Del 7
Dissenser

39 Dissens fra utvalgsmedlemmene Morten Magelssen og Marte Kvittum Tangen

Utvalgets medlemmer Morten Magelssen og Marte Kvittum Tangen støtter ikke flertallets forslag om utvidelse av grensen for selvbestemmelse fra 12 til 18 (17+6) uker. Dette standpunktet begrunner de særlig med at det er utbredt skepsis til utvidelse av abortgrensen i befolkningen; at å opprettholde dagens grense kan bidra til å beskytte mot en mindre aksept for det uperfekte og det som er annerledes; at å utvide abortgrensen nedtoner fosterets verdi; at behandling i abortnemnd etter uke 12 gjør at fosterets interesser blir tatt i betraktning; at behandling i abortnemnd kan være en støtte for noen gravide; at en 12-ukersgrense kan være til hjelp for gravide som opplever press; at det er vanskelig å begrunne en grense akkurat ved 18 uker; og at utvidelse av abortgrensen kan bidra til polarisering. I det som følger utdypes argumentene.

Abort reiser vanskelige etiske spørsmål

Norske borgere flest ser på abort som et vanskelig etisk spørsmål. Det er en verdikonflikt der viktige verdier står mot hverandre, noe også utvalgets forslag til ny formålsparagraf gir uttrykk for. Abortloven må derfor være et kompromiss basert på en vekting av verdiene. En god lov vil uttrykke et stabilt kompromiss, som borgere med ulike verdisyn kan finne det akseptabelt å leve med.

Det er en utbredt skepsis til utvidelse av abortgrensen i befolkningen

I SSBs velgerundersøkelse ved Stortingsvalget i 2021 mente 47 prosent at grensen for selvbestemt abort burde gå ved uke 12 (54 prosent blant kvinner, 40 prosent blant menn). 1 prosent svarte at grensen burde gå ved uke 18 og 14 prosent ved uke 22. I samme undersøkelse svarte 77 prosent at de støttet selvbestemt abort. Ytterligere 12 prosent mente at abort bør tillates «hvis kvinnen på grunn av personlige forhold har svært vanskelig for å ta seg av et barn». 9 prosent mente at «abort bør tillates bare hvis kvinnens liv eller helse er i fare». 2 prosent hevdet at «abort bør aldri tillates».

Blant dem som er skeptisk til utvidelse av abortgrensen, er det et bredt spekter av holdninger

Fra ulike posisjoner på dette spekteret kan dagens lov fremstå enten som en god lov, som et akseptabelt kompromiss, eller som et smertefullt eller uakseptabelt kompromiss. Hvor ulike disse posisjonene enn er, står de sammen om én ting: De vil ikke kunne støtte en utvidelse av dagens abortgrense. Utvalgets flertall foreslår derimot å bryte opp dagens kompromissløsning og erstatte det med noe som altså for mange nordmenn fremstår som en ubalansert eller mindre akseptabel løsning. Dette i et spørsmål som i sin natur er vanskelig og kaller på kompromisser og balansering av verdier.

Denne dissensen er skrevet ut fra en bevissthet om at gruppen av alle de som går imot utvidelse av abortgrensen, er svært bred, og at man vil argumentere og vekte argumenter ulikt. I det som følger har det vært et mål å fremstille flest mulig argumenter som kan være relevante for denne gruppen.

Lover former holdninger

Uavhengig av selve vernet av fosteret som følger av restriksjoner på abort i gitte situasjoner, vil abortloven også ha en viktig ekspressiv funksjon – den sier noe om verdier.1 Ved at abortloven legger begrensninger på abort begrunnet i beskyttelse av fosteret, formidles det at fosteret faktisk har verdi. Videre kan slike begrensninger uttrykke at abort ofte er et vanskelig valg, og at det kan være en verdikonflikt eller et etisk dilemma. Det kan også fortolkes som et signal om at samfunnet generelt setter respekt for menneskelivet høyt. Signaleffekten er trolig med på å forme borgernes holdninger både til abort og til beslektede spørsmål. Lovens ekspressive funksjon er viktig uavhengig av om restriksjonene i loven faktisk fører til færre aborter.

