2 Lovforslagets bakgrunn

2.1 Innledning

Lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) er en viktig kulturpolitisk lov ved at den fastsetter de nærmere rettsregler om beskyttelsen og utnyttelsen av litterære, vitenskapelige og kunstneriske verk av enhver art. Loven gjelder uavhengig av på hvilken måte og i hvilken form åndsverket har kommet til uttrykk, og fastsetter som hovedregel at den enkelte opphavsmann til et åndsverk har rett til å bestemme om og hvordan åndsverket skal gjøres tilgjengelig for andre. Opphavsmannen gis en enerett til å råde over åndsverket «ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk», jf. åndsverkloven § 2. I praksis betyr dette at det ikke kan forføyes over et åndsverk uten opphavsmannens samtykke. Dette sikrer at opphavsmannen ikke er rettsløs etter at hans åndsverk er kommet til allmennhetens kjennskap i en eller annen form som kan utnyttes til eksemplarfremstilling (kopiering), spredning av eksemplar eller offentlig fremføring (f.eks. kringkasting eller tilgjengeliggjøring i datanettverk som Internett). Rettsreglene sikrer at opphavsmannen kan regulere slik bruk av sitt verk og gir ham derved også mulighet for et økonomisk utkomme av det han har skapt.

Utviklingen av de opphavsrettslige regler har alltid vært knyttet til den teknologiske utviklingen på den måten at reglene har kommet som følge av de tekniske muligheter for masseutnyttelse av åndsverk. Dette har vært tilfellet helt fra utviklingen av boktrykking til nyere tids medier som lydopptak, film, radio og fjernsyn, fotokopiering mv. Denne utviklingen har også medført at reglene som gir vern mot misbruk av åndsverk har blitt gjort gjeldende utenfor opphavsrettens kjerneområde. Reglene som i utgangspunktet skulle verne opphavsmannens skapende åndsinnsats har etter hvert også blitt gjort gjeldende i forhold til innsatsen fra utøvende kunstnere (f.eks. skuespillere og musikere) og til vern for den tekniske og økonomiske innsats fra plate- og filmprodusenter, kringkastingsselskaper m.fl. Denne virksomheten har unektelig meget stor betydning for utbredelse av åndsverk, men er ikke i seg selv en skapende opphavsrettslig innsats. Derfor betegnes ikke rettighetene som tilkommer denne gruppen som opphavsrettslige, men som nærstående rettigheter. Gjenstand for dette vernet betegnes ikke som åndsverk, men oftest som arbeid (herunder fremføringer (§ 42) eller prestasjoner (§ 45)). Reglene om vern av nærstående rettigheter er tatt inn i åndsverkloven 5. kapittel og gir i stadig større utstrekning det samme vern til de nærstående rettighetshaverne som hovedreglene i åndsverkloven 1. kapittel gir opphavsmenn. Eksempelvis må man ha samtykke både fra opphavsmannen, musikerne og plateselskapet for i kommersiell sammenheng å fremstille eksemplar av (kopiere) et musikkverk som er spilt inn på plate.

Sett fra samfunnets side er det viktig at den skapende og utøvende virksomhet på dette området sikres med rettsregler som gjør det mulig for opphavsmenn og nærstående rettighetshavere å ha kontroll med og å kunne kreve vederlag for bruk av deres verk og arbeider. Dette sikrer dem et økonomisk utkomme som stimulerer til fortsatt kreativ innsats på området, noe som er grunnleggende for den videre samfunnsutvikling.

På den annen side er det også fra et samfunnsmessig synspunkt viktig at allmennheten på fornuftige vilkår gis adgang til åndsverk. Rettsreglene som sikrer den skapende og kunstneriske innsats må ikke være så rigide at det hindrer at den enkelte bruker av åndsverk skal kunne disponere over dette på en fornuftig måte. På grunn av slike hensyn er det i åndsverkloven 2. kapittel tatt inn bestemmelser som gir adgang til å bruke åndsverk uten at den enkelte opphavsmann har gitt samtykke. Disse reglene kan deles inn i tre grupper:

For det første er det bestemmelser som gir anledning til fri bruk av åndsverk. Dvs. at det innenfor visse områder kan fremstilles eksemplar mv. uten at det er nødvendig å innhente rettighetshavernes samtykke, og uten at de har krav på betaling for den bruk som finner sted. Dette gjelder i dag bl.a. kopiering til privat bruk, f.eks. ved opptak av kringkastingsprogram på video eller opptak av musikk fra radio eller fra en CD.

For det andre er det bestemmelser som gir anledning til bruk mot betaling. Det er ikke nødvendig med rettighetshavernes samtykke for bruk, men man må betale for den bruk som finner sted. Disse reglene betegnes som tvangslisenser. Et eksempel er adgangen til kopiering av kunstverk til bruk i aviser, tidsskrifter og kringkasting.

