikatorer, har både åpen og lukket budsjettramme. Den åpne budsjettrammen tilfører flere midler til sektoren jo bedre institusjonene gjør det på disse indikatorene. For indikatorene med lukket budsjettramme, øker ikke bevilgningen til sektoren selv om institusjonene får bedre resultater, men den tilgjengelige rammen omfordeles mellom institusjonene så det blir et nullsumspill der egen uttelling er relativ til andres uttelling (se andel av total bevilgning):

• tall på studiepoeng (åpen ramme), 22,5% av total bevilgning

• tall på utvekslingsstudenter, inkludert Erasmus+-studenter (åpen ramme), 0,2%

• tall på ferdigutdannede kandidater (åpen ramme), 5,4%

• tall på doktorgradskandidater (åpen ramme), 1,7%

• midler fra EU (lukket ramme), 1,4%

• midler fra Norges forskningsråd og regionale forskningsfond (lukket ramme), 0,8%

• inntekter fra bidrags- og oppdragsfinansiert aktivitet (BOA) (lukket ramme), 0,8%

• vitenskapelig publisering (publiseringspoeng) (lukket ramme), 1,5%

Departementet oppfordrer institusjonene til ikke «bare å videreføre det nasjonale finansieringssystemet», men å lage sitt eget system. Det er likevel mange institusjoner som viderefører mye av det nasjonale systemet.

Det er altså økt studiepoengproduksjon og økte kandidattall som gir størst mulighet for økt budsjettramme for den enkelte institusjon.

Forskningsinsentivene er ganske begrensede. Det er også en omfordeling mellom institusjonene innenfor en lukket ramme: Det tildeles ikke mer penger til sektoren som helhet selv om resultatene på disse parameterne samlet sett økes. Særlig indikatoren for vitenskapelig publisering får likevel betydelig oppmerksomhet både fra institusjonene, og de ansatte. Det skyldes at publiseringsindikatoren også gir uttrykk for kvalitet og merittering av vitenskapelig art. Oppmerksomheten rundt denne indikatoren er stor også fra departementet sin side. Dette forplanter seg til institusjonenes ledelse, og så videre nedover i systemet. Noen institusjoner bruker indikatoren også i institusjonens interne finansieringssystem, noe som forsterker dette. Vitenskapelig ansatte som ønsker å merittere seg er opptatt både av indikatoren fordi publisering oppleves som «vinn eller forsvinn» ved ansettelse i vitenskapelige stillinger.

Det er ingen indikator i finansieringssystemet for formidling. Den nærmeste indikatoren som adresserer samfunnsbidrag er inntekter fra bidrags- og oppdragsvirksomhet, altså virksomhet der samfunnet er villig til å betale for kunnskapsutvikling.

Formidlingsindikator har flere ganger vært vurdert – og forkastet

I budsjettet for 2004 varslet daværende Utdannings- og forskningsdepartement at det ønsket en indikator for formidling, og ba Universitets- og høgskolerådet om å sette ned et utvalg. Utvalget skulle se på formidlingsbegrepet og foreslå relevante indikatorer. Rapporten ble levert i juni 2005.28

Departementet mente at enkelte av de foreslåtte indikatorene var vanskelig å operasjonalisere og et nytt utvalg ble nedsatt og leverte sin rapport våren 200629 (formidlingsutvalg II). Begge utvalgene la følgende definisjon til grunn for formidling:

Med formidling menes at vitenskapelige tilsatte formidler vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger ut av et forskningsfelt til allmennheten og/eller brukere med overføring av kunnskap og innsikt som intensjon. Med brukere menes i denne sammenheng avgrensede grupper som har bruk for kunnskapen og teknologien i utøvelse av sitt yrke eller profesjon, samt institusjoner, organisasjoner og andre som kan likestilles med disse.

Formidlingsutvalg II foreslo indikatorer knyttet til

• omsetning (eksterne inntekter)

• innovasjon (bedriftsetablering, lisenser, studentprosjekter)

• publikasjoner (bøker, læremidler, faglige ressurser, artikler i tidsskrift, innsiktsartikler)

• foredrag på brukerrettede fagkonferanser

• medier og direkte formidling (publikumsarrangementer og massemedia)

Kunnskapsdepartementet satte i 2006 ned en ekspertgruppe (Vagstad-utvalget)30 som skulle se på finansieringssystemet for universitets- og høyskolesystemet ut fra et teoretisk ståsted. I rapporten fra mai 2007 skriver gruppen:

…anbefaler vi at det ikke innføres en egen formidlingskomponent i finansieringsmodellen for UoH-sektoren. Vi tror at hensynet til formidlingsaktiviteten kan ivaretas på langt enklere og mer kostnadseffektive måter.