Vern om enkeltmenneskers integritet og rettigheter er kjernen i det liberale demokratiet og i rettsstaten. Som utvalgets drøftinger viser, er det bredt erkjent at det i den tidlige fasen av livet oppstår noen dilemmaer som krever at vi vurderer ulike hensyn opp mot hverandre. Her vil den gravides rett til å bestemme over eget liv tilsi at fosteret ikke kan gis samme ubetingede vern som menneskeliv for øvrig. Det er likevel verdt å understreke at hvordan vi begrunner og avgrenser abortlovgivningen, vil ha følger for hvordan menneskers rettigheter og integritet oppfattes også utover fosterstadiet. Slik vil abortloven ha betydning for hele samfunnet.

Utviklingen innen bioteknologi og medisin utfordrer oss til en særlig gjennomtenkning av begrunnelsen for vern om menneskers liv og integritet, og ikke minst hvordan vi ser på sykdom, annerledeshet og det uperfekte som vi alle på ulike måter bærer med oss. I dette er det derfor en tydelig fellesskapsdimensjon. Mennesker med nedsatt funksjonsevne har til alle tider vært særlig sårbare og har også blitt utsatt for systematiske overgrep. Når teknologien åpner stadig nye muligheter til seleksjon på tidlige stadier av livet, bør det mane til en særlig forsiktighet og ydmykhet. Lovene vi vedtar, må legge til rette for en utvikling som fremmer inkludering, mangfold og likeverd.

En 12-ukersgrense kan bidra til å beskytte mot en mindre aksept for det uperfekte og det som er annerledes

Fosterdiagnostikken gir nye muligheter til å få mer informasjon om fosterets utvikling, helse, sykdom og genetiske egenskaper, på et stadig tidligere stadium av svangerskapet. Fra 2020 tilbys gravide fosterdiagnostikk i form av tidlig ultralyd i svangerskapsuke 11 til 14. Gravide har også anledning til å ta blodprøven NIPT (non-invasiv prenatal testing), og noen får tilbud om denne testen i den offentlige helsetjenesten, da for å oppdage kromosomavvik. Men mange utenlandske klinikker og selskap tilbyr i dag utvidet NIPT-test som blant annet kan gi informasjon om fosterets kjønn. Utviklingen står i et spenningsforhold til bioteknologilovens § 4-5, som angir at det kun er tillatt å opplyse om kjønn før 12. svangerskapsuke når kvinnen er bærer av alvorlig kjønnsbundet sykdom. Kombinasjonen av stadig mer potent teknologi som gir informasjon om fosterets egenskaper, og utvidet grense for selvbestemt abort, kan tenkes å åpne for sorteringspraksiser som går under samfunnets radar.

Mange tilstander som kan begrunne et valg om abort, oppdages før uke 18, det vil si i perioden for selvbestemmelse hvis flertallets forslag tas til følge. Da blir gravide og par stående alene med vanskelige valg om svangerskapsavbrudd eller ikke. Det gjelder selv om de får veiledning om medisinske og andre forhold, for veiledningen er nettopp ment å bygge opp under gravide/pars selvstendige valg. Når diagnostikken har vist avvik, kan behandling i abortnemnda være viktig for gravide/par, som dermed kan dele ansvaret for et vanskelig valg. Abortrådet kan også være viktig i et samfunnsperspektiv, de økende mulighetene til fravalg basert på avvik og egenskaper tatt i betraktning. Om dette skriver fire medlemmer i det danske Etiske råd. De mener:

[at] en 12-ugers grænse alt andet lige er bedre til at sikre mod tendenser til et selektionssamfund end en senere grænse, idet den gør flere beslutninger om abort på baggrund af fosterdiagnostik til et samfundsanliggende snarere end en privat sag. I lyset af den hastige udvikling i fosterdiagnostiske metoder og en generel samfundsudvikling hen imod mindre og mindre accept af det anderledes og uperfekte, finder de, at en 12-ugers grænse er et velegnet middel til at beskytte mod det, de ser som problematiske tendenser til et selektionssamfund.2

