3 Forslag om å oppheve løsgjengerloven

3.1 Innledning

3.1.1 Historikk

Løsgjengerloven (lov 31. mai 1900 nr. 5 om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab) trådte i kraft 1. august 1907 (jf. res. 1. juli 1907). Som det fremgår av tittelen, rettet loven seg mot tre fenomener. Løsgjengere omtales i forarbeidene som «omstreifere», «fanter», «landstrykere» og «lediggjengere/ørkesløse». Begrepene har noe ulikt meningsinnhold, men brukes i loven til dels om hverandre. En løsgjenger har verken arbeid eller bolig, mens en lediggjenger mangler arbeid. Straffebudet mot løsgjengeri (§ 4) setter ikke som vilkår at lediggjengeren ikke har bolig. Omstreifere, fanter og landstrykere var betegnelser på folk som reiste fra sted til sted, og var «typeeksempler» på løsgjengere/lediggjengere. Betleri vil si tigging. Loven inneholder også regler om gaver og understøttelse. Bestemmelsene om Drukkenskab rettet seg opprinnelig mot den som beruser seg ved drikke (alkohol eller andre rusmidler). Paragraf 20 (arrest) ble senere endret til å gjelde alle rustilstander.

Ett formål med loven var å begrense omfanget av omstreiferi, som den gang ble ansett for å utgjøre et betydelig samfunnsproblem (Ot.prp. nr. 2 (1898-99) side 1):

«Allerede forlængst har det været erkjendt, at Omstreifervæsenet og navnlig da det saakaldte Fantefolks Omstreiferi ikke alene er en Plage for mange Landdistrikter, hvis spredte Befolkning ofte formelig tyranniseres af de regelmæssig i større Følge optrædende Omstreifere, men ogsaa i sig selv indebærer en Fare for Retssikkerheden i Samfundet.»

For dagens leser fremstår en slik begrunnelse lite human. Men da løsgjengerloven ble gitt, ble det også fremhevet at den på noen områder var mindre streng enn tidligere lovgivning. Blant annet uttalte statsråd Qvam om lovutkastet om betleri (Forhandlinger i odelstinget (1899/1900) side 952–953):

«Det indeholder imidlertid en meget stor modifikation og begrænsning af de straffebestemmelser for betleri, som vi har i vor gjældende lovgivning. Den gjældende lov, det er fattig­lovene for by og land, fastsætter en straf af 2 maaneders tvangsarbeide for simpelt betleri, og naar det gjentar sig, forhøies tvangsarbeidet med 2 maaneder hver gang lige til et aar. Her har man jo sat en straf af fængsel paa vand og brød fra 2 indtil 10 dage.»

Nytt ved loven var også at bare sedvanemessig betling skulle være straffbart.

Loven inneholdt straffebestemmelser, enkelte straffeprosessuelle regler, samt regler med et mer sosialpolitisk tilsnitt.

Løsgjengerloven har gjennomgått store endringer i det drøye sekelet den har eksistert. De fleste av bestemmelsene i den opprinnelige loven er i dag opphevet – dels på grunn av endrede holdninger i samfunnet til de problemstillingene reglene omhandler, dels fordi de forholdene som bestemmelsene regulerer, dekkes av mer generelle regler og derfor har vært ansett overflødige. Noen bestemmelser har, samtidig som de har blitt opphevet i løsgjengerloven, blitt videreført i annen lovgivning. Departementet vil nedenfor gi en oversikt over endringslover som har ledet til at bestemmelser i løsgjengerloven er opphevet. Andre endringslover til loven blir bare gjennomgått dersom de har betydning for opphevelser eller for de spørsmålene som vurderes i proposisjonen.

Ved lov 4. mai 1901 nr. 1 om Anmeldelse av Reisende og Fremmede ble løsgjengerloven §§ 9 og 10 opphevet. Bestemmelsene omhandlet utvisning av løsgjengere som ikke var norske statsborgere eller hadde oppholdsrett (§ 9), og straff for gjeninnreise etter utvisning (§ 10). Etter komiteens forslag ble § 9 innlemmet i lov om Anmeldelse av Reisende og Fremmede (§ 6). Begrunnelsen for innlemmingen var at det på det tidspunktet var usikkert når løsgjengerloven ville tre i kraft, og at den hørte naturlig hjemme i en lov om utvisning av utlendinger (Indst. O. II (1900-1901) side 9). Bestemmelsen ble videreført i lov 22. april 1927 nr. 4 om utlendingers adgang til riket, og senere i fremmedloven 27. juli 1956 (§ 11 bokstav d om avvisning og § 13 bokstav c om utvisning). Først ved lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) ble reglene om avvisning og utvisning på grunn av løsgjengeri og lignende opphevet fordi det ble lagt til grunn at forhold som nevnt i bestemmelsene ikke burde gi grunnlag for slike reaksjoner (Ot.prp. nr. 46 (1986-87) side 124 flg.).

Allerede i 1916 gikk et flertall i justiskomiteen inn for å oppheve straffebudet mot tigging (Indst. O. XXI – 1916 side 20). Under behandlingen i Odelstinget fikk ikke komiteflertallets forslag flertall: 29 stemte for å oppheve §§ 11 og 12, 50 stemte imot (Forhandlinger Odelstinget 1918 side 91).

Ved lov 22. mai 1953 nr. 3, som gjorde endringer i lovgivningen om rettighetstap, ble løsgjengerloven § 25 opphevet. Bestemmelsen ga hjemmel til fradømmelse av retten til å utøve næringsvei og ble ansett overflødig slik straffeloven § 29 nr. 2 ble formulert (Ot.prp. nr. 39 (1952) side 25).

Det ble vedtatt to store endringer i løsgjengerloven ved lov 6. mai 1970 nr. 27: Sanksjonsformen tvangsarbeid ble opphevet, og beruselse på offentlig sted ble avkriminalisert. Departementet hadde i proposisjonen ikke foreslått så vidtgående endringer (jf. lovforslaget i Ot.prp. nr. 54 (1968-69), fremmet på ny i Ot.prp. nr. 23 (1969-70)), men hadde i stedet oppnevnt et utvalg (kalt Midbøe-utvalget) til å utrede spørsmålet om bruk av strafferettslige reaksjoner overfor offentlig drukkenskap og løsgjengeri (Ot.prp. nr. 23 (1969-70) side 1). En enstemmig justiskomite ville derimot ikke vente, og Stortinget sluttet seg enstemmig til komiteens innstilling om å oppheve tvangsarbeidsordningen og avkriminalisere offentlig beruselse. Opphevelsen av tvangsarbeidsinstituttet ble begrunnet med at kroniske alkoholmisbrukere i stedet for fortsatt å høre under justisvesenet, burde overføres til alkoholist- og sosialomsorgen (Innst. O. X (1969-1970) side 7). Både hjemmelen for å idømme alkoholmisbrukere anbringelse i tvangsarbeidshus eller kuranstalt (§§ 18 og 19 annet ledd) og hjemmelen for å idømme løsgjengere tvangsarbeid (§ 5) ble opphevet. Som en konsekvens av at sanksjonsformen ble fjernet, ble også reglene i § 6 (bortfall av fengselsstraff ved dom på tvangsarbeid), § 27 (forskriftshjemmel om opphold i kuranstalt) og § 29 (aldersgrenser og foreldelse ved tvangsarbeid) opphevet. Komiteen begrunnet avkriminaliseringen av beruselse på offentlig sted med at det særlig var alkoholikere som ble rammet av bestemmelsen, og at beruselsen for dem var et utslag av en lidelse. Komiteen la videre til grunn at bestemmelsen verken hadde individualpreventiv eller almennpreventiv effekt (Innst. O. X (1969-1970) side 8). (På bakgrunn av at Stortinget allerede hadde tatt stilling til hovedpunktene i mandatet for Midbøe-utvalget, ble dets arbeid overført til Sosialdepartementets ansvarsområde og erstattet av et rådgivende aksjonsutvalg, oppnevnt 6. mai 1970 (NOU 1972: 17 side 5). Aksjonsutvalget fikk i oppdrag å vurdere utbygging, administrasjon og finansiering av alkoholistomsorgen.)

Ved lov 31. mai 1985 nr. 41 ble det gjort endringer i en rekke lover ved innføringen av et nytt inntektssystem for kommunene og fylkeskommunene. Løsgjengerloven § 8, som regulerte kommunenes og statskassens ansvar for utgiftene til fattigvesenet, ble opphevet ved overgangen til det nye inntektssystemet.

Da lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk mv. (alkoholloven) trådte i kraft, ble samtidig løsgjengerloven §§ 23 og 26 opphevet. Bestemmelsen om skjenking og salg av alkohol til berusete eller mindreårige personer (§ 23) ble ansett overflødig ved siden av alkoholloven, særlig §§ 1-5 og 8-11. Løsgjengerloven § 26 regulerte henstand og kreditt ved skjenking av alkoholholdig drikk. Bestemmelsen ble opphevet fordi den reiste en del tolkingsspørsmål, særlig ved bruk av ulike former for kontant- og kredittkjøp, og fordi den ble ansett for å ha marginal edruskapspolitisk betydning (Ot.prp. nr. 31 (1988-89) side 29).

Da lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester trådte i kraft, ble løsgjengerloven §§ 1, 2, 19 og 21 opphevet. Løsgjengerloven §§ 1og 2 regulerte «ørkesløshet», og bestemmelsene ble ikke brukt i praksis. Det ble heller ikke ansett ønskelig å blåse liv i reglene. Det samme gjaldt § 19, som satte straff for bl.a. å måtte motta sosialhjelp på grunn av alkoholmisbruk (Ot.prp. nr. 29 (1990-91) side 170). Den opprinnelige § 21 hjemlet tilbakehold av alkoholikere i kuranstalt i inntil 2 år, og ble opphevet ved millombils lov 24. juni 1933 nr. 7 um edruskapsnemnder m.m. (i kraft 1. juli 1933) og lov 26. februar 1932 nr. 1 om edruelighetsnevnder og behandling av drikkfeldige (edruskapsloven). Bestemmelsens innhold ble videreført i den sistnevnte loven § 20. (Loven trådte først i kraft ved tilleggslov 26. mai 1939 nr. 4, og § 20 ble til § 16. Edruskapsloven § 16 ble opphevet da sosialtjenesteloven trådte i kraft. Sosialtjenesteloven §§ 6-2, 6-2 a og 6-3 har regler om tilbakehold i institusjon.) Løsgjengerloven fikk en ny § 21 ved lov 6. mai 1970 nr. 27. Bestemmelsen åpnet nå for at avrusing kunne skje på sykehus i stedet for i politiets fylle­arrest (jf. § 20), og for et edruskapsnemnda i visse tilfeller skulle kunne holde den pågrepne i inntil 1 uke i observasjonsøyemed. Bestemmelsen ble opphevet ved lov 13. desember 1991 nr. 81 fordi den ikke ble brukt, og fordi sykehusenes oppgaver burde utledes av helselovgivningen (Ot.prp. nr. 29 (1990-91) side 94).

