4 Forslaget til endring i straffeloven § 219 – nytt straffebud mot vold i nære relasjoner

4.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 219 retter seg mot vold i nære relasjoner og lyder:

«Med Fængsel indtil 2 Aar straffes den, som udsætter nogen hans Husstand tilhørende Person for Nød ved modvillig at unddrage sig den ham paahvilende Forsørgelsespligt, eller som ved Vanrøgt, Mishandling eller anden lignende Adfærd oftere eller grovt krænker sine Pligter mod Ægtefælle eller Barn eller mod nogen hans Husstand tilhørende eller hans Omsorg undergiven Person, som paa Grund af Sygdom, Alder eller andre Omstændigheder er ude af Stand til at hjelpe sig selv. Har Forbrydelsen havt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred tilfølge, anvendes Fængsel indtil 6 Aar.

Paa samme Maade straffes den, som ved Forledelse eller Tilskyndelse medvirker til nogen oven omhandlet Handling.»

Bestemmelsens annet straffalternativ retter seg mot den som «ved Vanrøgt, Mishandling eller anden lignende Adfærd oftere eller grovt» krenker sine plikter mot ektefelle, barn eller andre som står under hans omsorg. «Vanrøgt» dreier seg først og fremst om mangel på grunnleggende livsnødvendigheter, samt manglende stell og pleie hvor dette er nødvendig. «Mishandling» omfatter naturlig nok legemskrenkelser, men også innesperring uten grunn. Betegnelsen «lignende Adfærd» gir anvisning på at også psykisk mishandling dekkes av straffebudet. Dette medfører at bestemmelsen fanger opp handlinger som faller utenfor anvendelsesområdet til straffeloven §§ 228 og 229 (se nedenfor).

Det er ektefelle, barn eller annen person i gjerningspersonens omsorg og som tilhører hans husstand, som er beskyttet av straffebudet. Samboerforhold likestilles med ekteskap, jf. straffeloven § 5 tredje ledd. Etter lovens ordlyd er ektefelle og barn beskyttet selv om de ikke lenger tilhører husstanden. En fraseparert ektefelle er dermed beskyttet mot misligheter fra den annen ektefelle, jf. Bratholm og Matningsdal (red.): Straffeloven med kommentarer (Oslo 1995) side 506. Skjæringspunktet går ved skilsmissen – en tidligere ektefelle faller utenfor den beskyttede personkrets.

For å straffes etter § 219 må den fornærmede «paa Grund af Sygdom, Alder eller andre Omstændigheder» være «ude av stand til at hjelpe sig selv.» Det er delte meninger i juridisk teori om dette vilkåret gjelder alle gruppene i den beskyttede personkretsen. I kommentarutgaven uttales det at vilkåret gjelder for alle gruppene (Bratholm/Matningsdal (red.): Straffeloven med kommentarer (Oslo 1995) side 506), mens det i Norsk Lovkommentar 2002 (bind 1 side 104, v/Matningsdal) legges til grunn at vilkåret er begrenset til alternativet «nogen…hans Omsorg undergiven person». Skeie på sin side synes å mene at vilkåret refererer seg både til husstands- og omsorgsalternativet (Skeie: Den norske strafferett bind II (2. utg., Oslo 1946) side 51). I kjennelsen 29. juni 2005 slo Høyesterett fast at § 219 skal forstås slik at barn og ektefeller (og samboere, jf. § 5 siste ledd) vernes uten at det er noe krav om hjelpeløshet.

I saker om vold i nære relasjoner brukes oftere de alminnelige straffebestemmelsene om legems­krenkelser enn § 219.

De viktigste straffebudene om legemskrenkelser finnes i straffeloven §§ 228–231.

Straffeloven § 228 om legemsfornærmelser retter seg mot den som «øver Vold» eller «paa anden Maade fornærmer [noens] Legeme». Det antas at enhver kraftanvendelse mot en annens legeme dekkes av voldsbegrepet, jf. Skeie: Den norske strafferett bind II (2. utg., Oslo 1946) side 40. Med andre ord rammes alle former for slag, spark, klyping, lugging eller skalling. Loven krever ikke at den fornærmede er påført skade eller smerte, og det skal således lite til før gjerningsbeskrivelsen anses å være oppfylt. Det er imidlertid et krav om at det er offerets legeme som rammes. Bestemmelsen verner med andre ord ikke mot psykiske lidelser som voldshandlingene kan påføre offeret. Dersom legemsfornærmelsen har til følge en betydelig skade (§ 228 annet ledd) omfattes også alvorlig psykisk skade (§ 9 første ledd). Handlinger som nevnt i § 228 første ledd, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Offentlig påtale er betinget av fornærmedes begjæring, men § 228 fjerde ledd fastsetter at påtalen er ubetinget offentlig når forbryt­elsen er forøvd mot den skyldiges tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer, barn eller slektning i rett oppstigende linje (bokstav b-d).

Bestemmelsen i straffeloven § 229 retter seg mot den som «skader en anden paa Legeme eller Helbred», og omhandler de mer alvorlige legems­krenkelsene. Grensedragningen mot straffeloven § 228 er glidende og skjønnsmessig. I vurderingen av om voldshandlingen skal karakteriseres som «legemsfornærmelse» eller «legemsbeskadigelse», vil skadens omfang, art, varighet og lokalisering være viktige momenter, jf. Bratholm/Matningsdal (red.): Straffeloven med kommentarer (Oslo 1995) side 569–570. Strafferammen for legemsbeskadigelser er fengsel inntil 3 år. Dersom legemsbeskadigelsen har hatt til følge en betydelig skade (§ 229 i.f.), omfattes også alvorlig psykisk skade (§ 9 første ledd).

Straffeloven § 231 omfatter grov legemsbeskadigelse og kommer til anvendelse når noen forsettlig er tilføyd «betydelig Skade paa Legeme eller Helbred». «Betydelig skade» er definert i straffe­loven § 9. Etter § 9 første ledd regnes også alvorlig psykisk skade som «betydelig skade».

I medhold av straffeloven § 232 forhøyes strafferammen dersom det foreligger «andre særdeles skjerpende omstendigheter». Alternativet ble tilføyd ved lov 16. juni 1989 nr. 68 og er begrunnet i behovet for å markere en høyere straffverdighet for de alvorligere formene for legemsfornærmelser og legemsbeskadigelser (se Ot.prp. nr. 79 (1988–89) side 4–13). Ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, skal det blant annet særlig legges vekt på om overtredelsen «er begått mot en forsvarsløs person». Forarbeidene gir anvisning på at dette momentet sikter til tilfeller hvor det er et klart misforhold i styrke mellom offeret og gjerningspersonen (Ot.prp. nr. 79 (1988–89) side 47). Det skal videre vektlegges om overtredelsen «har karakter av mishandling». Forarbeidene nevner i denne sammenheng spesifikt mishandling som skjer over lengre tid, for eksempel tilfeller av gj­entatte overgrep i par- eller familieforhold, hvor offeret gjerne har en sterk psykisk og økonomisk binding til gjerningspersonen, jf. Ot.prp. nr. 79 (1988–89) side 47).

