Del 2
Ekstremisme og tilgrensende fenomener

5 Innledning

Ekstremisme finnes i alle samfunn. Den opptrer i ulike former og har ulike årsaker. Som nevnt i kapittel 4 Begreper og definisjoner kan ekstremisme forstås og tolkes ulikt i ulike samfunn og til ulike tider. Ekstremisme og tilgrensende fenomener er ikke løsrevet fra verden og samfunnet for øvrig. De er ikke statiske størrelser, men kan endre seg over tid og tilpasses samtidens samfunn og trender.

Det finnes en dynamikk mellom det som befinner seg innenfor demokratiets rammer, og det som krysser grensen til noe samfunnet anser for å ligge utenfor disse rammene. De fleste ekstremistiske retninger har til enhver tid en kobling til samfunnets politiske spektrum. Denne dynamikken er viktig å erkjenne for å forstå sentrale sider ved ulike former for ekstremisme og forholdet til samfunnet og det politiske landskapet de oppstår og virker i. Ideologier, verdensanskuelser og fiendebilder som fremmes av ekstremister, kan derfor finnes hos grupper, partier og enkeltmennesker som ikke karakteriseres som ekstremistiske.

Det er viktig og samtidig vanskelig å skille mellom voldsforherligende ideologier på den ene siden og et bredt spekter av polariserende holdninger på den andre. Det førstnevnte kan ha som mål å bekjempe eller avskaffe demokratiet, mens det sistnevnte som regel vil være innenfor rammene for demokratisk meningsmangfold og ytringsfrihet.

Kommisjonen definerer ekstremisme på to måter og markerer dermed et skille mellom vold og aktiv avvisning av demokrati og menneskerettigheter. Det sistnevnte er ikke ensbetydende med faktisk vilje eller evne til å utøve politisk vold mot sine motstandere.1 Disse to definisjonene av ekstremisme gjør det mulig å forklare hvorfor fenomener som befinner seg innenfor grensen av det som er og fortsatt skal være lov å mene og uttrykke, omtales parallelt med fenomener som har krysset denne grensen. Den bredere definisjonen av ekstremisme omfatter ord og handlinger som ikke alltid kan reguleres ved lov. Når mange enkeltmennesker som følger demokratiske spilleregler, sprer retorikk og tankemønstre som er ekstreme, kan dette svekke demokratiet på sikt. Dette gjelder for eksempel retorikk som bestrider minoriteters rettigheter.

Ekstremisme, terror, antistatlige strømninger og krefter som forsøker å undergrave demokratiet, er ikke nye fenomener. Når demokratiet undergraves, kan det gi rom for ekstreme krefter som i siste instans beveger samfunnet i totalitær og genocidal retning. Europas moderne politiske historie er i stor grad preget av nazistenes maktovertakelse i Tyskland og overgrepene som fulgte i årene frem mot slutten på 2. verdenskrig. 8. mai 1945, som markerte slutten på andre verdenskrig de fleste steder, fikk benevnelsen Stunde Null, nullpunktet, og skulle betegne en ny begynnelse for Tyskland, Europa og verden.2

Etter drap på og forfølgelse av en rekke utsatte grupper kom universelle menneskerettigheter og behovet for et sterkere vern om disse høyt opp på den internasjonale dagsordenen. Det var bred internasjonal enighet om at grusomhetene mot jødene og andre minoritetsgrupper aldri måtte skje igjen. Folkemord, etnisk rensing og andre alvorlige handlinger mot utsatte grupper har imidlertid funnet sted etter dette, også i Europa. Samtidig har flere av de samme gruppene vært diskriminert eller tilsidesatt i samfunnet eller ikke vært anerkjent før nærmere samtiden. Andre grupper, også utover dem som ble forfulgt under krigen, kjemper enten stille eller høylytt for sine rettigheter fortsatt. Dette gjelder både i Norge og internasjonalt.

Krig og væpnet konflikt vil alltid virke radikaliserende på samfunn. I en globalisert verden kan den iboende radikaliseringen som skjer i tilknytning til krig og konflikt spre seg til et mye større internasjonalt publikum, og forsterke polariseringen i andre samfunn. Slik radikalisering kan særlig eksponere allerede utsatte minoritetsgrupper som av ulike årsaker kan assosieres med krigen eller krigens parter. Det er også en kontinuitet i avhumaniserende rasisme utenfor krig og konflikt som strekker seg frem til nåtiden.

Konsekvensene av voldelig ekstremisme er umiddelbar, og i all hovedsak anerkjent av samfunnet for øvrig. Dette er ikke alltid tilfellet med den bredere definerte ekstremismen. Ekstremisme som mangler voldselementet, men er forbundet med aktiv avvisning av demokratiet og aktiv motarbeidelse av grunnleggende menneskerettigheter, arter seg på andre måter og gir andre typer konsekvenser. Når demokratisk valgte politikere bygger ned demokratiet innenfra, vedtar lover som fratar minoriteter rettigheter eller sprer farlige konspirasjonsfortellinger, skjer dette med penn eller mikrofon og ikke med våpen. Denne typen ekstremisme har også gjerne et lengre forløp. Demokratiske institusjoner raseres ikke på én dag, til det er demokratiene i verden for robuste. Når demokratier dør sakte, er det imidlertid også ekstreme krefter til stede.

«Norge er et av verdens mest demokratiske land.»3 I Norge er det funnet at det «politiske systemet skårer høyt på demokratisk kvalitet langs ulike dimensjoner».4 Dette betyr ikke at det ikke også er utfordringer i Norge slik som sosiale skjevheter i rekrutteringen til ulike politiske partier. Samtidig er det norske demokratiet forventet å være motstandsdyktig mot ulike autoritære utfordringer. Det norske demokratiet er imidlertid ikke immunt mot demokratisk tilbakegang. Sannsynligheten for en betydelig demokratisk tilbakegang er angitt å kunne være omtrent ti prosent i et ti års perspektiv.5

En rapport fra 2023 viste en global demokratisk tilbakegang.6 Det er betydelige regionale og lokale forskjeller, men globalt er bildet at de siste tiårenes fremskritt er borte.

Presse og sivilsamfunnaktører settes i økende grad under press. I mer enn 25 land som anses for å gå i autokratisk retning, er den akademiske friheten redusert. Autokratiske ledere går typisk til angrep på akademisk og kulturell frihet så vel som friheten til å delta i den frie meningsbrytingen.7 Demokratiet trues på denne måten innenfra:

Democracies may die at the hands not of generals but of elected leaders - presidents or prime ministers who subvert the very process that brought them to power. (Levitsky & Ziblatt, 2018)

Ekstremisme har store konsekvenser, både for enkeltpersoner og samfunn. Samtidens terrorisme er ofte grenseløs i den betydningen at den lar seg inspirere over landegrensene og har konsekvenser uavhengig av landegrenser. I en globalisert tidsalder rammer og truer terrorisme uskyldige mennesker som lever i samfunn utenfor væpnede konflikter over hele verden. Gjennom rapporten kommer dette til uttrykk gjennom at flere hendelser både i Norge og i utlandet trekkes frem, hvor noen ofre navngis. Kommisjonen synes i noen tilfeller det har vært utfordrende å finne kriterier for hvilke hendelser som skal inkluderes, og hvilke som ikke gjør det. Mange angrep som har funnet sted i verden kunne vært omtalt i denne rapporten. Mange navn som kunne vært nevnt, er ikke det. Dette er ekstremismens brutale logikk; Når angrepene blir mange og tapstallene er store, blir det til slutt utfordrende å omtale alle angrep i dybden og alle ofre som rammes av ekstremisme. Kommisjonen har likevel forsøkt å omtale viktige hendelser i Norge med respekt for de som ble drept, de som er pårørende, og også de som lever videre med tap og traumer.

Denne delen presenterer kommisjonens situasjonsforståelse av ekstremisme i smal og bredere forstand. Det redegjøres for sentrale historiske og nåtidige ekstremistiske utviklingstrekk og aktører. For å dekke kommisjonens bredere forståelse av ekstremisme er også tilgrensende fenomener omtalt. Ekstremisters ulike og overlappende fiendebilder inngår også i omtalen. Kommisjonen ønsker å vise hvordan ekstremisme kan komme til uttrykk, og hvilke konsekvenser dette kan ha for enkeltindivider og samfunn.

6 Ytre høyre og høyreekstremisme

6.1 Hva kjennetegner høyreekstremisme?

Høyreekstremisme forbindes historisk med nazistiske og fascistiske bevegelser og betegner i dag et bredt felt av grupper og ideologier med bestemte fellestrekk.8 I Norge defineres høyreekstremisme av myndighetene og justissektoren som politisk motivert voldelig atferd, eller rettferdiggjørelsen av en slik atferd innenfor et demokratisk system der staten har monopol på vold. Høyreekstremisme brukes både om politiske partier, bevegelser, grupperinger, enkeltstående aktivister og nettsteder. Som med andre definisjoner denne rapporten har omtalt, jf. kapittel 4 Begreper og definisjoner, kan ulike land legge ulike definisjoner til grunn hva gjelder ulike former for ekstremisme. Tyske myndigheter legger eksempelvis en bredere definisjon av høyreekstremisme til grunn.9

Forskningen og den offentlige samtalen definerer ikke høyreekstremisme like strengt knyttet til voldskriteriet.10 Høyreekstreme ideologier er anti-egalitære og anser at sosial ulikhet er uunngåelig, naturlig eller ønskelig. At noen «raser» skal underordnes andre, og at kvinner skal underordnes menn er en del av en slik tankegang.11

Høyreekstremisme preges av tydelige fiendebilder. Fiendene anses som en eksistensiell trussel mot nasjonen, kulturen eller rasen. Innvandrere, muslimer, ikke-hvite, jøder, skeive, anti-rasister, feminister eller liberale eliter er kategorier av mennesker som inngår i høyreekstremisters fiendebilde. Retorikk som portretterer muslimske menn som en fare fordi de begår overgrep mot kvinner, er en del av en anti-innvandringsdiskurs, blant både partier og utenomparlamentariske bevegelser på ytre høyre.12 Høyreekstreme fremmer gjerne også forakt for mennesker de mener er «svake». Det kan for eksempel være hjemløse eller personer med ulike funksjonsnedsettelser.13

Det er likhetstrekk og overlapp mellom fiendebilder og menneskesyn hos høyreekstreme og høyreradikale. Begrepene ble lenge brukt om hverandre, inntil forskningen skilte mellom fenomenene. Forenklet er høyreekstremister grunnleggende antidemokratiske og tilhengere av vold, mens høyreradikale ikke avviser demokratiet.14 Det finnes imidlertid atskillige eksempler på at dette skillet ikke er absolutt, og i det følgende vil rapporten også beskrive aktører og strømninger som innenfor rammene av demokratiet forsøker å bygge det ned.

Høyreekstremisme forbindes videre med anti-demokratiske holdninger og konspirasjonsfortellinger.15 Historiske og nye konspirasjonsfortellinger som konstruerer minoriteter som jøder eller muslimer som «den andre», spiller en viktig rolle i høyreekstreme verdensbilder. Det høyreekstremistiske landskapet er imidlertid komplekst. Hvem som inngår i fiendebildet, kan variere. SIAN er for eksempel anti-muslimske, men ikke anti-jødiske. Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) derimot er anti-jødiske, men ikke nødvendigvis anti-muslimske. De har for eksempel støttet Hamas' terrorangrep mot Israel 7. oktober 2023.16 Mens minoriteter betraktes som en trussel for det nasjonale fellesskapet, mistenkes «eliten» for å med vilje undergrave nasjonen ved å tillate innvandring eller minoritetsrettigheter. Tanken om forræderske eliter utgjør kjernen i konspirasjonsfortellingene Eurabia og White genocide. De gjør seg videre gjeldende i deep state-forestillinger i USA.

6.2 Høyreekstremisme internasjonalt

Den moderne høyreekstremismen stammer fra mellomkrigstiden da den italienske fascismen inspirerte andre.17 Fremveksten av denne la grunnlaget for 2. verdenskrig og holocaust, nazistenes folkemord på jødene og andre grupper. Folkemordet er det historisk mest brutale eksempelet på høyreekstremismens ytterste konsekvenser. Som internasjonale fenomener har fascisme, nazisme og andre former for høyreekstremisme overlevd i årene etter 2. verdenskrig, men i forskjellige former og uttrykk. Trender og utviklingstrekk i det høyreekstreme landskapet i USA påvirker og inspirerer aktører og trender i Europa og Norge.18 Høyreekstremisme er med andre ord grenseløs.

Ytre-høyre-politikk etter 1945

Etterkrigstiden kjennetegnes som en periode hvor høyreekstreme krefter fikk marginalt gjennomslag og dermed ikke påvirket samfunnsutviklingen i særlig grad.19 I Tyskland og Italia ble nyfascistiske partier forbudt, noe som ble spesielt håndhevet av tyske myndigheter. Det fantes imidlertid fortsatt politiske partier, også i Tyskland og Italia, som fungerte som en viktig base for å holde høyreekstreme nettverk i live.20 Noen grupper fikk betegnelsen «nyfascister», men forskere har pekt på at det var lite som var nytt ved denne fascismen. Dette var personer som dyrket den gamle ideologien.21 Både Hellas, Portugal og Spania ble styrt av udemokratiske regimer med forankring på høyresiden frem til midten av 1970-tallet.22 I Storbritannia hadde The British National Front et visst lokalt gjennomslag bak slagord som Stop immigration og Make Britain Great Again i samme tidsrom.23

Høyreekstrem aktivisme og vold

Manglende politisk gjennomslag for høyreekstrem politikk i etterkrigstiden betød ikke fravær av høyreekstrem aktivisme og vold.

Det går en uavbrutt linje fra rett etter avslutningen av 2. verdenskrig, da aktører i Tyskland forsøkte å holde nazismen i live, og helt frem til i dag.24 I Sverige ble heller ikke nasjonalsosialismen knust etter krigen, noe som delvis forklarer utbredelsen av høyreekstreme miljøer i dag. Flere partimedlemmer fra Sverigedemokraterna har blitt tvunget ut av partiet eller valgt å trekke seg etter medieavsløringer om medlemskap i nazistiske organisasjoner.25

Det var en bølge av høyreekstrem vold i Frankrike på 1960-tallet.26 På 1980-og 1990-tallet var det også en opphopning av høyreekstrem aktivitet27 i noen europeiske land. Det mest dødelige høyreekstreme angrepet i Europa etter 2. verdenskrig var bombingen av togstasjonen i Bologna i Italia i 1980, hvor 85 mennesker ble drept og over 200 skadet.28 Samme år ble tolv mennesker drept i et høyreekstremt bombeangrep under oktoberfesten i München i Tyskland.29 I perioden mellom 1990 og 2015 opplevde særlig Sverige, Italia, Tyskland, Storbritannia, Hellas og Spania mer høyreekstrem vold per innbygger enn andre land.30 Det var i denne perioden betydelig kontakt over landegrensene mellom høyreekstreme grupperinger i Europa og mellom Europa og USA.

I Tyskland begikk gruppen Nationalsozialistischer Untergrund (NSU) i perioden 2000–2007 en rekke rene henrettelser av butikkeiere av tyrkisk og gresk opphav. Gruppen gjennomførte også bankran og bombeangrep rettet mot etniske minoriteter.31 Gruppen lyktes med å gå under jorden i over et tiår ved hjelp av et mangfoldig og intrikat nettverk av støttespillere fra et høyreekstremt omland, blant annet det nynazistiske musikkmiljøet Blood and Honor og også medlemmer fra ytre høyre og det nazistiske partiet Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD).32

Enslige aktører har utført flere angrep i Tyskland i senere år. I München ble ni mennesker drept ved et kjøpesenter 22. juli 2016. Gjerningsmannen var motivert av rasisme og rettet angrepet mot personer han antok var innvandrere, muslimer og sinti.33 Han var inspirert av terrorangrepet på Utøya og regjeringskvartalet i Oslo samme dag fem år tidligere. Den 9. oktober 2019 mislyktes en annen gjerningsperson med sin opprinnelige plan om å ta seg inn i en synagoge i Halle i Tyskland for å angripe jøder mens de feiret helligdagen jom kippur. Han drepte da i stedet først ett menneske utenfor synagogen og deretter drepte han en gjest på en tyrkisk restaurant. Vedkommende sendte ut et manifest i forkant og direktesendte angrepet. Han fulgte på den måten en trend innen høyreekstreme terroraksjoner, med publisering av manifest og direktesending av høyreekstreme terrorangrep, som også angrepene i Christchurch på New Zealand og Al-Noor Islamic Centre, heretter Al-Noor-moskeen, i Bærum i 2019 var eksempler på.34 19. februar 2020 drepte en annen gjerningsperson ni mennesker på kafeer i Hanau, før han drepte sin mor, forsøkte å drepe sin far, som unnslapp, for så å ta sitt eget liv. Alle ofrene, bortsett fra hans egen mor, hadde innvandringsbakgrunn.35

I USA har det høyreekstreme landskapet vært dominert av hvit-makt-grupperinger med røtter tilbake til slaveriet, og ikke minst til motstanden mot opphevelsen av det i 1865.36 Denne motstanden var bakgrunnen for dannelsen av den høyreekstreme terrororganisasjonen Ku Klux Klan.37 Utviklingen i USA har hatt sine egne særtrekk og det har vært varianter av høyreekstremisme der som ikke har preget Europa på samme måte eller i samme omfang. Særegent for USA er det høye innslaget av private militsgrupper med sterke antistatlige overbevisninger, kombinert med konspiratorisk tenkning om både myndigheter og bestemte folkegrupper.38 Terroristen Timothy McVeigh gjennomførte et bombeangrep mot den føderale Alfred P. Murrah-bygningen i Oklahoma City 19. april 1995, som drepte 168 personer, inkludert 19 barnehagebarn. McVeigh og hans medsammensvorne sympatiserte med militsbevegelsen og var motivert av hevn39 og sterke antipatier mot og konspirasjonsfortellinger om de føderale myndighetene.40

Høyreekstreme verdensbilder og fortellinger

The Turner Diaries og de 14 ordene

Tekster, referanser, symboler og memer41 er sentrale når høyreekstreme grupper og individer legitimerer sine angrep og kommuniserer sitt verdensbilde til hverandre og omverdenen. Science-fiction-romanen The Turner Diaries har spilt en sentral rolle for høyreekstreme fra den ble utgitt i 1978, og helt frem til i dag. Boken er skrevet av den amerikanske nazilederen William Luther Pierce under pseudonymet Andrew Macdonald. I boken går gruppen The order til angrep på både minoriteter og sentrale institusjoner i USA og utløser en verdensomspennende rasekrig. I bokens epilog beskrives en verden hvor ikke-hvite har blitt myrdet med masseødeleggelsesvåpen av hvite nasjonalister. Konspirasjonsfortellingen ZOG står sentralt i boken.42

The Turner Diaries fikk mye oppmerksomhet etter stormingen av den amerikanske Kongressen 6. januar 2021, og parallellen mellom boken og de virkelige hendelsene ble gjort både av militante ekstremister selv og forskere som analyserte hendelsen.43 Den digitale boktjenesten Amazon.com valgte å fjerne boken etter stormingen. Boken har inspirert flere høyreekstreme angrep.44 Ovennevnte McVeigh leste boken før han angrep regjeringsbygningen i Oklahoma i 1995. Over 40 høyreekstreme terrorister har hentet inspirasjon fra boken,45 herunder NSU i Tyskland.46

Den amerikanske terrorgruppen The order tok inspirasjon fra den fiktive gruppen i boken, og «de 14 ordene» er en referanse til en setning som ble formulert av David Lane, en av medlemmene i gruppen: «We must secure the existence of our people and a future for white children». Philip Manshaus refererte til «de 14 ordene» i rettssaken etter drapet og terrorangrepet i Bærum i 2019.47

Eurabia

Forestillingen om Eurabia er en muslimfiendtlig konspirasjonsfortelling som ble fremtredende etter terrorangrepet på USA 11. september 2001. Tekster av forfatterne Oriana Fallaci, Pamela Geller, Robert Spencer og Gisèle Littmann har vært sentrale for spredningen av denne fortellingen. Særlig sistnevnte, som skriver under pseudonymet Bat Ye’or, spilte en hovedrolle med sin bok Eurabia: The Euro-Arab Axis.48 Kjernen i Eurabia-fortellingen er at det pågår en islamisering av Europa gjennom innvandring. Den endelige planen for konspirasjonen er ifølge dem som fremsetter påstanden, å innføre islamsk lov, sharia, i Europa. Vestlige politikere, akademikere, journalister, næringslivstopper og religiøse ledere påstås å være en del av denne hemmelige planen.

I Norge ble litteraturen videreført i stor grad av Peder Are Nøstvold Jensen, som på nettet kalte seg Fjordman. Fjordman var en inspirasjonskilde for terroristen som utførte terrorangrepet i juli 2011, Anders Behring Breivik. Allerede i 2007 skal Breivik ha brukt sentrale begreper fra Eurabia-teorien i samtaler med venner.49

Skribenten og aktivisten Hege Storhaug har også blitt kritisert for å i forkant av angrepet 22. juli 2011 gjengi tekster fra både Fjordman, Bat Ye’or og Robert Spencer og elementer fra Eurabia-fortellingen i sin bok «Islam- Den ellevte landeplage» og på Human Rights Services’ nettsider, Rights.no.50 Konspirasjonsfortellingen om Eurabia danner et «ideologisk bakteppe» for meninger som deles av mange i sosiale medier.51 Særlig ofte gjentatte påstander er

• «at Europa islamiseres og derved er i ferd med å gå under

• at islamiseringen skjer i ly av politisk korrekthet og i ledtog med venstreorienterte politikere

• at muslimer er illojale overfor europeiske verdier og ikke ønsker å bli integrert

• at muslimer lyver om sine egentlige intensjoner

• at liberale muslimer avleder oppmerksomheten fra det «virkelige» islam

• at sharia snikinnføres i Europa

• at muslimene gjennom høy fødselsrate og migrasjon planlegger en demografisk overtakelse».

  Kilde: Døving og Emberland 2018, s. 200

Konspirasjonsfortellinger om hvitt folkemord og den store utskiftningen

Konspirasjonsfortellingen om hvitt folkemord, white genocide, påstår at jøder konspirerer om en plan om å fjerne det de oppfatter som «hvit kultur» og «den hvite sivilisasjonen».52 De som forfekter dette verdensbildet oppfatter at mangfold er en trussel og at «hvithet» er i ferd med å bli utryddet gjennom blant annet innvandring og at «raser blander seg.» Kjernen i denne fortellingen er at dette er en villet utvikling. De som tror på denne fortellingen, ønsker seg en etnisk homogen stat og tar til orde for drastiske innstramminger i innvandring.

The great replacement theory

Konspirasjonsfortellingen om den store utskiftningen, har mange likhetstrekk med fortellingen om hvitt folkemord. Den påstår at den opprinnelige befolkningen i Europa er i ferd med å bli erstattet av ikke-europeiske innvandrere. Dette kan ifølge fortellingen kalles en slags omvendt kolonisering av hvite europeere.53 Fortellingen tar utgangspunkt i forfatteren Renaud Camus’ bok Le Grand Remplacement, som ble gitt ut i 2012. Fortellingen står sentralt hos etnonasjonalister som tar avstand til vold, som de identitære. Høyreekstreme terrorister har også begrunnet sine angrep med referanser til teorien, slik som Brenton Tarrant som sirkulerte et manifest med navnet «The Great Replacement» før han skjøt og drepte 51 mennesker i to forskjellige moskeer i Christchurch på New Zealand 15. mars 2019.54

Akselerasjonisme og Siege-kultur

Begrepet akselerasjonisme brukes av ekstremister som ønsker at samfunnet, med de strukturene og politiske systemene som finnes i dag, skal kollapse hurtig. Akselerasjonister mener at man alltid skal stemme på den mest radikale kandidaten ved valg, uavhengig av politisk ståsted, fordi det overordnede målet er å underminere samhold og skape kaos.55

Akselerasjonisme henger sammen med konspirasjonsfortellinger om at det pågår et hvitt folkemord, som omtalt ovenfor, og at jøder er en hovedfiende.

Akselerasjonisme er også et sentralt konsept hos den amerikanske nynazisten James Mason, som har fått en renessanse som ideolog hos mange av dagens nynazister, spesielt i den såkalte Siege-kulturen. Mason publiserte på 1980-tallet en rekke nyhetsbrev med tittelen Siege (beleiring), som tok til orde for terror fra enslige aktører. Mason ville gjennom terrorhandlinger fremprovosere uforholdsmessige mottiltak mot systemet og på den måten radikalisere flere. Antisemittiske konspirasjonsfortellinger og holocaustfornektelse er sentrale elementer i Siege-kulturen. Mason anser det politiske systemet i USA som fullstendig kontrollert av jøder, og som en fiende som må styrtes.56

Akselerasjonistisk ideologi har inspirert både grupper og enslige aktører som mobiliserer i digitale subkulturer.

Tarrants manifest omtalte akselerasjonisme. Tarrant direktestrømmet også angrepet på Facebook. Flere angrep har skjedd i kjølvannet av dette, hvor inspirasjonen fra Tarrant og akselerasjonismen er åpenbar, for eksempel oppga Philip Manshaus Tarrant som sin største inspirasjonskilde etter drapet på stesøsteren og terrorforsøket mot Al-Noor-moskeen i Bærum 10. august 2019.57

Incels

Incels og incel-ideologi er fenomener som relativt nylig har kommet til i ytre-høyre-landsskapet.58 Begrepet incel er en forkortelse av det engelske begrepet involuntary celibate, som betyr ufrivillig sølibat. Incel-samfunnet oppsto på og opererer utelukkende på ulike plattformer på internett.59 Det er en sfære for menn, hvor de kan ta ut sinne og frustrasjon overfor kvinner og hele samfunnet som de opplever at hindrer dem fra å oppleve seksuell kontakt og romantiske relasjoner. På disse plattformene diskuteres alt fra selvmordsplaner og voldtektsfantasier til store massakrer.60 Incels utgjør en del av den såkalte mannosfæren, som er en betegnelse for ulike digitale rom for menn og mannsaktivisme som formidler ideer om maskulinitet, kvinnefiendtlighet og en sterk antifeminisme.61

Incel-ideologien har flere ideer om kjønn, seksualitet og maskulinitet. Incels opererer videre med arketypiske manns- og kvinnekategorier som skal indikere hvor attraktive de er.62 Incels definerer seg som uattraktive og dermed uaktuelle som romantiske og seksuelle partnere for kvinner.63 Menn som definerer seg som incels, anser at kvinner befinner seg på toppen av et seksuelt hierarki. Menn er avhengige av kvinner for å få tilgang til sex og blir dermed ofre for dette hierarkiet.

