5 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Forslag til endringer i åndsverkloven

Til § 2

For gjennomføring av direktivets angivelse av de opphavsrettslige eneretter gjøres det visse endringer i § 2. Det gjøres en realitetsendring i forhold til eksemplarfremstillingsretten. Når det gjelder eneretten til tilgjengeliggjøring for allmennheten presiseres denne i tredje og nytt fjerde ledd.

Første leddom eneretten til eksemplarfremstilling foreslås endret ved at ordene «varig eller midlertidig» tilføyes i bestemmelsen for å presisere at den heretter også vil gjelde alle midlertidige eksemplar. Bestemmelsen må ses i sammenheng med ny § 11a hvor det gjøres unntak fra vern for visse midlertidige eksemplar. Se mer om enerettens avgrensning i relasjon til de midlertidige eksemplar under omtalen av ny § 11a nedenfor.

Tredje leddangir nærmere når verket gjøres «tilgjengelig for allmennheten». Beføyelsene under overbegrepet tilgjengeliggjøring oppregnes som a) til c) for å skape bedre oversikt.

I bokstav a) som gjelder spredning av fysiske eksemplar av verket foreslås at begrepet spres «til allmennheten» benyttes. Dette innebærer ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett, som knytter spredningen til spredningshandlinger som finner sted «utenfor det private område». Se nærmere om dette i punkt 3.2.3.1.2.

Bokstav b)gjelder offentlig visning av verket. Lovens visningsbegrep klargjøres slik at offentlig visning nå kun skal gjelde der det fysiske verkseksemplar vises uten bruk av tekniske hjelpemidler. Dette vil i praksis være der verket vises direkte for et tilstedeværende publikum. Eksempler på dette er at et kunstverk vises på et museum eller en litterær tekst vises fra en bok direkte for et publikum. Det vil f.eks. ikke være visning når det brukes hjelpemidler for å projisere verket på lerret.

All indirekte visning faller inn under fremføringsretten i bokstav c), f.eks. digital overføring via nettverk, skjermgjengivelse av et eksemplar fra en fysisk bærer (diskett e.l.), utsendelse av fjernsynssignaler eller projisering av verket på lerret.

Det foreslås at begrepet «offentlig» benyttes i forhold til visning og fremføring, jf. om dette under pkt. 3.2.3.1.2. Dette innebærer ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett, som knytter visning og fremføring til handlinger som finner sted «utenfor det private område».

I fjerde ledd eksemplifiseres hva som faller inn under begrepet offentlig fremføring. Offentlig fremføring omfatter bl.a. kringkasting og trådløs/trådbundet overføring til allmennheten, herunder tilgjengeliggjøring på forespørsel. Endringen er ment å gi enkelte praktiske eksempler på hvilke tilgjengeliggjøringsmåter som vil falle inn under begrepet offentlig fremføring, og er ikke uttømmende. Departementet vil imidlertid presisere at tilrådighetsstillelse av utstyr for personlig, interaktiv bruk, som hovedregel ikke vil være å anse som en tilgjengeliggjøring for allmennheten av eventuelle åndsverk og annet vernet materiale som brukeren selv velger å konsultere. Det faktum at brukeren her ikke tilbys noe bestemt innhold, men selv må finne frem til dette, gjør at den som stiller utstyret til disposisjon ikke kan anses å gjøre det innhold som hentes frem tilgjengelig for allmennheten. Det er i denne situasjonen ikke nær nok sammenheng mellom tilrådighetsstillelsen av utstyr og allmennhetens tilgang til åndsverk og arbeider som brukerne velger å konsultere. Dette vil f.eks. gjelde tilrådighetsstillelse av datamaskiner med internettilgang i offentlig tilgjengelige lokaler.

Til § 11a

Bestemmelsen er ny og definerer i første leddhvilke midlertidige eksemplar som er unntatt fra eneretten til eksemplarfremstilling etter åndsverkloven § 2. Bestemmelsen gjennomfører, sammenholdt med § 2, direktivet artikkel 2 og artikkel 5.1, jf. omtalen ovenfor i pkt. 3.1. Bestemmelsen gjelder for alle verkstyper.

Digital verksutnyttelse forutsetter i stor grad fremstilling av midlertidige eksemplar, og hensikten med bestemmelsen her er å sikre at eneretten ikke er til hinder for at globale datanettverk skal fungere effektivt og at lovlig digital bruk av verk og arbeider skal være mulig. Utgangspunktet etter åndsverkloven § 2, slik forslaget lyder, er at alle eksemplar er omfattet av eneretten, midlertidige så vel som varige. Fra dette utgangspunkt unntas - under forutsetning av at fire kumulative vilkår oppfylles - visse midlertidige eksemplar etter bestemmelsen her.

Det første vilkår for at et slikt midlertidig eksemplar skal være omfattet av unntaket er at eksemplaret som fremstilles må være «tilfeldig eller forbigående». At lagringen skal være «forbigående» innebærer at den må fremstå som ubestandig eller forgjengelig. «Tilfeldig» viser til at lagringen skal bære preg av å være vilkårlig, samtidig som den i en viss grad også skal være uberegnelig, uforutsett eller utilsiktet.

Det andre vilkår er at de midlertidige eksemplar som fremstilles utgjør en «integrert og vesentlig del av en teknisk prosess». Slike teknisk begrunnede eksemplar kan fremstilles i to situasjoner, jf. det tredje vilkår, som går ut på at eksemplaret har til «eneste formål å muliggjøre lovlig bruk av et åndsverk, eller en overføring i nettverk av et mellomledd på vegne av tredjeparter».

Unntaket som relaterer seg til overføring i nettverk knytter seg for det første til situasjoner hvor opphavsrettslig vernet materiale mellomlagres som en forutsetning for transport i nettverk. Videre kan også den mellomlagring som skjer for å gjøre overføringssystemene mer effektive omfattes av unntaket, for eksempel internettilbyders midlertidige lagring av hjemmesider i såkalte proxyservere. På denne måte kan mellomleddsvirksomheten som drives av nettverksoperatører og internettilbydere unntas fra opphavsmannens enerett, og om de øvrige vilkår i § 11a er oppfylt. Unntaket for mellomlagring i nettverk forutsetter at mellomleddet verken endrer informasjonen eller griper inn i den lovlige bruken av teknologien, som er alminnelig anerkjent og anvendt av industrien, med det formål å skaffe seg data om anvendelsen av informasjonen.

Unntaket som relaterer seg til fremstilling av midlertidige eksemplar utelukkende for å muliggjøre en lovlig bruk av et verk, er også praktisk begrunnet. Avspilling av verk ved hjelp av en avspiller i en datamaskin forutsetter at det fremstilles midlertidige eksemplar av verket, og disse eksemplarfremstillingene vil etter unntaket her ikke omfattes av opphavsmannens enerett til eksemplarfremstilling.

Bruken vil være lovlig om rettighetshavers samtykke eller lovhjemmel foreligger, eller om bruken ikke omfattes av åndsverkloven. Handlinger som ikke er opphavsrettslig relevante, for eksempel fremføring innenfor det private området, herunder nettlesing («browsing»), omfattes ikke av loven. Om de øvrige vilkår er oppfylt vil således unntaket omfatte de midlertidige eksemplar som fremstilles i forbindelse med slik bruk.

Kravet om lovlig kopieringsgrunnlag, se forslaget til § 12 nytt fjerde ledd, gjelder ikke for § 11a. De midlertidige eksemplar som oppstår i forbindelse med nettlesing eller annen bruk som ikke er opphavsrettslig relevant, vil således ikke utgjøre en ulovlig bruk selv om kilden (kopieringsgrunnlaget) til disse midlertidige eksemplarene er ulovlig. Om bruken gjelder datamaskinprogrammer og databaser understrekes at kravet til «lovlig bruk» etter forslaget her bare vil være oppfylt om bruker er «den som har rett til å bruke et datamaskinprogram» eller «en database» etter åndsverkloven § 39h.

Etter det fjerde vilkåret må eksemplarfremstillingen anses å være uten «selvstendig økonomisk betydning». Eksemplarfremstillingen kan således ikke ha økonomisk betydning utover det som kreves for å muliggjøre overføring i nettverk eller lovlig bruk av verket. Vilkåret må ses i sammenheng med den såkalte tretrinnstesten.

Etter andre ledd gjelder ikke bestemmelsen i første ledd for datamaskinprogrammer og databaser.

Departementet viser også til at ehandelsdirektivet 1 artiklene 12 til 14 er gjennomført i ehandelsloven 2 §§ 16 til 18 og 20, jf. Ot.prp. nr. 4 (2003-2004).

Til § 12

Første ledd tredje punktum inneholder en ny bestemmelse knyttet til rimelig kompensasjon for kopiering til privat bruk, jf. pkt. 3.4.2.6.

Kompensasjonen som gis er ikke en rettighet på linje med andre opphavsrettigheter etter åndsverkloven og er ikke en rettighet som kan overdras ved avtale eller arv.

Det fremgår av de alminnelige merknadene i punkt 3.4.2.6 hvilke rettighetshavere som i praksis vil omfattes av de to ordningene: Bestemmelsen hjemler både en kollektiv kompensasjonsordning gjennom Fond for lyd og bilde, og en ny ordning hvor kompensasjonen fordeles individuelt til den enkelte opphavsmann hvis verk har blitt kopiert til privat bruk. Den kollektive ordningen gjelder for alle opphavsmenn hvis verk kopieres til privat bruk, mens den individuelle ordningen bare gjelder opphavsmenn til lydopptak og film.

I første ledd fjerde punktum foreslås en forskriftshjemmel hvor Kongen kan gi nærmere regler om fordelingen av kompensasjonen. Det skal tas hensyn til bruk av kopisperrer, slik at det ikke skal gis kompensasjon for verk som beskyttes av et teknisk beskyttelsessystem som er vernet etter loven, jf. kapittel 6a. De alminnelige merknadene i punkt 3.4.2.6 redegjør noe nærmere for andre forhold knyttet til fordelingen.

Departementet legger til grunn at den viderefordeling som en organisasjon som nevnt i pkt. 3.4.2.6 vil foreta, ikke er «utøving av offentlig myndighet» og således ikke enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven. Det følger av dette at det da heller ikke vil være klageadgang over avgjørelser om fordeling.

I tredje leddforeslås det en endring slik at vilkåret «ervervsøyemed» som i dag er knyttet til bruk av fremmed hjelp ved kopiering av musikkverk og filmverk tas ut. Dette betyr at musikkverk og filmverk omfattes av det generelle forbudet mot bruk av fremmed hjelp ved privatbrukskopiering.

Innsnevringen i adgangen til å bruke fremmed hjelp skal etter forslaget andre punktum ikke gjelde for en funksjonshemmet som vil benytte fremmed hjelp til privatbrukskopiering av musikk- og filmverk. Det er en forutsetning for slik adgang at behovet for fremmed hjelp er grunnet i funksjonshemningens karakter. Det faktum at en funksjonshemmet ikke vet hvordan kopieringsutstyret virker, eller ikke har slikt utstyr, vil ikke i seg selv begrunne en adgang til å benytte fremmed hjelp. Formålet med bestemmelsen er å sikre at selve funksjonshemningen ikke er til hinder for at vedkommende kan anvende hjemmelen for privatbrukskopiering på linje med funksjonsfriske. Den som yter fremmed hjelp, må ikke medvirke i ervervsøyemed. Dette samsvarer med gjeldende retts avgrensning. For så vidt gjelder kopiering av skulptur etc. og kunstnerisk gjengivelse av kunstverk, opprettholdes gjeldende generelle forbud mot bruk av fremmed hjelp.

For øvrig gjøres ingen realitetsendring når det gjelder forbudet knyttet til andre verk. Forslaget om at det oppregnes i bokstavene a) til d) hvilke verk som omfattes av forbudet mot bruk av fremmed hjelp, er av redigeringsmessig art.

Med «musikkverk» i bokstav a) forstås «musikalske komposisjoner med eller uten tekst», jf. Ot.prp. nr. 26 (1959-60). Filmverk, jf. bokstav b), karakteriseres ved at det formidles levende bilder, herunder videogram, jf. NOU 1983: 35 side 53. Musikkverk og filmverk i enhver form omfattes, blant annet noter, sanghefter eller lignende forutsatt at disse er ledsaget av noter, opptak av musikalske komposisjoner eller levende bilder på fonogram, videogram eller lignende.

Nytt fjerde leddgjør adgangen til kopiering til privat bruk betinget av at lovlig kopieringsgrunnlag benyttes.