Høyesterett har nylig behandlet flere saker om vold i nære relasjoner. I Rt. 2004 s. 844 uttalte Høyesterett om betydningen av at volden var utøvd i et nært forhold (avsnitt 13 og 18):

«Sentralt i vurderingen av hvor straffverdig forholdet er, blir da ikke bare hvor grove voldshandlingene er, men også mishandlingens varighet over tid, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret, og det at handlingene skjer skjult - i hjemmet, som skulle være et trygt sted. Den frykten for vold - følelsen av å leve i et trusselregime - som blir skapt, kan oppleves som langt verre enn de enkelte voldshandlingene …

…...

Straffen i vår sak … bør avspeile den frykten for vold som konen og barna har levd under i årevis, og med den risikoen for skade på lang sikt som en slik livssituasjon innebærer».

I Rt. 2004 s. 1556 understreket Høyesterett at voldshandlingene ikke skal ses på som enkelt­stående hendelser, men som ett samlet forhold, da det er dette som betoner alvoret i situasjonen (avsnitt 14):

«Straffutmålinga i vår sak bør etter mitt syn skje ut frå ei samla vurdering av handlingane. Det er først og fremst dette som viser alvoret, både vurdert ut frå krenkinga i dei om lag fem og eit halvt åra dei fann stad, og vurdert ut frå risikoen for skade på lang sikt. I tillegg til å bli utsett for dei konkrete strafflagde handlingane måtte den krenkte her heile tida leve i ein situa­sjon med ei stadig frykt for slike handlingar. I tråd med HR-2004-00907-A meiner eg at det då må skje ei samla vurdering, og at det ikkje er grunn til å prøve å bryte straffutmålinga ned på einskildhandlingar, eller på brot på einskilde straffebod.»

I saker som gjelder vold mot nærstående, kan det også være aktuelt å bruke andre straffebud som omhandler forbrytelser mot den fysiske integ­ritet, for eksempel bestemmelser om trusler, seksualforbrytelser og frihetsberøvelser.

Straffeloven § 227 knytter straffansvar til trusler og retter seg mot den som «truer med et strafbart Foretagende». Bestemmelsen vil dermed kunne få anvendelse i de situasjoner hvor gjerningsmannen fremsetter trusler mot offeret, men hvor trusselen ennå ikke har manifestert seg i en konkret voldshandling. Trusselen kan fremsettes i ord eller handling, herunder ved tegn, og må – rent objektivt sett – være «skikket til» å fremkalle «alvorlig frykt», jf. Bratholm/Matningsdal (red.): Straffeloven med kommentarer (Oslo 1995) side 539.

Det straffbare foretagende som det trues med, må kunne medføre mer enn 1 års hefte eller 6 måneders fengsel. Det betyr at dersom det trues med brudd på straffeloven § 228, for eksempel trussel om «juling», vil ikke dette være en straffbar handling.

Straffeloven §§ 222 og 223 gir beskyttelse mot ulike former for frihetsberøvelse. Bestemmelsen i straffeloven § 222 knytter straffansvar til bruk av tvang, mens bestemmelsen i § 223 verner om den enkeltes rett til fri bevegelse og samvær med andre personer.

Straffeloven kapittel 19 om seksualforbrytelser rammer forskjellige former for seksuelle krenkelser, som kan få anvendelse i nære relasjoner. Straffeloven § 192 om voldtekt kan være særlig aktuell i slike saker.

4.2 Nordisk rett

Danmark har en bestemmelse som likner den norske straffeloven § 219:

«Den, som ved vanrøgt eller nedværdigende behandling krænker sin ægtefælle, sit barn eller nogen hans myndighed eller forsorg undergiven person under 18 år eller en i opstigende linie beslægtet eller besvogret, eller som ved modvillig at unddrage sig en ham over for nogen af de nævnte personer påhvilende forsørgelses- eller bidragspligt udsætter dem for nød, straffes med fængsel indtil 2 år» (Straffe­loven (Lovbekendtgørelse nr. 960 af 21. september 2004) § 213).

Hensikten med bestemmelsen er først og fremst å ramme handlinger som ikke – eller vanligvis ikke – fanges opp av de generelle bestemmelsene i den danske straffeloven. I praksis anvendes bestemmelsene om legemskrenkelser, frihets­berøvelse, seksualovertredelser og tvang i stedet for § 213.

Island har en bestemmelse som rammer den som

«ved grov vanrøgt eller nedværdigende handlinger krænker sin ægtefælle, sit barn eller nogen hans myndighed eller forsorg undergiven person» (Den islandske borgerlige straffelov nr. 19, 1940 § 191).

Bestemmelsen anses foreldet og er i praksis ikke i bruk. I stedet anvendes de generelle straffebestemmelsene om legemskrenkelser, tvang, frihetsberøvelse og seksuelle overgrep i familievoldsaker.

Island vurderer for tiden et nytt straffebud som rammer vold i nære relasjoner, eventuelt om dette forholdet bør inntas som et straffskjerpende moment i straffutmålingsspørsmålet.

Sverige har valgt en annen løsning og innførte 1. juli 1998 en bestemmelse om vold i nære relasjoner. Bakgrunnen for å innføre en slik bestemmelse var å understreke alvoret i denne type vold og for å markere det straffverdige i en langvarig og systematisk krenkelse av en nærstående. Bestemmelsen rammer den som

«begår brottslige gärningar enligt 3, 4 eller 6 kap. mot en närstående eller tidigare närstående person … om gärningarna varit ett led i en upprepad kränkning av personens integritet och varit ägnade att allvarligt skada personens självkänsla...» (Brottsbalken 1962:700 4. kapittel 4a §).

Det er inntatt en presisering i siste ledd at dersom de «brottslige gärninger» er begått av en mann mot en nåværende eller tidligere ek­tefelle, skal han i stedet dømmes for «grov kvinno­fridskränkning».

Det er et vilkår at gjerningen utgjør en del av en «upprepad kränkning». Strafferammen er fengsel inntil 6 år, med en minstestraff på fengsel i 6 måneder.

Den finske straffeloven inneholder ingen særskilt bestemmelse om vold i nære relasjoner. De generelle straffebudene om legemskrenkelser mv. blir brukt i slike situasjoner.

4.3 Er det behov for et eget straffebud mot vold i nære relasjoner?

4.3.1 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII å oppheve straffeloven § 219 med følgende begrunnelse (NOU 2002:4 side 407–408):

«Bestemmelsen rammer forskjellige former for overtredelser i familieforhold, for det første det å unndra seg lovpålagt forsørgelsesplikt, jf ekteskapsloven 4. juli 1991 nr 47 § 38 og barneloven 8. april 1981 nr 7 §§ 51 og 52. Kommisjonen er ikke kjent med at denne delen av bestemmelsen brukes i praksis, og med vår tids sosiale støtteordninger må det antas at den har mistet sin betydning.

