7 Taksering ved oppgjør av tingskader i forsikring

7.1 Innledning

Forsikringsavtaleloven har ikke regler om hvilke prosedyrer som gjelder for fastsettelsen av forsikringsoppgjøret ved tingskader. Dette er regulert i forsikringsvilkårene. En beskrivelse av hvordan fastsettelsen av oppgjøret gjennomføres i praksis, er gitt i høringsuttalelsen til Finansnæringens Hovedorganisasjon og Norsk Naturskadepool, som er sitert nedenfor i avsnitt 7.3.

De fleste forsikringsavtaler har regler om en skjønnsordning ved uenighet om takseringen av en skade. Reglene er noe varierende, men de bygger langt på vei på de samme prinsippene. Både kunden og selskapet kan velge å få skaden fastsatt ved skjønn. Ordningen går ut på at hver av partene oppnevner en skjønnsmann, og at disse to sammen velger en oppmann. Det er oppmannen som avgjør skjønnet hvis ikke de to skjønnsmennene kommer til enighet. Utgangspunktet har vært at hver av partene betaler for sin skjønnsmann, og at man deler kostnadene for oppmannen. I «Forbrukerpolitisk handlingsplan» 14. april 1999 anmoder Norges Forsikringsforbund (nå Finansnæringens Hovedorganisasjon) sine medlemsselskaper om å dekke alle omkostninger ved skjønnet i de tilfeller der det er selskapet som krever skjønn.

Ved behandlingen av lov 24. januar 1997 nr. 14 om endringer i forsikringsavtaleloven mv. traff Stortinget 21. desember 1996 følgende vedtak: «Stortinget ber Regjeringen vurdere en uavhengig klagenemnd for vurdering av takstspørsmål i forbindelse med skadeoppgjør.»

Vedtaket er nærmere begrunnet i Innst. O. nr. 40 (1996-97) s. 3-4, hvor det heter:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil påpeke viktigheten av å ivareta forbrukers interesse også når det gjelder taksering av skade. Forbrukerrådet peker på det faktum at ordningen i forbindelse med skadetaksering i dag reguleres ved at selskapet selv velger takstmann. Hvis selskapet eller forbruker klager på takst, pekes det på at vilkårene tilsier at skjønn kan kreves. Kostnad av dette, mange ganger på flere tusen kroner, belastes forbruker med 50 %. Det bør vurderes oppnevnt en egen uavhengig klagenemnd der taksten kan overprøves uten at det påfører forbruker utgifter.»

På sitt landsmøte 10. til 12. juni 1997 vedtok Forbrukerrådet en resolusjon om at forbrukerne må få mer å si ved forsikringsoppgjør. I resolusjonen heter det blant annet at det er uheldig at forsikringsselskapene har fullstendig styring over takseringsprosessen i et skadeoppgjør, og myndighetene blir bedt om å vurdere om klager på taksten bør behandles av en særskilt nemnd uten kostnader for kunden.

På bakgrunn av det nevnte stortingsvedtaket og resolusjonen fra Forbrukerrådets landsmøte har Justisdepartementet vært i dialog med Forbrukerrådet og Norges Forsikringsforbund (senere Finansnæringens Hovedorganisasjon). Siktemålet har vært å få en oversikt over problemene ved taksering av tingsskader i forsikring og å få partene til eventuelt selv å komme frem til mulige forbedringer av den gjeldende ordningen.

7.2 Forslaget i høringsbrevet

I høringsbrevet ble det som en foreløpig vurdering gitt uttrykk for at det ikke bør opprettes en uavhengig klagenemnd for taksering av tingskader i forsikring. Det ble uttalt at det er vanskelig å se hva man kan oppnå med en slik nemnd, som ikke kan ivaretas ved en tilfredsstillende skjønnsordning.

