2 Bakgrunn for forslaget

NAV-reformen innebærer at Arbeids- og velferdsetaten, tidligere Aetat og trygdetaten, etablerer en felles førstelinjetjeneste med kommunene i form av felles kontorer (NAV-kontorer). I NAV-kontoret skal tjenestene til tidligere Aetat, trygdeetaten og, som et minimum, kommunens ansvar etter kapittel 5 og 5A i sosialtjenesteloven inngå. Alle kommuner skal være dekket av et NAV-kontor, men med mulighet for interkommunale løsninger der det ligger til rette for det.

Arbeids- og velferdsforvaltningsloven regulerer samarbeidet mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunene, og gir regler for etableringen av arbeids- og velferdsforvaltningen. Formålet med loven er å legge til rette for en effektiv arbeids- og velferdsforvaltning, tilpasset den enkeltes og arbeidslivets behov, basert på en helhetlig og samordnet anvendelse av arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven, sosialtjenesteloven og andre lover som forvaltes av arbeids- og velferdsforvaltningen. Loven innebærer ingen endringer i ansvarsdelingen mellom stat og kommune. Når det gjelder organisering, ledelse og drift av kontoret ble det i innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven) Innst. O. nr. 55 (2005-2006) av komiteens flertall påpekt at det ved delegering til én lokal leder, må tilstrekkelige faglige og administrative fullmakter gis, slik at vedkommende kan utøve helhetlig ledelse av kontoret samtidig som ansvarsfordelingen mellom stat og kommune opprettholdes.

I forbindelse med gjennomføringen av reformen har kommunene og Arbeids- og velferdsetaten meldt om forhold som de opplever som hindere for en enhetlig ledelse av NAV-kontorene. Det gjelder blant annet adgangen til å utøve arbeidsgivermyndighet for kommunal leder overfor statlige ansatte. Etter gjeldende lovgivning er det visse begrensninger i kommunalt ansatte NAV-lederes kompetanse til å opptre som arbeidsgivere og utføre de oppgaver som tilligger statlige ansatte NAV-ledere.

Statlige ansatte er omfattet av tjenestemannsloven og kommunalt ansatte av arbeidsmiljøloven. Fordi tjenestemannslovens system bygger på at innstillings- og tilsettingsråd er egne forvaltningsorganer og medlemmene av disse organene har dette som en del av den statlige tjenesteplikten, vil en kompetanseoverføring til kommunalt ansatt leder i ansettelses- og oppsigelsessaker stille krav om lovhjemmel. En slik kompetanseoverføring vil innebære at kommunalt ansatt leder ved NAV-kontoret gis personellmessig kompetanse som om hun/han var statlig ansatt, dvs. kunne få utøve den helhetlige arbeidsgiverfunksjonen som innebærer å kunne delta ved ansettelse av statlige ansatte, eventuelt delta ved saker om oppsigelse, ordenstraff og avskjed av statlige ansatte. Utøvelse av disse arbeidsgiverfunksjonene etter tjenestemannsloven er som hovedregel gjort av et kollektivt organ, dvs. innstillings- og tilsettingsråd, men unntaksvis kan arbeidsgiverfunksjonen utøves av leder alene når det gjøres administrativ ansettelse av tjenestemann, eller i tilfelle der suspensjon gis som hastevedtak.

Kommunale NAV-lederes manglende arbeidsgiverkompetanse overfor statlige ansatte har skapt en ubalanse i forhandlinger mellom staten og kommunene om partnerskapet lokalt. En felles NAV-leder vil i praksis normalt få fulle personalfullmakter fra begge parter dersom lederen er statlig ansatt, noe som gir mulighet for reell enhetlig ledelse ved kontoret. En felles NAV-leder som er kommunalt ansatt vil iht. dagens rettstilstand derimot bare kunne tildeles begrensede statlige fullmakter på personalområdet, noe som gir tilsvarende begrensede muligheter for å utøve enhetlig ledelse ved kontoret. Blant annet vil for eksempel innstillingsmyndighet måtte flyttes opp til den statlige fylkesdirektørens administrasjon i de tilfeller en felles NAV-leder er kommunalt ansatt. Det kan oppleves som mistillit fra statlig side når det legges begrensninger i en kommunal leders fullmakter.

Denne skjevheten i delegasjonsmuligheter på personalområdet kan gi et utilsiktet press i retning av å ansette statlige lokale NAV-ledere. Dette bryter vesentlig med grunnprinsippet i NAV-reformen om et likeverdig partnerskap mellom stat og kommune, og oppleves i praksis som et hinder for å få til de beste organisasjonsløsninger lokalt.