Bestemmelsen setter for det første forbud mot å fremstille eksemplar etter § 12 på grunnlag av en gjengivelse av verket i strid med § 2. Kopieringsgrunnlaget må etter dette være fremstilt eller tilgjengeliggjort med hjemmel i lov eller med samtykke fra rettighetshaver. Eksemplaret som er utgangspunkt for kopieringen kan være fremstilt med hjemmel i en lånebestemmelse, for eksempel et eksemplar tidligere kopiert til privat bruk. Den som kopierer behøver ikke å ha tilgang til et eksemplar for å foreta lovlig kopiering - det kan for eksempel gjøres opptak av et kringkastingsprogram som rettighetshaverne har samtykket til offentliggjøring av.

Om vernet teknisk beskyttelsessystem anvendes på eksemplar av verket for å hindre eller begrense eksemplarfremstilling av det, setter bestemmelsen for det andre forbud mot kopiering til privat bruk etter at beskyttelsen er fjernet (omgått). Dette vil både omfatte tilfeller hvor en benytter det omgåtte eksemplar som direkte kopieringsgrunnlag, og tilfeller hvor en benytter en kopi som er fremstilt på grunnlag av omgåelse som kopieringsgrunnlag.

Både den lovstridige og lovlige omgåelse omfattes. Det vil således ikke kunne fremstilles eksemplar etter omgåelse av et teknisk beskyttelsessystem som utelukkende hindrer kopiering av verket. Men bestemmelsen om lovlig kopieringsgrunnlag vil også gjelde for den omgåelse som er tillatt etter § 53a, det vil si den omgåelse som er nødvendig for privat brukers tilegnelse av verket på relevant avspillingsutstyr. Selv om selve omgåelsen er tillatt for å muliggjøre avspilling, vil det altså ikke kunne fremstilles kopier på grunnlag av det omgåtte eksemplar, ut over den kopi som eventuelt måtte være nødvendig for å foreta selve avspillingen.

På samme måte vil et eksemplar som har vært gjenstand for eller er et resultat av omgåelse etter § 53b andre ledd siste punktum være et ulovlig grunnlag for kopiering til privat bruk.

Imidlertid vil det ikke være forbudt å fremstille eksemplar etter omgåelse av beskyttelsen dersom slik eksemplarfremstilling er nødvendig etter § 53a tredje ledd andre punktum. Av § 53a tredje ledd andre punktum fremgår at forbudet mot omgåelse av teknisk beskyttelse ikke skal være til hinder for tilegnelse av verket på relevant avspillingsutstyr innenfor det private område, og i den grad slik tilegnelse forutsetter forutgående kopiering, vil altså ikke kopieringen være forbudt etter forslaget her. Se mer om dette under omtalen av § 53a tredje ledd andre punktum.

Betydningen av at kravet om lovlig kopieringsgrunnlag bare gjelder for kopiering til privat bruk, understrekes. At kravet ikke gjelder for midlertidig eksemplarfremstilling etter § 11a, innebærer for eksempel at de midlertidige eksemplar som oppstår i forbindelse med at en privat bruker lytter til en lydfil som er lagt ut på Internett, ikke vil være forbudte selv om lydfilen er lagt ut på nettet i strid med § 2. Heller ikke vil selve lyttingen være forbudt, da kravet om lovlig kopieringsgrunnlag bare gjelder kopiering, ikke fremføring.

Både kopiering i strid med kravet om lovlig kopieringsgrunnlag og medvirkning til dette kan lede til ansvar etter åndsverkloven. Det foreslås at handlingen må være forsettlig for å kunne rammes, jf. merknader til §§ 54 og 55 nedenfor, og begrunnelse under alminnelige merknader pkt. 3.4.1.3. Forslaget til nytt fjerde ledd vil ikke bare klargjøre rettstilstanden med hensyn til rekkevidden av hjemmelen for privatbrukskopiering, men også utvide medvirkningsansvaret, noe som for eksempel kan få betydning ved yting av tjeneste som muliggjør nedlastning av ulovlig utlagt materiale. Det vises i denne sammenheng også til ansvarsfrihetsreglene i ehandelsloven §§ 16 til 18 og 20, som likevel bare omfatter visse mellomledd i forbindelse med nettverksformidling av innhold.

Til § 13

Første ledd viderefører uendret gjeldende § 13 femte ledd og gir en avgrenset fribruksadgang. Bestemmelsen er knyttet til lærerens eller elevens egen fremføring av et verk. Dette vil omfatte for eksempel at det gjøres opptak av en elevs fremføring av en sang eller en monolog som eleven ikke selv har det opphavsrettslige vern til. Andres fremføring av verk, for eksempel på konserter, kan det ikke med hjemmel i bestemmelsen gjøres opptak fra. Heller ikke gir bestemmelsen adgang til å benytte vernede verk eller arbeider på annen måte, for eksempel ved innkopiering av eksisterende opptak i egne produksjoner. Dersom en elev ønsker å gjøre bruk av et musikkstykke til en elevproduksjon, kan hjemmelen her kun nyttes dersom eleven selv fremfører stykket på opptaket. Videre kan bruken bare skje i undervisning.

Andre ledd viderefører hjemmelen i gjeldende § 13 fjerde ledd andre punktum. Bestemmelsen hjemler forskrifter om undervisningsinstitusjoners adgang til vederlagsfritt å gjøre opptak av kringkastingssending for tidsforskutt bruk. Det er presisert at hjemmelen gjelder opptak av verk som inngår i kringkastingssending, ikke opptak av verk på annen måte. Denne presisering har bakgrunn i at hjemmelen nå er plassert i en egen bestemmelse og ikke i tilknytning til bestemmelsene i gjeldende § 13 for øvrig som omtaler adgang til opptak av verk ved undervisning. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring.

Til § 13a

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 18 andre og tredje ledd uendret og innebærer at det gjelder en tvangslisens for eksemplarfremstilling av utgitte verk til bruk ved offentlig eksamen. Bestemmelsen gjelder for alle verkstyper. For så vidt gjelder hva som skal til for at et verk anses som utgitt, vises til de alminnelige merknader pkt. 3.4.1.5 ovenfor.

Til § 13b

Ny § 13b viderefører gjeldende § 13 og utvider avtalelisenshjemmelen for undervisning til også å omfatte eksemplarfremstilling på annen måte enn ved fotokopiering og opptak av kringkastingssending.

Første ledd viderefører gjeldende § 13 første ledd med den endring at adgangen til eksemplarfremstilling med hjemmel i en avtalelisensavtale ikke lenger er begrenset til fotokopiering og lignende fremgangsmåte. Det er ingen endringer med hensyn til hva som ligger i «egen undervisningsvirksomhet». Hjemmelen gjelder som i dag, for utgitte verk, jf. om dette også i pkt. 3.4.1.5 ovenfor. Den gir likevel også, som i dag, anledning til å gjøre opptak av verk som inngår i kringkastingssending, noe som vil ha selvstendig betydning der det aktuelle verket ikke er omfattet av en utgivelse. Bestemmelsen viderefører ikke begrensningen i kopieringsgrunnlag for så vidt gjelder billedkunst og fotografi. I likhet med andre vilkår og begrensninger hva gjelder visse verkstyper og bruk, kan imidlertid spørsmålet om en særlig avgrensning i adgangen til kopiering av billedkunst og fotografi reguleres i den enkelte avtalelisensavtale etter de behov organisasjonene ser.

Bestemmelsen vil muliggjøre avtalelisensavtale som også tillater eksemplarfremstilling av utgitte lydopptak og film. Dette kan for eksempel gjelde innkopiering av et lydopptak i et skoleprosjekt. Bruk av lydopptak vil involvere flere ulike rettighetshavergrupper. Komponisters rettigheter kan klareres ett sted, ettersom så vel lydfestings- som fremføringsrettigheter for komponister er samlet i en forvaltningsorganisasjon for hele repertoaret. Det må antas at det kan finnes hensiktsmessige klarerings- og rapporteringsrutiner mellom den organisasjon som på denne måte forvalter hele repertoaret for komponistrettighetenes del og aktuell bruker, for eksempel i form av standardkontrakter. For så vidt gjelder utøvernes og produsentens rettigheter kan disse være vanskeligere å klarere på en enkel måte når det er snakk om en begrenset bruk av mange ulike opptak. For disse rettigheter kan det være hensiktsmessig med en mulighet for avtalelisensklarering.

Det er ikke et vilkår etter loven at det eksemplar som fremstilles er i samme format som kopieringsgrunnlaget. Det betyr at avtalelisensavtalen også kan omfatte en adgang til å digitalisere (for eksempel skanne inn) trykt materiale, eller fotografere utgitte kunstverk digitalt og lagre på datamaskin for bruk i undervisning. Hvor langt avtalelisensavtalen innenfor rammen av bestemmelsen skal gå, vil være et forhandlingsspørsmål mellom partene og kan tilpasses ulike behov og hensyn, så vel fra bruker- som fra rettighetshaversiden.

Begrensningen i adgangen til å gjøre opptak av filmverk gjelder der filmverket inngår i kringkastingssending. For opptak av filmverk som er utgitt og tilgjengelig i eksemplar, gjelder hovedregelen i første punktum.

Betingelsene for avtalelisens etter § 36 må være oppfylt. Dette innebærer som for avtalelisensområdet i dag, at avtale med organisasjon som er godkjent etter § 38a og som tillater bruk etter § 13b gir adgang til bruk av verk på angjeldende område uavhengig av rettighetshaverens tilknytning til organisasjonen.

De eksemplar som fremstilles kan brukes til undervisningsvirksomhet. Dette innebærer som etter gjeldende rett at det er adgang til bruk av fremstilte eksemplar i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta formålet med bestemmelsen. Det vil etter forslaget nå også være mulig å avtale adgang til digital eksemplarfremstilling. Dette aktualiserer ønske om at anvendelse av det fremstilte eksemplar kan skje for eksempel ved overføring i nettverk. Dette vil være dekket av hjemmelen så lenge eksemplarfremstillingen og bruken skjer innenfor egen undervisningsvirksomhet. Det er ikke avgjørende at bruken skjer i virksomhetens lokale - det kan også muliggjøres bruk for studenter ved nettbasert undervisning der studenten har tilgang til materialet også fra egen datamaskin hjemme. Det er et avtalespørsmål om og i hvilken utstrekning det er ønskelig å åpne for nye anvendelsesmåter av eksemplar som fremstilles med hjemmel i avtale etter § 13b.

Det forutsettes som etter gjeldende rett at hjemmelen her ikke skal omfatte slik eksemplarfremstilling som i realiteten har karakter av forlagsmessig virksomhet og derved kan skade utgivernes primærmarkeder. Det er videre forutsatt at avtalelisensavtale skal avgrense mot bruk som er avtalt på annen måte, for eksempel gjennom abonnementsavtaler etc. Det vises om dette spørsmål til pkt. 3.4.3.4.5.

Andre leddviderefører gjeldende § 13 andre ledd om opptakssentralers virksomhet. Når det i bestemmelsen vises til «opptak som nevnt i første ledd» menes med dette opptak av kringkastingssending. Bestemmelsen er ikke ment å utvide opptakssentralenes virkeområde til å omfatte opptak av verk som er gjort tilgjengelig på annen måte enn gjennom kringkastingssending.

Som også omtalt under alminnelige merknader i pkt. 3.4.4.4.4, mener departementet bestemmelsen bør muliggjøre en avtalelisensavtale som tillater distribusjon fra opptakssentral til undervisningsvirksomhet på annen måte enn ved sending av fysiske eksemplar. Dersom partene i forhandlingene om en avtalelisensavtale blir enige om dette, vil det etter bestemmelsen her også være mulig å distribuere opptak via digitale nettverk, for eksempel gjennom vedlegg til e-post eller på annen måte. Avtalen bør i så fall også gi regler som sikrer at slik distribusjon foregår i kontrollerte former.

Tredje og fjerde leddviderefører gjeldende § 13 tredje ledd og fjerde ledd første punktum. Tredje ledd bestemmer at fremstilte eksemplar bare kan utnyttes innenfor den undervisningsvirksomhet som er omfattet av avtalelisensavtalen. Fjerde ledd hjemler forskrifter om oppbevaring og bruk av opptak. Slike bestemmelser er fastsatt i forskrift til åndsverkloven §§ 2-2 og 2-3.

Til § 14

Bestemmelsen utvider gjeldende avtalelisenshjemmel for bruk av verk internt i institusjoner, virksomheter mv. Bestemmelsen vil nå hjemle inngåelse av avtalelisensavtaler som omfatter eksemplarfremstilling også på andre måter enn ved fotokopiering. Slik eksemplarfremstilling vil omfatte både utskrifter av digitalt materiale, digitalisering av skriftlig/analogt materiale og digitale kopier av verk utgitt på digitale bærere, som for eksempel CD. Avtalen kan også inkludere en adgang til å fremstille eksemplar av lydopptak og film, enten disse er lagret analogt eller digitalt. Det må være opp til de representative organisasjoner innenfor det enkelte område å vurdere om en ønsker nærmere regulert i avtalen eventuelle begrensninger for eksemplarfremstilling av visse typer verk. Det vises for øvrig til generelle merknader om bestemmelsen i pkt. 3.4.5 og særskilt omtale av lydopptak og film under pkt. 3.4.4 ovenfor.