Begrunnelsen for denne konklusjonen var bygget på:

• usikkerhet om formidlingsparametrene foreslått av Formidlingsutvalg II ville stimulere til den formidlingsaktiviteten en ønsket (mange indikatorer – fokus på de «enkleste»)

• merarbeid/-rapportering ved institusjonene og for den enkelte forsker (bl.a. manuell registrering)

• formidling er mer heterogen enn forskning og formidling

• vanskelig å kvantifisere og kontrollere (kvalitetssikring)

I St.meld. nr. 7 (2007)-2008) Statusrapport for Kvalitetsreformen i høgre utdanning konkluderte Kunnskapsdepartementet slik:

Departementet foreslår ikke å innføre en egen komponent for formidling i finansieringssystemet nå. Departementet vil imidlertid arbeide for å for å bedre statistikk- og indikatorgrunnlaget og senere vurdere en formidlingskomponent i finansieringssystemet.

Spørsmålet om formidlingskomponent ble også reist i Hægeland-rapporten (2015) Finansiering for kvalitet, mangfold og samspill.31 Også dette utvalget så på finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. I sine drøftelser av formidling er dette utvalget mer opptatt av samspill med andre aktører og verdiskapning, men heller ikke dette utvalget ønsket å innføre en formidlingsindikator. Det var imidlertid dette utvalget som foreslo innføring av utviklingsavtaler som beskrevet i kapittel 5.3.1. Utvalget foreslo at 5 prosent av budsjettrammen burde knyttes til disse avtalene. Utviklingsavtalene er blitt realisert, men uten at det er knyttet budsjettmidler til dem.

Universitets- og høgskolerådet har også hatt et utvalg (2007) som så på formidlingsindikatorer for kunstnerisk utviklingsarbeid.32 Utvalget konkluderte med at det ville bli for krevende og faglig uforsvarlig å utvikle gode indikatorer for slikt arbeid til bruk i finansieringssystemet.

I 2016 fikk NIFU i oppdrag å vurdere en formidlingsindikator for fagfellevurdert formidling.33 De konkluderte med at når forskere formidler, er det sjelden gjort fagfellevurderinger (kanskje bortsett fra bokutgivelser, men disse blir som oftest honorert). Fagfellevurdert formidling er derfor ikke en avgrensing som bør benyttes i finansieringssystemet.

I budsjettet for 2017 ble det gjort enkelte justeringer i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Da ble det innenfor den resultatbaserte omfordelingen av budsjettsystemet innført en ny indikator knyttet til bidrags- og oppdragsinntekter. Argumentasjonen for å innføre denne indikatoren var knyttet til institusjonenes samfunnsoppdrag, jf. Prop. 1 S (2016–2017):

For å fylle samfunnsrolla skal universitet og høgskolar ha eit tett samspel med samfunns- og næringsliv. Samspelet er avgjerande for innovasjon, utvikling og verdiskaping og for å møte store samfunnsutfordringar. Regjeringa innfører ein ny indikator for inntekter frå bidrags- og oppdragsverksemd (BOA-inntekter) for å stimulere til at institusjonane utviklar samfunnsrolla og aukar kontakten med samfunns- og arbeidsliv.

Kunnskapsdepartementet oppnevnte høsten 2021 et ekspertutvalg for helhetlig gjennomgang av finansieringen av universiteter og høyskoler, som oppfølging av «Meld. St. 19 (2020–2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler».34 Utvalget har frist for levering 15. mars 2022.

