2 Bakgrunnen for forslaget

2.1 Ansvarsvedlegget til miljøprotokollen til Antarktistraktaten

På ATCM i 1990 ble det utarbeidet et utkast til forhandlingstekst om et omfattende og forpliktende miljøregime, som ble lagt til grunn for de videre drøftelser på oppfølgingsmøtet i 1991. Partene lyktes på dette møtet å komme fram til en omforent tekst (miljøprotokollen) som knesatte viktige prinsipper for vern av miljøet i Antarktis og som forbød enhver form for mineralvirksomhet, bortsett fra i vitenskapelig forskningsøyemed. Antarktistraktaten med tilhørende protokoller og vedlegg gjelder for området syd for 60 grader sydlig bredde, inkludert både land- og havområder.

Miljøprotokollen innebærer at bevaring av miljøet, villmarkskarakteren og estetiske verdier, samt verdien av Antarktis som et område som kan benyttes til vitenskapelig forskning, skal være de grunnleggende hensyn i planlegging og gjennomføring av all virksomhet i området. Miljøprotokollen er gjennomført i norsk rett ved forskrift om vern av miljøet i Antarktis (jf korrekt henvisning ovenfor). Denne forskriften gjelder imidlertid ikke for Bouvet-øya, som ligger utenfor antarktistraktatområdet.

Arbeidet med regelverk om ansvar for miljøskade ble startet i 1992 som et ledd i utfyllingen av miljøprotokollen for Antarktis. Bakgrunnen for drøftelsene er artikkel 16 i miljøprotokollen, hvor partene forplikter seg til å «utrede regler og prosedyrer vedrørende ansvar for skader som måtte oppstå på grunn av virksomhet i antarktisområdet og som omfattes av denne protokoll.» Disse «reglene og prosedyrene skal utformes som ett eller flere vedlegg til miljøprotokollen.»

Fordi det viste seg vanskelig å forhandle frem et regelverk som regulerer alle sider ved ansvaret, ble det besluttet å foreta en mer skrittvis tilnærming ved å i første omgang regulere ansvaret for de tilfeller hvor det ikke iverksettes krisetiltak i samsvar med bestemmelsene i miljøprotokollen art 15. Dette ble ansett som det mest praktiske tilfellet og det som det lettest kunne foretas økonomiske beregninger i forhold til. En fullstendig regulering ville også gitt bestemmelser om ansvaret for å gjenopprette miljøtilstanden etter forvoldt skade, samt ansvar for skader på miljøet som oppstår uavhengig av om dette skjer i krisesituasjoner. Fiskerivirksomhet eller skip i transitt omfattes heller ikke av regelverket. På ATCM XXVIII i Stockholm kom partene til enighet om et slikt begrenset regelverk om ansvar for iverksetting av tiltak mot akutte miljøskader gjennom vedlegg VI av juni 2005 om ansvar i krisesituasjoner der det er akutt fare for skade på miljøet, altså ansvarsvedlegget. Selv om det kun er enkelte sider ved erstatningsspørsmålet som reguleres i ansvarsvedlegget, utgjør dette en reell merverdi i forhold til rettstilstanden i Antarktis. Ved vedtagelsen av ansvarsvedlegget har imidlertid partene forpliktet seg til å forhandle videre om de øvrige delene av erstatningsspørsmålet på et senere stadium.

Ansvarsvedlegget vil formelt bli godkjent av Stortinget ved St.prp. nr. 64 (2007-2008) om samtykke til godkjenning av vedlegg VI av juni 2005 om ansvar i krisesituasjonar der det er akutt fare for skade på miljøet til Protokoll til Antarktistraktaten om miljøvern av 4. oktober 1991. Stortingsproposisjonen vil bli forelagt Stortinget samtidig med denne odelstingsproposisjonen slik at godkjenningen av vedlegget og vedtakelsen av lovendringen skjer samtidig.

Hovedinnholdet i vedlegget er at operatører for virksomhet i Antarktis er ansvarlig for å treffe raske og effektive mottiltak i krisesituasjoner der det er akutt fare for skade på miljøet i antarktistraktatområdet, og hvor denne faren er forårsaket av operatørens virksomhet. Dersom operatøren unnlater å treffe mottiltak i en slik situasjon, blir vedkommende ansvarlig for kostnadene dersom andre må utføre mottiltak i operatørens sted. I tilfeller hvor nødvendige mottiltak ikke treffes overhodet, fastslår vedlegget at operatøren skal utbetale erstatning til et fond som skal administreres av Antarktistraktatens sekretariat. Ansvarsvedlegget stiller også krav til at operatører i Antarktis skal utarbeide beredskapsplaner og gjennomføre forebyggende tiltak for å minske risikoen for krisesituasjoner, der det er akutt fare for skade på miljøet. I tillegg oppstiller vedlegget en forsikringsplikt for operatørene. For en nærmere redegjørelse for innholdet i ansvarsvedlegget vises det til St.prp. nr. 64 (2007-2008).

2.2 Høringen

Forslag til endring i bilandsloven § 7 ble sendt på alminnelig høring med Justisdepartementets brev av 14. mars 2008 til følgende høringsinstanser:

• Departementene

• Direktoratet for naturforvaltning

• Kystverket

• Norsk Polarinstitutt

• Norsk utenrikspolitisk institutt

• Riksantikvaren

• Sjøfartsdirektoratet

• Statens forurensningstilsyn

• Fraktefartøyenes Rederiforening

• Hurtigbåtenes Rederiforbund

• Miljøstiftelsen Bellona

• Natur og ungdom

• Nordisk institutt for sjørett

• Norges Naturvernforbund

• Norges Rederiforbund

• Rederienes Landsforening

• WWF Verdens Naturfond

Det kom inn i alt 17 høringsuttalelser hvorav 12 ikke hadde merknader. De øvrige høringsinstansene stiller seg positive til forslaget. Sjøfartsdirektoratet uttaler dessuten at de er positive til at det gis en vid hjemmel for å kunne gi forskrifter om fremtidige forpliktelser etter miljøprotokollen til Antarktistraktaten, men reiser enkelte spørsmål om den nærmere ordlyden i høringsforslaget.