Bestemmelsen vil til forskjell fra gjeldende § 14 også gjøre det mulig å inngå avtalelisensavtale som omfatter en adgang til å gjøre opptak av kringkastingssending. På samme måte og med samme begrunnelse som for tilsvarende forslag i § 13b, gir dette likevel ikke adgang til å gjøre opptak av filmverk som inngår i kringkastingssending dersom det er snakk om mer enn bare mindre deler av verket som er benyttet i sendingen. Det vises om dette til alminnelige merknader under pkt. 3.4.4.4.5.

Som for § 13 er det forutsatt at den eksemplarfremstilling som her muliggjøres ikke skal erstatte ordinært tilgjengelige utgivelser og derfor ikke ha et forlagsmessig preg. Disse rammer vil nærmere forhandles i avtalelisensavtalen.

Andre leddviderefører gjeldende § 14 andre punktum og presiserer at eksemplar som er fremstilt, kun kan utnyttes innenfor den virksomhet som omfattes av avtalen etter § 36. Dette innebærer at eksemplar kan distribueres internt i virksomheten, herunder til andre med særlig tilknytning til den, men det hjemler ikke ekstern distribusjon. Jf. om dette omtale i Ot.prp. nr. 15 (1994-95) side 114. Bestemmelsen vil gjøre det mulig å inngå avtale som også omfatter det at eksemplarene brukes ved å legges i et intranett for tilgang til de ansatte fremfor å utlevere fotokopier slik det har vært etter gjeldende rett.

Bestemmelsen i gjeldende § 14 siste punkt som begrenser adgangen til å fremstille eksemplar av billedkunst og fotografi, er ikke foreslått videreført. Det samme er foreslått i § 13b, avtalelisens for undervisning. Dette innebærer at dersom rettighetshaverorganisasjonene mener det bør fastsettes særlige begrensninger eller andre vilkår for eksemplarfremstilling av billedkunst og fotografi overfor alle eller visse typer brukere, er dette et spørsmål som i så fall må reguleres i avtalelisensavtalen.

Til § 16

Første ledd viderefører hjemmelen i gjeldende § 16 til å gi forskrifter om eksemplarfremstilling i arkiv, bibliotek og museer, men tilføyer at det også kan gis bestemmelser om slik eksemplarfremstilling for «undervisnings- og forskningsinstitusjoner». Bestemmelsen er en fribruksregel og forskrifter skal holdes innenfor et anvendelsesområde som ikke innebærer en utnyttelse av særlig økonomisk betydning for rettighetshaverne.

Utnyttelse skal knyttes til konserverings-, sikrings- eller andre særskilte formål. I dette ligger at det skal gjelde en bruk av betydning for at den aktuelle institusjon skal utføre sine oppgaver. Den nærmere avgrensning vil gjøres ved revisjon av eksisterende forskrifter til bestemmelsen. For en nærmere vurdering av de rammer som bør settes for slike forskrifter, vises til alminnelige merknader pkt. 3.4.7 ovenfor. Med bakgrunn i den teknologiske utvikling, og for å lette lagringen av arkivverdig materiale, bør det gis adgang for de aktuelle institusjoner til å digitalisere sine samlinger. I dag er dette etter forskriften bare mulig etter særskilt tillatelse.

At hjemmelen også omfatter utdannings- og forskningsinstitusjoner er nytt. Om dette spørsmål vises det særskilt til pkt. 3.4.7.3.2. Denne utvidelsen er ikke ment å hjemle eksemplarfremstilling til bruk i undervisning, men bare å ivareta svært avgrensede og særskilte behov som ikke antas å ha nevneverdig økonomisk betydning for rettighetshaverne. Størstedelen av kopieringsbehovet i forsknings- og utdanningsinstitusjoner vil ivaretas gjennom avtalelisensavtaler etter §§ 13b og 14. Et eksempel på et område som vil kunne dekkes gjennom bestemmelser etter hjemmelen, er behovet for å digitalisere tekstdeler av vernet materiale som ledd i effektiviseringen av innsamlingsprosessen ved etableringen av en språkdatabase, og der tekstdelene ikke gjenbrukes ut over dette.

Første ledd andre punktum er ny, og innebærer at det ikke vil være adgang til å fremstille eksemplar til ervervsmessig bruk. Hva som nærmere ligger i dette må avgjøres konkret. Det vises for øvrig til direktivet artikkel 5.2 (c), fortalen (40) og alminnelige merknader under pkt. 3.4.1.6 ovenfor. Det er institusjonens anvendelse som er vurderingstema. En reproduksjon som erstatter normalinnkjøp, vil ha en slik økonomisk fordel for institusjonen at det ikke kan gjøres innen rammen av § 16. På den annen side vil det ikke være utenfor rammen av § 16 alene ved at eksemplarfremstillingen gjennom en digitaliseringsadgang kan gi økonomiske fordeler ved at institusjonens arbeid med samlingen effektiviseres.

Andre ledder ny, og gir en hjemmel til å fastsette forskrifter om adgang til å gjøre verk i samlingene til angitte institusjoner tilgjengelig for forsknings- eller private studieformål gjennom terminaler i institusjonens lokaler. Det vises om dette til alminnelige merknader pkt. 3.4.7.3 og dessuten direktivet artikkel 5.3 (n).

Bestemmelsen vil gjelde for arkiv, bibliotek, museer og undervisningsinstitusjoner etter nærmere angivelse i forskrift. For så vidt gjelder undervisningsinstitusjoner, er hjemmelen ikke ment å dekke studentens behov for tilgang til verk for bruk i undervisningen. Det vil for eksempel være utenfor bestemmelsens rekkevidde om en undervisningsinstitusjon legger relevant pensummateriale fra eget bibliotek ut på internt nett for studentenes tilgang fra terminaler på lesesal, i det dette vil være en anvendelse som i realiteten ikke skiller seg fra mangfoldiggjøring av eksemplar, og som ikke vil la seg forsvare innenfor en fribruksramme.

Det vil kun omfatte materiale i egen samling, og kun i den ustrekning ikke materialet forefinnes i samlingen på særskilte avtalevilkår som begrenser dette. Adgangen vil kun gjelde verk i samlingen som er offentliggjort. Hjemmelen er begrenset til anvendelse i egne lokaler, og kan derfor ikke utveksles med andre institusjoner for slik tilgjengeliggjøring som bestemmelsen tar sikte på. Hva som nærmere ligger i uttrykket «egne lokaler», skal forstås restriktivt.

For at verk i samlingene på denne måten kan gjøres tilgjengelig for enkeltpersoner til konsultering ved terminaler i lokalene, forutsettes at institusjonen har et digitalt eksemplar i samlingen, enten ved at et digitalt eksemplar er innkjøpt eller ved at materiale er digitalisert med hjemmel i forskrifter til § 16 første ledd. Bestemmelsen i andre ledd gir ikke en slik eksemplarfremstillingsadgang som forskrifter etter første ledd skal regulere, herunder adgang til digitalisering. En tilgjengeliggjøring på terminaler i lokalet vil normalt innebære at det fremstilles et særskilt eksemplar som legges på den interne server. Adgangen til tilgjengeliggjøring etter bestemmelsen vil også innebære en adgang til å fremstille dette nødvendige eksemplar, såfremt utgangspunktet er et hjemlet digitalt eksemplar.

Vilkåret om at verk på denne måten kan gjøres tilgjengelig for enkeltpersoner for forskningsformål eller private studieformål innebærer at bestemmelsen ikke skal muliggjøre eksempelvis tilgjengeliggjøring for grupper i forbindelse med kurs eller undervisning mv. Dersom et bibliotek holder kurs for allmennheten eller visse grupper av lånere, kan ikke materiale fra samlingen med hjemmel i bestemmelsen legges på intranett for slik organisert bruk for en gruppe. Bestemmelsen skal ikke innebære økt risiko for eksemplarfremstilling fra brukersiden, men kan gi en «virtuell» tilgang for den enkelte låner/bruker til samlingen fra terminal i biblioteket/institusjonen. Institusjonen må sørge for at det ikke gis utskrifts-/kopieringsmulighet. Dersom låner ønsker å ta en kopi til privat bruk av et eksemplar som lånes ut fra biblioteket, må kilden til kopieringen være det utlånte eksemplar. Adgangen til å bruke fremmed hjelp til slik kopiering vil avhenge av verkstypen, jf. om dette i merknadene til § 12.

Til § 16a

Bestemmelsen er ny og innebærer at bibliotek, arkiv og museer kan inngå en avtalelisensavtale med representative rettighetsorganisasjoner om en utvidet eksemplarfremstilling og bruk sammenlignet med det som hjemles i forskrifter til fribruksbestemmelsen i § 16. Dette kan for eksempel gjøre det mulig å legge til rette for en terminalbruk av verk i samlingene som ikke omfattes av § 16 andre ledd, som ledd i veiledningsvirksomhet i biblioteket. Eller avtalen kan muliggjøre fjernlån direkte til låner. Det vises til alminnelige merknader under pkt. 3.4.7.3.

Hjemmelen vil gjelde for bibliotek, arkiv og museer som omfattes av § 16. Hvilke institusjoner som gis adgang til eksemplarfremstilling etter § 16 er nærmere angitt i forskrift til bestemmelsen. De institusjoner som der angitt vil derved omfattes av adgangen til å inngå avtalelisensavtale etter bestemmelsen her.

Bestemmelsen omfatter utgitte verk, og disse må befinne seg i samlingen til institusjon som er omfattet av avtalelisensavtale. Bestemmelsen vil også muliggjøre avtale som omfatter utveksling mellom institusjoner som er dekket av avtale, og som går ut over den fjernlånsadgang som ellers kan hjemles i § 16. Bestemmelsen vil ikke gi adgang til å inngå avtalelisensavtale om bruk av pliktavlevert materiale, selv om slike eksemplar ofte vil være omfattet av en utgivelse.

Bestemmelsen gir mulighet for en avtalelisensavtale som omfatter så vel eksemplarfremstilling som tilgjengeliggjøring for allmennheten. Dette kan skje både ved fremføring på stedet fra verkseksemplar i samlingen eller overføring i nettverk. Det kan være ulike behov som eventuelt melder seg fra brukersiden for en utvidet adgang til bruk av verk i samlingene. De nærmere rammer og vilkår for dette vil måtte avklares i forhandlinger med de organisasjoner som er godkjent til å forhandle avtalelisensavtale, jf. § 38a. Organisasjoner som forhandler slike avtaler, må ta hensyn både til hvilke verkstyper det gjelder, for eksempel de særlige hensyn som skal ivaretas for så vidt gjelder filmverk, hvilken type bruk det gjelder og hensiktsmessigheten av en avtalelisensavtale i forhold til mulighetene for en effektiv klarering på annen måte.

Til § 17

Det foreslås en særskilt overskrift til bestemmelsen. Det samme gjelder for forslaget i §§ 17a og 17b. Dette er gjort for å tydeliggjøre at visse bestemmelser gir adgang til fri bruk, andre mot rett til vederlag for opphavsmann, og andre igjen hjemler avtalelisensavtale.

Første ledd første punktum viderefører gjeldende § 17 første ledd første punktum med den endring at hjemmelen også vil omfatte eksemplarfremstilling til fordel ikke bare for blinde og svaksynte, men også personer som har andre funksjonshemninger. Det er et vilkår at funksjonshemningen gjør at personen ikke kan tilegne seg verket på vanlig måte, og derved fordrer et særskilt tilrettelagt eksemplar av verket. Funksjonshemmede som dette kan omfatte, er bl.a. personer med diagnostisert dysleksi eller en bevegelseshemning som innebærer at de ikke kan tilegne seg verket i den form det er utgitt. Bestemmelsen vil særlig ha betydning der slike tilrettelagte eksemplar initieres fremstilt av andre enn den funksjonshemmede selv, ettersom bestemmelsen om kopiering til privat bruk langt på vei vil ivareta den funksjonshemmedes behov for selv å fremstille eksemplar av verk. Den som skal produsere tilrettelagte eksemplar for funksjonshemmede med hjemmel i § 17 må selv forestå den forutsatte tilrettelegging. Dette betyr eksempelvis at i de tilfelle der det fra fremstillerens side ikke er nødvendig å gjøre annet enn å digitalisere trykt materiale for at den funksjonshemmede skal kunne ta i bruk egne hjelpemidler som talesyntese eller storskriftprogram, vil det normalt ikke foreligge slik særskilt tilrettelegging som forutsettes for å utnytte hjemmelen. Det vises om dette spørsmål også til de alminnelige merknader i pkt. 3.4.8.3. Dette har ikke betydning for den funksjonshemmedes adgang til selv å digitalisere materiale for eget privat bruk for bedre å kunne nyttiggjøre seg nyere hjelpemidler til bruk for eksempel på pc.

