5 Merknader til de enkelte paragrafer

5.1 Til forslaget til endringer i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart

Til § 1-1 Lovens generelle virkeområde

I kapittel I om lovens virkeområde, er det ikke angitt noe om lovens tosporede system. Kapittelet må sees i forhold til lovens § 16-1 om EØS-regler og de øvrige bestemmelser i loven som er EØS-relatert, for eksempel § 10-17 a. Majoriteten av EØS-regelverket er gitt med hjemmel i § 16-1.

For å tydeliggjøre lovens virkeområde har en endret lovens § 1-1.

Til § 1-2 Lovens virkeområde på kontinentalsokkelen og utenfor norsk område

I § 1-2 første ledd har en føyet til «norsk» foran ordet kontinentalsokkel. I paragrafens tredje ledd skal det henvises til kapittel X, og ikke kapittel IX. I paragrafens fjerde ledd skal korrekt henvisning til § 15-2 være annet ledd.

Til § 2-2 Krav til nasjonalitet

I § 2-2 er det satt krav til nasjonalitet når det gjelder luftfartøy.

På bakgrunn av EØS-avtalen kan denne paragrafen fremstå som villedende. Paragrafens virkeområde er derfor tydeliggjort ved en henvisning spesielt til § 16-1. Hovedvekten av regelverket er hjemlet i § 16-1, men det er også EØS-regler som er nedfelt i enkelte bestemmelser i luftfartsloven.

Til § 3-2 Nasjonalitetsvilkår

§ 3-2 gjelder nasjonalitetsvilkår med hensyn til når et luftfartøy kan bli registrert.

Eksempelvis første ledd nr. 5 inneholder krav om at minst to tredjedeler av foreningsmedlemmene er norske statsborgere eller likestilt med slike.

Rfo (EØF) nr. 2407/92 av 23. juli 1992 om lisenser til luftfartsselskaper angir vilkår for registrering av luftfartøy fra EØS-land. Den er gjort til en del av norsk rett gjennom luftfartsloven § 16-1, jf. forskrift av 15. juli 1994 nr. 691. Paragrafens virkeområde er tydeliggjort.

Til § 3-7 Slettelse av luftfartøy

§ 3-7 første ledd punkt 2 gir regler for når et fartøy skal slettes fra luftfartøyregisteret.

Bestemmelsen er foreslått endret slik at den også omfatter slettelse av luftfartøy som er registrert på bakgrunn av nasjonalitetsvilkårene i Rfo (EØF) nr. 2407/92 av 23. juli 1992 om lisenser til luftfartsselskaper, jf. forskrift av 15. juli 1994 nr. 691. Videre har en fjernet punktet i § 3-7 første ledd nr. 2 som forutsetter at departementet kan gi tillatelse til at; «fartøyet likevel kan bli stående i registeret». Det vil derfor kun være Norges luftfartøyregister som treffer beslutning om slettelse i første instans.

Til § 3-25 Overføring av registerhjemmel

Endringen i annet ledd skyldes lovendringer. Skifteloven § 64 annet ledd ble opphevet ved lov 22. juni 1990 nr. 40 om endringer i skifteloven og diverse andre lover, se nå lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. § 6.

Til § 4-4 Krav til luftdyktighets- og miljøbevis ved bruk av luftfartøy

Det må en mindre redaksjonell endring til i § 4-4. I bestemmelsens tredje ledd brukes betegnelsen «Luftfartsmyndighetene» i flertallsform. Dette er endret til «Luftfartsmyndigheten».

Til § 6-3 Fartøysjefens myndighet

Det er i tredje ledd tydeliggjort fartøysjefens eller den ansvarlige i kabinens myndighet overfor uregjerlige passasjerer, jf. § 14-11. Det er også gitt hjemmel for at fartøysjefen kan gi fullmakt etter denne bestemmelsen til andre besetningsmedlemmer. Videre har en angitt hvilken oppførsel fra passasjerenes side som ikke kan godtas, og som kan gi grunnlag for straff.

Til § 6-11 Misbruk av legemidler m.v.

Promillegrensen i lovens første ledd er skjerpet slik at alkoholgrensen i blodet ikke skal overstige 0,2 promille. Bestemmelsen er gjort generell, dvs at den gjelder både for ervervsmessig og ikke-ervervsmessig luftfart. Bestemmelsen får videre rekkevidde enn promillegrensen i de såkalte Joint Aviation Requirements (JARs), JAR-OPS 1 og 3 - utarbeidet av Joint Aviation Authorities (JAA). De nevnte JARs gjelder bare ervervsmessig luftfart ved bruk av luftfartøy til transport av passasjerer, gods og/eller post. I avholdspliktloven og JAR-OPS 1 og 3 er det inntatt en regel om forbud mot inntak av alkohol av et tidsrom på 8 timer før tjenesten begynner, denne er nå inntatt i luftfartsloven. Formuleringen er i samsvar med JAR-OPS 1 og 3 som representerer et ubetinget forbud i forhold til avholdspliktloven.