Samtidig som lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) trådte i kraft, ble løsgjengerloven §§ 7 og 20 opphevet. Paragraf 7 omhandlet politiets rolle overfor omstreifere. Bestemmelsen ble opphevet fordi den ikke var i bruk, og fordi det heller ikke var aktuelt å la politiet gjenoppta en slik rolle innen sosialomsorgen (Ot.prp. nr. 22 (1994-1995) side 71). Hjemmelen for i visse situasjoner å innsette rusmisbrukere i arrest ble ved samme lov flyttet fra løsgjengerloven (§ 20) til politiloven § 9.

3.1.2 Løsgjengerlovens praktiske betydning i dag

De fleste gjenstående bestemmelsene i løsgjengerloven er av strafferettslig art (§§ 3, 4, 11-15, 17, 22 og 24). Paragraf 28 inneholder hovedsakelig straffeprosessuelle regler, mens § 30 gjelder ikraftsettingen.

I perioden 1996-2003 ble det årlig etterforsket mellom 4000 og 6000 saker som gjaldt løsgjengerloven, mens antall straffereaksjoner i samme periode har ligget mellom 2000 og vel 3000 i året. De aller fleste sakene gjelder overtredelse av løsgjengerloven § 17. I politiets registreringssystem STRASAK er løsgjengerloven §§ 4, 11 og 15 samlet i én kodegruppe. I 2004 var 130 saker registrert i denne gruppen. 118 saker ble påtaleavgjort i 2004, og av disse endte 37 med forelegg, tiltale, påtaleunnlatelse eller dom.

De aller fleste straffereaksjoner på forseelser mot løsgjengerloven skjer i form av forelegg. I 2003 ble det reagert med straff mot forseelser mot løsgjengerloven i totalt 3.233 saker. Av disse ble 3.139 saker avgjort ved forelegg, 93 ved bot med dom og én med betinget fengsel.

3.1.3 Den videre fremstilling

Departementet vil i de følgende punktene behandle særskilt de bestemmelsene i løsgjengerloven som enten har vakt debatt, eller som Straffelovkommisjonen har foreslått eller reist spørsmål om å videreføre. Deretter vil de øvrige bestemmelsene bli behandlet i punkt 3.6.

3.2 Tigging («betling») mv.

3.2.1 Gjeldende rett

Løsgjengerloven har bestemmelser om «betling» (tigging) i §§ 11-14, og en regel om gaver eller understøttelse i § 15. Paragraf 11 rammer tigging og lyder:

«Den, som betler til sedvane, eller som gjentagne ganger betler paa et almindelig befærdet eller for almindelig færdsel bestemt sted eller gaaende fra hus til hus, straffes med fængsel indtil 2 maaneder, hvis han ikke fældes efter § 4.

Paa samme maate straffes den, som anvender andre til saadant betleri for sig eller tillater nogen under hans forsorg staaende umyndig at gjøre sig skyldig deri.»

Bestemmelsen rammer sedvanemessig eller gjentatt tigging, mens et engangstilfelle faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Gate­musikanter rammes ikke av bestemmelsen, idet de yter musikk som vederlag.

Den høye levestandarden i Norge har gjort at tigging har vært et lite problem de senere tiår, og løsgjengerloven § 11 har knapt vært brukt. I de siste årene har imidlertid antallet personer som i storbyer ber forbipasserende om penger, økt betraktelig, og politiet har igjen begynt å håndheve løsgjengerloven § 11. Oslo politikammer har imidlertid opplyst at bestemmelsen ikke har vært brukt til å strafforfølge noen for tiggervirksomhet, men at den sammen med politiloven § 7 har vært brukt som en bortvisningshjemmel . Politiloven § 7 første ledd nr. 3 gir politiet hjemmel til å gripe inn for å avverge eller stanse lovbrudd, og etter § 7 annet ledd kan politiet i slike tilfeller blant annet bortvise og fjerne personer.

Løsgjengerloven § 12 hjemler visse unntak fra straffebudet mot tigging i § 11 og lyder:

«Straf efter foranstaaende Paragraf kommer ikke til Anvendelse paa den, som har betlet, tvungen af en uforudseet Nødstilstand, eller som paa Grund af særlige Omstændigheder har erholdt Politiets Tilladelse dertil.»

Det går ikke klart frem av forarbeidene eller rettspraksis hvilke situasjoner som regnes som en «uforutsett nødstilstand». Departementet legger til grunn at mange av de som i dag tigger, er hardt belastede rusmisbrukere, som tigger for å finansiere sitt rusmisbruk. Det er videre grunn til å tro at noen av disse ville begått vinningskriminalitet eller livnært seg ved salg av seksuelle tjenester dersom de ikke hadde tigget. Lovens vilkår om «nødstilstand» vil trolig i noen slike tilfeller være oppfylt. Det kan være mindre klart hva som kreves for at nøden skal være «uforutsett». I forbindelse med at justiskomiteens flertall under forberedelsen av endringsloven 9. mars 1918 nr. 1 gikk inn for å oppheve straffebudet mot tigging, uttalte den om § 12 (Indst. O. XXI (1916) side 4):

«Det hjælper ogsaa litet, at strafbarheten efter § 12 bortfalder under «uforutseet nødstilstand». Under alderdom og sygdom vil nødstilstand ofte kunne forutsees, men dette gjør den ikke mindre pinagtig.»

Løsgjengerloven § 13 rammer kvalifisert tigging og lyder:

«Den, som betler paa en truende maate eller i forening med nogen anden eller under falske foregivender, som han søker at gi tiltro ved kunstgrep eller skriftlige bevidnelser, eller som medvirker hertil, straffes med fængsel indtil 3 maaneder, hvis han ikke fældes efter § 2 eller § 4.»

Bestemmelsen er ikke lenger i bruk. De handl­ingene som bestemmelsen retter seg mot, kan etter omstendighetene rammes av straffelovens bestemmelser om ordensforstyrrelse (§ 350), hensynsløs atferd (§ 390 a), tvang (§ 222), trusler (§ 227) og bedrageri (§ 270).

Løsgjengerloven § 14 rammer en særlig form for medvirkningshandling og lyder:

«Den, som udsteder nogen Bevidnelse eller lignende Erklæring til Brug ved strafbart Betleri, straffes med Bøder.»

Bestemmelsen har ikke noe praktisk anvendelsesområde i dag. Utstederen av erklæringen kan etter omstendighetene straffes for dokumentfalsk (straffeloven § 182) eller for medvirkning til bedrageri (straffeloven § 270 siste ledd).

Løsgjengerloven § 15 lyder:

«Den, som ved falske foregivender søker at tilvende sig eller andre gaver eller understøttelse eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller fængsel indtil 3 maaneder.

Paa samme maate straffes den, som skaffer sig eller andre utilbørlig vinding ved bruk av midler, som er indsamlet i velgjørende eller almennyttige øiemed.

Offentlig paatale efter første led finder alene sted efter fornærmedes begjæring.»

Bestemmelsen står i kapitlet om «Løsgjængeri og Betleri», men gjelder etter sin ordlyd ikke tigging. Første ledd rammer bedrageri i forbindelse med innsamling av gaver til seg selv eller andre, mens annet ledd retter seg mot den som skaffer seg eller andre utilbørlig vinning ved bruk av innsamlede midler.

Bestemmelsen er ikke i bruk. Handlinger som nevnt i første ledd, er straffbare som bedrageri (straffeloven § 270). Handlinger som nevnt i annet ledd, er straffbare som underslag (straffeloven § 255).

3.2.2 Nordisk rett

I Danmark er det straffbart å tigge og å la noen i husstanden som er under 18 år, tigge (straffeloven § 197). Straffansvar for egen tigging er betinget av en forutgående advarsel. Politiet kan bortvise en tigger fra offentlig sted dersom vedkommende ved sin tigging forstyrrer den offentlige orden.

Etter finsk rett er det verken straffbart eller forbudt å tigge. Politiet har heller ikke hjemmel til å bortvise den som tigger.

Etter islandsk rett er det ikke straffbart å tigge. Politivedtektene inneholder heller ikke noe eksplisitt forbud mot å tigge, men dersom slik atferd samtidig forstyrrer den offentlige ro og orden, kan bøter ilegges. Politiet kan også bortvise mennesker som forstyrrer den offentlige ro.

I Sverige er det ikke straffbart å tigge. Pågående og hensynsløs tigging kan straffes som fredsforstyrrelse (4 kap. 7 § brottsbalken). Politiet kan bare bortvise tiggere som forstyrrer eller er en fare for den offentlige orden.

3.2.3 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen foreslår at tigging i ordinær form – det vil si å be andre om penger – ikke lenger skal være straffbart. Kommisjonen begrunner sitt syn slik (NOU 2002: 4 s. 451):

«Det ubehaget som for de forbipasserende kan være forbundet med å måtte ta stilling til en slik forespørsel, har ikke en slik art at det er rimelig å anvende straff overfor tiggeren.»

Straffelovkommisjonen foreslår på denne bakgrunn å oppheve løsgjengerloven § 11, og som en konsekvens, § 12.

Kommisjonen foreslår også å oppheve løsgjengerloven § 13 om truende tigging mv. Begrunnelsen for forslaget er ikke at slik atferd bør gjøres straffri, men at andre, generelle straffebestemmelser kan ramme truende eller kvalifisert plagsom tigging (NOU 2002: 4 s. 451):

«Slike handlinger omfattes for en stor del av utk § 20-1 om ordensforstyrrelse, § 26-10 om hensynsløs atferd og §§ 32-1 til 32-3 om vanlig, grovt og lite bedrageri. Etter omstendighetene kan også utk §§ 26-8 og 26-9 om vanlige og grove trusler komme i betraktning. Etter kommisjonens oppfatning er det derfor ikke behov for å opprettholde bestemmelsen.»

Som en følge av at kommisjonen foreslår å oppheve straffebudet mot tigging, foreslår den også å oppheve § 14 om medvirkning i form av bevitnelse etc. Kommisjonen tilføyer at forholdet etter omstendighetene kan straffes som dokumentfalsk eller som medvirkning til bedrageri.