Bestemmelsen gir en fribruksadgang. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det i stedet inngås avtale om bruk mellom rettighetshaver og fremstiller. Dette kan være aktuelt der det for å produsere tilpassede eksemplar er nødvendig å ha tilgang til verket i et format det ikke er utgitt i.

Bestemmelsen regulerer ikke adgangen til å produsere lydbøker.

Første ledd andre punktumer en uendret videreføring av gjeldende første ledd andre punktum og gir en fribruksadgang til å gjengi utgitte litterære eller vitenskapelige verk på film, bestemt til bruk for hørsels- eller talehemmede.

Første ledd tredje punktumer ny og innebærer at ervervsmessig bruk ikke er hjemlet. En produksjon til aktuelle funksjonshemmede grupper som ikke har til formål å gå med økonomisk overskudd, vil fremdeles være tillatt. Det har heller ikke betydning om det tas betaling for tjenesten, dersom dette er til selvkost. For en nærmere drøfting av hva som ligger i uttrykket «ervervsmessig», vises til alminnelige merknader under pkt. 3.4.1.6 ovenfor. Ervervsmessighetskriteriet skal vurderes i forhold til den som har ansvaret for produksjonen og det å gjøre tilrettelagte eksemplar tilgjengelig for de funksjonshemmede. Kriteriet er knyttet til anvendelsen, ikke alene eksemplarfremstillingen. Det kan for eksempel benyttes underleverandør for selve eksemplarfremstillingsarbeidet dersom dette er hensiktsmessig. Hvilken bruk den funksjonshemmede selv gjør av det tilrettelagte eksemplar, er ikke avgjørende etter bestemmelsen. Det vises også til direktivet artikkel 5.3 (b), som forutsetter at det er snakk om en ikke-kommersiell anvendelse til fordel for funksjonshemmede.

Andre leddviderefører gjeldende § 17 andre ledd uendret.

Som etter gjeldende rett, omfatter bestemmelsen den spredning av det fremstilte eksemplar som er nødvendig for å ivareta formålet med bestemmelsen. Det er etter gjeldende rett ikke gjort begrensninger i fremstillingsmetode, slik at også digitale eksemplar kan fremstilles. Anvendelse kan også skje ved at eksemplaret gjøres tilgjengelig for den aktuelle brukergruppe ved overføring i nettverk. I slike tilfelle vil overføringen normalt innebære at det fremstilles ytterligere eksemplar hos bruker. Den som gjør slik bruk av utgitte verk som hjemlet i bestemmelsen, må påse at de som betjenes er innenfor den gruppe som er ment å tilgodeses ved forslaget her.

Til § 17a

Forslaget til overskrift tilkjennegir at bestemmelsen gir adgang til eksemplarfremstilling av verk ved lydopptak og bruk av slike for funksjonshemmede, men at opphavsmennene har krav på vederlag for dette.

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 17 tredje ledd med den endring at «for vederlagsfritt utlån» er erstattet med «for vederlagsfri bruk». Bestemmelsen gir hjemmel for forskrifter om adgang til å produsere lyd-/videobøker av utgitte litterære eller vitenskapelige verk til fordel for funksjonshemmede. Vederlaget for slik produksjon skal utredes av staten, og tilbudet skal være vederlagsfritt for den funksjonshemmede. Etter gjeldende bestemmelser (forskrift til åndsverkloven § 1-10) kan så vel syns- og lesehemmede, hørsels- og talehemmede og personer med nedsatt førlighet, tilgodeses gjennom lydbokproduksjon etter bestemmelsen. Lesehemmede omfatter også personer med dysleksi. Personer med nedsatt førlighet vil omfatte personer som vil ha særlig nytte av lydbøker fordi de ikke kan bla i bøker på vanlig måte. Lydbøker produsert etter gjeldende bestemmelser kan anvendes for «vederlagsfritt utlån». Dette har vært antatt å avgrense bruken mot distribusjon på annen måte enn gjennom fysiske eksemplar, på bakgrunn av forståelsen av utlånsbegrepet i denne sammenheng. Departementet har ved endringen på dette punkt ment å utvide adgangen til å distribuere lydbøker til også å omfatte for eksempel levering som vedlegg til e-post eller tilgang for bruker gjennom nettverk på annen måte. Den som betjener den funksjonshemmede etter bestemmelsen, vil ha ansvaret for å påse at det er en tilgodesett brukergruppe som betjenes. Den nærmere regulering skal gis i forskrift. Det er også nærliggende at vilkår og kontrollspørsmål avklares i den vederlagsavtale som inngås mellom staten og rettighetshaverne etter bestemmelsen. Departementet har ikke ment å endre forutsetningen om at brukerens tilgang til lydboken skal være tidsbegrenset, selv om uttrykket «utlån» erstattes med «bruk».

Bestemmelsens siste punktumer ny og tilsvarer endringen i § 17, i det hjemmelen er avgrenset mot ervervsmessig bruk. Det er her aktiviteten til ansvarlig lydbokprodusent som er vurderingstema, ikke den enkelte funksjonshemmede som anvender lydboken. Det vises om ervervsmessighetskriteriet til det som er sagt ovenfor til § 17, samt alminnelige merknader i pkt. 3.4.8.3.1 og 3.4.1.6. De nærmere angitte organisasjoner og bibliotek som tar initiativ til og står ansvarlig for produksjon og distribusjon av lydbøker, kan ikke drive sin virksomhet med ervervsmessig formål. Dette er likevel ikke til hinder for at tilpasnings-/eksemplarfremstillingsarbeidet settes ut til underleverandør som tilbyr sine tjenester i ervervsmessig øyemed. Ettersom adgangen til produksjon av lydbøker forutsetter at bruken skal være vederlagsfri for den funksjonshemmede, vil produksjonskostnader under enhver omstendighet ikke kunne dekkes inn hos den gruppe som betjenes. Lydbokproduksjon for funksjonshemmede ivaretas i dag i all hovedsak i regi av Utdanningsdirektoratet (tidligere Læringssenteret) og Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek. Disse er statlig eide institusjoner, og produksjonskostnader betales av staten, i tillegg til at staten utreder vederlaget for opphavsmenn. Også andre institusjoner kan i utgangspunktet godkjennes for å produsere lydbøker, dette kan også inkludere private institusjoner. Også i slike tilfelle vil produksjonskostnadene måtte bæres av institusjonen selv, mens staten utreder vederlaget til opphavsmannen. Hvilke organisasjoner/bibliotek mv. som skal gis slik adgang til å produsere lydbøker, fastsettes i forskrift til bestemmelsen. Etter gjeldende forskrift vil visse offentlige bibliotek og arkiv ha slik adgang, mens andre institusjoner må godkjennes særskilt. Ved endringsforslaget her, muliggjøres en utvidet anvendelse av lydbøkene ved digital distribusjon. De institusjoner som i dag er særskilt godkjent for lydbokproduksjon, må søke ny godkjennelse dersom det ønskes å tilby produserte lydbøker på annen måte enn gjennom utlån av fysiske eksemplar.

Til § 17b

Bestemmelsen viderefører uendret gjeldende § 17 fjerde ledd. Forslaget til overskrift tilkjennegir at det er en avtalelisenshjemmel for adgang til opptak og bruk.

Til § 18

Bestemmelsen gir på nærmere vilkår rett til fremstilling av samleverk til bruk i gudstjeneste eller undervisning. Det skal betales vederlag. Bestemmelsene foreslås videreført med den begrensning at de ikke gir rett til « å gjengi eksemplar i maskinlesbar form», jf. første ledd siste punktum og den nærmere omtale av dette i pkt. 3.4.9. Det ligger i dette at gjengivelse heretter bare kan skje i analog form, typisk ved hjelp av trykking, fotokopiering eller lignende metode.

Til § 19

Hovedregelen blir heretter regional konsumpsjon av spredningsretten, jf. første ledd tredje punktum. Som etter gjeldende rett omfatter ikke konsumpsjonsregelen tjenester, f.eks. ved at åndsverk tilbys ved direktekoblede tjenester. Levering av musikk over et nettverk innebærer derfor ikke at eventuelle kopier som fremstilles i den sammenheng omfattes av konsumpsjonsbestemmelsen.

Global (internasjonal) konsumpsjon er opprettholdt for utlån og utleie, jf. § 19 første ledd tredje punktum. Utleie antas å ha relativt liten praktisk betydning fordi andre ledd forbyr utleie for annet enn for byggverk og bruksgjenstander. Departementet foreslår likevel at utlån og utleie likebehandles når det gjelder konsumpsjon. At utleie tas med kan ha betydning i forhold til utleie av brukskunst som er kjøpt utenfor EØS - siden bestemmelsen i andre ledd ikke gjør det forbudt å leie ut slike verk uten samtykke. Det må imidlertid presiseres at eksemplar som er innkjøpt utenfor EØS for utlån eller utleie, ikke kan selges videre uten opphavsmannens samtykke.

Bestemmelsen i § 19 første ledd tredje punktum opprettholder også global konsumpsjon for eksemplar av verk som er anskaffet av en person til privat bruk. Dette vil gjelde i forhold til vanlig anskaffelse til eget bruk og vil medføre at det ved viderespredning av slike eksemplar ikke hviler noe ansvar på privatpersonen til å undersøke konsumpsjonsregler. Bestemmelsen gir ikke rom for at anskaffelse og videresalg settes i system.

Til § 20

Någjeldende § 20 tredje punktum oppheves fordi endringene i visningsretten gjør dette unntaket unødvendig, jf. pkt. 3.2.3.1.4.

Til § 21

Endringen i § 21 første ledder en konsekvens av at visningsretten heretter bare skal omfatte visning for en tilstedeværende allmennhet. De overføringer som til nå har blitt antatt å falle innenfor visningsretten vil heretter være omfattet av offentlig fremføring. Endringen i § 21 medfører at det blir samme unntaksregel for offentlig fremføring av kunstverk og fotografisk verk ved undervisning som det er for offentlig visning av slike verk ved undervisning.

Andre leddvidereføres uendret.

I tredje ledd er tredje punktum ny, og har bakgrunn i direktivet artikkel 5.3 (a). Offentlig fremføring i form av overføring, enten dette skjer i tråd eller trådløst, vil ikke følge fribruksregelen i § 21 dersom fremføringen skjer innen ervervsmessig undervisning. Om uttrykket ervervsmessig vises til alminnelige merknader kapittel 3.4.1.6. At det tas betalt for undervisningen er ikke i seg selv avgjørende, såfremt det kun tas sikte på selvkost. Uttrykket «ervervsmessig» vil ha samme innhold som i tredje ledd første punktum som begrenser adgangen til å fremføre databaser ved ervervsmessig undervisning.

Til § 23

Bestemmelsen i første ledd tilsvarer nåværende første ledd første punktum. Bestemmelsen omfatter gjengivelse i analog så vel som digital form, men etter forslaget her kan gjengivelsen bare skje i digital form om formålet med den er ikke-ervervsmessig, jf. fjerde ledd.

Bestemmelsen i andre ledd tilsvarer nåværende første ledd andre punktum. Bestemmelsen foreslås av hensyn til direktivet begrenset til bare å gi adgang til analog gjengivelse, jf. fjerde ledd. Videre foreslås av klarhetshensyn at formuleringen «i tilslutning til teksten» erstatter dagens «til klargjøring av teksten». Formuleringene skal tolkes likt, og materiell endring på dette punkt tilsiktes således ikke.

Bestemmelsen i tredje ledd tilsvarer nåværende første ledd tredje punktum. Bestemmelsen begrenses til å gi rett til analog gjengivelse av personbilde i skrift av biografisk innhold. At gjengivelsesadgangen bare omfatter det analoge området fremgår av fjerde ledd. Bestemmelsen er opprinnelig en videreføring av en bestemmelse i den opphevede fotografiloven. Det innføres derfor en presisering om at « personbilde» utelukkende skal forstås som et «fotografisk verk eller bilde». Bestemmelsen skal altså ikke omfatte personbilder i form av malerier m.m. Ut over dette er det ikke tilsiktet endringer i bestemmelsen.

Fjerde ledd angir at paragrafen ikke gir rett til gjengivelse i maskinlesbar form, med mindre det gjelder en «ikke-ervervsmessig gjengivelse etter første ledd». Et ervervsmessig formål innebærer en målsetning om økonomisk overskudd. Det er i forbindelse med vitenskapelig forskning ikke bestemmende om den personen som forfatter teksten er ansatt ved en institusjon som har ervervsmessig formål. Det avgjørende er om den som forfatter teksten selv har et slikt formål. Men om artikkelen gis ut i et tidsskrift, og utgiveren har ervervsmessig formål, vil hele gjengivelsen være ervervsmessig, og gjengivelsesadgangen vil være begrenset til det analoge området. Se mer om ervervsmessighetskravet i de alminnelige merknader i pkt. 3.4.1.6 og 3.4.10.

