Del 1
Innledning, sammendrag og mandat

1 Innledning og sammendrag

1.1 Behov for endring

Abortloven har i stor grad stått uendret fra den ble vedtatt i 1975. Selv om loven ble endret på et helt sentralt punkt i 1978, ved at kvinner fikk rett til selvbestemt abort, ble loven fra 1975 i all hovedsak videreført. Noen av bestemmelsene i loven kan føres tilbake til de første nordiske abortlovene fra 1930-tallet.

Samfunnet har endret seg vesentlig fra 1970-tallet. Mange av de store samfunnsendringene er direkte relevante for abort. Det har skjedd store endringer og utvikling innen medisin og helsehjelp. I sin tale til Stortinget i 1974 brukte daværende stortingsrepresentant Gro Harlem Brundtland en vesentlig del av taletiden på å tilbakevise påstander om helserisiko og komplikasjoner ved kirurgiske abortinngrepet. I dag gjennomføres de fleste aborter ved hjelp av medikamenter. Før tiende svangerskapsuke fullføres også mange aborter i den gravides hjem, under veiledning og med tilbud om smertebehandling.

Utviklingen innen legevitenskap har samtidig gitt ny kunnskap om fosteret under svangerskapet. Tilbud om ultralydundersøkelser av fosteret, non-invasiv prenatal test (NIPT) og andre former for genetisk testing gjør at gravide kan få opplysninger om fosteret tidlig i svangerskapet. Det å se fosteret ved en ultralydundersøkelse kan bidra til en tidlig tilknytning. Opplysningene kan også stille den gravide overfor etiske dilemmaer. Spørsmålet blir ikke bare om den gravide ønsker seg barn eller ikke, men om hun ønsker å gå videre i svangerskapet med dette fosteret.

Synet på kvinner har også endret seg. Vi finner klare spor av mistillit til kvinners evne til å gjøre rasjonelle valg om eget liv og fremtid i forarbeidene til loven fra 1975. I forarbeidene står det at kvinner kan ha behov for hjelp til å vurdere hva som er til deres eget beste, på lang sikt. Denne hjelpen skulle abortnemndene gi. En slik omtale av kvinner fremstår som fremmed i dagens samfunn, og kan gi grunn til å revurdere abortnemndenes legitimitet og rolle. Et helt sentralt spørsmål er: Er det fortsatt grunnlag for å gripe inn i gravides beslutninger om abort i dag, og hvis ja, hva er begrunnelsen?

At samfunnet har beveget seg bort fra en paternalistisk tankegang, angår ikke bare kvinner. Økt oppmerksomhet rundt enkeltmenneskets rett til å være subjekter med makt til å styre eget liv har preget filosofi og tenkning fra starten av 1900-tallet. Statens plikt til å respektere enkeltmenneskets valg, også valg som for andre kan fremstå som lite rasjonelle, er innarbeidet i menneskerettighetene. Beslutninger som tas for andre skal ikke alene baseres på hva som er i personens «beste interesse» vurdert utenfra, men ta hensyn til personens egen vilje og egne preferanser.

Vektleggingen av den enkeltes autonomi fremfor faglig autoritet preger også vår tids helseetikk og pasientbehandling. Prinsippet om respekt for pasientens autonomi tilsier at pasienter har rett til å avvise behandling, medvirke i valget mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder, og rett til å ha kontroll over egne personopplysninger.

Også synet på familiemønstre og familiesammensetning har endret seg fra abortloven ble vedtatt i 1975. Gjeldende abortlov, vilkårene for abort og lovens språk bygger på ideer om normalitet, nød, kvinneroller og familie som ikke nødvendigvis har gyldighet i dag. I dag anses ulike familiære konstellasjoner som likeverdige og fullgode familier, om det er med eller uten giftemål, likekjønnede eller ulikekjønnede par, samboende eller særboende, par eller single. Etter at lov om endring av juridisk kjønn ble vedtatt i 2016 har vi sett eksempler på at den gravide kan være juridisk mann. Den moderne velferdsstaten gir også opphav til nye oppfatninger av hva som er en vanskelig livssituasjon, sosial nød og utenforskap.

Regulering av abort tar ikke bare sikte på å imøtekomme nye utfordringer i dagens samfunn. Spørsmålet om abort er forankret i grunnleggende etiske spørsmål, som har blitt tematisert gjennom flere hundre år, og som fortsatt er relevante i dag. Dette gjelder spørsmål om verdien av det ufødte liv og livets begynnelse. Ny helseteknologi, fosterdiagnostikk og svangerskapsoppfølging har ikke bragt oss til et enkelt og endelig svar på fosterets etiske verdi. En moderne abortlov må derfor balansere og avveie noen av de samme hensyn som lå til grunn for den første norske abortloven fra 1960 og samtidig ta inn over seg endringene som har skjedd i samfunnet fra 1970-tallet og frem til nå.

1.2 Utvalgets forslag – ny abortlov

Abortutvalget har fått i oppgave å se på og vurdere dagens abortlov. Utvalget ser behovet for en egen lov som skal navigere i de særlige etiske spørsmålene abort reiser. Samtidig mener utvalget at dagens abortlov er utdatert. Utvalget foreslår derfor å oppheve 1975-loven, og at det vedtas en ny abortlov som er bedre tilpasset dagens samfunn.

En hovedsak for utvalget har vært å vurdere dagens grense for selvbestemmelse og abortnemndenes legitimitet og rolle. Et flertall i utvalget legger stor vekt på at spørsmålet om å fortsette eller avbryte et svangerskap er et etisk spørsmål som den gravide selv står i første rekke til å vurdere og beslutte. Samtidig mener utvalget at fosteret har en moralsk verdi som samfunnet har en plikt til å beskytte. Utvalgets flertall har lagt denne vanskelige balansegangen til grunn for sine avveielser, og foreslår en grense for selvbestemt abort til utgangen av 18. svangerskapsuke (17 uker + 6 dager). Den gravide vil da, i de aller fleste tilfeller, ha hatt tilstrekkelig tid til å vurdere om hun vil fortsette eller avbryte svangerskapet. Utvalgets flertall mener at det fortsatt bør være mulig med abort til utgangen av 22. svangerskapsuke, men da på bestemte vilkår og etter søknad til en abortnemnd. Begrensningen i den gravides selvbestemmelse skal sikre respekten for verdien av det ufødte liv.

Et mindretall i utvalget på to medlemmer foreslår å opprettholde dagens grense for selvbestemt abort til utgangen av tolvte svangerskapsuke. Et annet mindretall på ett medlem foreslår å flytte grensen for selvbestemmelse til utgangen av 22. svangerskapsuke.

Utvalget mener at autonomi og selvbestemmelse bør sikres så langt som mulig for alle gravide, også gravide med redusert beslutningskompetanse. Verge bør bare bistå som en siste mulighet etter at den gravide har fått veiledning og informasjon for selv å kunne ta et valg og eventuelt fremsette søknad.