For det tredje er det bestemmelser som gir anledning til bruk uten å spørre den enkelte rettighetshaver, hvis man inngår en avtale med en organisasjon som representerer en vesentlig del av rettighetshaverne på området. Disse reglene betegnes som avtalelisensbestemmelser og gjør det mulig å bruke åndsverk i situasjoner hvor det i praksis ville vært umulig å innhente den enkelte opphavsmanns tillatelse, f.eks. for fotokopiering til undervisningsbruk. Ved en avtalelisens gis det anledning til slik kopiering på en meget forenklet og fornuftig måte samtidig som rettighetshaverne sikres en viss inntekt fra denne type bruk gjennom kollektiv fordeling av det vederlag som betales.

Gjennom disse bestemmelser søker lovgivningen å skape en rimelig balanse mellom rettighetshavernes interesser og mer generelle samfunnsmessige hensyn som kulturarv, utdanning og forskning, allmennopplysning, privat bruk mv. Disse reglene må til enhver tid også ta hensyn til de muligheter ny teknologi gir når det gjelder både lagring, spredning og bruk av åndsverk og annet vernet materiale. I denne sammenheng er det klart at den digitale teknologi gir muligheter for både bruk og misbruk på en helt annen måte enn tidligere. Et åndsverk i digital form er enklere å kopiere i et stort antall eksemplar på kort tid, kopiene blir like bra som originalen og originalen er dyr å produsere, men billig å kopiere.

Denne utviklingen har økt mulighetene for misbruk. Samtidig egner åndsverk seg meget godt både for distribusjon og bruk i digital form. Utviklingen av datanettverk, spesielt Internett, har gjort det mulig å distribuere åndsverk raskt over lange distanser på tvers av landegrenser. Dette gjør at behovet for internasjonale regler har blitt enda viktigere enn tidligere, selv om det på opphavsrettsområdet helt fra 1886 har vært et utstrakt internasjonalt samarbeid gjennom multinasjonale konvensjoner. Den viktigste av disse er Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk fra 1886. Norge tiltrådte konvensjonen i 1896. I lys av den teknologiske utvikling har konvensjonen blitt revidert flere ganger og er i dag tiltrådt av 158 land.

For nærstående rettigheter er Romakonvensjonen av 1961 om vern av utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsselskap den mest sentrale. Norge tiltrådte denne i 1978 og konvensjonen er i dag tiltrådt av 79 land.

De nevnte konvensjonene forplikter i hovedsak det enkelte medlemsland til å behandle åndsverk og arbeider fra andre medlemsland på samme måte som det behandler slike fra eget land. I tillegg fastsetter konvensjonene visse minimumskrav med hensyn til det vern åndsverk og arbeider skal ha i det enkelte medlemsland. I forvaltningen av konvensjonene har Verdensorganisasjonen for intellektuell eiendomsrett - WIPO (World Intellectual Property Organization) en sentral rolle. I regi av WIPO ble det i 1996 forhandlet frem to nye traktater, en om opphavsrett og en om nærstående rettigheter, begge spesielt for å gi internasjonal regulering på området i en digital virkelighet. Innenfor avtaleverket om Verdens handelsorganisasjon (WTO) er det en egen avtale om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS-avtalen).

EU har siden 1989 utvist stor aktivitet på opphavsrettsfeltet, og det er vedtatt en rekke direktiver for å harmonisere reglene innenfor det indre marked. Disse direktivene er gjort til en del av EØS-avtalen og gjelder dermed også for Norge. Den 22. mai 2001 ble det vedtatt et nytt direktiv om harmonisering av visse aspekter av opphavsrett og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet (opphavsrettsdirektivet).

En vesentlig del av forslagene i proposisjonen gjelder forslag om gjennomføring av opphavsrettsdirektivet i norsk lov.

EUs opphavsrettsdirektiv gjennomfører et antall forpliktelser etter WIPOs traktater fra 1996 om opphavsrett, framføringer og fonogrammer. I utarbeidelsen av de forslag som er nødvendige for å gjennomføre direktivet, har departementet samarbeidet med de ansvarlige departementer i de andre nordiske land. Slik har en tatt sikte på i størst mulig grad å videreføre den harmoniserte lovgivning på dette området, som det er tradisjon for. Det redegjøres for den teknologiske utvikling (som har vært foranledningen til både traktatene og direktivet), traktatene, direktivet og det nordiske samarbeidet nedenfor i pkt. 2.2 til 2.5.

Videre foreslås lovendringer for å oppnå enklere rettighetsklarering og å tilpasse loven til bruk av ny teknologi. Det redegjøres for bakgrunnen for endringsforslagene i de alminnelige merknader i kapittel 3 flg.