5.2.3 Rapportering av formidlingsvirksomhet

Cristin (Current research information system in Norway) er et nasjonalt forsknings-informasjonssystem som nå ligger under Direktoratet for høyere utdanning og forskning (HK-dir)35. Cristin skal

• samle og tilgjengeliggjøre informasjon om norsk forskning

• forenkle forskningsadministrative oppgaver ved å legge til rette for gjenbruk av forskningsinformasjon

• følge opp rapporteringen av vitenskapelige publikasjoner til Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet (nasjonal vitenskapsindeks – NVI)

Institusjoner som mottar deler av finansieringen gjennom resultatbasert omfordeling må rapportere inn sine vitenskaplege publikasjoner hvert år. Cristin mottar rapportene og bearbeider dataene. Dataene blir så brukt av HK-dir (for universitet og høyskoler), Norges forskningsråd (for forskningsinstituttene) og NIFU (for helseforetakene) som lager grunnlagsmaterialet for finansiering av ulike forskningsinstitusjoner. Departementene og Norges forskningsråd bruker så dette materialet ved tildeling av midler.

Registeret over vitenskapelige publiseringskanaler drives av HK-dir i samarbeid med det nasjonale publiseringsutvalget, på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Publiseringskanalene er grunnlaget for publiseringsindikatoren36 som brukes i finansieringssystemene for UH, institutt og helseforetak. Publiseringsutvalget har det faglige ansvaret og fastsetter etter forslag fra de fagstrategiske enheter (ca. 80) i Universitets- og høgskolerådet publiseringskanaler og nivåinndelingen (nivå 1 og nivå 2).

Cristin er mer enn en database over vitenskapelige publikasjoner. Det kan blant annet registreres rapporter, foredrag, intervjudeltakelse, lærebøker m.m. Noen institusjoner har ordninger for intern premiering av forsknings-formidlingsaktivitet som ikke er inkludert i NVI-rapporteringen.

Hovedkategoriene for formidlingsrapportering er (underkategorier i parentes):

• Tidsskriftspublikasjon (13)

• Konferansebidrag og faglig presentasjon (4)

• Bok (9)

• Rapport/avhandling (8)

• Del av bok/rapport (7)

• Oversettelsesarbeider (2)

• Mediebidrag (4)

• Kunstnerisk og museal presentasjon (5)

• Kunstnerisk resultat (6)

• Produkt (8)

• Informasjonsmateriale (4)

Rapporteringen i Cristin ut over det som har betydning for nasjonal vitenskapsindeks er trolig mangelfull. Ettersom vitenskapelig ansatte ikke får noen uttelling for slike bidrag, og fordi registrering av dem tar tid, er det mange som ikke prioriterer å bruke tid på dette.

Den mangelfulle og upresise rapporteringen av institusjonenes formidlingsaktiviteter er et lite paradoks når Norge trolig er et av landene med best og mest utførlig rapportering av utdannings- og forskningsdata, jf. kapittel 5.5. Dette skyldes nok trolig bl.a. at utdannings og forskningsvirksomhet har hatt større oppmerksomhet enn formidlingsvirksomhet generelt, men ikke minst at utdannings- og forskningsvirksomhet er elementer i finansieringssystemet. Når det knyttes økonomiske insentiver til aktiviteter er en avhengig av presise og kvalitetssikrede data.

5.3 Stillingsstruktur og karriereveier i dag

Stillingsstrukturen i universitets- og høyskolesektoren er hierarkisk med definerte karriereveier som er underlagt meritokratiske kriterier for opprykk, dvs. posisjoner tildeles ut fra intellektuelle evner og kapasitet. I UH-sektoren er det i dag i hovedsak to karrierestiger. Professorstigen går som regel fra stipendiat via postdoktor og/eller førsteamanuensis til professor. Dosentstigen går ofte fra høyskolelærer, universitets- og høyskolelektor via førstelektor til dosent.37 Dosentløpet er mer knyttet til utviklingsarbeid og pedagogisk virksomhet enn professorløpet som i stor grad er knyttet til forskningsmerittering. Dosentstigen brukes i dag i mindre grad, selv om det fortsatt ansettes i lektor- og førstelektorstillinger, særlig knyttet til profesjonsutdanningene. I tillegg til de to stigene ansettes det i rene forskerstillinger, ofte midlertidige ansatte og ofte brukt ved ekstern prosjektfinansiering.

Kravene til de vitenskapelige stillingene (høyskolelærer, høyskolelektor, universitetslektor, førstelektor, førsteamanuensis, dosent og professor) er regulert av forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger.38 Dette er generelle kriterier for ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger ved institusjonene som er omfattet av universitets- og høyskoleloven. Ut over disse generelle kravene kan institusjonene fastsette egne krav for den enkelte stillingstype. Personer ansatt i vitenskapelige stillinger kan søke om opprykk.