Abortutvalget er bedt om å vurdere alternativer til dagens abortnemnder. Utvalget mener at det bør stilles strenge krav når beslutninger om borgernes liv og etiske valg flyttes fra den enkelte til et offentlig beslutningsorgan. Beslutningsorganet, og prosessen i dette organet, må være egnet til å vurdere og avgjøre den enkelte saken på en korrekt og rettssikker måte.

Abortutvalgets gjennomgang har vist vesentlige svakheter ved dagens abortnemnder, både knyttet til organisering, saksbehandling og åpenhet. På denne bakgrunn foreslår utvalget å legge ned dagens abortnemnder. Utvalget mener imidlertid at vedtak om å tillate abort fortsatt bør fattes av et kollegialt beslutningsorgan, en nemnd, med forankring i helsetjenesten. Utvalget foreslår at antallet nemnder reduseres til fem til ti abortnemnder, at nemndene styrkes med juridisk kompetanse, og at det stilles klare krav til rettssikkerhet og transparens.

Abortutvalget mener også det er behov for å endre dagens vilkår for abort etter tidspunkt for selvbestemmelse. Vilkårene har til dels en utdatert ordlyd som ikke samsvarer med faktisk praksis. Utvalget mener også at noen av vilkårene, etter sin ordlyd, er egnet til å skape eller forsterke fordommer og stereotype oppfatninger av personer med funksjonsnedsettelser. Utvalget foreslår en endring av vilkårene for abort som skal understreke at valget om abort, også etter 18. svangerskapsuke, skal ta utgangspunkt i den gravides ønsker, behov, og vurdering av egne ressurser og livssituasjon. Utvalget vil med sitt forslag også signalisere at alle barn, uavhengig av egenskaper, er like høyt verdsatt og velkomne i samfunnet.

1.3 Fosterantallsreduksjon

Utvalget har sett på regulering av tillatelse til fosterantallsreduksjoner. Spørsmålet om tillatelse til fosterantallsreduksjoner ble aktualisert etter en utvikling med økende forekomst av flerlingesvangerskap etter assistert befruktning eller hormonstimulerende midler.

Fosterantallsreduksjoner har vært et utfordrende spørsmål for utvalget. Fosterantallsreduksjon er en relativt ny behandling som reiser særlige etiske spørsmål knyttet til risiko for skade på et kommende barn. Det er begrenset forskning om risiko ved inngrepet for gjenværende fostre, og kunnskapsgrunnlaget om konsekvenser av behandlingen, både på kort og lang sikt, er begrenset.

Utvalget mener en lovregulering av fosterantallsreduksjon må ta utgangspunkt i den usikkerhet som foreligger. Et flertall i utvalget foreslår derfor at dagens lovgivning, som bestemmer at alle saker om fosterantallsreduksjon skal behandles i abortnemnd, videreføres. For å styrke kvaliteten på prosessen foreslår utvalget at undersøkelse, veiledning og informasjon til den gravide blir obligatorisk og sentraliseres og at nemndsbehandlingen legges til én nemnd. Et mindretall på seks medlemmer i utvalget foreslår også at undersøkelse, veiledning og informasjon til den gravide blir obligatorisk og sentraliseres, men at den gravide frem til utgangen av 14. svangerskapsuke har en form for selvbestemmelse. Etter utgangen av 14. svangerskapsuke anbefaler også mindretallet at søknader om fosterantallsreduksjon behandles i nemd.

1.4 Bedre informasjon, oppfølging og veiledning

I arbeidet med utredningen har Abortutvalget innhentet kunnskap om og snakket med kvinner som har gjennomgått en abort. Utvalget har videre innhentet informasjon og kunnskap fra sivilsamfunnsorganisasjoner, medlemmer i nemndene, helsepersonell, organisasjoner og forskere om oppfølging av kvinner som gjennomgår abort. Utvalgets kunnskapsinnhenting gir et klart bilde av at gravide ikke alltid mottar korrekt og tilstrekkelig informasjon om aborten eller prosessen. Dette gjelder både de juridiske sidene av en abort og medisinske forhold ved selve aborten.

Hvilken informasjon som gis til kvinnen virker noe tilfeldig og opp til det enkelte sykehus. Informasjonen på internett er begrenset. Det er begrenset mulighet til å finne informasjon på ulike språk, eller i ulike digitale formater som tekst, tale og video. Abort skiller seg fra andre områder innen helse med tilsvarende antall årlige behandlinger. Det er opp til det enkelte sykehus hvem som informerer den abortsøkende, om det er helsepersonell, abortnemnda eller andre. Utvalget foreslår derfor at de som skal gjennomgå en abort får rett til informasjon og veiledning, og at helsetjenestene pålegges en korresponderende plikt.

Ett av de tydeligste funnene i Abortutvalgets kunnskapsinnhenting, var fraværet av tilbud om oppfølging i etterkant av en abort. De aller fleste som tar abort opplever ikke alvorlige eller langvarige psykiske reaksjoner i etterkant av aborten. Noen vil allikevel ha et behov for å bearbeide abortopplevelsen i etterkant, og snakke med noen om opplevelsen. Utvalget mener at det skal være en rettighet å få oppfølging etter abort for de som har behov for og ønsker dette.

Kvinner som har vært gjennom nemndbehandlet abort har opplevd ulik og mangelfull informasjon om plikter og rettigheter ved nemndbehandling. Kvinnenes erfaringer med abortnemndsystemet preges av skjevheten i makt mellom dem selv og nemnda, siden nemnda skal beslutte søknad om abort. Dette begrenser rommet for tvil og muligheten for god og opplysende dialog om aborten. Redsel for å få avslag preger kvinnene og kan også gjøre selve beslutningsprosessen vanskeligere. Mange kvinner opplever nemndmøtet som både belastende og meningsløst, men noen opplever også møtet med nemnda som en støtte. Utvalget mener at kvinner som har behov for samtaler og veiledning skal få dette både i forkant og etterkant av abort, men at nemndene ikke er riktig sted for slik veiledning og refleksjoner. Utvalget foreslår at kvinner som skal ta abort eller vurderer abort får rett til veiledning i valgsituasjonen dersom de ønsker dette.

1.5 Enklere abortforløp og bedre tjenester

Kvinner opplever abort på ulikt vis og har ulike behov, men alle kvinner ønsker god informasjon og ivaretakelse, og har behov for å bli møtt på en omsorgsfull og respektfull måte i helsetjenesten. Det er utvalgets vurdering at kvinner som tar abort i hovedsak blir møtt på en god måte i helsetjenesten i Norge, men at det også er rom for forbedringer. En abort er for mange en følelsesmessig vanskelig opplevelse uavhengig av hvordan de blir møtt og behandlet i helsetjenesten. En del kvinner opplever en abort som en krisesituasjon i livet. Kvinner som har behov for det bør få mulighet til samtaler og veiledning av personell med kompetanse og erfaring i å møte kvinner i denne situasjonen.