Det ble etter dette gitt uttrykk for at det vil ha mer for seg å vurdere om den nåværende avtalebestemte skjønnsordningen kan forbedres, og det ble foreslått en hjemmel i forsikringsavtaleloven for å kunne fastsette forskrifter om taksering ved skadeoppgjør i forsikring. Forslaget er begrunnet slik i høringsbrevet:

«Justisdepartementet mener at det har mer for seg å vurdere om den nåværende avtalebestemte skjønnsordningen kan forbedres. Etter departementets syn kan det særlig være behov for å vurdere om det bør gjøres noe med kostnadsfordelingen ved skjønn. Men også andre sider ved prosedyrene for taksering av tingskader i forsikring kan det være grunn til å se nærmere på. Som nevnt har departementet en dialog med Forbrukerrådet og Finansnæringens Hovedorganisasjon om disse spørsmålene. Justisdepartementet har håp om at denne dialogen kan resultere i forbedringer for forsikringskundene. Departementet mener imidlertid at det uansett kan være hensiktsmessig med en hjemmel i loven for å kunne fastsette forskrifter om taksering ved skadeoppgjør i forsikring. Behovet for å fastsette en slik forskrift vil imidlertid bero på hvilke forbedringer man kan få til i den avtalebaserte ordningen.

Innholdet av en eventuell forskrift ser departementet ikke grunn til å gå nærmere inn på i denne sammenhengen, men som nevnt kan det for eksempel være aktuelt med regler om kostnadsfordelingen ved skjønn. Det kan også være et spørsmål om å regulere antallet takstmenn ved førstegangs taksering i større saker. Dersom det skal utformes en forskrift, må den forberedes på vanlig måte, med blant annet høringsbehandling blant berørte organisasjoner og institusjoner.

Den foreslåtte forskriftshjemmelen er tatt inn som nytt tredje ledd i § 8-2 i forsikringsavtaleloven.»

7.3 Høringsinstansenes syn

Bare tre av høringsinstansene uttaler seg om forslaget. Forbrukerrådet støtter forslaget. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Norsk Naturskadepool har avgitt et felles høringssvar, og uttaler at man ikke vil stille seg negativ til en forskriftshjemmel, men forutsetter at man gis mulighet til å delta aktivt i diskusjonen om hvorvidt det bør gis en forskrift og eventuelt utformingen.

Forbrukerrådet uttaler:

«Spørsmålet om fastsettelse av erstatningens størrelse ved forsikringsoppgjør er viktig for forbrukersiden. Det vil i mange tilfeller være tale om store økonomiske verdier for den enkelte, og det er derfor viktig at man sikrer at utmålingen blir korrekt. Tradisjonelt sett har sikrede hatt relativt liten innflytelse på utmålingen av erstatningen. Forbrukerrådet ser på dette som en lite heldig situasjon, og anser det som nødvendig å gjøre endringer som gir sikrede en større grad av innflytelse.

Forbrukerrådet vil påpeke at hensynet til forbrukerens påvirkningsmulighet ikke bare må tas i vare gjennom en overprøvingsordning. Forbrukeren må sikres reell innflytelse også i forbindelse med den første takseringen av skaden. Dersom forbrukeren sikres en slik innflytelse, vil dette være med på å redusere bruken av overprøvingsmuligheten. Slik sett vil innflytelse på et tidlig stadium i prosessen kunne ha en kostnadsreduserende effekt.

Det er i høringsnotatet pekt på at man i dag har en skjønnsordning for de tilfellene at en av partene i oppgjøret ønsker å overprøve den første takseringen. Ordningen er i dag en del av forsikringsvilkårene. Det har vært reist spørsmål ved om man bør etablere en klagenemnd for tilfeller der partene ønsker takseringen overprøvd. Forbrukerrådet ser det ikke som hensiktsmessig å etablere en slik ordning.

Forbrukerrådets prinsipielle holdning til spørsmålet er at taksering i forbindelse med skadeoppgjør, bør være en del av forsikringsdekningen. Det bør altså være regler i forsikringsvilkårene som gir sikrede tilstrekkelig innflytelse på dekningen.

Etableringen av klagenemnder på mange ulike områder har vært vellykket, og representerer et viktig alternativ til domstolsprøvelse. Felles for disse ordningene er imidlertid at man baserer avgjørelsen på en vurdering av skriftlige fremstillinger av sakens faktum. En klagenemnd for utmåling av forsikringsoppgjør vil måtte basere seg på befaring av det forsikrede objektet, og vil i så måte skille seg fra de øvrige nemndordningene. Dette vil medføre at driften av en slik nemnd vil bli forholdsvis kostbar, samtidig som fordelene i forhold til alternativet vil være begrensede.

Sett på denne bakgrunn, ser Forbrukerrådet det tjenlig å bygge videre på skjønnsordningen. Forbrukerrådet ser det imidlertid slik at ordningen bør forankres i lovverket, og er således positiv til den forskriftshjemmel som forslaget legger opp til.