Lovforslaget her tar ikke sikte på å gjennomføre en helhetlig revisjon av åndsverklovens oppbygging og inndeling. Det er flere bestemmelser og problemstillinger som ikke er særskilt vurdert ved lovrevisjonsarbeidet som nå er gjort. Dette gjelder både bestemmelser om opphavsrettens overgang i kapittel 3, andre bestemmelser om eneretten i kapittel 1, sanksjonsbestemmelsene i kapittel 7 og flere andre bestemmelser. Departementet ser at det er behov for en gjennomgang både av innhold og ordlyd i flere bestemmelser i åndsverkloven, og et behov for en redigering av lovens struktur etter de mange lovendringer som er gjort det siste tiåret. Dette er arbeid som nå vil bli igangsatt. Siktemålet er å gjøre lovverket enklere å forstå og finne frem i. Dessuten vil det være hensiktsmessig å foreta en grundigere vurdering av særlig de bestemmelser i loven som ikke har vært gjenstand for analyse av opphavsrettsutvalget i deres utredninger. Flere høringsinstanser har etterlyst nettopp en slik gjennomgang, og enkelte tar opp spesifikke endringsforslag ut over de spørsmål som er berørt i høringen. Dette gjelder bl.a. forslag om endringer i erstatningsbestemmelsene i loven slik at disse kan virke mer preventivt, forslag til endringer i hjemmelen for såkalte midlertidige opptak for kringkastere, nærmere avgrensning av utgivelseskriteriet i loven m.fl. Departementet vil også nevne at bestemmelser om ansvarsfrihet regulert i EUs ehandelsdirektiv nylig er gjennomført i ehandelsloven, og at det vil være naturlig å vurdere om ansvarsfrihet for opphavsrettens del bør reguleres direkte gjennom åndsverklovens sanksjonsbestemmelser eller fortsatt fremgå av horisontal lovregulering. Videre skal det også her nevnes at EUs initiativ når det gjelder kollektiv rettighetsforvaltning, nærmere omtalt under pkt. 3.4.3.3 nedenfor, også vil berøre vår regulering på dette område.

En drøfting av disse og andre spørsmål som ikke er berørt i proposisjonen bør skje gjennom en bred og åpen høringsprosess, og departementet vil prioritere arbeidet med en helhetlig gjennomgang av åndsverkloven i tiden fremover.

2.2 Den teknologiske utvikling

2.2.1 Utfordringer som følge av ny teknologi

Ny teknologi gir på opphavsrettsområdet nye muligheter, men også store utfordringer for både rettighetshavere, brukere og lovgiver.

Åndsverk og arbeider, hvor nettopp innholdet er det sentrale, kan enkelt tilbys i digital form, og er av denne grunn særlig sårbare for ulovlig kopiering og distribusjon. Digital teknologi muliggjør rimelig og rask distribusjon til mange mottakere. Når dette skjer uten rettighetshavernes samtykke, kan det gi store økonomiske tap for rettighetshavere. Til nå er det særlig innenfor musikkindustrien dette har vært et problem. Nedlasting til privat bruk av musikkfiler som er lagt ut ulovlig er ikke uvanlig. En stor utfordring er også mer systematisk og profesjonelt initiert utnytting uten rettighetshavernes godkjenning av musikk på nettet ved f.eks. fildelingsprogrammer.

På tross av den hurtige teknologiske utvikling, har det ikke vært behov for å introdusere nye begreper i åndsverkloven for å tilpasse loven til de nye utnyttelsesformer. Etter åndsverkloven § 2 har som nevnt opphavsmannen til et verk enerett til å fremstille eksemplar av verket og å gjøre dette tilgjengelig for allmennheten. Tilgjengeliggjøring for allmennheten omfatter etter gjeldende norsk rett bl.a. offentlig fremføring, kringkasting og tilgjengeliggjøring på forespørsel i nettverk. Tilgjengeliggjøringsbegrepet har vist seg å være fleksibelt og har kunnet ta opp i seg nye former for verksformidling.

Åndsverkloven skal ivareta en balanse mellom vernet for den skapende innsats, investeringer i slik innsats og avgrensninger gitt av ulike samfunnshensyn. Avgrensningsbestemmelsene i 2. kapittel gir rett til å fremstille eksemplar og til å gjøre det fremstilte eksemplaret tilgjengelig for allmennheten i den grad det er nødvendig for å nå bestemmelsens formål. Fra flere brukerhold øves det press for å kunne ta i bruk ny teknologi til utnyttingen av verk og arbeider etter avgrensningsbestemmelsene. Det er imidlertid ikke slik at digital levering av et eksemplar fremstilt med hjemmel i en avgrensningsbestemmelse alltid kan komme i tillegg til eller erstatte spredningen av det fysiske eksemplaret. Det kan være at det ikke er ønskelig å åpne for slik distribusjon idet digitale kopier lettere kan distribueres til en større krets enn det bestemmelsens formål tillater og at faren for misbruk derfor er større. Om digital levering av eksemplar fremstilt etter en avgrensningsbestemmelse kan og bør skje, må derfor vurderes konkret i forhold til den enkelte bestemmelse.