«Mens noen tenderer i ekstremistisk retning gjennom et intenst hat mot kvinner, homofile, minoriteter og melaninrike mennesker, finner vi også mer moderate grupperinger, som i større grad legger ansvaret for sin ensomhet og, etter egen vurdering mislykkede, situasjon, utelukkende på seg selv, sitt utseende og en selverklært inkompetanse som samtalepartner.» (Reform 2022, s. 6)

Incels har overveiende utført angrep i Nord-Amerika. Drapene på seks mennesker i California i 2014 regnes oftest for å være det første angrepet utført av en incel.64 Gjerningsmannen forfattet et manifest og lastet opp flere videoer på YouTube, hvor han redegjorde for sitt hat mot kvinner, mørkhudede og andre menn og rettferdiggjorde drapene ved å vise til urettferdigheten han opplevde ved å ikke kunne ta del i de samme gledene som andre eller bli akseptert av dem.65 En annen terrorist som begrunnet angrepet i incel-ideologi, drepte ti og skadet 14 i et bilangrep i Toronto i Canada i 2018.66 Terroristen refererte til ovennevnte terrorist i et innlegg på sosiale medier før angrepet.67

I Norge kom incels på dagsordenen gjennom Philip Manshaus’ drap på sin stesøster og terrorangrepet mot Al-Noor-moskeen 10. august 2019. Et meme postet i forkant av angrepet som glorifiserte andre terrorister brukte referanser fra incel-kultur. Det er imidlertid viktig å understreke at de fleste incels ikke tyr til vold.68

Det finnes ikke en helhetlig oversikt over hvor mange som er en del av miljøet i Norge.69 Videre er det store kunnskapshull knyttet til incels.70 Det finnes få kvalitative studier som tar for seg hvordan incels forstår seg selv og sin virkelighet.71

Ytre-høyre-bevegelser

Det europeiske ytre-høyre-landskapet har vært preget av organisatorisk ustabilitet og endring over tid.72 De siste årene har en rekke protestorienterte bevegelser med en ytre høyre (høyreradikal eller høyreekstrem) profil vokst frem i flere europeiske land.73 Det inkluderer både anti-islam-nettverk, bevegelser som Patriotische Europäer gegen die Islamisierung des Abendlandes (Pegida) i Tyskland og mer intellektuelle miljøer knyttet til identitetærbevegelsen.

Identitær-bevegelsen

De identitære, Génération Identitaire, har vært aktive i flere land i Europa.74 De tar ideologisk utgangspunkt i Nouvelle droites tanker om etnopluralisme og identitet og bruker slagordet «0 prosent rasisme, 100 prosent identitet» når de demonstrerer mot muslimsk innvandring til Europa spesielt. De typisk velkledde og unge identitære kaller seg demokrater og tar avstand fra fascisme og nazisme. De har benyttet seg av aksjonsformer som har blitt lagt merke til, blant annet okkupasjoner av moskeer, og har planlagt storstilte aksjoner mot sivilsamfunnsorganisasjoner som forsøker å hjelpe migranter i Middelhavet.75 De identitære har tatt til seg, og vært fanebærere for, konspirasjonsfortellingen om den store utskiftingen, som omtalt ovenfor. Bevegelsen har likhetstrekk med alt-right-bevegelsen idet den ikke har ambisjoner om direkte partipolitisk innflytelse. Den har imidlertid bevisst forsøkt å flytte grensene for den politiske diskursen og påvirke hvilke temaer som preger den offentlige samtalen, og hvordan de snakkes om.76 De identitære har ikke lyktes med å etablere seg i Norge, men forskere anser at «dette er en type ytre-høyre-bevegelse som potensielt kan rekruttere blant yngre i Norge».77

Alt-right-bevegelsen

Alt-right er en forkortelse for alternative right. Denne tilsynelatende ufarlige betegnelsen anses å ha bidratt til at bevegelsen vokste.78 Alt-right var i starten en paraplybetegnelse som appellerte til mennesker som identifiserte seg politisk til høyre, og som avviste mer tradisjonell konservativisme. Mot 2016 ble den tydeligere rasistisk.79 Den løst organiserte bevegelsen hadde stor betydning i den amerikanske offentlige samtalen frem mot presidentvalget i 2016, da Donald Trump vant valget.80 President Trump og alt–right–bevegelsen hadde gjensidig utbytte av hverandre, men ingen formell forbindelse. Trump både retvitret alt-right-propaganda og ansatte folk med tilknytning til alt-right i sin administrasjon.

På den milde enden av skalaen har representanter fra alt-right tatt til orde for en tydelig rasistisk politikk i favør av hvite. Den ekstreme enden av skalaen har jobbet for opprettelsen av rene «etnostater» i USA. Richard Spencer har vært bevegelsens mest kjente ansikt utad, men den består i stor grad av ulike bidragsytere som velger å publisere sine meninger bak pseudonymer i forskjellige formater på internett.81 Gjennom å opprette forskjellige falske kontoer på sosiale medier og bedrive effektiv trolling, altså å spre villedende eller diskrediterende informasjon, lyktes et i utgangspunktet begrenset antall mennesker å trenge gjennom i den amerikanske offentlige diskursen.82

Alt-right bevegelsen søker å påvirke opinionen i retning av hvit-overmakt-rasisme. Det gjøres gjennom å fremme antisemittisme, muslimhat, rasisme og kvinnehat gjennom grensesoverskridende humor og referanser. Memetisk ironi blir brukt for å trolle og villede utenforstående og inspirere tilhengere.83 Frosken Pepe, i utgangspunktet en tegneseriefigur, ble omgjort til en meme og viralt alt-right symbol som også tidligere president Trump anvendte i mobilisering av velgere fra ytre høyre under presidentvalgkampen i 2016.84

Bevegelsen var sentral i planleggingen og gjennomføringen av demonstrasjoner i Charlottesville i 2017, hvor en av de høyreekstreme demonstrantene kjørte inn i en folkemengde av motdemonstranter og drepte ett menneske og såret 19.85 Et allerede polarisert USA reagerte da Trump oppsummerte hendelsen med ordene «[d]et er fine folk på begge sider».86 Alt-right-bevegelsen kom svekket ut etter Charlottesville. Ikke bare ble bevegelsen mer splittet, den mistet også betydelig oppslutning blant folk.87

Andre

Den innvandrings- og islamkritiske organisasjonen Pegida mobiliserte mot det de kalte «islamiseringen av Vesten» gjennom en rekke demonstrasjoner i Tyskland i 2014.88 I 2015 ble en Pegida-marsj arrangert i Oslo, inspirert av bevegelsen i Tyskland.89

I kjølvannet av migrasjonskrisen i 2015 ble en rekke borgerverngrupper etablert. Odins soldater ble etablert i Finland i 2015 og opprettet avdelinger i Danmark, Sverige, Island og Norge. Organisasjonen hadde på et tidspunkt representasjon i over 20 land. Medlemmer av Odins soldater patruljerte gatene for det de omtalte som å øke folks følelse av sikkerhet og beskytte kvinner og barn fra migranter.90 Både Pegida Norge og Odins soldater ble lagt ned i Norge kort tid etter at de ble etablert.91

6.3 Høyreekstremisme i Norge

Høyreekstreme har ikke hatt bred oppslutning eller fått feste over tid slik man har sett for eksempel i Sverige, hvor nynazistiske grupperinger har markert seg i sterkere grad.92 Selv uten en tilstedeværelse av store høyreekstreme miljøer over tid har de miljøene som i perioder har vært aktive, likevel gjort stor skade og spredt frykt. Angrep utført av høyreekstreme aktører i fredstid har hatt fatale konsekvenser for enkeltmennesker og grupper i Norge.

Høyreekstremismens faser i Norge etter 1945

Det høyreekstreme landskapet i Norge kan deles inn i fem ulike historiske faser.93 Fasene har glidende overganger, og skisserer hovedtrekk i trusselbildet.

1945–1970: Søken etter oppreisning

Etter 2. verdenskrig sprang den høyreekstreme virksomheten primært ut fra miljøer som hadde kjempet på østfronten på tysk side under krigen. Mange av disse hadde blitt dømt under landssvikoppgjøret og var motivert av en følelse av urettferdighet og et ønske om oppreisning. Det var med få unntak liten angrepsaktivitet i denne perioden.94 Den lave aktiviteten i de første tiårene etter krigen og okkupasjonen skyldtes trolig at nasjonalisme og fascisme ble assosiert med landssvik.95

1970–1980: Revolusjonær motstandskamp

Flere høyreekstreme grupper og partier vokste frem på 1970-tallet. Noen av de sentrale lederne hadde en forbindelse til det nasjonalsosialistiske partiets ungdomsorganisasjon Nasjonal ungdomsfylking som ble opprettet av det nazistiske partiet Nasjonal Samling.96 Den mest markante gruppen var Norsk Front som sto bak bombingen av 1. mai-toget i Oslo i 1979.

1980–2001: Rasistisk vold og skinheadkultur

1980- og 1990-tallet var preget av både innvandringsfiendtlige og nynazistiske miljøer lokalisert ulike steder i landet. Karakteristisk for 1990-tallet var den voldelige innvandringsmotstanden og nynazismen knyttet til særlige bydeler, byer eller tettsteder.97 De nynazistiske miljøene hentet inspirasjon fra blant annet hvit-makt-musikk og skinheadkulturen i Storbritannia og fra svenske nynazister, særlig nettverket Vitt arisk motstånd (VAR) og deres forestillinger om rase. Disse var igjen hentet fra den amerikanske raserevolusjonære ideologien om ZOG.98

Nynazister på 1990-tallet var synlige i gatebildet. Både menn og kvinner frekventerte miljøene. Forskningen har imidlertid vist at det var en overvekt av unge menn med lav mestringsfølelse og «lite å tape».99 Gruppene hadde også markante lederskikkelser, slik som Tore Tvedt som var leder for den høyreorienterte nynazistiske og rasistiske organisasjonen Vigrid.100

Lederen av Folkebevegelsen mot innvandring (FMI), Arne Myrdal, mobiliserte også blant allerede utsatte og marginaliserte ungdommer da han aksjonerte i ulike norske byer på 1980- og 1990-tallet.101 Mange av de i hovedsak unge høyreekstremistene i denne perioden var i liten grad ideologisk skolerte eller veldig overbeviste. Myrdal fremmet en voldelig diskurs mot innvandring, men også mot regjeringen og Stortinget som han anklaget for landssvik for å tillate innvandring, som han omtalte som en invasjon. Det såkalte «Myrdal-slaget» i Brumunddal markerte et vendepunkt, da tilreisende antirasister ble jaget ut av bygda med stokker og steiner av tilreisende nasjonalister og lokale rasister. Dette ble betraktet som en seier for det norske nasjonalistmiljøet.102

Sent på 1990-tallet oppsto et høyreekstremt miljø på Nordstrand i Oslo. De som var en del av dette miljøet, hadde middelklassebakgrunn og skilte seg derfor fra nynazister og innvandringsmotstandere før dem, som i hovedsak slet med sosioøkonomiske utfordringer. Ofte var problemene deres av psykososial karakter og handlet mer om mobbing og utestenging.103 Derfra kom først gruppen Viking og senere den Bøler-baserte gruppen Boot Boys. Medlemmer av denne gruppen skulle senere begå ett av de mest omtalte høyreekstreme angrepene i Norge, drapet på Benjamin Hermansen 26. januar 2001.

2001–2011: Den islamfiendtlige bevegelsen og enslige aktører

Terrorangrepet mot USA og reaksjonene på det innledet en fase hvor høyreekstreme rettet sitt fokus mot muslimer. Høyreekstreme brukte internett til aktivisme og global spredning av propaganda.104 Kontrajihadismen vokste frem og fikk betydning for aktivisme i Norge. Muslimer ble et særlig utsatt mål, og enslige aktører gikk til voldelige angrep mot muslimer, eksemplifisert i Norge med drapet på norsk-somaliske Mahmed Jamal Shirwac utenfor Trondheim 23. april 2008. Tre år senere ble 77 mennesker drept av en høyreekstrem i terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya.

Terrorangrepene den 22. juli 2011 markerte et vannskille ikke bare i det norske, men også i det internasjonale høyreekstreme trusselbildet. Dette kom delvis av antallet ofre, som var sjeldent høyt i høyreekstrem sammenheng, men også av kompleksiteten i angrepet (kombinasjonen av eksplosiver og halvautomatisk skytevåpen), den omfattende planleggingen og ikke minst betydningen av internett for selvradikalisering og angrepsplanlegging. (Ravndal, 2020)

2011–2019: Militant aktivisme, transnasjonale subkulturer og «trollterror»

Etableringen av DNM markerte en dreining hvor nazister igjen samlet seg i gatene.105 Siden midten av 2010-tallet har høyreekstrem mobilisering, organisering og aktivisme også endret karakter i takt med den digitale utviklingen. Høyreekstreme grupper og bevegelser har tradisjonelt fulgt en autoritær og hierarkisk modell styrt ovenfra og ned. I dag ses ofte løsere nettverk og individuelle aktivister som i stor grad har flyttet seg «vekk fra gata» og inn i digitale nettsamfunn. Det er snakk om en post-organisatorisk høyreekstremisme.106 Digitaliseringens betydning for spredningen av ekstremt tankegods kan ikke overdrives, og høyreekstremismen er i dag i stor grad et transnasjonalt fenomen.107 Ekstremistiske verdensbilder og voldsforherligelse forfektes i globale, digitale fellesskap. Selv om de enslige aktørene handler alene, finner de tilhørighet og legitimitet for sine handlinger i grenseløse digitale fellesskap.108 At mennesker med høyreekstreme ideer og vilje til vold sitter foran hver sin skjerm betyr ikke at de opplever å være alene om sine ideer, holdninger eller voldsplaner. I digitale subkulturer foregår en transnasjonal produksjon av fiendebilder og retorikk.109

Høyreekstreme organisasjoner og bevegelser

Norge har ikke et organisasjonsforbud mot nazistiske, rasistiske eller andre ekstreme grupperinger, og fysiske organisasjoner har fremdeles en betydning for aktivister. I det organiserte landskapet i dag er det to organisasjoner som har vært aktive over tid, DNM og SIAN.

Den nordiske motstandsbevegelsen

DNM har hovedbase i Sverige og springer ut av det nynazistiske miljøet der.110 DNM har sine røtter i en lang tradisjon av nynazistisk ideologi og aktivisme og har en alvorlig voldshistorikk. Antisemittisme og holocaustfornektelse er kjernen i DNMs ideologi.111 Organisasjonen avviser demokrati, immigrasjon, multikulturalisme og kapitalisme, kommunisme, feminisme, skeive og «globalisme», som i denne sammenhengen er en kode som betyr jøder.112 Målet deres er å styrte den demokratiske ordenen og å etablere en totalitær nasjonalsosialistisk republikk i Norden.113 DNM er det største organiserte hvit-makt-miljøet i Norden. Organisasjonen har anslagsvis noen titalls aktive medlemmer i Norge, men nordmenn tilknyttet bevegelsen har en historikk med både sterk ideologisk overbevisning og alvorlig vold.114

De siste årene har DNM marsjert i norske gater ved flere anledninger. I 2018 samlet en gatemønstring mot FNs migrasjonsavtale mellom 100 og 200 aktivister, inkludert aktivister fra både SIAN og DNM, foran Stortinget.115 I oktober 2022 demonstrerte en gruppe på 30–40 nynazister utenfor Stortinget før de marsjerte i gatene.116 En rapport fra Nordisk Samarbeid har påpekt organisasjonens transnasjonale karakter og aktivisme. «Når nynazister marsjerer i norske gater, er det veldig mye svensk å høre.»117

Stopp islamiseringen av Norge

I tillegg til de «klassiske» nynazistene, som uttrykker sin beundring for Adolf Hitler og sitt hat mot grupper i fiendebildet, slik som jøder, har det de siste 15 årene vokst frem et landskap av sterkt antimuslimske miljøer.

Den mest fremtredende organisasjonen blant disse i dag er SIAN. Lederen av SIAN har også blitt dømt for hatefulle ytringer mot muslimer,118 jf. omtale i kapittel 11.4.

I dag er det i hovedsak bevegelser mot muslimsk innvandring slik som SIAN som er synlige i det norske gatebildet, selv om medlemsmassen ikke er betydelig.119 Hvis man imidlertid ser på nettsider og sosiale medier med antimuslimsk innhold, er oppslutningen stor.120 SIAN bruker en konfronterende demonstrasjonsform hvor de i økende grad har tatt i bruk brenning av Koranen på offentlig sted som aksjonsform.121 Dette gjelder også andre antiislamske aktører. Fenomenet er ikke nytt, men i den formen det gjøres i dag, spores det tilbake til tiden etter al-Qaidas angrep på USA 11. september 2001 og den etterfølgende krigen mot terror. Ved hjelp av sosiale medier har de aktuelle aktørene lyktes med å få medienes oppmerksomhet og skape konflikt gjennom å iscenesette de antiislamske protestene som en kamp for ytringsfriheten.122 Særlig det danske ytre-høyre-partiet Stram kurs har gjort denne typen demonstrasjonsform kjent i Skandinavia.123

Møteplasser

Høyreekstreme grupper som samler seg fysisk domineres ikke lenger av ungdommer, slik de gjorde på 1990- tallet og tidlig på 2000-tallet. Aktivistene «på gata» har blitt eldre, og de er ofte marginaliserte, med lav utdanning og uten arbeid.124 Høy alder på aktivister i organiserte miljø, kan blant annet forklares med at det ikke tilbys fysiske samlingssteder som appellerer til unge. En annen forklaring kan være at yngre personer scorer lavere enn eldre både på antisemittisme og antimuslimske holdninger.125

Det høyreekstreme partiet Alliansen som ble stiftet i 2016, har hatt lav oppslutning ved valg. Partiet har koblinger til det nynazistiske miljøet, og partileder Hans Jørgen Lysglimt Johansen har ved flere anledninger stått frem med rasistiske og antisemittiske holdninger.126 En av partiets strategier har vært å rekruttere ungdom på Discord-serveren «Alliansen».127 Partiet gjorde det godt i noen fylker ved skolevalget i 2023.128

Utsagn i sosiale medier som at «horder av negere vil rive Europa i filler» og at norske regjeringspolitikere er «jødelakeier» som skal hanskes med i et kommende «oppgjør», har sammen med absurde PR-stunt gjort Lysglimt Johansen til en kultfigur for norske tenåringer som flørter med høyreekstremisme. (Klungtveit & Skybakmoen, 2021)

Hvit-overmakt-aktivister

I en globalisert og hyperdigitalisert verden kan geografisk fjerne bevegelser inspirere norske aktører.

Stormingen av Kongressen 6. januar 2021 og den påfølgende straffeforfølgelsen av aktivistene endret ekstremismelandskapet i USA.129 Sentrale lederskikkelser ble fengslet, og det skjedde en fraksjonering i mindre grupper uten sentrale ledere og styring. Det er utfordrende for myndighetene å fange opp slike celler. I et fragmentert ekstremismelandskap er såkalte Active Clubs-nettverk blitt etablert i USA og en rekke andre land, inkludert Norge.130 I nettverkene fremmes hvit-makt-ideologi med fokus på hypermaskulinitet og kampsport, særlig kampsporten MMA.131 Active Clubs organiserer seg på lukkede Telegram-kanaler og med kontoer som abonnerer på eller fremmer militant hvit makt. Flere av disse hvit-makt-aktivistene begynner sin radikalisering på nett og søker seg deretter til fellesskap og handling IRL, in real life.132

Konspirasjonsfortellingen om Arbeiderpartiet

Innbakt i forestillingen om Eurabia ligger overbevisningen om at Vestens ledere står i ledtog med muslimer. Hos Breivik ble dette rettet spesifikt mot Arbeiderpartiet, som er det partiet som satt ved makten i Norge i store deler av hans barndom og oppvekst. Hans hat mot Arbeiderpartiet var intenst og var spesielt rettet mot tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som han anklaget for å «feminisere» det norske samfunnet.

Hat mot og konspirasjonsfortellinger om Arbeiderpartiet har sin opprinnelse i mellomkrigstiden, da den politiske høyresiden, hovedsakelig Nasjonal Samling, sådde tvil om Arbeiderpartiets lojalitet til nasjonen ettersom de hadde en revolusjonær fortid og en tradisjon for å samarbeide med arbeiderbevegelsen og kommunister i andre land.133 Dette forestillingskomplekset var ofte antisemittisk, ettersom kommunismen ble oppfattet som et jødisk komplott.134

Arbeiderpartiet har ifølge denne konspirasjonsfortellingen tillatt en «islamisering av Norge» og gjort seg skyldig i landsforræderi. Dette er en anklage som deles av mange med tilknytning til grupper som SIAN og DNM og var også del av Breiviks oppfatning slik det kom til uttrykk i hans såkalte manifest.135

Arbeiderpartihatet eksisterer i mange ulike fora og kan ta form av påstander om at det påstått totalitære Arbeiderpartiet står bak alt som hevdes å gå galt, fra barnevern til helsemyndigheters inngripen i folks liv.136

Det er vesentlige forskjeller mellom politikerforakt generelt og hatet som kommer til uttrykk mot Arbeiderpartiet, spesielt. Dette har særtrekk som nettopp en borgerkrigslignende terminologi med anklager om at partiets representanter er landssvikere og femtekolonister.137

Konspirasjonsfortellingene om Arbeiderpartiet og Eurabia forsvant ikke etter terrorangrepet på regjeringskvartalet og Utøya i 2011. Terrorangrepet ble i stedet en del av konspirasjonsfortellingene, eksemplifisert gjennom tittelen i kontrajihadisten Bruce Bawers bok The New Quislings: How the International Left Used the Oslo Massacre to Silence Debate About Islam.138 Det har også vært eksempler på nettsider og enkeltpersoner, som sår tvil om hvem som «egentlig» sto bak angrepene på regjeringskvartalet og Utøya.139

6.3.1 Høyreekstrem vold og terror i Norge etter 2001

Høyreekstreme angrep har vært fatale for enkeltmennesker i Norge og har satt preg på det norske samfunnet frem til i dag. Terrorangrepet 22. juli 2011 er ekstraordinært når det gjelder antall døde og skadede. Samtidig har angrepsaktiviteten fra høyreekstreme gått ned sammenlignet med den aktiviteten som fant sted på 1990-tallet. Høyreekstreme angrep har også ført til en avskalling av høyreekstreme miljøer, eksemplifisert med drapet på Benjamin Hermansen.

Det høyreekstreme terrorangrepet i 2011 og terrorangrepet og drapet i 2019 ble begge utført av enslige aktører, Anders Behring Breivik og Philip Manshaus, etter en henholdsvis lang og forholdsvis kort høyreekstrem radikaliseringsprosess på internett. Begge terroristene oppga at motivet bak handlingene var å beskytte deres eget folk og kultur mot en pågående demografisk utskiftning og undergang gjennom innvandring. Breivik hevdet å ha handlet i nødverge da han drepte åtte mennesker i regjeringskvartalet og 69 mennesker på Utøya. Også Manshaus påberopte seg nødrett etter at han skjøt og drepte stesøsteren i deres felles hjem før han dro til den lokale moskeen med mål om å drepe så mange muslimer som mulig.

Terrorangrepet 22. juli 2011

«Fredag den 22. juli 2011 kl. 15.25 eksploderte en bombe i regjeringskvartalet i Oslo. Eksplosjonen forårsaket at åtte personer ble drept og ni personer alvorlig skadet. Nærmere 500 personer befant seg i området da bomben eksploderte, og var følgelig også i fare. Mange av disse ble påført fysiske skader og psykiske lidelser. Eksplosjonen forårsaket også omfattende materielle ødeleggelser, først og fremst av statsministerens og departementenes lokaler i regjeringskvartalet, men også av omkringliggende bygninger. Senere samme dag, fra ca. kl. 17.21, begikk Breivik et massedrap på Utøya i Hole kommune. Det befant seg da 564 personer på øya, hvorav 530 var ungdommer som deltok på AUFs sommerleir. 69 personer ble drept på Utøya. De fleste ble drept ved skyting eller som følge av skyting. I tillegg ble 33 ungdommer skadet, også dette ved skyting eller som følge av skyting. I tillegg til fysiske skader ble et stort antall personer påført psykiske lidelser.»140

Av dommen fra Oslo tingrett følger det at de «materielle ødeleggelsene er enorme. Grusomhetene i tiltaltes handlinger savner sidestykke i norsk historie.»141 Angrepet regnes som ett av de verste terrorangrepene i Vest-Europa i fredstid og beskrives i forskningen som starten på en post-organisatorisk høyreekstrem terrorbølge, begått av unge menn radikalisert på internett.142

I rettssaken redegjorde terroristen Anders Behring Breivik for hendelsesforløpet og motivasjonen bak terroren.143 I sitt såkalte manifest144 og i sin forklaring i rettssaken begrunnet han motivene bak terrorhandlingen. Det fremgikk tydelig at den høyreekstreme Eurabia-fortellingen sto sentralt i hans verdensbilde.

Hovedmålet for Breiviks terrorhandlinger var landets ledende regjeringsparti og største parti ved alle norske valg siden 1924, Arbeiderpartiet. I sitt såkalte manifest beskrev han at målet med angrepet var å «strupe rekrutteringen til Arbeiderpartiet».145 I dommen heter det at «Utøya ble valgt blant annet fordi deltakerne på sommerleiren ifølge tiltalte var ‘politiske aktivister’ fra Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon AUF, og følgelig ‘legitime mål’».146

I rettssaken var Breiviks tilregnelighet et sentralt stridstema.147 Den første rettspsykiatriske rapporten i 22. juli-saken konkluderte med at Breivik led av paranoid schizofreni og var psykotisk både under handlings- og observasjonstidspunktet.148 Konklusjonen ble kritisert, blant annet fordi de første sakkyndige ikke hadde lest Breiviks tankeverden og terminologi inn i en større politisk kontekst og meningsfellesskap.149 Retten oppnevnte to nye rettssakkyndige som konkluderte med at Breivik ikke led av paranoid schizofreni, men dyssosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Altså hadde ikke terroristen ifølge denne undersøkelsen en alvorlig psykisk lidelse som hindret en realistisk vurdering av hans forhold til omverdenen. Begge de sakkyndige undersøkelsene mente at det var høy risiko for gjentatte voldelige handlinger. Retten fant Breivik tilregnelig, og 24. august 2012 ble han dømt til 21 års forvaring med ti års minstetid.

