2 Departementets lovforslag
2.1 Forholdet mellom § 3-1 om åpning av områder og § 2-1 om tildeling av undersøkelsestillatelse
I henhold til § 2-1 kan departementet tildele undersøkelsestillatelse som gir rett til undersøkelse etter petroleum i et angitt område for en bestemt tidsperiode. Det følger av konsekvent og langvarig praksis at tildeling av undersøkelsestillatelse i et område forutsetter at dette er åpnet etter § 3-1. Dette er imidlertid ikke reflektert i lovens ordlyd og systematikk,
Lovens § 3-1 dreier seg om den avveiningen som skal gjøres før « åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser». § 2-1 er plassert før § 3-1 i loven. Dette kan gi et inntrykk av at myndighetene kan tildele undersøkelsestillatelser etter § 2-1 i områder som ikke er åpnet etter § 3-1.
Departementet ser derfor behov for å tydeliggjøre i loven at et område må være åpnet for petroleumsvirksomhet, jf. § 3-1, før det kan tildeles undersøkelsestillatelse etter § 2-1. Departementet foreslår at dette gjøres ved at det innledningsvis i § 2-1 inntas en henvisning til § 3-1.
Det følger av § 1-3 at ingen andre enn staten kan drive petroleumsvirksomhet uten de tillatelser, godkjennelser og samtykker som kreves i medhold av petroleumsloven. Oljedirektoratet gjennomfører således undersøkelsesaktivitet på vegne av staten i områder som ikke er åpnet i henhold til § 3-1. Slike undersøkelser er sentrale for å sikre et godt, helhetlig kunnskapsgrunnlag for beslutningen om området skal åpnes for slik virksomhet. Den foreslåtte endringen av § 2-1 vil ikke endre på dette.
2.2 Størrelse på området som beholdes etter § 3-9 tredje ledd
Rettighetshaver til en utvinningstillatelse har etter § 3-9 annet ledd rett til forlengelse av utvinningstillatelsen, forutsatt at arbeidsforpliktelsen og vilkår for øvrig i utvinningstillatelsen er oppfylt. Størrelsen på området som omfattes av forlengelsen skal i henhold til § 3-9 tredje ledd «... normalt utgjøre halvparten av området for utvinningstillatelsen, likevel slik at rettighetshaver har krav på å beholde minst 100 km2.».
Departementet har i flere år fokusert på behovet for en effektiv forvaltning av arealene på sokkelen både i modne og umodne områder. Det vises i denne forbindelse til St.meld. nr. 38 (2003-2004) om petroleumsvirksomheten. Departementet har derfor de senere år endret utformingen av vilkårene i utvinningstillatelsene. Ved tildeling av utvinningstillatelser i forhåndsdefinerte områder (TFO) i modne deler av kontinentalsokkelen skal rettighetshaverne i henhold til utvinningstillatelsen således normalt tilbakelevere det området som ikke er omfattet av en utbyggingsplan etter utløpet av den initielle perioden, jf. § 3-9 første ledd.
Likeledes har departementet ved tildeling av utvinningstillatelser i de ordinære konsesjonsrundene fastsatt at områder det kan kreves forlengelse for etter § 3-9 annet ledd, skal avgrenses av petroleumsforekomster påvist ved boring. Det normale har derfor blitt at rettighetshaver i henhold til utvinningstillatelsen ikke får beholde halvparten av det opprinnelige området for utvinningstillatelsen.
