3 Høring

Utkast til lovforslag har vært sendt på høring til følgende instanser:

Departementene

Elektronikkforbundet

Energiforsyningens Fellesorganisasjon (EnFo)

Forbrukerombudet

Forbrukerrådet

Forum for Regionale Enøk-sentra

Greenpeace Norge

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

LO

Miljøheimevernet

Miljøstiftelsen Bellona

Natur og Ungdom

Norges Miljøvernforbund

Norges Naturvernforbund

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)

Norges Elektriske Materiellkontroll (NEMKO)

Norske elektroleverandøreres landsforening

NHO

Opplysningskontoret for energi og miljø

Produkt- og elektrisitetstilsynet

Samarbeidsgruppen Ener i Enøk

Statens institutt for forbruksforskning

Stiftelsen for Miljømerking i Norge

TBL-Elektro

Verdens Naturfond

De fleste høringsinstansene har ingen særskilte merknader.

Samferdselsdepartementet har i brev av 28.01.99 bl a uttalt følgende:

«Energibruk knyttet til produkter vil ofte kunne reguleres mer effektivt ved bruk av avgifter. På denne bakgrunn bør myndighetene generelt være varsomme med å legge til rette for den type reguleringer som er aktuelt i dette konkrete tilfelle. Vi ber derfor Olje- og energidepartementet vurdere å avgrense lovhjemmelen til den type produkter som er mest aktuell i forhold til EUs reguleringer på feltet.»

Olje- og energidepartementet vil bemerke at direktiv 96/57 som følge av beslutning i EØS-komiteen må implementeres i norsk rett ved lovendring. Som det fremgår av proposisjonen må en påregne flere direktiver som oppstiller energieffektivitetskrav til elektriske apparater. Dette vil nok i første rekke gjelde husholdningsapparater. Det er imidlertid vanskelig å skulle foreta en nærmere avgrensning av produkter. Dersom lovhjemmelen utformes for snevert, vil det kunne bli påkrevet med hyppige lovendringer, og dette er ikke ønskelig.

Forum for regionale enøk-sentere har i brev av 15.02.99 bl a uttalt følgende angående forslaget om energieffektivitetskrav i ny § 4 a:

«Det er meget positivt at dette kommer som et spesifikt kravområde med maksimalgrenser. Samtidig vil vi understreke at det vil være viktig å konkretisere eksakt hvem eller hvilke som skal ha ansvaret for beregningen. For den tekniske dokumentasjonen som ligger til grunn for hvert enkelt produkt er det viktig at denne er lett tilgjengelig for alle forretninger. Dagens ordning lider noe under at dette er mangelfullt. Generelt vil vi foreslå at leverandørene/produsentene bør tillegges mer ansvar og forpliktelse i kravsspesifikasjon av energieffektiviteten. Samtidig bør de være ansvarlige for at nødvendig teknisk dokumentasjon er tilgjengelig. Leverandørene vil på denne måten kunne innta en mer aktiv rolle og også utnytte dette i markedsføringsøyemed mot sine egne forhandlere.»

Olje- og energidepartementet vil påpeke at i henhold til direktiv 96/57 med vedlegg har produsenten av det aktuelle produkt ansvaret for å foreta beregninger av energibruken, merking og utarbeidelse av teknisk dokumentasjonsmateriale. Direktivet har også detaljerte bestemmelser om hvordan beregningen skal foretas, hvilke opplysninger dokumentasjonsmaterialet skal inneholde og hvordan det skal oppbevares. Dette er spørsmål som det er naturlig å regulere i forskrift, og ikke i loven.

Når det gjelder tilgjengeligheten av det tekniske dokumentasjonsmaterialet, vil Olje- og energidepartementet påpeke at dette i henhold til direktiv 96/57 skal

«... stå til rådvelde for nasjonale styresmakter med sikte på inspeksjon i eit tidsrom på minst tre år rekna fra den siste produksjonsdagen for apparatet.»

Det er ikke noe krav i direktivet om at dokumentasjonsmaterialet skal være tilgjengelig i forretningene. Materialet er tenkt brukt i forbindelse med tilsyn. Departementet kan imidlertid ikke se at det er noe i veien for at forretninger avtaler tilgang til dokumentasjonsmaterialet med produsenter.

Barne- og familiedepartementet slutter seg i brev av 16.02.99 i det vesentlige til høringssvaret fra Produkt- og elektrisitetstilsynet av 08.02.99.

Produkt- og elektrisitetstilsynet uttaler bl a følgende:

«... er bekymret for den utviklingen som har skjedd i forhold til forvaltningen av produktkontrolloven. Tidligere er det fastsatt forskrifter med hjemmel i loven, hvor forskriftene blir håndhevet uten koordinering med hovedtyngden av forskrifter. Vi tenker spesielt på forskrifter som håndheves av etater under Sosial- og helsedepartementet f eks om radioisotoper og om tobakks- og nikotinprodukter, og under Nærings- og handelsdepartementet om fritidsfartøy. Ved en utvidelse av formålet med loven og ny forskrift som skal forvaltes av Olje- og energidepartementet, øker sannsynligheten for at en virksomhet opplever at loven blir forvaltet forskjellig, avhengig av hvilken myndighet som har tilsynet med loven. Videre vil den utvidelsen av formålet som nå finner sted, bringer et helt nytt moment inn i loven. Formålet skal ikke være å hindrehelseskade eller miljøforstyrrelser, men fremmeeffektiv bruk av energi.