Terrorangrepet 22. juli og påvirkning på andre

Flere høyreekstreme enslige aktører som har gjennomført eller planlagt angrep etter 2011, har direkte eller indirekte referert til Breivik som inspirasjon. Angrepet i Christchurch på New Zealand i 2019 er det som tydeligst kan knyttes til Breivik.150 Også angrepet i München på femårsdagen etter 22. juli i 2016151 var inspirert av terrorangrepet i Norge. Det er imidlertid ingenting som tyder på at terrorangrepet 22. juli skapte noen vesentlig endring i terroristers modus operandi, ettersom få angrep siden, bortsett fra Christchurch, kan sammenliknes med angrepet 22. juli 2011.152 Etter angrepet mot regjeringskvartalet og Utøya fryktet mange at Breivik ville finne støtte hos ytre-høyre-partier, da han var inspirert av muslimfiendtlighet og konspiratoriske forestillinger, som preget både ytre-høyre-partier og ytre-høyre i Vest- Europa.153 Terrorangrepet ble imidlertid fordømt av ytre-høyre-partier over hele Vest-Europa. Fordømmelsen var sterkest hos partier som befant seg geografisk nært angrepet. Fremskrittspartiet (FrP) og Sverigedemokraterna i Sverige tok sterk avstand til terroristen. FrP var opptatt av å distansere seg fra terroristen som hadde vært tidligere medlem av partiet, og erklærte at de ville tone ned sin retorikk. Flere ytre-høyre-partier tok tydelig avstand fra Breiviks handlinger og erklærte at Breivik var syk, samtidig som de uttrykte bekymring for at angrepene diskrediterte kampen mot islam.154 Gateaktivister i grupper som English Defence League og SIAN i Norge tok avstand fra de fysiske handlingene men gikk lenger enn politiske partier i å støtte ideene og uttrykte bekymring over at Breiviks handlinger ødela for den viktige kampen mot islam. Både ytre-høyre-partier og aktivister omtalte Breivik som «gal» og «et monster». I USA gikk noen aktører, som kontrajihadisten Pamela Geller lenger i å forsvare Breivik gjennom beskyldninger om at de drepte ungdommene på Utøya hadde fremmet en pro-islamsk agenda.155 Det hvite nasjonalistmiljøet har forholdt seg ambivalent til Breivik, siden Breivik drepte hvite barn og siden kontrajihadismen, ifølge dem er for israelvennlig og for lite opptatt av den hvite rase. Flere høyreekstreme har likevel hyllet Breivik i senere år.156 Høyreekstreme i Russland viste sin støtte til terroristen umiddelbart etter angrepet og frem til i dag.157 Russiske nasjonalister er lite interessert i Breiviks ideer, men mer opptatt av at hans handlinger kan inspirere dem i deres lokale prosjekt.158

I perioden 2011-2015 hadde Breivik en viss tilhengerskare på internett. Forskere har delt tilhengerne i denne perioden inn i tre kategorier i henhold til deres motivasjon for å være opptatt av Breivik: de som var opptatt av massedrap, romantisk interesserte kvinner og de som var ideologisk overbeviste. Den ideologiske nettbaserte tilhengerskaren imploderte etter at identiteten til en sentral figur som hadde stått bak mye av denne aktiviteten ble avslørt. I senere år har en «ny bølge» av støtte til Breivik kommet til uttrykk i chanfora og i siege-kulturen.

Tid og sted spiller en rolle i hvem som viser støtte til terroristen. Med utgangspunkt i en antakelse om at vold er internalisert som tabu i Vest-Europa på en annen måte enn i USA og Russland, forklarer forskerne Ravndal og Berntzen hvorfor det ble så maktpåliggende for ytre- høyre i Vest-Europa å markere avstand til angrepene. Enhver berøring med angrepet kunne bli tolket som støtte til vold, og derfor tok så mange avstand til terroristen.159 Samtidig gikk aktører som befant seg geografisk nært angrepet lengre i å markere ideologisk avstand til angrepet enn aktører lengre sør i Europa. Med tiden har støtte til terroristen blomstret opp igjen og dette settes i sammenheng med at tabuet ved å knytte seg til angrepet oppfattes som mindre med økende avstand til hendelsen.160

PST uttrykker bekymring for at Breiviks status opprettholdes og forsterkes i digitale subkulturer på nettet og at han fungerer som en internasjonal inspirasjonskilde når det gjelder oppfordring til terror. Det pekes særlig på at han i det transnasjonale høyreekstreme landskapet har helgenstatus på grunn av det høye drapstallet 22. juli 2011, som i det høyreekstreme landskapet omtales som «kill score». Gjennom rettssakene han har ført mot staten de siste årene har han brukt anledningen til å vise at han har tilpasset seg dagsaktuell høyreekstremisme og nyere konspirasjonsfortellinger og dette vurderes som at Breiviks høyreekstreme ideologi og langsiktige plan består. PST peker også på en bekymring for at den økende avstand i tid til terrorangrepet i 2011 vil kunne ha en dempende effekt med hensyn til å forholde seg til de faktiske voldshandlingene 22. juli, og bidra til å øke støtten til Breivik i tiden fremover.161

Drapet og terrorangrepet i Bærum 10. august 2019

Lørdag 10. august 2019 mellom kl. 14.45 og 15.00 skjøt og drepte Philip Manshaus sin stesøster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i deres felles hjem i Bærum. Han kjørte deretter til Al-Noor-moskeen i Bærum. Bevæpnet med en jaktrifle og et haglgevær tok han seg inn i moskeen med intensjon om å drepe så mange muslimer som mulig. Han skjøt seg inn i moskeen og gikk deretter inn i bønnerommet hvor han rettet våpenet mot tre personer som befant seg der. Manshaus ble angrepet av en av mennene i moskeen og etter hvert overmannet. I basketaket avfyrte han to skudd som ikke traff noen i rommet.162

I rettssaken som fulgte, oppga Manshaus politiske motiver for handlingene. Han anså at Europa var utrydningstruet som resultat av innvandring og lave fødselstall. Han begrunnet drapet på stesøsteren med at hun var født i Kina, og dermed ikke en del av hans folk, «den hvite rase», som han kjempet for eksistensberettigelsen til. Angrepet i moskeen var motivert ut fra en opplevelse av at muslimer søker dominans i Europa. Ellers i redegjørelsen kom det frem at han anså jøder som hovedfienden, og at han fornektet holocaust. Manshaus oppga videre at han var inspirert av terrorangrepet i Christchurch seks måneder tidligere.

Mot klientens vilje anførte Manshaus' advokat i retten at han ikke var strafferettslig tilregnelig. I månedene før angrepet var Manshaus i kontakt med DNM. Retten fant imidlertid at han var strafferettslig tilregnelig på gjerningstidspunktet og kunne idømmes straff.163 Manshaus ble dømt til 21 års forvaring med en minstetid på 14 år for drapet på sin stesøster og terrorforsøket mot Al-Noor-moskeen. I mars 2023 ble det kjent at Manshaus hadde vært innlagt på psykiatrisk sykehus siden januar. Manshaus' advokat uttalte til media at han hadde en en alvorlig psykoselidelse. Samme måned sendte advokaten begjæring om gjenåpning av terrorsaken til Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.164

6.4 Ytre høyre: partier og bevegelser etter 2001

Motstandere av den liberale moderniteten – reaksjonære krefter, det radikale høyre, fascister, nyfascister, det nye høyre, radikale og høyrepopulistiske partier – har sjelden klart å gripe makten på egen hånd. Støtten har til enhver tid kommet fra aktører som i utgangspunktet er liberale, men som har mistet troen på liberaliserings- og demokratiprosessen, ofte i en kontekst preget av politisk og sosial uro og synkende tillit overfor elitene. (Wolff, 2022b, s. 257)

Partier og bevegelser på ytre høyre kjennetegnes av nativisme, autoritarisme og populisme og avviser sentrale trekk og verdier ved det liberale demokratiet.165 Nativisme er en ekskluderende form for nasjonalisme som tar til orde for at fremmedelementer, om det er mennesker eller tankegods, utgjør en eksistensiell trussel mot den homogene nasjonalstaten.166 Slik avvises sentrale verdier og rettigheter som kjennetegner liberalt demokrati, inkludert mangfold og minoriteters rettigheter. En rekke høyreradikale partier i Europa har brukt skremmebilder av innvandring, islam og muslimer og minoriteter. Fiendebilder av minoriteter som en eksistensiell trussel blir også brukt i autoritær nedbrytning av demokratiet.167

Ytre høyre er grupperinger som kombinerer en ekskluderende nasjonalisme med en autoritær politikk. Dette kommer særlig til syne gjennom fremmedfrykt og krav om streng innvandringspolitikk, om assimilering av alle innvandrere til det de mener er eksempelvis «norsk kultur», og om mye strengere straffer, særlig for volds- og seksualforbrytelser.168

Et annet kjennetegn ved ytre-høyre-partier og -bevegelser er populisme.169 Populisme er en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform» som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket. Populisme ser på politikken som en grunnleggende konflikt mellom «folket» og «eliten», og populistene hevder å representere det såkalte sanne folket og folkets autentiske stemme.170 Når populister sier at de er de eneste som vil gjennomføre den sanne folkeviljen, er dette i realiteten antidemokratisk retorikk, siden essensen i demokratiet nettopp er dets pluralisme, at det er mangfoldig.171

Ytre høyre eksisterer i dag i alle verdenshjørner, både som politiske partier, bevegelser og subkulturelle fenomener.172 Ytre-høyre-partier har fått regjeringsmakt og kommet i posisjon til å kunne forme politikken i retning av en mer ekskluderende nasjonalisme og innskrenke sosiale og politiske rettigheter for bestemte samfunnsgrupper.

Politikken som føres av for eksempel hindunasjonalisten og statsminister Narendra Modi i India, tilhører ytre-høyre-landskapet.173 Likedan beskrives Benjamin Netanyahus koalisjon i Israel som en ytre-høyre-koalisjon.174

Flere demokratier går i autokratisk retning.175 Den globale bølgen av demokratisk tilbakegang det siste tiåret har vist at selv relativt etablerte demokratier kan oppleve demokratisk forvitring. Dette viser at demokrati ikke er en statisk størrelse som kan tas for gitt. Når demokratisk valgte politikere fra ytre høyre bygger ned demokratiet innenfra, angriper domstolens uavhengighet eller vedtar lover som bryter med menneskerettigheter, skjer dette i stor grad med penn og ikke med våpen. Ytre-høyre-partier forholder seg tradisjonelt til demokratiske valg og tar til forskjell fra høyreekstreme avstand fra vold i politisk øyemed. Høyreradikale partier er motstandere av det liberale demokratiet.176

Ytre-høyre-partier har i økende grad fått gjennomslag i Europa og blitt akseptert som regjeringspartnere av tradisjonelle konservative partier. I en rekke vesteuropeiske land har EU-skeptiske og innvandringskritiske partier som Rassemblement National i Frankrike, Schweizerische Volkspartei og Sverigedemokraterna fått tosifret oppslutning ved valg. I Østerrike ble Freiheitliche Partei Österreichs landets tredje største parti i 2017, samtidig som daværende leder Heinz-Christian Strache uttalte at islam ikke var en del av Østerrike.177

Med innsettelsen av Giorgia Meloni fra ytre-høyre-partiet Fratelli d'Italia som statsminister i nok en italiensk regjeringskoalisjon i 2022, har det ifølge forskere skjedd en ideologisk forskyvning enda lenger til høyre i Italia.178 Melonis inntreden i italiensk politikk har satt i gang en debatt om arven etter fascismen i dagens Italia.179 Høsten 2023 ble den islamfiendtlige høyrepopulisten Geert Wilders fra det nederlandske frihetspartiet, Partij voor de Vrijheid, valgvinner. Wilders har blant annet tidligere uttalt at han vil forby Koranen.180 Ytre-høyre-partier har også fått stor oppslutning i Øst-Europa. De siste årene har EU-land som Polen og Ungarn utfordret det liberale demokratiet og sentrale rettigheter og verdier.

I Ungarn har den stadig mer autoritære statsministeren Viktor Orbán erklært at han er imot det liberale demokratiet og vil ha et såkalt «illiberalt demokrati». Orbán leder det høyreradikale partiet Fidesz181 og har gjennomført en rekke lovendringer som angriper de uavhengige domstolene, pressen og den akademiske friheten. Samtidig har Fidesz latt seg inspirere av det ultranasjonalistiske og antisemittiske partiet Jobbik i både politikk og retorikk.182 Orbán har over tid mobilisert antisemittiske troper med en politisk kampanje mot den ungarskamerikanske jødiske filantropen og forretningsmannen George Soros. Ved å rokke ved demokratiets kontrollfunksjoner og maktbalanse rammes den politiske opposisjonen. Orbán og Fidesz har gjentatte ganger blitt kritisert av EU-parlamentet for å sette minoriteters rettigheter under press.183 Etter Orbáns fjerde seier på rad i 2022 uttalte EU-parlamentet at Ungarn ikke lenger er å anse som et demokrati.184 Den demokratiske tilbakegangen i Ungarn er en påminnelse om at demokratiseringsprosesser i det postkommunistiske Øst-Europa er reversible.

Også i Polen, som ikke før Russlands invasjon av Ukraina185 har opplevd høy innvandringsøkning, har ytre høyre opplevd økt oppslutning. I Polen satt Lov- og rettferdighetspartiet, Prawo i Sprawiedliwość (PiS), ved makten mellom 2015 og 2023. Partiet gjorde endringer i rettssystemet som truet både domstolenes uavhengighet og enkeltmenneskers rettssikkerhet. Den akademiske friheten ble også truet, og regjeringen la blant annet press på institusjoner som forvalter arven etter holocaust og 2. verdenskrig, gjennom å fjerne personer som ikke ble ansett å støtte den riktige fortellingen om krigen, fra viktige posisjoner.186

EU-kommisjonen har kritisert både Ungarn og Polen for en rekke forhold knyttet til blant annet diskriminering av skeive miljøer,187 og EU-domstolen har ved dom slått fast at EU kan holde tilbake midler til stater som bryter prinsipper som er viktige for å opprettholde demokratiet og rettsstaten.188

Årsaker til ytre-høyre-partiers vekst

• Forklaringen på ytre-høyre-partiers oppslutning i dagens Europa er sammensatt, men noen sentrale drivere er identifisert i faglitteraturen.

Postindustrialisering og økonomisk usikkerhet

Et sentralt perspektiv i analysen av ytre høyres fremgang er konsekvensene av globalisering og raske sosiale og økonomiske endringsprosesser. En nyliberalistisk omstilling av økonomien har i flere land og regioner ført til tap av arbeidsplasser, økende ulikhet og usikkerhet, og partier på ytre høyre fanger opp misnøyen til «globaliseringens tapere». Ytre høyre mobiliserer med en proteksjonistisk agenda og motstand mot innvandring, EU og det politiske etablissementet. Forskere har analysert hvordan ytre-høyre-partier blir støttet av velgere som er overflødiggjort av moderniseringsprosesser. I noen land får ytre-høyre-partier mest støtte fra velgergruppen ufaglærte menn som er økonomisk vanskeligstilte og bosatt utenfor de urbane storbyene. I 2016 meldte Storbritannia seg ut av EU, og velgerne som støttet Det britiske uavhengighetspartiet UKIP, bodde hovedsakelig i periferien.189 Samme år ble Donald Trump valgt til president i USA og mobiliserte flere velgere i rurale strøk enn noen tidligere republikansk presidentkandidat har gjort i moderne tid.190 Tesen om «moderniseringstapere» har imidlertid blitt kritisert av forskere, som understreker at ytre høyre har en bredere og mer sammensatt velgergruppe på tvers av kjønn, klasse og region.191

Motstand mot innvandring og raske kulturelle endringer

Det økonomiske usikkerhetsperspektivet som forklaring på ytre høyres fremgang har blitt kritisert av flere forskere.192 De hevder i stedet at fremgangen må forstås som en reaksjon mot progressive verdier og kulturelle endringer. Innvandring, spesielt fra land med lavere inntekt, har endret den etniske sammensetningen og skapt en «hypermangfoldig» befolkning med et mangfold av ulike religioner og livsstiler. Ytre høyres oppslutning er i denne analysen primært en reaksjon mot en rekke raske kulturelle endringer som blir ansett som en trussel mot nasjonale, tradisjonelle verdier og levemåter.193 Ytre-høyre-partier har fanget opp en del av befolkningens frykt for konsekvensene som innvandringen kan ha for nasjonal identitet, verdigrunnlag, sikkerhet og velferd,194 i følge denne teorien.

Kritiske hendelser

Kritiske hendelser som rask, økt immigrasjon kan også påvirke støtten til ulike partier. Ytre høyre, som allerede hadde sakseierskap til innvandring og islam, fikk økt oppslutning under den såkalte flyktningkrisen i 2015, da over en million asylsøkere ankom Europa. I 2015 tok Tyskland imot i underkant av en halv million asylsøkere, som det største mottakerlandet i Europa.195 Ved valget i 2017 fikk partiet Alternative für Deutschland, AfD,196 12,6 prosent av stemmene og ble dermed landets tredje største parti. Forskere har pekt på at stemmene blant annet kom fra de fattigste områdene i det tidligere Øst-Tyskland, og ser oppslutningen i sammenheng med det høye antallet asylsøkere som kom til Tyskland etter 2015.197 Flere regionale AfD-lag blir nå klassifisert som verfassungsfeindlich, grunnlovsstridig, av den tyske sikkerhetstjenesten.198

Sterkt innvandrings- og islamkritiske AfD som hevder at de tar avstand fra rasisme gjør det historisk godt i meningsmålinger og er i forkant av det tyske valget i 2024 Tysklands nest største parti.199 I januar 2024 avslørte tyske medier at et hemmelig møte hadde funnet sted på et hotell utenfor Potsdam 25. november året før.200 På møtet deltok sentrale AfD-medlemmer, medlemmer av sentrum-høyre-partiet (CDU), identitære, nynazister, studenter, og kjente aktører fra tysk ytre-høyre. Temaet for møtet, hvor også velstående personer fra tysk næringsliv deltok, var en plan om å iverksette en «remigrasjon», av personer med innvandringsbakgrunn, både med og uten tysk statsborgerskap.201 Avsløringen av den detaljerte planen om massedeportasjoner innebar en betydelig underminering av det tyske demokratiet og møtte sterke protester202 over hele Tyskland. Flere politikere tok til orde for å forby partiet.203 Avsløringen hadde sterke berøringspunkter med Tysklands historiske arv og vekket assosiasjoner til nazistenes planer om å deportere de europeiske jødene til Madagaskar før folkemordet under 2. verdenskrig.

I et komparativt sett velstående Norden har ytre-høyre-partier som Sverigedemokraterna, Dansk Folkeparti og Sannfinnene lenge fremmet en politikk og retorikk som peker på innvandring, spesielt fra muslimske majoritetsland, som en trussel mot nasjonal identitet og sikkerhet. I Sverige vil partiet Alternativ for Sverige, som ble dannet i 2018 av en gruppe utestengte og tidligere medlemmer av Sverigedemokratene, blant annet forby bygging av moskeer i Sverige.204 I Danmark har flere politiske partier de senere årene fremmet en politikk og en retorikk som særlig peker på muslimer som et samfunnsproblem.

I mange østeuropeiske land er oppløsningen av Sovjetunionen og senere innlemmelsen i EU viktige faktorer i fremveksten av ytre-høyre-partier. Overgangen fra autoritær kommunisme til demokrati har hatt noen av de samme konsekvensene som moderniseringsprosesser i Vest-Europa. Noen deler av befolkningen har erfart vekst og velstand, andre har erfart langvarig økonomisk usikkerhet og fremtidspessimisme.205 Religion spiller en større rolle blant ytre-høyre-partier i Øst-Europa enn i Vest-Europa. I noen land spiller kirken også en aktiv rolle som bidragsyter til ytre-høyre-ideologi.

Det er forskjeller i fiendebildene som dominerer hos ytre høyre i henholdsvis Øst- og Vest-Europa. I øst er det særlig nasjonale minoriteter som jøder og rom og folkegrupper fra ulike grenseland som sammenfaller med de etniske gruppene som var regjerende i disse landene tidligere, som utsettes for fiendtlige holdninger. Et ytterligere trekk som skiller øst fra vest, er at der koalisjoner i Vest-Europa gjerne har ført til at de høyreradikale populistpartiene har moderert seg, har det gått i motsatt retning i øst, hvor utviklingen heller har gått i retning av mer fremmedfiendtlig og illiberal nasjonalistisk retorikk og politikk hos de etablerte partiene.206

Ytre-høyre-partier i Norge

Norge har ikke partier med stor oppslutning ytterst til høyre på det politiske spekteret. Sammenlignet med tilsvarende partier både i Sverige og Danmark, er det store partiet som plasserer seg til høyre for Høyre i Norge, et moderat høyrepopulistisk parti.207 En rekke politiske partier har forsøkt å etablere seg til høyre for FrP, uten å få stor oppslutning. Noen partier har sporadisk lykkes med å mobilisere, særlig ved lokalvalg og rundt særlige saker, slik tilfellet var da partiet Demokratene fikk en oppslutning på 13,4 prosent ved kommunevalget i Kristiansand i 2019.208

6.4.1 Høyreekstremisme fremover

Norge og Europa står overfor sammensatte utfordringer fra høyreradikale og høyreekstremistiske krefter, der ulike høyreradikale aktører fremmer polarisering rundt temaer som innvandring og vaksiner og forsøker å undergrave og svekke tilliten til det demokratiske systemet og de demokratiske institusjonene.

Mediedekningen av høyreekstrem vold og terror i den vestlige verden har en tendens til å fremstille høyreekstrem vold som en større trussel enn den i virkeligheten er.209 I realiteten ses en tydelig nedgang i høyreekstreme angrep, også i land som tidligere hadde høy angrepsaktivitet, som Sverige, Tyskland og Storbritannia. Den største trusselen fra ytre høyre i samtiden anses derfor å komme fra den økende påvirkningen som ytre høyre i dag har på liberale demokratier.210 Høyreekstreme politiske miljøer har vokst frem i en lang rekke land i vesten. Voldspotensialet blant eksempelvis Donald Trumps tilhengere har vært gjenstand for diskusjon etter stormingen av kongressen i 2021. Som omtalt i dette kapittelet er det også i europeiske land eksempler på at politikere med ekstreme meninger har kommet til makten.

Samtidig er de høyreekstreme angrepene som finner sted, nesten utelukkende gjennomført av enslige aktører, noe som gjør at trusselbildet, selv om det ikke er økende, er annerledes, fordi angrep kan skje hvor som helst og ramme hvem som helst. Det manes også til en vedvarende oppmerksomhet på den spontane høyreekstreme volden som begås av uorganiserte gjenger og grupper, og som spesielt rammer etniske minoriteter, innvandrere og asylsøkere, særlig muslimer.211 Fenomenene beskrevet ovenfor bør derfor vies oppmerksomhet i det forebyggende arbeidet mot ekstremisme og radikalisering.

6.5 Antistatlige strømninger

Antistatlige strømninger, eller antimyndighetsekstremisme er betegnelser som har fått mye oppmerksomhet de siste årene, men som egentlig favner ganske ulike fenomener og konsepter.212 Flere av ekstremismeformene som er beskrevet i kapitlene i denne delen kjennetegnes av et betydelig islett av antistatlige overbevisninger, men det betyr ikke at alle ekstremister er antistatlige. Det er også betydelige regionale forskjeller i hvilke grupper som faller inn under denne betegnelsen. Utviklingen i USA de senere årene har for eksempel sammenheng med ideologiske strømninger med lange røtter i amerikansk historie og samfunn. Der noen antistatlige aktører er motstandere av staten på prinsipielt grunnlag og er mer ideologisk drevet, er andre motivert av motstanden mot enkeltsaker og vil kunne endre innstilling dersom myndighetene endrer politikk.213

Antimyndighetsekstremisme/antistatlige strømninger kan inndeles som følger:

• 1) bevegelser, nettverk eller aktører som på prinsipielt grunnlag avviser myndighetene, også omtalt som ideologisk drevet antimyndighetsekstremisme.

• 2) konspirasjonsfortellinger som forsøker å underminere myndighetene.

• 3) enkeltsaksorientert antimyndighetsekstremisme.

• 4) vold og trusler som retter seg mot folkevalgte og politikere.214

Ifølge PST er et sentralt tankegods hos personer med antistatlige overbevisninger at staten ikke har et legitimt grunnlag for maktutøvelse. Statens lover og regler oppfattes i stedet som maktmidler som krenker den enkelte borgers frihet og suverenitet.215

Antistatlige strømninger er ikke et nytt fenomen. Anarkistbevegelsen som oppsto på venstresiden på siste halvdel av 1800-tallet, respekterte ikke statens legitimitet, og den revolusjonære russeren Mikhail Bakunin mente at den herskende statsmakten måtte kastes gjennom opprør.216 Den anarkistiske terrorbølgen på 1800-tallet regnes som opphavet til fenomenet «lederløs motstand», også kjent som «soloterrorisme», som er angrep utført av enkeltpersoner på vegne av ekstreme bevegelser og meningsfellesskap.217 Begrepet lederløs motstand ble spesielt kjent gjennom en publikasjon av Louis R. Beam i 1992.218 I senere år forbindes antistatlige strømninger først og fremst med ytre høyre. I Europa har ytre høyre tradisjonelt støttet opp om en sterk sentralisert stat med diktatorer som Hitler i Tyskland, Mussolini i Italia og Franco i Spania. I USA har det vært en større tradisjon for, særlig innenfor det republikanske partiet, å innta en kritisk innstilling overfor den føderale regjeringen.219

Antistatlige strømninger, konspirasjonsfortellinger og alternative virkelighetsbeskrivelser kom for første gang inn i PSTs årlige trusselvurdering i 2021.220 PST vurderer det per i dag ikke som sannsynlig at personer i Norge som fremmer antistatlige holdninger, vil utføre terror, men regner det som mulig at enkelte med slike holdninger her til lands vil radikaliseres ytterligere.221 Antistatlige holdninger i Norge henger sammen med og påvirkes av internasjonale forhold. Teknologiutviklingen, internett og sosiale medier gjør at påvirkningskampanjer fra såkalte trollfabrikker kan få stor spredning og effekt.222 Desinformasjon som spres av både statlige og ikkestatlige aktører, og restriksjoner i forbindelse med covid-19-pandemien er eksempler på globale påvirkninger og hendelser som gjør individer og samfunn sårbare for at antistatlige strømninger får ytterligere feste.223

Antistatlige holdninger kombineres ofte med mistro til tradisjonelle, redaktørstyrte medier eller mainstream media, et uttrykk som særlig den tidligere amerikanske presidenten Donald Trump og hans tilhengere har brukt i stort omfang. Nytt og særegent ved de antistatlige bevegelsene, aksjonene og grupperingene man har sett de siste årene, er at grupperinger som tidligere har stått mot hverandre, forenes i felles front mot myndighetene.224 Under covid-19-pandemien samlet demonstrasjonene mot myndighetenes smitteverntiltak svært forskjellige grupper foran Stortinget. Kjente vaksinemotstandere, talere som forfektet QAnon-retorikk, og aktører med tilknytning til høyreekstreme og det høyreekstreme partiet Alliansen samlet seg i felles skepsis og motstand mot det etablerte.

Antistatlige strømninger forfekter ofte konspirasjonsfortellinger rettet mot samfunnseliter og samfunnsinstitusjoner. Hets og hat mot politikere225 er også del av dette bildet, og har innvirkning på de som blir utsatt, og for demokratiet som sådan. Det kan være krevende å trekke opp klare grenser mellom hva som er legitim kritikk av makt og myndigheter, og hva som er ekstremt og underminerende for demokratiet i dette landskapet. I ekstreme konspirasjonsfortellinger knyttet til covid-19-pandemien ble «folket» portrettert som inn-gruppen som ble undertrykket av den politiske og økonomiske eliten, som brukte eller også hadde funnet opp pandemien til dette formålet.226

Angrepet på den amerikanske Kongressen 6. januar 2021 viste at antistatlige grupper er en trussel og har kapasitet til å planlegge og gjennomføre angrep på demokratiske institusjoner i USA.227 De som stormet Kongressen delte en overbevisning om at den republikanske presidentkandidaten og daværende presidenten, Donald Trump, var den rettmessige vinneren av det amerikanske presidentvalget i 2020. De mente at valget var «stjålet» og rigget i favør av demokratenes kandidat, Joe Biden. Trump hadde gjennom hele sin presidentperiode fra januar 2017 underminert demokratiets institusjoner og normer og banet veien mot en ultranasjonalisme mens han hevdet å beskytte den amerikanske befolkningen mot «fiendtlige grupper».228 Både før og etter valget høsten 2020 sådde han tvil om valgsystemets troverdighet. Da valgnederlaget var et faktum, oppfordret han sine tilhengere til å ta seg til Kongressen for å protestere.