Bedømmelse for ansettelse i vitenskapelige stillinger har, særlig i professorstigen, vært basert på forskningsresultater. I den senere tid, og som følge av kvalitetsmeldingen,39 er det imidlertid lagt større vekt på undervisningskompetanse. Dette er siden 2018 også forskriftsfestet i forskift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger § 1-2 tredje ledd og §1-4 tredje ledd om professor og førsteamanuensis.

Det siste tiåret har flere internasjonale aktører identifisert behov for å gjøre endringer i meritterings- og evalueringssystemene for forskere. Den internasjonale DORA-erklæringen, San Francisco Declaration on Research Assessment, ble lansert i 2012. I Norge er denne støttet av blant annet Norges forskningsråd.40 Erklæringen inneholder et sett av anbefalinger om god praksis for kvalitetsvurderinger, med en gjennomgående oppfordring om at ikke kun tidsskriftenes innflytelsesfaktor legges til grunn for prosjektfinansiering, ansettelser eller opprykk. EU har utarbeidet et rammeverk for evaluering av forskerkarrierer som anerkjenner overgangen til åpen forskning. Open Science Career Assessment Matrix (OS-CAM) oppgir flere mulige evalueringskriterer, blant annet kunnskapsutveksling med partnere utenfor akademia. Universitets- og høyskolerådet i Norge har fulgt opp dette initiativet og har utarbeidet en veileder for vurdering i akademiske karriereløp (NOR-CAM) inspirert av OS-CAM.41 Europakommisjonen har nylig lyst ut muligheten for å lage en koalisjon som skal arbeide med å reformere forskningsevaluering der også måten man vurderer forskere på skal bedres.42 Hvorvidt disse initiativene har ført eller fører til faktiske endringer i vurderinger for ansettelse/opprykk er utvalget ikke kjent med. Så langt utvalget kan se så er det heller ikke fra myndighetens side, bl.a. ved etatstyring og rapportering, vektlagt insentiver, resultater eller planer for å øke formidlingsaktiviteten ved universitetene og høyskolene.

Rammene rundt stipendiat- og postdoktorstillingene er fastsatt i forskrift om ansettelsesvilkår for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat43. De faglige kravene for ansettelse i disse midlertidige stillingene ligger imidlertid til institusjonene å vurdere.

De siste 20 årene har det skjedd store endringer i rekrutteringslandskapet. En felles ph.d.-grad er innført og den norske varianten av «tenure track», innstegsstillingen, har blitt tatt i bruk. I løpet av disse årene har strategisk opptrapping av rekrutteringsstillinger gitt nye muliger og utfordringer, se omtale i Kunnskapsdepartementets strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling fra 2020.44

I 2020 disputerte 1634 doktorgradskandidater. Kjønnsbalansen har vært jevn siden 2012, men det er store forskjeller innenfor de ulike fagfeltene med rundt 25 prosent kvinner innenfor teknologi mens de utgjør rundt 60 prosent av kandidatene innenfor samfunnsvitenskap og medisin. Andelen utenlandske statsborgere som tar doktorgradsutdanningen i Norge holder seg stabil på rundt 40 prosent. Også her er det variasjoner mellom fagområdene og innenfor naturvitenskap og teknologi utgjør utlendinger over 50 prosent. Til postdoktorstillingene rekrutteres stadig flere fra utlandet, og i 2018 var over 70 prosent innvandrere eller etterkommere av innvandrere. Det er uklart hvor stor andel av postdoktorene som reiser fra Norge.45

Om lag 10 prosent av doktorgradsavhandlingene skrives på norsk, og det er i all hovedsak innenfor samfunnsvitenskap, humaniora og kunstfag.

Om lag en tredjedel av de som fullfører en doktorgradsutdanning går til en karriere utenfor universitets- og høyskolesektoren. For noen fagområder, som teknologene forlater to tredeler akademia. Dermed er det mange med forskerutdanning i arbeidslivet i dag, og det er fra myndighetenes side en ønsket utvikling. 61 prosent av doktorgradskandidatene ønsker seg en karriere som forsker enten i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren eller i privat sektor.46

Det er en særskilt ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid for utøvende og skapende kunst, basert på kunstneriske metoder. Ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid skal både kvalifisere for ytterligere kunstnerisk utviklingsarbeid innenfor det kunstnerisk-estetiske fagområdet, og heve kompetansenivået for faglig personale for å gi de kvalifikasjoner som kreves for ansettelse i faglig stilling i universitets- og høyskolesektoren.