Utvalget mener det er behov for en mer enhetlig praksis for å sikre god kvalitet på tilbudet til kvinner som skal ta abort i Norge. Det bør derfor utarbeides en nasjonal faglig retningslinje for hele abortforløpet som gir anbefalinger om både behandling og oppfølging og samtidig utarbeides standardisert pasientforløp for abortforløpet. Det er viktig å gi enhetlige nasjonale retningslinjer om smertelindring, oppfølging, informasjon og veiledning.

Det er begrenset kunnskap og studier om abort både i Norge og i Norden. For å få til et godt tilbud mener utvalget at det må samles mer systematisk informasjon om kvinnenes erfaringer som kan brukes i planlegging og kvalitetsforbedring av tjenestene i pasientundersøkelser. Registerinformasjon bør brukes mer aktivt, og det bør stimuleres og tilrettelegges for mer forskning og kvalitetsforbedringsarbeid i helsetjenesten.

Det har vært viktig for utvalget å foreslå tiltak som både styrker informasjonen og veiledningen kvinnen får, og tydeliggjør ansvar og roller når det gjelder hvem som skal informere og hvem som skal veilede. Informasjon skal være nøytral og saksrettet, mens veiledningen skal bidra til refleksjon og egne valg. Kartleggingen av nemndenes rolle og kvinners erfaring med abortforløpet har synliggjort behovet for en tydeligere rollefordeling. Nemndene skal primært ivareta beslutningsrollen. Helsetjenesten i kommunene bør ivareta tilbud om veiledning før og etter en abort, og sykehuset i forbindelse med selve aborten.

Flere sykehus har god erfaring med sykepleierstyrt aborttilbud på poliklinikk. Kvinnene møter sykepleiere som har kompetanse i møte med abortsøkende og bruk av ultralyd for fastsettelse av svangerskapslengde. Tid er satt av til både samtale og nødvendige undersøkelser, og til informasjon. Ved behov for videre oppfølging er lege, sosionom og andre personellgrupper tilgjengelig på sykehuset. Utvalget mener dette er god bruk av personellressurser og kan tjene som eksempel for andre helseforetak. Sykehusene bør systematisk kartlegge pasientopplevde mål og kvalitetsmål i forbindelse med tjenestene og prøve ut ulike måter å organisere tjenesten på, inkludert å se på hensiktsmessig oppgavedeling mellom personellgrupper.

Utvalget mener at lovkravet om at spesialisthelsetjenesten ved de regionale helseforetakene skal tilby aborttjenester til innbyggere i sine opptaksområder skal videreføres, for å sikre kvinners rett til aborttjenester i hele landet. Det innebærer at kvinner fortsatt skal kunne kontakte sykehuset direkte og avtale time på poliklinikk for abort, uavhengig av tidspunkt for aborten. Samtidig mener utvalget at det ikke skal være legale skranker for at abort i fremtiden kan tilbys andre steder enn på sykehus. Utvalget anbefaler at det utredes hvordan et tilbud om tidlig abort utenfor sykehus kan organiseres. Kvalitetsarbeid, opplæring og kompetanse kan sikres gjennom opplæring og kurs. Utvalget foreslår derfor flere tiltak for å imøtekomme behov for opplæring og kompetanseheving av personell, samt erfaringsutveksling.

1.6 Oversikt over utvalgets forslag

Formål

Hele utvalget anbefaler ny formålsbestemmelse som vektlegger den gravides selvbestemmelse og tilgang til trygg abort.

Økt selvbestemmelse

Et flertall i utvalget anbefaler at grensen for selvbestemt abort flyttes til utgangen av 18. svangerskapsuke.

Begrunnelse:

• Sikre gravides autonomi og selvbestemmelse

• Beskytte respekten for det ufødte liv

• I tråd med faktisk praksis i dag

Selvbestemmelse for gravide med redusert beslutningskompetanse og mindreårige

Hele utvalget anbefaler å styrke den rettslige handleevnen til mindreårige og personer med redusert beslutningskompetanse i saker om abort.

Begrunnelse:

• Sikre gravides autonomi og selvbestemmelse

• Menneskerettslige krav

Nye vilkår for abort etter selvbestemmelse

Hele utvalget anbefaler nye vilkår for abort etter tidspunktet for selvbestemmelse.

Begrunnelse:

• Tydeligere avveie den gravides interesser og autonomi mot statens interesser i å sikre respekt for det ufødte liv

• Tydeliggjøre at eugeniske hensyn ikke gir grunnlag for abort

Regulering av fosterantallsreduksjoner

Et flertall i utvalget anbefaler at alle søknader om fosterantallsreduksjon behandles i en abortnemnd, og obligatorisk veiledning i saker om fosterantallsreduksjon.

Begrunnelse:

• Ta hensyn til risiko for gjenværende foster/fostre

• Utvise forsiktighet ut fra usikker kunnskap

• Sikre god kvalitet i faglige vurderinger

• Sikre at den gravide er godt informert

Nye beslutningsorganer ved søknad om abort

Hele utvalget anbefaler at abortnemndene avvikles og at det etableres nye abortnemnder, som skal behandle søknader om abort.

Begrunnelse:

• Styrke gravides rettssikkerhet

• Ivareta gravide

• Mer effektiv, enhetlig og transparent saksbehandling

Helsepersonells reservasjonsrett

Hele utvalget anbefaler å videreføre bestemmelsen om helsepersonells reservasjonsrett i abortforskriften i lovs form.

Begrunnelse:

• Sikre riktig nivå på regelverket og gi økt synlighet

Oppheve abortlovens straffebestemmelse

Hele abortutvalget foreslår å oppheve abortlovens bestemmelse om straff for å gjennomføre ulovlig abort eller dele opplysninger.

Begrunnelse:

• Bestemmelsen er overflødig

Bedre veiledning, informasjon og oppfølging i forbindelse med abort

Hele utvalget foreslår å gi gravide som vurderer abort eller abortsøkende som har fremsatt krav eller søknad om abort rett til veiledning og informasjon, samt en korresponderende plikt for helsetjenesten til å gi veiledning og informasjon. Utvalget foreslår en rett til oppfølgingssamtaler for personer som har gjennomgått abort. Utvalget foreslår også flere tiltak knyttet til bedre informasjon på nett og kurs og kompetansehevende tiltak rettet mot helsetjenesten. Utvalget foreslår også følgeevaluering av tilbudet om tidlig ultralyd og NIPT til gravide.

