3 Om direktiv 98/84/EF og gjeldande norsk rett

3.1 Innleiing

Framlegget her til endring av straffeloven § 262 tek sikte på gjennomføre direktiv 98/84/EF i norsk rett. Det er difor nødvendig å gå noko nærare inn på sjølve direktivet og gjeldande norsk rett på området.

3.2 Informasjonssamfunnstenester

Direktivet gjev etter artikkel 2 bokstav a rettsleg vern til kringkastings- og informasjonssamfunnstenester. Sjølve omgrepet «informasjonssamfunnstenester» er ikkje godt reint språkleg, men har fått ein etablert og klar definisjon i EU/EØS-rettsleg samanheng, jf. mellom anna direktiv 2000/31/EF om elektronisk handel. Omgrepet blir derfor nytta også her. 1

Definisjonen av informasjonssamfunnstenester er gitt i artikkel 1 nr. 2 i direktiv 98/34/EF, slik dette lyder etter endringa ved direktiv 98/48/EF (i dansk versjon):

«enhver tjeneste i informationssamfundet, dvs. enhver tjeneste, der normalt ydes mod betaling, og som teleformidles ad elektronisk vej på individuel anmodning fra en tjenestemodtager.

Med henblik på denne definition forstås ved

• «teleformidling»: at en tjeneste ydes, uden at parterne er til stede samtidig

• «ad elektronisk vej»: at en tjeneste fra afsendelsesstedet sendes og på bestemmelsesstedet modtages ved hjælp af elektronisk databehandlingsudstyr (herunder digital komprimering) og datalagringsudstyr, og som udelukkende sendes, rutes og modtages via tråd, radio, optiske midler eller andre elektromagnetiske midler

• «på individuel anmodning fra en tjenestemodtager»: at en tjeneste ydes ved transmission af data på individuel anmodning.»

Til definisjonen finst ei rettleiande liste over tenester som ikkje er omfatta av definisjonen. Dette er mellom anna:

1. Tenester som ikkje vert «teleformidlet», dvs. tenester der ein tek i bruk elektroniske innretningar men der tenesteleverandør og tenestemottakar er fysisk til stades, så som

1. undersøking eller behandling på eit legekontor der ein nyttar elektronisk utstyr, og der pasienten er fysisk til stades,

2. søk i ein elektronisk katalog i ei forretning, når kunden er fysisk til stades,

3. bestilling av flybillettar via eit datanett i eit reisebyrå, når kunden er fysisk til stades, eller

4. elektroniske spel i ein spelehall, der brukaren er fysisk til stades.

2. Tenester som ikkje blir formidla «ad elektronisk vej» fordi tenestene har eit fysisk innhald sjølv om dei inneber bruk av elektroniske innretningar, så som

1. penge- og billettautomater,

2. tilgang til vegnett, parkeringsanlegg osb. mot betaling, også når det ved inn- og/eller utkjøring er sett opp elektroniske innretningar for kontroll av tilgangen og/eller for å sikre rett betaling.

3. Tenester som ikkje blir formidla «ad elektronisk vej» fordi dei ikkje blir ytt via elektroniske system for datalagring eller databehandling, så som

1. taletelefonitenester,

2. telefax-/telextenester,

3. tenester som vert ytt gjennom taletelefoni eller telefax,

4. konsultasjon av lege, advokat mm. per telefon eller telefax,

5. direkte marknadsføring per telefon eller telefax.

4. Tenester som av andre grunnar ikkje blir formidla «ad elektronisk vej», som til dømes distribusjon av CD-rom og programvare på diskett (offlinetenester),

5. Tenester som ikkje vert formidla «på individuel anmodning af en tjenestemodtager», dvs. tenester som vert ytt gjennom utsending av data men utan at det føreligg noko individuell oppmoding fordi meininga er at utsendinga skal nå fram til eit uavgrensa tal mottakarar (punkt-til-multipunkt-transmisjon), så som

1. TV- og radioutsending (også near-video on-demand-tenester) som omhandla i artikkel 1 bokstav a i direktiv 89/552/EØF,

2. radioutsending,

3. tekst-TV.

3.3 Verksemd som skal vere ulovleg

I direktivet 98/84/EF vert det lagt til grunn at den digitale teknologien gjer det mogleg å gi forbrukarane fleire val, og at dette vil styrke det kulturelle mangfaldet. Det er likevel truleg slik at ei rekkje av desse tenestene berre vil bli bydde fram når tenesteytaren er sikra eit vederlag. Dette vert i praksis gjennomført ved hjelp av ulike former for tilgangskontroll (autorisasjon).