De fleste vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren deler tiden mellom forskning og undervisning, og har såkalte kombinerte stillinger. Formidling er en oppgave som inngår eksplisitt i noen av universitetenes definisjon av forsknings- og utviklings(FoU)-tid og det er forventninger til at tildelt FoU-tid går til forskningsformidling eller annen kunnskapsformidling som for eksempel deltakelse i offentlig debatt. Formidlingsaktivitet er for øvrig et kriterie for fordeling av FoU-tid ved noen av institusjonene, men utvalget er ikke kjent med hvordan disse praktiseres.47

Det er 12,8 prosent midlertidig ansatte i universitets- og høyskolesektoren (rekrutteringsstillinger regnes ikke med her), noe som er høyere enn generelt i arbeidslivet (om lag 8 prosent, 2020).

5.4 Forskning – omfang og finansiering

5.4.1 Forskning – aktører og omfang

Grunnleggende tall om forskning i Norge publiseres i indikatorrapporten48 – den årlige rapporten over det norske forsknings- og innovasjonssystemet som Norges forskningsråd utarbeidet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Diku (nå Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse) utarbeider den årlige tilstandsrapporten for høyere utdanning,49 også på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Den har blant annet et kapittel om doktorgradsutdanning og forskning.

FoU-statistikken i Norge er inndelt etter de tre FoU-utførende sektorer:

• Næringslivet: virksomheter og foretak som er rettet mot økonomisk fortjeneste.

• Instituttsektor: næringslivsrettede og offentlig rettede forskningsinstitutter og enheter med FoU som del av sin virksomhet, museer og helseforetak uten universitetssykehusfunksjon og private, ideelle sykehus.

• Universitets- og høyskolesektor: institusjoner som tilbyr høyere utdanning; universiteter, private og offentlige vitenskapelige høyskoler, private og statlige høyskoler. I tillegg inngår universitetssykehusene.

FoU – forsknings og utviklingsarbeid – er definert som kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap, herunder kunnskap om mennesket, kultur og samfunn – og omfatter også bruken av denne kunnskapen til å finne nye anvendelser. Viktige kriterier som må være oppfylt for at aktiviteten skal regnes som FoU, er at den må inneholde noe nytt, være kreativ, ha usikkerhet knyttet til resultatet, være systematisk og kunne overføres og/eller reproduseres.

Samlet forskning og utviklingsarbeid-innsats i Norge i 2019 var på nær 77 milliarder kroner. Dette var en realvekst fra året før på 2 prosent. FoU-utgiftene i universitets- og høyskolesektoren utgjorde 26,3 milliarder kroner, som er 34 prosent av totalen, mens instituttsektorens andel var i overkant av 15 milliarder kroner, eller 20 prosent. Næringslivet sto for 35,4 milliarder kroner, eller 46 prosent. Universitets- og høyskolesektoren hadde en realvekst på én prosent.

Forskningsinstituttenes andel av Norges totale FoU-produksjon er på omtrent 13 mrd. kroner årlig.

Helseforetakene er i FoU-statistikken fordelt mellom universitets- og høyskolesektoren (universitetssykehus) og instituttsektoren (øvrige helseforetak og private ideelle sykehus). Helseforetakenes samlede FoU-utgifter i 2019 er beregnet til 4,8 milliarder kroner, med en realvekst siste år på én prosent. De seks universitetssykehusene stod for mer enn tre fjerdedeler av FoU-aktiviteten. Helseforetakene samlet står for om lag halvparten av den medisinsk og helsefaglig FoU som utføres i Norge, når vi holder næringslivet utenom.

Doktorgrader

I 2020 ble det avlagt 1 634 doktorgrader ved norske universiteter, 848 av disse er finansiert av institusjonenes egne rammer, 204 er finansiert av Norges forskningsråd og 582 av andre eksterne finansieringskilder. Dette er fjerde år på rad med rekordmange avlagte doktorgrader. 40 prosent av doktorgradene i 2020 ble avlagt av personer med utenlandsk statsborgerskap.

