2 Bakgrunn

2.1 Bakgrunn for pasientskadeloven

I januar 1987 ble det vedtatt at Justisdepartementet skulle utrede spørsmålet om å lovfeste et objektivt erstatningsansvar for pasientskader. I påvente av en slik lov, ble det etablert en midlertidig erstatningsordning. Ordningen ble etablert på bakgrunn av en avtale mellom staten og landets fylkeskommuner. Regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning for somatiske sykehus/poliklinikker trådte på grunnlag av avtalen i kraft 1. januar 1988. Fra 1. juli 1992 ble det gitt tilsvarende regler for kommunelegetjenesten og kommunal legevakt og for psykiatriske sykehus og deres poliklinikker.

Ved kgl.res. 11. september 1987 ble det oppnevnt et utvalg for å utrede og foreslå lovbestemmelser om pasientskadeerstatning (Lødruputvalget). Utvalget avga sin utredning i desember 1991 jf. NOU 1992: 6 Erstatning ved pasientskader.

Styret i Norsk Pasientskadeerstatning oppnevnte ved brev 1. september 1993 et utvalg (Evalueringsutvalget), som fikk i oppdrag å evaluere den midlertidige ordningen med pasientskadeerstatning. I februar 1994 avga Evalueringsutvalget sin utredning «Evaluering av Norsk Pasientskadeerstatning» til styret i Norsk Pasientskadeerstatning.

2.2 Behandling i Stortinget

Regjeringen ved Justisdepartementet la i Ot. prp. nr. 31 (1998-99) frem for Stortinget forslag til lov om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven).

I Ot.prp. nr. 55 (1999-2000) foreslo departementet enkelte tekniske tilpasninger i utkastet til ny pasientskadelov. Endringene besto hovedsakelig i en harmonisering av lovforslaget til de fire nye helselovene (spesialisthelsetjenesteloven, psykisk helsevernloven, helsepersonelloven og pasientrettighetsloven) som ble vedtatt etter at pasientskadeproposisjonen ble lagt frem.

Forslaget til ny pasientskadelov ble behandlet av sosialkomiteen i Innstilling O. nr. 68 (2000-2001) Innstilling fra sosialkomiteen om lov om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven).

Under behandlingen i Stortinget ble regjeringens forslag noe endret. Det ble blant annet vedtatt at det er Norsk Pasientskadeerstatning som skal behandle sakene også i de tilfeller der det er et privat forsikringsselskap som står ansvarlig. Denne løsningen legges til grunn i NOU 1992: 6, men var ikke foreslått fra Justisdepartementet som utarbeidet lovproposisjonen.

2.3 Lovens innhold

Pasientskadeloven gir bestemmelser om pasientskadeansvaret, hvem som er ansvarlig etter loven, behandlingen av krav, klage og domstolsprøving, virkeområde, overgangsregler og ikrafttredelse. Som i den midlertidige ordningen, er ansvarsgrunnlaget i pasientskadeloven et objektivisert ansvar. Dette innebærer at pasienter som hovedregel, ikke trenger å påvise skyld.

Loven utvider den nåværende midlertidige ordningen. Den midlertidige ordningen inneholder erstatningsregler som dekker offentlige somatiske og psykiatriske sykehus med deres poliklinikker samt den kommunale legetjenesten. Den nye loven utvider dekningsområdet til å gjelde hele den offentlige helsetjenesten, herunder de kommunale sykehjemmene, samt den private helsetjenesten. Det innebærer at det objektiviserte ansvaret får anvendelse på hele dette området. Det fremgår av loven at til den offentlige helsetjenesten regnes virksomhet til stat, fylkeskommunene og kommunene. Det samme gjelder virksomhet som drives på oppdrag av eller med driftstilskudd fra noen av disse.

2.4 Høring av forskrifter til ikrafttredelse av loven m.v.

For å kunne la loven tre i kraft utarbeidet departementet utkast til to forskrifter til loven. Det dreide seg om forskrift om Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda og forskrift om forsikringsplikt for helsepersonell og den som yter helsehjelp utenfor den offentlige helsetjenesten m.v.

Forskriftene ble sendt på høring med høringsfrist 14. oktober 2002.

Blant høringssvarene kom det også inn merknader til bestemmelser i selve loven. Finansnæringens Hovedorganisasjon var i sin høringsuttalelse spesielt opptatt av bestemmelsen om at det er Norsk Pasientskadeerstatning som skal behandle sakene også i de tilfeller der det er et privat forsikringsselskap som står ansvarlig. Organisasjonen er kritisk til at selskapene mister kontrollen over behandlingen av saker, der de kan bli ansvarlige for å dekke utbetalinger. Den mener at det ikke er tilstrekkelig forretningsmessig grunnlag for å tilby tjenester på dette området. I høringsuttalelsen uttales at det ser ut til at forsikringsselskapene ikke vil være interessert i å tilby forsikringer i dette markedet.

Helsedepartementet har i den senere tiden blitt kjent med at flere forsikringsselskaper har gitt melding til de kunder de har i dag, om at de ikke vil forlenge deres avtaler om forsikring, og heller ikke vil tilby nye avtaler. Departementet har grunn til å tro at dette gjelder for hele forsikringsnæringen. Flere helsepersonellforeninger har i den senere tiden tatt kontakt med departementet både telefonisk og skriftlig og bedt departementet gi tilbakemelding på hvordan de skal oppfylle kravene til å være forsikret når forsikringsbransjen ikke vil tilby forsikringer. Plikten til å ha forsikring fremkommer blant annet i helsepersonelloven § 20. Enkelte uttaler at de ikke ser mulighet til drift av virksomheten om de ikke kan være forsikret.

Det er på denne bakgrunn en betydelig risiko for at det foreligger en plikt for private helsetilbydere til å tegne forsikring på det tidspunkt loven trer i kraft, samtidig som det ikke er forsikring å få kjøpt.