I forbindelse med den gjennomgang av regelverksstruktur og myndighetsorganisering som pågår innen sentralforvaltningen, hadde det vært ønskelig med en vurdering av hensiktsmessigheten av den utviklingen som har funnet sted. Vi vil anta at næringslivet vil finne det uheldig at krav knyttet til energibruk er fastsatt i to forskjellige lover (produktkontrolloven og merkeloven), med ulike tilsynstradisjoner og sanksjonsmuligheter, mens kravene til sikkerhet i forhold til energien/elektrisiteten er fastsatt i en tredje lov.

Selv om direktiv 96/57/EF ikke uttrykkelig fastsetter krav til aktsomhet, finner vi det underlig, tatt i betraktning valget om å implementere direktivet som forskrift til produktkontrolloven, at man unntar næringslivet for en plikt til å vise aktsomhet og treffe rimelig tiltak for å sikre effektiv bruk av energi. Vi savner også en diskusjon i forhold til lovens § 8 Tilsyn og forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter. Selv om formålet med denne forskriften ikke dekker energisparing, burde det presiseres om tilsynet med energisparing skal baseres på internkontrollprinsippet eller ikke.»

Olje- og energidepartementet vil påpeke at en har avklart spørsmålet om lovhjemmel for gjennomføring av direktiv 96/57 i norsk rett med Barne- og familiedepartementet, Miljøverndepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Det ble i denne forbindelse gjort klart at lov av 24. mai 1929 nr 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr og lov av 18. desember 1981 nr 90 om merking av forbruksvarer mv ikke var egnet som hjemmelslover. I samråd med Barne- og familiedepartementet konkluderte Miljøverndepartementet med at produktkontrolloven kunne utvides til å omfatte effektiv bruk av energi. Bakgrunnen for dette er sammenhengen mellom bruken av energi og miljøhensyn som det er redegjort for innledningsvis i proposisjonen.

Når det gjelder unntaket fra aktsomhetsplikten i produktkontrolloven § 3, vil en vise til redegjørelsen foran i pkt 1. Bakgrunnen for unntaket er at en ikke ønsker å oppstille andre krav i norsk rett enn de som følger av direktiv 96/57. Krav til tiltak for å sikre effektiv bruk av energi vil bli oppstilt i forskriften, som skal hjemles i ny § 4 a.

Når det gjelder tilsyn, vil en vise til omtalen under pkt 4 i proposisjonen. Det fremgår at dette ikke er ferdig utredet, og at det er aktuelt å inngå avtaler med andre organer hva angår det praktiske tilsyn, herunder tilsyn i forretninger og eventuell prøvetaking. Det vil være naturlig å trekke Produkt- og elektrisitetstilsynet inn i den nærmere utredning av hvordan tilsynet skal organiseres for å unngå uklarheter. Det er for øvrig på det rene at internkontrollforskriften vil gjelde for det organ som utpekes til å føre tilsyn.

Opplysningskontoret for energi og miljø (Ofe) har avgitt uttalelse ved brev av 19.02.99. Ofe mener i likhet med Produkt- og elektrisitetstilsynet at det ikke bør oppstilles unntak fra aktsomhetsplikten i produktkontrolloven § 3. Olje- og energidepartementet viser i denne forbindelse til redegjørelsen ovenfor.

Ofe uttaler videre at en støtter forslaget om ny § 4a.

«Dog bemerkes at det er viktig at loven hjemler forskrifter om merking som er strengere enn det som trengs for å tilfredsstille krav om maksimal energibruk. Utviklingen vil skrittvis stille krav om stadig større energieffektivitet. Lov og forskrift vil alltid bli hengende noe etter. Det er derfor viktig at Produktloven er formulert slik at den hjemler forskrifter om merking som gjør forskjell på produkter som tilfredsstiller minimumskrav og produkter som er bedre. Slike forskrifter vil kunne skape en kontinuerlig og raskere produktutvikling. Undertegnede kan ikke se at dette hensyn er ivaretatt i forslaget.»

Olje- og energidepartementet vil påpeke at forskrift fastsatt i medhold av produktkontrolloven § 4a skal sondre mellom produkt som tilfredsstiller maksimalgrensen for energibruk og produkt som ikke tilfredsstiller denne grensen. Direktiv 96/57 opererer ikke med ytterligere sondringer, og det er direktivets sondring som nå ligger til grunn for lovendringen. Maksimalgrensen i forskriften vil bli fortløpende justert i henhold til den til enhver tid gjeldende internasjonale standard.