7 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget
Til § 1
Endringen i annet ledd er av redaksjonell art og skal tydeliggjøre at den norske delen av systemet etter iverksettingen av SIS II kun inneholder meldinger som er lagt inn av norske myndigheter, jf. nærmere om dette i punkt 5.6.
Til § 2
Endringen er en konsekvens av at den norske delen av systemet kun inneholder meldinger som er lagt inn av norske myndigheter, jf. merknadene til § 1. Som følge av dette må også beskrivelsen av den registeransvarliges ansvarsområde tilpasses.
Til § 6
Endringen i første ledd er i samsvar med endringen i artikkel 20 nr. 3 i beslutningen. Endringen innebærer at listen over de opplysninger som kan registreres i medhold av første ledd utvides med syv kategorier. De nye kategorier opplysninger er tidligere brukte navn, hvilken myndighet som har lagt inn meldingen, en henvisning til den avgjørelsen som ligger til grunn for meldingen, hvilken type lovovertredelse det dreier seg om, fotografier, fingeravtrykk og koblinger til andre meldinger i SIS. For nærmere begrunnelse for endringen vises til punkt 5.3.
Endringen i annet ledd er i samsvar med endringen i artikkel 20 jf. artikkel 38 i beslutningen. Nytt er at man for noen av de gjenstander som kan registreres har sløyfet vilkåret om de er stjålet eller på annen måte forsvunnet. Dette gjelder de gjenstander som er nevnt i artikkel 38 nr. 2 bokstav a til c, som tilsvarer SIS-loven § 6 annet ledd bokstav a til c, det vil si ulike kjøretøyer, campingvogner mv og skytevåpen. I tillegg inneholder artikkel 38 nr. 2 bokstav h, som tilsvarer SIS-loven § 6 annet ledd bokstav h, en endring ved at det nå også er adgang til å registrere «ugyldiggjorte» verdipapirer, kredittkort mv. For nærmere begrunnelse for endringen vises til punkt 5.3.
Til § 8
Endringen i første ledd bokstav a og b er i samsvar med endringen i artikkel 36 nr. 2 bokstav a og b. Endringen innebærer en viss lemping av vilkårene, idet man har sløyfet kravet om et «større antall» straffbare handlinger og det heller ikke lenger er nødvendig at disse er «særdeles» alvorlige. Det er med andre ord nå tilstrekkelig at det foreligger konkrete holdepunkter mv for å anta at vedkommende har begått en alvorlig straffbar handling for å kunne registrere en person med henblikk på observasjon eller målrettet kontroll. Selv om man i første ledd bokstav b har bibeholdt flertallsformen, vil det også for disse tilfellene være tilstrekkelig at vedkommende vil begå en alvorlig straffbar handling. Som eksempel på hva som menes med «alvorlig straffbar handling» viser artikkel 36 i beslutningen til de straffbare handlingene som er nevnt i artikkel 2 nr. 2 i rammebeslutning om den europeiske arrestordre (2002/584/JIS), hvoretter medlemslandene plikter å effektuere arrestordre utstedt av andre medlemsland. Siden Norge har sluttet seg til denne rammebeslutningen vil nevnte liste også være retningsgivende for norske myndigheter. For nærmere begrunnelse for endringen vises til punkt 5.2.
Til § 9a
Bestemmelsen er ny og tilsvarer artikkel 52 i beslutningen. Adgangen til å koble en melding med en annen melding i SIS er begrunnet i at det blir enklere å tydeliggjøre at flere innlagte meldinger har tilknytning til det samme sakskomplekset. I praksis vil det innebære at dersom man får treff på en melding så vil den koblede meldingen komme opp automatisk.
Første ledd tilsvarer artikkel 52 nr. 4 i beslutningen og innebærer at kobling av meldinger bare kan foretas dersom det finnes et klart operativt behov. Vilkåret er strengere enn det vanlige nødvendighetskriteriet. At behovet må være av operativ art betyr at koblingen må være egnet til å kunne bidra til en effektuering av anmodningen i minst en av meldingene. Kobling kan således ikke skje utelukkende fordi dette kan være en interessant tilleggsinformasjon for mottakeren. Det vil heller ikke i seg selv være tilstrekkelig at to meldinger hører til samme sakskompleks. Dersom man for eksempel i en straffesak etterlyser både gjerningsmannen og et vitne, vil det ikke være adgang til å koble meldingene med mindre det er grunn til å tro at de to personene er sammen. For å garantere ensartet praksis vil det være nødvendig å gi retningslinjer i form av instruks for å fastsette nærmere når kobling kan finne sted. Helt generelt må det her legges en streng vurderingsnorm til grunn, der man blant annet må ta hensyn til hvor alvorlig saken er og om tiltaket er forholdsmessig. Annet ledd tilsvarer artikkel 52 nr. 2 i beslutningen, hvoretter en kobling ikke skal påvirke de tiltakene som skal treffes på grunnlag av hver enkelt av de sammenkoblede meldingene, eller meldingens oppbevaringstid. Det første alternativet innebærer at man ikke kan unnlate å treffe et tiltak på grunnlag av en melding fordi tiltaket vil kunne skade utføringen av et tiltak som har grunnlag i den sammenkoblede meldingen. For eksempel kan man tenke seg at man kobler en melding om etterlysning av en bil med henblikk på beslag med en melding som anmoder om observasjon av en person. Dersom angjeldende person befinner seg i den etterlyste bilen, vil man ikke kunne la være å beslaglegge bilen fordi man derved risikerer å forpurre muligheten til å observere personen. Det andre alternativet innebærer at kobling ikke kan føre til en utvidelse av slettefrister. Dersom for eksempel melding A må slettes etter senest fem år, vil denne slettefristen gjelde selv om melding A er koblet med melding B som det ikke finnes noen absolutte slettefrister for. Dette betyr at absolutte slettefrister automatisk også setter grenser for varigheten av koblingen.