Begrunnelse:

• Sikre at gravide kan ta kvalifiserte og autonome beslutninger om abort

• Sikre tilgang til trygge aborter, ivaretakelse og støtte

Enklere abortforløp og abort utenfor sykehus

Hele utvalget foreslår at det utarbeides en nasjonal faglig retningslinje med standardisert pasientforløp for abort og flere tiltak knyttet til kvalitet, personell og opplæring. Det foreslås utprøving av sykepleiestyrt abortpoliklinikk flere steder, takst for fastleger ved oppfølgende samtale, læringsnettverk og en nasjonal pasient- og brukerundersøkelse. Utvalget foreslår også det utredes nærmere hvordan et tilbud kan organiseres utenfor sykehus til kvinner som skal ta abort hjemme før tiende svangerskapsuke.

Begrunnelse:

• Sikre at gravide får tilgang til trygge aborter og helsetjenester av god kvalitet

• Legge til rette for at aborter gjennomføres på et tidligst mulig tidspunkt

Mer kunnskap om abort

Hele utvalget anbefaler en satsing på forskning om abort og en utredning av endringer i Abortregisteret og Medisinsk fødselsregister.

Begrunnelse:

• Økt kunnskap om abort er avgjørende for å utvikle lovverk og tjenester om abort

• Kunnskap om abort er viktig for kvalitetssikring av tjenestene og forvaltning av loven

1.7 English summary

A need for change

The Abortion Act has remained largely unchanged since it was adopted in 1975. Although a crucial section of the Act was amended in 1978, when women were granted the right to abortion on demand, the 1975 Act was largely retained. Some of the provisions of the Act can be traced back to the first Nordic abortion laws from the 1930s.

Society has changed significantly since the 1970s. Many of the major social changes are directly relevant to abortion. First of all, major advances have been made in medicine and healthcare. In her speech to the Storting in 1974, then Member of the Storting Gro Harlem Brundtland spent a significant portion of her speaking time refuting claims about the health risks and complications of surgical abortion procedures. Today, most abortions are carried out using medication. Before the tenth week of pregnancy, many abortions are also completed under guidance in the pregnant woman’s home, and with the offer of pain management.

Developments in medical science have also provided new knowledge about the foetus during pregnancy. The availability of ultrasound examinations of the foetus, non-invasive prenatal testing (NIPT) and other forms of genetic testing means that the pregnant woman, and the couple (if applicable), can obtain information about the foetus early in the pregnancy. Seeing the foetus during an ultrasound scan can provide an early connection. The information can also present the pregnant woman with new ethical dilemmas. The question is no longer just whether the pregnant woman wants a child or not, but whether she wants to continue the pregnancy with this foetus.

Views on women have also changed. We find clear traces of distrust in women’s ability to make rational choices about their own lives and future in the preparatory works to the 1975 Act. The preparatory works state that women may need help to assess what is in their own best interests in the long term. The abortion boards were to provide this help. Referring to women in this manner seems alien in today’s society. This can provide grounds to reconsider the legitimacy and role of the abortion boards. Are there still grounds for intervening in the deliberations and decisions by pregnant women about abortion today, and if so, what are the reasons?

The fact that society has now largely rejected a paternalistic mindset does not only concern women. Increased attention to the right of individuals to be subjects with the power to control their own lives has characterised philosophy and thinking since the beginning of the 20th century. The duty of the state and others to respect the choices of individuals, including choices that may seem irrational to others, has been incorporated into human rights. Decisions made on behalf of others should not be based solely on what is in the person’s «best interests» as judged from the outside, but should take into account the person’s own will and preferences.

The emphasis on individual autonomy, rather than professional authority, also characterises new trends in health ethics and patient care. The principle of respect for patient autonomy means that patients have the right to refuse treatment, participate in the choice between available and justifiable examination and treatment methods, and the right to control information about their own person.

Family patterns and compositions have also changed considerably since the Abortion Act was passed in 1975. The current Abortion Act, the conditions for abortion and the language of the Act are partly linked to ideas about normality and need that are not necessarily valid today. Today, various family constellations are considered equal and full-fledged families, whether they are married or unmarried, same-sex or different-sex couples, cohabiting or living apart, couples or single people. Since the Gender Recognition Act was passed in 2016, we have seen examples of that a pregnant person can legally be a man. The modern welfare state also gives rise to new perceptions of what constitutes a difficult life situation, social deprivation and marginalisation.

However, the regulation of abortion does not only aim to meet current challenges in today’s society. The issue of abortion is rooted in more enduring and fundamental ethical dilemmas that have been discussed for centuries, and which remain relevant, valid and unresolved today. This applies to ideas about the value of unborn life and the beginning of life. New health technology, foetal diagnostics and prenatal care have not brought us any closer to an answer to the ethical value of the foetus. A modern abortion law must therefore balance and weigh some of the same considerations that formed the basis of the first Norwegian Abortion Act from 1960.

The Committee’s proposal – new Abortion Act

The Abortion Committee has been tasked with reviewing and assessing the current Abortion Act. The Committee recognises the need for a separate law to navigate the special ethical dilemmas raised by abortion. At the same time, the Committee believes that the current Abortion Act is outdated. The Committee therefore proposes that the 1975 Act be repealed and that a new Abortion Act be enacted that is better adapted to today’s society.

One of the Committee’s main concerns has been to assess the current limits for self-determination and, as an extension of this, the legitimacy and role of the abortion boards. A majority of the Committee emphasises that the question of whether to continue or terminate a pregnancy is an ethical question that the pregnant woman herself is first in line to assess and answer. At the same time, the Committee believes that the foetus has a moral value that society also has a duty to protect. The majority of the Committee has based its deliberations on this difficult delicate balance and proposes a limit for abortion on demand up to the end of the 18th week of pregnancy (week 17+6). The pregnant woman will then, in most cases, have had time to consider whether she wants to continue or terminate the pregnancy. The Committee’s majority believes that it should still be possible to have an abortion until the end of the 22nd week of pregnancy, but under certain conditions and upon application to an abortion board. The restriction on the pregnant woman’s self-determination is meant to ensure respect for the value of the unborn life.

A minority of two members of the Committee propose to maintain the current limit for abortion on demand until the end of the twelfth week of pregnancy. Another minority of one member proposes to move the limit for self-determination to the end of the 22nd week of pregnancy.

The Committee believes that autonomy and self-determination should be ensured, as far as possible, for all pregnant women, including those with impaired decision-making capacity. A guardian should only assist as a last resort after the pregnant woman has received guidance and information in order to personally make a choice and potentially submit an application.

The Abortion Committee has been asked to consider alternatives to the current abortion boards. The Committee believes that strict requirements should be imposed when decisions about citizens’ lives and ethical choices are transferred from the individual to a public decision-making body. The decision-making body and its procedures must be suitable for assessing and deciding each individual case in a correct and legally secure manner.