Etter bestemmelsens andre handlingsalternativ straffes den som ved vanrøkt, mishandling eller liknende atferd oftere eller grovt krenker sine plikter overfor ektefelle, barn eller andre i husstanden. Forutsetningen er at den fornærmede på grunn av sykdom, alder eller andre omstendigheter er ute av stand til å hjelpe seg selv. I nyere rettspraksis brukes denne delen av bestemmelsen ofte i tilfeller hvor også andre straffebud kan anvendes på de aktuelle handlingene, for eksempel straffebudene mot legemsovertredelser, trusler, frihetsberøvelser og seksualovertredelser. Kommisjonen legger til grunn at de straffebudene som retter seg mot de konkrete handlingene, i tilstrekkelig grad dekker slike tilfeller. Opphevelsen av strl § 219 vil derfor ikke svekke det strafferettslige vernet mot slike handlinger i familieforhold.

Psykisk mishandling og andre former for omsorgssvikt enn de nevnte omfattes også av det andre handlingsalternativet i strl § 219. Kommisjonen er ikke kjent med at strl § 219 i nyere tid har vært benyttet i andre tilfeller enn de som uansett dekkes av straffebudene mot legemsovertredelser mv. Der hvor slike straffebud likevel ikke er dekkende, legger kommisjonen til grunn at man i våre dager heller bør la sakene bli håndtert av det sosiale hjelpeapparatet enn av strafferettspleien. Strl § 219 foreslås på denne bakgrunn ikke videreført.»

Delutredning VII har vært på høring (se punkt 2.1.2). Flere høringsinstanser har uttalt at de er generelt positive til kommisjonens forslag om å oppheve bestemmelser i straffeloven. To høringsinstanser hadde særskilte merknader til forslaget om å oppheve straffeloven § 219.

Barne- og familiedepartementet uttaler:

«Mishandling og vanskjøtsel av barn er alvorlige samfunnsproblemer. Barne- og familiedepartementet er opptatt av at barn gis et best mulig vern mot dette. Så langt vi kjenner til, er § 219 lite brukt. Hvorvidt den burde vært mer brukt eller om foreldre oftere burde vært politietterforsket/tiltalt i slike saker, er vanskelig å vurdere for oss. Så lenge det finnes straffebud som kan ramme denne typen handlinger, vil departementet ikke motsette seg at § 219 ikke videreføres.»

Gulating lagmannsrett uttaler:

«Straffelovkommisjonen har foreslått opphevet straffeloven § 219 som rammer forskjellige former for overtredelser i familieforhold. Bestemmelsens andre handlingsalternativ gjelder vanrøkt, mishandling eller liknende atferd. Kommisjonen mener at de straffebud som retter seg mot de konkrete handlingene i tilstrekkelig grad dekker slike tilfelle og at opphevelse av bestemmelsen ikke vil svekke det strafferettslige vernet. Det er imidlertid fare for at bevisreglene faktisk vil svekke det strafferettslige vern. Eksempelvis kan det være klart at et lite barn over tid har vært utsatt for legemsbeskadigelser fra en av eller begge foreldrene, men det er tvil om hvem som har utøvet volden, eventuelt om begge har medvirket. I en slik situasjon vil begge foreldrene måtte frifinnes. Etter § 219 vil straffansvar kunne gjøres gjeldende mot begge dersom de i en slik situasjon for eksempel ikke skaffer barnet nødvendig legetilsyn. Problemstillingen har vært aktuell i en sak med dødsfølge. Det er derfor vår oppfatning at bestemmelsens § 219 andre handlingsalternativ ikke bør oppheves.»

4.3.2 Kvinnevoldsutvalgets forslag

Utvalget redegjør for hvilke strafferettslige bestemmelser som etter dets syn kan få anvendelse i saker der menn har utøvd vold mot kvinner i nære relasjoner (utredningen punkt 3.4.5). Oppregningen svarer langt på vei til den som er gjengitt i punkt 4.1, men utvalget har ikke vist til straffeloven § 219.

Utvalget har følgende bemerkninger til spørsmålet om å innføre et nytt straffebud som retter seg mot vold mot kvinner i nære relasjoner (utredningen side 144):

«En kvinne som har levd i et mishandlingsforhold har ofte vært utsatt for mange typer overgrep. I tillegg til at hun har vært utsatt for handlinger som er straffbare, har hun ofte vært utsatt for overgrep som ikke er straffbare, for eksempel at mannen har fjernet telefonen og nektet henne å ringe, forbudt kvinnen å treffe slektninger, tatt fra henne nøklene eller til stadighet omtalt kvinnen nedlatende.

Selv om denne type handlinger som regel ikke fanges opp av dagens straffebestemmelser, er de ledd i den mishandlingen kvinnen er utsatt for. I norsk rett har vi ingen lovbestemmelse som fanger opp psykisk vold, i motsetning til en del andre land som har valgt å inkludere en slik bestemmelse i sin straffelovgivning.

Slik utvalget ser det, er det en mangel at norsk rett ikke fanger opp den psykiske volden/terroren som voldsutsatte kvinner i mange tilfeller utsettes for. Det er også et problem at dagens straffebud ikke fanger opp trusler om de minst alvorlige legemskrenkelsene (straffelovens § 228 første ledd), disse oppleves som alvorlige for de kvinnene som utsettes og er en del av mishandlingen.

En annen mangel ved norsk straffelovgivning er at dagens strafferegler ikke fanger opp kompleksiteten i saker om vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. For en kvinne som utsettes for vold behøver det ikke å være det enkelte voldslovbrudd som gjør kvinnen særlig utsatt. Det er summen av voldslovbrudd – det at hun hele tiden lever under trusselen om voldsbruk – som kjennetegner vold mot kvinner i nære relasjoner. Slik utvalget ser det, er det viktig at rettsapparatet ikke ser på volden og truslene som enkeltstående handlinger, men at helheten i mishandlingen fanges opp.

Både for å fange opp det helhetlige i mishandlingen og for å fange opp de handlingene som er en del av mishandlingen, men som i dag ikke er straffbare, kan det være aktuelt å innføre en ny straffebestemmelse som retter seg spesielt mot vold mot kvinner i nære relasjoner.»

Utvalget peker på at det ble innført en slik bestemmelse i Sverige 1. juli 1998. Erfaringene fra Sverige har avdekket at det er bevisproblemer i slike saker. Slik utvalget ser det, kan ikke bevisproblemer alene være nok til ikke å innføre en tilsvarende straffebestemmelse i Norge.