Ved å utvide abortgrensen nedtones fosterets verdi

Abort er et vanskelig spørsmål nettopp fordi verdiene som kommer i konflikt, er så viktige. Gravides handlingsrom, interesser og helse er svært viktige verdier. Men respekt for fosterets liv er også en viktig verdi. Overordnede idémessige trender i Vesten i vår tid forsterker verdikonflikten: vi er blitt mer oppmerksomme på individuell frihet og selvbestemmelse; og samtidig også på viktigheten av respekt for liv og naturens og menneskets verdi. I forslaget om full selvbestemmelse helt frem til og med uke 18 nedtones fosterets verdi, og dermed også det etiske og politiske alvoret i senabort.

Kravet om behandling i abortråd etter uke 12 harmonerer med en utbredt tanke om at fosterets moralske verdi øker gradvis gjennom svangerskapet, og at fosterets rettsvern bør øke på samme måte. Etter en innledende periode med full selvbestemmelse kommer da en fase etter uke 12 der det kreves stadig sterkere begrunnelse for abort, og der noen andre i tillegg til kvinnen selv tilser at en slik begrunnelse er til stede. Siden fosteret er et liv med moralsk verdi, har staten ansvar for og en god grunn til å beskytte fosteret. Det kan gjøres gjennom at et abortråd tar den endelige beslutningen.

Hele utvalgets svar på den berettigede kritikken av abortnemndene er altså å foreslå omfattende endringer i organisering og arbeidsform for nemndene. Dagens abortnemnder vil legges ned. I den nye nemndsordningen som utvalgets foreslår, er viktige innvendinger mot dagens nemnder forsøkt hensyntatt. Den gravide har rett, men ikke plikt, til å møte nemnda. En intensjon med de nye abortnemndene er at prosessen skal oppleves mindre belastende enn hva noen gravide har opplevd i møte med dagens nemnder.

Selvmotsigende holdning til nemndene

Argumentasjonen til flertallet kan synes å innebære en selvmotsigende holdning til abortnemndene. På den ene siden stiller hele utvalget seg bak vurderingen om at dagens nemndsordning både på papiret og i praksis har mange svakheter, og utvalget foreslår en ny nemndsordning til erstatning for dagens nemnder. På den andre siden legger utvalgets flertall abortnemndenes nåværende praksis til grunn når de gjør den lave avslagsprosenten til et argument for å fjerne nemndsordningen i svangerskapsuke 13-17. Men abortnemndsordningen som er foreslått, er ment å unngå viktige svakheter ved dagens ordning. Samtidig foreslår utvalget også nye kriterier for innvilgelse av abort etter grensen for selvbestemmelse. Hvis utvalgets forslag til nye abortnemnder og nye kriterier tas til følge, er det et åpent spørsmål hvilke innvilgelses- og avslagsprosenter vi vil se.

Abortnemndene gir fosteret en form for beskyttelse

Utvalgets flertall hevder at nemndene i svært liten grad beskytter fosteret, ettersom det kun er et fåtall gravide som får avslag på abortsøknad hvert år. Dette er etter utvalgsmedlemmene Magelssen og Tangens oppfatning en for snever måte å se det på. De nye abortnemndene har til hensikt å veie hensynet til fosteret opp mot grunnene som den gravide har for å søke abort. På denne måten blir fosteret hensyntatt, og fosterets verdi blir veiet opp mot andre hensyn, også der abortnemnda ender med å innvilge abort. Det er også grunn til å tro at abortloven gjennom sin utforming med et «knekkpunkt» ved uke 12, er med på å påvirke gravides beslutninger om å søke abort eller ikke. Dagens 12-ukersgrense kommuniserer at abort etter dette stadiet av svangerskapet er en større og noen ganger vanskeligere beslutning, og at det er en fordel at valg om abort gjøres før denne grensen.3