Kommisjonen foreslår å oppheve § 15 og viser til at bestemmelsens anvendelsesområde er dekket av straffelovens generelle bestemmelser om bedrageri og underslag, som foreslås videreført i kommisjonens utkast til ny straffelov.

3.2.4 Høringsinstansenes syn

Sosial- og helsedirektoratet støtter at løsgjenger­lovens straffebud mot tigging oppheves.

Politidirektoratet støtter i utgangspunktet forslaget om å oppheve løsgjengerloven, men tilføyer:

«...tigging er et utbredt problem særlig i de større byene, og bør derfor ikke uten videre avkriminaliseres. Selv om truende eller kvalifisert plagsom tigging kan rammes av andre bestemmelser som for eksempel utk § 20-1 om ordensforstyrrelse eller § 26-10 om hensynsløs atferd, kan det i slike saker ofte være vanskelige bevisspørsmål.»

Politidirektoratet viser videre til Troms politidistrikt, som uttaler:

«I Tromsø by har vanemessig tigging tatt seg opp den senere tid. Hvorvidt dette er et blaff og et forbigående problem vites ikke. Politiet har fått en rekke klager på forholdet og mange føler seg utrygge. Personene – både kvinner og menn – som tigger, spenner fra de «snille og pen i tøyet» til de frekke og truende.

På denne bakgrunn bes det overveid om forbudet burde fortsette, dog kanskje i andre lover (muligens politiloven). Den mer kvalifiserte form for tigging antas likevel å rammes av straffeloven § 390 a.»

3.2.5 Departementets vurdering

Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet at alminnelig tigging, jf. løsgjengerloven § 11, avkriminaliseres. Departementet har i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 88 flg. lagt til grunn at skadefølgeprinsippet bør være utgangspunkt og grunn­vilkår for kriminalisering. I tillegg bør straff bare brukes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelige, og bare dersom nyttevirkningene er klart større enn skadevirkningene. Selv om prinsippene for kriminalisering gjør seg sterkest gjeldende ved nykriminalisering, har de også relevans ved avkriminalisering.

Den mest grunnleggende konsekvensen av skadefølgeprinsippet er at handlinger som i vår tid ikke er egnet til å medføre skade eller fare for skade, bør avkriminaliseres. Det ubehaget som alminnelig tigging kan vekke hos forbipasserende, kan etter departementets syn ikke anses som en skade og bør derfor ikke kvalifisere til bruk av straff. (Skade eller fare for skade kan derimot oppstå ved kvalifisert tigging, se under.)

Anvendelsen av skadefølgeprinsippet gir en tilstrekkelig begrunnelse for å oppheve straffebudet mot alminnelig tigging. Men det kan også pekes på andre momenter som taler for en avkriminalisering. Departementet har grunn til å tro at de fleste som tigger, er i en vanskelig livssituasjon. Mange er rusmisbrukere som finansierer sitt rusmisbruk ved midler innsamlet fra forbipasserende. Riktig nok åpner løsgjengerloven § 12 for at den som tigger på grunn av en uforutsett nødstilstand, ikke kan straffes. Men det er uklart hvor langt dette unntaket rekker. Og nøden kan være like stor for den enkelte selv om den kan forutses. Dersom de som i dag tigger, ikke hadde tigget, ville de kanskje finansiert rusmisbruket ved salg av seksuelle tjenester eller ved vinningskriminalitet. Det ikke å straffe den som tigger, kan dermed føre til en nedgang i andre – og grovere – straffbare handlinger (vinningskriminalitet), eller i uønsket atferd (salg av seksuelle tjenester).

Selv om straffebudet mot alminnelig tigging foreslås opphevet, mener ikke departementet at tigging er et ønsket fenomen. Imidlertid er virksomheten uønsket først og fremst av hensyn til den som tigger, fremfor av hensyn til forbipasserende. Det er uverdig at innbyggere i Norge skal føle seg tvunget til å tigge. Men å reagere med straff på tigging, løser ikke de underliggende problemene. Etter departementets syn bør det brukes sosial­politiske virkemidler, ikke kriminalpolitiske, i arbeidet for å unngå at medmennesker skal tigge. Det vises til punkt 2.1.5 for en oversikt over tiltak som kan være relevante i den forbindelse.

Departementet har fra politihold fått opplyst at noe av tiggervirksomheten har et mer «profesjonelt» preg. Disse tiggerne har ikke synlige rusproblemer, de kommer ofte fra utlandet, og tiggingen deres synes til dels å inngå i en mer organisert virksomhet. Departementet har grunn til å tro at noen også tvinges til å tigge. Det er ønskelig å ramme bakmennene i slike tilfeller, og departementet vil derfor sende på høring et forslag om å endre straffeloven § 224 (menneskehandel), slik at det går klart frem at også det å utnytte noen til tigging, rammes. I dag retter bestemmelsen seg blant annet mot det å utnytte noen til «tvangsarbeid», men det er tvilsomt om dette omfatter tigging.

Det kan også være behov for å bortvise tiggere i enkelte tilfeller. Utlendingslovens bortvisnings­regler kan være aktuelle i noen tilfeller. Truende eller kvalifisert plagsom tigging vil etter forslaget fortsatt være straffbart (se nedenfor), og gi grunnlag for bortvisning. Dessuten har politiet hjemmel til å bortvise tiggere som forstyrrer den alminnelige ro og orden (politiloven § 7 annet ledd jf. første ledd nr. 1). Den enkelte kommune kan om ønskelig fastsette politivedtekter med hjemmel i politiloven § 14 nr. 1 om at tiggere som forstyrrer ro og orden, kan bortvises. Departementet foreslår at opphevelsen av løsgjengerloven § 11 først settes i verk når de kommunene som ønsker det, har hatt tid til å fastsette slike vedtekter.

På denne bakgrunn foreslår departementet at løsgjengerloven § 11 oppheves. Som en konsekvens foreslås også § 12, som hjemler unntak fra § 11, opphevet.

Departementet legger som Straffelovkommisjonen til grunn at tigging som skjer på en truende eller kvalifisert plagsom måte, er straffbar etter generelle bestemmelser i straffeloven. Kommisjonen nevner straffebudene mot ordensforstyrrelser, hensynsløs atferd, trusler, bedrageri mv. Departementet antar at også bestemmelsen om tvang kan være aktuell, se punkt 3.2.1.

Departementet antar på denne bakgrunn at slik tigging som Troms politidistrikt beskriver i sin høringsuttalelse, et stykke på vei vil kunne rammes av straffeloven. Politidirektoratet uttaler at det kan være vanskelig å bevise at truende eller kvalifisert plagsom tigging faller inn under straffelovens generelle bestemmelser. Departementet vil derfor vurdere om det bør åpnes for at politivedtektene skal kunne regulere kvalifisert plagsom tigging. En slik regulering vil ikke utvide området for det straffbare, men kan bli en mer praktikabel og informativ hjemmel enn straffelovens generelle bestemmelser om trusler mv. Spørsmålet om å foreta en slik endring i politiloven eller de standardvedtekter som er mønster for kommunale politivedtekter, vil i så fall bli sendt på høring på vanlig måte.

Som Straffelovkommisjonen mener departementet at bestemmelsene i løsgjengerloven §§ 14 og 15 er overflødige og kan oppheves. Departementet viser til Straffelovkommisjonens begrunnelse.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å oppheve bestemmelsene i løsgjengerloven som gjelder tigging og gaver mv. (§§ 11-15).

3.3 Løsgjengerloven § 17

3.3.1 Gjeldende rett

Løsgjengerloven § 17 lyder:

«Den, som forsætlig eller uagtsomt hensætter sig i en beruset tilstand, hvorunder han forstyrrer den almindelige fred og orden eller den lovlige færdsel eller forulemper eller volder fare for andre, straffes med bøter eller fængsel indtil 3 maaneder.»

Et grunnvilkår er at gjerningspersonen har hensatt seg i en beruset tilstand. Da løsgjenger­loven ble til, hadde man bare i tankene beruselse som følge av drikk av alkoholholdige varer. I dag kan rus oppnås på mange andre måter, for eksempel ved innsprøyting av et narkotisk stoff i blodet. Med støtte i lovens forarbeider (Ot.prp. nr. 2 (1898-1899) side 11) er det lagt til grunn at § 17 bare rammer beruselse som skyldes drikk av rusmidler – alkohol eller andre. Det stilles ikke noe krav til graden av beruselsen, men av bevismessige grunner kreves det normalt at beruselsen har gitt seg synlige eller hørbare utslag i en eller annen form.

Beruselsen må ha resultert i (minst) en av fire handlinger:

1) Forstyrrelse av den alminnelige fred og orden. Utgangspunktet for bedømmelsen er den fred og orden som normalt hersker på dette stedet på det aktuelle tidspunktet. Skrik, skrål og slåsskamp i nærvær av andre er eksempler på handlinger som kan rammes av dette alternativet. 2) Forstyrrelse av den lovlige ferdsel. Et eksempel på atferd som rammes av dette alternativet, er det å legge seg til å sove på fortauet til hinder for fotgjengere. 3) Forulemping av andre. Typeeksempler på oppførsel som rammes av dette alternativet, er slibrige bemerkninger, napping i klær, spying i andres umiddelbare nærhet. 4) Fareforvoldelse for andre. Faren behøver ikke å ha resultert i noen skade. Dette alternativet er det minst brukte i § 17.

Overtredelser av § 17 er ikke begrenset til «offentlig sted» (straffeloven § 7 nr. 1). For eksempel kan atferden ha funnet sted i gjerningsmannens/den utsattes hjem.

Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet med hensyn til den omstendighet at man «hensætter sig i en beruset tilstand». Kan det bebreides gjerningspersonen som uaktsomt at han drakk seg beruset, er det nok.

Påtalen er ubetinget offentlig, jf. straffeloven § 77.

Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 3 måneder. De fleste overtredelsene avgjøres ved forelegg (se punkt 3.1.2). Etter § 28 tredje ledd kan den subsidiære fengselsstraffen ikke overstige 18 dager (se nærmere punkt 3.5 om bestemmelsen).

Ofte rammes atferd som nevnt i løsgjenger­loven § 17 også av andre straffebud, spesielt straffeloven § 350 (ordensforstyrrelse). Bestemmelsen kan anvendes i konkurrens med straffeloven § 228 (legemsfornærmelse), § 391 (skadeverk) og alkoholloven § 8-9 (serverings- og drikkeforbud), men neppe med straffeloven §§ 350, 390 (fredskrenkelse) og 390 a (hensynsløs adferd).