Utvalget fremhever videre de forebyggende, normative og symbolske effektene en ny straffebestemmelse om vold mot kvinner i nære relasjoner vil kunne ha (utredningen side 145):

«En ny straffebestemmelse vil signalisere til allmennheten generelt, og til voldsutøvende menn spesielt, at vold mot kvinner blir tatt på alvor. Bestemmelsen vil sette en standard for sosialt liv, og straffetrusselen vil ha en forebyggende eller preventiv effekt.»

På denne bakgrunn anbefaler utvalget at det innføres en ny straffebestemmelse som retter seg mot vold mot kvinner i nære relasjoner. Det anbefales at bestemmelsen utformes slik at den fanger opp kompleksiteten i denne type vold, og at den også bør ramme psykisk vold.

4.3.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene er positive til at straffeloven bør inneholde et straffebud som retter seg mot vold i nære relasjoner. Mens én gruppe støtter utvalgets forslag om en ny bestemmelse, mener en annen gruppe at § 219 allerede dekker disse forholdene, eller at denne bestemmelsen kan videreføres i en modernisert form. (Siden Kvinnevoldsutvalget i sin utredning ikke har drøftet § 219, er det grunn til å tro at ikke alle høringsinstansene har vært oppmerksomme på denne bestemmelsen.)

Følgende instanser støtter uttrykkelig at det innføres et nytt straffebud som retter seg mot vold i nære relasjoner:

Amnesty International Norge, Det Kriminalitetsforebyggende Råd (KRÅD), Fagforbundet, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO), Fylkesmannen i Vestfold, Juridisk rådgivning for Kvinner (JURK), Kirkerådet, Krisesenteret i Trondheim, Kvinnefronten, Likestillingssenteret, Norges Kvinne- og Familieforbund, Norsk krisesenterforbund, Norsk Teologforening, Presteforeningen, Sarpsborg kommune, Stine Sofies stiftelse og Universitetet i Bergen (Det psykologiske fakultet).

Høringsinstansene peker på mange av de samme argumentene som utvalget for et nytt straffebud. For eksempel uttaler Det Kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD):

«I den vil ligge både en forenkling av saksbehandlingen og en klar markering av at vold i nære relasjoner er straffbart. Med dette vektlegges et forebyggende aspekt. Det vil være betydelig enklere å forholde seg til én konkret straffebestemmelse enn å skulle manøvrere mellom flere bestemmelser.»

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) støtter innføringen av en ny bestemmelse blant annet fordi dagens lovgivning etter høringsinstansens syn ikke fanger opp kompleksiteten i overgreps­situasjonen:

«I tillegg vil en straffebestemmelse bidra til normdanning i samfunnet, slik at det over tid blir mindre akseptert å utsette kvinner i nære relasjoner for vold. En slik straffebestemmelse kan også bidra til ansvarliggjøring av voldsut­øveren.»

Likestillingssenteret tror at en ny straffebestemmelse vil medføre at disse sakene får en høyere prioritet innenfor rettssystemet.

Salten tingrett , Domstoladministrasjonen, riksadvokaten, Nordland Statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Agder Politidistrikt, Dommerforeningens utvalg for strafferett, Kirkens Bymisjon og Prostituertes interesseorganisasjon(PION) stiller seg tvilende til om det er et behov for en ny straffebestemmelse sett i lys av gjeldende rettstilstand. Flere av høringsinstansene legger til grunn at straffeloven § 219 dekker kompleksiteten ved vold og mishandling i nære relasjoner, og at det vil være lite hensiktsmessig å ha straffebud som overlapper hverandre.

Domstoladministrasjonen sier det slik:

«... det er nødvendig med en nærmere utredning av behovet for en ny straffebestemmelse som rammer vold i nære relasjoner. Det bør vurderes hvorvidt man skal «modernisere» de hjemlene man har i dag, eller om man skal utarbeide en helt ny lovbestemmelse, slik utvalget anbefaler.»

Riksadvokaten uttaler:

«Det avgjerande argumentet mot å innføre ein særregel om «kvinnofridskrenkning» er at loven alt i dag har eit straffebod som fangar opp kompleksiteten ved vald og mishandling i nære relasjonar. Straffeloven § 219 andre straffalternativ rettar seg mot den som ved «Vanrøkt, Mishandling eller anden lignende Adfærd» krenkar sine plikter mot ektefelle, born eller andre som står under hans omsorg. Regelen omfatter ikkje berre fysisk mishandling men også andre integritetsovergrep og psykiske krenkingar. (...) Riksadvokaten er klår over at Straffelovkommisjonen (NOU 2002:4) går inn for å oppheve § 219. Dette er – i seg sjøl – ikkje noko avgjerande innvending mot å vidareføre regelen i ein «modernisert form», eventuelt utforme eit nytt straffebod retta mot mishandling i nære relasjoner.»

Politidirektoratets synspunkter går i samme retning. Direktoratet fremhever at spørsmålet om et eget straffebud må vurderes ut fra eventuelle mangler ved dagens straffebestemmelser, sammenholdt med Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve straffeloven § 192 fjerde ledd (grov uaktsom voldtekt) og straffeloven § 219:

«Dersom disse bestemmelsene opprettholdes, vil begrunnelsen for en egen straffebestemmelse i stor grad bortfalle».

Nordland statsadvokatembete slutter seg til synspunktet om at § 219 dekker «flere av de aspekter som utvalget påpeker at de øvrige straffebestemmelsene om vold og trusler i straffeloven ikke dekker».

Dommerforeningens utvalg for strafferett uttaler:

«Det gjør seg gjeldende motforestillinger mot nye generelt utformede straffebud som overlapper eksisterende bestemmelser. Det kan vise seg i praksis at anvendelse av slike bestemmelser medfører komplikasjoner som ikke står i forhold til hva man forventer i form av økt reaksjonsnivå og symbolvirkning.»

Agder Politidistrikt uttaler:

«Vi mener det ville vært bedre å bearbeide någjeldende straffelovens § 219 (...) slik at den ble ikledd en mer moderne språkdrakt, med det siktemål at folk i sin alminnelighet forstår hva slags krenkelser som er straffbare. Det må være den grove krenkelse man ønsker å ramme med straff. Dagens § 219 er ikke så lite anvendelig som man skulle tro.»

Riksadvokaten drøfter om det i stedet for et eget straffebud kan føyes til som et straffskjerpende moment i straffeloven § 232 at de nevnte forbrytelsene har skjedd i «nære relasjoner», men går ikke inn for en slik løsning:

«Hovedinnvendinga er at ein på denne måten ikkje får fram det som er kjernen i desse sakene, det samansette mønsteret av fysisk vald, psykisk terror, undertrykking og aud­mjuking, ofte med det siktemål å skaffe seg fullstendig kontroll over den andre.»

Bare Likestillingsombudet går uttrykkelig imot en egen straffebestemmelse og uttaler:

«Slik jeg ser det kan en slik bestemmelse lett få en tilslørende funksjon, dvs. at det tegnes et bedre bilde av tingenes tilstand enn det er grunnlag for. Eksempelvis kan det medføre at det dannes et bilde av at vi gjør det vi kan for å bekjempe vold mot kvinner, uten at det faktisk er tilfelle.»