Til § 23a

Bestemmelsen er ny. Første ledd tilsvarer nåværende § 23 andre ledd. Det er ikke foreslått materielle endringer.

Andre ledd tilsvarer nåværende § 23 tredje ledd. Bestemmelsen foreslås endret ved at utgitt (eller av opphavsmannen overdratt) kunst- eller fotografisk verk nå også kan medtas i «bøker», såfremt verket utgjør en del av bakgrunnen eller på annen måte spiller en underordnet rolle i sammenhengen. Etter gjeldende rett gjelder dette bare for aviser, tidsskrifter, kringkasting og film. Det er ikke foreslått øvrige endringer i bestemmelsen.

Til § 24

Paragrafen foreslås, med unntak av én presisering i første ledd, videreført i uendret form. Av hensyn til direktivets krav, presiseres adgangen til å avbilde kunst- og fotografisk verk i katalog over samlingen til bare å omfatte en adgang til analog kataloggjengivelse. Verkene som inngår i samlingen kan således bare gjengis i katalog som fremstilles ved hjelp av «trykking, fotokopiering eller lignende metode». Katalogen kan således ikke tilgjengeliggjøres på Internett eller i digital form for øvrig. Avbilding av kunst- og fotografisk verk som utstilles eller utbys til salg i meddelelse om utstillingen eller salget kan også gjengis i digital form. Tilsvarende gjelder for bestemmelsene i andre og tredje ledd.

Til § 30

Bestemmelsen i første ledd viderefører gjeldende § 30 første ledd med den endring at istedenfor å angi i lovteksten hvem kringkastingsforetaket skal inngå avtale med, henvises til vilkårene for avtalelisens etter § 36. I motsetning til hva som gjelder for øvrige avtalelisensområder, er det i § 30 stipulert at bruk kan skje «mot vederlag». Bestemmelsen har innebåret at det er utredet individuelt vederlag til rettighetshaverne for den bruk som skjer med hjemmel i avtalelisensavtale etter § 30. Det er ikke ved forslaget her gjort endringer i dette. Forholdet mellom bruker og organisasjon og mellom organisasjon og utenforstående rettighetshaver reguleres etter forslaget av bestemmelsene i §§ 36, 37 og 38 som for andre avtalelisensområder. Dette vil bl.a. ha betydning for tvisteløsning, og forholdet til utenforstående i den grad det er anvendelig. Bestemmelsen i § 37 andre ledd om utenforståendes rett til å kreve vederlag utbetalt til seg, vil bl.a. i regelen ikke ha selvstendig betydning der innkrevd vederlag under enhver omstendighet fordeles individuelt slik praksis i dag er på kringkastingsområdet.

Gjeldende § 30 andre ledd oppheves som overflødig, ettersom fellesbestemmelsene for avtalelisens vil gjøres anvendelig også for avtalelisensavtale etter § 30, jf. også forslaget til endringer i §§ 36 og 38. I § 38 andre ledd fremgår at avtalepartene på samme måte som etter gjeldende § 30 andre ledd kan bli enige om at tvist om tolkingen av avtalen kan avgjøres på bindende måte etter reglene gitt med hjemmel i § 35 første ledd.

Andre og tredje ledd er en uendret videreføring av gjeldende § 30 tredje og fjerde ledd.

Til § 32

Bestemmelsen er ny. Gjeldende § 32 er flyttet til § 33, se nedenfor.

Bestemmelsen innebærer at det kan inngås en avtalelisensavtale om gjenbruk av egenprodusert materiale i kringkastingsarkivene på visse vilkår. Det vises til nærmere omtale i alminnelige merknader under pkt. 3.4.11.2.

I første leddfremgår at bestemmelsen gjelder NRK og andre kringkastingsforetak som har konsesjon. Fordi den kun får anvendelse på produksjoner frem til 1. januar 1997, vil den likevel ha størst praktisk betydning for NRK.

Hjemmelen omfatter verk som finnes i kringkastingsforetakets samling. Dette forutsetter at det må foreligge et opptak av den produksjon som i sin tid fant sted.

Adgangen til gjenbruk etter en inngått avtalelisensavtale vil også omfatte den eksemplarfremstilling som er nødvendig for den aktuelle gjenbruk.

Når det inngås avtalelisensavtale etter § 36 med representative organisasjoner, kan slik avtale etter bestemmelsen omfatte en rett til å gjøre bruk av opptaket i samlingen gjennom ny kringkasting eller ved på-forespørseltjenester, og denne avtalen vil favne også verk og arbeider av rettighetshavere som ikke er medlem av organisasjonene. Det er opp til de aktuelle organisasjoner om og i hvilket omfang de ønsker å forhandle en avtalelisensavtale for slik bruk som her er angitt.

Etter andre ledd vil hjemmelen for avtalelisensavtale ikke gjelde for verk som første gang ble kringkastet etter 1. januar 1997. Verk som er kringkastet på ny etter dette tidspunkt, men som første gang ble kringkastet før dette, kan likevel omfattes av avtale etter denne bestemmelsen. Det er videre et vilkår at verket inngår i kringkastingsforetakets egne produksjoner. Hva som nærmere ligger i dette, må vurderes konkret. Kringkastingsforetakets hel- eller delvise finansiering av en kringkastingsproduksjon vil anses tilstrekkelig, derimot ikke innkjøpte programmer og lignende. Der eksisterende opptak er klarert for inkludering i en kringkastingsproduksjon, vil hjemmelen til å bruke kringkastingsproduksjonen etter avtalelisensavtale i utgangspunktet også inkludere de innkopierte opptak. I vilkåret om at det skal gjelde verk som inngår i kringkastingsforetakets egne produksjoner ligger også at det er kringkastingsforetaket selv som kan gjøre den avtalehjemlede bruk - denne retten kan ikke overdras til andre.

Andre ledd gir også den enkelte rettighetshaver rett til å motsette seg slik ny bruk av verket som inngår i opptaket/produksjonen dersom han nedlegger forbud mot dette. Forbud kan nedlegges av opphavsmannen eller hans rettsetterfølger. Slikt forbud må nedlegges overfor kringkastingsforetaket, og må identifisere hvilke produksjoner det gjelder, med mindre dette er åpenbart for kringkastingsforetaket. Også der det på annen måte enn ved eksplisitt å nedlegge forbud fremgår klart at rettighetshaver motsetter seg den bruken som avtalelisensavtalen gir rom for, vil dette måtte respekteres fra kringkastingsforetakets side. Adgangen til å nedlegge forbud etter denne bestemmelsen gjelder bare der rettighetshaver verken er bundet av annen individuell avtale med kringkastingsforetak om den aktuelle bruk eller gjennom avtale inngått på vedkommendes vegne som medlem i fagorganisasjon.

Det er ved forslaget ikke forutsatt en bestemt innkrevings- og fordelingsmetode. Dersom det er grunnlag for det, kan det legges til rette for en større grad av individuell fordeling. Bakgrunnen for bestemmelsen er dels vansker med å få tak i de medvirkende, men også det byrdefulle arbeid med å søke å reforhandle de ulike avtaler. Rapportering og fordeling kan være mindre byrdefullt, men det kan også tenkes en delvis kollektiv fordeling der rettighetshaver etter gitte, ikke-diskriminerende kriterier må anses vanskelig å oppspore. Dette vil være et forhandlingsspørsmål, der også administrative byrder med ulike løsninger må være vurderingstema.

Det er heller ikke ved forslaget forutsatt at forhandlinger om en eventuell avtalelisensavtale må foregå gjennom en felles organisasjon. Dette gjelder i dag bare for videresendingsrettigheter. Det må derimot forutsettes et koordinert samarbeid mellom de organisasjoner som godkjennes, og slik at disse kan la en samarbeidsorganisasjon forhandle på deres vegne der dette er hensiktsmessig.

Bestemmelsen kan anvendes på områder som ikke er dekket av allerede eksisterende avtaler mellom partene. Den har et kulturpolitisk siktemål, selv om den ikke er til hinder for at gjenbruken fra kringkastingsforetakets side også har en kommersiell side. Hjemmelen vil finne sin anvendelse på eldre produksjoner der avtaler med de medvirkende ikke regulerer slik bruk som bestemmelsen omfatter. Dette kan ha sammenheng både med at vernet for så vel opphavs- som nærstående rettigheter har blitt styrket gjennom årenes løp og etter at avtaler er inngått. Mange avtaler tar heller ikke høyde for nye utnyttingsmåter. I produksjoner med et stort antall medvirkende, kan det være så byrdefullt og dessuten resultatløst å søke å reforhandle tidligere avtaler, at en rekke produksjoner av kulturhistorisk verdi blir liggende uutnyttet.

På den andre side må også avtalelisensforhandlinger respektere allerede inngåtte avtaler som regulerer den bruk det her gjelder. En avtalelisensavtale vil regulere rettighetsklarering for den bruk som ikke allerede er klarert, enten ved individuell avtale eller annen lovbestemt eller hensiktsmessig forvaltning. Dette siste kan for eksempel være klarering av fremføringsrettigheter gjennom TONO. Også eventuell vederlagsplikt etter § 45b må hensyntas. Hvordan man for øvrig beregner avtalelisensgrunnlaget, vil være et forhandlingsspørsmål mellom partene. Det er opp til partene om de i det hele tatt og i hvilket omfang de innenfor rammene vil forhandle en avtalelisensavtale på dette området. Det må likevel forutsettes at det legges til rette for fungerende klareringsmetoder.

Til § 33

Bestemmelsen er en uendret videreføring av bestemmelsen i gjeldende § 32 og er flyttet til § 33 av redigeringsmessige årsaker. Gjeldende § 33 er foreslått opphevet, jf. om dette ovenfor under pkt 3.4.11.3 i alminnelige merknader.

Til § 35

I første ledder det gjort en henvisningsendring som følge av endring i paragrafrekkefølgen i 2. kapittel, i det § 17a tilsvarer gjeldende § 17 tredje ledd. Henvisningen til § 30 er foreslått tatt ut som følge av forslaget i § 30 om at fellesbestemmelser for avtalelisens etter §§ 36 flg. skal få anvendelse for avtalelisens for kringkasting.

Til § 36

I første ledd forelås endring i henvisninger som følge av endringer i paragrafrekkefølgen i 2. kapittel (§§ 13b og 17b) og forslag om nye avtalelisenser (§§ 16a og 32), samt at avtalelisens for kringkasting (§ 30) foreslås å følge fellesbestemmelsene for avtalelisens.

Til § 37

I første ledd er det ikke foreslått endringer.

Foreldelsesfristen spesifiseres i forslag til endring i andre ledd andre punktum. Dette forhold reguleres etter gjeldende rett av lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven). Fristen vil fortsatt, som etter foreldelsesloven, være på tre år, men tidspunktet for når denne begynner å løpe endres fra foreldelseslovens utgangspunkt om tidligste tidspunkt for oppfyllelse til utløpet av det år verket ble brukt. Fristen avbrytes ved at fordringshaver fremsetter kravet overfor den aktuelle organisasjon. Kravet skal fremsettes skriftlig. Se mer om dette i pkt. 3.6.2.

Til § 38

Det er her kun gjort henvisningsendringer, som følge av redigeringsmessige endringer i avgrensningskapitlet, og som følge av innføring av nye avtalelisensområder. Henvisningen til § 13b erstatter gjeldende til § 13, henvisningen til § 17b erstatter gjeldende til § 17 fjerde ledd, henvisningene til §§ 16a (bibliotek), 30 (kringkasting) og 32 (gjenbruk av kringkastingsarkiver)er nye.

Henvisningene i tredje ledder utvidet til å omfatte § 14 fordi denne avtalelisenshjemmelen også vil omfatte avtale om opptak av kringkastingsprogram.

Til § 38a

Første leddviderefører gjeldende § 38a med den endring at organisasjoner som skal godkjennes som representative til å inngå avtalelisensavtaler, heretter skal representere en vesentlig del av opphavsmennene til verk som brukes i Norge. Det er etter dette ikke lenger avgjørende at organisasjon innenfor det enkelte verksområde representerer en vesentlig del av norske opphavsmenn. Det vil fremdeles være organisasjoner for originære opphavsmenn som skal godkjennes. På området for nærstående rettigheter, vil aktuelle organisasjoner være organisasjoner for utøvende kunstnere og for produsenter innen ulike områder. Som i dag, vil det ikke være et vilkår at organisasjonen representerer alle kategorier verk som ønskes utnyttet innen et aktuelt område. For enkelte brukere kan det være aktuelt å inngå avtale for en mer begrenset bruk innenfor visse verksområder. I den grad dette ikke dekkende kan gjøres gjennom individuelle avtaler eller for eksempel avtaler med forvaltningsorganisasjoner, som for eksempel TONO/NCB og BONO, vil en avtalelisensavtale kunne være hensiktsmessig.