2.2.2 Internasjonale løsninger

Problemstillingene den nye teknologien reiste var av internasjonal karakter. Allerede i 1980-årene begynte arbeidet med å finne løsninger i form av endringer i eller i tillegg til gjeldende konvensjoner. I 1996 ble det fremforhandlet to nye traktater innen WIPO (World Intellectual Property Organization): WIPO-traktaten om opphavsrett (WCT) og WIPO-traktaten om framføringer og fonogrammer (WPPT). Traktatene ble lagt til grunn i EUs arbeid med opphavsrettsdirektivet. I opphavsrettsdirektivets fortale (2) fastslås at et felles regelverk på fellesskapsnivå på dette området er nødvendig for å fremme utviklingen av informasjonssamfunnet i Europa: «Opphavsrett og beslektede rettigheter spiller en avgjørende rolle i denne forbindelse, idet disse nye rettigheter beskytter og fremmer utviklingen og markedsføringen av nye varer og tjenester samt skapelsen og utnyttingen av deres kreative innhold.»

2.2.3 Lovforslaget

Som følge av direktivet foreslås det i proposisjonen at enerettighetene presiseres og styrkes på enkelte punkter. Overføring i datanettverk av verk og arbeider skaper behov for en presisering av hva som skal regnes som et (elektronisk) eksemplar. Bl.a. foreslås en presisering av eksemplarfremstillingsretten i § 2 slik at det gjøres klart at denne gjelder både varige og midlertidige eksemplar. Samtidig unntas visse midlertidige eksemplar fra eneretten i forslaget til ny § 11a.

Direktivet gir alle rettighetshavere en enerett til å gjøre sine verk og arbeider tilgjengelig på en slik måte at den enkelte bruker kan velge sted og tid for tilgang til verket/arbeidet (såkalte på-forespørseltjenester). Samtidig vernes tekniske beskyttelsessystemer og informasjon om rettighetsforvaltning. På denne måten skapes et grunnlag for at rettighetshaverne i større grad på en sikker måte kan tilby sine verk og arbeider digitalt via nettet. Proposisjonens forslag til presiseringer og endringer av lovens avgrensningsbestemmelser søker å finne en rimelig balanse mellom hensynet til rettighetshaver og de samfunnsbegrunnede hensyn til brukerne, herunder i hvilken grad ny teknologi kan tas i bruk på dette området.

Det er klart at lovgivning, selv der denne samordnes internasjonalt, ikke kan løse alle de utfordringer kunstnerne og innholdsindustrien står overfor som følge av ny teknologi. Både når det gjelder utvikling av kopisperrer og informasjon om rettighetsforhold, er det opp til bransjen selv å finne løsninger. Likeledes når det gjelder å komme frem til avtaler for digital levering av verk og arbeider som prismessig er interessant for forbrukerne.

Departementet vil samtidig peke på at visse forbrukerinteresser må ivaretas først og fremst i annen lovgivning.

2.3 WIPO-traktatene (WCT og WPPT)

2.3.1 Innledning

Verken WIPO-traktaten om opphavsrett (WCT) eller WIPO-traktaten om framføringer og fonogrammer (WPPT) er signert av Norge. Det vil bli lagt frem en egen stortingsproposisjon med forslag om at Norge tiltrer traktatene. Vi tar for enkelhets skyld her likevel med en omtale av de mest sentrale bestemmelsene i traktatene, fordi disse ligger til grunn for EUs opphavsrettsdirektiv. En norsk oversettelse av traktatene vil bli tatt inn i ovennevnte stortingsproposisjon.

2.3.2 WIPO-traktat om opphavsrett (WCT)

Artikkel 1 omhandler forholdet til Bernkonvensjonen om opphavsrett. WCT er en slik særlig avtale som Bernkonvensjonen artikkel 20 åpner for. Artikkel 1.4 sier at medlemmer av WCT må overholde artikkel 1 - 21 i Bernkonvensjonen.

I artikkel 2 heter det at ideer, prosedyrer, metoder eller matematiske begreper er uten vern. Regelen kodifiserer et prinsipp som må sies allerede å være anerkjent internasjonalt, og som for øvrig er nedfelt i artikkel 9.2 i TRIPS-avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter under Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Artikkel 3 sier at avtalepartene skal gi Bernkonvensjonen artikkel 2 til 6 tilsvarende anvendelse med hensyn til beskyttelsen hjemlet i WCT. Dette er de sentrale regler i Bernkonvensjonen om definisjoner, tilknytningsregler, nasjonal behandling, forbud mot formkrav som vilkår for vern m.m.

