3 Forslag til endringar i lønnsgarantiordninga

3.1 Statleg garanti for arbeidstakarane sitt rekvirentansvar m.m.

3.1.1 Gjeldande rett

Etter endringane i lønnsgarantilova i 1992 er det eit vilkår for å få lønnsgarantidekning at det er opna konkurs i verksemda til arbeidsgivaren. Jamstelt med konkurs er offentleg skifte av insolvent dødsbu og avvikling av insolvent selskap i medhald av aksjelova. Der ikkje andre kreditorar allereie har kravd verksemda konkurs, eller det er kravd oppbod, må arbeidstakarane - for å sikre lønnskrava sine - sjølve ta dei nødvendige stega for å få opna konkurs.

Garantistilling og rekvirentansvar

For at arbeidstakarar skulle bli i stand til å hevde rettane sine overfor lønnsgarantiordninga, blei dei i 1992 fritekne frå kravet om å stille trygd og om mogleg rekvirentansvar for kostnader knytte til buet. I Ot.prp. nr. 27 (1991-92) side 18 blir denne regelen grunngitt slik: «Endringen er nødvendig for å sikre at arbeidstakerne ikke skal tape sine krav i insolvente bedrifter. Det kan ikke forventes at arbeidstakere skal begjære arbeidsgiver konkurs, hvis de samtidig må stille sikkerhet for bokostnadene.» På side 3 i proposisjonen heiter det: «Det tas sikte på å evaluere ordningen etter 2 år, bl.a. for å kunne rette opp mulige utilsiktede virkninger, herunder også eventuelle misbruk av ordningen.»

Etter departementet si røynsle fungerer ordninga med fritak for å stille trygd for skiftekostnadene tilfredsstillande. Ingen av høyringsinstansane har merknader til dette. Det blir derfor ikkje føreslått å endre denne ordninga. Vi viser elles til kapittel 4.2.

Rettsgebyr

Dersom eit krav om konkursbehandling blir avslått av retten eller trekt tilbake, følgjer det av rettsgebyrlova § 17 at den som har kravd konkurs opna, skal betale tre gonger rettsgebyret (per i dag kr 1545,-).

Det hender at fleire kreditorar set fram krav om konkurs mot den same debitoren. Retten vil i slike tilfelle normalt berre ta stilling til eitt av dei krava som er sette fram. Dei krava om konkurs som retten ikkje tek stilling til, blir formelt sett korkje trekte eller avslått. Rettsgebyrlova gir ikkje noko klart svar på om det skal betalast rettsgebyr i desse tilfella.

3.1.2 Høyringsforslag

I høyringsnotatet føreslo Kommunal- og arbeidsdepartementet at arbeidstakaren ikkje skal belastast med gebyr når retten ikkje tek stilling til kravet om konkurs. Vidare føreslo departementet at arbeidstakarar heller ikkje skal belastast med gebyr i dei tilfella der eit krav om konkurs blir avvist av skifteretten eller trekt tilbake.

Bakgrunnen for forslaget var at då kravet om konkursopning blei innført, var det ein føresetnad at arbeidstakarar skulle fritakast for den økonomiske belastninga og den risikoen som er knytt til det å vere konkursrekvirent. Etter departementet sitt syn vil dei same omsyna grunngi eit fritak frå gebyrplikta.

For dei tilfella der skifteretten avslåreit krav om konkurs, føreslo departementet at skifteretten skal kunnefrita arbeidstakarar frå gebyrplikta. Grunngivinga for å ha ein skjønnsprega regel her var at krav om konkurs ikkje bør setjast fram i alle tilfelle der lønna uteblir. Dersom til dømes lønnskravet er omstridd eller ingenting tyder på at arbeidsgivaren er insolvent, vil som regel ei einskildforfølging av kravet vere ein meir tenleg måte å drive det inn på. I høyringsbrevet blei det òg uttalt at eit generelt fritak frå plikta til å betale rettsgebyr ville kunne føre til misbruk i form av ugrunna krav om konkurs.

3.1.3 Høyringsfråsegner

Blant høyringsinstansane var det brei semje om at ordninga med fritak for skiftekostnadene fungerer bra og må førast vidare. Når det gjeld forslaget til endring av rettsgebyrlova, har det kome innvendingar.

Landsorganisasjonen i Norgeskriv:

«LO kan imidlertid ikke gi sin tilslutning til at det innføres en adgang for skifterettene til å ilegge arbeidstaker rettsgebyr i de tilfeller hvor konkursbegjæring avslås. Som påpekt av departementet vil det være aktuelt å ikke ta en konkursbegjæring til følge i de tilfeller hvor lønnskravet er omtvistet eller hvor arbeidsgivers insolvens ikke er tilstrekkelig dokumentert. Som nevnt setter lønnsgarantiens knappe fristregler etter dekningsloven § 9-3 første ledd nr. 1 tredje ledd første punktum arbeidstakerne under et betydelig tidspress. Det hender derfor fra tid til annen at det uttas uberettigede konkursbegjæringer. Etter vår oppfatning vil det være urimelig at arbeidstakere belastes med tre ganger rettsgebyret i tilfeller hvor konkursbegjæring uttas uberettiget fordi det innenfor lønnsgarantiens knappe tidsfrister ikke har vært mulig å fremskaffe nødvendig dokumentasjon for insolvens.»

Justis- og politidepartementeter samd i at det ikkje bør krevjast gebyr i tilfelle der skifteretten ikkje tek stilling til kravet om konkurs, men seier vidare:

«Vi er imidlertid noe skeptiske til at arbeidstakeren skal fritas for gebyr i tilfeller hvor arbeidstakeren selv trekker begjæringen tilbake. Det samme gjelder hvor begjæringen avvises eller avslås av skifteretten. Slike regler kan åpne for ukritisk bruk av konkursbegjæringer som inkassomiddel eller som for øvrig fremsettes uten saklig grunn.

Dette er imidlertid et spørsmål det vil være naturlig å vurdere nærmere i forbindelse med den planlagte revisjon av rettsgebyrloven som Justisdepartementet tar sikte på.»

Direktoratet for arbeidstilsynetstøttar forslaget om at arbeidstakaren skal vere friteken for å betale rettsgebyr i dei tilfella der krav om konkurs ikkje er avgjort eller er avvist av skifteretten. Direktoratet meiner òg at retten etter skjønn bør kunne frita for gebyr i dei tilfella der kravet blir avslått, men meiner at dette også bør gjelde i samband med krav om konkurs som blir trekte tilbake. Direktoratet grunngir denne oppfatninga slik:

«Det kan være flere grunner til at en konkursbegjæring trekkes. En konkursbegjæring i seg selv kan av ulike årsaker være belastende for arbeidsgiver. Arbeidstaker kan spekulere i dette og bruke begjæringen som et pressmiddel i forsøk på å oppnå dekning for et ellers omtvistet krav eller fordi han av andre årsaker vil ramme sin arbeidsgiver. Det kan være planlagt å trekke begjæringen før retten rekker å behandle denne.»

Oslo skifterettser det som positivt at retten skal få høve til å frita arbeidstakarar frå gebyrplikta dersom kravet om konkurs blir avslått, og seier i denne samanhengen:

«Retten ser ikke bort fra at gebyrplikten i visse tilfeller kan virke prohibitivt for arbeidstakere som i visse tilfeller ikke tør å begjære konkurs åpnet pga. mulige kostnader. Som oftest er begjæringene seriøst begrunnet, og ofte vil det ikke være urimelig at retten fritar for plikten til å betale gebyret. Dersom konkursbegjæringen er fremsatt i ren sjikanehensikt, kan retten unnlate å gi fritak for gebyret.

Det skal også bemerkes at lovens alminnelige regler om saksomkostninger gjelder i slike tilfeller, slik at lønnstakeren også kan risikere å bli idømt saksomkostninger.»

Konkursrådetstøttar forslaget, men føreslår ei teknisk endring i sjølve lovteksten.

3.1.4 Vurdering og forslag

Siktemålet med den føreslåtte endringa i rettsgebyrlova er å sikre at arbeidstakarar med uteståande lønnskrav hos ein insolvent arbeidsgivar skal kunne oppfylle føresetnaden i lønnsgarantilova om konkursopning hos arbeidsgivaren utan risiko for å bli påførte kostnader.

På bakgrunn av dette blei det for det første føreslått at når arbeidstakarar set fram krav om konkurs som skifteretten ikkje tek stilling til, skal dei ikkje belastast med rettsgebyr. Når arbeidstakarar har sett fram eit rettmessig krav om konkurs, vil dei ikkje ha kontroll med om skifteretten nyttar dette eller andre krav som grunnlag for konkursopning. Det verkar urimeleg at arbeidstakarar som har sett fram krav som det ikkje blir teke stilling til, må betale rettsgebyr.

I høyringsnotatet blei det for det andre føreslått at arbeidstakarar ikkje skal belastast med gebyr i dei tilfella der eit krav om konkurs bli trekt tilbake eller avvist av skifteretten. Arbeidstakarane avgjer sjølve om eit krav om konkurs skal trekkjast tilbake. Årsakene til at krav om konkurs blir trekte, kan vere fleire, og det vil skilje seg frå sak til sak om det er urimeleg eller ikkje at arbeidstakarane må betale rettsgebyr i slike tilfelle. Departementeter samd med Landsorganisasjonen i Norge i at arbeidstakarane ofte vil vere under eit tidspress når kravet om konkurs blir sett fram. Det kan føre til at krav om konkurs blir sett fram før spørsmålet om dette er den rette framgangsmåten, er vurdert nøye nok. Eit krav om konkurs skal også trekkjast dersom arbeidsgivaren gjer opp for seg før konkursen blir opna. Men at lønn blir utbetalt, inneber ikkje nødvendigvis at kravet om konkurs var ugrunna.

Grunnlaget for å avviseeit krav om konkurs vil variere, men vil alltid vere av formell art. Departementet meiner at det sjeldan vil vere grunn til å belaste arbeidstakaren med rettsgebyr i desse tilfella.

Når det gjeld krav om konkurs som blir avslåttav skifteretten, føreslo departementet i høyringsnotatet at retten etter skjønn skal kunne avgjere om arbeidstakarane skal måtte betale rettsgebyr eller ikkje. Frå tid til anna blir krav om konkurs nytta medvite med eit anna siktemål enn å få opna konkurs. Den undersøkinga som blei gjennomført hos skifterettane før høyringsnotatet blei utarbeidd, tyder likevel på at ugrunna krav om konkurs er sjeldsynte. Oslo skifterettseier i høyringsbrevet sitt at krava som oftast er seriøst grunngitt.

Etter departementet si vurdering bør arbeidstakarane som hovudregel ikkje belastast med rettsgebyr, korkje når kravet om konkurs blir trekt, når det blir avvist, når det blir avslått eller når retten i det heile ikkje tek stilling til det. Avgjerande for departementet er at arbeidstakarane er pålagde ei ofte tyngjande aktivitetsplikt, der dei må handle raskt for å sikre lønnskrava sine. Føresetnaden for at dei blei pålagde denne plikta, var at ho skulle kunne oppfyllast utan kostnader. Arbeidstakarar vil ofte ikkje ha dei nødvendige opplysningane eller føresetnadene for å kunne vurdere om eit krav om konkurs er det rette steget å ta, men under tidspress er det openbert at ein kan oppleve det som det tryggaste. Det framstår likevel som fornuftig at skifteretten har høve til å ileggje gebyr i tilfelle der det er sett fram eit openbert ugrunna krav om konkurs, eller der kravet er sett fram for å sjikanere arbeidsgivaren. Departementet føreslår derfor at skifteretten skal ha høve til å ileggje rettsgebyr i tilfelle der retten finn at arbeidstakarane har sett fram krav om konkurs for å skade arbeidsgivaren eller utan sakleg grunn.

3.2 Offentleg administrasjon av bankar og forsikringsselskap

3.2.1 Gjeldande rett

Etter ordlyden i lønnsgarantilova § 1 første ledd vil tilsette i bankar og forsikringsselskap ikkje ha rett til lønnsgarantidekning. Forsikringsselskap og bankar kan ikkje slåast konkurs, jf. lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet(forsikringsverksemdslova) § 11-1 andre ledd, lov av 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker(sparebanklova) § 49 første ledd og lov av 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker(forretningsbanklova) § 35 første ledd. Forsikringsselskap og bankar blir i staden sette under offentleg administrasjon dersom dei ikkje er i stand til å gjere opp for seg etter kvart som økonomiske krav forfell.

Før endringane i lønnsgarantiordninga per 1. juli 1992 gjaldt lønnsgarantiordninga også ved insolvenssituasjonar utanom konkurs. Bankar og forsikringsselskap var såleis omfatta av ordninga.

3.2.2 Høyringsforslag

I høyringsnotatet føreslo departementet at vedtak om å setje forsikringsselskap eller bankar under offentleg administrasjon skulle jamstellast med konkursopning når det gjaldt den statlege lønnsgarantiordninga. Forslaget må sjåast i samanheng med at formålet med å ha konkursopning som det avgjerande kriteriet, var å få betre kontroll med avviklinga av insolvente verksemder og hindre spekulasjonar mot lønnsgarantiordninga, jf. Ot.prp. nr. 27 (1991-92) s. 15. Dette omsynet er sikra også i tilfelle der bankar eller forsikringsselskap blir sette under offentleg administrasjon. Offentleg administrasjon skjer i trygge former, lik dei som gjeld for ordinær konkursbehandling, sjå nedanfor under 3.2.4.

3.2.3 Høyringsfråsegner

Av høyringsinstansane er det berre Direktoratet for arbeidstilsynetsom har innvendingar mot det forslaget departementet kjem med i høyringsbrevet.

Direktoratet peikar for det første på at offentleg administrasjon av bankar og forsikringsselskap har fleire likskapstrekk med ein gjeldsforhandlingssituasjon, som ikkje blir dekt av lønnsgarantien, enn med konkursbehandling. Direktoratet skriv i denne samanhengen:

«Hovedformålet med konkursbehandling er å avvikle debitors virksomhet og fordele midler blant kreditorene. Ved gjeldsforhandling er formålet å få en opprydding i de økonomiske forhold slik at driften kan fortsette. Ved offentlig administrasjon kan hovedformålet etter vår oppfatning ikke sies å være avvikling av selskapet. Utfallet av driften er, som departementet selv sier, noe usikkert. Muligheten for fortsatt virksomhet kan være like stor som avvikling.»

Vidare peikar direktoratet på at det etter kvart kan bli andre typar verksemder enn forsikringsselskap og bankar der det etter lova ikkje kan opnast konkurs, og der administrasjon/avvikling kan skje i offentleg regi. Direktoratet viser i denne samanhengen til forslaget om ny lovgiving i samband med organisering av kommunale og fylkeskommunale verksemder, jf. NOU 1995: 17. Direktoratet samanfattar synet sitt slik:

«Vi mener etter dette at departementets begrunnelse for utvidelse av loven også vil kunne gjøres gjeldende i forhold til andre situasjoner, og stiller spørsmål om man bør vurdere disse problemstillingene nærmere, før man foretar lovendring på dette område.»

