2 Nærmere om rådsdirektivet

Rådsdirektiv 95/21/EF ble vedtatt for å redusere og/eller fjerne substandard skip fra Fellesskapets havner og farvann, ved gjennomføring av Paris-MOU (The Paris Memorandum of Understanding on Port State Control - 1982) for Fellesskapsområdet. Rådsdirektiv 98/25/EF innarbeider senere endringer i henhold til internasjonalt regelverk, samt fastsetter prosedyrer for oppfølging av ISM-koden (International Safety Management Code).

Formålet med endringsdirektivet er å oppdatere rådsdirektiv 95/21/EF om havnestatskontroll av skip, med hensyn til endringer i internasjonale konvensjoner og Paris- MOU gjennomført etter at direktivet ble vedtatt 19. juni 1995, og tilrettelegge for enklere endringsprosedyrer ved bruk av Kommisjonsdirektiv.

Det følger av direktivene 95/21/EF og 98/25/EF at skip skal nektes anløp til en annen EU-havn dersom skipet blir tilbakeholdt ved kontroll i EU-havn, ikke går til angitt reparasjonsverft, eller «stikker av». Den havn som har foretatt havnestatskontrollen skal gi melding om anløpsforbud til andre EU-havner gjennom et felles meldingssystem. Nektelse av anløp i annen EU-havn opphører først når eier eller reder kan dokumentere utbedring av mangelen(e) overfor den havn hvor skipet ble tilbakeholdt.

Rådsdirektivene åpner likevel for at kyststaten i spesielle tilfeller kan tillate adgang til utpekt havn, når anløpsforbudet medfører fare for skipets sikkerhet eller det marine miljø, eller utbedring kan foretas etter nærmere avtale med kyststaten.

Formålet med en koordinert nektelse av anløp er å forhindre at eier eller reder spekulerer i kvaliteten på kontroll innen EU-havner, og / eller at havnemyndighetene ikke har kapasitet til å holde skip tilbake.

Full gjennomføring av rådsdirektiv 95/21/EF og gjennomføring av rådsdirektiv 98/25/EF i forskrift krever endring i sjødyktighetsloven. Saken har vært sendt på høring til berørte organisasjoner og departementer som stiller seg positive til lovforslaget.

Noen av høringsvarene reiser spørsmål som knytter seg til teknisk tilrettelegging av meldingssystemer. Nærings-og handelsdepartementet anser at disse spørsmålene best vil bli ivaretatt på forskriftsnivå.

Miljøverndepartementet påpeker at rådsdirektiv 98/25/EF ikke vil få anvendelse på Svalbard. Miljøverndepartementet ser det som «uheldig at dette tiltaket for å bedre sjøsikkerheten ikke skal kunne gjennomføres på Svalbard». Miljøverndepartementet viser videre til at sjødyktighetsloven ikke kommer til anvendelse på Svalbard, og at Norge derfor ikke kan håndheve FNs internasjonale sjøfartsorganisasjons (IMO) konvensjon om marin forurensning (MARPOL 73/78) overfor fremmede lands skip i norsk territorialfarvann rundt Svalbard. På denne bakgrunn foreslår Miljøverndepartementet en tilføying i sjødyktighetsloven § 1 fjerde ledd slik at «Loven gjelder for Svalbard, Jan Mayen og bilandene i den utstrekning Kongen bestemmer.»

Svalbard er på grunn av forholdet til partene i Svalbardtraktaten ikke en del av EØS-avtalen. Nærings- og handelsdepartementet anser at Miljøverndepartementets forslag er nært knyttet opp til spørsmålet om sjødyktighetsloven i sin helhet skal gis anvendelse på Svalbard. Endring av sjødyktighetslovens virkeområde krever vurdering av forholdet til Svalbardtraktaten av 9. februar 1920, samt vurderinger av økonomiske og administrative konsekvenser.

Av hensyn til overholdelsen av forpliktelsen i EØS-avtalen, herunder den korte fristen som er gitt for å gjennomføre rådsdirektivene i norsk rett, foreslås det at Miljøverndepartementets forslag om en tilføying i sjødyktighetsloven vedrørende Svalbard vurderes separat fra dette lovendringsforslaget.

På grunnlag av gjennomføringsfristen for rådsdirektiv 98/25/EF gitt ved EØS- komiteens beslutning 39/1999, foreslås det at loven trer i kraft straks.

Teksten til rådsdirektivene 95/21/EF og 98/25/EF følger i St.prp. om samtykke til godkjenning av EØS-komiteavgjerd nr. 39/ 1999 av 26. mars 1999 om endring av vedlegg XIII (transport) til EØS-avtale, som fremmes av Utenriksdepartementet.