Behandling i abortnemnd kan være en støtte for gravide

Som utvalgets gjennomgang har vist, gir noen gravide uttrykk for at nemndsbehandlingen var verdifull for dem fordi det ga anledning til å dele ansvaret for en vanskelig og belastende beslutning. I vår tid holder vi individets selvbestemmelse høyt i kurs. Det har vært en riktig og viktig utvikling. Men medaljens bakside er at individer kan oppleve å bli stående alene med svært krevende valg. Når helsetjenesten tilbyr veiledning, skal den som nevnt være nøytral, igjen for å bygge opp under individets mulighet til selv å treffe sitt valg, basert på egne verdier. Behandling i abortnemnd kan gi det som for noen oppleves som en velkommen støtte, gjennom å løfte valget opp fra å være noe helt privat som du dermed også står helt alene om å ta ansvar for – til å være noe som samfunnet deler ansvaret for. Et mål for abortnemnda er at det også skal være en støtte, som ikke bare skal godkjenne eller avvise, men også møte kvinnens eller parets tvil. Gjennom innvilgelse av søknad om abort vil abortnemnda ha gitt en vurdering av grunnene for abort og tilslutning til at dette kan være gode grunner, som oppfyller de kriterier samfunnet har satt. Det kan også gjøre at det i ettertid blir lettere å leve med valget en har tatt. Utvalget som helhet har presisert at retten til informasjon og beslutningsstøtte må styrkes og ikke må bli nedprioritert på hektiske sykehusavdelinger. Dette er svært viktig.

En 12-ukersgrense kan være til hjelp for dem som opplever press

Som utvalgets diskusjon av abortnemndene viser, kan 12-ukersgrensen være en støtte for gravide som opplever press til å ta abort. Når grensen er passert, er abort ikke lenger så aktuelt siden det krever vurdering i abortnemnd. Tilsvarende kan saksbehandling i abortnemnda noen ganger avdekke at kvinnen selv ikke ønsker abort, men er presset til det av barnefar, familiemedlemmer eller andre. Hvis perioden for selvbestemmelse utvides, svekkes dette vernet som altså har vært viktig for noen gravide.

Kan det begrunnes at grensen settes ved akkurat 18 uker?

Utvalgets flertall anfører mange argumenter mot uke 12 som grense for selvbestemmelse. Men flere av argumentene vil også ramme deres eget forslag om uke 18. Dette gjelder særlig kritikken om at en grense ved uke 12 innskrenker gravides selvbestemmelse: Også en grense ved uke 18 gjør inngrep i selvbestemmelsen. Det følger med rimelighet av at måten man kan uttrykke at fosteret har selvstendig verdi, er ved å gjøre inngrep i den gravides selvbestemmelse. Etter som flertallet mener at fosterets verdi øker gradvis og derfor fra et gitt stadium har krav på beskyttelse, blir et spørsmål tilbake hvorfor dette stadiet skal være uke 18, og ikke like gjerne for eksempel uke 12 som i dag. Flertallets argument om at kvinner må få nyttiggjøre seg informasjon fra fosterdiagnostikken uten å trenge godkjenning fra en nemnd, rammer også forslaget om å sette grensen ved uke 18. For tidlig ultralyd og NIPT oppdager ikke alle fosteravvik: Det vil fortsatt være gravide som får påvist fosteravvik ved rutineultralyd i uke 17-19 og etter tilleggsundersøkelser som kan være tidkrevende. Mange av disse vil først være i posisjon til å gjøre et valg etter uke 18.4 I sum gjør denne argumentasjonen at det blir noe tilfeldig over valget av akkurat uke 18. Denne observasjonen støttes av at i det danske Etiske Råd er argumentasjonen til dem som går inn for en grense ved 15 uker, nærmest identisk med argumentasjonen til dem som foreslår uke 18.5 Det at det er så vanskelig å begrunne en grense akkurat ved uke 18, gjør også at flertallets forslag er sårbart for innvendinger om at abort helt frem til levedyktighet (uke 22) må være akseptabelt. Og av flertallets diskusjon – og en annen dissens – fremgår det jo også at flere utvalgsmedlemmer allerede nå mener at uke 22 kan være en akseptabel grense. Etter som argumentene for hvorfor uke 18 er å foretrekke fremfor et annet uketall er svake, bereder det grunnen for en utvidelse helt til uke 22 i neste omgang.