Gjeldende praksis medfører også at det området det gis forlengelse for, i mange tilfeller er mindre enn 100 km2. Bakgrunnen for at loven legger opp til at rettighetshaver kan beholde minst 100 km2 ved forlengelse, er at man ønsket å unngå at konsesjonsområder eller tilbakeleverte områder skulle bli uhensiktsmessig små. Dagens aktørbilde og modenhet på enkelte deler av kontinentalsokkelen medfører at dette hensynet ikke er like tungtveiende i dag. Hensynet til at det opprettholdes et høyt tempo i letefasen, og til at andre selskaper med annen erfaring og letefilosofi får anledning til å søke om tildeling i arealer uten aktivitet, anses i dag for å være av større betydning enn hensynet til å bevare en viss størrelse på konsesjonsområdene. Rettighetshavers forutberegnelighet mht. størrelsen på det areal som beholdes ved forlengelse av konsesjonsperioden, er etter departementets syn tilstrekkelig sikret gjennom vilkårene i utvinningstillatelsen hvor det fremgår hvor stort areal rettighetshaveren vil kunne beholde etter utløpet av den initielle periode.
Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at lovens § 3-9 tredje ledd, annet punktum oppheves, slik at bestemmelsens ordlyd avspeiler gjeldende praksis.
2.3 Andres bruk av innretninger § 4-8
2.3.1 Generelt
Petroleumsloven § 4-8 legger til rette for at en som driver petroleumsvirksomhet og som har behov for å bruke andres innretninger, kan oppnå slik bruk. Dette kan både gjelde bruk av andres innretninger på et felt, rørledninger eller landanlegg. Både i modne og umodne områder vil muligheten for slik bruk ofte være helt avgjørende for at petroleumsvirksomheten skal kunne gjennomføres på en effektiv og god måte. Denne bestemmelsen er derfor en meget sentral del av det rettslige rammeverket for petroleumsvirksomhet på, og i tilknytning til, norsk kontinentalsokkel.
Store deler av olje- og gassvirksomheten på norsk kontinentalsokkel er gått over i en mer moden fase. Ut fra ressursforvaltningshensyn stiller dette strenge krav til effektiv bruk av infrastrukturen. Strengere krav til tidsrammen for gjennomføring av arbeidsforpliktelser ved tildeling av areal i modne områder medfører ytterligere krav til mer effektive forhandlingsprosesser.
Rettighetshavere som leter etter olje og gass på norsk kontinentalsokkel tar en betydelig risiko. Boring av brønner er svært kostbart, og ved tidspunktet for en eventuell forhandling om tredjepartstilgang vil disse kostnadene være irreversible. Rettighetshavere som gjør funn der en selvstendig utbygging ikke er et økonomisk alternativ, står i mange tilfeller overfor få aktuelle tilbydere av tjenester som eksempelvis prosessering, lager og transport. Markedet for slike tjenester er ofte preget av ufullstendig konkurranse, og tilbydere av tjenestene vil kunne ha en mulighet til å ta en høyere fortjeneste enn det en løsning basert på konkurranse ville gitt.
Departementet ønsker å stimulere til god letevirksomhet på norsk kontinentalsokkel, og det er således svært viktig at rettighetshavere som tar leterisiko er sikret forutsigbare vilkår for de nødvendige tjenester for å få sin petroleum til markedet innenfor et rimelig tidsperspektiv. Samtidig har departementet ansvar for den langsiktige attraktiviteten med hensyn på å delta i norsk olje- og gassvirksomhet, og det må være en forutsetning at eiere av innretninger ikke påføres urimelige byrder som følge av andres bruk av deres innretninger. Departementet finner derfor at den forutsetningen som allerede ligger i loven i forhold til at andres bruk av innretninger ikke skal være til urimelig fortrengsel for rettighetshavers eget behov eller for en som allerede er sikret rett til bruk, samt at eier er sikret en rimelig fortjeneste blant annet ut fra investering og risiko, ivaretar dette hensynet.