Tredje ledd tilsvarer artikkel 52 nr. 3 i beslutningen, hvoretter kobling ikke skal påvirke tilgangsrettighetene. Det betyr at myndigheter som ikke har tilgang til visse kategorier meldinger heller ikke skal kunne se koblingen til en melding de ikke har tilgang til. Hvilke myndigheter som har tilgang til hvilke opplysninger er regulert i SIS-loven § 12. Når for eksempel en melding om et etterlyst kjøretøy er koblet med en melding om en etterlyst person, vil bilmyndighetene ikke se meldingen om den etterlyste person dersom noen skulle prøve å få registrert det etterlyste kjøretøyet.
Til § 12
Endringen i første ledd bokstav d er i samsvar med artikkel 1 i forordning 1986/2006. Endringen går ut på at bilmyndighetenes kontroll nå også kan omfatte kjøretøyer som er etterlyst som bevis i straffesaker. For nærmere begrunnelse for endringen vises til punkt 5.4.
Til § 19
Nytt siste ledd innebærer ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Endringen skal i bedre grad tydeliggjøre det tosporede system mellom klagereglene på den ene siden og den registrertes rett til å be Datatilsynet om kontroll på den andre siden. Siste ledd gir derfor uttrykk for at den registrertes rettigheter etter lovens § 21 annet ledd ikke berøres av reglene om klageadgang. Dette innebærer at den registrerte kan be om slik kontroll uavhengig av om han har benyttet seg av klageadgangen eller ikke, jf. også nærmere om dette i punkt 5.7.
Til § 20
Endringen tilsvarer artikkel 44 nr. 4 i beslutningen, hvoretter det oppstilles et krav om dokumentasjon for den vurderingen som ligger til grunn for å oppbevare meldingen lenger enn hva som følger av slettefristen for de ulike meldingene. Krav om dokumentasjon medfører ingen utvidelse av de absolutte slettefristene. En forlenget oppbevaring forutsetter at formålet med registreringen ikke er oppnådd og at det anses nødvendig for å oppbevare opplysningen for å oppnå formålet med registreringen. Det vil således være disse to vilkårene som må være kommentert i dokumentasjonen. Bestemmelsen vil først og fremst være av betydning i de tilfellene der man etterlyser personer eller gjenstander. I forbindelse med registrering av uønskede tredjelandsborgere vil varigheten av registreringen fortsatt være sammenfallende med varigheten av innreiseforbudet uten at dette krever en særskilt form for dokumentasjon.
Til § 21
Endringen i annet ledd er en følge av EUs evaluering av Norge, jf. nærmere om dette i punkt 5.7. Endringen består av tre elementer. For det første er Datatilsynets kontroll av opplysninger etter begjæring fra den registrerte nå utformet som en skal-regel, med den følge at Datatilsynet ikke lenger selv kan velge om en slik begjæring skal avstedkomme en kontroll eller ikke. Det er fortsatt opp til Datatilsynet å bestemme hvordan kontrollen skal gjennomføres. Bakgrunnen for at bestemmelsen tidligere ble utformet som en kan-regel var først og fremst at Datatilsynet ikke plikter å behandle åpenbart grunnløse henvendelser. Etter endringen vil tilsynet også måtte behandle slike henvendelser. Endringen innebærer på den andre siden ikke at gjentatte begjæringer fra samme person om samme sak må behandles på ny. I disse tilfellene kan Datatilsynet fortsatt unnlate å etterkomme anmodningen om kontroll.
Den andre endringen går ut på at det nå fremgår uttrykkelig av lovteksten at en begjæring om kontroll også kan omfatte politiets håndtering av innsynsreglene. Denne endringen innebærer ingen realitetsendring, men er tatt inn for å tydeliggjøre at også reglene om innsyn og praktisering av disse er del av den kontrollen som finner sted etter begjæring fra den registrerte. Tilføyelsen innebærer imidlertid ingen endring i forhold til Datatilsynets påleggskompetanse i henhold til lovens § 23. De begrensningene som fremgår der vil fortsatt gjelde. Det betyr at Datatilsynet ikke kan gi pålegg om innsyn, selv om tilsynet for eksempel skulle være av den oppfatning at innsyn burde ha vært gitt i et tilfelle der den registrerte fikk avslag.
Nytt siste punktum i annet ledd viser til at saksbehandlingsreglene i lovens § 17 gjelder tilsvarende for Datatilsynets behandling av en begjæring om kontroll. Det innebærer at Datatilsynet må overholde de frister og saksbehandlingsregler som fremgår der.