Ombudet foreslår at «vold i nære relasjoner» heller inngår som et straffskjerpende moment i straffeloven § 232 siste punktum.

4.3.4 Departementets vurdering

Gode grunner taler for å ha et eget straffebud som retter seg mot vold i nære relasjoner. Som Kvinnevoldsutvalget og flertallet av høringsinstansene legger departementet til grunn at de generelle straffebudene mot legemskrenkelser mv. ikke like godt fanger opp kompleksiteten og helheten ved denne typen vold som det et eget straffebud kan gjøre. Riktig nok har Høyesterett i sin avgjørelse om straffutmåling i sak om familievold inntatt i Rt. 2004 side 844 fastslått at voldshandlingene alene ikke skal være avgjørende for straffverdigheten, men også mishandlingens varighet over tid, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret, og det at handlingene skjer i hjemmet. (Gjerningspersonen ble dømt etter straffeloven §§ 227, 228 og 229 jf. 232.) Og i Rt. 2004 side 1556 la Høyesterett til grunn at voldshandlingene ikke skulle ses på som enkeltstående hendelser, men som ett samlet forhold. (Mishandlingen ble henført under §§ 228, 232, 227 og 192.) Etter gjeldende rett skal dermed kompleksiteten og helheten ved vold i nære relasjoner vektlegges som et moment ved straffutmålingen ved anvendelsen av de generelle bestemmelsene mot legemskrenkelser mv. Etter departementets syn blir dette prinsippet enda tydeligere dersom det også går frem av lovens ordlyd.

I tillegg deler departementet utvalgets og høringsinstansenes syn på at det er behov for å belegge med straff de psykiske krenkelsene som ofte kjennetegner vold i nære relasjoner, krenkelser som i dag ikke fullt ut omfattes av straffeloven §§ 228-229. Også trusler om mindre alvorlige legemskrenkelser bør belegges med straff når de inngår som et ledd i systematisk mishandling av gjerningspersonens nærmeste.

Departementet viser til at nesten alle høringsinstansene støtter at straffeloven bør inneholde et eget straffebud mot vold i nære relasjoner – enten ved at det innføres et nytt straffebud, eller ved en videreføring og eventuell modernisering av § 219. Ingen høringsinstanser går imot et straffebud med den begrunnelse at de generelle straffebestemmelsene om legemskrenkelser mv. er dekkende for denne typen vold.

Straffelovkommisjonen begrunnet forslaget om å oppheve § 219 dels med at andre straffebud kan anvendes på de aktuelle handlingene denne bestemmelsen retter seg mot, dels med at det sosiale hjelpeapparat bør håndtere saker om psykisk mishandling og andre former for omsorgssvikt.

Departementet er et stykke på vei enig med Straffelovkommisjonen i at også andre straffebud enn § 219 vil dekke tilfeller av vold i nære relasjoner. Men disse straffebudene vil ikke dekke alle aspekter som kjennetegner slike voldshandlinger. Selve kjernen i straffeloven § 219 er den vedvarende og gjentakende krenkelsen og mishandlingen av den nærstående. I tillegg til krenkelsen av legeme og sjel, vil tillitsbruddet, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret, og det at handlingen skjer i hjemmet, særprege denne typen vold. Det er disse elementene som gjør at offeret i begrenset grad kan føle seg trygg, og som forsterker frykten og risikoen for langvarige skadevirkninger hos offeret. Og mens §§ 228-229 bare fanger opp fysiske krenkelser – med mindre legemskrenkelsen har hatt til følge en betydelig skade i form av en alvorlig psykisk skade, jf. § 9 - retter § 219 seg også mot krenkelser av og skader på den psykiske integriteten.

Departementet er dermed enig med Kvinnevoldsutvalget og høringsinstansene i at straffebestemmelsene om legemskrenkelser etc. ikke dekker alle elementene ved vold i nære relasjoner. I tillegg til at det etter departementets syn dermed er et reelt behov for en slik bestemmelse for å få dekket alle straffverdige sider ved vold i nære relasjoner, legger departementet vekt på at straffebudet vil synliggjøre at samfunnet ikke aksepterer vold mot nærstående. Departementet deler ikke Likestillingombudets frykt for at et eget straffebud mot vold i nære relasjoner har en tilslørende effekt. Men et straffebud alene vil ikke være et tilstrekkelig virkemiddel i kampen mot vold i nære relasjoner. Et bredt spekter av andre tiltak må også settes inn (se punkt 2.2.5).

Departementet har vurdert om en tilføyelse i § 232 – ved at det at forbrytelsen har skjedd i en nær relasjon skal være straffskjerpende – kan tre i stedet for et eget straffebud. Departementet er enig med riksadvokaten i at et eget straffebud som klart hjemler det straffverdige ved denne typen vold, er å foretrekke. For det første vil ikke rene psykiske krenkelser i like stor grad omfattes dersom straffskjerpelsessporet velges, siden slike krenkelser bare rammes av §§ 228-231 dersom fornærmede påføres «alvorlig psykisk skade» som følge av legemskrenkelsen (straffeloven § 9 første ledd). Et eget straffebud vil dessuten i større grad klargjøre hvilke handlinger det er knyttet straffansvar til, og signalisere til allmennheten og voldsutøveren at slike krenkelser ikke aksepteres. En slik signalisering kan også ha en preventiv effekt.

Det foreslåtte straffebudet vil ikke bare ha en symbolvirkning. Et straffebud mot vold i nære relasjoner vil ha et videre virkefelt enn de generelle bestemmelsene om legemskrenkelser mv. Innspillene fra høringsinstansene har videre vist at straffeloven § 219 anvendes i en viss utstrekning i saker om barne- og kvinnemishandling. Departementets gjennomgåelse av rettspraksis bekrefter dette inntrykket. Bestemmelsen kan dermed ikke betegnes som en «sovende» bestemmelse uten egenverdi.

Å ha en egen straffebestemmelse som retter seg mot vold i nære relasjoner, kan også være hensiktsmessig for å avdekke hvor mange voldssaker av denne typen som havner i rettsapparatet. Selv om statistikk på området trolig kan innhentes på andre måter enn gjennom å ha et eget straffebud, legger departementet til grunn at et eget straffebud kan være et egnet virkemiddel for å synliggjøre omfanget av slike saker.

Departementet går på denne bakgrunn inn for at det fortsatt bør være en straffebestemmelse som mer uttrykkelig rammer vold i nære relasjoner.