2.3.2 Innretninger hvor rettighetshaver har bruksrett
§ 4-8 første ledd, første punktum slår fast at departementet, forutsatt at visse vilkår er oppfylt, kan bestemme at innretninger som eies av rettighetshaver kan brukes av andre. Den normale situasjonen på norsk sokkel har vært at rettighetshavergruppen selv har eid de innretninger som er nødvendige for virksomheten i driftsfasen, selv om man også har sett eksempler på innleie av produksjonsskip. Utviklingen har imidlertid gått i retning av et bredere aktørbilde med ulike typer selskaper som rettighetshavere, og i retning av utvikling av flere mindre funn. Dette aktualiserer forretningsmodeller der de viktigste innretningene også i produksjonsfasen leies inn av rettighetshavergruppen. For å sikre at muligheten for andres bruk av eksisterende innretninger ikke undergraves ved en slik utvikling, foreslår departementet en utvidelse av hvilke innretninger som skal omfattes av § 4-8. I tillegg til innretninger som eies av rettighetshaver, foreslår departementet å åpne for også å kunne pålegge slik bruk av innretninger som en rettighetshaver har bruksrett til. Departementet erkjenner at dette vil kunne skape utfordringer for en rettighetshavergruppe i forhold til å inngå avtaler om for eksempel innleie av et produksjonsskip. Departementet antar imidlertid at rettighetshaverne i forbindelse med utarbeidelse av plan for utbygging og drift, jf. § 4-2, kan søke å avklare mulighetene for andres bruk av innretningen.
I henhold til § 4-8 kan departementet bare bestemme at innretninger kan brukes av andre hvis departementet finner at slik bruk ikke er til urimelig fortrengsel for rettighetshavers eget behov eller for en som allerede er sikret rett til bruk. Departementet legger til grunn at eier av innretningen vil kunne være en som i denne sammenhengen er sikret rett til bruk.
Forskrift 20. desember 2005 nr. 1625 om andres bruk av innretninger (TPA-forskriften) gjelder også for leide innretninger, jf. forskriften § 12. Forskriftsbestemmelsen fastslår at med mindre den som eier innretningen samtykker til annet, er brukers rett til bruk av innretningen begrenset av den leieperiode som er avtalt mellom hjemmelshaver og leietaker, den rett leietaker har til å gjøre modifikasjoner på innretningen og særskilte bruksbegrensninger. Videre fastslår forskriften at brukers rett etter denne ikke kan begrenses ytterligere gjennom avtale mellom hjemmelshaver til innretningen og leietakeren. Ut fra gjeldende utforming av § 4-8 har det vært stilt spørsmål fra industrien ved hjemmelsgrunnlaget for denne forskriftsbestemmelsen når det gjelder leide innretninger. Den foreslåtte endringen av § 4-8 vil skape nødvendig klarhet i forhold til dette.
2.3.3 Avtaler som departementet tar til orientering
Gjennom fastsettelsen av TPA-forskriften har departementet fastsatt prosessuelle regler som kommer til anvendelse når en bruker har behov for bruk av andres innretninger som ikke er regulert av forskrift 20. desember 2002 nr. 1724 om fastsettelse av tariffer mv. for bestemte innretninger. Videre inneholder TPA-forskriften bestemmelser om tariffer og vilkår for øvrig som legges til grunn ved slike avtaler. I den grad de kommersielle partene selv kommer til enighet om avtaler om bruk, finner departementet at det ikke er hensiktsmessig at departementet behandler og godkjenner disse avtalene.
Departementet har vurdert hvorvidt det er behov for å endre ordlyden i loven for å reflektere dette. Slik gjeldende § 4-8 annet ledd første punktum er utformet, er det lagt opp til at departementet i utgangspunktet skal godkjenne avtaler om bruk. Det fremgår imidlertid av bestemmelsens ordlyd at avtaler skal forelegges departementet til godkjennelse, med mindre departementet bestemmer noe annet. Departementet finner at lovens ordlyd «med mindre departementet bestemmer noe annet» gir et klart grunnlag for en praksis hvor departementet ikke godkjenner den enkelte avtale. Departementet finner derfor ikke grunn til å foreslå å endre ordlyden i loven på dette punktet. Departementet ønsker å legge opp til et system der departementet kun får avtalene om bruk til orientering, dersom de kommersielle partene selv kommer til enighet.
