5 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1 nytt fjerde ledd

Bestemmelsen er en presisering av første ledd.

I første punktum stilles krav til utforming og presentasjon slik at all markedsføring skal kunne identifiseres som markedsføring. For eksempel vil annonser i ukeblader, aviser mv. rammes av bestemmelsen hvis de er utformet slik at de framstår som redaksjonelt stoff og ikke som annonser. Redaksjonell omtale av produkter vil i utgangspunktet ikke rammes, men det vil i denne sammenhengen være gråsoner hvor en nærmere avgrensning må overlates til praksis. Ved praktiseringen av bestemmelsen må det utvises forsiktighet i forhold til den grunnlovfestede ytringsfriheten, samtidig som bestemmelsen ikke skal kunne omgås ved å kalle rene markedsføringstiltak for artikler, innlegg eller lignende.

Bestemmelsen gjelder også markedsføring som ikke er trykt, for eksempel i fjernsyn eller radio.

I andre punktum pålegges den næringsdrivende ved personlig muntlig markedsføringshenvendelse til en forbruker straks å presentere seg og opplyse om formålet med henvendelsen.

Bestemmelsen er en utdyping av prinsippet om at markedsføring skal framstå som markedsføring. Oftest vil det være naturlig å legge generelt til grunn at den næringsdrivende skal gi disse opplysningene. Ved muntlig henvendelse til en forbruker må imidlertid disse opplysningene gis i begynnelsen av samtalen, slik at forbrukeren på bakgrunn av opplysningene kan avgjøre om vedkommende ønsker å fortsette samtalen eller ikke. Den næringsdrivende skal ikke kunne presentere henvendelsen for eksempel som et ledd i en markedsundersøkelse, for så å pense samtalen inn på å selge en ytelse.

Til § 2 nytt femte ledd

Bestemmelsen gir hjemmel til å gi nærmere regler om sammenlignende reklame. Direktivet om sammenlignende reklame (Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/55/EF) er et totalharmoniseringsdirektiv som inneholder definisjon av hva som er sammenlignende reklame, og bestemmelser om når slik reklame er tillatt. Bestemmelsen skal hjemle en forskrift som gjennomfører dette direktivet og eventuelle framtidige endringer i direktivet.

Til § 2 a

I første ledd bokstav a forbys det i næringsvirksomhet å kreve betaling for varer, tjenester eller andre ytelser uten etter avtale. Bestemmelsen vil gjelde tilfeller der en forbruker eller næringsdrivende mottar faktura for noe som verken er bestilt eller levert. Dette kan for eksempel være annonser, oppføring av firmanavn i kataloger som ikke er utgitt mv.

Hensikten med bestemmelsen er blant annet å gjøre det enklere for påtalemyndigheten å etterforske og få pådømt tilfeller av fakturasvindel og såkalt kataloghaivirksomhet.

I første ledd bokstav b forbys det i næringsvirksomhet å levere varer, tjenester eller andre ytelser med krav om betaling uten etter avtale med mottakeren.

Dersom det ikke foreligger en avtale er det forbudt å påbegynne levering av en tjeneste og deretter kreve betaling, såframt annet ikke er bestemt ved lov. Det siste vil for eksempel være tilfellet for tiltak som er iverksatt etter håndverkertjenesteloven § 9 nr. 2 og 3.

Leveranse uten etter avtale er kun forbudt når den er forbundet med krav om betaling.

Som krav om betaling regnes for eksempel ferdig utfylte innbetalingsblanketter med betalingsfrist, som ikke kan forstås på annen måte enn at det kreves betaling for en levert ytelse. Utsendelse av julekort mv. med en giro mottakeren eventuelt selv kan fylle ut for å yte et bidrag til en veldedig organisasjon vil i utgangspunktet ikke anses som krav om betaling, dersom det tydelig framgår at betaling er frivillig. Her vil det imidlertid bero på en konkret vurdering av hvor sterk oppfordringen til å betale er. I de fleste av de sistnevnte tilfellene vil verdien av det tilsendte være ubetydelig, og tiltaket vil ha mer karakter av innsamlingsaksjon enn salg. Det er ikke departementets hensikt å stanse denne formen for innsamlingsaksjoner.

Det oppstilles ikke andre krav til avtaleinngåelsen enn det som følger av alminnelig avtalerett. Det presiseres imidlertid at det er den som påstår at det foreligger en avtale, som har bevisbyrden for at så er tilfelle.

I andre ledd presiseres at mottakeren ikke er forpliktet til å betale for varer, tjenester eller andre ytelser som er levert i strid med første ledd.

I tredje ledd gis det hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om krav til dokumentasjon for at en avtale etter første ledd foreligger.

Hensikten med en forskriftshjemmel er å kunne gi mer detaljerte regler med krav til at avtaler på visse områder i større grad skal kunne dokumenteres. Den er ment å skulle fungere som en sikkerhetsventil, spesielt i forhold til fakturasvindel og kataloghaivirksomhet, dersom den foreslåtte bestemmelsen i første ledd ikke gir påtalemyndigheten godt nok hjemmelsgrunnlag for pådømmelse i disse sakene.