3.3.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen legger til grunn at løsgjengerloven § 17 i stor grad faller sammen med straffeloven § 350 (ordensforstyrrelse). Av hensyn til saklig sammenheng i regelverket, foreslår kommisjonen derfor at løsgjengerloven § 17 slås sammen med bestemmelsen om ordensforstyrrelse i sitt utkast til ny straffelov (utkastet § 20-1, jf. NOU 2002: 4 side 298).

Kommisjonen har ikke utformet et konkret forslag til ny bestemmelse om ordensforstyrrelse, men den uttaler dette om forholdet mellom løsgjengerloven § 17 og straffeloven § 350 (NOU 2002: 4 side 298):

«Bestemmelsene er i stor grad overlappende ved at begge rammer forstyrrelser av den alminnelige fred og orden. Begge bestemmelsene kan også benyttes mot forstyrrelse av enkeltpersoner, men løsgjengerloven § 17 har en videre rekkevidde enn strl § 350 ved at den også kan komme til anvendelse på handlinger foretatt i private hjem mv, som ikke er å regne som offentlig sted, jf utk § 2-2. Det er ikke noe vilkår i § 17 at omgivelsene blir forstyrret.

Skyldkravet i løsgjengerloven § 17 er uaktsomhet med hensyn til den omstendighet at man «hensætter sig i en beruset tilstand». Det er imidlertid ikke behov for noe slikt avvik fra forsettskravet i utk § 20-1. Kommisjonen nøyer seg i den forbindelse med å vise til den alminnelige regelen om selvforskyldt beruselse, jf utk § 3-12 tredje ledd.»

Departementet forstår kommisjonens forslag slik at innholdet i § 17 skal videreføres fullt ut.

3.3.3 Høringsinstansenes syn

Asker og Bærum politidistrikt, Troms politidistrikt, Sosial- og helsedirektoratet og Politidirektoratet støtter uttrykkelig forslaget om å slå sammen løsgjengerloven § 17 og straffeloven § 350 i en ny bestemmelse. Flere av høringsinstansene uttaler at en slik omredigering gir et mer oversiktlig regelverk.

3.3.4 Departementets vurdering

3.3.4.1 Innledning

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen og høringsinstansene i at det gir bedre saklig sammenheng i reglene å regulere atferd som nevnt i løsgjengerloven § 17 i straffelovens bestemmelse om ordensforstyrrelse. Departementet foreslår derfor å endre straffeloven § 350 i tråd med dette.

Løsgjengerloven § 17 og straffeloven § 350 er langt på vei sammenfallende. Begge rammer forstyrrelse av den offentlige fred og orden. Forseelse mot løsgjengerloven § 17 og straffeloven § 350 første ledd er prosessuelt samme forhold, idet begge straffebud verner offentlige interesser. Dette innebærer at dersom den tiltalte frifinnes for forseelse mot løsgjengerloven § 17 fordi retten ikke finner beruselse bevist, plikter den å vurdere om forholdet kan subsumeres under straffeloven § 350 første ledd.

Bestemmelsene skiller seg imidlertid også fra hverandre på enkelte punkter. Når departementet nå foreslår å slå sammen bestemmelsene, bør det derfor foretas en viss tilpasning.

3.3.4.2 Nærmere om utformingen av en felles bestemmelse om ordensforstyrrelser

Straffeloven § 350 lyder:

«Med Bøder eller med Fængsel indtil 2 Maaneder straffes den, som ved Slagsmaal, Skrig, fornærmelig Opførsel eller anden utilbørlig Adfærd forstyrrer den almindelige Fred og Orden eller den lovlige Færdsel, eller som medvirker hertil.

Paa samme Maade straffes den, som ved Skrig, Støi eller paa anden Vis uden skjellig Grund forstyrrer Omgivelsernes Nattero eller som ved saadan Adfærd paa Sted, hvor han forbliver uden Berettigelse og trods Tilhold om at fjerne sig, volder Omgivelserne Skræk eller Forstyrrelse, eller som medvirker hertil.

Offentlig Paatale finder i det i 2det Led omhandlede Tilfælde alene Sted efter Begjæring af nogen fornærmet.»

Løsgjengerloven § 17 stiller krav om beruselse , mens dette ikke er et vilkår etter straffeloven § 350. Beruselse i seg selv er ikke straffbart etter gjeldende rett, jf. lov 6. mai 1970 nr. 27 som opphevet løsgjengerloven § 16 og avkriminaliserte åpenbar beruselse på offentlig sted (se punkt 3.1.1). En annen sak er at det er forbudt etter alkoholloven § 8-9 første ledd å drikke eller servere alkohol uten bevilling på nærmere angitte steder.

Gode grunner kan tale for ikke å videreføre grunnvilkåret om beruselse når § 17 nå skal inkorporeres i straffeloven § 350. For det første vil det gi bedre sammenheng i regelverket å oppheve grunnvilkåret: Straffeloven § 350, som langt på vei rammer den samme atferden, stiller ikke krav om beruselse. Når bestemmelsene skal slås sammen, fremstår det som lite hensiktsmessig at den felles bestemmelsen skal ramme to tilnærmet like handlingsalternativer, men der det ene har som grunnvilkår at gjerningspersonen var beruset. Og siden det å være beruset ikke er straffbart i seg selv, gir det også bedre sammenheng med det prinsippet dersom den nye straffebestemmelsen rammer de ordensforstyrrende/forulempende handlingene, uavhengig av om en beruselse ligger bak. For det annet vil en bestemmelse som ikke krever at gjerningspersonen var beruset, være enklere å håndheve. Riktig nok vil det ofte være enkelt å fastslå om en person er beruset slik som nevnt i løsgjengerloven § 17. Men der påvirkningsgraden er lav, vil det kunne lette håndhevingen å kunne gå rett på handlingene og slippe å bevise at gjerningspersonen var beruset.

Et forslag om å fjerne vilkåret om beruselse kan umiddelbart se ut til å innebære en nykriminalisering: Flere enn i dag vil kunne rammes av bestemmelsen. Departementet legger til grunn at det ikke er tilfellet. Dersom en handling omfattes av gjerningsbeskrivelsen i løsgjengerloven § 17 – men vilkåret om beruset tilstand ikke er oppfylt – vil regelmessig straffeloven §§ 350, 390 eller 390 a være overtrådt. Alternativet til å anvende løsgjengerloven § 17 vil i slike tilfeller derfor sjelden være å unnlate å påtale handlingene, men å anvende et annet straffebud. Bare dersom den atferden som i dag er straffbar etter løsgjengerloven § 17 ikke kan straffes etter andre straffebud, ville et bortfall av vilkåret om beruselse innebære nykriminalisering. Spørsmålet om å oppheve grunnvilkåret om berus­else, må derfor ses i sammenheng med bestemmelsens virkeområde for øvrig.

Det er noen nærmere angitte handlinger som beruselsen måtte føre til, som rammes av løsgjengerloven § 17.

De handlingene som er straffbare etter straffeloven § 350 og løsgjengerloven § 17, er langt på vei de samme. Begge bestemmelsene retter seg mot forstyrrelse av den alminnelige fred og orden og den lovlige ferdselen. Etter straffeloven § 350 må forstyrrelsen ha skjedd ved slagsmål, skrik, fornærmelig oppførsel eller annen utilbørlig atferd. Departementet legger til grunn at forstyrrelser av den alminnelige fred og orden og den lovlige ferdselen som skyldes beruselse, samtidig vil være utført på en måte som beskrevet i straffeloven § 350 første ledd. For disse handlingene antar departementet derfor at kravet om berus­else ikke har selvstendig betydning, noe som taler mot å videreføre et særskilt straffebud om forstyrrelse av fred, orden og lovlig ferdsel forårsaket av beruselse . Spørsmålet må imidlertid ses i sammenheng med bestemmelsenes stedlige rekkevidde (se under).

Løsgjengerloven § 17 rammer også det å forulempe eller volde fare for andre, handlingsalternativer som straffeloven § 350 ikke omfatter. Straffeloven § 350 rammer på sin side i annet ledd det å forstyrre omgivelsenes nattero og å volde omgivelsene skrekk og forstyrrelse.

Etter omstendighetene vil straffeloven § 390 a (krenking av en annens fred) kunne være overtrådt når det er tale om å bruke alternativet «forulemper» eller «volder fare for» andre, men bestemmelsene er ikke helt overlappende. På denne bakgrunn foreslår departementet å innlemme i straffeloven § 350 alternativene «forulemping» og «fareforvoldelse». Et spørsmål er om disse handlings-alternativene bare skal gjelde når atferden er forårsaket av rus. Det vil være en videreføring av gjeldende rett og i tråd med Straffelovkommisjonens forslag. Dersom rustilstanden ikke skal være et vilkår for straff, vil straffebudet rekke betenkelig langt. Når det spesielt gjelder fareforvoldelse, kan det hevdes at nettopp rustilstanden gjør handlingen fareforvoldende. Til fordel for å la alternativene gjelde generelt, og ikke bare når gjerningspersonen er ruset, taler for det første hensynet til dem straffebudet skal verne. For personer som blir forulempet eller utsatt for fare, kan det etter omstendighetene være uten betydning om gjerningspersonen handler i rus eller ikke. Og de generelle hensynene for å fjerne grunnvilkåret om rus (se over), gjelder like fullt for disse handlingsalternativene. Når det spesielt gjelder det å volde fare, antar departementet at hvorvidt gjerningspersonen var ruset, kan ha betydning for bedømmelsen av om atferden voldte fare for andre. Departementet har likevel kommet til at disse handlingene bør være straffbare bare dersom gjerningspersonen var ruset, og har lagt avgjørende vekt på at regelen uten grunnvilkåret om rus vil være en større utvidelse av det straffbare. Et eget spørsmål er om den gjeldende forståelsen av «beruset» skal videreføres, slik at bare rusmidler som inntas ved drikke, skal omfattes av alternativet. Dagens rusbilde er atskillig mer nyansert enn da løsgjenger­loven ble vedtatt. Departementet legger til grunn at begrepet i dag bør være rusnøytralt, og foreslår at begrepet rus bør velges i stedet, og at uttrykket skal forstås på samme måte som ellers i straffe­loven. Det fremgår av §§ 40 og 45 at rus kan være fremkalt ved alkohol eller andre midler.