4.4 Den nærmere utformingen av bestemmelsen

4.4.1 Kvinnevoldsutvalgets forslag

Kvinnevoldsutvalget har ikke fremmet et konkret forslag til straffebud mot vold i nære relasjoner. Av utredningen går det imidlertid frem hvilke elementer utvalget ønsker at et straffebud skal inneholde (utredningen side 144-145). For det første sier utvalget noe om hvilken personkrets straffebudet skal verne: Det skal rette seg spesielt mot vold mot kvinner i nære relasjoner . Videre legger utvalget til grunn at straffebudet bør ramme de sidene ved mishandling som ikke dekkes av de generelle straffebestemmelsene om legemskrenkelser mv., nemlig psykisk vold og trusler om de minst alvorlige legemskrenkelsene . Utvalget legger også til grunn at et eget straffebud bør fange opp kompleksiteten og helheten ved mishandlingen.

4.4.2 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser har uttalt seg om den personkretsen straffebudet bør verne: Domstoladministrasjonen, riksadvokaten, Politidirektoratet, Nordland statsadvokatembete, Agder politidistrikt, Likestillingsombudet og Prostituertes interesseorganisasjon(PION) . Høringsinstansene støtter at straffebudet bør gjelde i nære relasjoner , men de er uenig med utvalget i at et straffebud bare skal ramme vold mot kvinner i slike relasjoner. For eksempel uttaler Nordland statsadvokatembeter :

«Det er nok i de såkalte «kvinnemishandlingssakene» at bestemmelsen først og fremst vil bli anvendt, men også mishandling av barn (der både far og mor, og eventuelt andre nærstående kan være gjerningspersoner), mishandling av partner i et homofilt samliv og mishandling av foreldre (som typisk begås av voksne, rusbelastede personer av begge kjønn mot eldre, ofte skrøpelige foreldre) kan være aktuelle saker.»

Riksadvokaten uttaler om § 219:

«Ein annan fordel er at den vernar ein større personkrins, ikkje minst born (som kanskje er den gruppe som i dag har det lågaste strafferettslege vern av alle).»

Likestillingsombudet uttaler:

«Dersom man velger å innføre en slik bestemmelse må den utformes kjønnsnøytralt. Dette for å fange opp alle tilfeller av vold i nære relasjoner, eksempelvis der en datter utøver vold mot sin gamle mor, eller der kvinner øver vold mot menn. »

Høringsinstansene Salten tingrett, Dommer­foreningens utvalg for strafferett og Universitetet i Bergen (det psykologiske fakultet) er kritiske til at bestemmelsen skal omfatte psykisk vold . Salten ti­ngrett uttaler:

«Dynamikken mellom parter i et samliv kan være komplisert å forstå for utenforstående. (...) Man bør ikke innføre straffebestemmelser som innholdsmessig og bevismessig vil være svært problematisk å anvende og som kan øke konfliktnivået ved et samlivsbrudd for eksempel gjennom å innføre straff for psykisk vold.»

Dommerforeningens utvalg for strafferett uttaler:

«En mulig ulempe er at bruken av uskarpe straffbarhetsvilkår egnet til å fange opp de fenomener som i utredningen betegnes som psykisk vold, vil kunne lede til at sakene oftere må behandles to ganger fordi det på grunn av bevistemaet er vanskelig for lagmannsretten å konstatere etter skriftlig behandling at det er «klart at anken ikke vil føre frem», slik at den kan nektes fremmet etter straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum. For fornærmede vil det gjerne være en stor belastning å gjennomgå en ny sak.»

Universitetet i Bergen (Det psykologiske fakultet) uttaler:

«Vi synes imidlertid ikke utvalget har vært kritisk nok i sin vurdering av å la bestemmelsen også gjelde psykisk vold. Siden det er svært vanskelig å avgrense hva som naturlig bør falle inn under begrepet psykisk vold, vil dette bli vanskelig å dokumentere i rettslige sammenhenger, med mindre en avgrenser tydelig hva det kan handle om.»

Salten tingrett mener at et straffebud mot vold i nære relasjoner bare bør gjelde ved gjentatt vold og trusler:

«Enkeltstående legemsfornærmelser eller legemsbeskadigelser fra nærstående bør ikke omfattes av noen særbestemmelse.»

Nordland statsadvokatembete har synspunkter på utformingen av straffeloven § 219 og mener at denne bestemmelsen har flere svakheter:

«For det første er vilkårene i bestemmelsen kompliserte, og videre er strafferammen i bestemmelsen etter vår oppfatning for lav sett på bakgrunn av de alvorlige forholdene disse sakene kan omfatte».

Riksadvokaten uttaler:

«For heilskapen skuld bør det nemnast at § 219 kan brukast - og ofte vert brukt - i konkurrens med andre straffebod.»

4.4.3 Departementets vurdering

Flere høringsinstanser har gått inn for å modernisere straffeloven § 219 fremfor å innføre et helt nytt straffebud. Departementet er enig i at det har lite for seg å innføre et nytt straffebud mot vold i nære relasjoner ved siden av § 219. Men slik § 219 i dag er utformet, er bestemmelsen lite tilgjengelig, lite tidsmessig og inneholder til dels kompliserte vilkår. Departementet foreslår derfor store endringer i bestemmelsen, slik at den fremstår som et – i form og innhold – nytt straffebud. Departementet følger på denne måten dels opp Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve paragrafen, dels Kvinnevoldsutvalgets forslag om å innføre et nytt straffebud mot vold i nære relasjoner.

Departementet foreslår som Straffelovkommisjonen å ikke videreføre § 219 første ledd første straffalternativ. Denne delen av straffebudet er – så langt departementet kjenner til – ikke brukt. Det er heller ikke grunn til å regulere det å unndra seg lovpålagt forsørgelsesplikt i straffeloven. Barneloven 8. april 1981 nr. 7 § 78 har regler om gjennomføring av avgjørelser om bidrag. Lov 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag mv., som vil bli avløst av lov 29. april 2005 nr. 20 om innkreving av underholdsbidrag mv. (bidragsinnkrevingsloven) fra den tid Kongen bestemmer, gir ytterligere regler. Av barneloven § 79 fremgår at lov 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott (forskotteringsloven) gjelder for utbetaling av forskudd. Underholdsbidrag mellom ektefeller er regulert i ekteskapsloven 4. juli 1991 nr. 47 § 38 og §§ 79 flg. Også bidrag fastsatt i medhold av ekteskapsloven kan inndrives med hjemmel i innkrevingsloven, jf. bidragsinnkrevingsloven § 1. Etter gjeldende bidragsinnkrevingslov § 12 (ny lov § 33) kan den som forsettlig eller uaktsomt har unnlatt å betale bidrag eller andre pengeytelser som innkreves etter loven, skjønt han har midler til å betale eller evne til å skaffe seg dem, straffes med bøter eller med fengsel i inntil 6 måneder. På denne bakgrunn foreslår ikke departementet å videreføre § 219 første ledd første alternativ.