Ei tredje innvending dreier seg om at den føreslåtte endringa i lønnsgarantilova § 1 også må føre til endringar i lønnsgarantiforskrifta. Formannen i eit administrasjonsstyre må tilleggjast oppgåver og plikter tilsvarande dei ein bustyrar har i dag, mellom anna i forhold til Direktoratet for arbeidstilsynet.

Endeleg innvender direktoratet at sjølv om selskap som blir sette under offentleg administrasjon, blir jamstelte med selskap der det blir opna konkurs, vil arbeidstakarane likevel ikkje bli jamstelte fullt ut. Arbeidstakarane i dei sistnemnde selskapa vil heile tida ha høve til sjølve å krevje konkurs for å få dekt krava sine, noko arbeidstakarar i bankar og forsikringsselskap ikkje vil ha. Sjansane til å få dekt eldre krav vil òg vere mindre, ettersom ein ikkje kan gjere bruk av dekningslova § 9-3 andre ledd.

3.2.4 Vurdering og forslag

Departementeter samd i at offentleg administrasjon av bankar og forsikringsselskap har mange likskapstrekk med ein gjeldsforhandlingssituasjon, som i dag fell utanfor lova. Etter departementet sitt syn veg dette argumentet likevel ikkje særleg tungt. Den føreslåtte endringa vil ikkje representere noko radikalt brot med systemet for lønnsgarantiordninga. Offentleg administrasjon har òg mange likskapstrekk med konkursbehandling. Som nemnt i høyringsbrevet, er det eit vilkår for å kunne opne konkurs at skyldnaren er insolvent, jf. konkurslova § 60. Etter konkurslova § 61 er skyldnaren i utgangspunktet insolvent «når denne ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller». For at Finansdepartementet skal kunne gjere vedtak om offentleg administrasjon, krev forsikringsverksemdslova § 11-1, forretningsbanklova § 35 og sparebanklova § 49 på tilsvarande måte at det må vere «grunn til å tro» at forsikringsselskapet eller banken ikkje kan gjere opp for seg etter kvart som økonomiske krav forfell.

Vidare er omsynet til kontrollen med avviklinga av insolvente verksemder sikra gjennom dei reglane som gjeld for avvikling under offentleg administrasjon. Vedtaket om offentleg administrasjon skal meldast til føretaksregisteret, tinglysast i alle rettskrinsar der banken eller forsikringsselskapet har fast eigedom, og kunngjerast i Norsk Lysingsblad og minst éi avis som er mykje lesen i distriktet (jf. sparebanklova § 50 andre ledd, forretningsbanklova § 36 andre ledd og forsikringsverksemdslova § 11-2). Etter at vedtaket er gjort, skal banken eller forsikringsselskapet føye til firmaet: «Under offentleg administrasjon».

Til direktoratet sin merknad om at det kan vere like sannsynleg med vidare drift som at verksemda blir avvikla, vil departementet presisere at dekning av lønnskrav gjennom lønnsgarantiordninga er ei forskoteringsordning.Det går fram av lønnsgarantilova § 6 at Direktoratet for arbeidstilsynet trer inn i arbeidstakaren sine krav mot arbeidsgivaren og buet til arbeidsgivaren. Dersom selskapet etter ei tid blir sett i fri verksemd att, vil direktoratet derfor få dekt krava sine, med mindre Finansdepartementet vedtek å redusere krava.

Forslaget til lovendring fører til at det må gjerast nokre endringar i lønnsgarantiforskrifta. Det kan vere tenleg å fastsetje i forskrifta at formannen i administrasjonsstyret skal ha oppgåver og plikter som svarer til dei ein bustyrar har i dag. Formannen i administrasjonsstyret bør såleis mellom anna ha plikt til å stå til teneste for Direktoratet for arbeidstilsynet, til å rettleie arbeidstakarane om lønnsgarantiordninga, og til å føre kontroll med og setje fram søknader på vegner av arbeidstakarane.

Departementet føreslår at fristreglane i dekningslova blir tekne i bruk når ein bank eller eit forsikringsselskap blir sett under offentleg administrasjon. Den dagen det blir gjort vedtak om administrasjon, bør reknast som fristdag, jf. utkastet til nytt tredje punktum i lønnsgarantilova § 1 tredje ledd. Departementet viser i denne samanhengen til at dette skjeringspunktet allereie er nytta i lovgivinga, jf. forsikringsverksemdslova § 11-6.

Departementet er ikkje samd med direktoratet i at det høvet arbeidstakarane har til å få dekt eldre krav, nødvendigvis blir innskrenka som følgje av forslaget til lovendring. Regelen i § 9-3 andre ledd blir gjort gjeldande, men med visse avgrensingar. I tilfelle der ein bank eller eit forsikringsselskap er sett under offentleg administrasjon, lyt ein såleis krevje at arbeidstakaren utan ugrunna opphald har freista å få fordringa inndriven, jf. § 9-3 andre ledd nr. 1. Derimot kan ein sjølvsagt ikkje krevje at arbeidstakarar i bankar og forsikringsselskap må ha teke steg for å få opna konkurs i banken eller forsikringsselskapet. At regelen i § 9-3 andre ledd nr. 2 ikkje vil gjelde, er så openbert at det ikkje er nødvendig å la det kome til uttrykk i sjølve lovteksten.

Kommunal- og regionaldepartementet har etter dette kome til at vedtak om å setje forsikringsselskap eller bankar under offentleg administrasjon bør jamstellast med konkursopning i forhold til den statlege lønnsgarantiordninga. Det bør vere eit mål at alle arbeidstakarar som har lønnskrav som ikkje blir dekte fordi arbeidsgivaren ikkje er i stand til å gjere opp for seg, skal givast same rett til lønnsgarantidekning. Arbeidstakarar i bankar og forsikringsselskap som blir sette under offentleg administrasjon, har etter departementet sitt syn eit like stort behov for vern om lønnskrava sine som arbeidstakarar i verksemder som blir tekne under konkursbehandling. Formålet med å innføre konkursopning (og avvikling av insolvent dødsbu og insolvent selskap i medhald av aksjelova § 13-2) som eit avgjerande vilkår var eit ønske om å få vesentleg betre kontroll med avviklinga av insolvente verksemder og å hindre spekulasjonar mot lønnsgarantiordninga. Departementet meiner at dette omsynet er sikra i tilfelle der bankar eller forsikringsselskap blir sette under offentleg administrasjon. Det skulle såleis ikkje vere nokon avgjerande grunn til å stille arbeidstakarar i bankar og forsikringsselskap i ein mindre gunstig situasjon i forhold til lønnsgarantien enn andre arbeidstakarar.

3.3 Overdraging av krav før konkursopning

3.3.1 Gjeldande rett

Etter lønnsgarantilova § 1 fjerde ledd fell statsgarantien bort dersom arbeidstakaren overdreg krava før konkursopning. Det same gjeld dersom ein tredjemann før konkursopninga på annan måte trer inn i krav mot arbeidsgivaren etter å ha løyst inn eller dekt krav som arbeidstakaren har. Dette inneber ingen avgrensingar i sjølve retten til å overdra lønnskrav o.a.

Formålet med å innføre ei slik avgrensing var mellom anna å hindre at staten skulle bere den økonomiske risikoen i dei tilfella der bankar eller andre kredittinstitusjonar dekte lønnsutbetalingane til arbeidstakarane i ein periode med dårleg økonomi, i eit forsøk på å halde verksemda i live. I samband med at regelen blei innført i 1992, blei det vist til at lønnsgarantiordninga i slike tilfelle nærmast verka som ein driftsgaranti for bedriftene, noko som var klart i strid med intensjonane bak ordninga. Det blei òg vist til at slike avtalar kunne innebere ei utsetjing av konkursopning. Det kunne føre til ei utviding av det statlege garantiansvaret, samtidig som utsiktene til å få dekning i regressomgangen blei dårlegare.

Sivilombodsmannen har reist spørsmål om ordlyden i lova femner vidare enn formålet, slik det kjem fram i Ot.prp. nr. 27, skulle tilseie. I proposisjonen blir det ikkje gjort noko forsøk på å trekkje grenser for rekkjevidda av regelen. Departementet ser at dette kan føre til visse tolkingsvanskar.

Departementet har følgt den praksisen at krav som er overdregne før konkursopning, ikkje blir dekte gjennom lønnsgarantiordninga. Men når det gjeld overdraging av krav i samband med mottak av sosiale stønader, er desse blitt dekte. Etter at Sivilombodsmannen reiste spørsmål om dette, har departementet tolka ordlyden i lova innskrenkande. Det opnar for at ein i unntakstilfelle også kan gi dekning dersom det er openbert at formålet med overdraginga av kravet ikkje har vore å yte driftskreditt til bedrifta.

3.3.2 Høyringsforslag

Departementetmeiner at hovudregelen om at lønnsgarantidekninga blir avskoren dersom lønnskrava er overdregne før konkursopning, bør stå fast. Dei omsyna som låg bak regelen, mellom anna at lønnsgarantiordninga ikkje skulle kunne nyttast som ein driftsgaranti, og at garantiansvaret ikkje skulle kunne utvidast gjennom ei utsetjing av tidspunktet for konkursopning, gjeld framleis.

Etter ordlyden i regelen omfattar han alle tilfelle der lønnskrav er overdregne til ein tredjemann før konkursopning. Regelen kan derfor lett tolkast slik at høvet til å gi dekning også blir avskore i dei tilfella der krava er overdregne til eit sosialkontor eller andre offentlege styresmakter. Etter departementet sitt syn er det ikkje slike forhold regelen tek sikte på å ramme. For å unngå mistydingar på dette punktet føreslo departementet eit tillegg til lønnsgarantilova § 1 fjerde ledd. Av dette tillegget går det klart fram at dersom det er offentlege styresmakter som overtek eller trer inn i lønnskrav, så fører ikkje det til at retten til lønnsgarantidekning fell bort.

3.3.3 Høyringsfråsegner

Dei fleste høyringsinstansane har ingen kommentarar til forslaget.

Direktoratet for arbeidstilsynetuttaler:

«Våre erfaringer viser at også andre enn offentlige myndigheter overtar krav, og hvor formålet og virkningen er å yte en form for «sosial stønad». Denne form for stønad kommer i stedet for, eller ved siden av de vanlige sosial- og trygdeordninger. Vi tenker i denne forbindelse spesielt på at flere fagforeninger yter sine medlemmer støtte på denne måten. Et annet tilfelle er hvor arbeidstakers egen bankforbindelse, som ikke har økonomiske interesser i arbeidsgivers virksomhet, overtar lønnskravet mot transport. Det kan i slike tilfeller vanskelig argumenteres med at hensikten har vært å spekulere i lønnsgarantiordningen, samt å gi skjult driftskreditt til virksomheten. [...] På bakgrunn av det ovennevnte er vi av den oppfatning at bestemmelsens formål og arbeidstakernes behov for kreditt best ville ivaretas ved at unntaket kun ble gjort gjeldende dersom kredittgiver har økonomisk interesse i den aktuelle virksomhet. Å vurdere i det enkelte tilfellet hvorvidt kredittgiver har økonomisk interesse i virksomheten, direkte eller indirekte, vil imidlertid by på vanskelige bevisvurderinger, som vil være både tid- og arbeidskrevende. For å rette opp noen av de uheldige konsekvensene dagens ordlyd medfører, samt få en praktikabel bestemmelse, foreslår vi at § 1, 4. ledd får følgende tillegg: «Statsgarantien bortfaller likevel ikke dersom kommunal eller fylkeskommunal myndighet overtar eller på annen måte trer inn i kravene. Tilsvarende gjelder for fagorganisasjoner hvor arbeidstakeren er medlem.» Departementet har som kjent foreslått at unntaket generelt skal gjelde ved transport av lønnskravet til «offentlig myndighet». Vi har i vårt forslag begrenset dette til kommunal eller fylkeskommunal myndighet, idet det neppe vil være juridisk kurant om kravet transporteres til en statlig myndighet. Som kjent er det staten som er garantist etter lønnsgarantiloven.»

Norsk Hydros Merkantile Forbundføreslår at ordlyden i lønnsgarantilova § 1 fjerde ledd bør lyde slik:

«Statsgarantien skal likevel gjelde dersom offentlig myndighet overtar kravene.»

3.3.4 Vurdering og forslag

Det er ikkje fullt samsvar mellom den vide ordlyden vi i dag finn i lønnsgarantilova § 1 fjerde ledd, og formålet med regelen slik det går fram av førearbeida, sjå Ot.prp. nr. 27. Departementet viser til at også Sivilombodsmannen har peika på dette problemet, jf. ovanfor under 3.3.1. På bakgrunn av dei spørsmåla som har vore reiste, ser departementet grunn til å gå nærmare inn på kva omsyn som gjer seg gjeldande.

I fråsegner om tolkinga av lønnsgarantidirektivet (direktiv 80/987/EØF) har EFTA-domstolen peika på at når det gjeld tiltak som tek sikte på å hindre misbruk av lønnsgarantiordninga, så må ikkje tiltaka gå lenger enn det som er nødvendig for å oppnå formålet. Domstolen har vidare uttalt at tiltaka må vere nødvendige for å hindre misbruk (sak E-1/95). Dette tilseier at unntaksregelen ikkje bør gå så langt at han rammar andre tilfelle enn misbrukstilfella.

I Ot.prp. nr. 27 s. 24 og utover blir det i hovudsak lagt vekt på å hindre meir eller mindre organisert indirekte kredittgiving til bedrifter der kreditor sjølv har interesser i verksemda. Det kan då sjå ut som om dei tilfella der arbeidstakaren overdreg kravet til ein tredjemann som ikkje har interesser i bedrifta, bør falle utanfor unntaket i lova, slik at kravet mot lønnsgarantiordninga står ved lag. Som Direktoratet for arbeidstilsynet gjer merksam på, vil dette også vere ei løysing som kan forsvarast av sosiale grunnar.

Omsyn som taler mot ei slik ordning, er at ein med dette kan redusere det presset som elles ligg på arbeidstakarane om å krevje arbeidsgivaren konkurs når vedkomande ikkje er i stand til å betale ut lønn. Konkursen kan då bli utsett unødvendig lenge, og resultatet kan bli at utbetalinga gjennom lønnsgarantiordninga aukar, eller at arbeidstakarane taper krava sine på grunn av fristreglane.

Departementet vil òg peike på at det kan by på svært vanskelege bevisvurderingar å ta stilling til om ein kredittgivar har hatt økonomisk interesse i bedrifta, eller om kredittgivinga reint faktisk har tilført bedrifta driftskreditt og ført til at tidspunktet for konkursopning er blitt utsett.