På samme måte som for avtaler som departementet har godkjent, ser departementet behov for senere å kunne gripe inn og endre inngåtte avtaler som departementet ikke har godkjent, for å sikre at prosjekter blir gjennomført ut fra hensynet til god ressursforvaltning og til at eieren av innretningen gis en rimelig fortjeneste. Når departementet ikke godkjenner en avtale om andres bruk av innretninger, men kun tar denne til orientering, forutsetter departementet at adgangen for departementet til senere å gripe inn og endre avtalevilkårene, jf. § 4-8 annet ledd annet punktum, ikke innsnevres i forhold til en eksplisitt godkjennelse fra departementets side. For at dette skal komme klart frem av loven, foreslår departementet at ordlyden i bestemmelsen endres slik at det fremkommer at også de vilkårene som er blitt avtalt, uten at disse er godkjent eller fastsatt, senere skal kunne endres av departementet.
I tidligere inngåtte avtaler om bruk vil det være slik at rettighetshaverne har bestemt i avtalen at denne skal godkjennes av departementet og at endringer også skal godkjennes. Avtalen er så blitt godkjent av departementet i medhold av § 4-8. Selv om departementet har godkjent avtaler der det også forutsettes godkjennelse av senere endringer, vil departementet kunne bestemme at slike endringsavtaler kun skal tas til orientering. Departementet legger til grunn at en senere endringsadgang da vil være den samme som ved en godkjennelse.
2.3.4 Bruk av andres innretninger i forbindelse med behandling og lagring av CO2
Tiltak mot klimaendringer og utfordringene knyttet til å dekke verdens energibehov er bakgrunnen for regjeringens satsing på fangst, transport og lagring av CO2. Regjeringen vil bidra til å utvikle fremtidsrettede og effektive teknologier, slik at CO2-håndtering kan realiseres nasjonalt og internasjonalt. Fangst og lagring av CO2 kan i fremtiden bli et sentralt virkemiddel i klimapolitikken. I henhold til det internasjonale energibyrået (IEA) vil fangst og lagring av CO2 kunne bidra til å redusere de globale CO2-utslipp med rundt 20 prosent. For å kunne realisere dette er det nødvendig å finne gode løsninger for transport og lagring av den CO2 som fanges. Lagring av CO2 anses for Norges vedkommende kun å ville være aktuelt i undersjøiske geologiske formasjoner på kontinentalsokkelen. Lagring av CO2 i slike formasjoner har allerede foregått på Sleipner-feltet i 12 år. Her separeres CO2 fra den naturgassen som produseres, for å møte gassens salgsspesifikasjon. Deretter injiseres den ned i Utsira-formasjonen under Sleipner-feltet. Det er etablert et omfattende program for å overvåke den CO2 som er injisert, og overvåkingen har til nå vist at CO2 ikke lekker ut eller på annen måte oppfører seg annerledes enn forventet. Lagring av CO2 fra Sleipner-innretningen er regulert av petroleumsloven som en del av petroleumsvirksomheten på Sleipner.
I forbindelse med prosjekter som nå er under utvikling i tilknytning til gasskraftverk på land, planlegges det å transportere CO2 fra landbaserte kilder ut på kontinentalsokkelen og injisere denne i undersjøiske geologiske formasjoner for permanent lagring. Permanent lagring av CO2 fra en landbasert kilde som ikke er underlagt petroleumsloven (for eksempel et gasskraftverk) vil ikke være å anse som petroleumsvirksomhet i henhold til petroleumsloven og vil kreve en egen regulering.
Det vil imidlertid kunne være behov for integrasjon av denne virksomheten med virksomhet som er regulert av petroleumsloven. For eksempel vil injeksjon av CO2 fra en landbasert kilde via Sleipner-innretningen kunne være aktuelt. En hjemmel for departementet til å regulere, og om nødvendig pålegge, andres bruk av petroleumsinnretninger til slike formål sikrer at den eller de som disponerer over disse innretningene ikke utnytter en monopol eller monopollignede situasjon. Departementet vil derfor foreslå et nytt tredje ledd i § 4-8.