Departementet foreslår heller ikke å videreføre uttrykket «Vanrøgt». Begrepet forstås som mangel på de mest grunnleggende livsnødvendigheter samt manglende stell og pleie når dette er nødvendig. Departementet antar at et slikt eksempel som Gulating lagmannsrett nevner i sin uttalelse til Straffelovkommisjonens forslag, kan ses som vanrøkt. Etter omstendighetene kan slik atferd rammes av begrepet «på annen måte krenke» i departementets utkast til ny § 219. Det kan imidlertid være vel så aktuelt å henføre slike handlinger under § 242 (hjelpeløs tilstand). Forholdet kan også gi grunnlag for andre reaksjoner enn straff: Omsorgsovertakelse etter barnevernloven 17. juli 1992 nr. 100 § 4-12 første ledd, særlig bokstav b og d, kan være aktuelt. Dersom det er grunn til å tro at et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og dersom foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til undersøkelse eller behandling, kan fylkesnemnda vedta at barnet med bistand fra barneverntjenesten skal undersøkes av lege, eller bringes til sykehus for å bli undersøkt (barnevernloven § 4-10).

Departementet er enig med Kvinnevoldsutvalget og høringsinstansene i at straffebudet skal gjelde mishandling i nære relasjoner . Som utvalget legger departementet til grunn at de fleste tilfellene av slik vold utøves av menn mot kvinner. Etter departementets syn bør imidlertid et straffebud mot vold i nære relasjoner ikke begrense seg til dette. Høringsinstansene nevner i sine uttalelser en rekke andre typetilfeller som kan være aktuelle: mishandling av barn, homofilt samlevende og eldre. Departementets gjennomgåelse av rettspraksis bekrefter at vold i nære relasjoner er mer enn såkalte «kvinnemishandlingssaker». Barn som misbrukes og mishandles av sine foreldre utgjør en utsatt gruppe, og det finnes eksempler på at voksne barn går til angrep på sine eldre og forsvarsløse foreldre. En kjønnsnøytral bestemmelse vil videre fange opp de tilfellene hvor menn mishandles av sin kvinnelige samboer/ektefelle. Også vold i homofile og lesbiske par vil omfattes av en slik bestemmelse. Likestillingshensyn tilsier dessuten en kjønnsnøytral utforming.

Departementet har særskilt vurdert om bestemmelsen bør utformes etter mønster av den svenske bestemmelsen, der første ledd i brottsbalken 4. kap. 4 a § gjelder grov fredskrenkelse og angir vilkårene for en slik handling, og annet ledd fastsetter at slik handling skal være grov kvinnefredskrenkelse når gjerningen er begått av en mann mot en kvinne han er/har vært gift/samboer med. Departementet vil ikke foreslå en slik utforming og legger avgjørende vekt på at en gjennomført kjønnsnøytral bestemmelse best gir uttrykk for at den skal ramme all vold i nære relasjoner. Kvinnens rettsvern svekkes ikke av at straffebudet er kjønnsnøytralt.

Straffeloven § 219 retter seg i dag mot mishandling eller liknende atferd mot ektefelle, barn eller andre i gjerningspersonens omsorg eller husstand . Det går frem av § 5 tredje ledd at samboere – heterofile og homofile/lesbiske – likestilles med ektefeller, og av partnerskapsloven § 3 annet ledd at partnerskap likestilles med ekteskap. Departementet foreslår i utkastet til ny § 219 å videreføre «ektefelle» som fellesbetegnelse på alle former for heterofilt og homofilt samlevende, men går for øvrig inn for en annen redigering av bestemmelsen. Departementet har tatt utgangspunkt i oppregningen i § 228 fjerde ledd bokstav b – d over grupper av fornærmede der det ikke kreves påtalebegjæring, med sikte på å omfatte foreldre og stebarn. Departementet foreslår likevel å videreføre betegnelsene «andre i hans omsorg» eller «husstand» for ikke å utelukke andre som det er grunn til å beskytte.

Etter gjeldende rett er gjerningspersonens ektefelle og barn gitt en særlig beskyttelse, ved at krenkelser mot dem rammes av § 219 selv om de ikke lenger tilhører gjerningsmannens husstand. Beskyttelsen opphører ved skilsmisse. Et samlivsbrudd kan ofte utløse aggresjon hos voldsutøveren. Mishandlingen vil dermed ikke nødvendigvis opphøre ved bruddet, det kan tvert imot være fare for at terroriseringen øker som følge av at ektefellen/samboeren flytter ut. Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre dette prinsippet, samt utvide det til å omfatte også fraskilte, stebarn og slektninger i rett oppstigende linje.

Departementet legger til grunn at den foreslåtte avgrensningen vil fange opp de nære relasjonene denne typen mishandling i praksis foregår i.

Departementet er enig med Nordland statsadvokatembete i at vilkårene i gjeldende § 219 er forholdsvis kompliserte. Dette har dels sammenheng med at flere av begrepene er utdaterte, for eksempel uttrykket «Vanrøgt». Departementet foreslår derfor en vesentlig fornying og forenkling av ordlyden i straffebudet. Departementet foreslår dernest ikke å videreføre vilkåret for noen i den beskyttede personkrets om at de «paa Grund af Sygdom, Alder eller andre Omstændigheder er ude av stand til at hjelpe sig selv» i en ny bestemmelse. (Høyesterett slo i kjennelsen 29. juni 2005 fast at vilkåret ikke gjelder barn og ektefeller/samboere.) Etter departementets syn er for det første vilkåret vagt utformet, og grensen for når et menneske «er ute av stand til hjelpe seg selv» kan være vanskelig å trekke. Departementet finner heller ikke grunn til at straffebudet skal oppstille et slikt vilkår for å komme til anvendelse. Det er den grove og ofte vedvarende krenkelsen av offerets psykiske og fysiske helse som utgjør det straffverdige ved handlingen. Om offeret er ute av stand til å hjelpe seg selv, bør ikke være avgjørende for om handlingen skal belegges med straff.

Etter annet alternativ rammes krenkelse av plikter overfor en nærmere angitt personkrets ved vanrøkt, mishandling eller annen liknende atferd. Krenkelsene må ha skjedd oftere eller grovt. Departementet foreslår ikke at det nye straffebudet viderefører at plikter må være krenket, men at det i stedet rammer nærmere angitte krenkelser av de nærstående. Både i Kvinnevoldsutvalgets og departementets omtale av et nytt straffebud brukes begrepet «vold i nære relasjoner». For å fange opp mangesidigheten ved mishandling av nærstående, må imidlertid straffebudet rette seg mot mer enn tradisjonelle voldshandlinger. Departementet foreslår at bestemmelsen skal ramme det å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke nærmere angitte nærstående. De fire første alternativene refererer seg til handlinger som i dag rammes av de generelle straffebestemmelsene om legemskrenkelser, tvang, trusler og frihetsberøvelse. Med «på annen måte krenke» sikter departementet til handlinger som inngår i mishandlingsmønstre og som i dag faller utenfor de generelle bestemmelsene, som psykiske krenkelser og trusler om legemsfornærmelser. På dette punktet viderefører forslaget gjeldende § 219 om «anden lignende Adfærd».