Organisasjon som godkjennes skal representere en «flerhet» av opphavsmenn til verk som brukes innenfor det aktuelle område, jf. også om dette i Ot.prp. nr. 15 (1994-95) side 150. Det er ikke et vilkår at organisasjonen representerer et flertall av opphavsmennene til de verk som brukes i Norge.

Det er ikke utelukket å godkjenne flere organisasjoner på det enkelte område, selv om det ikke vil være det normale. Dersom flere godkjennes, må det forutsettes et samarbeid. Vurderingen av hva som utgjør samme verksområde, er den samme som etter gjeldende rett. Slik praksis også er i dag, må det forutsettes at det etableres et hensiktsmessig forvaltningsmessig samarbeid mellom de ulike godkjente organisasjoner innenfor områder der bruker behøver en bred lisens som dekker flere ulike verkstyper.

Organisasjoner som i dag inngår avtalelisensavtale basert på godkjenning etter gjeldende § 38a, må søke på ny, både pga. endringene i kriteriet for godkjenning, men også fordi avtalelisensområdet er utvidet.

Det vises for øvrig til alminnelige merknader pkt. 3.4.3.4.6.

Det er for øvrig ikke foreslått endringer i bestemmelsen.

Til § 38b

Det er her foreslått endringer i henvisningene, i tråd med de redigeringsmessige endringer som er foreslått i 2. kapittel og de nye avtalelisensområder som er foreslått. Henvisningen til § 13b er begrunnet i at gjeldende § 13 om avtalelisens i undervisning er foreslått flyttet til ny § 13b. Henvisningen til § 17b har samme årsak. Nytt er henvisning til § 16a (avtalelisens for bibliotek), § 30 (kringkasting, jf. forslag til endring i § 30) og § 32 (gjenbruk av kringkastingsarkiver). Bestemmelsen gir organisasjonene en søksmålsrett gjennom en adgang til å kreve nedlagt forbud mot bruk av verk når avtalelisensavtale ikke er inngått, og det ikke ellers er hjemmel for den aktuelle bruk eller avtalt vederlag ikke er betalt.

Til § 39k

Det innføres en adgang for arvinger til å fatte flertallsavgjørelser om utnytting av arvet opphavsrett, jf. omtalen av dette ovenfor i pkt. 3.6.1.

Tredje ledd endres ved at det i andre punktumbestemmes at flertallet av arvingene kan avgjøre om et allerede offentliggjort verk skal offentliggjøres på en annen måte eller i en annen form enn tidligere. Det kreves at flertallet av arvingene samtykker før slik ny utnyttelse av verket settes i gang. Simpelt flertall vil være tilstrekkelig. Det er arveloddet, ikke antall stemmer, som vil være avgjørende ved beregning av flertall. Om det ikke er grunn til å anta annet, skal det legges til grunn at arvingene har like store andeler.

Til klargjøring av reglene for øvrig, inntas i tredje ledd de relevante bestemmelser fra § 6, i stedet for dagens henvisning til at reglene i § 6 om fellesverk gjelder tilsvarende. Inntak av disse reglene innebærer ikke endringer hva gjelder realiteten.

Således kreves det til verkets første offentliggjøring fremdeles enstemmighet hos arvingene, jf. første punktum. Ved spørsmål om ny offentliggjøring på samme måte som tidligere, kan fortsatt hver av arvingene forlange eller gi samtykke til dette, jf. tredje punktum. Videre kan fremdeles enhver av arvingene påtale krenkelser av opphavsretten, jf. fjerde punktum.

Og fremdeles vil reglene i tredje ledd vike om opphavsmannen i testament har truffet bestemmelse om utøvelse av opphavsretten eller overlatt til en annen å gjøre dette, jf. siste punktumog bestemmelsen i andre ledd.

Til § 42

Ordlyden i paragrafen endres slik at utøvende kunstnere på samme måte som opphavsmenn i forhold til åndsverket, får en enerett til å råde over sin fremføring og opptak av den.

Når det gjelder retten til offentlig fremføring av lydopptak på annen måte enn ved på-forespørseltjenester, gjelder en vederlagsrett etter § 45b. Eneretten til å gjøre opptaket tilgjengelig for allmennheten etter forslaget i § 42 gjelder følgelig med den begrensing som følger av § 45b om vederlagsrett for offentlig fremføring av lydopptaket. For at dette skal komme klart frem er det henvist til § 45b. Når det gjelder de audiovisuelle opptak, gjelder ingen tilsvarende begrensning. For forvaltning av rettigheter til audiovisuelle opptak, gjelder avtalelisensen i § 34 for videresending av opptak av utøvende kunstneres prestasjoner. I gjeldende § 42 henvises det også til lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig fremføring av utøvende kunstneres prestasjoner mv. Denne henvisningen, som er av rent opplysende karakter, er nå flyttet til § 45b.

Konsumpsjonsbestemmelsen i tredje ledd videreføres uendret, jf. nærmere om dette under punkt 3.3.1.4.2 i alminnelige merknader ovenfor.

Henvisningene i § 42 femte ledd videreføres med enkelte endringer: Henvisningen til § 2 «tredje ledd» endres til en generell henvisning til § 2 som følge av endringer i § 42.

Det er tatt med en henvisning til § 11a slik at unntaket for visse midlertidige eksemplar også gjøres gjeldende for arbeider etter § 42.

Paragraf 12 nytt fjerde ledd om lovlig kopieringsgrunnlag foreslås gjort gjeldende også for § 42. Paragraf 12 er omfattet av henvisningen slik den lyder og det er ikke nødvendig å endre henvisningen i § 42.

Som følge av innføring av en digital avtalelisens i forslaget til § 13b, foreslås at henvisning til denne bestemmelsen medtas. Det foreslås også medtatt en henvisning til § 14.

Det er tatt inn en henvisning til § 16a om avtalelisens for bruk av verk i bibliotek. Henvisningen til § 17b innebærer ingen realitetsendring, men følger av forslaget om oppdeling av gjeldende § 17 i flere paragrafer. Gjeldende henvisning til § 18 beholdes.

Det foreslås at avtalelisensen for bruk av verk og arbeider i kringkasters samlinger også gjøres gjeldende for opptak av utøvende kunstneres prestasjoner ved en henvisning til § 32.

Bestemmelsen i gjeldende femte ledd andre punktum foreslås opphevet. Denne bestemmelsen er overflødig som følge av etableringen av enerett i § 42 første ledd for tilgjengeliggjøring av opptak. Henvisningene til §§ 3 og 39k i forslaget fjerde ledd første punktum vil nå omfatte den situasjon som er regulert i andre punktum.

Til § 43

I femte leddforeslås medtatt en henvisning til ny § 11a slik at unntaket for visse midlertidige eksemplar også gjøres gjeldende for arbeider vernet etter § 43. Det henvises allerede til § 12 slik at bestemmelsene i nytt fjerde ledd om lovlig kopieringsgrunnlag også blir gjeldende for § 43.

Det foreslås videre at avtalelisensen i § 32 om bruk av verk og arbeider i kringkasters samlinger også gjøres gjeldende for arbeider vernet etter § 43, men på grunn av gjeldende henvisninger til §§ 30 til 38b er det i dette henseende ikke nødvendig med lovendring.

Til § 43a

I tredje leddforeslås medtatt en henvisning til § 11a slik at unntaket for visse midlertidige eksemplar også gjøres gjeldende for arbeider vernet etter § 43a.

Paragraf 12 nytt fjerde ledd om lovlig kopieringsgrunnlag gjøres gjeldende også for § 43a. Paragraf 12 er omfattet av henvisningen slik den lyder og det er i så måte ikke nødvendig å endre henvisningen i § 43a.

Det foreslås videre ved en henvisning til § 32 at avtalelisensen for bruk av verk og arbeider i kringkasters samlinger også gjøres gjeldende for arbeider vernet etter § 43a. Gjeldende henvisning til §§ 30, 31 og 33 til 39f endres således til en henvisning til §§ 30 til 39f.

Til § 45

Ordlyden i paragrafen endres i samsvar med tilsvarende endring i § 42. Tilvirkere vil etter dette få en enerett til å råde over sine opptak.

For offentlig fremføring av lydopptak på annen måte enn ved på-forespørseltjenester gjelder en vederlagsrett etter § 45b. Eneretten til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten etter forslaget i § 45 gjelder følgelig med den begrensing som følger av § 45b om vederlagsrett for offentlig fremføring av lydopptaket. For at dette skal komme klart frem er det henvist til § 45b. Det gjelder ingen tilsvarende begrensning ved fremføring av audiovisuelle opptak.

Vernetiden angitt i gjeldende første ledd tredje punktum, flyttes til nytt andre ledd, uten realitetsendringer.

Konsumpsjonsbestemmelsen i gjeldende andre ledd flyttes til nytt tredje leddog videreføres uendret, jf. nærmere om dette under punkt 3.3.1.4.2 i alminnelige merknader ovenfor.

Henvisningene i tredje ledd videreføres som nytt fjerde ledd med visse endringer. For det første foreslås medtatt en henvisning til § 11a, slik at unntaket for visse midlertidige eksemplar også gjøres gjeldende for arbeider vernet etter § 45. Det foreslås også å gjøre bestemmelsen om digital avtalelisens i forslaget til § 13b gjeldende for lydopptak og film vernet etter § 45. Også §§ 14 og 16a gjøres gjeldende ved henvisningen i tredje ledd. Det er videre medtatt en henvisning til § 17b som følge av oppdelingen av gjeldende § 17 i flere paragrafer. Henvisningen til § 18 beholdes. Gjennom eksisterende henvisning gjøres § 12 nytt fjerde ledd om lovlig kopieringsgrunnlag også gjeldende for lydopptak og film vernet etter § 45.

Det foreslås at avtalelisensen for bruk av verk og arbeider i kringkasters samlinger også gjøres gjeldende for lydopptak og film etter § 45 ved en henvisning til § 32.

Som følge av at tilvirkerne etter forslaget får en enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten (med begrensningen som gjelder ved offentlig fremføring av lydopptak, jf. § 45b), foreslås medtatt henvisninger til §§ 21 og 34. På grunn av bestemmelsen i § 45b, vil § 34 ha sin praktiske betydning i forhold til videresending av audiovisuelle opptak.

Til § 45a

Det foreslås visse henvisningsendringer i femte ledd. Paragraf 11a foreslås gjort gjeldende for § 45a-rettighetene. Gjennom eksisterende henvisning gjøres § 12 nytt fjerde ledd om lovlig kopieringsgrunnlag også gjeldende for § 45a.

Kringkaster har enerett til å gjøre opptak av sin kringkastingssending etter § 45a første ledd bokstav a). Departementet foreslår at det henvises fra § 45a til ny § 13 for å klargjøre at forskriftshjemmelen for opptak til tidsforskutt bruk i § 13 andre ledd også gjelder i forhold til kringkasterens rettigheter.

Videre tas med en henvisning til 13a som viderefører gjeldende § 18 andre ledd.

Til § 45b

Etter gjeldende bestemmelse har utøvende kunstnere og tilvirkere en vederlagsrett ved offentlig fremføring av lydopptak som de har medvirket i/tilvirket. Det foreslås at denne retten videreføres i første ledd første punktum, men at bestemmelsen ikke gjelder ved «overføring på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til opptaket», jf. første ledd nytt siste punktum. Når lydopptak tilbys gjennom såkalte på-forespørseltjenester i nettverk, vil altså hovedregelen i §§ 42 og 45 om enerett til tilgjengeliggjøring for allmennheten fortsatt gjelde, jf. direktivet artikkel 3.2.

For å klargjøre at bestemmelsen i paragrafen her begrenser rettighetshavernes enerett etter forslagene i §§ 42 og 45, er det foreslått at det i §§ 42 og 45 vises til at tilgjengeliggjøringsretten for så vidt gjelder visse former for offentlig fremføring av lydopptak reguleres i § 45b.

Det foreslås at siste del av gjeldende første ledd, om oppkrevingen av vederlaget, flyttes til andre ledd, slik at bestemmelser om oppkrevingen samles. Det er med dette ikke tilsiktet endringer mht. realiteten.

Det presiseres i andre ledd siste punktum at vederlagets størrelse skal fastsettes uavhengig av avgiftsplikten etter § 3 i lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v. (fondsloven). Presiseringen innebærer en lovfesting av Stortingets forutsetning om at avgiften «ikke må gå på bekostning av vederlaget», jf. omtalen av dette ovenfor i pkt. 3.6.3.