Til ny § 7-4 a Misbruk av legemidler m.v. for flysikringstjenesten m.fl.

I lov 16. juli 1936 nr. 2 om pliktmessig avhold for personer i visse stillinger fra nytelse av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel § 9 bokstav b) fremgår at Kongen kan bestemme at avholdspliktloven helt eller delvis skal gis anvendelse på dem som tjenestegjør i luftfartens sikringstjeneste eller i ervervsdrivende luftfartsforetak og derunder arbeider med kontroll av luftfartøy eller i radiosambandstjenesten, uten å tilhøre det flygende personale. For så vidt gjelder regulering av promillegrensen for tjenestegjørende i luftfartens sikringstjeneste m.fl., har en tatt utgangspunkt i § 6-11 som direkte gjelder for tjenestegjørende om bord i luftfartøy. § 7-4 a representerer en fullmakt for departementet til å gi nærmere bestemmelser.

Avholdspliktloven er vurdert overført til sektorlovgivningen.

Til § 7-5 Konsesjon til landingsplass

Bestemmelsen er endret slik at hovedregelen er at man må søke departementet om konsesjon for å anlegge, drive eller inneha landingsplass. Skillet mellom lufthavner til allmenn og ikke allmenn bruk er kun fjernet i bestemmelsen om konsesjon, og det opereres bare med en kategori landingsplass. Unntaket for statlige flyplasser i § 7-5, med hensyn til konsesjon, er fjernet.

Til § 7-8 Om innløsning m.v.

Endringen er en konsekvens av at skillet mellom lufthavner til allmenn og ikke allmenn bruk er fjernet med hensyn til konsesjonskravet. En har presisert at bestemmelsen om innløsning fortsatt bare gjelder i relasjon til landingsplass til allmenn bruk.

Til § 7-10 Landingsplass som ikke er til allmenn bruk

Skillet mellom allmenn og ikke allmenn bruk er opphevet i relasjon til konsesjonskravet. Bestemmelsen er opphevet og avløst av ny § 7-5.

Til § 7-11 Godkjennelse av landingsplass m.v.

Endringen i § 7-11 har sammenheng med at en har laget en felles bestemmelse for konsesjon til landingsplass til allmenn og ikke allmenn bruk. Likeledes har en tydeliggjort at det gjelder en teknisk/operativ godkjenning av plassen.

Til § 7-12 Plan over luftfartshindringer m.v.

Luftfartsloven § 7-12 er endret slik at man får forsterket plan- og bygningslovens rolle, men beholder muligheten for å utarbeide særskilt plan etter luftfartsloven.

Til § 7-22 Om områder som ikke går inn under noen plan

I luftfartsloven § 7-22 er det presisert at departementet kan gi bestemmelser om rapportering og merking av luftfartshindre samt at det er tiltakshaver som skal dekke kostnadene for etablering og eventuelt vedlikehold av merking av luftfartshindre. Luftfartsverket, nå Luftfartstilsynet, har ved forskrift av 10. desember 1999 nr. 1293 gitt bestemmelser om rapportering og registrering av luftfartshindre. For Svalbard gjelder ikke plan- og bygningslovens regler, i stedet gjelder forskrift om arealplanlegging i bosettingene på Svalbard av 24. januar 1997 nr. 37. I forskrift om rapportering og registrering av luftfartshindre er det i virkeområde fastsatt at forskriften gjelder på kontinentalsokkelen, Svalbard og Jan Mayen, men med de tilpasninger som Luftfartstilsynet fastsetter av hensyn til stedlige forhold.

Til § 7-26 Fastsettelse av avgifter

I luftfartsloven § 7-26 er det benyttet betegnelsen landingsplass til allmenn bruk. Skillet mellom landingsplass til allmenn og ikke allmenn bruk er fjernet når det gjelder konsesjon og godkjenning. Det er imidlertid visse regler som bør gjelde bare for landingsplasser som er åpne for allmennheten og betegnelsen «landingsplass til allmenn bruk» blir derfor opprettholdt. I Chicagokonvensjonen er betegnelsen «open to public use» benyttet.

Tilsvarende gjelder § 7-25 Kontroll av personer m.v. og § 7-28 Utenlandske luftfartøyers adgang til landingsplasser m. v. Det er følgelig ikke foretatt endringer i gjeldende § 7-26, jf. §§ 7-25 og 7-28 på dette punkt.