Hvilke slutninger kan trekkes av forskningen om abortlovgivningens betydning?

Som vist i utredningen, er det primært andre ting enn abortlovgivningen som bestemmer omfanget av abort i et land. Men sammenhengene mellom abortlov og abortpraksis som forskningen påviser, er ikke «naturlover» som må antas å være gyldige til enhver tid og i ethvert land og situasjon. Lover bidrar til å forme holdninger, og det har også den norske abortloven gjort. Holdninger til abort påvirker igjen gravides valg og overveielser om abort. Det kan derfor ikke tas for gitt at en utvidelse av abortgrensen – i Norge, i vår tid – ikke vil ha noen innvirkning på antallet aborter totalt eller på fordelingen mellom tidlige og sene aborter, slik utvalgets flertall synes å legge til grunn. Og også om abortloven ikke påvirker antallet aborter i stort, vil den kunne være avgjørende i enkelttilfeller. Det er ikke uviktig. Som vist til over, er en ordning med abortnemnd og spesifikke kriterier mellom uke 12 og 18 et signal om at fellesskapet krever visse grunner for abort når svangerskapet er kommet så langt. Man vet ingenting om hvor mange kvinner som eventuelt unnlater å søke abort fordi de har passert uke 12 – og dermed heller ikke kommer med i nemnds- og abortstatistikken.

Å motvirke polarisering

Dagens abortlov regnes gjerne som et kompromiss som balanserer ulike hensyn. Ved å endre en så grunnleggende side ved loven som ukesgrensen for selvbestemmelse, utfordres denne balansen. Det er i så fall et åpent spørsmål om uke 18 på sikt vil kunne få samme grad av oppslutning. Hvis ikke kan endringen bidra til polarisering, noe flere vestlige samfunn opplever knyttet til abort. Det kan også lede til at abortloven stadig tas opp til justering og blir gjenstand for politisk debatt og forhandling, noe som ikke nødvendigvis er gunstig. Ved en heving av dagens grense for selvbestemmelse er det sannsynlig at flere helsepersonell – både jordmødre, leger og sykepleiere – vil ønske å benytte seg av reservasjonsretten. Det kan tenkes å gi utfordringer for sykehusavdelinger som allerede har en presset bemanningssituasjon. Dette kan også føre til at enkelte må reise lenger enn i dag for å ta abort, og være lenger borte fra jobb og familie. Det kan være både en økonomisk og sosial belastning for kvinnen. Dersom en endring til uke 18 får slike utfall, kan flertallets forslag i ytterste konsekvens svekke enkelte kvinners reelle selvbestemmelse og muligheter for å ta abort.

Et bredt sammensatt segment av befolkningen er kritisk til å heve abortgrensen

Som vist innledningsvis, er et stort antall norske borgere kritisk til utvidelse av abortgrensen. De vil argumentere og vekte hensynene på ulike måter. De kan være ikke-religiøse, eller kristne eller andre religiøse; de kan argumentere allment, eller med støtte i premisser i eget livssyn. Innen «koalisjonen» av dem som vil stille seg kritisk til utvidet selvbestemmelse ved abort, finnes altså et vidt spekter av måter å se abortspørsmålet på. For å synliggjøre denne bredden blant borgere som finner sammen i å avvise utvidet selvbestemmelse, vil vi til sist gi to eksempler på slike perspektiver.