Departementet viser ellers til at politiloven § 9 om inngrep overfor berusede personer (tidligere løsgjengerloven § 20) gjelder beruselse forårsaket av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler. Løsgjengerloven § 20 fikk dette tillegget ved lov 6. mai 1970 nr. 27. Komiteen mente at politiet også burde ha hjemmel til å ta seg av misbrukere av andre rusmidler enn alkohol (Innst. O. X. (1969-70) side 10). Løsgjengerloven § 20 første ledd var ellers en ordrett gjengivelse av § 17, men komiteen omtaler ikke § 17. Hensynene bak en innbringelseshjemmel og et straffebud er ulike, likevel taler sammenhengen mellom disse to regelsettene for at rus bør avgrenses likt i begge henseender.

Departementets forslag innebærer en begrenset utvidelse av området for det straffbare ved at rus skal omfatte alle rusmidler. Departementet legger imidlertid til grunn at den aktuelle atferden i dag langt på vei kan straffes etter andre bestemmelser, særlig straffeloven § 390 a, og at straffverdigheten er den samme uansett rusmiddel.

En tredje ulikhet mellom straffeloven § 350 første ledd og løsgjengerloven § 17 ligger i den stedlige rekkevidden av bestemmelsene. Ulikheten går ikke frem av ordlyden, men forarbeidene forutsetter at for domfellelse etter § 350 første ledd må virkningen (forstyrrelsen av fred og orden eller ferdsel) ha nådd utover et begrenset privat område (SKM side 270). Dette ble ikke fulgt opp i Rt. 1932 side 112 for så vidt gjelder ferdsel i utmark. Men i Rt. 1932 side 720 kom Høyesterett til at § 350 første ledd ikke kunne anvendes på fredsforstyrrelse i en privat leilighet. I Norsk Lovkommentar 2002 (bind 1 side 138) antas det derfor at løsningen er forskjellig ved forstyrrelser av henholdsvis fred og ferdsel. Bratholm/Matningsdal antar derimot at begge typene forstyrrelser må ha skjedd på offentlig sted, jf. straffeloven § 7 nr. 1 (Bratholm og Matningsdal (red): Straffeloven med kommentarer, bind 3 (Oslo 1998) side 109-110). (Gjerningspersonens oppholdssted under atferden er derimot likegyldig og behøver ikke være et «offentlig sted».) Løsgjengerloven § 17 er forstått slik at også handlinger som har virkning på et sted som ikke er offentlig, kan omfattes av bestemmelsen (Norsk Lovkommentar 2002 (bind 1) side 31). Husbråk kan for eksempel forstyrre naboenes fred på privat grunn. I et slikt tilfelle kan både alternativet «forstyrre den alminnelige fred» og «forulempe andre» i § 17 være anvendelige. Departementet foreslår at alternativene «forulemper andre» og «volder fare for andre» i løsgjengerloven § 17 innarbeides fullt ut i straffeloven § 350, slik at rekkevidden ikke begrenses til at handlingens virkning har inntrådt på offentlig sted. En endring i forhold til gjeldende rett er dermed at forstyrrelse av den alminnelige fred og orden og lovlige ferdsel etter forslaget bare er straffbart når forstyrrelsen har nådd utover et begrenset privat område – slik dette er forstått i rettspraksis, mens slik atferd i dag også kan rammes når virkningen inntrer på et slikt område, så lenge gjerningspersonen var beruset. Departementet legger imidlertid til grunn at endringen ikke medfører en avkriminalisering i praksis, fordi den atferden det er tale om, også kan henføres under alternativet «forulempe andre». Som i dag, vil slik atferd være straffbar også når effekten av handlingen inntrer på sted som ikke er offentlig.

Uaktsomhet er tilstrekkelig etter løsgjenger­loven § 17 med hensyn til den omstendighet at man «hensætter sig i en beruset tilstand». Som Straffelovkommisjonen antar departementet at det ikke er nødvendig å videreføre denne skyldformen når løsgjengerloven § 17 inkorporeres i straffeloven § 350. Prinsippet om at selvforskyldt rus ikke fritar for straffansvar (jf. straffeloven §§ 40 første ledd annet punktum, 42 tredje ledd og 45), innebærer at det ikke er behov for et slikt avvik fra forsettskravet. (Departementet foreslo i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) å videreføre prinsippene om rus og skyld og rus og tilregnelighet, men med en noe annen lovteknisk utforming (ikke regulere betydningen av selvforskyldt rus i forsettsbestemmelsen). Komiteen sluttet seg til departementets forslag (Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 51 og 53).)

En annen ulikhet mellom løsgjengerloven § 17 og straffeloven § 350 finnes i strafferammen . Etter løsgjengerloven § 17 er straffen bøter eller fengsel inntil tre måneder, mens straffen etter straffeloven § 350 er bøter eller fengsel inntil to måneder. Av løsgjengerloven § 28 tredje ledd følger det at den subsidiære straffen etter § 17 ikke kan overstige 18 dager (bestemmelsen omtales nærmere i punkt 3.5). Departementet ser ingen grunn til å opprette ulike strafferammer når løsgjengerloven § 17 skal inkorporeres i straffeloven § 350. Spørsmålet er om strafferammen bør være bøter eller fengsel inntil to måneder eller bøter eller fengsel inntil tre måneder. Når det som her er tale om å innlemme løsgjengerloven § 17 i et eksisterende straffebud i straffeloven, er det etter departementets syn mest nærliggende å videreføre den strafferammen som gjelder i det straffebudet som blir stående, med mindre gode grunner taler for å endre den. I forbindelse med sin gjennomgåelse av løsgjengerloven § 28, uttaler kommisjonen at det kan være aktuelt å videreføre den spesielle pågripelseshjemmelen i § 28 fjerde ledd ved å øke strafferammen for forhold som i dag bedømmes etter § 17 (se punkt 3.5.2). I så fall måtte strafferammen være høyere enn fengsel i 6 måneder. Departementet går ikke inn for å videreføre spesialregelen i § 28 fjerde ledd (se punkt 3.5.4). Uansett bør en slik spesialregel ikke videreføres ved en kunstig høy strafferamme.

Forelegg er den reaksjonen som i praksis brukes ved overtredelser av løsgjengerloven § 17 (se punkt 3.1.2). Siden fengselsstraff nærmest ikke brukes i slike saker, har det liten betydning om strafferammen er to eller tre måneder. Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre strafferammen på bøter eller fengsel inntil to måneder i utkastet til endret § 350 i straffeloven. Spesialregelen om 18 dagers subsidiær fengselsstraff i løsgjengerloven § 28 tredje ledd omtales sammen med resten av § 28 i punkt 3.5.

Påtalereglene er ulike i løsgjengerloven § 17 og straffeloven § 350. Mens påtalen etter løsgjengerloven § 17 er ubetinget offentlig, jf. straffeloven § 77, er offentlig påtale i saker som nevnt i straffeloven § 350 annet ledd betinget av fornærmedes begjæring, jf. § 350 tredje ledd. Påtalen er ubetinget offentlig i saker som nevnt i § 350 første ledd, jf. § 77.

I proposisjonen om ny straffelov – alminnelig del foreslo departementet at ordningen med påtalebegjæring fra fornærmede skal falle bort. Etter utkastet til ny § 62 a i straffeprosessloven skal påtalemyndigheten påtale straffbare handlinger når ikke annet er bestemt ved lov. For lovbrudd med strafferamme på 2 år eller lavere, kan påtale unnlates hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale (Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 514). Komiteen sluttet seg til forslaget (Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 13 og 124). Ny § 62 a trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer og skal etter lovvedtaket § 102 nr. 4 ha virkning fra den nye straffeloven trer i kraft.

I tråd med hovedregelen i ny § 62 a i straffeprosessloven foreslår departementet ikke å videreføre bestemmelsen i § 350 tredje ledd om påtalebegjæring fra fornærmede. Etter utkastet vil alle forseelser mot § 350 være underlagt offentlig påtale, jf. straffeloven § 77.

Medvirkning er nevnt i § 350 (første og annet ledd i.f.), mens det ikke er nevnt i § 17. Det er heller ikke nærliggende å tolke § 17 slik at medvirkningshandlinger rammes. Når nå bestemmelsene skal smeltes sammen, oppstår spørsmålet om medvirkning bør være straffbart også for de nye elementene i § 350. Eksempler på medvirkning til atferd som nevnt i § 17 kan være oppfordring til ordensforstyrrelsen/forulempingen/fareforvold­elsen eller etter omstendighetene skjenking av gjerningspersonen. Et praktisk eksempel kan også være at flere som er påvirket av rusmidler, er sammen om en fredsforstyrrelse, men det er vanskelig å påvise hvem som har gjort hva. Etter departementets syn er det liten grunn til å opprettholde ulike regler for medvirkningshandlinger når gjerningsinnholdet i § 350 skal utvides. På denne bakgrunn foreslår departementet i utkastet til § 350 at medvirkning skal være straffbart.

En prosessuell forskjell mellom § 350 og § 17 ligger i pågripelsesreglene . Det er etter løsgjengerloven § 28 fjerde ledd en videre adgang til å pågripe og varetektsfengsle etter brudd på § 17 enn etter § 350. Denne regelen blir nærmere omtalt i punkt 3.5.

3.4 Løsgjengerloven § 24

3.4.1 Gjeldende rett

Løsgjengerloven § 24 rammer den som utviser eller lar utvise noen fra skjenkested uten å sørge for at vedkommende gis nødvendig bistand, dersom vedkommende er blitt overstadig beruset av drikkevarer servert på samme sted. Bestemmelsen lyder:

«Med Bøder eller Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som fra Sted hvor Udskjænkning foregaar, udviser eller lader udvise nogen, som ved der erholdte Drikkevarer er bleven overstadig beruset, uden at sørge for, at han medgives den for Tilfældet fornødne Bistand.

Kommer den saaledes Udviste til Skade, fordi fornøden Bistand ikke er ham medgivet, kan den Skyldige efter Omstændighederne tilpligtes helt eller delvis at yde ham eller hans Efterladte Erstatning.»

Straffelovrådet anbefalte i 1964 at §§ 22, 23, 24 og 26 skulle overføres til den daværende alkoholloven (innstilling 9. april 1964 om endringer i de strafferettslige reglene om drukkenskapsforseelser og alkoholmisbruk side 58), og at Sosialdepartementet i den forbindelse skulle vurdere bestemmelsene nærmere med tanke på eventuelle reformbehov. For så vidt gjelder § 24, ble dette ikke fulgt opp. I forbindelse med utarbeidingen av ny alkohollov ga Sosialdepartementet, i tilslutning til Edruelighetskomiteen av 1947, uttrykk for at bestemmelsen etter sin hensikt ikke hørte hjemme i en alkoholomsetningslov (Ot.prp. nr. 31 (1988-89) side 29). Sosialdepartementet gikk derfor inn for at bestemmelsen fortsatt skulle stå i løsgjenger­loven.