Enkelte høringsinstanser går imot at straffebudet skal ramme psykisk vold , fordi slik atferd er vanskelig å bevise. Departementet deler ikke denne bekymringen. Riktig nok vil fysisk vold ofte være lettere å påvise enn psykisk mishandling. Men forskningen rundt – og kunnskapen om – mishandling i nære relasjoner er økende, noe som også gir domstolene økt innsikt i kjennetegnene ved psykisk mishandling. Dessuten er slike krenkelser allerede straffbare etter gjeldende § 219, slik at domstolene er kjent med å anvende bevisregler på psykisk mishandling.

Etter gjeldende rett stilles det ikke krav om at krenkelser etter § 219 skal ha påført offeret skader på legeme eller helse. Departementet viderefører dette prinsippet: Straffbarheten bør ikke bero på om offeret har tålt belastningen ved krenkelsen eller ikke. Det kreves derfor ikke at for eksempel graden av psykisk skade som potensielt kan ha påført offeret, angis eksakt. En annen sak er at strafferammen etter forslaget øker når det foreligger «betydelig skade» (straffeloven § 9).

Et eget spørsmål er om vilkåret «oftere eller grovt» skal videreføres. Departementet har vurdert om ethvert brudd på ett av handlingsalternativene bør være tilstrekkelig for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. Bevismessige hensyn kunne tale for en slik ordning. Og forholdet kan være like straffverdig selv om det bare har skjedd én krenkelse: Det er særlig det relasjonelle aspektet som gjør at handlingen bør føres inn under et eget straffebud mot vold i nære relasjoner, og ikke under de generelle bestemmelsene mot legems­krenkelser mv. Departementet antar videre at én krenkelse kan være tilstrekkelig for å skape frykt hos offeret for at den skal gjenta seg. Nettopp frykten for nye overgrep er et element ved familievold som både Kvinnevoldsutvalget og Høyesterett har trukket frem. På den annen side har Kvinnevoldsutvalget pekt på at det er summen og kompleksiteten av voldslovbrudd som kjennetegner vold mot kvinner i nære relasjoner, og at det er viktig at vold og trusler ikke blir sett på som enkeltstående handlinger. Også Høyesterett har lagt vekt på mishandlingens varighet over tid (Rt. 2004 side 844). Departementet er enig i at det særlig er aktuelt å bruke den nye bestemmelsen på tilfeller der offeret er krenket flere ganger. På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre vilkåret om at krenkelsen må ha vært grov eller gjentatt. Gjelder det en enkeltstående mindre alvorlig handling, er det mer nærliggende at den bedømmes etter de generelle reglene. I den svenske bestemmelsen om grov fredskrenkelse/grov kvinnefredskrenkelse må handlingene ha utgjort ledd i en «upprepad kränkning» av personens integritet. Departementet har vurdert om vilkåret i § 219 bør formuleres som det svenske, slik at handlingene må inngå i en vedvarende/gjentatt krenkelse. Departementet vil imidlertid ikke foreslå at det alltid må være gjentatte krenkelser. Er krenkelsen grov, bør som etter gjeldende rett ett tilfelle være nok. Ved bedømmelsen av om krenkelsen er grov, bør det i tillegg til en vurdering av handlingens objektive grovhet legges vekt på om den har skapt frykt hos fornærmede for nye liknende krenkelser.

Etter gjeldende rett kan § 219 anvendes i konkurrens med andre straffebestemmelser. Så vidt departementet kjenner til, er det mest vanlig at § 219 brukes i konkurrens med andre straffebud (se blant annet Rt. 1990 side 728 og Rt. 2002 side 41). I noen dommer er § 219 anvendt alene (se for eksempel Rt. 1982 side 718 og Rt. 1991 side 274).

Departementet legger til grunn at utkastet til ny § 219 tar opp i seg kompleksiteten og helheten ved mishandling av nærstående, slik at det ikke er like naturlig at den brukes i konkurrens med andre straffebud, som bestemmelsene om legems­krenkelser, trusler, tvang og frihetsberøvelse. Det er departementets ønske at den nye straffebestemmelsen mot vold i nære relasjoner heretter skal anvendes i stedet for de generelle bestemmelsene når vilkårene er oppfylt. På denne bakgrunn legger departementet til grunn at § 219 i utgangspunktet ikke skal anvendes i konkurrens med disse generelle bestemmelsene. Departementet viser i den forbindelse til at strafferammen foreslås hevet (se under). Bestemmelsen bør imidlertid kunne brukes i konkurrens med de nevnte straffebudene dersom det er aktuelt å bruke straffalternativer der som har en høyere strafferamme enn dem i utkastet til ny § 219. Bestemmelsen bør også kunne anvendes i konkurrens med straffebud mot seksuallovbrudd. Selv om slike krenkelser kan inngå i mishandlingen, inneholder seksuallovbrudd elementer som ikke vil være fullt ut dekket av straffebudet mot vold i nære relasjoner.

I dag er strafferammen i § 219 fengsel inntil 2 år (første ledd første punktum), men fengsel inntil 6 år når forbrytelsen har hatt til følge døden eller betydelig skade på legeme eller helbred (første ledd annet punktum). Departementet er enig med Nordland statsadvokatembete i at strafferammen er for lav med tanke på de alvorlige forholdene bestemmelsen retter seg mot. I Rt. 2004 side 844 fastsatte Høyesterett straffen til fengsel i to år og tre måneder, men det ble tatt noe hensyn til det lange tidsforløpet. Førstvoterende uttalte at en passende straff ville ha vært to år og seks måneder. På denne bakgrunn foreslår departementet at den ordinære strafferammen settes til fengsel inntil 3 år, og at strafferammen på 6 år videreføres for tilfeller der handlingen har ført til betydelig skade eller død. Departementet foreslår videre at strafferammen settes til 6 år for grov mishandling. Det er et grunnvilkår i straffebudet at mishandlingen har vært grov eller gjentatt. Straff for grov mishandling kan bl.a. være aktuelt når mishandlingen har pågått i meget lang tid, eller den er særlig grov.

Etter gjeldende rett rammes medvirkning i form av forledelse eller tilskyndelse, jf. § 219 annet ledd. Etter departementets syn vil nok medvirkning sjelden være aktuelt ved denne typen lovbrudd. I utgangspunktet er det den som står i relasjon til den nærstående, som bør straffes. Det kan likevel ikke utelukkes at straffverdige tilfeller av medvirkning kan oppstå, for eksempel ved at personer som har innflytelse over gjerningspersonen, oppfordrer og tilskynder til «hardhendt» behandling av familien som ledd i «oppdragelsen». På denne bakgrunn foreslår departementet at medvirkning fortsatt skal være straffbart. Departementet går inn for at medvirkning generelt gjøres straffbart, men antar at psykisk medvirkning i form av forledelse eller tilskyndelse nok vil være mest praktisk.