Motomsyna gjer seg i sterkare grad gjeldande di lenger fristen etter dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1 tredje ledd første punktum er. Denne fristen er i dag tre månader, men departementet føreslår å utvide fristen til fire månader, sjå nærmare under 3.6. Dermed vil behovet for ein streng regel for å motverke at lønnskrav blir overdregne, i prinsippet bli forsterka.

Departementet meiner at dei sistnemnde omsyna bør tilleggjast stor vekt ved vurderinga av om, og i kva grad, unntaksregelen bør innskrenkast. Etter departementet si vurdering bør unntaksregelen innskrenkast der eit sosialkontor eller ei anna offentleg styresmakt yter hjelp. Han bør òg innskrenkast i tilfelle der det er openbert at transporten av kravet ikkje skjer som eit ledd i ein skjult driftskreditt eller annan misbruk av lønnsgarantiordninga. Som Direktoratet for arbeidstilsynet har peika på, og som også praksis i den seinare tid har vist, vil ein i sjeldsynte tilfelle kunne stå overfor situasjonar der til dømes ein bank eller ei fagforeining har ytt eit lån mot transport av lønnskrav frå ein arbeidstakar, men der transaksjonen likevel klart har karakter av å vere økonomisk naudhjelp. Eit døme som har vore framme i praksis, var der ei fagforeining kort tid før jul gav eit lån til arbeidstakarar på kr 7000,-. Arbeidstakarane hadde slutta i arbeidet, men det var enno ikkje opna konkurs i verksemda. Det kan i slike situasjonar verke svært urimeleg å avslå dekning. For å avgjere om det skal givast lønnsgarantidekning, lyt ein gjere ei konkret vurdering. Vesentlege moment i vurderinga vil vere storleiken på kravet og tidspunktet for overdraginga. Dersom kravet til dømes utgjer ei månadslønn eller mindre og blir transportert straks før konkursen, taler dette mot at det ligg ei form for driftskreditt i overdraginga. Departementet understrekar at meininga ikkje er å gjennomføre ei generell utviding av høvet til å dekkje overdregne krav. Siktemålet er å fange opp dei få tilfella der overdraginga skjer for å yte økonomisk naudhjelp til arbeidstakarane, og der eit avslag såleis vil verke svært urimeleg. Departementet føreslår at denne innskrenkinga blir teken inn som eit nytt fjerde punktum i lønnsgarantilova § 1 femte ledd.

Departementet kan ikkje seie seg samd med Direktoratet for arbeidstilsynet i at det ikkje er juridisk kurant å transportere krav til eit statleg organ. Departementet vil derfor gå inn for å la den formuleringa i høyringsnotatet der det er vist til krav som blir overtekne av offentleg styresmakt, stå ved lag.

3.4 Lønnsgarantilova § 7

3.4.1 Gjeldande rett

Etter lønnsgarantilova § 7 kan arbeidstakarar som gjennom dei siste tre åra har fått lønnsgarantidekning for lønnskrav mot ei verksemd, ikkje få ny dekning for krav opptente i denne treårsperioden i ei verksemd der det i det vesentlege er dei same eigarinteressene som står bak. Dekning kan likevel givast dersom det før arbeidstakarane tok seg arbeid i det nye selskapet er blitt gitt tilsegn om dekning frå lønnsgarantistyresmaktene, eller dersom det elles etter forholda ville verke urimeleg å nekte dekning. Denne delen av § 7 gjaldt også før lova blei endra i 1992.

I førearbeida til lova er det vist til tilfelle der det vil vere urimeleg å nekte dekning. Det vil mellom anna vere i tilfelle der arbeidstakaren er tilvist arbeid gjennom arbeidsformidlinga, eller dersom offentlege styresmakter har gått inn med økonomisk tilskot til ny oppstarting av verksemda, eventuelt når den første konkursen hadde si årsak i forhold som arbeidsgivaren openbert ikkje rådde over. Førearbeida understrekar at det ved praktisering av § 7 i lønnsgarantilova må leggjast ei lempeleg tolking til grunn.

I 1992 blei det vedteke eit nytt tredje ledd i § 7. Her blir det slått fast at arbeidstakarar som tek arbeid for ein arbeidsgivar som dei veit eller burde vite er ute av stand til å betale lønn til rett tid, kan nektast dekning. Det går fram av førearbeida til denne lovregelen at han blei innført for å kunne ramme openberre tilfelle av misbruk. Det blei i denne samanhengen særleg peika på tilfelle der det allereie på det tidspunktet ei verksemd blei starta opp, var på det reine at verksemda ville bli driven med midlar frå lønnsgarantiordninga.

3.4.2 Høyringsforslag

Lønnsgarantilova § 7 første og andre ledd slår fast som hovudregel at ein arbeidstakar ikkje får lønnsgarantidekning dersom vedkomande gjennom dei siste tre åra har fått lønnsgarantidekning for krav mot ei verksemd som det i det vesentlege er dei same eigarinteressene som står bak. Sjølv om det er den same arbeidsgivaren som står bak eit nytt selskap, vil ofte arbeidstakaren vere i ein situasjon som gjer det vanskeleg for vedkomande å seie nei til eit tilbod om arbeid. Det er òg på det reine at å nekte å ta i mot tilbodet vil kunne få negative konsekvensar for arbeidstakaren, mellom anna i form av avstenging av dagpengar for ein periode, jf. folketrygdlova § 4-10 og tilhøyrande forskrift § 3-1. I høyringsnotatet har departementet også peika på det uheldige i at medan arbeidsgivaren får høve til å starte opp på nytt, kan arbeidstakaren bli «straffa» dersom vedkomande på nytt tek arbeid hos arbeidsgivaren.

Formålet med § 7 første ledd har vore å hindre spekulasjonar mot lønnsgarantiordninga. Det går fram av førearbeida til lønnsgarantilova, jf. Ot.prp. nr. 67 for 1972-73, at Justisdepartementet meinte det var behov for ein slik regel «særlig under forutsetning av at ordningen skal dekke også andre insolvenssituasjoner enn der hvor det skjer offentlig bobehandling». Fram til 1. juli 1992 dekte lønnsgarantiordninga krav i insolvente bedrifter utan at det var opna konkurs, dersom verksemda hadde opphøyrt. I desse tilfella blei det ikkje gjennomført noka form for bubehandling. Men frå og med 1. juli 1992 har det vore eit vilkår for dekning at det er opna konkurs hos arbeidsgivaren. Etter departementet si oppfatning har dermed mykje av grunnlaget for ein slik generell unntaksregel falle bort. Misbruksregelen i § 7 tredje ledd vil vere tilstrekkeleg til å kunne avslå dekning gjennom lønnsgarantiordninga i tilfelle der nokon freistar å misbruke ordninga.

På bakgrunn av dette føreslo Kommunal- og arbeidsdepartementet i høyringsnotatet at § 7 første og andre ledd burde opphevast.

I og med at § 7 første og andre ledd er føreslått oppheva, får § 7 tredje ledd ei endå viktigare stilling. Regelen skal kunne brukast til å avskjere lønnsgarantidekning i tilfelle der nokon freistar å misbruke garantien. Det kan til dømes vere tilfelle der ein arbeidstakar gong på gong tek tilsetjing hos den same arbeidsgivaren, trass i at arbeidsgivaren tidlegare har vist seg ute av stand til å betale lønn til rett tid.

Etter departementet si oppfatning er det rimeleg å sjå på § 7 tredje ledd som ein generell regel som tek sikte på å hindre misbruk. Dette bør gå klarare fram av ordlyden. I høyringsnotatet blei det føreslått å ta inn eit andre punktum om at dekning også kan nektast dersom arbeidstakarane veit eller burde vite at føresetnaden for eit tilsetjingsforhold eller eit vilkår for tilsetjing er at lønnskrav heilt eller delvis skal dekkjast gjennom statsgarantien.

3.4.3 Høyringsfråsegner

Dei fleste av høyringsinstansane har ikkje hatt merknader til forslaga til endringar i § 7. Blant dei høyringsinstansane som har uttalt seg, er dei fleste positive. Landsorganisasjonen i Norgestøttar forslaget om å oppheve § 7 første og andre ledd, og seier i denne samanhengen:

«LO har erfart at lønnsgarantiloven § 7 slik den nå lyder, har vist seg å gi svært urimelige utslag i enkelttilfeller. Arbeidstakere med kunnskap om lønnsgarantiloven § 7 bringes nemlig opp i et vanskelig dilemma:

På den ene side er det en betingelse for rett til dagpenger at en er reell arbeidssøker. Avslås en sjanse på ansettelse, risikerer man pga. lønnsgarantiloven § 7 å ikke få dekket sitt tilgodehavende gjennom lønnsgarantien i tilfelle konkurs.

Riktignok inneholder lønnsgarantiloven § 7 en unntaksregel i bestemmelsens andre ledd. Etter andre ledd kan ikke arbeidstakeren nektes dekning «hvis det er gitt tilsagn om dekning fra vedkommende myndighet eller det for øvrig etter forholdene vil virke urimelig å nekte dekning».

I henhold til forvaltningspraksis gis det dekning av rimelighetsgrunner dersom arbeidstaker er tilvist arbeidet fra arbeidsformidlingen, dersom arbeidstaker ikke har kjent til eierforholdene, dersom virksomheten er blitt etablert med offentlig tilskudd, eller dersom første konkurs skyldes forhold som arbeidsgiver åpenbart ikke rådde over og det er gitt forhåndstilsagn fra lønnsgarantimyndigheten ved oppstart av den nye virksomheten.

Til tross for bestemmelsens sikkerhetsventil, stiller den meget store krav til arbeidstakers årvåkenhet ved jobbsøking. Muligheten for å komme klar av regelen ved at man tilvises arbeid eller blir gitt forhåndstilsagn, er lite kjent og utbredt. Samtidig har vi ut fra formålet med bestemmelsen, som var å hindre spekulasjoner mot lønnsgarantiordningen, forståelse for behovet for bestemmelsen.

Vi er imidlertid enig med departementet i at dette behovet er tilfredsstilt ved § 7 tredje ledd, og kan derfor slutte oss til forslaget om å oppheve § 7 første og andre ledd.»

LO meiner likevel at den føreslåtte tilføyinga til § 7 er overflødig, og seier i denne samanhengen:

«Til tross for at vi ser behovet for å unnta arbeidstakere som vet eller burde vite at forutsetningen for et ansettelsesforhold eller ansettelsesvilkår er at krav helt eller delvis skal dekkes over lønnsgarantien, kan vi likevel ikke gi vår uforbeholdne tilslutning til forslaget om å innta et nytt siste punktum i lønnsgarantiloven § 7. Som departementet selv er inne på, vil tilfeller som omfattes av det foreslåtte siste punktum, også være omfattet av någjeldende § 7 tredje ledd.»

Norsk Journalistlagstøttar forslaget om å oppheve § 7 første og andre ledd. Det same gjer NAVO - Norges Arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning.NAVO meiner likevel at den delen av § 7 som står att, er vanskeleg tilgjengeleg og bør gjerast klarare. Norsk Hydros Merkantile Forbundføreslår at § 7 tredje ledd blir gjord endå strengare, ved at dekning skalnektast i dei tilfella som er lista opp i forslaget til tredje ledd, slik det er formulert i høyringsnotatet. I høyringsnotatet blir det føreslått at dekning kannektast.

Direktoratet for arbeidstilsynetsluttar seg i hovudsak til forslaga og argumentasjonen frå departementet si side. Om forslaget om å oppheve § 7 første og andre ledd uttaler direktoratet:

«Direktoratet støtter forslaget om å oppheve § 7 første og annet ledd. Bestemmelsen har harmonert dårlig med arbeidsmiljøloven § 67, som gir arbeidstaker rett til ny ansettelse etter en konkurs. Risikoen for å kunne miste retten til lønnsgarantidekning ved en senere konkurs har svekket arbeidstakers muligheter rent faktisk til å kunne benytte seg av den retten arbeidsmiljøloven gir til gjeninntredelse.

Det skal også nevnes at nåværende § 7 første og annet ledd antakelig ikke har vært i samsvar med EØS-regelverket. I Sverige har man hatt en lignende bestemmelse, og spørsmålet om lovligheten av den svenske bestemmelsen ble brakt inn for EFTA-domstolen. I dom av 20. juni 1995 kom domstolen frem til at Artikkel 10 a) i Rådsdirektiv 80/987/EØF av 20. oktober 1980 er til hinder for at man i nasjonal lov har, som et tiltak mot misbruk, en regel om at arbeidstaker ikke har rett til erstatning gjennom garantien dersom han de siste to år før konkursåpning har fått innvilget erstatning gjennom garantien for en fordring som har oppstått i hovedsakelig samme virksomhet. En opphevelse av første og andre ledd vil derfor være en oppfølging av EØS-avtalen fra norsk side.»

Til forslaget om § 7 som ein generell regel med sikte på å hindre misbruk uttaler direktoratet:

«Nåværende § 7 tredje ledd har etter vår erfaring ikke fanget opp alle former for misbruk som det kan være ønskelig å motvirke. Vi støtter derfor forslaget om en ny misbruksbestemmelse. Vi ser det som en stor fordel at § 7 som misbruksbestemmelse nå blir helt uavhengig av tidligere dekning over lønnsgarantiordningen, og at den likestiller nye og tidligere arbeidstakere når de tar arbeid hos en arbeidsgiver. Selv om det i praksis vil kunne bli vanskelig å godtgjøre at arbeidstakeren hadde til hensikt å spekulere i lønnsgarantiordningen, har man likevel en mulighet til å kunne gå inn og vurdere om det foreligger et misbrukstilfelle og kunne reagere formålstjenlig på misbruk. Vi foreslår imidlertid at det tas inn et tillegg i lovteksten om at også endringer i en arbeidsavtale kan medføre at lønnsgarantidekning helt eller delvis nektes. Selv om dette etter vårt syn allerede ligger inne i forslaget, mener vi at dette er en viktig presisering, som også av informative hensyn bør tas med i bestemmelsen.

Imidlertid er det flere former for misbruk av lønnsgarantien som ikke omfattes av forslaget slik det foreligger. Dette gjelder generelt arbeidstakere som avstår fra å begrense sitt tap, med den konsekvens at kravet mot lønnsgarantiordningen blir større enn nødvendig. Og det gjelder også arbeidstakere som ikke ønsker å fortsette å arbeide hos den nye innehaveren etter en virksomhetsoverdragelse, og som kan se seg tjent med å avslutte arbeidsforholdet og rette sitt lønnskrav mot lønnsgarantiordningen i stedet for å si opp stillingen sin og arbeide ut oppsigelsestiden hos en ny innehaver.

En annen form for misbruk som ikke er tatt med i høringsutkastet, er krav om lønnsgarantidekning for arbeidsvederlag som er knyttet til straffbare handlinger. Krav av denne type er blitt rettet mot lønnsgarantiordningen, og vi mener at det er et behov at også denne form for misbruk blir utredet nærmere med tanke på en egen regulering i lønnsgarantiloven.