For det første argumenterer noen ut fra at livet i biologisk forstand begynner ved befruktningen, og at fosteret dermed allerede fra begynnelsen er et medlem av menneskearten. Selv om det er helt avhengig av de beskyttende omgivelsene i livmoren og næringen fra mor, er fosteret et eget individ som dirigerer egen vekst og utvikling ut fra «oppskriften» i sitt eget DNA (arvestoff). Mer enn et «potensielt menneske» er det et «menneske med potensial» – til å bli et fullt utviklet foster, en nyfødt, et barn, og etter hvert en ungdom og voksen. Disse betraktningene om fosteret kan danne grunnlaget for en etisk vurdering – av at fosteret er «én av oss» som har krav på beskyttelse også så lenge det er på fosterstadiet. Vi skylder derfor fosteret å vise det respekt, ved å ta dets interesser og rett til liv i betraktning når interessekonflikter og vanskelige dilemmaer oppstår. Fra dette perspektivet kan hele konseptet med ren selvbestemmelse for den gravide i abortspørsmålet ses som problematisk, fordi det innebærer at den gravide blir «dommer i egen sak»: Det kan ikke være ren selvbestemmelse, for her finnes det allerede også et annet, gryende selv, vil innvendingen være. Dette perspektivet tilsier at en nemnd, eller samvalg eller obligatorisk rådgivning, kan ha en plass for at fosteret i tillegg til moren også skal ha en ekstern instans som tar dets interesser i betraktning.

Andre støtter ikke den tilnærmingen, men argumenterer slik: Abort er et særlig vanskelig spørsmål, der det finnes flere ulike syn som alle kan være rimelige og velbegrunnede. Det er ingen grunn til å tro at vi noen gang vil nå frem til et omforent syn. Vi er derfor henvist til å gjøre avveininger mellom hensynene og interessene som står mot hverandre. Det beste vi kan klare, er å komme frem til et kompromiss som kan være noenlunde stabilt over tid fordi et betydelig flertall vil gi det sin begrunnede tilslutning. I dette perspektivet vil det fremheves at det bør være stort rom for selvbestemmelse i vanskelige etiske avveininger som angår en selv. Selvbestemmelse, men ikke utelukkende: Fosterets økende verdi gjennom svangerskapet må også vektes inn. Abortspørsmålet er vanskelig, vi må i fellesskap gjøre så godt vi kan for å finne en farbar vei. Men det har vi som samfunn faktisk klart, ved dagens kompromiss som det har vært bred oppslutning om. Som det het i en lederartikkel i Aftenposten i 2021:

Hvis det slås fast at beslutningen skal ligge hos kvinnen også etter [12. uke], og bare henne, oppheves i praksis forståelsen av at fosterets verdi og rett på beskyttelse øker gradvis gjennom svangerskapet. Den brede forståelsen for dette er en av grunnene til at dagens abortlov har så sterk støtte i Norge (Aftenposten, 2021).

Utvalgsmedlemmene Magelssen og Tangen mener at det er positivt at utvalget har klart å enes om noen viktige endringer og forbedringer av dagens abortlovgivning. Dette var en sentral del av mandatet. Utvalget ville med det kunne lagt grunnlaget for en stabil og varig abortlov som kunne stått seg i mange tiår framover. Men ved å endre på det sentrale premisset for dagens kompromiss i abortlovgivningen åpner flertallet for at abortloven og tilhørende regelverk blir et politisk forhandlingskort på en helt annen måte enn det har vært i norsk politikk de siste tiårene.

Utvalgsmedlemmet Tangen vil legge til at dette vil svekke forutberegneligheten og tryggheten norske kvinner har nytt godt av siden dagens abortlov ble vedtatt. Med de eksemplene vi ser på at abortlovgivning brukes aktivt i politiske kampanjer i andre vestlige land, er det uklokt å legitimere at de som på et gitt tidspunkt utgjør det politiske flertallet har mulighet til å endre abortlovens sentrale premiss. Uke 12 burde ligge fast nettopp for å sementere kompromisset mellom de ulike meningene i det norske samfunnet om abort, og med det heve abortloven over den daglige politiske forhandlingen.

40 Dissens fra utvalgsmedlem Elham Baghestan

Utvalgets medlem Elham Baghestan støtter utvalgets flertall i at grensen for selvbestemmelse for kvinner bør utvides, men støtter ikke at kvinnen ikke skal ha selvbestemmelse fra utgangen av 18. til 22. svangerskapsuke, og at andre enn kvinnen selv (en nemnd) skal beslutte om hun kan ta abort fra utgangen av 18. til 22. svangerskapsuke. Dette medlemmet mener at ettersom abort er tillatt inntil utgangen av 22. svangerskapsuke i Norge av både medisinske, helsemessige og sosiale grunner, er det kvinnene selv, som med god støtte og veiledning, bør ha det siste ordet i en slik avgjørelse.