Presiseringen om at vederlagets størrelse skal fastsettes uavhengig av avgiftsplikten, innebærer at avgiftsplikten ikke skal virke inn på vederlagsnivået. Ved fastsettelsen av vederlagets størrelse vil således eksistensen av avgiftsplikten ikke være et relevant forhold. Avgiften vil på denne måte komme som et rent tillegg til vederlaget.

Det presiseres i tredje ledd første punktum at rettighetshavere som ikke er medlem av Gramo selv må fremsette krav på vederlag overfor organisasjonen. Det er med dette ikke tilsiktet realitetsendringer, jf. forskriften til åndsverkloven § 3-6 tredje ledd første punktum. Bestemmelsen tas inn fra forskriften i forbindelse med at det nå fastsettes en foreldelsesregel i tredje ledd andre punktum, jf. nærmere omtale av dette i pkt. 3.6.2.

I fjerde leddgjøres visse henvisningsendringer.

I femte ledd tilføyes en henvisning til fondslovens avgiftssystem for den fremføring som gjelder ikke-vernede opptak. Dette er kun en klargjøring av hensyn til leseren, og utgjør ingen realitetsendring.

Til § 53a

Bestemmelsen er ny og skal gjennomføre artikkel 6.1 til 6.3 i direktivet. Det vises til behandlingen ovenfor.

Av første ledd fremgår hovedregelen om at det er forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som anvendes for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av vernede verk.

Enhver teknologi, innretning eller komponent, som etter sin normalfunksjon har som formål å kontrollere de nevnte handlinger, kan utgjøre et «teknisk beskyttelsessystem». Benyttede metoder vil for eksempel kunne være kryptering, koding eller annen omforming av innholdet eller anvendelse av mekanisme for kopikontroll. Med hensyn til beskyttelsens tekniske utforming er definisjonen av tekniske beskyttelsessystemer ment å forstås vidt, og utformingen kan vanskelig tenkes å være avgjørende for hva som er et teknisk beskyttelsessystem. Beskyttelsessystemet vil også kunne omfatte deler av avspillingsenheten. Imidlertid vil unntaket i tredje ledd andre punktum kunne medføre at koblingen mellom verkseksemplaret og en bestemt avspiller ikke alltid er vernet mot omgåelse.

Omgåelsesvernet relaterer seg bare til beskyttelsessystemer som er «effektive». Kravet om at systemet skal være effektivt innebærer at det må fungere etter sitt formål. Det kreves ikke at beskyttelsessystemet skal bidra til at formålet effektivt oppfylles i faktisk henseende, selv om beskyttelsen nok i en viss utstrekning også må bidra til selve oppfyllelsen av beskyttelsesformålet. Etter departementets oppfatning vil systemer som nøytraliseres av f.eks. et tusjstrøk på selve platen eller ved at en tast på tastaturet til datamaskinen holdes inne i forbindelse med innlesning, ikke oppfylle kravet til effektivitet etter bestemmelsen her. Videre vil systemer som medfører skade på brukers avspillingsutstyr ikke kunne sies å fungere etter sitt formål, og de vil således heller ikke omfattes av vernet etter bestemmelsen her.

Formålet med anvendelsen av tekniske beskyttelsessystemer må være å kontrollere «eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten» av det beskyttede verket, jf. åndsverkloven § 2, jf. § 11a. Et verk gjøres tilgjengelig for allmennheten når det fremføres utenfor det private området og når eksemplar av det spres eller vises utenfor dette området, jf. § 2 tredje ledd. Fremføring mv. innenfor det private området utgjør følgelig bruk som ikke omfattes av eneretten. Eneretten til eksemplarfremstilling avgrenses mot visse midlertidige eksemplar i § 11a. Dette innebærer bl.a. at fremstillingen av de eksemplar som oppstår i forbindelse med nettlesing og mellomlagring ved overføring eller avspilling av beskyttede verk, ikke vil være omfattet av eneretten, såfremt de øvrige vilkår i § 11a er oppfylt.

At det bare er systemer som anvendes for å kontrollere disse opphavsrettslig relevante handlinger som omfattes av vernet, innebærer bl.a. at den såkalte regionskodingen av DVD-filmer ikke vil være et teknisk beskyttelsessystem i lovens forstand. Dette er fordi disse kodene ikke kan anses anvendt for å kontrollere den opphavsrettslig relevante bruk, som jo vil være spredningen av eksemplaret utenfor det private område. Derimot hindres bruk som ikke er omfattet av de opphavsrettslige eneretter; privat fremføring av filmene i visse DVD-spillere. Det understrekes imidlertid at regionskodede DVD-plater samtidig kan være utstyrt med beskyttelsessystemer som vil være vernet etter bestemmelsen her.

Det er videre et vilkår at systemet skal anvendes på verk som er «vernet» etter åndsverkloven. Dette innebærer krav med hensyn til både verkshøyde og vernetid.

Det siste vilkår for at systemet skal omfattes av vernet er at det er rettighetshaver eller den denne har bemyndiget som «benytter» det.

Andre ledd setter forbud mot en nærmere angitt befatning med «innretninger, produkter eller komponenter» egnet for bruk i tilknytning til omgåelse av effektive tekniske beskyttelsessystemer. Den tekniske utforming slikt omgåelsesverktøy gis, antas ikke å være avgjørende for om det omfattes av forbudet eller ikke. Omgåelsesverktøyet kan tenkes å bestå i programvare så vel som maskinvare («brikker» («chips») o.l.).

Forståelsen av begrepet «effektive tekniske beskyttelsessystemer» er den samme for bestemmelsene i første så vel som i andre ledd. Forbudet i andre ledd relaterer seg således til verktøy som er egnet for bruk i tilknytning til omgåelse av systemer som anvendes for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av vernede verk. På samme måte som for omgåelsesforbudet vil derfor salg mv. av såkalte sonefrie DVD-spillere ikke omfattes av andre ledd, da regionskodingen ikke kan anses anvendt for å kontrollere bruk som er omfattet av de opphavsrettslige eneretter.

Vilkåret for vern etter første ledd om at beskyttelsessystemet må anvendes i tilknytning til verk som er vernet etter åndsverkloven, lar seg imidlertid ikke gjennomføre fullt ut i andre ledd da omgåelsesutstyret ikke vil kunne skille mellom systemer som anvendes på vernede og ikke-vernede verk. Men i prinsippet kan en selvsagt tenke seg produksjon mv. av omgåelsesverktøy rettet inn mot omgåelse av beskyttelsen til spesifikt ikke-vernet verk.

Hva gjelder den nærmere angitte befatning med utstyret, vil det for det første være forbudt å «produsere eller innføre» slikt utstyr, samt å besitte det «for ervervsmessige formål», jf. bokstavene b) og d). Kravet om at besittelsen skal være ervervsmessig avgrenser forbudet mot den rent private befatning med omgåelsesutstyr. På samme måte avgrenses det mot import og produksjon for private formål ved at disse aktivitetene, for å skulle omfattes av forbudet, må skje «for distribusjon til allmennheten».

Men selv om bare den import og produksjon som skjer for slikt formål vil være omfattet av forbudet, vil annen befatning med det samme verktøyet i stor grad være forbudt. Etter bokstav a) er det forbudt å «selge, leie ut eller på annen måte distribuere» slikt verktøy. Forbudet mot slik distribusjon gjelder også innenfor det private område, men departementet legger til grunn at en viss ikke-ervervsmessig distribusjon av verktøy som er nødvendig for lovlig omgåelse etter bestemmelsen i tredje ledd andre punktum, bør kunne finne sted innenfor dette område. Det samme bør gjelde for tjenesteyting.

Forbudet mot en nærmere angitt befatning med omgåelsesverktøy omfatter også reklamering for slik virksomhet, samt tjenesteyting i tiknytning til slikt utstyr, jf. bokstavene c) og e).

Forbudet gjelder for de tilfeller hvor utstyret «frembys med det formål å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer». Selv om en innretning også har et annet formål enn omgåelse, vil altså reklamering for innretningens omgåelsesfunksjon være forbudt.

Videre omfattes utstyr som kun har «begrenset ervervsmessig nytte» for annet formål enn å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer, og det samme vil gjelde hvor utstyret «i hovedsak er utviklet for å muliggjøre eller forenkle slik omgåelse».

Forbudet etter andre ledd skal ikke forplikte utstyrsprodusenter til en gitt standard med hensyn til elektronisk utstyr og utviklingen av disse. En behøver altså ikke på bakgrunn av bestemmelsen her å tilpasse sitt utstyr de beskyttelsessystemer rettighetshaver tar i bruk. Det vil imidlertid måtte eksistere en grense for i hvor liten grad en produsent er forpliktet til å tilpasse sitt utstyr før denne må sies å produsere omgåelsesutstyr omfattet av forbudet: Rettighetshaver A, som også er produsent av lagringsmedier og avspillingsutstyr, lanserer f.eks. sitt eget tekniske beskyttelsessystem. Når produsent B deretter lanserer en avspiller som ikke reagerer på dette beskyttelsessystemet, vil det måtte bero på en konkret vurdering om B ved dette produserer omgåelsesutstyr omfattet av andre ledd eller ikke.

I tredje ledd gjøres unntak fra første og andre ledd, i tillegg til at det henvises til en særregel for tekniske innretninger til vern for datamaskinprogrammer.

Etter første punktum skal ikke anvendelsen av tekniske beskyttelsessystemer være til hinder for «forskning i kryptologi». Det vil altså være tillatt å omgå beskyttelsessystemer, samt å fremstille verktøy som muliggjør slik omgåelse, i forbindelse med forskning i kryptologi. Således kan det undervises i kryptologi etter unntaket her, og forskningsresultater som oppnås kan offentliggjøres og publiseres uten at en ved dette kommer i strid med forbudet i § 53a. Det stilles ikke krav om tilknytning til forskningsinstitusjon, da det er det reelle innhold i forskningssituasjonen som vil avgjøre om en omfattes av unntaket eller ikke. Imidlertid er adgangen til offentliggjøring/publisering av forskningsresultater relativt snever, da hele tiden den nødvendige tilknytning til forskning i kryptologi må foreligge, også i forhold til mottakerne av offentliggjøringen/publiseringen. Likeledes må den samme tilknytning hele tiden foreligge i undervisningssammenheng, og det er denne vurdering som vil være den avgjørende for om en omfattes av unntaket eller ikke.

Den vesentligste delen av unntaket i tredje ledd relaterer seg til at forbudet mot omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer ikke skal være til hinder for privat brukers tilegnelse av verket på relevant avspillingsutstyr, jf. andre punktum. Unntaket utdyper avgrensningen i første ledd, om at bare beskyttelsessystemer som anvendes for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten, er omfattet av vernet mot omgåelse.

At omgåelsesforbudet ikke skal være «til hinder for privat brukers tilegnelse av verket», innebærer at beskyttelsessystemet ikke skal hindre den enkelte bruker i å fremføre verket innenfor det private området. Unntaket er altså bare anvendelig innenfor dette området. Men selv om unntaket relaterer seg til fremføringsmulighetene, vil det også være adgang til å fremstille eksemplar av det sperrede verket såfremt dette er nødvendig for å muliggjøre avspillingen. I øvrige tilfeller vil det alltid være forbudt å fremstille eksemplar av verk hvis vernede tekniske beskyttelsessystem har vært gjenstand for omgåelse, og av eksemplar som er et resultat av slik omgåelse, jf. mer om dette foran under omtalen av § 12 fjerde ledd og kravet til såkalt lovlig kopieringsgrunnlag.

Det må stilles relativt strenge krav til hva som kan anses for å være «relevant avspillingsutstyr», og som ved dette kan hjemle omgåelse. At utstyret skal være relevant innebærer at bruker ikke står fritt ved valg av avspillingsenhet. Kravet må vurderes konkret i det enkelte tilfelle, og sentralt i vurderingen vil være hvilke forventninger forbruker med rimelighet kunne ha til avspilling av det aktuelle eksemplar.

Om bruker f.eks. kjøper en vinylplate, vil det være ganske åpenbart at bruker da ikke kan ha noen rimelig forventning om å kunne spille denne direkte av i CD-spilleren. Departementet er av den oppfatning at det prinsipielt sett må stille seg på samme måte når musikk lagres i digitale formater, selv om en kanskje i det daglige ikke lenger legger like stor vekt på hvilken bærer musikken er lagret på: Om bruker f.eks. kjøper en CD-plate, kan ikke bruker ha noen rimelig forventning om å kunne spille denne direkte av i en MP3-spiller som ofte er på størrelse med et armbåndsur, er integrert i mobiltelefonen eller finnes som programvare på datamaskinen. At CD-platen ved kopiering kan konverteres for å muliggjøre avspilling i andre format og i andre avspillere er en annen sak, men i relasjon til bestemmelsen her vil ikke en MP3-spiller være en relevant avspiller for en CD-plate.