En helhetlig regulering av transport og lagring av CO2 i undersjøiske geologiske formasjoner på kontinentalsokkelen er for tiden under utarbeidelse. Regjeringen tar sikte på å regulere denne virksomheten i forskrifter under kontinentalsokkelloven 1 og forurensningsloven 2. Den foreslåtte endring i petroleumsloven vil således kun være en del av en mer helhetlig regulering for å legge til rette for slik virksomhet på norsk kontinentalsokkel. Det er nylig oppnådd enighet i EU om et direktiv om geologisk lagring av CO2, men spørsmålet om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen er foreløpig ikke avgjort. Arbeidet med utformingen av den helhetlige nasjonale regulering av transport og lagring av CO2 tar imidlertid høyde for det kommende direktivet.
2.4 Retting av feilskrift i § 4-9, fjerde ledd
Petroleumsloven § 4-9 om særlig operatøransvar for den helhetlige driften av oppstrøms gassrørledningsnett m.v. inneholder i siste ledd en feilskrift der det vises til «operativansvar» etter første ledd. Departementet foreslår at dette rettes opp slik at ordet «operativansvar» erstattes med ordet «operatøransvar».
2.5 Ansvar for avslutningsforpliktelser § 5-3
Norsk petroleumsvirksomhet har i stor grad vært dominert av rettighetshavere med solid finansiell styrke. Etter hvert som ressursene på kontinentalsokkelen modnes har man sett at det er behov for et bredere aktørbilde. Nye aktører kan gjennom deltakelse i eksisterende utvinningstillatelser utfordre og utfylle de etablerte selskapene og dermed bidra til at tildelt areal blir utnyttet på en mer effektiv måte. De kan også øke konkurransen om areal, bidra med nye letekonsepter og sette fokus på områder som de etablerte aktørene ikke prioriterer. Et bredere aktørbilde betyr imidlertid også at selskaper med svakere finansiell styrke etablerer seg. Olje- og energidepartementet har vurdert de utfordringer en økt andel av finansielt mindre sterke aktører på norsk kontinentalsokkel fører med seg i forhold til å møte kommende avslutningsforpliktelser på felt.
Når petroleumsvirksomheten opphører, må det tas stilling til hva som skal skje med innretningene. Rettighetshaverne skal derfor fremlegge en avslutningsplan, jf. loven § 5-1, og departementet fatter vedtak om disponering i henhold til petroleumsloven § 5-3. Kostnadene knyttet til gjennomføring av disponeringsvedtaket kan være betydelige.
Rettighetshaverne i en utvinningstillatelse er prinsipalt proratarisk, subsidiært solidarisk ansvarlige for rettighetshavergruppens forpliktelser. Kombinasjonen av mindre solide selskaper og solidaransvaret kan imidlertid slå uheldig ut. Dersom et solid selskap i gruppen selger sine andeler til et mindre solid selskap, øker sannsynligheten for at øvrige rettighetshavere må dekke en større del av forpliktelsene enn deres andel i tillatelsen tilsier. Dermed blir øvrige rettighetshavere eksponert for økt risiko.
På denne bakgrunn har departementet signalisert overfor industrien at man ved overdragelser av andeler vil vurdere å stille vilkår som tilsier at den overdragende rettighetshaver forblir subsidiært ansvarlig for avslutningsforpliktelser knyttet til den overdratte andelen. Departementet sendte høsten 2004 forslag til et slikt standardvilkår på høring. Departementet mottok høringsuttalelse fra Oljeindustriens Landsforening (OLF) som prinsipalt anførte at man burde fravike solidaransvaret når det gjaldt avslutningsforpliktelsene, slik at rettighetshaverne bare hefter for sin proratariske andel av forpliktelsene, og at et eventuelt restansvar burde dekkes av staten. Departementet ser ikke at det er grunnlag for en slik overføring av ansvar fra rettighetshavergruppen til staten. Det var for øvrig delte oppfatninger blant medlemmene i OLF om hvorvidt man burde innføre et slikt ansvar for den overdragende rettighetshaver dersom man beholdt solidaransvaret.