For å verne om retten til å innkassere vederlag for slike tenester må leverandørane ha eit vern mot utstyr og programvare som kan gi gratis tilgang. Direktivet inneheld difor eit forbod mot forretningsdrift knytt til utstyr som gir slik ulovleg tilgang. Etter artikkel 4 skal medlemsstatane forby framstilling, import, distribusjon, sal, utleige, innehaving, installering, vedlikehald, utskifting og marknadsføring av slikt utstyr med kommersielt formål.

Det er opp til den enkelte medlemsstat å avgjere om det i tillegg skal leggast ned forbod mot privat innehaving og bruk av ulovleg utstyr, jf. fortalen punkt 23.

Direktivet krev at medlemsstatane skal ha ei intern lovgjeving som gir dei som yter verna tenester, tilgang til høvelege rettsmiddel for å stanse og avbøte ulovleg spreiing mm. av piratutstyr eller piratprogramvare, jf. artikkel 5. Mellom anna skal det være mogleg å be om mellombels rådgjerd, gå til skadebotsøksmål, og eventuelt be om at dei ulovlege innretningane vert fjerna frå handelen. Direktivet krev ikkje at brot på desse reglane skal vere straffbart, men set heller ikkje forbod mot at straff vert nytta.

3.4 Særleg om vederlagsinteressen

Siktemålet med direktivet er å verne vederlaget for dei tenestene som direktivet gjeld. Tilgangskontroll gjennom ulike former for koding og kryptering mm. må derfor ha eit økonomisk motiv for å være omfatta av direktivet. Dette vil til dømes normalt være tilfelle for ei teneste som videogram på bestilling. For slike tenester vil vederlaget vere ein føresetnad for tilbodet av tenesta og utsiktene til økonomisk forteneste vil vere sjølve motivet for at tenesta blir bydd fram.

Denne avgrensinga er tatt inn i direktivet for å unngå at direktivet vert gjeldande for tenester som fell utanfor føremålet med reguleringa, som t.d. bankane sine automatiske kontotelefonar og mobiltelefonar der det er brukt PIN-kodar. Desse tenestene er ikkje koda av omsyn til eit vederlag, men av omsyn til kundane sin tryggleik. Også andre grunngjevingar for å kontrollere tilgang, så som vern av åndsverk eller vern av mindreårige mot mogleg skadeleg innhald, fell utanfor.

Vidare må den ulovlege aktiviteten ha eit kommersielt føremål. Dette inneber at direktivet ikkje krev forbod mot førebuande handlingar eller andre aktivitetar med sikte på privat bruk. Å leggje programvare mm. gratis ut på ei web-side utan at det skjer med sikte på forretningsverksemd, vil ikkje vere ei ulovleg handling etter direktivet, og heller ikkje det å laste ned verna informasjon frå nettet dersom dette berre er til privat bruk.

3.5 Gjeldande rett på området

Om gjeldande rett på området er det sagt følgjande i høyringsnotatet:

«3.1 Straffeloven

Etter gjeldende straffelov § 262 er det forbudt «ved å bryte en beskyttelse eller på lignende måte» å skaffe seg selv eller andre «en vinning ved å få tilgang til fjernsyns- eller radiosignaler». Også medvirkning er gjort straffbart.

Bestemmelsen innebærer dermed en beskyttelse for krypterte og kodete kringkastingssendinger. Formuleringen «fjernsyns- og radiosignaler» dekker etter sin ordlyd mer enn dette idet mange informasjonssamfunnstjenester også formidles ved hjelp av fjernsyns- og radiosignal. Bestemmelsens forarbeider (Ot.prp. nr. 4 (1994-95) bl.a. s. 49 første spalte og s. 52 første spalte) viser imidlertid at bestemmelsen tok sikte på kringkastingssendinger, jf. definisjonen av kringkasting i kringkastingsloven 4. desember 1992 nr. 127 § 1-1 første ledd:

«Med kringkasting menes utsending av tale, musikk, bilder og liknende med radiobølger eller over tråd, ment til å mottas direkte av allmennheten».

For at en tjeneste skal anses som kringkasting er det et vilkår at sendingene er ment for allmennheten. Dette vilkåret oppfylles ikke av f.eks. tjenesten videogram på forespørsel, fordi det enkelte program ikke sendes ut til en allmennhet, men på bakgrunn av en individuell bestilling.

Straffeloven § 145 annet ledd gjør det straffbart «ved å bryte en beskyttelse eller på lignende måte uberettiget» å skaffe seg adgang til «data eller programutrustning som er lagret eller som overføres ved elektroniske eller andre tekniske midler». Også medvirkning er gjort straffbart.

Ved to avgjørelser fra Høyesterett (Rt. 1994 s. 1610 og Rt. 1995 s. 35) er det avklart at begrepet «data» ikke omfatter fjernsynsprogrammer. Det er uttalt at det rent språklig er naturlig å forstå uttrykket «data» slik at det omfatter «faktiske opplysninger og informasjon», jf. Rt. 1994 s. 1612.