Det er en skrivefeil i § 7-26. I annen setning ansees ordet «som» overflødig og er fjernet.

Til § 8-1 Krav til konsesjon

Luftfartsloven § 8-1 om krav til konsesjon gjelder bare i forhold til tredjeland, jf. Rådsforordning (EØF) nr. 2407/92 av 23. juli 1992 om lisenser til luftfartsselskaper og forskrift av 15. juli 1994 nr. 691. Det tosporede system er tydeliggjort i første ledd.

Det er den enkelte luftfartsavtale som inngås med tredjeland som tilsier om det skal gis godkjennelse for opprettelse av en flyrute. Godkjennelsen kunne for såvidt gis i form av en trafikkprogramgodkjennelse, men luftfartsloven krever at det må gjøres i form av en rutekonsesjon gitt av Kongen.

I nytt annet ledd gis anvisning på en forenklet saksbehandling når det foreligger en luftfartsavtale. Departementet tillegges godkjennelsesmyndighet i slike saker.

Annet ledd, som nå blir tredje ledd, har en også endret ved at departementet er gitt myndighet, i stedet for Kongen. I dette leddet fremgår at det for visse arter luftfart skal være tilstrekkelig med tillatelse etter § 8-8. Paragraf 8-8 regulerer annen ervervsmessig luftfart enn rutefart. Denne bestemmelsen har de senere år ikke vært brukt. Hvis det skulle være behov for å anvende regelen, vil det være hensiktsmessig at departementet har denne myndigheten.

Til § 8-11 Særskilt avgift til finansiering av anbud

Ordningen er bortfalt. Hjemmelen oppheves.

Til § 12-5 nytt femte ledd

Med flytrygging forstås kartlegging, identifisering og analysering av risikopotensialer til luftfartsulykker slik at det gjennom undersøkelsen blir mulig å sette inn forebyggende tiltak for å forhindre ulykker eller at samme type ulykke gjentar seg.

Departementet legger til grunn at alt involvert personell og ikke bare besetningsmedlemmer skal omfattes av bestemmelsen. Dette fordi den nødvendige åpenhet ikke bare gjelder besetninger, men også bakkepersonell og lufttrafikktjenestepersonell og personer som står bak fly- og helikopteroperasjoner.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at undersøkelsesmyndigheten umiddelbart kan varsle tilsynsmyndigheten om forhold som er av vesentlig betydning for sikkerheten i luftfarten.

Til § 13-2 Om tilbakeholdsrett av luftfartøyer m.v.

Luftfartsloven § 13-2 fjerde ledd viser blant annet til lov 20. mai 1939 nr. 2 om arrestfrihet m.v. for luftfartøyer. Denne loven er opphevet. Det vises nå til lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) av 26. juni 1992 nr. 86.

§ 13-2 fjerde ledd er derfor endret tilsvarende.

Til § 13-5 Om utgifter til bygging og utbedring av landingsplasser m.v.

Ordningen med distriktsbidrag er bortfalt. Hjemmelen er foreslått opphevet.

Til § 14-11 Lydighetsnektelse m.v.

§ 14-11 er endret slik at de strafferettslige sanksjonene også utvides til å omfatte passasjerer hvis opptreden innebærer en sikkerhetsrisiko ombord i luftfartøyet. Strafferammen er fastsatt til bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller med begge deler, da dette vil holde for pågripelse når vilkårene ellers er til stede etter straffeprosessloven § 171.

Til § 14-13 Overtredelse av forskrift etter § 9-2 m.v.

I overskriften er en trykkfeil. Det skal stå § 9-1 i overskriften.

Til § 14-23 a Overtredelse av krav til lisens m.v. etter loven § 16-1

Denne bestemmelse er ny.

Sanksjonsbestemmelsen skal gjelde for tre av rådsforordningene som er en del av EØS-avtalen på luftfartens område:

Rfo (EØF) nr. 2407/92 om lisenser til luftfartsselskaper.

Rfo (EØF) nr. 2408/92 om EF-luftfartsselskapers adgang til flyruter innenfor Fellesskapet.

Rfo (EØF) nr. 2409/92 om takster og rater i lufttrafikk.

For så vidt gjelder lisensforordningen bemerkes:

Loven hjemler krav om konsesjon for å fly rute, jf. luftfartsloven § 8-1. For så vidt gjelder krav om driftstillatelse, vises til lovens § 8-8 annet ledd.

