4 Forholdet til EU-rett og ­EØS-avtalen

4.1 Forholdet til den frie flyt av varer og ­tjenester innenfor EØS-området

Departementet legger til grunn at omsetning av adgangsbilletter til idretts- og kulturarrangement må anses som en tjeneste, og at slike tjenester i utgangspunktet omfattes av forbudet mot restriksjoner i adgangen til å yte tjenester i EØS-området, jf artikkel 36 og 37 i EØS-avtalen. Det anses ikke å være grunn til å skille mellom sportsaktiviteter og andre former for underholdning i denne sammenheng.

Departementet har i høringsrunden lagt til grunn at billetter er ihendehaverdokumenter og dermed et verdipapir. I den forbindelse er det reist spørsmål ved om omsetning av slike billetter faller inn under EØS-reglene om fri bevegelse av kapital heller enn under reglene om fri flyt av tjenester. Departementet anser imidlertid at både ordinært førstehåndssalg av billetter og den annenhåndsformidling som lovforslaget omfatter, må anses som en sammenhengende del av det tjenestetilbud som idretts- og kulturarrangementene innebærer. Det er derfor ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på forholdet til reglene om fri flyt av kapital.

Det blir dermed et spørsmål om et forbud mot prispåslag ved videresalg av billetter må anses som en restriksjon i adgangen til å yte tjenester. Et slikt forbud vil ikke være diskriminerende i forholdet mellom norske og utenlandske aktører. Både utenlandske og norske aktører vil fortsatt kunne inngå avtaler med arrangører av idretts- og kulturarrangement om førstehåndssalg av billetter. På samme måte vil et prispåslag ved videresalg av billetter være forbudt for både norske og utenlandske aktører, og dette vil dermed i praksis være avskåret som en selvstendig næringsvei. Det vil imidlertid ikke foreligge en diskriminerende restriksjon.

På den annen side vil et forbud som foreslått begrense markedet for billettsalgstjenester i Norge, ved at det i praksis blir ulovlig å drive næringsmessig videresalg av sports- og kulturbilletter. Det er ikke kartlagt om utenlandske aktører driver slik næringsmessig videresalg i Norge i dag, og dermed vil bli direkte berørt av et forbud. Det er likevel klart at et forbud mot prispåslag ved videresalg av billetter vil påvirke utenlandske aktørers adgang til det norske markedet. På denne bakgrunn antas at forbudet mot prispåslag ved videresalg av billetter utgjør en restriksjon i adgangen til å yte tjenester, jf EØS-avtalen artikkel 36.

Et forbud mot prispåslag er ikke begrunnet ut fra hensynet til offentlig orden, sikkerhet og folkehelsen, jf EØS-avtalen artikkel 33. EF-domstolen har imidlertid anerkjent at hensynet til forbrukervern og hensynet til kulturlivet kan begrunne unntak fra restriksjonsforbudet. Forbudet mot prispåslag av billetter skal sikre at idretts- og kulturarrangement blir tilgjengelig for alle til en overkommelig pris.

Samtidig sikrer forbudet at det er arrangøren som sitter igjen med mest mulig av overskuddet fra den reelle omsetningen av billetter. Dette vil stimulere til et størst mulig tilbud av slike idretts- og kulturbegivenheter.

For at en restriksjon skal anses lovlig i henhold til artikkel 33 eller EF-domstolens praksis, må restriksjonen også anses som et egnet og forholdsmessig virkemiddel for å oppnå de ønskede mål. Begrensning i det kommersielle videresalg av billetter vil som nevnt over kunne oppnås for eksempel ved at billetter utstedes på navn eller gjennom andre elektroniske virkemidler. Dette vil imidlertid være ressurskrevende tiltak for arrangøren og kan dermed bidra til å begrense antall arrangementer som avholdes. Forbudet mot videresalg er i seg selv et begrenset tiltak som kun legger restriksjoner på deler av billettsalget, nemlig det økonomisk motivert videreslag. Tiltaket antas å ha svært begrenset effekt på grenseoverskridende handel med tjenester i EØS-området, fordi videresalget av billetter i dag stort sett synes å skje gjennom virksomheter i Norge. På den annen side er målet om å sikre forbrukerne og kulturlivet mot økonomisk utsuging et tiltak som berører hele befolkningen og som vil kunne ha en økende betydning i en tid med økende etterspørsel etter kultur- og idrettsarrangementer.

