2 Lovforslagets bakgrunn

Det har vært en bekymringsfull vekst både i antall misligholdte lån og totalt misligholdt beløp i Lånekassen. Dette på tross av at Lånekassen i kraft av sine sosiale bestemmelser kan innvilge lempninger i tilbakebetalingen der særlige forhold tilsier det.

Denne veksten i antall misligholdte utdanningslån gjør det nødvendig å finne nye og bedre innkrevingsmåter for Lånekassen. Én løsning på disse problemene er å effektivisere innkrevingen av studielånene på et tidligere stadium. Det er viktig å identifisere låntakere med betalingsproblemer så tidlig som mulig, og informere og veilede disse om de sosiale rettighetene som finnes i Lånekassen.

For å sikre en best mulig effektivitet både for kundene og for staten kreves det virkemidler som gir Lånekassen en mulighet til å gå inn i seriøs drøfting om realistisk tilbakebetaling av studiegjelden. Gjeldsordningslovens § 1-3 siste ledd oppstiller vilkår om at skyldner skal ha forsøkt å komme til en gjeldsordning med fordringshaverne på egen hånd, før det kan åpnes gjeldsforhandlinger i namsretten. Lånekassens manglende hjemmel til å delta i utenrettslige gjeldsordninger reduserer muligheten for å følge opp denne bestemmelsen i de tilfeller Lånekassen er kreditor.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet la i januar 1999 frem en rapport fra en arbeidsgruppe om inkassostrategien i Statens lånekasse for utdanning. Arbeidsgruppen besto av representanter fra Lånekassen, Finansdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Gruppen gjennomgikk problemområdene på inkassosiden, og ga i rapporten forslag til løsninger for å minske Lånekassens tap, samt for bedre å imøtekomme låntakernes muligheter for tilbakebetaling. Arbeidsgruppen foreslo ulike tiltak for å bedre inkassoarbeidet, bl.a. at Lånekassen bør kunne ha anledning til å delta i utenrettslige gjeldsordninger etter gjeldsordningslovens prinsipper i tunge inkassosaker der låntaker har varige betalingsproblemer.

Utvalget som utredet utdanningsfinansieringen gjennom Lånekassen, Aamodtutvalget, NOU 1999: 33, sier om dette:

«Utvalget er kjent med at det foregår et arbeid med sikte på å skaffe Lånekassen et bredere fullmaktsgrunnlag for å håndtere betalingsproblemer på en mer realistisk måte. I dag bruker Lånekassen ressurser på å følge opp manglende innbetalinger som i andre sammenhenger ville vært avskrevet. Lånekassen er i dag forhindret til å inngå avtaler, som ville sikret statens interesser på en bedre måte. Utvalget ser at det er behov for at Lånekassen bør kunne håndtere disse spørsmålene på lik linje med andre kredittinstitusjoner. Fordi lån i Lånekassen er usikrede, vil det oppstå større tap enn ved andre låneinstitusjoner. Manglende innbetalinger er ofte et resultat av manglende betalingsevne, men også ofte av manglende betalingsvilje. Situasjonen må ikke utvikle seg slik at låntakerne betjener andre lån, mens lånene til Lånekassen blir misligholdt. Nettopp derfor er det viktig at det bygges opp en kompetanse for individuell oppfølging og der Lånekassen har fullmakter til å håndtere det på den måten som staten vil være mest tjent på. I denne sammenheng hører det også at Lånekassen bør kunne delta i utenrettslige forhandlinger etter gjeldsordningsloven, på linje med andre kreditorer.»