Departementet legger til grunn at hovedprinsippet bør være at selskaper som har vært rettighetshavere i tillatelser der det finnes innretninger, også etter overdragelsen bør fortsette å være subsidiært økonomisk ansvarlige for den del av kostnaden ved gjennomføringen av et fremtidig disponeringsvedtak som knytter seg til den overdratte andel. Departementet mener det er naturlig at dette prinsippet kommer til uttrykk i tilknytning til de øvrige bestemmelsene om vedtak om disponering i loven § 5-3. Dette vil også klargjøre hjemmelsgrunnlaget for dette ansvaret.
Disponeringskostnadene for de gjenværende rettighetshavere vil være fradragsberettigede eller fremførbare i tråd med de alminnelige skatteregler for virksomheten. Staten vil således bære den vesentligste del av disponeringskostnadene. Tilsvarende vil kostnadene knyttet til garantistillelse som må forventes etablert mellom partene som følge av et slikt vilkår, i stor grad belastes staten. Både industrien og staten har således en interesse av at slike garantikostnader ikke blir unødvendig høye. Dersom det subsidiære ansvaret begrenses til «etter skatt»-kostnaden vil kostnadene knyttet til garantier reduseres vesentlig. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at det subsidiære ansvaret for tidligere rettighetshaver skal begrenses til den fremtidige netto disponeringskostnad etter fradrag for skatteverdien av kostnadene.
Forslaget om å begrense det subsidiære ansvaret til «etter skatt»-kostnaden av disponeringen, bygger på en forutsetning om at det ikke gis skattemessig fradrag for utbetaling knyttet til det subsidiære fjerningsansvaret. Tilsvarende forutsettes at mottatt oppgjør iht. dette ansvaret ikke anses som skattepliktig inntekt. En slik skattemessig behandling av oppgjøret knyttet til det subsidiære ansvaret innebærer en endring i petroleumsskatteloven 3 som departementet legger til grunn vil bli vurdert og fremmet i løpet av våren 2009. Utover dette innebærer ikke endringen noen særskilt skattemessig behandling av kostnadene knyttet til gjennomføring av disponeringsvedtaket.
2.6 Plassering av hjemmelen for stansing
Petroleumsloven § 9-5 omhandler «Stansing av petroleumsvirksomhet m.v.». Gjeldende § 9-5 annet ledd gir departementet, dersom det foreligger særlige grunner, hjemmel til å stanse petroleumsvirksomheten i nødvendig utstrekning eller sette særlige vilkår for fortsettelse. Gjeldende § 9-5 tredje ledd hører systematisk sammen med annet ledd og fastslår departementets mulighet til i visse tilfeller å forlenge tidsrommet som tillatelsen gjelder for, og å lempe på de forpliktelser som påhviler rettighetshaver dersom hjemmelen i annet ledd benyttes. Bestemmelsene er plassert i lovens kapittel 9 «Særskilte krav til sikkerhet».
Det følger imidlertid av forarbeider til loven og av praksis at bestemmelsens annet ledd også hjemler stansing der petroleumsfaglige og ressursforvaltningsmessige hensyn mv. taler for dette. I forarbeidene til gjeldende bestemmelse fremholdes det at annet ledd er identisk med tidligere lov om petroleumsvirksomhet 22. mars 1985 nr. 11 § 50 annet ledd. 4Bestemmelsen var imidlertid i den tidligere loven plassert under kapittel VII «Alminnelige bestemmelser».