På den annen side må det være klart at en CD-spiller (eller lignende spiller som leser CD-plater) vil være relevant avspiller for det som for bruker fremstår som en CD-plate. En bruker må således ikke akseptere at platen ikke lar seg spille av i CD-spilleren i bilen eller i DVD-spilleren hjemme i stua, men kan i stedet foreta seg det som er nødvendig for å muliggjøre avspilling, herunder fremstilling av eksemplar, varige så vel som midlertidige. Forutsetningen er hele tiden at eksemplarfremstillingen er nødvendig for å muliggjøre avspilling innenfor det private området.

Om det ved kjøp av lydfil på Internett er inngått avtale om tillat bruk, herunder om hvilken avspiller som kan benyttes ved tilegnelsen, vil kravet til relevant avspillingsutstyr innebære at avspillere utover det avtalte ikke kan være relevante i relasjon til bestemmelsen her. Selv om det etter § 53a ikke er relevant om et verk er inkorporert i et fysisk produkt eller ikke, vil kravet til relevant avspillingsutstyr i praksis innebære at unntaket ikke er anvendelig når verk tilbys på forespørsel i nettverk, da avtalen i disse tilfeller ofte vil avgjøre hva som er relevant avspillingsutstyr.

Det understrekes at avgrensningen bare gjør unntak fra første ledd. Tilsvarende avgrensning gjelder ikke i tilknytning til omgåelsesutstyr. Det vil altså ikke være tillatt å tilby utstyr mv. som er nødvendig for å muliggjøre bruk i tråd med tredje ledd andre punktum. Innenfor det private området mener imidlertid departementet det bør være adgang til en viss utstrekning av ikke-ervervsmessig distribusjon av slikt verktøy som er nødvendig for å muliggjøre bruk. Det samme bør gjelde for ikke-ervervsmessig tjenesteyting.

Paragrafen gjelder ikke for tekniske innretninger som skal beskytte datamaskinprogrammer, jf. tredje ledd tredje punktum. For slike innretninger gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c (gjeldende § 54a).

Til § 53b

Bestemmelsen er ny og skal gjennomføre artikkel 6.4 i direktivet. Det vises til behandlingen ovenfor.

Av første ledd fremgår at rettighetshaver skal påse at den som har lovlig tilgang til et vernet verk, uten hinder av tekniske beskyttelsessystemer kan gjøre bruk av verket i henhold til bestemmelsene i §§ 13a (undervisning), 15 (bruk av verk i visse institusjoner), 16 (bibliotek, museer og arkiv mv.), 17 og 17a (funksjonshemmede), 21 (fremføring i undervisning), 26-28 (offentlige forhandlinger, innsynsrett mv.) og 31 (efemære opptak). Såfremt bruker har lovlig tilgang skal rettighetshaver legge til rette for aktuell bruk.

Av andre ledd fremgår imidlertid at det først skal føres forhandlinger mellom rettighetshaver og bruker som nevnt i første ledd om bruk av verk som er utstyrt med teknisk beskyttelsessystem. Det innføres også en tvisteløsningsordning. Dersom forhandlinger ikke fører frem, eller hvis rettighetshaver etter begjæring fra den som etter første ledd har rett til å bruke verket ikke frivillig gir aktuell tilgang, kan rettighetshaver pålegges å utlevere eller på annen måte gi bruker informasjon eller nødvendige midler for å muliggjøre bruk i samsvar med formålet. Dette vil kunne være nøkler, koder eller annet som setter bruker i stand til selv å gjøre den aktuelle bruken mulig eller som på annen måte setter bruker i stand til å utøve bruk som nevnt i første ledd.

Begjæring rettes til nemnd som opprettes av departementet, og det er denne nemnda som kan pålegge rettighetshaver å legge til rette for bruk som nevnt i første ledd. Dersom rettighetshaver ikke overholder fristen nemnda setter for å muliggjøre bruk etter de nevnte bestemmelser, kan nemnda bestemme at berettiget uten hinder av § 53a kan omgå anvendte tekniske beskyttelsessystemer. Bestemmelsen inneholder også hjemmel til å gi forskrift om saksbehandlingsregler for nemnda.

Etter tredje ledd er avtalebasert overføring der den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket ikke omfattet av bestemmelsen. Dette vil bl.a. medføre at bestemmelsen om rettighetshavers plikt til å tilrettelegge for visse typer bruk ikke gjelder for de fleste tjenester som tilbys via Internett. Tilretteleggingsplikten gjelder imidlertid når bruker har lovlig tilgang til verk som gjøres tilgjengelig på Internett gjennom «samtidig overføring», men dette antas ikke å utgjøre en særlig praktisk situasjon. Således vil bestemmelsene i paragrafen her i første rekke gjelde for verk som er inkorporert i fysiske produkter.

Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for datamaskinprogram, jf. fjerde ledd.

Til § 53c

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 54a første ledd. Bestemmelsen i § 54a andre ledd foreslås opphevet. Det tilsiktes med dette ingen realitetsendring, da det i forslaget henvises fra § 54 første ledd bokstav b) til nytt kapittel 6a.

Til § 53d

Bestemmelsen er ny og skal gjennomføre artikkel 7 i direktivet. Det vises til behandlingen ovenfor.

Etter bokstav a) er det uten tillatelse forbudt å fjerne eller endre elektronisk rettighetsinformasjon. Også innførsel av eksemplar for spredning, omsetning, kringkasting, samt overføring eller annen tilgjengeliggjøring for allmennheten av vernet verk hvorfra elektronisk rettighetsinformasjon er fjernet eller endret uten tillatelse, omfattes av forbudet, jf. bokstav b).

Med rettighetsinformasjon menes all form for informasjon som er levert av rettighetshaver, og som identifiserer denne eller det vernede materiale, eller gir opplysninger om tillatte bruksmåter. Forbudet gjelder bare når overtredelsen foranlediger, muliggjør, letter eller skjuler en krenkelse av opphavsrett.

Det tilsiktes ved innføringen av denne bestemmelse ikke å endre gjeldende rett med hensyn til brukernes personvern og avtalefrihet.

Til § 53e

Bestemmelsen er ny og gjør bestemmelsene i kapittelet også anvendelige for arbeider vernet etter lovens 5. kapittel.

Til § 54

I første ledd bokstav b)foreslås at straffebestemmelsen utvides til også å gi straff for overtredelse av bestemmelsene i nytt kapittel 6a.

Nytt andre ledd avgrenser straffansvaret etter første ledd til den forsettlige overtredelse for så vidt gjelder § 12 siste ledd. I § 12 siste ledd foreslås en begrensning i adgangen til å kopiere offentliggjorte eksemplar av åndsverk til privat bruk, ved at denne adgangen gjøres betinget av at det kopieres fra en gjengivelse som ikke er i strid med § 2 om opphavsmannens råderett og heller ikke er resultatet av en omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer.

Forsettet må omfatte alle elementer i gjerningsbeskrivelsen. Den som kopierer til privat bruk må være klar over så vel karakteren av sine egne handlinger (kopiering) som det faktum at kopigrunnlaget er uhjemlet på en av de måter som er angitt i § 12. Dersom vedkommende ikke er klar over at en relevant eksemplarfremstilling finner sted ved handlingen, vil forholdet ikke kunne rammes. Ordinære krav til bevisbyrde vil gjelde. Påtalemyndigheten må føre bevis så vel for den ulovlige handling som den subjektive skyld. Der de konkrete, ytre omstendigheter er åpenbare, vil det som regel ikke være problematisk å føre bevis for at gjerningsmann har ansett det som overveiende sannsynlig at kilden for kopieringen er uhjemlet. I de tilfelle der dette ikke er så åpenbart, for eksempel dersom en aktuell nettside fremstår som legitim eller kanskje til forveksling lik en annen, autorisert side som tilbyr vernet innhold, vil forsettskravet innebære at det ikke alene er nok å føre bevis for at den som kopierer har vært uforsiktig eller unnlatt å undersøke forholdet nærmere. Det må kunne føres bevis for at vedkommende anser det som sikkert eller overveiende sannsynlig at eksemplaret som er kilden for kopieringen er ulovlig fremstilt eller tilgjengeliggjort. Dette kan innebære at det for de mindre åpenbare forhold må påvises at det for eksempel er gitt konkrete opplysninger eller varsler, eller at vedkommende av andre grunner er klar over forholdet, for eksempel fordi det er en bekjent som drifter den aktuelle nettside eller tilbyr eksemplaret der kopisperren er omgått.

På samme måte som for annen straffbarhetsvurdering, vil den uaktsomme rettsvillfarelse ikke frita for straff, jf. straffeloven § 57. Dreier det seg om villfarelse om faktiske omstendigheter, jf. straffeloven § 42, vil det forholde seg annerledes, i det også den uaktsomme faktiske villfarelse kan frita for straff når skyldkravet er forsett.

Gjeldende andre ledd blir nytt tredje leddog er omformulert for å ta høyde for at medvirkeransvaret skal følge hovedhandlingen for så vidt gjelder skyldkravet. Det betyr at for andre overtredelser enn av bestemmelsen i § 12 siste ledd, skal uaktsom medvirkning fortsatt være omfattet. Den som medvirker til handlinger omfattet av forslaget § 12 siste ledd, vil imidlertid bare kunne straffes dersom det foreligger forsett, jf. om forsettskravet ovenfor. Hva som utgjør en relevant, straffbar medvirking må avgjøres konkret. I mange tilfelle vil kilden til den ulovlige kopieringen/nedlastingen være elektronisk lagret materiale som er gjort tilgjengelig i åpne nettverk. I slike tilfelle kan det også være at medvirkeren er det ansvarssubjekt det er mulig for rettighetshaverne/påtalemyndigheten å holde ansvarlig, ettersom slik nettverkstilgjengeliggjøring i mange tilfelle kan gjøres utenfor rekkevidde for norsk jurisdiksjon og med stor grad av anonymitet. Det kan også være nærliggende for rettighetshaver å informere medvirker på en slik måte at medvirker vil ha bevisbyrden for at dette ikke innebar den nødvendige kunnskap om forholdet som er en betingelse for ansvar. I andre tilfelle kan det være at en person har omgått et teknisk beskyttelsessystem for å ta en kopi, utenfor rammen av det som er tillatt etter forslaget § 53a. Der slike kopier spres til andre for disses ytterligere kopiering, kan førstnevnte rammes ikke bare for overtredelse av § 53a, men også eventuelt for medvirkning til overtredelse av § 12 siste ledd.

Øvrige ledd i bestemmelsen videreføres uendret, med de henvisningsendringer som er nødvendig i gjeldende fjerde og sjette ledd.

Til § 55

Første og andre ledd videreføres uendret.

Det føyes til et nytt tredje ledd av hensyn til forslaget om endringer i § 12 nytt fjerde ledd om forbud mot ulovlig kopigrunnlag for kopiering til privat bruk. Det er foreslått at det for slike overtredelser skal gjelde et vilkår om at handlingen er forsettlig, se merknader til § 54 og forslag til endringer her. For å kreve erstatning etter § 55 i loven, må det foreligge overtredelse av § 54. Dette innebærer at så vel de objektive som subjektive vilkår for overtredelse av bestemmelsene i åndsverkloven, må være oppfylt for at skade kan kreves erstattet etter bestemmelsen. Ved forslaget til forsett som skyldkrav i § 54 for så vidt gjelder § 12 fjerde ledd, vil et slikt krav etter hovedregelen i § 55 første ledd første punktum også gjelde uten særskilt presisering i bestemmelsen. Forslaget til nytt tredje ledd er likevel klargjørende, og har selvstendig betydning som avgrensning mot krav etter § 55 første ledd andre punktum og andre ledd. For oppreisning etter første ledd andre punktum kommer skyldkravet uttrykkelig til uttrykk i § 55 første ledd andre punktum, slik at også grov uaktsomhet i dag gir grunnlag for et slikt krav. Etter § 55 andre ledd kan så vel hovedgjerningsmann som medvirker bli avkrevd nettofortjenesten ved sin handling uavhengig av om skyldkravet er oppfylt, dvs. også ved god tro. Ved forslaget her, vil det også for slike krav gjelde en forutsetning om forsettlig handling for så vidt gjelder overtredelser av § 12 nytt fjerde ledd eller medvirkning til dette.

Til § 60

Forslaget til endring i andre leddhar sammenheng med forslaget til endring i § 2, hvorved «utenfor det private område» er foreslått erstattet med «offentlig». Det vises til merknader om dette i pkt. 3.2 ovenfor.

Til fondsloven § 3

Som en følge av utvidelsen av eneretten for utøvende kunstnere og produsenter av opptak, gjøres en endring i fondsloven § 3 tredje ledd første punktum for å klargjøre at avgiftsplikten heller ikke vil gjelde offentlig fremføring av lydopptak eller film på forespørsel. Dette gjelder også lydopptak og film som ikke er vernet etter åndsverkloven. Det vises til merknadene om dette i pkt. 3.2.3.2.2.