2 Oppheving av formuesskattefritaket for fast eiendom og anlegg med tilbehør i utlandet

2.1 Innledning

Både ved inntekts- og formuesligningen bygger vår interne skattelovgivning på et globalprinsipp i kombinasjon med en kreditmetode.

Globalprinsippet innebærer at all skattyters inntekt og formue i utgangspunktet er skattepliktig til Norge, uansett hvor i verden inntekten er opptjent eller formuen er lokalisert. Globalprinsippet er kommet til uttrykk i skatteloven §§ 2-1 syvende ledd første punktum og 2-2 sjette ledd første punktum. Mens globalprinsippet med tiden har blitt gjennomført fullt ut ved inntektsligningen inneholder de ovennevnte bestemmelser i annet punktum fortsatt et viktig unntak ved formuesligningen. Der fremgår at det ikke er hjemmel til å skattlegge formue i fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger i utlandet.

Kreditmetoden er lovfestet i skatteloven §§ 16-20 flg. og innebærer at skattyter gis fradrag (kredit) i norsk skatt for skatt betalt i utlandet på samme inntekt og formue med kilde i det annet land. Etter skattereformen i 1992 har Norge også gått over til å benytte kreditmetoden som metode for å avverge dobbeltbeskatning mellom Norge og andre land i skatteavtalene. Før 1992 ble det benyttet en fordelingsmetode i skatteavtalene. Denne metoden gikk ut på at inntekt og formue med kilde i det annet land ble unntatt fra beskatning i Norge. I en del av våre eldre skatteavtaler benyttes fortsatt fordelingsprinsippet.

I et skattesystem som bygger på et globalprinsipp og en kreditmetode fremstår det som prinsipielt lite heldig at det fortsatt gjelder enkelte kasuistiske unntak fra den globale skatteplikt i norsk intern lovgivning. Av denne grunn gikk departementet i høringsnotat av 14. september 1998 inn for å oppheve det gjeldende fritaket fra formuesskatteplikt for fast eiendom og anlegg med tilbehør som ligger i utlandet. Forslaget i høringsnotatet må videre også ses i sammenheng med at departementet der også gikk inn for å innføre full fradragsrett for gjeld når skattyter er skattepliktig til Norge for hele sin formue, jf. kapittel 1 ovenfor.

2.2 Departementets vurderinger og forslag

Regelen i skatteloven §§ 2-1 syvende ledd annet punktum og 2-2 sjette ledd annet punktum ble tatt inn i skatteloven allerede i 1911, og har hatt til formål å forhindre at skattyters formue i fast eiendom og anlegg med tilbehør i et annet land kom til beskatning både i Norge og i vedkommende utland. På den tid regelen ble til var fritaksregler i intern lovgivning virkemiddelet for å forhindre dobbeltbeskatning mellom Norge og utlandet.

I dag benyttes skatteavtaler for å ivareta dette formålet. Når skatteavtalen bygger på fordelingsmetoden vil avtalen lede til samme resultat som de særskilte fritaksregler i skatteloven §§ 2-1 syvende ledd annet punktum og 2-2 sjette ledd annet punktum. Etter hvert som Norge i årene frem til 1992 inngikk skatteavtale basert på en fordelingsmetode med stadig flere land, ble dermed den selvstendige betydning av de ovenfor nevnte fritaksregler gradvis mindre.

Omlegging til en kreditmetode i intern rett og skatteavtaler fra 1992 var begrunnet i de nøytralitetshensyn som lå til grunn for skattereformen. Det er i strid med disse prinsippene at formue i utlandet skal undergis en lempeligere beskatning enn om formuen hadde vært lokalisert i Norge. Etter departementets vurdering er det ikke forenlig med en generell omlegging til kreditmetoden i intern rett og skatteavtaler å opprettholde et fortsatt fritak i intern rett for formuesskatt for fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger i utlandet.

I kapittel 1 ovenfor foreslår departementet en endring i skatteloven § 4-31 første ledd som innebærer at skattyter skal gis fullt fradrag for sin gjeld ved formuesligningen når han har fast eiendom eller anlegg i land Norge enten ikke har skatteavtale med, eller har en kreditbasert skatteavtale med. En slik utvidelse av fradragsretten for gjeld i forhold til gjeldende regler forutsetter at det samtidig innføres intern skatteplikt på formue i fast eiendom og anlegg med tilbehør i utlandet. Om dette ikke gjøres vil det oppstå en uakseptabel asymmetri i regelverket.

Skattedirektoratet og Skattebetalerforeningen har gått mot forslaget om å oppheve formuesfritaket for fast eiendom og anlegg i utlandet. Skattedirektoratetbegrunner sitt syn i de praktiske vanskeligheter som er forbundet med å verdsette formuen i utlandet. Departementet er klar over at dette kan reise visse problemer, men finner ikke å kunne tillegge dette avgjørende vekt. Departementet vil påpeke at eiendom og anlegg i utlandet også etter gjeldende regler må verdsettes av hensyn til reglene i skatteloven §§ 4-31 første ledd og 6-91 første punktum om fordeling av gjeld og gjeldsrenter mellom Norge og utlandet. De andre høringsinstansene har ikke hatt innvendinger til forslaget.

Når det gjelder verdsettelse av faste eiendommer og anlegg med tilbehør i utlandet viser departementet til det som er sagt om dette i kapittel 1.7.4.5 ovenfor. Når det gjelder provenyvirkningene av forslaget vises til omtalen i kapittel 1.9.1 ovenfor.

På denne bakgrunn foreslår departementet at skatteloven §§ 2-1 syvende ledd annet punktum og 2-2 sjette ledd annet punktum oppheves. Det foreslås at endringene trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2001.