I tilknytning til en generell misbruksbestemmelse finner vi det også riktig å peke på problemstillinger som knytter seg til bedrageri og bedrageriforsøk mot lønnsgarantiordningen. Vi ser at det kan være behov for å se på spørsmålet om hvilke konsekvenser bedrageri eller bedrageriforsøk skal få for søkeren, i tillegg til de strafferettslige. Et spørsmål i så måte er om det vil kunne være riktig å ta inn en sanksjonsbestemmelse i lønnsgarantiloven på samme måte som dette er gjort i folketrygdloven §§ 4-10 og 14-8. Tilfellene av bedrageri og bedrageriforsøk som er blitt avdekket, har økt de senere årene. Selv om tallene foreløpig ikke er dramatiske, viser de likevel at det kan være behov for å ta opp disse sider av garantiordningen på et bredere grunnlag. Vi vil vurdere grunnlaget nærmere, og eventuelt ta et særskilt initiativ overfor departementet på et senere tidspunkt.»

Arbeidsdirektoratetser behovet for å ha ein regel som kan brukast til å avskjere lønnsgarantidekning i tilfelle der nokon freistar å misbruke garantien, og uttaler vidare:

«Lønnsgarantiloven § 7, slik den foreslås utformet, må antas å avskjære slike misbruksforsøk.

Vi vil imidlertid påpeke at det vil kunne forekomme tilfeller der en arbeidssøker blir tilvist arbeid gjennom arbeidsformidlingen uten at arbeidsformidlingen vet eller har grunn til å tro at arbeidsgiver ikke er i stand til å dekke de løpende lønnsforpliktelser.

Dersom en arbeidssøker takker nei til tilbud om arbeid, eller unnlater å søke, risikerer vedkommende i utgangspunktet å bli avstengt fra retten til dagpenger, vanligvis for en periode på åtte uker, jf. folketrygdloven § 4-2 og forskrift om dagpenger under arbeidsløyse av 21. juni 1989 nr. 517 § 3-1 [etter 1.1.1997 er rett tilvising folketrygdlova § 4-10]. I tilfeller hvor arbeidsgiveren ikke kan dekke de løpende lønnsforpliktelser, vil arbeidssøkeren anses for å ha rimelig grunn for å takke nei til arbeidet, og avstengning vil ikke bli gitt. Arbeidsdirektoratet antar imidlertid at det i en del saker ikke vil være mulig for arbeidssøkeren å sannsynliggjøre eller dokumentere overfor arbeidskontoret at arbeidsgiveren ikke kan dekke lønnsforpliktelsene, og at det ikke vil være mulig for arbeidskontoret å få påstanden bekreftet fra arbeidsgiver eller andre kilder. I slike tilfeller, hvor arbeidssøkeren ikke kan dokumentere eller sannsynliggjøre de forhold som han påberoper seg for å unnlate å ta arbeidet, vil det bli gitt avstengning fra retten til dagpenger dersom vedkommende takker nei til tilbudet eller unnlater å søke.

Etter Arbeidsdirektoratets oppfatning bør arbeidssøkere som, for å unngå avstengning fra retten til dagpenger, tar imot det tilbudte arbeid, ikke nektes lønnsgarantidekning dersom det senere viser seg at arbeidsgiver ikke var i stand til å dekke de løpende lønnsforpliktelser.

Etter ordlyden i lønnsgarantiloven § 7 annet ledd slik den lyder i dag og etter departementets omtale av forarbeidene, forstår Arbeidsdirektoratet det slik at tilfeller som nevnt ovenfor, vil omfattes av § 7 annet ledd, slik at arbeidstakere som er tilvist arbeid fra arbeidsformidlingen, likevel kan få lønnsgarantidekning.

På denne bakgrunn vil Arbeidsdirektoratet foreslå at lønnsgarantiloven § 7, i tillegg til den foreslåtte ordlyd, får et nytt annet ledd: «Arbeidstaker kan likevel ikke nektes dekning etter første ledd hvis det etter forholdene ville virke urimelig å nekte dekning.»

Arbeidsrettengår i si fråsegn ut frå at forslaget til endring av lønnsgarantilova § 7 vil vere tilstrekkeleg til at § 7 ikkje lenger kan seiast å vere i strid med artikkel 68 i EØS-avtalen, jf. Vedlegg XVIII 24, slik reglane i det aktuelle direktiv 80/987/EØF (med endringar) er tolka av EFTA-domstolen i dommen av 20. juni 1995 (sak E-1/95).

Maskinentreprenørenes Forbundgår mot ei oppheving av lønnsgarantilova § 7 første og andre ledd, og uttaler:

«Anleggsbransjen har gjennom flere år opplevd en rekke såkalte «konkursryttere» i bransjen. Eierinteresser som slår firmaer konkurs og får sanert gjeld, for deretter ved finansinstitusjoners hjelp starter opp igjen i nytt foretak, men med de samme eierinteresser.

Seriøse entreprenørbedrifter som etter beste evne forsøker å oppebære gode arbeidsforhold for ansatte, hensyntar HMS-arbeid og annet, taper i konkurranse med nyetablerte firmaer som har fått sanert gjeld ved tidligere konkurser.

Dersom lønnsgarantiloven § 7 første og annet ledd oppheves, vil ikke ansatte fra tidligere firma som har gått konkurs, ha noen betenkeligheter ved å la seg ansette i nystartet firma med de samme eierinteresser dersom de er sikret dekning fra lønnsgarantifondet ved ny konkurs.

Ved denne foreslåtte endring vil således lønnsgarantiloven bidra til ytterligere «konkursrytteri».

MEF går derfor meget sterkt imot forslaget til opphevelse av lønnsgarantiloven § 7 første og annet ledd.»

Arbeidsgiverforeningen for Skip og Offshorefartøyerstøttar ikkje forslaget om å oppheve lønnsgarantilova § 7 første og andre ledd, og seier i denne samanhengen: «... Regelen foreslås avviklet fordi tilfellet dekkes av reglene om misbruk. Vi antar det kan være nyttig å opprettholde dagens regel, siden «misbruk» kan være et begrep som det er uklart hva dekker.»

3.4.4 Vurdering og forslag

a) Oppheving av lønnsgarantilova § 7 første og andre ledd

Høyringsforslaget om å oppheve § 7 første og andre ledd får støtte frå dei fleste av dei høyringsinstansane som har uttalt seg.

Bakgrunnen for § 7 første og andre ledd var som nemnt i 3.4.2 å hindre spekulasjonar mot lønnsgarantiordninga (jf. Ot.prp. nr. 67 for 1972-73). Det var først og fremst fordi lønnsgarantiordninga også skulle dekkje insolvenssituasjonar utanom konkurs, at det var behov for ein slik regel. Sidan 1. juli 1992 blir det ikkje lenger gitt dekning ved insolvenssituasjonar utanom konkurs.

Departementetmeiner at det vil vere mest tenleg med ein regel som direkte rettar seg mot misbruk. Ein slik regel finst i § 7 tredje ledd, og denne regelen må seiast å vere tilstrekkeleg med den føreslåtte presiseringa.

Direktoratet for arbeidstilsynet og Arbeidsretten peikar på at det kan stillast spørsmål ved om nogjeldande § 7 første og andre ledd er i samsvar med reglane i EØS-avtalen på dette området. I Sverige innførte ein i 1994 ein såkalla karensregel (§ 9a) i den lønnsgarantilova som gjeld der. Denne regelen innebar at ein arbeidstakar som i dei siste to åra før konkursopning hadde fått dekning gjennom garantien for ei fordring som hadde oppstått i hovudsakleg same verksemd, ikkje skulle ha rett til lønnsgarantidekning. Dekning skulle likevel givast dersom arbeidstakaren var tilvist arbeidet av arbeidsformidlinga. Det oppstod fleire tvistar om denne regelen, og spørsmålet om den svenske lønnsgarantilova § 9a var i samsvar med lønnsgarantidirektivet (direktiv 80/987/EØF), blei lagt fram for EFTA-domstolen. I ein dom av 20. juni 1995 (sak E-1/95) underkjente domstolen den svenske karensregelen. Domstolen la til grunn at ettersom direktivet har eit sosialt formål, må unntaksregelen i artikkel 10 a i direktivet, som opnar for at medlemsstatane kan setje i verk tiltak for å hindre misbruk av lønnsgarantiordninga, tolkast restriktivt. Ein stat kan såleis ikkje gå lenger enn det som er effektivt for å oppnå formålet med unntaksregelen, og tiltaka må stå i forhold til det ein ønskjer å oppnå. I direktivet står det dessutan at tiltaka skal vere nødvendige for å førebyggje misbruk. Domstolen fann det ikkje bevist at det var nødvendig med ein regel som greip så sterkt inn i arbeidstakarane sitt vern som det den svenske karensregelen gjorde.

Det kan hevdast at den norske § 7 er noko lempelegare enn den svenske karensregelen ved at ein ikkje kan nekte dekning dersom det etter forholda vil verke urimeleg. Det grunnleggjande utgangspunktet for regelen er likevel vesentleg vidare enn det som er nødvendig for å hindre misbruk. Den framstår som ein karensregel som femner mykje vidare enn det som er nødvendig. Etter departementet sitt syn bør § 7 første og andre ledd opphevast også som ei oppfølging av EØS-avtalen.

b) Nytt andre punktum i nogjeldande § 7 tredje ledd

Nogjeldande § 7 tredje ledd blei innført ved lovendringane per 1. juli 1992 for at ein skulle ha ein regel til disposisjon som ramma misbrukstilfelle. Regelen blei utforma slik at han kan brukast for å hindre spekulasjonar mot lønnsgarantien uavhengig av om arbeidstakaren tidlegare har arbeidd hos den same arbeidsgivaren eller ikkje. Det er understreka i høyringsnotatet at nogjeldande § 7 tredje ledd etter departementet sitt syn må oppfattast som ein generell regel med sikte på å hindre misbruk. Eit klart tilfelle som blir omfatta av regelen, er når det blir starta opp verksemd, men arbeidstakarane veit at det ikkje finst midlar til å betale ut lønn. Etter ei tids drift blir så verksemda slått konkurs, og arbeidstakarane søkjer lønnsgarantidekning. Regelen kan òg gjerast gjeldande dersom nokon freistar å bruke lønnsgarantien som ei form for driftsstøtte. Eit døme er at arbeidstakarane etter avtale arbeider utan lønn i den nye bedrifta så lenge dei tek imot lønnsgarantistønad for lønn i oppseiingstida etter konkurs hos den tidlegare arbeidsgivaren. Departementet føreslår eit nytt andre punktum i § 7 tredje ledd, slik at det går heilt tydeleg fram at det sistnemnde tilfellet også blir omfatta av misbruksregelen. Det finst i det heile mange ulike former for forsøk på misbruk av lønnsgarantiordninga som det er ønskjeleg at ein har høve til å stanse, sjølv om det må understrekast at forsøk på spekulasjonar mot lønnsgarantiordninga ikkje er noko omfattande problem.

Landsorganisasjonen i Norge meiner at den føreslåtte tilføyinga er unødvendig, ettersom dei tilfella som vil bli omfatta av det føreslåtte siste punktumet, også blir omfatta av nogjeldande § 7 tredje ledd. Etter departementet sitt syn er det likevel ønskjeleg at § 7 er mest mogleg opplysande, og at eit så praktisk tilfelle som det som blir føreslått teke inn i eit nytt andre punktum, går uttrykkjeleg fram.

Direktoratet for arbeidstilsynet føreslår at det av informasjonsomsyn blir teke inn i lovteksten at også endringar i ein arbeidsavtale kan føre til at lønnsgarantidekning heilt eller delvis kan nektast. Ein tenkjer her til dømes på tilfelle der lønningar blir kraftig auka kort tid før konkursen, for å sikre større lønnsgarantidekning. Departementet er samd i at ei slik presisering kan vere tenleg.

Arbeidsdirektoratet meiner at det framleis er behov for å ha ein tryggingsventil, slik ein i dag har i § 7 andre ledd, om at ein arbeidstakar likevel ikkje kan nektast dekning dersom det etter forholda vil verke urimeleg. Men etter departementet sitt syn er utgangspunktet i § 7 tredje ledd det motsette av utgangspunktet i § 7 første og andre ledd. I dei tilfella som kjem inn under § 7 første ledd, skaldekning nektast, medan tryggingsventilen i § 7 andre ledd gjer at ein likevel kan gi dekning dersom det vil verke urimeleg å nekte dekning. Etter § 7 tredje ledd er forholdet motsett, for her heiter det at dekning kan nektastdersom ein oppdagar at det er gjort freistnader på å misbruke lønnsgarantiordninga. Regelen gir altså høve til å nekte dekning, og det er dei openberre misbrukstilfella ein har for auga. Departementet kan ikkje sjå at det i denne situasjonen er behov for ein tryggingsventil.

3.5 Frådrag for andre inntekter

3.5.1 Gjeldande rett

Lønnsgarantilova oppgir kva typar av krav som er omfatta av garantiordninga, men krava blir ikkje alltid dekte fullt ut. Etter lønnsgarantilova § 1 tredje ledd blir krava dekte gjennom lønnsgarantien i den grad dei har førerett etter kapittel 9 i dekningslova. Etter dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1 fjerde ledd omfattar føreretten når det gjeld fordringar som er opptente etter fristdagen, berre det som overstig anna inntekt som fordringshavaren har hatt i det same tidsrommet, i den utstrekning inntekta kjem i staden for inntekt i skyldnaren si teneste. Det vil seie at det skal gjerast frådrag for andre inntekter som arbeidstakaren har hatt etter fristdagen. Andre inntekter kan vere inntekter frå ein annan arbeidsgivar eller dagpengar mottekne frå arbeidsmarknadsetaten.

Trass i at dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1 fjerde ledd etter ordlyden berre regulerer føreretten når det gjeld fordringar etterfristdagen, er det i praksis gjort frådrag også for andre faktiske inntekter som arbeidstakaren har hatt førfristdagen. Frådrag for inntekter som er opptente før fristdagen, kan mellom anna vere aktuelt i tilfelle der arbeidstakarane er blitt oppsagde eller permitterte før fristdagen. I slike tilfelle vil arbeidstakarane kunne utføre arbeid for andre arbeidsgivarar eller ta imot dagpengar. I den grad slike inntekter er komne i staden for inntekter i skyldnaren si teneste, er det gjort frådrag for inntektene i lønnsgarantiutbetalinga. Dette er blitt gjort idet ein har vist til at lønnsgarantiordninga - ut frå førearbeidet til lønnsgarantilova - er ein tapsgaranti, og at ein arbeidstakar derfor ikkje skal bli betre stilt i ein konkurssituasjon enn vedkomande ville ha vore dersom arbeidsgivaren ikkje hadde gått konkurs.