Vitenskapelig publisering

Av de vitenskapelige publikasjonene i Norge i 2018 sto universiteter og høyskoler for 62 prosent. Helseforetakene sto for 18 prosent, mens 14 prosent kom fra forskningsinstitutter. De resterende 5 prosent av kom fra andre aktører (næringslivet har lite vitenskapelig publisering).

Sammenlignet med utvalgte nord- og mellomeuropeiske land ligger Norge i midtsjiktet målt etter både antall vitenskapelige artikler per 1 000 innbyggere og relativ siteringsindeks, altså hvor ofte artiklene blir sitert.

5.4.2 Finansiering av forskning

Universiteter og høyskoler

I 2020 var de samlede driftsinntektene til universiteter og høyskoler over 51 milliarder kroner. Fordelingen mellom finansieringskildene har vært stabil de siste ti årene. For statlige institusjoner utgjorde statstilskudd 79 prosent av de samlede driftsinntektene. Finansiering (bidragsinntekter) fra konkurransearenaer hos Norges forskningsråd utgjorde syv prosent.

Forskningsmidler fra EU tilsvarer 640 millioner kroner i 2020. Det har vært en jevn årlig vekst helt tilbake til 2013. I tillegg kommer finansiering fra Det europeiske forskningsråd (ERC-stipend).

Bidrags- og oppdragsfinansiert aktivitet utenom Forskningsrådet, regionale forskningsfond og EU (såkalt andre BOA-inntekter) er en indikasjon på UH-sektorens samspill med omverdenen. I andre BOA-inntekter inngår midler til både utdanning og FoU, fra et bredt spekter av kilder og samarbeidspartnere i privat næringsliv, offentlig sektor og frivillige organisasjoner. Statlige universiteter og høyskoler hadde om lag 3,6 milliarder kroner i andre BOA-inntekter i 2020, om lag samme nivå som i 2019.

Helseforetakene

Helseforetakenes FoU-aktivitet finansieres i stor grad over basisbevilgningen, inkludert øremerkede forskningsmidler (om lag 800 millioner), som tildeles over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett via de regionale helseforetakene og tildeles etter innstilling fra regionale samarbeidsorganer til styrene i RHFene, nærmere 80 prosent. Forskningsrådet sto for 310 millioner kroner eller 7 prosent av midlene i 2019. Andre innenlandske kilder, dvs. departementer, næringsliv, gaver og fondsmidler utgjorde til sammen om lag 700 millioner kroner eller 15 prosent. Utenlandske kilder finansierte om lag 50 millioner kroner eller én prosent av FoU-aktiviteten.

Forskningsinstituttene

Norges forskningsråd utarbeider en samlet rapport50 for instituttene som inngår i grunnfinansieringsordningen for forskningsinstitutter.51 Instituttenes inntekter kommer fra mange ulike finansieringskilder: grunnbevilgninger og prosjektinntekter (bidragsinntekter) fra Forskningsrådets ulike virkemidler, inntekter knyttet til forvaltningsoppgaver og bidragsinntekter fra departementer og underliggende enheter, nasjonale oppdragsinntekter (fra offentlig og privat sektor) og internasjonale finansieringskilder, herunder EU.

Andelen inntekter fra de ulike finansieringskildene varierer for de ulike instituttgruppene. De teknisk-industrielle instituttene har høyest andel inntekter fra næringslivet og fra Norges forskningsråd med henholdsvis 36 og 27 prosent av disse instituttenes samlede driftsinntekter, og lavest andel inntekter fra utlandet (15 prosent) og offentlig forvaltning (16 prosent). For primærnæringsinstituttene kommer en stor del av inntekter fra forvaltningsoppgaver fra departementer og underliggende enheter (44 prosent) og deretter følger inntekter fra Norges forskningsråd (30 prosent), inntekter fra næringslivet (19 prosent). Den laveste andelen av inntekter til primærnæringsinstituttene kommer fra utlandet (5 prosent). Miljøinstituttene har høy andel av inntektene fra offentlig forvaltning (40 prosent) og fra Norges forskningsråd (38 prosent) og en lavere andel fra næringsliv (11 prosent) og utlandet (9 prosent). De samfunnsvitenskapelige instituttene har størst andel inntekter fra Forskningsrådet (45 prosent), deretter følger offentlig forvaltning (34 prosent), næringslivet (9 prosent) og med lavest andel på 9 prosent ligger utlandet.