Løsgjengerloven § 24 er lite brukt i praksis. Overtredelser av bestemmelsen kan etter omstendighetene rammes av straffeloven § 242 (hensette noen i hjelpeløs tilstand) eller § 387 (forsømmelse av hjelpeplikt).

3.4.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen går inn for at løsgjenger­loven § 24 overføres til alkoholloven 2. juni 1989 nr. 27 og begrunner forslaget slik (NOU 2002: 4 side 448):

«Straffelovkommisjonen viser til at overtredelser av løsgjengerloven § 24 etter omstendig­hetene vil kunne rammes av utk § 27-13 om forsømmelse av hjelpeplikt, jf strl § 387, eller utk § 27-14 om hensettelse i hjelpeløs tilstand mv, jf strl § 242. Kommisjonen antar likevel at det kan være grunn til å ha en særbestemmelse som løsgjengerloven § 24, og er uenig i at en slik bestemmelse ikke hører hjemme i alkoholloven 2. juni 1989 nr 27. Loven og den tilhørende forskriften 11. desember 1997 nr 1292 om omsetning av alkoholholdig drikk mv inneholder en rekke bestemmelser om hvordan skjenkebevillinger skal utøves, og dette regelverket er etter kommisjonens oppfatning det mest passende stedet å plassere en bestemmelse som løsgjengerloven § 24.»

3.4.3 Høringsinstansenes syn

Politidirektoratet, Sosial- og helsedirektoratet og Forbundet Mot Rusgift støtter forslaget om å videreføre løsgjengerloven § 24 i alkoholloven. Forbundet Mot Rusgift kommenterer kommisjonens forslag slik:

«Forbundet Mot Rusgift ser i likhet med kommisjonen intet i veien for å innføre en slik bestemmelse i Alkoholloven. Det vil være en fordel her å tydeliggjøre skjenkebevillingshaverens ansvar for gjestenes tilstand - og forpliktelse til å yte bistand - når ikke gjesten er fullt i stand til å ta ansvar for seg selv og sin egen sikkerhet. Dette hører logisk sammen med øvrige forpliktelser som bevillingshavere har etter Alkoholloven.

Samtidig kan slik unnlatelse av å ta ansvar i alvorlige tilfeller medføre svært negative helsemessige konsekvenser for den enkelte, med dødsfall som verst tenkelige utgang. Forbundet Mot Rusgift finner det derfor også rimelig at det særlige bevillingshaveransvaret ved overstadig beruselse blir nevnt som et kriterium i en framtidig straffelov.

Forbundet Mot Rusgift vil i denne sammenhengen nevne en beslektet problemstilling som ikke er godt regulert i norsk lov, nemlig det ansvaret både bevillingshavere og andre voksne har dersom de skjenker eller bringer til veie alkohol til mindreårige, med den følge at disse havner i en hjelpeløs eller sterkt redusert tilstand. For bevillingshavere skjer dette som en følge av brudd på de generelle aldersbestemmelsene i alkoholloven, hvilket må ansees som en skjerpende omstendighet ved reaksjon. Men for foresatte eller andre voksne eksisterer ikke slike aldersgrenser for vederlagsfritt å skjenke en samtykkende mindreårig alkohol. Men dette vil etter omstendighetene og etter gjeldende rett kunne være en legemsfornærmelse (eventuelt en legemsbeskadigelse). En voksen skjenker f.eks. en 12- åring brennevin. Samtykket opphever ikke her det straffbare, iallfall ikke hvis en rusvirkning kan inntre (Bratholm 1980). FMR mener overlatelse/skjenking av alkohol til mindreårige med sterk beruselse som følge bør være forbundet med et straffeansvar, og ber om at en eksplisitt bestemmelse om dette blir tatt inn i den nye straffe­loven.»

3.4.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen og høringsinstansene i at det fortsatt er behov for en spesifikk bestemmelse som retter seg mot det å utvise overstadig berusede personer fra skjenkesteder uten å sørge for at vedkommende gis nødvendig bistand, til tross for at atferden kan rammes av mer generelle bestemmelser i straffe­loven. En særbestemmelse på dette feltet kan bidra til å synliggjøre det ansvaret bevillingshavere har overfor gjestene.

Departementet er videre enig med Straffelovkommisjonen og høringsinstansene i at bestemmelsen best kan plasseres i alkohollovgivningen. I samråd med Arbeids- og sosialdepartementet har departementet kommet til at bestemmelsen passer best i forskrift til lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk mv. (alkoholloven).

Det vises til at forskriftene til alkoholloven også inneholder flere andre bestemmelser knyttet til åpenbar beruselse. I høringsnotat 1. mars 2005 om endringer i alkoholloven foreslo Arbeids- og sosialdepartementet å presisere bevillingshaverens plikt til å sørge for at åpenbart berusede personer forlater stedet. I den forbindelse er det vist til at bestemmelsen viker for løsgjengerloven § 24 og straffe­loven § 242. En uttrykkelig bestemmelse om bevillingshaverens plikt til å gi åpenbart berusede personer nødvendig bistand, dvs. hindre at personer blir hensatt i hjelpeløs tilstand, harmonerer godt med forskriftens øvrige bestemmelser knyttet til åpenbar beruselse. Allerede 1. juli 2005 trådte følgende i kraft (Forskrift 8. juni 2005 nr. 538 om omsetning av alkoholholdig drikk mv. (alkohol­forskriften) § 4-1):

«Personer som er åpenbart påvirket av rusmidler må ikke gis adgang til skjenkestedet.

Dersom en person som er åpenbart påvirket av rusmidler befinner seg på skjenkestedet, har bevillingshaver plikt til å sørge for at vedkommende forlater stedet. Bevillingshaver har plikt til å sørge for at personer som trenger det, får nødvendig bistand.»

Paragrafen inneholder dels bestemmelser som videreføres fra forskrift 11. desember 1997 nr. 1292 om omsetning av alkoholholdig drikk mv. og er dels en innarbeiding av den aktuelle bestemmelsen i løsgjengerloven. Løsgjengerloven § 24 er slik videreført i det vesentlige, likevel med endringer slik at begrepsbruk og innretning harmonerer med alkohollovgivningen for øvrig.

Forbundet Mot Rusgift går i sin uttalelse inn for at ny straffelov bør ha bestemmelser som dekker bevillingshaverens ansvar for overstadig berusede og overlatelse/skjenking av alkohol til mindreårige. Disse spørsmålene vil bli vurdert i proposisjon om ny straffelov - spesiell del. Departementet vil ellers vise til at flere bestemmelser i straffeloven kan være overtrådt i slike tilfeller, jf. §§ 228 flg. (legemskrenkelser), § 242 (hensette noen i hjelpeløs tilstand) eller § 387 (forsømmelse av hjelpeplikt). Videre vil slike forhold også kunne rammes av alkoholloven, jf. § 1-5 om aldersgrenser, det generelle kravet i § 4-7 om at bevillingen skal utøves i henhold til loven, bevillingsvedtaket og for øvrig på en forsvarlig måte, de konkrete bestemmelsene i alkoholforskriften kapittel 1 knyttet til hvordan bevillingen skal utøves og bestemmelsene i alkoholloven kapittel 10 om straffansvar for overtredelser av alkoholloven og dens forskrifter.

3.5 Løsgjengerloven § 28

3.5.1 Gjeldende rett

Løsgjengerloven § 28 lyder:

«Påtale etter §§ 17 og 19 kan unnlates på betingelse av at siktede avholder seg fra å nyte rusdrikk i et tidsrom av ett år. I så fall bør han dog på forhånd gi skriftlig avholdsløfte eller melde seg inn i en avholdsforening eller ta opphold på et kursted for alkoholister. Nærmere forskrifter angående betingelsene for å unnlate påtale m.v. gis av Kongen.

Kan bot som er ilagt etter § 17 ikke straks bli betalt, skal vedkommende gis en etter forholdene rimelig frist til å betale boten, dersom ikke særlige grunner taler mot det. Nærmere forskrifter om dette gis av Kongen.

Når bot ilegges etter § 17, kan den subsidiære fengselsstraff ikke settes høyere enn 18 dager. Dette gjelder også når boten er ilagt for flere forseelser mot § 17.

Den som med skjellig grunn mistenkes for forseelse mot §§ 2, 4, 17 eller 19, kan pågripes og settes i varetektsfengsel ikke bare under de betingelser som er nevnt i straffeprosessloven §§ 173 og 174, jf § 184 annet ledd, men også under de betingelser som er nevnt i samme lov §§ 171 og 174, jf § 184 annet ledd, uansett at straffen er mindre enn der bestemt.

Har noen ved overtredelse av § 17 voldt skade, kan skadelidtes borgerlige rettskrav mot siktede forfølges i forbindelse med straffesaken etter reglene i straffeprosessloven kapittel 29.»

Bestemmelsen gir anvisning på en rekke unntak fra generelle regler i straffeprosessloven og straffelovens alminnelige del. I praksis gjelder unntakene bare for overtredelse av løsgjengerloven § 17.

Første ledd første og annet punktum angir vilkår som kan settes for påtaleunnlatelse for overtredelse av § 17: skriftlig avholdsløfte, innmelding i avholdsforening eller innlegging i kurhjem. Bestemmelsen overlappes av reglene om hvilke vilkår som kan settes for påtaleunnlatelse i straffeprosessloven § 69 tredje ledd jf. straffeloven § 53 nr. 3 bokstav c, d, e og g. Det er gitt forskrifter i medhold av tredje punktum blant annet om innhenting av rådgivende uttalelser ved frivillig opphold på kursted (forskrift 7. november 1930 nr. 9534 jf. kgl. res. 27. oktober 1950). Så vidt departementet kjenner til, er § 28 første ledd ikke videre praktisk og benyttes sjelden eller aldri.

Annet ledd bestemmer at det skal gis en etter forholdene rimelig frist for betaling av bot ved overtredelse av løsgjengerloven § 17, dersom ikke særlige grunner taler mot det. «Særlige grunner» kan være at den botlagte har ukjent bopel, er utlending eller at det er åpenbart at vedkommende rår over tilstrekkelige midler til å betale boten. Regelen representerer i prinsippet et unntak fra straffeprosessloven §§ 452 og 454 om at all straff, også bøter, skal fullbyrdes straks. Det er imidlertid fastsatt regler for innkreving av bøter i påtaleinstruksen kapittel 30, jf. straffeprosessloven § 457. Bøter innkreves av Statens innkrevingssentral (straffeprosessloven § 455 tredje ledd første punktum). Det følger av påtaleinstruksen § 30-3 annet ledd første og annet punktum at Statens innkrevingssentral straks skal sende en betalingsanmodning til skyldneren, med angivelse av de pådømte krav og om betalingsordningen. Det skal settes frist for betalingen, som normalt ikke bør overstige en måned. Forskriftshjemmelen i løsgjengerloven § 28 annet ledd annet punktum er ikke benyttet.