Artikkel 4 gjelder datamaskinprogrammer og sier at disse er beskyttet som litterære verk med henvisning til Bernkonvensjonen artikkel 2.

Databaser gis opphavsrettslig vern i artikkel 5 når utvelgelsen eller ordningen av materialet representerer en intellektuell frembringelse.

Spredningsretten, som i WCT er regulert i artikkel 6 har parallelle regler i WPPT. Avtalepartene kan bestemme om det skal gjelde betingelser knyttet til når konsumpsjon skal inntre.

Artikkel 7 statuerer en utleierett som er begrenset til datamaskinprogrammer, kinematografiske verk og verk opptatt i et fonogram.

Artikkel 8 gir en generell enerett til å «formidle» (jf. den norske oversettelsen av traktaten) verk til allmennheten på andre måter enn kringkasting. Bestemmelsen dekker tilgjengeliggjøring på forespørsel via digitale nettverk.

Artikkel 9 forlenger vernetiden for fotografiske verk til 50 år.

Bestemmelsen i artikkel 10 åpner for nasjonale regler om begrensninger og unntak dersom disse oppfyller det som etter Bernkonvensjonen har blitt kalt tretrinnstesten; det må dreie seg om visse særlige tilfelle, den normale utnyttelsen av verket må ikke skades og opphavsmannens legitime interesser må ikke på en urimelig måte tilsidesettes.

Artikkel 11 gjelder teknologiske beskyttelsessystemer og sier at avtalepartene skal sørge for rettslige tiltak mot omgåelse av slike systemer.

Artikkel 12 gjelder informasjon om rettighetsforhold og innebærer at kontraktspartene plikter å ha rettslige tiltak mot fjerning av slik informasjon samt det å gjøre tilgjengelig for allmennheten verk hvor informasjonen er fjernet. Artiklene pålegger ingen plikt til å innføre nasjonale krav om verken teknologiske beskyttelsessystemer eller rettighetsinformasjon.

I artikkel 14 heter det at avtalepartene påtar seg å sørge for midler til å gjennomføre traktaten.

Artikkel 15 - 25 omhandler administrative regler. Traktaten trer i kraft når 30 land har ratifisert/tiltrådt den, jf. artikkel 20. Etter artikkel 22 tillates ingen reservasjoner etter traktaten.

Traktaten trådte i kraft den 6. mars 2002.

2.3.3 WIPO-traktat om framføringer og fonogrammer (WPPT)

Artikkel 1 gjelder forholdet til andre konvensjoner; det heter blant annet at traktaten er selvstendig og at den ikke innskrenker forpliktelser avtalepartene måtte ha seg imellom som følge av Romakonvensjonen om vern for utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsvirksomheter.

Traktaten har i motsetning til WCT en artikkel med definisjoner knyttet til begreper traktaten bruker. Definisjonen av utøvende kunstner omfatter utøvere av folklore og er således noe annerledes enn definisjonen i Romakonvensjonen som ikke uttrykkelig nevner de som fremfører folklore.

Artikkel 4 oppstiller en regel om nasjonal behandling som betyr at enhver avtalepart skal gi andre avtaleparters borgere en behandling som ikke er mindre gunstig enn den behandling den gir egne borgere. Resultatet er en begrenset regel på linje med tilsvarende bestemmelser i Romakonvensjonen og TRIPS. For det første begrenses den til å gjelde rettigheter i WPPT slik at andre rettigheter som måtte følge av den enkelte avtaleparts interne lovgivning ikke omfattes. For det andre begrenses regelen til enerettsbestemmelsene i tillegg til vederlagsretten i artikkel 15 (med mindre reservasjonsadgangen i denne artikkelen er benyttet).

Artikkel 5 hjemler utøvende kunstneres ideelle rettigheter. Dette er en nyskapende regel idet dette er første gang utøvende kunstneres ideelle rettigheter anerkjennes internasjonalt.

Artikkel 6 fastsetter enerett for utøvende kunstnere til å gi tillatelse til kringkasting, «formidling» til allmennheten og opptak av sine levende fremføringer.

Artikkel 7 - 10 omhandler enerettsbestemmelser knyttet til opptak. Eneretten dekker reproduksjon, spredning, utleie samt tilgjengeliggjøring for allmennheten. Dette gjelder kun lydopptak, og således ikke de audiovisuelle opptak.

Med hensyn til spredningsretten kan vises til det som er sagt under WCT om konsumpsjon i artikkel 6.

Når det gjelder utleieretten skal sies at utleieretten her er generell i motsetning til den mer begrensede utleieretten i WCT, jf. artikkel 7.