Det er etter dette liten grunn til å anta at informasjonssamfunnstjenester som videogram på forespørsel vil være dekket av begrepet «data». At videogram på forespørsel er disponibel etter individuell bestilling mens kringkasting er rettet mot en allmennhet (abonnentene som sådanne), kan vanskelig begrunne en løsning hvor den ene tjenesten dekkes av databegrepet i straffeloven § 145 annet ledd mens den andre (kringkasting) ikke gjør det. Det er derfor grunn til å anta at § 145 ikke rammer all den virksomhet som reguleres i direktivet.

Konklusjonen må derfor bli at verken straffeloven § 262 eller straffeloven § 145 annet ledd fullt ut dekker de kravene til forbud som følger av direktiv 98/84/EF.

3.2 Markedsføringsloven

Også markedsføringsloven (lov 16. juni 1972 nr. 47) § 1 første ledd dekker deler av de forhold som omtales i direktivet. Bestemmelsen lyder:

«I næringsvirksomhet må det ikke foretas handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom, eller er urimelig i forhold til forbrukere eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk.»

Begrepet handling omfatter klart nok aktiviteter som salg, utleie og markedsføring, og slike handlinger - utført i næringsvirksomhet - vil stride mot god forretningsskikk dersom siktemålet er å gi kundene tilgang til kodete tjenester uten at det betales vederlag for tjenesten til rettighetshaveren.

En rent språklig forståelse av begrepet handling vil også omfatte aktiviteter som vedlikehold, installasjon og utskiftning. I praksis er det vel likevel tvilsomt om en slik tolkning vil bli lagt til grunn. Forarbeidene omtaler ikke forholdet nærmere og bestemmelsenes generelle karakter kan tale for en innskrenkende tolkning med hensyn til handlingens art. Ut over omsetning (salg, leie, produksjon etc.), er det begrenset domspraksis relatert til det å opprette eller bidra til å opprette ulovlig tilgang til beskyttede tjenester.

Departementet legger derfor til grunn at bestemmelsen ikke i tilstrekkelig grad dekker forpliktelsene etter direktiv 98/84/EF med hensyn til handlinger som vedlikehold, reparasjon og utskiftning av innretninger som gir tilgang til kodete tjenester uten rettighetshavernes samtykke, jf. direktivet art. 4 bokstav b.

3.3 Åndsverkloven

Der tilgangsstyrte og tilgangsstyrende tjenester sprer, viser eller framfører et åndsverk som nevnt i åndsverkloven (lov 12. mai 1961 nr. 2) § 1 annet ledd, vil verket ha et selvstendig vern etter åndsverklovens regler. Overtredelse av lovens bestemmelser til vern om åndsverk er straffesanksjonert.

Det vernede objekt etter åndsverkloven er imidlertid et annet enn det som oppstilles i direktivet om beskyttelse av kodete tjenester. Vernet etter åndsverkloven er et vern mot uautorisert utnyttelse av innhold (dvs. åndsverket), mens direktivet gir et vern mot at noen skaffer seg tilgang til innholdet, gjennom å fjerne adgangssperrer.

Åndsverkloven § 54a gjelder bare innretninger som verner datamaskinprogram, og oppfyller derfor heller ikke direktivets krav.

Det er vedtatt to nye internasjonale traktater på opphavsrettsområdet - innenfor organisasjonen World Intellectual Property Organization (WIPO) - som gir regler om beskyttelse av adgangssperrer som har til formål å hindre uautorisert utnyttelse av åndsverk/lignende arbeider. 2 Disse traktatene vil Norge tiltre. Også innen EU arbeides det med et direktivforslag om opphavsrett som også inkluderer forpliktelser mht. vern mot uautorisert fjerning av slike adgangssperrer som drøftes her. 3

3.4 Tilgang til rettsmidler

Departementet mener direktivets art. 5 nr. 2 om at tilbydere av kodete tjenester skal ha tilgang til passende rettsmidler når de påføres skade, vil bli fullt ut dekket ved en vedtakelse av den lovendringen som her foreslås. Dette gjelder også adgangen til å anlegge erstatningssøksmål, under henvisning til at handlinger som er straffbare også er sivilrettslig forbudt.

Departementet anser adgangen til midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 for å tilfredsstille direktivets krav om at det skal kunne anvendes «foreløbige retsmidler», jf. dansk versjon av direktivet. I den norske oversettelsen brukes begrepet «forebyggjande tiltak», som vel må betraktes som en oversettelsesfeil.»

Det følgjer av det som er sagt ovanfor om direktiv 98/84/EF at ikkje alle dei materielle sidene ved direktivet er gjennomførte i norsk rett, korkje i privatretten eller i strafferetten. Dette gjer det nødvendig å gjere framlegg om lovendringar.