Noen forskere har pekt på særlige forhold i USA som gjør at den antistatlige bevegelsen der har vært vanskelig å bekjempe.229 Bevegelsen har ifølge forskerne dype ideologiske røtter og tilbyr en ultranasjonalistisk retorikk med et patriotisk narrativ som kan appellere bredt fordi den vanskelig kan kalles ekstremistisk. En flytende, desentralisert organisasjonsstruktur og en blanding av voldelige og ikke-voldelige metoder, hvor det siste er mest utberedt, gjør at aktiviteten som utføres av disse gruppene er beskyttet av den amerikanske grunnloven.230

Ulike internasjonale bevegelser

QAnon

Konspirasjonsfortellingen QAnon dukket opp på alt-right-forumet 4chan i oktober 2017 og spredte seg til de store plattformene som Facebook og daværende Twitter, nå X. På fire år ble forestillingen om at sentrale styresmakter og politikere i virkeligheten er en pedofil satanistsekt som bedriver menneskehandel og ofrer barn, et kultlignende fenomen, med millioner av tilhengere over hele verden. Konspirasjonsfortellingen har mest av alt gjort betydelig skade i form av alvorlige voldshendelser som kidnappinger og drap i USA og har skapt splittelse i amerikansk politikk etter hvert som den spredte seg inn i den politiske hovedstrømmen.231 Sentralt for fortellingen er at den tidligere presidenten i USA, Donald Trump, er den eneste som kan redde barna og samfunnet. I det amerikanske primærvalget i 2020 var 97 kandidater åpent tilhengere av QAnon. Trump selv forholdt seg noenlunde taus rundt innholdet i konspirasjonsfortellingen, men retvitret fra Twitter-kontoer som var tilknyttet bevegelsen.232 Han forholdt seg også tvetydig da han ble konfrontert med innholdet i fortellingen.233

QAnon kan beskrives som en rekke konspirasjonsfortellinger samlet under samme paraply. Innslaget av historisk nedarvet antisemittisme som påstår at det pågår en konspirasjon hvor jøder arbeider i det skjulte for verdensherredømme, som kjent fra konspirasjonsfortellingen Sions vises protokoller, er betydelig. Den ungarskamerikanske jødiske filantropen George Soros pekes nok en gang på som den store syndebukken i alle disse fortellingene.234 Påstander om at jøder driver med blodofring av barn, er kjent allerede fra kristne konspirasjonsfortellinger som rådet i tidlig middelalder.235 QAnon blander elementer herfra med innslag fra fiksjonssjangeren.236

En undersøkelse viste at 16 prosent eller 41 millioner amerikanere trodde på QAnon i 2021.237 At Donald Trump gikk av som president, ser altså ikke ut til å ha dempet tilslutningen til denne overbevisningen. I senere tid har Trump i større grad åpent omfavnet QAnon-bevegelsen.238

Reichsbürger-bevegelsen og Querdenker-bevegelsen

Den 7. desember 2022 utførte tysk politi razziaer i over 130 hjem og arresterte 25 mennesker i elleve forskjellige delstater i Tyskland.239 Dette var en av de største kontraterrorsakene i forbundsrepublikkens historie. Gruppen som kalte seg Reichsbürger, hadde planlagt at en væpnet gren av bevegelsen skulle gå til angrep på parlamentet og styrte forbundsrepublikken. Planen var så å etablere en stat etter modell fra keiserriket av 1871 og innsette en interimregjering som skulle ledes av gruppens leder, prins Heinrich XIII. Et tidligere parlamentsmedlem fra ytre-høyre-partiet Afd var tiltenkt posten som justisminister.240

Reichsbürger-bevegelsen, som kan spores tilbake til 1980-tallet, forfekter en historisk revisjonisme som påstår at dagens forbundsrepublikk ikke er legitim. Revisjonismen tar ulike former. Der noen i bevegelsen mener at «Det tredje riket», altså Nazi-Tyskland, fortsatt er gjeldende, men at det er okkupert, hevder andre at det tyske keiserriket fra 1871 er den legitime styreformen. I 2021 estimerte den tyske sikkerhetstjenesten at bevegelsen talte 21 000 tyskere. Fire prosent av disse anslås å kunne klassifiseres som høyreekstreme. Tyske høyreekstreme og antisemitter trekkes til bevegelsen på grunn av at den historiske revisjonismen er så sentral. At dette tallet likevel er såpass lavt, forklares med at Reichsbürger-bevegelsen først og fremst er satt sammen av ulike konspirasjonsfortellinger. En sentral faktor for myndighetenes bekymring rundt bevegelsen har vært at en betydelig andel av gruppens medlemmer skal ha vært nåværende eller tidligere soldater i den tyske hæren og i besittelse av våpen. Det er overlapp og likheter mellom Reichsbürger-bevegelsen og den amerikanske konspirasjonsfortellingen QAnon spesifikt og forestillinger om «den dype staten» generelt.241

Reichsbürger-bevegelsen er også dels overlappende med Querdenker-bevegelsen som har gjort seg bemerket i Tyskland og Østerrike de siste årene.242 Querdenker-bevegelsen oppsto i utgangspunktet som en reaksjon på restriksjoner i forbindelse med covid-19-pandemien. Demonstrasjoner fant sted i hele Tyskland. Bevegelsen besto av en blanding av miljøer som før pandemien trolig ikke ville funnet sammen: tilhengere av alternativ medisin, nynazister og folk som til å begynne med kun var kritiske mot inngripende pandemitiltak. De høyreekstreme delene av bevegelsen var pådrivere for en ideologisk radikalisering i retning konspirasjonsteorier med delvis åpne antisemittiske innslag.

Bevegelsen rettet anklager mot myndighetene og gjennomførte store protester. De demonstrerte sitt voldspotensial da hundrevis av demonstranter tok seg gjennom politisperringene og forsøkte å ta seg inn i det tyske parlamentet den 29. august 2020.243 Bevegelsens demonstrasjoner fulgte i stor grad utviklingen i pandemien.244

7 Islamisme og ekstrem islamisme

7.1 Islamisme

Begrepet islamisme brukes om politisk islam eller islam som politisk ideologi. Det finnes mange typer islamister. Et mindretall er ekstremister eller militante.245 Islamister utgjør imidlertid en betydelig andel av menneskene som bekjenner seg til verdensreligionen islam.

Islamismen er en moderne filosofi som går ut på at islam skal utgjøre et fundament for politisk styring. Denne filosofien knyttes til opprettelsen av Det muslimske brorskap i Egypt i 1928.246 Brorskapet ble dannet som en motreaksjon mot vestlig, spesielt britisk og fransk, dominans i Midtøsten og andre deler av den muslimske verden. Det ble en transnasjonal massebevegelse utover 1900-tallet som etter hvert sto i opposisjon til arabiske nasjonalistbevegelser som «nasserismen» eller den sosialistiske og sekulære baath-bevegelsen.247 Med støtte fra Saudi-Arabia og andre gulfstater etablerte islamistene organisasjoner, nettverk, moskeer og skoler (madrasaer) over hele den muslimske verden. Islamismen fikk fornyet mobiliseringskraft gjennom den islamske revolusjonen i Iran i 1979 og den sovjetiske invasjonen av Afghanistan samme år.248

Islamister arbeider for at samfunn skal styres mest mulig i tråd med islamske lover og tradisjoner. Noen islamister jobber for dette gjennom etablerte politiske systemer som partipolitikk og folkelig mobilisering. Andre jobber for islamisering ved å utdanne og sosialisere borgere inn i islamsk tankesett. En tredje type islamister betegnes gjerne som ekstremister eller «jihadister».249 De skiller seg fra de andre ved at de har en tydelig vilje til å bruke vold for å islamisere samfunnet.

Forskere ser et behov for at beslutningstakere bidrar til en klarere distinksjon mellom mainstream islam, som praktiseres av de aller fleste muslimer, og ekstrem islamisme, som handler om bestemte politiske målsettinger og vilje til voldsbruk for å oppnå dem, og som støttes av langt færre mennesker.250 Forskningen peker videre på at langt de fleste ofrene for islamistisk terror er tilhengere av mainstream islam.251

7.2 Ekstrem islamisme

Jihadister støtter og tar i bruk vold som virkemiddel for å styrte det de oppfatter som «vantro» regimer i den islamske verden, bekjempe vestlig-støttet okkupasjon av muslimske land og islamisere samfunn i tråd med fundamentalistiske fortolkninger av islam.252 Jihadisme er imidlertid et omstridt begrep fordi det henspiller på det religiøse ordet jihad, som betyr «streben» på arabisk. Det kan referere både til en personlig kamp for å være en god muslim og til hellig krig for å forsvare islam og muslimer mot ytre trusler. Jihadisme er et begrep som er tatt i bruk om transnasjonal voldelig islamisme.253

Eksempler på transnasjonal jihadisme er fremmedkrigervirksomhet og voldsangrep utenfor konfliktsoner, som terrorangrep i Vesten og bistand til slike aktiviteter.254 Et eksempel på jihadisme innenfor sunniislam er al-Qaida, og et eksempel innenfor sjiaislam er den libanesiske, Iran-støttede Hizbollah-bevegelsen.255 Begrepet forbindes imidlertid som oftest med transnasjonale sunnimuslimske militante nettverk, i første rekke al-Qaida og IS. Det brukes sjeldnere om sjiamuslimske bevegelser. Jihadismen bygger ideologisk på tekster forfattet av reformistiske islamister. Gjennom det siste århundret har disse tekstene skapt en fortelling om at vestlig dominans og kolonisering samt opprettelsen av staten Israel skyldtes at muslimene hadde vendt seg bort fra den rene og autentiske formen for islam, den som ble praktisert av de første muslimene. En av de aller viktigste ideologene og tenkerne innenfor jihadismen er den egyptiske Sayyid Qutb (1906–1966), som egget til kamp mot det egyptiske regimet og produserte det teologiske legitimeringsgrunnlaget for voldelig opprør mot muslimske herskere.256 Et annet viktig eksempel er palestineren Abdallah Azzam (1941–1989), som forfektet doktrinen om den individuelle plikten til jihad og belønningene ved martyriet, for å forsvare muslimske land nærmest uavhengig av hvor langt unna det muslimske landet lå.257

Gjennom 1990-tallet og begynnelsen på 2000-tallet har det kommet til nye generasjoner av jihadistiske ideologer, meningsdannere og strateger. De har bygget seg opp tilhengerskarer både lokalt i en rekke land og internasjonalt. De har spredd ekstrem islamisme gjennom ytterliggående budskap i moskeer, i mediene, på internett, gjennom demonstrasjoner og på annet vis. Gjennom 2010-tallet og med IS-kalifatet vokste det også frem en yngre garde av predikanter og «influensere» som spredte jihadistisk tankegods i sosiale medier.258

7.3 Kritikk av begrepene

Islamisme og jihadisme er omstridte begreper. Mange muslimer mener at det å bruke disse ordene om ekstremisme og terror overdriver religionens betydning i årsaksforklaringer. Videre viser de til at ekstremister får definisjonsmakten over en hel religion. Kommisjonen anerkjenner det problematiske ved dette. Begrepene er imidlertid etablert i internasjonal forskning, også blant muslimske forskere og eksperter på feltet.259 Det er krevende å finne alternativer til begreper for den typen ekstremisme som er tuftet på en ekstrem fortolkning av islam, all den tid grupper som al-Qaida og IS260 selv kaller seg jihadister. Kommisjonen vil understreke at den anerkjenner at islamisme er et sammensatt fenomen som endrer seg over tid. Videre anerkjenner kommisjonen at det ikke nødvendigvis er tette skott mellom ikke-voldelig og voldelig islamisme. Voldelige grupper kan moderere seg og bli mer politiske eller apolitiske over tid, og ikke-voldelige grupper kan radikaliseres og bli truende eller voldelige.261 Et eksempel på en islamistisk terrorgruppe som ble avradikalisert, er den egyptiske Al Gamaa Al Islamiyya.262 Et eksempel på en ikke-voldelig gruppe som gikk over til væpnet kamp, er det syriske muslimske brorskapet under Assad-regimet på 1970- og 80-tallet.263

7.4 Ekstrem islamisme i bred forstand

Også innenfor den brede paraplyen islamisme finnes det bevegelser som ikke så lett lar seg kategorisere som ekstremistiske i henhold til PSTs definisjon, ettersom de ikke selv tar til orde for vold som politisk virkemiddel. Flere av disse bevegelsene avviser imidlertid aktivt demokratiet som styreform og grunnleggende menneskerettigheter for andre grupper i samfunnet, eksempelvis skeive.

Hizb ut-Tahrir

Hizb ut-Tahrir er en transnasjonal islamistisk bevegelse som anses som radikal og også som ekstrem av mange. Gruppen er forbudt i mange land, deriblant Tyskland og Østerrike.264 Gruppen fremmer antisemittiske holdninger og en hatefull retorikk mot skeive. Den jobber for å samle land med muslimske majoriteter under ett globalt kalifat. Gruppen er antidemokratisk, men tar ikke til orde for vold. Det er imidlertid påvist at mange enkeltindivider som har vært involvert i voldelige angrep, har blitt radikalisert gjennom Hizb ut-Tahrir og gått over til jihadistiske grupper.265 Dette gjelder eksempelvis Mohammed Emwazi, som også har gått under navnet «Jihadi John», og som ble en bøddel for IS.

Hizb ut-Tahrir har etablert seg i både Danmark og Sverige. Terroristen som utførte terrorangrepet som tok livet av fem mennesker i Drottninggatan i Stockholm i Sverige 7. april 2017, hadde delt propaganda fra både IS og Hizb ut-Tahrir i forkant.266 Hizb ut-Tahrirs avdeling i Danmark ser seg selv som det regionale hovedkontoret, noe som antydes av navnet HT Scandinavia. I Danmark har det flere ganger blitt diskutert i Folketinget hvorvidt gruppen skal forbys.267 Siden gruppen tar offentlig avstand fra vold og det dreier seg om ekstreme utsagn og ikke handlinger, har forbud ikke blitt innført. Som ved den brede ekstremismen på ytre høyre blir det også her vist til trykkokerargumentet268 om at å tillate ekstreme uttalelser kan ha en ventilerende funksjon og hindre at radikaliseringen antar voldelige former.269

Islam Net

Det islamske nettverket Islam Net ble etablert i 2008 av en krets unge muslimer ved lærestedet som i dag er OsloMet. Gruppen oppsto som en lekmannsbevegelse uten bindinger til norske moskéer eller imamer. I dag har Islam Net omtrent 1500 norske medlemmer, et islamsk aktivitetssenter og lønnede lærde med teologisk utdanning, blant annet fra det verdenskjente saudiarabiske universitetet i Medina, til å lede bønn og tilføre organisasjonen faglig tyngde. De som grunnla organisasjonen, har blitt predikanter og fremstår som Islam Nets ansikt utad.270

Islam Nets vekst kan forstås i lys av at det skjedde en vekkelse blant unge muslimer i europeiske land på begynnelsen av 2000-tallet. Organisasjonens grunnleggere var dyktige organisasjonsbyggere som nøt godt av de nye mulighetene YouTube og Facebook ga til å lansere en ny type islamsk organisasjon i Norge. Islam Net har siden etableringen fremstått som en forkynnelsesorganisasjon inspirert av den verdenskjente TV-predikanten Zakir Naik og hans Islamic Peace Conference.271 Islam Nets tilsvarende «fredskonferanser» ble arrangert hvert år fra 2010 til 2019 og ble besøkt av tusenvis av norske muslimer, både fysisk og digitalt. Vekkelsesmøtene ble populære i Norge fordi de gjorde andregenerasjonsmuslimer, som opplevde muslimhat og rasisme, stolte av islam.

Islam Net ble utover 2010-tallet et norsk uttrykk for salafisme. Dragningen mot salafismen innebar at Islam Net forkynte dommedagsprofetier og steining som avstraffelsesmetode for utroskap, og de brukte betegnelsen «vantro» om muslimer og ikke-muslimer som var uenige med dem. Et omdiskutert forskningsspørsmål internasjonalt har vært om salafisme er et springbrett til jihadisme.272 Selv om Islam Net tok avstand fra ekstrem islamisme, betød den bokstavtro forkynnelsen at både tankegods og enkeltindivider beveget seg fra Islam Net og over til den norske gruppen Profetens Ummah i tiden før etableringen av IS.273

De siste årene har Islam Net gradvis blitt mer moderat i sin islamfortolkning, og gruppens utvikling samsvarer med et historisk skifte som beskrives som som post-salafisme. Europeisk salafisme endret seg som følge av 1) sjokkeffekten av IS, 2) Saudi-Arabias stopp av salafismeeksport og 3) lokal (politisk) tilpasning.274 Denne utviklingen har også vært synlig i Norge, der Islam Net har tatt tydelig avstand fra jihadisme, tonet ned beundringen for salafistiske saudiarabiske lærde og oppfordret til demokratisk deltakelse. Likevel er Islam Net fortsatt en av Norges mest sosialkonservative islamske aktører og lar blant annet samarbeidspartneren Mohammed Hijab, som er en britisk predikant, spille på frykt for skeive for å samle inn penger til gruppens nye aktivitetssenter i Groruddalen i Oslo.275 Islam Net har over tre millioner følgere fra hele verden på Facebook og har samlet inn nærmere hundre millioner kroner til å utvikle senteret.276 Islam Nets store følgerskare og finansielle muskler gjør gruppen til en viktig religiøs aktør i Norge, men flere har advart mot gruppen.277 Flere politikere frykter at ungdom i Groruddalen skal bli radikalisert på grunn av et slikt senter.278 Andre tegner et mildere bilde av Islam Net.279

7.5 Global ekstrem islamisme

Fremvekst

Jihadismen gikk fra å være hovedsakelig lokal og regional i den arabisk-muslimske verden, i land som Egypt og Syria, til å bli transnasjonal etter 1979. Det året stormet jihadister stormoskeen i Mekka i protest, den islamske revolusjonen fant sted i Iran og Sovjetunionen invaderte det sunnimuslimske landet Afghanistan. Sunnimuslimer over hele verden opplevde denne invasjonen som en eksistensiell krise og trussel.280 Dette var store, skjellsettende hendelser for hele den muslimske verden som bidro til polarisering og radikalisering.

Den sjiamuslimske revolusjonen i Iran er sentral i historien om ekstrem islamisme fordi den signaliserte at islam og politikk kan høre sammen, og at en teokratisk stat er mulig.281 Revolusjonen var grunnleggende anti-imperialistisk, antivestlig og antiamerikansk, og den endte med at den amerikansk-støttede sjahen måtte flykte landet. De revolusjonære okkuperte den amerikanske ambassaden og holdt amerikanske gisler fanget i 444 dager. Det iranske prestestyret gjorde Iran til en sentral aktør og mobilisator i den regionale striden mot Israel. Iran har støttet ulike opprørs- og terrorgrupper i den arabisk-muslimske verden for å presse Israel og sikre iranske sikkerhetsinteresser.282

Etter at staten Israel ble etablert i 1948, var militante sunnimuslimer over hele den arabisk-muslimske verden sterke motstandere av voksende israelsk og amerikansk innflytelse i regionen. Som i det sjiadominerte Iran anklaget de sine ledere for å inngå allianser med vestlige ledere og innføre vestlige politiske systemer.283

I flere land forsøkte ytterliggående islamistiske eller jihadistiske grupperinger å velte sine ledere. Drapet på den egyptiske presidenten Anwar Sadat, som ble utført av terrorgruppen Al Jihad i 1981, regnes som det første eksemplet på islamistisk terror som fikk bred internasjonal oppmerksomhet.284 Alle forsøkene på opprør og regimeendring i Egypt ble kraftig slått tilbake og resulterte i en voldsspiral.285 Inntil denne perioden var det stort sett sekulære, nasjonalistiske grupper som dominerte terrorbildet i Midtøsten. Eksempler på slike grupper er de nasjonale frigjøringsbevegelsene Palestine Liberation Organisation (PLO) og den algeriske Front de Libération Nationale (FLN). Den sistnevnte kjempet mot den franske kolonimakten frem til 1962.286

Muslimer fra hele verden støttet den afghanske motstandskampen mot Sovjetunionen gjennom humanitær hjelp, og noen deltok også i den væpnede kampen, særlig gjaldt dette et mindre antall fremmedkrigere fra Saudi-Arabia, Egypt og Algerie.287 Muslimene som reiste for å slutte seg til krigen i Afghanistan var motivert av ulike grunner, i likhet med dagens fremmedkrigere. Noen hadde en sterk religiøs overbevisning, mens andre var motivert av eventyrlyst og kameratskap. Andre igjen startet sin hjemlige væpnede kamp mot ateistisk kommunisme med å bekjempe Sovjetunionen i Afghanistan. Afghansk jihad var myteomspunnet og fremsto attraktiv for noen.288 Den omfattende amerikanske, pakistanske og saudiarabiske støtten til den afghanske mujahedin-bevegelsen, som kjempet mot Sovjetunionen under Afghanistan-krigen, sørget for at Sovjetunionen ikke lyktes med å slå ned opprørsbevegelsen. Den langvarige krigen gjorde det mulig for terrornettverket al-Qaida å bygge seg opp. Gruppen har involvert seg som fremmedkrigere i utallige konflikter i den arabisk-muslimske verden.289

Samtidig som al-Qaida vokste frem, fikk motstanden mot Israel i Midtøsten et mer islamistisk preg. På 1980-tallet vokste den iranskstøttede, sjiamilitante Hizbollah-bevegelsen frem som en reaksjon på israelsk okkupasjon av Sør-Libanon. Hizbollah ble en maktfaktor i Libanon og en trussel mot Israel og amerikanske interesser i landet. Gruppen var tidlig ute med selvmordsbombing som taktikk og gjennomførte et stort selvmordsangrep mot amerikanske og franske styrker i Libanon i 1983.290 Det sjiamuslimske Iran har også støttet de palestinske sunniislamistiske organisasjonene Islamsk Jihad og i stadig større grad også Hamas-bevegelsen, som ble en maktfaktor i palestinske områder under den første intifadaen fra 1987, og som tok makten på Gaza gjennom demokratiske valg i 2006.291 Både Hamas og Hizbollah omtales i noen sammenhenger som jihadistiske og bruker ordet jihad om sin kamp mot Israel. Med unntak av flere terroraksjoner som ble utført av støttespillere av Hizbollah i Europa på 1980-tallet, har imidlertid både Hamas og Hizbollah vært lokalt orienterte.

Begrepet jihadisme brukes i dag i all hovedsak om de sunniislamistiske terrorgruppene al-Qaida og IS samt undergrupperinger og nettverk som springer ut av disse. Denne formen for voldelig islamisme er transnasjonal på den måten at den ikke begrenser seg til aktørenes opprinnelsesland, men har regionale eller globale ambisjoner og opererer over landegrensene.292 Jihadismen er, som nevnt ovenfor, nært knyttet til det som kalles fremmedkrigere.293 Al-Qaida oppsto for øvrig blant fremmedkrigere i Afghanistan og Pakistan.

Militante islamister i eksil ble ikke sett på som et problem på 1980-tallet da vestlige land stilte seg positive til at konservative muslimer og islamister støttet opp om afghansk jihad mot det kommunistiske Sovjetunionen.294 Irans fatwa mot forfatteren Salman Rushdie i 1989 var den første store saken som illustrerte hvordan konservativ islam kunne komme i konflikt med grunnleggende liberale demokratiske prinsipper utenfor Iran.295

Al-Qaida

Al-Qaida ble dannet i 1988, mot slutten av krigen i Afghanistan. Al-Qaida ville fortsette jihadisme både lokalt i den arabisk-muslimske verden og globalt etter den sovjetiske tilbaketrekningen.296

Den saudiarabiske milliardærsønnen Osama bin Laden var en av grunnleggerne og den suverene lederen av organisasjonen. Bin Laden fikk en særlig status etter selv å ha deltatt i væpnet motstand og var angivelig med på å beseire sovjetiske spesialstyrker i slaget ved Jaji i 1987.297 At en liten gruppe muslimer kunne beseire en supermakt, styrket moralen blant krigerne og bidro til en mytedannelse omkring afghansk jihad og bin Laden.298 Den primære rekrutteringsarenaen for al-Qaida var treningsleirene i Afghanistan. Bildene fra det som foregikk i treningsleirene i Afghanistan, Pakistan og andre steder, gjorde at al- Qaida oppnådde kultstatus og ble etterlignet av andre jihadistiske grupperinger i Midtøsten, også senere av IS.299

Al-Qaida var opprinnelig en organisasjon med mål om å frigjøre muslimer fra arabiske diktatorer eller okkupasjonsmakter i den arabiske verden, men i løpet av 1990-tallet utviklet organisasjonen en strategi for global jihad. Målet var å presse vestlige makter til å slutte å blande seg i forhold som angikk muslimer.300 Før hadde den islamistiske terrorismen hatt «nære fiender», men al- Qaida utviklet idéen om den «fjerne fienden». Med bakgrunn i en forestilling om at de hadde fordrevet Sovjetunionen fra Afghanistan, mente de at de kunne drive supermakten USA ut av hele den islamske verden.301 Den globale jihadismen ble gjennom Osama bin Laden og al-Qaida presentert som en eksistensiell kamp mellom hele den muslimske verden og Vesten.

Al-Qaida har utført en lang rekke terrorangrep mot vestlige mål med omfattende menneskelige og materielle tap, som de store koordinerte selvmordsangrepene mot de amerikanske ambassadene i Nairobi og Dar-es-Salaam i 1998. Disse angrepene og mange avvergede forsøk på terrorangrep førte til en opptrapping av amerikansk antiterrorvirksomhet og en økt oppmerksomhet for al-Qaida.302 Al-Qaida erklærte jihad mot amerikanere som «okkuperer den arabiske halvøy», i 1996. To år senere erklærte de global jihad mot «jøder og korsfarere» i betydningen Israel, USA og deres allierte.303 Terrorcellen som utførte bombeangrepet mot World Trade Center i New York i 1993, hadde også forbindelser til al-Qaida-nettverket.304 De store dødelige ambassadebombingene i Øst-Afrika i 1998 og et annet stort selvmordsangrep mot det amerikanske krigsskipet USS Cole i 2000 utenfor kysten av Jemen bar bud om et paradigmeskifte i internasjonal terror, med koordinerte selvmordsaksjoner til lands, til havs og til slutt i luften med historiens største terrorangrep mot blant annet New York 11. september 2001.305

Terrorangrepet 11. september løftet frem al- Qaida som verdens fremste terrortrussel og førte til at USA innledet en global krig mot terror.306 Angrepene ble tolket som at ekstrem islamisme ikke bare var et samfunnsproblem, men en direkte voldelig trussel mot statssikkerheten, en trussel som utløste NATOs artikkel 5. Denne artikkelen sier at et angrep på et av medlemmene i NATO er å anse som et angrep på alle.307

Krigen mot terror

Amerikanske myndigheters respons på terrorangrepene 11. september 2001, krigen mot terror,308 har hatt stor betydning i verden og har preget internasjonal sikkerhet. Invasjonen av Afghanistan i 2001 og Irak i 2003 var de største militære operasjonene i perioden. Noen forskere mener at krigen mot terror bidro til å avverge jihadistiske angrep og «et nytt 11. september» i USA.309 Amerikanske spesialstyrker oppsporte og drepte al- Qaidas leder Osama bin Laden i 2011 og fengslet og drepte andre ekstreme islamister og terrorister.