Artikkel 10 om rett til å gjøre fremføringen tilgjengelig for allmennheten korresponderer med den interaktive delen av retten til å «formidle» verket til allmennheten i WCT artikkel 8.

I artikkel 11 - 14 er tilsvarende rettigheter som artikkel 7 - 10 gir utøvende kunstnere, også gitt produsenter av lydopptak. Det vises følgelig til merknader ovenfor med tilsvarende henvisninger til WCT.

Artikkel 15 omhandler felles regler for utøvende kunstnere og produsenter av lydopptak med hensyn til vederlagsrett for kringkasting og annen «formidling» til allmennheten. Det er adgang til å reservere seg fra denne bestemmelsen. Dette gjør et unntak fra artikkel 20 om at det ikke er adgang til å reservere seg fra bestemmelser i traktaten.

Etter artikkel 17 gis både utøvende kunstnere og produsenter av lydopptak 50 års vernetid.

Når det gjelder artikkel 16 om begrensinger og unntak, artikkel 18 og 19 om teknologiske beskyttelsessystemer og informasjon om rettighetsforhold samt håndhevingsregelen i artikkel 23, kan det vises til det som er sagt ovenfor under WCT i artikkel 10 - 12 og 14 idet reglene er parallelle.

Artikkel 24 - 33 inneholder tilsvarende administrative regler som under WCT.

Traktaten trådte i kraft den 20. mai 2002.

2.4 Opphavsrettsdirektivet

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF om harmonisering av visse aspekter vedrørende opphavsrett og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet ble vedtatt den 22. mai 2001, og publisert den 22. juni 2001. Hjemmel for direktivet er EF-traktaten, artiklene 57 (2), 66 og 100a, og direktivet ble behandlet etter medbestemmelsesprosedyren.

Direktivet innebærer en ytterligere harmonisering av medlemsstatenes lovgivning på området for opphavsrett og nærstående rettigheter. Hovedmålsettingen er å skape rettslig klarhet når det gjelder utnyttelse av vernede åndsverk og arbeider i digital form. Direktivet bygger dels på Grønnboken om opphavsrett og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet fra 1995, og høringen av denne, og dels på de foran nevnte nye internasjonale traktatene, WIPO-traktat om opphavsrett (WCT) og WIPO-traktat om framføringer og fonogrammer (WPPT) fra 1996.

Direktivet harmoniserer eneretten til reproduksjon av verk og arbeider (eksemplarfremstilling), eneretten til overføring av slike verk/arbeider til allmennheten, og eneretten til spredning av eksemplar av verk. Reproduksjonsretten gis både opphavsmenn og nærstående rettighetshavere. Overføringsretten innebærer for nærstående rettighetshavere at de må samtykke i at deres arbeider gjøres tilgjengelig for allmennheten gjennom såkalte på-forespørseltjenester (hvor man får tilgang til eksemplar på individuelt valgt sted og tidspunkt). For opphavsmenn gir overføringsretten en mer generelt dekkende enerett - det betyr at den dekker all overføring til allmennheten, både i form av på-forespørseltjenester og i form av samtidig overføring til allmennheten.

Eneretten til spredning av eksemplar gis opphavsmenn. Ordlyden i direktivet foreskriver såkalt regional konsumpsjon av denne. Det betyr at opphavsmannen kan kontrollere spredningen av eksemplaret, med mindre det selges eller varig overdras med hans samtykke innenfor EUs indre marked. Dette innebærer at et eksemplar av et opphavsrettslig vernet verk som er solgt utenfor det indre marked, ikke kan importeres til Fellesskapet uten samtykke fra rettighetshaver. Konsumpsjon av spredningsretten er identisk formulert i utleiedirektivet (92/100/EØF), som regulerer spredningsretten for utøvende kunstnere og tilvirkere/produsenter.

Direktivet hjemler mulighet for en rekke nasjonale unntak fra eneretten. For digital utnyttelse, er listen over unntak uttømmende. For analog utnyttelse gis adgang til å beholde eksisterende nasjonale unntak av mindre omfang. Kun ett unntak er obligatorisk, og innebærer at visse midlertidige kopier skal unntas eneretten. Hensikten med dette obligatoriske unntaket er å sikre at eneretten ikke er til hinder for at globale nettverk skal fungere effektivt. Til enkelte unntak er det koblet et vilkår om at rettighetshaverne skal gis rimelig kompensasjon. Begrepet «rimelig kompensasjon» er nytt i opphavsrettslig terminologi, også internasjonalt. For alle unntak gjelder at de skal være i samsvar med den såkalte tretrinnstesten: De får anvendelse bare i visse spesielle tilfeller som ikke skader den normale utnyttelse av et verk eller annen beskyttet gjenstand og ikke på urimelig måte tilsidesetter rettighetshaverens legitime interesser.