The Abortion Committee’s review has identified significant weaknesses in the current abortion boards in terms of organisation, case processing and transparency. Against this background, the Committee proposes to abolish the current abortion boards. However, the Committee believes that decisions to authorise abortion should continue to be made by a collegial decision-making body: a board rooted in the health service. The Committee proposes that the number of boards be reduced to five to ten abortion boards, that the legal expertise of boards be strengthened, and that clear requirements are set for legal safeguards and transparency.

The Abortion Committee also recognises the need to change the current legal grounds for abortion after the time limit for self-determination. Some of the grounds are outdated and do not correspond with actual practice. The Committee also believes that some of the grounds, due to their wording, are likely to create or reinforce prejudices and stereotypical perceptions of persons with disabilities. The Committee proposes a change to the grounds for abortion that will emphasise that the choice of abortion, including after the 18th week of pregnancy, shall be based on the pregnant woman’s wishes, needs and assessment of her own resources and life situation. The Committee’s proposal also aims to signal that all children, regardless of their characteristics, are equally valued and welcome in society.

Multifetal pregnancy reductions

The Committee has looked specifically at the regulation of authorisation for multifetal pregnancy reductions. The issue of authorisation for multifetal pregnancy reductions was brought to the fore in line with the increasing incidence of multiple pregnancies following assisted fertilisation or use of hormonal stimulation.

Multifetal pregnancy reductions have been a challenging issue for the Committee. Multifetal pregnancy reduction is a relatively new treatment. The procedure can only be performed if a good ultrasound image of the foetuses is available and raises particular ethical issues related to the risk of harm to a future child. Relatively little research has been done on the risk of the procedure to remaining foetuses, and the knowledge base is insufficient to draw firm conclusions.

The Committee believes that a statutory regulation must be based on the uncertainty that exists. A majority of the Committee therefore proposes that the current legislation, which stipulates that all cases involving multifetal pregnancy reduction must be processed by an abortion board, be continued. In order to strengthen the quality of the process, the Committee proposes that examination of, guidance of and information provided to the pregnant woman should be compulsory and centralised, and that board proceedings should be handled by a single board. A minority of six members of the Committee also proposes that examination of, guidance of and information provided to the pregnant woman should be compulsory and centralised, but that the pregnant woman should have a form of self-determination until the end of the 14th week of pregnancy. After the end of the 14th week of pregnancy, the minority also recommends that applications for multifetal pregnancy reduction be processed by a board.

The need for better information, follow-up and guidance

In its work on the report, the Abortion Committee spoke to women who have had an abortion, civil society organisations, members of abortion boards and researchers about the follow-up of women who undergo abortions. Despite varying experiences, the knowledge gathered by the Committee provides a clear picture that pregnant women do not always receive correct and adequate information about the abortion or the process. This applies to both the legal aspects of an abortion and the medical aspects of the abortion itself.

The information provided to the woman seems to be somewhat random and up to the individual hospital. The information on the internet is inadequate. There is limited information in other languages and in different digital formats, such as text, audio and video. Given the number of annual procedures, abortion thus differs from other areas of healthcare. It also appears to be random and up to the individual hospital whether it is health personnel, the abortion board or specialists that provide information to the person seeking an abortion. The Committee therefore proposes that those who are to undergo an abortion should have the right to information and guidance, and that the health services should have a corresponding duty.

One of the clearest findings in the Abortion Committee’s knowledge-gathering process was the lack of follow-up services after an abortion, particularly after an abortion was performed late in pregnancy. The vast majority of abortions do not lead to psychological reactions in those who have undergone the abortion. However, many may still need to process the abortion afterwards and talk to someone about the experience. The Committee believes that it should be a right to receive follow-up care after an abortion for those who need and want this.

Women who have undergone an abortion processed by a board have experienced different and inadequate information about their rights and obligations. The women's experiences with the abortion board system are characterised by the imbalance of power between themselves and the board, since the board must decide on the application for an abortion. This limits the room for doubt and the opportunity for good and informative dialogue about the abortion. Fear of rejection affects the women and can also make the actual decision-making process more difficult. Many women find the board meeting both stressful and meaningless, but some also find the meeting with the board to be supportive. The Committee believes that women who want counselling and guidance should receive this both before and after an abortion, but that the boards are not the right place for such guidance and reflection. The Committee therefore proposes that women who are going to have an abortion or are considering an abortion should be entitled to guidance in the decision-making process.

Simplified abortion pathways and better services

While women experience abortion in different ways and have different needs, all women want sound information and care and need to be treated in a caring and respectful manner by the health service. It is the Committee’s assessment that women who have an abortion are generally treated well by the health service in Norway, but that there is also room for improvement. For many women, having an abortion is an emotionally difficult experience, regardless of how they are received and treated by the health service. Some women experience an abortion as a life crisis. Women who need it should have the opportunity for counselling and guidance from personnel with expertise and experience in dealing with women in this situation.

The Committee recognises that there is a need for more uniform practice to ensure good quality services for women seeking abortions in Norway. There is a need for a national guideline for the entire abortion process that describes and provides recommendations for both treatment and follow-up, and for a standardised patient pathway that covers the entire abortion process. It is important to provide uniform national recommendations on pain relief, follow-up, information and guidance, and the Committee recommends that the Norwegian Directorate of Health work out the recommendations.

There is limited knowledge and studies regarding abortion in Norway and the Nordic region. In order to provide good services, the Committee believes that more systematic information about women’s experiences must be collected in patient surveys that can be used in planning and improving the quality of services. Register data should be used more actively, and more research and quality improvement work in the health service should be stimulated and facilitated.

It has been important for the Committee to propose measures that both strengthen the information and guidance women receive and clarify responsibilities and roles in terms of who should provide information and who should provide guidance. Information must be neutral and factual, while guidance should contribute to reflection and personal choices. The mapping of the boards’ role and women’s experience of the abortion process has highlighted the need for a clearer division of roles. The boards should primarily fulfil the decision-making role. The municipal health services should provide guidance before and after an abortion, and the hospital in connection with the abortion itself.

Several hospitals have good experience with nurse-led abortion care services at outpatient clinics. The women meet with nurses who are trained in the use of ultrasound to determine the length of pregnancy. Time is set aside for counselling and necessary examinations, as well as information. If further follow-up is needed, a doctor, social worker and other personnel groups are available at the hospital. The Committee believes that this is a good use of personnel resources and can serve as an example for other health trusts. Hospitals should systematically map patient-perceived goals and quality goals in connection with the services and try out different ways of organising the service, including looking at appropriate task sharing between personnel groups.

The Committee believes that the legal requirement that the specialist health service at the regional health authorities must offer abortion services to residents in their catchment areas should be continued in order to ensure women’s right to abortion services throughout the country. This means that women should still be able to contact the hospital directly and make an appointment at an outpatient clinic for an abortion, regardless of the time of the abortion. At the same time, the Committee believes that there should be no legal barriers to offering abortion in places other than hospitals in the future, and recommends an investigation into how early abortion care outside hospitals can be organised. Quality work, training and expertise can be ensured through training and courses. The Committee therefore proposes several measures to meet the need for training and enhancing the competence of personnel, as well as exchange of experience.