Men prisen var høy. Krigen mot terror ble en vedvarende militær konflikt som forårsaket store sivile tap, og som på flere områder førte med seg handlinger som ikke var forenlige med demokrati og menneskerettigheter, blant annet tortur og arrestasjoner i hemmelige fengsler uten rettergang og dom samt ekstraterritorielle henrettelser med førerløse droner som også rammet sivile. Mange forskere mener at dette ødela for mykere forebyggende tiltak mot radikalisering og voldelig ekstremisme.310 Jihadister har – gjennom å vise til de mange sivile livene som har gått tapt i krigen mot terror – langt på vei lyktes med å finne legitimitet for sin påstand om at krigen mot terror i virkeligheten var en «krig mot islam», og slik har jihadistene vunnet sympati i befolkningen i mange av landene som ble berørt av den amerikansk-ledede internasjonale kampanjen etter 2001.311 Særlig invasjonen av Irak i 2003 har blitt pekt på som en radikaliseringsfaktor, ettersom invasjonen skal ha økt frustrasjonen mot det som ble oppfattet som en aggressiv amerikansk utenrikspolitikk i den muslimske verden, og dermed bidro invasjonen til å forme den globale jihadismens narrativ.312

Selv om krigen mot terror ikke lyktes med å nøytralisere den globale jihadismen, svekket den al-Qaidas evne til å utføre den typen storskala angrep som 11. september var. Krigen mot terror kan imidlertid ha skapt flere problemer enn den løste, og ført til at verden sto overfor en større jihadistbevegelse etter krigen enn ved krigens start.313

Den arabiske våren og Den islamske staten

I 2011 startet den arabiske våren. I Nord-Afrika og Midtøsten stilte nye generasjoner krav om reform og demokrati gjennom protester, og flere autoritære ledere ble presset til å gi fra seg makten gjennom opprør og demokratiske overgangsprosesser, som i Tunisia og Egypt, eller etter internasjonal militær intervensjon, som i Libya. I noen land som Jemen, Syria og Libya sluttet deler av militæret seg til protestene.314 Protestene førte til store omkalfatringer i regionen. Imidlertid har svært få av landene hvor det skjedde protester, beholdt et demokratisk styresett frem til i dag.315 Frie valg ble gjennomført i Tunisia og Egypt, men overgangen endte begge steder med at militæret tok over makten igjen. I Jemen, Libya og Syria utviklet opprøret seg til borgerkrig, og befolkningen der lever fortsatt med væpnet konflikt.316 For Syrias del endte protestene i en langvarig borgerkrig som fortsatt pågår. Hundretusener er drept, byer er sønderknuste, og befolkningen er på flukt over hele verden. Uroen i regionen la til rette for fremveksten av IS, som vokste ut av al-Qaidas skygge i Irak.317

Terrororganisasjonen IS startet som en irakisk gren av al-Qaida i kjølvannet av invasjonen av Irak i 2003 og utviklet seg til en uavhengig bevegelse som la under seg store deler av Syria og Irak i 2014. Det kalifatet som IS hadde proklamert, falt i 2017, og bevegelsen ble nedkjempet som territoriell aktør i Irak og Syria i 2019.318 Selv om det ikke lyktes IS å opprettholde kalifatet i Syria og Irak, var den internasjonale terroraktiviteten under IS’ flagg av et kaliber man ikke tidligere hadde sett. Under IS’ vekstperiode etablerte organisasjonen seg i en rekke land med svake statsapparater i Midtøsten og Afrika. Her lever bevegelsen videre i ulike former i skyggen av lokale væpnede konflikter.

7.6 Ekstrem islamisme i Europa

Jihadister begynte å bygge nettverk i Europa på slutten av 1980-tallet og utover på 1990-tallet for å understøtte væpnede opprør mot regimer i muslimske land og kamp mot ikke-muslimske intervensjoner eller okkupasjon i muslimske land. Fra Europa har jihadister understøttet væpnet kamp i Afghanistan, Pakistan, Bosnia, Algerie, Irak, Somalia, Jemen og Syria. Ulike typer ekstremister (ledere, rekrutterere og ideologer)319 søkte asyl og fikk opphold i europeiske land som politisk forfulgte.320 I Europa utviklet det seg et mangfoldig diasporamiljø av islamister på denne tiden. I randsonen vokste det frem organiserte ekstreme islamistiske grupperinger på 1990-tallet og begynnelsen på 2000-tallet, som Al Muhajiroun-bevegelsen i Storbritannia, som først var ekstreme og truende uten å bruke vold, men som over tid koblet seg opp til terrornettverkene til al-Qaida og IS.321 Selv om Al Muhajiroun og det likesinnede Supporters of Sharia (SoS) i Storbritannia ikke gjennomførte angrep innenlands på 1990-tallet og tidlig 2000-tallet, deltok personer fra det ekstreme britiske miljøet i terroraksjoner i land som Jemen, Pakistan (Kashmir) og Israel.322

Storbritannia og London fungerte som senteret for den europeiske jihadismen og ble det stedet hvor de viktigste ideologene og lederne samlet seg.323 Nettverkene i Europa har vært multinasjonale. De var dominert av nordafrikanere på 1990-tallet, av pakistanere på begynnelsen av 2000-tallet og i økende grad av personer med bakgrunn fra Kaukasus-regionen på 2010-tallet. Sosioøkonomisk besto nettverkene hovedsakelig av unge menn med løs tilknytning til arbeidslivet, og mange hadde en historikk med småkriminalitet, men det var også store variasjoner mellom land, innad i land og over tid. Nettverkene i Storbritannia hadde for eksempel større innslag av ressurssterke og utdannede, mens nettverk i land som Belgia og Frankrike hadde et større innslag av kriminelle og personer med sosiale risiko- og sårbarhetsfaktorer. Gjennom det første tiåret av 2000-tallet og utover på 2010-tallet ble rekruttene yngre og hadde en tydeligere europeisk profil (andre og tredje generasjons innvandrere og konvertitter). Dessuten opptrådte også kvinner som propagandister, rekrutterere og terrorister.324

De fleste jihadistnettverkene som etablerte seg i Europa, holdt en lav profil, men i 1996 ble det dannet en organisasjon av Omar Bakri fra Al Muhajiroun-bevegelsen, som spesialiserte seg på å utnytte frihetene i liberale demokratier til å drive åpen politisk mobilisering og aktivisme for al- Qaida, gjennom medier og demonstrasjoner og på internett. Bakri og Al Muhajiroun kommuniserte på engelsk og henvendte seg til unge andre generasjons muslimer og konvertitter. På begynnelsen av 2000-tallet ble medlemmer av Al Muhajiroun knyttet til terroraksjoner som selvmordsangrepet på Mike’s Place i Tel Aviv i 2003 og de koordinerte selvmordsangrepene mot T-banesystemet og en buss i London 5. juli 2005. Bakri hadde formelt oppløst Al Muhajiroun i 2004, men organisasjonen levde videre under et annet navn før den ble terrorlistet325 i 2006. Organisasjonen gjenoppsto med et nytt navn, Islam4UK, under ledelse av Bakris høyre hånd, Anjem Choudary. Denne organisasjonen spredte seg til mange land326 og ble en betydelig bevegelse som spilte en viktig rolle i rekrutteringen av europeiske fremmedkrigere til IS i Syria. Bakri og Choudary var over tid i kontakt med norske ekstremister, og den norske organisasjonen Profetens Ummah kan langt på vei ses på som en manifestasjon av Islam4UK i Norge.

Jihadistiske terrorplaner i Europa

Fra midten av 1990-tallet ble det klart at Europa ikke lenger bare var et fristed og en arena for mobilisering av jihadisme, men også et angrepsmål.

Terrorforskning deler jihadisters angrepsaktivitet i Vest-Europa inn i tre perioder.327 Den algeriske Groupe Islamique Armés (GIA) kapring av et fransk passasjerfly på vei fra Alger til Paris i desember 1994 regnes som det første jihadistiske angrepet på europeisk jord. Gruppen gjennomførte en serie bombeangrep i og rundt Paris det etterfølgende året. GIA hadde et betydelig støttenettverk i Europa med forgreninger i hele regionen, inkludert Skandinavia. Dette nettverket understøttet organisasjonen i Algerie med logistikk, penger, våpen og propaganda. Jihadistisk terror ble imidlertid ikke sett som et europeisk problem i denne perioden, fordi mesteparten av gruppen konsentrerte seg om konflikten mellom islamistene og regimet i Algerie. Videre var terroraksjonene i 1994–1996 i all hovedsak rettet mot den tidligere kolonimakten Frankrike, ikke Europa som region.

Rundt årtusenskiftet oppdaget europeiske sikkerhetstjenester flere terrorceller med tilknytning til al-Qaida som planla aksjoner mot amerikanske og israelske mål i Vest-Europa. Disse terrorplanene ble avverget. Etter al-Qaidas terrorangrep på USA 11. september 2001 kom en ny bølge terrorangrep til Europa. Denne andre jihadistiske angrepsbølgen varte fra 2001 til 2014. Det ble blant annet gjennomført koordinerte bombeangrep mot tog i Madrid i 2004,328 hvor 192 liv gikk tapt, og i angrepet på Londons kollektivsystem i 2005 døde 52 mennesker. Flere tusen ble skadet. Al-Qaida sto bak begge angrepene.329

Forskningen finner tydelige sammenhenger mellom jihadistiske terrorplaner i Europa og triggerhendelser regionalt, lokalt og internasjonalt.330 Publiseringer av Muhammed-karikaturer i europeisk presse og pågripelser av radikale forkynnere og andre islamister har blitt etterfulgt av flere terrorplaner på europeisk jord. Likedan har invasjonene av henholdsvis Afghanistan og Irak også sammenfalt med en økning i angrepsaktivitet i Europa. Jihadistiske angrep i Europa har også blitt rettferdiggjort som hevn over drepte sivile i israelske militære intervensjoner på Gazastripen. Trenden har blitt sterkere med europeiske militære intervensjoner mot IS-grupperinger i Midtøsten og Afrika fra 2014. Intervensjoner har med andre ord motivert både gjennomførte og avvergete terrorangrep i europeiske land. Det er imidlertid viktig å slå fast at flere faktorer spiller inn. Selv om de nevnte militære intervensjonene og tegningene av profeten vekker sterke følelser hos mange, både muslimer og ikke-muslimer, er det bare et fåtall som er villig til å planlegge og gjennomføre terror.331

Både IS og al-Qaida har opptrådt som sentrale organisasjoner som har sendt terrorister til Europa for å gjennomføre angrep. Utover 2010-tallet har de også forsøkt å inspirere enkeltpersoner til å angripe på vegne av organisasjonene, lik en modell som ble utviklet av høyreekstreme i USA kalt «lederløs motstand».332 Angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris i 2015 ble utført av to brødre som sa de utførte det for al-Qaida i Jemen. Angrep mot sårbare og ubeskyttede mål på konsertarenaer og fotballkamper og i gågater har kjennetegnet den europeiske IS-terroren, både med bomber og skytevåpen, men også lett tilgjengelige virkemidler som stikkvåpen og store kjøretøy (mot store folkemengder som angrepet i Nice i juli 2016, Stockholm i april 2017 og Barcelona i august 2017).333 Etter at en talsmann for IS oppfordret til angrep mot representanter for myndighetene, har også politifolk og militære vakter vært utsatte mål i europeiske byer. Europeiske myndigheter avdekker og avverger stadig et betydelig antall angrepsplaner i større og mindre skala.

Karikaturer av profeten Muhammed

Ulike varianter av islamsk lære, som konservativ islam og salafistisk islam, forbyr bilder av levende vesener, mennesker og dyr, og særlig gjelder forbudet bilder av profeten Muhammed. Bildeforbudet er ikke gitt i Koranen, men i profetfortellinger som tolkes ulikt innad i islam.334 Gjennom 2010-tallet har det jihadistene omtaler som fornærmelser mot islam og profeten Muhammed, stadig oftere blitt brukt til å rettferdiggjøre terrorangrep i Europa. Jihadistenes mål om å straffe profettegnere kan se ut til å ha vært effektivt i den forstand at det har vært en økning i angrep mot tegnere og andre som ifølge jihadistene har vanhelliget profeten Muhammed og religionen islam.

I 2005 trykte den danske avisen Jyllands-Posten tolv karikaturer av profeten Muhammed. En av tegningene viste profeten med en bombe i turbanen. Redaktøren i Jyllands-Posten uttrykte at avisen gjennom å trykke tegningene ville demonstrere pressens frihet til å kritisere religioner på lik linje med alt annet, også om det betød å harselere og latterliggjøre.335 I Danmark og andre steder i Europa foregikk det på det tidspunktet et opphetet ordskifte om pressefrihet forbundet med ekstrem islamisme og kritikk av islam, spesielt i forbindelse med drapet på den nederlandske filmregissøren Theo van Gogh, som ble utført av en jihadist.336 Van Gogh ble drept etter at han hadde produsert og regissert filmen Submission, som viste tekst fra Koranen på kvinnehud.337

Trykkingen av bildene i Jyllands-Posten ble fordømt av muslimer over hele verden.338 Både tegnerne og redaksjonene som trykte dem, ble utsatt for drapstrusler. Tegningene ble raskt til et internasjonalt politisk anliggende. En koalisjon av muslimske grupperinger fra Danmark som forgjeves jobbet for å få en unnskyldning for karikaturene, bidro til å «internasjonalisere konflikten».339 Dette foregikk i stor grad gjennom kampanjer på sosiale medier. Det fikk stor oppmerksomhet da en gruppe imamer fra Danmark reiste til Midtøsten for å søke støtte hos politiske og religiøse ledere for sine krav til danske myndigheter.340 Delegasjonen spredte på denne reisen falske karikaturer som aldri hadde blitt trykket og en av imamene som reiste har senere innrømmet at intensjonen med reisen var å inflame passions, altså å forsterke sinnet.341 Store voldelige demonstrasjoner mot Danmark og andre skandinaviske land fant sted flere steder i Midtøsten og Afrika. Den danske og den norske ambassaden i Damaskus ble brent ned av demonstranter og flere andre ambassader i byen ble angrepet.342 Etter arrestasjonen av tre ekstreme islamister som hadde planlagt å drepe karikaturtegneren Kurt Westergaard, publiserte en rekke danske aviser igjen karikaturene i 2008 som en støtteerklæring,343 og konflikten spisset seg nok en gang til. Danmarks ambassade i Islamabad i Pakistan ble utsatt for et bombeangrep som tok livet av åtte mennesker.344 Jyllands-Postens redaksjon, redaktør og tegnere har i en årrekke etterpå levd med trusler. I januar 2010 ble tegneren Kurt Westergaard utsatt for et drapsforsøk. Gjerningsmannen ble dømt for terror i dansk høyesterett.345

En beslektet situasjon foranlediget angrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdos redaksjon 7. januar 2015. Tolv mennesker ble drept i angrepet.346 Redaksjonen hadde publisert en hel satirisk tegneserie om profeten og hans liv. Kort tid etter, 14. og 15. februar, ble et arrangement i København, hvor den svenske karikaturtegneren Lars Vilks deltok, utsatt for et terrorangrep som tok livet av en person, før gjerningspersonen tok seg videre til synagogen midt i København hvor han drepte en vakt.347

Selv om det jihadistene kaller «overgrep mot muslimer» eller «fornærmelser mot profeten», har blitt viktigere i mobiliseringen og rettferdiggjøringen av europeisk jihadisme, finnes likevel hoveddrivkreftene i den muslimske verden. Lokale og regionale konflikter om styresett, fordeling av makt og ressurser samt religionens rolle spiller inn i dette, slik verden har sett med den arabiske våren. Borgerkrigen i Syria og mobiliseringen av europeiske fremmedkrigere sprang ut av en kombinasjon av politisk undertrykking, kamp om makt og ressurser samt sekteriske spenninger. Involvering fra regionale og internasjonale stormakter bidro også til at konflikten fikk så dype og langvarige virkninger.

Islamistiske fremmedkrigere

Fremmedkriging348 har vært en sentral aktivitet for europeiske jihadister siden 1990-tallet. Europeiske jihadister har deltatt som fremmedkrigere i mange konflikter i muslimske majoritetsland, hovedsakelig i Afghanistan, Bosnia, Irak og Syria. Det er usikkert hvor mange europeere som har reist til disse konfliktene, men det kan være snakk om noen hundre til konflikter i Afghanistan og Bosnia, noen dusin til krigen i Irak som startet i 2003, og 4000–6000 til Syria (og Irak) under IS-kalifatet.349

Fremmedkriging har hatt stor betydning for fremveksten og utviklingen av den europeiske jihadismen, og fremmedkrigere har skjerpet terrortrusselen i regionen. Et mindretall blant fremmedkrigere har gjennomført terror etter å ha returnert til Europa,350 men fremmedkrigere har spilt en nøkkelrolle i noen av de dødeligste angrepene. Fremmedkrigere har oppnådd en spesiell status i nettverkene og har i flere tilfeller agert som entreprenører bak terrorceller. På siste halvdel av 2010-tallet var det flere eksempler på at europeiske fremmedkrigere styrte terrorceller i Europa fra IS-territorier via kommunikasjonsapper som Telegram.351

7.7 Ekstrem islamisme i Norge

Nyere historie

Som i de fleste europeiske land fikk konservativ islam og islamisme fotfeste i Norge ved at politisk forfulgte islamister fikk beskyttelse gjennom asylinstituttet. På 1990-tallet og begynnelsen på 2000-tallet kom militante islamister fra land som Algerie, Marokko, Somalia, Afghanistan og Irak for å bo i eksil i Norge. Bortsett fra mulla Krekar er ikke disse eksil-islamistene særlig kjent i den norske offentligheten. Flere har likevel drevet nokså åpenlys støttevirksomhet for grupper i hjemlandene, som pengeinnsamling og propagandavirksomhet i sosiale medier.352

Ekstrem islamisme kom gradvis til syne i Norge utover det første tiåret av 2000-tallet. På tidlig 2000-tall ble sikkerhetstjenesten mer oppmerksom på denne trusselen og anerkjente at Norge var en del av et transnasjonalt trusselbilde.353 Den nå nedlagte norske gruppen Profetens Ummah var aktiv med å spre sin ekstreme tolkning av islam og rekruttere til gruppen og til fremmedkrigeraktivitet i Syria. De fulgte en ortodoks tolkning av islam.354 Av andre aktiviteter kan nevnes demonstrasjoner, pressekonferanser, trusler i mediene og trusler mot politikere eller vitner. Enkeltpersoner fra miljøet har også blitt knyttet til terrorhandlinger både nasjonalt og internasjonalt.355 En av lederne for gruppen var den kjente Arfan Bhatti. Han erklærte i et intervju i 2002 at han levde for islam og hatet norske verdier.356 Bhatti ble arrestert i Kiel i Tyskland i 2006, mistenkt for å ha planlagt terror under fotball-VM. Han ble også mistenkt for terrorplaner i Norge etter å ha sittet i en bil utenfor den amerikanske ambassaden i Oslo og snakket med en antatt medsammensvoren om å kaste granater over ambassadens sikkerhetsgjerde. Det var ikke tilstrekkelig bevis for å dømme etter såkalt «terrorforbund» etter loven. I samme sakskompleks ble imidlertid Bhatti dømt for å ha medvirket til før nevnte skyting med automatvåpen mot synagogen i Oslo i september 2006. Bhatti fikk straff for medvirkning til skytingen og var fengslet en periode før han ble løslatt i 2009.357

Av andre norske erfaringer med ekstrem islamisme kan det nevnes at Norge mottok en direkte terrortrussel fra den daværende nestlederen og senere lederen i al-Qaida, Ayman al-Zawahiri, i 2003. Samme år ble mulla Krekar utvist fra Norge av hensyn til rikets sikkerhet. Krekar kom til Norge som kvoteflyktning i 1991. I 2001 ble han leder for jihadistgruppen Ansar Al Islam i Nord-Irak. Krekar ble til slutt utlevert til italienske myndigheter og fengslet i Italia i 2020.358

I 2004 ble det kjent at militante aktivister fra den al-Qaida-tilknyttede gruppen GSPC, som senere tok navnet al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM), hadde forsøkt å rekruttere fremmedkrigere fra moskeer i Oslo. Disse fremmedkrigerne skulle kjempe mot amerikansk okkupasjon av Irak.359 Samme år gikk en person amok med øks under en flygning i Nord-Norge. Selv om denne saken ikke ble sett på som terror, men et utslag av psykiske eller personlige problemer, skal mannen ha støttet islamistpartiet under konflikten med regimet i hjemlandet, og han skal ha opptrådt som det som ble oppfattet som en radikal imam på asylmottaket i Norge.360

Jihadisme i Norge har gått fra å være knyttet til nasjonale gruppers kampsaker til å bli fleretnisk og flerkulturelt. Det felles språket er blitt norsk, og deltakerne bruker mediene til å gjøre seg kjent. Deltakernes unge alder, flerkulturelle profil og evne til å nå ut og bruke sosiale medier og internett har vært utslagsgivende.361

Fremveksten av ekstrem islamisme i Norge skjedde i tråd med funn fra radikaliseringsforskningen om samspillet mellom sosiale og ideologiske drivkrefter, betydningen av sosiale nettverk og det at konflikter andre steder kan forårsake transnasjonal radikalisering i et land som ikke er en direkte part i konfliktene. Dette viser hvordan et lite antall sentrale skikkelser, såkalte entreprenører, kan skape problemer for dem som påvirkes, og utgjøre et betydelig samfunnsproblem og en betydelig trussel.362

Jihadistiske terrorplaner i Norge

I 2010 kunngjorde PST at de hadde sprengt en al-Qaida-celle i Norge som skulle ha planlagt terroraksjon(er) i Danmark mot karikaturtegnere og avisen Jyllands-Posten. Hovedmannen, uiguren Mikael Davud, ble dømt til fengselsstraff sammen med den irakiske Shawan B, mens en tredje mistenkt, David J., ble frikjent for terrortiltalen, men dømt for forsøk på anskaffelse og oppbevaring av hydrogenperoksid, som skulle brukes til å lage sprengstoff.363 Davud skal ha trent med al-Qaida i Waziristan, og cellen hadde internasjonale koblinger til en terrorcelle i Manchester og en celle som skulle angripe T-banesystemet i New York. Under rettssaken mot Davud-cellen dukket Arfan Bhatti opp og hilste på de tiltalte før han ble utvist fra rettssalen fordi han hadde en nylig dom på seg.364 Samme år viste Dagbladet en Muhammed-karikatur på forsiden av avisen. Flere norske muslimer reagerte kraftig og Profetens Ummah arrangerte en protestmarsj. En av lederne fra Profetens Ummah, den norsk-irakiske Mohyeldeen Mohammad sa under arrangementet at norske myndigheter og medier måtte forstå alvoret med publiseringen av karikaturer for å unngå «en 11. september og en 7. juni [juli] på norsk jord».365 Han la til det som skulle bli en av Profetens Ummahs signaturer: «Det er ingen trussel, men en advarsel».366 Mohyeldeen Mohammad, Arfan Bhatti og norsk-pakistaneren Ubaydullah Hussain fremsto som henholdsvis ideologen, igangsetteren (entreprenøren) og rekruttereren i Profetens Ummah. Den kombinerte effekten av at IS ble nedkjempet, at mange i kjernen av jihadistmiljøet døde, at det oppsto interne konflikter, og at det ble gjort forebyggingstiltak, fikk Profetens Ummah til å gå i oppløsning, og den norske jihadismen ble mindre synlig.367

En rekke andre alvorlige hendelser knyttet til ekstrem islamisme har funnet sted i Norge siden IS ble svekket i Syria og Irak i 2017. I 2017 ble en 17-åring pågrepet på Grønland i Oslo med en bombe. Han var opprinnelig fra Russland og hadde bodd i Vadsø som flyktning. Han ble fengslet og fikk etter hvert et utvisningsvedtak.368 Han ble uttransportert til Russland i 2019, men dukket opp i Norge igjen i 2022. Han ble arrestert da han krysset grensen til Norge, og før han på nytt ble uttransportert ble han avhørt om en vedvarende relasjon til Bhatti.369 Bhatti var kommet i søkelyset på grunn av det påtalemyndigheten vurderer som ekstrem islamisme i Norge: terrorangrepet den 25. juni 2022 i Oslo.

Før terrorangrepet var det også flere andre alvorlige saker med norske jihadister. I 2019 kom det frem at en 25 år gammel norsk-somalier i Skien hadde vært med i chattegrupper med IS-tilhengere i Storbritannia og Danmark og planlagt å gjennomføre terrorangrep i landene. Saken ble prøvd i tre rettsinstanser, og han ble til slutt dømt til nesten 14 års fengsel for IS-medlemskap og for forsøk på medvirkning til terrorhandling i Danmark og England.

I 2021 arresterte PST en 16-åring med syrisk bakgrunn i Oslo som skulle ha planlagt å fremstille nikotingift i terrorøyemed. Etterforskingen viste at han hadde sverget troskapsed til IS, lastet ned bombematerialer og hadde Arfan Bhatti som profilbilde på Telegram-kontoen sin.370 Han ble dømt til fem år i fengsel.371

Norske fremmedkrigere

De første norske fremmedkrigerne i Syria ble med i den al-Qaida-tilknyttede gruppen Jabhat Al Nusra inntil IS erklærte kalifatet sommeren 2014 og brøt med al-Qaida. Fra da av søkte de norske fremmedkrigerne seg mot IS. Norsk-chilenske Bastian Vasquez fra Skien dukket plutselig opp i den nå historiske IS-propagandafilmen The End of Sykes-Picot, som viste sprenging av en grensepolitibygning mellom Syria og Irak og symboliserte at IS-kalifatet hadde visket ut grensen bestemt av de tidligere kolonimaktene i området, Storbritannia og Frankrike. Rapporter begynte å komme om at nordmenn fikk militære oppgaver i IS, oppgaver som trenere og snikskyttere, og at de bidro i propaganda og annen støttevirksomhet. Snart begynte også unge norske kvinner å reise til IS-kalifatet i håp om å gifte seg med norske fremmedkrigere og stifte familie i det religiøse idealsamfunnet IS prøvde å fremstille, slik som to søstre fra Bærum372 og en norsk-pakistansk kvinne som vendte tilbake til Norge med barna sine. Hun skal ha blitt med i IS fordi mannen, Bastian Vasquez, sluttet seg til gruppen. Sistnevnte sak fikk FrP til å gå ut av regjering i 2020.373

Norge hadde stor fremmedkrigeraktivitet i forhold til folketallet.374 Til sammen reiste omkring 100 «Syria-farere» fra Norge som fremmedkrigere.375 Omkring 40 skal ha dødd. Omkring 40 har returnert til Norge eller oppholder seg i andre land. Flere er ikke gjort rede for eller kan befinne seg i leirer i Syria. Omkring 40 barn med norsk tilknytning skal ha levd i IS-kalifatet. Norge har straffeforfulgt mer enn halvparten av de returnerte. Det var anslagsvis ti kvinner blant de norske fremmedkrigerne.376

25. juni 2022

Målet med terrorangrepet i Oslo sentrum 25. juni 2022 var mest sannsynlig å gjennomføre massedrap mot skeive som skulle delta i pridefeiringen. En ekstrem islamist som hadde vært i PSTs, søkelys åpnet ild med automatvåpen mot utestedet Per på Hjørnet og etter det mot inngangen til utestedet London Pub, som er et kjent samlingspunkt for det skeive miljøet.377 To ble drept og 23 skadet før gjerningsmannen fikk problemer med våpenet og ble stoppet av publikum og så arrestert.