Direktivet har bestemmelser om vern mot omgåelse av effektive teknologiske tiltak mot kopiering, såkalte kopisperrer, som rettighetshaver benytter. Dette kan f.eks. være krypteringssystemer. Det gis også regler som skal verne mot misbruk/omgåelse av elektroniske systemer for rettighetsforvaltning (f.eks. elektronisk vannmerking som identifiserer verk/arbeider digitalt). Slike elektroniske verktøy er sentrale når opphavsrettslig innhold gjøres tilgjengelig i digital form. Disse bestemmelser følger tilsvarende bestemmelser i WIPO-traktatene, men er mer detaljert og går noe lengre; de omfatter distribusjon, markedsføring og besittelse av slike omgåelsesprodukter. Dessuten er tjenester som er rettet mot slik omgåelse omfattet av direktivet. Bestemmelsen er også formulert slik at medlemslandene har plikt til å gripe inn dersom rettighetshaver ikke sørger for at brukere kan dra nytte av visse nasjonalt lovbestemte unntak (f.eks. for undervisningsbruk) uten hinder av en kopisperre. Medlemslandene kan også gripe inn dersom rettighetshaverne ikke besørger en viss adgang til privatbrukskopiering, hvis loven hjemler dette.

Gjennomføringsfrist for medlemslandene i EU var 22. desember 2002. Direktivet inneholder også en bestemmelse om oppretting av en kontaktkomité i kommisjonens regi som skal forenkle gjennomføringen av direktivet og opprettholde god informasjonsflyt mellom medlemslandene om regulatorisk utvikling m.m.

Ved EØS-komiteens beslutning 9. juli 2004 (nr. 110/2004), ble direktivet tatt inn i EØS-avtalen med forbehold om Stortingets samtykke. Det er den 29. oktober 2004 fremmet forslag for Stortinget med anmodning om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning (St.prp. nr. 6 (2004-2005)).

2.5 Nordisk lovsamarbeid

Det er av sentral betydning, slik departementet ser det, å bevare nordisk rettsenhet i så stor grad som mulig.

Det nordiske lovsamarbeid på opphavsrettsområdet har lang tradisjon. Et mer formalisert samarbeid ble initiert på 1930-tallet og en nordisk lovkommisjon trådte sammen i 1939 med delegerte fra Norge, Sverige, Danmark og Finland. I 1950 la de norske delegerte frem sin innstilling. Resultatet av dette arbeidet ble åndsverkloven av 12. mai 1961 nr. 2 (Ot.prp. nr. 26 (1959-60), jf. Innst. O. nr. 26 (1960-61)). De øvrige lands delegerte la frem sine innstillinger i perioden frem til 1955 og et samordnet nordisk regelverk på området ble en realitet.

I tiden etter dette har det pågått et nordisk lovsamarbeid på departementsnivå. En likeartet nordisk lovgivning må antas å ha vært medvirkende til at f.eks. avtalelisens har blitt akseptert i EU som en løsningsmodell for rettighetsklarering. Således vil fellesnordiske løsninger kunne øke vår gjennomslagskraft i internasjonale fora.

Også forberedelser til gjennomføringen av EUs opphavsrettsdirektiv i norsk rett har skjedd i et nordisk samarbeid. I så stor grad som mulig har man søkt å komme frem til felles løsninger. Danmark har gjennomført direktivet i dansk lovgivning. I Finland er det fremmet et forslag til den finske riksdagen. I Sverige forberedes et lovforslag etter omfattende høring.

2.6 Høringen

Departementet sendte et utkast til endringer i åndsverkloven på bred høring i april 2003. Det innkom til sammen 99 høringssvar, fra følgende instanser:

Abelia

ABM-utvikling

Antipiratgruppen i Norge

Arbeids- og administrasjonsdepartementet

Arkitekthøgskolen i Oslo

Barne- og familiedepartementet

Bildende Kunstneres Hjelpefond

BONO

Business Software Alliance (BSA)

Den Norske Advokatforening

Den Norske Fagpresses Forening (DNFF)

Den norske Forfatterforening (DnF)

Den norske Forleggerforening

Digme AS

EE-Bransjen

EL & IT Forbundet

Elektronisk Forpost Norge (EFN)

Finansdepartementet

Fiskeridepartementet

Fond for lyd og bilde

Fond for utøvende kunstnere

FONO

Forbrukerombudet

Forskerforbundet

Forsvarsdepartementet

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)

Grafill

GramArt

Gramo

Handelshøyskolen BI

Helsedepartementet

Høgskolen i Bergen

Høgskolen i Hedmark

Høgskolen i Oslo

Høgskolen i Telemark - bibliotektjenesten

IFPI Norge

IKT-Norge

Justisdepartementet

Kommunal- og regionaldepartementet

Kommunenes Sentralforbund (KS)