Denne statistikken omfatter ikke finansieringen av de forskningsinstituttene som får driftsbevilgninger direkte fra departementene, og heller ikke offentlige institutter med FoU, men med annet hovedformål. Dette gjelder blant annet Folkehelseinstituttet, Forsvarets forskningsinstitutt, Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt og SSB.

Oppsummering

Oversikten viser at det er en stor andel statlig direktefinansiering av forskningen ved universiteter og høyskoler, og ved helseforetakene. Forskningsinstituttene (de som er omfattet av grunnbevilgningsordningen) står imidlertid i en særstilling, med en grunnbevilgning som er relativt lav i internasjonal sammenheng, og er slik i stor grad avhengig av ekstern finansiering.

5.5 Norsk fagspråk

I rapporten Språk i Norge – kultur og infrastruktur fra Språkrådets framtidsutvalg heter det:

Enkelt oppsummert blir norsk brukt i stadig mindre grad i høyere utdanning i Norge. Forskjellen i norskandelen mellom ulike fag er riktignok stor: Mens norsk knapt brukes i vitenskapelige publikasjoner innen realfag og teknologi, var andelen rundt 30 prosent i humaniora og i underkant av 25 prosent i samfunnsvitenskapelige fag per 2017. Også på disse områdene er norsk likevel mindre brukt enn tidligere, og det har vært en markant nedgang siden 2011. På doktorgradsnivå er 90,8 prosent av avhandlingene skrevet på engelsk og 8,5 prosent på norsk (7,7 prosent bokmål og 0,9 prosent nynorsk). Når det gjelder pensum, er det store variasjoner mellom fagene, men norsk brukes i stor grad i de fleste fag.52

For masteroppgaver var tallene 56 prosent på norsk (54 prosent bokmål, 2 prosent nynorsk).

Videre viser en opptelling gjort ved Universitetet i Bergen (UiB) at mellom 2017 og 2020 ble det publisert 234 engelskspråklige doktoravhandlinger ved UiB.53 Færre enn fem prosent – elleve avhandlinger –hadde et sammendrag på norsk. Ti av de elleve avhandlingene med norskspråklig sammendrag var ved det medisinske fakultetet. Ingen av avhandlingene ved samfunnsvitenskap har sammendrag på norsk, selv når både forskeren, veilederen, emnet, sluttbrukeren, kildetilfanget og finansieringskilden er norsk. Som et tiltak på dette området har UiB har nettopp vedtatt at norskspråklig sammendrag skal være en obligatorisk del av alle doktorgradsavhandlingen på linje med engelsk sammendrag, og at dette tas inn i ph.d.-forskriften.54

Også det økende antall internasjonale forskere i norsk akademia kan være en utfordring for norsk fagspråk. Universitets- og høyskoleutvalget skrev i NOU 2020: 3 kapittel 6.3.9 blant annet:

Forskning og høyere utdanning er internasjonale aktiviteter og norske forskere samarbeider stadig mer med forskere i andre land. Stadig flere internasjonalt mobile forskere kommer til Norge og arbeider ved universiteter og høyskoler. I 2007 var 16,7 prosent av det faglige personalet ved norske universiteter og høyskoler innvandrere med utdanning fra utlandet. I 2014 var denne andelen steget til 22,3 prosent . En høy andel utlendinger i det faglige personalet kan imidlertid gjøre det mer krevende å bevare norsk som fagspråk, jf. kapittel 14. Det er også langt flere internasjonale studenter i Norge enn for bare ti år siden.

De fleste internasjonale vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler har i sine arbeidsavtaler at de skal lære norsk i løpet av en periode. Flere institusjoner har utdypet dette kravet i sine språkpolitiske retningslinjer. Blant annet har Universitetet i Agder fastsatt at nyansatte i faste stillinger uten skandinavisk språkbakgrunn forventes å lære seg norsk på B2-nivå i løpet av tre år, og bør få opplæring og arbeidsoppgaver som gjør dette mulig å oppnå.55 I Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet språkpolitiske retningslinjer pekes det på at fremmedspråklige ansatte skal sikres opplæring i både norsk språk, kultur og samfunnsforhold.56

Store norske leksikon (snl.no) har i sitt innspill til utvalget pekt på at leksikonet gir akademikere en plattform som legger til rette for deres bruk av ytringsfriheten for slik å nå ut til allmennheten med kunnskap og opplysning på norsk. snl.no peker på at dette er en mulighet for formidling for de forskere som ikke nødvendigvis er i forskningsfront eller forsker på temaer som skaper overskrifter i media. Dette er også en formidlingsaktivitet for vitenskapelig ansatte som ikke er komfortable med den spissingen av budskap som en kronikk eller annen formidling i media krever, eller som ikke ønsker å delta i en samfunnsdebatt preget av skarpe meninger og konfliktlinjer.