Det er viktig at man ved utformingen av forskriften tar hensyn til sikredes behov for å kunne få en overprøving, uten at dette medfører en betydelig økonomisk risiko. Forbrukerrådet legger imidlertid til grunn at innholdet i forskriften ikke bes kommentert i denne høringen, og at departementet vil komme tilbake til dette gjennom en ny høringsrunde.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Norsk Naturskadepool uttaler:

«Ved oppgjør av tingskade i forsikring er det ulike måter å erstatte den skadede gjenstand. Selskapet kan avgjøre om skaden skal erstattes ved kontantoppgjør, reparasjon, gjenoppføring/gjenanskaffelse, eller at selskapet framskaffer tilsvarende ting.

Selskapets valg av disse oppgjørsalternativene innebærer at selskapet må dekke det reparasjon, gjenoppføring eller gjenanskaffelse faktisk koster. Oppgjøret kan skje ved at selskapet refunderer sikrede hans utlegg, eller ved at selskapet gjør opp direkte med reparatør/leverandør. Prosedyrene for oppgjøret er nedfelt i forsikringsavtalen mellom selskapet og sikrede.

Hjemmelen for å avholde skjønn, og reglene for fremgangsmåten er gitt i forsikringsvilkårene. Hjemmelsbestemmelsen kan variere noe mellom selskapene, men bygger i vesentlig grad på samme prinsippet. Begge parter kan kreve skjønn, og utgangspunktet har vært at hver part bærer kostnadene for sin skjønnsmann. Det er ikke nødvendig at det foreligger en konflikt eller noen form for uenighet for at det kan kreves skjønn. Det er i det vesentligste forsikringsselskapene som ønsker skjønn, og da særlig i de tilfeller hvor bygninger ikke skal gjenoppføres eller repareres, og sikrede ønsker å foreta endringer eller forbedringer. Dette gjelder særlig ved større skader med verdi over 250.000. (Det bør herunder nevnes at erstatningsutbetalingen for 85% av alle bygningskader ligger på 10-15 tusen kroner.)

Som nevnt i høringsbrev anmodet FNH (da Norges Forsikringsforbund) på bakgrunn av Forbrukerpolitisk handlingsplan 14. april 1999, sine medlemmer om å dekke alle omkostninger ved skjønnet i de tilfeller der det er selskapet som krever skjønn. Selskapene følger så langt vi kjenner denne anmodningen i dag ved bruk av skjønn.

I forbindelse med orkanen på vestlandet i 1992, som medførte skade på over 50.000 bygninger i løpet av noen få timer, ble det særlig gjennom media rettet kritikk mot noen selskapers behandling av enkelte skader. At denne ekstraordinære situasjonen førte med seg en del uheldige forhold har selskapene prøvd å dra lærdom fra i ettertid, særlig med hensyn til bruken av ufaglærte takstmenn. Senere har dessuten naturskadelovgivningen blitt endret slik at selskapene i dag i mindre grad kan redusere erstatningen på grunn av svak konstruksjon. Vi ønsker å påpeke at det ikke kom klager i noen omfang i forbindelse med selskapenes oppgjør i forbindelse med de senere storm og flomskadene i Norge etter 1992. Ifølge Scan Facts spørreundersøkelse i forbindelse med flomkatastrofen i '95 viste det seg at 85% av de spurte skadelidte hadde vært fornøyd med takstmann og forsikringsbeløp.

For FNH, herunder Norsk Naturskadepool, kan det virke som at det var orkanen i '92 som var forløperen til at bl.a. Forbrukerrådet reiste kritikk av takseringsprosessen. Vi mener taksering ved skadeoppgjør av tingskader og bruken av skjønn fungerer tilfredsstillende i dag, og savner derfor informasjon eller dokumentasjon som viser det motsatte. Forsikringsnæringen vil likevel ikke stille seg negativ til en forskriftshjemmel, men forutsetter at departementet gir FNH muligheten til aktiv deltakelse i diskusjonen av spørsmålet om det skal gis forskrift og eventuelt utformingen.

Det er her avgjørende betydning at en slik mulig regel er praktisk gjennomførbar og ikke i vesentlig grad fordyrer forsikringen. Myndighetene må unngå å innføre tvungne regler som fordyrer oppgjørsprosessen og premien generelt på bakgrunn av en kritikk fra et svært lite antall misfornøyde kunder.»