3.5.2 Høyringsforslag

Departementetføreslo i høyringsbrevet å endre dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1 fjerde ledd slik at det klart går fram at det også skal gjerast frådrag for andre inntekter som lønnsgarantisøkjaren har opptent før fristdagen. Når det gjeld dagpengar, føreslo departementet å endre regelen slik at det ikkje skal gjerast frådrag for dagpengar som arbeidstakaren har motteke, korkje før eller etter fristdagen. I utbetalinga gjennom lønnsgarantiordninga skal det derimot gjerast frådrag. Sjå om dette under 3.8.

3.5.3 Høyringsfråsegner

Av høyringsinstansane er det berre Direktoratet for arbeidstilsynetsom kommenterer forslaget om å utvide frådragsregelen for andre inntekter til også å gjelde inntekter opptente før fristdagen. Direktoratet støttar forslaget og skriv:

«Dette gir ryddighet i regelverket. Uansett så vil restkravet (lik fradraget) fortsatt kunne være et dividendeberettiget krav mot boet, men da uten fortrinnsrett.»

3.5.4 Vurdering og forslag

Det er ønskjeleg at det går klart fram av lova i kva utstrekning det skal gjerast frådrag for inntekter som arbeidstakarar har hatt i den perioden dei søkjer lønnsgarantidekning for. Ettersom lønnsgarantiordninga er meint å vere ein tapsgaranti for arbeidstakaren, må det vere rett å ha ein klar regel som hindrar at staten betaler ut meir enn det som tilsvarer det reelle tapet arbeidstakaren har hatt. For å oppnå dette må frådragsregelen i dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1 fjerde ledd endrast slik at han omfattar alle inntekter arbeidstakaren har hatt, anten dei no er opptente før eller etter fristdagen. Føresetnaden er at inntekta kjem i staden for inntekt i konkursskyldnaren si teneste. Den endra regelen vil bli plassert i dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1, i eit nytt femte ledd. Som det går fram under 3.8, kjem dagpengar i samband med arbeidsløyse i ei anna stilling. Dagpengar bør derfor unntakast frå regelen.

3.6 Forfallstid som avgrensing av føreretten og lønnsgarantidekninga

3.6.1 Gjeldande rett

Lønnsgarantiordninga omfattar berre krav som har førerett i konkurs. Det følgjer av dekningslova § 9-3 at lønnskrav har status som fordring med førerett av første klasse i samband med konkurs. Føreretten er likevel avgrensa til lønn i seks månader. Avgrensinga omfattar lønn opptent både før og etter fristdagen i konkursen. Det er òg eit vilkår at forfallstida for fordringa ikkje må liggje lenger tilbake enn tre månader før fristdagen, sjå dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1 tredje ledd første punktum. Krav på lønn o.a. som forfall til betaling meir enn tre månader før fristdagen, fell såleis utanfor dekningsområdet for lønnsgarantien. Eldre krav kan likevel på visse vilkår dekkjast etter unntaksregelen i dekningslova § 9-3 andre ledd, sjå nedanfor under 3.7.

3.6.2 Høyringsforslag

I høyringsnotatet føreslo Kommunal- og arbeidsdepartementet å utvide dekningsområdet for lønnsgarantiordninga slik at krav på lønn som har forfalle til betaling i opptil fire månader før fristdagen, blir dekte i samsvar med hovudregelen. Forslaget inneber ingen endringar når det gjeld den samla dekningsperioden for lønnskrav. Denne perioden vil framleis vere seks månader.

Bakgrunnen for forslaget er at den nogjeldande regelen stiller svært strenge krav til arbeidstakarane. Det synest rimeleg at arbeidstakarane får meir tid til å områ seg når lønnsutbetalinga frå arbeidsgivaren uteblir. Etter forslaget vil arbeidstakarane få betre tid på seg til å gjennomføre ein inndrivingsprosess mot arbeidsgivaren, der dette er nødvendig. Vidare vil fleire krav bli dekte i samsvar med hovudregelen, dersom dekningsområdet for lønnsgarantidekning blir utvida til å omfatte krav som har forfalle i ein periode på opptil fire månader før fristdagen. Den regelen som gjeld i dag, fører til at mange av dei krava som fell utanfor hovudregelen i dekningslova § 9-3 første ledd, blir dekte i samsvar med unntaksregelen i § 9-3 andre ledd. Departementet peika i høyringsnotatet på at det var uheldig med ein så omfattande bruk av ein skjønnsmessig unntaksregel. Hovudregelen bør i størst mogleg grad spegle att det som i praksis krevst av arbeidstakarane.

3.6.3 Høyringsfråsegner

Dei arbeidstakarorganisasjonane som har levert høyringsfråsegner, støttar forslaget om ei utviding av dekningsområdet for lønnsgarantiordninga når det gjeld eldre krav. Men fleire peikar på at også ein firemånadersregel vil føre til at arbeidstakarane får for kort tid til å områ seg ved manglande lønnsutbetaling. Norske Sivilingeniørers Forening føreslår ei utviding av dekningsområdet for lønnsgarantien før fristdagen frå tre til fem månader, medan Landsorganisasjonen i Norge, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Sjøoffisersforbund føreslår ei utviding slik at krav som har forfalle til betaling i ein periode på opptil seks månader før fristdagen, blir dekte. Landsorganisasjonen i Norgeskriv:

«Vår erfaring er [...] at også fire måneder vil være for kort tid. Hel eller delvis lønnsuteblivelse kan ha sin årsak i andre forhold enn at arbeidsgiver er insolvent. For at uberettigede konkursbegjæringer skal kunne unngås, bør arbeidstakerne innrømmes tilstrekkelig med tid til å undersøke bakgrunnen for lønnsuteblivelsen. Arbeidstakerne bør dessuten innrømmes en betenkningstid som står i rimelig forhold til den lojalitetskonflikt og krysspressituasjon de ufrivillig er blitt satt i. Valget arbeidstakerne tvinges til å ta mellom å sikre opptjente lønnskrav eller egen og andres arbeidsplasser, er vanskelig.»

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund skriv:

«I praksis har det, som også antydet av departementet, vist seg at 3 måneder kan være vel snau tid. Etter vår mening gjelder det samme med 4 måneder. Dersom en arbeidstaker skal ha den nødvendige tid til å kunne ta stilling til hvorvidt dette er midlertidig likviditetskrise eller om konkurs skal begjæres, slik at arbeidsplassen blir borte, bør man gis mer tid, og 6 måneder er da tilstrekkelig.»

Blant dei arbeidsgivarorganisasjonane som har levert høyringsfråsegn, er det berre Arbeidsgiverforeningen for Skip og Offshorefartøyer som kommenterer forslaget. Foreininga meiner at føreretten for lønnskrav bør vere som i dag, det vil seie at kravet må ha forfalle innanfor ein periode på tre månader før fristdagen.

Oslo skifterett og Direktoratet for arbeidstilsynet støttar forslaget om fire månader.

3.6.4 Vurdering og forslag

Før lovendringa i 1992 omfatta lønnsgarantiordninga lønnskrav som hadde forfalle i ein periode på opptil seks månader før fristdagen. Bakgrunnen for at dette blei endra til berre å omfatte krav som hadde forfalle i opptil tre månader før fristdagen, var mellom anna å hindre misbruk av lønnsgarantiordninga. I samband med likviditetsproblem hos arbeidsgivarar har det vist seg at det ofte er lønnsutbetalingane til arbeidstakarane som først stansar opp. Departementet har røynsle for at arbeidsgivarar og pantekreditorar i fleire tilfelle utnytta høvet til å tilføre verksemda kreditt gjennom lønnsgarantiordninga. Arbeidsgivarar gav til dømes arbeidstakarane valet mellom å vente på lønnsutbetalinga eller å misse arbeidet. Verksemder blei på denne måten haldne kunstig i live på statens kostnad. Dette meinte departementet ville endre seg dersom ein stramma inn på dekningsperioden før fristdagen, samtidig som det blei gitt reglar som fritok arbeidstakarane frå å stille trygd for skiftekostnadene ved krav om konkurs. Ein vona òg å stimulere til tidlegare konkursopningar i verksemder som openbert ikkje hadde livets rett. Tidlegare konkursopning gagnar bubehandlinga ved at konkursbua som regel vil vere meir oversiktlege, samtidig som sjansen aukar for at det er meir midlar att i buet.

Endringane i 1992 har stort sett verka som forventa. Dei nye reglane stiller større krav til aktivitet frå arbeidstakarane si side når dei ikkje får utbetalt lønn. Konkurs blir framleis i hovudsak opna etter krav frå det offentlege på bakgrunn av ubetalte skattar og avgifter, men eit nytt trekk i biletet er at arbeidstakarar i aukande grad krev arbeidsgivaren sin konkurs. I dei tilfella der arbeidstakarar krev konkurs på grunn av manglande lønnsutbetaling, vil konkursopning normalt kome tidlegare enn om det er det offentlege som krev konkurs.

Trass i dei positive røynslene med lovendringa av 1992, meiner departementet at tidsavgrensinga i dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1 tredje ledd første punktum bør endrast frå tre til fire månader. Røynslene med at dekningsområdet er avgrensa til tre månader før fristdagen, viser at dette ofte stiller for strenge krav til arbeidstakarane. Det er rimeleg at arbeidstakarane får litt betre tid på seg til å gjennomføre ein prosess mot arbeidsgivaren når det er nødvendig. Departementet meiner likevel at det vil vere nok å utvide dekningsområdet til å omfatte lønn som har forfalle i ein periode på opptil fire månader før fristdagen. Dersom arbeidstakarane sjølve vel å krevje arbeidsgivaren konkurs, har dei fire månader på seg til å levere eit krav om konkurs til skifteretten. Det gjer at arbeidstakarane får nok tid på seg til å undersøkje bakgrunnen for at lønna ikkje blir utbetalt, før prosessen med å krevje konkurs startar opp. Det har kome innvendingar som dreier seg om at arbeidstakarane blir pressa til å velje mellom å sikre opptente lønnskrav eller å behalde arbeidsplassen. Dette er eit val som arbeidstakarane også vil bli stilte overfor dersom dekningsområdet for lønnsgarantien strekkjer seg fem eller seks månader tilbake i tid i forhold til fristdagen. Ei anna sak er at dei fleste verksemder som stansar lønnsutbetalingane, mest sannsynleg kjem til å gå konkurs i alle høve. Departementet kan heller ikkje sjå at krav om konkurs frå arbeidstakarane si side kjem til å utgjere noko stort problem. Ein arbeidsgivar kan alltids hindre ei konkursopning ved å utbetale den lønna vedkomande er skuldig.

Departementet ser det ikkje som føremålstenleg å bringe rettstilstanden tilbake til slik han var før lovendringa i 1992. Til det har endringane verka for godt. Departementet ser likevel behovet for ei justering som tilgodeser omsynet til å gi arbeidstakarane ei rimeleg tid til å områ seg, samtidig som ein framleis sikrar at lønnsgarantiordninga ikkje blir misbrukt. Departementet meiner at ei utviding av dekningsområdet frå tre til fire månader før fristdagen tilfredsstiller begge desse omsyna.

3.7 Dekning av eldre krav

3.7.1 Gjeldande rett

Krav om lønn o.a. frå arbeidstakarane si side som har forfalle til betaling meir enn tre månader før fristdagen, kan etter unntaksregelen i dekningslova § 9-3 andre ledd vere ei fordring med førerett og såleis likevel bli dekt gjennom lønnsgarantien. Vilkåret er at arbeidstakaren har arbeidd aktivt og målretta for å få rettsleg inndrive det han eller ho har til gode, eller har teke nødvendige steg for å få opna konkurs hos arbeidsgivaren. Det heiter i lova at arbeidstakaren utan ugrunna opphald anten må ha freista å få fordringa inndriven, utan å ha nådd å skaffe seg eit utlegg for kravet som buet må respektere, eller ha teke slike steg som er nemnde i konkurslova § 63, for å få opna konkurs i verksemda til skyldnaren, men ikkje innan tre månader etter forfallstid ha nådd å setje fram eit krav om konkurs som er blitt teke til følgje.

Vilkåra for å ta i bruk unntaksregelen i dekningslova § 9-3 andre ledd er knytte opp til arbeidstakaren sin aktivitet etter forfallstida for fordringa. Dekningslova § 9-3 første ledd nr. 2 slår fast at føreretten for feriepengar er avgrensa til feriepengar som ikkje er opptente lenger tilbake enn 24 månader før fristdagen. Ettersom denne regelen knyter føreretten til oppteningstidsrommet for kravet, og ikkje til forfallstidspunktet, vil feriepengar ikkje vere omfatta av dekningslova § 9-3 andre ledd. Feriepengar som er opptente meir enn 24 månader før fristdagen, vil såleis ikkje vere ei fordring med førerett, sjølv om det etter forfallstida for fordringa er teke slike steg som dei som er nemnde i dekningslova § 9-3 andre ledd.

3.7.2 Høyringsforslag

På bakgrunn av forslaget om å utvide tidsavgrensinga i dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1 tredje ledd første punktum føreslo departementet i høyringsbrevet å endre dekningslova § 9-3 andre ledd slik at fordringar som har forfalle til betaling lenger tilbake i tid enn firemånader før fristdagen, har førerett, dersom dei andre vilkåra som regelen stiller opp, er til stades. Endringa er nødvendig for å få samanheng i regelverket.

Dersom krav om lønn og feriepengar er omstridde eller arbeidsgivaren av andre grunnar ikkje betaler arbeidsvederlag, må arbeidstakaren anten setje i verk rettsleg inndriving eller krevje at det blir opna konkurs hos arbeidsgivaren. Krava kan i slike tilfelle bli for gamle til å bli dekte etter hovudregelen. Lønnskrav vil likevel kunne ha førerett etter dekningslova § 9-3 andre ledd og dermed kunne bli dekte gjennom lønnsgarantiordninga. Det same vil ikkje gjelde krav om feriepengar. Etter departementet si oppfatning framstår denne forskjellsbehandlinga av lønns- og feriepengekrav som ugrunna. Det blei derfor føreslått å endre dekningslova § 9-3 andre ledd slik at regelen også omfattar feriepengekrav.

3.7.3 Høyringsfråsegner

Ingen av høyringsinstansane kommenterer forslaget om å endre dekningslova § 9-3 andre ledd slik at det området regelen gjeld for, samsvarer med dei tidsavgrensingane som er gitt i hovudregelen i § 9-3 første ledd.

Dei av høyringsinstansane som kommenterer forslaget om å endre dekningslova § 9-3 andre ledd til også å omfatte feriepengar, støttar forslaget. Direktoratet for arbeidstilsynet peikar likevel på at det ut frå forslaget synest å vere tilstrekkeleg at det er teke slike steg som dei som er nemnde i dekningslova § 9-3 andre ledd alternativ 1) eller 2), medan det derimot ikkje blir kravd at desse stega skal vere tekne utan ugrunna opphald. Direktoratet for arbeidstilsynet meiner at lønnskrav og feriepengekrav bør stillast likt når det gjeld krav til initiativ og framdrift i dei stega som er tekne etter alternativ 1) eller 2). Vidare meiner Direktoratet for arbeidstilsynet at det må presiserast i lovteksten at det er forfallstidspunktet etter ferielova som må vere utgangspunktet for vurderinga av om dekningslova § 9-3 andre ledd skal gjerast gjeldande.