Konkurransetilsynet

Kopinor

LINO - Skribentenes klareringstjeneste

LO

Mediebedriftenes Klareringstjeneste AS

Mediebedriftenes Landsforening

Miljøverndepartementet

Motion Picture Association (MPA)

Musikernes fellesorganisasjon (MFO)

Nasjonalbiblioteket

NettForum

Norges musikkhøgskole

Norsk Artistforbund

Norsk Bibliotekforening

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF)

Norsk filminstitutt

Norsk Folkemusikk- og Danselag

Norsk forening for industriens patentingeniører (NIP)

Norsk Journalistlag (NJ)

Norsk Komponistforening

Norsk kulturråd

Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek

Norsk Musikkforleggerforening

Norsk Oversetterforening (NO)

Norsk Presseforbund

Norsk Redaktørforening

Norsk Skuespillerforbund (NSF)

Norsk Spill og Multimedia Leverandørforening (NSM)

Norsk språkråd

Norsk Videogramforening

Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU)

Norske BildeByråers Forening

Norske Billedkunstnere

Norske Dansekunstnere Norske Dramatikeres Forbund (NDF)

Norske film- og tv-produsenters forening (Produsentforeningen)

Norwaco

NRK

NRKs debattforum

Nærings- og handelsdepartementet

Næringslivets Hovedorganisasjon

Opera Software

Patentstyret

Produksjonsnettverk for Elektronisk Kunst

Riksarkivaren

Rikskonsertene

Samferdselsdepartementet

Senter for Medieøkonomi (SFM) -

Handelshøyskolen BI

TONO

TV2

UBON

Universitetet i Bergen

Universitetet i Oslo

Universitetet i Tromsø

Universitets- og høgskolerådet

Utdannings- og forskningsdepartementet

Utenriksdepartementet

Vestlandske Blindeforbund

Enkelte av høringsinstansene peker på at norske myndigheter generelt bør være varsomme med å gi lovbestemmelser som går ut over de minsteforpliktelser som følger av EØS-avtalen, og at en anvender unntaksreglene som direktivet åpner for. Flere høringsinstanser fra brukersiden, dvs. som anvender vernede verk i henhold til unntaksregler, mener at balansen mellom rettighetshaver- og brukerinteresser forrykkes i rettighetshavernes favør gjennom forslaget.

Departementet mener for sin del det må gjøres en selvstendig vurdering av behovet for endringer i åndsverkloven, uavhengig av EUs reguleringsinitiativ. Bl.a. har spørsmålet om utvidelse av avtalelisenshjemler til også å omfatte digital kopiering og andre problemstillinger knyttet til mulighetene som ligger i digital teknologi, vært gjenstand for nasjonale drøftinger gjennom flere år, og er også analysert i det nordiske lovsamarbeid. Allerede ved forrige større lovrevisjon i 1994, var en oppmerksom på disse spørsmål og hadde igangsatt drøftelser, så vel internt som på nordisk nivå. For øvrig har departementet søkt å anvende det spillerom direktivet gir når det gjelder unntak m.m., på en måte som ivaretar velfungerende forvaltningssystemer og samfunnsmessig viktige brukerinteresser på en balansert måte. Høringsuttalelsene på disse og andre punkter er gjengitt og kommentert nærmere i de alminnelige merknader til lovforslaget, se nedenfor i kapittel 3.

Flere høringsinstanser, så vel fra bruker- som rettighetshaversiden, mener loven er komplisert og vanskelig tilgjengelig. Det vises til at både struktur og språk behøver en modernisering for å gjøres lettere tilgjengelig for brukeren av loven. Departementet er enig i at det er behov for en gjennomgang av lovens struktur og begrepsapparat. Det har ikke vært rom for dette ved den revisjon som nå foreslås. Departementet vil imidlertid som nevnt sette i gang et slikt arbeid i tiden som kommer. Fokus for dette arbeidet vil være å utrede behovet for revisjon av bestemmelser i loven som ikke har vært analysert av Opphavsrettsutvalget, for eksempel en gjennomgang av åndsverkloven kapittel 3 om opphavsrettens overgang. I tillegg er det naturlig å vurdere om det bør gis en ny lov, med en enklere tilgjengelig struktur og inndeling. Når det gjelder bruk av særlige ord og uttrykk som har sitt eget innhold i opphavsrettslig terminologi, må det vurderes om det er behov for endringer eller eventuelt klargjøringer i form av mer detaljerte definisjoner.

På grunn av opphavsrettens internasjonale karakter, og den aktivitet som fremdeles opprettholdes innen EU på området (flere ulike initiativ er nå under behandling i kommisjonen), må det påregnes at det i årene fremover vil måtte gjøres ytterligere endringer i loven, med de utfordringer dette gir i arbeidet med å finne en egnet struktur for lovverket som tar høyde for dette.