Krav det kan være aktuelt å stille til dokumentasjon av en avtale kan for eksempel innebære at det må føres en logg der det skal framgå navn på den aktuelle selgeren, navn på kunden, eventuelt den som har inngått avtale på vegne av kunden, dato og klokkeslett for avtaleinngåelsen og om det er en ny avtale eller en fornyelse.

Til § 2 b

Første leddlegger begrensninger på bruk av visse telekommunikasjonsmetoder ved markedsføring til forbrukere, ved at forhåndssamtykke må innhentes fra mottakeren. Bestemmelsen regulerer bare handlinger foretatt i næringsvirksomhet overfor forbrukere.

Bestemmelsen omhandler telekommunikasjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon. I fjernsalgsdirektivet benyttes begrepet fjernkommunikasjonsmetoder. Departementet har valgt å benytte begrepet telekommunikasjonsmetoder for å gjøre det klart at krav om forhåndssamtykke ikke gjelder markedsføring med adressert og uadressert post. Når det gjelder forståelsen av telekommunikasjon, vises det til definisjonen i lov om telekommunikasjon § 1-6 bokstav a, der telekommunikasjon defineres som «overføring av lyd, tekst, bilder eller andre data ved hjelp av lys, radiosignaler eller andre elektromagnetiske signaler i et kommunikasjonssystem for signalbefordring».

Bestemmelsen i direktivet gjelder imidlertid bare kommunikasjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon. Denne presiseringen er videreført i bestemmelsen, og innebærer at kommunikasjonsformer der avsenderen ikke har innflytelse på hvem som mottar meddelelser, eksempelvis radio og fjernsyn, ikke er omfattet.

Når det gjelder hva som er en markedsføringshenvendelse, viser departementet til den forståelsen av markedsføringsbegrepet som har utviklet seg i Markedsrådet og Forbrukerombudets praksis. Begrepet omfatter mer enn reklame og annonser, slik at det som etter en vanlig språkbruk omtales som informasjon, vil kunne være markedsføring i markedsføringslovens forstand.

Markedsføringshenvendelser ved hjelp av telekommunikasjonsmetoder forutsetter mottakerens forutgående samtykke. Samtykket må være en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring, jf. også personopplysningsloven § 2 nr. 7. Forbrukeren skal stå fritt til både å gi og tilbakekalle samtykket. Samtykke kan ikke innhentes ved hjelp av en telekommunikasjonsmetode som er omfattet av bestemmelsen, fordi en forespørsel om samtykke anses som en markedsføringshenvendelse. Forbrukeren må gi sitt samtykke ved en aktiv handling, og kan ikke bindes ved passivitet. Et samtykke kan gis og tilbakekalles både muntlig og skriftlig. Et samtykke er i utgangspunktet ikke tidsbegrenset, og gjelder til det trekkes tilbake. Et samtykke skal gis frivillig, og kan dermed ikke være kontraheringsvilkår i den forstand at forbrukeren ikke får kjøpe en ytelse hvis samtykke til å motta markedsføring ikke gis. Det kan imidlertid være vilkår for å få en ytelse til lavere pris.

For øvrig vises det til diskusjonen av samtykkebegrepet under de generelle merknadene (pkt. 3.3.10).

Kravet til forhåndssamtykke innebærer at det ikke kan rettes markedsføringshenvendelser til tilfeldig valgte personer, uten at den næringsdrivende undersøker om mottakeren har gitt sitt samtykke.

Bestemmelsen gjelder bare der en næringsdrivende tar initiativet og aktivt sender ut markedsføringshenvendelser til nærmere angitte personer eller adresser. Åpenbare omgåelser vil kunne rammes på lik linje med at den næringsdrivende selv tar direkte kontakt med forbrukere. Et eksempel kan være en hjemmeside på Internett der det i stor grad er tilrettelagt for, og forbrukerne oppfordres til, å videresende reklame til eller «tipse» andre om den næringsdrivende virksomhet. Om slike tiltak rammes vil måtte vurderes nærmere i det enkelte tilfelle.

Å gjøre markedsføring tilgjengelig for de forbrukere som oppsøker en, omfattes ikke. Det faller dermed utenfor bestemmelsen dersom en forbruker oppsøker en næringsdrivendes hjemmeside på Internett. Det samme gjelder hvis forbrukeren ringer opp den næringsdrivende og får avspilt en telefonsvarerbeskjed som inneholder reklame. Et grensetilfelle foreligger der den næringsdrivende bestemmer hvilken reklame som skal vises når en bestemt forbruker oppsøker vedkommendes hjemmeside på Internett. I dette tilfellet er det forbrukeren som aktivt oppsøker et forum der man må regne med å bli utsatt for markedsføring, og bestemmelsen kommer derfor ikke til anvendelse selv om markedsføringen i og for seg er spesielt rettet til vedkommende.