7.4 Departementets vurdering

Som uttalt i høringsbrevet, mener departementet at det er lite å oppnå ved å etablere en klagenemnd for taksering av tingskader i forsikring. Et hovedspørsmål ved vurderingen av om det bør opprettes en klagenemnd, er hvilken kompetanse en slik nemnd i så fall skulle ha. Kritikken mot forsikringsselskapene og deres håndtering av forsikringsoppgjørene synes i hovedsak å gjelde selve erstatningsfastsettelsen, med andre ord hvilket beløp som skal utbetales til kunden som følge av skaden. Skulle det være noen mening i å opprette en klagenemnd, må det derfor legges til grunn at nemnda skulle kunne overprøve selve takseringen av skaden. Dette forutsetter at nemnda foretar gransking av skaden, og at det skjer direkte bevisførsel for nemnda. Her vises det for øvrig til at man allerede har en nemnd som behandler saker som gjelder forståelsen av forsikringsvilkårene eller lovgivning som har betydning i klagesaker mot forsikringsselskapene (Forsikringsskadenemnda). Dette tilsier at en eventuell ny nemnd først og fremst måtte få et mandat som gikk ut på å overprøve takseringen av skaden.

Når det gjelder sammensetningen av nemnda, virker det på bakgrunn av det som er sagt foran om mandatet, selvsagt at en slik nemnd først og fremst måtte bestå av takstfolk. Det kunne være et spørsmål om nemnda også burde ha medlemmer med en annen faglig bakgrunn, for eksempel jurister. På den annen side er det vanskelig å se hva en jurist ville kunne bidra med i saker som utelukkende gjelder taksering av en skade.

Nemnda kunne antakelig ikke utelukkende ha faste medlemmer, siden det vil variere fra sak til sak hva slags sakkyndighet som er påkrevet. Det ville også være dyrt og upraktisk om det var de samme personene som skulle behandle enhver sak uansett hvilken del av landet saken relaterte seg til.

Dersom nemnda skulle fungere tilfredsstillende, ville det være en forutsetning at nemnda hadde den nødvendige tillit blant forsikringsselskapene og kundene. Det reiser seg da et spørsmål om finansiering. Dersom nemnda skulle finansieres av forsikringsselskapene, er det mulig noen ville anse dette i seg selv som et habilitetsproblem.

De forhold som er omtalt ovenfor, viser etter Justisdepartementets syn at en ordning med en klagenemnd neppe vil gi mer egnete muligheter for overprøving av den første takseringen enn det man kan oppnå ved en tilfredsstillende skjønnsordning. De forhold som eventuelt ville skille en ordning med nemndsbehandling fra en skjønnsordning, ville antakelig utelukkende være av fordyrende art, samtidig som de neppe i seg selv ville medføre at takstene ble mer korrekte. Departementet mener derfor at det er mest nærliggende å vurdere om den avtalebestemte skjønnsordningen kan forbedres. Departementet viser for øvrig til at nå også Forbrukerrådet mener at det ikke vil være hensiktsmessig å etablere en ordning med klagenemnd, jf. høringsuttalelsen som er sitert i avsnitt 7.3.

I høringsbrevet ble det som nevnt foreslått en hjemmel i forsikringsavtaleloven for Kongen til å gi forskrift om saksbehandlingen og kostnadsfordelingen ved taksering av skade i forbindelse med skadeoppgjør. Det ble antatt at det særlig kan være behov for å vurdere om det bør gjøres noe med kostnadsfordelingen ved skjønn, men at det kan være grunn til å se nærmere også på andre sider ved prosedyrene for taksering av tingskader i forsikring. Ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget, og departementet foreslår at en slik bestemmelse tas inn som et nytt tredje ledd i forsikringsavtaleloven § 8-2. Departementet vurderer det fortsatt slik at man bør kunne oppnå forbedringer for forsikringskundene i den avtalebaserte ordningen, og at det derfor ikke nødvendigvis vil bli behov for å benytte forskriftshjemmelen. Dersom det skal utformes en forskrift, vil den bli forberedt på vanlig måte av departementet, og både Forbrukerrådet og Finansnæringens Hovedorganisasjon vil bli tatt med på råd underveis.