Landsorganisasjonen i Norge, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Norsk Journalistlag meiner at det bør innførast ei utviding av unntaksregelen slik at framsetjing av krav om organisasjonsmessige forhandlingar etter lov- og avtaleverk blir gitt same fristavbrytande verknad som rettslege steg og steg etter konkurslova § 63. Landsorganisasjonen i Norge uttaler i denne samanhengen:

«I tilfeller hvor manglende lønnsutbetaling antas å ha sammenheng med uenighet om tolkningen av en tariffavtale, må det etter reglene i hovedavtalen, arbeidstvistloven § 18 nr. 2 jf. § 8 og tjenestetvistloven § 25 siste ledd, føres forhandlinger mellom organisasjonene både lokalt og sentralt før stevning kan uttas. Dersom det etter korrekt saksbehandling skulle vise seg at bedriften mangler betalingsevne, kan fristene i forhold til gjeldende regler for lønnsgarantidekning være oversittet. Etter vår oppfatning er det sterkt urimelig at arbeidstakere skal komme i den situasjon at deres lønnskrav er for gamle i forhold til lønnsgarantiens vilkår for dekning all den stund de bare har oppfylt de plikter som gjelder etter lov og avtaleverk ved behandling av tarifftvister.»

3.7.4 Vurdering og forslag

Departementet meiner at dekningslova § 9-3 andre ledd første punktum bør endrast slik at regelen blir gjort gjeldande for fordringar som har forfalle lenger tilbake i tid enn fire månader før fristdagen.

Når det gjeld dekning av eldre feriepengekrav, meiner departementet at reglane bør endrast. Reglane i ferielova om utbetaling av feriepengar inneber at forfallstida for feriepengane kjem seinare enn oppteningstida. Hovudregelen er at feriepengar som er opptente hos arbeidsgivaren i eitt år (oppteningsåret), først forfell til betaling på den siste vanlege lønningsdagen før ferien faktisk blir avvikla året etter (ferieåret). Feriepengar for ferie som er overført til det etterfølgjande ferieåret, forfell til betaling først i samband med at ferien blir teken. Dersom ein arbeidstakar overfører ferie frå eit år til eit anna, vil forfallsreglane føre til at feriepengar som er opptente til dømes frå og med januar 1996, ikkje forfell til betaling før arbeidstakaren avviklar den overførte ferien sin frå 1997, til dømes i august 1998. Feriepengar for ferie som korkje er overført til neste ferieår eller avvikla i ferieåret, forfell til betaling den første vanlege lønningsdagen etter utløpet av ferieåret, det vil normalt seie første lønningsdagen i januar. Reglane i ferielova om utbetaling av feriepengar kan elles fråvikast gjennom tariffavtalar. I så fall er det tariffavtalen som fastset forfallstidspunktet.

Departementet føreslo i høyringsutkastet ei endring i dekningslova § 9-3 andre ledd slik at lovregelen også omfattar inndriving av feriepengar. Dette blei føreslått gjort ved at eit nytt siste punktum inkluderte feriepengar. Etter nærmare gjennomgang av regelverket har departementet kome til at det vil vere ei betre løysing å endre hovudregelen for dekning av feriepengar i dekningslova § 9-3 første ledd nr. 2. Departementet føreslår at hovudregelen blir utvida slik at også feriepengar opptente meir enn 24 månader før fristdagen, blir ei fordring med førerett, så framt forfallstida for fordringa ikkje ligg lenger tilbake enn fire månader før fristdagen. Firemånadersfristen er vald ettersom det synest naturleg å jamstelle krav om lønn og krav om feriepengar i forhold til forfallstida. Med ei slik endring av dekningslova § 9-3 første ledd nr. 2 vil det ikkje vere nødvendig å endre dekningslova § 9-3 andre ledd. Ordlyden i dette leddet tilseier at også feriepengar vil vere omfatta, ettersom prioriteten for feriepengane ikkje lenger berre er knytt opp til oppteningstida. For feriepengar som er opptente meir enn 24 månader før fristdagen, og som har forfalle til betaling meir enn fire månader før fristdagen, kan dekningslova § 9-3 andre ledd gjerast gjeldande. Føresetnaden er at arbeidstakaren utan ugrunna opphald (etter forfallstidspunktet) freistar å få fordringa inndriven eller tek slike steg som dei som er nemnde i konkurslova § 63, for å få opna konkurs hos arbeidsgivaren. Ein stiller såleis dei same krava med omsyn til initiativ og framdrift både for lønnskrav og feriepengekrav.

Når det gjeld forslaget frå Landsorganisasjonen i Norge og innspela frå Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Norsk Journalistlag om å utvide unntaket i dekningslova § 9-3 andre ledd, vil departementet peike på at det er Arbeidsretten som har domsmakt i tvistar som gjeld rettskraft, eksistens og innhald i samband med tariffavtalar, når det gjeld brot på reglar i tenestetvistlova om fredsplikt, og når det gjeld erstatningsansvar i samband med tariffbrot og ulovleg arbeidsstans. I tilfelle der manglande lønnsutbetaling til arbeidstakaren har samanheng med usemje om korleis ein tariffavtale skal tolkast, og der forhandlingar mellom partane ikkje fører fram, må tvisten bringast inn for Arbeidsretten for å bli løyst der. Departementet er samd i at det vil vere urimeleg dersom arbeidstakarar skulle falle utanfor lønnsgarantiordninga dersom dei har følgt den framgangsmåten som lov- og avtaleverk føreskriv for å få slått fast eit lønnskrav. Departementet meiner likevel at dekningslova § 9-3 andre ledd regelmessig vil bli gjort gjeldande i tilfelle der ein arbeidstakar har følgt den nemnde framgangsmåten. Det er eit døme på eit grunna opphald når lov og avtaleverk hindrar arbeidstakaren i å skaffe seg utlegg for kravet eller å krevje arbeidsgivaren konkurs. Om arbeidstakaren elles har handla utan ugrunna opphald, og om dei andre vilkåra i unntaksregelen er til stades, må sjølvsagt vurderast konkret i kvart tilfelle. Departementet føreslår derfor at det ikkje blir gjort nokon ytterlegare endringar i dekningslova § 9-3 andre ledd.

3.8 Forskotering av dagpengar

3.8.1 Gjeldande rett

Dersom ein arbeidsgivar går konkurs, vil arbeidstakarane i verksemda ofte vere utan inntekt i oppseiingstida fram til lønnskrava blir utbetalte frå den statlege lønnsgarantiordninga eller frå buet. I dei periodane arbeidstakarane har krav på lønn frå arbeidsgivaren (oppseiingsperioden), har dei i utgangspunktet ikkje krav på dagpengar. Ettersom det ofte kan ta lang tid før utbetalinga frå lønnsgarantiordninga eller frå konkursbuet kjem, har det vore praksis at arbeidsmarknadsetaten forskoterer dagpengar. Denne praksisen er no fastsett i forskrift av 26. november 1996 § 2-1, jf. folketrygdlova § 4-3 første ledd fjerde punktum.

Det er ein føresetnad for forskotering av dagpengar at mottakaren skriv under på ei fråsegn om at dei forskoterte dagpengane skal betalast tilbake til trygda dersom vedkomande får utbetalt frå buet det han eller ho har til gode. Etter dekningslova § 9-3 skal likevel bustyraren gjere frådrag for «anna inntekt» i det beløpet som blir utbetalt frå buet. Lovavdelinga i Justisdepartementet har når det gjeld denne regelen uttalt (1. april 1993) at dagpengar må reknast som «anna inntekt». Slik er regelen også blitt praktisert. Det inneber at arbeidstakaren sitt krav i buet blir redusert med eit beløp som svarer til det vedkomande har fått utbetalt i dagpengar.

Normalt vil lønnsgarantiordninga dekkje krava til arbeidstakaren sjølv om buet gir dekning for lønnskrava. Det kjem av at det alltid vil ta noko tid før bustyraren får full oversikt over økonomien i buet. I utbetalinga gjennom lønnsgarantiordninga blir det gjort frådrag for eventuelle forskoterte dagpengar, slik at arbeidstakaren får utbetalt nettobeløpet. Direktoratet for arbeidstilsynet trer så inn i nettokravet til arbeidstakaren og melder dette i buet. Dersom det er pengar i buet til dekning av lønnskrava, får direktoratet dekt (netto)kravet sitt. At det berre er nettokravet som blir utbetalt frå buet, inneber at massen i buet aukar tilsvarande den utbetalte arbeidsløysetrygda frå det offentlege.

Tilsvarande blir det i dei tilfella der det er midlar i buet og lønnskrava blir gjorde opp direkte frå buet. Arbeidstakaren får utbetalt eit beløp tilsvarande lønna fråtrekt forskoterte dagpengar. Utbetaling av arbeidsløysetrygd frå det offentlege fører også her til at massen i buet aukar.

3.8.2 Høyringsforslag

Departementet føreslo å endre dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1 siste ledd slik at det ikkje skal gjerast frådrag for dagpengar som arbeidstakaren tek imot. Bustyraren må dermed innstille bruttokravet som fordring med førerett i buet.

Utbetaling frå den statlege lønnsgarantiordninga

I dei tilfella der krava blir dekte gjennom den statlege lønnsgarantiordninga, skal det etter høyringsforslaget framleis gjerast frådrag for mottekne dagpengar i utbetalinga, slik at arbeidstakaren får utbetalt nettokravet sitt. Dette blir teke inn i lønnsgarantilova § 1 tredje ledd. Når krav blir dekte gjennom garantiordninga, vil staten tre inn i dei krava arbeidstakaren har mot arbeidsgivaren og buet hans. Men i regressomgangen vil ikkje krav frå Direktoratet for arbeidstilsynet bli reduserte med dei utbetalte dagpengane. Det gjer at Direktoratet for arbeidstilsynet får førerett og eventuell dividende av bruttokravet. Endringa blei føreslått teken inn som eit nytt siste punktum i lønnsgarantilova § 6. Lønnsgarantien blir, til liks med dagpengeordninga, finansiert gjennom folketrygda. I den grad det blir utbetalt dividende til lønnsgarantiordninga, blir forskoterte dagpengar dermed tilbakeførte til folketrygda. Det blei derfor ikkje føreslått noko etteroppgjer mellom arbeidsmarknadsetaten og lønnsgarantiordninga.

Utbetaling frå buet

I dei (sjeldsynte) tilfella der buet betaler ut førsteprioritetskrava direkte, må også bustyraren etter høyringsforslaget innstille bruttokravet som krav med førerett. Men det skal gjerast frådrag i utbetalinga for forskoterte dagpengar, slik at arbeidstakaren berre får utbetalt nettokravet. Bustyraren må deretter syte for at dagpengane blir tilbakeførte til folketrygda. Etter departementet si oppfatning vil ein unngå eventuelle kontroll- og inndrivingsproblem ved at tilbakeføringa går direkte til trygda og ikkje via arbeidstakaren. Endringa blei føreslått teken inn som nytt femte ledd i dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1.

Høyringsforslaget frå departementet inneber at bustyraren blir pålagd å skaffe fram opplysningar om kva arbeidstakarar som har fått forskotert dagpengar, og kor stort beløp kvar einskild arbeidstakar har fått forskotert. (Etter lønnsgarantiforskrifta § 2 femte ledd er det i dag arbeidstakaren sjølv som skal gi slike opplysningar. I mange tilfelle får likevel bustyraren tak i slik informasjon direkte frå arbeidskontoret.) Dersom arbeidstakarane i ei verksemd er busette på ulike stader, vil dei kunne sokne til fleire ulike arbeidskontor. For å unngå at arbeidet med å skaffe informasjon skulle bli arbeidskrevjande for bustyraren, føreslo departementet at arbeidskontoret i det distriktet der den konkursramma verksemda høyrer heime, skal vere ansvarleg for å skaffe fram dei nødvendige opplysningane til bustyraren. Teieplikta etter forvaltningslova kan i dag vere eit hinder for at arbeidskontora kan gi bustyraren desse opplysningane. Departementet føreslo derfor eit unntak frå denne teieplikta i sysselsetjingslova § 38, som allereie heimlar unntak frå teieplikta i forhold til visse offentlege organ.

Dersom bruttokravet var blitt utbetalt frå buet, ville arbeidstakaren hatt plikt til å tilbakeføre dagpengane til det trygdekontoret som stod for utbetalinga, det vil seie trygdekontoret i den kommunen der mottakaren var busett då utbetalinga skjedde. Etter forslaget frå departementet skal bustyraren kunne tilbakeføre pengane direkte til det trygdekontoret bedrifta soknar til. Alternativt kan tilbakeføringa skje til kva trygdekontor som helst.

Etter det regelverket som gjeld i dag, har bustyrarar plikt til å kontrollere og rette søknadene om lønnsgaranti frå arbeidstakarane, medrekna å fylle ut og sende inn samlelister til det offentlege organet som steller med lønnsgarantiordninga, sjå til dømes lønnsgarantiforskrifta §§ 9 og 14. Bustyraren må allereie etter dei reglane som gjeld i dag, syte for at det ligg føre opplysningar om utbetalte dagpengar for kvar einskild arbeidstakar. I og med at arbeidskontoret etter forslaget frå departementet ville overta arbeidet med å samle inn ein del av opplysningane, ville forslaget truleg føre til mindre arbeid for bustyraren enn det som er tilfellet i dag. Den ordninga som det her blei lagt opp til, ville - slik departementet ser det - påleggje bustyraren berre éi ny oppgåve, nemleg å tilbakeføre dagpengane i dei tilfella der lønnskrava blir utbetalte direkte frå buet. Departementet føreslo derfor ikkje at bustyraren skulle kunne krevje ekstra godtgjersle for arbeidet. Endringane i oppgåvene til bustyraren blei føreslått tekne inn i konkurslova § 85.

3.8.3 Høyringsfråsegner

Høyringsinstansane gir gjennomgåande brei støtte til å endre reglane slik at dei forskoterte dagpengane ikkje skal kome til frådrag i kravet mot buet. Det har likevel kome inn nokre forslag til alternative modellar for å oppnå dette resultatet.