Utvalgets flertall anbefaler en videreføring av nemnder etter utgangen av 18. svangerskapsuke. Dette vil innebære at et stort antall kvinner må gjennom nemndsbehandling hvert år selv om svært få kvinner får endelig avslag. I 2022 måtte 158 kvinner møte i nemnd for å få behandlet søknad om abort med svangerskapslengde fra 18 til 22 uker. Av disse var det bare 7 som fikk endelig avslag på søknad om abort.

De nye vilkårene i flertallets forslag til ny abortlov legger hovedsakelig opp til samme vilkår som i nåværende lov frem til utgangen av 18. svangerskapsuke. Det vil si at kvinnens vurdering av egen situasjon er tungtveiende. I dag får tilnærmet 100 prosent innvilget abort etter de vilkårene. Medlemmene i abortnemndene er ikke mer kompetente til å ta slike avgjørelser på vegne av kvinnen enn kvinnen selv. Det kvinnen kan trenge er støtte, veiledning og informasjon i prosessen. Å satse på en slik støttefunksjon er mer nyttig og bærekraftig i denne sammenhengen.

Dette medlemmet mener også at 18 uker er en tilfeldig grense uten medisinsk relevans for å bruke som en grense for selvbestemmelse. Det er kun Sverige som bruker 18 uker som en grense for selvbestemt abort i de nordiske landene. Sverige har hatt 18 uker som grense for selvbestemmelse siden 1974 og har i likhet med Norge og Danmark ikke hatt store endringer eller utredninger om endring av loven på nesten 50 år. Den svenske grensen for selvbestemmelse er derfor ikke et forbilde med tanke på at det ikke skal være selvbestemmelse i perioden mellom 18. og 22. svangerskapsuke. Derimot har de fleste land som i den siste 10 års perioden har modernisert sine lover lagt seg på en høyere grense, på mellom 20 og 24 uker. Av de nordiske landene er det bare Island som har utredet bredt hvordan en ny og moderne lov skal være. I 2019 fjernet de nemndene helt og har nå en grense for kvinnens selvbestemmelse på 22 uker.

Alle argumenter i NOU-en som peker mot at kvinnen skal få mer selvbestemmelse peker mot å fjerne nemndene og gi kvinnen selv myndighet til å ta beslutningen frem til 22 uker. Når det er sagt anerkjenner dette medlemmet viktigheten av å ha en abortlov med god oppslutning og støtte i befolkningen. Dette medlemmet har tro på at med en bred debatt basert på oppdatert kunnskap om abort vil mange i befolkningen støtte at kvinner skal ha det siste ordet frem til uke 22. Kvinnesynet og synet på autonomi og selvbestemmelse er endret i samfunnet de siste 40 årene. I dag fremstår det å mene at en nemnd er bedre i stand til å vurdere og beslutte abort enn kvinnen selv som gammeldags og basert på fordommer om kvinner.

Norge har sluttet seg til internasjonale konvensjoner om kvinners rettigheter og menneskerettigheter. Det skal svært tungtveiende grunner til før en stat kan frata kvinner selvbestemmelse over private forhold og spørsmål knyttet til å danne en familie og få barn. Å frata kvinner selvbestemmelse og autonomi må begrunnes særskilt og i lov. Dette medlemmet mener at det ikke er vist at man har tilstrekkelig gode og tungtveiende grunner til å gjøre dette inngrepet i kvinners privatliv. Å frata kvinnene selvbestemmelse om spørsmålet om abort frem til 22. uke innebærer en videreføring av et nemnds-system med fare for ulik behandling, mangel på rettssikkerhet og mangel på forutsigbarhet for kvinner som søker om abort. I tillegg innebærer å frata kvinnen selvbestemmelse i perioden 18. til 22. uke både ekstra ressursbruk og en stor ekstra belastning for kvinnene, uavhengig av om hun får innvilget eller avslått sin søknad.

