1 Lov om registrering av import og leveranser av råolje i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde

1.1 Innledning

Forordning (EF) nr. 2964/95 av 20. desember 1995 om registrering av import og leveranser av råolje i Fellesskapet, ble vedtatt innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 5/97 den 14. mars 1997. Forordningen er inntatt som en del av EØS-avtalens vedlegg IV. EØS-komiteens beslutning ble fattet med forbehold om Stortingets samtykke etter grunnlovens § 26 fordi gjennomføringen i norsk rett krever lovendring.

Stortinget ble invitert til å samtykke i EØS-komiteens beslutning i St prp nr. 54 (1996 - 97) om samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 5/97 av 14. mars 1997 om endring av EØS-avtalens Vedlegg IV. Stortinget samtykket i EØS-komiteens beslutning den 12. mai 1997 (Innst. S. nr. 188 (1996 - 97).

Forordningen er en gjeninnføring av forordning (EØF) nr. 1983/79 og nr. 2592/79, som begge opphørte å gjelde 31. desember 1991. Formålet med disse forordningene var opprinnelig å overvåke prisutviklingen i råoljemarkedet i unormale perioder, som følge av krisen i Iran i 1979. På samme tid ble det etablert et lignende registreringssystem under Det internasjonale energibyrået IEA (International Energy Agency). Etterat Forordning 1983/79 og 2592/79 opphørte å gjelde, fortsatte derfor medlemslandenes rapportering til IEA. Som følge av Norges forpliktelser etter avtalen om Det internasjonale energiprogram (IEP), det traktatmessige grunnlag for IEA, sender Norge ved Olje- og energidepartementet allerede de opplysninger til IEA som også kreves etter Forordning 2964/95.

EU-Kommisjonen så imidlertid at den registreringsordning medlemslandene ble pålagt gjennom Forordning 1983/79 og 2592/79 også kunne ha generell nytte. Gjennom en slik rapportering vil Fellesskapet raskt kunne få oversikt over kostnadene ved oljeleveranser. Ifølge fortalen til den nye forordningen er det sentralt for Fellesskapet å sikre seg en basis for å kunne føre løpende oversikt over oljeforsyningen til Felleskapet fra hele verden. Av denne grunn er bestemmelsene i Rådsforordning 1983/79 og 2592/79 iverksatt på ny ved Forordning 2964/95.

1.2 Nærmere om innholdet i Forordning (EF) nr. 2964/95

Alle personer eller foretak som importerer råolje fra tredjeland eller som tar imot leveranser av råolje fra en annen medlemsstat, er etter forordningen forpliktet til å sende opplysninger om karakteristika ved importen eller leveransene til den medlemsstaten de er etablert i (artikkel 1). Opplysningene skal gjelde all import eller alle leveranser av råolje til fastsatt pris (artikkel 4 nr. 1). Medlemsstaten som mottar slik informasjon skal formidle opplysningene til Kommisjonen hver måned. Kommisjonen skal hver måned sende den videre til de øvrige medlemsstater (artikkel 2, 7 og 8). Opplysningene er som hovedregel fortrolige (artikkel 3 og 9).

Kvaliteten på petroleumsproduktene er viktig når det gjelder reduksjon av luftforurensning. Det er derfor inntatt et nytt rapporteringspunkt i den nye forordningen i forhold til tidligere. I samsvar med bestemmelsene skal den informasjon som gis til medlemsstaten også omfatte svovelinnholdet angitt i prosent for hvert parti råolje som innføres i det område forordningen omfatter (artikkel 5).

Som følge av Norges forpliktelse etter avtalen om Det internasjonale energiprogram (IEP), sender Norge ved Olje- og energidepartementet som nevnt allerede de opplysninger til IEA som også kreves i Forordning (EF) nr. 2964/95. Selskaper som importerer råolje til Norge innrapporterer således dette til Olje- og energidepartementet hver måned. Innrapporteringen inneholder informasjon om volum, kvalitet og pris. Departementet sammenfatter denne informasjonen og sender den videre til IEA-sekretariatet.

1.3 Forholdet til norsk rett. Gjennomføringsforslag

Forordning 1983/79 og 2592/79 var en del av EØS-avtalen da denne ble vedtatt. Forordningene er således inntatt som en del av EØS-avtalens Vedlegg IV om energi. Fordi disse forordningene opphørte å gjelde før EØS-avtalens ikrafttredelse, er de imidlertid ikke gjennomført i norsk rett. I henhold til EØS-avtalens artikkel 7 punkt a)¹1 skal «en rettsakt som tilsvarer en EF-forordning som sådan gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden.» For Norges vedkommende innebærer dette at forordningene ord for ord ved lov- eller forskriftsvedtak skal gjøres til norsk rett. Det er opp til Norge å bestemme om en slik forordning skal gjennomføres i norsk rett ved lov eller forskrift.

Det finnes imidlertid ingen eksisterende lovhjemmel som egner seg som hjemmel for en forskrift som gjennomfører denne forordningen i norsk rett. Lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven) gjelder i henhold til § 1-4 «petroleumsvirksomhet knyttet til undersjøiske petroleumsforekomster underlagt norsk jurisdiksjon». «Petroleumsvirksomhet» defineres i loven § 1-6 c) som «all virksomhet knyttet til undersjøiske petroleumsforekomster, herunder undersøkelse, leteboring, utvinning, transport, utnyttelse og avslutning samt planlegging av slike aktiviteter». «Utnyttelse» defineres i samme paragraf punkt i) som «nedkjøling for å gjøre gass flytende, raffinering og petrokjemisk virksomhet, produksjon og overføring av elektrisk kraft og annen anvendelse av utvunnet petroleum, lagring av petroleum samt bygging, plassering, drift og bruk av innretning for utnyttelse». Petroleumsloven får således anvendelse for den delen av petroleumsvirksomheten som vanligvis omtales som «oppstrømsvirksomhet». Import og leveranser av råolje faller ikke innenfor dette begrepet.

Den andre loven på energiområdet - energiloven (lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m.) - gjelder i henhold til § 1-1 første ledd «produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi». Import og leveranser av råolje faller således også utenfor denne lovens virkeområde.

Av den grunn foreslår Olje- og energidepartementet at Forordning (EF) nr. 2964/95 om registrering av import og leveranser av råolje i Fellesskapet, med de begrensninger som følger av EØS-avtalen, gjennomføres i norsk rett ved henvisningslov.

Gjennomføring ved henvisningslov vil si at den norske lovteksten henviser til forordningsteksten, slik at forordningsteksten som sådan gjelder som lov. Et eksempel på henvisningslovgivning fra gjeldende rett er lov 4. desember 1992 nr. 121 om fri utveksling av tjenesteytelser innen sjøtransport mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og tredjeland.

1.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennomføringen av Forordning (EF) nr. 2964/95 i norsk rett vil ikke ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.