Etterforskingen viste at gjerningsmannen, norsk-iranske Zaniar Matapour, hadde hatt nær kontakt med Arfan Bhatti over tid, og at de hadde en felles chattegruppe med flere personer kjent fra tidligere terroretterforskninger i Norge. Etter hvert avslørte VG at Etterretningstjenesten hadde hatt en operasjon gående mot en kvinnelig islamist i utlandet.378 De hadde utgitt seg for å representere IS og gjennom dette oppnådd direkte kontakt med Arfan Bhatti. Han fortalte om et planlagt angrep i Norge som han ville at IS skulle velsigne. Etterretningstjenesten skal ha varslet PST om et forestående angrep, men adekvate tiltak ble ikke satt inn tidsnok. Det er gjennomført en evaluering av angrepet og politiets og PSTs arbeid med å avverge det.379 Det ble tatt ut tiltale mot Matapour i november 2023. Rettssaken er planlagt våren 2024. Det er også fire andre siktede i saken.

Antallet angrep fra ekstreme islamister har gått noe ned, og europeiske sikkerhetstjenester har blitt mer effektive til å stoppe de største og dødeligste terrorcellene. Det avsløres imidlertid stadig terrorplaner, og det gjennomføres stadig angrep i Europa. 25. juni viste at trusselen fra ekstreme islamister er til stede også i Norge.

8 Venstreekstremismen og dens omland

Venstreekstremisme kan betegne forskjellige former for politiske ideologier til venstre for den parlamentariske sosialismen. Begrepet omfatter i denne betydningen både ikke-voldsaksjoner og terrorisme. I PSTs nasjonale trusselvurdering for 2023 er definisjonen «ideologiske overbevisninger […] forankret i voldsforherligende varianter av kommunisme, anarkisme og antifascisme.»380 Begrepet har imidlertid vært definert noe ulikt, også av PST, gjennom de siste årene.381 PSTs tyske søsterorganisasjon, Verfassungsschutz, ser venstreekstremisme som en «helhetlig ideologisk forståelse og begrunnelse for politisk handling, inkludert voldshandlinger».382 Venstreekstremisme kjennetegnes ut fra dette av at den søker å erstatte den eksisterende stats- og samfunnsordningen, herunder den liberale demokratiske grunnordningen, som nevnt i den tyske grunnloven, med et kommunistisk eller anarkistisk system.383 Det viktige er da ikke faktisk bruk av vold, men den ideologiske begrunnelsen for om og når voldsbruk er legitimt for å oppnå politiske mål. Verfassungsschutz opererer derfor også med kategorien «voldsberedte».384

Forskjellen mellom norsk og tysk etterretningsdefinisjon av venstreekstremisme kan sies å komme fra de ulike historiske erfaringene med fenomenet. Viktigheten av å forstå det sympatiserende omlandet og dets potensial er en viktig lærdom fra terrorbølgen i det tidligere Vest-Tyskland på 1970-tallet. Den norske lærdommen fra samme periode er derimot at det er viktig å skille klart mellom holdninger og handlinger i møte med politisk radikalisering. Et slikt skille gjør at man kan unngå en ytterligere radikalisering og voldseskalering.385

I trusselvurderingen for 2023 anga PST at det er svært lite sannsynlig at venstreekstremister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge i 2023. Det er ventet at venstreekstreme miljøer forblir små.386 Likevel er det mulig at verdenssyn og holdninger som tradisjonelt forbindes med venstreekstreme, kan inngå i et radikaliseringsløp eller i antidemokratisk tankegods.

Historisk har venstreekstreme i hovedsak tatt utgangspunkt i revolusjonære ideer som ble utviklet i andre halvdel av 1800-tallet, og som har blitt videreutviklet i ulike retninger. Venstreekstremismen har videre historiske røtter i revolusjonære og totalitære regimer i det 20. århundre. Venstreekstremister oppfattet tradisjonelt demokratiet som et maskert borgerlig diktatur, som de ville erstatte med et samfunn uten klasseskiller, privat eiendom og statsmakt.387 Etter revolusjonen skulle proletariatets diktatur oppstå, og mange venstreekstreme argumenterte for at vold og tvang måtte brukes mot revolusjonens fiender og restene av det gamle borgerlige samfunnet.388

Venstreekstreme miljøer etter 1960 kjennetegnes ikke av at de har en homogen ideologisk forståelsesramme som peker mot en bestemt samfunnstype som skal erstatte den eksisterende. Konspirasjonsfortellinger om jødiske sammensvergelser er ikke forbeholdt ytre høyre og ekstrem islamisme, men kan også prege verdensbildet til mennesker på venstresiden.389 De er gjerne knyttet til en generell antiamerikanisme som kan gå over i konspiratoriske tanker om hvem som egentlig sto bak angrepene 11. september 2001.390 Venstreekstreme kjemper mot det de oppfatter som en urettferdig verdensorden som anses som dysfunksjonell og ansvarlig for ødeleggelse av miljøet, kriger og undertrykkelse av svake og fattige.391

Når det gjelder motiver og potensiale, kan venstreekstremisters forhold til vold inndeles i tre undergrupper:

• tradisjonelle kommunistpartier som er åpne for at en revolusjonær omveltning vil innebære vold mot revolusjonens fiender

• grupperinger som er villige til å bruke vold for å fremprovosere økte motsetninger i samfunnet for å få økt oppslutning om revolusjonære ideer

• autonome miljøer som bruker vold mot politiske motstandere for å hindre dem i å vokse frem og bre seg392

8.1 Venstreekstremismen og dens omland internasjonalt

En kommunistisk fremtid virket forlokkende på mange unge intellektuelle fra middelklassen i både Øst- og Vest-Europa etter 2. verdenskrig.393 Mange følte seg underlegne det arbeidende folket, proletariatet, og mange meldte seg inn i kommunistiske partier.

Kommunistiske regimer som Sovjetunionen og senere Kina og Kambodsja utviklet seg imidlertid til svært voldelige regimer som utsatte befolkningen i egne land for brutalitet og forfølgelse. Særlig gikk det ut over «revolusjonens fiender», som ble fjernet i såkalte utrenskninger.

Selv om brutaliteten i kommunistiske regimer var kjent i Vesten, var mange på venstresiden i Vest-Europa tilhengere av kommunisme og følgelig også kommunistiske regimer som Sovjetunionen. Sovjetregimet nøt godt av den aura av antifascisme som kom som følge av de store ofrene russiske soldater gjorde på slagmarken under 2. verdenskrig.394 Denne strategien og tankegangen appellerte særlig til intellektuelle på venstresiden. Som motstandere av alt som var fascistisk ble den logiske slutningen for mange å akseptere og tolerere volden utført av det kommunistiske regimet i Sovjetunionen, som ikke sto tilbake for den volden som hadde blitt utført av det nazistiske regimet under 2. verdenskrig. De kriminelle handlingene som ble utført av Sovjetunionen, kunne unnskyldes fordi de var midler til å nå et høyere mål.395

Sovjetunionen og de øvrige kommunistlandene i Øst-Europa begynte i etterkrigsårene å legge for dagen en statlig sanksjonert antisemittisme. Jødiske skoler ble stengt, jøder ble kastet ut av kommunistpartiene, og antisemittiske utsagn som anklaget jøder for å være «rotløse kosmopolitter uten identitet», dominerte den kommunistiske partipressen.396 Befolkningen i Sovjetunionen og Øst-Europa ble utsatt for overvåkning, vilkårlige arrestasjoner, deportasjoner og likvidasjoner. Noen steder ble det utstedt visum, slik at jødene kunne forlate landet. Mange jøder reiste til USA og Israel.

Både i Øst- og i Vest-Europa dalte begeistringen for den sovjetiske kommunismen etter opprøret mot de sovjetisk-styrte styresmaktene i Ungarn, et opprør som ble slått brutalt ned av sovjetiske styrker i 1956.397 Kommunistpartiene mistet et stort antall medlemmer over hele Vest-Europa, og bevegelser ytterst til venstre i Vesten vendte oppmerksomheten mot asiatisk og latinamerikansk anti-imperialistisk kommunisme. Sympatiserende på venstresiden tok avstand fra den volden som utspant seg på deres eget kontinent, fordi den ble utført av staten. Vold som ble utført av frihetskjempere, ble ansett som legitim.398 Venstreekstreme grupperinger, herunder terrorgrupper, utgjorde en trussel mot mange av de vesteuropeiske demokratiene under den kalde krigen.

Venstreekstreme grupper i dag har i hovedsak forankring i antifascistiske og anarkistiske strømninger. Etter kommunismens fall og slutten på den kalde krigen mener imidlertid forskere at det ekstreme venstre har vært i en ideologisk krise. Like fullt er fiendebildet av det internasjonale pengefondet IMF, NATO, EU og supermakten USA relativt uendret. Det samme er nasjonale politiske eliter som oppfattes som kontrollert av multinasjonale selskaper.399

Et eksempel på en bevegelse i dag er Antifascistisk aksjon, Antifa eller AfA. Det er en løst sammensatt, transnasjonal politisk bevegelse som aksepterer bruk av vold mot antifascister. Et viktig prinsipp for Antifa er at fascister med alle nødvendige midler må hindres i å få en plattform å snakke fra.400 I bydelen Nørrebro i København har gruppen hengt opp klistremerker hvor det står WARNING – Fascists will be assaulted in this area.401 Militante antifascister vil ha direkte konfrontasjoner med fascister, og i senere år har Antifa benyttet seg av såkalt doxxing, som vil si å avsløre identiteten til høyreekstreme personer på digitale plattformer.402

Venstreekstrem terror og ekstremisme

Venstreekstrem terrorisme i Vest-Europa har kommet fra små miljøer som i hovedsak har vært isolerte fra det politiske landskapet for øvrig. Unntaket er Italia, hvor skillet mellom venstreekstreme, venstreterrorister og venstreradikale har vært mer flytende.403 I Italia fantes det på venstresiden en frykt for at fascistene skulle ta over makten i landet.404

I Tyskland dreide opprøret seg for mange om det de anså som et manglende oppgjør med den nære nazifortiden, som viste seg gjennom at tidligere nazister gikk inn i ledende posisjoner i den nye republikken Vest-Tyskland.405

De venstreekstreme terrorgruppene som har gjort mest skade, var Rote Armee Fraktion (RAF), også kjent som Baader-Meinhof-gruppen,406 og Brigate Rosse407 i henholdsvis Vest-Tyskland og Italia. Disse gruppene, som særlig besto av unge studenter, næret mistillit til de nye demokratiene som oppsto etter 2. verdenskrig, som de oppfattet som imperialistiske og kapitalistiske.

Ungdomsbevegelsene på ytre venstre utviklet et konsept om «legitim motvold» som knyttet seg til en internasjonal kamp mot kolonialisme og for borgerrettigheter i USA og klassekamp i Europa.408 Gjennom såkalt «defensiv vold» ville de provosere frem det de mente var styresmaktenes sanne, fascistiske natur. Det var ulike meninger om hva defensiv vold innebar. De mest ytterliggående gikk fra demonstrasjoner til symbolsk vold i form av for eksempel ødeleggelse av eiendom. Følgen av dette ble at de i noen grad lyktes med å fremprovosere den motreaksjonen de ønsket seg: Staten tok i bruk mer vold. Da den tyske studenten Benno Ohnesorg ble drept av politiet i Vest-Berlin i 1967, mente mange at analysen deres var bekreftet.409 Utover på 1970-tallet sto RAF bak en rekke bombeangrep, skytinger, kidnappinger og bankran. Toppen av angrepsaktiviteten ble nådd med «den tyske høsten» i 1977. Bevegelsen mistet mye av den støtten som den hadde vært avhengig av, samtidig som myndighetene intensiverte kampen mot RAF. 34 mennesker mistet livet på grunn av terror utført av RAF. Motstanden fra ytre venstre fortsatte etter dette mer som småskalavold mot politiske motstandere på ytre høyre, fra grupper som Antifa.

I Italia kidnappet Brigate Rosse politikere, næringslivstopper og advokater og forlangte løsepenger. De mistet sympati blant folk da de kidnappet og myrdet den tidligere statsministeren Aldo Moro i 1978. Mange politikere på venstresiden og fengslede medlemmer fra gruppen selv tok avstand fra drapet.410

Fra slutten av 1960-tallet og frem til slutten på den kalde krigen var det også eksempler på politisk vold utført av venstreekstreme grupper i Danmark og Sverige. Blekingegadebanden fra København gjennomførte ran og andre kriminelle handlinger på 1970- og 80-tallet, blant annet for å skaffe penger til den palestinske organisasjonen Popular Front for the Liberation of Palestine, PFLP.411

Dagens utenomparlamentariske venstreside er radikale i sin samfunnskritikk, men støtter ikke eller bruker ikke politisk vold. Venstreekstreme miljøer skiller seg altså fra den øvrige venstresiden, som klart tar avstand fra vold. Venstreekstremister ser på seg selv som en del av en større internasjonal kamp mot global urettferdighet og orienterer seg gjerne i retning av større transnasjonale fellesskap.

8.2 Venstreekstremismen og dens omland i Norge

Norsk venstreekstremisme har ikke kommet til uttrykk gjennom mange ekstreme handlinger. Hovedbildet er at de partiene og bevegelsene på venstresiden som her til lands har støttet væpnet revolusjon eller på andre måter ansett vold som legitimt virkemiddel, historisk sett ikke har satt denne tankegangen ut i livet. Det er også viktig å anerkjenne at Stortingets granskningskommisjon, Lund-kommisjonen, kom frem til at det hadde foregått ulovlig overvåkning i stor skala av norske borgere, særlig på venstresiden.412

Når Ekstremismekommisjonen likevel velger å omtale bevegelser som deltok i valg og ikke brukte eller argumenterte direkte for å bruke politisk vold, er dette fordi legitimeringen av vold hos disse gruppene på ulike tidspunkter var en sentral del av deres partiprogram og tankegods. Lund-kommisjonen formluerte det slik: «Kommisjonen har ikke funnet at det frem til siste halvdel av 1960-årene skjedde avgjørende endringer i NKPs holdninger som gjorde det uforsvarlig at norske myndigheter ikke tidligere endret sin oppfatning av kommunister som en mulig sikkerhetstrussel.»413 Dette støttes også av forskere som har pekt på at partiet NKPs ytre tilslutning til Grunnloven ikke gjenspeilte seg i partiorganisasjonen.414

Norske kommunister og Sovjetunionens bidrag til nedkjempingen av nazismen bidro til en viss folkelig sympati med NKP, som tidoblet sin medlemsmasse sammenlignet med før 2. verdenskrig. Partiet fikk ti prosent av stemmene og elleve representanter inn på Stortinget ved stortingsvalget i 1945. Dette var for øvrig en trend også ellers i Europa. NKP sluttet opp om den felles politiske plattformen Fellesprogrammet,415 som dannet grunnlaget for politisk styring av Norge i etterkrigstiden, og NKP forpliktet seg dermed til de demokratiske prinsippene som er nedfelt i Grunnloven.416 Det oppsto imidlertid tvil om NKPs nasjonale og demokratiske holdning, noe som skyldtes den internasjonale utviklingen med motsetninger mellom øst og vest og partiets ideologiske dreining. Overvåkningstjenesten begynte å overvåke og etterforske kommunistenes handlinger.417 Overvåkningstjenestens interesse for NKP avtok etter hvert.

Ved inngangen til 1970-tallet og gjennom 80-tallet ble det maoistiske og revolusjonære Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), eller AKP-ml, dominerende på den radikale venstresiden i Norge. Ml-bevegelsens forhold til vold har vært omdiskutert. Det ble bygget opp en organisering for illegal virksomhet og deler av organisasjonen ble holdt hemmelig, selv for interne medlemmer. Enkeltpersoner gikk inn i Heimevernet eller avtjente militær verneplikt, enten for å svekke «det borgerlige militærapparatet» eller for å forberede seg på den kommende motstandskampen eller den sovjetiske invasjonen.418 Et særtrekk ved den revolusjonære ml-bevegelsen i Norge var at den sprang ut av en hel organisasjon, Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon (SUF), som ble maoistisk. Noen analyser vektlegger betydningen av at det fantes et organisasjonsapparat over hele landet, og at ml-bevegelsen måtte forholde seg til en norsk virkelighet og en bred kontaktflate.419

AKP-ml hadde en voldelig ideologi og retorikk, og det ble også pekt på konkrete personer som skulle likvideres etter revolusjonen. Ideologien og retorikken forble imidlertid «på papiret». AKP-ere var involvert i mye demonstrasjonsvold, men partiet hadde en klar linje mot «individuell terrorisme».420 En annen årsaksforklaring på hvorfor det ikke vokste frem venstreterrorisme i Norge, antas å være at AKP tidlig tok et oppgjør med anarkistiske krefter som gikk inn for «individuell vold», altså terrorisme, og i stedet gikk inn for «væpna revolusjon» som en form for kollektiv vold.421 En annen faktor som er fremhevet, er at ml-bevegelsen fikk et betydelig kulturelt gjennomslag og politisk spillerom og ikke risikerte sanksjoner som kriminalisering eller yrkesforbud, slik tilfellet var i andre land.422 Dette bidro trolig til at det fremsto mer formålstjenlig for partiet å operere innenfor organiserte rammer. Ikke bare ideologi, men også tilhørighet og fellesskap var viktige drivere for mange av dem som søkte seg til og ikke minst ble værende i bevegelsen.423 Både gjennom sakprosa og skjønnlitterære verker424 har tidligere medlemmer av ml-bevegelsen bidratt til en innsikt i hvilke faktorer som spilte inn da de gikk inn i bevegelsen.

Dagens arvtaker til ml-bevegelsen, partiet Rødt, karakteriserer seg fortsatt som et revolusjonært politisk parti. Forskere peker imidlertid på at selv om det fortsatt finnes formuleringer i partiprogrammet som kan tolkes revolusjonært og antidemokratisk, er partiet i praksis lojalt mot systemet og forsvarer det.425

Ungdom og motkultur i Norge

På 1970-og 80-tallet var det opptøyer og husokkupasjoner i flere norske byer, igangsatt av en løst sammensatt gruppe unge mennesker. Ut fra dette vokste det frem en ungdomsbevegelse som stilte krav, særlig for å få mulighet til kulturell og politisk utfoldelse og innflytelse på bylivet. Deres kampformer og uttrykk hadde innslag av blant annet humoristiske aktiviststunt, sabotasje og ramponeringer. Ungdommer fra Blitzhuset i Oslo gjorde seg bemerket i forbindelse med alt fra budsjettnedskjæringer, politivold, apartheid til NATO i løpet av 80-tallet. Det politiske venstre, blant annet med representanter fra ungdomspartiene Rød ungdom og Sosialistisk ungdom, forsøkte forgjeves å få makt og innflytelse over Blitz-miljøet.426 Hovedmotstanderen til blitzerne og miljøet som sprang ut av Blitz på 1980- og 90-tallet, var nynazister. Det kom til jevnlige konfrontasjoner mellom disse to gruppene, etter hvert også med våpen.

Den norske fraksjonen av Antifa ble grunnlagt i 1994. Antifas mål var å være en militant og direkte respons på økningen av nynazistiske grupperinger i Norge på 1980- og 1990-tallet. Den kommunistiske gruppen Tjen folket ser også vold som et akseptabelt middel i kampen mot fascismen. Både Antifa og Tjen folket er små grupper i Norge, og de anses ikke som en stor trussel av politiet eller PST. Likevel mener politiet at voldspotensialet hos disse gruppene har kommet til uttrykk, spesielt rundt demonstrasjoner mot høyreekstreme grupper som DNM og SIAN etc.427

Enkelte klimaaktivister har i senere år tatt til orde for at vold kan bli nødvendig i kampen for å redde klimaet.428 PST vurderer at det er svært lite sannsynlig at venstreekstremister eller ekstremister motivert av klima-, miljø- og naturvernsaker, vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge i 2023. PSTs vurdering er likevel at klima-, miljø- og naturvernsaker har et potensial til å radikalisere.429

9 Normalisering av ekstrem diskurs

Verdenssyn som bygger på konspirasjonsfortellinger og rasistiske og antisemittiske stereotypier samt en forestilling om at demokratisk valgte regjeringer er forrædere eller landssvikere, var for ti–femten år siden i all hovedsak isolert til nettfora, undergrunnsbevegelser og marginale politiske miljøer. I dag er slike ideer toneangivende flere steder, både blant mennesker som besitter mye makt, og blant enkeltborgere.

Antidemokratisk og ekstremt tankegods brukes ikke kun av aktører som befinner seg utenfor det demokratiske systemet. Utviklingen i det politiske ordskiftet i flere land de siste årene har satt i gang en samtale om mainstreaming eller normalisering av ekstrem diskurs, spesielt fra ytre høyre.430 Normalisering eller mainstreaming av ekstrem diskurs beskriver en prosess hvor språk eller elementer fra konspirasjonsfortellinger eller avhumaniserende og nativistisk retorikk tas inn i det offentlige ordskiftet.

Prosessen frem mot Storbritannias utmeldelse av EU, Brexit431, og Donald Trumps presidentkampanje og seier i USA i 2016 var hendelser som bidro til å legitimere og operasjonalisere forestillinger om rase, kultur, innvandring og nasjonal identitet.432 Det har også vakt oppsikt at teknologimogulen Elon Musk har spredt konspirasjonsfortellinger om jøder til 140 millioner følgere på plattformen X.433

«Overton-vinduet» er et begrep som kan forklare denne utviklingen. Joseph Overton beskrev det som i hverdagsspråket kalles ytringsrommet, som et vindu av det som er akseptert diskurs. Det som er upopulært eller ansett som ikke fornuftig å si, befinner seg utenfor vinduet. Politisk påvirkning vil da si å utvide vinduet eller flytte det som tidligere ikke var akseptert å si, inn i vinduet.434 Dette fenomenet har vært mye diskutert i norsk kontekst. Dersom elementer av konspirasjonsfortellinger, såkalt konspirasjonssnakk, tas i bruk av politiske ledere eller andre fremtredende stemmer, kan de bakenforliggende ideene legitimeres i fellesskap som fra før preges av mistillit, fordommer og et negativt syn på demokratiet, minoriteter eller utsatte grupper. I slike fellesskap deles også forestillinger om skjulte eliter med hemmelige planer. Det har særlig blitt rettet oppmerksomhet mot at elementer fra konspirasjonsfortellingen Eurabia435 har kommet inn i hovedstrømmen.436

Når påstander om «snikislamisering» og støtte til islamistiske terrorister blir framført av framstående politikere, kan det bidra til å normalisere konspiratoriske forestillinger om at politiske motstandere bevisst legger til rette for Islams invasjon av Europa. (Bjørgo og Gjelsvik 2018, s. 36)

Normaliseringsfenomenet forbindes oftest med strømninger fra eller representanter for ytre høyre. Det er likevel viktig å forstå at dette fenomenet ikke utelukkende skjer på ytre høyre. Desinformasjon og konspirasjonsfortellinger er virksomme verktøy i ustabile tider, særlig i forkant av eller underveis i krig. Russlands konspirasjonsfortellinger om Ukraina har vært et fremtredende eksempel på dette, og de har hatt en viktig plassering i Russlands propagandakrigføring i forbindelse med krigen.437 Etter Russlands annektering av Krim i 2014 og fullskalakrig mot Ukraina i 2022 har det pågått en debatt om hvordan konflikten skal forstås, analyseres og møtes av Vesten. Ulike forklaringsmodeller og fortellinger konkurrerer mot hverandre og det strides om i hvilken grad slike analyser skal trekke USAs og NATOs handlinger inn i forklaringsmodellene av den utviklingen som har funnet sted. Slike analyser er ikke kontroversielle, og er en del av den politiske diskursen, både i USA438 og Europa, herunder Norge.439 Enkelte miljøer og enkeltpersoner som tradisjonelt forbindes med venstresiden går imidlertid lenger i sin kritikk av Vestens rolle i konflikten, og sprer russisk propaganda inn i den norske offentligheten. Nettstedet Steigan.no har blitt pekt på som en bidragsyter til dette.440

Ekstreme utsagn er mer utbredt enn tidligere, noe som skyldes de mulighetene for rask spredning som den digitale tidsalderen gir, og det politiske klimaet utsagnene har oppstått i. Det er for øvrig ingen gitt sammenheng mellom utbredelsen av ekstreme holdninger eller utsagn og effekten av dem. Fenomenet er globalt, men effekten av det er ikke den samme over alt.

At det blir mer vanlig å uttale seg med små henvisninger til store konspirasjonsfortellinger eller stigmatiserende retorikk mot utsatte grupper, kan ha ulike effekter, fra forskyvning av diskurs og politikk i en bestemt retning til vold og drap på mennesker i ekstremistenes fiendebilder. Metaforen «hundefløyte» beskriver hvordan budskap kan kodes med ekstremt innhold slik at det når innvidde uten at avsenderen kan straffes for det hen har uttalt. Hundefløyten er et effektivt virkemiddel for politiske stemmer som ønsker å nå ut til ytterliggående grupperinger uten selv å fremstå ytterliggående. Etter 22. juli 2011 har dette vært en aktuell og mye diskutert problemstilling i Norge.441 Mennesker som befinner seg i ekstremisters fiendebilder, frykter ofte ikke avsenderen av et ekstremt, kodet budskap, men effekten hundefløyten kan ha på individer som har voldspotensial.442 I møte med økt utbredelse av nettopp denne typen retorikk er det trolig avgjørende at det finnes tilstrekkelig demokratisk motstandskraft443 i befolkningen. Befolkningen må være oppmerksom på desinformasjon og villedende virkelighetsbeskrivelser som på kort og lang sikt er undergravende for demokratiet.