Tredje ledd bestemmer at den subsidiære fengselsstraffen for overtredelser av § 17 ikke kan settes høyere enn 18 dager. Grensen på 18 dager gjelder også når dommen eller forelegget gjelder flere overtredelser av § 17. Bestemmelsen innebærer et unntak fra straffeloven § 28 første ledd, som bestemmer at subsidiær straff skal være fengsel fra 1 dag til 3 måneder (4 måned når flere lov­overtredelser avgjøres under ett, jf. straffeloven § 63). Regelen kom inn ved lov 6. mai 1970 nr. 27, og formålet var å begrense den subsidiære fengselsstraffen – som ofte ble avsonet, samt få en mer ensartet straffutmåling i slike saker (Straffelov­rådets innstilling side 38). Løsgjengerloven § 28 tredje ledd omtaler «ileggelse av bot», og må gjelde enten boten ilegges ved dom eller forelegg. Straffeloven § 28 gjelder «dom på bot». Regelen gjelder også når boten blir ilagt ved forelegg, jf. straffeprosessloven § 256 første ledd nr. 4.

Fjerde ledd gir særregler som utvider adgangen til pågripelse og varetekt i forhold til straffeprosesslovens regler, ved at vilkåret om minstestraff i § 171 ikke behøver å være oppfylt. Bestemmelsen benyttes ikke ofte i praksis.

Femte ledd gir regler om at skadelidtes borgerlige rettskrav kan forfølges etter reglene i straffeprosessloven kapittel 29. Bestemmelsen brukes i praksis. Det er ingen privat fornærmet ved overtredelse av § 17, og eventuelle borgerlige rettskrav som har oppstått i forbindelse med overtredelsen, kan likevel tas med i saken. Det samme følger imidlertid av straffeprosessloven § 3, som sidestiller skadelidte med fornærmede, jf. oppregningen i § 3 siste ledd jf. kapittel 29.

3.5.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen viser til at løsgjengerloven § 28 første ledd overlappes av de generelle bestemmelsene om hvilke vilkår som kan settes for påtaleunnlatelse (se punkt 3.5.1) og foreslår at bestemmelsen oppheves (NOU 2002: 4 side 452).

Om annet ledd uttaler kommisjonen at det er liten grunn til å fravike de fristene som gjelder generelt for inndriving av bøter (NOU 2002: 4 side 452).

Straffelovkommisjonen foreslår også å oppheve tredje ledd og begrunner forslaget slik:

«Løsgjengerloven § 28 tredje ledd bestemmer at den subsidiære fengselsstraffen ikke kan settes høyere enn 18 dager, og gjør dermed unntak fra strl § 28, som bestemmer at straffen skal være fengsel fra 1 dag til 3 måneder. Kommisjonen foreslår et maksimum på 120 dager, og at fengselsstraffen ikke lenger fastsettes som en subsidiær straff på tidspunktet for bøtelegging, men idømmes når det viser seg at inndriving av boten ikke er mulig, jf utk § 9-3 og avsnitt 8.9.4 foran. Det er ikke behov for noen særregel om utmålingen av subsidiær fengselsstraff for den type overtredelser som rammes av løsgjengerloven § 17.»

Kommisjonen holder det åpent om fjerde ledd bør videreføres og kommenterer bestemmelsen slik:

«Løsgjengerloven § 17 foreslås videreført i utk § 20-1 om ordensforstyrrelse, med en strafferamme i det lavere sjiktet, jf avsnittene 9.6.2 og 9.6.3 foran. Om man ønsker å beholde den nåværende adgangen til pågripelse og varetekt, bør dette gjøres enten ved å fastsette en høyere strafferamme enn den nåværende, eller ved å innta en særregel for blant annet denne typen overtredelser i strpl § 171, jf avsnitt 11.6.2 nedenfor.»

Kommisjonen foreslår å oppheve femte ledd fordi bestemmelsen overlappes av straffeprosessloven kapittel 29.

3.5.3 Høringsinstansenes syn

Bare Politidirektoratet har hatt merknader til spørsmålet om § 28 bør videreføres, og uttaler:

«Videre vil direktoratet påpeke nødvendigheten av å opprettholde adgangen til pågripelse og varetektsfengsling etter løsgjengerloven § 28 fjerde ledd, enten dette skjer i form av heving av strafferammen i utk § 20-1 i forhold til bestemmelsen i strl. § 350 eller som et unntak i strpl. § 171.»

3.5.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår som Straffelovkommisjonen å oppheve løsgjengerloven § 28 første ledd . Det er ikke grunn til å videreføre særregler for påtaleunnlatelse for den typen lovbrudd som beskrives i § 17, og som etter forslaget her skal innlemmes i straffeloven § 350. De generelle reglene om fastsetting av vilkår ved påtaleunnlatelse (straffeprosessloven § 69 tredje ledd jf. straffeloven § 53 nr. 3, særlig bokstav c, d, e og g) gir etter departementets syn tilstrekkelig rom for å spesialtilpasse vilkårene når lovbryteren har et rusproblem. (Adgangen til å fastsette vilkår ved påtaleunnlatelse er videreført i ny straffelov, jf. § 37 bokstav d, e, f og h, jf. straffeprosessloven § 69 tredje ledd.) Bestemmelsen benyttes dessuten sjelden eller aldri i dag.

Departementet viderefører også kommisjonens forslag om å oppheve annet ledd . Heller ikke når det gjelder betalingsutsettelse, er det grunn til å ha særlige regler for denne typen lovbrudd. En effekt av fristregelen i gjeldende § 28 annet ledd er at politiet ikke uten videre kan overføre en person som har vedtatt et forelegg, fra arrest på grunnlag av beruselse (politiloven § 9 første ledd) til fengsel for avsoning av den subsidiære fengselsstraffen ved manglende betaling. En slik adgang for politiet vil imidlertid ikke åpne seg ved å gå over til de generelle innkrevingsreglene, siden det der også skal settes en frist (se påtaleinstruksen § 30-3 annet ledd annet punktum).

I forslaget til ny straffelov – alminnelig del videreførte ikke departementet kommisjonens forslag om å endre tidspunktet for fastsettingen av subsidiær straff, men forslaget om ny maksimumstid (120 dager) for ett eller flere forhold ble videreført (Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 312-316 og lovutkastet § 55). Stortinget sluttet seg til departementets forslag (Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 80-81). Valget av tidspunktet for idømmelsen av en subsidiær fengselsstraff har imidlertid ikke betydning for om særregelen på 18 dager skal videreføres. Departementet ser som Straffelovkommisjonen ikke grunn til å fravike de generelle reglene om lengstetid for den subsidiære fengselsstraffen (jf. straffeloven § 28 første ledd og utkast til ny straffelov § 55) for de straffbare forhold som i dag omfattes av løsgjengerloven § 17 og som etter forslaget her skal videreføres i straffeloven § 350. På denne bakgrunn foreslår departementet å oppheve løsgjengerloven § 28 tredje ledd .

Departementet foreslår også å oppheve § 28 fjerde ledd og legger avgjørende vekt på at det ikke synes å være grunn til å beholde en utvidet adgang til pågripelse og varetektsfengsling i disse sakene. Bestemmelsen blir – så langt departementet kjenner til – ikke brukt i praksis. Departementet har riktig nok fått opplyst fra Oslo politikammer at bestemmelsen kan være anvendelig som grunnlag for pågripelse i såkalte «husbråksaker», selv om det ikke går frem av deres statistikk om det er pågripelseshjemmelen i § 28 fjerde ledd eller innbringelsesadgangen i politiloven § 9 som brukes i slike saker. Siden den atferden som gir grunnlag for å pågripe etter § 28 fjerde ledd (jf. § 17), alltid samtidig kan foranledige innbringelse etter politiloven § 9, mener departementet at innbringelseshjemmelen i politiloven § 9 er tilstrekkelig når det er tale om atferd som i dag omfattes av løsgjengerloven § 17. Er det derimot skjellig grunn til mistanke for alvorligere handlinger som rammes av strengere straffebud, kan pågripelse ofte skje med hjemmel i straffeprosessloven § 171 flg. I saker om mishandling i nære relasjoner kan for eksempel pågripelse være aktuelt på grunnlag av mistanke om brudd på straffeloven § 219. Det kan også være aktuelt å ilegge besøksforbud i medhold av straffeprosessloven § 222 a, jf. særlig annet ledd siste punktum om besøksforbud i eget hjem. Departementet foreslår etter dette å oppheve løsgjenger­loven § 28 fjerde ledd.

Departementet ser som Straffelovkommisjonen ikke grunn til å videreføre femte ledd om borgerlige rettskrav og viser til at adgangen til å ta med borgerlige rettskrav i saken også fremgår av straffeprosessloven § 3 jf. kapittel 29.

Departementet foreslår etter dette å oppheve hele løsgjengerloven § 28.

3.6 De øvrige bestemmelsene i løsgjengerloven

3.6.1 Løsgjengerloven § 3

Løsgjengerloven § 3 lyder:

«Paatalemyndigheten skal opfordre enhver, som hengir sig til ørkesløshet eller driver omkring, til at gjøre rede for sine erhvervskilder, saafremt der er grund til mistanke om, at han helt eller delvis skaffer sig midlerne til sin livsførsel ved strafbare handlinger eller ved andres erhvervsmæssige utugt.

Naar straf efter § 4 er anvendelig, skal paatalemyndigheten, hvis det finnes formaalstjenlig, advare den skyldige om, at han vil bli sat under tiltale, saafremt han ikke inden en opgit frist paaviser at ha skaffet sig lovlig erhverv. Er han omstreifer, maa erhvervet være av regelmæssig art.»

Bestemmelsen gir retningslinjer for politiets forholdsregler overfor personer som antas å gjøre seg skyldige i overtredelse av § 4. Straffelovkommisjonen foreslår § 4 opphevet (se punkt 3.6.2), og ser dermed ikke behov for å videreføre § 3. Kommisjonen peker også på at politiloven § 6 gir alminnelige regler om hvordan polititjenesten skal utføres. Ingen høringsinstanser har uttalt seg spesielt om § 3. Som kommisjonen går departementet inn for å oppheve løsgjengerloven § 4 (se punkt 3.6.2.3). På denne bakgrunn er det heller ikke behov for § 3. Departementet viser for øvrig til politiloven § 6.