Justisdepartementet meiner at utforminga av den ordninga som blir føreslått i høyringsnotatet, er for komplisert - både materielt og reint lovteknisk. Det blir understreka at ordninga vil vere i strid med det grunnleggjande konkursrettslege prinsippet om at alle kreditorar, offentlege og private, sjølve må melde krava sine i buet. I staden blir det føreslått ei ordning der arbeidsmarknadsetaten sjølv, eventuelt lønnsgarantiordninga, krev det forskoterte dagpengebeløpet direkte av buet på same måten som alle andre offentlege og private kreditorar gjer krava sine gjeldande. Det blir framheva at arbeidsmarknadsetaten sit med alle opplysningane om kven som har fått forskotert dagpengar i samband med ein konkurs. Det skulle derfor ikkje vere nødvendig å gjere store omleggingar i rutinane ved arbeidskontora om dei blei pålagde å melde krava sine til buet på lik linje med alle andre kreditorar. Ein viser òg til at arbeidsmarknadsetaten ikkje utan vidare vil vere tent med å vere avhengig av initiativ frå bustyraren si side for å få tilbakebetalt dagpengane. Tilsetjingsforholda kan til dømes vere så uoversiktlege at bustyraren ikkje har kjennskap til alle arbeidstakarane til skyldnaren. Det blir vidare peika på at ordninga med at bustyraren skaffar fram opplysningar frå arbeidskontora om utbetaling av dagpengar, vil føre til ei auka belastning for buet. I denne samanhengen viser ein til at Justisdepartementet for tida arbeider med ein generell revisjon av konkurs- og pantelovgivinga, og at ei sentral målsetjing med dei mange endringane som er føreslått i konkurslova, er å forenkle og effektivisere bubehandlingsrutinane.

For å unngå at andre dagpengeliknande ordningar blir omfatta, føreslår Justisdepartementet at dagpengeomgrepet blir knytt til folketrygdlova kapittel 4.

Direktoratet for arbeidstilsynet uttaler:

«I det overveiende antall bo er økonomien slik at det blir ingen, eller bare delvis dekning til staten på førsteprioritet, og de resterende kreditorer får intet. Ut fra den erfaring vi her peker på, synes det nærliggende å vise til et annet utgangspunkt for en nyordning, dvs. hensynet til å fjerne eller redusere risikoen for dobbeltutbetaling av trygd og lønnsgaranti for de samme perioder. Slik vi ser det, er det her koordinerings- og kontrollbehovet først og fremst har ligget - og fortsatt ligger.»

Direktoratet peikar i denne samanhengen på at det er dette forholdet Riksrevisjonen har interessert seg for i praksis. Vidare heiter det:

«Direktoratet er derfor opptatt av at en ny administrativ modell primært bør ha som siktepunkt å forhindre dobbeltutbetaling, samt redusere trygdeetatens arbeid med å tilbakeføre forskutterte dagpenger. Det må i tillegg være et siktepunkt at trygdemyndigheten får automatisk informasjon om den enkelte arbeidstakers reelle bruk av sine rettigheter i ledighetstrygden. Dette er som kjent av stor viktighet for den enkelte arbeidstaker.»

Direktoratet for arbeidstilsynet poengterer vidare at ein er oppteken av at det blir etablert ei administrasjonsordning som er enklast mogleg for bustyraren, og at den ordninga som blir etablert, framstår mest mogleg konsentrert i lovverket.

Direktoratet skriv i denne samanhengen:

«Savnet av en rutine har også en sammenheng med departementets forslag om at det ikke skal skje noe etteroppgjør mellom Direktoratet for arbeidstilsynet og trygdemyndighetene når garanti er utbetalt; verken i sin alminnelighet, eller når direktoratet mottar regress fra boene. Trygdemyndighetene vil således være ukjent med i hvilken grad dagpenger er tilbakeført trygden, og i hvilken grad man til slutt skal kreditere den enkelte arbeidstaker i dagpengeordningen.»

Direktoratet for arbeidstilsynet føreslår så ei ordning som byggjer på at trygdestyresmaktene melder dagpengeutbetalingane direkte i buet:

«det eneste trygdemyndighetene behøver å gjøre ved et slikt alternativ, er å etablere en enkel rutine for de dagpenger som blir utbetalt til de som er blitt ledige etter en konkurs.»

Arbeidsdirektoratetser svært positivt på forslaget frå departementet:

«Departementets forslag må antas å medføre en del merarbeid for arbeidskontor som ligger i distrikt med mange bedrifter. Arbeidsdirektoratet vil likevel gi sin tilslutning til forslaget, idet det må antas å innebære en forenkling av bostyrers arbeid og forslaget antas å være praktisk gjennomførbart for arbeidskontorene.»

Arbeidsdirektoratet peikar likevel på kor viktig det er at det blir innført rutinar som sikrar at arbeidskontor som har forskotert dagpengar, får melding om vedtaket i lønnsgarantisaka, alternativt om direktedekning av krava frå buet. Arbeidsdirektoratet uttaler om dette:

«Dette for at arbeidskontoret skal kunne justere regnskapet over mottatte dagpenger for den enkelte arbeidssøker. Forskutterte dagpenger skal ikke gå til forbruk av stønadsperioden på 80 uker, og skal heller ikke kvalifisere for ferietillegg til dagpenger. I tillegg må arbeidskontorets regnskap mot det enkelte trygdekontor rettes opp, slik at avstemming av regnskapene blir korrekt. Etter Arbeidsdirektoratets oppfatning vil det være hensiktsmessig at bostyrer, ved tilbakeføring av midler til trygdekontor, samtidig gir melding til arbeidsmarkedsetaten. Det antas at dette kan gjøres ved at bostyrer gir melding til det arbeidskontor som under bobehandlingen har vært ansvarlig for å fremskaffe de nødvendige opplysninger til bostyrer, dvs. arbeidskontoret i det distrikt den konkursrammede virksomhet hører til. Dette arbeidskontoret må da sørge for at de nødvendige opplysninger om bostyrers tilbakeføring av midler gis til det enkelte arbeidskontor som har forskuttert dagpenger.»

Konkursrådet støttar forslaget frå departementet, men har nokre merknader når det gjeld tekniske forhold:

«Etter Konkursrådets oppfatning bør det fremgå at de utbetalte dagpengene som skal tilbakeføres til trygden, følger de samme prioritetsregler som de lønnsutbetalingene de har trådt isteden for. Det bør også fremgå av loven at det er arbeidskontoret som er ansvarlig for å fremskaffe de opplysninger bobestyreren skal registrere. For å få disse tingene tydelig frem kan punkt 5 første setning (tilføyet til konkurslovens § 85) formuleres slik: «Å registrere etter oppgave fra arbeidskontoret der skyldneren holder til om arbeidstakerne har mottatt dagpenger, og sørge for at utbetalte dagpenger blir tilbakeført til trygden i den utstrekning de lønnsutbetalingene som dagpengene har erstattet, ville fått dekning i boet».»

3.8.4 Vurdering og forslag

Fleire av høyringsinstansane har kome med forslag til alternative modellar for samordninga mellom forskotering av dagpengar, utbetaling av lønnsgaranti og regresskrav mot buet. Arbeidsdirektoratet har peika på at det må liggje rutinar i systemet som gjer at dagpengerekneskapen for arbeidstakarane blir justert der dagpengane blir erstatta av lønnsgarantiutbetaling eller lønnsdekning frå konkursbuet.

Departementet er samd i at den føreslåtte ordninga kan verke komplisert både materielt og lovteknisk. Som Justisdepartementet har peika på, bryt ho òg med det grunnleggjande konkursrettslege prinsippet om at alle kreditorar sjølve må melde krava sine i buet. Departementet finn vidare grunn til å leggje vekt på at ordninga kan kome i strid med det arbeidet som no går føre seg med sikte på å forenkle rutinane for behandling av konkursbu. På bakgrunn av dei innvendingane som har kome mot forslaget, har departementet vurdert dei alternative modellane som er føreslått, med sikte på å kome fram til ei enklare ordning.

Utgangspunktet for dei føreslåtte modellane er at arbeidsmarknadsetaten må melde krav i konkursbuet der det er blitt forskotert dagpengar etter folketrygdlova kapittel 4.

Forslaget frå Direktoratet for arbeidstilsynet inneber at arbeidsmarknadsetaten sjølv skal gi melding til bustyraren når dei har utbetalt forskoterte dagpengar. Når dagpengane blir utbetalte, må då arbeidstakaren underteikne på at arbeidsmarknadsetaten får høve til trekk overfor konkursbuet eller lønnsgarantien. Når bustyraren fremjar søknad om lønnsgarantidekning til direktoratet, skal det søkjast om bruttobeløpet, det vil seie at utbetalte dagpengar ikkje skal trekkjast frå. Det er også bruttobeløpet som skal overførast til bustyraren ved utbetaling frå lønnsgarantien, og det er det same beløpet som skal meldast som fordring i buet. Når bustyraren betaler ut til arbeidstakaren, skal det gjerast frådrag for utbetalte dagpengar. Dette beløpet blir så overført til arbeidsmarknadsetaten. I dei tilfella der konkursbuet har midlar til å dekkje lønnskrava, blir ordninga tilsvarande. Modellen inneber at arbeidsmarknadsetaten automatisk får den tilbakemeldinga som krevst for at dei skal kunne justere dagpengerekneskapen for arbeidstakarane. Forslaget krev berre ei tilføying til dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1 siste ledd, i tillegg til at det bør presiserast i forskrifta for forskotering av dagpengar at det er ein føresetnad for utbetaling at arbeidskontoret får høve til å trekkje beløpet direkte i ei eventuell utbetaling frå lønnsgarantien eller konkursbuet. Forslaget til endring i dekningslova § 9-3 er det same som høyringsforslaget frå departementet.

Forslaget frå Justisdepartementet tek òg utgangspunkt i at arbeidsmarknadsetaten sjølv skal melde krav i buet. Ein føreslår òg ei endring i dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1 siste ledd. Den føreslåtte endringa inneber at utbetalte dagpengar framleis skal gå til frådrag i krav med førerett frå arbeidstakaren, men ho gir heimel for at ei offentleg styresmakt kan krevje utbetalte dagpengar tilbake med same prioritet som lønnskravet. Alternativt føreslår Justisdepartementet at krav frå arbeidsmarknadsetaten kan meldast via Direktoratet for arbeidstilsynet. Etter denne modellen er det nettokravet til arbeidstakaren som blir utbetalt frå lønnsgarantien. Det måtte då innførast ein meldingsrutine anten frå lønnsgarantien eller frå bustyraren til arbeidsmarknadsetaten for å få justert dagpengerekneskapen. Den endringa i dekningslova som blir føreslått av Justisdepartementet, kan etter vårt syn gi den utilsikta verknaden at ho framleis i visse situasjonar kan føre til at konkursbu får ei urettmessig vinning på det offentlege sin kostnad.

Kommunal- og regionaldepartementet er i tvil om det er tenleg å leggje såpass mykje av ansvaret for melding og oppfølging til arbeidsmarknadsetaten. Etaten har i dag ingen einsarta praksis når det gjeld å gi melding, korkje til lønnsgarantien eller til konkursbu. Ved søknad om dagpengar underteiknar arbeidstakaren på at han er merksam på at det er ei forskoteringsordning, og at arbeidskontoret kan krevje tilbakebetaling dersom arbeidstakaren får dekt kravet sitt gjennom lønnsgarantien eller i konkursbuet. Forslaga inneber dermed at arbeidskontora må innføre nye rutinar. I høyringsforslaget frå departementet blei det føreslått at arbeidskontora skulle gi opplysningar etter ein konkret førespurnad frå bustyraren. For arbeidskontora er dette ei enklare løysing enn om dei sjølve skulle følgje opp kvar einskild arbeidstakar. Ordninga med forskotering av dagpengar er i realiteten forskotering av lønnsgarantiutbetaling, og ansvaret bør derfor i større grad leggjast der lønnsgarantiordninga blir administrert.

I tida før ein konkurs hender det at arbeidstakarar blir oppsagde eller sluttar av andre grunnar. Når desse arbeidstakarane vender seg til arbeidskontoret for å bli registrerte som arbeidslause, har arbeidsgivaren enno ikkje gått konkurs. Dersom arbeidstakarane har eit lønnskrav mot ein arbeidsgivar som ikkje er konkurs, vil dei ikkje ha krav på dagpengar for den same perioden. Departementet reknar likevel med at det i ein del slike tilfelle blir løyvt dagpengar på ordinært grunnlag, ettersom arbeidskontoret ikkje har alle opplysningar om arbeidsforholda til arbeidstakarane. I desse tilfella har arbeidskontoret ikkje kjennskap til konkursen og dermed ingen grunn til å melde krav i konkursbuet. Ingen av forslaga fangar opp dette problemet. Men problemet kan løysast ved at bustyraren blir pålagd ei plikt om å informere arbeidskontoret i det distriktet bedrifta held til, om at verksemda er konkurs og kva arbeidstakarar konkursen får verknader for. Bustyraren har òg etter det regelverket som gjeld i dag, plikt til å skaffe seg oversikt over kven som har krav på lønn mot buet, og om desse arbeidstakarane har fått utbetalt dagpengar. Dette er nødvendig mellom anna for å informere om samanhengen mellom registreringa som arbeidslaus og lønnsgarantiordninga, og fordi dagpengane skal gå til frådrag i arbeidstakaren si prioriterte fordring i buet. Forslaget vil derfor ikkje gi noko meirarbeid for bustyraren. Arbeidskontoret får då ei oppmoding om å undersøkje om dei aktuelle arbeidstakarane har fått utbetalt forskoterte dagpengar eller dagpengar på ordinært grunnlag, og kan deretter gi melding til bustyraren om eventuelle tilbakeføringskrav. Ei slik løysing vil òg gjere arbeidet for arbeidskontora enklare. Dei slepp nemleg å følgje opp kvar einskild arbeidstakar, men kan handle etter førespurnad frå bustyraren.

På bakgrunn av dette har departementet valt å endre forslaget sitt. Departementet meiner at den modellen som Direktoratet for arbeidstilsynet føreslår, er den mest tenlege.

Departementet held fast ved forslaget om endring i dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1, slik at utbetalte dagpengar ikkje lenger skal gå til frådrag i arbeidstakaren si fordring med førerett i konkursbuet. Arbeidsmarknadsetaten må melde tilbakesøkingskrav i buet for det beløpet som er blitt utbetalt til kvar einskild arbeidstakar. Når bustyraren på vegner av arbeidstakarane søkjer om lønnsgarantidekning, er det bruttokravet det skal søkjast om. Dersom krava blir godkjende, skal lønnsgarantien utbetale bruttokravet til bustyraren. Bustyraren overfører pengar til arbeidsmarknadsetaten i samsvar med tilbakesøkingskravet og betaler ut nettobeløpet til arbeidstakaren. Lønnsgarantien vil kunne søkje regress for bruttokravet etter lønnsgarantilova § 6.

Etter forslaget skal bruttokravet frå arbeidstakaren dekkjast over lønnsgarantien. Det vil føre til ein auke av utbetalingane gjennom lønnsgarantien. Den samla utbetalinga frå folketrygda vil derimot ikkje auke, for pengane blir tilbakeførte til arbeidsmarknadsetaten.

Departementet føreslår at det blir presisert i dekningslova § 9-3 første ledd nr. 1 at arbeidsmarknadsetaten kan krevje utbetalte dagpengar tilbake frå buet. Kravet vil ha førerett i same grad som lønnskravet, som dagpengane trer i staden for, har førerett.