For å få en plassering av bestemmelsen i tråd med lovens systematikk, foreslår departementet å flytte gjeldende § 9-5 annet og tredje ledd til lovens kapittel 10 «Alminnelig bestemmelser» som nytt tredje og fjerde ledd i § 10-1. Plasseringen vil da reflektere at bestemmelsen i gjeldende § 9-5 annet ledd både gir hjemmel til stansing på bakgrunn av sikkerhetsmessige og petroleumsfaglige/ ressursforvaltningsmessige forhold.
2.7 Krav om sporing av fartøy som samler inn seismiske data
Seismisk datainnsamling er en helt grunnleggende aktivitet i forbindelse med petroleumsvirksomhet og foregår i alle faser av virksomheten. Den kan foregå i åpnede områder der det enda ikke er tildelt utvinningstillatelser, og i områder der det er tildelt utvinningstillatelser. Innsamling av seismiske data kan skje med ulike formål som å kartlegge forekomster, planlegge undersøkelsesboring, foreta grunnundersøkelser, herunder borestedundersøkelser, og som forberedelse til senere feltutvikling. Innsamling av seismiske data kan også foregå i regi av staten før et område er åpnet for petroleumsvirksomhet, jf. pkt. 2.1. Oppmerksomheten rundt innsamling av seismiske data på norsk sokkel har økt, blant annet som følge av et økt aktivitetsnivå i petroleumssektoren. En arbeidsgruppe med representanter fra Fiskeridirektoratet og Oljedirektoratet ble opprettet i september 2007 for å foreta en gjennomgang av problemstillingene og utarbeide forslag til tiltak. Gruppen avga rapport 1. april 2008 og ga der uttrykk for at det er registrert en økt opplevelse av arealkonflikt i forholdet mellom petroleumsvirksomhet og fiskerier. Departementet legger i denne situasjonen stor vekt på at man har et oppdatert regelverk som sikrer en fortsatt god sameksistens mellom de forskjellige interesser i havområdene.
I arbeidsgruppens rapport vises det til at alle fiskefartøy over 24 meter i dag har langtrekkende satellittsporing. Det samme systemet er ikke installert om bord i seismikkfartøy. Seismikkfartøyene er imidlertid utstyrt med Automatisk Identifikasjons System (AIS), som er det mest brukte systemet for identifikasjon og overvåking av skipstrafikk. Rekkevidden til AIS er begrenset av VHF rekkevidde, og typisk rekkevidde fra et fartøy på sjøen er 20 nautiske mil. AIS har derfor ikke et tilfredsstillende dekningsområde til å kunne benyttes ved kontroll og lignende i forbindelse med innsamling av seismiske data og fiskeriaktivitet til havs.
Sporing av seismikkskip, slik det er på fiskefartøy, vil gjøre det mulig å rekonstruere bevegelser på havet i ettertid og å avklare påstander om hendelser. Kystvakten vil også kunne følge bevegelser i sann tid for derved å avverge eller gripe inn i hendelser. Departementet legger til grunn at muligheten for å kunne rekonstruere hendelser og konfliktsituasjoner, vil kunne bidra til å redusere konfliktnivået i forbindelse med innsamling av seismiske data.
Fartøy som driver innsamling av seismiske data kan være registrert under norsk eller utenlandsk flagg. Det er behov for å sikre et klart hjemmelsgrunnlag for et myndighetspålegg om bruk av sporingsutstyr i forhold til alle de fartøy som deltar i undersøkelsesvirksomhet på norsk sokkel, herunder grunnundersøkelser som omfatter seismiske undersøkelser.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens anbefaling om at det bør stilles krav til sporing av seismiske fartøy. Departementet foreslår at det tas inn et nytt ledd i petroleumsloven § 10-18 der departementet gis hjemmel til å pålegge fartøy som foretar innsamling av seismiske data, eller annen undersøkelsesvirksomhet, å bruke sporingsutstyr.
Fotnoter
Lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster
Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall
Lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster mv.
Ot. prp. nr. 43 Om lov om petroleumsvirksomhet (1995-96) s. 58, andre spalte, andre avsnitt.