Et normativt standpunkt kan være at ekstreme utsagn ikke blir mindre ekstreme eller farlige selv om de har blitt vanligere. Når elementer av ekstremt tankegods tas i bruk av demokratisk valgte politikere, kan dette være med på å bygge ned demokratiet innenfra og sette utsatte grupper under press. Dette kan dreie seg om verdensbilder som peker på opplevde indre eller ytre fiender, eller konspirasjonsfortellinger om sårbare eller utsatte grupper eller enkeltpersoner. Dette er samfunnstrusler som ikke kun kan løses på individnivå, og som understreker betydningen av hele samfunnets fellesansvar.

10 Tillit og mistillit

Tilliten til myndighetene er nedadgående i mange liberale demokratier i dag. I USA ble tilliten til myndighetene målt til «historisk lav» i 2022.444 Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, har i befolkningsundersøkelsen fra 2021 vist at tilliten til myndighetene ikke har vært så lav siden finanskrisen i 2008.445 Den norske befolkningens tillit til myndighetene ligger langt over gjennomsnittet i undersøkelsen.446 En robust velferdsstat, en sterk økonomi og et nokså homogent samfunn pekes på som sentrale faktorer for at tilliten lenge har vært så høy i Norge.447 Rapporten pekte likevel på noen særskilte utfordringer, som at norske myndigheter og norske institusjoner bør være særlig oppmerksomme på at den norske befolkningen er i endring, og at det offentlige tjenesteapparatet bør rustes til å håndtere og inkludere en befolkning som blir stadig mer mangfoldig, både hva gjelder alder og bakgrunn. Rapporten pekte på sårbarhetsfaktorer for tillit som er særskilte for Norge, som forholdet sentrum-periferi, og mellom høyt og lavt utdannede.448 I perioden juni til desember 2021 falt befolkningens tillit til Stortinget med ni prosentpoeng, fra 78 til 69 prosent.449 Nedgangen har blitt forklart med «pendlerboligsaken», som avdekket at flere stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer hadde benyttet ordningen med gratis pendlerbolig på en måte som stred med regelverket, og som begunstiget dem økonomisk.450 Befolkningens tillit til folkevalgte politikere og politiske institusjoner ble også et stort diskusjonstema i norsk offentlighet etter flere habilitetssaker blant både regjeringsmedlemmer og stortingspolitikere på sensommeren og høsten 2023.451

Når det gjelder institusjonell politisk tillit, er det stor forskjell på tap av tillit til enkeltpolitikere og tap av tillit til politiske institusjoner. Det siste har langt større konsekvenser, ettersom enkeltpolitikere er utbyttbare ved valg.452

Den institusjonelle tilliten er ulik i ulike deler av befolkningen. To befolkningsgrupper, som til dels overlapper hverandre, har lavere tillit enn resten av befolkningen: personer uten høyere utdanning og arbeidsledige eller personer på annen trygd eller pensjon. Disse to sosiodemografiske gruppene opplever ofte utenforskap på andre arenaer, som den politiske og den økonomiske.453 Opplevelsen av utenforskap kan underbygge befolkningsgruppenes opplevelse av at samfunnets aktører og institusjoner ikke ivaretar interessene deres. Over tid ser man at de som har mest tillit, beholder den. De som er sosialt, økonomisk og politisk ressurssterke, blir ikke like påvirket. De som har minst tillit til myndighetene fra før, har også lettest for å miste den.454

I kriser og perioder preget av unntakstilstand der myndigheter tar avgjørelser som griper inn i folks liv og frihet, kan det være krevende å opprettholde eller få tillit. Tilliten til myndighetene påvirkes også hvis det avdekkes systemsvikt i det offentlige tjenesteapparatet, eller hvis folkevalgte eller regjeringsmedlemmer misbruker sine verv.455 Kriser kan også styrke tilliten til myndighetene. I tiden umiddelbart etter terrorangrepet 22. juli 2011 økte både den mellommenneskelige og den institusjonelle tilliten i Norge betraktelig, for så å falle tilbake til normalnivået nokså hurtig.456 Lignende opinionsmålinger av kortvarig styrket tillit er gjort etter andre terrorangrep og kriser. Samfunnsforskere beskriver fenomenet som the rallying effect eller rallying around the flag.457 Forklaringen går ut på at en befolkning gjerne samler seg rundt den øverste politiske ledelsen for å få beskyttelse når de rammes av terror, krig eller andre kriser. De nordiske landene hadde eksempelvis vesentlig forskjellige strategier i møtet med covid-19-pandemien. Forskningen viser imidlertid at tilliten til myndighetene økte i hele Norden i pandemiens første fase.458

Tillit til medier

Svak tillit til myndigheter er gjerne også forbundet med svak eller ingen tillit til det som omtales som mainstream media eller tradisjonelle, redaktørstyrte medier.459 Norge er blant de landene i verden som har høyest tillit til nyheter, og nordmenn har generelt høy tillit til norske nyhetsmedier, uavhengig av kjønn og aldersgrupper.460 Undersøkelser av befolkningens tillit til medier viser at denne tilliten henger sammen med økonomi og utdanning. Lav tillit til mediene henger sammen med lav utdanning og lav husholdningsinntekt.461 Alder spiller også en rolle. De under 35 år har merkbart lavere tillit til mediene enn resten av befolkningen.462

Redaktørstyrte medier har høy tillit i den norske befolkningen og skiller seg klart fra alternative medier og sosiale medier, som har lav tillit i befolkningen. Undersøkelser under covid-19-pandemien tyder videre på at nordmenn søker til redaktørstyrte medier i krisetider.463

Medietilsynet har pekt på en markant økning i andelen av yngre som overhodet ikke bruker nyhetskilder som papiravis, TV, radio eller nettavis. I gruppen ni til femten år var andelen 63 prosent i 2020. Tallet hadde steget til 72 prosent i en undersøkelse gjort i 2021.464 I alderen 16–24 år var det 35 prosent som ikke hadde brukt nyheter på disse plattformene. Andelen som oppsøker nyheter daglig, stiger betraktelig i disse gruppene hvis nyheter på sosiale medier regnes med. Det rapporteres om at yngre i mindre grad enn eldre konsumerer såkalt «harde nyheter» om politikk, samfunn og økonomi og i stedet oppsøker underholdnings- og kjendisnyheter. Dette er en indikasjon på at de yngre velger bort informasjon om politikk og samfunn. Medietilsynet påpeker følgende: «Sjølv om andelen som ikkje er ‘påkopla’, og har ei meir einsidig nyheitsorientering enn befolkninga generelt, totalt sett er liten, er det viktig å følge med på utviklinga langs demografiske og sosiale skiljelinjer. Ei informasjonskløft mellom majoriteten av borgarane og nokre grupper kan føre til ei meir fragmentert offentlegheit og auka risiko for polarisering og ekkokammer».465

11 Ekstremismens konsekvenser for utsatte grupper

Ekstremister retter sitt hat mot ulike grupper. Fiendebildet begrunnes ulikt i forskjellige ideologier, men det er påfallende hvordan noen grupper går igjen i fiendebildet til ulike ekstreme retninger. For eksempel retter både høyre-, og venstreekstremister og ekstreme islamister mye hat mot jøder. Grupper som inngår i fiendebildet til flere forskjellige ideologier, er særlig utsatt for hat og vold. Selv om fiendebildene kan overleve i århundrer, er de også elastiske i den forstand at nye grupper kan komme til. Hvem som utsettes for hat påvirkes av samfunnsutviklingen. For eksempel kan skeives synlighet i samfunnet generelt også føre til økt hat fra ekstreme grupper. I rapporten «Det kan skje igjen» fra Kunnskapsdepartementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen står følgende:

Hvis Auschwitz skjer igjen, er det ikke sikkert at ofrene vil være jøder, rombefolkningen, romanifolket, homofile eller funksjonshemmete. Da kan det være andre grupper som skiller seg ut fra flertallet. (Kunnskapsdepartementet, 2011, s. 5)

Grupper som inngår i ekstremistenes fiendebilder, er vanligvis etniske, religiøse, språklige eller seksuelle minoriteter, men også politikere, journalister og samfunnsdebattanter er utsatt. Kvinnehat er også utbredt blant ekstremister. Interseksjonalitet spiller videre inn; jo flere minoritetskategorier du tilhører, jo mer utsatt kan du være, både for voldelig ekstremisme og hets og for marginalisering av storsamfunnet. Skeive flyktninger i Norge er en gruppe som er særlig utsatt for vold og diskriminering.466 Enkeltpersoner som anses som representanter for grupper og individer med fremstående posisjoner i samfunnet, får gjerne en særlig rolle i ekstremisters verdensforståelse. Et eksempel er den tidligere nevnte filantropen og forretningsmannen George Soros, som er jødisk, og som det også finnes en rekke konspirasjonsfortellinger om.467

Trusler og hatefulle ytringer kan være belastende og ødeleggende for enkeltmennesker og deres nærstående. Rasisme og diskriminering kan blant annet påvirke folks helse negativt både direkte og indirekte.468 Trusler og hatefulle ytringer er skadelige for demokratiet dersom de fører til at mennesker avstår fra å ytre eller engasjere seg eller trekker seg ut av politikken og samfunnsdebatten.

Mange av gruppene som er utsatt for trusler og hat fra ekstremister, er ofte også allerede marginaliserte. Ekstremisters fiendebilder er ikke løsrevet fra holdninger som finnes ellers i befolkningen, de har også sammenheng med politisk og statlig sanksjonert diskriminering eller historisk utestengelse i flere land. Holdningsundersøkelser de senere årene peker også på kunnskapsunderskudd i befolkningen og negative forestillinger om særlig utsatte grupper.469

Kommisjonen har hatt flere møter med grupper som inngår i ekstremisters fiendebilder eller på andre måter er marginalisert og utsatt for hets, trakassering og vold. Samlet sett er inntrykket at flere ikke opplever seg tilstrekkelig beskyttet og ivaretatt. De er bekymret for at myndighetene som skal beskytte dem, ikke har nok kunnskap om trusselen de lever med, og de er bekymret for at befolkningen generelt har lav kunnskap om hvem de er, og hvilke utfordringer de lever med.470 Regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering, som kom høsten 2023, inneholder flere tiltak som retter seg mot å ivareta utsatte grupper.471

Noen av gruppene eller personene i ekstremistenes fiendebilder har ressurser til å beskytte seg selv og er ikke marginaliserte. Hat og trusler mot øvrige myndighetspersoner behandles nedenfor. I tillegg til politikere og samfunnsdebattanter er det flere grupper og minoriteter som opplever ulike former for fordommer og negative holdninger i Norge i dag.

For mange er det en stor belastning å leve med vissheten om at en selv og ens nærstående inngår i ekstreme gruppers fiendebilder. Det kan gjøre stor skade og være livsbegrensende å vite at mennesker som ligner deg, lever som deg eller har samme tro som deg, blir drept, skadet eller er utsatt for avhumaniserende holdninger eller handlinger. Kommisjonen har hatt samtaler med mennesker som trekker frem hverdagslige utfordringer med å tilhøre en minoritet. Konsekvensene for noen er at de «skjuler» hvem de er, unngår å vise frem sin tilhørighet eller på andre måter begrenser sine liv. Aktører kommisjonen har snakket med, trekker frem viktigheten av hva myndigheter og politiske representanter faktisk sier og gjør, og hvordan de omtaler minoriteter i offentligheten.

De ulike minoritetene som er del av ekstremismens fiendebilder, er en uensartet gruppe med ulike behov og ulike opplevelser av støtte og inkludering. Samtidig er de utsatt for den samme trusselen om ytringer og handlinger som ofte er del av hverdagen, og som er både synlig og usynlig for majoritetsbefolkningen.

Fordommer om at religiøse aktører utgjør «negative størrelser», oppleves som utbredt, og kunnskapen om det forebyggende arbeidet er lite kjent.472 Et presist offentlig ordskifte og riktig begrepsbruk er eksempelvis viktig for mange muslimer som har spilt inn til kommisjonen at det oppleves stigmatiserende og kunnskapsløst når islamisme i mange sammenhenger blir synonymt med ekstremisme. Flere har poengtert at det er viktig å ikke sidestille ekstremisme og radikalisme med sosialkonservatisme.473

Både grupper kommisjonen har snakket med, og myndigheter understreker betydningen av tillit og likebehandling. Integrerings – og mangfoldsdirektoratet rapporterer om tilfeller av tilbakemeldinger fra kommuner om forskjellsbehandling mellom ukrainere og andre flyktninger og mener det er grunn til å være obs på at dette kan generere polarisering.474

Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering slår fast følgende: «Selv om det er godt dokumentert at rasisme og diskriminering forekommer i Norge, og at det er en alvorlig utfordring, er det fortsatt behov for mer kunnskap. Det gjelder omfang og virkning på ulike samfunnsarenaer. Ikke minst gjelder det hvordan rasisme og diskriminering kan forebygges og bekjempes, og kunnskap om hvilke virkemidler som fungerer best».475 For omtale av denne og andre relevante handlingsplaner vises det til del V.

11.1 Hatkriminalitet

Hatkriminalitet er kriminelle handlinger som er motivert av hat eller negative holdninger til bestemte grupper av mennesker.476 I 2022 registrerte politiet 923 anmeldelser med et hatmotiv, og av disse utgjorde hatefulle ytringer 42 prosent.477 Hudfarge og nasjonal eller etnisk opprinnelse er det vanligste hatmotivet og utgjorde 55 prosent av alle registrerte hatmotiver, deretter kom seksuell orientering, som utgjorde 21 prosent. Ulike typer vold, herunder trusler, utgjorde om lag 30 prosent av anmeldelsene. De to siste årene har det vært en markant stigning i antall anmeldelser der det er et hatmotiv på grunnlag av seksuell orientering. Både politiet og forskere mener at det er store mørketall, og at mye hatkriminalitet i Norge ikke anmeldes.478 Funn i Nasjonal trygghetsundersøkelse har pekt mot at innvandrerbefolkningen er særlig utsatt.479 Personer med funksjonsnedsettelse og skeive er også mer utsatt enn resten av befolkningen.

Selv om de fleste tilfellene av hatkriminalitet ikke er ekstremistisk motivert, er hatkriminalitet ofte rettet mot grupper i ekstremistenes fiendebilder. Det finnes også grove eksempler på ekstremistisk motivert hatkriminalitet i Norge. Arve Beheim Karlsen var 17 år gammel da han druknet i Sogndalselva 23. april 1999 etter å ha blitt jaget av to jevnaldrende gutter som ropte rasistiske og truende utsagn etter ham, inkludert «drep denne negeren».480 Karlsen ble adoptert fra India i 1981 og var to måneder gammel da han ankom Norge.481 Det ble tatt ut drapssiktelse mot de to involverte personene, men denne ble senere henlagt. De ble tiltalt for rasistisk motiverte trusler og vold og rasistiske ytringer. Hovedmannen hadde utsatt Arve for rasistisk sjikane og truende og voldelig atferd over tid. Av dommen gikk det frem at personen var åpen om at han var rasist, og at ytringene han kom med, inkluderte «forbanna neger», «den jævla negeren», «nigger» og «berre ein liten neger». Fordi ytringene ikke ble ansett for å være fremsatt offentlig, ble de to tiltalte frifunnet for rasistiske ytringer etter datidens «rasismeparagraf».482 I forbindelse med straffeutmålingen gikk det frem at dommeren var usikker på hvor dypt rasismen stakk og at de rasistiske ytringene om Arve ikke hadde hatt negative konsekvenser i hans nærmiljø. Snarere kunne det ha vært positivt, i den forstand at «mange har innsett at dei måtta vere på vakt for å hjelpe» Arve. Dommeren kom likevel frem til at Arve fra 1993 til 1999 hadde blitt utsatt for omfattende mobbing og plaging på grunn av sin hudfarge og etniske bakgrunn. Retten kom frem til at overgrepene mot Arve var rasistisk motivert, og at begge de tiltalte hadde «rasistiske støttespelarar». Hovedmannen ble dømt for rasistisk motivert legemsfornærmelse, og begge ble dømt for rasistisk motiverte trusler. De fikk henholdsvis ett og tre års fengsel. Dommen ble gjenstand for debatt, ikke minst om hvilket vern som finnes for mennesker som utsettes for etnisk diskriminering.483

Hatkriminalitet blir også motivert av ekstrem islamisme. Den kjente norske ekstreme islamisten Arfan Bhatti ble i 2008 dømt for medvirkning til skyting mot synagogen i Oslo. Dommen sier følgende:

«Det er tale om et meget alvorlig skadeverk rettet mot det religiøse samlingsstedet til en religiøs minoritetsgruppe i Norge. Skadeverket fremstår som en symbolsk handling som markerer raseri over en konflikt som norske jøder ikke kan gjøres medansvarlig for. Handlingen har sterke likhetstrekk med annen kriminalitet som er motivert av hat mot en bestemt gruppe på grunn av religion eller etnisk tilhørighet.» (Borgarting lagmannsrett, 2009)

Den norske ekstreme islamisten Ubaydullah Hussain ble i 2014 dømt for hatefulle ytringer mot jøder.484

11.2 Trusler og ekstremistisk vold mot myndighetspersoner, politikere og samfunnsdebattanter

Terrorangrepet 22. juli 2011 var et målrettet angrep på Arbeiderpartiet, AUF, den daværende regjeringen og hele det norske maktapparatet. Flere konkrete personer var også pekt på av terroristen som særlige mål for angrepet. Når det gjelder trusler mot folkevalgte i Norge, vurderer PST det som lite sannsynlig at myndighetspersoner vil rammes av alvorlige voldshandlinger i Norge i 2023. Ifølge PST vil imidlertid krevende økonomiske tider kunne øke trusselaktiviteten.485

PST har på slutten av de siste tre stortingsperiodene gitt Politihøgskolen i oppdrag å kartlegge politikernes egne erfaringer med trusler og trakassering.486 Et overordnet funn fra disse undersøkelsene er at politikere fra alle partier og alle nivåer i politikken rammes av trusler og trakassering.487 Mange av de overlevende fra Utøya lever i dag med hat og trusler.488 I den siste undersøkelsen fra Politihøgskolen er også sentralstyremedlemmene i ungdomspartiene inkludert. Undersøkelsene viser en økning i alvorlige trusler mot folkevalgte, rikspolitikere og ungdomspolitikere de siste ti årene.489 Økningen gjelder i hovedsak direkte og indirekte trusler fremsatt via sosiale medier. Riksadvokaten har påpekt at påtalemyndigheten skal være særlig oppmerksom på utviklingen med hatefulle og truende straffbare handlinger mot politikere og andre samfunnsdebattanter.490

Sverige har hatt to angrep på politikere med dødelige utfall med drapene på statsminister Olof Palme i 1986491 og utenriksminister Anna Lindh i 2003.492 Den kjente svenske psykiateren Ing-Marie Wieselgren ble drept på den politiske Almedalsveckan i 2022.493 Myndighetspersoner andre steder i Vest-Europa har også blitt utsatt for angrep. Den britiske Labour-politikeren og parlamentsmedlemmet Jo Cox ble drept av en høyreekstrem terrorist 16. juni 2016.494 Cox var aktiv talskvinne for remain-kampanjen i forkant av den britiske folkeavstemningen om hvorvidt Storbritannia skulle bli værende i EU. I juni 2019 ble den tyske politikeren Walter Lübcke drept i sitt hjem.495 Lübcke var en uttalt tilhenger av Angela Merkels liberale holdning til asylsøkere under den store tilstrømningen av flyktninger til Europa i 2015. For dette mottok han dødstrusler og fikk derfor beskyttelse av myndighetene. Den nynazistiske drapsmannen hadde en rekke dommer for hatkriminalitet. Allerede som 15-åring hadde han forsøkt å sette fyr på boligen til en tyrkisk immigrantfamilie.496 Flere tyske ordførere overlevde angrep som de ble utsatt for av nynazister fordi de hadde en tilsvarende liberal holdning under flyktningkrisen.497

PST har utarbeidet råd til politikere som opplever hat og trusler.498 Trusler og hatefulle ytringer kan være belastende og ødeleggende for enkeltmennesker og deres nærstående. Trusler og hets mot politikere og myndighetspersoner og andre som ytrer seg, er en alvorlig utfordring for demokratiet siden den samlede belastningen for flere myndighetspersoner og politikere kan føre til at enkelte trekker seg fra den offentlige debatten eller avstår fra å stille til valg.499

Det er ikke nødvendigvis slik at trusler skremmer folk fra å innta politiske verv og posisjoner, men trusler kan true den representativiteten demokratiet er avhengig av. Undersøkelser viser for eksempel at kvinner og unge er særlig tilbøyelige til å trekke seg fra verv.500 Selv om rikspolitikere generelt er mer utsatt for hets og hatytringer enn lokalpolitikere, kan hatefulle ytringer og trusler oppleves enda mer alvorlig for lokalpolitikere ettersom de som fremsetter trusselen, høyst sannsynlig befinner seg i lokalområdet.501

Ungdomspolitikere kommisjonen har snakket med, sier at det kan være summen av ting som gjør at man trekker seg, selv om det man opplever, ikke er ulovlig. For demokratiet er det viktig at unge mennesker vil og kan engasjere seg, og at de deltar i det offentlige ordskiftet.

11.3 Antisemittisme

Antisemittisme er fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder. Kommisjonen anerkjenner at det er ulike definisjoner, men forholder seg i det videre til definisjonen i regjeringens handlingsplan: «fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder eller det som oppfattes som jødisk, basert på bestemte forestillinger om jøder».502

Antisemittismen har lange historiske røtter i Europa og Norge.503 Paragraf 2 i Grunnloven, den såkalte «jødeparagrafen», nektet jøder og jesuitter adgang til landet. Inntil denne paragrafen ble opphevet i 1851, var det forbudt for jøder å bosette seg i Norge. De første jødene som immigrerte til Norge kom som flyktninger fra russiske pogromer på slutten av 1800-tallet.

Antisemittiske konspirasjonsfortellinger om jøder spilte en sentral rolle i opptakten til holocaust under 2. verdenskrig. Det norske holocaust betegner forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene gjennom drap og deportasjoner under 2. verdenskrig. Totalt ble 773 norske jøder og jødiske flyktninger deportert fra Norge til nazistiske døds- og konsentrasjonsleirer. Av de 38 som kom tilbake, var det ingen kvinner og barn.504 230 familier ble helt utslettet.505

Forekomsten av antisemittiske holdninger i den norske offentligheten og i befolkningen både før og etter krigen var lenge lite undersøkt. Det har også tatt lang tid for myndighetene, historieformidlingen og den kollektive bevisstheten å erkjenne at nordmenn deltok i deportasjonen av sine jødiske medborgere til de nazistiske konsentrasjons- og dødsleirene høsten 1942 og vinteren 1943.506 Svært mange sider ved norsk antisemittisme og opptakten til deportasjonene og oppgjøret etter krigen har først blitt løftet frem i lyset de siste årene. Det er verdt å nevne antisemittisme i den norske pressen,507 fravær av norske gjerningsmenn i fortellinger om deportasjonene508 og den økonomiske likvidasjonen av jødenes bo,509 som var en forutsetning for deportasjonen ut av landet.

Å hevde at holocaust er overdrevet eller ikke fant sted, såkalt holocaustfornektelse eller -forvrengning, har vært et sentralt element i antisemittismen etter 2. verdenskrig. Holocaustfornektelse kan beskrives som gjenbruk av gamle antijødiske konspirasjonsforestillinger, tilpasset det politiske klimaet i etterkrigstiden.510 Historiker Kjetil Braut Simonsen utdyper hvordan dette har artet seg:

Benektelsen av folkemordet på de europeiske jødene dreier seg ikke bare om et feilaktig og forvridd syn på historien. Den hviler i siste instans på forestillinger om at jødene besitter en verdensomspennende makt. Sett ut ifra dette perspektivet finnes det en klar kontinuitetslinje fra den nasjonalsosialistiske antisemittismen under krigen til den høyreekstreme antisemittismen etter krigen. (Simonsen, 2021)

Holocaustforvrengning handler om å anerkjenne at folkemordet har skjedd, men å bestride dets omfang, årsaker og konsekvenser. Holocaustforvrengning innebærer ofte et element av å tillegge jødene selv skylden for folkemordet, eller en anklage om at jødene misbruker holocaust til sin fordel.

Antisemittisme kan blant annet utrykkes med referanse til konspirasjonsforestillinger om at jøder kontrollerer regjering, media eller banker med et ondsinnet ønske om makt og verdensherredømme. Det kan være knyttet til Israel-relatert kritikk som tar i bruk antisemittiske stereotypier, innvandringsfiendtlige holdninger eller anti-globaliseringsholdninger.

Antisemittisme spres fra et bredt spekter av miljøer, både på den politiske ytre høyre, og venstresiden, i konspirasjonsmiljøer, i muslimske og kristne miljøer.511 Antisemittiske konspirasjonsfortellinger om jøder er en sentral komponent i mange høyreekstreme og ekstreme islamist strømninger og bevegelser nasjonalt og transnasjonalt, som omtalt ovenfor. Antisemittisme var sentralt i det høyreekstreme verdensbildet som motiverte Philip Manshaus sitt terrorangrep.512 I terrorfremmende propaganda fra IS og al-Qaida har «korsfarere» og «jøder» blitt brukt i samme setning som betegnelser på den samme fienden. Hatet begrunnes videre ut fra en overbevisning om at jøder har infiltrert vestlige myndigheter.513

Antisemittisme får næring og eskalerer i perioder med politisk, økonomisk og sosial uro.514 Antisemittiske konspirasjonsfortellinger har blitt produsert og endret seg i respons til kriser som migrasjonskrisen i 2015515, Covid-19 pandemien516 og den russiske invasjonen og krigføringen i Ukraina.517 Jøder har blitt beskyldt for å stå bak både migrasjon, virusspredning og krig for å oppnå makt og kontroll. I kontekst av Israel-Gaza krigen i 2023/24 oppstod nye konspirasjonsfortellinger om at Israel selv stod bak angrepet 7.oktober 2023.