For å fange opp dagpengar utbetalte på ordinært grunnlag før konkursen, og for å gjere oppgåva enklare for arbeidsmarknadsetaten, føreslår departementet at bustyraren blir pålagd å informere arbeidskontoret om konkursen og kva arbeidstakarar som har meldt krav i buet. Endringa blir føreslått teken inn i konkurslova § 78.

Dersom arbeidsmarknadsetaten lèt vere å melde tilbakesøkingskrav i konkursbuet fordi ein ikkje er kjend med at det er opna konkurs, vil arbeidstakarar kunne få utbetalt både dagpengar og lønnsgarantidekning for den same perioden. Når bustyraren blir pålagd ei informasjonsplikt i forhold til arbeidsmarknadsetaten, vil det hindre at slike feil oppstår. Dersom det likevel skulle skje, har arbeidsmarknadsetaten heimel i folketrygdlova for tilbakesøkingskrav mot arbeidstakarar.

Som forklart ovanfor, meiner departementet at den føreslåtte modellen ikkje vil føre til noko meirarbeid for bustyraren, og dermed ikkje auke kostnadene ved bubehandlinga. Departementet finn likevel grunn til å understreke at det arbeidet bustyraren utfører med sikte på å få klarlagt kva arbeidstakarar som har fått forskoterte dagpengar, er ein del av arbeidet med lønnsgarantisakene. Etter lønnsgarantiforskrifta § 15 blir godtgjersle til bustyraren for dette arbeidet dekt gjennom lønnsgarantien i den utstrekning buet ikkje gir dekning til massekrava.

Når arbeidsmarknadsetaten får ansvar for å gi melding til bustyraren om utbetalte dagpengar, er det ikkje nødvendig å gjere ytterlegare endringar i dekningslova. Lønnsgarantien vil etter den føreslåtte modellen utbetale bruttokravet frå ein arbeidstakar, og vil dermed etter den gjeldande § 6 i lønnsgarantilova kunne søkje regress for bruttokravet. Det vil såleis ikkje vere nødvendig å gjere endringar i lønnsgarantilova. Sysselsetjingslova treng ein heller ikkje å endre, for bustyraren blir ikkje pålagd å skaffe fram informasjon som er underlagd teieplikt, frå arbeidsmarknadsetaten.

3.9 Dekning av utgifter arbeidstakarorganisasjonar har i samband med krav om konkurs og ved inndriving av krav om lønn o.a.

3.9.1 Gjeldande rett

Etter lønnsgarantilova § 1 andre ledd omfattar garantien krav frå arbeidstakarane om lønn o.a. og moglege renter og kostnader i samband med inndriving av slike krav. Krava blir dekte i den utstrekning dei har førerett etter dekningslova kapittel 9. I samsvar med juridisk teori har ein i praksis lagt til grunn ei forståing av omgrepet «førerett» slik at det berre omfattar fordringar med førerett omtalte i dekningslova §§ 9-3 og 9-4. (§ 9-4 er ikkje relevant i lønnsgarantisamanheng.) Massefordringar, generelle fordringar og etterprioriterte fordringar i konkursar blir såleis ikkje rekna som fordringar med førerett.

Kostnader som konkursrekvirenten har i samband med at det blir sett fram krav om konkurs, blir rekna som inndrivingskostnader, slik omgrepet er nytta i lønnsgarantilova. Det har likevel vore noko uklart om slike kostnader kan dekkjast gjennom lønnsgarantiordninga. Kostnader ved framsetjing av krav om konkurs er å rekne som massefordring etter dekningslova § 9-2, og er såleis ikkje fordring med førerett. På den andre sida går det klart fram av motiva for lønnsgarantilova at slike krav frå arbeidstakaren si side var meinte å skulle vere omfatta av lønnsgarantiordninga. I praksis er kostnader som arbeidstakarar har hatt i samband med framsetjing av krav om konkurs, blitt dekte gjennom lønnsgarantiordninga med heimel i lønnsgarantiforskrifta § 13. Etter denne paragrafen kan rimelege kostnader som arbeidstakaren har hatt, dekkjast dersom kostnadene er massefordring etter dekningslova § 9-2 første ledd nr. 2 og konkursbuet sjølv ikkje har midlar til å dekkje dei. Slik lønnsgarantiforskrifta § 13 har vore utforma, er det berre der arbeidstakaren sjølv har pådrege seg utgifter, at kravet kan dekkjast. Har kostnadene vore dekte av andre enn arbeidstakaren, til dømes ein arbeidstakarorganisasjon, er dei ikkje blitt dekte gjennom lønnsgarantiordninga.

Det følgjer av lønnsgarantilova § 1 tredje ledd at utbetalingar frå lønnsgarantien i kvart tilfelle er avgrensa til eit beløp som svarer til tre gonger grunnbeløpet i folketrygda (3 G) på fristdagen. Lønnsgarantiforskrifta § 13 tek ikkje stilling til om utbetalingar til dekning av kostnader som arbeidstakarane har hatt ved framsetjing av krav om konkurs, skal dekkjast innanfor eller utanfor rammene av dette maksimumsbeløpet på 3 G.

3.9.2 Høyringsforslag

Departementet føreslo i høyringsbrevet å endre § 13 i lønnsgarantiforskrifta slik at rimelege kostnader i samband med krav om konkurs også blir dekte i dei tilfella der arbeidstakarorganisasjonar pådreg seg utgifter ved å oppfylle plikter som dei har overfor medlemmene sine. Det blei vidare føreslått å endre § 13 slik at det går fram at kostnader i samband med krav om konkurs ikkje skal reknast med i avgrensinga på 3 G.

3.9.3 Høyringsfråsegner

Tre høyringsinstansar har kommentert forslaget om å endre lønnsgarantiforskrifta § 13 slik at det uttrykkjeleg går fram at kostnadene ved framsetjing av krav om konkurs blir dekte også når utgifter som arbeidstakaren har hatt til juridisk hjelp, er blitt dekte av ein arbeidstakarorganisasjon. Landsorganisasjonen i Norge støttar forslaget. Direktoratet for arbeidstilsynet finn derimot ikkje utan vidare å kunne slutte seg til forslaget frå departementet. Direktoratet stiller spørsmål både ved heimelsgrunnlaget for endringa og korleis den føreslåtte ordlyden skal forståast. Finansdepartementet peikar på at forslaget trekkjer i retning av auka utgifter for staten og ventar med å ta endeleg stilling før det ligg føre nærmare dokumentasjon om kostnadene.

Direktoratet for arbeidstilsynet er den einaste høyringsinstansen som kommenterer forslaget om å endre lønnsgarantiforskrifta § 13 slik at det klart går fram at kostnader i samband med framsetjing av krav om konkurs ikkje skal kome inn under avgrensinga på 3 G. Direktoratet føreslår at presiseringa blir teken inn i lønnsgarantilova i staden for i forskrifta.

Det har i høyringsomgangen òg kome eit nytt innspel. Landsorganisasjonen i Norge meiner at også inndrivingskostnader som ikkje er kostnader i samband med krav om konkurs, må dekkjast gjennom lønnsgarantiordninga, også i tilfelle der det er ein arbeidstakarorganisasjon som har pådrege seg utgiftene. Normalt er slike krav ikkje blitt dekte, ettersom lønnsgarantilova berre omfattar reelle kostnader som arbeidstakaren sjølv har hatt ved inndriving av krav om lønn o.a. Landsorganisasjonen i Norge meiner at det ikkje er rettsleg grunnlag for å nekte dekning av slike krav i dag. Ein held fram at ordninga med juridisk hjelp gjennom arbeidstakarorganisasjonane er finansiert gjennom innbetalingar av kontingent frå arbeidstakarane, på same måten som til dømes rettshjelpsforsikring. For å få ei rettferdig løysing på spørsmålet krev Landsorganisasjonen i Norge at lønnsgarantiforskrifta § 13 blir endra til å gjelde inndrivingskostnader generelt, og slik at paragrafen også skal gjelde i tilfelle der arbeidstakaren får utgiftene til juridisk hjelp dekte av ei fagforeining.

3.9.4 Vurdering og forslag

Lønnsgarantilova gir i § 10 heimel for Kongen til å gi forskrifter om dei nærmare vilkåra for lønnsgarantidekning, og om reglar for gjennomføring og utfylling av føresegnene i lova. Departementet meiner at det kan stillast spørsmål ved om innhaldet i lønnsgarantiforskrifta § 13 går vidare enn det ein i medhald av lønnsgarantilova § 10 kan fastsetje i forskrift. Lønnsgarantilova § 1 set som vilkår for dekning at dei aktuelle krava har førerett etter dekningslova. Lønnsgarantiforskrifta § 13 opnar trass i dette for dekning av krav som etter dekningslova er massekrav. For å fjerne all tvil om heimelsspørsmålet føreslår departementet at § 13 i lønnsgarantiforskrifta, med dei endringane som er føreslått nedanfor, blir teken direkte inn i § 1 i lønnsgarantilova.

Departementet finn det rimeleg at kostnader som arbeidstakarorganisasjonar har i samband med framsetjing av krav om konkurs, blir dekte gjennom lønnsgarantiordninga. Endringa vil føre til ein viss auke av utgiftene for staten. På den andre sida vil endringa kunne stimulere til tidlegare konkursopningar, noko som igjen vil gagne bubehandlinga og auke sjansen for at det er meir midlar att til kreditorane, medrekna staten. Departementet finn det vidare rimeleg at dekninga av kostnader som ein arbeidstakar eller ein arbeidstakarorganisasjon har hatt, blir halden utanfor den avgrensinga på 3 G som lønnsgarantilova § 1 tredje ledd fastset. Arbeidstakarar bør ikkje påførast eit økonomisk tap fordi dei blir tvinga til å syte for å få opna konkurs hos arbeidsgivaren for å få dekt lønnskrava sine.

Det materielle innhaldet i forslaget frå departementet si side frå høyringsomgangen bør stå ved lag. Departementet føreslår å ta inn eit nytt fjerde ledd i § 1 i lønnsgarantilova. Her vil det gå fram at i tillegg til krav som blir dekte etter § 1 første, andre og tredje ledd, vil rimelege kostnader som ein arbeidstakar eller ein arbeidstakarorganisasjon har i samband med framsetjing av krav om konkurs, bli dekte gjennom lønnsgarantiordninga.

Departementet føreslår vidare at inndrivingskostnader som ikkje er kostnader i samband med framsetjing av krav om konkurs, bør dekkjast gjennom lønnsgarantiordninga, sjølv om kostnadene ikkje er blitt belasta arbeidstakaren direkte. Staten er nærmare til å bere desse utgiftene enn ein arbeidstakarorganisasjon som hjelper medlemmen sin overfor ein arbeidsgivar utan betalingsevne. Departementet føreslår at lønnsgarantilova § 1 andre ledd, som reknar opp kva krav garantien omfattar, blir utvida med ei ny siste setning. Her vil det gå fram at også kostnader som ein arbeidstakarorganisasjon som har hjelpt arbeidstakaren, har i samband med inndriving av krav frå arbeidstakaren, skal vere omfatta av lønnsgarantiordninga. Ved å plassere regelen i § 1 andre ledd vil dei avgrensingane i utbetalinga som følgjer av tredje ledd, bli gjorde gjeldande. Det vil seie at inndrivingskostnadene berre blir dekte dersom dei har førerett etter § 9-3 i dekningslova. Vidare vil avgrensinga på 3 G også omfatte inndrivingskostnader.

3.10 Redigering av dekningslova § 9-3 første ledd

3.10.1 Gjeldande rett

Dekningslova § 9-3 omhandlar kva slags fordringar som har førerett i samband med ein konkurs. Første ledd nr. 1 gjeld «lønn og annet arbeidsvederlag», medan nr. 2 omhandlar «opptjent feriegodtgjøring». Første ledd nr. 1 tredje ledd siste punktum omhandlar etter ordlyden «lønn og feriepenger» i oppseiingstida. Krav om feriepengar er såleis omhandla både i nr. 1 og nr. 2. Førerett for feriepengar i oppseiingstida er nemleg omtalt i nr. 1, medan førerett for feriepengar generelt er omtalt i nr. 2. Vidare er det ein språkleg skilnad på kva som er omfatta etter hovudregelen i nr. 1 første ledd første punktum («lønn eller annet arbeidsvederlag»), og kva som er omfatta i tredje ledd siste punktum («lønn og feriepenger»). I praksis behandlar ein føreretten for krav frå ein arbeidstakar om anna arbeidsvederlag i oppseiingstida på same måten som krav om lønn og feriepengar i oppseiingstida.

Det følgjer av dekningslova § 9-3 første ledd nr. 2 at krav om feriepengar av lønn som er opptent før fristdagen, vil ha førerett sjølv om lønnskravet ikkje har det. Motsett vil feriepengar av lønn som er opptent etter fristdagen, berre ha førerett dersom lønnskravet har førerett etter første ledd nr. 1 andre, tredje og fjerde ledd.

3.10.2 Vurdering og forslag

Departementetmeiner at dekningslova § 9-3 første ledd bør endrast slik at føreretten for feriepengar berre blir omhandla i nr. 2. Vidare meiner departementet at omgrepsbruken i regelen bør vere konsekvent. Departementet føreslår derfor at ordlyden i første ledd nr. 1 tredje ledd blir endra slik at det klart går fram at føreretten i oppseiingstida ikkje omfattar lønn og anna arbeidsvederlag utover dei oppseiingsfristane som følgjer av tariffavtale eller av arbeidsmiljølova § 58 nr. 1-4.

For å gjere det heile meir oversiktleg føreslår departementet også at regelen om førerett i oppseiingstida blir flytta til eit nytt nr. 1 fjerde ledd. Nogjeldande tredje ledd omhandlar svært ulike typar avgrensingar i føreretten for lønnskravet. Forslaget fører til at nogjeldande tredje ledd femte punktum, med dei endringane som er føreslått ovanfor, blir nytt nr. 1 fjerde ledd. Nogjeldande fjerde ledd, med dei endringane som er føreslått under 3.5, blir såleis eit nytt nr. 1 femte ledd.

Avgrensingane i føreretten for feriepengar i nr. 2 gjeld berre i forhold til lønnskrav som er opptente etter fristdagen. Dette bør endrast som ei følgje av at frådragsregelen i § 9-3 første ledd nr. 1 fjerde ledd er føreslått endra. Etter dette endringsforslaget skal det gjerast frådrag for «annen inntekt» som arbeidstakaren har motteke uavhengig av om inntekta er opptent før eller etter fristdagen (sjå 3.5.4). Departementet føreslår derfor at første ledd nr. 2 blir endra. Dersom det blir gjort avgrensingar i føreretten for lønnskravet etter nr. 1, bør avgrensinga gjelde tilsvarande for feriepengar av lønnskravet, uavhengig av om lønnskravet er opptent før eller etter fristdagen. Men det må gjerast unntak for feriepengar av lønn som har forfalle til betaling tidlegare enn tre månader før fristdagen (fire månader etter forslaget i 3.6.4).