2 Lovgrunnlag

2.1 Kommuneloven

Etter § 3 nr 3 i Lov 25.09.1992 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) skal endring i en kommunes navn avgjøres av Kongen. Før navnespørsmålet avgjøres skal uttalelse innhentes fra den eller de berørte kommuner.

I Ot prp nr 42 (1991-92) som lå til grunn for kommuneloven, heter det bl.a.:

«...Bestemmelsen innebærer ingen endring i gjeldende praksis om at det i alminnelighet søkes unngått å gi en kommune et dobbeltnavn, med mindre det gjelder kommuner med stor samisk befolkning. I de sistnevnte tilfelle vil det være kurant at kommunen får dobbeltnavn norsk/samisk...»

§ 3 nr 4 i samme lov bestemmer at fylkeskommunen skal ha samme navn som fylket. En endring av Finnmark fylkeskommunes navn forutsetter derfor at det administrative inndelingsnavnet for Finnmark fylke først blir endret.

2.2 Inndelingsnavneloven

Fylkenes navn er fastsatt i Lov 14.08.1918 nr 1 om forandring av rikets inddelingsnavn (inndelingsnavneloven) § 2 ved opplisting av de 19 fylkene fra I Østfold til XIX Finnmark. Endring av navnet på Finnmark fylke må derfor skje ved endring av § 2 nr 2 XIX i denne loven. Dersom loven endres får altså dette automatisk virkning for fylkeskommunens navn, jfr kommuneloven § 3 nr 4.

2.3 Grunnloven

Norske myndigheter er forpliktet til å legge forholdene til rette for at den samiske befolkning skal kunne bevare og utvikle det samiske språk, kultur og samfunnsliv. Dette prinsipp ble i 1988 innarbeidet i Grunnloven § 110a.

Grunnloven § 58 tredje ledd fastsetter antall distriktsrepresentanter fra hvert fylke (valgdistrikt). Også denne bestemmelsen må endres fordi fylkenes navn er inntatt. Da det neppe vil kunne oppstå tvil om tolkingen av Grunnlovens innhold på dette punkt, er det ikke nødvendig å utsette en eventuell navneendring av fylkesnavnet i påvente av grunnlovsendringen. Endringen av Grunnloven kan derfor skje ved anledning i ettertid. Departementet vil ta initiativ til dette.

2.4 Sameloven

Etter § 1-1 i Lov 12.06.1987 nr 56 om sametinget og samiske rettsforhold (samleloven) skal forholdene legges til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Lovens kapitel 3 har bestemmelser om samisk språk. Det er i § 3-1 definert et eget forvaltningsområde for samisk språk som omfatter kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger og Tana i Finnmark fylke og Kåfjord kommune i Troms fylke. Innenfor dette området er befolkningen sikret utvidet rett til bruk av samisk i forhold til offentlige organer. Generelt gjelder likevel at lover og forskrifter av særlig interesse for hele eller deler av den samiske befolkning skal oversettes til samisk. Kunngjøringer fra offentlige organ som særlig retter seg mot hele eller deler av den samiske befolkning i forvaltningsområdet, skal skje både på samisk og norsk (§ 3-2). Sameloven har ikke direkte betydning for spørsmålet om tospråklig navn på Finnmark, men lovens formålsbestemmelse og lovens ånd kan likevel generelt sies å gi støtte til en slik løsning. Det samme gjelder Norges internasjonale forpliktelser gjennom folkeretten.

2.5 Stedsnavneloven

I § 3 andre ledd i Lov 18.05.1990 nr 11 om stadnamn heter det:

«Samiske og finske stadsnamn som blir nytta blant folk på staden, skal til vanleg brukast av det offentlege på kart, skilt, i register m.m., saman med eventuell norsk namneform.»

Om rekkefølgen for flerspråklige navn sies det i forskriften til loven § 3-2:

«På skilt eller kart og lignende, der det blir brukt meir enn eit namn, skal rekkefølgja til vanleg vere samisk, norsk, finsk. I forvaltningsområdet for samisk språk skal rekkefølgja til vanleg vere samisk, norsk, finsk.»

Stedsnavneloven innebærer ikke en generell plikt til bruk av samiske og finske stedsnavn, men er i samsvar med § 3 første ledd avgrenset til å gjelde for stedsnavn der skrivemåten er fastsatt etter denne loven. I § 1 første ledd er stedsnavn definert som "navn på geografiske punkt, liner og område som kan kartfestast." Navn på kommuner og fylker er ikke stedsnavn i vanlig forstand, men navn på territoriale enheter for offentlig administrasjon. Likevel dreier det seg om navn på geografiske områder som kan kartfestes, og faller som sådanne inn under definisjonen av stedsnavn i § 1. Dette innebærer at stedsnavneloven regulerer selve skrivemåten av navnet, men ikke spørsmålet om hvorvidt et fylke eller en kommune skal ha tospråklig navn. Som utgangspunkt får saksbehandlingsreglene i stedsnavneloven også anvendelse både for kommune- og fylkesnavn så langt den passer.

2.6 Internasjonale forpliktelser

Norges internasjonale forpliktelser på området følger særlig av FN konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 som sikrer urfolk retten til å bruke sitt eget språk, ILO konvensjon nr 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater som inneholder regler til vern om urfolks språk, og artikkel 10 om forvaltningsmyndigheter og offentlige tjenester i Den europeiske pakt for regions- eller minoritetsspråk. Selv om heller ikke folkeretten kan sies å stille opp direkte forpliktelser om tospråklige administrative inndelingsnavn, vil nok en slik løsning for Finnmark fylke kunne sees på som en lojal oppfølging av våre internasjonale forpliktelser på dette området.