Et tiltak for å opprettholde norsk fagspråk er arbeid med terminologi og tospråklige termlister. Termportalen er en forskningsinfrastruktur under utvikling ved Universitetet i Bergen i samarbeid med Språkrådet, for publisering og søk på tvers av termbaser og fag.57 Målet er at portalen skal bli stedet som studenter, fagfolk og andre går til når de trenger informasjon om norske fagord og faguttrykk. En god del av eksisterende termbasene har terminologi både på norsk og engelsk, noen også på andre språk. Termlister er ikke bare relevante for studenter som leser pensumlitteratur på engelsk, og som skal skrive eksamen på norsk: eksistensen av norsk terminologi er en forutsetning for at studenter og fagfolk skal kunne formidle og bruke fagstoffet i en norsk samfunnsvirkelighet, noe som i siste instans også er viktig for demokratiet.58

Universitets- og høyskoleloven § 1-7 fastsetter at universiteter og høyskoler har ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk. Bestemmelsen kom inn i loven i 2009. Tidligere lov om universiteter og høgskoler (1995) hadde en bestemmelse om at undervisningsspråket til vanlig skulle være norsk, denne ble tatt ut i 2002. Begrunnelsen var at institusjonene som et ledd i internasjonalisering av utdanning og forskning skulle kunne bygge opp et bredere tilbud på et fremmedspråk, fortrinnsvis på engelsk. Samtidig ble det også understreket at det fremdeles ville være en viktig oppgave å bevare og videreutvikle norsk som fagspråk.

Kunnskapsdepartementet har i tildelingsbrevene/tilskuddsbrevene for 2022 lagt inn følgende krav til universiteter og høyskoler:

Når institusjonene ansetter utenlandske forskere og undervisere, skal det stilles krav til opplæring i norsk språk. Regjeringen forventer at institusjonene sørger for norskopplæring av tilsatte som trenger det, og sikrer at norskkompetansen hos de tilsatte er tilstrekkelig til å ivareta norsk fagspråk.

[Bare til de offentlige institusjonene:] Det bør som en hovedregel stilles krav om at ansatte behersker norsk språk innen to år. For stillinger hvor kompetanse i norsk er viktig bør det i større grad stilles krav om norskkompetanse ved utlysning.

Norskspråklig undervisning, formidling og vitenskapelig publisering henger tett sammen med forskningens samfunnsrelevans, og at studentene skal forberedes på et norskspråklig arbeidsliv. Universitets- og høyskoleloven § 1-7 slår fast at institusjonene har et ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk. Institusjonene er videre pålagt å ha egne språkstrategier som skal være tydelig forankret i overordnede strategier. Regjeringen forventer at institusjonene følger godt med på språksituasjonen i både forskning og undervisning, og setter inn tiltak dersom det er nødvendig.

[Bare til de offentlige institusjonene:] Arbeidet i perioden skal omtales i årsrapporten. Det forventes også at alle bachelor- og masteroppgaver og ph.d.-avhandlinger som er skrevet på et annet språk har et sammendrag på norsk.

Når det gjelder lærebøker så har Kunnskapsdepartementet tidligere vurdert at denne type aktivitet kan gi personlig fortjeneste og at det derfor ikke bør være et element i institusjonenes finansieringssystem. Videre har Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening stipendmidler til faglitterære publikasjoner. For lærebøker rettet mot universiteter og høyskoler finnes det en ordning som gir økonomisk støtte til utgivelse av pensumlitteratur på norsk (nynorsk og bokmål) og samisk der det ikke er kommersielt interessant. Bakgrunnen for ordningen er at lærebøker på eget morsmål er viktig for studentenes læring. Ordningen skal også bidra til utvikling og bruk av norsk og samisk fagspråk og -terminologi i høyere utdanning, og til bedre språklig likestilling mellom nynorsk og bokmål.

Læremidler rettet mot grunnskole og videregående opplæring utvikles i all hovedsak gjennom kommersielle forlag.