En nyere utvikling kjennetegnes av at ulike aktører fra en rekke miljøer speiler hverandres antisemittiske diskurser på tvers av ulike ideologier. Slike allianser av «hybridisert» og ideologikryssende antisemittisme forsterker antisemittisk innhold.518 Antisemittismens karakter og uttrykksmåter endres ikke kun i respons til ulike kriser og kritiske hendelser, men også av ny teknologi og internettkultur. I ulike fora fremmes dehumaniserende antisemittisme gjennom memetisk ironi og humor.519 Humoristiske memer blir brukt for å fremme dehumaniserende, antisemittisk propaganda og oppfordring til vold.520 Antisemittisme er ikke kun begrenset til ekstreme grupper eller perifere miljø, men finnes også på arenaer på og utenfor nett hvor flertallet av innbyggerne samhandler. Bruk av ordet jøde som skjellsord er normalisert og utbredt i norske skolegårder.521 En studie som kartla den danske digitale offentlighet på Facebook ved hjelp av maskinlæring, viste at når samtalene dreier seg om jøder, kan hver tiende kommentar karakteriseres som antisemittisk.522

Negative forestillinger om jøder er dokumentert i den norske befolkningen.523 HL-senteret har gjennomført tre befolkningsundersøkelser om nordmenns holdninger til jøder siden 2012.524 Studiene gir viktig innsikt i fordommer og syn på jøder blant nordmenn. Et av funnene i HL-senterets holdningsundersøkelse fra 2022 er at nordmenns holdninger til jøder har blitt mindre negative de siste ti årene.525 Samtidig er fordommer i form av antisemittiske stereotyper utbredt. Påstanden om at «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødisk interesser», en konspirasjonsforestilling med lange linjer i antisemittismen, ble støttet av 14 prosent av respondentene.526 Stereotypiske forestillinger om jødisk makt og innflytelse er mer utbredt blant muslimer enn blant ikke-muslimer. Norske muslimer skårer omtrent likt og stadig lavere på målinger av motvilje og sosial avstand til jøder som andre. Fordommer mot jøder er imidlertid fremdeles klart mer utbredt blant muslimer enn i resten av befolkningen.527 Blant muslimer er det en tydelig diskrepans mellom de stereotypiske forestillingene om jøder og holdninger til jøder som naboer eller venner. Ifølge forskere tyder dette på at antisemittisme blant norske muslimer først og fremst er relatert til internasjonale forhold og i liten grad har betydning for mellommenneskelige relasjoner.528

Norske jøder erfarer selv en negativ utvikling knyttet til antisemittisme. Flere undersøkelser de siste årene har vist at norske jøders erfaringer med antisemittisme i stor grad kan knyttes til den israelsk-palestinske konflikten, og flere norske jøder opplever at de holdes personlig ansvarlig for Israels politikk.529 Flere aktører som kommisjonen har hatt møter med har pekt på behovet for økt kompetanse om antisemittisme i skolen.530 Flere aktører har pekt på at manglende kunnskap om antisemittisme på og utenfor nett er en utfordring i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og ekstremisme.531

Israel-Palestina konflikten utgjør en sentral referanse for dagens antisemittisme.532 Regjeringens handlingsplan mot antisemittisme drøfter hvordan kritikk av Israel og israelske myndigheter kan være kraftig, ensidig og ubalansert uten å være antisemittisk. Samtidig er det eksempler på at det som oppfattes som negative handlinger utført av staten Israel, beskrives som resultat av iboende, negative karaktertrekk hos jøder, noe som kan være antisemittisk. Israel-kritikk kan ifølge HL-senteret defineres som: «antisemittisk når den tar i bruk antisemittiske stereotypier (for eksempel ved koblinger til den tradisjonelle anklagen om ritualmord og barnedrap), eller når negative syn på Israel fortoner seg som motstand mot jøder som kollektiv».533 Det hender med andre ord at israel-kritikk inkluderer antisemittiske forestillinger, og at ytringer med antisemittisk innhold fremmes i enkelte sammenhenger kamuflert som antisionisme.534 Antisemittiske holdninger og handlinger øker også når konflikten i Israel-Palestina og Midtøsten eskalerer. Etter Hamas' angrep 7. oktober 2023 og den påfølgende krigen535 er det rapportert om en kraftig økning i antisemittiske handlinger og ytringer internasjonalt.536

I Norge har antallet anmeldelser om antisemittisme doblet seg siden i fjor, og halvparten av anmeldelsene har kommet etter 7. oktober.537 Trusselen mot jødiske og israelske mål i Norge er skjerpet.538 Flere jøder i Norge har vært utsatt for truende hendelser.539

Det Mosaiske Trossamfund sendte ut det de kalte «et varsko for det norske demokratiet»:

Ord fører til handlinger, og effekten av dette ordskiftet blir nå følt i hverdagen på en måte vi ikke kan huske i vår generasjon. Flere av våre medlemmer har de siste dagene opplevd truende hendelser mot sine hjem, fordi de er jødiske. (Det Mosaiske Trossamfund, 2023)

I kontekst av Israel-Palestina konflikten har jødene blitt fremstilt som representanter for en spesielt arkaisk og voldelig religion, noe som er en nedarvet, antisemittisk fremstilling.540 Post 7.oktober angrepet reproduserte en lederartikkel i Dagbladet541 liknende forestillinger. I lederen der Israel ble kritisert for uproporsjonal gjengjeldelse mot sivilbefolkningen i Gaza ble uttrykk om jøder som «det utvalgte folk» og budet om «øye for øye, tann for tann» tatt i bruk. Disse spiller på at jøder anser seg selv som overlegne og er hevnlystige.542 Forståelsen av uttrykket «det utvalgte folk» «som» herskerdrøm og overlegenhetstanke med jødenes påståtte ambisjoner om verdensherredømme har dype røtter i antisemittisk tradisjon.543

I Europa har Israel-Palestina konflikten lenge vært en delmotivasjon for jihadistisk voldelig ekstremisme og terror rettet mot jødiske mål.544 Antisemittiske ytringer har også ført til domfellelse av ekstreme islamister i Norge. I 2006 avfyrte den norske islamisten Arfan Bhatti elleve skudd med automatvåpen mot synagogen i Oslo. Påtalemyndigheten mente at dette var en terrorhandling, men Bhatti ble dømt for medvirkning til grovt skadeverk på synagogen. I januar 2023 ble imamen Noor Ahmad dømt til 60 dagers betinget fengsel og bot på 12 000 kroner for hatefulle ytringer og oppfordring til drap på jøder.545

Regjeringens første handlingsplan mot antisemittisme kom i 2016. Den gjeldende handlingsplanens løpende tiltak er besluttet videreført ut 2024. Det er planlagt en ny handlingsplan mot antisemittisme.546

11.4 Muslimfiendtlige holdninger og diskriminering av muslimer

Muslimfiendtlighet er «(…) når muslimer tillegges iboende negative egenskaper og diskrimineres kun i kraft av å være muslimer.»547

En definisjon på muslimfiendtlighet er som følger:

Muslimfiendtlighet er utbredte negative fordommer, uriktige eller sterkt overdrevne negative påstander om muslimer, og handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer eller diskriminerer mennesker på bakgrunn av at de er eller antas å være muslimer. (Bangstad og Døving 2023, s 95)

I akademiske fagmiljøer er begrepet islamofobi utbredt om en fordomsproduksjon som underbygger frykt for, hat mot og diskriminering av muslimer og de som oppfattes som muslimer. Islamofobi favner «formede meningssystemer», og er derfor ikke noen fobi i psykologisk forstand, men et ideologisk fiendebilde.548

Muslimfiendtlighet er et globalt fenomen og muslimer inngår i fiendebildene til en rekke ulike partier og bevegelser både i Vesten og globalt, i demokratiske og autoritære land. Muslimfiendtlig retorikk og propaganda sirkulerer på tvers av landegrenser, slik tilfellet er med en rekke ytre høyre transnasjonale partier og bevegelser som fremmer ensidige skremmebilder av muslimer. Muslimfiendtlighet eksisterer og omformes også i ulike geografiske og religiøse kontekster (for eksempel buddisme, hinduisme) hvor muslimske minoriteter avhumaniseres og blir forfulgt i land som India, Kina og Myanmar.549

Muslimer pekes på som den gruppen som dominerer i fiendebildet til ytre høyre i dag. Fordommer mot muslimer har i senere år blitt en sentral del av tankeverdenen til ytre høyre-grupper verden over, og forskere advarer mot å underdrive betydningen av dette.550 Særegent for hat mot muslimer er at hatet deles av i utgangspunktet svært forskjelligartede fraksjoner av ytre høyre, både nasjonalt og transnasjonalt.

Muslimer og antatte muslimer har vært utsatt for flere ekstreme handlinger i Norge. Det første angrepet på en moské i Norge var da Nor moské i Oslo ble utsatt for et terrorangrep av en høyreekstrem i 1985. En kvinne mistet hørselen under angrepet. Det siste og mest alvorlige angrepet på norske muslimer til dags dato var terrorangrepet mot Al-Noor moskeen i Bærum i 2019. Gjerningsmannen hadde et mål om å drepe så mange muslimer som mulig og var inspirert av angrepet i Christchurch på New Zealand seks måneder tidligere. Muslimer inngikk i fiendebildet til Anders Behring Breivik da han drepte 77 mennesker 22. juli 2011. Med henvisning til den såkalte Eurabia-teorien hevdet han å forsvare sin kultur mot en pågående muslimsk invasjon.

HL-senterets holdningsundersøkelse fra 2022 viste at ca. 31 prosent av respondentene hadde utpregede fordommer mot muslimer.551 Påstanden «muslimer har selv mye av skylden for økende muslimhets» ble støttet av 44 prosent av befolkningen ifølge undersøkelsen. 25 prosent støttet påstanden «muslimer ønsker å ta over Europa».552

Regjeringens handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer slår fast at muslimer som gruppe er mer sammensatt enn den offentlige debatten gir inntrykk av, og advarer om at en ensidig debatt kan bidra til å forsterke fordommer mot muslimer og mistenkeliggjøring av dem.553 Muslimske veivisere rapporterer om det de opplever som lav kunnskap om muslimsk liv og praksis, og de rapporterer om muslimfiendtlige holdninger og hat mot muslimer i Norge – særlig i distriktene. De etterlyser større mangfoldskompetanse i tjenesteapparatet.554 Folk som skal jobbe tett på muslimske familier, bør ha kompetanse om tro og kultur og forskjellen på dem.

Flere aktører som kommisjonen har hatt møte med, har pekt på den muslimfiendtlige organisasjonen SIAN og deres aksjoner som en stor utfordring i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og ekstremisme. På den ene siden kan aktiviteter som koranbrenning ifølge PST bidra til radikalisering og føre til ekstrem islamisme.555 På den andre siden kan det stilles spørsmål ved om SIANs holdninger og handlinger omfattes av det brede ekstremismebegrepet. SIAN-leder Lars Thorsen er dømt for hatefulle ytringer mot muslimer og har blant annet uttalt at muslimer er «en trussel mot rikets sikkerhet», og at de «må deporteres eller interneres på livstid».556

Enkelte forskere har påpekt at SIAN er en «perifer» gruppe med middelaldrende til gamle medlemmer med både begrenset voldspotensial og begrenset gjennomslag for sitt tankegods.557

Samtidig kan de menneskelige konsekvensene være store for norske muslimer som kan føle på frykt, sinne, redsel og avmakt i forbindelse med SIANS demonstrasjoner. I kommisjonens møte med ungdommer ga ungdommene uttrykk for at de følte på sinne og frustrasjon da SIAN demonstrerte i byen deres.

Tidligere ble innvandringsmotstand fra ytre høyre begrunnet i rase, etnisitet og nasjonalitet, men det har skjedd en gradvis utvikling der hovedfienden i dag er islam og muslimer. Fortellingen om at det pågår en kulturkrig mellom vestlige samfunn og Islam, fikk særlig vind i seilene etter at det internasjonale terrornettverket al- Qaida angrep USA 11. september 2001. Det vokste frem et kontrajihadistisk nettverk på internett som er omtalt overfor. Det var denne typen tekster Breivik refererte til i det han kalte et manifest.

Muslimfiendtlighet kan også oppstå som reaksjoner på internasjonale konflikter og krig i Midtøsten. Når kommisjonen ferdigstiller denne rapporten, er det usikkert hvilke konsekvenser konflikten mellom Israel og Hamas vil få for muslimer i Norge.558 Enkelte norske muslimer uttrykker at de opplever at de ikke anses som en del av det norske fellesskapet:559

Jeg sier alltid «vi» fordi jeg er herfra, men det er en ekkel bismak i ordet. Det er ikke noe «vi». Jeg ser det nå. Hadde det eksistert noe «vi», så hadde over 100 norske barn som er sperret inne i Gaza, fått 100.000 ganger mer spalteplass enn de får, og Norge hadde eksplodert, og vi hadde fylt gatene med sinne, og hele den norske pressen hadde sagt fordømme og ren ondskap. (Abdelmaguid, 2023)

Handlingsplanen mot diskriminering av og hat mot muslimer utløp i 2023. Høsten 2023 ble det besluttet at handlingsplanen skulle forlenges til 2024, i likhet med handlingsplanen mot antisemittisme. En ny plan skal legges frem i 2025.560 I forbindelse med denne nyheten uttalte kultur- og likestillingsministeren følgende: «Vi har alle et ansvar for å bekjempe fordommer og rasisme. Regjeringen er opptatt av at krigen i Gaza ikke skal øke motsetningene i Norge».561 Internasjonalt rapporteres det om betydelig økning i tilfeller av muslimfiendtlige episoder som, i likhet med økningen i antisemittiske hendelser, blir tolket som et utslag av den eskalerte krigen i Midtøsten.562

11.5 Antisiganisme: hets og diskriminering av rom

Antisiganisme er en spesifikk form for rasisme mot og diskriminering av minoriteten rom. Europarådet tok i bruk begrepet i 2005. Rådet definerer vanligvis antisiganisme som «en ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av en historisk diskriminering».563Porrajmos er betegnelsen for forsøket på å utrydde Europas rombefolkning under 2. verdenskrig.

HL-senteret har siden 2006 arbeidet systematisk med å heve kunnskapsnivået i befolkningen om rom under krigen, et arbeid som også har foregått i fellesskap med representanter for den romske minoriteten.564 I 2015 kom en utredning om dette utført på oppdrag av det daværende Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD). Norske myndigheters avvisning av 68 norske romer på grensen mellom Tyskland og Danmark i 1934 ble spesielt undersøkt. På den internasjonale romdagen, 8. april 2015, kom daværende statsminister Erna Solberg med en offisiell beklagelse til norske romer for den rasistiske ekskluderingspolitikken som ble ført både før og etter 2.verdenskrig, og de fatale følgene denne politikken fikk for norske romer under holocaust.565

Det er mer utbredt med sosial avstand til rom enn til noen av de andre gruppene som inngår i HL-senterets holdningsundersøkelse.566 En tredjedel av den norske befolkningen ønsker ikke sosial kontakt med romer. HL-senteret anbefaler å følge med på denne utviklingen. Alle andre gruppebaserte fordommer har høyest forekomst i befolkningsdelene med lavest utdanning og inntekt, men det forholder seg motsatt med fordommer mot rom. Dette peker i retning av at fordommene mot denne gruppen også har utspring i en klassebasert forakt.567 Det er et tankekors at romer mangler en handlingsplan samtidig som de ifølge HL-senterets holdningsundersøkelse er sterkt utsatt for negative holdninger fra majoritetsbefolkningen. Noen forskere peker også på at antisiganisme er et lite innarbeidet begrep i norske offentlige dokumenter, og at dette står i kontrast til den dokumenterte rasismen minoriteten er utsatt for.568 Av norske minoriteter er rom også den eneste som ikke har fått en forsoningsprosess. I møte med kommisjonen fikk kommisjonen fortellinger om generasjonssmerte og en opplevelse av å ikke være en del av «den store fortellingen».569

Det berettes om lav kunnskap om romske livsvilkår og romsk historie i befolkningen og tjenesteapparatet. Romer opplever også diskriminering fra tjenester i førstelinjen og majoritetsbefolkningen.570 Hatprat og hets mot romer og romanifolk eller tatere kommer gjerne som påstander om at disse gruppene tigger, stjeler og snylter på samfunnet.571

11.6 Hets og diskriminering av samer, kvener/norskfinner og skogfinner

Samer er anerkjent som urfolk i Norge, mens kvener/norskfinner og skogfinner er anerkjent som nasjonale minoriteter på linje med jøder, romanifolk og rom.

Fornorskingspolitikken fikk alvorlige konsekvenser for samer, kvener og skogfinner. Nedvurderingen av samisk, kvensk og skogfinsk språk og kultur førte til språk- og kulturtap og også kunnskapsløshet om gruppene i befolkningen. Sannhets- og forsoningskommisjonen har påpekt at mange av handlingsmønstrene, holdningene og samfunnsstrukturene som fornorskingspolitikken bidro til, ble videreført også etter at fornorskningspolitikken ble avviklet.572 Ifølge kommisjonen har arven etter fornorskingspolitikken ført til at minoritetene ofte blir sett ned på og utsatt for mobbing, hatprat, trakassering og til dels diskriminering i møtet med majoritetsbefolkningen. Den utbredte diskrimineringen av gruppene er fortsatt et alvorlig samfunnsproblem. Ett av fire utsagn på Facebook om samer er negativt, ifølge en rapport fra høsten 2023.573

Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark viste at én av tre samer i regionen har opplevd diskriminering.574 Mobbing og etnisk diskriminering er den kulturelle faktoren som bidrar sterkest til angst- og depresjonsvansker hos samisk ungdom.575 Saminorundersøkelsen, SAMINOR 3, som undersøker helse og levekår blant samer og kvener og norsk befolkning i utvalgte områder, ser blant annet på historiske traumer og langvarig påvirkning på helsen. Undersøkelsen varer til 2025.576 Regjeringen har besluttet å utarbeide en handlingsplan mot hets og diskriminering av samer. Den skal etter planen være ferdigstilt høsten 2024.577

Blant personer bosatt i Nord-Norge er andelen med et negativt inntrykk av samer og kvener eller norskfinner elleve prosent. Dette er nesten fire ganger landsgjennomsnittet.578 Hatprat eller hets rettet mot samer knytter seg gjerne til spørsmål om rettigheter til utmark og beitemark og til påstander om at samer ikke er urfolk.579 Under debatten om vindturbinene på Fosen580 opplevde mange samer økte fordommer og negative stereotypier på sosiale medier.581 Fosen-saken har ifølge Samisk nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsevern og rus påvirket den samiske minoritetens helse, og den har ført til «minoritetsstress».582

Norges institusjon for menneskerettigheters undersøkelse fra 2022 viste at ni av ti i befolkningen over 18 år oppgir at de lærte lite eller ingenting om kvener/norskfinner, skogfinner, romer og romanifolk/tatere på skolen, mens halvparten oppga det samme om samer, og en tredjedel oppga det samme om jøder.583 Rapporten påpekte at undervisning om samer og jøder i skolen har økt i omfang, mens undervisning om kvener/norskfinner, skogfinner, romer og romanifolk/tatere har holdt seg stabilt på et lavt nivå. I tillegg pekte rapporten på at undervisning om samer og nasjonale minoriteter nedprioriteres i skolen og i lærerutdanningen.584

11.7 Hets og trusler mot skeive

Skytingen mot utesteder i Rosenkrantz’ gate i Oslo 25. juni 2022 skjedde natten før pridefeiringen. To mennesker ble drept, og flere ble skadet.

Studier viser at mange skeive i Norge lever et godt liv, og det har skjedd flere fremskritt for skeive både i Norge og flere europeiske land.585 Samtidig anerkjenner regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold at Norge fortsatt står overfor store utfordringer.586 Ifølge en undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning fra 2019 utsettes LHBTIQ+-personer dobbelt så ofte for hatytringer som den øvrige befolkningen.587 Mer enn én av fem LHBTIQ+-personer oppga at de hadde blitt utsatt for hatytringer det siste året, mens 15 prosent hadde blitt utsatt for konkrete trusler.

Det pågår en polarisert global debatt rundt kjønn. Organisasjoner for skeives rettigheter som kommisjonen har snakket med588, melder om at hets og trakassering er særlig rettet mot transkjønnede, ikke-binære og andre som bryter med tradisjonelle normer for kjønnsuttrykk. De forteller at debatten er preget av kampanjer mot enkeltpersoner. Dette fører til tilbaketrekning, ensomhet og store psykososiale utfordringer.

Aktører kommisjonen har snakket med, peker videre på at mediene og politiet har liten kunnskap om de bevegelsene som vokser frem, og om forbindelsene som finnes mellom radikal feminisme og kristenkonservativisme.589 De peker på at dette er grupper og individer som fører et voldelig og avhumaniserende språk og i tillegg er truende og ekstremt aktive. Aktørene mener at det er behov for holdningsendringer hos ulike instanser, herunder politiet, idet de ikke føler seg beskyttet i dag. Dette bekreftes også av politiets egen undersøkelse, hvor 30 prosent av respondentene i LHBTIQ+-undersøkelsen svarte at de har svært lav eller ganske lav tillit til at politiet kan ivareta behovene til LHBTIQ+-innbyggerne i Norge.590 Det finnes også en utrygghet i relasjonen mellom skeive og politiet.591

I andre halvår av 2022 viste politiet til en tredobling i antall anmeldelser av hatefulle ytringer på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, sammenlignet med første halvår av 2022. Politiet anga at økningen kan ha sammenheng med terrorangrepet den 25. juni 2022. Det er uklart om den markante økningen skyldtes at det ble begått flere straffbare handlinger, eller om det kunne begrunnes i økt tilbøyelighet til å anmelde hatefulle ytringer.592

11.8 Andre trusselutsatte

Noen grupper i det norske samfunnet er marginaliserte og sårbare fordi de befinner seg i ekstremisters fiendebilder samtidig som de selv opplever å være i blindsonen til myndighetene og samfunnet for øvrig. Kommisjonen anerkjenner at dette er en utfordring, og at det er vanskelig å bli sett for grupper som allerede er marginalisert. Kommisjonen har møtt representanter for noen av disse gruppene. Det ligger i sakens natur at den etterfølgende omtalen ikke er uttømmende. Situasjonsbildet som er omtalt ovenfor, er i stadig endring, og det må også tas høyde for blindsoner som ennå ikke er avdekket.

Grupper og enkeltindivider som utsettes for negativ sosial kontroll eller æresrelatert vold, støtes ut av miljøer eller utsettes for hets og trusler av ulike årsaker. Dette kan være mennesker som er særlig utsatt fordi trusselen de lever med, ofte kommer fra miljøer de vanskelig kan bryte ut av eller fjerne seg fra. Et kjent eksempel er saken der den tidligere nevnte Mohyeldeen Mohammad ble dømt til to års fengsel for trusler mot stortingspolitiker Abid Raja. Blant annet fremsatte han følgende ytringer: «Din skitne svin, må Allah brenne deg i Jahannam din uoppdratte murtad kafir hund! Du er en skam for pakkiser og muslimer, ikke kall deg muslim, for Wallahi du har INGENTING med islam å gjøre, skitne forræder!!!».593

Barn og unge er særlig utsatt for det som i hjelpetjenestene og regjeringens handlingsplan Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, omtaler som «ekstrem kontroll».594

11.8.1 Ahmadiyya-muslimer

Ahmadiyya-muslimer ble utsatt for et terrorangrep i 1985 da en norsk nynazist sprengte en bombe ved moskéen deres, Nór, på Frogner i Oslo. Ahmadiyya er en forfulgt minoritet, og FNs menneskerettighetseksperter er utvetydige når de peker på behovet for et langt bedre beskyttelsesvern for denne minoriteten verden over.595 Handlingsplanen mot diskriminering av og hat mot muslimer angir at Ahmadiyya-minoriteten er utsatt i Sør-Asia og deler av Midtøsten.596 I et møte med kommisjonen fortalte medlemmer fra trossamfunnet at de opplever seg som en utsatt minoritet som både er gjenstand for fordommer fra majoritetssamfunnet og hat fra andre muslimer og muslimske trossamfunn i Norge.597 De oppfatter at andre muslimske samfunn anser Ahmadiyya som en indre trussel. Medlemmer av minoriteten mener at Norge er et trygt land å bo i, men at norske myndigheter har liten kunnskap om hvor utsatte de er, og at det mangler forståelse for at når hatet mot Ahmadiyya øker i Pakistan og i andre land, reflekteres hatet også i Norge.

11.8.2 Utenlandsadopterte

Utenlandsadopterte er også en gruppe som opplever at de lenge har vært i en blindsone hva angår rasisme og diskriminering i storsamfunnet. 10. august 2019 drepte Philip Manshaus sin adopterte stesøster Johanne Zhangjia Ihle-Hanssen fordi han ønsket å skåne foreldrene fra den rasekrigen han mente ville komme raskt.598 Som tidligere nevnt ble Arve Beheim Karlsen, adoptert fra India, jaget mot og døde i Sogndalselva 24. april 1999. I lengre tid forut for hendelsen ble han utsatt for massiv rasistisk hets. Utenlandsadopterte har i møte med kommisjonen fortalt at de måtte rømme fra norske nynazister på 1990-tallet, og at de utsettes for rasisme også i dag.599

Videre vokser mange utenlandsadopterte opp i «norske» familier som ikke nødvendigvis har kompetanse til å kunne veilede og støtte den adopterte når hen utsettes for rasisme og diskriminering. Dette har gjort at mange har følt seg ensomme i håndteringen av disse opplevelsene. Det fortelles om tilfeller av rasisme og utrygghet i egen storfamilie. Erfaringene støttes av funn gjort av By- og regionsforskningsinstituttet NIBR ved Oslo Met, som viser at utenlandsadopterte forskjellsbehandles i samme grad som andre innvandrere, men at de har vanskelig for å bli trodd og finne støtte for dette, selv i nær familie.600 De har også et behov for at tjenesteapparatet skal ha større forståelse for situasjonen deres og de negative opplevelsene de har hatt. Bufetat tilbyr råd og veiledning til adopterte og deres familier etter adopsjon, herunder råd til hvordan det kan søkes innsyn i egen adopsjonssak eller råd og bistand til adopterte som vil søke etter sin opprinnelse. Også etterkommere etter adopterte kan få bistand av Bufetat. Det er også opprettet et nytt tilbud om samtalestøtte med terapeuter for adopterte over 16 år.601 Et av tiltakene i regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering er å styrke adoptivforeldres kunnskap om rasisme og diskriminering.602

11.8.3 Personer med nedsatt funksjonsevne

Personer med nedsatt funksjonsevne, som utgjør rundt 16 prosent av verdens befolkning og dermed er verdens største minoritet,603 inngår blant annet i høyreekstremes fiendebilder.604 I en rapport fra Norges institusjon for menneskerettigheter fra 2022 som er basert på dybdeintervjuer med personer med nedsatt funksjonsevne kom det frem at informantene utsettes for hets, trakassering og hatefulle ytringer. «Særlig de yngre informantene i undersøkelsen oppgir at de har opplevd hets og trakassering, særlig på nett. Dette gjør at flere vegrer seg for å ta del i det offentlige ordskiftet, og på annen måte benytte seg av ytringsfriheten sin».605 I tillegg fører mangel på tilgjengelig informasjon og fysiske barrierer til at de ikke får deltatt i det politiske liv. «[D]e får rett og slett ikke muligheten til å være samfunnsborgere på lik linje med oss andre».606

Hatkriminalitet mot personer med nedsatt funksjonsevne har vært forbudt i Norge siden 2013.607 I nasjonal trygghetsundersøkelse for 2020 gikk det frem at personer med nedsatt funksjonsevne er mer utsatt for hatkriminalitet enn personer uten funksjonsnedsettelse.608 I en rapport fra Nordlandsforskning fra 2016 kom det frem at 32 prosent av respondentene (307 av 947) hadde blitt utsatt for hatytringer. Politiets oversikt over hatkriminalitet viser at det har vært få anmeldelser av hatkriminalitet mot denne gruppen.609 Likestillings- og diskrimineringsombudet har uttalt at de frykter store mørketall om hatkriminalitet mot funksjonshemmede.610 Personer med nedsatt funksjonsevne opplever også utestenging og diskriminering i arbeidslivet.611 Utfordringene personer med nedsatt funksjonsevne møter er adressert i regjeringens handlingsplan Et samfunn for alle – Likestilling, demokrati og menneskerettigheter.612