Finansdepartementet har i sin høringsuttalelse pekt på at mangelen på sanksjonsmuligheter kan føre til at forbudet blir mindre effektivt, og at dette kan påvirke vurderingen i forhold til egnethets- og proporsjonalitetskravet i EØS-retten. Spørsmålet som kan reises er om forbudet uten strafferettslige sanksjonsmuligheter vil kunne ivareta hensynet til kulturlivet og til forbrukervern i tilstrekkelig grad. Ut fra de vurderinger som er foretatt om dette, og den informasjon som er innkommet i høringsrunden, anser Kultur- og kirkedepartementet at et lovforbud, også uten strafferettslige sanksjoner, vil ha en umiddelbar og markert positiv effekt både for kulturlivet og for de berørte forbrukervernhensyn. Før erfaringer eventuelt viser at også straffereaksjoner er nødvendig for å oppnå tilsiktet effekt av forbudet, kan det derfor like godt hevdes at det å innføre straffereaksjoner er det som i denne omgang må anses som uforholdsmessig. Departementet legger derfor til grunn at forbudet slik det foreslås må antas å oppfylle både egnethets- og proporsjonalitetskravet i EØS-retten.

4.2 Særlig om forholdet til direktivet om urimelig handelspraksis

Den interdepartementale arbeidsgruppen som vurderte problemstillingene rundt svartebørssalg i 2004, vurderte også forholdet til daværende forslag til direktiv om urimelig handelspraksis. Direktivet er siden vedtatt som Direktiv 2005/29 av 11. mai 2005 om urimelig handelspraksis fra næringsdrivende overfor forbrukere i det indre marked. Direktivet er EØS-relevant, men ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen.

Direktivets sentrale formål er å innføre et forbud mot «urimelig handelspraksis» (unfair commercial practices) som skader forbrukernes økonomiske interesser. Direktivet bygger på totalharmonisering, hvilket betyr at man innenfor direktivets virkeområde ikke kan ha strengere regler enn direktivet fastsetter.

Direktivet regulerer urimelige handlinger/unnlatelser i forbindelse med salg av produkter til forbrukere, typisk urimelig markedsføring. Forbud som ivaretar andre hensyn enn forbrukerhensyn, i dette tilfelle kulturhensyn, blir ikke berørt av direktivet. Departementet kan heller ikke se at et forbud mot en type salg, hvor det i og for seg ikke benyttes urimelige/villedende/aggressive metoder, vil omfattes av direktivets virkeområde. Departementet legger dermed til grunn at direktivet ikke er til hinder for å innføre et forbud mot «svartebørssalg» av billetter.

4.3 Forholdet til e-handelsloven

Nærings- og handelsdepartementet har i høringsrunden påpekt at all markedsføring over Internett er omfattet av e-handelsloven, og har på det grunnlag vurdert om et eventuelt forbud vil kunne omgås via Internett fra et annet land i EØS-området:

«E-handelsloven har et etableringslandsprinsipp som innebærer at tilbydere av informasjonssamfunnstjenester i EØS-området skal følge regelverket i den stat der tilbyderen er etablert. Dette gjelder selv om hele eller deler av virksomheten retter seg mot mottakere i en annen EØS-stat.

I henhold til e-handelsloven vil et videresalg av billetter over Internett i utgangspunktet regnes som en informasjonssamfunnstjeneste, da loven i denne sammenheng kommer til anvendelse på all virksomhet opp til den fysiske overleveringen av billetten. Dette betyr at et norsk lovforbud mot prispåslag ved videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer kunne omgås ved salg av billetter over Internett fra utlandet.

Vi presiserer at privatpersoners anvendelse av e-post til inngåelse av kontrakter i utgangspunktet ikke omfattes av begrepet informasjonssamfunnstjenester i e-handelsloven. For å omgå et norsk forbud mot videresalg av billetter måtte derfor selgeren ha et etablert salgssystem på Internett som ikke baserer seg på e-postkorrespondanse. Videre får etableringslandsprinsippet etter e-handelsloven ikke anvendelse på kontraktsvilkår i forbrukeravtaler. Dette betyr at en forbruker på denne bakgrunn normalt kan forholde seg til sin egen nasjonale rett når det gjelder sine rettigheter ved et kjøp.»

Kultur- og kirkedepartementet legger ut fra dette til grunn at det er liten sannsynlighet for at e-handelsloven vil gi grunnlag for systematisk omgåelse av et forbud mot videresalg av billetter.