Målet med å frata selvbestemmelse i perioden 18 til 22 uker er først og fremst begrunnet i å ivareta fosteret. Det er ingenting som tyder på at en ved å frata selvbestemmelse fra utgangen av 18. til utgangen av 22. svangerskapsuke, og at en nemnd skal ta endelig beslutning, beskytter fostrene på en bedre måte enn dersom man støtter kvinner i deres valg og tilrettelegger for veiledning og ivaretakelse av kvinnene etter hennes ønske og behov.

41 Dissens fra utvalgsmedlemmene Astrid Grydeland Ersvik, Berge Solberg, Elham Baghestan, Kari Sønderland, Nina Lem Samuelsen og Tilde Broch Østborg

Om selvbestemmelse ved fosterantallsreduksjon

Mindretallet er enig med flertallet om at det er vesentlige forskjeller mellom ordinær abort og fosterantallsreduksjoner, og at det derfor er behov for å regulere disse ulikt. Mindretallet har imidlertid et annet syn på hvordan fosterantallsreduksjoner skal reguleres i loven.

Mindretallet legger til grunn at fosterantallsreduksjoner skal være forsvarlige og i tråd med helsepersonelloven § 4. Dette betyr at fosterantallsreduksjonene må gjennomføres på en forsvarlig måte uten (stor/vesentlig/signifikant) fare for skade på den gravide eller gjenværende foster. De handlingsalternativer som kvinnen kan velge, må derfor være vurdert som forsvarlige av kompetent helsepersonell.

Innenfor disse rammer mener mindretallet det vil være riktig at den gravide selv, etter å ha mottatt relevant informasjon, beslutter om hun ønsker å få utført fosterantallsreduksjon.

For noen få kvinner vil det være overkommelig å få ett barn, men ikke to eller tre. Dette kan handle om hennes livssituasjon, hensyn til hennes andre barn, økonomisk situasjon eller andre forhold. For andre kvinner, med ett alvorlig sykt foster, kan det være nødvendig med fosterantallsreduksjon for å redde det gjenværende fosteret i livmoren. Kvinnens beveggrunner for fosterantallsreduksjon kan ofte være sammenfallende med eller tilsvarende beveggrunnene som ved ordinære svangerskapsavbrudd.

Det er viktig at den gravide er godt informert om selve inngrepet, mulig risiko og handlingsalternativer. Derfor er vi enig med flertallet i at denne informasjonen skal være obligatorisk. Dersom kvinnen fortsatt ønsker å gjennomføre inngrepet etter at grundig veiledning er gitt, så er det hennes liv, omsorgssituasjon og fremtid som primært står på spill. Det er hun som må håndtere et eventuelt for tidlig født barn, en senabort eller dødfødsel. Vi ser ikke at noen andre kan ha bedre forutsetninger for å fatte en avgjørelse enn henne.

Ved fosterantallsreduksjon finnes det en liten, men reell risiko for gjenværende foster. Internasjonale studier tyder på at risikoen for skade på gjenværende foster øker vesentlig dersom inngrepet gjennomføres etter svangerskapsuke 14, jf. kapittel om fosterantallsreduksjon. Utvalgets mindretall mener derfor at den gravides rett til selv å ta beslutning om fosterantallsreduksjon kun bør gjelde frem til 14. svangerskapsuke. Etter dette tidspunkt behandles søknader om fosterantallsreduksjon i nemnd, i tråd med flertallets forslag.

Å gjennomgå et flerlingsvangerskap gir økt risiko for en rekke negative svangerskapsutfall, blant annet svangerskapsforgiftning, senabort eller prematur fødsel, keisersnitt, anemi, hyperemesis gravidarum, svangerskapsdiabetes m.fl. Å nekte kvinnen en reell selvbestemmelse i denne relativt tidlige fasen av svangerskapet mener vi er et betydelig inngrep i hennes autonomi. Av medisinsk-faglige grunner bør inngrepet skje etter 12. uke.

Det må være kvinnens valg om hun er villig til å ta den (svært lave) risiko for det gjenværende foster som foreligger, etter å ha mottatt informasjon om denne risikoen.