1.8 Ordforklaringer og begreper

Abort: En abort er en avbrytelse av svangerskapet. Man skiller mellom spontan abort hvor svangerskapet avbrytes av seg selv, og provosert abort der svangerskapet avbrytes med medikamenter eller et kirurgisk inngrep. I denne NOUen brukes begrepet abort om provosert abort.

Tidlig abort: I Norge har det vært vanlig å benytte begrepet «tidlig abort» om aborter som skjer før dagens grense for selvbestemmelse i abortloven, som er ved utgangen av tolvte svangerskapsuke.

Senabort: I Norge har det vært vanlig å benytte begrepet «senabort» om aborter som skjer etter dagens grense for selvbestemmelse i abortloven.

Trimester: Det er vanlig å dele svangerskapet inn i tre deler: første, andre og tredje trimester. Det er ikke fullstendig konsensus over hvor grensene går. 40 svangerskapsuker uker delt på tre er 13 uker og 3 dager.

Gestasjonsalder: Et mål for hvor langt svangerskapet har kommet, dvs. tiden fra første dag i siste menstruasjon målt i hele uker.

Autonomi: Å ha autonomi betyr å bestemme over seg selv. I praksis tenker vi både på selvbestemmelse og samtykke når vi snakker om autonomi og pasientautonomi. Ordet kommer fra gresk, og auto betyr selv og nomos betyr lov. Begrepet kan forstås som «selv-lovgivning», «selv-styring» eller «selvbestemmelse».

Fosterantallsreduksjon: En medisinsk prosedyre i et svangerskap med to eller flere fostre, der man avslutter utviklingen for ett eller flere fostre mens gjenværende foster eller fostre utvikler seg videre. Inngrepet gjøres ved at man injiserer kaliumklorid i fosterhjertet eller i navlevenen til fosteret. Fosterantallsreduksjoner deles inn i to grupper:

• Selektive fosterantallsreduksjoner er reduksjon av antall fostre der inngrepet tar sikte på å avslutte utviklingen av et bestemt foster med en medisinsk tilstand.

• Uselektive fosterantallsreduksjoner er reduksjon av antall fostre uten spesifikk preferanse knyttet til hvilket foster som man skal avslutte utviklingen av.

Føticid: En prosedyre der man med intensjon avslutter livet til fosteret i livmoren for å unngå at fosteret fødes levende, eller en prosedyre i forbindelse med fosterantallsreduksjon.

Levedyktig: Dette begrepet kan ha flere betydninger. For det første kan levedyktighet handle om når (hvor tidlig) et barn kan overleve utenfor mors kropp. For det andre kan et foster sies ikke å være levedyktig fordi det har en dødelig medisinsk tilstand, slik at det vil dø under svangerskapet eller svært kort tid etter fødsel.

Kirurgisk abort: Et inngrep ved hjelp av instrumenter, for å avbryte svangerskapet. Inngrepet skjer som en utskrapning av fosteret fra livmoren, og gjøres vanligvis i en kortvarig narkose.

Medikamentell abort: Et svangerskapsavbrudd ved hjelp av medikamenter. Behandlingen foregår ved hjelp av to legemidler. Det første legemiddelet stopper svangerskapsutviklingen, og det andre, som gis 48 timer senere, gjør at livmoren støter ut foster og morkakevev.

Ultralyd: Bildedannende undersøkelse ved hjelp av høyfrekvente lydbølger.

NIPT (non-invasiv prenatal test): Hos alle gravide finnes det fritt DNA (arvestoff) fra morkaken i blodet. Ved å analysere fritt DNA fra morkaken i mors blod, kan man få informasjon om genetiske egenskaper hos fosteret. NIPT kan blant annet brukes til å påvise trisomier.

Morkakeprøve: Det hentes ut vev fra morkaken via en tynn nål som stikkes inn i livmoren.

Fostervannsprøve: Det hentes ut fostervann via en tynn nål som stikkes inn i livmoren.

Trisomi: Trisomi er et kromosomavvik der cellekjernene har et ekstra kromosom eller en ekstra del av et kromosom. Når det er et helt kromosom ekstra, og dermed 47 i stedet for det normale 46, er det et numerisk kromosomavvik. De mest kjente trisomiene er de numeriske, trisomi 21, som gir Downs syndrom, og trisomi 13 og trisomi 18, som gir henholdsvis Pataus syndrom og Edwards syndrom.

Svangerskapets lengde: Dette beregnes ut fra første dag i den gravides siste menstruasjon. Uker og dager skrives ofte på følgende måte: 2 uker og 6 dager, eller: 2+6. Som utgangen av tolvte svangerskapsuke regnes 11 uker og 6 dager fra den gravides siste menstruasjon. Som utgangen av den 18. svangerskapsuken regnes 17 uker og seks dager fra den gravides siste menstruasjon. Som utgangen av den 22. svangerskapsuken regnes 21 uker og seks dager.

2 Om utvalget og mandatet

Abortutvalget ble oppnevnt av Kongen i statsråd den 17. juni 2022 for å se på abortlovens bestemmelser, oppfølgingen av kvinner som tar abort og vurdere alternativer til dagens abortnemnder.

2.1 Abortutvalgets mandat

Regjeringen besluttet følgende mandat for utvalget:

Utvalget bes gjennomgå bestemmelser i lov om svangerskapsavbrudd og vurdere alternativer til dagens abortnemnder.

Utvalget skal innhente kunnskap om og vurdere rådgivningen og veiledningen av kvinner som vurderer svangerskapsavbrudd, samt oppfølgingen av kvinner som tar abort. Dagens organisering av tilbudet bør også vurderes.

I tillegg bør utvalget sammenligne praksis for nemnder og oppfølging, med andre nordiske land.

Utvalget skal vurdere et alternativ til dagens abortnemnder som ivaretar dagens grense for selvbestemmelse ved utgangen av tolvte svangerskapsuke og et alternativ der grensen for selvbestemmelse utvides.

Utvalget kan forslå endringer i praktisering, lov og forskrift som følge av sine anbefalinger. Utvalget må også vurdere reglene om fosterantallsreduksjoner.

Følgende føringer skal legges til grunn for utvalgets arbeid:

Samfunnet skal så langt som råd sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst. Samfunnet skal sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskap om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging, slik at antall svangerskapsavbrudd blir lavest mulig.

Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig utenfor mors liv, skal tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis.

Medfører svangerskapet overhengende fare for kvinnens liv eller helse, kan det avbrytes uten hensyn til bestemmelsene i loven.

Helsepersonell skal fortsatt ha rett til å reservere seg av samvittighetsgrunner mot å utføre eller assistere ved svangerskapsavbrudd.