(Det vises ellers til forskrift 15. juli 1994 nr. 691 om gjennomføring og håndheving av EØS-avtalen på luftfartens område § 1 pkt. 8 siste ledd:

«Krav til driftstillatelse gjelder de selskaper som skal utføre rundflyging, slippflyging, foto- og reklameflyging m.v., overvåkingsflyging, slepeflyging og skoleflyging, jf. luftfartslovens § 8-8.»)

Konsesjonskravet gjelder land utenfor EØS-området. I lovens § 14-23 er det gitt en egen bestemmelse om overtredelse av konsesjonskravet. Innenfor EØS-området er det tilstrekkelig med lisens.

I strafferettslig sammenheng kan det være naturlig å behandle overtredelse av nevnte krav til konsesjon og lisens likt. Kravet om konsesjon og kravet om lisens er begge basert på spesifikke krav av ulik art for å utøve luftfartsvirksomhet.

I valget mellom å lage en samleparagraf eller plassere straffesansksjoneringen av lisensforordningen i § 14-23 har en valgt første alternativ.

Til § 14-31 Overtredelse ved uaktsomhet

Luftfartsloven § 6-3 tredje ledd og § 14-11 annet ledd innfører sanksjoner mot de passasjerer som opptrer slik at deres adferd innebærer en sikkerhetsrisiko. På bakgrunn av bestemmelsen i luftfartsloven § 14-31 blir ikke bare den forsettlige, men også den uaktsomme overtredelse av § 14-11 annet ledd straffbar. Dette kan virke lite rimelig og det er føyet til et nytt annet punktum i § 14-31 som unntar overtredelser som nevnt i § 14-11 annet ledd.

Til § 14-33 Andre enn eier eller bruker som straffebudene er rettet mot

Overtredelse av krav til gyldig lisens m.v. antas å tilsvare overtredelse av konsesjonskravet etter någjeldende § 14-23. Luftfartsloven § 14-33 om straff for andre enn eier eller bruker som straffebudene er rettet mot, omfatter også virksomhet som har konsesjon, tillatelse eller godkjenning i § 14-23. Henvisningen i § 14-33 utvides til også å omfatte § 14-23 a.

Til § 16-1 Forskriftsfullmakt til å gi forskrifter om utfylling og gjennomføring av EØS-avtalen

Departementets fullmakter er tydeliggjort i første ledd. De mest sentrale forordningene er:

• Rfo (EØF) nr. 2407/92 om lisenser til luftfartsselskaper

• Rfo (EØF) nr. 2408/92 om EF-luftfartsselskapers adgang til flyruter innenfor Fellesskapet

• Rfo (EØF) nr. 2409/92 om takster og rater i lufttrafikk

• Rfo (EØF) nr. 95/93 om fastsettelse av felles regler for fordeling av tidsluker på lufthavnene i EØS-området

• Rfo (EØF) nr. 295/91 om fastsettelse av felles regler for en erstatningsordning ved nektet ombordstigning i regelbundet luftfart

• Rfo (EØF) nr. 3922/91 om harmonisering av tekniske krav og administrative fremgangsmåter i sivil luftfart

• Rfo (EØF) nr. 294/92 om fraktflyging mellom EØS-statene

• Rfo (EØF) nr. 2342/90 om luftfartsselskapers adgang til å delta i ruteflyging innenfor EØS og om deling av setekapasiteten mellom luftfartsselskaper på ruteflyginger mellom EØS-statene

• Rfo (EØF) nr. 96/67 om lufthavnrelaterte tjenester

Opplistingen er ikke ment å være uttømmende.

5.2 Til forslaget til endringer i lov 16. juli 1936 nr. 2 om pliktmessig avhold for personer i visse stillinger fra nytelse av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel (avholdspliktloven).

Til § 1 første ledd e)

Litra e), som omhandler den som tjenestegjør i luftfartøy, er opphevet. Bestemmelsen om forbud mot inntak av alkohol i et tidsrom på 8 timer før tjenesten begynner, er nå inntatt i luftfartsloven § 6-11.

Til § 9 første ledd b)

I bokstav b) fremgår at Kongen kan bestemme at avholdspliktloven helt eller delvis skal gis anvendelse på dem som tjenestegjør i luftfartens sikringstjeneste eller i ervervsdrivende luftfartsforetak og derunder arbeider med kontroll av luftfartøy eller i radiosambandstjenesten, uten å tilhøre det flygende personale. Bestemmelsen er overført til luftfartsloven § 7-4 a og representerer en fullmakt for departementet til å gi nærmere bestemmelser. For så vidt gjelder regulering av promillegrensen for tjenestegjørende i luftfartens sikringstjeneste m.fl., har en tatt utgangspunkt i luftfartsloven § 6-11 som direkte gjelder for tjenestegjørende om bord i luftfartøy.