3.6.2 Løsgjengerloven § 4

3.6.2.1 Gjeldende rett

Løsgjengerloven § 4 lyder:

«Den, som hengir sig til ørkesløshet eller driver omkring under saadanne forhold, at der er grund til at anta, at han helt eller delvis skaffer sig midlerne til sin livsførsel ved strafbare handlinger eller ved andres prostitusjon, straffes for løsgjængeri med fængsel indtil 3 maaneder.

Det samme gjælder den, som hengir sig til ørkesløshet eller driver omkring og herunder ved voldsom, truende eller paatrængende opførsel forulemper eller volder fare for andre.»

Bestemmelsens første ledd rammer lediggang dersom det er grunn til å tro at vedkommende livnærer seg av straffbare handlinger eller andres prostitusjon. Bestemmelsen er ikke i bruk. Dersom arbeidsledige personer mistenkes for å livnære seg ved straffbare handlinger, vil strafforfølgningen i praksis knyttes til disse straffbare handlingene, og ikke til brudd på løsgjengerloven § 4. Videre anvendes andre bestemmelser når prostitusjonens bakmenn skal strafforfølges: Straffeloven § 202 første ledd bokstav a rammer det å fremme andres prostitusjon, og § 224 første ledd rammer det å utnytte eller forlede en person til prostitusjon ved ulike tvangsmidler. Løsgjengerloven har imidlertid et noe annet anvendelsesområde enn straffelovens bestemmelser mot hallikvirksomhet, ved at den retter seg mot det å leve av andres prostitusjon. Tidligere inneholdt også straffeloven en bestemmelse som rammet det å la seg underholde av en prostituert (§ 206 tredje ledd før endringen ved lov 11. august 2000 nr 76). Under revisjonen av straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd foreslo departementet å oppheve regelen og uttalte (Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) side 88):

«Departementet foreslår også - som utvalget - å oppheve straffebestemmelsen mot å la seg underholde av en prostituert når ingen utnyttelse foreligger. Riktignok kan bevishensyn tale for å opprettholde en streng regel her. Men bestemmelsen favner så vidt at den lett kan lede til urimelige resultater, og dette hensyn veier etter departementets syn tyngre. Det vises til at Danmark for kort tid siden opphevet en tilsvarende regel om «passivt alfonseri». Begrunnelsen var i hovedsak at så lenge ikke prostitusjon i seg selv er straffbart, bør det heller ikke være straffbart å leve sammen med eller la seg underholde av en prostituert, med mindre det er tale om utnyttelse. Justitsministeriet anførte (jf. Lovforslag nr. L 43 1998-99) at de tilfelle hvor det dreide seg om en utnyttelse, ville rammes av hallikbestemmelsen for øvrig, og fortsatte (s. 4): «Der bør ikke opretholdes en kriminalisering av et bredere område alene for at sikre, at man kan straffe nogle personer, hvis adfærd formodes reelt at falde ind under beskrivelsen i § 229, stk. 1, men hvor dette ikke kan bevises.» Departementet slutter seg til disse betraktningene.»

Bestemmelsens annet ledd rammer lediggjengere som oppfører seg voldsomt, truende eller påtrengende og dermed forulemper eller volder fare for andre. Heller ikke denne delen av bestemmelsen er i bruk. Atferden som beskrives, kan etter omstendighetene rammes av straffeloven § 227 (trusler), § 350 (ordensforstyrrelser) eller § 390 a (fredskrenkelse). Straffeloven har imidlertid ingen generell bestemmelse om farevoldende atferd.

3.6.2.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Om løsgjengerloven § 4 første ledd uttaler Straffelovkommisjonen (NOU 2002: 4 side 450):

«Det å «hengi seg til ørkesløshet» eller «drive omkring» er ikke i seg selv straffverdig. En bestemmelse basert på formodning om at vedkommende har begått straffbare handlinger, jf «grund til at anta», er etter kommisjonens mening i strid med det beviskravet man ellers normalt opererer med når det dreier seg om straff.

Når det særskilt gjelder det å skaffe seg livsopphold ved andres prostitusjon, peker kommisjonen på at løsgjengerloven § 4 bare er anvendelig dersom gjerningspersonen «hengir seg til ørkesløshet» eller «driver omkring». Bestemmelsen har derfor en forholdsvis begrenset rekkevidde. Det å forlede noen til prostitusjon eller å fremme eller utnytte andres prostitusjon er straffbart etter strl § 202, som foreslås videreført i utk § 28-16 om hallikvirksomhet mv. For så vidt angår hallikvirksomhet, er løsgjengerloven § 4 dermed overflødig. Bestemmelsen går imidlertid lenger enn til bare å ramme hallikvirksomhet.»

Kommisjonen viser til departementets uttalelse i Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) (sitert i punkt 3.6.2.1), slutter seg til denne og foreslår første ledd opphevet.

Om annet ledd sier kommisjonen (NOU 2002: 4 side 451):

«Slike handlinger vil som regel rammes av strl § 350, som foreslås videreført i utk § 20-1 om ordensforstyrrelse. Noen egen bestemmelse om farevoldende atferd i alminnelighet går kommisjonen ikke inn for.»

Ingen høringsinstanser har uttalt seg spesielt om § 4.

3.6.2.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår som Straffelovkommisjonen at løsgjengerloven § 4 oppheves. Bestemmelsen har gått ut av bruk. Det er ikke ønskelig i dagens samfunn å ha egne straffebud rettet mot lediggjengere.

Departementet er for det første enig med kommisjonen i at det ikke er grunn til å opprettholde en bestemmelse som retter seg mot lediggjengere man tror skaffer seg livsopphold ved straffbare handlinger. I slike tilfeller bør strafforfølgelsen i stedet knyttes til disse handlingene og følge alminnelige beviskrav. Videre er det godt i samsvar med endringsloven 11. august 2000 nr. 76 at også løsgjengerlovens bestemmelse om å leve av andres prostitusjon, oppheves.

Departementet ser som kommisjonen heller ikke behov for å videreføre straffebudet i annet ledd. Departementet legger til grunn at andre bestemmelser i hovedsak kan ramme slike handlinger (se punkt 3.6.2.1 og utkastet til § 350).

3.6.3 Løsgjengerloven § 22

3.6.3.1 Gjeldende rett og tidligere utredninger

Løsgjengerloven § 22 lyder:

«Med Bøder straffes den, der

1. forleder nogen til at hensætte sig i en Tilstand af aabenbar Beruselse eller nogen, der er i saadan Tilstand, til at nyde berusende Drik eller

2. ved Trusel eller underfundig Adfærd bringer nogen til at nyde Drik, hvorved han beruses, eller

3. paa almindelig befærdet eller for almindelig Færdsel bestemt Sted skaffer Person under 18 Aar berusende Drik i en saadan Mængde, at han hensættes i en Tilstand af aabenbar Beruselse.

Er Forseelsen forøvet under Udskjænkning eller Udsalg, der drives som Næringsvei, eller er den Skyldige tidligere i Løbet af de to sidste Aar straffet efter denne Paragraf eller §§ 23 eller 24, anvendes Bøder eller Fængsel indtil 3 Maaneder.»

Handlinger som nevnt i første ledd, dekkes delvis av alkoholloven § 8-11, jf. straffebestemmelsen i § 10-1, som forbyr det å selge eller skjenke alkoholholdig drikk til personer som er åpenbart beruset, eller skjenke alkoholholdig drikk på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart beruset. Da § 8-11 ble vedtatt, ble samtidig den tidligere bestemmelsen i løsgjengerloven § 23, som rammet tilsvarende handlinger ved skjenking som næringsutøvelse, opphevet. Paragraf 22 første ledd bokstav a, som etter ordlyden også får anvendelse i private sammenhenger, ble ikke kommentert. Bestemmelsen har også ved ordet «forleder» et videre omfang enn alkoholloven § 8-11, som bare rammer salg og skjenking, det vil si salg for drikking på stedet, jf § 1-4 annet ledd.

Straffeloven § 228 kan etter omstendighetene ramme også det å narre, tvinge eller true noen til å innta alkohol.

Første ledd bokstav b rammer det å bringe noen til å nyte alkohol ved trussel eller underfundig atferd. De generelle straffebudene mot trusler (§ 227) og legemskrenkelser (§ 228 flg.) kan anvendes i stedet.

Første ledd bokstav c om på offentlig sted å skaffe person under 18 år alkohol i en slik mengde at vedkommende blir åpenbart beruset, dekkes i det vesentlige av alkoholloven § 8-8 om ulovlig kjøp av alkohol til personer under aldersgrensene på 20 år for brennevin eller 18 år for andre alkoholholdige drikkevarer.

Løsgjengerloven § 22 første ledd har i dag liten praktisk betydning, idet de nevnte bestemmelsene i alkoholloven og straffeloven passer bedre og brukes i stedet.

Lovstrukturutvalget la i sin utredning Bedre struktur i lovverket til grunn at det kunne være aktuelt å videreføre § 22 (NOU 1992: 32 side 230).

Straffelovrådet foreslo at § 22, sammen med §§ 23, 24 og 26 skulle videreføres i alkoholloven (Innstilling om endringer i de strafferettslige regler om drukkenskapsforseelser og alkoholmisbruk 9. april 1964 side 58). Sosialdepartementet foreslo i forbindelse med at det ble fremmet forslag om ny alkohollov å oppheve §§ 23 og 26, samt å la § 24 bli stående i løsgjengerloven. Paragraf 22 ble ikke kommentert (Ot.prp. nr. 31 (1988-89) side 29).

3.6.3.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve løsgjengerloven § 22, og viser til at bestemmelser i straffeloven og alkoholloven i all hovedsak rammer slik atferd. Om anvendelsesområdet i løsgjengerloven § 22 første ledd bokstav a uttaler kommisjonen (NOU 2002: 4 side 451):

«Kommisjonen peker på at strl § 228, som foreslås videreført i utk § 27-1 om legemskrenkelse, etter omstendighetene vil kunne ramme også det å narre, tvinge eller true noen til å innta alkohol. Andre former for forledelse er det etter kommisjonens oppfatning ikke behov for å ramme med straffebestemmelser.»

Ingen høringsinstanser har uttalt seg spesielt om forslaget om å oppheve § 22.

3.6.3.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår som Straffelovkommisjonen å oppheve løsgjengerloven § 22 og viser til dens begrunnelse.