Hvis en næringsdrivende kontakter en forbruker og ber vedkommende ta kontakt, er dette omfattet av bestemmelsen fordi forbrukerens henvendelse er et resultat av den næringsdrivendes initiativ. Den næringsdrivende må altså i utgangspunktet ha forbrukerens samtykke til bruk av de aktuelle fjernkommunikasjonsmetodene, også for å kunne be forbrukeren om å ta kontakt.

I bestemmelsen gis eksempler på telekommunikasjonsmetoder som omfattes. Oppregningen er ikke uttømmende, f.eks. er den internettbaserte «news»-tjenesten omfattet av bestemmelsen. Kommunikasjonsmetodene som er nevnt i oppregningen er tatt inn dels av informasjonshensyn og dels for å synliggjøre gjennomføringen av fjernsalgsdirektivet.

For øvrig vises det til diskusjonen av ulike kommunikasjonsmetoder under departementets generelle merknader (pkt. 3.3.6-pkt. 3.3.9)

Andre ledd gjør unntak for telefoniske markedsføringshenvendelser. For markedsføringshenvendelser ved hjelp av telefon eller mobiltelefon gjelder ikke kravet til forhåndssamtykke. Unntaket gjelder for muntlige henvendelser ettersom tekstmelding til mobiltelefon kommer inn under hovedregelen i første ledd. For øvrig vises til redegjørelsen under pkt. 3.3.5.3.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter som presiserer innholdet i første ledd første punktum.

Til § 2 c

I første ledd første punktum forbys det i næringsvirksomhet å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette. Bestemmelsens formål er å forhindre at uadressert reklame leveres til forbrukere som ikke ønsker slik reklame. Både å levere ut uadressert reklame til disse forbrukerne og å få noen til å gjøre det for seg, vil være lovstridig etter bestemmelsen. Er det som skal leveres ut uadressert reklame, må oppdragsgiveren bidra til at formidleren ikke leverer sendingen til forbrukere som har reservert seg.

Forbrukerombudet og Markedsrådet har i sin praksis lagt til grunn en vid forståelse av hva som anses som næringsvirksomhet etter markedsføringsloven. Idrettslag mv. som distribuerer reklame vil være omfattet av forbudet mot å levere ut uadressert reklame. Bestemmelsen vil også ramme privatpersoner som leverer ut uadressert reklame på oppdrag fra en næringsdrivende. De vil være å anse som medvirkere etter § 17 første ledd andre punktum.

Uadressert reklame vil hovedsakelig være ulike former for tilbudsaviser, postordrekataloger og lignende. Distribusjonsformen er ikke avgjørende for om noe skal anses som uadressert reklame. Om den distribueres alene eller for eksempel som innstikk i en avis, er ikke avgjørende. Departementet legger til grunn at gratisaviser og andre trykksaker der redaktøren er underlagt redaktøransvaret i straffeloven §§ 429 - 436, i utgangspunktet ikke omfattes. Andelen redaksjonelt stoff i en slik trykksak må imidlertid ikke være ubetydelig i forhold til andelen av reklame.

For at levering av uadressert reklame til forbrukere skal være lovstridig, må de klart ha tilkjennegitt at de ikke ønsker å motta uadressert reklame. Dette innebærer at meldingen må være gitt på en slik måte at den er konstaterbar for den næringsdrivende eller den som forestår distribusjon av reklamen. Det mest hensiktsmessige er antagelig å merke postkassen og/eller utgangsdøren med et klistremerke eller lignende der det gis uttrykk for at man ikke ønsker uadressert reklame.

I andre punktum begrenses formidlerens ansvar for hva som leveres ut til forbrukerne. Formidleren vil ha et selvstendig ansvar etter første punktum for at uadressert reklame ikke leveres ut til forbrukere som ikke ønsker slik reklame. Har oppdragsgiver positivt opplyst at sendingen ikke er reklame, bør formidleren normalt kunne forholde seg til dette. Formidleren skal for eksempel ikke måtte åpne lukkede konvolutter for å kontrollere om de inneholder reklame før de leveres ut. Formidleren må likevel være i god tro. Forsendelser som åpenbart er uadressert reklame kan således ikke leveres ut til alle. Dette gjelder selv om formidleren har fått opplyst at de ikke er reklame, men inneholder allmenn informasjon. Dersom formidleren tidligere har mottatt klager på at lukkede sendinger fra den aktuelle oppdragsgiveren har inneholdt ren reklame, bør formidleren være særlig aktsom.

For øvrig vises det til drøftelsen under pkt. 3.4.

Til § 17 første, andre og tredje ledd

Strafferammen er utvidet i forhold til gjeldende bestemmelse. Det er fra departementets side ikke lagt til grunn at dette skal medføre økt bruk av straff eller økte straffer i forhold til mindre alvorlige overtredelser av markedsføringsloven.

Endringen er gjort for å gi politi og påtalemyndighet bedre mulighet til å benytte straffeprosessuelle tvangsmidler som beslag og ransaking, også ved uaktsom overtredelse. Forslaget vil også medføre at det innføres adgang til pågripelse av den som mistenkes for forsettlig eller uaktsom overtredelse.