2.2 Utvalgets vurdering av mandatet

Abortutvalget har vurdert hvilke avgrensninger og prioriteringer utvalget skal gjøre innenfor tidsrammene for arbeidet.

Utvalget skal gjennomgå bestemmelser i lov om svangerskapsavbrudd og vurdere alternativer til dagens abortnemnder. Utvalget har tolket mandatet slik at det åpner for en grunnleggende gjennomgang av hele abortloven. Abortloven har i all hovedsak stått uendret fra 1975. Det ble gjort enkelte endringer i loven i forbindelse med innføringen av selvbestemmelse i 1978. Det har også blitt gjort noen lovtekniske endringer, og i 2019 ble loven supplert av en bestemmelse om fosterantallsreduksjon. For øvrig har det ikke skjedd endringer i loven på over 40 år, på tross av at det har skjedd store endringer i samfunnet, befolkningens holdninger, teknologi og helserettslovgivningen. Det er derfor et stort behov for å se på reguleringen av abort. Lovens ulike bestemmelser er flettet sammen. Det er ikke mulig eller ønskelig å trekke ut enkelte bestemmelser eller elementer, uten å ta opp hele loven til revisjon.

Utvalget er bedt om å vurdere oppfølging, råd og veiledning til kvinner som tar abort. Abort omfatter både spontan og provosert abort. Opplevelsen for kvinner som opplever spontan abort og provosert abort kan være liknende når det gjelder følelsesmessige reaksjoner og behovet for gode tjenester og støtte. Utvalget har imidlertid tolket mandatet slik at spontan abort ligger utenfor det utvalget er bedt om å se på. Utvalgets arbeid er derfor begrenset til oppfølging, råd og veiledning i forbindelse med provosert abort.

Mandatet innebærer at utvalget bør ta stilling til og vurdere en rekke etiske problemstillinger knyttet til kvinners selvbestemmelse, reproduktive frihet og privatliv, og fosterets status og verdi. Vi tolker mandatet slik at det også omfatter etiske problemstillinger knyttet til helsepersonells yrkesutøvelse, og hvilke følger de etiske vurderingene har for utformingen av en abortlov. Utvalget har også lagt til grunn at menneskerettighetene danner et viktig utgangspunkt for den nasjonale reguleringen av abort.

Utvalget er bedt om å gjøre en vurdering av et alternativ til dagens abortnemnder som ivaretar dagens grense for selvbestemmelse ved utgangen av tolvte svangerskapsuke. Slik utvalget forstår oppdraget skal det vurderes et alternativ til nemndene basert på at kvinners myndighet til å beslutte i saker om abort bortfaller og overtas av et offentlig beslutningsorgan fra utgangen av tolvte svangerskapsuke. Utvalget har tolket mandatet slik at eventuelle forslag om å erstatte nemndene med obligatoriske prosesser før abort kan innvilges, som obligatorisk rådgivning eller venteperiode, men der kvinnen beholder beslutningsmyndigheten, ikke vil besvare mandatets oppdrag.

Utvalget er også bedt om å vurdere et alternativ med en utvidet grense for selvbestemmelse. Samtidig er utvalget bedt om å legge til grunn at abort ikke kan tillates på levedyktige fostre. Utvalget har derfor vurdert hvor grensen for selvbestemmelse bør ligge innenfor det tidsspennet som er angitt i mandatet, mellom utgangen av tolvte og utgangen av 22. svangerskapsuke. Utvalget legger til grunn at seneste tidspunkt for selvbestemmelse som kan foreslås av utvalget da vil være innen utgangen av 22. svangerskapsuke.

Kvinners beslutninger om abort fattes ikke i et vakuum. Den enkeltes beslutning om å fortsette eller avbryte et svangerskap fattes på bakgrunn av egne ønsker og ambisjoner, og en vurdering av egne ressurser til å gjennomgå en graviditet og ta hånd om et barn. Men valget påvirkes også av forestillinger om og erfaringer med det samfunnet barnet vil fødes inn i. Vil barnet vokse opp i et godt og trygt samfunn? Vil hun selv få støtte til omsorgsoppgaven? Vil barn og omsorg føre til økonomisk tap, eller tap av videre karrieremuligheter?

I mandatet blir utvalget bedt om å legge til grunn dagens formålsbestemmelse om å sikre barn betingelser for en trygg oppvekst, og sørge for veiledning og informasjon med sikte på et lavest mulig antall aborter. Velferdsordninger og samfunnets innsats for likestilling og mangfold kan ha stor betydning for kvinners valg om abort eller å fortsette svangerskapet. Dette gjelder særlig i tilfeller hvor det er påvist medisinske tilstander hos fosteret. Utvalget oppfatter imidlertid at det ligger utenfor oppdraget å se eksplisitt på forebygging av abort. Tid og ressurser utvalget har hatt til disposisjon tillater heller ikke en grundig gjennomgang av hvilken betydning samfunnets ordninger har for abort. Utvalget har allikevel valgt å kommentere problematikken i sammenheng med andre temaer.

2.3 Abortutvalgets medlemmer

• Kari Sønderland, jurist, tidligere ekspedisjonssjef i Helse- og omsorgsdepartementet, pensjonist, Oslo (utvalgets leder)

• Astrid Grydeland Ersvik, seniorrådgiver, Fag- og helsepolitisk avdeling i Norsk sykepleierforbund, Kristiansund

• Berge Solberg, professor, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU, Trondheim

• Birgitte Heiberg Kahrs, gynekolog, Spiren fertilitetssenter og førsteamanuensis ved institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU

• Claus Andreas Klingenberg, seksjonsoverlege ved nyfødtintensivavdelingen og professor ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø

• Elham Baghestan, overlege på Haukeland universitetssykehus, førsteamanuensis ved universitetet i Bergen, Bergen

• Karl Harald Søvig, dekan og professor, Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, Bergen

• Kristin Holanger Bodenstein, avdelingsleder for helsesykepleier- og jordmortjenesten, Grimstad kommune, Arendal

• Marte Kvittum Tangen, leder av Norsk forening for allmennmedisin, fastlege, Tynset

• Morten Magelssen, førsteamanuensis, Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, Oslo

• Nina Lem Samuelsen, helseforetaksjurist, Helse Bergen, Bergen

• Ståle Onsgård Sagabråten, fastlege, Nesbyen

• Tilde Broch Østborg, overlege, Stavanger universitetssjukehus, Stavanger

2.4 Arbeidsform

Utvalgets møter og kunnskapsinnhenting

Utvalget har hatt et faglig sekretariat med to ansatte som har bistått utvalget: Maren Anna Lervik har vært sekretariatsleder og Bente Bryhn har vært utvalgssekretær. Utvalget har avholdt 13 utvalgsmøter i perioden august 2022 til november 2023. De fleste møtene er avholdt som todagersmøter. Det har vært ett møte i Bergen, ett i Trondheim, fem møter på Gardermoen og seks i Oslo. På møtene høsten 2022 inviterte utvalget eksterne foredragsholdere til møtene som hadde innlegg for utvalget. Et bredt tilfang av fagpersoner og organisasjoner ble hørt. Utvalget har også møtt kvinner som har fortalt om sine erfaringer.

I arbeidet med utredningen har Abortutvalget innhentet kunnskap om abort i Norge, Norden og i andre land. Kunnskapsgrunnlaget består av forskning, rapporter, dokumentasjon, og publikasjoner og informasjon til utvalget gjennom møter med fagpersoner, organisasjoner og interessenter. I tillegg har Helsedirektoratet fått i oppdrag å fremskaffe kunnskap om abort i helsetjenesten. Direktoratet leverte en rapport om dette vinteren 2022 (vedlegg 4). Folkehelseinstituttet ved Abortregisteret og Medisinsk fødselsregister har bidratt med statistikk om abort i Norge til utvalget. Rambøll har på oppdrag fra utvalget og i samarbeid med sekretariatet gjennomført en spørreundersøkelse blant abortnemndene i Norge (vedlegg 3). Sekretariatet har gjennomført intervjuer med nemndsmedlemmer om praksis og erfaringer. Abortutvalget har også innhentet forskning om kvinners erfaringer med abortnemnder gjennom et forskningsoppdrag til Universitetet i Berge, Institutt for global helse og samfunnsmedisin. Resultater fra dette forskningsoppdraget blir offentliggjort med NOU-en og ligger som vedlegg 1. Folkehelseinstituttet ved Abortregistret og Medisinsk fødselsregister har utarbeidet en rapport om register og overvåking av abort i Norge med innspill til utvalget med sine anbefalinger (vedlegg 5). Når det gjelder de økonomiske konsekvensene av utvalgets forslag har Oslo Economics AS gjort beregninger og utarbeidet rapport om dette (vedlegg 9).

Organisasjoner og personer som har møtt Abortutvalget

• Abortregisteret

• Amathea

• Aslak Syse, professor emeritus, juridisk fakultet, Universitetet i Oslo

• Benedicte Paus, overlege i medisinsk genetikk, Oslo Universitetssykehus

• Buddhistforbundet

• Dansk etisk råd, sekretariat og et medlem

• Den katolske kirke

• Den Norske kirke

• Det finske folkehelseinstituttet

• Fire kvinner som har vært i abortnemnd

• Folkehelseinstituttet, Abortregisteret og Medisinsk fødselsregister

• Foreningen for hjertesyke barn

• Fosterkardiologisk samarbeidsgruppe

• Helsedirektoratet

• Helseklage

• Human-Etisk Forbund

• Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen

• Kvinnefronten

• Marianne Kjelsvik, førsteamanuensis, NTNU

• Menneskeverd

• Muslimsk Dialognettverk

• Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU)

• Norsk Gynekologisk Forening

• Samordningsrådet for tros- og livssynssamfunn

• Sentral klagenemnd for abortsaker, noen tidligere og nåværende medlemmer

• Sex og samfunn

• Socialstyrelsen, Sverige

• Statens Sivilrettsforvaltning

• Tove Kari Elvbakken, professor i statsvitenskap, UIB

• Unge Funksjonshemmede

• Verdens helseorganisasjon (WHO)

Møter med eksterne og sekretariatet

På vegne av utvalget og for å fremskaffe informasjon og kunnskap, har utvalgets sekretariat hatt møter med en rekke personer og organisasjoner. I noen av møtene har utvalgsleder også deltatt.

• Abortregisteret og Medisinsk fødselsregister, Folkehelseinstituttet

• Amathea

• Ankenævnet i Danmark, sekretariat og leder

• Anne Eskild, forsker

• Annika Petersen, forsker, Danmark

• Sekretariatet for regjeringens ekspertutvalg for inkorporering av CRPD

• Det islandske helsedepartementet

• Direktoratet for E-helse

• Sekretariatet for Diskrimineringsnemnda

• Elise Engdahl Bauer, sosialantropolog

• Eva Sommerseth, forsker

• Finn Egil Skjeldestad, forsker

• Universitetet i Sør-Øst Norge (USN) ved Idun Røseth, Berit Margrethe Sandvik, Eva Sommerseth, Bente Dahl

• Haukeland universitetsjukehus, Kvinneklinikken

• Helsedirektoratet

• Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage)

• Inger Økland, leder av sentral klagenemnd for abortsaker

• Kvinnehelseutvalgets sekretariat

• Landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet (RIO)

• Nettverk for seksuell helse

• Nordisk sosialrettslig nettverk

• Norsk helsenett

• Oslo universitetssykehus HF, Kvinneklinikken

• Primærnemndene, medlemmer fra alle nemndene

• Rettsliga rådet Sverige, representanter

• Sekretariat for dansk abortsamråd i Region Nord- Jylland

• Sekretariatet for det etiske rådet i Danmark

• Sentral klagenemnd for abortsaker

• Sex og Samfunn

• Signe Veierud Bush, om bok om senabort

• St Olavs Hospital, Kvinneklinikken

• Stortingsnettverk for seksuell helse på Stortinget

• Sølvi Marie Risøy, forsker

• Tilla Solli, sosialantropolog

• Verdens helseorganisasjon (WHO) ved dr. Bela Ganatra

• Vibeke Blaker Strand, forskningsdekan ved det juridiske fakultet, UiO

• Vilde Bratland Hansen og June Holm, journalister og forfattere av bok om abort

Seminarer og fagmøter

Sekretariatet har vært til stede på følgende fagmøter og seminarer. I noen av seminarene har også leder og noen medlemmer fra utvalget deltatt.

• Danmark – åpen høring om abortgrensen – Folketinget

• Amathea – fagdag

• Boklansering av boken «Avbrutt» av June Holm og Vilde Bratland Hansen

• Det Medicinsk selskab seminar om abort

• Fagmøte på Litteraturhuset om abort arrangert av Sex og Politikk

• Markering av den internasjonale dagen for trygge aborter arrangert av Sex og Politikk

• Abortnemndkonferansen 2022, arrangert av Helsedirektoratet

Bistand i arbeidet

Utvalget har innhentet bistand i arbeidet med bestemte kapitler i NOU-en. Utvalget vil takke ph.d.-stipendiat Erika Eidslott for gjennomlesing og tekstbidrag til kapittelet om historikk. Forskningsdekan Vibeke Blaker Strand har lest og gitt innspill til kapittelet om menneskerettigheter. Student Ksenia Mordovets har hjulpet utvalget med fremstilling av statistikk. Nina Husom har hjulpet utvalget med klarspråk og korrektur. Guri Sundgot Halvorsen og Mette Løkeland fra Folkehelseinstituttet, Abortregisteret har bistått med statistikk og fremstilling av statistikken.